Månedlige arkiver: juli 2016

arab Mennesker drikker med tissen

arab Mennesker drikker med tissen

 

Det er lenge siden jeg har skrevet om den nevrotiske katten, dyret som i seg sjøl er en epidemisk bekreftelse på at sjelstilstander er osmotiske; de kan til og med smitte fra mennesker til dyr, slik at også de stakkars dyra blir til forskrekka betraktere av verden.

Jeg tror katten vår er en forskrekka betrakter.

Når jeg går på do, jamrer katten utenfor døra til jeg slipper den inn. Det er ikke bare fordi den i likhet med folk i huset har et paranoisk forhold til alt som er stengt, men også fordi den gjør nøyaktige observasjoner. Først må jeg legge til at katten vår bare drikker fra doen. Den ser uforstående på sin tildelte vannskål og lurer antakelig på hva den står der for, siden jeg ikke bruker den. Katten vet ikke hva skål brukes til. Den vet hva toalett brukes til. Så jeg har oppdaget at katten tror at mennesker drikker på det viset at de stiller seg foran toalettskåla og suger vannet opp med tissen. Katten vet ikke at det heter tissen, for katter er elendige på betegnelser. Men den ser på med høye ører og forstandig blikk og analyserer. Mennesker suger opp gult vann når de står. Sånn er det.

arab Mennesker drikker med tissen-1

Hør nå her: Jeg forestiller meg at katten ville ha funnet bekreftelse på teoriene sine hvis den hadde vært i stand til å drive forskning. For det første skjer vannsuginga så ofte at den er statistisk overlegen alle andre metoder. Dessuten ville en undersøkelse av menneskenes indre organer vist at det finnes en komplisert sammenheng mellom suge-organet og magesekken. Det gule vannet beveger seg oppover etter oppsamling i en pose i hendig format.

For katten ville alt dette vært uimotsigelig vitenskap som den hadde publisert hvis den ikke hadde vært så fanatisk opptatt av soving inntil uvaska klær at den aldri får utretta noe.

Jeg skal ikke påstå at legenden om katten beviser at all forskning er dum. Det eksisterer flotte vitenskapsmenn, og de finner fram til fantastiske medisiner som legemiddel-produsentene i neste omgang kan tjene seg søkkrike på å selge til de som har råd. Det finnes også flinke meteorologer som med imponerende troverdighet kan forklare hvorfor det de sa i går var feil.

Men fordi jeg blir imponert av det late dyrets intense opptatthet av våre drikkevaner, føler jeg at det finnes en sannhet om observasjon og konklusjon gjemt langt inne i den antatte katte-logikken. Den er sånn: Når man i utgangspunktet egentlig ikke skjønner en dritt av hvordan ting fungerer og hvordan de ble til, er det faktisk ganske lett å komme fram til kategoriske forklaringer. Uvitenhet fører muligens til mer troverdig vitenskap enn hva kunnskap gjør. Universet er et nydelig eksempel. Vår viten om Universet kommer fra en lang tankerekke som blant annet baserer seg på at det går an å bruke vår fysikk og vår matematikk på å forklare det uendelige og det uforklarlige. Vi gjør som katten. Derfor gjør vi teoretiske observasjoner av ting som befinner seg milliarder av lysår borte og forteller hvordan de har seg og når. Det trenger ikke være feil. Men hvis det er sånn at vi i metaforisk forstand er en liten katt som pleier å drikke av doen og ikke aner at den ble laga for urinering, kan vi ha kommet til virkelig vittig vitenskap.

arab Mennesker drikker med tissen-1

Neineinei. Les videre. Hør nå. Slik oppstår heldigvis filosofi. Viten er relativ. Den oppstår som et resultat av utgangspunkt. Hvis utgangspunktet er helt på trynet, vil det oppstå en uklanderlig logikk-rekke som i den eventuelle Egentligheten er feil, men likevel rett fordi den henger sammen i en etnosentrisk logikk. Man kan hele tida bevise at teoriene er rette ved å bevege seg baklengs i galskapen og vise at alt henger i hop. Katteforskeren vil finne en klar sammenheng mellom sugeredskapene i menneskenes underliv og magesekken. Den kan også bevise at menneskene tar opp gult vann nede og slipper restene ut som fargeløs væske i egna små glass gjennom munnen.

Hvis katten hadde intuisjon ville den føle at noe var galt. Det gjør den heldigvis ikke, for tvil er lite konstruktivt. Man skal ikke tvile på det beviste.

Men folk har intuisjon. Og alle de arme menneskene som føler at noe er galt med forklaringene, de er ikke katter.

