Forfatterarkiv: Arild Abrahamsen

arab bk

Fredags-arab: Bad karma

 

Jeg skal I dag fortelle om Lykkens Hemul. Han er ikke finne, han er inder. Indere er fremst i verden på to ting. De kan supporte datamaskiner, og de er eksperter i observasjoner av ulykker og katastrofer. Fenomenet heter bad karma. Karmastrofer. Bad karma oppstår når gudaarma (provinsielt hjelpe-substantiv) i mosen er blitt misfornøyd med oppførselen din og umiddelbart hevner seg ved å påføre livet ditt en tilfeldig skjebne-hevn. Uflaks kaller norske hedninger et mistenkelig fenomen som at det snør dagen etter at halve byen har skifta til sommerdekk. Bad karma, sier inderen med karristerk tro på forsynerne. Nei. Ordene karma og karri har ikke noe med hverandre å gjøre.

Jeg innbiller meg at min karma alltid har vært sterk. Jeg har i konsekvente livsperioder oppført meg på måter som selv frigjorte guder ville ha rynket på kjortelen over, men det gikk bra. Jeg fikk en akutt tilgivelse på grunn av minimal betydning.

Så en dag tar det slutt.

Når gudaarma (Lykkens hemul) først har bestemt seg for å ta deg, antakelig fordi du er gammal og fattig og har idrettsskadde og ydmykhetsfremmende knær, da gjør den gamle kjerringa det skikkelig.

arab bad karma detalj

Jeg vet ikke riktig hva det starta med. Jo. Komfyren. Komfyren som hadde vart i mangfoldige krevende baguette-år etter at den allerede etter fjorten dager som kombarn ga opp varmluftsfunksjonen i stekeovnen, antakelig grunnet kols fra alt det jeg koksa, den komfyren fikk en betenkelig stripe med sprekk i den keramiske plata. Jeg så på den slik geologene betraktet Mannen. Den kunne ramle fra hverandre når som helst. Katastrofe. Brann.

Egentlig hadde vi ikke råd til ny komfyr, men ildstedet er det ideologiske senteret i ethvert hjem, så jeg dro til Forus. Det var forsåvidt moro, og i ukevis pusset jeg på nyanskaffelsen som om den skulle være en støvskadd Ferrari.

Det var ikke så moro da vaskemaskinen røyk. Den gjorde ikke egentlig det. Men Google sa at den var ferdig. Sentrifugeringa låt som andre verdenskrig over Dresden, og bekymringsmødre i nærmiljøet mente at lyden var et illevarslende tegn. Det var gudaarma som bråkte verre enn en en 14-åring med motor. På internett finnes chatgrupper om lyder i vaskemaskiner, og de var klare: Vaskemaskiner som sier dunk dunk er ferdige. Du kan godt bruke 2500 kroner på en reparatør, men maskina ryker igjen i neste måned.

Dermed dro jeg avgårde og kjøpte en vaskemaskin til 2000 kroner, siden vi ikke egentlig hadde råd til vaskemaskin heller. Fordi butikken fraktet den og befrakterne fra Bring løftet en tørketrommel for meg, kostet den til slutt 3000 kroner. Sånn er den moderne verden. Sist jeg kjøpte vaskemaskin, kostet den 2500 kroner og 100 kroner i frakt.

Jeg befant meg i den uutgrunnelige våren 2017, og bad karma var allerede i gang.

Så ble det skikkelig ille.

arab bad karma detalj2

Bare noen uker etter vaskemaskinen hadde jeg EU-kontroll på bilen. EU-kontroller skal være sånn at du betaler 650 kroner for et nytt lampefeste i forbastelsen. Denne gjorde ikke det. Den kostet rundt 30.000 kroner. Og ikke bare det. Etter to uker hadde bilen service, og siden de måtte skifte bremseskiver og klosser og heile driden, kostet servicen rundt 20.000 kroner. Det hadde vi ikke egentlig råd til, men gudaarma manifesterte seg og slo i bordet og slengte med det voldsomme håret sitt og utøvde bad karma i verdensklasse. 50.000 kroner i reparasjoner. Hver gang jeg våkna klokka halv tre om morgenen fordi jeg har sjel, så jeg for meg lønnskontoen som i en from Job-hallusinasjon (Vi har en hallusinasjon, vi med). Bad karma’s gonna get you.

Så kommer det virkelige gudsbeviset. Dagen etter at jeg henta bilen med de nye bremsene, skulle jeg kjøre geitestien til Månafossen for å hente egen og andres ungdomsskole-elever hjem fra døgning i regi av klassens foreldreforening. Det var lørdag. Jeg satte meg i den nystelte og kjørte mot motorveien. Fra hjulstedet foran kom det bankelyder. Jeg tenkte: Lydene skal være der. Dette er innkjøring av nye bremser.

Men dundringa ble katastrofalt høy, og motet svikta. Jeg kjørte til Møller Bil som var åpen for å betjene bilkjøpere, og der jamret jeg over min skjebne og sa at jeg skulle til Sirdalen etter 13-åringer. En lærling var ute i verkstedet, og han fant fort ut at hjulet var løst. Han kunne åpne og tette mutterne på venstre forhjul med fingrene.

– Men hjulet kunne vel ikke ha ramla av? spurte jeg.

– Jo, sa han.

Sånt som det skjer ikke meg. Men det gjorde. Jeg så for meg en VW Sharan utfor stup med tre hjul, og knærne visna.

Det som heller ikke skjer med meg, er at noen i familien plutselig vil sykle igjen når sykkelen er blitt for liten siden den bare har stått der i halvannet år, og da krymper sykler. Sykler er ikke dyre. Jeg fant en til 2000 kroner, og når ekspeditøren hadde fylt oppi en pose alt det vi måtte ha i tillegg, kostet den ikke mer enn 3500.

Karmakalaset var oppe i rundt 60.000 kroner.

Så røyk fjortisens iphone 5S helt fortjent.

Han fikk en ny iPhone 7 til bare 6800 kroner, og jeg hadde sluttet å telle. Det skulle jeg ikke ha gjort. To dager etter ble min Samsung 5S med sine 16 gb minne så sein at det ikke gikk an å besvare anrop eller lese Meldinger. Da fikk jeg virkelig panikk, og i en ettermiddag med høyt blodtrykk og voldsomme vardøgre kjørte jeg til Power og kjøpte en Samsung 7 edge til bare 5400 kroner. Tror jeg. Noe sånt.

Jeg har ikke nevnt at skaden i kneet kom tilbake akkurat i denne perioden.

arab bad karma detalj

Noe må jeg ha gjort.

Noe må ha skjedd.

Indiske karma-administratorer kaster seg ikke plutselig over fattigfolk og tyner dem hvis de ikke har gjort noe galt.

Nå gjelder det å finne ut hvor feilen var. Jeg må ha gjort noe som gjorde Lykkens hemul forbanna, og jeg må slutte med noe.

Jeg har noen teorier. Antakelig bør jeg slutte å si at å gå til FN for å finne fornuft er som å oppsøke et nonnekloster for å få sex-tips i stedet for å abonnere på VG+. Jeg bør ta behørig avstand fra britenes utmelding av EU, og jeg må spre daglige linker til Trump-vitser på Facebook slik vennene mine gjør. Jeg må si at Al Gore selvsagt har rett. Den sitter langt inne, for ideen om at verdens ledende anti-karismatiker skal ha tenkt en tanke, er så frastøtende at den kan forårsake spisevegringer. Men nattlige mareritt om indisk-kledde guder som smelter bankkontoer, kan skremme den modigste ytringsfrihets-tilhenger, så jeg må faktisk bite i Evas sure eple for å få bli i Paradis, som forøvrig er et utbyggingstrua område ved Godalen. Noe som minner meg på at jeg aldri mer skal si at østre bydel i Stavanger ble ramponert av pengekåte entreprenører og arkitekt-lakeiene deres. Jeg skal aldri mer klage på Torjå. Jeg skal bli motstander av Krekars ytringsfrihet. Jeg skal rose Angela Merkel. Jeg skal si at terror ikke er noe problem, for biltrafikken er verre.

Jeg føler meg allerede bedre.

Smertene i kneet er borte. Strategien med å få oppvaskmaskinen til å virke ved å late som om den er i orden, funker. Den plutselige meldingen fra blogg-leverandøren om at ip-adressen min var forbudt på grunn av misbruk, forsvant av seg sjøl. Jeg vant 50 kroner i Lotto.

Dermed er det bekrefta. Livene våre blir faktisk styrt av trangsynte guder, og det finnes faktisk en hensikt ved å banke i bordet når slektninger skal ha eksamen eller venner skal fly. Vi er styrt av karma-distributørers fjernkontroll, og det er ingenting vi kan gjøre med det.

Jeg føler meg allerede verre.

viking hoved

arab: Viking

 

Fotball er en oase for den ufarlige fremmedfiendtligheten, og sånn har det alltid vært. Også snille mennesker har alltid komponert trygghet ved å danne en imaginær, men beskytta liten gruppe av seg sjøl og fire femtiåringer fra motorbåtforeningen. Du liker de fra samme gata, og noen ganger fra samme byen.

Hudfarge betyr ingenting, og den er uansett sesongbetont. Folk kan tilbe Jehova eller Palme, Hindu, Mao eller en stripete baldakin hvis de bare kommer fra gata di. Nå er vi tilbake i fotballen. Fotball-lag skal bli til ved at vårlig ungdom spretter opp av plenene i nabolaget sånn at foreldrene må selge digre pakker med hudflerrende toalettpapir i mer enn ti år. Sånn skapes laget ditt.

Det gjelder selvsagt ikke deg.

