Månedlige arkiver: november 2016

arab-om-prosessen-mot-prinsessen-therese

Arab om prosessen mot prinsessen Therese som alle ville målbinde

 

Tittelen er der for at de skadefro av dere skal tro at jeg ironiserer over Therese Johaug, så derfor leser de i hvert fall starten. Men det skal jeg aldri gjøre. Det finnes ingenting vittig ved Kafka-prosessen mot Norges største idrettstalent, men jeg tror de ærlige og de smarte vil finne igjen ekle utviklingstrekk i en identitetssøkende nasjon.

Først skal jeg si det så enkelt at til og med TV2 bør skjønne det.

Hvis bevis ikke ville holde i en vanlig rettssak, er de ikke gode nok. Hvis bevisførsel er omgjort til en slags sosiolekt for innsidesekta, heter det ikke lenger rettferdighet, men utøvelse av sharia-regler. Doping-reglene er sharia. Iverksettelsen foretas av idrettens imamer, og det er folk som har levd på seminarer siden de var 22 år gamle og ikke burde ha lov til å bestemme hva slags hund familien skal kjøpe.

arab om prosessen mot prinsessen Therese-1

I vanlig rettspraksis er et menneske uskyldig inntil det motsatte er bevist. I idretten er rettferdigheten motsatt. Utøveren sjøl skal bevise at han eller hun ikke dopet seg, og hvis stoffer som i enkelte sammenhenger blir ansett som prestasjonsfremmende, kan måles i kroppen i mengder som ikke ville ha ført til at ei markmus løp fortere, da er idrettsutøveren en forbryter uansett hvordan stoffene havna der. IS har en rettspraksis på det nivået. Hvis du er blitt voldtatt, skal du steines, for da har du deltatt i synd.

Johaug-saken er enkel. Hun fikk en salve av skifolkets egen lege. Han kjøpte den på apotek. I Brasil og Italia inneholder den et ulovlig stoff. Det gjør salven fordi stoffet fører til at sår gror fortere. På eska står et lite rødt forbudsskilt med Doping. Johaug skulle bare ha ett milligram på et munnsår, for hun trengte at det grodde. Og jobben hennes er ikke å lese italiensk emballasje, den er å finne den mest troverdige autoriteten og spørre ham eller henne.

TV2 gjorde voldsomt vesen ut av den røde sirkelen i stedet for å undersøke poenget. En ressursfattig TV-kanal sendte folk til Italia for å gå på apotek og for å finne en lege som kunne si at han ville ikke ha valgt den salven. På det tidspunktet skjønte alle at mediene ville bli skuffa hvis Johaug ikke fikk en streng straff. Det kan sammenliknes med at en gjeng sure medlemmer av en eller annen religion er blitt innkalt til steining, og rett før han med det brede smilet skal kaste den første sten, blir hele greia avlyst. «Nei, hun var ikke voldtatt likevel, dere må gå hjem.»

arab om prosessen mot prinsessen Therese-1

Den viktigste bevisførselen mot Johaug er en slags paragraf 22. Utøveren har et absolutt, personlig ansvar for at han eller hun ikke får i seg et ulovlig stoff. Altså. Hvis det stoffet av en merkelig grunn finnes i ugandisk urte-té, så har utøveren ansvaret for å foreta en spektrografisk analyse av teen. Eller enda verre: Utendørs ski-gjengere på kanskje 21 år skal google internettet for å finne ut om denne varen inneholder dop. Der får de 8743 treff, 2015 av dem sier at man blir kåt av teen, 347 at man lever mange år lenger og 376 at det finnes stoffer i den. Men man må lese gjennom alle 8743. På en rekke språk. Det er umulig. Det er tull. Ingen vil i fullt alvor hevde at doping-reglene skal ivaretas av Google. Og ingen kan vite om opplysningene på eska til en utenlandsk salve er fullstendige. Man kan ikke finne ut kjemisk vanskelige ting sjøl.

Johaug sjekket slik man bør sjekke. Hun fant en absolutt autoritet på doping, spurte han om det var ulovlige stoffer i salven, og da han (som også hadde kjøpt den til henne), svarte nei, stolte hun på det. I andre sammenhenger, som ikke er så viktige som idrettsmedisin, blir folk oppfordret til å stole på autoritetene. «Stol på de som har utdannelsen! Hvis ikke er du nazist!» I Johaugs tilfelle var det feil. Hun skulle ikke ha spurt legen.

På første pressekonferanse sa representanter for undersøkelseskommisjonen for idretts-sharia at mengdene av stoffet i Johaugs blod stemte med hennes framstilling.