Jeg har en søster som følges på do av de to kattene sine. Jeg går ut fra at de ser på når hun setter seg på toalettskålen og at de gjør seg sine egne tanker: Mennesker drikker med rumpa. Hvis de to kattene hennes hadde møtt katten min, ville det ha oppstått en vitenskapelig konflikt. Rumpe-kattene ville aldri i verden ha blitt enige med tiss-kattene, og det kunne ha utviklet seg to forskjellige retninger i vitenskapen, ja, kanskje til og med to forskjellige ideologier.

De ville alle tatt feil. Sjansene for at vitenskapen tar feil fordi den betrakter verden med menneskenes sanse- og intelligens-begrensninger som eneste verktøy, er gigantisk. Sjansene for at vi lever i en illusjon er selvfølgelig. En småfull opprørskatt kunne ha sagt til vår katt: «Han drikker ikke. Han pisser.» Da ville katten vår blitt forbanna (på en litt hemma, nevrotisk måte) og sagt: «Det er vranglære. Det finnes jo ikke sand i drikkeskåla. Pfft!»

Det var alt om vitenskapen for denne gang. Mange uansvarlige populister vil være uenige i teorien om katten. Det må vi bare leve med i et demokratisk samfunn.

 

I fjor påsto jeg at jeg er en selvutnevnt satiriker, og det er ganske frekt, men OK, det følger liten ære med satire, så betegnelsen er også en form for beskjedenhet. Satire er ikke bare at man fornærmer folk, sjøl om det er givende nok til å fungere som livsinnhold. Satire bruker humor til å fremheve de små og ubestemmelige sannhetene under selvfølgene, under alt det vedtatte, under alt det normative og normaliserte. Satire bryr seg ikke om sannheten, men om hva som finnes under den. Jeg bare nevner dette. Jeg har skrevet om det pussige fenomenet at voksne mennesker syns mobiltelefoner er usosiale, men ikke bøker. Det kan være satire, men det kan også være slik alt er.

Det er fremdeles sommer, og noen mennesker reiser til greskspråklige land der wifi-en er så dårlig at man får inn Napoleons gamle meldinger til sitt befal som Facebook-oppdateringer, noen mennesker reiser til så fjerne fjells at man ikke en gang kan se toppen som nærmeste basestasjon for mobildekning står på. De voksne i sånne familier har registrert en skremmende utvikling med det som vi andre kaller barn, og som de kaller kidsa. Men de liker det.

Bekymringsfri ungdom som ellers sitter med mobiltelefoner og nettbrett og deler seg generøst med en oppvåknende omverden, synker uten nett-dekning inn en nedtrykt transe som gjør dem uimottakelige for sosialt liv og kommunikasjon. De leser bøker. Nå tror 70 prosent av de ti som nettopp leste dette, at jeg driver med en slags kulturell sjarmoffensiv for å hylle litteraturens voldsomme evne til å skape hypnotisert engasjement. Det gjør jeg ikke. Bøker er nifse. Boklesere er nifse. Forfattere er psykisk overbalanserte eremitter som sitter aleine når de andre drikker cava og synger sorgløse Di Derre-sanger, og når det har gått ett år, skriver de deprimerte rapporter om hvor gale og overfladiske menneskene er og hvor trist alt ble etter at det lille handelslaget ble nedlagt.

arab boklesere-1

Mange voksne har sjøl lest bøker, og de burde ha oppdaget at litteraturen har en tilbøyelighet til å lukke mennesker inn i en nedslående verden av suggererende elendighets-pornografi, og så kommer ofrene ikke ut igjen før det har gått måneder eller år. Bøker er det mest asosiale som finnes. Ikke bare fordi man forbys å snakke til folk som leser, og de nekter å lage mat og tar boka med seg på toalettet hvis noen spiller musikk. Men fordi bøker genererer en stillhet som ikke bare er fysisk, men mental. Det lesende mennesket forsvinner inn i en tilstand av meg-sjøl-nok som i andre sammenhenger pleier å bli oppfatta som psykopatisk. Man bryr seg ikke om andre enn seg sjøl.

Nettbrett og mobiler er ikke sånn. De er breddfulle av delingsmateriale, de flommer over av apper som oppfordrer folk til å bli kjent med hverandre og fortelle til andre og se hva andre forteller om seg sjøl. Mobiler og nettbrett står for den største og mest dramatiske vennskaps-revolusjonen siden folk gikk ut av stuene sine den 8. mai i 1945 og fortalte alle som feiret freden hva de følte og hva de hadde tenkt og sett.

