its alright ma

IAM onsdag 29.3.–It’s alright, ma om nikab-dama i Oslo, integrering som undertrykkelse, borgerlig oppløsning og Rogfast

 

Motto:

While preachers preach of evil fates
Teachers teach that knowledge waits
Can lead to hundred-dollar plates
Goodness hides behind its gates
But even the president of the United States
Sometimes must have to stand naked

An’ though the rules of the road have been lodged
It’s only people’s games that you got to dodge
And it’s alright ma, I can make it

(Dylan)

I går slo en nikab-sak inn over det norske fastlandet som om den skulle være en overformidla australsk syklon. Stormen beviste at muslimer har humor, og den beviste at nordmenn ikke har det. Begge disse bevisene burde ha en oppmuntrende virkning på folk som aldri egentlig tilhører noen grupper, og som derfor har humor. Og det er egentlig så vanvittig vakkert og så akutt helbredende frekt gjort av Islamsk Råd at man bare kan legge seg flat i geografisk riktig trosretning og hylle trøbbelmekkerne fra Mekka.

De presenterte sin nye kommunikasjons-konsulent. Hun er kvinne i nikab. Du ser så vidt øynene hennes. Man kan si at det faktisk er ansatt en kvinnelig kommunikasjonssjef i Norge som ikke likner betydelig på Barbie,  om det ikke faktisk finnes en Saudi-Barbie som man ikke kan kle av eller på. Dama er en rein provokasjon. Hun er ment som en provokasjon, og hun funker som provokasjon. Jeg mener: Til og med Bleeding Heart-folka korset seg på den multikulturelle måten sin og syntes at dette var for drøyt. Men det var deilig. Go for it, girl, nå fikk Norge noe å tenke på. Det finnes ingenting som heter integrering. Det heter underkastelse, og det driver vi ikke med. Vi kan ikke lokke mennesker fra sterke, fremmede kulturer til Vesten med sosiale goder og pc-porno og forlange at de skal bli sekulære sosialdemokrater, som oss. Det heter undertrykkelse. Det driver vi ikke med. Vi har et land der finnmarkinger får si hæstkuk på radio.

its alright ma detalj

Den nye kommunikasjonsdama i Islamsk Råd er en melding om at muslimer er muslimer og ikke en gruppe litt skyldtynga etternølere som trener på bikini og pils. Hun er også en håndsrekning til frisør Hodne i Sandnes, for valget av fanebærer signaliserer noe sant om en konflikt som mange velger å overse. Det er ikke uproblematisk når kulturgrupper med helt forskjellig moral og helt forskjellige politiske mål skal leve side om side. Det er ikke sant at inni er vi like. Vi er mye likere utenpå enn vi er inni. Skjerf på hodet er symbolet til en super-patriarkalsk landsby-kultur som også er blitt knytta til religion, men antakelig ville ha vært helt lik uten den. Forskjellene mellom en muslimsk verden og vår multi-feministiske selvrealiserings- og behags-dyrking er gigantisk, og den er ikke uproblematisk. Multikulturelle samfunn vil alltid ha problemer, for ingen er egentlig trygge på fremmede, og de er ofte vanskelige å like. Man kan hengi seg til tofu-faste, intellektuell selvpisking og mumling med hode i sand, men det forandrer ingenting, det skaper bare krise og kløft mellom de som velger å fortelle hva de opplever og de som velger å fortelle hva de burde ha opplevd.

Det er ikke lenge siden norske kvinner mente at det var horete å gå barhoda. Sant nok. Det er heller ikke lenge siden kvinner fikk stemmerett, og det er ikke lenge siden vitenskapen mente at man kunne få kreft av å onanere. Norge er forbi en rekke ting som ingen kan gå tilbake til. En troende muslim i Norge må føle seg slik Mor Teresa ville hatt det hvis hun ble tvangsgifta til Hugh Hefner. Men det er her vi er. Det er sånn vi er.

Islamsk Råd er antakelig ikke dumme. De er modige. De vet at de lever i et Norge der kravet om integrering er kompromissløst. Utrolig mange nordmenn er naive og sjølopptatte, og de ser på det som en selvfølge at folkegrupper som er så heldige at de får komme til Norge og oppleve frihet og trygghet og julebord også vil ønske å bli som nordmenn, de vil ønske å forandre seg, de vil ønske å bli helbreda for den elendige kulturen de kom fra. Denne illusjonen består av en halvdel sosialdemokratisk assimilerings-romantikk og en halvdel gammal misjonsmoro. Norske misjonærer dro til utlandet med medisiner og mat for at hedningene skulle omvende seg til Kvite-Krist.

Det går ikke an. Hvor mange norske ateister i Spania er blitt katolikker? Hvor spanske er egentlig de velstands-pensjonistene som flytta til Syden blitt etter tjue år? Kan de spansk?

its alright ma detalj

Innvandrerdøtre kan forlange at gubbeveldet dropper hijab-tvang. Vi kan ikke. Da må straffeloven forby muslimske hodeplagg. Det kan ikke være opp til det enkelte pleiehjemmet å bestemme hva slags integreringsregler Norge skal ha. Men vi kan heller ikke tvinge våkne nordmenn til å bli  tilhengere av kvinnediskriminering og religiøs vigilante-virksomhet. Nordmenn har tross alt trodd de kunne fjernstyre USA helt siden annen verdenskrig. Vi bør i hvert fall ha lov til å mene noe åpent om det som skjer i eget nabolag. Det er i prinsippet like streit for Løgnaslaget å drite ut muslimer som å drite ut frisøren i Sandnes. De gjør det bare ikke.

