Månedlige arkiver: mars 2017

its alright ma

It’s alright ma fredag 31.3. om mobiltelefonen som fullverdig liv, litt Venstre, litt VHS-Erna i Kina.

 

Motto:

My eyes collide head-on with stuffed graveyards
False gods, I scuff
At pettiness which plays so rough
Walk upside-down inside handcuffs
Kick my legs to crash it off
Say okay, I have had enough
What else can you show me?

And if my thought-dreams could be seen
They’d probably put my head in a guillotine
But it’s alright ma, it’s life, and life only

(Dylan)

I går hadde jeg en åpenbaring. VGNett hadde en antakelig lånt sak om Samsung Galsaxy 8S. Og S+. Den kommer i år, den blir dyrere enn en brukt Simca fra 1991, men den har ansiktsgjenkjennelse og full skjerm og den har et kamera som antakelig tar selfier av hvordan du så ut i 2011. Jeg har en gammal Samsung Galaxy 5S som jeg skammer meg over, men Monica har en Samsung Galaxy 3S med et så brukt eBay-cover at det likner flådd, blått flatbrødskinn.

Vi lever alle i Mobiltelefonens Tid. Paven lever i mobiltelefonens tid. Alt det andre som vi definerer oss ved, som jogging rundt Stokkavatnet og kjøkken-eksperimenter med vegetabilske juleribber, er eksotisk småtteri i forhold til mobiltelefonen. Et par ganger har jeg forsøkt å forklare sønnen at da han ble født i 2003 hadde ikke mobiltelefonene brukbart kamera, og folk gikk til sjukehuset med en merkelig liten boks som het kompakt digitalkamera, og så tok de minnekortet med til fotobutikk i Kilden og fikk papirkopier på 10 ganger 15 centimeter. Og album.

Åttendeklassinger tar ikke varige bilder med sitt mobilkamera. De tar snapper som forsvinner etter noen sekunder og aldri kommer til syne igjen for andre enn de som har tidsmaskiner. Utviklingen fra albumet med bebibilder og fotturer med svigermor og svigerfar langsmed utfartsstedet Brekko til snappen som opphever fotograferingas virkelighetsforlengende funksjon skjedde på 13 år. Det Norge som 13-åringen ble født inn i, er så fjernt at ikke en gang jeg som var mer enn 50 år den gang, kan huske hvordan det føltes å ta bilder med kompaktkamera.

Nå bruker jeg mobiltelefon til nesten alt bortsett fra toalettbesøk. Enkle banktjenester. Handlelapper. Facebook, Twitter, Instagram, Snapchat, Quizkampen, VGnett, værmeldinga. Hayday spiller jeg på ipad, men det syns sønnen er pysete. Mobiltelefonen er mitt leksikon. 20-30 ganger pr dag googler jeg fakta som jeg av en eller annen grunn trenger. Hvis jeg blir i tvil om et matematisk begrep som assistent for lekser, leder Google meg til egne læresteder der alt blir forklart. Musikken er på mobilen, på lagringskortet sammen med alle bildene jeg har tatt de siste to åra. Jeg hører radio fra mobilen, jeg spiller Pokemon Go, jeg leser mail, jeg får meldinger og reklame på mobiltelefonen og hvis jeg skal bruke et personlig tilpassa tilbud på lettkokt makaroni, trykker jeg på makaroni-vignetten i mobilappen til Coop. Jeg bestiller legetimer på mobilen, finner mat-oppskrifter på mobilen, jeg gir folk penger på Vipps på mobilen, jeg kan kjøpe trikkebilletter i Oslo på mobilen og lese temperaturen i midten av svinesteika levert av et steketermometer med Bluetooth. Mobilen er min diktafon. Det er mer. Og mer og mer. Det eneste som jeg nesten aldri bruker mobilen til, er å ringe. Telefonsamtaler driver jeg ikke med unntatt hvis det oppstår en eller annen krise i familien. Samtaler fra Ukjent Nummer Vestfold svarer jeg ikke på.

its alright ma detalj

Alt dette er en normal, streit beskrivelse av tiden. I TV-serien «White collar» sier sitatgeniet Mozzie at tid forandrer folks meninger mer enn hva tenkning gjør. Tiden endrer alt. Teknologi ville vært maktesløs uten tid, moral og livssyn og ideologier blir til og endres ved tid. Når vi i disse sekundene av en ukjent framtid uttaler oss kategorisk om hva som kommer til å skje om hundre år, representerer det en mentalhygienisk naivitet og en tillært dumhet som bare finnes for at vi ikke skal sette oss ned og tvile. Vi kan ikke gi opp framtida sjøl om vi ikke kan gjøre noe med den eller for den. Roosevelt har sagt at vi ikke kan bygge fremtiden for ungdommen, men vi kan skape ungdom for fremtiden. Da må ungdommen få lov og rom til å leve i den tida som fødte dem til verden.

Det paradoksale i den detaljrike skildringen av mobiltelefonen og oss er at det som opptar folk er å hindre barn og ungdom i å bruke det verktøyet som hver dag forandrer enda en viktig del av livet deres.

Når jeg sitter og ser på de paradisiske beskrivelsene av Samsung Galaxy 8S, får jeg litt dårlig samvittighet, for den kommer til å koste nærmere 10.000 kroner, og siden jeg nå tjener både faktisk og relativt sett mindre enn jeg gjorde i midten av 1980-tallet, har jeg ikke råd til å drømme om dyre mobiler og Porscher. På den annen side. Mobiltelefoner ble for ti år siden oppfattet som en luksus for teknofriker. Nå er de det viktigste vi eier. Glem TV-en, nesten-glem pc-en, glem den tungvinte ipaden og cd-spilleren og Bluray-en og vaskemaskinen som antakelig er på vei med en grønn Posten-bil som heter Bring. Mobiltelefonen kan ikke erstattes av noe, og hvis du bestemmer deg for at nå skal du ha en mobilfri helg og gå tur til Dustemikkeltind, så sender du først ut meldinger på Facebook eller Twitter og Insta eller meldinger: Jeg er nå uten mobil i 30 og en halv timer.

Lev i din egen tid. Bruk det som tida di tilhører. Don’t bring a sword to a gunfight.

VG

har en fin dag. «Hotel Cæsar» skal slutte, også et tegn på at epoker med avgjørende samfunnsbetydning blir borte foran øynene våre. På kort sikt kan de konflikt-narkomane i hvert fall trøste seg med vekslingene i Venstre, som beveger seg i så generøse svinger at man bør ha panoramabriller for å kunne følge med. I går tok Skei Grande en endelig og venta avskjed med Frp. I dag viste det seg etter sigende at mange Venstre-folk mente at partiet ville ha glede av å sitte i regjering med de tamme frp-ene, og dessuten blir antakelig Listhaug opptatt i barselspermisjon. Venstre-folk med lengre tåkesikt enn Skei Grande vet allerede at de i hvert fall ikke vil sitte i en regjering med Jonas Gahr Støre som statsminister. Det ligger i tida, Av en eller annen merkelig grunn lukter det nederlag av den gamle folkehelten Støre, og Arbeiderpartiet er på uforklarlig vis blitt sin verste fiende.

Siv Jensen har fått noe romslig og godslig ved seg i kompaniskap med VHS-Erna, en fullstendig uforklarlig effekt av det nifse begrepet karma. Hun sier at produksjonen vil øke hvis bare de deltidsansatte kvinnene kommer i fast, hel stilling. Den gamle liberalist-regelen var at næringslivet trengte fleksibel arbeidskraft, og dessuten vet alle at en bedrift ikke kan leve av at den har mange ansatte, den lever av at den faktisk selger det den produserer.

Men det er valgår, og alle logikker er i fri flyt.

its alright ma detalj

En betryggende nyhet før denne morgenen blir til kveld. Erna Solberg reiser til Kina. Man forlanger av henne at hun takker for maten, men også tar opp menneskerettighetene i hjemlandet. Dette er den norske gjesten. Over hele verden kommer det nordmenn på jevnlige besøk med meldinger om hvordan folk i disse landene burde oppføre seg. Jeg syns det er på tide at noen gjengjelder vår særegne form for besøkspraksis. Kan det ikke komme en irsk statsminister til Norge for å klage på abortloven vår? Hvor blir det av de seriøse kurderne som vil ta opp den usaklige behandlingen av mullaen Krekar?

Nei. Det er nesten ingen folk som er så frekke som nordmenn på utenlandsreise. Det tar på humøret å tilhøre det etniske mindretallet som vet hvordan alle andre bør oppføre seg. En tung bør. Man blir ikke glad av det. Verdens lykkeligste nasjon er sur på tur.

Jeg for min del gledet meg over at vaskemaskinen kom plettfritt. Bring-frakterne ringte ikke en time i forveien, men de ga meg valget: Vil du at vi skal komme om ti minutter. Folk i verdens lykkeligste land forlater ikke huset den dagen bilen med vaskemaskinen kommer. Så mannen i verdens lykkeligste land satt der og stirret, og han sa umiddelbart ja, og han takket ydmykt da bringerne hadde brakt, så glad var han for å være befridd fra rollen som venter.

Fra i morgen skal jeg i all hemmelighet spare flaskepantpenger til Samsung Galaxy 8S+. Jeg er en lykkelig fange av smart-telefonens genialitet, og snart skal den gjenkjenne mitt ansikt. Da er det snakk om ekte kjærlighet.

its alright ma

It’s alright, ma torsdag 30.3. om menn og tall, om vaskemaskin-nerder, gallup-dill og stygge hus i stygge byer

 

Motto:

While preachers preach of evil fates
Teachers teach that knowledge waits
Can lead to hundred-dollar plates
Goodness hides behind its gates
But even the president of the United States
Sometimes must have to stand naked

An’ though the rules of the road have been lodged
It’s only people’s games that you got to dodge
And it’s alright ma, I can make it

(Dylan)

OK. Litt forsinka i dag på grunn av monstersoving fram til ti over seks, som egentlig er et slags varsel om personlighets-tæring. Jeg tar det til etterretning. Han la seg flat.

Først om gårsdagen, da jeg satte det som antakelig er en rekord i kjøp av vaskemaskin. «Oi, det var kvikt», sa kassadama i det anonymiserte hvitevareselskapet Hvit Vare da jeg kjørte Visa-kort nøyaktig sju minutter etter at butikken hadde åpnet dørene. Denne bagatellen tar jeg med fordi en nevrotisk form for ekstrem mandighet ligger utilfredsstillende gjemt i tallet. Min for alltid dypt savna kollega Kjetil Wold spurte meg en gang hvor lang tid jeg brukte på å gå fra Tjensvoll til Aftenbladet. «32 minutter». «Ha!» svarte han opplagt med Kjetil-begeistring for nerde-informasjon, «Vet du at de fleste menn alltid vet hvor lang tid de bruker på ting? Menn samler på tall som bekrefter identiteten. De tallfester nesten alt.»

Jeg bekrefta at jeg hvert år tok tida på den store julehandelen, både av gaver og matvarer. Jeg visste på det tidspunktet også hvor lang tid det tok å skrive en film-anmeldelse og hvor lang tid det tar å gå fra Aftenbladet til Kulturhuset. Jeg kan beregne de aller fleste bilturer med tretti sekunders usikkerhetsmargin, og en bilreise til Oslo med familie og nesten uforutsigbare bensinstasjons-stanser beregner jeg med ca ett kvarters unøyaktighet. For folk som bruker ti timer på den strekningen som andre kjører på sju, er det ganske bra.