Akkurat da var det ikke noen sak lenger. Men så gjensto dette med steininga da. Ingen ville gå glipp av den. Dessuten oppsto en fast norsk nevrose. Den er sånn, og den er like pinlig hver gang: «Hva vil utlandet si?» Jeg må ha med en parentes. Den kommer her: (Jeg har vært i utlandet. Mange utland er ikke stygge overalt, og noen er til og med OK å oppholde seg kortvarig i. Men jeg har aldri funnet noen land der jeg ville ha brydd meg om hva innbyggerne mente om Norge). Nordmenn er uhebredelig opptatt av utlandet og utlendingene. Hvis det finnes en vittig Youtube-video av en enøyd katt, så havner den ikke på VG-fronten fordi den er morsom, men fordi «hele verden ser denne!» Dessuten må det være global rettferdighet. Det høres kanskje flott ut på seminarer med gratis lunsj, men i virkeligheten er det sånn at økologiske faktorer gjør at hendelser aldri er like.

I Norge er det sånn som dette: Hvis Johaug sier at hun brukte en salve mot munnsår, og skilegen går god for det, og det er psykologisk sannsynlig, og det er kulturelt sannsynlig, og salven aldri har hatt noen prestasjonsfremmende virkning på Johaug, da er dette sant. Framstillingen til den heldige skijenta som endelig fikk noe som virket, er sannsynlig, den er synlig sann.

De som steiner de voldtatte, ga seg imidlertid ikke. «Johaugs forklaring spriker», skrev de fordi hun ikke hadde uttalt seg presist likt i alle intervjuer. En liten stund var rolsete sports-intervjuer oppgradert til rettslige avhør. Og så kom TV2 med Lersveen, som etter å ha dømt Johaug nord og ned i sine gretne kommentarer, faktisk ble satt til å intervjue henne. Det burde han ikke gjort, for han visste åpenbart ikke hvordan han skulle sette dama fast. Så da kom spørsmålet: «Hvordan vil du få meg til å tro på at du ventet en hel dag før du fikk medisinen?» Det spørsmålet er presse-historie. For første gang er intervjueren opphøyd til både aktor og dommer, og objektet skal få ham til å tro. Sjøl om han antakelig har bestemt seg for at han ikke vil.

arab om prosessen mot prinsessen Therese-1

Problemstillingen bør også bli stående som spesiell. Hadde Johaug helt sikkert ment å dope seg hvis hun ventet for lenge med å få salve? Bortsett fra at hun hadde fått salve før, men den virket ikke.

I går kom dommen. 14 måneders utestengelse for å ha kurert et munnsår. Doping-arbeidet i Norge har mistet sin troverdighet, og fortvila utøvere har sagt: Jeg får lyst til å legge opp. Som et tynt argument for urimeligheten er det skrevet at alle må behandles likt. Men det må de ikke. De uskyldige og de skyldige skal ikke behandles likt. De som ikke har gjort noe galt, skal ikke behandles likt med de som har gjort noe galt.

Therese Johaug burde legge opp. Ikke bare fordi 14 måneder er lenge, ikke bare fordi det er fordømt bittert å bli dømt for noe man ikke har gjort, men fordi idrettsgleden kommer til å være borte. Tilliten til systemet er borte.

Dette systemet er idrettsledere ikke egna til å administrere. Hvis det er sånn at doping er det aller viktigste som finnes i en prestasjons-besatt virksomhet, så må rettsstaten ta ansvaret. Ikke en sharia-domstol. En vanlig norsk tingrett med dommer og domsmenn og anke-mulighet. Konsekvensene for Johaug er gigantiske, og i en vanlig rettssak ville ikke bevisene mot henne holdt. Hun ville blitt frikjent. Rettsvesenet driter i hva utlandet syns. Så lenge det varer.

Det finnes noe nifst under Johaug-saken. En ny begeistring for fundamentalisme. Etter at kristendommen mistet sin innflytelse på kulturen, går for mange mennesker rundt i et slags filosofisk ingenmannsland og venter på at noen skal fortelle dem store, udiskutable sannheter. Ting som ikke er relative. Ting som ikke forandrer seg med tid og sted. Den manglende forståelsen for at alle hendelser og alle personer har sin egen identitet vil føre til mye vondt. Den nye puritanismen har allerede brakt med seg en polarisering av folk, levesett og meninger som vi muligens aldri har hatt før i Norge. Vi var et land der folk satte seg ned og så på saken, de lot ikke en despot med regelbok bestemme rettferdigheten i en sak uansett hva økologien var.

