its alright ma

IAM tirsdag 28.3.–It’s alright, ma med robot-fotball, “me fekk kjeft” og Torjå

 

Motto:

Temptation’s page flies out the door
You follow, find yourself at war
Watch waterfalls of pity roar
You feel to moan but unlike before
You discover that you’d just be
One more person crying

So don’t fear if you hear
A foreign sound to your ear
It’s alright ma, I’m only sighing

(Dylan)

Du vet det er en svak nyhetsdag når TV2 Nyhetene topper med at det blåser på noen øyer ved Australia-kysten, at flere trær har blåst ned, at så mange som 20.000 er uten strøm og at skadene ifølge meteorologen fra Storm er vanvittige. Det er foreløpig ikke konstatert om det er russerne eller høyre-populister som står bak syklonen, men dagen er ennå ung.

I VG står det nesten ingen ting som angår oss i verdens lykkeligste land, men det framgår av en melding om gnisninger mellom Discovery og TV2 at verdens beste fotball-kanal har tenkt å forsterke yndlingsprogrammet FotballXtra, som i hvert fall var det nærmeste Norge kom et slags Top Gear, med munter-aggressiv fotball-ekspertise anført av Davy Wathne. Nå har vel TV2 sagt opp Davys vittigste med-kommentator Mini Jacobsen, men for oss som syns det er mer spennende å se på at Wathne snakker om fotball enn å se fotball, er begivenheten betydelig.

(Oh shit! En lift-arm foran stuevinduet. Det må være spylejævlene som har nådd hit. Nå må jeg forsøke å jobbe i et ubegripelig, satanisk bråk mens overflødige mennesker i lift bruker hele dagen på å spyle den reine blokkfasaden på andre sida av Lyckliga Gatan. Oops! Falsk alarm. Det var et hangarskip på hjul som hentet en bulldozer. Ikke noe vårbilde er så vakkert som synet av en anleggsmaskin som blir kjørt ut av borettslaget ditt.)

Men tilbake til FotballXtra. I morges pågikk en søvnig-paranoisk diskusjon om søvnvanene til lederskribenten i Aftenbladet, og den førte logisk nok til samfunnsgagnlige resonnementer rundt behovet for at roboter overtar den typen arbeid. Roboter vil ha aldri ha underbevisste SV-sympatier, den går ikke seint til sengs eller roter seg borti miljø-bevisste jenter med så attraktiv økologi at de innbyr til smisk. Roboter ville i utgangspunktet være ganske saklige, og som vi vet, er det bare nerder som kan programmere dem. Roboter ville vært mer opptatt av bot-ers rolle i multiplayer-funksjonene til Black Ops 4 enn av høvelig samfunnsstraff for folk som mistror FNs klimapanel. For å si det rett ut: Hvis Gud var tilhenger av fred på jord, ville han ha satt en robot med skiftenøkkel, sveiseapparat og to tonn jernplater fra seg i Edens Hage. Så kunne slangen ha forsøkt å lure den dama han lagde.

its alright ma detalj

Hva har dette med FotballXtra å gjøre? Det slo meg straks at roboter også vil være ideelle fotball-trenere. Det nærmeste vi har kommet til nå, er antakelig Drillo. Og han var ikke bare smart og saklig, men søt som et ekorn og kunnskapsrik som Rain Man. Roboten kunne se ut omtrent som Åge Hareide, han kunne ha en litt tynn tupé og Outland-caps som han kaster regelmessig i graset like før sidebytte og batterilading. Roboten ville være programmert til å si «Vi må lære av kamper som denne og se framover» etter hvert tap og «Vinden har snudd for oss nå» når Norge vant over Malavi, hvis Malavi er et land. Drillo ville ha visst det.

Men det egentlige problemet er at fotballspillerne er mennesker. De fleste unge menn syns det er mye mer moro å herje med shampoo-skum i dusjen enn å bli sparka ned av ekle irer med fedre fra IRA. Da åttendeklassingen var yngre og gikk på Tjensvoll skole, brukte guttene mer tid på nakengalskap i garderoben enn på gym. Hver fredag fikk jeg hjem en lykkelig gutt med vått hår og prankersmil. «Me fekk kjeft». For alle menn under tretti år er begrepet «me fekk kjeft» viktigere enn karrieren, bryllupet, sixpacks i eller på mage og utviklingen av amerikansk utenrikspolitikk under Trump, som bergensere kaller Trymp. Boys just wanna have fun. Hvis du vil ha et anstendig fotball-lag, må det settes sammen av kontorister over 45 år. Menn med sykkel til 56.000 kroner og et sviktende selvbilde. 45-åringene har noe å kjempe for. Unge gutter i verdens lykkeligste land driter egentlig i hvem som vant så lenge det drypper klorvann og frityrolje av alle håndklærne etter dusjen. Me fekk kjeft. Suger når det skjer!

Roboter er løsningen. Roboter kan alt.

its alright ma detalj

Aftenbladet

har i dag den rituelle saken «Noe må skje med den fæla Torjå» i passelig tid før valget. Nå er det riktignok ikke kommunevalg i år, men folk kommer til å huske hvilke politikere som forsvarte den steinlagte ekserserplassen midt i byen. Plassen pleide å bugne av grønnsaker og autentiske bønder i euforiske jærfarger. Du kunne ha skrapt ut jorda under neglene deres og planta om alle begoniane i den. Torjå var faktisk den eneste virkelige felles-institusjonen i Stavanger. «Kan du gå på Torjå å kjøba poteter og gullrydder, Arild? Potetmaen står litt te venstre for Hauge.» Jeg gikk til byen, og jeg gikk hjem igjen mens jeg slepte på ei feminin og tung handleveske. Potetmaen kjente meg igjen og visste hva jeg skulle ha. «Å ja, du æ han så ska ha fine potete’?» Da jeg hadde flytta til Telemark og bare var en parentes i mor mi sine utallige samtaler, kom jeg ned på Torjå under et sommerferiebesøk i Stavanger. En av potetmennene ropte til meg: «Javel, det e’ du så he skyldå for det ufyseliga sommarveret?» Mor mi hadde vært der uka før. «Snart e’ sønnen min hjemma på ferie. Då komme’ reggenet.»

Torjå var den eneste institusjonen i Stavanger. Det var før byen ble overlatt politikere fra Bergen og Vestfold og sånn. Røtter er alt. Forstand er lite verd.

Ellers er dette den kjedelige tirsdagen. Min personlige favoritt er VG med «Dette vet vi om Marius Borg Høibys klesmerke». Og kommentar-tittelen «Forsvaret i dag og i morgen».

Nå må jeg pante & handle.

its alright ma

IAM mandag 27.3. Om Senterpartiets illojale ærlighet, ulvene, populistene og fotball

 

Motto:

Temptation’s page flies out the door
You follow, find yourself at war
Watch waterfalls of pity roar
You feel to moan but unlike before
You discover that you’d just be
One more person crying

So don’t fear if you hear
A foreign sound to your ear
It’s alright ma, I’m only sighing

(Dylan)

Det har vært en blid helg, for Senterpartiet har hatt årsmøte.

Jeg liker Sp veldig godt, og jeg må innrømme at det var befriende å se et intervju med Trygve Slagsvold Vedum, et navn som kan skulle tro Kirkvaag, Lystad og Mjøen hadde funnet på, der han ble spurt om hvor partiet skal beholde gallup-framgangen, og han svarte: «Vi må bare fortelle hva vi mener.» Det er selvsagt umoderne populisme, for det moderne er at man har et profileringsdyktig mummifikasjons-firma som forteller om alt det smarte å si og hvordan man skal oppføre seg. Det kan nok tenkes at også bøndene har gått til byfolk etter hjelp, men det var fint sagt for det. Politikk handler om å si hva man mener. Man trenger ikke si det befolkningen over 57 år i Ytre Enebakk vil høre fordi det er stemmer å hente der hvis været er bra. Man kan si det man mener. Det høres forferdelig naivt ut, og kanskje burde jeg delete det, men når alt kommer til alt, som det sjelden gjør, tilhører vi opprinnelig en egen slekt av enkle idealister her oppe i nord. Vi er dårlige ideologer, for vi har et Kristelig Folkeparti som ikke tror på Gud og et Sosialistisk Venstreparti som ikke tror på sosialismen, og Fremskrittspartiet er egentlig mest et stand by-parti mens Høyre befinner seg i midten sammen med Arbeiderpartiet, som ikke bryr seg om arbeiderne.

Men vi er åpne og ærlige folk. Opprinnelig. Før sosiale medier kom, mente vi helt fritt og uevaluert. Ærlighet ligger i nasjonalsjela vår. Derfor er det ganske dårlig gjort mot de andre partiene å si hva man egentlig mener, for det får dem til å virke kyniske og beregnende.

its alright ma detalj

Senterpartiets usportslige populisme har skremt vettet av mange, og de fleste av dem hadde ikke mye til overs. Motstanden mot folk er fremdeles rar. Alle er ute etter stemmene, men ingen vil at folk skal stemme på dem, for det er ikke folk verdige til. Det er som Woody Allens omskrivning av kjent paradoks: «Jeg ville aldri være medlem av en klubb der sånne som meg er medlem, og det gjelder også mitt forhold til kvinner.» Partiene (bortsett fra Sp) er motstandere av populisme, men de er tilhengere av stemmer. Det betyr at de skulle ønske at maskiner kunne stemme. Eller kanskje en utvalgt adel. Jeg spår at i løpet av ti år vil demokratisk være et skjellsord. Vi er allerede på vei dit.

 

Ulvene

Men mer om Sp. Det føles rart å stemme på bøndene, for de vil skyte ulver. I Professor Hansteensgate er vi plaga av fasadespylere, asfaltleggere, gravemaskiner og rørlegger-firmaer som parkerer sju biler i den bilfrie gata for at håndverkere ikke kan bære ei 150 gram tung pleiertang fra parkeringsplassen. Men vi skyter dem ikke.

Bønder er tilhengere av natur. Derfor forurenser de mer enn byfolk, og derfor kjører de traktor på motorveien. I naturens verdslige opprinnelighet, da Darwin styrte kratt og skog, var det sånn at dyr drepte dyr og mennesker drepte både mennesker og dyr. Mennene var kledd i skinn og leste Hamsun før Hamsun hadde skrevet noe, og de gikk til fjells for å drepe bjønn og brødrene Pedersen og ulv og hind fordi de ikke orka sitte hjemme og høre på at kvinnene dyrka korn og snakket om bekkenløsninger. Det var naturens orden. At mennesker drepte dyr var naturlig. Jeg er med på det. Men de hadde ikke automatrifler med kikkertsikte og satt i helikoptere og drakk Redbull når de jakta. De stengte ikke dyr inne i én kvadratdesimeter bur der fangene slikket sin egen kloakk og liknet utslitte møbler allerede som hvalper. De overforet ikke dyra, de stengte dem ikke inne i konsentrasjonsleirer for kylling.