Tallmagien hos Hvit Vare angikk også en annen sak. Jeg kjøpte en vaskemaskin som kostet 3900 kroner fordi jeg mener at man bare bør skaffe seg hjelpemidler som man har råd til å kaste etter fem år. Da jeg leste i VGs kundechat om ulyd i vaskemaskin, stanset jeg spesielt ved en innsender som opplevde at reparatøren kom og sa omtrent «Denna masskina er dau for godt» og tok 1800 kroner for det. Du vil ikke ha reparatører i hus, du vil ha utstyr som det ikke lønner seg å reparere. Nok om det. Mens mannen fylte ut fakturaen som omfattet mer enn 1000 kroner ekstra for kjøring, henting av gammel maskin og installasjon av den nye, spurte jeg: «Hva er forskjellen på min vaskemaskin og for eksempel den som koster nesten 12.000 kroner?» Ekspeditøren så opp og svarte henslengt: «Det er mest sånne teknisk kompliserte ting.» «Så det vil si at den dyre er en slags nerde-maskin?» «Noe sånt. Hehe.»its alright ma detalj

Disse hverdagslige observasjonene tar jeg med fordi det egentlig er sånt jeg bryr meg om, men også fordi det har en dypere mening.

I dag kom det en ny gallup. Den angir med relativt romslige usikkerhetsmarginer hva folk ville ha stemt på hvis de ikke ble oppringt midt i en TV-serie, men skulle gå i regn til stemmelokalet, altså i en helt annen sosial situasjon og mental tilstand. Det finnes gigantiske grunner til at man ikke skal bry seg om galluper. De blir til på en plagsom måte, en bråte av de utvalgte gallup-ofrene kutter samtalen når de hører at den ikke er fra Norsk Tipping, nordmenn er i hovedsak stemningsmennesker som fort lar seg bevege av urettferdigheter og fort kureres for engasjement og dessuten finnes to store monstergrupper. Den ene er de som tror at CIA eller NAV registerer politiske standpunkt, og derfor kjører de seift. Den andre er menn under 25 år som finner på sjuke svar fordi det er moro.

At enkelte galluptall nærmer seg virkelighetens, er egentlig et uoppklart mirakel, et slags gudsbevis.

Men fordi alle med testosteron-produksjon syns tall er det mest fantastiske som finnes, og hvor fort gikk egentlig den evige toer Roald Aas 1500-meteren på Bislett i 1966, Rain Man, tillegges politiske spørreundersøkelser enorm betydning. I dag ble Venstre diskutert i TV2 Nyhetene fordi partiet er nede på 2,7. Resultatet ble satt i sammenheng med at Trine Skei Grande har tatt avskjed med Frp, slik for eksempel Petter Northug stikker av fra hovedfeltet etter å ha ligget bak i 4,8 mil. Men Skei Grande spurter ikke fra de andre, hun løper rett inn i granskauen og roper: «Æ vinn!» At Venstre og KrF ville distansere seg fra Regjeringen før valget og late som om de alltid har vært sinte og frie dissidenter, var lett å spå. Hvis et parti kjemper mot sperregrensen, må man i hvert fall ikke gi folk følelsen av at det består av en liten og uanselig gruppe Høyre-folk.

Alle vet eller burde vite at analyser av tall for hvordan folk vil stemme et halvt år før de skal stå med konvolutten i hånda, er underholdning. Det er ingen vits i å diskutere at et parti med rundt 3 prosent oppslutning gikk ned med 0.3 prosentpoeng fra forrige måling eller konkurrentens. Men kvinner tror på tall fordi de dyrker alt som kan bli forferdelig, og menn tror på tall fordi de har en kromosomfeil.

Mens jeg skriver dette, brenner det i en bygård i Kristiansand. Hvor lang tid vil det gå før noen skriver «Er Kristiansand brann-byen? Ingen andre byer har så mange sentrumsbranner!»

Jeg finner også tilbøyeligheten i den egentlig verdiløse VG-registreringen «Pettersen har ikke vunnet på to år». Eller «Larvik med første tap i serien på 16 år». Og «Vil avhøre 20 personer om bånd mellom Trump og Russland». Hva i himmelens navn betyr det om det er 20 eller 23 personer? M&M: «Synger for 20 millioner tyskere». Er det bra? Er det dårlig? Den komiske «20 skular forsvann i Ivar Aasen-land». Hva er Ivar Aasen-land? Er 20 lite eller mye?

its alright ma detalj

Aftenbladet

I dag har papiravisa to saker som hører sammen, men uten at man egentlig ser det.

På førstesida kunngjøres det at ordføreren plutselig ble inhabil i saken om hotell på Holmen. Ikke spør. Jeg vet heller ikke hva det er. Det er sånt som politikere og journalister samtaler om. I samme avis har Kristin Hoffmann en kronikk om utformingen av framtidas Stavanger. Illustrasjonen er en datamodell av ny bebyggelse ved Hillevågsvatnet. Den viser Kruse Smiths forslag til utbygging ved Stavangers mjuke og sarte kyst mot Gandsfjorden. Forslaget er helt forferdelig. Det er en oppstabling som er verre enn om en treåring mista Lego-klossene sine i badekaret. Det viser en eufemisert kommersialisering av bymiljø som først og fremst reflekterer inhabilitet. De som prosjekterer sånt som dette er inhabile i utformingen av andre menneskers livskvalitet. De har ikke et verdisyn som gjør dem egna til å tenke trivsel og kontinuitet, de kan ikke ane hva som gjør mennesker lykkelige og får dem til å føle samhold. Det samme gjelder politikere som deltar i vandaliseringen av en by ved eventuelt å vedta sånt som dette.

Da Østre bydel ble annektert fra arbeiderklassen og gitt til den overklassen som aldri hadde vært øst for Johanneskjerkå før Tou Scene kom, trodde noen av oss at Stavanger ville bruke det fantastiske området langs sjøen til noe vakkert som ville trekke befolkningen dit på fine dager og bli en geografisk perle i byen med de stygge husene. Slik gikk det som kjent ikke. Fjorten hermetikkfabrikker ville vært både kulere og vakrere enn den vulgær-modernistiske opphopinga av stygge hus, en slags Mexico-mur mot sjøen. Hvorfor ga politikerne dette området til kommersielle utbyggere i stedet for å prosjektere det sjøl? Østre bydel ville sett bedre ut om den ble gravlagt med de samme steinene som Torjå.

Ordet er inhabil. Ikke økonomisk inhabil, for det er sikkert ikke utbetalt bestikkelser. Estetisk inhabil. Verdimessig inhabil. Et helt bystyre.

Framtida blir annerledes. Ikke bare fordi nye generasjoner vokser opp og har nye tanker og nye formuleringer, men fordi økt miljøbevissthet før eller siden vokser seg ut av den sinte syklistfasen og havner der vi burde være: Hva gjør det godt å bo her. Ikke hva som gjør det forurensningsfritt, for forurensningene fra trafikk og industri blir borte, havet kommer til å bli ryddet av gigantiske, hangarskip-liknende søppelsamlere og farlig avfall vil bli oppløst teknisk til de ufarlige stoffene de opprinnelig besto av. Hva får folk til å trives? Hva er både komfortabelt og meningsfylt og til varig estetisk glede?

Da river de blokkene i Østre Bydel, og da river de Kruse Smiths monstersamling i Paradis. Et mektig ultralyd-apparat, og så er de støv. Dagens by-utviklere vil gå over i historien som brutalist-generasjonen, og folk vil huske navnene deres inn i et nytt århundre.

VG

I dag har VG en leder om bevæpning av politiet. Der er det med en genial formulering. «Hvis du har en hammer, ser alt ut som spiker». Djup filosofi, enkelt uttrykt. Jeg siterer fra lederen: «I Norge har vi et sivilt preget politi, som er blant de beste i verden til å løse vanskelige situasjoner uten bruk av vold og våpenmakt. Det sies at når du har en hammer, ser det meste ut som en spiker. Vi ser i andre land, der politiet bærer våpen i det daglige, at våpnene brukes. Et bevæpnet politi blir ikke på samme måte utfordret til å finne andre løsninger, slik norsk politi alltid har måttet gjøre.»

Det er så bra sagt.

Og i morgen kommer den nye vaskemaskinen. Det er lovet at Bring skal ringe én time før levering. Jeg tar selvsagt tida. Jeg gjør alltid det.

its alright ma

IAM onsdag 29.3.–It’s alright, ma om nikab-dama i Oslo, integrering som undertrykkelse, borgerlig oppløsning og Rogfast

 

Motto:

While preachers preach of evil fates
Teachers teach that knowledge waits
Can lead to hundred-dollar plates
Goodness hides behind its gates
But even the president of the United States
Sometimes must have to stand naked

An’ though the rules of the road have been lodged
It’s only people’s games that you got to dodge
And it’s alright ma, I can make it

(Dylan)

I går slo en nikab-sak inn over det norske fastlandet som om den skulle være en overformidla australsk syklon. Stormen beviste at muslimer har humor, og den beviste at nordmenn ikke har det. Begge disse bevisene burde ha en oppmuntrende virkning på folk som aldri egentlig tilhører noen grupper, og som derfor har humor. Og det er egentlig så vanvittig vakkert og så akutt helbredende frekt gjort av Islamsk Råd at man bare kan legge seg flat i geografisk riktig trosretning og hylle trøbbelmekkerne fra Mekka.

De presenterte sin nye kommunikasjons-konsulent. Hun er kvinne i nikab. Du ser så vidt øynene hennes. Man kan si at det faktisk er ansatt en kvinnelig kommunikasjonssjef i Norge som ikke likner betydelig på Barbie,  om det ikke faktisk finnes en Saudi-Barbie som man ikke kan kle av eller på. Dama er en rein provokasjon. Hun er ment som en provokasjon, og hun funker som provokasjon. Jeg mener: Til og med Bleeding Heart-folka korset seg på den multikulturelle måten sin og syntes at dette var for drøyt. Men det var deilig. Go for it, girl, nå fikk Norge noe å tenke på. Det finnes ingenting som heter integrering. Det heter underkastelse, og det driver vi ikke med. Vi kan ikke lokke mennesker fra sterke, fremmede kulturer til Vesten med sosiale goder og pc-porno og forlange at de skal bli sekulære sosialdemokrater, som oss. Det heter undertrykkelse. Det driver vi ikke med. Vi har et land der finnmarkinger får si hæstkuk på radio.

its alright ma detalj

Den nye kommunikasjonsdama i Islamsk Råd er en melding om at muslimer er muslimer og ikke en gruppe litt skyldtynga etternølere som trener på bikini og pils. Hun er også en håndsrekning til frisør Hodne i Sandnes, for valget av fanebærer signaliserer noe sant om en konflikt som mange velger å overse. Det er ikke uproblematisk når kulturgrupper med helt forskjellig moral og helt forskjellige politiske mål skal leve side om side. Det er ikke sant at inni er vi like. Vi er mye likere utenpå enn vi er inni. Skjerf på hodet er symbolet til en super-patriarkalsk landsby-kultur som også er blitt knytta til religion, men antakelig ville ha vært helt lik uten den. Forskjellene mellom en muslimsk verden og vår multi-feministiske selvrealiserings- og behags-dyrking er gigantisk, og den er ikke uproblematisk. Multikulturelle samfunn vil alltid ha problemer, for ingen er egentlig trygge på fremmede, og de er ofte vanskelige å like. Man kan hengi seg til tofu-faste, intellektuell selvpisking og mumling med hode i sand, men det forandrer ingenting, det skaper bare krise og kløft mellom de som velger å fortelle hva de opplever og de som velger å fortelle hva de burde ha opplevd.

