Månedlige arkiver: august 2016

arab humoren er død-1

arab om Humorens død og narsissismens forbannelser

 

Tenk om i hvertfall én eneste hekkans humorist hadde raljert i tegning eller tekst over den muslimske dama på stranda i Frankrike. Hun som møtte opp i august-sommeren iført et demonstrativt vinterkostyme, som hvis jeg kom i bryllup iført shorts og hippiesandaler. Ikke fordi det nødvendigvis er teit at ei muslimistisk dame vil sitte på strand, men fordi det er det også. Det finnes en dualitet i all framferd, og lykken ved humor er at den driver med vellykka tvisyn. Humor er en intellektuell øvelse i breddeblikk. I stedet for bare å se det alminnelige rett foran seg, kan man se litt ut til sidene. Der vil man også oppdage at det er en tragedie for norsk integritet at ingen ser det latterlige i samfunnets forfølgelse av den storkjefta mullaen Krekar. Ikke fordi jakten bare er dum, men fordi den er det også. Det er tragisk at ingen har sett humoren når de samme folka som i tiår har etterlyst sterke kvinner i framskutte stillinger, oier seg over Listhaug, som faktisk er den tøffeste dama i norsk politikk noensinne fordi hun brukte First House-opplæringa si til å være kompromissløst resultat-retta mens de som vil ha moderne kvinner, angrep henne for ikke å grine på de rette stedene. Det er pinlig at ingen humorist som jeg vet om har latterliggjort en nordmann som står på grensen og sier: «Her skal du få trygghet, mat, sjukehus, hus, jobb og uføretrygd hvis du bare blir som oss. Ikke litt som oss. Helt som oss. Du må kle deg som oss, du må oppføre deg som oss, du må spise som oss og tenke og le som oss.» Påtvungen integrering er antakelig den største vitsen i Tamme Vesten, men ingen ler av den.

Det finnes et gigantisk natur-reservoar av humor som ligger ubenytta, og grunnen er den politisk betinga tausheten som erstattet rausheten og forlanger at leder-skribenter og kommentar-journalister og nyhetsreportere skal gjøre alle folkeslag til sine disipler. Alle er blitt prester. Observatørene finnes ikke. Fritenkerne finnes ikke. Satirikerne har søkt tilflukt i safehouses og panic rooms. Der står det en ledig plass der jeg burde sitte helt stille og ikke si at humoren er død. Men den er.

Jeg skal nå skrive det forbudte ordet «vi». Det er jeg som har forbudt det.

Vi lever i den tida da humoren døde. Det kan høres patetisk ut, som når mennesker som sliter med voldsom fedme og overstadig fritid, sier at måteholdet er blitt borte i et materialistisk samfunn. Men det er egentlig sant. Hver gang jeg forsøker å være konfesjonsfritt vittig og lykkelig satirisk, ender jeg med å framføre en eller annen deprimerende mening. Det er selvsagt min egen skyld, men samtidig er jeg offer for et tidsskille. Da Ole Paus for lenge siden skrev visa om Sylvia Rafael fra Israel som reiste til Norge og slo i hjel en araber osv var det ikke for å belære noen om politisk moral. Det var for å være vittig. I dag ville ikke Paus klart å skrive noe vittig uten å bli en kjedelig frelserkjendis, uten å være Martin Luther, uten å være Per Fugelli. NRK-programmet Nytt på Nytt utvikla seg til det jeg har kalt et julebord i vestkant-SV med Knut Nærum som elokvent toastmaster. Da jeg slutta å se Nytt på Nytt for ett år siden, var det ikke morsomt lenger, det var som et Maran Ata-møte for politisk korrekte mindretallsfolk.

arab humoren er død-2

Humor er mye rart. Norsk humor var en gang en skoløs, full mann som forsøker å snakke med den sinte kjerringa si på en revyscene i nærheten av deg hvis du bodde i Oslo. Det var ikke alltid fint gjort, men det kunne være morsomt på den måten at man til slutt overgir seg til overdrivelser i utmatta latterkrampe. Inn i Min Hage-folka drev gjøn med dansk språk uten at det var for at FN skulle sende styrker til Danmark og ivareta internasjonale diksjonsregler. Det fantes humor. Den eksisterer ikke lenger. John Cleese nekter å opptre på britiske universiteter. Stephen Fry har sagt: «Selvmedlidenhet er den verste følelsen noen kan ha. … Den ødelegger alt rundt seg unntatt seg selv.»

