Månedlige arkiver: mai 2016

henningdød-2

Henning er ubegripelig, uerstattelig død

 

Henning Larsen er ubegripelig død, og det kommer til å bli vanskelig å forholde seg til, for det stemmer ikke. Henning levde på en måte ikke i tiden, han levde utenfor den eller djupt inni den, og jeg vet at det kanskje er noe man sier om en bråte med folk, men han gjorde det faktisk. Noen ganger føltes det som om han var fra «Kairos Røde Rose», en mann som kom ut av musikken, som kom ut av filmen og levde et romantisk liv i en realistisk verden. Andre ganger var han en pertentlig rasjonalist som planla bilkjøring gjennom hele Europa før mobiltelefonens tid og ga meg et kart på 25 sider for at jeg skulle kunne følge etter ham på franske motorveier. Alt stemte. Henning visste hvor mange minutter det tar å kjøre ei bil-mil i regnet et godt stykke fra Hamburg.

Han kunne så mye så intenst. En leksikon-sonette. Han utretta så utrolig mye.

henningdød

En gang så vi Cronenbergs «Naken lunsj» på filmfestival i Haugesund. Jeg merket ikke at Henning sovnet, men han fortalte det etterpå, for det var en del scener han ville sjekke. «Jeg vet ikke om de scenene var med i filmen eller om jeg drømte dem». Han hadde drømt de fleste, og han mente at hans versjon var bedre enn Cronenbergs. Han hadde helt sikkert rett, for Henning hadde alltid rett. Når Per Dybvig tegnet ham fra Haugesund, sa han klart og tydelig «Gu’ va han ei!», og når Henning sa «gu’ va’ han ei» visste du at du sannsynligvis hadde forferdelig feil eller burde hatt det. I et endeløst tiår levde jeg så tett innpå ham at jeg kunne fornemme musikken som alltid strømmet gjennom de lydbærende cellene i kroppen som om den kom fra sjelas Spotify, og han lærte meg at grusomt kategorisk er den sanneste form for ydmykhet. Henning var en ydmyk mann med en gigantisk sjølironi, men det betyr ikke at han var hemma av beskjedenhet.

henningdød-1 En dag spurte en eller annen mellomleder i Aftenbladet om det ikke var et problem for Dan Tagesen og meg at vi både var filmanmeldere og gode venner med kino-inspektøren Larsen. Dan svarte at jo, det var et problem på den måten at hvis vi likte en film, var det stor sjanse for at Henning snøftet et foraktelig «øh» og så på oss som om vi var idioter. Integritet kan være viktigere enn vann og lasagne (vi spiste bare det i Cannes i 1985, for ellers måtte vi ha tenkt på mat). Det finnes folk som lever av integritet, og jeg kan ikke huske at Henning noensinne sa «det har du sikkert rett i». Han var for ydmyk til å smiske, og arroganse kan faktisk være naturlig hvis man vil gi andre mennesker veldig mye tillit. Som film-anmelder i NRK Lokalen ble han kjent for en robust, verbal friskhet som han burde ha fått mye kjeft for. Men alle likte Henning. Og hvis de ikke gjorde, var de helt sikkert helvetes idioter. Gu’ sa han ei!

Henning Larsen er ubegripelig død, og jeg hater oppregninger, men for hans skyld skal jeg forsøke meg på en kortvarig, etter hukommelsen.

Jeg tror jeg så ham for første gang på TV i spørreprogrammet «Zoom». Da jeg flytta til Stavanger, traff jeg ham som kinoinspektør for kinosjef Harald Hermansen, og han fortalte at far min hadde lært ham å kjøre film i Folken. I 1985 reiste jeg for første gang til Cannes og hadde følge med ham på flyet. Da det landet i Nice var vi blitt uatskillelige. Seint på åttitallet sluttet han på kinoen for å drive videobutikken «Zoom» på Sunde, men medieverdenen er en nådeløs biotop, og fordi lokal-TV formidlet TV3 eller hva det var, krympa videoutleien i Stavanger, og så gikk det ikke så bra lenger. Han kom heldigvis tilbake til kinoen som kinosjef og siden som programansvarlig. Det får være nok fakta. Han likte dem, men jeg gjør ikke. Fakta forvrenger opplevelsen og forteller ingenting. Bare tanker forteller.

henningdød-2 Lengre enn det blir ikke oppregningen. Henning hadde musikkutdannelse fra Norge og filmutdannelse fra London, og han kombinerte kompromissløs elitisme med en naturlig og folkelig arbeiderklasse-tilhørighet. Han hatet harryer, men han kunne omgås folk med omsorg og sann samværsglede, et ord han ville ha hata. Han likte Sylvester Stallone og Ken Loach like mye. Jeg himla med auene over Loach, men skjønner det likevel. Henning elsket så du kunne se det utenpå. Jo, det er sjeldent. Han elsket musikk og han elsket film uten sjenanse. Alle folk elsker jo familien sin, og Henning gjorde det med en konstant overfølsomhet. Tøff i kjeften, men mjuk som en jentunge. En intuitiv miks av følelse og tanke, og en rå og hyppig humor som tillot seg det meste. Man kan selvsagt ikke elske for mye, men man kan gjøre det nesten. Noen elsker så mye at de tidvis får trøbbel med å ta vare på seg sjøl. Henning fantes et sted i det landskapet. Utsatt og sart, men samtidig med et løvetannbarns selvsagte overlevelsesevne.

Jeg aner ikke hvor gammel Henning var da han døde, og jeg vil ikke vite det. Han levde i sin egen tid, en personlig blanding av før og nå, en slags tidsreise i midten av alt det han elsket. Han ble antakelig født som en litt gammal mann, og derfor ble han aldri eldre. Henning var en gåtefull tilstand, for sjøl om han var åpnere enn de fleste mennesker med alt mellom himmel og jord, fantes det noe i ham som aldri ble helt røpet.

henningdød-1 Nå er Henning Larsen ubegripelig, uerstattelig død, og fordi han var et legeme i en sjel, er jeg fristet til å si at den vakre mannen fra «Kairos Røde Rose» har flyttet inn i lerretet igjen. Det er egentlig like stor sjanse for at han har tatt bolig i et flygel, og hvis de spiller musikk i den himmelen som han antakelig ikke trodde på, kommer det til å bli uvante krangler om klangtemperatur og repertoar.

Jeg liker ikke å skrive om døden, for jeg respekterer den ikke. Jeg liker ikke å skrive noe som likner på nekrologer, for det blir sagt mye teit om folk når de er borte. Men det gikk ikke an å ha kjent Henning Larsen og ikke fortalt om det. Så dette er på en måte begynnelsen, men det eneste noen får lese. Jeg kommer til å fortsette å skrive om ham i hodet mitt lenge ennå, men jeg stanser her, for alt må jo ta slutt et sted.

Gu’ må det ei.