Dette vennskapet har ført til mye misnøye, og forfatter-bønsjen som egentlig aldri snakket med noen fra dagen etter at de sto til komfirmasjon et sted i nærheten av Voss, klandrer de digitale vennskapene for manglende ekthet. Menneskene med den verste sosiale angsten forsøker å lære de lykkelige hvordan de skal leve. Det som Tom Lehrer allerede på femtitallet kalte «Giving advice to people who are happier than you are».

arab boklesere-1

Rundt i hyttene langs Beseggen Steinstue sitter ungdommen med et glass bekkevann og lengter etter Snap og Insta mens de forsøker å huske hvordan varm sjokolade med dobbel krem smaker på Starbucks. Den digitale nærheten er utfordrende og genial. Den skaper følelsen av folks tilstedeværelse i alt du gjør, det gir en fornemmelse av at sjøl den minste, mislykka torsdags-vaffel er betydningsfull for din del av menneskeheten. Og dette vennskapet er ikke noe mindre ekte enn tre stavanger-pensjonister i Mallorca-bluse som sperrer adkomstveiene på Madla Amfi med sine evindelige «Javel, e det her du står, Torvald»-samtaler. En mobiltelefon er dessuten et levende leksikon som utvikler seg fra minutt til minutt hele døgnet og gir begrepet kunnskap et helt nytt innhold. Og nei, det er ikke overfladisk kunnskap. Å vite at vombat er et dyr i Australia og ikke mer enn det, er mindre overfladisk enn å ikke ane hva en vombat er i det hele tatt. Mobiler og nettbrett sprer underholdning og kunnskap utover sjelas beitemarker som gjødsel og som frø.

OK.

Jeg kan skjønne at foreldre ikke blir så betenkte som de burde når ungene leser bøker, for det er mange som tror at man blir et snilt og godt menneske av litteratur. Vi lar den urimeligheten ligge. Man blir ikke et godt menneske av å lytte til Bach heller, men det er deilig og i mange tilfeller grasat usosialt. Men det er rart at foreldre ikke oppfatter lesing som sosial isolasjon når de insisterer på at det er irriterende utmelding av fellesskapet hvis ungdom sender meldinger til hverandre eller kikker på videoer på Youtube. Nei. Det finnes faktisk ikke noen rimelig forklaring. Voksne lider av sosiolektisk dumhet og antakelig en fortrengt dødsangst. Foreldre tilhører den definerende overklassen, og de er redde for å bli borte. Alt det barn gjør for seg sjøl og har skapt for seg sjøl, er farlig, for det minner de voksne på at de skal dø og forsvinne. Det skremmende ved mobiltelefonen og nettbrettet er påminnelsen om at fortida aldri kommer tilbake. Når foreldre ser et barn med bok, tror de at fortida gjorde det likevel. Det er søtt og forståelig, men tåpelig.

Mobiltelefoner og nettbrett er de viktigste frihetsredskapene siden allmennheten fikk råd til egen bil. Bøker er OK når de er godt skrevne. Det er de ikke så ofte. Dårlig skrevne bøker er drid. I de vanskelige årene som kommer vil evnen til å være sammen avgjøre hva slags verden vi får. Og ikke ved at alle sitter på hver sin eksklusive yndlingshaug og fordyper seg i litteratur. Ikke ved at de står anspent i en kassakø og sier «Javel, du ska ha rega, ja.» Men ved at folk oppsøker folk der folk finnes og der de viser det beste av seg. Lykke, håp og lengsler. På mobilen. På nettbrettet. De enkle hjelpemidlene som strømmer varme inn i livet ditt hvis du bare har åpenhet til å gi og til å ta imot.

Hold mobildataen åpen. La wifi leve.

arab dårlig år for gud

arab: Gud har et dårlig år

 

Det er ikke til å komme bort fra at Gud har hatt et elendig år så langt. Og et fælt hundreår. I samme fart som vestlige medier mister Herren betalende tilhengere, og på samme måte som de tidligere avisleserne, konverterer de frafalne til frie kilder, som verken fører til forpliktelse eller kontinuitet.

Gud hadde en bra ting gående.

For svært mange år siden gjorde Han en avtale med det kjente Folket i Midtøsten. De skrev ned det Gud mente om saker og ting, og til gjengjeld slapp de å bo i Egypt, som var en rolsete og katte-fiksert kultur på samme måte som vår tids Facebook. Så kom bruddet. Da Gud sendte sin enbårne sønn til Jorden med den enkle jobben at han skulle ta på seg syndene til hele menneskeheten, følte det opprinnelige Folket at det skjedde et kontraktbrudd, og så satte de seg til med de gamle tekstene og sylteagurkene sine og nektet å lytte til Sønnen.

arab dårlig år for gud-1

Det var for så vidt greit, for Gud hadde ikke tenkt å si mye mer. Men den enbårne Sønnen hans brukte sine drøyt tretti år på Jorden til å legge ut om hva Faderen egentlig mente. And The Lord wept. Det vil si: Han sukket slik fedre gjør når sønnen har drukket vin og legger ut om ting.