Det er ikke lenge siden norske kvinner mente at det var horete å gå barhoda. Sant nok. Det er heller ikke lenge siden kvinner fikk stemmerett, og det er ikke lenge siden vitenskapen mente at man kunne få kreft av å onanere. Norge er forbi en rekke ting som ingen kan gå tilbake til. En troende muslim i Norge må føle seg slik Mor Teresa ville hatt det hvis hun ble tvangsgifta til Hugh Hefner. Men det er her vi er. Det er sånn vi er.

Islamsk Råd er antakelig ikke dumme. De er modige. De vet at de lever i et Norge der kravet om integrering er kompromissløst. Utrolig mange nordmenn er naive og sjølopptatte, og de ser på det som en selvfølge at folkegrupper som er så heldige at de får komme til Norge og oppleve frihet og trygghet og julebord også vil ønske å bli som nordmenn, de vil ønske å forandre seg, de vil ønske å bli helbreda for den elendige kulturen de kom fra. Denne illusjonen består av en halvdel sosialdemokratisk assimilerings-romantikk og en halvdel gammal misjonsmoro. Norske misjonærer dro til utlandet med medisiner og mat for at hedningene skulle omvende seg til Kvite-Krist.

Det går ikke an. Hvor mange norske ateister i Spania er blitt katolikker? Hvor spanske er egentlig de velstands-pensjonistene som flytta til Syden blitt etter tjue år? Kan de spansk?

its alright ma detalj

Innvandrerdøtre kan forlange at gubbeveldet dropper hijab-tvang. Vi kan ikke. Da må straffeloven forby muslimske hodeplagg. Det kan ikke være opp til det enkelte pleiehjemmet å bestemme hva slags integreringsregler Norge skal ha. Men vi kan heller ikke tvinge våkne nordmenn til å bli  tilhengere av kvinnediskriminering og religiøs vigilante-virksomhet. Nordmenn har tross alt trodd de kunne fjernstyre USA helt siden annen verdenskrig. Vi bør i hvert fall ha lov til å mene noe åpent om det som skjer i eget nabolag. Det er i prinsippet like streit for Løgnaslaget å drite ut muslimer som å drite ut frisøren i Sandnes. De gjør det bare ikke.

I desember 2015 skrev jeg en arab om integrering som jeg valgte å droppe fordi ytringsfriheten var midlertidig oppheva av Bleeding Heart-Gjengen. Jeg skal sitere fra den nå:

«Sånn som dette forestiller jeg meg en harmonisk og vellykka integrering:

Ute på Byfjorden ligger den muslimske tekstilingeniøren Gustav og fisker sei, som han skjærer strupen over på halal-vis. Forbi kommer en sterkt aldrende Jone frå Hjelmeland dorgende med kona ved roret, og han roper: «Du drive’ og skamfere fiskjen ja, Gustav!» For ryfylkingar slår i hjel fisk mot tofta. Byfolk gjør det med kniv. Gustav ser opp fra blodsølet og svarer: «Ja, men eg spise’ ikkje småungane hans (Gustav tenker på rogn).» «Nei,» svarer kvikke gamle Laugaland, «du gifte’ deg vel med dei i staden.» Da ler Gustav sånn at han må holde seg i redningsvesten for ikke å ramle over bord.

Et godt liv, et godt samfunn. Men det kommer aldri til å skje.

Det er blitt teit å være nordmann. Alle sier at vi har ytringsfrihet, men alle ytrer seg som om svigermora fra Jehovas Vitner står ute i gangen og lytter. Jeg syns Norge er blitt et litt ekkelt land.

Etter å ha nølt ett års tid skal jeg skrive litt om integrering. Det er ikke for at noen skal bli enige med meg, for enighet er bare en oppskrytt form for koma. Jeg vil bare ha sagt det. For the record. Så når de saudi-arabiske historikerne en gang i tida sitter i alle forskningsjobbene på UiO og lager medie-undersøkelser, vil de si muntert: «Det var i hvert fall én som skjønte noe.» Så går de ut og drikker seg dritings sammen med en kvinnelig imam som nettopp bleika håret.»

Når alt kommer til alt, er det viktigste at vi er åpne med hvem vi er og ikke smisker. Islamsk Råd har valgt rett ut fra hvem de er. Sånne valg kan vi også ta. Det bør vi lære av dem.

its alright ma detalj

VG

I dag skriver VG at borgerlig side er i full oppløsning, en desintegrasjons-prosess som har sammenheng med at små partier alltid bør distansere seg fra de store rett før et valg. Ifølge VG vil Venstre nå tvinge Frp ut av regjering. Partiet vil etter valget felle en regjering der Frp er med, uten fellingstillatelse og fullstendig i utakt med en grimme evnen til kompromisser som Skei Grande har demonstrert i de fire åra som gikk. Det er noe som heter å snu kappen etter vinden. Men her finnes ingen vind. Det hun gjør er å snu kappen etter egen fis.

Som vanlig liker jeg godt titlene i Norges populistiske hovedorgan. «Virrende dame» var påkjørt måke». «Savnet bonde funnet død i pytonmage». «Ti ting du ikke visste om bananer» – og sexolog-saken som jeg ville sett i sammenheng med frukt-infoen: «Kvinne lurer: Er dette farlig?» Og så grøsser-nervøsiteten til den tiltalte i Galina-saken: «Redd for at jeg nå nå blir en ulv.»

Aftenbladet

er selvsagt mitt yndlingsorgan fremdeles, etter at det i nesten tretti år føltes som en litt uhåndterlig del av kroppen. På førstesida i dag kan papiravisen fortelle om gledene ved Frp i regjering. Derpubliseres et fint bilde av Kjetil Solvik Olsen ved tittelen «Du slipper billigere i Rogfast». Innholdet er at samferdselsministeren, som jo kommer til å bli kasta av Venstre neste år, lover at bompengeprisen i Rogfast i hvert fall skal være lavere enn 300 kroner. Og det er jo flott. Hvis ikke Solvik Olsen hadde sittet i regjering, ville maksprisen kanskje vært hele 350 kroner.

For å skjønne perspektivene ved en sånn sak må man vurdere realitetene. Hvem er det som kommer til å kjøre bil til Haugesund? Et par revmatikere i året. Dessuten er bråte vogntog med varer til og fra Stavanger, og det vil si at det i siste instans er butikk-kunder som betaler bompengene. Når mikropartiet Venstre har kasta Olsen ut av Regjeringen og fått Rogfast-bompengene opp i 7500 kroner for høyre fil og 8900 kroner for venstre fil, da øker utgiftene til NAV tilsvarende, og Hansa-pilsen, som fram til nå har vært av de billigste i Rogaland, blir så dyr at pensjonerte biologi-lektorer med hagedrivhus (Venstres målgruppe) ikke vil ha råd til å kjøpe den på Rema en gang.

Aftenblad-kulturen har i dag intervjuet en arkitekt. Det er jeg motstander av. Ingen bør intervjue arkitekter. Denne regelen bør også gjelde meteorologer.

Det var det. I dag må jeg kjøpe ny vaskemaskin, jeg må kjøpe bluetooth-høyttaler til en barnehage og forhåpentlig åndelige trekuler og en tynn lærreim fordi jeg skal lage meg en rosenkrans. Egentlig brakk reima (jo, den brakk!) til armbåndsuret fra Clas Ohlson, så jeg burde kjøpe det og. Våren er en travel tid.

its alright ma

IAM tirsdag 28.3.–It’s alright, ma med robot-fotball, “me fekk kjeft” og Torjå

 

Motto:

Temptation’s page flies out the door
You follow, find yourself at war
Watch waterfalls of pity roar
You feel to moan but unlike before
You discover that you’d just be
One more person crying

So don’t fear if you hear
A foreign sound to your ear
It’s alright ma, I’m only sighing

(Dylan)

Du vet det er en svak nyhetsdag når TV2 Nyhetene topper med at det blåser på noen øyer ved Australia-kysten, at flere trær har blåst ned, at så mange som 20.000 er uten strøm og at skadene ifølge meteorologen fra Storm er vanvittige. Det er foreløpig ikke konstatert om det er russerne eller høyre-populister som står bak syklonen, men dagen er ennå ung.

I VG står det nesten ingen ting som angår oss i verdens lykkeligste land, men det framgår av en melding om gnisninger mellom Discovery og TV2 at verdens beste fotball-kanal har tenkt å forsterke yndlingsprogrammet FotballXtra, som i hvert fall var det nærmeste Norge kom et slags Top Gear, med munter-aggressiv fotball-ekspertise anført av Davy Wathne. Nå har vel TV2 sagt opp Davys vittigste med-kommentator Mini Jacobsen, men for oss som syns det er mer spennende å se på at Wathne snakker om fotball enn å se fotball, er begivenheten betydelig.

(Oh shit! En lift-arm foran stuevinduet. Det må være spylejævlene som har nådd hit. Nå må jeg forsøke å jobbe i et ubegripelig, satanisk bråk mens overflødige mennesker i lift bruker hele dagen på å spyle den reine blokkfasaden på andre sida av Lyckliga Gatan. Oops! Falsk alarm. Det var et hangarskip på hjul som hentet en bulldozer. Ikke noe vårbilde er så vakkert som synet av en anleggsmaskin som blir kjørt ut av borettslaget ditt.)

Men tilbake til FotballXtra. I morges pågikk en søvnig-paranoisk diskusjon om søvnvanene til lederskribenten i Aftenbladet, og den førte logisk nok til samfunnsgagnlige resonnementer rundt behovet for at roboter overtar den typen arbeid. Roboter vil ha aldri ha underbevisste SV-sympatier, den går ikke seint til sengs eller roter seg borti miljø-bevisste jenter med så attraktiv økologi at de innbyr til smisk. Roboter ville i utgangspunktet være ganske saklige, og som vi vet, er det bare nerder som kan programmere dem. Roboter ville vært mer opptatt av bot-ers rolle i multiplayer-funksjonene til Black Ops 4 enn av høvelig samfunnsstraff for folk som mistror FNs klimapanel. For å si det rett ut: Hvis Gud var tilhenger av fred på jord, ville han ha satt en robot med skiftenøkkel, sveiseapparat og to tonn jernplater fra seg i Edens Hage. Så kunne slangen ha forsøkt å lure den dama han lagde.

its alright ma detalj

Hva har dette med FotballXtra å gjøre? Det slo meg straks at roboter også vil være ideelle fotball-trenere. Det nærmeste vi har kommet til nå, er antakelig Drillo. Og han var ikke bare smart og saklig, men søt som et ekorn og kunnskapsrik som Rain Man. Roboten kunne se ut omtrent som Åge Hareide, han kunne ha en litt tynn tupé og Outland-caps som han kaster regelmessig i graset like før sidebytte og batterilading. Roboten ville være programmert til å si «Vi må lære av kamper som denne og se framover» etter hvert tap og «Vinden har snudd for oss nå» når Norge vant over Malavi, hvis Malavi er et land. Drillo ville ha visst det.

