Månedlige arkiver: april 2017

its alright ma

It’s alright, ma torsdag 6.4. – om fjord-OL, Solvikongen Olsen, Syria, rumpemekking og likestilling

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

Jeg leter fortvilet etter nyheten som skal definere denne dagen etter at Solvik Olsen hadde sine mangfoldige minutes of fame i går og solte seg i glansen av den voldsomme bompengebruken, som etter en eller annen regnemåte som jeg aldri fikk tak i, egentlig ikke finnes. Det kan godt være at jærbuen med det paradoksale etternavnet har rett i at bompengene ville ha ramma fattigfolk enda hardere dersom Venstre og MDG fikk bestemme, men for all framtid vil det stå igjen en poilitisk epitaf som kan definere både SVs og Frps deltakelse i regjeringer: Det viktigste ved å være i regjering er å bli der. For en politiker er statsrådjobben et karrierehøydepunkt av nesten eventyrlige høyder, den er Jack i bønnestengelen, og man kan bli så tjukk av edne kamæle at man nesten ikke rekker fram til mikrofonen på Stortingets talerstol – det betyr ikke noe. Jobben er Gud. Hold på jobben.

Siv Jensen pleide være en arbeiderklasse-rå aggresjons-politiker som inntok Slottet etter å ha ropt «Mojna Jenz!» med populistisk fredagsrøst. Nå er hun mildere enn Anne Cath-Vestly når hun redegjør for at Regjeringen vil regulere folks forbrukslån, men selvsagt på en sånn måte at alle kan velge fritt hva de vil gjøre. Jensen som skinnfell etter løvefall er så flat at det ser ut som om en veivalse kjørte over dyret før skinnet ble liggende og tørke i maisola til det var frynsetere enn lemen-lik og gamle dørmatter av strå.

its alright ma detalj

Hvorfor blir folk såkalte populister og fulle av mistro. Fordi det egentlig ikke spiller noen rolle hva du stemmer på. Sylvi Listhaug gjorde en forskjell, men hun var bare profetisk tidlig ute med det ooopset som alle de politiske partiene ville ha oppdaget før neste valg: Innvandring må være tenkt noe om. Man kan ikke overlate planlegginga av samfunnet til de innvandrende. Til og med Angela «I dit it again» Merkel vet det nå, og i Frankrike forsøker en moderat president-kandidat desperat å redde landet fra konsekvensene av uforstand ved å påstå at uten euro-en ville det vært krig mellom Frankrike og Tyskland. «Nationalisme, c’est la guerre».

Men hva er dagens vignett.

VG har funnet den. Selvsagt. Vestlandet melder seg på i OL-kampen. Det er fantastisk. Det finnes selvsagt områder av Skottland som har mindre vinter enn det norske vestlandet, men ellers hender det at land så langt nord i det minste har snø første juledag. Vestlandet har ikke det. Vestlandet har aldri snø. Vestlandet har alternativt regn. Men kanskje kan OL bli den nye oljå, som kommer til å hete oljen, siden Bergen antakelig skal arrangere alpinøvelsene ned fra Ulrikken. Nei, det er ikke tull. «Næringslivs- og idrettstopper jobber for å få et såkalt fjord-OL til vestlandsbyene Bergen, Stavanger og Voss,» ifølge VG. Politikere avviste i går Lillehammers OL-initiativ, men folk på Vestlandet regner med at statsministeren i Norge også kommer fra Bergen i årene som kommer, og gjør hun ikke det, går jobben forhåpentlig til ei dame fra Bjørheimsbygd.

Ingen ønsker OL på Østlandet. De høyre-ekstreme populistvindene favoriserer Vestlandet. Og dessuten blir det ikke kaldt noen steder i framtida, så byråkratene kan like gjerne legge kunstsnøen på den gamle riksveien mellom Stavanger og Sandnes.

OK. Dette er vi for.

its alright ma detalj

Rumper

Dagens papirførsteside i Aftenbladet innbyr til så åpenbart allmenn-vulgære ordspill at det ikke går an å unngå dem, derfor gjør jeg det. Nyheten er at en klinikk på Madla opererer to rumper i uka. Ikke for hemorroider eller fordi rumpene har seget ned og skjuler knehasene, men fordi bakdelen skal bli en monster-struttete Kardashian-fordel som familien kan sette fra seg kaffepapp på. Saken står i et glossy papirvedlegg som heter Trend, og sjøl den mest hardnakka faktavegrer kommer til å spørre seg sjøl: Er dette journalistikk eller reklame?

Jeg har et veldig liberalt forhold til hva som er reklame. Av og til vil det være dagens viktigste nyhet at årets første Joa-jordbær er til salgs for 3457 kroner kurven i foajeen til Madla Amfi, og omtale er god journalistikk. Men det er dårlig journalistikk hvis man lar være å nevne at bare mennesker med alvorlig hjerneskade kjøper jordbær til mer enn 300 kroner bæret.

