Månedlige arkiver: juni 2016

arab bunader og hijab

arab: Bunad og hijab hører i hop

 

Nå kan jeg endelig få sagt det. Jeg liker ikke bunad. Ikke en gang i 1972 da jeg gjennomgikk min første og sterkeste nasjonale oppvåkning fordi dressene ville selge Norge til tyskerne, ikke en gang da klarte jeg å like bunad. Det var ikke bare fordi jeg syns plaggene liknet ukontrollerte meksikanske julefeiringer. Det var mest fordi bunadene fikk kvinner til å se ut som klesfanger. Det er godt å endelig få si det: Bunaden ble laga for å undertrykke kvinnelig seksualitet, den ble planlagt og sydd for å pakke inn friske damer i en overflødighet av tøy som ikke bare stengte sola ute, men også tankene. Joda, man ser øynene på bunadsdamer, og det er flott. Men i lengden blir det litt impotent å stirre på øyne.

arab bunad liten-1

En varm syttende mai traff jeg min venn Ludde utenfor Bjergsted. Det var før parken ble et slags UNICEF på nasjonaldagen og før han ble gift, og det vandra bunadsdamer forbi i solsteiken (ja, dette er lenge siden). Han nikket mot en av de varmest kledde nasjonalsymbolene og sa stille: «Klam i hakket».

Antakelig. Selv menn med høy moral tenker kropp. Det er sånn vi er laga, og man kan være uenig i skaperverket, men man kan ikke ta det bort. Den visuelle spenningen vil alltid være der.

Forleden ofret mediene en grasat overflødighet av oppmerksomhet på at ei dame fra Rogaland hadde fått sydd seg hijab til bunad. Etter utseendet å dømme kom slekta til dama fra et sted rundt Midtøsten der alle gudene av en eller annen grunn valgte å opprette alle religionene, på tross av at de som bodde her nord faktisk trengte dem mer. Dama tok seg sjukt godt ut i bunad og hijab. Antakelig ville hun også tatt seg sjukt godt ut i mormorforkle og fredagsvask-dult. Hvis hun hadde vært stygg, ville det antakelig aldri ha blitt noen mediesak, men dama fra Rogaland fikk hijab til å se ut som den fineste hodestasen en bunad kunne få. Her var det snakk om komla og bacon. Her var det snakk om Davy og Mini. Her var det snakk om Harald og Sonja. Perfect match.

Nå er det blitt sånn at feminister blir sinte hvis man nevner kvinneundertrykkelse, så det skal jeg gjøre. Jeg har levd opp på syttitallet da kvinner kledde seg så nakne at de ikke bar deodorant under armene en gang. Jeg har vært med på bomullstruse-revolusjonen, og da en ugift kamerat sa under påvirkning av alkohol at han likte at damer bar sexy undertøy, ble det så stille i festlokalet at man kunne føle at Inkvisisjonen kom. Kvinnefrigjøringa var en diger nasjonaldugnad, som man ville ha kalt det i dag, og den skal ikke ha vært for ingenting.

arab bunad liten-1

Hijab er sydd for kvinneundertrykkelse, og man kan kalle det et skjerf så mye man vil, og det er klart at heller ikke kvinner skal fryse på hodet. Men hijab er en fangedrakt. Det er også bunaden. Norge var et nevrotisk land. Kristendommen og den generelle bygde-puritanismen har skapt så mye ulykkelig seksualitet at de burde få sitt eget varselskilt: Se opp for kjønnsnevroser i veikanten. Bunaden er en av de innpakningene som fikk kvinner til å likne usorterte Fretex-stabler. På Jæren gikk kvinnene rundt i svart og hadde ikke ansiktsuttrykk. I byene kalte de mannen sin for Far og tenkte med angst på den gang husbonden ved et uhell så kona si naken. Før syttitallet var Norge et kjønns-fiendtlig helvete av et land, og bunaden gjenspeiler en kultur som var så redd for kroppen sin at ei dame ville havna rett i helvete hvis kun kysset en manns brystvorter. Alt var flaut. Nasjonen levde med sjela til en sint og redd ungdom i førpuberteten.

Så kom lyset og kroppsgleden som ei byge med oppholdsvær over Norge og land det er nesten naturlig at vi sammenlikner oss med. Skandinavia ble et befridd område. Når småjenter eksperimenterer med risikobilder på Snapchat er det bare en fortsettelse av kampen mot skammen, og sjøl om de driter seg ut og griner, medvirker de egentlig til en åpenhet som kommer til å bli til noe. Skammen skal aldri få komme tilbake. Skammen har mange fjes og mange drakter, og vi skal ta den hver gang. En gang i tida trengte heterofile fredagskvelds-elskere den frigjøringsstøtten som homofile får i dag. Aldri glem det.

Jeg syns bunad og hijab var en sann og logisk kobling. De er harmoniske sammen, og man kan fritt tenke: Nettopp. De to der er laga for hverandre. De kommer fra samme tankeverden. Og det finnes sikkert et relevant museum i nærheten.