Fram til Sønnens begeistra besøk i Midtøsten hadde Gud holdt på den harde linja. Hvis folk ikke oppførte seg slik de burde, kom det enten en diger oversvømmelse og drukna de opprørske eller så sendte han engler med flammende sverd som henretta annerledes tenkende i den delen av verden der det stort sett bare fantes annerledes tenkende. Gud støttet også folkegrupper som slo i hjel dersom noen hadde slått i hjel eller begjært deres asen og ektemake før det, og i verden fantes en solid balanse og en definert rettferdighet. Ikke en personlig.

(Gud sier til erkeengelen Gabriel: «En personlig definert rettferdighet? Hva i svarteste Gomorra er egentlig det? Hvordan kan en rettferdighet være personlig? Enten er det en rettferdighet eller så er det et pussig påfunn!»)

I et tilløp av irritasjon viste Gud seg for en annen profet etter ca. 600 år, og for at ingen noensinne skulle tro at Herren var tilhenger av fritenkere, ga han den profeten en rekke udiskuterbare absolutter. Gud opprettet på en måte religionen sin på nytt. Dette var Guds Ord, versjon 1.2, den oppdaterte gudstroen, den egentlige. Herren hadde tenkt at de litt taletrengte og sjølgode tilhengerne av Sønnens besøk i Midtøsten skulle slutte seg til Gud 1.2, men det gjorde de ikke. Til Guds enorme fortvilelse begynte sønnetilbederne å tilpasse Guds ord. Filosofer med dårlig ånde og unevnelig seksualitet spredte sine lettvintheter rundt blant folk, og sønnebønsjen plukket opp noe her og noe der og forvandla de opprinnelige Guds ord til ugjenkjennelighet.

arab dårlig år for gud-2

(Gud ropte til erkeengelen Gabriel: «Vet du hva de sier? De sier at jeg snakket i symboler, og at mitt ord ikke skal tas bokstavelig! Gabriel! Gomorra heller! Hva holder du på med? De sier at jeg er motstander av å slå i hjel! Som jeg har funnet opp!»)

Gud skjønte at Han ikke hadde en sjanse. Han kunne ikke vise seg for menneskene, for det ville skape frykt og forvirring, siden sinnsroen til agurkspiserne i Midtøsten ikke fantes i noen andre folkeslag, og sønnegjengen ville ha oppfattet Guds inngripen som et angrep på demokratiet.

(Gud skrek til erkeengelen Gabriel: «Jeg er Fader Vår ikke tilhenger av demokrati! De sier at jeg er det.»)

Det ble bare verre. Den skriftlige kontrakten som Gud skrev med folket i Midtøsten, og som Sønnen reviderte litt ungdommelig, ble forvandla til det ugjenkjennelige. Menneskene fant på at de ble skapt som langsomme forvandlinger av apekatter, en så latterlig forestilling at Gabriel sa: «D-d-d-d-et tullet blir b-b-borte av seg selv.» Men det gjorde ikke. Da Gud oppdaget at menneskene når de først hadde fjernet Helvete også tok vekk Marias jomfrudom, ble han så fortvilet at Grønlands-isen kalvet: «Ikke jomfru? Hallooo?! Er det noen som har sett forplantningsutstyret til Den Hellige Ånd? Han er ei due!»

Jeg må nevne at tilhengerne av Guds Ord 1.2 holdt seg til sine opprinnelige tekster hele tida. De tilbad Gud i stedet for å tilpasse Ham, og de æret den opprinnelige kontrakten som var enkel og uten liten skrift: «Dere er ikke Gud. Ikke lat som om dere er det. Dette er min jord. De voksne bestemmer.»

arab dårlig år for gud-1

Jeg skal ikke gå i detaljer.

Det siste året har antakelig vært ett av de verste, men det er ikke sikkert. Gudshusene i sønne-verdenen kom omsider til troens totale sammenbrudd: Det ble innført som fast praksis at hvis mange mennesker på sosiale medier mener ting mer enn én dag av gangen, betyr det at dette er Guds vilje og Kirkens lære. And The Lord wept. Det vil si, Han lo så Han skreik. «Gabriel, de har vedtatt hva jeg mener! De har stemt over det!» «D-d-d-du tuller!» sa Gabriel. «Nei,» svarte Gud med en rik armbevegelse, «de har avsatt meg som Gud. De er Gud sjøl, og nå sier jeg Fanden spare sjøl i stedet for selv, som om jeg var en ny bibeloversettelse. Dette er ikke en religion lenger, det er et sosialdemokratisk manifest!»