VG driver enn underholdende form for quiz på frontsida. Annonsene likner redaksjonelle nyheter, og så kan man prøve å gjette om man leser en nyhet om at agurker er bra for ryggmargen eller en litt teit reklametekst. Jeg gjetter at flere og flere vil lese annonsene og droppe de redaksjonelle nyhetene, siden reklamebyråene må være forsiktige med overdrivelser, og det trenger ikke redaksjonene. I kampen om tilliten kan annonsørene faktisk vinne fordi de er avhengig av å selge varene sine, ikke bare skaffe seg klikk.

Aftenbladets magasin Trend henvender seg ikke akkurat til oss i Ikea-Sparkjøp-Clas Ohlson-segmentet, men det er saklig og kult, og saken om rumpeforstørrelsene er forbilledlig balansert mellom estetikk-klinikkens syn og motforestillinger fra blant annet leger. Og det følger stor humor med legen som sier i fullt alvor at det må være bra at folk resirkulerer sitt eget fett.

Så motstrebende at hælene mine lager plogfurer i asfalt skal jeg innrømme at motejournalistikk kan være ålreit.

its alright ma detalj

Syria – æh..

Om Syria har jeg for lenge siden bestemt meg for at jeg aldri vil mene noe som helst og helst ikke formidle noe heller. De siste åra har antydet, for i dette området finnes ikke bevis, at Syria-krigen tilsynelatende ligger høyt oppe på rankingen over kriger med kompleks desinformasjon. Denne uka kom meldingene om at Assad-regimet har helikopterbomba sivilbefolkning med det man tror er sarin-gass, et forferdelig våpen, i likhet med alle andre. De fleste kildene jeg har lest, tror at regimet står bak angrepet, men ingen kan forklare hvorfor. Når IS faktisk har klart å utjevne antipatien mot diktatoren Assad, virker det fullstendig irrasjonelt og egentlig suicidalt å sette i verk et gass-angrep som gjør vestlig innblanding mer sannsynlig. En av teoriene ute i internettets bisarre informasjons-mylder er at Assad ble rammet av overmodig ro på grunn av den vinglevorne Trumps kalde sympati. I så fall har han ikke bare bomma på blinken, han har ikke en gang truffet riktig verdensdel, for hvis man skal kunne tro på noe som kommer vestfra mer enn noe som kommer østfra, har Det hvite hus tatt skikkelig avstand fra angrepet. «Krenkelse av menneskeheten», skal Trump ha sagt.

Samtidig bringer Aftenbladet nyheten om at IS har drept 33 i Syria. Javel. Den islamske stat hadde en kort stund havnet over Assad på popularitetstoppen, men der likte de seg ikke. Som et desperat «Det er vi som er Manson-gjengen i dette landet» kom enda en masselikvidering. De drepte 33 mot Assads 68. Antakelig. Og halshogging er muligens mer humant enn gass. Antakelig. Og det kan tenkes at IS drepte syriske regjeringsstyrker, men det vet ikke Syrian Observatory for Human Rights, som står bak nyheten.

Jeg for min del er motstander av krig fordi krig tar livet av mennesker. Jeg venter ennå på bildene av den sivilbefolkningen norske piloter drepte ved bombinga av Libya. Så seint som i september 2016 brakte Klassekampen denne saken: «Storbritannias tidligere statsminister David Cameron iverksatte bombekampanjen mot Libya i 2011 på grunnlag av feilaktige antakelser og en ufullstendig forståelse av bevis, slo en rapport fra det britiske parlamentet fast onsdag. Den britiske regjeringen forsto ikke at trusselen mot sivile var «overdrevet» og at den selektivt tok elementer av Gaddafis retorikk bokstavelig.»

Om fem år får vi kanskje også vite hva som egentlig har skjedd i Syria. Men vi vet at folk dør. Kanskje ikke alltid de døde vi ser på bildene, men folk dør.

its alright ma detalj

Jentejobber

I desperasjon over at jeg vaklet meg sjøl over i Syria-krigen jeg hadde sverget på at jeg aldri skulle nevne, går jeg til den høyre-romantiske publikasjonen Minerva etter lang tids boikott. Der er alt som før. Til Therese Sollien sier statsråd Solveig Horne at den nye likestillingsloven blir kjønnsnøytral likevel. «Vi har gjort justeringer på formålsteksten som handler mest om symbolikken», sier Horne, og de som skjønner hvilken symbolikk det er snakk om, kan henvende seg i Bestastuå og få to gratisbilletter til Sildajazzen. Men det skal i framtida bli mulig å foretrekke menn i jobber der det finnes få av dem. Det er antakelig bare en symbolsk mulighet. Det må være meningen med symbolikken.