I desember 2015 skrev jeg en arab om integrering som jeg valgte å droppe fordi ytringsfriheten var midlertidig oppheva av Bleeding Heart-Gjengen. Jeg skal sitere fra den nå:

«Sånn som dette forestiller jeg meg en harmonisk og vellykka integrering:

Ute på Byfjorden ligger den muslimske tekstilingeniøren Gustav og fisker sei, som han skjærer strupen over på halal-vis. Forbi kommer en sterkt aldrende Jone frå Hjelmeland dorgende med kona ved roret, og han roper: «Du drive’ og skamfere fiskjen ja, Gustav!» For ryfylkingar slår i hjel fisk mot tofta. Byfolk gjør det med kniv. Gustav ser opp fra blodsølet og svarer: «Ja, men eg spise’ ikkje småungane hans (Gustav tenker på rogn).» «Nei,» svarer kvikke gamle Laugaland, «du gifte’ deg vel med dei i staden.» Da ler Gustav sånn at han må holde seg i redningsvesten for ikke å ramle over bord.

Et godt liv, et godt samfunn. Men det kommer aldri til å skje.

Det er blitt teit å være nordmann. Alle sier at vi har ytringsfrihet, men alle ytrer seg som om svigermora fra Jehovas Vitner står ute i gangen og lytter. Jeg syns Norge er blitt et litt ekkelt land.

Etter å ha nølt ett års tid skal jeg skrive litt om integrering. Det er ikke for at noen skal bli enige med meg, for enighet er bare en oppskrytt form for koma. Jeg vil bare ha sagt det. For the record. Så når de saudi-arabiske historikerne en gang i tida sitter i alle forskningsjobbene på UiO og lager medie-undersøkelser, vil de si muntert: «Det var i hvert fall én som skjønte noe.» Så går de ut og drikker seg dritings sammen med en kvinnelig imam som nettopp bleika håret.»

Når alt kommer til alt, er det viktigste at vi er åpne med hvem vi er og ikke smisker. Islamsk Råd har valgt rett ut fra hvem de er. Sånne valg kan vi også ta. Det bør vi lære av dem.

its alright ma detalj

VG

I dag skriver VG at borgerlig side er i full oppløsning, en desintegrasjons-prosess som har sammenheng med at små partier alltid bør distansere seg fra de store rett før et valg. Ifølge VG vil Venstre nå tvinge Frp ut av regjering. Partiet vil etter valget felle en regjering der Frp er med, uten fellingstillatelse og fullstendig i utakt med en grimme evnen til kompromisser som Skei Grande har demonstrert i de fire åra som gikk. Det er noe som heter å snu kappen etter vinden. Men her finnes ingen vind. Det hun gjør er å snu kappen etter egen fis.

Som vanlig liker jeg godt titlene i Norges populistiske hovedorgan. «Virrende dame» var påkjørt måke». «Savnet bonde funnet død i pytonmage». «Ti ting du ikke visste om bananer» – og sexolog-saken som jeg ville sett i sammenheng med frukt-infoen: «Kvinne lurer: Er dette farlig?» Og så grøsser-nervøsiteten til den tiltalte i Galina-saken: «Redd for at jeg nå nå blir en ulv.»

Aftenbladet

er selvsagt mitt yndlingsorgan fremdeles, etter at det i nesten tretti år føltes som en litt uhåndterlig del av kroppen. På førstesida i dag kan papiravisen fortelle om gledene ved Frp i regjering. Derpubliseres et fint bilde av Kjetil Solvik Olsen ved tittelen «Du slipper billigere i Rogfast». Innholdet er at samferdselsministeren, som jo kommer til å bli kasta av Venstre neste år, lover at bompengeprisen i Rogfast i hvert fall skal være lavere enn 300 kroner. Og det er jo flott. Hvis ikke Solvik Olsen hadde sittet i regjering, ville maksprisen kanskje vært hele 350 kroner.

For å skjønne perspektivene ved en sånn sak må man vurdere realitetene. Hvem er det som kommer til å kjøre bil til Haugesund? Et par revmatikere i året. Dessuten er bråte vogntog med varer til og fra Stavanger, og det vil si at det i siste instans er butikk-kunder som betaler bompengene. Når mikropartiet Venstre har kasta Olsen ut av Regjeringen og fått Rogfast-bompengene opp i 7500 kroner for høyre fil og 8900 kroner for venstre fil, da øker utgiftene til NAV tilsvarende, og Hansa-pilsen, som fram til nå har vært av de billigste i Rogaland, blir så dyr at pensjonerte biologi-lektorer med hagedrivhus (Venstres målgruppe) ikke vil ha råd til å kjøpe den på Rema en gang.

Aftenblad-kulturen har i dag intervjuet en arkitekt. Det er jeg motstander av. Ingen bør intervjue arkitekter. Denne regelen bør også gjelde meteorologer.

Det var det. I dag må jeg kjøpe ny vaskemaskin, jeg må kjøpe bluetooth-høyttaler til en barnehage og forhåpentlig åndelige trekuler og en tynn lærreim fordi jeg skal lage meg en rosenkrans. Egentlig brakk reima (jo, den brakk!) til armbåndsuret fra Clas Ohlson, så jeg burde kjøpe det og. Våren er en travel tid.