its alright ma

IAM mandag 6.3.–Endelig! Om nattoget, ski-VM og det kristne kors

 

Motto:

And if my thought-dreams could been seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright, Ma, it’s life, and life only.

(Dylan)

Først et tilbakeblikk: Vinterferien er slutt, og Han So Har Rett På All Din Tid vandret tilbake i skolevesenet. Ferien ble innledet med en reise helt til Oslo, en forflytningsprøvelse som i gamle dager medførte 10 timers kjøring og 17 bensinstasjons-stopp også på vinteren, og en reise-romantikk som jeg i grunnen er fanatisk tilhenger av, siden jeg utvikla meg seint men støtt fra fotgjenger med SV-aggresjoner til nervøs bil-elsker i skinnjakke. Men. 55 mil på vinterføre er et slit, og dessuten risikerer jeg at Raymond Johansen plutselig erklærer dieselforbud, og så kommer vi oss ikke hjem igjen.

Slik kom toget inn i verden. Jeg var motstander av tog fordi det kan føre til buss, fordi det genererer ubegripelig svære anleggskostnader og dessuten er bundet til fundamentalistiske stålskinner og aldri kan ta en omvei. Men fly er for tungvint, og jeg pleide å miste buksene i sikkerhetskontrollen. Så kom nattoget inn i livet. En egen sovekupé. Trang som ei kiste og vinglete som et Venstre-landsmøte. Men ubegripelig, uforutsigbart deilig. NSB vogger deg med hardhendtheten til en desperat, adrenalin-angrepet mor på speed, særlig i Rogaland, som der tog går på udøde jernbanelegemer fra Trettiårskrigen eller rett etter utkastelsen fra Eden. Det handler om å bli rista i søvn, og det er usannsynlig behagelig. Jeg kan tenke meg at kenguru-barn har det sånn, og de er så fornøyde med livet at de aldri har forlatt Australia.

its alright ma detalj

Toget er fantastisk. Og siden jeg er i en sentimental modus som ellers bare opptrer i sammenheng med musikk, vil jeg også hylle hovedstaden for at den tok imot oss med imitert Stavanger-vær. Det er ikke så rart. For hvis vi skal tro de klimaprofetene som mener at snømangel i februar vil føre til at verden går under, så kan hele Nord-Europa med Grønland og Julenissens Verksted bli et slags Stavanger. Da kommer Regjeringen til å bestemme at det skal kjøpes inn statlige kunstsnø-maskiner til alle byer med mer enn 30.000 innbyggere (og enkelte tettsteder i Trøndelag med stor melkesyreproduksjon), og de skal finansieres med egenandel. Da får også Stavanger snø. Da kan vi arrangere VM.

Så til noen adspredte, anspente ikke-nyheter.

Ski-VM ble en suksess for skisporten. Etter at sportskommentatorer i årevis har klaget over at den norske dominansen i langrenn var ødeleggende for sporten, kom det faktisk ei fem-mil uten norske på toppen. Damene snakker vi ikke om. De går på salve. En kanadier vant Norges nasjonaldistanse, og Martin står fremdeles uten VM-gull. For sporten burde dette være like bra som Senterpartiets gallup-framgang. Men i morges ble VGs sportsredaktør (han heter Welhaven) intervjuet i TV2, og han sa at ledelsen må ta ansvar når en organisasjon opplever så mye uro og tilbakegang som norsk skiidrett.

Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres, sa dikteren, men det var ikke Welhaven. Når idretten omsider er kommet dit at nordmenn får på femteplass i femmila, da burde Skiforbundet feires med flaggheising – om vi skal ta medienes hamring på alvor. Men det skal vi ikke, av to grunner. Den viktigste er at klaging på ledere er en paradigme-sak som selges sjukt mange klikk. Derfor må journalistene sørge for klaging på ledere.

Jeg jobba i VG en gang (før paradigmene var oppdaget), og en tillitsfull nyhetssjef satte meg til å dekke tunnelgravinga under Nationaltheateret og Studenterlunden. Ja, det er lenge siden. «Vi skal ha en sak hver dag,» sa han. Den første uka klarte jeg meg ganske bra med problematisering av omleggingen av trafikk i sentrum. Så begynte det å bli magert. Hver dag ringte jeg til trafikksjefen i Oslo-politiet, som faktisk var stavangermannen Thorleif Karlsen fra radioprogrammet Trafikk og Musikk, og for hver dag ble spørsmålene mer elendige. Til slutt orket ikke Karlsen mer. Han sa som sint var: «Du er den dummeste journalisten jeg har snakket med i hele mitt liv, Abrahamsen!»