Likestillingsloven mangler en viktig ting. Det er bare i politikken at kvinner ser ut som vanlige folk. Næringslivet ansetter tilsynelatende bare de som likner barbier i fremskutte jobber. Det er kanskje fordi kvinner som vil fram i livet bruker klinikken som flytter fettet deres til steder der det trengs. Jeg blir forvirra av det. Jeg føler at noen prøver å lure meg. Intelligente kvinner skal ha stygt hår og fotformsko.

På den annen side.

Da jeg satte bilen inn på verksted for et par uker siden, var kundebehandleren ei ung jente. Jeg har aldri vært misfornøyd med kundebehandlerne på verkstedet, men denne var utrolig. Ikke bare dirigerte hun meg rundt i bilens indre landskap og skildret fascinerende sparing av forutsette utgifter, men hun gjorde det med en sann glede og sympati.

Da hun omsider regna sammen og innrømmet at EU-kontrollen nok ville koste over 30.000 kroner, svarte jeg overstrømmende takknemlig:

– Det gjør ingenting. Det viktigste er jo sikkerheten.

Det finnes noen jobber som jenter absolutt burde ha. Så kan mennene i stedet ta seg av de overlevende, flørtne kvinnene som bor på sykehjem.

its alright ma

It’s alright, ma onsdag 5.4.– Om miljøreiser til Kirgisistan, Brexit for fiskere og noen småting

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

Jeg syns dette er en fin onsdag. På kronikkplass i Aftenbladet forsvarer den jevnlig reisende kommentatoren Harald Birkevold sin avis mot kanskje den viktigste tilhenger-gruppen de gjenlevende oftedølene har, nemlig miljø-naiviteologistene. Det skal ha blitt innvendt på en Facebook-side at miljøavisa anbefalte folk å fly til Kirgisistan eller deromkring når det ifølge Birkevold bare tar ni dager med toget. Jeg er enig. Også sykkelturen Flekkefjord-Aserbadsjan Rundt virker unødvendig tungvint. Jeg vet at jeg sjøl har anbefalt folk å ta nattog til New York, men det krever selvsagt at man først kommer seg til Vladivostok og Kapp Deznjov og så tar jernbaneferje over Beringstredet til Alaska. Også dette er tungvint, sjøl om stredet bare er 8 mil bredt og burde være den offisielle kjøreveien fra Norge til USA.

Så vidt jeg kunne se av en utålmodig skumlesing, nevner ikke Birkevold navnet Dylan. For uten at jeg har forsket på emnet eller har misbrukt Google til person-opplysninger, har jeg fått en fornemmelse av at kjente miljøforkjempere denne helga fløy til Oslo for først å se Viking tape mot Vålerenga (som er så vondt at det er nødt til å være miljøvennlig), og dernest gå på resirkulerings-konsert med Bob Dylan, som antakelig ble invitert til demens-samtalen i God Morgen, Norge onsdag i TV2, men glemte å komme. Til begge disse storarta begivenhetene gikk det tog. Jeg beklager straks overfor de Viking-masochistene og skumringstime-erotikerne som faktisk tok toget eller spaserte over fjellet til Oslo. Men sjøl om det finnes gode grunner til at man velger å fly til Kirgisistan, eksisterer absolutt ingen gode grunner til å fly til Oslo. Det er like teit som å ta helikopter fra Dickens til Jåttå Stadion.

its alright ma detalj

Jeg liker ikke fly. Det er greit. Jeg liker ikke dagtog heller, for på dagtoget sitter alle de avskyelige folka som ikke får lov til å fly mer siden de var fulle på en Syden-tur, og NSB serverer dem alkohol. Men nattog er utrolig miljøvennlig. Man blir trukket av et lokomotiv som forhåpentlig ikke går på diesel og man sover seg fram til Oslo, det vil si at man ikke belaster miljøet med de formene for luksusforbruk som de fleste syns hører sammen med både bilturer og flyplasser. Og man sover seg fram. En lykkelig uskyld.

Sjøl foretrekker jeg egentlig å kjøre bil. Det er fordi jeg tenker annerledes og langsiktig. Biltrafikken fra E39 til E18 og så til hovedstaden er med på å opprettholde aktiviteten i utryddelsestrua utkanter som Kristiansand, Grimstad, Brevik, Larvik, Holmestrand og Drammen. Uten veien ville disse stedene vært som Sibir, og Fremskrittspartiet (som på det tidspunktet ville hatt rent flertall i Stortinget) kunne lagt alle asylmottakene der. Jeg kjører bil til Oslo for at Norge også skal bestå av levedyktige sørlendinger og for at barna skal få bærekraftige minner for livet: «Husker du den lille veien der, vennen min? Det var der vi kjørte inn da du måtte spy.» Bensinstasjonenes formidling av musikk bidrar dessuten til å holde liv i norske artister over femti år.

Men det gir ingen mening å kjøre bil om vinteren. Når rogalendinger får se snø, ringer de til Vegvesenet og klager på Risa, og en gang jeg tok turen over de indre Telemark-skogene mot Lasses Kafeteria, sludda det i fem minutter. Da var det slutt på vinterkjøring for min del.