Men det egentlige problemet er at fotballspillerne er mennesker. De fleste unge menn syns det er mye mer moro å herje med shampoo-skum i dusjen enn å bli sparka ned av ekle irer med fedre fra IRA. Da åttendeklassingen var yngre og gikk på Tjensvoll skole, brukte guttene mer tid på nakengalskap i garderoben enn på gym. Hver fredag fikk jeg hjem en lykkelig gutt med vått hår og prankersmil. «Me fekk kjeft». For alle menn under tretti år er begrepet «me fekk kjeft» viktigere enn karrieren, bryllupet, sixpacks i eller på mage og utviklingen av amerikansk utenrikspolitikk under Trump, som bergensere kaller Trymp. Boys just wanna have fun. Hvis du vil ha et anstendig fotball-lag, må det settes sammen av kontorister over 45 år. Menn med sykkel til 56.000 kroner og et sviktende selvbilde. 45-åringene har noe å kjempe for. Unge gutter i verdens lykkeligste land driter egentlig i hvem som vant så lenge det drypper klorvann og frityrolje av alle håndklærne etter dusjen. Me fekk kjeft. Suger når det skjer!

Roboter er løsningen. Roboter kan alt.

its alright ma detalj

Aftenbladet

har i dag den rituelle saken «Noe må skje med den fæla Torjå» i passelig tid før valget. Nå er det riktignok ikke kommunevalg i år, men folk kommer til å huske hvilke politikere som forsvarte den steinlagte ekserserplassen midt i byen. Plassen pleide å bugne av grønnsaker og autentiske bønder i euforiske jærfarger. Du kunne ha skrapt ut jorda under neglene deres og planta om alle begoniane i den. Torjå var faktisk den eneste virkelige felles-institusjonen i Stavanger. «Kan du gå på Torjå å kjøba poteter og gullrydder, Arild? Potetmaen står litt te venstre for Hauge.» Jeg gikk til byen, og jeg gikk hjem igjen mens jeg slepte på ei feminin og tung handleveske. Potetmaen kjente meg igjen og visste hva jeg skulle ha. «Å ja, du æ han så ska ha fine potete’?» Da jeg hadde flytta til Telemark og bare var en parentes i mor mi sine utallige samtaler, kom jeg ned på Torjå under et sommerferiebesøk i Stavanger. En av potetmennene ropte til meg: «Javel, det e’ du så he skyldå for det ufyseliga sommarveret?» Mor mi hadde vært der uka før. «Snart e’ sønnen min hjemma på ferie. Då komme’ reggenet.»

Torjå var den eneste institusjonen i Stavanger. Det var før byen ble overlatt politikere fra Bergen og Vestfold og sånn. Røtter er alt. Forstand er lite verd.

Ellers er dette den kjedelige tirsdagen. Min personlige favoritt er VG med «Dette vet vi om Marius Borg Høibys klesmerke». Og kommentar-tittelen «Forsvaret i dag og i morgen».

Nå må jeg pante & handle.

its alright ma

IAM mandag 27.3. Om Senterpartiets illojale ærlighet, ulvene, populistene og fotball

 

Motto:

Temptation’s page flies out the door
You follow, find yourself at war
Watch waterfalls of pity roar
You feel to moan but unlike before
You discover that you’d just be
One more person crying

So don’t fear if you hear
A foreign sound to your ear
It’s alright ma, I’m only sighing

(Dylan)

Det har vært en blid helg, for Senterpartiet har hatt årsmøte.

Jeg liker Sp veldig godt, og jeg må innrømme at det var befriende å se et intervju med Trygve Slagsvold Vedum, et navn som kan skulle tro Kirkvaag, Lystad og Mjøen hadde funnet på, der han ble spurt om hvor partiet skal beholde gallup-framgangen, og han svarte: «Vi må bare fortelle hva vi mener.» Det er selvsagt umoderne populisme, for det moderne er at man har et profileringsdyktig mummifikasjons-firma som forteller om alt det smarte å si og hvordan man skal oppføre seg. Det kan nok tenkes at også bøndene har gått til byfolk etter hjelp, men det var fint sagt for det. Politikk handler om å si hva man mener. Man trenger ikke si det befolkningen over 57 år i Ytre Enebakk vil høre fordi det er stemmer å hente der hvis været er bra. Man kan si det man mener. Det høres forferdelig naivt ut, og kanskje burde jeg delete det, men når alt kommer til alt, som det sjelden gjør, tilhører vi opprinnelig en egen slekt av enkle idealister her oppe i nord. Vi er dårlige ideologer, for vi har et Kristelig Folkeparti som ikke tror på Gud og et Sosialistisk Venstreparti som ikke tror på sosialismen, og Fremskrittspartiet er egentlig mest et stand by-parti mens Høyre befinner seg i midten sammen med Arbeiderpartiet, som ikke bryr seg om arbeiderne.

Men vi er åpne og ærlige folk. Opprinnelig. Før sosiale medier kom, mente vi helt fritt og uevaluert. Ærlighet ligger i nasjonalsjela vår. Derfor er det ganske dårlig gjort mot de andre partiene å si hva man egentlig mener, for det får dem til å virke kyniske og beregnende.

its alright ma detalj

Senterpartiets usportslige populisme har skremt vettet av mange, og de fleste av dem hadde ikke mye til overs. Motstanden mot folk er fremdeles rar. Alle er ute etter stemmene, men ingen vil at folk skal stemme på dem, for det er ikke folk verdige til. Det er som Woody Allens omskrivning av kjent paradoks: «Jeg ville aldri være medlem av en klubb der sånne som meg er medlem, og det gjelder også mitt forhold til kvinner.» Partiene (bortsett fra Sp) er motstandere av populisme, men de er tilhengere av stemmer. Det betyr at de skulle ønske at maskiner kunne stemme. Eller kanskje en utvalgt adel. Jeg spår at i løpet av ti år vil demokratisk være et skjellsord. Vi er allerede på vei dit.

 

Ulvene

Men mer om Sp. Det føles rart å stemme på bøndene, for de vil skyte ulver. I Professor Hansteensgate er vi plaga av fasadespylere, asfaltleggere, gravemaskiner og rørlegger-firmaer som parkerer sju biler i den bilfrie gata for at håndverkere ikke kan bære ei 150 gram tung pleiertang fra parkeringsplassen. Men vi skyter dem ikke.

Bønder er tilhengere av natur. Derfor forurenser de mer enn byfolk, og derfor kjører de traktor på motorveien. I naturens verdslige opprinnelighet, da Darwin styrte kratt og skog, var det sånn at dyr drepte dyr og mennesker drepte både mennesker og dyr. Mennene var kledd i skinn og leste Hamsun før Hamsun hadde skrevet noe, og de gikk til fjells for å drepe bjønn og brødrene Pedersen og ulv og hind fordi de ikke orka sitte hjemme og høre på at kvinnene dyrka korn og snakket om bekkenløsninger. Det var naturens orden. At mennesker drepte dyr var naturlig. Jeg er med på det. Men de hadde ikke automatrifler med kikkertsikte og satt i helikoptere og drakk Redbull når de jakta. De stengte ikke dyr inne i én kvadratdesimeter bur der fangene slikket sin egen kloakk og liknet utslitte møbler allerede som hvalper. De overforet ikke dyra, de stengte dem ikke inne i konsentrasjonsleirer for kylling.

Menneskene driver maskinell masseslakt av sau. Mye av kjøttet blir bare kasta. Ingen har informert om hvor mye drept sau som går rett i søpla.

Sauer er heldige hvis de blir tatt av ulv. Å bli hos menneskene betyr først langvarig tortur og så døden. Sp har egentlig et merkelig natursyn. Men OK. Det er det de mener.

its alright ma detalj

Populisme og fotball

Ja, jeg vet det. Det er kjedelig å snakke om populisme når folk i Norge, selve folket i Norge, er mest opptatt av at den flegmatiske svensken ledet Norge trygt fram til nok et tap i fotball. Dette er en dag da man burde sitte ned og tenke gjennom viktigheten av å ha et landslag i fotball, om det ikke egentlig bare er en illusjon, en slags livsløgn. Sannheten er antakelig enkel og blid: Nordmenn er ikke gode fotballspillere, for de lever i verdens lykkeligste land. Jo ulykkeligere land folk lever i, desto bedre fotballspillere blir de. Det gjør selvoppholdelsesdriften.

I løpet av uka som gikk hadde TV2 Nyhetene en slags serie om hvor dyrt det er å unger i fotballklubber. 40.000 kroner i året ble nevnt. Personlige trenere for unger i Oslo ble nevnt. Og en far med normal inntekt «sto fram» og sa at dette ha han ikke råd til.

Det var veldig bra. Men ikke helt. For fattigfaren var ikke bekymra fordi barn går glipp av en stilig hobby og mye sosial moro. Han var opptatt av at landslaget kunne fått mange gode spillere fra Oslo Øst dersom fotball for barn ikke var så dyrt. Ikke ett ord om at barneidrett er til for barna og ikke for landslaget.

Men nå er det sånn at barn fra Oslo Øst ikke er så ulykkelige at de må bli gode fotballspillere. Da jeg kjørte til Forus i morges, fortalte nyhetene på FM om en undersøkelse der innvandrer-unge i Norge svarte at de ikke føler seg diskriminerte og mobba. De syns de har det godt. Trivselen kan selvsagt skyldes at de ikke kjenner noen fra Oslo Vest, men den betyr også at de ikke er nødt til å slite seg til å bli gode fotballspillere for å ha et fint liv. De kan sitte i Saras Telt og drikke halal-pils og kødde med kameratene og tulle med jentene for at de er så fine på sløret den dagen.

Å være flink i fotball er antakelig deilig. Jeg har aldri prøvd det, men fotballflinkhet ser i hvert fall ganske OK ut. Lykke er enda bedre. Lykke i verdens lykkeligste land er å ikke bli plagsomt flink, men ha en behagelig balanse mellom innsats og resignasjon. Send et helikopter med kikkert-skyttere etter seminarjævlene som forsøker å ødelegge livene våre med uforståelige fascistbegreper og perfeksjonskrav, og gå tur på stranda med en hund og en leende kjæreste etterpå.

Men populisme. Som er kjedelig å snakke om.

I Aftenbladet i dag skriver en professor at klimaet er taparen når politikarane bøyer av for populismen. Det må bety at det finnes en klima-populisme, et faktisk flertall av folk som syns påstandene om klima-endringer bare er vas. Jeg for min del oppfatter det som smittsom øko-populisme når folk skrur av sparepærene sine på lørdagskvelden for å redde Jorden fra å bli ødelagt. Uvitenskapeligere enn Earth Hour blir det vel ikke. Og Rasmus Hansson og MDG er sånn som jeg føler det, og jeg føler noen ganske sterke ting, populister, og valget av den merkelige byregjeringen i Oslo var et populistkupp.

its alright ma detalj

Dette har en slags generell betydning.

Da ordet populist forvandlet seg fra å være en hedersbetegnelse til å bli et skjellsord, forsvant det opprinnelige innholdet. Nå betyr ordet bare «drittsekk». Dermed er populisme blitt et fri-ord. Man kan bruke det til hva som helst og hvor som helst og om hvem som helst. Bruk fantasien og den politiske indignasjonen, og alle er populister. Statoil-populismen har ført til oppsigelser og førtidspensjoneringer som samfunnet taper store midler på, men det føltes riktig at folka i Statoil på det tidspunktet. Bomstasjons-populismen blant lokalpolitikere baserer seg på folkelige forestillinger om at bilister generelt har for råd og burde betale mer av alt, og sentrums-populismen er en kremmer-folkelig bevegelse som oppfatter det som en historisk samfunnsplikt at kommunens innbyggere skal besøke byen sin minst én gang i uka og kjøpe Rolfsen-blazere og kaffe til 70 kroner koppen i kulturhuset.