Egentlig tror jeg folk helst vil ha det sånn.

arab-den-narkomane-katten

arab om den narkomane katten

 

I 2001 sluttet jeg å røyke for siste gang etter å ha drevet med røykestopp som hobby gjennom hele 70-tallet, 80-tallet og 90-tallet. Det var ikke vanskelig å slutte med røyk, men det hendte at jeg sleit med å begynne igjen for jeg ble deprimert og svimmel av nikotin. På nittitallet var jeg på hjerteavdelingen til SUS fordi jeg hadde vektløfta meg til brystmuskler det ikke var plass til (true story), og der spurte de om jeg røykte, og jeg svarte: Bare når jeg går på byen. Det kan du trygt gjøre, sa overlegen som ikke ante hvor ofte jeg gikk på byen midt på nittitallet. Nå kommer poenget. Jeg røykte bare på Beverly og Skjenkestuen, så egentlig røykte jeg ikke. Men jeg var forbausende ofte på Beverly og Skjenkestuen.

Menneskenes evne til selvbedrag er den største evnen menneskene har.

Regler om menneskelig svakhet gjelder også katter, og dette skal egentlig handle om det lett forvirra dyret som ellers bruker dagen til å komme fram til en varig avgjørelse om hvorvidt den skal ut eller ikke skal ut, en bestemmelses-prosess som riktignok ikke er like vittig som Regjeringens budsjett-forhandlinger med de politiske minimoyene, men ikke langt unna.

arab den narkomane katten-1

For noen år siden ble jeg gjort oppmerksom på kattesnopet som henger fra Madla-hyllene som små flagg. Jeg kjøpte godteriet til katten, katten spiste for mye av det og spydde. Dermed ble det innført begrensninger på snop. En august-lørdag ble jeg overmannet av dyrevennlighet da jeg kjøpte kattemat på Dyregod på Kvadrat, så jeg tok med meg hjem en rosa, ny kattesnop-pose med rare klumper i. De må ha inneholdt heroin.

Katter oppfører seg normalt forbilledlig avventende, som mellomledere og motvillige joggere. De går rundt maten for å gi den dårlig selvfølelse. De ser dømmende på den, for at maten skal føle seg eufemisert når den blir fortært. Så spiser katter med hodet litt på skakke, en teknikk de antakelig har lært av Newton, og jeg mener ikke barne-TV. Sånn var det ikke med kattesnopet i rosa liten pose. Katten kastet seg over det i en imitasjon av sult. Etterpå kikket den på meg og mjauet autoritært. «Nei,», sa jeg. «Du kan ikke spise mer. Du spyr.»

Sånn oppsto konflikten om rigide regler, slik konflikter ofte gjør i systematiske hjem. Min regel var sånn: Katten kan få det rosa snopet når den kommer inn for kvelden hvis katten har vært ute etter klokka seks. Da er det greit at den har et insentiv, for katter vil egentlig være ute om nettene, og vår katt kan ikke det, for den har nerver.

En lang regel, men fornuftig.

Alle som har sett svake mennesker slutte å røyke vet hva som skjedde. Katten gikk ut for å ville inn igjen ikke bare etter klokka seks om kvelden (hos oss er det kveld), men hele dagen. Det betyr ikke at katten er smart eller skjønner oss svake dyreholdere, det betyr rett og slett at den er steinteit akkurat som andre folk. Den tror den har oppdaget en automatikk som eksisterer frigjort fra bevisste valg. Jeg burde ha etterfulgt Castro, for jeg gir ikke etter. Katten skulle bare ha snop én gang hver kveld, og ferdig med det. Fordi jeg bare skjønner sivilisasjon og ikke natur, trodde jeg at dette systemet ville nedfelle seg i dyrets arketypiske hukommelse og videreføres til de etterkommerne som kastrerte katter sjelden får.

arab den narkomane katten-1

Katter har ingen siviliserte personlighetstrekk. Den nå godteri-avhengige pusen, overstadig elsket av kulturelt overlegne skapninger som egentlig ble født for å seile over sjøen i åpen småbåt og oppfinne Amerika, ga seg ikke. Den lærte seg fort hvor snopet lå, og den lærte seg å stå på to med et uttrykk rundt snuten som ikke var bedende, men desperat. Katten tenkte på det rosa snopet hele dagen. Den vekket meg klokka fem, ikke for å gå ut og tisse eller late som, men for å stille seg foran benken med kattesnopet. Den behandlet alle tider på døgnet som etter klokka seks om kvelden, og jeg sa «det er ikke kveld nå», men katten sa mjau. Jeg var urokkelig og burde som kjent ha etterfulgt Castro. Sylvi Listhaug ville ha ment at jeg er for sta, men «ikke faen»-folk som meg er kompromissløst rasjonelle. De finner løsninger og hiver nøkkelen. Inkonsekvenser fører til at Romerriket går under.

Men katten fikk snop hver kveld. Den skal jeg ha.

Så skjedde katastrofen (nei, dette er ikke stedet for billige ordspill). Dyregod på Kvadrat meldte at grossisten som leverte de rosa posene, hadde sluttet med det, så snopet kom aldri mer i salg.

