its alright ma

IAM torsdag 16.3.– om barns uryddighet og arbeidsevne, om piggdekk, oppvask og fattigmat

 

Motto:

Although the masters make the rules
For the wise men and the fools
I got nothing, Ma, to live up to

(Dylan)

 

Den forpuppa våren har lagt sin våte omsorg rundt de fleste av oss uten at vi ba om det. Jeg merker at spådommene om global oppvarming har skapt forventninger. Før hadde stavangerfolk forsonet seg med sin uskjønne skjebne, og tok imot ville vintre med kaldt regn, temperatur-forverrende vind og hånlig sludd med nokså godt humør. Nå tror vi at det skal bli varmt og tørt. Og det skjer jo ikke.

Mye annet vesentlig skjer.

De siste dagene har flere medier brukt en masse undring på en medarbeider i BBC. Arbeidsgiveren intervjua ham hjemme via Skype, og mens han drev og snakket konsist seriøse BBC-ting, kom barna hans løpende inn i stua, fulgt av en (så vidt jeg har skjønt) oppskaka mamma som forsøkte å stanse dem. Men skandalen var et faktum. Det vil si; dette var en skandale av humresorten, som når den skjeløyde katten detter baklengs i doskåla, og saken gikk viralt. Det betyr at en bråte folk med for god tid satt og så på det lille trivialteatret fra England, mens de humret. Og fordi ordet viralt har samme virkning på paradigme-damene i redaksjonene som Viagra på 50 år gamle syklister, fortsatte begeistringen i nettaviser. Saker som «Derfor kom barna inn i stua» dukket opp, og feminister påpekte at siden barnas mor så ut som om hun har asiatisk opprinnelse en gang i slekta, trodde folk at det var en au pair som forsøkte å stanse skandalen.

Dette er ikke moro. Når det virker oppsiktsvekkende at barn lager lyd i sitt eget hjem, finnes det en standard der ute som burde ha forsvunnet det året Freud sluttet med sigarer. I min naivitet har jeg trodd at det bare er i amerikanske filmer at barn blir framstilt som kuriøse uro-elementer i den anstendige ryddighets hverdagstempler. Men den genetiske borgerlighet blir tydeligvis arva fra generasjon til generasjon, og vi er ikke kommet veldig langt. Forleden foreslo for eksempel Høyre-politikeren John Peter Hernes at barn under seks år skal brukes som rydde- og vaskehjelper i kommunens barnehager. Barnehagebarn er den nya oljå. Kanskje de også kan asfaltere sykkelstiene og trakte kaffe til formannskapsmøter? Eller hvis kommunen arrangerer en politiker-tur til Kina, kan det være at deltakerne får den ideen at barn kan jobbe nesten gratis i tekstilfabrikker eller sette sammen mobiltelefoner med de koselige små fingrene sine.

its alright ma detalj

 

Aftenbladet

Det nærmer seg 1. april, og redaksjonene øver seg til feiringen, som ganske riktig ble starta av Hernes. I dag har Aftenbladet en sak om at det vil bli montert registrerings-sensorer i gatelegemene i Stavanger. Mattene blir magiske. Ikke bare skal de skille mellom bildekk med pigger og bildekk uten pigger, men de skal også lese bilnummer og sjekke om bilisten faktisk har betalt for kjøring med piggdekk i by. Jeg syns også at mattene bør sjekke selvangivelsen til bilføreren sånn at boten kan tilpasses inntekt og ikke minst – livssituasjon. Det finnes for eksempel en rekke ålrete folk med hutte i Sirdalen som ikke kan leve uten at de har vært innom olivenoljebutikken i Østervåg hver dag, og de kan jo ikke stanse på Jernbanelokket hver gang og skifte dekk. Og så har du kvinnene og Peugeot-sjåførene, som blir ulykkelige hvis de ikke får kjøre med pigger. Og elbil-eiere som mener at de har rett til nye privilegier.

Det fantastiske ville vært om sensormatta også kunne stanse piggdekkbilene. Når matta med i7-fart registrerte en dekkforbryter, kunne den skyte opp sine egne pigger og punktere de ulovlige hjulene, og så kunne barnehagebarn lappe dem igjen.

Dette blir ikke noe av. Vedlikehold og forretningsførsel ville kreve at kommunen eller en outsourca konkurs-bedrift på Sola måtte ansette 20 inspektører, 12 mellomledere og fire direktører. Byråkrati er riktignok den nya oljå, men det er grenser for hva man kan bruke barnehagebarn til.

