its alright ma

It’s alright ma, mandag 3.4.–Om krigstrusselen, Jan Zahl, flåtten, Viking og ungdomsteateret

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

I dag er det mandag, og jeg skal i halvt alvor lyse fred over minnet til professor Tunsjø. Nei. Han er ikke død. Han er intervjua. Tunsjø jobber ved Instituttet for forsvarsstudier, og i dag snakker han med VG. I det intervjuet foretar den saklige Kina-eksperten Tunsjø en gjennomgang av styrkefordelingen i verden i historisk perspektiv, og han konstaterer at vi kommer til å ha to stormakter, Kina og USA, og mens tidligere kriger stort sett har vært utkjempet i Europa, tror han de fremtidige blir sjøslag i havet utenfor Asia. Tunsjø sier: «Jeg tror fremtidige militære konflikter vil bli flyttet til sjøs i Asia-havene». Det kommer i ørtende avsnitt etter at professoren har bagatellisert Russland som en fare og framhevet Kina som en ny leder i klima-politikken. Det er egentlig et interessant intervju.

På den saken har VG valgt tittelen «Faren for ny storkrig flytter seg til Asia».

Hadde hun ennå vært blant oss, ville fru Kaalstad på Bjørntvedt i Porsgrunn hastet til Stordalens Kolonial for å handle krise-hermetikk. Men det er ikke så farlig nå. Vi tåler en spøk. Jeg tror ikke folk setter cornflakes i vranga lenger når de leser avisa. Jeg tror leserne var glade for at det ikke sto «neste ukes monsterkrig», og hvis noen allerede redde barn skulle få se krigsvarslet, vil foreldrene trøste dem: «Det er bare VG. Slapp av.»

De unge jeg kjenner, leser bare VG eller andre medier når de får dem i lekse. De leser ikke egentlig Facebook eller Twitter heller, så de har et ganske lykkelig liv. De voksne pleide å være det trygge i oppveksten. Ungdoms-paranoiaen kom innenfra, i hormonstormer og vekstkaos, og hvis den eksistensielle uroen ble for plagsom, hendte det at barn søkte trøst hos egentlig tabuiserte foreldre, for de voksne stemte Arbeiderpartiet og hadde tro på framtida.

its alright ma detalj

Det har de ikke nå. De er konflikt-narkomane dystopikere som spår Jordens og empatiens undergang i annen hver Facebook-oppdatering og bruker arme Arnulf Øverland som unnskyldning for å ta fra fredelige medmennesker nattesøvnen. Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Nå finnes det cirka 7 milliarder mennesker som blir utsatt for urett i verden, og det finnes de fem millionene nordmenn som har ansvaret for dem. Riktignok er faren for storkrig flyttet til Kinahavet denne mandagen, men det kan godt tenkes at russerne kommer allerede på torsdag, og til helga driver kanskje en horde på ti nynazister inn i landet med stygge og gamle Ford Transit-er. I Norge har vi på 2000-tallet hatt én høyre-ekstrem morder og terrorist, men han var mutters aleine og blir brukt i utviklingen av barnehagepersonale som eksempel på hvordan man skal oppdage ulykkelige barn. Vi har ingen muslimske terrorister i Norge. Men det er ikke mange land som bruker så mye nyhetsenergi og medie-paranoia på å motvirke terrorisme.

Ute i lauvskogen sitter flåtten ensom og forlatt og lurer på hvorfor den ikke får oppmerksomhet lenger. Mediene skriver ikke om den. Det er ikke fordi faren er over. Flåtten er som før, men mediebrukerne er blitt immuniserte mot insektsfrykt, og paradigme-programmererne har flytta dyret nedover på listene til de utbrukte signalordene Rune Rudberg, Ole Paus og Anniken Huitfeldt. Balsamico-journalister som er for fine til å handle på Kvadrat, tror at det er de høyre-orienterte faktaforvrengerne som gjør at medier taper terreng i en verden som er så vanskelig at man skulle kunne vente folk flokka seg foran aviskioskene (hehe). Tidligere hadde pressen til storhetstid da krisene rammet. Nå gidder ikke folk mer. Da jeg leste tittelen til VG i morges, tenkte jeg: «Det er nok bare vas». For en gangs skyld gadd jeg lese innholdet, for jeg skulle skrive denne spalta. Som nevnt: Intervjuet var bra, men krigsfrykten i tittelen var et ondarta eksempel på forflytta sportsjournalistikk.