Man kan sette populisme sammen med alt. Narkotika-populismen i Venstre for eksempel. Syklist-populismen som vil ha egne motorveier for gulkledde pedaltråkkere i motvind. Og egentlig hadde jeg tenkt jeg skulle være snill og ikke nevne asylsøker-populismen som definerer alle som flytter på seg fra den såkalt tredje verden som flyktninger. EU-populismen som nå mener at folket i Storbritannia ikke egentlig ville ut av det europeiske fellesskapet, men helst vil bli der. Skole-populismene som både mener at elever i videregående bør stenges inne og at det er viktig at elever i videregående ikke blir stengt inne. Røed Isaksen, som mener alt. Statsministeren, som mener at vi alltid skal være strenge, men samtidig passe på at vi er romslige, og at det er viktig å være konsekvent og bestemt på en fleksibel måte. Det er populistisk, det.

Nå har jeg ikke tid til mer. Det er en slags populisme. Jeg er folk. Jeg har dårlig tid for jeg forsov meg på grunn av at klokka på soverommet var ustilt. Folket opplever sånt. Ikke rart vi reagerer.

its alright ma

IAM fredag 24.3.–It’s alright ma om hvorvidt det i det hele tatt finnes noe som terrorister vil og hva vi kan gjøre med det

 

Motto:

Temptation’s page flies out the door
You follow, find yourself at war
Watch waterfalls of pity roar
You feel to moan but unlike before
You discover that you’d just be
One more person crying

So don’t fear if you hear
A foreign sound to your ear
It’s alright ma, I’m only sighing

(Dylan)

Det ble ikke noen nyhetsblogg i går fordi et foreløpig behovsalvor grep inn i morgenen og forstyrret den freden som skal til hvis man skal ha overskudd til å håne virkeligheten.

I dag preger den antakelig IS-ansatte, men mer antakelig bare moralsk forstyrra, terroristen i London førstesider og kommentarer. Refreng-kunsten gjentar seg. Hver gang det skjer en terror-handling, strømmer kommentatorer til med ubegripelig overfladiske lykkekake-sannheter om hvordan man skal møte morderne. På førstesida i Aftenbladet i dag står det at terroristene ikke må få viljen sin. Det er jo lett å være enig i, men ingen har ennå klart å påvise om terrorister egentlig bryr seg om hva vi gjør. Det er foreløpig ingen verdens ting som tyder på at en 52-åring fra London dreper og skader medborgere fordi han vil at de skal gjøre en eller annen irrasjonell ting som å forsterke sikkerhetskontrollen på flyplassene eller innføre statlig Digipass på Facebook. Hvis terroristene hadde villet oss noe, hadde de ikke drevet med terror. Hvis terroristene hadde villet forandre oss, ville de ha meldt seg på Norske Talenter og vist rumpa på Farmen for deretter å la seg intervjue i Dagblad-Magasinet eller VG+ der de snakket ut om vanskene sine og familien og problemene ved at folk i Norge er så kalde mot fremmede.

Da hadde vi sagt vårt mest sympatiske: Ååååå! Og så hadde vi sett på en kattevideo på Youtube.

its alright ma detalj

Har idioten fra 21. juli ført til at samfunnet har forandret seg på en måte som han skulle ønske? Nei. Hvis han i det hele tatt har noen ideologi og ikke bare rasjonalisert aggresjon, så har den ideologien blitt satt tilbake med flere tiår i norsk samfunnsliv på grunn av det han gjorde. Sjøl er han en ensom, forhatt og innestengt mann uten ære eller innflytelse. Var han opprinnelig så dum at han trodde at en terrorhandling i Norge skulle vekke folk sånn at de samlet seg rundt ham? Ikke søren. Han var besatt av å drepe, og resten var oppspinn. Tyskerne som skjøt blink på jødebarn i konsentrasjonsleirer gjorde det ikke for å forandre samfunnet, men fordi det er moro å ta liv når man har et helt land i ryggen. Massakrene på Balkan var ikke motivert av at hærene ville forandre Norge eller England eller Jugoslavia, de var bare uttrykk for at gruppe-tenkning er den mest anvendte og mest effektive måten hvis man vil ha opphevd moral. Og uten moral er mennesker veldig rare og veldig opprinnelige.

Jeg likte aldri IRA, for jeg tror de bomba fordi de hadde glede av det. Det samme tror jeg om IS. Jeg tror ikke en gang at de er spesielt muslimske. De har funnet en unnskyldning til å følge testosteronet, og på samme måte som idioten fra 22. juli ideologiserte handlingene sine og alt sitt sinne mot verden og alt det han mislikte, omgir IS seg med en ikke særlig velformulert eller intellektuelt utvikla ideologi som rettferdiggjør mord. Mord er moro.

Hvis terroristene i det hele tatt har en tanke eller en drøm bak ufornuften og barbariet, må det være å skaffe seg innflytelse og respekt i muslimske land. Det vet ikke jeg noe om. Men Vesten har de mista for lenge siden, og her er det egentlig bare kommentatorer i TV som bryr seg om hva de mener eller tror.

Når det skjer terror-handlinger oppstår orgier i ønsketenkning. Medie-kommentatorene mener alltid at terroristene vil at vi skal gjøre det motsatte av det kommentatorene ønsker at vi skal gjøre. Det finnes ikke én eneste sabla kommentator som sier at terroristen ville oppnå noe som jeg også vil, men det var jo en dum måte. Bortsett fra kanskje Lars Gule. Det er som et politisk mirakel. Hver eneste gang. Andre grupper argumenterer for at terror-handlingene beviser at vi trenger strengere innvandringsregler for muslimer. Men det finnes ingen som med hånden på hjertet kan si at hvis ti IS-krigere ble hyra til å bombe T-banen i Oslo, så ville den eneste måten være at de satte seg i en synkeferdig båt i Middelhavet og håpet at de før eller siden ville havne i en asyl-leir i Hammerfest. Man bør i sannhetens navn ha evnen til å se den urimelige tungvintheten i den framgangsmåten.

its alright ma detalj

Europa er et vidåpent Disneyland der alle kan farte fritt. De ti terroristene kunne kjøpe seg en kasse taxfree Tuborg og kjøre om bord i danskebåten i to elbiler og en Prius (bare ikke en Ford Transit, for de blir alltid stoppa i alle kontroller) og hvis mot formodning de ble stansa av politiet i Kristiansand, kunne de la seg intervjue av Fædrelandsvennen og si at de ble annerledes behandla på grunn av utseende og etnisitet, og så ville TV2 Nyhetene snakke med statsministeren som ville ha sagt (tenk bergensk) at sikkerheten er veldig viktig i den vanskelige tiden vi lever i, men at vi må sørge for gode rutiner i alle ledd av prosessen, og det er viktig med etterutdanning.

Som Dylan synger i mottoet: You feel to moan, but unlike before you discover that you’d just be one more person crying.

Ærlig talt. Det er ingen ting vi kan gjøre med det. Det vi kan gjøre med, er å sørge for et intenst paranoisk forhold til alt som likner våpen eller sprengstoff. Men vi kan ikke hindre noen i å kjøre på folk med bil. Da må PST ha en årvåken ansatt i passasjersetet hver gang en muslim setter seg bak rattet. Og det er ikke sikkert at det ville ha virket engang. Vi kan ikke straffe islamister for at de er islamister. Vi kan ikke hive ut mullaen Krekar fordi han er den han er og uttrykker seg mer drastisk enn finnmarkinger. Ikke før han faktisk har gjort noe. Vi kan ikke en gang straffe folk for at de har gitt verbal støtte til IS. Det er lov i vårt samfunn. Det er lovlig å være islamist, det er lovlig å være nazist – og så finnes det er svært, tåkelagt gråfelt som angår hva som er ytring og hva som er rekruttering. Jeg misunner ikke de som skal finne ut av det.

Hvordan skal IS bli borte? Nei, si det. Det er ikke en oppgave vi kan pålegge muslimske skoleunger på Oslo øst, og det er ikke sånn at muslimer kan drive kulturell kontroll med det meningsløse begrepet «sine egne» sånn at 52-åringen i London ble snakka til rette dagen i forveien. Hvis ikke IS-terroren blir mer eller mindre borte slik IRA-terrorismen gjorde, så tror jeg det kommer til å føre til bevæpning av politi, av organiserte vigilante-grupper og til slutt antakelig folk flest. Nei, det er ikke det IS vil at vi skal gjøre. Og det kommer selvsagt ikke til å forbedre noe. Men det eksisterer et forrædersk resonnement som sier at hvis folk på fortauet i Nice eller London eller på Utøya for den saks skyld hadde vært bevæpna, ville terroristen blitt skutt etter noen få meter. Det kommer til å hete frihet til å forsvare seg, og det kommer til å hete at myndighetene har gitt opp.

Vi er ikke der ennå. Hvis vi havner der, er det ikke fordi det var det IS ville at vi skulle gjøre. Det er fordi den avvæpna, siviliserte humanismen har sine utfordringer, akkurat som pasifismen. Flere våpen vil føre til mer vold, sier vi. Og det er jo troverdig. Men samtidig sier vi at militæret må rustes opp for fred. Da er det ikke troverdig.

Det har sikkert skjedd mer i dag. Jeg dropper det. De ekstremt tålmodige kan sette seg til med Google og se om de kan finne noe troverdig om hva terrorister vil, noe som gjelder for dem alle siden de blir generaliserte. Lykke til.

its alright ma

IAM onsdag 22.3. – Om havresekk-bukkene, Europa, Bismarck og den mishandla superverdensdelen Afrika

 

Motto:

Temptation’s page flies out the door
You follow, find yourself at war
Watch waterfalls of pity roar
You feel to moan but unlike before
You discover that you’d just be
One more person crying

So don’t fear if you hear
A foreign sound to your ear
It’s alright ma, I’m only sighing

(Dylan)

Dette er Den Store Faktasjekkdagen. Faktasjekk er det motsatte av poesi (poesidagen/ var i /går), for hvis du skriver at «Bjerken den står/grønn det er vår», vil faktasjekkerne i Dagbladet og VG komme løpende fra det ufærdige rettskrivningskyrset sitt og si: «Aha! Vår, nei! Det snør i Hemsedal! Populistisk feil.»

Det var i går at Dagbladet. VG og Aftenposten fortalte at de vil melde seg ut av den subjektive politikkens verden og begynne å evaluere alle andre. Hvis du for eksempel kunne finne på å skrive at «EU er en fortsettelse av Hitlers drøm om et stort og mektig Europa», ville faktasjekkerne i den absolutt nøytrale pressen kunne fortelle at det ikke er sånn, for Hitler var nemlig død da det europeiske fellesskapet ble dannet, på samme måte som han ikke hadde noe å gjøre med Eurovisjonens Europeiske Melodifestival, for da var han fremdeles død. Faktasjekkerne vil også kunne si at det er helt sikkert at den helt sikre globale oppvarmingen skyldes CO2 i atmosfæren, de vil kunne slå fast at det helt sikkert var Russland som fikk Trump valgt til president og at Lee Harvey Osvald skjøt president Kennedy to ganger med samme kula.

its alright ma detalj

Det finnes et ordspråk om bukken og havresekken. Før var det sett på som en ulempe at bukker passet havresekker, for bukker er sultne og spiser når de får lyst. Nå er det forandra. Nå heter det «La bukken passe havresekken, for bukker er eksperter på havre». Derfor skal de tre magre bukkene Bruse, Dagbladet, VG og Aftenposten, slippe å gå over de høyrepopulistiske nett-trollenes bruer for å gjøre seg fete. De kan sitte hjemme og ete havre som de skulle ha passet på. Det var en tungvint liknelse, men det var i hvert fall en liknelse.