its alright ma detalj

La meg også berømme Aftenbladets petitskribenter enda en gang. De er utrolig mangfoldige. Forleden mandag avlivet Jan Zahl vinterferien på fjellet med en beskrivelse av familieliv som påvirket omsetningen i lokale apotek. I dag skriver Henriette S.M. (nei, jeg skal ikke ta den vitsen igjen) om plasseringen av skitne glass i oppvaskmaskinen. Jeg rydder oppvask hver formiddag med stigende undring, for sjøl om jeg har brukt flere år på å skjønne tenkningen til de som designa glass-skuffen, har jeg aldri klart å finne Den Rette Måten. OK. Det er en liten ting, og Northug kom ikke til Canada. Men vi populister med sosialistbakgrunn forsøker alltid å skjønne det nære enkeltmennesket og akseptere dets trivielle problemer, og vi undrer oss over veldig mange små ting som til slutt skaper et slags liv. Vi er i stand til å snakke om kiloprisen på Karmøy-fiskekaker og den mest hensiktsmessige pakkingen av bæreposer i lørdagshandel, og det representerer faktisk en slags kompetanse. Men altså: Om oppvaskmaskinen har Henriette skrevet klokt og lidenskapelig i dagens tredjeside-drøs. Dere bør lese drøsene, for det finnes flere lidenskapelige skribenter i Aftenbladet enn dere tror. Det er ikke alle som sitter ved de rydda pultene dine og sier «me må tenka på miljøet» hvis de får se en litt turkis blåhval.

VG

Jeg har skrevet om VG. Jeg har allerede omtalt «Derfor braste barna inn i rommet». På toppen av dagens nettavis finnes en sak om at den såkalte høyrepopulisten som alle sa ville tape, faktisk tapte i Nederland. En avis som heter NRC konstaterer at nederlenderne våknet til et normalt land, en ganske komisk påstand siden Nederland aldri har vært i nærheten av normalitet, men er et flatt, lite hippie- og hipsterparadis der folk spiser hasjkake til søndags-geneveren. Uansett er nyheten som den klassiske tittelen «Ingenting nytt i dag heller». I Porsgrunns Dagblad hadde jeg en kollega som hadde nådd den sjokkerende alderen 40 år, og han startet morgenens nyhetshøsting hos politiet med det ledende spørsmålet: «Ja, det er vel ikke noe nytt i dag?» Det er det ikke i VG. «Angrep ektemann med dekorstein» er ikke det helt store. Heller ikke «Nettbank-trøbbel for DNB – igjen» eller «Tips og triks til deg som skal male i år», som viser seg å være en frontside-annonse.

Minerva

– det konservative romantikkbladet – fortsetter som en blanding av eotetriske fabuleringer i offentlig rom og ønske-tenkning i nisje. En kommentator har fabulert fram «den nye empati-populismen» i Europa, som antakelig betyr at hun har funnet noen i Facebook-feedene som vil slippe inn flyktninger i Tyskland. Kultur-avdelingen skriver også om at Norge trenger en ny landslagsmodell. Det gjelder ski og skiforbundets holdning til Henrik Kristoffersens avtale med Redbull. Her heter det også at «Manifests årskonferanse presenterte enkle fiendebilder og tonedøv retorikk» og «Det finnes egentlig ingen krig mot terror».

Therese Sollien, som så vidt jeg har sett har dekket publikasjonens dekning av missekåringen «Ti kule damer», har også funnet fem kule karer og skriver: «Det er ikke bare kvinner som er kule, spør du meg». Noen må ha spurt Sollien, og jeg tilgir dem aldri. De fem er Kjetil Rollness, Ivar Staurseth, Eirik Vinje, Simen Gaure og Lars Akerhaug. Jeg har hørt om Rollness og Akerhaug, men saken funker vel – som mye annet i Minerva – som latte-segmentets svar på tabloidnyheter om kvinnelige bloggeres lepper og hva de føler nå.

its alright ma detaljTV2

Og så bare en liten tur til TV2-nyhetene, som på en måte er det motsatte av Minerva. Der har man begått et slags sosialkulinarisk selvmord ved å innkalle matkjedene som selger billig mat for at de skal måtte se og høre på når snobbe-kokkene tester tilbudsvarene deres. TV2 er stort sett en kanal for fattige, og hvorfor i himmelens navn vil den bruke overklassens kokker til å teste underklassens mat? Vi som ikke har så god råd, handler billig mat fordi de vi må, og hvis man er litt smart og fantasifull, går det an å få en middag med en boks hakka tomater til 12 kroner, litt ris, en pose frosne grønnsaker til 10 og en pakke kyllingkjøttdeig til 19 kroner til å bli et herremåltid fordi det finnes hvitløk, chili og tørka basilikum. De fattige er de fantasifulle når det gjelder mat. De rike kjøper dyre restaurantmenyer eller overprisa slakterkjøtt, og de bærer hjem dyre, økologiske gulrøtter som likner krigsofre. De fattige har lært seg at god mat kan lages av alt. Og kokkene i TV2-reportasjen burde ha vært til stede og sett ansiktsuttrykkene hvis en ulykkelig samling kurs-deltakere uheldigvis havna på restauranten deres og måtte spise forretter som liknet nylukt bed og smakte lakris.

Det var egentlig alt. Og jeg syns tyrkiske politikere skal få lov å snakke til tyrkere i Norge. Ikke fordi folk da vil skjønne hvor fæle de er, men fordi alle skal få snakke her hos oss. Det heter ideologi, og det er bedre enn Michelin-måltider. Forøvrig. Jeg sto opp fire på grunn av søvnløshet etter vennlig verkstedvurdering av bil, og alle fornærma henvendelser vil bli sendt videre til min fastlege og Møller Bil Forus.

En tanke om “IAM torsdag 16.3.– om barns uryddighet og arbeidsevne, om piggdekk, oppvask og fattigmat

Det er stengt for kommentarer.