 

Du er ikke bare kosmopolitt, du er kosmopomye, og før du legger deg sjekker du alltid værmeldinga for indre Tibet, for du føler deg i slekt med indre Tibet og tibingenes frilufts-turneringer i Rubicks kube. Du er Viking-supporter på grunn av navnet Viking. For deg ville det ikke spille noen rolle om klubben ble kjøpt opp av en arabisk sjeik som nettopp hadde tjent seg steinrik påarab det var uka si det-3 detalj 2 et bølgekraft-anlegg i Riyadh, og du ville vært like stor Viking-tilhenger om laget bare besto av de 26 slektningene hans som ble fløyet inn til Norge foran hver helg. Du ville ha heiet om laget besto av fire svenske kundebehandlere og Queensland alligatorburger-klubb, for Viking er Viking. For deg ville det ikke ha betydd noe om vikingspillerne egentlig bodde i Warszawa, i Berlin, i Milano, i Sogn og Fjordane, i Dallas eller i Pedersgadå, så lenge de spilte fotball under navnet Viking (som ingen av dem kunne uttale) på det som før het Jåttå og fødte mennesker som kom til byen på fredag med gult skinnslips.

Men for mange er det ikke sånn. De likte Viking fordi laget var herfra. Hvis Slinningen hadde vært en ukrainer som ble kjøpt fra Bodøglimt på treårskontrakt, ville han aldri blitt et slags ID-merke. Supporter-samhold er psykologi. Skyggene på Stavanger Stadion var et beskytta sted der den politiske korrektheten var like filosofisk hjemløs som avholdsmann i mannskor. Hvis du sier «gidameg, nabo Rolfsen, i dag syns jeg virkelig de ti Vålerengen-guttene var bedre enn vårt lag», har du på en måte ikke skjønt hva voksenfotball er. Den er ikke der fordi det er så moro å se menn løpe. Fotball er rein sjåvinisme. Den mest undervurderte lykkefølelsen av alle, den orgastiske utløsningen av rampethet som usjenert tribune-usaklighet kan tilføre kroppen.

Dessuten viser all forskning viser at de som banner på stadion lever lenger. Eller føler det sånn.

its alright ma

It’s alright, ma torsdag 6.4. – om fjord-OL, Solvikongen Olsen, Syria, rumpemekking og likestilling

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

Jeg leter fortvilet etter nyheten som skal definere denne dagen etter at Solvik Olsen hadde sine mangfoldige minutes of fame i går og solte seg i glansen av den voldsomme bompengebruken, som etter en eller annen regnemåte som jeg aldri fikk tak i, egentlig ikke finnes. Det kan godt være at jærbuen med det paradoksale etternavnet har rett i at bompengene ville ha ramma fattigfolk enda hardere dersom Venstre og MDG fikk bestemme, men for all framtid vil det stå igjen en poilitisk epitaf som kan definere både SVs og Frps deltakelse i regjeringer: Det viktigste ved å være i regjering er å bli der. For en politiker er statsrådjobben et karrierehøydepunkt av nesten eventyrlige høyder, den er Jack i bønnestengelen, og man kan bli så tjukk av edne kamæle at man nesten ikke rekker fram til mikrofonen på Stortingets talerstol – det betyr ikke noe. Jobben er Gud. Hold på jobben.

Siv Jensen pleide være en arbeiderklasse-rå aggresjons-politiker som inntok Slottet etter å ha ropt «Mojna Jenz!» med populistisk fredagsrøst. Nå er hun mildere enn Anne Cath-Vestly når hun redegjør for at Regjeringen vil regulere folks forbrukslån, men selvsagt på en sånn måte at alle kan velge fritt hva de vil gjøre. Jensen som skinnfell etter løvefall er så flat at det ser ut som om en veivalse kjørte over dyret før skinnet ble liggende og tørke i maisola til det var frynsetere enn lemen-lik og gamle dørmatter av strå.

its alright ma detalj

Hvorfor blir folk såkalte populister og fulle av mistro. Fordi det egentlig ikke spiller noen rolle hva du stemmer på. Sylvi Listhaug gjorde en forskjell, men hun var bare profetisk tidlig ute med det ooopset som alle de politiske partiene ville ha oppdaget før neste valg: Innvandring må være tenkt noe om. Man kan ikke overlate planlegginga av samfunnet til de innvandrende. Til og med Angela «I dit it again» Merkel vet det nå, og i Frankrike forsøker en moderat president-kandidat desperat å redde landet fra konsekvensene av uforstand ved å påstå at uten euro-en ville det vært krig mellom Frankrike og Tyskland. «Nationalisme, c’est la guerre».

Men hva er dagens vignett.

VG har funnet den. Selvsagt. Vestlandet melder seg på i OL-kampen. Det er fantastisk. Det finnes selvsagt områder av Skottland som har mindre vinter enn det norske vestlandet, men ellers hender det at land så langt nord i det minste har snø første juledag. Vestlandet har ikke det. Vestlandet har aldri snø. Vestlandet har alternativt regn. Men kanskje kan OL bli den nye oljå, som kommer til å hete oljen, siden Bergen antakelig skal arrangere alpinøvelsene ned fra Ulrikken. Nei, det er ikke tull. «Næringslivs- og idrettstopper jobber for å få et såkalt fjord-OL til vestlandsbyene Bergen, Stavanger og Voss,» ifølge VG. Politikere avviste i går Lillehammers OL-initiativ, men folk på Vestlandet regner med at statsministeren i Norge også kommer fra Bergen i årene som kommer, og gjør hun ikke det, går jobben forhåpentlig til ei dame fra Bjørheimsbygd.

Ingen ønsker OL på Østlandet. De høyre-ekstreme populistvindene favoriserer Vestlandet. Og dessuten blir det ikke kaldt noen steder i framtida, så byråkratene kan like gjerne legge kunstsnøen på den gamle riksveien mellom Stavanger og Sandnes.

OK. Dette er vi for.

its alright ma detalj

Rumper

Dagens papirførsteside i Aftenbladet innbyr til så åpenbart allmenn-vulgære ordspill at det ikke går an å unngå dem, derfor gjør jeg det. Nyheten er at en klinikk på Madla opererer to rumper i uka. Ikke for hemorroider eller fordi rumpene har seget ned og skjuler knehasene, men fordi bakdelen skal bli en monster-struttete Kardashian-fordel som familien kan sette fra seg kaffepapp på. Saken står i et glossy papirvedlegg som heter Trend, og sjøl den mest hardnakka faktavegrer kommer til å spørre seg sjøl: Er dette journalistikk eller reklame?

Jeg har et veldig liberalt forhold til hva som er reklame. Av og til vil det være dagens viktigste nyhet at årets første Joa-jordbær er til salgs for 3457 kroner kurven i foajeen til Madla Amfi, og omtale er god journalistikk. Men det er dårlig journalistikk hvis man lar være å nevne at bare mennesker med alvorlig hjerneskade kjøper jordbær til mer enn 300 kroner bæret.

VG driver enn underholdende form for quiz på frontsida. Annonsene likner redaksjonelle nyheter, og så kan man prøve å gjette om man leser en nyhet om at agurker er bra for ryggmargen eller en litt teit reklametekst. Jeg gjetter at flere og flere vil lese annonsene og droppe de redaksjonelle nyhetene, siden reklamebyråene må være forsiktige med overdrivelser, og det trenger ikke redaksjonene. I kampen om tilliten kan annonsørene faktisk vinne fordi de er avhengig av å selge varene sine, ikke bare skaffe seg klikk.

Aftenbladets magasin Trend henvender seg ikke akkurat til oss i Ikea-Sparkjøp-Clas Ohlson-segmentet, men det er saklig og kult, og saken om rumpeforstørrelsene er forbilledlig balansert mellom estetikk-klinikkens syn og motforestillinger fra blant annet leger. Og det følger stor humor med legen som sier i fullt alvor at det må være bra at folk resirkulerer sitt eget fett.

Så motstrebende at hælene mine lager plogfurer i asfalt skal jeg innrømme at motejournalistikk kan være ålreit.

its alright ma detalj

Syria – æh..

Om Syria har jeg for lenge siden bestemt meg for at jeg aldri vil mene noe som helst og helst ikke formidle noe heller. De siste åra har antydet, for i dette området finnes ikke bevis, at Syria-krigen tilsynelatende ligger høyt oppe på rankingen over kriger med kompleks desinformasjon. Denne uka kom meldingene om at Assad-regimet har helikopterbomba sivilbefolkning med det man tror er sarin-gass, et forferdelig våpen, i likhet med alle andre. De fleste kildene jeg har lest, tror at regimet står bak angrepet, men ingen kan forklare hvorfor. Når IS faktisk har klart å utjevne antipatien mot diktatoren Assad, virker det fullstendig irrasjonelt og egentlig suicidalt å sette i verk et gass-angrep som gjør vestlig innblanding mer sannsynlig. En av teoriene ute i internettets bisarre informasjons-mylder er at Assad ble rammet av overmodig ro på grunn av den vinglevorne Trumps kalde sympati. I så fall har han ikke bare bomma på blinken, han har ikke en gang truffet riktig verdensdel, for hvis man skal kunne tro på noe som kommer vestfra mer enn noe som kommer østfra, har Det hvite hus tatt skikkelig avstand fra angrepet. «Krenkelse av menneskeheten», skal Trump ha sagt.

Samtidig bringer Aftenbladet nyheten om at IS har drept 33 i Syria. Javel. Den islamske stat hadde en kort stund havnet over Assad på popularitetstoppen, men der likte de seg ikke. Som et desperat «Det er vi som er Manson-gjengen i dette landet» kom enda en masselikvidering. De drepte 33 mot Assads 68. Antakelig. Og halshogging er muligens mer humant enn gass. Antakelig. Og det kan tenkes at IS drepte syriske regjeringsstyrker, men det vet ikke Syrian Observatory for Human Rights, som står bak nyheten.

Jeg for min del er motstander av krig fordi krig tar livet av mennesker. Jeg venter ennå på bildene av den sivilbefolkningen norske piloter drepte ved bombinga av Libya. Så seint som i september 2016 brakte Klassekampen denne saken: «Storbritannias tidligere statsminister David Cameron iverksatte bombekampanjen mot Libya i 2011 på grunnlag av feilaktige antakelser og en ufullstendig forståelse av bevis, slo en rapport fra det britiske parlamentet fast onsdag. Den britiske regjeringen forsto ikke at trusselen mot sivile var «overdrevet» og at den selektivt tok elementer av Gaddafis retorikk bokstavelig.»

