Månedlige arkiver: september 2015

arab det var uka si det 44

Det var uka si det 44 for siste gang

 

Dette blir antakelig den siste «Det var uka si det» jeg skriver. Grunnen er enkel. For å skrive om uka som gikk, må man følge med på nyhetene, og det blir jeg så flau av at jeg ikke orker mer. Jeg gruer meg hver dag til TV2 Nyhetene og VGNett. Dagbladet, Aftenposten og NRK.no har jeg sletta fra ipaden, og i framtida skal jeg konsentrere meg om sportssendinger på TV. Det er pysete. Jeg vet det. Men overdrivelsenes gigantiske fellesorgasme går ut over det optimistiske menneskesynet mitt, og det trenger jeg.

Det var ei fryktelig uke. Plutselig begynte alle de uten egentlig hjertelag og uten egentlig forstand å dele bilder av et barnelik på Facebook, sjøl om Redd Barna og flyktningeorganisasjoner ba dem vise respekt. Bildet viste ikke teater, det var ikke en installasjn, det var et menneske som hadde dødd, ikke en sensasjonell tårebegivenhet for overmette og sentimentale nordmenn. Et hvert menneske som dør, er en forferdelig ting. Når barn dør, er det uutholdelig. Jeg er ennå imponert over at ikke idealistene, i sin iver etter å ramme alle som tenker annerledes enn de sjøl, la ut bilder av barnelik fra Utøya. Da viste de respekt, sjøl om alle andre reaksjoner tydet på at de så på 22. juli som en politisk begivenhet som skulle fjerne høyrekreftene for alltid. Den manglende respekten for den døde treåringen var hjerterå, den var barbarisk og så sjølopptatt at det handler om politisk narsissisme.

Jeg klandrer ikke media. De er sånn. De er den psykopatiske onkelen som man har sittende i en kjellerleilighet med beskjed om at han skal holde kjeft om slektskapsforholdet, for ellers blir han kasta ut.

Men vanlige snille folk lot seg overmanne av sorg-eksotisme og jamra den utslitte løgnen: Et bilde forteller mer enn tusen ord.

Det gjorde bildet ikke. Pappaen til den lille gutten var ikke en rømling fra Syria. Han kom opprinnelig fra Syria, men for tre år siden fikk han og familien bosted og jobb i Tyrkia. Til medier har mannen forklart at han syntes han tjente for lite. Og far hans mente at sønnen burde flytte til Europa for å få fiksa tennene sine. Først hadde han tenkt at familien skulle bli igjen i Tyrkia, men de ville ikke ha penger til mat uten hans lønn. Så tok han dem med. Ut på mafiabandittenes middelhavstur, og så gikk det som det gikk. Og det var forferdelig. Og det var kanskje enda forferdeligere enn skjebnen til de desperate som har flykta med krigen i hælene. Dette var en gutt som kunne ha vokst opp på fredelig vis i Tyrkia. Hvem var det som lokka pappaen med et økonomisk bedre liv et sted i Europa, der treåringen antakelig hadde havna i Camp Asyl i en årrekke mens myndighetene sjekket pappaens historie? Var det mafiaen? Var det egentlig oss?

Det finnes en politisk polarisering i Norge, og den kommer til å rive landet i to. Den kommer kanskje til å rive det snille sosialdemokratiet så voldsomt i to at vi aldri blir ett igjen. Det finnes de som mener at pappaen til treåringen ikke var en flyktning, men en migrant. Det finnes de som blir så sinte av at noe Per Sandberg har antydet kan vise seg å være sant, at de kaller folk som differensierer begrepene, for pakk (det var en fb-venn søndag) og nett-troll. For øyeblikket er det flyktninge-mobben som har de mest hatefulle innleggene, men dette balanserer seg nok på sikt. Stadig flere kommentatorer bekymrer seg for at Norge er i ferd med å bli som Sverige. Et land der folk ikke tør si hva de egentlig mener fordi den ressurs- og innflytelsesrike pk-bønsjen forsøker å kvele all uenighet med beskyldninger om dumhet og hjerteløshet. Godt støtta av medier som ikke lenger husker hva jobben deres er og driver krig mot egne lesere og mot ytringsfrihetens forutsetninger: Du skal ikke bare ha lov til å si hva du mener, men du skal kunne gjøre det uten å havne i en offentlig gapestokk. Og gapestokken i vårt samfunn står ikke i kommentarfeltenes mørke bakgårder, den står oppstilt som portstolpe ved medienes vakre fasader.