Jeg anser kjøring til hovedstaden som like forsvarlig som flyturer til Kirgisistan, som egentlig er sjukt tåpelig når du for samme beløp kan dra ei helg til København. Dessuten skulle jeg ønske at aktive tilhengere av det ustadige begrepet miljøvern også kunne se andre behov enn lengselen etter andre kulturer, og “OK, det var tjue minutter, nå har jeg sett Kirgisistan, var det ikke en pub der borte? 70 øre halvliteren! Steinbräu, eller denm gjærete hoppemelka kumys. Baren Chicken Star. Erkindik 36, mellom Toktogula og Kievskaja.”

Men altså, også andre folk har behov. Mange folk må kjøre. Aftenbladets Kine Hult regna ut omtrent i 2009 at hun ville bruke to timer til jobb hvis hun skulle bringe barnet til barnehagen samtidig og måtte bruke buss. Jeg så lyset da Gabriel gikk i barnehagen og jeg traff mammaen til Noa, som kjørte køen fra Hundvåg til Ullandhaug hver eneste morgen for å levere sønnen, før hun deretter satte seg i bilen igjen og fulgte den nye køen til jobben i Dusavigå. Hun hadde faktisk større behov for bilkjøring enn turen til Kirgisistan. Å ta buss fra Hundvåg til Ullandhaug og deretter buss til Dusavigå er en slags aprilspøk.

its alright ma detalj

Jeg må være enig med naturteokratene: Hvis du på død og liv må dra til Kirgisistan for å drikke gjæra hoppemelk, kan du fader meg gå dit. Hvis du må transportere barn fra Hundvåg til Ullandhaug, skal du få kjøre bil uten straffetoll fra sheriffen i Nottingham og sånne folk.

Brexit

Brexit-paranoiaen fortsetter i mediene. Alle vet at den økonomiske utviklingen i verden i framtida kommer til å foregå i Asia (og forhåpentlig i Afrika), men alle er også konfesjonelt overbevist om at det er de late, fantasiløse landene i Europa man skal satse på. Det viktigste EU har gjort til nå, er å flytte arbeidskraft fra land som burde tatt vare på seg sjøl, til land med oppdikta mangel på arbeidskraft. Denne flyten har ført til uoversiktlige ledighetstall og parallell-økonomi. Hvis folk i Stavanger skal ha huset malt, kan de velge mellom et malerfirma som tar 30.000 kroner og to polakker som tar 9.000.

I morges sendte TV2 Nyhetene en sak der LO-forbund klaget over bruken av utenlandske vikarer i norske virksomheter. Han var en finslig mann som bekymret seg for at de utenlandske arbeiderne fikk for dårlige lønns- og boforhold siden de ble skremt fra å organisere seg. Men jeg tenkte: Denne valgkampen handler egentlig om at Regjeringen vil skaffe flere trygge arbeidsplasser til øst-europeiske vikarer. Jeg er mer kynisk. Kynisk er bra. Kynisk er smart.

I samme nyhetssending fortalte Pettersen i Nord-Norge at til og med norske fiskere er bekymra for at britene går ut av EU. Da Norge minst to ganger sa nei til Union med de som tapte verdenskrigen, var fiskerne i nord en av de viktigste støttegruppene for nasjonal suverenitet. De sleit allerede med russerne, og så for seg et Norge der europeere av alle slags liberalistiske overbevisninger omgjorde en hel landsdel til fritidsparadis for bobil-berlinere på fiskeferie med frysere fulle av tysk ferdigpizza på vei opp og norsk gratisfisk på vei ned igjen.

Nå tenker fiskerne, ifølge Pettersen, slik direktører gjør. Hvordan skal det gå med salget til England når Merkels mirakelbyråkrater ikke lenger organiserer norsk fiskeomsetning? Hva er det for slags pyseri? Nord-Norge pleide å være fundamentet i kampen for norsk identitet og spredt bosetning og selvstendig næringsliv. Det er hva EØS har gjort med Norge.

its alright ma detalj

Innrømmelse og diverse

Dette skal dere ikke nødvendigvis tro på, for jeg er en fanatisk motstander av Europa og andre unioner. Jeg er for at Frankrike skal være fransk, jeg er for francs og sære filmskapere som lager svart hvitt og jeg er for vidløftige forfatterskap. Frankrike var en drøm. Nå er det kjedelig som en jærkommune. Italia! Bisarre, ufornuftige Italia der folk elsket fotball og plutselige innfall og tok betalt i lire som var umulige å regne om til norske kroner. 58 millioner individualister som snakket altfor høyt og var helt like. O Hellas. O dagdriverliv mellom hvite murhus med mumlende feta-filosofer på annen hver benk? Hva i himmelens navn har disse folka felles med tyskere? Hallooo? Merkel er oppdratt av Ulbricht. Husker dere Ulbricht? Han var en skojen fyr. Merkel har vært medlem av Junge Pioniere og Freie Deutsche Jugend i DDR – og hun fortsatte som medlem av FDJ da hun studerte fysikk i Leipzig. At Merkel skal styre Grekenland er omtrent som å be kulturminister Helleland være leder for en Hells Angels-tur til Roskilde.