Menneskene driver maskinell masseslakt av sau. Mye av kjøttet blir bare kasta. Ingen har informert om hvor mye drept sau som går rett i søpla.

Sauer er heldige hvis de blir tatt av ulv. Å bli hos menneskene betyr først langvarig tortur og så døden. Sp har egentlig et merkelig natursyn. Men OK. Det er det de mener.

its alright ma detalj

Populisme og fotball

Ja, jeg vet det. Det er kjedelig å snakke om populisme når folk i Norge, selve folket i Norge, er mest opptatt av at den flegmatiske svensken ledet Norge trygt fram til nok et tap i fotball. Dette er en dag da man burde sitte ned og tenke gjennom viktigheten av å ha et landslag i fotball, om det ikke egentlig bare er en illusjon, en slags livsløgn. Sannheten er antakelig enkel og blid: Nordmenn er ikke gode fotballspillere, for de lever i verdens lykkeligste land. Jo ulykkeligere land folk lever i, desto bedre fotballspillere blir de. Det gjør selvoppholdelsesdriften.

I løpet av uka som gikk hadde TV2 Nyhetene en slags serie om hvor dyrt det er å unger i fotballklubber. 40.000 kroner i året ble nevnt. Personlige trenere for unger i Oslo ble nevnt. Og en far med normal inntekt «sto fram» og sa at dette ha han ikke råd til.

Det var veldig bra. Men ikke helt. For fattigfaren var ikke bekymra fordi barn går glipp av en stilig hobby og mye sosial moro. Han var opptatt av at landslaget kunne fått mange gode spillere fra Oslo Øst dersom fotball for barn ikke var så dyrt. Ikke ett ord om at barneidrett er til for barna og ikke for landslaget.

Men nå er det sånn at barn fra Oslo Øst ikke er så ulykkelige at de må bli gode fotballspillere. Da jeg kjørte til Forus i morges, fortalte nyhetene på FM om en undersøkelse der innvandrer-unge i Norge svarte at de ikke føler seg diskriminerte og mobba. De syns de har det godt. Trivselen kan selvsagt skyldes at de ikke kjenner noen fra Oslo Vest, men den betyr også at de ikke er nødt til å slite seg til å bli gode fotballspillere for å ha et fint liv. De kan sitte i Saras Telt og drikke halal-pils og kødde med kameratene og tulle med jentene for at de er så fine på sløret den dagen.

Å være flink i fotball er antakelig deilig. Jeg har aldri prøvd det, men fotballflinkhet ser i hvert fall ganske OK ut. Lykke er enda bedre. Lykke i verdens lykkeligste land er å ikke bli plagsomt flink, men ha en behagelig balanse mellom innsats og resignasjon. Send et helikopter med kikkert-skyttere etter seminarjævlene som forsøker å ødelegge livene våre med uforståelige fascistbegreper og perfeksjonskrav, og gå tur på stranda med en hund og en leende kjæreste etterpå.

Men populisme. Som er kjedelig å snakke om.

I Aftenbladet i dag skriver en professor at klimaet er taparen når politikarane bøyer av for populismen. Det må bety at det finnes en klima-populisme, et faktisk flertall av folk som syns påstandene om klima-endringer bare er vas. Jeg for min del oppfatter det som smittsom øko-populisme når folk skrur av sparepærene sine på lørdagskvelden for å redde Jorden fra å bli ødelagt. Uvitenskapeligere enn Earth Hour blir det vel ikke. Og Rasmus Hansson og MDG er sånn som jeg føler det, og jeg føler noen ganske sterke ting, populister, og valget av den merkelige byregjeringen i Oslo var et populistkupp.

its alright ma detalj

Dette har en slags generell betydning.

Da ordet populist forvandlet seg fra å være en hedersbetegnelse til å bli et skjellsord, forsvant det opprinnelige innholdet. Nå betyr ordet bare «drittsekk». Dermed er populisme blitt et fri-ord. Man kan bruke det til hva som helst og hvor som helst og om hvem som helst. Bruk fantasien og den politiske indignasjonen, og alle er populister. Statoil-populismen har ført til oppsigelser og førtidspensjoneringer som samfunnet taper store midler på, men det føltes riktig at folka i Statoil på det tidspunktet. Bomstasjons-populismen blant lokalpolitikere baserer seg på folkelige forestillinger om at bilister generelt har for råd og burde betale mer av alt, og sentrums-populismen er en kremmer-folkelig bevegelse som oppfatter det som en historisk samfunnsplikt at kommunens innbyggere skal besøke byen sin minst én gang i uka og kjøpe Rolfsen-blazere og kaffe til 70 kroner koppen i kulturhuset.

Man kan sette populisme sammen med alt. Narkotika-populismen i Venstre for eksempel. Syklist-populismen som vil ha egne motorveier for gulkledde pedaltråkkere i motvind. Og egentlig hadde jeg tenkt jeg skulle være snill og ikke nevne asylsøker-populismen som definerer alle som flytter på seg fra den såkalt tredje verden som flyktninger. EU-populismen som nå mener at folket i Storbritannia ikke egentlig ville ut av det europeiske fellesskapet, men helst vil bli der. Skole-populismene som både mener at elever i videregående bør stenges inne og at det er viktig at elever i videregående ikke blir stengt inne. Røed Isaksen, som mener alt. Statsministeren, som mener at vi alltid skal være strenge, men samtidig passe på at vi er romslige, og at det er viktig å være konsekvent og bestemt på en fleksibel måte. Det er populistisk, det.

Nå har jeg ikke tid til mer. Det er en slags populisme. Jeg er folk. Jeg har dårlig tid for jeg forsov meg på grunn av at klokka på soverommet var ustilt. Folket opplever sånt. Ikke rart vi reagerer.

its alright ma

IAM fredag 24.3.–It’s alright ma om hvorvidt det i det hele tatt finnes noe som terrorister vil og hva vi kan gjøre med det

 

Motto:

Temptation’s page flies out the door
You follow, find yourself at war
Watch waterfalls of pity roar
You feel to moan but unlike before
You discover that you’d just be
One more person crying

So don’t fear if you hear
A foreign sound to your ear
It’s alright ma, I’m only sighing

(Dylan)

Det ble ikke noen nyhetsblogg i går fordi et foreløpig behovsalvor grep inn i morgenen og forstyrret den freden som skal til hvis man skal ha overskudd til å håne virkeligheten.

I dag preger den antakelig IS-ansatte, men mer antakelig bare moralsk forstyrra, terroristen i London førstesider og kommentarer. Refreng-kunsten gjentar seg. Hver gang det skjer en terror-handling, strømmer kommentatorer til med ubegripelig overfladiske lykkekake-sannheter om hvordan man skal møte morderne. På førstesida i Aftenbladet i dag står det at terroristene ikke må få viljen sin. Det er jo lett å være enig i, men ingen har ennå klart å påvise om terrorister egentlig bryr seg om hva vi gjør. Det er foreløpig ingen verdens ting som tyder på at en 52-åring fra London dreper og skader medborgere fordi han vil at de skal gjøre en eller annen irrasjonell ting som å forsterke sikkerhetskontrollen på flyplassene eller innføre statlig Digipass på Facebook. Hvis terroristene hadde villet oss noe, hadde de ikke drevet med terror. Hvis terroristene hadde villet forandre oss, ville de ha meldt seg på Norske Talenter og vist rumpa på Farmen for deretter å la seg intervjue i Dagblad-Magasinet eller VG+ der de snakket ut om vanskene sine og familien og problemene ved at folk i Norge er så kalde mot fremmede.

Da hadde vi sagt vårt mest sympatiske: Ååååå! Og så hadde vi sett på en kattevideo på Youtube.

its alright ma detalj

Har idioten fra 21. juli ført til at samfunnet har forandret seg på en måte som han skulle ønske? Nei. Hvis han i det hele tatt har noen ideologi og ikke bare rasjonalisert aggresjon, så har den ideologien blitt satt tilbake med flere tiår i norsk samfunnsliv på grunn av det han gjorde. Sjøl er han en ensom, forhatt og innestengt mann uten ære eller innflytelse. Var han opprinnelig så dum at han trodde at en terrorhandling i Norge skulle vekke folk sånn at de samlet seg rundt ham? Ikke søren. Han var besatt av å drepe, og resten var oppspinn. Tyskerne som skjøt blink på jødebarn i konsentrasjonsleirer gjorde det ikke for å forandre samfunnet, men fordi det er moro å ta liv når man har et helt land i ryggen. Massakrene på Balkan var ikke motivert av at hærene ville forandre Norge eller England eller Jugoslavia, de var bare uttrykk for at gruppe-tenkning er den mest anvendte og mest effektive måten hvis man vil ha opphevd moral. Og uten moral er mennesker veldig rare og veldig opprinnelige.

Jeg likte aldri IRA, for jeg tror de bomba fordi de hadde glede av det. Det samme tror jeg om IS. Jeg tror ikke en gang at de er spesielt muslimske. De har funnet en unnskyldning til å følge testosteronet, og på samme måte som idioten fra 22. juli ideologiserte handlingene sine og alt sitt sinne mot verden og alt det han mislikte, omgir IS seg med en ikke særlig velformulert eller intellektuelt utvikla ideologi som rettferdiggjør mord. Mord er moro.

Hvis terroristene i det hele tatt har en tanke eller en drøm bak ufornuften og barbariet, må det være å skaffe seg innflytelse og respekt i muslimske land. Det vet ikke jeg noe om. Men Vesten har de mista for lenge siden, og her er det egentlig bare kommentatorer i TV som bryr seg om hva de mener eller tror.

Når det skjer terror-handlinger oppstår orgier i ønsketenkning. Medie-kommentatorene mener alltid at terroristene vil at vi skal gjøre det motsatte av det kommentatorene ønsker at vi skal gjøre. Det finnes ikke én eneste sabla kommentator som sier at terroristen ville oppnå noe som jeg også vil, men det var jo en dum måte. Bortsett fra kanskje Lars Gule. Det er som et politisk mirakel. Hver eneste gang. Andre grupper argumenterer for at terror-handlingene beviser at vi trenger strengere innvandringsregler for muslimer. Men det finnes ingen som med hånden på hjertet kan si at hvis ti IS-krigere ble hyra til å bombe T-banen i Oslo, så ville den eneste måten være at de satte seg i en synkeferdig båt i Middelhavet og håpet at de før eller siden ville havne i en asyl-leir i Hammerfest. Man bør i sannhetens navn ha evnen til å se den urimelige tungvintheten i den framgangsmåten.

its alright ma detalj

Europa er et vidåpent Disneyland der alle kan farte fritt. De ti terroristene kunne kjøpe seg en kasse taxfree Tuborg og kjøre om bord i danskebåten i to elbiler og en Prius (bare ikke en Ford Transit, for de blir alltid stoppa i alle kontroller) og hvis mot formodning de ble stansa av politiet i Kristiansand, kunne de la seg intervjue av Fædrelandsvennen og si at de ble annerledes behandla på grunn av utseende og etnisitet, og så ville TV2 Nyhetene snakke med statsministeren som ville ha sagt (tenk bergensk) at sikkerheten er veldig viktig i den vanskelige tiden vi lever i, men at vi må sørge for gode rutiner i alle ledd av prosessen, og det er viktig med etterutdanning.