Forholdet til katten gikk inn i en krevende fase. Jeg kjøpte noen andre miniposer til 40 kroner stykket, men de førte ikke til begeistring, bare resignert fortærelse. Jeg kjøpte fiskesnopet fra Madla, men lykken ved en luksuriøs kveldsstund var borte. Katten husket det rosa snopet. Den sto på to ved benken dag etter dag, lenge etter at snopet forsvant fra Dyregods hyller. Og den gjør det ennå.

Det er nå jeg bør skrive «Allerede de gamle egyptere», men jeg skal gjøre det nesten.

Avhengighet er en av de største utfordringene som finnes. Ikke bare for katter, men for ganske alminnelige folk som egentlig bør være styrt av sunn fornuft og hemmende oppdragelse. Vi kan bli avhengig av hva som helst og nesten hvem som helst. Grensen mellom kjærlighet og avhengighet er så tynn at til og med svakbeinte bakterier kan hoppe ubesværa over den, og det finnes praktisk talt ingen forskjell på avhengighet og behov. Jeg har sett folk slutte å røyke fordi de ble sjuke av det, og to år etterpå var øynene fremdeles som slukte lanterner. Jeg har sett folk som har bestemt seg for å drikke ørsmå mengder alkohol av og til, dikte opp livskriser som skulle legitimere at de brøt egne regler. Jeg har hørt folk si at sjokolade ikke er fetende fordi det er helg. Fravær av jogging kan føre til abstinenser. Ingen ting gjør oss så ofte til løgnere og selvbedragere som avhengighet.

Det finnes en ubehagelig lærdom her.

arab den narkomane katten-2

Du skal aldri moralisere over andres avhengighet, for avhengigheter er kanskje den mest brutale utfordringen folk har. Det er ingenting som heter «han kan jo bare slutte med det», når det føles som om kropp og sinn går over i en livslang venteperiode. Når skal dette martyriet ta slutt? Folk teller dagene siden de sluttet med Rød Miks, og de framfører det med noe som skal likne stolthet, men som er sorg: «Nå er det tre år og femtiseks dager og fire timer siden jeg slutta å røyke.» Hvem husker på sånt? De avhengige gjør. Av og til tenker de at hvis de bare får en dødelig sykdom, kan de gjøre som de vil den siste tida. St. Peter og Marlboro Light, here I come! Og sallan så deilig det er å føle seg full før klokka tolv om dagen! Og jeg skal spise kjøttkaker med feit saus.

Jeg er som Castro og mangler sjel, og jeg savner egentlig ikke ting som jeg slutta med. Men da jeg sto og kikket forskrekka på naturen som forsøkte å krangle seg til rosa snop fra en grå benk, slo det meg at dette har jeg sett ofte. Mange folk har det sånn. Det er ikke fordi de er dummere enn meg eller svakere enn meg. Det er noe annet. Noe jeg ikke forstår. Noe djupt menneskelig som kan rive i folk i fillebiter. Noe som er så viktig at noen kan ofre livet for det. Far min røykte antakelig fra han var tolv år, og et sted midt i sekstiårsalderen fikk han et hjerteinfarkt som skremte ham. Han slutta å røyke i kanskje to hele dager. Det var det. Da han var sytti døde han av blodårer som var så tette at de sprakk, og jeg tenkte i mange år etterpå: Din kødd! Hvis du bare hadde slutta å røyke, ville vi hatt deg her nå.

Vi ville antakelig ikke det. For det ville ikke vært han.

Noen ting må mennesker slutte med fordi de ikke er aleine i verden. De som klarer det, er helter. Og så må vi skjønne litt av smerten til de som ikke får det til.

blogg-komfyren

arab om det gode mennesket og hans rene komfyr. En sann historie.

 

Jeg hadde en forferdelig komfyr. Egentlig burde jeg skrive at vi hadde en forferdelig komfyr, men den var min, og det var jeg som i nesten et tiår hadde forsømt det trofaste familiemedlemmet sånn at keramikkplata så ut som et tredimensjonalt Himalaya-kart og stekeovnen var så inngrodd av forgangne måltider at det smakte ribbe av rundstykkene også i juni. Komfyren hadde et knust støpsel som jeg en optimistisk romjulsdag reparerte med Gaffa-teip og godt humør. Hvis man kikket gjennom det som var ment som et vindu til hjemmebaking og svinestek, var det som å stirre rett på en svart spontanskulptur skapt over temaet samvittighet eller en fysisk solidaritetserklæring med svaksynte brødbakere. Besøkende unnlot å se på komfyren min. Et barn ble vegetarianer fordi hun trosset foreldrenes advarsler.

blogg komfyren-1

Så ble komfyren ødelagt. I god tid før julen 2016 sendte Herren en av sine engler, og engelen slo et diamantsverd i keramikkplata sånn at den sprakk på tvers fra sørvest mot nord. Sjøl om jeg er en arrogant tilhenger av rasjonalitet og visste godt at sprekken i plata ikke var farlig og ikke forverret den allerede svekka funksjonaliteten, oppsto ideen om en ny komfyr. De andre i familien er pyser som frykter brann bare du legger en slukket fyrstikk i papirsøpla. Ny komfyr ble kjøpt.

