Månedlige arkiver: juni 2015

arab det var uka si det 41

Det var uka si det 41 – mest om De Rike Hvite Menn og sommeren

 

Det er blitt sommer. Om en liten stund kommer de verste værklagene til å mildne. Norges misantropiske fellesliv vil forvandles til oppstemte overdrivelser fra Syden, der folk uten egentlig fornemmelse for romantikk tilbringer varme dager i en uepisk uforanderlighet som bare inspirerer til rituelt eufemistiske utbrudd om hvor fantastisk alt er. Dyre ting kan ikke være dårlige. Ingen nordmenn har kjøpt en dårlig bil. Ingen har kjøpt et elendig hus. Ingen har kjøpt en mislykka ferie. Ingen interesserer seg for virkeligheten, bortsett fra oss som holder til i Norge til steingjerdene faller fordi til og med et kortvarig område som Stavanger er for stort til å bli ferdig utforska i løpet av ett liv.

Det kan ikke bli lange oppsummeringer om sommeren, for ingenting skjer. Måkeskrikene fra de sultende formidlerne forstummer ikke, men folk blir opptatt av andre ting. Sommer er ferie inne i hodet.

arab det var uka si det 41 detalj

I forrige uke holdt Magnus C. på med å tape i sjakk i Stavanger, en sjokk-begivenhet som til og med overskygget det prestasjons-engstende bylaget Branns halvhjerta småtaklinger på OBOS-tabellens midtparti. Følg med. Men ingen sa at Carlsen måtte skifte trener. Han slapp det.

De gjenværende restene av politisk interesserte ble i forrige uke rystet av at SV ligger an til å bli det tredje største partiet i Bergen, et fenomen som forklarer hvorfor byen har Norges dårligste fotballag. Dessuten vil Miljøpartiet De Grønne gjøre det godt i Oslo, en deprimerende, men ikke overraskende melding om at hovedstaden i altfor stor grad tilhører De Rike Hvite Menn og deres tilhengerskare av tankeløs luksus-ungdom. Mens Norge forbereder seg på det sosiale sjokket som vil følge med økende arbeidsledighet, går MDG inn for å redusere arbeidsplassene i oljevirksomhet med 150.000 på fem år. Det er halve olja.

De Rike Hvite Menn er egentlig aldri truet av noe, for de har en solid sosial trygghet og ville ha beholdt både Teslaen, Volvo-en, den gamle hytta på Sørlandet eller timeshare-leiligheten på Geilo om hver eneste vaskehjelp, annen hver butikk-arbeider, alle snekkerne, alle sjåførene og alle andre underbetalte yrker forvitret i en paranoisk puppe-økonomi som ville bruke tiår på å bli sommerfugl igjen. De er kanskje professorer på universitetet, de har selvstendige yrker som ikke påvirkes av konjunkturer, de har fallskjermer og pensjoner, de har en betalt Majorstua-leilighet og skal ingen steder og trenger ingenting, de er sosialt utskilte individer som ledes av en trist miks av folke-hat og sosial samvittighet. De Rike Hvite Menn trenger ingen, og de skal ikke noe. MDG er deres Frp. Et religiøst fanatisk protest-parti som vil gjøre mange mennesker lei seg. De er IS, som vil ha revolusjon for revolusjonens skyld, men de får ikke jomfruer når de dør, de er jomfruer når de dør, og deres nye jomfrudom er opparbeida ved ansiennitet: Jeg har sagt så mange storarta ting i den perioden av livet da jeg ikke lenger hadde behov, at all min synd er strøket og mitt kjød er som nytt. ‘

Forleden kom det også ei dame på TV og forkynte at Oslo skal bli et slags Ryiadh, et renska & reint område der bare de rikes elbiler skal ha lov til å kjøre. Den kvinnelige miljø-imamen hadde brennende tante Sofie-blikk og åpenbar restriksjons-glede, og hun forkynte Det Moderne Evangelium: Det er uunngåelig. Uunngåeligheten er de hvite rikes og de slitne eks-intellektuelles tilflukts-tro. Vi er bare nødt. De nekter å diskutere, for diskusjonen er for lengst avgjort, og de rike hvite blir enda slitnere av å måtte snakke med eller skrive imot mennesker som lider av sykdommen Uenighet.

