its alright ma

It’s alright, ma torsdag 30.3. om menn og tall, om vaskemaskin-nerder, gallup-dill og stygge hus i stygge byer

 

Motto:

While preachers preach of evil fates
Teachers teach that knowledge waits
Can lead to hundred-dollar plates
Goodness hides behind its gates
But even the president of the United States
Sometimes must have to stand naked

An’ though the rules of the road have been lodged
It’s only people’s games that you got to dodge
And it’s alright ma, I can make it

(Dylan)

OK. Litt forsinka i dag på grunn av monstersoving fram til ti over seks, som egentlig er et slags varsel om personlighets-tæring. Jeg tar det til etterretning. Han la seg flat.

Først om gårsdagen, da jeg satte det som antakelig er en rekord i kjøp av vaskemaskin. «Oi, det var kvikt», sa kassadama i det anonymiserte hvitevareselskapet Hvit Vare da jeg kjørte Visa-kort nøyaktig sju minutter etter at butikken hadde åpnet dørene. Denne bagatellen tar jeg med fordi en nevrotisk form for ekstrem mandighet ligger utilfredsstillende gjemt i tallet. Min for alltid dypt savna kollega Kjetil Wold spurte meg en gang hvor lang tid jeg brukte på å gå fra Tjensvoll til Aftenbladet. «32 minutter». «Ha!» svarte han opplagt med Kjetil-begeistring for nerde-informasjon, «Vet du at de fleste menn alltid vet hvor lang tid de bruker på ting? Menn samler på tall som bekrefter identiteten. De tallfester nesten alt.»

Jeg bekrefta at jeg hvert år tok tida på den store julehandelen, både av gaver og matvarer. Jeg visste på det tidspunktet også hvor lang tid det tok å skrive en film-anmeldelse og hvor lang tid det tar å gå fra Aftenbladet til Kulturhuset. Jeg kan beregne de aller fleste bilturer med tretti sekunders usikkerhetsmargin, og en bilreise til Oslo med familie og nesten uforutsigbare bensinstasjons-stanser beregner jeg med ca ett kvarters unøyaktighet. For folk som bruker ti timer på den strekningen som andre kjører på sju, er det ganske bra.

Tallmagien hos Hvit Vare angikk også en annen sak. Jeg kjøpte en vaskemaskin som kostet 3900 kroner fordi jeg mener at man bare bør skaffe seg hjelpemidler som man har råd til å kaste etter fem år. Da jeg leste i VGs kundechat om ulyd i vaskemaskin, stanset jeg spesielt ved en innsender som opplevde at reparatøren kom og sa omtrent «Denna masskina er dau for godt» og tok 1800 kroner for det. Du vil ikke ha reparatører i hus, du vil ha utstyr som det ikke lønner seg å reparere. Nok om det. Mens mannen fylte ut fakturaen som omfattet mer enn 1000 kroner ekstra for kjøring, henting av gammel maskin og installasjon av den nye, spurte jeg: «Hva er forskjellen på min vaskemaskin og for eksempel den som koster nesten 12.000 kroner?» Ekspeditøren så opp og svarte henslengt: «Det er mest sånne teknisk kompliserte ting.» «Så det vil si at den dyre er en slags nerde-maskin?» «Noe sånt. Hehe.»its alright ma detalj

Disse hverdagslige observasjonene tar jeg med fordi det egentlig er sånt jeg bryr meg om, men også fordi det har en dypere mening.

I dag kom det en ny gallup. Den angir med relativt romslige usikkerhetsmarginer hva folk ville ha stemt på hvis de ikke ble oppringt midt i en TV-serie, men skulle gå i regn til stemmelokalet, altså i en helt annen sosial situasjon og mental tilstand. Det finnes gigantiske grunner til at man ikke skal bry seg om galluper. De blir til på en plagsom måte, en bråte av de utvalgte gallup-ofrene kutter samtalen når de hører at den ikke er fra Norsk Tipping, nordmenn er i hovedsak stemningsmennesker som fort lar seg bevege av urettferdigheter og fort kureres for engasjement og dessuten finnes to store monstergrupper. Den ene er de som tror at CIA eller NAV registerer politiske standpunkt, og derfor kjører de seift. Den andre er menn under 25 år som finner på sjuke svar fordi det er moro.

At enkelte galluptall nærmer seg virkelighetens, er egentlig et uoppklart mirakel, et slags gudsbevis.

Men fordi alle med testosteron-produksjon syns tall er det mest fantastiske som finnes, og hvor fort gikk egentlig den evige toer Roald Aas 1500-meteren på Bislett i 1966, Rain Man, tillegges politiske spørreundersøkelser enorm betydning. I dag ble Venstre diskutert i TV2 Nyhetene fordi partiet er nede på 2,7. Resultatet ble satt i sammenheng med at Trine Skei Grande har tatt avskjed med Frp, slik for eksempel Petter Northug stikker av fra hovedfeltet etter å ha ligget bak i 4,8 mil. Men Skei Grande spurter ikke fra de andre, hun løper rett inn i granskauen og roper: «Æ vinn!» At Venstre og KrF ville distansere seg fra Regjeringen før valget og late som om de alltid har vært sinte og frie dissidenter, var lett å spå. Hvis et parti kjemper mot sperregrensen, må man i hvert fall ikke gi folk følelsen av at det består av en liten og uanselig gruppe Høyre-folk.