Her kommer en digresjon.

De er ikke sånn at jeg er et uhygienisk menneske. Jeg tilhører bare en annen kultur enn dere. En gang tidlig på 1970-tallet kjente jeg ei jente som strøk de vaska kjøkkenklutene, og det føltes som å høre Margrethe Munthe-sanger. I den progressive syttitallskulturen strøk vi ikke, vi brukte vi ikke såper med parfyme, vi brukte ikke deodorant, vi vaska håret i Sunlight og kvinner gikk i bomullstruser som liknet handlenett. Ml-ere forsøkte å bli som folk flest, så de bar småborgerklær og hørte Ønskekonserten for å ha noe å snakke med arbeiderne om, men jeg holdt meg unna ml-ere. De var intenst ukule og irriterende fokuserte.

Hvis kameratene mine hadde hørt at jeg snakket om å vaske en komfyr, ville de resten av livet aldri brydd seg om hva jeg mente om Neil Young eller Herman Hesse. Nå tror dere at jeg bare skriver om denne komfyren for å få anledning til å fortelle om meg sjøl på syttitallet, og det er nesten sant, men det finnes et poeng her, og det kommer snart.

Kameratene og jeg tapte kampen. Hun med de strøkne kjøkkenklutene ble til og med statsråd. Men ryddig ble jeg aldri. Nøye ble jeg aldri. Folk som stort sett hører elektriske gitarer, trommer og el-bass inne i hodet sitt hele dagen, nedprioriterer støvsugeren.

blogg komfyren-1

Derfor skjedde noe merkelig da den nye komfyren ble båret i hus av to vanvittig effektive, men tause østeuropeere. Jeg hadde vaska kjøkkenhålet som komfyren skulle stå i og skjøv den nervøst på plass, for den var så hvit, den virket så uskyldig og ren og jomfruelig. Det oppsto antakelig en projisering. Følelser som egentlig ble skapt for at menn skal bære kolikkplaga bebier, omfavnet en hvitevare som til og med het Gojira eller noe som likner. Kompromissløs omsorg oppsto. Omsorg er det samme som fornufts-katastrofe. Folk som føler omsorg, slutter å tenke.

Jeg stirra på den svarte, blanke flaten og følte og følte. «Jeg kan jo ikke sette skitne ting på denne perfekte greia!»

Det var den uverdige dagen da jeg kasta to stekepanner fordi de var skitne under. Så tok jeg for meg den urytmisk stabla skraphandelen som vi kaller gryteskap og begynte å studere undersider. Noen hadde klare avleiringer. Jeg så for meg hvordan varmen i komfyrplatene ville smelte udefinerbare ansamlinger av fossilerte matvarer og smusse til komfyrtoppen. Alle undersidene ble skrubba, som om det var slutten på sommerferien og vi hadde brukt primus i ei uke.

blogg komfyren-2

De første forsøkene gikk greit. Grytene satte ikke merker på komfyren. Men krydring av mat førte til at chilistøv og andre sveveting fløy lettsindig forbi maten og havnet på keramikken. Jeg begynte å lage mat med klut i hånda, og hver gang et grovt saltkorn nådde komfyren, var den fukta filla der som en fanatisk Mummi-parkvakt. Jeg lærte meg en teknikk med aldri å øse opp mat rett fra komfyren, men først flytte panne eller gryte over på kjøkkenbenken. Ingen bryr seg om kjøkkenbenken. Ennå.

I vårt hjem varmer vi halvstekte småbaguetter med ost. Det er renslig matlaging, bortsett fra at ost er upålitelig. Hvis man ikke har vært nøye med å legge pålegget stabilt på den smale, tørre baguetteflaten, kan ost falle av. Og sannhetens øyeblikk er akkurat når man bærer inn i ovnen. Da ligger ovnsdøra nede med sin upletta glassflate, og osteskive kan bli påvirka av de monsuniske luftstrømmene fra det varme stekerommet og falle ned på glasset, som er ca. 200 grader. Da smelter osten momentant, og så kan du forsøke å få flekken av med fuktig klut. Å nei, du! Osten er en fiende, men jeg har lært meg til å riste frikst på ostebaguetten før jeg bærer den til komfyren. Da faller flyktig ost på golvet i stedet for i ovnsdør. Et system utvikler seg. Men nervøsiteten bare øker. Hver morgen går jeg først ned og ser på komfyren. Jo. Ingenting har skjedd i løpet av natta. Den er fin.