Gabriel lurte på om han skulle si noe. Men du lurer ikke den allmektige.

«Det v-v-verste er egentlig at d-d-de forlanger at 1.2-tilhengerne skal bli som dem, ellers blir d-d-de utvist fra landet.»

«Du tuller,» sa Gud.

Gabriel mistet motet. «Ja,» smilte han. «D-d-det var en spøk.»

arab meningen med sommeren

arab Hva er meningen med sommeren?

 

Hva er meningen med det hele? Hva er meningen med at den frie atletfisken makrell havner i boks? Hva er meningen med så høye fortauskanter at pinnsvin dør i gata? Men fremfor alt – hva er meningen med sommeren? Er den bare for at vi skal frykte værmeldingene etter at bestillingene er utført? Hver dag?

Forleden kjørte jeg den uselviske turen fra Vestlandet, langs Sørlandet og helt til Oslo, drevet av mulighetene til familiegjenforening og lokket av den besynderlige sjarmen til norske bensinstasjoner. Jeg har stått i ca sju dokøer mens familien kjøpte avlatsmat, for man skal ikke bruke annen manns do uten å tilgodese hans lommebok. Jeg har sett skjebnens skyer komme og gå, jeg har kjent temperaturen endre seg så radikalt at den egentlig burde gjøres til gjenstand for folkeavstemning. Sommeren er en maktfaktor i livet vårt. Man starter i 11 grader på Tjensvoll, stanser rituelt i regn på Statoil-stasjonen på Ålgård, som ennå ikke har tatt navnet til en rodeo-oppvisning, og så kommer det endeløse Sørlandet som ikke stanser før den lille kaosbyen Drammen. Alt sammen for å finne igjen følelsen av sommer, alt sammen for å holde fast en forestilling om at en bil som flyter fritt av forlatt og halvspist overforbruk inneholder det livet egentlig er til for.

Før jeg går videre litt statistikk. Bamble kommune i Telemark hadde det beste sommerværet på turen østover og på hjemturen vestover. Sånt gjør inntrykk. På bensinstasjonen med verdens tynneste kaffe var det 21 grader, og den nostalgisk djuptblå Grenlands-himmelen breiet seg mellom så hvite skyer at de kunne ha reklamert for kokain eller sengetøy. Temperaturen i Bamble er det jeg husker best fra de 10 timene. Hva er det med sommeren? Er det så sjukt enkelt som dette? At 21 grader er avhengighetsskapende bedre enn 19? Og det var meningen med sommeren?

arab meningen med sommeren-1

Og så?

Sommeren betyr så mye for folk at det må være en mening med den. Det tragiske er at for eksempel vestlendinger har tilbrakt tusen år med å lete etter alle livets svar i den hellige boka til et folk fra Midtøsten, og der er det alltid varmt. I Midtøsten driter de i varmegradene. Feriepreferansene er unevnt. Bibelen sier ingenting om at du skal tisse minst ti meter fra hytteveggen. Det betyr at den eksistensielle meningen med sommeren aldri er blitt skikkelig fastslått. I den viktigste av alle årstider vingler vi rundt i fornemmelses-basert leting etter hensikten, men vi vet ingenting. Til og med seksuallivet er bedre analysert enn sommeren. Det finnes regler for hvem som skal sitte tolv grader øst for toastmasteren i bondebryllup, men ingen har bestemt noen verdens ting om det viktigste vi har: To flyktige, forræderiske måneder da alle pengene skal brukes opp og alle forventningene skal tilfredsstilles.

Det finnes to hoved-versjoner av sommeren. Den klassiske og den moderne.

Den klassiske sommeren besto i at folk enten dro til ei 6 kvadratmeter stor trehytte på Vier eller i Ryfylke, eller de bodde i en solarstinkende trebåt med makrellblod på sitteplassene. Hytta hadde ingenting annet enn dårlig plass og primus, så vann og strøm måtte man bære eller ro hjem fra en kilde i nærmiljøene. Melka kom fra bondegård og var tjukk av fløte. Brødet reiste med rutebåten og ble utdelt klokka fire. Familien var ute sammen hele dagen, og ingen snakket om været, for dette var den gang folk var så fattige at de ikke hadde råd til misnøye. Sommeren var som livet ellers. Man tar det som det kommer og sparer på småmyntene. I fjorten dager var ingen helt reine unntatt på hendene, og til og med de voksne badet på djupt 18 graders vann og prustet seg opp gjennom taren med niselyder og ugjenkjennelig frisyre. Det var sommeren. Den etterlot ikke en følelse av tapt livsinnhold, for ingen hadde spesielle forventninger til den. Så ble den til nostalgi.

arab meningen med sommeren-5

«Drid i,» sa blomsten til bien.