arab det var uka si det 41 detalj

De Rike Hvite vil bare bestemme nå. De er ferdige med alt dette snakket. Hvis 150.000 arbeidsplasser må bort i olja, så er det fordi det er nødvendig. Det er uunngåelig. De er tilhengere av å ta inn dobbelt så mange flyktninger som alle andre, men de er ikke tilhengere av at nye landsmenn skal ha mulighet til å få jobb.

I denne kortvarige summinga skal jeg også nevne forskerne.

I forrige uke forkynte forskere fra Tromsø at gutter som spiller dataspill, får svakere skjelett. Forskere er siviliserte mennesker, så de undersøkte antakelig aldri sjakkspillende ungdom, lesehester, unge kontor-arbeidere, forfattere, journalister eller alle de andre folka som sitter aldeles stille foran en datamaskin mesteparten av sitt våkne liv. Tromsø-forskerne fant også ut at dataspillende jenter får sterkere skjelett. De hadde ingen forklaring på det.

Jeg skal hjelpe til: Noen barn er skapt til fysisk aktivitet, noen er ikke. De som er skapt til ikke, vil antakelig velge dataspill. De med atletiske gener velger ikke dataspill, de velger fotball. De med atletiske gener ville ha utvikla et sterkt skjelett uansett hva de gjorde, og de andre ville ha utvikla et ikke fullt så sterkt skjelett uansett hva de gjorde. Jenter med kroppsgener vil kanskje velge dataspill fordi det er ujentete. Uansett: Hvis man vet så lite etter å ha forska på ting som de i Tromsø gjør, bør man holde kjeft og jobbe videre.

Å spille dataspill er intellektuelt arbeid. Kroppen liker ikke egentlig å sitte i ro. Men ingen finner medisin mot kreft ved å løpe rundt byvann, og ingen jogger seg til nobelpriser i fysikk. Noen må ha svake skjeletter, ellers ville vi ha levd i huler fremdeles og vært primitive som MDG-ere.

Forskere i Oslo vet heller ikke. De skjønner ikke at det går like mange biler gjennom Smestad-tunnellen som før, men det oppstår ikke kø. Her har jeg ingen forklaring, men en blid og mild oppfordring: Hold den tanken. Ingenting er uunngåelig.

Mer forskning fra forrige uke. Hjemturen føles faktisk kortere. Forskningsmaterialet var visstnok bare 20 studenter, men de var akkurat slik som oss andre. Hvis du nettopp har kjørt en strekning, har du lagra informasjon om den sånn at tilbaketuren består av færre nye inntrykk. Ingen har noensinne undret seg over det. Men OK, forskning skaper også arbeidsplasser for de som ellers ville gått ledige, akkurat som Forsvaret.

To apokalyptiske ting til slutt, for nå sto sjetteklassingen opp og skal ha frokost.

Menneskene blir utrydda på samme måte som dinosaurene. Topp-oppslag på Dagbladets nettfront. Flåtten har sannelig vokst seg diger hos måkefolket.

Sosiale medier har fått et nytt kjæledyr. Han heter Dylan og ser ut som en nyversjon av Steve Martin-rollen «Supernullet». Dylan kunne vært en pdf for pedagoger og psykologer og er en rasistisk skyte-idiot, men for idealistene er han en nyttig stakkar, for Dylan blir brukt som ammunisjon i generaliseringenes argument-arsenal, og følgelig har det skjedd to tragiske skyte-tragedier. I dagene som gikk samlet nordmenn seg om pc-ene og erklærte at USA må bli våpenfritt. Samtidig ville de ha amerikanske våpen tett opp til Russland. Sommeren er en krevende tid. Egentlig er ferie en sinnstilstand som hvisker forføreriske små ting, slik utendørs-menn i rutete skjorter hvisker til hester og hunder: Jeg har brydd meg for mye om for mange ting. Nå vil jeg høre Reiseradioen på P1 og spise appelsinmarmelade på morgenbrødet. Hehe. Morgenbrødet. Da er det sommer.

arab det var uka si det 40

Det var uka si det 40 – sleng på en vaffel til, Erna!