For det er sånn. Fanatisme virker alltid. Komfyren er ren som da den kom inn under mine vinger for et par uker siden. Men jeg gruer meg til jul og ribbe. Jeg tror ribba vil sprute fett over hele innsida av ovnen. Det betyr Friundervisningens Ovnsrenser-kurs i januar. Men OK. Den tid, den sorg. Jeg skal jo også finne fram til den mest skånsomme, men effektive plateskraperen. Jeg stoler ikke på den som fulgte med fra Elkjøp.

Det går ikke an å advare mot omsorg. Fra før av hadde jeg katten, og den var nok. Hver morgen ved femtida går jeg ut på terrassen for å undersøke om været er sånn at katten kan forlate huset uten frykt, og hvis det både regner og blåser, sier jeg «Usj ute!» til katten med varslerintensitet. Katten kikker skremt på hagedøra og snur. Både katt og komfyr er mye. Følelser er det skumleste og forferdeligste vi har.

Det finnes en slags moral her, men jeg tror ikke dere er modne for den akkurat denne uka.

blogg-andedammen

arab: Når flaumen kommer til en andedam

 

Forleden fikk jeg en sjokkerende mail fra Youtube. Den gavmilde formidleren av vanlige folks videoer fortalte at seks av mine Minecraft-episoder var funnet uegnet for annonsering. Jeg har ikke akkurat så mange klikk at jeg får penger uansett, men av forfengelighetsgrunner sjekket jeg retningslinjene for annonsenekt. De nevnte nakenhet og sex, de nevnte banning og politikk som moralske kriterier som videoen skal oppfylle. Det er ikke noe problem. Jeg begynte å spille Minecraft med sønn i barneskolen, og da jeg starta egen videokanal, la jeg meg på et lunt Egner-språk som amishfolk burde like. De måtte ha funnet noe annet eller bare blitt lei av meg.

Men det er ikke problemet. Og egentlig er det ikke et problem.

blogg andedammen-2

Tidigere i høst skrev redaktøren i Aftenposten brev til Mark Zuckerberg i Facebook og klaget på at et påstått ikonisk bilde fra en glemt krig ble sensurert ut av fb fordi det viser ei naken småjente forfra. Hansens henvendelse virket rimelig på de som er fremmede for egen tid, men var skremmende for alle mennesker med gnagsår på virkelighetsforståelsen. Ikke fordi bildet ville fortjene å bli sensurert i et Akersgate-liberalt land. Men fordi selve Aftenpostens redaktør, en mann som har høy lønn for å forstå verden, faktisk gikk i ei etnosentrisk felle av molbo-format. Etnosentrisk betyr at man bare ser sin egen gruppe, sin egen kultur. Sosiolekt er et annet fint ord. Det betyr at man bare bruker et språk, og følgelig også en begrepsverden og en forståelsesbredde, som er utvikla i en liten gruppe mennesker og bare brukes mellom dem. Moderne mediespråk er en sosiolekt. Finn eksempler og skriv dem ned. Lekse til mandag.

Redaktør Hansen i trangvikorganet Aftenposten var akkurat denne dagen som en gammel Hammarlund-tegning av en mann med hatt og frakk som holder opp den sorte paraplyen sin mot været. Han er en ikonisk femtitallsnorsk oslogutt selv om Hansen er fra sørlandet eller slørlandet om du vil, for det er ikke lenge siden kvinner fikk retten til å gå utendørs uten hodeplagg. Han forestilte seg at Norge, det vil si Oslo, var verden. Oslo var det i 1960. Men ingen steder er verden lenger. Bare verden er verden. De fleste andedammene er overflaumte, og det svømmer fremmede karper i utenlandske farger i dem. Gammel-endene er skylt på land eller har drukna eller skriver kommentarfelt.

Facebook var et idiotisk påfunn som ble en så grotesk suksess at Aftenposten måtte si opp kultureliten sin og ansette Hansen. Facebook når hele verden. Utenfor Norge og det mest etnosentriske Vesten er ikke et fotografi fra amerikansk bombing i Vietnam et ikonisk bilde. I mange land er det et pedofili-pornografisk bilde. I noen land er det politisk propaganda. I noen land er bildet rasisme fordi det alltid har vært Vestens form for liberalitet at man kan vise primitive folkeslag uten klær, men ikke seg sjøl.

blogg andedammen-3

Denne kloden besto tidligere av mer og mindre glade avkroker. Lykke oppsto i krokene fordi både harmoni og lykke er avhengig av at man føler en form for kontroll, en form for daglig gjenkjennelse, en form for slektskap. Verden besto av kulturer som i mange tilfeller var så små at man kunne ta gruppebilde av alle medlemmene uten vidvinkel. Nå er verden i ferd med å få én kultur. Den er kunstig, men den er der. Ingen vil kjenne seg igjen i den, ingen vil bli lykkelige av den, men den er der. Dette er den nye kulturen: Noe som bare er der uansørensett.