Om fem år får vi kanskje også vite hva som egentlig har skjedd i Syria. Men vi vet at folk dør. Kanskje ikke alltid de døde vi ser på bildene, men folk dør.

its alright ma detalj

Jentejobber

I desperasjon over at jeg vaklet meg sjøl over i Syria-krigen jeg hadde sverget på at jeg aldri skulle nevne, går jeg til den høyre-romantiske publikasjonen Minerva etter lang tids boikott. Der er alt som før. Til Therese Sollien sier statsråd Solveig Horne at den nye likestillingsloven blir kjønnsnøytral likevel. «Vi har gjort justeringer på formålsteksten som handler mest om symbolikken», sier Horne, og de som skjønner hvilken symbolikk det er snakk om, kan henvende seg i Bestastuå og få to gratisbilletter til Sildajazzen. Men det skal i framtida bli mulig å foretrekke menn i jobber der det finnes få av dem. Det er antakelig bare en symbolsk mulighet. Det må være meningen med symbolikken.

Likestillingsloven mangler en viktig ting. Det er bare i politikken at kvinner ser ut som vanlige folk. Næringslivet ansetter tilsynelatende bare de som likner barbier i fremskutte jobber. Det er kanskje fordi kvinner som vil fram i livet bruker klinikken som flytter fettet deres til steder der det trengs. Jeg blir forvirra av det. Jeg føler at noen prøver å lure meg. Intelligente kvinner skal ha stygt hår og fotformsko.

På den annen side.

Da jeg satte bilen inn på verksted for et par uker siden, var kundebehandleren ei ung jente. Jeg har aldri vært misfornøyd med kundebehandlerne på verkstedet, men denne var utrolig. Ikke bare dirigerte hun meg rundt i bilens indre landskap og skildret fascinerende sparing av forutsette utgifter, men hun gjorde det med en sann glede og sympati.

Da hun omsider regna sammen og innrømmet at EU-kontrollen nok ville koste over 30.000 kroner, svarte jeg overstrømmende takknemlig:

– Det gjør ingenting. Det viktigste er jo sikkerheten.

Det finnes noen jobber som jenter absolutt burde ha. Så kan mennene i stedet ta seg av de overlevende, flørtne kvinnene som bor på sykehjem.

its alright ma

It’s alright, ma onsdag 5.4.– Om miljøreiser til Kirgisistan, Brexit for fiskere og noen småting

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

Jeg syns dette er en fin onsdag. På kronikkplass i Aftenbladet forsvarer den jevnlig reisende kommentatoren Harald Birkevold sin avis mot kanskje den viktigste tilhenger-gruppen de gjenlevende oftedølene har, nemlig miljø-naiviteologistene. Det skal ha blitt innvendt på en Facebook-side at miljøavisa anbefalte folk å fly til Kirgisistan eller deromkring når det ifølge Birkevold bare tar ni dager med toget. Jeg er enig. Også sykkelturen Flekkefjord-Aserbadsjan Rundt virker unødvendig tungvint. Jeg vet at jeg sjøl har anbefalt folk å ta nattog til New York, men det krever selvsagt at man først kommer seg til Vladivostok og Kapp Deznjov og så tar jernbaneferje over Beringstredet til Alaska. Også dette er tungvint, sjøl om stredet bare er 8 mil bredt og burde være den offisielle kjøreveien fra Norge til USA.

Så vidt jeg kunne se av en utålmodig skumlesing, nevner ikke Birkevold navnet Dylan. For uten at jeg har forsket på emnet eller har misbrukt Google til person-opplysninger, har jeg fått en fornemmelse av at kjente miljøforkjempere denne helga fløy til Oslo for først å se Viking tape mot Vålerenga (som er så vondt at det er nødt til å være miljøvennlig), og dernest gå på resirkulerings-konsert med Bob Dylan, som antakelig ble invitert til demens-samtalen i God Morgen, Norge onsdag i TV2, men glemte å komme. Til begge disse storarta begivenhetene gikk det tog. Jeg beklager straks overfor de Viking-masochistene og skumringstime-erotikerne som faktisk tok toget eller spaserte over fjellet til Oslo. Men sjøl om det finnes gode grunner til at man velger å fly til Kirgisistan, eksisterer absolutt ingen gode grunner til å fly til Oslo. Det er like teit som å ta helikopter fra Dickens til Jåttå Stadion.

its alright ma detalj

Jeg liker ikke fly. Det er greit. Jeg liker ikke dagtog heller, for på dagtoget sitter alle de avskyelige folka som ikke får lov til å fly mer siden de var fulle på en Syden-tur, og NSB serverer dem alkohol. Men nattog er utrolig miljøvennlig. Man blir trukket av et lokomotiv som forhåpentlig ikke går på diesel og man sover seg fram til Oslo, det vil si at man ikke belaster miljøet med de formene for luksusforbruk som de fleste syns hører sammen med både bilturer og flyplasser. Og man sover seg fram. En lykkelig uskyld.

Sjøl foretrekker jeg egentlig å kjøre bil. Det er fordi jeg tenker annerledes og langsiktig. Biltrafikken fra E39 til E18 og så til hovedstaden er med på å opprettholde aktiviteten i utryddelsestrua utkanter som Kristiansand, Grimstad, Brevik, Larvik, Holmestrand og Drammen. Uten veien ville disse stedene vært som Sibir, og Fremskrittspartiet (som på det tidspunktet ville hatt rent flertall i Stortinget) kunne lagt alle asylmottakene der. Jeg kjører bil til Oslo for at Norge også skal bestå av levedyktige sørlendinger og for at barna skal få bærekraftige minner for livet: «Husker du den lille veien der, vennen min? Det var der vi kjørte inn da du måtte spy.» Bensinstasjonenes formidling av musikk bidrar dessuten til å holde liv i norske artister over femti år.

Men det gir ingen mening å kjøre bil om vinteren. Når rogalendinger får se snø, ringer de til Vegvesenet og klager på Risa, og en gang jeg tok turen over de indre Telemark-skogene mot Lasses Kafeteria, sludda det i fem minutter. Da var det slutt på vinterkjøring for min del.

Jeg anser kjøring til hovedstaden som like forsvarlig som flyturer til Kirgisistan, som egentlig er sjukt tåpelig når du for samme beløp kan dra ei helg til København. Dessuten skulle jeg ønske at aktive tilhengere av det ustadige begrepet miljøvern også kunne se andre behov enn lengselen etter andre kulturer, og “OK, det var tjue minutter, nå har jeg sett Kirgisistan, var det ikke en pub der borte? 70 øre halvliteren! Steinbräu, eller denm gjærete hoppemelka kumys. Baren Chicken Star. Erkindik 36, mellom Toktogula og Kievskaja.”

Men altså, også andre folk har behov. Mange folk må kjøre. Aftenbladets Kine Hult regna ut omtrent i 2009 at hun ville bruke to timer til jobb hvis hun skulle bringe barnet til barnehagen samtidig og måtte bruke buss. Jeg så lyset da Gabriel gikk i barnehagen og jeg traff mammaen til Noa, som kjørte køen fra Hundvåg til Ullandhaug hver eneste morgen for å levere sønnen, før hun deretter satte seg i bilen igjen og fulgte den nye køen til jobben i Dusavigå. Hun hadde faktisk større behov for bilkjøring enn turen til Kirgisistan. Å ta buss fra Hundvåg til Ullandhaug og deretter buss til Dusavigå er en slags aprilspøk.

its alright ma detalj

Jeg må være enig med naturteokratene: Hvis du på død og liv må dra til Kirgisistan for å drikke gjæra hoppemelk, kan du fader meg gå dit. Hvis du må transportere barn fra Hundvåg til Ullandhaug, skal du få kjøre bil uten straffetoll fra sheriffen i Nottingham og sånne folk.

Brexit

Brexit-paranoiaen fortsetter i mediene. Alle vet at den økonomiske utviklingen i verden i framtida kommer til å foregå i Asia (og forhåpentlig i Afrika), men alle er også konfesjonelt overbevist om at det er de late, fantasiløse landene i Europa man skal satse på. Det viktigste EU har gjort til nå, er å flytte arbeidskraft fra land som burde tatt vare på seg sjøl, til land med oppdikta mangel på arbeidskraft. Denne flyten har ført til uoversiktlige ledighetstall og parallell-økonomi. Hvis folk i Stavanger skal ha huset malt, kan de velge mellom et malerfirma som tar 30.000 kroner og to polakker som tar 9.000.

I morges sendte TV2 Nyhetene en sak der LO-forbund klaget over bruken av utenlandske vikarer i norske virksomheter. Han var en finslig mann som bekymret seg for at de utenlandske arbeiderne fikk for dårlige lønns- og boforhold siden de ble skremt fra å organisere seg. Men jeg tenkte: Denne valgkampen handler egentlig om at Regjeringen vil skaffe flere trygge arbeidsplasser til øst-europeiske vikarer. Jeg er mer kynisk. Kynisk er bra. Kynisk er smart.

I samme nyhetssending fortalte Pettersen i Nord-Norge at til og med norske fiskere er bekymra for at britene går ut av EU. Da Norge minst to ganger sa nei til Union med de som tapte verdenskrigen, var fiskerne i nord en av de viktigste støttegruppene for nasjonal suverenitet. De sleit allerede med russerne, og så for seg et Norge der europeere av alle slags liberalistiske overbevisninger omgjorde en hel landsdel til fritidsparadis for bobil-berlinere på fiskeferie med frysere fulle av tysk ferdigpizza på vei opp og norsk gratisfisk på vei ned igjen.