Humoren ble borte fordi sentimentaliteten kom til byen. Sammen med sentimentaliteten kom den faste følgesvennen, narsissismen. Narsissismen er den politiske korrekthetens sjelevenn og humorens verste fiende. I møtet med mennesket som dyrker seg sjøl som en gud, dør selv den saligste bedehus-vits. Det er en forferdelig, utslettende fristelse å forklare sammenhengen mellom narsissisme og sentimentalitet, mellom sentimentalitet og fundamentalisme. Men siden sånne forklaringer er endeløst kjedelig lesning, skal jeg heller konstatere noe annet som heller ikke blir vittig.

Medier som ikke skriver at det vi opplever nå i akkurat vår tid akkurat denne dagen akkurat denne måneden eller dette året er en skandale eller et sjokk eller en katastrofe, har ikke en sjanse. De som tviholder på historiske observasjoner, troverdig hukommelse eller rasjonell tenkning vil forsvinne som en del av sosialdarwinismens ubarmhjertige krav om øyeblikkelig tilfredsstillelse. Narsissisme skaper selvmedlidenhet, og den overdriver ikke bare egen betydning, men opphøyer også relativt tilfeldige folk og fenomener som man i øyeblikket har valgt å klisse ned med sentimentalitetens evige foreløpighet. Trump er ikke skapt av høyre-ekstremisme, han er skapt av behovet for øyeblikkelig tilfredsstillelse av sensasjons-erotikk, som igjen henger sammen med et overdrevent behov for voldsom variasjon og enkle, digre følelsesmessige stimuli. Trump er medieporno for de selvopptatte. De selvopptatte liker bare monsterbølger, sjokktap, katastrofe-somre, ekorn-uhyrer, debattanter som knuser motstanderen og nakne rumper som hele verden ser akkurat nå.

Sentimentalismen er religionen som dyrker øyeblikkets tilfredsstillelse. Trump er skapt av den sorten medier som foto-skjendet barnelik for å tåkelegge og tårelegge forskjellen mellom flyktningestrøm og folkevandring. Ingen anstendighet. Klikk-erotisme og døgnflue-engasjement. Uten et moralsk mediesammenbrudd ville Trump vært en delvis ignorert by-original.

For øyeblikket vet du mer om brunsneglene enn om utviklingen av krigen i Syria. Du vet mer om folk som blir våte på føttene når de går til Prekestolen enn du vet om at politikerne selger smådeler av norske ressurser til utenlandske forretningsfolk. Du tror at åtte dager med regn er verdens undergang, for du lever i en egosentrisitets-kultur som veksler mellom selvforherligelse og martyrisk selvmedlidenhet over alle tings innbilte forferdelighet.

arab humoren er død-2

Narsissist-religionen er som selvopptattheten til en mann som sitter i et harem og onanerer på dametoalettet.

Humoren døde av en grunn. Den ble en trussel mot følsomheten. Men humor var tankens venn, og følsomhet har aldri vært noe annet enn eufemisert egoisme.

Før i verden (tror jeg) ville folk helst oppmuntre hverandre, trøste hverandre og fortelle hverandre at alt ikke er håpløst eller grusomt. De var som Roberto Benigni i «Livet er herlig», der han dikter en fortløpende løgn-virkelighet for sitt barn i konsentrasjonsleiren. Pappaen dyrker håpet også når alt håp er ute, for pappaer gir ikke opp. Vi gir aldri opp. Det er bra her, og det betyr ikke at det ikke kan bli bedre. Men det betyr at det vi ser rundt oss, elsker vi i alt dets mangfold. Vi elsker de muslimske slør-damene sjøl om vi ikke liker at klesplagget deres er påtvunget. Vi elsker nett-troll og kommentarfelt-galninger sjøl om vi syns at en anstendig medie-redigering ville ha beskytta leserbrev-innsendere som egentlig ikke har noe å si, de er bare desperat sinte eller desperat lei seg. Vi elsker miljøvernerne for deres rene hjerter, sjøl om hjernene er skjerma av innbilt tåke. Vi elsker radikale muslimer for deres voldsomme og ærlige alvor, sjøl om vi mener at de burde beskyttes mot å bli forbrytere i en opplyst verden, og sjøl om vi vil nekte dem å gjeninnføre kvinnehat og kvinnediskriminering i et samfunn som kjempet seg bort derfra. Vi elsker bilførerne fordi de egentlig ikke forurenser noe særlig og fordi gruppen er en uensartet allemanns-samling av folk om på forskjellige vis er avhengig av mobilitet, enten fordi det gir dem frihet eller fordi de rett og slett skal kjøre unger til barnehager.