Alle vet eller burde vite at analyser av tall for hvordan folk vil stemme et halvt år før de skal stå med konvolutten i hånda, er underholdning. Det er ingen vits i å diskutere at et parti med rundt 3 prosent oppslutning gikk ned med 0.3 prosentpoeng fra forrige måling eller konkurrentens. Men kvinner tror på tall fordi de dyrker alt som kan bli forferdelig, og menn tror på tall fordi de har en kromosomfeil.

Mens jeg skriver dette, brenner det i en bygård i Kristiansand. Hvor lang tid vil det gå før noen skriver «Er Kristiansand brann-byen? Ingen andre byer har så mange sentrumsbranner!»

Jeg finner også tilbøyeligheten i den egentlig verdiløse VG-registreringen «Pettersen har ikke vunnet på to år». Eller «Larvik med første tap i serien på 16 år». Og «Vil avhøre 20 personer om bånd mellom Trump og Russland». Hva i himmelens navn betyr det om det er 20 eller 23 personer? M&M: «Synger for 20 millioner tyskere». Er det bra? Er det dårlig? Den komiske «20 skular forsvann i Ivar Aasen-land». Hva er Ivar Aasen-land? Er 20 lite eller mye?

its alright ma detalj

Aftenbladet

I dag har papiravisa to saker som hører sammen, men uten at man egentlig ser det.

På førstesida kunngjøres det at ordføreren plutselig ble inhabil i saken om hotell på Holmen. Ikke spør. Jeg vet heller ikke hva det er. Det er sånt som politikere og journalister samtaler om. I samme avis har Kristin Hoffmann en kronikk om utformingen av framtidas Stavanger. Illustrasjonen er en datamodell av ny bebyggelse ved Hillevågsvatnet. Den viser Kruse Smiths forslag til utbygging ved Stavangers mjuke og sarte kyst mot Gandsfjorden. Forslaget er helt forferdelig. Det er en oppstabling som er verre enn om en treåring mista Lego-klossene sine i badekaret. Det viser en eufemisert kommersialisering av bymiljø som først og fremst reflekterer inhabilitet. De som prosjekterer sånt som dette er inhabile i utformingen av andre menneskers livskvalitet. De har ikke et verdisyn som gjør dem egna til å tenke trivsel og kontinuitet, de kan ikke ane hva som gjør mennesker lykkelige og får dem til å føle samhold. Det samme gjelder politikere som deltar i vandaliseringen av en by ved eventuelt å vedta sånt som dette.

Da Østre bydel ble annektert fra arbeiderklassen og gitt til den overklassen som aldri hadde vært øst for Johanneskjerkå før Tou Scene kom, trodde noen av oss at Stavanger ville bruke det fantastiske området langs sjøen til noe vakkert som ville trekke befolkningen dit på fine dager og bli en geografisk perle i byen med de stygge husene. Slik gikk det som kjent ikke. Fjorten hermetikkfabrikker ville vært både kulere og vakrere enn den vulgær-modernistiske opphopinga av stygge hus, en slags Mexico-mur mot sjøen. Hvorfor ga politikerne dette området til kommersielle utbyggere i stedet for å prosjektere det sjøl? Østre bydel ville sett bedre ut om den ble gravlagt med de samme steinene som Torjå.

Ordet er inhabil. Ikke økonomisk inhabil, for det er sikkert ikke utbetalt bestikkelser. Estetisk inhabil. Verdimessig inhabil. Et helt bystyre.

Framtida blir annerledes. Ikke bare fordi nye generasjoner vokser opp og har nye tanker og nye formuleringer, men fordi økt miljøbevissthet før eller siden vokser seg ut av den sinte syklistfasen og havner der vi burde være: Hva gjør det godt å bo her. Ikke hva som gjør det forurensningsfritt, for forurensningene fra trafikk og industri blir borte, havet kommer til å bli ryddet av gigantiske, hangarskip-liknende søppelsamlere og farlig avfall vil bli oppløst teknisk til de ufarlige stoffene de opprinnelig besto av. Hva får folk til å trives? Hva er både komfortabelt og meningsfylt og til varig estetisk glede?

Da river de blokkene i Østre Bydel, og da river de Kruse Smiths monstersamling i Paradis. Et mektig ultralyd-apparat, og så er de støv. Dagens by-utviklere vil gå over i historien som brutalist-generasjonen, og folk vil huske navnene deres inn i et nytt århundre.

VG

I dag har VG en leder om bevæpning av politiet. Der er det med en genial formulering. «Hvis du har en hammer, ser alt ut som spiker». Djup filosofi, enkelt uttrykt. Jeg siterer fra lederen: «I Norge har vi et sivilt preget politi, som er blant de beste i verden til å løse vanskelige situasjoner uten bruk av vold og våpenmakt. Det sies at når du har en hammer, ser det meste ut som en spiker. Vi ser i andre land, der politiet bærer våpen i det daglige, at våpnene brukes. Et bevæpnet politi blir ikke på samme måte utfordret til å finne andre løsninger, slik norsk politi alltid har måttet gjøre.»

Det er så bra sagt.

Og i morgen kommer den nye vaskemaskinen. Det er lovet at Bring skal ringe én time før levering. Jeg tar selvsagt tida. Jeg gjør alltid det.