Nå tenker fiskerne, ifølge Pettersen, slik direktører gjør. Hvordan skal det gå med salget til England når Merkels mirakelbyråkrater ikke lenger organiserer norsk fiskeomsetning? Hva er det for slags pyseri? Nord-Norge pleide å være fundamentet i kampen for norsk identitet og spredt bosetning og selvstendig næringsliv. Det er hva EØS har gjort med Norge.

its alright ma detalj

Innrømmelse og diverse

Dette skal dere ikke nødvendigvis tro på, for jeg er en fanatisk motstander av Europa og andre unioner. Jeg er for at Frankrike skal være fransk, jeg er for francs og sære filmskapere som lager svart hvitt og jeg er for vidløftige forfatterskap. Frankrike var en drøm. Nå er det kjedelig som en jærkommune. Italia! Bisarre, ufornuftige Italia der folk elsket fotball og plutselige innfall og tok betalt i lire som var umulige å regne om til norske kroner. 58 millioner individualister som snakket altfor høyt og var helt like. O Hellas. O dagdriverliv mellom hvite murhus med mumlende feta-filosofer på annen hver benk? Hva i himmelens navn har disse folka felles med tyskere? Hallooo? Merkel er oppdratt av Ulbricht. Husker dere Ulbricht? Han var en skojen fyr. Merkel har vært medlem av Junge Pioniere og Freie Deutsche Jugend i DDR – og hun fortsatte som medlem av FDJ da hun studerte fysikk i Leipzig. At Merkel skal styre Grekenland er omtrent som å be kulturminister Helleland være leder for en Hells Angels-tur til Roskilde.

Noen få ting: Aftenbladet formidler at 24 meter lange gassbusser funker bra så lenge de ikke trenger svinge. Svenske har tatt i bruk rett-fram-bussen. Du gamla du fria, du svingfria nord!

Dessuten straffer Stavanger kommune Blidensol med boikott fordi sykehjemmets styre var motstandere av hijab i eldreomsorg. Det får de bare ta til etterretning. Uenighet er farlig.

Aftenbladet har en sak som heter «Derfor får du alltid restskatt», og petitskribenten Kine Hult har kommet til det samme. Det får så være. Øyeblikks-mennesker er spesialister på to ting: Uplanlagte graviditeter og årlig restskatt.

OL-komiteen på Lillehammer er så vidt jeg kan skjønne blitt kontaktet av en spiritist, og ved hjelp av Ouija-brett har lillehammerne sagt at Stavanger kan være en av de byene som arrangerer vinter-OL. For oss som syntes det var ulogisk nok da Stavanger ble europeisk kulturby i 2008 (er det andre enn jeg som husker det?), virker forslaget som geografisk ukyndighet eller en fryktelig pessimistisk spådom – i framtida blir det varmt overalt, så vinterlekene kan like gjerne foregå i Stavanger.

Men OK. Ikke mist motet. Uansett hvordan været blir, vil dere alltid ha Vidle Vaulen.

its alright ma

It’s alright ma tirsdag 4.4.–om Viking, Torget og pinnekjøtt til påske

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

I går tapte Viking sesongens første kamp, så i dag har vi den store teoridagen, og den ressurssterke autistgruppa av Viking-supportere som jeg kjenner spesielt godt, sier «Benny» fordi det er et godt mantra som ikke beskytter mot eget overmot. Antakelig finnes det en slags zen-tilknytning mellom det norske fotball-landslaget, Viking og Petter Northug. De henger og dingler i forutsigbarhetens tynne marionette-tråd over et konstant svart hull. Eller så er det sånn at alle tre er omgitt av amatører, folk som har brukt så mye av livet sitt på sport at de egentlig ble arbeidsuføre av det. Når man ikke har fått til jobben sin i for eksempel 15 år (det gjelder ikke Northug), bør man i hvert fall vurdere å finne på noe annet. Jeg er helt hundre prosent sikker på at Sylvi Listhaug ville blitt en bedre sportsleder og sannsynligvis også en bedre trener. Dette er bare en fornemmelse, og den savner fakta-grunnlag. Men alt i sport er bare føling.

Hvis landet får en borgerlønn som sikrer alle en slags økonomi, slipper vi at fotballspillere skal avslutte karrieren sin med å bli managere. Nå har de ikke noe valg.

Det kan også være sånn: Av og til fødes gode fotballspillere. Men stort sett skjer det ikke. Hvis et lag ikke disponerer gode fotballspillere, spiller det liten rolle om treneren har hovedfag i kunstgras. Og sånn er det i hvert fall: I et spill som baserer seg på at ett lag skal vinne og ett lag skal tape, kan man ikke tillate seg å være forskrekka over at cirka halvparten taper og noen  reiser hjem med en nevrotisk uavgjort. Om fotball er det egentlig ikke annet å si enn dette: 50 prosent er forutbestemt til å være tapere. Bare ett lag kan vinne serien. Deal with it.

its alright ma detalj

Aftenbladet

har i dag en annen seriesak enn Viking-tapet. Torget bør lages på ny, sier kulturarbeider og urbanist Stian Robberstad. Sånn som jeg husker det, og det er bare en fornemmelse uten fakta-grunnlag, kommer kravet om at Torget må gjøres om hver vår, og derfor er Torget blitt omgjort en rekke ganger. Den siste gangen kom det antakelig noen trær, men det er bare en fornemmelse, tidligere kom det noen skumle renner i dekket. Begge deler ble gjort med utsøkt estetisk ryggdekning i trendskapende miljøtenkning, og begge deler ble utskjelt og forakta. Robberstad sier også at Stavanger sentrum må droppe konkurransen med Kvadrat. Lag det fint her!

Jeg tror også det skal genetisk manipulasjon til. Man må mutere fram en generasjon som gidder gå fra Tasta til Torjå for å bære jærpotete og gulrødde hjem i sekk, for det gjorde folk før. Det vil si: De sendte ungene sine til byen for å handle med lapp på Torjå. Dessuten kom eldre kvinner (over 25 år) med bybussene fra bydelene for sjåførene var runde og trivelige og bussene var hyppige og kostet 30 øre eller noe sånt, og dessuten hadde ikke folk bil og de visste ikke hvor dumme de var hver gang de slepte kåneveskene sine av gårde til firen.

De som planlegger Stavanger sentrum er idealister som forsøker å gjenoppvekke de døde. Det finnes ikke kåner som tar buss til byen klokka elleve om formiddagen for å se om reddikene er kommet. De generasjonene de planlegger byen for, finnes ikke. De kommer aldri tilbake heller. Nye Torjå er laget for at overflaten skal være enkel å spyle når helgefylla har spydd på den, for pilsdrikkerne har overtatt byen. De kjører uansett ikke bil. Folk som kjører bil, holder seg så langt unna Stavanger sentrum som det går an å komme. Det nye er at vi kjører til Outlet’en på Ålgård for å unngå bilhater-byen Stavanger.

Og så Viking da. Som spiller fotball på Jåttå, men uten at du skal kunne kjøre dit.

Men den gode nyheten er at nye helikoptre skal frakte oljearbeidere ut i Nordsjøen. Den nye typen har festa rotorer.

its alright ma detalj

En annen viktig sak. For mange år siden konverterte vi fra lammelår til pinnekjøtt på langfredag (alternativt skjærtorsdag) fordi Jenny likte pinnekjøtt så godt, og dessuten spiser Monica det. Jeg kan huske at jeg lurte veldig på kirkens holdning til at folk droppet lammelåret, siden den har en slags pati for de små sauedyrene. Dessuten mente jeg at pinnekjøtt hører julen til, og hvis jeg spiser pinnekjøtt to ganger i året, vil far min sin hjerteinfarkt slå ut som en slags familie-allergi. Men. I dag har petitskribenten Jøsus en forbilledlig presis gjennomgang av pinnekjøtt-problemet i Aftenbladet, på side 3. Også de som egentlig ikke bryr seg om hvorvidt de teite Kolumbus-bussene kjører på biodiesel eller biogass, vil finne tankestoff i «Pinnekjøtt og påskens sorte får».

Oops.

Spylejævlene kom omsider, og nå bidrar de til den årlige økningen av husleia samtidig som de blåser malinga av blokkene i nabolaget sånn at de snart må males om igjen. Men man kan ikke jobbe med spylere i gata. Jeg må slutte her.

Jeg bare nevner til slutt at ni mennesker ble drept av en selvmordsbomber i St. Petersburg i går, men i dag ser jeg ingen «Je suis Saint Pierre»-merker i Facebook-feedene til folk. Det er ikke så farlig med Russland. Kampanjen til markedsførerne av større forsvarsbudsjett har lykkes.

its alright ma

It’s alright ma, mandag 3.4.–Om krigstrusselen, Jan Zahl, flåtten, Viking og ungdomsteateret

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

I dag er det mandag, og jeg skal i halvt alvor lyse fred over minnet til professor Tunsjø. Nei. Han er ikke død. Han er intervjua. Tunsjø jobber ved Instituttet for forsvarsstudier, og i dag snakker han med VG. I det intervjuet foretar den saklige Kina-eksperten Tunsjø en gjennomgang av styrkefordelingen i verden i historisk perspektiv, og han konstaterer at vi kommer til å ha to stormakter, Kina og USA, og mens tidligere kriger stort sett har vært utkjempet i Europa, tror han de fremtidige blir sjøslag i havet utenfor Asia. Tunsjø sier: «Jeg tror fremtidige militære konflikter vil bli flyttet til sjøs i Asia-havene». Det kommer i ørtende avsnitt etter at professoren har bagatellisert Russland som en fare og framhevet Kina som en ny leder i klima-politikken. Det er egentlig et interessant intervju.

På den saken har VG valgt tittelen «Faren for ny storkrig flytter seg til Asia».

Hadde hun ennå vært blant oss, ville fru Kaalstad på Bjørntvedt i Porsgrunn hastet til Stordalens Kolonial for å handle krise-hermetikk. Men det er ikke så farlig nå. Vi tåler en spøk. Jeg tror ikke folk setter cornflakes i vranga lenger når de leser avisa. Jeg tror leserne var glade for at det ikke sto «neste ukes monsterkrig», og hvis noen allerede redde barn skulle få se krigsvarslet, vil foreldrene trøste dem: «Det er bare VG. Slapp av.»