 

Forrige uke var den store vaffel-uka. Klissete bakverk ska man respektere. Det mest bekymringsverdige var at fremtredende representanter for altfor størete partier ikke kunne se humoren i at man kom sammen til et hemmelig vaffelmøte for å kviste Frp i syrerimport-saken. Ironien er virkelig død. Jeg har erklært det allerede i 1999, men jeg har aldri trodd på det. Men den er. Vafler representerer på en måte den gamle forståelsen av Kristelig Folkeparti. De tvangsspiser kaker og drikker dessuten bare tynn kaffe, og da ber de etterpå. Til en valgfri gud. Da Karl Otto og jeg besøkte KrFs valgkontor under et valg i Skien like etter den franske revolusjonen, utbrøt fotografen fra Kristiansand på vei ut: «De folka æ gale, Arild, de drikker te til ræger!»

Det er noe som heter «å gå ut og ta en pils sammen» når ting skal fikses uformelt. Det er ingen ting som heter «ta en vaffel sammen». Det finnes ikke, og det burde aldri ha eksistert. Denne anomalien har oppstått fordi man ønsket å kurtisere avviker-partiet KrF i en tid da de fleste burde oversett politiske retninger som blir krenka av uenighet. Og vaflene førte slett ikke til edruelighet, men til en illusorisk felles-fornemmelse av godhet og omtanke. Tenk det. 8000 syrere som skal få lov til å komme til Norge og bære flagget sitt på 17. mai.

Er utlandet fornøyd med oss nå?

arab det var uka si det 40 detalj 1

Den nye politiske sentrumsbevegelsen består av to store partier som burde hatt muskler til rasjonell tenkning og to små partier som bare har en sjanse dersom Norge kobler ut forstanden og føler seg i hjel. Vaffel-samlinga er med andre ord en politisk tragedie som egentlig bare er blitt til fordi de stuereine og turistforeningsrosa høyrefolka etter hvert er blitt litt flaue over å regjere sammen med plebeierne i Frp. Det er ikke sånn at alle er blitt sosialister. Ingen er det. De har bare en kledelig morgenrødme av sjølfornøydhet i kinnene, for de tror at 8000 syrere i brakker i Norge er en politisk prestasjon.

Jeg er enig med Sandberg. Man lager ikke vafler av posepulver. Nå gleder jeg meg til Frp skal forlate denne groteske regjeringskoalisjonen. Utroskap og ekteskap hører ikke sammen. Skal man være utro, bør man være ubundet og fri, og ikke ha hemmelige stevnemøter med naboen.

Ingen bryr seg om hva flyktninger egentlig er. Flyktninger er folk som får foreløpig opphold i andre land, fortrinnsvis i geografisk nærhet, og hvis krigene noensinne forsvinner, reiser de hjem igjen. Far min var flyktning i annen verdenskrig. I Sverige ble han satt inn i norske politistyrker som trente skigåing for å kunne bistå når Nord-Norge en eller annen gang skulle frigjøres fra tyske okkupanter. Deretter skulle han dra tilbake til Stavanger, for der gikk mor mi stort sett og venta på å bli gift.