Parti-nytt

I dag gjør Aftenbladet bot for at papiravisa i går feiret Arbeiderpartiets gallup-fremgang i Rogaland. På førstesida smiler Høyres ordfører og tannhelsefé Christine Sagen Helgø sammen med Harald Minge i Foreningen For At Bare Direktører Skal Få Kjøre Bil PÅ Motorveien. Det er nemlig sånn at politiske kommentatorer nevnte at Aps framgang skyldes arbeidsledigheten, et paradoksalt valg ettersom faktasjekkerne i Høyre har sagt at det bare er de blå som kan lage arbeidsplasser, for de har BI-utdannelse. Siden det er valg om bare ett halvår feirer Sagen Helgø og direktørvennen at det har kommet nye arbeidsplasser i Rogaland. I tittel inne i avisa står det «Vi er halvveis til 10.000», for det folk kommer til å huske er tallet 10.000. Men Sagen Helgø sier egentlig inne i avisa (faktasjekk) at «Jeg tror i hvert fall vi er halvveis (til 10.000)». Med litt flaks blir neste gallup helt forskjellig fra den forrige. Følg med. Her kommer mer.

VG

Bare en liten tur innom havrebukk-mediet VG. Nettfronten: «Bjørn klipper Hollywood-stjerner», «Pølsa-knekk i prestisje-duell med kompis Nilsi», «Hypes i prestisjemagasin», «Fotballfrue Lena Riise: Jeg har ofret mye», «Dette mener de om hverandre», «Mannen min sliter med å få orgasme» og «Fotballprofil irritert over anonym kritikk av «Paradise»datteren».

its alright ma detaljHistorieleksa

To ting slo seg sammen til et slags resonnement i går, og jeg understreker at kanskje ingen av delene vil tåle et eventuelt kritisk gjennomsyn i havrebukk-mediene.

Først deltok jeg i en historielekse. Barn er det mest lærerike man kan ha, og i dette tilfellet skulle åttendeklassingene ha om Europa mot slutten av 1800-tallet. Da fikk jeg vite ting som jeg burde visst, om de bare hadde fortalt om dem da jeg gikk på skolen. I 1884-85 fikk jernkansler Bismarck i stand Berlinkonferansen, for han har urolig for freden i Europa. Berlinkonferansen var egentlig en oppsiktsvekkende begivenhet, for der delte europeerne Afrika mellom seg. Britene ville egentlig eie Afrika fra Kappstaden til Egypt, mens Frankrike ville ha Afrika på tvers, siden franskmenn er litt kinky. Så delte europeerne et gigantisk kontinent mellom seg. Og ikke bare det. De laget landegrenser som passet kolonimaktene, uten å ta hensyn til befolkningsgruppene i verdensdelen.

Og her gjør historieleksa noe som ikke ville blitt gjort i våre dager. Den snakker om etnisitet. Fra 2015 ble etnisk tilhørighet et tabu. Men historieboka ble skrevet før. Den skildrer fra etnisk betyr, at det har å gjøre med felles kultur, historie, bosted osv., og dessuten forteller den om hva europeisk iver etter å ta vare på seg sjøl medførte. I 1994 skjedde den forferdelige massakren i Rwanda. Opprinnelsen var egentlig til i 1885. For da kolonimaktene laget nye land i Afrika, tok de ikke hensyn til etnisitet. Det vil si at de blanda sammen tradisjonelle fiender. Da majoriteten av hutuer i 1994 slaktet 800.000 tutsier, kan det føres tilbake til at landet mer enn 100 år tidligere fikk en befolknings-sammensetning som det aldri skulle hatt.

De burde selvsagt ha brukt de 100 årene til å bli gode venner og feiret 17. mai sammen med hvert sitt flagg, men de gjorde ikke. Tilhørighet er en varig ting og kan ikke alltid kureres av vennlighet. Sjekk Balkan. Etnisitet er viktig for mennesker, og etnisitet overlever fra generasjon til generasjon. Det dummeste man kan gjøre er å ignorere den. Det nest dummeste man kan gjøre er å tro at man skal integrere bort andre menneskers kulturelle identitet. De to siste tingene var mine påstander. De sto ikke i leksa.

Som resultatet av en dypere mening i et overfladisk miljø dukket det opp et interessant Afrika-kart på Facebook utpå kvelden. I det hadde smarte folk vist at verdensdelen er så diger at den ville romme USA, Europa, Kina, India, Øst-Europa og Japan samtidig. Afrika er like stort som alle disse til sammen. Afrikanerne er på en måte de egentlige folka på Jorden, for de bor midt på, og verdensdelen deres er den gigantiske.

Jernkansler Bismarck og hans europeiske idioter satte seg til med sigaren og konjakken og delte halve verden mellom seg uten å skjønne en dritt av hva de gjorde, eller bry seg. Og det er ikke lenge siden. 1885 er litt mer enn hundre år siden. Bestefaren min var født. Ibsen satt i Roma eller et oslosted og skrev deprimerende samtidsdramaer om triste fruer i støvete stuer mens hans oppskrytte Europa foretok en av verdenshistoriens verste forbrytelser. Tidlig på 1900-tallet førte den europeiske grådigheten til en blodig begivenhet som vi kaller 1. verdenskrig, som også var en forbrytelse – og som hadde sammenheng med fordelingen av Afrika mellom kolonilandene i Europa.

Fuck Europa. Du befolka Amerika med tullinger. Du skapte Hitler som en logisk fortsettelse av Bismarck og hans fascistiske forestillinger om tysk storhet. Du skapte undertrykkelses-maskinen EU. Spør grekere og italienere. Faktasjekk? Fuck faktasjekk. Først blir du forbanna, så tenker du og så sjekker du holdbarheten i det du har tenkt. Sånn blir sunne ting til.

its alright ma

IAM tirsdag 21.3.– Om Ap, Aftenbladet og Rogalands-roen, kidnapping av Erna og magre høner

 

Motto:

Temptation’s page flies out the door
You follow, find yourself at war
Watch waterfalls of pity roar
You feel to moan but unlike before
You discover that you’d just be
One more person crying

So don’t fear if you hear
A foreign sound to your ear
It’s alright ma, I’m only sighing

(Dylan)

Jeg har skifta vers på «It’s alright, ma»-mottoet igjen. Om denne sangen heter det på nettet: «In the book, Bob Dylan, Performing Artist, author Paul Williams states this song sees Dylan acknowledge «the possibility that the most important (and least articulated) political issue of our times is that we are all being fed a false picture of reality, and it’s coming at us from every direction.»»

Man kan plukke verselinjer fra denne sangen og alltid oppdage noe reelt og interessant, en slags språklig tilstedeværelse som nesten bare finnes i poesi og i prosa som hermer poesi. Jeg bare nevner det. Mange folk tror de liker Dylan. Noen gjør nok.

I dag har Aftenbladet en voldsom, gledestrålende førsteside om at Arbeiderpartiet fosser fram på gallupen. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har sett en så naken og uforstilt glede over en meningsmåling. Det er som om Rogaland skulle ha blitt det mest generøse fylket i en TV-innsamling av penger til det helsevesenet som skattepenger skulle ha betalt. Jeg tror grunnen er at Aftenbladet mest av alt frykter anarkiet. Hvis mange mennesker mener noe annet enn de gjorde før, og hvis mange mennesker stemmer annerledes enn de gjorde før, vil det oppstå stor uro. Ikke i salgsavdelingen, for den finnes så vidt jeg vet ikke lenger, men i redaksjonen der man i mer enn hundre år har arbeidet traust og imponerende vellykka for at Rogaland skulle få en kulturell og politisk stabilitet, en tilnærmet mangfoldig borgerlighet som kom hele samfunnet til gode. For det gjorde det virkelig. Rogaland er ikke akkurat det mest spennende fylket i verden, men det har alltid vært irriterende deilig å bo her. Mange har tatt æren for det, men jeg tror det skyldtes Aftenbladet. Så når jeg mener å huske at det fantes et moderat Frp-hat i avisa, skyldtes det ikke egentlig at man var så uenig med pubertetspartiet i alle saker, men det rocka båten. Etter at Frp kom til Rogaland og gjorde sjenerende lykke hos rogalendingene, var ingenting det samme lenger. Man måtte vokte seg for hva man mente, for plutselig hadde man ment det samme som Siv Jensen.

its alright ma detalj

Forvirring har aldri vært Rogalands komle-tilbehør (oversettelse av cup of tea). Det skal være orden på ting. Dylan er egentlig ikke rogalending. Han er anarkist. Fra før av fantes det så vidt jeg vet bare en anarkist, og han drakk te der hvor journalister betalte 33 kroner for en 0,4-halvliter (nyord fra forrige uke) med pils.

Jeg har alltid forsøkt å like det de andre misliker, for poesien lever i bordene og brettene og de frynsete utkantene av persepsjonsfeltene. Men det har ikke alltid vært lett å få til. Men det finnes til gjengjeld stor skjønnhet i klippekantene og i de alternative formuleringene.

Når anarkisten Bob Dylan i sangen sin synger «he who’s not busy being born is busy dying» så tror vi rogalendinger at vi har funnet en sannhet i kategorien «there’s a crack in everything, that’s where the light gets in». Men Dylan parodierer amerikanske politikere, som gjennom lange tider har elsket uttrykket «he who’s not busy being born..osv» som et slags liberalistisk manifest. Du skal skape deg sjøl hele tida. Egen lykkes smed. Amerika er det landet der alle kan bli president. Ja. Faktisk.

Men tilbake till gallupen. Når Arbeiderpartiet i Rogaland går fram, er det som «Tore Tang» sunget av fulle femtiåringer på Jåttå Stadion, det er fortida som kommer rekende og redder oss alle fra utryggheten. Det spiller ingen rolle at det blir et ulogisk og smertefullt helvete å sette sammen en regjering. Status er aldeles quo. Det er makt i de foldede hender. Gudskjelovkvelden er tilbake, og snart synger Erik Bye i svart hvitt på 42-tommeren. I denne gigantiske nostalgien spiller det ingen rolle at Høyre fremdeles er mye større i Rogaland. Det har det jo alltid vært, uten at noen har brydd seg. Før var Høyre og Arbeiderpartiet i Rogaland så like at det var vanskelig å skille dem fra hverandre. Det var kjedelig, men koselig. Jeg mener fortsatt at Ap og Høyre burde danne regjering sammen og skaffe Norge et politisk fundament som folk faktisk har stemt på.

its alright ma detalj

TV2 Nyhetene

Jeg har hatt en matpause med TV2 Nyhetene i første etasje og har et par ting å fortelle.

For det første går det an å bruke lokket til boksene med Freia sjokolademelkpulver som topp på bokser med tunfisk. Bilde kommer muligens siden.

Dessuten startet værmeldinga sånn: «Heisan! Det ligg to store lavtrykk utafor kysten vår i dag!»