Som Dylan synger i mottoet: You feel to moan, but unlike before you discover that you’d just be one more person crying.

Ærlig talt. Det er ingen ting vi kan gjøre med det. Det vi kan gjøre med, er å sørge for et intenst paranoisk forhold til alt som likner våpen eller sprengstoff. Men vi kan ikke hindre noen i å kjøre på folk med bil. Da må PST ha en årvåken ansatt i passasjersetet hver gang en muslim setter seg bak rattet. Og det er ikke sikkert at det ville ha virket engang. Vi kan ikke straffe islamister for at de er islamister. Vi kan ikke hive ut mullaen Krekar fordi han er den han er og uttrykker seg mer drastisk enn finnmarkinger. Ikke før han faktisk har gjort noe. Vi kan ikke en gang straffe folk for at de har gitt verbal støtte til IS. Det er lov i vårt samfunn. Det er lovlig å være islamist, det er lovlig å være nazist – og så finnes det er svært, tåkelagt gråfelt som angår hva som er ytring og hva som er rekruttering. Jeg misunner ikke de som skal finne ut av det.

Hvordan skal IS bli borte? Nei, si det. Det er ikke en oppgave vi kan pålegge muslimske skoleunger på Oslo øst, og det er ikke sånn at muslimer kan drive kulturell kontroll med det meningsløse begrepet «sine egne» sånn at 52-åringen i London ble snakka til rette dagen i forveien. Hvis ikke IS-terroren blir mer eller mindre borte slik IRA-terrorismen gjorde, så tror jeg det kommer til å føre til bevæpning av politi, av organiserte vigilante-grupper og til slutt antakelig folk flest. Nei, det er ikke det IS vil at vi skal gjøre. Og det kommer selvsagt ikke til å forbedre noe. Men det eksisterer et forrædersk resonnement som sier at hvis folk på fortauet i Nice eller London eller på Utøya for den saks skyld hadde vært bevæpna, ville terroristen blitt skutt etter noen få meter. Det kommer til å hete frihet til å forsvare seg, og det kommer til å hete at myndighetene har gitt opp.

Vi er ikke der ennå. Hvis vi havner der, er det ikke fordi det var det IS ville at vi skulle gjøre. Det er fordi den avvæpna, siviliserte humanismen har sine utfordringer, akkurat som pasifismen. Flere våpen vil føre til mer vold, sier vi. Og det er jo troverdig. Men samtidig sier vi at militæret må rustes opp for fred. Da er det ikke troverdig.

Det har sikkert skjedd mer i dag. Jeg dropper det. De ekstremt tålmodige kan sette seg til med Google og se om de kan finne noe troverdig om hva terrorister vil, noe som gjelder for dem alle siden de blir generaliserte. Lykke til.

its alright ma

IAM onsdag 22.3. – Om havresekk-bukkene, Europa, Bismarck og den mishandla superverdensdelen Afrika

 

Motto:

Temptation’s page flies out the door
You follow, find yourself at war
Watch waterfalls of pity roar
You feel to moan but unlike before
You discover that you’d just be
One more person crying

So don’t fear if you hear
A foreign sound to your ear
It’s alright ma, I’m only sighing

(Dylan)

Dette er Den Store Faktasjekkdagen. Faktasjekk er det motsatte av poesi (poesidagen/ var i /går), for hvis du skriver at «Bjerken den står/grønn det er vår», vil faktasjekkerne i Dagbladet og VG komme løpende fra det ufærdige rettskrivningskyrset sitt og si: «Aha! Vår, nei! Det snør i Hemsedal! Populistisk feil.»

Det var i går at Dagbladet. VG og Aftenposten fortalte at de vil melde seg ut av den subjektive politikkens verden og begynne å evaluere alle andre. Hvis du for eksempel kunne finne på å skrive at «EU er en fortsettelse av Hitlers drøm om et stort og mektig Europa», ville faktasjekkerne i den absolutt nøytrale pressen kunne fortelle at det ikke er sånn, for Hitler var nemlig død da det europeiske fellesskapet ble dannet, på samme måte som han ikke hadde noe å gjøre med Eurovisjonens Europeiske Melodifestival, for da var han fremdeles død. Faktasjekkerne vil også kunne si at det er helt sikkert at den helt sikre globale oppvarmingen skyldes CO2 i atmosfæren, de vil kunne slå fast at det helt sikkert var Russland som fikk Trump valgt til president og at Lee Harvey Osvald skjøt president Kennedy to ganger med samme kula.

its alright ma detalj

Det finnes et ordspråk om bukken og havresekken. Før var det sett på som en ulempe at bukker passet havresekker, for bukker er sultne og spiser når de får lyst. Nå er det forandra. Nå heter det «La bukken passe havresekken, for bukker er eksperter på havre». Derfor skal de tre magre bukkene Bruse, Dagbladet, VG og Aftenposten, slippe å gå over de høyrepopulistiske nett-trollenes bruer for å gjøre seg fete. De kan sitte hjemme og ete havre som de skulle ha passet på. Det var en tungvint liknelse, men det var i hvert fall en liknelse.

Parti-nytt

I dag gjør Aftenbladet bot for at papiravisa i går feiret Arbeiderpartiets gallup-fremgang i Rogaland. På førstesida smiler Høyres ordfører og tannhelsefé Christine Sagen Helgø sammen med Harald Minge i Foreningen For At Bare Direktører Skal Få Kjøre Bil PÅ Motorveien. Det er nemlig sånn at politiske kommentatorer nevnte at Aps framgang skyldes arbeidsledigheten, et paradoksalt valg ettersom faktasjekkerne i Høyre har sagt at det bare er de blå som kan lage arbeidsplasser, for de har BI-utdannelse. Siden det er valg om bare ett halvår feirer Sagen Helgø og direktørvennen at det har kommet nye arbeidsplasser i Rogaland. I tittel inne i avisa står det «Vi er halvveis til 10.000», for det folk kommer til å huske er tallet 10.000. Men Sagen Helgø sier egentlig inne i avisa (faktasjekk) at «Jeg tror i hvert fall vi er halvveis (til 10.000)». Med litt flaks blir neste gallup helt forskjellig fra den forrige. Følg med. Her kommer mer.

VG

Bare en liten tur innom havrebukk-mediet VG. Nettfronten: «Bjørn klipper Hollywood-stjerner», «Pølsa-knekk i prestisje-duell med kompis Nilsi», «Hypes i prestisjemagasin», «Fotballfrue Lena Riise: Jeg har ofret mye», «Dette mener de om hverandre», «Mannen min sliter med å få orgasme» og «Fotballprofil irritert over anonym kritikk av «Paradise»datteren».

its alright ma detaljHistorieleksa

To ting slo seg sammen til et slags resonnement i går, og jeg understreker at kanskje ingen av delene vil tåle et eventuelt kritisk gjennomsyn i havrebukk-mediene.

Først deltok jeg i en historielekse. Barn er det mest lærerike man kan ha, og i dette tilfellet skulle åttendeklassingene ha om Europa mot slutten av 1800-tallet. Da fikk jeg vite ting som jeg burde visst, om de bare hadde fortalt om dem da jeg gikk på skolen. I 1884-85 fikk jernkansler Bismarck i stand Berlinkonferansen, for han har urolig for freden i Europa. Berlinkonferansen var egentlig en oppsiktsvekkende begivenhet, for der delte europeerne Afrika mellom seg. Britene ville egentlig eie Afrika fra Kappstaden til Egypt, mens Frankrike ville ha Afrika på tvers, siden franskmenn er litt kinky. Så delte europeerne et gigantisk kontinent mellom seg. Og ikke bare det. De laget landegrenser som passet kolonimaktene, uten å ta hensyn til befolkningsgruppene i verdensdelen.

Og her gjør historieleksa noe som ikke ville blitt gjort i våre dager. Den snakker om etnisitet. Fra 2015 ble etnisk tilhørighet et tabu. Men historieboka ble skrevet før. Den skildrer fra etnisk betyr, at det har å gjøre med felles kultur, historie, bosted osv., og dessuten forteller den om hva europeisk iver etter å ta vare på seg sjøl medførte. I 1994 skjedde den forferdelige massakren i Rwanda. Opprinnelsen var egentlig til i 1885. For da kolonimaktene laget nye land i Afrika, tok de ikke hensyn til etnisitet. Det vil si at de blanda sammen tradisjonelle fiender. Da majoriteten av hutuer i 1994 slaktet 800.000 tutsier, kan det føres tilbake til at landet mer enn 100 år tidligere fikk en befolknings-sammensetning som det aldri skulle hatt.

De burde selvsagt ha brukt de 100 årene til å bli gode venner og feiret 17. mai sammen med hvert sitt flagg, men de gjorde ikke. Tilhørighet er en varig ting og kan ikke alltid kureres av vennlighet. Sjekk Balkan. Etnisitet er viktig for mennesker, og etnisitet overlever fra generasjon til generasjon. Det dummeste man kan gjøre er å ignorere den. Det nest dummeste man kan gjøre er å tro at man skal integrere bort andre menneskers kulturelle identitet. De to siste tingene var mine påstander. De sto ikke i leksa.

Som resultatet av en dypere mening i et overfladisk miljø dukket det opp et interessant Afrika-kart på Facebook utpå kvelden. I det hadde smarte folk vist at verdensdelen er så diger at den ville romme USA, Europa, Kina, India, Øst-Europa og Japan samtidig. Afrika er like stort som alle disse til sammen. Afrikanerne er på en måte de egentlige folka på Jorden, for de bor midt på, og verdensdelen deres er den gigantiske.

Jernkansler Bismarck og hans europeiske idioter satte seg til med sigaren og konjakken og delte halve verden mellom seg uten å skjønne en dritt av hva de gjorde, eller bry seg. Og det er ikke lenge siden. 1885 er litt mer enn hundre år siden. Bestefaren min var født. Ibsen satt i Roma eller et oslosted og skrev deprimerende samtidsdramaer om triste fruer i støvete stuer mens hans oppskrytte Europa foretok en av verdenshistoriens verste forbrytelser. Tidlig på 1900-tallet førte den europeiske grådigheten til en blodig begivenhet som vi kaller 1. verdenskrig, som også var en forbrytelse – og som hadde sammenheng med fordelingen av Afrika mellom kolonilandene i Europa.