Den moderne sommeren kom først på 1990-tallet. Da skjedde det store hamskiftet. Nordmenn skapte et vanvittig paradoks på størrelse med molbo-teknikken med at man skjærer hakk i båtripa for å huske fiskeplassen. I de månedene da en slags relativ varme endelig kom til det kalde landet deres i nord, reiste store deler av befolkningen til land som alltid har det varmt. Folk som trives med 21 grader og sol i Bamble, burde egentlig besøke Spania i oktober eller mars. Juni, juli og august er avskyelige i det vi kaller Syden. 40 grader i skyggen er det samme som hipstersein turiststeking i jålete gryter, det har ingenting med livskvalitet å gjøre. 40 grader i skyggen betyr at du må sitte ved vannet hele dagen, en form for passivitet som antakelig fjerner alle barneskole-kunnskapene om hovedsteder og gjør folk ukvalifiserte til hoderegning. Et dyrt og tragisk idioti som betød slitsomme reiser og fjorten dagers familie-uenighet om ytre forhold som ingen klarte å kontrollere. For å tåle varmen, måtte de voksne drikke store mengder alkohol.

Meningen med sommeren var ubestemmelig før. Når man reiser 500 mil for å finne skygge, blir den tragisk.

Det oppsto alternativer. Den slitsomme gamle Norge-sommeren ble videreutviklet til to nye former for martyrisk menigmanns-askese. Camping er den naturlige fortsettelsen av det trange hyttelivet, men i det gamle skjulet i fjæra fantes i hvert fall en slags ro. Folk som dro fra campingplass til campingplass, tok vare på det tungvinte ved hytteferien, og de utvidet ubehaget med konstant reising. Campingfolk flykter som rømte fanger, drevet av merkelige visjoner om at en teltplass ved Notodden er viktigere enn en teltplass ved Kragerø, sjøl om alle steder for camping er helt like. For å tåle mylderet og den vonde maten, må de voksne ha store mengder alkohol.

arab meningen med sommeren-2

Turgåer samler aggresjon.

Den andre askesen er Turen. Den store, strevsomme kampen mot oppoverbakker så ubehagelige at våre forfedre ikke en gang ville ha slått seg til der for å unnslippe Svartedauen. Moderne frakt-mennesker bærer plutselig alt de trenger gjennom ubebodde fjellområder på nevrotisk jakt etter en opprinnelighet som alltid slo seg til i lavlandet. Turgåerne er sommerens munkeorden, de er et klosterfolk som oppsøker lidelsen for å kompensere for den slitsomme vinteren. De blir så trøtte at de sover hvorsomhelst og drikker hvasomhelst, og forestillinger om at sommeren er noe de må klare, noe de må bevise, forvirrer sjela og skaper underbevisst misunnelse. Turfolk er alltid misfornøyde med andre mennesker. De hater alt det de andre gjør, fordi det er behageligere. Fjellvandrerne står bak bensinavgiftene og bompengene.

Kanskje kommer de likevel nærmest meningen med sommeren fordi de finner seg sjøl. Hvis det er sånn at sommeren skal være en arbeidsfri periode da du opplever hva som egentlig bor i deg, har turgåerne gjort det bra. Hvis sommeren er til for at du tvert imot skal finne fram til roen i det rastløse, da har de bomma.

Kanskje gjelder det også de svermene med buss-misbrukere som samles om ei multi-linguell dame med liten plakat foran alle verdens domkirker og strømmer som kloakk gjennom fortidas stilige institusjoner som siden ble nedgradert til turistmål. Sacre Coeur i dag, Westminster Abbey i morgen med lunsj i Windsor Slott. En slags vilt uengasjert kultur-porno, et peep-show for folk som blir mer og mer fremmede for hvert land de besøker. Det er feil.

Ingen innrømmer at ferien var feil. Det er en like stor skam som å ha laget mislykka julemat. Løgnene om sommeren antyder at den egentlig er en prestasjonstid. Den er noe vi må få til. Også folk som ikke bryr seg om at de er dårlige i jobben sin, har et forfengelig forhold til sommeren. Det er nifst.

arab meningen med sommeren-3

Han bryr seg ikke.

Vi har alltid vært et folk uten filosofer. Fraværet av selvstendige tenkere er ikke bra. Filosofi gjør menneskene upraktiske, men balanserte. Et folkeslag med filosofisk trening har allerede tenkt, og når det oppstår digre begivenheter som brylluper, begravelser, snøras og fridager fortsetter de som før, bevisst til stede i sin egen forestillingsverden. Tenkende sivilisasjoner bryr seg ikke om været. Tenkende mennesker bryr seg ikke om å slappe av, for de gjør det inni seg. Alltid. De lager aldri statistikk, og de trenger ikke meningen med sommeren.