Flyktninger er noe annet nå. Først skal de lokkes hit fordi de tror de blir frie og de tror de blir rike. Så oppdager de til sin store skrekk at nordmenn er et sjarmerende urfolk som forlanger at alle skal bli som dem. Takknemlighets-gislene skal integreres, slik vi integrerte tatere og samer. De skal glemme språket sitt, de skal glemme kulturen og religionen sin hvis ikke religionen har en mentalhygenisk forsvarlig fasong som vi kan godta. De skal drikke seg fulle på julebord, godta svinekjøtt i kebaben, sykle til jobb i gule tights, bade nakne i garderobene, kle seg utfordrende i barene, holde cola-flasker mellom puppene og oppføre seg som folk.

arab det var uka si det 40 detalj 2

Antakelig bevarer de verdigheten bedre i flyktningeleirer, men det kan de ikke vite. De kan ikke vite at de kommer til et land der Freud og Marx er større enn Gud og hans profeter, og der man krever av folk at de ikke bare skal snakke språket flytende for å kunne pakke Prior-høner, men forstå de psykologiske langtidsvirkningene ved å banke barn.

Freud bevare oss alle. Og pliis. Send alle 8000 til Bømlo. Og la Hareide forklare hvorfor det er viktig at de fellesdusjer. Over en vaffel.

Eller sett opp telt og provisoriske Moelven-brakker i parken utenfor Stortinget slik at vaffel-koalisjonen hver dag kan se dem og se hva det betyr å være et offer for andres godhet. Det sitter 5000 mennesker og venter i asylmottak i Norge, men politikerne ser dem aldri. Det er feil. La dem bo tett inntil politikernes arbeidsplass, sånn at det stikker i hjertet hver dag de spaserer til jobb. Virkeligheten er ikke vafler. Mennesker er ikke politiske utfordringer, de er individer og enkelt-skapninger som skal behandles med verdighet, varsomhet og fornuft. 8000 er et sjølopptatt tall. Itteno knussel, sa ho Marte Svennerud i leseboka. Gud bevare oss mot vår Nordahl Rolfsen-isme.

Men det er ikke lett med Norge, og de som sier at nordmenn bare kan forandre seg og så er det ingen problemer, de snakker mot bedre vitende. Vi er på sett og vis Opplysningstidens urfolk. Vi lever i en naivisme som består av rettferdighetstrang og rasjonalitet, og sjøl om vi ler overgivent av kattevideoer, har vi laber følsomhet overfor engletro og healing. Norge er ved siden av Island ett av de mest avkristna landene i den lutheranske verden. Religion vil i framtidas Norge ha like liten sjanse som kommunismen i USA. Den fighten er over. Sjøl om det siste ord aldri er sagt, er det nærmeste nordmenn vil komme til religion at tjue stykker blir motstandere av fluor og vaksine.

Derfor tror vi at når strenge og sterke og fargerike, fremmede religionskulturer kommer til Norge, vil alle etter hvert bli ateister, sjøl om de kanskje fortsetter som avholdsfolk. Som er ille nok. Utlendinger i Norge er en fortløpende tragedie, for det er ingen realisme i forhold til hva man bør og kan forvente av endringsvilje i folkeslag som ikke bare har en konsis kultur, men dessuten anser den som en fullverdig identitet. Det er ikke det minste rart at muslimsk ungdom som daglig blir utsatt for sekulariseringspress fra amoralske nordmenn, drømmer opp behovet for en egen islamsk stat. Multi-kulturalitet betyr for dem at fienden vant, og fienden sitter og kroer seg og venter på at din fremtidige hustru skal spy i utdrikningslaget.

arab det var uka si det 40 detalj 1

8000 syrere? Hvis de ikke blir IS-tilhengere av å bo i Norge, blir de det aldri. Egentlig er de ikke her for å gjøre noe med flyktningekatastrofen i Syria. De er her for at Frp skal tryne i sitt eget piss slik man før gjorde med hundehvalper som hadde gjort fra seg på parketten. De er her for å minne Frp på at de er i regjering av praktiske grunner, og det var aldri noen som mente at de skulle si noe. Sjøl om superstjerna Egeland hadde ropt at pengene er bedre anvendt der hvor flyktningene er, og sjøl om Ylvis hadde laget en satirisk ballade av det, til og med om Kjell Magne Bondevik hadde tryglet om at de arme muslimene skulle slippe å komme til Norge, til og med da ville vaffel-kameratene Ap og Høyre bestemt at Frp måtte ofres som Isak på Abrahams alter.