De unge jeg kjenner, leser bare VG eller andre medier når de får dem i lekse. De leser ikke egentlig Facebook eller Twitter heller, så de har et ganske lykkelig liv. De voksne pleide å være det trygge i oppveksten. Ungdoms-paranoiaen kom innenfra, i hormonstormer og vekstkaos, og hvis den eksistensielle uroen ble for plagsom, hendte det at barn søkte trøst hos egentlig tabuiserte foreldre, for de voksne stemte Arbeiderpartiet og hadde tro på framtida.

its alright ma detalj

Det har de ikke nå. De er konflikt-narkomane dystopikere som spår Jordens og empatiens undergang i annen hver Facebook-oppdatering og bruker arme Arnulf Øverland som unnskyldning for å ta fra fredelige medmennesker nattesøvnen. Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Nå finnes det cirka 7 milliarder mennesker som blir utsatt for urett i verden, og det finnes de fem millionene nordmenn som har ansvaret for dem. Riktignok er faren for storkrig flyttet til Kinahavet denne mandagen, men det kan godt tenkes at russerne kommer allerede på torsdag, og til helga driver kanskje en horde på ti nynazister inn i landet med stygge og gamle Ford Transit-er. I Norge har vi på 2000-tallet hatt én høyre-ekstrem morder og terrorist, men han var mutters aleine og blir brukt i utviklingen av barnehagepersonale som eksempel på hvordan man skal oppdage ulykkelige barn. Vi har ingen muslimske terrorister i Norge. Men det er ikke mange land som bruker så mye nyhetsenergi og medie-paranoia på å motvirke terrorisme.

Ute i lauvskogen sitter flåtten ensom og forlatt og lurer på hvorfor den ikke får oppmerksomhet lenger. Mediene skriver ikke om den. Det er ikke fordi faren er over. Flåtten er som før, men mediebrukerne er blitt immuniserte mot insektsfrykt, og paradigme-programmererne har flytta dyret nedover på listene til de utbrukte signalordene Rune Rudberg, Ole Paus og Anniken Huitfeldt. Balsamico-journalister som er for fine til å handle på Kvadrat, tror at det er de høyre-orienterte faktaforvrengerne som gjør at medier taper terreng i en verden som er så vanskelig at man skulle kunne vente folk flokka seg foran aviskioskene (hehe). Tidligere hadde pressen til storhetstid da krisene rammet. Nå gidder ikke folk mer. Da jeg leste tittelen til VG i morges, tenkte jeg: «Det er nok bare vas». For en gangs skyld gadd jeg lese innholdet, for jeg skulle skrive denne spalta. Som nevnt: Intervjuet var bra, men krigsfrykten i tittelen var et ondarta eksempel på forflytta sportsjournalistikk.

Lørdagskvelden gjorde jeg noe annerledes.

I Sola kulturhus viste kulturskolen i Stavanger sin forestilling «Flokken». Stykket er skrevet av ungdommene sjøl, og det var til å få overraskende klump i halsen av. Temaet var at flokken skal ta seg av alle sine og ikke utestenge, og det var fint tenkt og nydelig framstilt. Men jeg merka meg og framstillingen av voksenhetens rolle, siden jeg er voksen. De to foreldrene i stykket var en far som plutselig en dag bare ble borte og en mor som drakk seg dritings hver kveld. Jada. Du kommer til å kjenne den i magen. Hovedpersonen og de to søsknene hennes ville ha pappa tilbake – og de var ikke spesielt glade for mammas alkoholforbruk. Rundt i forestillingen gikk sjele-trioen til den utstøtte jenta – id, ego og superego – og kommenterte livet fra hver sin kant. Forestillingen hadde et alvor, en rytmikk og musikalitet som gjorde at i hvert fall jeg ble sittende der med et blødende hjerte som pleier å være trygt bandasjert, og en undring over hvor intenst ungdom klarer å uttrykke sin uro.

its alright ma detalj

Aftenbladet

er en velsigna publikasjon. I dag har Jan Zahl er tredjesidedrøs som er noe av det beste jeg har lest dette halvåret, og da er april, mai og juni tatt med. Zahl samtaler med en morgenfrisk femåring om livets og livsrollenes forgjengelighet, og det er så vakkert og så djupt at det gjør litt vondt. Et lite sitat: «- Ingen skal døy her no her nå. Me skal ikkje døy før du er vaksen, hadde faren sagt. Sidan hadde sonen ikkje villa bli vaksen.» Det er sånn det er. Og barnets spørsmål: Hvem er du når du blir gammel?

Holy shit! Ja, hvem blir vi? God’s comic?

Jeg har sagt det før: Aftenbladet har Norges beste petiter. Løp og kjøp.

Dessuten er det mandag, som på en måte er Viking faste spilledag. Etter at oljå ikke lenger var den nya oljå, har beskjedenheten i sildabyen ved Gandsfjorden blitt mer fremtredende. Stavanger-folk har alltid vært tilbakeholdne med sjølskryt, og det mest utagerende en normal beboer fra Storhaug får til i løpet av et år, er at han mumler høyt «hurra for Torvald!» til sønnen sin i syttende mai-toget, og så ser han seg rundt, og så hater han at ingen andre har blå dress, bare grå.

Bypatriotismen i vårsola er sordinert ned til slags sportslig suicidalitet når serie-premieren nærmer seg. På toppen av førstesida i papiravisa står den tittelen som antakelig aldri har fulgt Viking inn i en ny sesong før: «Viking havner på 10. plass». Resignasjonen har overtatt helt. Jeg og de andre som spådde en varig forbannelse da laget begynte å spille på det ubestemmelige stedet Jåttå, hoverer ikke. Men vi tenker at kanskje kan en eksorsisme være på sin plass.

Det kan tenkes at Aftenbladet er overtroisk i likhet med de fleste andre som ikke går under stiger. De vil ikke jinxe byens lag. Ingen har glemt det året da bladet utropte Viking til serievinner etter én vårkamp.

Jeg merker meg i hvert fall at den nasjonale populismen kan notere seg for en seier tidlig i sesongen. Utlandet er aldeles ikke storarta. Hovedsaken i papiravisa er at Statoil taper milliarder i det oppskrytte utlandet, det utlandet som vi dyrker rette agurker for å tilfredsstille. «Norsk sokkel har holdt selskapet oppe». Som en storkjefta Amerika-farer som kommer blakk hjem og må pantsette ulvepelsen sin, hjemsøkes Statoil av hjemme-best-spøkelset, det mest forsmedelige av alle gespenster. Statoil kommer til å ende som Viking. For mye administrasjon, for liten skaperkraft.

Det ble seint i dag. Mye skal vurderes. Mange samtaler står i kø. Folk som har en jobb å gå til, kan arbeide alltid, ikke bare når de har tid. Du kan tro de takknemlige for det.

arab miniblogg seilskutepartiet detalj - Kopi

arab Revisited; En liten valg-observasjon fra det galne året 2015

2015 revisited. Siden lørdager og søndager er freda for nyhetsblogger, og siden ingen har sagt at de savner dem, skal jeg foreta en liten nyåpning. For to år siden skrev jeg en spalte i Magasinet til Aftenbladet under dekke av at jeg var en uhelbredelig satiriker. Ikke alle fikk lest dem fordi Aftenbladet ikke selges i kebab-kiosken på Jan Mayen. Hvis det er greit for Aftenbladet, tar jeg en arab Revisited. Greit? De protesterte ikke. Da gjør jeg det. For nye lesere:

Det går mot et stille kommunevalg der alle partier taper velgere, og i 2016 sitter antakelig bare fire personer i bystyret, og de kom inn på ansiennitet. Valgkamp er utsøkt presisjonsarbeid. Dette er et eksempel.

– I første omgang programfester vi i SS betalte trafikklommer for bruk av mobil-telefon med wifi. Dette vil spare ganske mange liv pr hundreår og har avgifts-potensialer som ikke er utredet, men vi snakker om tosifra tall her, for eksempel 2 millioner i året. Og gratis multer for handikappa.

– Den andre muligheten er foreløpig gratis vente-skur på alle buss-holdeplassene, selvsagt i en utbygningstakt som står i forhold til inntjeningen. SS-skurene kan bli lønnsomme med reklame på veggene. Og innføring av betalte åttebokstavers gateadresser og egen barnevogn-fil langs motorveien. Med betalingsbommer. Buss-skur funker faktisk i andre deler av verden. Tenk Stockholm.

– Hysj hysj! Vi trenger større tall. Det er teknisk mulig å leie ut deler av den gule midtstripa på E-39 til enkeltpersoner og kanskje også til bedrifter. Leietakerne får anledning til å krysse den gule stripa på den leide strekningen for eksempel ti ganger pr dag, og forbikjøring blir følgelig bare for faste stripe-abonnenter. Her snakker vi om tresifra tall, for eksempel 3 millioner i året. Det er kanskje ikke så mye, men ikke glem at i hver eneste trafikk-ulykke går kanskje en ny Johann Lubitch Mozart tapt. Dessuten: Tenk flesk og duppe.

– Flesk og duppe?

– Strategifirmaet True Conscience Limited slår fast at folk får angst av sunn mat, og Flesk og Duppe må inn i parti-logoen sammen med hasj, som ungdommen liker. Flesk er riktignok østlendingsmat, men vi må ikke frykte et multikulturelt Norge. Morten Abel setter musikk til. Dessuten går vi inn for at Ullandhaugveien blir betalt nedoverbakke fra Brustadbua til tårnet. Og avgift for lys på sykkelen. Og kattehalsbåndsavgiften. Og avgiften for oppkast-influensa og briller med farga glass.

– Vent nå. Så pølsen i maneten. Vi programfester jernbanelinjer til alle bydelene i Stavanger med avgang hvert tiende minutt, dessuten enskinna bybane til flyplassen, til Vaulen badeplass og han som selger krabbe på Ølberg. Og det beste av alt: Stavanger får sin egen Metro etter fransk mønster med kupe-tilpassa mini-trekkspill, alpeluer og lavmælt diktlesning med kortleser, og den skal gå helt fra Tårngalleriet på Skagen til jernbanestasjonen. Hver dag. Unntatt om vinteren.

– Kan jeg få stå foran og styre?

– Klart det.