Facebook er et globalt fenomen. For ikke å bli en fornærmelig vestlig spydspiss i kulturer bortenfor Aftenposten, må institusjonen bruke retningslinjer som ikke støter De Andre. De kan ikke krenke updatere som den gamle katolikk-kjerringa på Sicilia, ikke islamistene eller muslimene eller de tenksomme buddhistene, ikke kvekerne eller antroposofene eller Jehovas Vitner. Facebook er så svære at de virkelig må ta hensyn til alle, som om de var en forsøksvis religions-nøytral barneskolelektor på Voss. Med Unicef-kalender. Og det er ingenting vi kan gjøre med det. Demokratiet og ytringsfriheten gjelder ikke for Jorden. Demokratiet gjelder for små geografiske områder, helst så små at folk føler fellesskap og kulturarv. I det ufølsomme maksi-fellesskapet kan du ikke klage hvis myndighetene blokkerer Rubens-malerier av kvinner med nakent på internett. De religiøse i Bhutan har aldri hørt om Rubens.

La meg si det sånn: Jeg kaller Aftenposten for et trangvikorgan i dag. For i morgen er det kanskje straffbart.

Youtube er et annet globalitetsfenomen. I kultvideoene på Youtube finnes det riktignok mye vestlig banning og shit, men også denne globale institusjonen er hevet over hva vi i Norge syns. Google også. Her har vi tre foreløpige eksempler på globalitets-kultur som kommer til å omforme småsamfunnene i verden etter sine egne regler for minste felles multiplum. Ja. Du kan la være å bruke dem. Men hvis du er medlem av en idrettsforening og ikke på Facebook, betyr det antakelig at du ikke får treningsplanen for neste uke.

blogg andedammen-2

Og det er muligens bare begynnelsen. I dette visjonære november-øyeblikket kan vi forsøke å forutse hvem som styrer informasjonene i Vesten om femti år, men selv de dristigste og de mest forsker-trofaste vil innrømme i sitt aller stilleste, mest utilgjengelige sinn at de antakelig ikke har fantasi til å se konturene en gang. Vi vet heller ikke hva globaliteten kommer til å bety for hvor mye vi bestemmer over Norge og hvilke idealer vi mer eller mindre frivillig kommer til å tilegne oss. Noen nordmenn ble forskrekka da de ved et uhell leste nyheten om at FNs menneskerettighetsorgan hadde bedt Norge forby religionskritikk. (Wikipedia: “ Årlig, senest i 2010[, har rådet vedtatt en resolusjon som søker å forby blasfemi (Defamation of religion). Norge har jevnlig satt seg imot at ideer beskyttes fremfor personers menneskerettigheter). )Mer konkret: Det må bli ulovlig å kritisere islam. FN var i etterkrigsårene Vestens egen gutteklubb der post-kristen omsorg for Afrika utgjorde ryggraden i organisasjonens troverdighet. Men vi mister FN. Vi disponerer ikke retningslinjene for Facebook. Maksi-samfunnets forståelse av minste felles multiplum vil gjøre det. Hvis verdens nest største religion bestemmer at Facebook ikke skal formidle islam-kritikk, kommer Facebook selvsagt til å forby det. Eller den ennå ufødte tjenesten som erstatter eller supplerer Facebook. Gründere som ønsker å tjene milliarder på global formidling står i kø. For ti år siden var ingen av oss på Facebook. For tolv år siden skapte Zuckerberg nett-tjenesten som et sjekkested for studenter. I går mente en forfatter av falske Facebook-nyheter at han hadde avgjort presidentvalget i USA.

Globaliteten har ikke gått den veien vi og Trygve Lie tenkte oss.

Misjonen lærte oss at vi dro ut i verden for å gjøre alle folkeslag til våre disipler. Vi regnet med at de som fikk møte en halv-sosialistisk barneskole-moralist fra det nesten-religiøse velstandslandet Skandinavia, ville de se fornuftens due skinne på himmelen i en nimbus av vitenskap og kvinnerettigheter. Dette naive selvbildet og arven fra misjonen preger også den norske forestillingen om hvordan man skal integrere folk fra andre kulturer.

De folka som kommer hit, liker oss egentlig ikke. De fleste ser på oss som urettmessig rike, de ser på oss som naivt syndige og moralfattige, de ser på oss som fordomsfulle tilhengere av demokrati og som fiender av Guds lover. Alt dette har de rett i. Det finnes ikke noe diskusjonsgrunnlag. Du kan si at vitenskapen antyder at Allah kanskje ikke finnes og at psykologene våre tviler på Muhammeds mentale helse, men du får ingen nye venner på det. Norge er i klode-sammenheng et sært land der abortmotstandere blir betraktet som mer eller mindre kriminelle og i hvert fall reaksjonære elementer. Det finnes nesten ingen andre kulturer enn våre egne landsbygder som kan integreres ideologisk og følelsesmessig i Norge uten å svike sine forfedre og spytte på sin egen kultur. Og snaut nok de. Hvis prester i Norge påstår at Bibelen tar avstand fra homofili, blir de steina av Twitters stridsmenn.