Flyktningene og migrantene rammet den norske kommunevalgkampen som en Viagra-sending i Impotensforbundet. Alle skulle ha, alle skulle bli trippelt så storarta som de var i vår, da drukningstragediene starta og politikerne liksom sa, kanskje vi skal utrede en båt liksom. Seriøst.

Jeg skal avslutte det som antakelig er slutten med en mini-leksjon i demokrati:

– Jaså. Mener du det? Det var interessant. Ja, jeg skjønner hva du mener sjøl om jeg ikke er helt enig.

Og så: Gud hjelpe dere alle.

arab det var uka si det 43

Det var uka si det 43– Flåtten, Tybring Gjedde og den muslimske mamma

 

Jeg vil etter forrige ukes lesninger gjerne komme med et kort varsel: Journalisten er den nye flåtten. Han finner de mjuke hudpartiene hos folk og borer seg inn med viftende armer og bein. Og vel inne suger han blodet ditt. Med seg har han den nesten-dødelige og resistente bakterien som framkaller publisiose. Den manifesterer seg ved at alt du gjør og alt du sier samt gamle bilder og videoer av deg rammer deg som en sykdom. Publisiose har et sykdomsforløp som går fra det bagatellmessige til det skjebnesvangre. Sykdommen er langvarig, og den er ikke morsom. De som blir ramma, kan ta tilflukt i den norske fjellheimen og aldri komme tilbake til folk. Den eneste kuren er å gi intervjuer om selvmordstankene og hudsykdommene samt fortelle om hva man følte på et barns dødsleie.

Det var den korte versjonen om flåtten. Så til det motvillige og det ulystbetonte.

arab det var uka si det 43 detalj 2

Det går fortsatt mot det norske presidentvalget som egentlig skal bestemme at Siv Jensen ikke lenger er finansminister og at Jonas Gahr Støre skal bestemme over norsk flyktninge-politikk. Dette kommunevalget er antakelig det mest fremmedgjorte jeg noensinne har sett på. I går sa en eller annen fortapt sjel at ungdommen etterlyser humor i valgkampen. Han er borte nå, for han måtte ut og lete etter hjernen sin i den brune dunken. Men det gjør ingenting, for jeg er jo egentlig motstander av kommunevalg og bystyrer. For de som tror at man kan finne folk som er kvalifiserte til å være nummer 37 på MDGs liste i Sokndal, må valgkampen være en skremmende opplevelse. Forleden sa partiets muslimske ordførerkandidat i Oslo at Frps Tybring Gjedde hadde en sykdom og representerte nett-trollene. Så sa Tybring Gjedde at han ikke er på internett og at han aldri har skrevet en nett-kommentar i hele sitt liv. Litt seinere på dagen sendte TV2 Nyhetene innslaget om igjen. Med samme påstand.

Det oppsummerer valgkamp. Ingen hører egentlig etter hva noen sier. Valgkamp er som en stilisert teater-framstilling av en dystopisk kommunikasjons-filosofi. Mennesker er ikke i stand til å skjønne hverandre, og derfor lytter de aldri. Valgkamp er Beckett. Lysbakken reiser til Syria for å fortelle hva han følte da han så flyktningene, og det er et innslag i kampen om hvem som skal bestemme hvor sykkelstiene skal gå.

Ikke mer om kommunestyre-gladiatorene nå.

I stedet skal jeg fortelle om i sommer. Enda en gang. Men følg med.

arab det var uka si det 43 detalj 1

I august satt jeg utenfor Dyreparken badeland med ei skjeppe tursekker og avkledde klær fordi baderen i familien ga opp 25 graders friluft på grunn av vinden og gikk inn i trettigraders-bassenget mens pappaen unnvek sørlendingenes italienske garderobeskap-kø og satte seg i sola mens han kikket på alle menneskene med altfor liten sympati.

Så oppsto et slags Hebdo Moment.

Til bordet ved siden av kom en liten muslimsk mor, omtrent på størrelse med Madonna. Religionen kan jeg gjette fordi hun var så overdådig påkledd mørke bomullsklær at man nesten bare så nesa og munnen. Hun snakket kontinuerlig med høy stemme til fire barn som ikke sa noe særlig, men tok lydig imot plastesker med salat oppi. Jeg må innrømme at jeg studerte dem. Mens det lyshåra bikini-folket rundt nesten forsvant ned i en sensommers mangel på foretaksomhet, styrte og støyet den muslimske mora som en TV2-reportasje fra Midtøsten, og jeg konsentrerte meg om å tenke at det var veldig fint.

Det var den første rasistiske fordommen.

