its alright ma

It’s alright ma fredag 31.3. om mobiltelefonen som fullverdig liv, litt Venstre, litt VHS-Erna i Kina.

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

I går hadde jeg en åpenbaring. VGNett hadde en antakelig lånt sak om Samsung Galsaxy 8S. Og S+. Den kommer i år, den blir dyrere enn en brukt Simca fra 1991, men den har ansiktsgjenkjennelse og full skjerm og den har et kamera som antakelig tar selfier av hvordan du så ut i 2011. Jeg har en gammal Samsung Galaxy 5S som jeg skammer meg over, men Monica har en Samsung Galaxy 3S med et så brukt eBay-cover at det likner flådd, blått flatbrødskinn.

Vi lever alle i Mobiltelefonens Tid. Paven lever i mobiltelefonens tid. Alt det andre som vi definerer oss ved, som jogging rundt Stokkavatnet og kjøkken-eksperimenter med vegetabilske juleribber, er eksotisk småtteri i forhold til mobiltelefonen. Et par ganger har jeg forsøkt å forklare sønnen at da han ble født i 2003 hadde ikke mobiltelefonene brukbart kamera, og folk gikk til sjukehuset med en merkelig liten boks som het kompakt digitalkamera, og så tok de minnekortet med til fotobutikk i Kilden og fikk papirkopier på 10 ganger 15 centimeter. Og album.

Åttendeklassinger tar ikke varige bilder med sitt mobilkamera. De tar snapper som forsvinner etter noen sekunder og aldri kommer til syne igjen for andre enn de som har tidsmaskiner. Utviklingen fra albumet med bebibilder og fotturer med svigermor og svigerfar langsmed utfartsstedet Brekko til snappen som opphever fotograferingas virkelighetsforlengende funksjon skjedde på 13 år. Det Norge som 13-åringen ble født inn i, er så fjernt at ikke en gang jeg som var mer enn 50 år den gang, kan huske hvordan det føltes å ta bilder med kompaktkamera.

Nå bruker jeg mobiltelefon til nesten alt bortsett fra toalettbesøk. Enkle banktjenester. Handlelapper. Facebook, Twitter, Instagram, Snapchat, Quizkampen, VGnett, værmeldinga. Hayday spiller jeg på ipad, men det syns sønnen er pysete. Mobiltelefonen er mitt leksikon. 20-30 ganger pr dag googler jeg fakta som jeg av en eller annen grunn trenger. Hvis jeg blir i tvil om et matematisk begrep som assistent for lekser, leder Google meg til egne læresteder der alt blir forklart. Musikken er på mobilen, på lagringskortet sammen med alle bildene jeg har tatt de siste to åra. Jeg hører radio fra mobilen, jeg spiller Pokemon Go, jeg leser mail, jeg får meldinger og reklame på mobiltelefonen og hvis jeg skal bruke et personlig tilpassa tilbud på lettkokt makaroni, trykker jeg på makaroni-vignetten i mobilappen til Coop. Jeg bestiller legetimer på mobilen, finner mat-oppskrifter på mobilen, jeg gir folk penger på Vipps på mobilen, jeg kan kjøpe trikkebilletter i Oslo på mobilen og lese temperaturen i midten av svinesteika levert av et steketermometer med Bluetooth. Mobilen er min diktafon. Det er mer. Og mer og mer. Det eneste som jeg nesten aldri bruker mobilen til, er å ringe. Telefonsamtaler driver jeg ikke med unntatt hvis det oppstår en eller annen krise i familien. Samtaler fra Ukjent Nummer Vestfold svarer jeg ikke på.

its alright ma detalj

Alt dette er en normal, streit beskrivelse av tiden. I TV-serien «White collar» sier sitatgeniet Mozzie at tid forandrer folks meninger mer enn hva tenkning gjør. Tiden endrer alt. Teknologi ville vært maktesløs uten tid, moral og livssyn og ideologier blir til og endres ved tid. Når vi i disse sekundene av en ukjent framtid uttaler oss kategorisk om hva som kommer til å skje om hundre år, representerer det en mentalhygienisk naivitet og en tillært dumhet som bare finnes for at vi ikke skal sette oss ned og tvile. Vi kan ikke gi opp framtida sjøl om vi ikke kan gjøre noe med den eller for den. Roosevelt har sagt at vi ikke kan bygge fremtiden for ungdommen, men vi kan skape ungdom for fremtiden. Da må ungdommen få lov og rom til å leve i den tida som fødte dem til verden.

Det paradoksale i den detaljrike skildringen av mobiltelefonen og oss er at det som opptar folk er å hindre barn og ungdom i å bruke det verktøyet som hver dag forandrer enda en viktig del av livet deres.