Må det virkelig være en mening med sommeren? Ja, det må det, for det er en mening med alt. Selv overbeviste darwinister uttaler seg om systematikken i Universets tilfeldigheter og påstår mekanisk at naturen har ordnet det så viselig at, og de kan få seg til å si at blomsten har sprikende følehorn for at insektet skal tro at den er en gigantisk dronningveps. Alle finner meninger med alt i naturen, ikke bare de som tror på en ingeniør-Gud som ble sliten på søndag.

Det må være en mening, men den er tydeligvis uutgrunnelig, som andre viktige ting. Uransakelig, som andre viktige verdier.

Meningen med sommeren kan være å skape flere skilsmisser. Den kan være for at barn som har sittet innestengt i bilferier eller har lidd seg skakke av fulle foreldre på hotellrom, skal bli romanforfattere. Sommeren kan være for at vi skal lære oss å tåle skuffelser, for at vi aldri skal bli fornøyde med kroppen vår, for at Yatzy skal bli en mental trussel, for at alle skal hate lukta av dau fisk, for at kontorfolk skal få fri i hele august på grunn av ankelbrudd eller senebetennelser, for at man igjen skal begynne å like mørket.

arab meningen med sommeren-4

Bien svarer blomsten.

Kanskje er meningen med sommeren at den skal oppheve seg selv. Kanskje er den til for at vi skal lære oss å like resten av året og aldri ha ferie mer enn ei uke av gangen. Menneskene er lykkeligst når de skaper. På sommereren forsømmer vi alt vi liker i en fiktiv feiring av alt det vi verken liker eller kan.  Sommeren er blitt et forstadium til døden, der vi dyrker evnen til overflødighet og mulighetene til å bli glemt. Sommeren er offer for overfokusering. Den blir dyrka som om den var en flink femåring med femten bestemødre.

Det er ganske deilig i sola når temperaturen ikke truer helbreden. Så gå stille ut i sola. Men ikke gjør så hekkans mye vesen av det at stygg shorts ser ut som et religiøst tvangsplagg og grilling likner fakirisme. Bare vær der. Meningen med sommeren er at du skal glemme den. Helt sikkert.

arab trump

arab: Våg å stå som Island!

 

Det er egentlig næringslivet som bestemmer. Demokratiet har full frihet til å diskutere dimensjonene på kloakkrør og plasseringen av nye lekeplasser for hofteskadde hunder, men det er egentlig pene pengefolk som bestemmer. Det er ikke mer enn rimelig. Det er de som vedlikeholder arbeidslivet ditt, også i land der 60 prosent av befolkningen er ansatt i offentlig virksomhet og tilbringer livet på kurs og seminarer (en utenlandsk overlege på psykiatrisk avdeling for forvirra mammaer sa en gang til meg: «Jeg kan ikke jobbe i dette landet. Hver gang du skal ha tak i en ansatt, er vedkommende på kurs!») Det er de som koker åtte hundre forskjellige produktnavn potetgull (makrochips) driver hjulene som holder i gang hjulene som fører til at de som egentlig hadde tenkt å bli ballettdansere eller brannmenn, har en jobb å gå til.

arab trump-1

Demokratiet er en konstant forsinkelse. Folk er teite. Direktørene liker dem ikke. Politikerne liker dem ikke. Twitter-eliten liker dem ikke. Kommentatorene i de mediene som klager over at de sjøl minsker, liker ikke sine egne kunder, men av og til skriver de i det minste at velgerne ikke skjønte hva de gjorde. Det er den eneste anerkjennelsen folket kan vente seg i et samfunn som styres fra styrebord og seminarpodier. Bortsett fra når noen medier melder at «alle mener» hvis de treffer ei dame med kul barnevogn femten meter fra kontoret sitt, og hun sier at nå er sommeren slutt.

Hver gang folk stemmer for noe som jeg syns er forferdelig, er jeg glad for at de ikke bestemmer noe.

Hver gang folk faktisk stemmer for noe jeg setter pris på, ergrer jeg meg over at det ingenting kommer til å bli annerledes uansett.