Noen få ting: Aftenbladet formidler at 24 meter lange gassbusser funker bra så lenge de ikke trenger svinge. Svenske har tatt i bruk rett-fram-bussen. Du gamla du fria, du svingfria nord!

Dessuten straffer Stavanger kommune Blidensol med boikott fordi sykehjemmets styre var motstandere av hijab i eldreomsorg. Det får de bare ta til etterretning. Uenighet er farlig.

Aftenbladet har en sak som heter «Derfor får du alltid restskatt», og petitskribenten Kine Hult har kommet til det samme. Det får så være. Øyeblikks-mennesker er spesialister på to ting: Uplanlagte graviditeter og årlig restskatt.

OL-komiteen på Lillehammer er så vidt jeg kan skjønne blitt kontaktet av en spiritist, og ved hjelp av Ouija-brett har lillehammerne sagt at Stavanger kan være en av de byene som arrangerer vinter-OL. For oss som syntes det var ulogisk nok da Stavanger ble europeisk kulturby i 2008 (er det andre enn jeg som husker det?), virker forslaget som geografisk ukyndighet eller en fryktelig pessimistisk spådom – i framtida blir det varmt overalt, så vinterlekene kan like gjerne foregå i Stavanger.

Men OK. Ikke mist motet. Uansett hvordan været blir, vil dere alltid ha Vidle Vaulen.

its alright ma

It’s alright ma tirsdag 4.4.–om Viking, Torget og pinnekjøtt til påske

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

I går tapte Viking sesongens første kamp, så i dag har vi den store teoridagen, og den ressurssterke autistgruppa av Viking-supportere som jeg kjenner spesielt godt, sier «Benny» fordi det er et godt mantra som ikke beskytter mot eget overmot. Antakelig finnes det en slags zen-tilknytning mellom det norske fotball-landslaget, Viking og Petter Northug. De henger og dingler i forutsigbarhetens tynne marionette-tråd over et konstant svart hull. Eller så er det sånn at alle tre er omgitt av amatører, folk som har brukt så mye av livet sitt på sport at de egentlig ble arbeidsuføre av det. Når man ikke har fått til jobben sin i for eksempel 15 år (det gjelder ikke Northug), bør man i hvert fall vurdere å finne på noe annet. Jeg er helt hundre prosent sikker på at Sylvi Listhaug ville blitt en bedre sportsleder og sannsynligvis også en bedre trener. Dette er bare en fornemmelse, og den savner fakta-grunnlag. Men alt i sport er bare føling.

Hvis landet får en borgerlønn som sikrer alle en slags økonomi, slipper vi at fotballspillere skal avslutte karrieren sin med å bli managere. Nå har de ikke noe valg.

Det kan også være sånn: Av og til fødes gode fotballspillere. Men stort sett skjer det ikke. Hvis et lag ikke disponerer gode fotballspillere, spiller det liten rolle om treneren har hovedfag i kunstgras. Og sånn er det i hvert fall: I et spill som baserer seg på at ett lag skal vinne og ett lag skal tape, kan man ikke tillate seg å være forskrekka over at cirka halvparten taper og noen  reiser hjem med en nevrotisk uavgjort. Om fotball er det egentlig ikke annet å si enn dette: 50 prosent er forutbestemt til å være tapere. Bare ett lag kan vinne serien. Deal with it.

its alright ma detalj

Aftenbladet

har i dag en annen seriesak enn Viking-tapet. Torget bør lages på ny, sier kulturarbeider og urbanist Stian Robberstad. Sånn som jeg husker det, og det er bare en fornemmelse uten fakta-grunnlag, kommer kravet om at Torget må gjøres om hver vår, og derfor er Torget blitt omgjort en rekke ganger. Den siste gangen kom det antakelig noen trær, men det er bare en fornemmelse, tidligere kom det noen skumle renner i dekket. Begge deler ble gjort med utsøkt estetisk ryggdekning i trendskapende miljøtenkning, og begge deler ble utskjelt og forakta. Robberstad sier også at Stavanger sentrum må droppe konkurransen med Kvadrat. Lag det fint her!

Jeg tror også det skal genetisk manipulasjon til. Man må mutere fram en generasjon som gidder gå fra Tasta til Torjå for å bære jærpotete og gulrødde hjem i sekk, for det gjorde folk før. Det vil si: De sendte ungene sine til byen for å handle med lapp på Torjå. Dessuten kom eldre kvinner (over 25 år) med bybussene fra bydelene for sjåførene var runde og trivelige og bussene var hyppige og kostet 30 øre eller noe sånt, og dessuten hadde ikke folk bil og de visste ikke hvor dumme de var hver gang de slepte kåneveskene sine av gårde til firen.

