its alright ma

It’s alright, ma torsdag 6.4. – om fjord-OL, Solvikongen Olsen, Syria, rumpemekking og likestilling

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

Jeg leter fortvilet etter nyheten som skal definere denne dagen etter at Solvik Olsen hadde sine mangfoldige minutes of fame i går og solte seg i glansen av den voldsomme bompengebruken, som etter en eller annen regnemåte som jeg aldri fikk tak i, egentlig ikke finnes. Det kan godt være at jærbuen med det paradoksale etternavnet har rett i at bompengene ville ha ramma fattigfolk enda hardere dersom Venstre og MDG fikk bestemme, men for all framtid vil det stå igjen en poilitisk epitaf som kan definere både SVs og Frps deltakelse i regjeringer: Det viktigste ved å være i regjering er å bli der. For en politiker er statsrådjobben et karrierehøydepunkt av nesten eventyrlige høyder, den er Jack i bønnestengelen, og man kan bli så tjukk av edne kamæle at man nesten ikke rekker fram til mikrofonen på Stortingets talerstol – det betyr ikke noe. Jobben er Gud. Hold på jobben.

Siv Jensen pleide være en arbeiderklasse-rå aggresjons-politiker som inntok Slottet etter å ha ropt «Mojna Jenz!» med populistisk fredagsrøst. Nå er hun mildere enn Anne Cath-Vestly når hun redegjør for at Regjeringen vil regulere folks forbrukslån, men selvsagt på en sånn måte at alle kan velge fritt hva de vil gjøre. Jensen som skinnfell etter løvefall er så flat at det ser ut som om en veivalse kjørte over dyret før skinnet ble liggende og tørke i maisola til det var frynsetere enn lemen-lik og gamle dørmatter av strå.

its alright ma detalj

Hvorfor blir folk såkalte populister og fulle av mistro. Fordi det egentlig ikke spiller noen rolle hva du stemmer på. Sylvi Listhaug gjorde en forskjell, men hun var bare profetisk tidlig ute med det ooopset som alle de politiske partiene ville ha oppdaget før neste valg: Innvandring må være tenkt noe om. Man kan ikke overlate planlegginga av samfunnet til de innvandrende. Til og med Angela «I dit it again» Merkel vet det nå, og i Frankrike forsøker en moderat president-kandidat desperat å redde landet fra konsekvensene av uforstand ved å påstå at uten euro-en ville det vært krig mellom Frankrike og Tyskland. «Nationalisme, c’est la guerre».

Men hva er dagens vignett.

VG har funnet den. Selvsagt. Vestlandet melder seg på i OL-kampen. Det er fantastisk. Det finnes selvsagt områder av Skottland som har mindre vinter enn det norske vestlandet, men ellers hender det at land så langt nord i det minste har snø første juledag. Vestlandet har ikke det. Vestlandet har aldri snø. Vestlandet har alternativt regn. Men kanskje kan OL bli den nye oljå, som kommer til å hete oljen, siden Bergen antakelig skal arrangere alpinøvelsene ned fra Ulrikken. Nei, det er ikke tull. «Næringslivs- og idrettstopper jobber for å få et såkalt fjord-OL til vestlandsbyene Bergen, Stavanger og Voss,» ifølge VG. Politikere avviste i går Lillehammers OL-initiativ, men folk på Vestlandet regner med at statsministeren i Norge også kommer fra Bergen i årene som kommer, og gjør hun ikke det, går jobben forhåpentlig til ei dame fra Bjørheimsbygd.

Ingen ønsker OL på Østlandet. De høyre-ekstreme populistvindene favoriserer Vestlandet. Og dessuten blir det ikke kaldt noen steder i framtida, så byråkratene kan like gjerne legge kunstsnøen på den gamle riksveien mellom Stavanger og Sandnes.

OK. Dette er vi for.

its alright ma detalj

Rumper

Dagens papirførsteside i Aftenbladet innbyr til så åpenbart allmenn-vulgære ordspill at det ikke går an å unngå dem, derfor gjør jeg det. Nyheten er at en klinikk på Madla opererer to rumper i uka. Ikke for hemorroider eller fordi rumpene har seget ned og skjuler knehasene, men fordi bakdelen skal bli en monster-struttete Kardashian-fordel som familien kan sette fra seg kaffepapp på. Saken står i et glossy papirvedlegg som heter Trend, og sjøl den mest hardnakka faktavegrer kommer til å spørre seg sjøl: Er dette journalistikk eller reklame?

Jeg har et veldig liberalt forhold til hva som er reklame. Av og til vil det være dagens viktigste nyhet at årets første Joa-jordbær er til salgs for 3457 kroner kurven i foajeen til Madla Amfi, og omtale er god journalistikk. Men det er dårlig journalistikk hvis man lar være å nevne at bare mennesker med alvorlig hjerneskade kjøper jordbær til mer enn 300 kroner bæret.

VG driver enn underholdende form for quiz på frontsida. Annonsene likner redaksjonelle nyheter, og så kan man prøve å gjette om man leser en nyhet om at agurker er bra for ryggmargen eller en litt teit reklametekst. Jeg gjetter at flere og flere vil lese annonsene og droppe de redaksjonelle nyhetene, siden reklamebyråene må være forsiktige med overdrivelser, og det trenger ikke redaksjonene. I kampen om tilliten kan annonsørene faktisk vinne fordi de er avhengig av å selge varene sine, ikke bare skaffe seg klikk.