– Da går vi for den.

its alright ma

It’s alright ma fredag 31.3. om mobiltelefonen som fullverdig liv, litt Venstre, litt VHS-Erna i Kina.

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

I går hadde jeg en åpenbaring. VGNett hadde en antakelig lånt sak om Samsung Galsaxy 8S. Og S+. Den kommer i år, den blir dyrere enn en brukt Simca fra 1991, men den har ansiktsgjenkjennelse og full skjerm og den har et kamera som antakelig tar selfier av hvordan du så ut i 2011. Jeg har en gammal Samsung Galaxy 5S som jeg skammer meg over, men Monica har en Samsung Galaxy 3S med et så brukt eBay-cover at det likner flådd, blått flatbrødskinn.

Vi lever alle i Mobiltelefonens Tid. Paven lever i mobiltelefonens tid. Alt det andre som vi definerer oss ved, som jogging rundt Stokkavatnet og kjøkken-eksperimenter med vegetabilske juleribber, er eksotisk småtteri i forhold til mobiltelefonen. Et par ganger har jeg forsøkt å forklare sønnen at da han ble født i 2003 hadde ikke mobiltelefonene brukbart kamera, og folk gikk til sjukehuset med en merkelig liten boks som het kompakt digitalkamera, og så tok de minnekortet med til fotobutikk i Kilden og fikk papirkopier på 10 ganger 15 centimeter. Og album.

Åttendeklassinger tar ikke varige bilder med sitt mobilkamera. De tar snapper som forsvinner etter noen sekunder og aldri kommer til syne igjen for andre enn de som har tidsmaskiner. Utviklingen fra albumet med bebibilder og fotturer med svigermor og svigerfar langsmed utfartsstedet Brekko til snappen som opphever fotograferingas virkelighetsforlengende funksjon skjedde på 13 år. Det Norge som 13-åringen ble født inn i, er så fjernt at ikke en gang jeg som var mer enn 50 år den gang, kan huske hvordan det føltes å ta bilder med kompaktkamera.

Nå bruker jeg mobiltelefon til nesten alt bortsett fra toalettbesøk. Enkle banktjenester. Handlelapper. Facebook, Twitter, Instagram, Snapchat, Quizkampen, VGnett, værmeldinga. Hayday spiller jeg på ipad, men det syns sønnen er pysete. Mobiltelefonen er mitt leksikon. 20-30 ganger pr dag googler jeg fakta som jeg av en eller annen grunn trenger. Hvis jeg blir i tvil om et matematisk begrep som assistent for lekser, leder Google meg til egne læresteder der alt blir forklart. Musikken er på mobilen, på lagringskortet sammen med alle bildene jeg har tatt de siste to åra. Jeg hører radio fra mobilen, jeg spiller Pokemon Go, jeg leser mail, jeg får meldinger og reklame på mobiltelefonen og hvis jeg skal bruke et personlig tilpassa tilbud på lettkokt makaroni, trykker jeg på makaroni-vignetten i mobilappen til Coop. Jeg bestiller legetimer på mobilen, finner mat-oppskrifter på mobilen, jeg gir folk penger på Vipps på mobilen, jeg kan kjøpe trikkebilletter i Oslo på mobilen og lese temperaturen i midten av svinesteika levert av et steketermometer med Bluetooth. Mobilen er min diktafon. Det er mer. Og mer og mer. Det eneste som jeg nesten aldri bruker mobilen til, er å ringe. Telefonsamtaler driver jeg ikke med unntatt hvis det oppstår en eller annen krise i familien. Samtaler fra Ukjent Nummer Vestfold svarer jeg ikke på.

its alright ma detalj

Alt dette er en normal, streit beskrivelse av tiden. I TV-serien «White collar» sier sitatgeniet Mozzie at tid forandrer folks meninger mer enn hva tenkning gjør. Tiden endrer alt. Teknologi ville vært maktesløs uten tid, moral og livssyn og ideologier blir til og endres ved tid. Når vi i disse sekundene av en ukjent framtid uttaler oss kategorisk om hva som kommer til å skje om hundre år, representerer det en mentalhygienisk naivitet og en tillært dumhet som bare finnes for at vi ikke skal sette oss ned og tvile. Vi kan ikke gi opp framtida sjøl om vi ikke kan gjøre noe med den eller for den. Roosevelt har sagt at vi ikke kan bygge fremtiden for ungdommen, men vi kan skape ungdom for fremtiden. Da må ungdommen få lov og rom til å leve i den tida som fødte dem til verden.

Det paradoksale i den detaljrike skildringen av mobiltelefonen og oss er at det som opptar folk er å hindre barn og ungdom i å bruke det verktøyet som hver dag forandrer enda en viktig del av livet deres.

Når jeg sitter og ser på de paradisiske beskrivelsene av Samsung Galaxy 8S, får jeg litt dårlig samvittighet, for den kommer til å koste nærmere 10.000 kroner, og siden jeg nå tjener både faktisk og relativt sett mindre enn jeg gjorde i midten av 1980-tallet, har jeg ikke råd til å drømme om dyre mobiler og Porscher. På den annen side. Mobiltelefoner ble for ti år siden oppfattet som en luksus for teknofriker. Nå er de det viktigste vi eier. Glem TV-en, nesten-glem pc-en, glem den tungvinte ipaden og cd-spilleren og Bluray-en og vaskemaskinen som antakelig er på vei med en grønn Posten-bil som heter Bring. Mobiltelefonen kan ikke erstattes av noe, og hvis du bestemmer deg for at nå skal du ha en mobilfri helg og gå tur til Dustemikkeltind, så sender du først ut meldinger på Facebook eller Twitter og Insta eller meldinger: Jeg er nå uten mobil i 30 og en halv timer.

Lev i din egen tid. Bruk det som tida di tilhører. Don’t bring a sword to a gunfight.

VG

har en fin dag. «Hotel Cæsar» skal slutte, også et tegn på at epoker med avgjørende samfunnsbetydning blir borte foran øynene våre. På kort sikt kan de konflikt-narkomane i hvert fall trøste seg med vekslingene i Venstre, som beveger seg i så generøse svinger at man bør ha panoramabriller for å kunne følge med. I går tok Skei Grande en endelig og venta avskjed med Frp. I dag viste det seg etter sigende at mange Venstre-folk mente at partiet ville ha glede av å sitte i regjering med de tamme frp-ene, og dessuten blir antakelig Listhaug opptatt i barselspermisjon. Venstre-folk med lengre tåkesikt enn Skei Grande vet allerede at de i hvert fall ikke vil sitte i en regjering med Jonas Gahr Støre som statsminister. Det ligger i tida, Av en eller annen merkelig grunn lukter det nederlag av den gamle folkehelten Støre, og Arbeiderpartiet er på uforklarlig vis blitt sin verste fiende.

Siv Jensen har fått noe romslig og godslig ved seg i kompaniskap med VHS-Erna, en fullstendig uforklarlig effekt av det nifse begrepet karma. Hun sier at produksjonen vil øke hvis bare de deltidsansatte kvinnene kommer i fast, hel stilling. Den gamle liberalist-regelen var at næringslivet trengte fleksibel arbeidskraft, og dessuten vet alle at en bedrift ikke kan leve av at den har mange ansatte, den lever av at den faktisk selger det den produserer.

Men det er valgår, og alle logikker er i fri flyt.

its alright ma detalj

En betryggende nyhet før denne morgenen blir til kveld. Erna Solberg reiser til Kina. Man forlanger av henne at hun takker for maten, men også tar opp menneskerettighetene i hjemlandet. Dette er den norske gjesten. Over hele verden kommer det nordmenn på jevnlige besøk med meldinger om hvordan folk i disse landene burde oppføre seg. Jeg syns det er på tide at noen gjengjelder vår særegne form for besøkspraksis. Kan det ikke komme en irsk statsminister til Norge for å klage på abortloven vår? Hvor blir det av de seriøse kurderne som vil ta opp den usaklige behandlingen av mullaen Krekar?

Nei. Det er nesten ingen folk som er så frekke som nordmenn på utenlandsreise. Det tar på humøret å tilhøre det etniske mindretallet som vet hvordan alle andre bør oppføre seg. En tung bør. Man blir ikke glad av det. Verdens lykkeligste nasjon er sur på tur.

Jeg for min del gledet meg over at vaskemaskinen kom plettfritt. Bring-frakterne ringte ikke en time i forveien, men de ga meg valget: Vil du at vi skal komme om ti minutter. Folk i verdens lykkeligste land forlater ikke huset den dagen bilen med vaskemaskinen kommer. Så mannen i verdens lykkeligste land satt der og stirret, og han sa umiddelbart ja, og han takket ydmykt da bringerne hadde brakt, så glad var han for å være befridd fra rollen som venter.

Fra i morgen skal jeg i all hemmelighet spare flaskepantpenger til Samsung Galaxy 8S+. Jeg er en lykkelig fange av smart-telefonens genialitet, og snart skal den gjenkjenne mitt ansikt. Da er det snakk om ekte kjærlighet.

its alright ma

It’s alright, ma torsdag 30.3. om menn og tall, om vaskemaskin-nerder, gallup-dill og stygge hus i stygge byer

 

Motto:

While preachers preach of evil fates
Teachers teach that knowledge waits
Can lead to hundred-dollar plates
Goodness hides behind its gates
But even the president of the United States
Sometimes must have to stand naked

An’ though the rules of the road have been lodged
It’s only people’s games that you got to dodge
And it’s alright ma, I can make it

(Dylan)

OK. Litt forsinka i dag på grunn av monstersoving fram til ti over seks, som egentlig er et slags varsel om personlighets-tæring. Jeg tar det til etterretning. Han la seg flat.