Vi er alle vanlige folk. Det finnes ikke troll her. Det finnes bare forskjell. Vi kan elske hverandre og elske verden så mye at humoren vender tilbake i all sin mangfoldige prakt i stedet for å være et gissel i forskjellige politiske leirer.

Neste gang skal jeg forsøke å være morsom. Det blir antakelig ei patetisk greie.

arab hva kan man spille i Stortinget

arab: Hva kan Stortinget spillate seg?

 

Jeg er en av de få journalistene over 12 år som aldri har vært inne i Stortinget, men jeg har gått forbi ofte. Dessuten brukte jeg en utvidet del av barndommen til å lese noe som jeg tror het Stortingstidende nøye. Bent Røiselands innlegg, Finn Gustavsens, Bratteli og John Lyng. Som Barn Version 1.5 var jeg pubertetsfanatisk opptatt av uenighet. Sinte debatter var bedre enn jenter, og da ungdomslaget i Sosialistisk Folkeparti ble stifta i heimen min, var jeg den eneste som tok til orde for at laget ikke skulle forsøke å verve jenter. De ikke var seriøse nok. Derfor føler jeg at jeg kan si noe om Stortinget, sjøl om jeg aldri var der.

Stortinget dyrker en schizofren form for høytidelighet. Man kan si de mest vanvittig teite ting, men man kan ikke legge seg under bordet for å sove litt.

arab hva kan man spille i Stortinget-1 - Kopi

Dersom statsministeren plutselig en dag informerte det pleniske storting om at USA hadde varslet atombombeangrep på norske kystbyer på grunn av hvalfangsten og asylmottakene, ville det ha ført til debatt i Stortinget. SVs ene representant ville ha sagt «SV advarte mot denne utviklingen allerede tidlig på sekstitallet, herr President, men den daværende regjering». En Høyremann ville ha reist seg og sagt «Jeg vil gjøre representanten fra Sosialistisk Venstreparti oppmerksom på at SV ikke fantes tidlig på sekstitallet», og en eller annen Arbeiderparti-kvinne i ammeperiode ville ha sagt at «hvalfangsten er viktig for befolkningen i min hjemkommune Knølvik», og hun ville ha fått støtte av en Sp-mann med plaster i tinningen. Og så ville plutselig Ålesund ha brent igjen.

Da det ble kjent blant Facebook-folket varslingstjeneste at Erna Solberg spilte Candy Crush, var det mange ironikere som betvilte hennes evne til å ivareta verdigheten som regjeringssjef. Det hjalp virkelig ikke at Solberg også hadde VHS-spiller i sin Bergens-leilighet som skal ha vært møblert med gamle Marnburg-ting, det vil si: Møbler uten fornavn og etternavn og designpriser.

Stortinget er en slags Jeckyll og Hyde-institusjon som tillater folk å si de mest idiotiske ting og vedlikeholde formalistiske uenigheter på skatteyteres bekostning, men hvis man tar fram mobilen og spiller et spill, vil det straks dukke opp en Ap-representant som for lengst forlot arbeiderklassen, og hun uttaler seg som om hun var en høyesterettsdommer fra en av Jens Bjørneboes romaner.

arab hva kan man spille i Stortinget-1 - Kopi

Pokemon Go er et mosjonsspill på samme måte som Endomondo og Runkeeper. Noen har tenkt den egentlig puritanske tanken at i stedet for at folk sitter stille på venterommet til hjertelegen og spiller mobilspill, kan de farte rundt i områdene for å samle seg virtuelle dokker og kilometer-gaver. Pokemon Go er nesten litt for seriøst for Stortinget.

Men hvis vi først skal godta at nasjonalforsamlingen er mer driddfine enn resten av befolkningen .- hva kan man egentlig spille? Finnes det noen former for adspredelse som faktisk vil føles naturlig i en forsamling der man kaller vennene sine Herr President eller Representanten fra Hordaland? Kanskje ikke.

Jeg tror at Stortingets verdighet er basert på avfeldighet, og fritidsaktiviteter må reflektere denne tilstanden. Det gale med PokeGo er ikke at det er et spill, men at det er et nytt spill. For at norske topp-politikere skal føle seg hjemme, bør man nok til for eksempel Svarteper. Nå er det riktignok sånn at Svarteper-kortet fremdeles ser ut som en farget afrikaner på ecstasy, men spillet er enkelt og det er eldre enn kaptein Langstrømpe. Dessuten er poenget at man ikke skal bli sittende igjen med feil person. Kortspillet nærmer seg politikkens vesen, som i hovedsak går ut på at man ikke må mene det samme som de som man ikke må mene det samme som, sjøl om man er enig med dem. Da blir man sittende med Svarteper (som i vårt tilfelle er en hvit fiskeriminister) og har tapt ansikt.