De som planlegger Stavanger sentrum er idealister som forsøker å gjenoppvekke de døde. Det finnes ikke kåner som tar buss til byen klokka elleve om formiddagen for å se om reddikene er kommet. De generasjonene de planlegger byen for, finnes ikke. De kommer aldri tilbake heller. Nye Torjå er laget for at overflaten skal være enkel å spyle når helgefylla har spydd på den, for pilsdrikkerne har overtatt byen. De kjører uansett ikke bil. Folk som kjører bil, holder seg så langt unna Stavanger sentrum som det går an å komme. Det nye er at vi kjører til Outlet’en på Ålgård for å unngå bilhater-byen Stavanger.

Og så Viking da. Som spiller fotball på Jåttå, men uten at du skal kunne kjøre dit.

Men den gode nyheten er at nye helikoptre skal frakte oljearbeidere ut i Nordsjøen. Den nye typen har festa rotorer.

its alright ma detalj

En annen viktig sak. For mange år siden konverterte vi fra lammelår til pinnekjøtt på langfredag (alternativt skjærtorsdag) fordi Jenny likte pinnekjøtt så godt, og dessuten spiser Monica det. Jeg kan huske at jeg lurte veldig på kirkens holdning til at folk droppet lammelåret, siden den har en slags pati for de små sauedyrene. Dessuten mente jeg at pinnekjøtt hører julen til, og hvis jeg spiser pinnekjøtt to ganger i året, vil far min sin hjerteinfarkt slå ut som en slags familie-allergi. Men. I dag har petitskribenten Jøsus en forbilledlig presis gjennomgang av pinnekjøtt-problemet i Aftenbladet, på side 3. Også de som egentlig ikke bryr seg om hvorvidt de teite Kolumbus-bussene kjører på biodiesel eller biogass, vil finne tankestoff i «Pinnekjøtt og påskens sorte får».

Oops.

Spylejævlene kom omsider, og nå bidrar de til den årlige økningen av husleia samtidig som de blåser malinga av blokkene i nabolaget sånn at de snart må males om igjen. Men man kan ikke jobbe med spylere i gata. Jeg må slutte her.

Jeg bare nevner til slutt at ni mennesker ble drept av en selvmordsbomber i St. Petersburg i går, men i dag ser jeg ingen «Je suis Saint Pierre»-merker i Facebook-feedene til folk. Det er ikke så farlig med Russland. Kampanjen til markedsførerne av større forsvarsbudsjett har lykkes.

its alright ma

It’s alright ma, mandag 3.4.–Om krigstrusselen, Jan Zahl, flåtten, Viking og ungdomsteateret

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

I dag er det mandag, og jeg skal i halvt alvor lyse fred over minnet til professor Tunsjø. Nei. Han er ikke død. Han er intervjua. Tunsjø jobber ved Instituttet for forsvarsstudier, og i dag snakker han med VG. I det intervjuet foretar den saklige Kina-eksperten Tunsjø en gjennomgang av styrkefordelingen i verden i historisk perspektiv, og han konstaterer at vi kommer til å ha to stormakter, Kina og USA, og mens tidligere kriger stort sett har vært utkjempet i Europa, tror han de fremtidige blir sjøslag i havet utenfor Asia. Tunsjø sier: «Jeg tror fremtidige militære konflikter vil bli flyttet til sjøs i Asia-havene». Det kommer i ørtende avsnitt etter at professoren har bagatellisert Russland som en fare og framhevet Kina som en ny leder i klima-politikken. Det er egentlig et interessant intervju.

På den saken har VG valgt tittelen «Faren for ny storkrig flytter seg til Asia».

Hadde hun ennå vært blant oss, ville fru Kaalstad på Bjørntvedt i Porsgrunn hastet til Stordalens Kolonial for å handle krise-hermetikk. Men det er ikke så farlig nå. Vi tåler en spøk. Jeg tror ikke folk setter cornflakes i vranga lenger når de leser avisa. Jeg tror leserne var glade for at det ikke sto «neste ukes monsterkrig», og hvis noen allerede redde barn skulle få se krigsvarslet, vil foreldrene trøste dem: «Det er bare VG. Slapp av.»