Når jeg sitter og ser på de paradisiske beskrivelsene av Samsung Galaxy 8S, får jeg litt dårlig samvittighet, for den kommer til å koste nærmere 10.000 kroner, og siden jeg nå tjener både faktisk og relativt sett mindre enn jeg gjorde i midten av 1980-tallet, har jeg ikke råd til å drømme om dyre mobiler og Porscher. På den annen side. Mobiltelefoner ble for ti år siden oppfattet som en luksus for teknofriker. Nå er de det viktigste vi eier. Glem TV-en, nesten-glem pc-en, glem den tungvinte ipaden og cd-spilleren og Bluray-en og vaskemaskinen som antakelig er på vei med en grønn Posten-bil som heter Bring. Mobiltelefonen kan ikke erstattes av noe, og hvis du bestemmer deg for at nå skal du ha en mobilfri helg og gå tur til Dustemikkeltind, så sender du først ut meldinger på Facebook eller Twitter og Insta eller meldinger: Jeg er nå uten mobil i 30 og en halv timer.

Lev i din egen tid. Bruk det som tida di tilhører. Don’t bring a sword to a gunfight.

VG

har en fin dag. «Hotel Cæsar» skal slutte, også et tegn på at epoker med avgjørende samfunnsbetydning blir borte foran øynene våre. På kort sikt kan de konflikt-narkomane i hvert fall trøste seg med vekslingene i Venstre, som beveger seg i så generøse svinger at man bør ha panoramabriller for å kunne følge med. I går tok Skei Grande en endelig og venta avskjed med Frp. I dag viste det seg etter sigende at mange Venstre-folk mente at partiet ville ha glede av å sitte i regjering med de tamme frp-ene, og dessuten blir antakelig Listhaug opptatt i barselspermisjon. Venstre-folk med lengre tåkesikt enn Skei Grande vet allerede at de i hvert fall ikke vil sitte i en regjering med Jonas Gahr Støre som statsminister. Det ligger i tida, Av en eller annen merkelig grunn lukter det nederlag av den gamle folkehelten Støre, og Arbeiderpartiet er på uforklarlig vis blitt sin verste fiende.

Siv Jensen har fått noe romslig og godslig ved seg i kompaniskap med VHS-Erna, en fullstendig uforklarlig effekt av det nifse begrepet karma. Hun sier at produksjonen vil øke hvis bare de deltidsansatte kvinnene kommer i fast, hel stilling. Den gamle liberalist-regelen var at næringslivet trengte fleksibel arbeidskraft, og dessuten vet alle at en bedrift ikke kan leve av at den har mange ansatte, den lever av at den faktisk selger det den produserer.

Men det er valgår, og alle logikker er i fri flyt.

its alright ma detalj

En betryggende nyhet før denne morgenen blir til kveld. Erna Solberg reiser til Kina. Man forlanger av henne at hun takker for maten, men også tar opp menneskerettighetene i hjemlandet. Dette er den norske gjesten. Over hele verden kommer det nordmenn på jevnlige besøk med meldinger om hvordan folk i disse landene burde oppføre seg. Jeg syns det er på tide at noen gjengjelder vår særegne form for besøkspraksis. Kan det ikke komme en irsk statsminister til Norge for å klage på abortloven vår? Hvor blir det av de seriøse kurderne som vil ta opp den usaklige behandlingen av mullaen Krekar?

Nei. Det er nesten ingen folk som er så frekke som nordmenn på utenlandsreise. Det tar på humøret å tilhøre det etniske mindretallet som vet hvordan alle andre bør oppføre seg. En tung bør. Man blir ikke glad av det. Verdens lykkeligste nasjon er sur på tur.

Jeg for min del gledet meg over at vaskemaskinen kom plettfritt. Bring-frakterne ringte ikke en time i forveien, men de ga meg valget: Vil du at vi skal komme om ti minutter. Folk i verdens lykkeligste land forlater ikke huset den dagen bilen med vaskemaskinen kommer. Så mannen i verdens lykkeligste land satt der og stirret, og han sa umiddelbart ja, og han takket ydmykt da bringerne hadde brakt, så glad var han for å være befridd fra rollen som venter.

Fra i morgen skal jeg i all hemmelighet spare flaskepantpenger til Samsung Galaxy 8S+. Jeg er en lykkelig fange av smart-telefonens genialitet, og snart skal den gjenkjenne mitt ansikt. Da er det snakk om ekte kjærlighet.

En tanke om “It’s alright ma fredag 31.3. om mobiltelefonen som fullverdig liv, litt Venstre, litt VHS-Erna i Kina.

  1. Gunnar Kras

    Du kan trygt drømme videre om dyre telefoner (datamaskiner) og Porscher eller andre kjøredoninger med høyt prisnivå, helst i dollar. Det er i drømmen man blir belønnet, ikke noe annet sted. Det er nå min erfaring! GOD HELG!

Det er stengt for kommentarer.