Den norske kulturen er en spydspiss til og med i Vesten. Vi oppfatter oss som de utvalgte folka som skal vise de fattige & uopplyste hvordan menneskene ble til og hvordan de skal bli. Før hundreåret er omme skal vi helst ha fått en transvestitt som statsminister og «hen» skal lede oss inn i relativitetenes paradis. Neineinei. Jeg ironiserer ikke. Norge er på rett vei. Men i globalismens kyniske kultur-kompromisser har vi ingenting å gjøre. For globalismen kommer antakelig til å skape de største eneveldene som noensinne har eksistert på Jorden. Selskaper som Facebook og Google og De Vi Ikke Vet kommer til å styre den politiske og kulturelle gjødslinga av en bråte samfunn på grunn av sin uerstattelighet og på grunn av sin utrolige evne til tilpasning. Facebook og Google driter i at Erik Bye sang med Sjømannskoret.

blogg andedammen-3

Det var derfor herr Hansen fra Norge demonstrerte at han skjønte fuck all av hele den digitaliteten som hans journalistiske hoder ble bedt om å lære seg. Facebook skal nå alle. Alle skal finne seg sjøl på Facebook. Og hvis det plutselig dukker opp et slags snuff-bilde av naken, forbrent jentunge, så er det sånn at de som ennå holder Vietnam-krigen hellig, i global sammenheng er like uinteressante som en fjern asiatisk munkeorden. Hos oss er det selvsagt ikke sånn. Her lever Vietnam-munkene i begivenhetenes sentrum. Men vi eier ikke Facebook. Facebook eier oss. Og liker vi det ikke, kan vi gå tilbake til å sende mms-bilder av ribba til venner og slekt på julaften klokka 15.10.

Jeg prøvde å sende svar på mailen fra Youtube for å få vite hva som var galt med de seks episodene. Mailen forble ulevert, og selvsagt gjorde den det. De har bukta. De har den høyre enden. De har den venstre enden. De har kontrollen, og hvis jeg ikke vil formidle videoer hos dem, kan jeg bare la det være. Internasjonale selskaper eier oss. Prøv å leve med en pc uten å bruke Microsoft-produkter. Forsøk å få til en fiks smart-telefon uten å bruke enten IOS eller android. Prøv å logge på den pc-en du kjøpte uten å bruke Google-brukernavn.

Vi er fanga. Og vårt fangehull er ikke en celle, det er en hel verden. Vi er innestengt i et så digert fengsel at vi burde utvikle kulturell agrofobi. Og vi kan muligens ikke gjøre så mye med det.

De flinke og beleste har en felles religion. De tror at forskning viser at utviklingen er uunngåelig. De enkle mener at man må kunne gjøre noe med alt. Derfor kaller man dem fascister eller populister. Jeg tror, og det er bare en tro, at briter med pissevåte skjelvebukser gikk ut av EU som et skrekkslagent, fortvilet forsøk på å motbevise uunngåelighetens imperativer.

Vi kan stanse all utvikling. Vi kan erklære Norge som en Jesusosialistisk Fundamentaliststat og forby Google og Facebook. Så kan vi lage våre egne liberale versjoner av Twitter og fb og Snapchat og Instagram og Google. Vi kan melde oss ut av EU og FN og stenge døra ved Schengen-krysset, vi kan bygge våre egne pc-er med egne operativsystemer, vi kan vekke opp igjen Tandberg, vi kan dele ut pessarer i Oslo øst og ta penisen til Odd Nerdrum inn i flagget som et tegn på at vi er en progressiv stat og ingen skal forstyrre oss.

Men det kommer vi ikke til å gjøre. De nye folka i Norge kommer til å være helt forskjellige fra oss. Ikke bare sånn «jeg liker ikke Dylan». Helt forskjellige i en verden der alle de hensyna vi nå tar for kommende slekters skyld, er bortkasta.

Kommer det til å gå bra? Bra for hvem? De folka som blir født i 2050 kommer aldri til å ha opplevd noe annet, og de blir sikkert like lykkelige som for eksempel en nyorker er nå. Men de blir nok ikke så fornøyde som 29-åringen som sitter fredelig i hytta si på Byre og ser en helt tom fjord bortsett fra at farfaren til hans nyfødte barn ror forbi med ei makrelldorg på slep. Identitet overlever bare i små kulturer.