De unge jeg kjenner, leser bare VG eller andre medier når de får dem i lekse. De leser ikke egentlig Facebook eller Twitter heller, så de har et ganske lykkelig liv. De voksne pleide å være det trygge i oppveksten. Ungdoms-paranoiaen kom innenfra, i hormonstormer og vekstkaos, og hvis den eksistensielle uroen ble for plagsom, hendte det at barn søkte trøst hos egentlig tabuiserte foreldre, for de voksne stemte Arbeiderpartiet og hadde tro på framtida.

its alright ma detalj

Det har de ikke nå. De er konflikt-narkomane dystopikere som spår Jordens og empatiens undergang i annen hver Facebook-oppdatering og bruker arme Arnulf Øverland som unnskyldning for å ta fra fredelige medmennesker nattesøvnen. Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Nå finnes det cirka 7 milliarder mennesker som blir utsatt for urett i verden, og det finnes de fem millionene nordmenn som har ansvaret for dem. Riktignok er faren for storkrig flyttet til Kinahavet denne mandagen, men det kan godt tenkes at russerne kommer allerede på torsdag, og til helga driver kanskje en horde på ti nynazister inn i landet med stygge og gamle Ford Transit-er. I Norge har vi på 2000-tallet hatt én høyre-ekstrem morder og terrorist, men han var mutters aleine og blir brukt i utviklingen av barnehagepersonale som eksempel på hvordan man skal oppdage ulykkelige barn. Vi har ingen muslimske terrorister i Norge. Men det er ikke mange land som bruker så mye nyhetsenergi og medie-paranoia på å motvirke terrorisme.

Ute i lauvskogen sitter flåtten ensom og forlatt og lurer på hvorfor den ikke får oppmerksomhet lenger. Mediene skriver ikke om den. Det er ikke fordi faren er over. Flåtten er som før, men mediebrukerne er blitt immuniserte mot insektsfrykt, og paradigme-programmererne har flytta dyret nedover på listene til de utbrukte signalordene Rune Rudberg, Ole Paus og Anniken Huitfeldt. Balsamico-journalister som er for fine til å handle på Kvadrat, tror at det er de høyre-orienterte faktaforvrengerne som gjør at medier taper terreng i en verden som er så vanskelig at man skulle kunne vente folk flokka seg foran aviskioskene (hehe). Tidligere hadde pressen til storhetstid da krisene rammet. Nå gidder ikke folk mer. Da jeg leste tittelen til VG i morges, tenkte jeg: «Det er nok bare vas». For en gangs skyld gadd jeg lese innholdet, for jeg skulle skrive denne spalta. Som nevnt: Intervjuet var bra, men krigsfrykten i tittelen var et ondarta eksempel på forflytta sportsjournalistikk.

Lørdagskvelden gjorde jeg noe annerledes.

I Sola kulturhus viste kulturskolen i Stavanger sin forestilling «Flokken». Stykket er skrevet av ungdommene sjøl, og det var til å få overraskende klump i halsen av. Temaet var at flokken skal ta seg av alle sine og ikke utestenge, og det var fint tenkt og nydelig framstilt. Men jeg merka meg og framstillingen av voksenhetens rolle, siden jeg er voksen. De to foreldrene i stykket var en far som plutselig en dag bare ble borte og en mor som drakk seg dritings hver kveld. Jada. Du kommer til å kjenne den i magen. Hovedpersonen og de to søsknene hennes ville ha pappa tilbake – og de var ikke spesielt glade for mammas alkoholforbruk. Rundt i forestillingen gikk sjele-trioen til den utstøtte jenta – id, ego og superego – og kommenterte livet fra hver sin kant. Forestillingen hadde et alvor, en rytmikk og musikalitet som gjorde at i hvert fall jeg ble sittende der med et blødende hjerte som pleier å være trygt bandasjert, og en undring over hvor intenst ungdom klarer å uttrykke sin uro.

its alright ma detalj

Aftenbladet

er en velsigna publikasjon. I dag har Jan Zahl er tredjesidedrøs som er noe av det beste jeg har lest dette halvåret, og da er april, mai og juni tatt med. Zahl samtaler med en morgenfrisk femåring om livets og livsrollenes forgjengelighet, og det er så vakkert og så djupt at det gjør litt vondt. Et lite sitat: «- Ingen skal døy her no her nå. Me skal ikkje døy før du er vaksen, hadde faren sagt. Sidan hadde sonen ikkje villa bli vaksen.» Det er sånn det er. Og barnets spørsmål: Hvem er du når du blir gammel?

Holy shit! Ja, hvem blir vi? God’s comic?

Jeg har sagt det før: Aftenbladet har Norges beste petiter. Løp og kjøp.

Dessuten er det mandag, som på en måte er Viking faste spilledag. Etter at oljå ikke lenger var den nya oljå, har beskjedenheten i sildabyen ved Gandsfjorden blitt mer fremtredende. Stavanger-folk har alltid vært tilbakeholdne med sjølskryt, og det mest utagerende en normal beboer fra Storhaug får til i løpet av et år, er at han mumler høyt «hurra for Torvald!» til sønnen sin i syttende mai-toget, og så ser han seg rundt, og så hater han at ingen andre har blå dress, bare grå.

Bypatriotismen i vårsola er sordinert ned til slags sportslig suicidalitet når serie-premieren nærmer seg. På toppen av førstesida i papiravisa står den tittelen som antakelig aldri har fulgt Viking inn i en ny sesong før: «Viking havner på 10. plass». Resignasjonen har overtatt helt. Jeg og de andre som spådde en varig forbannelse da laget begynte å spille på det ubestemmelige stedet Jåttå, hoverer ikke. Men vi tenker at kanskje kan en eksorsisme være på sin plass.