Det var ingen vei utenom. Ungene snakket i voksent selskap. Ikke bra i Bergen. Ikke bra på Oslo vestkant.

Det var ellers filmskaperen Imtiaz Rolfsens uke. Grunnen var litt paradoksal. Samtidig med at det pågikk en til dels udiplomatisk krangel om beredskapen i Norge etter 22. juli, dro PST, som på en måte forvalter beredskap, hjem til Rolfsen fordi de mente at han hadde nyttig informasjon om terror-organisasjonen IS i Norge. Det skulle man ha trodd ville blitt tatt godt imot. Og det ville det nok hvis razziaen skjedde hos en baker eller en smed. Men fordi Rolfsens holder på med en dokumentarfilm om den trusseldømte islamisten Ubaydullah Hussain, kommer han inn under pressens kildevern-prinsipper. Som betyr at hvis for eksempel Hell’s Angels skaffet seg et videokamera og startet på en dokumentar om eksosrør og kjøttkaker på kneipp, ville ikke politiet kunne røre klubbhuset deres mer.

Dette er avansert medie-juss, så verken dere eller jeg skal uttale oss om det. Men jeg tror vi skal regne med at beredskapen i Norge er så bra som den kan bli, for dette er et land med videokamera på utrolig mange mobiltelefoner. Under fru Justitias åsyn er vi alle pressefolk så lenge vi fotograferer virkeligheten. Kanskje er til og med henrettelsesvideoene til IS beskytta av kildevernet når alt kommer til alt.

arab det var uka si det 40 detalj 2

Forrige uke var også den uka da den moderne inkvisisjonens stormestre fikk bekreftet sitt livssyn. Når bare menneskene fratas valg, går alt så meget bedre. På grunn av noen klønete tunnelplaner i området rundt Oslo, fikk en del vitale veistrekninger dårligere kapasitet. Det ble spådd voldsomme køer, og skremt av varslene fant folk andre muligheter.

Vann på mølla er ei veikt begrep i forhold til det som skjedde med bilhaterne. Der kan dere se! Hvis en bare er streng mot bilister, finner de gode løsninger. Fram med vaffelen, Erna!

Så vidt jeg kunne se undersøkte ingen om livet var blitt middelaldersk vanskelig for folk som faktisk er avhengig av samferdsel. Det var heller ingen som så de fantastiske perspektivene: Folk kan klare seg uten alt. Hvis man reduserer barnehage-tilbudet med 75 prosent, vil kreativiteten seire i de tusen hjem, og familiefolk vil finne løsninger på eksistensielle utfordringer og de vil plassere ungene rundt der hvor det finnes noen som vil passe på dem. Hvis man legger ned halvdelen av bensinstasjonene i Norge, vil folk kjøpe mindre og kjøre mindre. Hvis alle kirker og moskeer blir stengt, vil overtroen forsvinne. Så seint som søndag linka FB-folk til en melding om at radikal islam ikke er et problem i Japan. Grunnen er enkel. Muslimene i landet har fått beskjed om å dyrke religionen sin innendørs, og dessuten er det forbudt å forsøke å frelse noen. Muslimer vil helst ikke til Japan. Og svære i kjeften blir de i hvert fall ikke. En løsning! Hvis kommentarfeltene i nettblekkene er til sjenanse for sarte folk og bare til glede for apotekene, så forbyr vi nettaviser. Vekk med dem!

Oslo har egentlig bare innført veibom-versjonen av den militante politistat og forverret framkomsten der hvor framkomst egentlig var en sedvane. Og kan man ikke kjøre, så kan man ikke kjøre. Finnes ikke alkohol å få kjøpt, blir ingen alkiser. Grunnen til at veifolka kan kløne det til rundt Oslo er naturlig nok at bilister er stigmatiserte. Det finnes en religiøs tro på at Norge ville vært bedre uten biltrafikk. Da ville forbruket ganske riktig gått ned, konkurransen i varehandelen ville blitt borte, varer ville blitt dyrere, arbeidsledigheten ville blitt større.

arab det var uka si det 40 detalj 1

Mange er for økt arbeidsledighet. Ett av de partiene som satt samlet ved hjertejernet var Miljøpartiet De Grønne, som vil halvere sysselsettingen i oljenæringen de neste åra; det vil si 150.000 arbeidsledige, om jeg ikke husker feil. Og VG farter rundt for å finne ut hvor gale nett-debattantene er. Det er ikke langt ned til Stortinget.