Den tredje tingen (for det er alltid en tredje tingen når folk sier at det var et par ting) var at statsministeren må forklare Stortinget eller noen andre folk i Oslo hvorfor en rapport om sikkerheten til offentlige bygg ikke blir offentlig. Dette gjelder sikkerhet mot terror, ikke strøing av fortau. Nå er det sånn at det faktisk ikke finnes måter å sikre offentlige bygg på som terrorister ikke vet om. Alle som har sett TV-serier, er eksperter på unnvikelse av sikkerhetstiltak. Derfor tror jeg ikke på han som sa i går på samme kanalen at dette hadde med rikets sikkerhet å gjøre. Han tar jo feil. Men problemet kan være at det nesten ikke står noe i denne rapporten. Det kan være at hvemsomhelst kan vandre inn i offentlige bygg i Norge bevæpna med nettroll-meninger og kvinnediskriminerende banning, og ingen ville ha stansa dem. De kunne hatt med seg en Avtomat Kalashnikova (ja, Gabriel, jeg husker jeg gikk på den onde pranken om at rosa er en vanlig farge på AK47), og ingen ville ha reagert hvis de sa at de skulle henge den opp i forbindelse med feiringen av Underoffiserenes Dag i Stortingets kantine.

Men jeg tror ikke det heller er grunnen til hemmelighold.  Pressen er grunnen. Uansett hva Sven Egil Omdal (frittstående, venstre-ekstrem elitistkommentator i Berlin) og Knut Olav Åmås (Flott Ord-direktør) sier om pressens fordelaktighet, så er det sånn at politikere etter hvert er kursa i hvordan uskyldige ting de sa kan forvandles i nettfront-titler. Ingen vil våkne en tidlig morgen ved titida og oppdage saker som «Slik kan terroristene kidnappe Erna» eller «I løpet av bare 10 minutter kan høyreekstremister ha massakret Det Norske Storting.» Ja, de ville ha skrevet massakret. Det er sånn rettskrivinga funker for tida.

its alright ma detalj

Men den nye fabulerings-journalistikken må vi antakelig leve med. Dessuten er det jo sånn at alle drastiske tiltak er ment som avskrekkelser. Høyre-ekstremistiske populister skal skjønne at hvis de, som de pleier, griper til våpen og stormer norske offentlige bygg, så vil metalldetektoren i andre etasje stanse dem. Men da må de ta heisen opp dit. De må dessuten fylle ut skjemaer for å kunne ta offentlige ansatte til fange, og hvis de begynner å true gisler, vil lensmannskontoret i Vågå eller Fjong aksjonere allerede etter ti timer, forutsatt at de har vakt den uka. For ting kan ikke skje i helgene. På alle offentlige bygg henger plakatene «Kan ikke okkuperes eller bombes mellom fredag klokka 17 og mandag klokka 07».

VG

Ja, jeg har forsømt VG og tittelen «Fant flere titalls avmagrede høner», som ikke er en melding fra rosablogger-spa i Østfold eller opptaksprøven til «Paradise Hotel», men faktisk handler om tynne fjærkre. VG har for øyeblikket en toppsak om hvor lang straff Johaugs OL-planer kan tåle, og jeg går ut fra at det står at dersom utestengelsen er så lang at den varer inn i OL, kan ikke Johaug delta. I serien om de høyre-ekstreme i Europa er dagens tittel «Danske delte ut asylspray». Javel. Spørsmålet er om han var en skojarspranker eller om han faktisk trodde den virket. Tittelen «Le Pen med frontal-angrep på rivalen» er så vidt jeg kan skjønne en opprørende sak om politisk uenighet i Frankrike, en tilstand som ifølge historikerne har vart siden Asterix og Obelix. Jeg liker også den naive tittelen «Stolt av å komme fra Groruddalen», som antakelig handler om gleden til en som ikke bor der lenger. VG er en daglig glede, men morsomst når de skriver om Trump.

Men. Klokka er halv ti. Dusj og Madla handelslag.

its alright ma

IAM mandag 20.3.– Humring i domkirken, kulturskifte i SV, interiørisme og generell fortvilelse

 

Motto:

Although the masters make the rules
For the wise men and the fools
I got nothing, Ma, to live up to

(Dylan)

Endelig mandag. Aftenbladet har i dag en av de søteste titlene jeg har sett siden den gang avisa hadde egen søndagsskole-medarbeider som faktisk så sånn ut. Tittelen ligger øverst på papirførste og heter «Biskopen fikk hele domkirken til å humre». Det er fantastisk. Man kan høre hummeret som den behagelige lyden av en velpleid Ford Anglia. Men hva kan den nye biskopen ha sagt? Kan han ha sagt «Her er jeg, så nå er det bare å starte drillinga i Lofoten!» Kan han ha sagt at han er en tradisjonell kristen av den sorten som ennå tror på Bibelen, men han skulle ønske at Jesus klipte det lange håret? Kan han ha sagt det?

Som en smart overgang kan jeg nevne at Jesus med det lange håret antakelig var omskåret, for skikken går tilbake til ca 4300 år før Kristus, og Gud skal ifølge Bibelen ha påbudt Abraham og hans familie å omskjære seg. Først skar man av seg bare tuppen av forhuden. Men rabbiene oppdaget at mange menn hatet fraværet av forhud og klarte å strekke seg en ny. Så rundt år 500 innførte rabbiene skikken med at hele forhuden ble tatt bort. Da var det ingen forhud å strekke i.

Omskjæring er egentlig et lite egnet mandags-tema når sola skinner og påskeliljene begynner å utvikle sine pubertetsgrønne penistopper. Men det har vært SV-landsmøte i helga. SV er et vanskelig parti å tolke, men når det har kjønnsskilte møter, aksepterer hijab og nekter å vedta ting mot omskjæring, får man en fornemmelse av at partiet ikke syns at Arbeiderpartiet alene skal ha den muslimske befolkningen i Oslo. Men når Lysbakken og de samtidig vil avskaffe abortnemndene og ha mer sex i skolen – det er tross alt mange skilte lærere – da begynner målgruppa å bli et mysterium. Har SV funnet en velgergruppe som aldri noen andre har sett? En gjeng frafalne feminister som fremdeles er feministiske og syns det er vanvittig irriterende med disse mennene som dukker uventa opp på bibliotekets foredragsformiddager og hører NRK Sporten på mobil?

Hvis det ikke hadde vært for at den moderne pressen har avskaffa sosiologien siden den beskriver mennesker i grupper, kunne det vært interessant om forskerne forsøke å finne den evige SV-er. Med strikkejakke i et umalt foreldrehus ikke langt fra bygrensen.

its alright ma detalj

På den annen side: Hvis kvinnene i SV er så sarte at de ikke en gang klarer å takle mennene i følsomhetspartiet, da burde de egentlig gå til legen sin i stedet for på landsmøte. Det er ikke mye menn tør si høyt lenger. De kan da umulig være et problem i parti-diskusjoner.

Men forklaringen kan være genial: SV har funnet en den egentlige forklaringen på apartheid. De svarte i de amerikanske sørstatene måtte sitte bakerst i bussen og gå på egne skoler for at ikke de dominerende hvite skulle presse på dem feilaktige historier om den hvite afrikaneren Jesus med det blonde håret. Kvinner fikk ikke stemmerett for at de ikke skulle utsettes for fordummende og forvirrende journalistikk, og arabiske kvinner går med slør for at det ikke skal bli synlig når de begynner å bli grå i håret. SV har jo også utviklet sitt barnesyn på en moderne måte og slår fast at det må være en selvsagt rettighet for et nyfødt barn å bestemme at det vil bli omskåret. Det samme gjelder tatoveringer. Hvis den nyfødte vil ha skrevet «Elsker Lothepus» på rumpa, må det være en menneskerett.

I en tid da menn skal kunne dusje i kvinnegarderoben ved svømmehallen hvis de føler seg som kvinner, virker det merkelig å skille kjønnene i diskusjonssalene. Derfor kan løsningen være en annen: Det kan være for å beskytte menn mot SV-kvinner. Det kan være at de sier mye rart.

Det går rykter om at SV før valget også vil ta avstand fra onani og i stedet anbefale flergifte. Hvis menn har mange nok hustruer, slipper de den omtalte lasten. Kvinner onanerer ikke, for det ville ha forstyrret snakkinga. Ekstremt onde tunger påstår at SV også vil gå imot homofile ekteskap for å skaffe nok stemmer til at en SV-er fra Oslo kommer på Stortinget. Alt dette er selvsagt falske nyheter.

its alright ma detalj

Siden vi startet i Aftenbladet, vil jeg nevne at Jan Zahl denne gang tar opp et viktig konflikt-tema i det vestlige borgerskapet. Hvorfor skal man klistre nytt tapet når det gamle fremdeles sitter på veggen? Hva skal man med nye puter når man har puter? Hvorfor skal det skiftes knagger i gangen når det går an å henge klær på de gamle knaggene?

Dette er ikke lett. Interiørismen er en egen form for undertrykkelse, og den utøves av overraskende mange mennesker. Det finnes bare to botemidler mot den. Skaff deg barn eller skaff deg katt. Det finnes nesten ingen mødre som kan motstå argumentet «Det er barnefiendtlig å skaffe seg nye tandre og dyre møbler når barna ikke er blitt ferdige med herje-alderen.» Gudskjelov-elementet i resonnementet er at barn ikke blir helt ferdige med herjealderen før de har flytta ut, og da er det like før de kommer hjem til foreldrene med barnebarn, og hvorfor skal nye generasjoner måtte sitte på stas og kikke på kalkhvite stoler til 5000 kroner? Katten er et enda bedre argument. «Hvorfor skal vi kjøpe ny sofa når katten bare kommer til å klore opp den også? Vil du kjefte på katten for at den kvesser klørne? Er du klar over at en katt er et dyr med viktige behov og instinkter?»

Interiørismen er imidlertid irrasjonell, slik religioner er det. Det finnes ingen logiske grunner til at folk skal føle seg mer vel når de sitter i en hjørnesofa som de frykter, enn når de sitter i en stol hvor de slapper av, for verre enn dette blir den aldri. Fraværet av Gud har ført til den kaldhjerta interiør-minimalismen. Det fantasiløse mennesker forsøker å uttrykke desperasjonen over sin indre tomhet med gråmalte hus, hvite stuevegger, hvite møbler og en eneste ulykkelig Groth-imitasjon fra Ikea hengende på den ene veggen rett over vasen med de hvite tulipanene. Dette er folka som har hvit eller grå julepynt.

VG

Alt dette tar jeg med nå fordi jeg helst ikke vil nevne at VG har startet en serie om at alle som er uenige med nettmediets kommentatorer, er høyre-ekstremister, muslimhatere, vanlige hatere, populister og hatere og nazister og hatere. VG har sett inn i hjertet på alle de er uenige med i hele Europa, som om redaksjonen hadde fått eksperthjelp av den gjenfødte Kristus, og de har sett hvem som ikke har legitime behov, men bare er ute etter å hate alle som VG mener de helst ikke skal si noe om i det hele tatt. Jeg går ut fra at Brexit er beskrevet som høyrepopulisme, siden VG er motstander av Brexit. Politikk er blitt det mest egosentriske tanke-området du kan finne. Du skal ikke respektere andre enn deg sjøl.

its alright ma detalj

På nettførste har VG en video som heter «Er Wilders Europas farligste?» Wilders er en politiker i mini-nasjonen Nederland som aldri har vært trendskapende for noe i hele Europa, for da ville kakene til søndagskaffen smakt svært annerledes. Ikke en gang nederlenderne valgte ham. I europeisk politikk er han isolert og utskjelt, og det finnes antakelig ikke én eneste journalist i hele EU som ville ha intervjua Wilders uten å ta avstand fra ham.