Det kan tenkes at Aftenbladet er overtroisk i likhet med de fleste andre som ikke går under stiger. De vil ikke jinxe byens lag. Ingen har glemt det året da bladet utropte Viking til serievinner etter én vårkamp.

Jeg merker meg i hvert fall at den nasjonale populismen kan notere seg for en seier tidlig i sesongen. Utlandet er aldeles ikke storarta. Hovedsaken i papiravisa er at Statoil taper milliarder i det oppskrytte utlandet, det utlandet som vi dyrker rette agurker for å tilfredsstille. «Norsk sokkel har holdt selskapet oppe». Som en storkjefta Amerika-farer som kommer blakk hjem og må pantsette ulvepelsen sin, hjemsøkes Statoil av hjemme-best-spøkelset, det mest forsmedelige av alle gespenster. Statoil kommer til å ende som Viking. For mye administrasjon, for liten skaperkraft.

Det ble seint i dag. Mye skal vurderes. Mange samtaler står i kø. Folk som har en jobb å gå til, kan arbeide alltid, ikke bare når de har tid. Du kan tro de takknemlige for det.

arab miniblogg seilskutepartiet detalj - Kopi

arab Revisited; En liten valg-observasjon fra det galne året 2015

2015 revisited. Siden lørdager og søndager er freda for nyhetsblogger, og siden ingen har sagt at de savner dem, skal jeg foreta en liten nyåpning. For to år siden skrev jeg en spalte i Magasinet til Aftenbladet under dekke av at jeg var en uhelbredelig satiriker. Ikke alle fikk lest dem fordi Aftenbladet ikke selges i kebab-kiosken på Jan Mayen. Hvis det er greit for Aftenbladet, tar jeg en arab Revisited. Greit? De protesterte ikke. Da gjør jeg det. For nye lesere:

Det går mot et stille kommunevalg der alle partier taper velgere, og i 2016 sitter antakelig bare fire personer i bystyret, og de kom inn på ansiennitet. Valgkamp er utsøkt presisjonsarbeid. Dette er et eksempel.

– I første omgang programfester vi i SS betalte trafikklommer for bruk av mobil-telefon med wifi. Dette vil spare ganske mange liv pr hundreår og har avgifts-potensialer som ikke er utredet, men vi snakker om tosifra tall her, for eksempel 2 millioner i året. Og gratis multer for handikappa.

– Den andre muligheten er foreløpig gratis vente-skur på alle buss-holdeplassene, selvsagt i en utbygningstakt som står i forhold til inntjeningen. SS-skurene kan bli lønnsomme med reklame på veggene. Og innføring av betalte åttebokstavers gateadresser og egen barnevogn-fil langs motorveien. Med betalingsbommer. Buss-skur funker faktisk i andre deler av verden. Tenk Stockholm.

– Hysj hysj! Vi trenger større tall. Det er teknisk mulig å leie ut deler av den gule midtstripa på E-39 til enkeltpersoner og kanskje også til bedrifter. Leietakerne får anledning til å krysse den gule stripa på den leide strekningen for eksempel ti ganger pr dag, og forbikjøring blir følgelig bare for faste stripe-abonnenter. Her snakker vi om tresifra tall, for eksempel 3 millioner i året. Det er kanskje ikke så mye, men ikke glem at i hver eneste trafikk-ulykke går kanskje en ny Johann Lubitch Mozart tapt. Dessuten: Tenk flesk og duppe.

– Flesk og duppe?

– Strategifirmaet True Conscience Limited slår fast at folk får angst av sunn mat, og Flesk og Duppe må inn i parti-logoen sammen med hasj, som ungdommen liker. Flesk er riktignok østlendingsmat, men vi må ikke frykte et multikulturelt Norge. Morten Abel setter musikk til. Dessuten går vi inn for at Ullandhaugveien blir betalt nedoverbakke fra Brustadbua til tårnet. Og avgift for lys på sykkelen. Og kattehalsbåndsavgiften. Og avgiften for oppkast-influensa og briller med farga glass.

– Vent nå. Så pølsen i maneten. Vi programfester jernbanelinjer til alle bydelene i Stavanger med avgang hvert tiende minutt, dessuten enskinna bybane til flyplassen, til Vaulen badeplass og han som selger krabbe på Ølberg. Og det beste av alt: Stavanger får sin egen Metro etter fransk mønster med kupe-tilpassa mini-trekkspill, alpeluer og lavmælt diktlesning med kortleser, og den skal gå helt fra Tårngalleriet på Skagen til jernbanestasjonen. Hver dag. Unntatt om vinteren.

– Kan jeg få stå foran og styre?

– Klart det.

– Da går vi for den.