Det er langt til USA.

Der har amerikanerne oppdaget brunosten. Utlandet ser oss. Det var ikke en helt bortkasta uke, sjøl om Norge tapte mot det plagsomme Grand Prix-landet Aserbadsjan. Det var deilig med en positiv melding mot slutten av uka, for brunost er godt på vafler og dessuten skadelig for blodårene og for tennene. Mens vi venter på en gledelig Nugatti-melding på nettfrontene, ønsker vi alle at det fortsatt skal bli en kald sommer med høye bensinpriser, dårlige veiforbindelser, dyre matvarer, sjokkerende høy arbeidsledighet og ukurerbare depresjoner hos barn og voksne. Så får vi kanskje fred.

arab det var uka si det 39

Det var uka si det 39 Smånytt om seksuell interesse, Rotmo, Rollnes, juni, bompenger og buddhisme

 

Smånytt i en svært lite vanskelig tid:

Før var det annerledes. Da var folk misfornøyde med politikerne. Nå er de bare irriterte på været, som ikke er valgt av noen og ikke er skapt av noen. Kulden er ikke en gang genetisk betinga. Hvis Mallorca hadde fått en tidlig juni med åtte grader og nyskapende skyformasjoner stort sett hver dag, kan jeg skjønne at mallorkanere ville sutre. Men når du bor på Vestlandet i Norge, fortoner fint vær seg som et slags verdensarv-fenomen. De som før het husmødre og som nå kalles navere, kasta av seg KontantEngros-tøyet og la seg halvt nakne, men i sin fulle rett, på altanene og terrassene for å hedre førtifem minutters sol. Barn forsøkte å samle finvær i gamle Norgesglass med lokk, og prestene innkalte til spesielle takke-gudstjenester der folk vitnet om brunfargen sin. Fint sommervær var en begivenhet. Da mor mi var ung tok de unge fotografiske bilder hvis været var fint. Det var fem-seks stykker på ti år.

Når det regnet og var kaldt sa folk til hverandre med etnisk trena optimisme: «Håper det blir bedre i ferien.» Så kom katastrofe-måneden juli med sin ømtålige fellesferie, og da kjøpte vestlendinger nytt regntøy og gamle tegneserier. På sommeren i gamle dager frøys jeg nesten hver dag i blå shorts. Første gang vi reiste på ferie til Helgøysund, hagla det så mye at markene lå hvite på St. Hans-aften, og så gikk alle ned til sjøen og bada.

arab det var uka si det 39 detalj 2

Forrige uke var relativt uinteressant slik det pleier å være når valgkampen kommer i gang og politikere helst vil leke med barna i barnehagen, klappe russ på hodet, amme rådyr og tjeld og sykle profilerte trimløp for den middelaldrende middelklassen i desperate forsøk på å virke sympatiske. Men fredag avslørte Aftenbladet med perfid åpenhet hvor de 38 nye bomstasjonene skal komme i 2017, hvis det finnes biler i 2017, og hvis det finnes bensin i 2017, og hvis det fremdeles finnes elektrisitet til tevannet og Teslaen.