Fuck Europa. Du befolka Amerika med tullinger. Du skapte Hitler som en logisk fortsettelse av Bismarck og hans fascistiske forestillinger om tysk storhet. Du skapte undertrykkelses-maskinen EU. Spør grekere og italienere. Faktasjekk? Fuck faktasjekk. Først blir du forbanna, så tenker du og så sjekker du holdbarheten i det du har tenkt. Sånn blir sunne ting til.

its alright ma

IAM tirsdag 21.3.– Om Ap, Aftenbladet og Rogalands-roen, kidnapping av Erna og magre høner

 

Motto:

Temptation’s page flies out the door
You follow, find yourself at war
Watch waterfalls of pity roar
You feel to moan but unlike before
You discover that you’d just be
One more person crying

So don’t fear if you hear
A foreign sound to your ear
It’s alright ma, I’m only sighing

(Dylan)

Jeg har skifta vers på «It’s alright, ma»-mottoet igjen. Om denne sangen heter det på nettet: «In the book, Bob Dylan, Performing Artist, author Paul Williams states this song sees Dylan acknowledge «the possibility that the most important (and least articulated) political issue of our times is that we are all being fed a false picture of reality, and it’s coming at us from every direction.»»

Man kan plukke verselinjer fra denne sangen og alltid oppdage noe reelt og interessant, en slags språklig tilstedeværelse som nesten bare finnes i poesi og i prosa som hermer poesi. Jeg bare nevner det. Mange folk tror de liker Dylan. Noen gjør nok.

I dag har Aftenbladet en voldsom, gledestrålende førsteside om at Arbeiderpartiet fosser fram på gallupen. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har sett en så naken og uforstilt glede over en meningsmåling. Det er som om Rogaland skulle ha blitt det mest generøse fylket i en TV-innsamling av penger til det helsevesenet som skattepenger skulle ha betalt. Jeg tror grunnen er at Aftenbladet mest av alt frykter anarkiet. Hvis mange mennesker mener noe annet enn de gjorde før, og hvis mange mennesker stemmer annerledes enn de gjorde før, vil det oppstå stor uro. Ikke i salgsavdelingen, for den finnes så vidt jeg vet ikke lenger, men i redaksjonen der man i mer enn hundre år har arbeidet traust og imponerende vellykka for at Rogaland skulle få en kulturell og politisk stabilitet, en tilnærmet mangfoldig borgerlighet som kom hele samfunnet til gode. For det gjorde det virkelig. Rogaland er ikke akkurat det mest spennende fylket i verden, men det har alltid vært irriterende deilig å bo her. Mange har tatt æren for det, men jeg tror det skyldtes Aftenbladet. Så når jeg mener å huske at det fantes et moderat Frp-hat i avisa, skyldtes det ikke egentlig at man var så uenig med pubertetspartiet i alle saker, men det rocka båten. Etter at Frp kom til Rogaland og gjorde sjenerende lykke hos rogalendingene, var ingenting det samme lenger. Man måtte vokte seg for hva man mente, for plutselig hadde man ment det samme som Siv Jensen.

its alright ma detalj

Forvirring har aldri vært Rogalands komle-tilbehør (oversettelse av cup of tea). Det skal være orden på ting. Dylan er egentlig ikke rogalending. Han er anarkist. Fra før av fantes det så vidt jeg vet bare en anarkist, og han drakk te der hvor journalister betalte 33 kroner for en 0,4-halvliter (nyord fra forrige uke) med pils.

Jeg har alltid forsøkt å like det de andre misliker, for poesien lever i bordene og brettene og de frynsete utkantene av persepsjonsfeltene. Men det har ikke alltid vært lett å få til. Men det finnes til gjengjeld stor skjønnhet i klippekantene og i de alternative formuleringene.

Når anarkisten Bob Dylan i sangen sin synger «he who’s not busy being born is busy dying» så tror vi rogalendinger at vi har funnet en sannhet i kategorien «there’s a crack in everything, that’s where the light gets in». Men Dylan parodierer amerikanske politikere, som gjennom lange tider har elsket uttrykket «he who’s not busy being born..osv» som et slags liberalistisk manifest. Du skal skape deg sjøl hele tida. Egen lykkes smed. Amerika er det landet der alle kan bli president. Ja. Faktisk.

Men tilbake till gallupen. Når Arbeiderpartiet i Rogaland går fram, er det som «Tore Tang» sunget av fulle femtiåringer på Jåttå Stadion, det er fortida som kommer rekende og redder oss alle fra utryggheten. Det spiller ingen rolle at det blir et ulogisk og smertefullt helvete å sette sammen en regjering. Status er aldeles quo. Det er makt i de foldede hender. Gudskjelovkvelden er tilbake, og snart synger Erik Bye i svart hvitt på 42-tommeren. I denne gigantiske nostalgien spiller det ingen rolle at Høyre fremdeles er mye større i Rogaland. Det har det jo alltid vært, uten at noen har brydd seg. Før var Høyre og Arbeiderpartiet i Rogaland så like at det var vanskelig å skille dem fra hverandre. Det var kjedelig, men koselig. Jeg mener fortsatt at Ap og Høyre burde danne regjering sammen og skaffe Norge et politisk fundament som folk faktisk har stemt på.

its alright ma detalj

TV2 Nyhetene

Jeg har hatt en matpause med TV2 Nyhetene i første etasje og har et par ting å fortelle.

For det første går det an å bruke lokket til boksene med Freia sjokolademelkpulver som topp på bokser med tunfisk. Bilde kommer muligens siden.

Dessuten startet værmeldinga sånn: «Heisan! Det ligg to store lavtrykk utafor kysten vår i dag!»

Den tredje tingen (for det er alltid en tredje tingen når folk sier at det var et par ting) var at statsministeren må forklare Stortinget eller noen andre folk i Oslo hvorfor en rapport om sikkerheten til offentlige bygg ikke blir offentlig. Dette gjelder sikkerhet mot terror, ikke strøing av fortau. Nå er det sånn at det faktisk ikke finnes måter å sikre offentlige bygg på som terrorister ikke vet om. Alle som har sett TV-serier, er eksperter på unnvikelse av sikkerhetstiltak. Derfor tror jeg ikke på han som sa i går på samme kanalen at dette hadde med rikets sikkerhet å gjøre. Han tar jo feil. Men problemet kan være at det nesten ikke står noe i denne rapporten. Det kan være at hvemsomhelst kan vandre inn i offentlige bygg i Norge bevæpna med nettroll-meninger og kvinnediskriminerende banning, og ingen ville ha stansa dem. De kunne hatt med seg en Avtomat Kalashnikova (ja, Gabriel, jeg husker jeg gikk på den onde pranken om at rosa er en vanlig farge på AK47), og ingen ville ha reagert hvis de sa at de skulle henge den opp i forbindelse med feiringen av Underoffiserenes Dag i Stortingets kantine.

Men jeg tror ikke det heller er grunnen til hemmelighold.  Pressen er grunnen. Uansett hva Sven Egil Omdal (frittstående, venstre-ekstrem elitistkommentator i Berlin) og Knut Olav Åmås (Flott Ord-direktør) sier om pressens fordelaktighet, så er det sånn at politikere etter hvert er kursa i hvordan uskyldige ting de sa kan forvandles i nettfront-titler. Ingen vil våkne en tidlig morgen ved titida og oppdage saker som «Slik kan terroristene kidnappe Erna» eller «I løpet av bare 10 minutter kan høyreekstremister ha massakret Det Norske Storting.» Ja, de ville ha skrevet massakret. Det er sånn rettskrivinga funker for tida.

its alright ma detalj

Men den nye fabulerings-journalistikken må vi antakelig leve med. Dessuten er det jo sånn at alle drastiske tiltak er ment som avskrekkelser. Høyre-ekstremistiske populister skal skjønne at hvis de, som de pleier, griper til våpen og stormer norske offentlige bygg, så vil metalldetektoren i andre etasje stanse dem. Men da må de ta heisen opp dit. De må dessuten fylle ut skjemaer for å kunne ta offentlige ansatte til fange, og hvis de begynner å true gisler, vil lensmannskontoret i Vågå eller Fjong aksjonere allerede etter ti timer, forutsatt at de har vakt den uka. For ting kan ikke skje i helgene. På alle offentlige bygg henger plakatene «Kan ikke okkuperes eller bombes mellom fredag klokka 17 og mandag klokka 07».

VG

Ja, jeg har forsømt VG og tittelen «Fant flere titalls avmagrede høner», som ikke er en melding fra rosablogger-spa i Østfold eller opptaksprøven til «Paradise Hotel», men faktisk handler om tynne fjærkre. VG har for øyeblikket en toppsak om hvor lang straff Johaugs OL-planer kan tåle, og jeg går ut fra at det står at dersom utestengelsen er så lang at den varer inn i OL, kan ikke Johaug delta. I serien om de høyre-ekstreme i Europa er dagens tittel «Danske delte ut asylspray». Javel. Spørsmålet er om han var en skojarspranker eller om han faktisk trodde den virket. Tittelen «Le Pen med frontal-angrep på rivalen» er så vidt jeg kan skjønne en opprørende sak om politisk uenighet i Frankrike, en tilstand som ifølge historikerne har vart siden Asterix og Obelix. Jeg liker også den naive tittelen «Stolt av å komme fra Groruddalen», som antakelig handler om gleden til en som ikke bor der lenger. VG er en daglig glede, men morsomst når de skriver om Trump.

Men. Klokka er halv ti. Dusj og Madla handelslag.

its alright ma

IAM mandag 20.3.– Humring i domkirken, kulturskifte i SV, interiørisme og generell fortvilelse

 

Motto:

Although the masters make the rules
For the wise men and the fools
I got nothing, Ma, to live up to

(Dylan)

Endelig mandag. Aftenbladet har i dag en av de søteste titlene jeg har sett siden den gang avisa hadde egen søndagsskole-medarbeider som faktisk så sånn ut. Tittelen ligger øverst på papirførste og heter «Biskopen fikk hele domkirken til å humre». Det er fantastisk. Man kan høre hummeret som den behagelige lyden av en velpleid Ford Anglia. Men hva kan den nye biskopen ha sagt? Kan han ha sagt «Her er jeg, så nå er det bare å starte drillinga i Lofoten!» Kan han ha sagt at han er en tradisjonell kristen av den sorten som ennå tror på Bibelen, men han skulle ønske at Jesus klipte det lange håret? Kan han ha sagt det?