Først om gårsdagen, da jeg satte det som antakelig er en rekord i kjøp av vaskemaskin. «Oi, det var kvikt», sa kassadama i det anonymiserte hvitevareselskapet Hvit Vare da jeg kjørte Visa-kort nøyaktig sju minutter etter at butikken hadde åpnet dørene. Denne bagatellen tar jeg med fordi en nevrotisk form for ekstrem mandighet ligger utilfredsstillende gjemt i tallet. Min for alltid dypt savna kollega Kjetil Wold spurte meg en gang hvor lang tid jeg brukte på å gå fra Tjensvoll til Aftenbladet. «32 minutter». «Ha!» svarte han opplagt med Kjetil-begeistring for nerde-informasjon, «Vet du at de fleste menn alltid vet hvor lang tid de bruker på ting? Menn samler på tall som bekrefter identiteten. De tallfester nesten alt.»

Jeg bekrefta at jeg hvert år tok tida på den store julehandelen, både av gaver og matvarer. Jeg visste på det tidspunktet også hvor lang tid det tok å skrive en film-anmeldelse og hvor lang tid det tar å gå fra Aftenbladet til Kulturhuset. Jeg kan beregne de aller fleste bilturer med tretti sekunders usikkerhetsmargin, og en bilreise til Oslo med familie og nesten uforutsigbare bensinstasjons-stanser beregner jeg med ca ett kvarters unøyaktighet. For folk som bruker ti timer på den strekningen som andre kjører på sju, er det ganske bra.

Tallmagien hos Hvit Vare angikk også en annen sak. Jeg kjøpte en vaskemaskin som kostet 3900 kroner fordi jeg mener at man bare bør skaffe seg hjelpemidler som man har råd til å kaste etter fem år. Da jeg leste i VGs kundechat om ulyd i vaskemaskin, stanset jeg spesielt ved en innsender som opplevde at reparatøren kom og sa omtrent «Denna masskina er dau for godt» og tok 1800 kroner for det. Du vil ikke ha reparatører i hus, du vil ha utstyr som det ikke lønner seg å reparere. Nok om det. Mens mannen fylte ut fakturaen som omfattet mer enn 1000 kroner ekstra for kjøring, henting av gammel maskin og installasjon av den nye, spurte jeg: «Hva er forskjellen på min vaskemaskin og for eksempel den som koster nesten 12.000 kroner?» Ekspeditøren så opp og svarte henslengt: «Det er mest sånne teknisk kompliserte ting.» «Så det vil si at den dyre er en slags nerde-maskin?» «Noe sånt. Hehe.»its alright ma detalj

Disse hverdagslige observasjonene tar jeg med fordi det egentlig er sånt jeg bryr meg om, men også fordi det har en dypere mening.

I dag kom det en ny gallup. Den angir med relativt romslige usikkerhetsmarginer hva folk ville ha stemt på hvis de ikke ble oppringt midt i en TV-serie, men skulle gå i regn til stemmelokalet, altså i en helt annen sosial situasjon og mental tilstand. Det finnes gigantiske grunner til at man ikke skal bry seg om galluper. De blir til på en plagsom måte, en bråte av de utvalgte gallup-ofrene kutter samtalen når de hører at den ikke er fra Norsk Tipping, nordmenn er i hovedsak stemningsmennesker som fort lar seg bevege av urettferdigheter og fort kureres for engasjement og dessuten finnes to store monstergrupper. Den ene er de som tror at CIA eller NAV registerer politiske standpunkt, og derfor kjører de seift. Den andre er menn under 25 år som finner på sjuke svar fordi det er moro.

At enkelte galluptall nærmer seg virkelighetens, er egentlig et uoppklart mirakel, et slags gudsbevis.

Men fordi alle med testosteron-produksjon syns tall er det mest fantastiske som finnes, og hvor fort gikk egentlig den evige toer Roald Aas 1500-meteren på Bislett i 1966, Rain Man, tillegges politiske spørreundersøkelser enorm betydning. I dag ble Venstre diskutert i TV2 Nyhetene fordi partiet er nede på 2,7. Resultatet ble satt i sammenheng med at Trine Skei Grande har tatt avskjed med Frp, slik for eksempel Petter Northug stikker av fra hovedfeltet etter å ha ligget bak i 4,8 mil. Men Skei Grande spurter ikke fra de andre, hun løper rett inn i granskauen og roper: «Æ vinn!» At Venstre og KrF ville distansere seg fra Regjeringen før valget og late som om de alltid har vært sinte og frie dissidenter, var lett å spå. Hvis et parti kjemper mot sperregrensen, må man i hvert fall ikke gi folk følelsen av at det består av en liten og uanselig gruppe Høyre-folk.

Alle vet eller burde vite at analyser av tall for hvordan folk vil stemme et halvt år før de skal stå med konvolutten i hånda, er underholdning. Det er ingen vits i å diskutere at et parti med rundt 3 prosent oppslutning gikk ned med 0.3 prosentpoeng fra forrige måling eller konkurrentens. Men kvinner tror på tall fordi de dyrker alt som kan bli forferdelig, og menn tror på tall fordi de har en kromosomfeil.

Mens jeg skriver dette, brenner det i en bygård i Kristiansand. Hvor lang tid vil det gå før noen skriver «Er Kristiansand brann-byen? Ingen andre byer har så mange sentrumsbranner!»

Jeg finner også tilbøyeligheten i den egentlig verdiløse VG-registreringen «Pettersen har ikke vunnet på to år». Eller «Larvik med første tap i serien på 16 år». Og «Vil avhøre 20 personer om bånd mellom Trump og Russland». Hva i himmelens navn betyr det om det er 20 eller 23 personer? M&M: «Synger for 20 millioner tyskere». Er det bra? Er det dårlig? Den komiske «20 skular forsvann i Ivar Aasen-land». Hva er Ivar Aasen-land? Er 20 lite eller mye?

its alright ma detalj

Aftenbladet

I dag har papiravisa to saker som hører sammen, men uten at man egentlig ser det.

På førstesida kunngjøres det at ordføreren plutselig ble inhabil i saken om hotell på Holmen. Ikke spør. Jeg vet heller ikke hva det er. Det er sånt som politikere og journalister samtaler om. I samme avis har Kristin Hoffmann en kronikk om utformingen av framtidas Stavanger. Illustrasjonen er en datamodell av ny bebyggelse ved Hillevågsvatnet. Den viser Kruse Smiths forslag til utbygging ved Stavangers mjuke og sarte kyst mot Gandsfjorden. Forslaget er helt forferdelig. Det er en oppstabling som er verre enn om en treåring mista Lego-klossene sine i badekaret. Det viser en eufemisert kommersialisering av bymiljø som først og fremst reflekterer inhabilitet. De som prosjekterer sånt som dette er inhabile i utformingen av andre menneskers livskvalitet. De har ikke et verdisyn som gjør dem egna til å tenke trivsel og kontinuitet, de kan ikke ane hva som gjør mennesker lykkelige og får dem til å føle samhold. Det samme gjelder politikere som deltar i vandaliseringen av en by ved eventuelt å vedta sånt som dette.

Da Østre bydel ble annektert fra arbeiderklassen og gitt til den overklassen som aldri hadde vært øst for Johanneskjerkå før Tou Scene kom, trodde noen av oss at Stavanger ville bruke det fantastiske området langs sjøen til noe vakkert som ville trekke befolkningen dit på fine dager og bli en geografisk perle i byen med de stygge husene. Slik gikk det som kjent ikke. Fjorten hermetikkfabrikker ville vært både kulere og vakrere enn den vulgær-modernistiske opphopinga av stygge hus, en slags Mexico-mur mot sjøen. Hvorfor ga politikerne dette området til kommersielle utbyggere i stedet for å prosjektere det sjøl? Østre bydel ville sett bedre ut om den ble gravlagt med de samme steinene som Torjå.

Ordet er inhabil. Ikke økonomisk inhabil, for det er sikkert ikke utbetalt bestikkelser. Estetisk inhabil. Verdimessig inhabil. Et helt bystyre.

Framtida blir annerledes. Ikke bare fordi nye generasjoner vokser opp og har nye tanker og nye formuleringer, men fordi økt miljøbevissthet før eller siden vokser seg ut av den sinte syklistfasen og havner der vi burde være: Hva gjør det godt å bo her. Ikke hva som gjør det forurensningsfritt, for forurensningene fra trafikk og industri blir borte, havet kommer til å bli ryddet av gigantiske, hangarskip-liknende søppelsamlere og farlig avfall vil bli oppløst teknisk til de ufarlige stoffene de opprinnelig besto av. Hva får folk til å trives? Hva er både komfortabelt og meningsfylt og til varig estetisk glede?

Da river de blokkene i Østre Bydel, og da river de Kruse Smiths monstersamling i Paradis. Et mektig ultralyd-apparat, og så er de støv. Dagens by-utviklere vil gå over i historien som brutalist-generasjonen, og folk vil huske navnene deres inn i et nytt århundre.

VG

I dag har VG en leder om bevæpning av politiet. Der er det med en genial formulering. «Hvis du har en hammer, ser alt ut som spiker». Djup filosofi, enkelt uttrykt. Jeg siterer fra lederen: «I Norge har vi et sivilt preget politi, som er blant de beste i verden til å løse vanskelige situasjoner uten bruk av vold og våpenmakt. Det sies at når du har en hammer, ser det meste ut som en spiker. Vi ser i andre land, der politiet bærer våpen i det daglige, at våpnene brukes. Et bevæpnet politi blir ikke på samme måte utfordret til å finne andre løsninger, slik norsk politi alltid har måttet gjøre.»

Det er så bra sagt.

Og i morgen kommer den nye vaskemaskinen. Det er lovet at Bring skal ringe én time før levering. Jeg tar selvsagt tida. Jeg gjør alltid det.

its alright ma

IAM onsdag 29.3.–It’s alright, ma om nikab-dama i Oslo, integrering som undertrykkelse, borgerlig oppløsning og Rogfast

 

Motto:

While preachers preach of evil fates
Teachers teach that knowledge waits
Can lead to hundred-dollar plates
Goodness hides behind its gates
But even the president of the United States
Sometimes must have to stand naked

An’ though the rules of the road have been lodged
It’s only people’s games that you got to dodge
And it’s alright ma, I can make it

(Dylan)

I går slo en nikab-sak inn over det norske fastlandet som om den skulle være en overformidla australsk syklon. Stormen beviste at muslimer har humor, og den beviste at nordmenn ikke har det. Begge disse bevisene burde ha en oppmuntrende virkning på folk som aldri egentlig tilhører noen grupper, og som derfor har humor. Og det er egentlig så vanvittig vakkert og så akutt helbredende frekt gjort av Islamsk Råd at man bare kan legge seg flat i geografisk riktig trosretning og hylle trøbbelmekkerne fra Mekka.