Du skal ikke pådytte andre mennesker en kunstig sympati bare fordi det er politisk korrekt og fordi du føler seg som en foresatt. Folk er folk, og de fortjener å bli verdsatt eller ikke verdsatt på like linjer, ikke etter et annet evalueringssystem. Egentlig burde vi alltid drite i hva de på nabobordet holder på med, men det gjør vi ikke. Det gjør vi aldri. Dette aldri har muslimer også krav på. De er ikke sjuke barn.

Men jeg satt nå der med min litt anspente velvilje. Sola stekte, og klærne til den muslimske mor så ut som en ond straff fra en blind gud.

Så skjedde noe rart. De tre halvstore barna hadde gått sin vei for å bade, og igjen satt den snakkende mammaen med ei lita jente på tre-fire år. Hun liknet litt på Elizabeth Taylor som barn, bare vakrere, men ungen var skikkelig sur, og grunnen ble etter hvert åpenbar. Hun ville også bade, men var for liten til å gjøre det aleine, og søskna ble ikke akkurat til mye hjelp. Da reiste den muslimske mor seg i alle sine 145 centimeter og med hele sin Bagdad-marked av klær og dro med seg jentungen til det bassenget som bare var for de under 130 cm. Resolutt gikk hun oppi med ungen på armen og satte henne fra seg på den store blandingen av fontene og hoppepute. Jeg måpte, og det var den andre fordommen. Nå har jeg riktignok aldri sett kristne eller religiøst likegyldige mødre gå i bassenget med alle klærne på fordi en unge ville bade. Men først og fremst var paradokset digert. Den visuelle kollisjonen mellom alt tøyet og vannet. Men det var virkelig ikke alt. Det ble euforisk. Dama kasta det gledestrålende barnet opp på hoppeputa, og så la hun seg sjøl etter, sjøl om hun var liten og uhensiktsmessig. Den digre drakta ble klissblaut, og dama heiv seg så ned i bassenget med alle klærne, hun vakte som en aure, hun skvatt i vannet som en glad hund og hun smilte så voldsomt at sjalet må ha revna.

Det lykkeligste mennesket i bassenget i Dyreparkens badeland.

arab det var uka si det 43 detalj 2

Holy shit! Ett øyeblikk så jeg meg om etter et skjult kamera fra Agder distriktshøgskule, men sørlendingene dvalte videre i sitt sommerlige fravær av engasjement. Jeg ventet på at en av «ingen kjører om bord før jeg sier kjør om bord»-ungdommene skulle jage henne slik de gjorde med andre over 130 cm, men hun fikk bli. Den lille sure dama med salatbladene var forvandla til en badende gledes-eksplosjon. Folk burde ha samla seg rundt bassenget og applaudert.

Nå kommer vi til den tredje og viktige fordommen, den som alt dette hander om.

Dere tror at til og med en kynisk rasjonalistiker som meg vil konkludere med at opptrinnet beviser noe. I det miste at det antyder noe. At jeg skal komme med en masochistisk erklæring om at mine fordommer mot muslimer ble gjort til skamme, og at dette kan vi lære noe av. Men det flotte med salat-fordelersken i Dyreparken badeland er at vi ikke kan lære noe som helst. Det var ikke en folkegruppe som kasta seg i vannet. Det var ikke en religion eller en etnisitet. Det var et spesielt menneske. Slik du er slik du er fordi du har en identitet og ikke fordi du (antakelig) er norsk, slik hadde hun en sjelden og fantastisk personlighet, et vidt spekter fra det nyttige til det berusede. En utrolig evne til å gjøre det uventa til noe selvfølgelig.

Hva hun ellers driver med vet ikke jeg. Om hun er medlem av Amnesty og tilhenger av prostitusjon eller støttemedlem i IS eller bystyremedlem i Kristiansand Høyre. Det vet ingen av oss. Mennesker er bare den de er. Vi kjenner dem ikke fordi vi har sett dem, vi kjenner bare øyeblikket. Hun var det hun var akkurat der. Da.

Det er vi og. Vi er den vi er i øyeblikket fordi øyeblikkene har hvert sitt innhold. Det trenger ikke være sammenheng i hva vi gjør og føler. Vi er ikke levende leksjoner i statsvitenskap eller utkast til historiebøker. Vi er nå og her. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha sett på den muslimske mora og gleda meg over øyeblikket i stedet for å tenke et knippe kvasi-moralistiske og sjablong-politiske tanker rundt.

Siden kom baderen min løpende hutrende ut av 30 graders bassenget sitt og sa at vi burde dra for å spise. På Dolly Dimple ved Sørlandssenteret som han kalte Dilly Dompel fordi han frøys, fikk vi historiens beste pizza. Det skyldtes øyeblikket.