Status quo har sta i fornavnet sitt. Det betyr at det bestående aldri gir seg. Hvordan i svarteste helsike klarte Hitler å få støtte i Tyskland?! Sjøl om folket i strassene ble imponerte av utsiktene til å bære brun uniform og ha påkledd voksensex med kona i küchenet og kircha, så skulle jo bare de egentlige makthaverne, potetgull-produsentene, ha sagt nei. Tyskere var et tilbakestående volk.

arab trump-2

Alt dette skriver jeg fordi britene selvsagt ikke kommer til å forlate EU. Alle visste på forhånd at EU har laget lover mot at britene skal kunne gå ut av EU, og folkeavstemningen ble arrangert for at Samfunnets Foresatte skulle skjelle ut sitt eget folk og skremme vettet av dem sånn at de stemte for å fortsette som en tysk koloni. Da folket ble så fascistisk at det stemte for utmelding av en byråkratisk kapitaliststat, for i våre dager er bare fascister motstandere av konkurranse-hysteri og elite-styring og man er dessuten en uvitende idiot hvis man er motstander av å importere arbeidskraft til et land uten arbeidsplasser, da fant de fram de reglene de hadde visst om hele tida. Gotcha!

Nå går jeg og håper at Donald Trump skal vinne presidentvalget i USA. Det blir fantastisk. Alle vet at Trump ikke kan være president i USA. Så det må man gjøre noe ved.

I et land der alle mennesker har automatvåpen i kjøkkenskuffen, er det en ganske god sjanse for at Trump blir skutt. Men det vet han. Så han kommer til å dra rundt i en modifisert pavebil med skuddsikre vindusviskere og atomvåpen. Det blir ikke lett å skyte Trump.

Så har vi den litt anstrengt juridiske. Trump er ansett som rasist, og en amerikansk president kan ikke være rasist, for USA er den store smeltedigelen, og man kan ikke ha en leder som i realiteten tar avstand fra antakelig 70 prosent av undersåttene. Det vil si: Det kan man. Men han må ikke røpe det. Trump kan miste presidentjobben ved riksrett, og så blir visepresidenten, en 22 år gammel kabaretsangerinne fra Texas, ny president. Vakre Jolene skinner som nasjonens første kvinnelige sjef og siden valgt for neste periode og går over i historien som den beste presidenten noensinne. Det er en ganske god løsning.

arab trump-1

Den amerikanske revolusjonen er den beste løsningen. Liberale mennesker i en rekke stater langt fra folk bestemmer seg for at de ikke kan være i union med sånne som velger Trump til president. De påberoper seg både politisk og mentalhygienisk rett til nødverge og melder de østligste og nordligste statene ut av de unifiserte statene i Amerika. For at komplett selvstyre ikke skal kunne forkludres, etablerer de seg som nasjoner. De to sørligste statene pluss Mexico fortsetter som USA, mens det oppstår 50 nye nasjoner som ber om FN-medlemskap, men vegrer seg mot Nato.

La oss si det sånn: Utenrikspolitikk blir aldri mer det samme. Den frie delen av England, som blir delt i Nord-England og Det Virkelige England, oppnår fred og fordragelighet med Irak og Iran og Kina og Russland og til og med Australia. Afghanistan blir en republikk med kristen formålsparagraf i skolene for gutter og jenter og Ukraina blir okkupert av FN.

Den Amerikanske Revolusjonen fører til at også statsvitere skjønner det åpenbare: Ingenting er så skadelig for verdens-samfunnet som digre land og unioner. Putin ber om unnskyldning for at Russland ikke er delt i tolv og får fredprisen av det nye vertslandet District of Columbia.

arab trump-2

Trump blir den viktigste og nyttigste presidentkandidaten i historien og belønnes med varig tilhold som USAs oppsynsmann for fisket i Grensejacobselv. For verden blir aldri den samme etter at alle oppdaget at USA var en altfor stor nasjon, og den gjorde egentlig bare skade på seg sjøl og sine innbyggere, den skapte aggresjon og mord og hat og fattigdom, misunnelse, egoisme og banaliserte versjoner av religion og politisk filosofi. Da amerikanerne i USA valgte Trump var det fordi de var blitt lei av hverandre. De var lei av å være for mange, de var lei av å ha tusen identiteter i stedet for én. Drittleie folk gjør sinte ting.

Da jeg var nesten ferdig med denne håpefulle kommentaren, vant Island over England i fotball-EM. De samme folka som sjikanerte England for å ha valgt bort EU, gudeforklarte et folk på rundt 300.000 mennesker som i følge seg sjøl vinner fotballkamper fordi de kjenner hverandre så godt. Kameratene fra Island har spilt mye sammen, for de er få. Island er en bitteliten nasjon, og derfor funker den.

For mange år siden leste jeg om en professor i ett eller annet fysiologisk fag, og han sa at menn med små peniser er bedre elskere, for det skal mindre blod til før en liten penis blir stiv, mens store peniser nesten alltid dingler litt. Store land dingler mye. Små land dingler ikke. De står som Island.