De presenterte sin nye kommunikasjons-konsulent. Hun er kvinne i nikab. Du ser så vidt øynene hennes. Man kan si at det faktisk er ansatt en kvinnelig kommunikasjonssjef i Norge som ikke likner betydelig på Barbie,  om det ikke faktisk finnes en Saudi-Barbie som man ikke kan kle av eller på. Dama er en rein provokasjon. Hun er ment som en provokasjon, og hun funker som provokasjon. Jeg mener: Til og med Bleeding Heart-folka korset seg på den multikulturelle måten sin og syntes at dette var for drøyt. Men det var deilig. Go for it, girl, nå fikk Norge noe å tenke på. Det finnes ingenting som heter integrering. Det heter underkastelse, og det driver vi ikke med. Vi kan ikke lokke mennesker fra sterke, fremmede kulturer til Vesten med sosiale goder og pc-porno og forlange at de skal bli sekulære sosialdemokrater, som oss. Det heter undertrykkelse. Det driver vi ikke med. Vi har et land der finnmarkinger får si hæstkuk på radio.

its alright ma detalj

Den nye kommunikasjonsdama i Islamsk Råd er en melding om at muslimer er muslimer og ikke en gruppe litt skyldtynga etternølere som trener på bikini og pils. Hun er også en håndsrekning til frisør Hodne i Sandnes, for valget av fanebærer signaliserer noe sant om en konflikt som mange velger å overse. Det er ikke uproblematisk når kulturgrupper med helt forskjellig moral og helt forskjellige politiske mål skal leve side om side. Det er ikke sant at inni er vi like. Vi er mye likere utenpå enn vi er inni. Skjerf på hodet er symbolet til en super-patriarkalsk landsby-kultur som også er blitt knytta til religion, men antakelig ville ha vært helt lik uten den. Forskjellene mellom en muslimsk verden og vår multi-feministiske selvrealiserings- og behags-dyrking er gigantisk, og den er ikke uproblematisk. Multikulturelle samfunn vil alltid ha problemer, for ingen er egentlig trygge på fremmede, og de er ofte vanskelige å like. Man kan hengi seg til tofu-faste, intellektuell selvpisking og mumling med hode i sand, men det forandrer ingenting, det skaper bare krise og kløft mellom de som velger å fortelle hva de opplever og de som velger å fortelle hva de burde ha opplevd.

Det er ikke lenge siden norske kvinner mente at det var horete å gå barhoda. Sant nok. Det er heller ikke lenge siden kvinner fikk stemmerett, og det er ikke lenge siden vitenskapen mente at man kunne få kreft av å onanere. Norge er forbi en rekke ting som ingen kan gå tilbake til. En troende muslim i Norge må føle seg slik Mor Teresa ville hatt det hvis hun ble tvangsgifta til Hugh Hefner. Men det er her vi er. Det er sånn vi er.

Islamsk Råd er antakelig ikke dumme. De er modige. De vet at de lever i et Norge der kravet om integrering er kompromissløst. Utrolig mange nordmenn er naive og sjølopptatte, og de ser på det som en selvfølge at folkegrupper som er så heldige at de får komme til Norge og oppleve frihet og trygghet og julebord også vil ønske å bli som nordmenn, de vil ønske å forandre seg, de vil ønske å bli helbreda for den elendige kulturen de kom fra. Denne illusjonen består av en halvdel sosialdemokratisk assimilerings-romantikk og en halvdel gammal misjonsmoro. Norske misjonærer dro til utlandet med medisiner og mat for at hedningene skulle omvende seg til Kvite-Krist.

Det går ikke an. Hvor mange norske ateister i Spania er blitt katolikker? Hvor spanske er egentlig de velstands-pensjonistene som flytta til Syden blitt etter tjue år? Kan de spansk?

its alright ma detalj

Innvandrerdøtre kan forlange at gubbeveldet dropper hijab-tvang. Vi kan ikke. Da må straffeloven forby muslimske hodeplagg. Det kan ikke være opp til det enkelte pleiehjemmet å bestemme hva slags integreringsregler Norge skal ha. Men vi kan heller ikke tvinge våkne nordmenn til å bli  tilhengere av kvinnediskriminering og religiøs vigilante-virksomhet. Nordmenn har tross alt trodd de kunne fjernstyre USA helt siden annen verdenskrig. Vi bør i hvert fall ha lov til å mene noe åpent om det som skjer i eget nabolag. Det er i prinsippet like streit for Løgnaslaget å drite ut muslimer som å drite ut frisøren i Sandnes. De gjør det bare ikke.

I desember 2015 skrev jeg en arab om integrering som jeg valgte å droppe fordi ytringsfriheten var midlertidig oppheva av Bleeding Heart-Gjengen. Jeg skal sitere fra den nå:

«Sånn som dette forestiller jeg meg en harmonisk og vellykka integrering:

Ute på Byfjorden ligger den muslimske tekstilingeniøren Gustav og fisker sei, som han skjærer strupen over på halal-vis. Forbi kommer en sterkt aldrende Jone frå Hjelmeland dorgende med kona ved roret, og han roper: «Du drive’ og skamfere fiskjen ja, Gustav!» For ryfylkingar slår i hjel fisk mot tofta. Byfolk gjør det med kniv. Gustav ser opp fra blodsølet og svarer: «Ja, men eg spise’ ikkje småungane hans (Gustav tenker på rogn).» «Nei,» svarer kvikke gamle Laugaland, «du gifte’ deg vel med dei i staden.» Da ler Gustav sånn at han må holde seg i redningsvesten for ikke å ramle over bord.

Et godt liv, et godt samfunn. Men det kommer aldri til å skje.

Det er blitt teit å være nordmann. Alle sier at vi har ytringsfrihet, men alle ytrer seg som om svigermora fra Jehovas Vitner står ute i gangen og lytter. Jeg syns Norge er blitt et litt ekkelt land.

Etter å ha nølt ett års tid skal jeg skrive litt om integrering. Det er ikke for at noen skal bli enige med meg, for enighet er bare en oppskrytt form for koma. Jeg vil bare ha sagt det. For the record. Så når de saudi-arabiske historikerne en gang i tida sitter i alle forskningsjobbene på UiO og lager medie-undersøkelser, vil de si muntert: «Det var i hvert fall én som skjønte noe.» Så går de ut og drikker seg dritings sammen med en kvinnelig imam som nettopp bleika håret.»

Når alt kommer til alt, er det viktigste at vi er åpne med hvem vi er og ikke smisker. Islamsk Råd har valgt rett ut fra hvem de er. Sånne valg kan vi også ta. Det bør vi lære av dem.

its alright ma detalj

VG

I dag skriver VG at borgerlig side er i full oppløsning, en desintegrasjons-prosess som har sammenheng med at små partier alltid bør distansere seg fra de store rett før et valg. Ifølge VG vil Venstre nå tvinge Frp ut av regjering. Partiet vil etter valget felle en regjering der Frp er med, uten fellingstillatelse og fullstendig i utakt med en grimme evnen til kompromisser som Skei Grande har demonstrert i de fire åra som gikk. Det er noe som heter å snu kappen etter vinden. Men her finnes ingen vind. Det hun gjør er å snu kappen etter egen fis.

Som vanlig liker jeg godt titlene i Norges populistiske hovedorgan. «Virrende dame» var påkjørt måke». «Savnet bonde funnet død i pytonmage». «Ti ting du ikke visste om bananer» – og sexolog-saken som jeg ville sett i sammenheng med frukt-infoen: «Kvinne lurer: Er dette farlig?» Og så grøsser-nervøsiteten til den tiltalte i Galina-saken: «Redd for at jeg nå nå blir en ulv.»

Aftenbladet

er selvsagt mitt yndlingsorgan fremdeles, etter at det i nesten tretti år føltes som en litt uhåndterlig del av kroppen. På førstesida i dag kan papiravisen fortelle om gledene ved Frp i regjering. Derpubliseres et fint bilde av Kjetil Solvik Olsen ved tittelen «Du slipper billigere i Rogfast». Innholdet er at samferdselsministeren, som jo kommer til å bli kasta av Venstre neste år, lover at bompengeprisen i Rogfast i hvert fall skal være lavere enn 300 kroner. Og det er jo flott. Hvis ikke Solvik Olsen hadde sittet i regjering, ville maksprisen kanskje vært hele 350 kroner.

For å skjønne perspektivene ved en sånn sak må man vurdere realitetene. Hvem er det som kommer til å kjøre bil til Haugesund? Et par revmatikere i året. Dessuten er bråte vogntog med varer til og fra Stavanger, og det vil si at det i siste instans er butikk-kunder som betaler bompengene. Når mikropartiet Venstre har kasta Olsen ut av Regjeringen og fått Rogfast-bompengene opp i 7500 kroner for høyre fil og 8900 kroner for venstre fil, da øker utgiftene til NAV tilsvarende, og Hansa-pilsen, som fram til nå har vært av de billigste i Rogaland, blir så dyr at pensjonerte biologi-lektorer med hagedrivhus (Venstres målgruppe) ikke vil ha råd til å kjøpe den på Rema en gang.

Aftenblad-kulturen har i dag intervjuet en arkitekt. Det er jeg motstander av. Ingen bør intervjue arkitekter. Denne regelen bør også gjelde meteorologer.

Det var det. I dag må jeg kjøpe ny vaskemaskin, jeg må kjøpe bluetooth-høyttaler til en barnehage og forhåpentlig åndelige trekuler og en tynn lærreim fordi jeg skal lage meg en rosenkrans. Egentlig brakk reima (jo, den brakk!) til armbåndsuret fra Clas Ohlson, så jeg burde kjøpe det og. Våren er en travel tid.