Jeg burde vært knust. Men jeg hadde lært. Jeg hadde tidligere vært inne hos redaksjonssekretæren fra Farsund og klaget over at en dressnisse skjelte meg ut i telefonen. Sjefen så skeivt opp på meg fra gjennomlesinga av papirmanus og sa med djup gospelrøst fra det kristelige nesten-Sørlandet: «Du får venne deg til at folk kaller deg en gangster når du er en gangster, Arild!»

its alright ma detalj

Ja, vi var gangstere. Ja, journalister er gangstere. Og derfor spør ingen hva Welhaven mener om lederne i norske medier og deres ansvar for at en hel næring forvitret i løpet av ti års tid og ble forvandla fra en katedral til ei pølsebu. Ifølge VGs resonnement er det ingen ting som heter «det var uunngåelig». Lederne har ansvaret. Det burde ikke være igjen én eneste leder i norsk presse som hadde en eller annen lederstilling i pressen i 2007. Det er den andre tingen.

Men OK. Utviklingen av mediene er ikke så viktig som skisporten. Det kan vi leve godt med. Folk kan kalle meg en gangster, for jeg er en gangster. Eller var. Men jeg tror egentlig ikke at man kan slutte helt i mafiaen.

Så til en helt annen sak. Nesten.

Det har oppstått en sosial mediestrid mellom frilans-journalist Sven Egil Omdal og nesten-fødende minister Sylvi Listhaug. Omdal har skrevet at Listhaug bruker korset som en politisk rekvisitt (og det gjør hun sikkert), og Listhaug er fornærma. Det ser ut som om Omdal, som i likhet med halve Afrika har utvandret til Tyskland, mener at Listhaug eller hennes parti ikke bør bære kors. I hvert fall ikke utendørs, sånn at det syns. I denne striden kan vi ikke ta stilling. Omdal er fra Stavanger, og Listhaug er fra Ålesund. Lojalitetene er inngitte.

Men jeg lurer på hvordan man føler det i massekorspartiet KrF. Siden 1933 har Kristelig Folkeparti båret rundt på korset som om det var ei fane. Nå er det etter hvert blitt så lite at kristeligheten er mindre viktig enn tilslutningen, men fortsatt brukes Jesus som en tillitsmann i parti-apparatet. Ingen har reagert noe særlig på det. Det er ikke ofte pressen angriper KrF for at partiet er religiøst forankra. Så det må være noe med Frp. Folk fra det partiet skal drikke billig brennevin og gå på horehus i utlandet, så de bør ikke bære kors. Dessuten er det sånn at mennesker som ikke vil ta vare på og integrere afrikanere (alle folkeslag til mine disipler), de kan ikke bære et kristent samlingsmerke. Dette handler om misjonsvirksomhet.

Nå er det sånn at misjonærene faktisk gjorde det Frp vil: De tok seg av afrikanerne der de bodde. Bleike og fregnete, med for store shorts og for tynne legger, dro hundrevis av integrasjonsteknikere fra Misjonshøyskolen ut i verden for å pleie spedalske og kanskje gjøre dem kristne. Dette er jo hva Frp vil. Kanskje er Anders Langes etterkommere det eneste partiet som virkelig følger den kristne tradisjonen. Det ville vært mye verre om Listhaug smykket seg med emblemet til Humanetisk Forbund, som likner en mann med for kort Supermann-kappe som strekker armene mot himmelen og oppdager at han ikke kan fly.

Men her skal vi ikke ta stilling. Jeg hadde en skjønn svigerfar fram til 2012, og han elsket smykker og frodighet og kule ting. En vår dukket han uventa opp i familien med kors rundt halsen. Hans tallrike barneflokk var ikke seine med bebreidelsene. Går du med kors? Du e’ jo ‘kje kristelige. Mannen svarte med trygg, ideologisk ro: «Det e’ tross alt påske.»

Korset tilhører oss alle.

2 tanker om “IAM mandag 6.3.–Endelig! Om nattoget, ski-VM og det kristne kors

  1. Einar O. Risa

    Nattoget er en suveren oppfinnelse. Inntil man midt på natt blir kastet av toget på Kongsberg og jaget over på en buss. NSB ødelegger seg selv med alle bussene

Det er stengt for kommentarer.