Lørdagskvelden gjorde jeg noe annerledes.

I Sola kulturhus viste kulturskolen i Stavanger sin forestilling «Flokken». Stykket er skrevet av ungdommene sjøl, og det var til å få overraskende klump i halsen av. Temaet var at flokken skal ta seg av alle sine og ikke utestenge, og det var fint tenkt og nydelig framstilt. Men jeg merka meg og framstillingen av voksenhetens rolle, siden jeg er voksen. De to foreldrene i stykket var en far som plutselig en dag bare ble borte og en mor som drakk seg dritings hver kveld. Jada. Du kommer til å kjenne den i magen. Hovedpersonen og de to søsknene hennes ville ha pappa tilbake – og de var ikke spesielt glade for mammas alkoholforbruk. Rundt i forestillingen gikk sjele-trioen til den utstøtte jenta – id, ego og superego – og kommenterte livet fra hver sin kant. Forestillingen hadde et alvor, en rytmikk og musikalitet som gjorde at i hvert fall jeg ble sittende der med et blødende hjerte som pleier å være trygt bandasjert, og en undring over hvor intenst ungdom klarer å uttrykke sin uro.

its alright ma detalj

Aftenbladet

er en velsigna publikasjon. I dag har Jan Zahl er tredjesidedrøs som er noe av det beste jeg har lest dette halvåret, og da er april, mai og juni tatt med. Zahl samtaler med en morgenfrisk femåring om livets og livsrollenes forgjengelighet, og det er så vakkert og så djupt at det gjør litt vondt. Et lite sitat: «- Ingen skal døy her no her nå. Me skal ikkje døy før du er vaksen, hadde faren sagt. Sidan hadde sonen ikkje villa bli vaksen.» Det er sånn det er. Og barnets spørsmål: Hvem er du når du blir gammel?

Holy shit! Ja, hvem blir vi? God’s comic?

Jeg har sagt det før: Aftenbladet har Norges beste petiter. Løp og kjøp.

Dessuten er det mandag, som på en måte er Viking faste spilledag. Etter at oljå ikke lenger var den nya oljå, har beskjedenheten i sildabyen ved Gandsfjorden blitt mer fremtredende. Stavanger-folk har alltid vært tilbakeholdne med sjølskryt, og det mest utagerende en normal beboer fra Storhaug får til i løpet av et år, er at han mumler høyt «hurra for Torvald!» til sønnen sin i syttende mai-toget, og så ser han seg rundt, og så hater han at ingen andre har blå dress, bare grå.

Bypatriotismen i vårsola er sordinert ned til slags sportslig suicidalitet når serie-premieren nærmer seg. På toppen av førstesida i papiravisa står den tittelen som antakelig aldri har fulgt Viking inn i en ny sesong før: «Viking havner på 10. plass». Resignasjonen har overtatt helt. Jeg og de andre som spådde en varig forbannelse da laget begynte å spille på det ubestemmelige stedet Jåttå, hoverer ikke. Men vi tenker at kanskje kan en eksorsisme være på sin plass.

Det kan tenkes at Aftenbladet er overtroisk i likhet med de fleste andre som ikke går under stiger. De vil ikke jinxe byens lag. Ingen har glemt det året da bladet utropte Viking til serievinner etter én vårkamp.

Jeg merker meg i hvert fall at den nasjonale populismen kan notere seg for en seier tidlig i sesongen. Utlandet er aldeles ikke storarta. Hovedsaken i papiravisa er at Statoil taper milliarder i det oppskrytte utlandet, det utlandet som vi dyrker rette agurker for å tilfredsstille. «Norsk sokkel har holdt selskapet oppe». Som en storkjefta Amerika-farer som kommer blakk hjem og må pantsette ulvepelsen sin, hjemsøkes Statoil av hjemme-best-spøkelset, det mest forsmedelige av alle gespenster. Statoil kommer til å ende som Viking. For mye administrasjon, for liten skaperkraft.

Det ble seint i dag. Mye skal vurderes. Mange samtaler står i kø. Folk som har en jobb å gå til, kan arbeide alltid, ikke bare når de har tid. Du kan tro de takknemlige for det.