Aftenbladets magasin Trend henvender seg ikke akkurat til oss i Ikea-Sparkjøp-Clas Ohlson-segmentet, men det er saklig og kult, og saken om rumpeforstørrelsene er forbilledlig balansert mellom estetikk-klinikkens syn og motforestillinger fra blant annet leger. Og det følger stor humor med legen som sier i fullt alvor at det må være bra at folk resirkulerer sitt eget fett.

Så motstrebende at hælene mine lager plogfurer i asfalt skal jeg innrømme at motejournalistikk kan være ålreit.

its alright ma detalj

Syria – æh..

Om Syria har jeg for lenge siden bestemt meg for at jeg aldri vil mene noe som helst og helst ikke formidle noe heller. De siste åra har antydet, for i dette området finnes ikke bevis, at Syria-krigen tilsynelatende ligger høyt oppe på rankingen over kriger med kompleks desinformasjon. Denne uka kom meldingene om at Assad-regimet har helikopterbomba sivilbefolkning med det man tror er sarin-gass, et forferdelig våpen, i likhet med alle andre. De fleste kildene jeg har lest, tror at regimet står bak angrepet, men ingen kan forklare hvorfor. Når IS faktisk har klart å utjevne antipatien mot diktatoren Assad, virker det fullstendig irrasjonelt og egentlig suicidalt å sette i verk et gass-angrep som gjør vestlig innblanding mer sannsynlig. En av teoriene ute i internettets bisarre informasjons-mylder er at Assad ble rammet av overmodig ro på grunn av den vinglevorne Trumps kalde sympati. I så fall har han ikke bare bomma på blinken, han har ikke en gang truffet riktig verdensdel, for hvis man skal kunne tro på noe som kommer vestfra mer enn noe som kommer østfra, har Det hvite hus tatt skikkelig avstand fra angrepet. «Krenkelse av menneskeheten», skal Trump ha sagt.

Samtidig bringer Aftenbladet nyheten om at IS har drept 33 i Syria. Javel. Den islamske stat hadde en kort stund havnet over Assad på popularitetstoppen, men der likte de seg ikke. Som et desperat «Det er vi som er Manson-gjengen i dette landet» kom enda en masselikvidering. De drepte 33 mot Assads 68. Antakelig. Og halshogging er muligens mer humant enn gass. Antakelig. Og det kan tenkes at IS drepte syriske regjeringsstyrker, men det vet ikke Syrian Observatory for Human Rights, som står bak nyheten.

Jeg for min del er motstander av krig fordi krig tar livet av mennesker. Jeg venter ennå på bildene av den sivilbefolkningen norske piloter drepte ved bombinga av Libya. Så seint som i september 2016 brakte Klassekampen denne saken: «Storbritannias tidligere statsminister David Cameron iverksatte bombekampanjen mot Libya i 2011 på grunnlag av feilaktige antakelser og en ufullstendig forståelse av bevis, slo en rapport fra det britiske parlamentet fast onsdag. Den britiske regjeringen forsto ikke at trusselen mot sivile var «overdrevet» og at den selektivt tok elementer av Gaddafis retorikk bokstavelig.»

Om fem år får vi kanskje også vite hva som egentlig har skjedd i Syria. Men vi vet at folk dør. Kanskje ikke alltid de døde vi ser på bildene, men folk dør.

its alright ma detalj

Jentejobber

I desperasjon over at jeg vaklet meg sjøl over i Syria-krigen jeg hadde sverget på at jeg aldri skulle nevne, går jeg til den høyre-romantiske publikasjonen Minerva etter lang tids boikott. Der er alt som før. Til Therese Sollien sier statsråd Solveig Horne at den nye likestillingsloven blir kjønnsnøytral likevel. «Vi har gjort justeringer på formålsteksten som handler mest om symbolikken», sier Horne, og de som skjønner hvilken symbolikk det er snakk om, kan henvende seg i Bestastuå og få to gratisbilletter til Sildajazzen. Men det skal i framtida bli mulig å foretrekke menn i jobber der det finnes få av dem. Det er antakelig bare en symbolsk mulighet. Det må være meningen med symbolikken.

Likestillingsloven mangler en viktig ting. Det er bare i politikken at kvinner ser ut som vanlige folk. Næringslivet ansetter tilsynelatende bare de som likner barbier i fremskutte jobber. Det er kanskje fordi kvinner som vil fram i livet bruker klinikken som flytter fettet deres til steder der det trengs. Jeg blir forvirra av det. Jeg føler at noen prøver å lure meg. Intelligente kvinner skal ha stygt hår og fotformsko.

På den annen side.

Da jeg satte bilen inn på verksted for et par uker siden, var kundebehandleren ei ung jente. Jeg har aldri vært misfornøyd med kundebehandlerne på verkstedet, men denne var utrolig. Ikke bare dirigerte hun meg rundt i bilens indre landskap og skildret fascinerende sparing av forutsette utgifter, men hun gjorde det med en sann glede og sympati.

Da hun omsider regna sammen og innrømmet at EU-kontrollen nok ville koste over 30.000 kroner, svarte jeg overstrømmende takknemlig:

– Det gjør ingenting. Det viktigste er jo sikkerheten.

Det finnes noen jobber som jenter absolutt burde ha. Så kan mennene i stedet ta seg av de overlevende, flørtne kvinnene som bor på sykehjem.