Som en smart overgang kan jeg nevne at Jesus med det lange håret antakelig var omskåret, for skikken går tilbake til ca 4300 år før Kristus, og Gud skal ifølge Bibelen ha påbudt Abraham og hans familie å omskjære seg. Først skar man av seg bare tuppen av forhuden. Men rabbiene oppdaget at mange menn hatet fraværet av forhud og klarte å strekke seg en ny. Så rundt år 500 innførte rabbiene skikken med at hele forhuden ble tatt bort. Da var det ingen forhud å strekke i.

Omskjæring er egentlig et lite egnet mandags-tema når sola skinner og påskeliljene begynner å utvikle sine pubertetsgrønne penistopper. Men det har vært SV-landsmøte i helga. SV er et vanskelig parti å tolke, men når det har kjønnsskilte møter, aksepterer hijab og nekter å vedta ting mot omskjæring, får man en fornemmelse av at partiet ikke syns at Arbeiderpartiet alene skal ha den muslimske befolkningen i Oslo. Men når Lysbakken og de samtidig vil avskaffe abortnemndene og ha mer sex i skolen – det er tross alt mange skilte lærere – da begynner målgruppa å bli et mysterium. Har SV funnet en velgergruppe som aldri noen andre har sett? En gjeng frafalne feminister som fremdeles er feministiske og syns det er vanvittig irriterende med disse mennene som dukker uventa opp på bibliotekets foredragsformiddager og hører NRK Sporten på mobil?

Hvis det ikke hadde vært for at den moderne pressen har avskaffa sosiologien siden den beskriver mennesker i grupper, kunne det vært interessant om forskerne forsøke å finne den evige SV-er. Med strikkejakke i et umalt foreldrehus ikke langt fra bygrensen.

its alright ma detalj

På den annen side: Hvis kvinnene i SV er så sarte at de ikke en gang klarer å takle mennene i følsomhetspartiet, da burde de egentlig gå til legen sin i stedet for på landsmøte. Det er ikke mye menn tør si høyt lenger. De kan da umulig være et problem i parti-diskusjoner.

Men forklaringen kan være genial: SV har funnet en den egentlige forklaringen på apartheid. De svarte i de amerikanske sørstatene måtte sitte bakerst i bussen og gå på egne skoler for at ikke de dominerende hvite skulle presse på dem feilaktige historier om den hvite afrikaneren Jesus med det blonde håret. Kvinner fikk ikke stemmerett for at de ikke skulle utsettes for fordummende og forvirrende journalistikk, og arabiske kvinner går med slør for at det ikke skal bli synlig når de begynner å bli grå i håret. SV har jo også utviklet sitt barnesyn på en moderne måte og slår fast at det må være en selvsagt rettighet for et nyfødt barn å bestemme at det vil bli omskåret. Det samme gjelder tatoveringer. Hvis den nyfødte vil ha skrevet «Elsker Lothepus» på rumpa, må det være en menneskerett.

I en tid da menn skal kunne dusje i kvinnegarderoben ved svømmehallen hvis de føler seg som kvinner, virker det merkelig å skille kjønnene i diskusjonssalene. Derfor kan løsningen være en annen: Det kan være for å beskytte menn mot SV-kvinner. Det kan være at de sier mye rart.

Det går rykter om at SV før valget også vil ta avstand fra onani og i stedet anbefale flergifte. Hvis menn har mange nok hustruer, slipper de den omtalte lasten. Kvinner onanerer ikke, for det ville ha forstyrret snakkinga. Ekstremt onde tunger påstår at SV også vil gå imot homofile ekteskap for å skaffe nok stemmer til at en SV-er fra Oslo kommer på Stortinget. Alt dette er selvsagt falske nyheter.

its alright ma detalj

Siden vi startet i Aftenbladet, vil jeg nevne at Jan Zahl denne gang tar opp et viktig konflikt-tema i det vestlige borgerskapet. Hvorfor skal man klistre nytt tapet når det gamle fremdeles sitter på veggen? Hva skal man med nye puter når man har puter? Hvorfor skal det skiftes knagger i gangen når det går an å henge klær på de gamle knaggene?

Dette er ikke lett. Interiørismen er en egen form for undertrykkelse, og den utøves av overraskende mange mennesker. Det finnes bare to botemidler mot den. Skaff deg barn eller skaff deg katt. Det finnes nesten ingen mødre som kan motstå argumentet «Det er barnefiendtlig å skaffe seg nye tandre og dyre møbler når barna ikke er blitt ferdige med herje-alderen.» Gudskjelov-elementet i resonnementet er at barn ikke blir helt ferdige med herjealderen før de har flytta ut, og da er det like før de kommer hjem til foreldrene med barnebarn, og hvorfor skal nye generasjoner måtte sitte på stas og kikke på kalkhvite stoler til 5000 kroner? Katten er et enda bedre argument. «Hvorfor skal vi kjøpe ny sofa når katten bare kommer til å klore opp den også? Vil du kjefte på katten for at den kvesser klørne? Er du klar over at en katt er et dyr med viktige behov og instinkter?»

Interiørismen er imidlertid irrasjonell, slik religioner er det. Det finnes ingen logiske grunner til at folk skal føle seg mer vel når de sitter i en hjørnesofa som de frykter, enn når de sitter i en stol hvor de slapper av, for verre enn dette blir den aldri. Fraværet av Gud har ført til den kaldhjerta interiør-minimalismen. Det fantasiløse mennesker forsøker å uttrykke desperasjonen over sin indre tomhet med gråmalte hus, hvite stuevegger, hvite møbler og en eneste ulykkelig Groth-imitasjon fra Ikea hengende på den ene veggen rett over vasen med de hvite tulipanene. Dette er folka som har hvit eller grå julepynt.

VG

Alt dette tar jeg med nå fordi jeg helst ikke vil nevne at VG har startet en serie om at alle som er uenige med nettmediets kommentatorer, er høyre-ekstremister, muslimhatere, vanlige hatere, populister og hatere og nazister og hatere. VG har sett inn i hjertet på alle de er uenige med i hele Europa, som om redaksjonen hadde fått eksperthjelp av den gjenfødte Kristus, og de har sett hvem som ikke har legitime behov, men bare er ute etter å hate alle som VG mener de helst ikke skal si noe om i det hele tatt. Jeg går ut fra at Brexit er beskrevet som høyrepopulisme, siden VG er motstander av Brexit. Politikk er blitt det mest egosentriske tanke-området du kan finne. Du skal ikke respektere andre enn deg sjøl.

its alright ma detalj

På nettførste har VG en video som heter «Er Wilders Europas farligste?» Wilders er en politiker i mini-nasjonen Nederland som aldri har vært trendskapende for noe i hele Europa, for da ville kakene til søndagskaffen smakt svært annerledes. Ikke en gang nederlenderne valgte ham. I europeisk politikk er han isolert og utskjelt, og det finnes antakelig ikke én eneste journalist i hele EU som ville ha intervjua Wilders uten å ta avstand fra ham.

Jeg tror ikke det er Wilders de frykter. Det er vanlige folk. Joda, vi finnes. På samme måten som det franske hoffet burde ha fryktet folket, på samme måten som den russiske tsaren skulle ha skjønt at alle eliter før eller siden faller. Men det er ikke fordi folket hater. Det er fordi de er i ferd med å bli drittleie. Da sosialismen døde oppsto antakelig et ideologisk vakuum og en identitetskrise for jordens bundne treller. Mange vanlige folk føler seg ikke hjemme i verden, mange som før følte at de kunne stole på Arbeiderpartiet og den menneskelige sosialismen. Da både kristendommen og sosialismen ble borte, mistet mange fotfestet og troen på et ordna samfunn. Rotløshet kan føre til mye rart. Men det heter ikke hat, det heter fortvilelse.

I got nothing, ma, to live up to.

Det var det. Egentlig har jeg dårlig tid, for jeg skal ut på Ikea og kjøpe nye hyller til matboden, og jeg vil helst være der akkurat når Ikea åpner. Nei, jeg skal ikke bytte ut hyler i matboden, jeg skal ha flere hyller. Og så skal jeg forsøke å finne noe som het hyllepapir før i verden. Derfor må jeg skynde meg. Mer i morgen.

its alright ma

IAM fredag 17.3.–It’s alright ma om å være folk i et demokrati, el-biler, Paven og mer

 

Motto:

Although the masters make the rules
For the wise men and the fools
I got nothing, Ma, to live up to

(Dylan)

Jeg syns det er en sein vår. Greit nok at det blåser, og greit nok at det regner, men 3 plussgrader er for kaldt, og vi trenger egentlig varmere klima for å kunne stemme på den sittende regjeringen. Pokemon-innsamlinga blir ignorert, og sjøl om snøklokkene står hagelangs og lokker med urealistiske minner om joggesko i mars, er det bare de heltemodige hunde-eierne som begir seg ut i verden. Og joggerne. Det må gå an å fikse dette. Ved bruk av dekk-sensorer og kommunepolitiker-reiser til utlandet må det gå an å få til den perfekte våren. Her. Akkurat her. Hva skal vi egentlig med lokaldemokrati hvis politikerne ikke forsøker å få til et bedre liv for de som valgte dem?

its alright ma detalj

Det er det som er demokrati. Jeg syns ikke at Stavanger formannskap skal redde Ukraina. Jeg vil at det skal skaffe en bedre vår. Men nesten ingen andre syns det. I VG i dag står det i en tittel: «Vi blir ikke kvitt populismen». Det er ikke ment som en gladnyhet. Saken handler om Nederland, og tittelen er egentlig like teit som om det sto «Vi blir ikke kvitt demokratiet». I følge Store Norske Leksikon er populisme en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til folket i motsetning til eliten. Wikipeda legger til at populisme på 2000-tallet ofte er blitt brukt nedsettende betydning, men har tidligere hatt en positiv klang.

Med andre ord: Ordet brukes til enhver tid slik det er definert av de med definisjonsmakten. Og hvem er de? Gjett. Til høsten er det valg. Tenk på det hver dag fra nå. Hver dag.

For oss som avskyr store organisasjoner og unioner og gigantnasjoner er det selvsagt en oppmuntring at Aftenbladet i dag skriver at brukerne er mer fornøyde i små barnehager enn de er i store. Også det er en form for populisme, siden det betyr at foreldre har vurdert hva som er bra for ungene, og de bryr seg ikke så intenst om den store sammenhengen, som New Public Management-fordelene ved stordrift. Folk er også mer fornøyde i Norge enn i Kina. I USA har alle folk og alle folkeslag vært uvenner kontinuerlig siden 1776. Etter at EU overtok økonomien i verdens eldste demokrati Hellas, har middelhavsmilde grekere begynt å sprenge bomber i unionens kontorer. Antakelig. I Asia finnes det et land som heter Bhutan. Det har 700.000 innbyggere, og det har et eget lykke-departement fordi lykke blir sett på som en viktig ressurs. Overhodet i Bhutan er en konge som blir kalt dragekongen. Det er med andre ord et perfekt fantasy-land og nesten ikke til å tro.