Jeg tror ikke det er Wilders de frykter. Det er vanlige folk. Joda, vi finnes. På samme måten som det franske hoffet burde ha fryktet folket, på samme måten som den russiske tsaren skulle ha skjønt at alle eliter før eller siden faller. Men det er ikke fordi folket hater. Det er fordi de er i ferd med å bli drittleie. Da sosialismen døde oppsto antakelig et ideologisk vakuum og en identitetskrise for jordens bundne treller. Mange vanlige folk føler seg ikke hjemme i verden, mange som før følte at de kunne stole på Arbeiderpartiet og den menneskelige sosialismen. Da både kristendommen og sosialismen ble borte, mistet mange fotfestet og troen på et ordna samfunn. Rotløshet kan føre til mye rart. Men det heter ikke hat, det heter fortvilelse.

I got nothing, ma, to live up to.

Det var det. Egentlig har jeg dårlig tid, for jeg skal ut på Ikea og kjøpe nye hyller til matboden, og jeg vil helst være der akkurat når Ikea åpner. Nei, jeg skal ikke bytte ut hyler i matboden, jeg skal ha flere hyller. Og så skal jeg forsøke å finne noe som het hyllepapir før i verden. Derfor må jeg skynde meg. Mer i morgen.

its alright ma

IAM fredag 17.3.–It’s alright ma om å være folk i et demokrati, el-biler, Paven og mer

 

Motto:

Although the masters make the rules
For the wise men and the fools
I got nothing, Ma, to live up to

(Dylan)

Jeg syns det er en sein vår. Greit nok at det blåser, og greit nok at det regner, men 3 plussgrader er for kaldt, og vi trenger egentlig varmere klima for å kunne stemme på den sittende regjeringen. Pokemon-innsamlinga blir ignorert, og sjøl om snøklokkene står hagelangs og lokker med urealistiske minner om joggesko i mars, er det bare de heltemodige hunde-eierne som begir seg ut i verden. Og joggerne. Det må gå an å fikse dette. Ved bruk av dekk-sensorer og kommunepolitiker-reiser til utlandet må det gå an å få til den perfekte våren. Her. Akkurat her. Hva skal vi egentlig med lokaldemokrati hvis politikerne ikke forsøker å få til et bedre liv for de som valgte dem?

its alright ma detalj

Det er det som er demokrati. Jeg syns ikke at Stavanger formannskap skal redde Ukraina. Jeg vil at det skal skaffe en bedre vår. Men nesten ingen andre syns det. I VG i dag står det i en tittel: «Vi blir ikke kvitt populismen». Det er ikke ment som en gladnyhet. Saken handler om Nederland, og tittelen er egentlig like teit som om det sto «Vi blir ikke kvitt demokratiet». I følge Store Norske Leksikon er populisme en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til folket i motsetning til eliten. Wikipeda legger til at populisme på 2000-tallet ofte er blitt brukt nedsettende betydning, men har tidligere hatt en positiv klang.

Med andre ord: Ordet brukes til enhver tid slik det er definert av de med definisjonsmakten. Og hvem er de? Gjett. Til høsten er det valg. Tenk på det hver dag fra nå. Hver dag.

For oss som avskyr store organisasjoner og unioner og gigantnasjoner er det selvsagt en oppmuntring at Aftenbladet i dag skriver at brukerne er mer fornøyde i små barnehager enn de er i store. Også det er en form for populisme, siden det betyr at foreldre har vurdert hva som er bra for ungene, og de bryr seg ikke så intenst om den store sammenhengen, som New Public Management-fordelene ved stordrift. Folk er også mer fornøyde i Norge enn i Kina. I USA har alle folk og alle folkeslag vært uvenner kontinuerlig siden 1776. Etter at EU overtok økonomien i verdens eldste demokrati Hellas, har middelhavsmilde grekere begynt å sprenge bomber i unionens kontorer. Antakelig. I Asia finnes det et land som heter Bhutan. Det har 700.000 innbyggere, og det har et eget lykke-departement fordi lykke blir sett på som en viktig ressurs. Overhodet i Bhutan er en konge som blir kalt dragekongen. Det er med andre ord et perfekt fantasy-land og nesten ikke til å tro.

Folk trives i små grupper. Eliten trives likevel ikke for den får aldri den oppmerksomheten som den syns den fortjener, så eliten tror på store enheter. Populisme er bare et annet ord for å bry seg om hvordan barnet ditt har det i barnehagen. Så ikke la dem lure deg ved å vrenge på ord. I et demokrati er det faktisk meningen at folk skal bestemme, og det er ikke «undergraving» eller «infiltrering» hvis vanlige folk melder seg inn i politiske partier.

its alright ma detalj

Siden det er morgen har jeg stort sett bare lest Facebook i dag.

Der sto blant annet en sak om at elbiler hetses. Det kan jeg skjønne. Tesla-er er stillegående bevis på at overklassen har råd til to luksusbiler. Nissan Leaf kjøres stort sett bare av sånne som jeg (etter påvirkning fra Jeremy Clarkson i Top Gear) kaller Peugeot-eiere, de som alltid ser ut som om de bestemmer seg for hvor de skal mens de kjører, som aldri kikker til høyre eller venstre i kryss, som ikke aner hva de hvite stripene i gater og parkeringshaller er til for og plutselig stanser midt i veien for å ta mobiltelefonen.

Men de virkelige innvendingene mot el-biler baserer seg ikke på sjalusi-motivert irritasjon. De er rasjonelle. En familie kan ikke ha bare én bil hvis den ene bilen må lades fem eller seks ganger på turen mellom Stavanger og Oslo. Ingen gjør det. Og enda verre: For hver eneste ny el-bil blir det vanskeligere å finne en ledig ladeplass. Og der kommer innvending nummer to. I hovedstaden Oslo der Folkekongen og Miljøpresidenten Johansen bor finnes nesten ikke boliger med lademuligheter. I Stavanger har enten folk egen hage og utendørs stikk-kontakt, eller så bor de i en blokk med garasje og strømtilgang. De kan i hvert fall skaffe seg nok drivstoff til å kjøre kollektivfelt fra Tasta til Madla. Men Oslo-folk er forhåndsdømt til forurensning.

Jeg liker el-biler, men de er dessverre sendt på markedet mens de ennå er frø. El-bilen er antakelig det mest uferdige produktet du kan få kjøpt i Norge, det er som om noen bestemte at den 60 tommer store LED-skjermen din bare skulle kunne brukes på AAA-batterier. Derfor vil el-bilen dø. Helt sikkert. Før korpisene har fått bestemt at ingeniørene skal finne opp bedre batterier, vil hydrogen-bilen ha kommet. Den som egentlig bruker vann som drivstoff og er forurensningsfri og nesten aldri trenger fylle drivstoff. Kappløpet med batteri-sinkene vil hydrogenet vinne.

Da får miljøvennene enda en fiende. De hater allerede at el-biler ikke forurenser, og de kommer virkelig til å ergre på seg smittsomme afrikanske virus ved tanken på at det blir skapt en hydrogen-bil helt uten ulemper. Det betyr nemlig at mobile folk har en frihet som miljøvennene ikke kan ta fra dem. Mange tunge medisiner blir nødvendige. Menn med gamle, bengalac-malte DBS-sykler kommer til å bli sett i Mosvannsparken der de kjefter på kråkene fordi de sprer kroppsgasser i astmatikerområde og etterpå måler de pollen-innholdet i vannet.

its alright ma detalj

I Facebook har jeg også lest at Arbeiderpartiet bør bevege seg mer mot sentrum. Dermed oppstår et fysikk-problem: Hvor langt inn i sentrum går det an å komme? Hvis man har plassert seg i et punkt, finnes man da i det punktets filosofiske eller abstrakte midte eller befinner man seg i et område som kan defineres av for eksempel skostørrelse? Er sentrum en geografisk betegnelse eller en matematisk? Hvis det er en geografisk, kan Ap komme enda lenger inn i sentrum ved at for eksempel Støre står på én hånd i stedet for to føtter. Men hvis sentrum er en tenkt verdi, befinner Ap seg så langt inn i den absolutte midten at alle beskrivelser av verden vil utgjøre omverden. Glem Venstre. Venstre er omtrent like mye i sentrum som ei juni-humle sitter på bare én blomst. Kristelig Folkeparti befinner seg ute i en skummel periferi der de som tror på jomfrufødsel og tørre fotgjengeroverganger på bånn av Rødehavet deler ideologi med de som hevder at vi alle er en melodi i lerkens triller og de som mener at Universet oppsto ved et uhell som aldri vil skje igjen og dessuten bare eksisterer i en filosofisk utilgjengelig boks basert på usikre evner til observasjon. Senterpartiet er egentlig sosialister som vil ha bøndenes tyranni. Det er Ap som er midten. Uten ett eneste særtrekk.

Og siden jeg stort sett siterer Facebook i dag, skal jeg også fabrikere en falsk nyhet. Den kommer her.

Den moderniserte Paven har sagt i en tale til Datanerder for Fred at det ikke finnes noe liv etter døden. Pave Jorge Mario Bergoglio fra Argentina (kallenavn Frans) har også sagt at katolikker bruker altfor mye tid på religion, og at forestillingene om at det finnes en Gud representerer en reaksjonær eskapisme som er påtvunget det arbeidende folk for at det ikke skal be om rettferdighet. Det blir også hevdet i et leserbrev til Washington Post Online at Paven har vært i kontakt med Mikhail Gorbatsjov for å få konkrete råd om hvordan han skal oppløse den katolske kirken før sin død. Hva som siden vil skje, er ukjent, men Paven skal ha bedt om at nonneklostrene blir tømt og omgjort til abortklinikker for fattige italienske kvinner.

Dette var en falsk nyhet basert på den antatt sanne nyheten at Pave Frans har gitt sin støtte til Darwins utviklingslære.

 

VG

I VG har jeg ikke funnet noe av interesse, bortsett fra at lederen ifølge nettfronten advarer SV mot «vedtak mot omkjæring». Hvis vi analyserer ordet, virker det sannsynlig at omkjæring enten er en emosjonell versjon av omkjøring (altså at man går i lange omveier rundt sin følsomhet) eller at det er å bytte «kjerring» eller at det er å bli kjær enda en gang, slik SV-ere pleier. Jeg trodde lenge at dette bare var en trykkfeil for «omskjæring», men ordet har ligget i fred på nettfronten i hele morges, så det er nok en mening med det. Jeg er ellers enig i at SV burde gå lange veier rundt sin følsomhet og ta med Venstre og KrF. Å bli kjær i enda en er en logisk fortsettelse av den sosialistiske ideen om at fellesskapet er viktigere enn individet. Så det får bare bli.

Kostholdsråd: Kål er både sunt og velsmakende. Det er det eneste positive man kan si om kål

Nå blir det pause til mandag fordi jeg handler lørdag morgen.

Nå må jeg løpe for å nå fram til Madla Handelslag klokka ti og deretter handle Burn og Gul Farris på Kiwi (de er billigere der). Dette er faktisk travelt.