 

Et annet gammelt spill er Stigespillet, som jeg fikk til jul av en tante da jeg var barn i Godalen og som jeg ikke skjønte en dritt av før ti-tjue år seinere. Stigespillet gikk ut på at man skulle bevege seg opp stiger, men plutselig datt man ned. Det var ikke vittig, det var ikke kjekt, det var forferdelig irriterende og fullstendig meningsløst. Hvis du har ramla ned fra stigen én gang, går du  ikke opp igjen. Du tar bussen hjem.

Men i Stortinget gjør de det. I Stortinget går de opp de samme trinna mot håpløsheten igjen og igjen, og hvis de detter på trynet ned, sier de bare at det gjorde de ikke, og dessuten datt opposisjonen enda lenger ned i 1987. Stigespillet er oppdragelse til overlevelse for politikere. Det er antakelig en nødvendighet om man skal tåle å ta feil i fireårsperiode etter fireårsperiode mens populister påpeker stadige fall.

arab hva kan man spille i Stortinget-2

Jeg nærmer meg Monopol. Jeg gjør det med skrekk, for ingen spill har gjort meg så deprimert som Monopol. Ikke sjakk en gang, og det var virkelig smertefullt. Monopol går ut på at du skal kjøpe deg gater og veier og sånn, og hvis noen er så dumme at de bruker det du eier, må de betale bompenger. Monopol er en verden der du ikke kan bevege deg til ett eneste sted uten at du enten blir konfrontert med at du bør ha råd til å investere eller blir utsatt for andres grådighet. Bortsett fra fengsel. Jeg kan huske at jeg følte Gå rett i fengsel som en glede da jeg spilte Monopol. Endelig en sjanse til å slappe av.

For stortingsfolk er Monopol selve Gud. All politikk handler om å bygge ting og kjøpe ting og vedta ting som fører til at folk som beveger seg rundt i samfunnet, skal betale mer. Fattig eller rik, samma det. Har du ikke råd til bompenger? Da får du sitte hjemme eller erklære deg konkurs. Gjeldsoffer-program i TV kan henge deg ut, NAV kommer hjem til deg og påpeker at en Lada fra 1987 er en altfor dyr bil for en trygdemottaker, og så kommer kringkastingslisensen i posten. Monopol er laga for Stortinget, og det burde ligge brett med tilpassa gatenavn på hvert eneste kantinebord.

Men OK. Vi andre kan spille useriøse ting. Sjøl tilbringer jeg sommeren med å skyte på tilfeldige BOT-er (robot-soldater i varierende klesdrakt) med heavygun og bazooka, og det føles vanvittig godt. Man snill av voldsspill, hvis man har evnen til godhet. Pixel-skapninger er heldigvis uten rettigheter og selvmedlidenhet, så de kan vi gjøre hva vil med. Fange en Pikachu ved Brustadbua eller skyte en militsfyr med bandana på ei Karibien-strand. Av Monopol ble jeg sint og vanskelig. Monopol er for politikere.

OK. Dette kan ha vært et middelaldersk tilfelle av politiker-forakt. Men den forakten syns jeg er like relevant som da underklassen i hundreår etter hundreår hatet overklassen fordi underklassen var fattige, misunnelige og undertrykte. Underkastelse er feil. Man skal ikke godta de andres premisser, deres forskere, deres eksperter, deres journalister eller deres politikere. Ikke bare skal de bestemme over deg, men du kan ikke gjøre noe med det, for hvis ditt eget parti kommer til makten, blir det helt likt alle de andre og bomber Libya. Hva i helsike var vitsen da? Og så skal du være tvunget til å snakke pent om dem også? Den russiske revolusjonen ble ikke istandsatt av pene mennesker. Ikke den franske heller. Hensynsfulle establishment-slaver har aldri skapt noen vesentlig forandring i verden. Annen verdenskrig ble ikke vunnet av diplomater. Vietnam ble ikke frigjort fra amerikanerne fordi vietnameserne var så greie.

No way.

OK. Det ble mye om noe helt annet. Så gale kan det gå når man engasjerer seg i spill. Så gjør det.