Folk trives i små grupper. Eliten trives likevel ikke for den får aldri den oppmerksomheten som den syns den fortjener, så eliten tror på store enheter. Populisme er bare et annet ord for å bry seg om hvordan barnet ditt har det i barnehagen. Så ikke la dem lure deg ved å vrenge på ord. I et demokrati er det faktisk meningen at folk skal bestemme, og det er ikke «undergraving» eller «infiltrering» hvis vanlige folk melder seg inn i politiske partier.

its alright ma detalj

Siden det er morgen har jeg stort sett bare lest Facebook i dag.

Der sto blant annet en sak om at elbiler hetses. Det kan jeg skjønne. Tesla-er er stillegående bevis på at overklassen har råd til to luksusbiler. Nissan Leaf kjøres stort sett bare av sånne som jeg (etter påvirkning fra Jeremy Clarkson i Top Gear) kaller Peugeot-eiere, de som alltid ser ut som om de bestemmer seg for hvor de skal mens de kjører, som aldri kikker til høyre eller venstre i kryss, som ikke aner hva de hvite stripene i gater og parkeringshaller er til for og plutselig stanser midt i veien for å ta mobiltelefonen.

Men de virkelige innvendingene mot el-biler baserer seg ikke på sjalusi-motivert irritasjon. De er rasjonelle. En familie kan ikke ha bare én bil hvis den ene bilen må lades fem eller seks ganger på turen mellom Stavanger og Oslo. Ingen gjør det. Og enda verre: For hver eneste ny el-bil blir det vanskeligere å finne en ledig ladeplass. Og der kommer innvending nummer to. I hovedstaden Oslo der Folkekongen og Miljøpresidenten Johansen bor finnes nesten ikke boliger med lademuligheter. I Stavanger har enten folk egen hage og utendørs stikk-kontakt, eller så bor de i en blokk med garasje og strømtilgang. De kan i hvert fall skaffe seg nok drivstoff til å kjøre kollektivfelt fra Tasta til Madla. Men Oslo-folk er forhåndsdømt til forurensning.

Jeg liker el-biler, men de er dessverre sendt på markedet mens de ennå er frø. El-bilen er antakelig det mest uferdige produktet du kan få kjøpt i Norge, det er som om noen bestemte at den 60 tommer store LED-skjermen din bare skulle kunne brukes på AAA-batterier. Derfor vil el-bilen dø. Helt sikkert. Før korpisene har fått bestemt at ingeniørene skal finne opp bedre batterier, vil hydrogen-bilen ha kommet. Den som egentlig bruker vann som drivstoff og er forurensningsfri og nesten aldri trenger fylle drivstoff. Kappløpet med batteri-sinkene vil hydrogenet vinne.

Da får miljøvennene enda en fiende. De hater allerede at el-biler ikke forurenser, og de kommer virkelig til å ergre på seg smittsomme afrikanske virus ved tanken på at det blir skapt en hydrogen-bil helt uten ulemper. Det betyr nemlig at mobile folk har en frihet som miljøvennene ikke kan ta fra dem. Mange tunge medisiner blir nødvendige. Menn med gamle, bengalac-malte DBS-sykler kommer til å bli sett i Mosvannsparken der de kjefter på kråkene fordi de sprer kroppsgasser i astmatikerområde og etterpå måler de pollen-innholdet i vannet.

its alright ma detalj

I Facebook har jeg også lest at Arbeiderpartiet bør bevege seg mer mot sentrum. Dermed oppstår et fysikk-problem: Hvor langt inn i sentrum går det an å komme? Hvis man har plassert seg i et punkt, finnes man da i det punktets filosofiske eller abstrakte midte eller befinner man seg i et område som kan defineres av for eksempel skostørrelse? Er sentrum en geografisk betegnelse eller en matematisk? Hvis det er en geografisk, kan Ap komme enda lenger inn i sentrum ved at for eksempel Støre står på én hånd i stedet for to føtter. Men hvis sentrum er en tenkt verdi, befinner Ap seg så langt inn i den absolutte midten at alle beskrivelser av verden vil utgjøre omverden. Glem Venstre. Venstre er omtrent like mye i sentrum som ei juni-humle sitter på bare én blomst. Kristelig Folkeparti befinner seg ute i en skummel periferi der de som tror på jomfrufødsel og tørre fotgjengeroverganger på bånn av Rødehavet deler ideologi med de som hevder at vi alle er en melodi i lerkens triller og de som mener at Universet oppsto ved et uhell som aldri vil skje igjen og dessuten bare eksisterer i en filosofisk utilgjengelig boks basert på usikre evner til observasjon. Senterpartiet er egentlig sosialister som vil ha bøndenes tyranni. Det er Ap som er midten. Uten ett eneste særtrekk.

Og siden jeg stort sett siterer Facebook i dag, skal jeg også fabrikere en falsk nyhet. Den kommer her.

Den moderniserte Paven har sagt i en tale til Datanerder for Fred at det ikke finnes noe liv etter døden. Pave Jorge Mario Bergoglio fra Argentina (kallenavn Frans) har også sagt at katolikker bruker altfor mye tid på religion, og at forestillingene om at det finnes en Gud representerer en reaksjonær eskapisme som er påtvunget det arbeidende folk for at det ikke skal be om rettferdighet. Det blir også hevdet i et leserbrev til Washington Post Online at Paven har vært i kontakt med Mikhail Gorbatsjov for å få konkrete råd om hvordan han skal oppløse den katolske kirken før sin død. Hva som siden vil skje, er ukjent, men Paven skal ha bedt om at nonneklostrene blir tømt og omgjort til abortklinikker for fattige italienske kvinner.

Dette var en falsk nyhet basert på den antatt sanne nyheten at Pave Frans har gitt sin støtte til Darwins utviklingslære.

 

VG

I VG har jeg ikke funnet noe av interesse, bortsett fra at lederen ifølge nettfronten advarer SV mot «vedtak mot omkjæring». Hvis vi analyserer ordet, virker det sannsynlig at omkjæring enten er en emosjonell versjon av omkjøring (altså at man går i lange omveier rundt sin følsomhet) eller at det er å bytte «kjerring» eller at det er å bli kjær enda en gang, slik SV-ere pleier. Jeg trodde lenge at dette bare var en trykkfeil for «omskjæring», men ordet har ligget i fred på nettfronten i hele morges, så det er nok en mening med det. Jeg er ellers enig i at SV burde gå lange veier rundt sin følsomhet og ta med Venstre og KrF. Å bli kjær i enda en er en logisk fortsettelse av den sosialistiske ideen om at fellesskapet er viktigere enn individet. Så det får bare bli.

Kostholdsråd: Kål er både sunt og velsmakende. Det er det eneste positive man kan si om kål

Nå blir det pause til mandag fordi jeg handler lørdag morgen.

Nå må jeg løpe for å nå fram til Madla Handelslag klokka ti og deretter handle Burn og Gul Farris på Kiwi (de er billigere der). Dette er faktisk travelt.

its alright ma

IAM torsdag 16.3.– om barns uryddighet og arbeidsevne, om piggdekk, oppvask og fattigmat

 

Motto:

Although the masters make the rules
For the wise men and the fools
I got nothing, Ma, to live up to

(Dylan)

 

Den forpuppa våren har lagt sin våte omsorg rundt de fleste av oss uten at vi ba om det. Jeg merker at spådommene om global oppvarming har skapt forventninger. Før hadde stavangerfolk forsonet seg med sin uskjønne skjebne, og tok imot ville vintre med kaldt regn, temperatur-forverrende vind og hånlig sludd med nokså godt humør. Nå tror vi at det skal bli varmt og tørt. Og det skjer jo ikke.

Mye annet vesentlig skjer.

De siste dagene har flere medier brukt en masse undring på en medarbeider i BBC. Arbeidsgiveren intervjua ham hjemme via Skype, og mens han drev og snakket konsist seriøse BBC-ting, kom barna hans løpende inn i stua, fulgt av en (så vidt jeg har skjønt) oppskaka mamma som forsøkte å stanse dem. Men skandalen var et faktum. Det vil si; dette var en skandale av humresorten, som når den skjeløyde katten detter baklengs i doskåla, og saken gikk viralt. Det betyr at en bråte folk med for god tid satt og så på det lille trivialteatret fra England, mens de humret. Og fordi ordet viralt har samme virkning på paradigme-damene i redaksjonene som Viagra på 50 år gamle syklister, fortsatte begeistringen i nettaviser. Saker som «Derfor kom barna inn i stua» dukket opp, og feminister påpekte at siden barnas mor så ut som om hun har asiatisk opprinnelse en gang i slekta, trodde folk at det var en au pair som forsøkte å stanse skandalen.

Dette er ikke moro. Når det virker oppsiktsvekkende at barn lager lyd i sitt eget hjem, finnes det en standard der ute som burde ha forsvunnet det året Freud sluttet med sigarer. I min naivitet har jeg trodd at det bare er i amerikanske filmer at barn blir framstilt som kuriøse uro-elementer i den anstendige ryddighets hverdagstempler. Men den genetiske borgerlighet blir tydeligvis arva fra generasjon til generasjon, og vi er ikke kommet veldig langt. Forleden foreslo for eksempel Høyre-politikeren John Peter Hernes at barn under seks år skal brukes som rydde- og vaskehjelper i kommunens barnehager. Barnehagebarn er den nya oljå. Kanskje de også kan asfaltere sykkelstiene og trakte kaffe til formannskapsmøter? Eller hvis kommunen arrangerer en politiker-tur til Kina, kan det være at deltakerne får den ideen at barn kan jobbe nesten gratis i tekstilfabrikker eller sette sammen mobiltelefoner med de koselige små fingrene sine.

its alright ma detalj

 

Aftenbladet

Det nærmer seg 1. april, og redaksjonene øver seg til feiringen, som ganske riktig ble starta av Hernes. I dag har Aftenbladet en sak om at det vil bli montert registrerings-sensorer i gatelegemene i Stavanger. Mattene blir magiske. Ikke bare skal de skille mellom bildekk med pigger og bildekk uten pigger, men de skal også lese bilnummer og sjekke om bilisten faktisk har betalt for kjøring med piggdekk i by. Jeg syns også at mattene bør sjekke selvangivelsen til bilføreren sånn at boten kan tilpasses inntekt og ikke minst – livssituasjon. Det finnes for eksempel en rekke ålrete folk med hutte i Sirdalen som ikke kan leve uten at de har vært innom olivenoljebutikken i Østervåg hver dag, og de kan jo ikke stanse på Jernbanelokket hver gang og skifte dekk. Og så har du kvinnene og Peugeot-sjåførene, som blir ulykkelige hvis de ikke får kjøre med pigger. Og elbil-eiere som mener at de har rett til nye privilegier.

Det fantastiske ville vært om sensormatta også kunne stanse piggdekkbilene. Når matta med i7-fart registrerte en dekkforbryter, kunne den skyte opp sine egne pigger og punktere de ulovlige hjulene, og så kunne barnehagebarn lappe dem igjen.

Dette blir ikke noe av. Vedlikehold og forretningsførsel ville kreve at kommunen eller en outsourca konkurs-bedrift på Sola måtte ansette 20 inspektører, 12 mellomledere og fire direktører. Byråkrati er riktignok den nya oljå, men det er grenser for hva man kan bruke barnehagebarn til.

its alright ma detalj

La meg også berømme Aftenbladets petitskribenter enda en gang. De er utrolig mangfoldige. Forleden mandag avlivet Jan Zahl vinterferien på fjellet med en beskrivelse av familieliv som påvirket omsetningen i lokale apotek. I dag skriver Henriette S.M. (nei, jeg skal ikke ta den vitsen igjen) om plasseringen av skitne glass i oppvaskmaskinen. Jeg rydder oppvask hver formiddag med stigende undring, for sjøl om jeg har brukt flere år på å skjønne tenkningen til de som designa glass-skuffen, har jeg aldri klart å finne Den Rette Måten. OK. Det er en liten ting, og Northug kom ikke til Canada. Men vi populister med sosialistbakgrunn forsøker alltid å skjønne det nære enkeltmennesket og akseptere dets trivielle problemer, og vi undrer oss over veldig mange små ting som til slutt skaper et slags liv. Vi er i stand til å snakke om kiloprisen på Karmøy-fiskekaker og den mest hensiktsmessige pakkingen av bæreposer i lørdagshandel, og det representerer faktisk en slags kompetanse. Men altså: Om oppvaskmaskinen har Henriette skrevet klokt og lidenskapelig i dagens tredjeside-drøs. Dere bør lese drøsene, for det finnes flere lidenskapelige skribenter i Aftenbladet enn dere tror. Det er ikke alle som sitter ved de rydda pultene dine og sier «me må tenka på miljøet» hvis de får se en litt turkis blåhval.

VG

Jeg har skrevet om VG. Jeg har allerede omtalt «Derfor braste barna inn i rommet». På toppen av dagens nettavis finnes en sak om at den såkalte høyrepopulisten som alle sa ville tape, faktisk tapte i Nederland. En avis som heter NRC konstaterer at nederlenderne våknet til et normalt land, en ganske komisk påstand siden Nederland aldri har vært i nærheten av normalitet, men er et flatt, lite hippie- og hipsterparadis der folk spiser hasjkake til søndags-geneveren. Uansett er nyheten som den klassiske tittelen «Ingenting nytt i dag heller». I Porsgrunns Dagblad hadde jeg en kollega som hadde nådd den sjokkerende alderen 40 år, og han startet morgenens nyhetshøsting hos politiet med det ledende spørsmålet: «Ja, det er vel ikke noe nytt i dag?» Det er det ikke i VG. «Angrep ektemann med dekorstein» er ikke det helt store. Heller ikke «Nettbank-trøbbel for DNB – igjen» eller «Tips og triks til deg som skal male i år», som viser seg å være en frontside-annonse.

Minerva

– det konservative romantikkbladet – fortsetter som en blanding av eotetriske fabuleringer i offentlig rom og ønske-tenkning i nisje. En kommentator har fabulert fram «den nye empati-populismen» i Europa, som antakelig betyr at hun har funnet noen i Facebook-feedene som vil slippe inn flyktninger i Tyskland. Kultur-avdelingen skriver også om at Norge trenger en ny landslagsmodell. Det gjelder ski og skiforbundets holdning til Henrik Kristoffersens avtale med Redbull. Her heter det også at «Manifests årskonferanse presenterte enkle fiendebilder og tonedøv retorikk» og «Det finnes egentlig ingen krig mot terror».

Therese Sollien, som så vidt jeg har sett har dekket publikasjonens dekning av missekåringen «Ti kule damer», har også funnet fem kule karer og skriver: «Det er ikke bare kvinner som er kule, spør du meg». Noen må ha spurt Sollien, og jeg tilgir dem aldri. De fem er Kjetil Rollness, Ivar Staurseth, Eirik Vinje, Simen Gaure og Lars Akerhaug. Jeg har hørt om Rollness og Akerhaug, men saken funker vel – som mye annet i Minerva – som latte-segmentets svar på tabloidnyheter om kvinnelige bloggeres lepper og hva de føler nå.

its alright ma detaljTV2

Og så bare en liten tur til TV2-nyhetene, som på en måte er det motsatte av Minerva. Der har man begått et slags sosialkulinarisk selvmord ved å innkalle matkjedene som selger billig mat for at de skal måtte se og høre på når snobbe-kokkene tester tilbudsvarene deres. TV2 er stort sett en kanal for fattige, og hvorfor i himmelens navn vil den bruke overklassens kokker til å teste underklassens mat? Vi som ikke har så god råd, handler billig mat fordi de vi må, og hvis man er litt smart og fantasifull, går det an å få en middag med en boks hakka tomater til 12 kroner, litt ris, en pose frosne grønnsaker til 10 og en pakke kyllingkjøttdeig til 19 kroner til å bli et herremåltid fordi det finnes hvitløk, chili og tørka basilikum. De fattige er de fantasifulle når det gjelder mat. De rike kjøper dyre restaurantmenyer eller overprisa slakterkjøtt, og de bærer hjem dyre, økologiske gulrøtter som likner krigsofre. De fattige har lært seg at god mat kan lages av alt. Og kokkene i TV2-reportasjen burde ha vært til stede og sett ansiktsuttrykkene hvis en ulykkelig samling kurs-deltakere uheldigvis havna på restauranten deres og måtte spise forretter som liknet nylukt bed og smakte lakris.

Det var egentlig alt. Og jeg syns tyrkiske politikere skal få lov å snakke til tyrkere i Norge. Ikke fordi folk da vil skjønne hvor fæle de er, men fordi alle skal få snakke her hos oss. Det heter ideologi, og det er bedre enn Michelin-måltider. Forøvrig. Jeg sto opp fire på grunn av søvnløshet etter vennlig verkstedvurdering av bil, og alle fornærma henvendelser vil bli sendt videre til min fastlege og Møller Bil Forus.

its alright ma

IAM onsdag 15.3.– Om bilkjøring og bommer, om Johaug og globalismen og plast

Jeg må innrømme at jeg kjører bil. Nesten hver dag kjører jeg de fem minuttene til Madla Amfi, og etter en halvtime kjører jeg hjem igjen med spontane tilfeller av dagligvare stappa ned i sånne poser som hvalene faktisk ikke spiser. Ved totida kjører jeg til Bekkefaret og plukker opp oppoverbakke-vegrerne. På grunn av denne relativt beskjedne turvirksomheten vil stavangerpolitikerne straffe næringsdrivende i sentrum med at jeg blir utestengt. Ikke at jeg hadde vært der sjenerende ofte, men det ville vært trivelig for de somvandrer rundt i et museum og leter etter Birkenstock og ludenfrakker, at et levende menneske fra Tjensvoll fantes i byen deres.

På grunn av det beskrevne forbruket av diesel skal de miljøvennlige familiene som ikke har bosatt seg midt i byen for å påføre folk astmaplager, betale milliarder i bompenger. En del av triomardene går til fortau og sykkelstier, noen går til mating av småfugl i grisgrendte strøk, noen går til graving av fartshemmende hull i asfalten på E39 langs Sørlandet, noen går til ekskursjoner til planløse jernbaneoverganger for kalkuner og kenguri i Australia, noen går til champagnelunsjer i konkursbo og så videre. Mange ville ha stått tomhendte om det ikke var for bomstasjonene på Nord-Jæren.

its alright ma detalj

Men det finnes håp om bedring. Det går usanne rykter om at bomstasjonene som beskytter Stavanger sentrum mot besøkende, vil ha honnør-rabatt. Bomselskapene vil hyre alders-inspektører som står langs veiene og noterer sjåfører med grått hår og skriver ned bilnummeret. De med overbevisende håravfall og spindelvevsgrått vil få 150 kroner igjen i desember. Det betyr at jeg må slutte å farge håret, noe som uten tvil vil medføre at jeg tror jeg er død hver gang jeg ser meg i badespeilet ved sekstida om morgenen, og så ringer jeg Legevakten, som kommer til å bli ganske lei av å sende ambulanser til Tjensvoll for sjekking av puls.

I samme genre: Nytt i dag, i en notis bak i Aftenbladet, er det at Ap i Stavanger også har sagt ja til forbud mot plastposer etter at Kristoffer Joner lot seg intervjue om hvalene. I den øvrige verden er forurensningstilsynet og de med ufikse sko enige om at handleposer i plast er miljøvennlige og at nesten alle på ett eller annet vis blir resirkulerte. Hvalplasten kommer antakelig fra miljøvennlige og oljebeskytta fiskere i Lofoten. Det bekymrer ikke Ap i Stavanger, som tydeligvis befinner seg i en tilstand av euforisk starstruckness-koma. De kommer ut av den i løpet av valgnatta.

its alright ma detalj

Flere hyggelige nyheter.

I VG i dag refereres lederen av utøverkomiteen i Verdens Antidopingbyrå, Beckie Scott (42). Dama, som sjøl har gått på ski, sier at Johaug-saken virker som et uhell. Det er selvsagt fordi hun har drevet idrett. Det er noe med innendørs-perspektiver på verden. De er annerledes. Da det moderne demokratiets voggere bestemte at folk skulle dømmes av sine egne, tenkte de aldri at «sine egne» skulle forvandles til en gretten samfunnsklasse av komité-medlemmer som i første rekke forholdt seg til egen uunnværlighet og høye diettsatser.

Det kan godt tenkes at idrettsfolk også i andre land er blitt for strengt vurdert, men det gjør ingen forskjell. Vi kan ikke være eksperter på alle dopingsaker i alle land gjennom lange tider for å kunne se at saken mot Johaug er grovt urettferdig og et brudd med normale rettsprinsipper. Det bekymrer ikke ekspertene eller TV2 eller de to mennene som nyhetskanalen intervjuer hver gang Johaug-saken tar en ny, merkelig vending. Utlandet, sier de. Utlandet. Som om utlandet skulle være betegnelsen på et sted der Universets rettferdighet sitter samla.

Jeg merker at Johaug-saken har ført til to ting. Jeg tror ikke lenger på dopingsaker. Jeg er blitt, om mulig, enda mer skeptisk til at Norge skal styres av folk i fjerne land. Tolkinga av ansvar i salvesaken bør overbevise den mest fastlåste brusselist om at folk i Norge tenker annerledes enn dresser i andre land. Og den eneste vitsen med at vi lever i noe som kan kalles en nasjon med egne demokratiske institusjoner, er at norsk tenkning skal skape norsk hverdag. Det er ikke nisselue ned over øynene, det er evnen til å se de som står rett foran deg og ikke bare de rosa eller svarte skyformasjonene i horisonten.

Johaug-saken er et perfekt eksempel på at åpenbar urettferdighet forsvares av nordmenn med rare perspektiver, den er et perfekt eksempel på den akutte nødvendigheten av en populisme som pisseredde styringsprofesjonelle forsøker å bruke som skjellsord. I morges leste jeg en sak om at sosialdemokratiet dør. Arbeiderpartiet kommer til å forsvinne. Det er ikke fordi det ikke er bruk for den neo-sosialistiske pragma-formen, men fordi sosialdemokratene vaser rundt i en småborger-liberalistisk globalisme-utopi som ingen med bakkekontakt kan kjenne seg igjen i.

Jeg sitter og skriver dette hos Møller Bil på Forus der Sharan-en er til EU-kontroll. Det er OK å jobbe her, og så kan jeg sitte og kikke på bussbrua over motorveien. Da jeg kom for en time siden, så jeg en buss. Etter det har jeg sett en mann på rulleski og to fotgjengere. Sola skinner over en plettfri bussvei, som ingen forstyrrer, som om den skulle være et diktator-monument i Romania.

Det er valg til høsten. Husk det hver eneste dag i månedene som kommer.

its alright ma

IAM tirsdag 14.3.– om Aps hasj-romantikk, om smerten i VG og om altfor mange kvinner i mange yrker

 

Motto:

Although the masters make the rules
For the wise men and the fools
I got nothing, Ma, to live up to

(Dylan)

En usedvanlig trivelig morgen med vasking av bil på Shell, Madla ut fra den vellykka ideologien at det er ikke kø i vaskeautomaten klokka åtte i regn. En tirsdag. Sånne resonnementer kan man få til når man tilhører en pattedyr-art som til og med er i stand til å beskrive Syden-ferien sin på Facebook og dikte blodige kongehistorier på språklig kompliserte vers.

Og det bringer teksten uunngåelig til dagens største nyhetssak. Krefter i Rogaland Arbeiderparti vil at Hadia Tajik ikke skal bli valgt inn på Stortinget. Det har fraksjonen fått til ved en utsøkt konspirasjon. Først har de antakelig innkalt til programmøte klokka halv fire en søndag morgen da nesten bare Kristoffer Joner var våken. Sammen med to tidligere tillitsmenn som ble henta fra luftegården på Tasta Sykehjem, formannen i Tau Star Wars Club og en New Age-tilhenger og vaksinasjonsmotstander fra Hommersåk diskuterte inschinativ-takerne hva Staten kan gjøre for å tjene mer penger nå som bensinen blir borte. Forslaget om at Regjeringen skal bruke de gamle bensinstasjonene som hasjbutikker falt i akutt god jord. Og dermed vedtok møtet at Rogalands-partiet skal be Ap programfeste at staten skal selge cannabis til overkommelige priser.

its alright ma detalj

Det kommer nok ikke vestkant-Ap i hovedstaden til å ville. Det kan nok tenkes at de vil subsidiere salget av folkemedisinen paracetamol og vurdere reklamepåbud for Munkholm, men i partiets historie har det vimsa rundt mange nok ukurerbare surrehoder uten at de var påvirka av hallusinogener, og sosialdemokratene har dessuten en prinsipiell om enn paradoksal tilknytning til avholdsbevegelsen.

Men skaden er gjort. Rogalands-foreldre har nok med å stålsette seg foran den 18-års-dagen da gutten deres plutselig går inn på rommet sitt (der Ole Brumm-tapetet ennå henger) med en sekspakning Grans pils og to fnisete jenter. Tanken på at gutteværelset skulle bli fylt av krampelatter fordi vennegjengen streamer en reportasje fra flyktningeleirene i Syria, vil være sterk kost for de fleste velgerne. Jo. Hasj virker sånn. I Venstre ville forslaget ikke gjort noen skade. Men Ap-velgere er stort sett mennesker med besinnelse.

Dermed ryker Tajik, og så må hun bli fylkesmann i et fylke som Ap må opprette for henne dersom partiet kommer i regjering sammen med Sp, SV. MDG, Frp og Kfr.

VG

Dette var sterke saker, og vi tar en avslappende tur til underholdningsmediet VG. «Dette skjuler hun bak sminken» er så vidt jeg kan skjønne ikke en sak om monsterkviser fra ekstremhud, men dama på bildet ser faktisk ikke usminka ut, så poenget er helt nødt til å være at under sminken skjuler hun sminke. Som da Shakira sang «Underneath your clothes, there is an endless story», som ganske riktig betydde at der var det Tufte-undertøy i ull, en ketchupflekka singlet, lange, hvite underbukser fra hærens overskuddslager og en gjenglemt knebeskytter fra en bedriftskamp i fotball mot Stavanger Bibliotek i 2013.

its alright ma detalj

Jeg har heller ikke gått i dybden på saken som heter «Mitt liv som sex-avhengig», men det er nok ikke lett å være avhengig av det som også alle andre er avhengige av, for ikke finnes det kur (ifølge Leonard Cohen) og ikke får man særlig oppmerksomhet. «Hva er din lidenskap?» «Eg lige’ sex ganske møje.» «Å? Hvorfor det?» «Nei, eg vett ikkje, eg har aldri prøvt det.» Og det er absolutt ingen sammenheng mellom denne saken og tittelen «Dette er det hvite som tyter ut av laksefileten». Fra Philip Roths roman «Portnoy’s complaint» er det en kjent at omskårne menn må onanere med myke ting (gutten i boka brukte søndagsmiddagen), men det er ingenting som tyder på stor lakse-eksport til Israel. Dette var ikke så appetittlig fortalt, men vi må jo være åpne med hverandre. Og egentlig beklager jeg og legger meg flat. På ryggen, for sikkerhets skyld.

I forrige uke ble skisjefen Vidar Løfshus sterkt kritisert av Petter Northug. Etter det vraket han Northug til sesongavslutningen i Canada, et valg som blant annet opprørte VG. I dag sier Løfshus at det var vondt å vrake Petter. En påminnelse om at det finnes mye smerte i verden, for det kan jo ikke ha vært lett for Løfshus å vrake en av sine viktigste kritikere i langrennsleiren. På den annen side. Man blir sterkere av det som ikke fører til mindre lønn.

Mye uventa smerte også i en annen sak: Det er meldt snøstorm i USA, særlig på østkysten, og SAS har avlyst blant annet flyginger fra Oslo til New York. Ifølge VG rammer det 1000 nordmenn. 1000 nordmenn på fly til New York en vanlig vinterdag, og da er ikke Norwegians flyginger tatt med, for de avlyser ikke. Hvem i helsike er alle disse folka? Alle kan vel ikke være politikere på studietur for å finne ut om billettsystemet på skinnebussen? Fly forurenser som kjent vanvittig mye, så vi trenger virkelig ei toglinje til New York.

Siste sak om smerte. Trumps kamp mot fakta og vitenskap har ført til enda en skandale. VG melder av en forsker er blitt slått i bakken av orkanen. Siden dette bare er en videosak, og jeg aldri kommer lenger enn til reklamen på videonyheter, vet jeg ikke hvor det skjedde. Men vi vet som står bak den populistiske stormen.

its alright ma detalj

Aftenbladet

Nok en gang. I forbindelse med 8. mars kom de rituelle påminnelsene om at det er for få kvinnelige ledere i det private næringslivet. Det er nok sant, men helt uvesentlig. Næringslivsledere er folk som går rundt i dress og sier «Roger that!» på en litt spøkefull måte når mellomlederne deres forteller hva spesialistene i selskapet har sagt er det beste for framtida. Næringslivsledere er en slags mannequiner som sprader rundt og bruker dyrt og ubrukelig språk på å formidle det meningsløse som de sier er uunngåelig. Man trenger ikke egentlig kvinner som forteller at alt er uunngåelig.

Dessuten har kvinner tatt de viktigste jobbene. De dominerer politikken. De dominerer skolene, barnehagene, omsorgs- og helsevesen og en rekke offentlige etater som gjelder barn og familie. De har tatt kaka. Det blir påstått (jeg har ikke sett undersøkelsen, og dessuten tror jeg jo ikke på undersøkelser fordi jeg er instinktiv populist) at gutter gjør det bedre på skolen når de har mannlige lærere. Men i barneskolen er det nesten ingen. I ungdomsskolen er de i mindretall. Ifølge Aftenbladet i dag er 1 av 20 barnehagearbeidere i Rogaland menn. Men ingen tenker på at disse jobbene er viktigere enn direktør-papegøyen fra Norske Drog A/S som kommer på Dagsrevyen og siterer sine egne undersåtter.

Menn kan antakelig ikke jobbe i barnehager fordi de ofte er avhengige av alenekontor der de kan følge VM på ski uten å forstyrre noen. Dessuten liker de best å bråke sjøl, de liker ikke andres. Men menn ville blitt populære i syke- og pleiehjem. De fleste som lever så lenge at de havner i omsorg, er kvinner, og eldre kvinner elsker menn. Det samme i barnehagene. Menn er fantastiske med barn, for de følger ikke regler, de lager regler, og som regel følger de ikke sine egne regler heller. For barn er regelbrytere himmelen på jord. «Hørr her, ongar, i dag dride’ me i sukkerforbudet og spise’ Nugatti på adle brødskjevene, og ittepå går de fira eldste bort på konditoriet og kjøbe wienabrød for pengar fra barnehagen sitt utdanningsfond. Go for it, kids!» Kvinner gjør ikke sånn. De holder møter om hvorvidt det regner så mye at man ikke skal mate sauene den dagen, men bare kjøre trehjulssykkel rundt huset. Og her står vi overfor et tabu-emne. Er det egentlig noen som liker kvinnelige toppsjefer? Er det noen som har turdet undersøke hvor godt likt de egentlig er?

Jeg påstår ingenting. Men jeg gleder meg til å lese oppsigelsen til den forskeren som foreslår for Universitetet sitt at man skal forske på populariteten til kvinnelige toppledere i det private og offentlige.

And with that bombshell…