Bomstasjonene markerer slutten på det norske sosialdemokratiet. Filosofisk og politisk hører de hjemme på Robin Hoods tid da den både stygge og onde kong Johan takserte bøndene og tok høye avgifter for alt det folk foretok seg sånn at engelskmenn ble så genetisk fattige at de fremdeles ikke har fått skikkelige tenner. Bomstasjonene er et levende paradoks. De blir oppretta for at folk ikke skal ha råd til å kjøre bil. Stopp litt. Samtidig vil det satiriske bussfirmaet Kolumbus (en mann som var spesialist på å havne et annet sted enn det han skulle til) sette opp billettprisen med 50 kroner sånn at folk heller ikke skal kunne kjøre buss. Jeg kommer ikke tilbake til det. I tillegg skal bomstasjonene redde veiutbyggingen på tross av at den i åra som gikk aldri klarte å bruke opp budsjettpengene sine.

arab det var uka si det 39 detalj 1

Det vil si: Hvis folk slutter å kjøre bil fordi det blir for dyrt, blir det heller ikke penger til veiutbygging. Den nyfrelste sosialisten Solvik Olsens nybyråkratiske veiutbyggingsorganisasjon blir sittende med lite penger og mindre vett. Med mindre man overfører den føydalistiske skattleggingsfilosofien til andre områder. Hvorfor skal bare bilistene betale for de veiene som bare de rike har råd til å bruke? Hvorfor ikke teatergjengerne, melkedrikkerne, de få gjenværende buss-passasjerene som har arva ei rik tante i Qatar? Veiavgifts-systemet har gigantiske muligheter. Hvis folk drikker så mye melk at de kommer i veien for Listhaugs omgubbing av landbruket fra matproduksjon til pølsebod og strikkeindustri, innfører man en melkebom som alle varehuskunder må gjennom med flaskene, og i slutten av måneden blir avgiften trukket rett av konto. Per Sandberg kommer til å forsvare systemet, for etter at han oppdaget at uenighet bare er et annet ord for solo-utspill, har han ikledd seg det godes t-skjorter og blir antakelig taler for AUF på Utøya.

Men igjen: Hvis folk bruker veiene tross bomstasjonene, er systemet mislykka. Hvis de ikke bruker veiene på grunn av bompengene, er systemet også mislykka. Man skal tilhøre det norske Holberg-samfunnet av klona kuvøse-politikere for å kunne finne på et sånt system. ‘

Men alle er enige om det. Enighet er føydalismens flotteste påfunn. I det gamle England samarbeidet de tannløse landeierne med kongehuset. De var enige om det meste, og følgelig bestemte de alt. Sånn er styringssystemet i Norge på de fleste områder. Før fantes det uenighet. De gamle i Arbeiderpartiet kan ennå huske hvordan det var. Nå er politikerne enige om alt det viktige, og så kjefter de regelmessig på hverandre for snøscootertrafikken i utmarkene. Av og til klarer de også å simulere uenighet om hvor viktig gangetabellen er, men ikke i valgår.

Kongene i det føydale system hadde selvsagt et hoff av smiskere som opprettholdt illusjonen om monarkenes storartethet. Vi har en tallrik kommentator-klasse som lever av å snakke nedsettende om mennesker med ikke-kongelige oppfatninger og skape en falsk fornemmelse av debatt. Kommentatorene mener det samme om alt med telepatisk presisjon. Når de brysker seg opp til divergens, er det som regel fordi de er litt ærlig uenige om hvor ille folket er og hvor mye folket skal undertrykkes. Kommentatorene og politikerne har det til felles at de aldri har vært i jobb, men er blitt underholdt av systemet for å gå rundt i introverte miljøer og snakke om ting. Derfor omgås de hverandre med hjertelige hilsener og godlynt humor og holder bryllupstaler for hverandre.

Mer smånytt: Stavanger har krasja økonomien sin. De som bare hadde én jobb, klarte den ikke. De som egentlig bare skulle sørge for at barnehager, skoler og helsevesen fortsatte som intakte institusjoner som folk bryr seg om, de klarte det ikke. Det førte til enda mer enighet. I en slags kollektiv ro konstaterer politikerne at tilfeldighetene sviktet dem. Utviklingen overholdt ikke spillereglene. De nedgangstidene som politikerne opprinnelig spådde, kom virkelig, og det var aldri meningen.

Det var ei uke med mange formaninger.

arab det var uka si det 39 detalj 2

Sukker-spesialistene var samlet i Oslo, og de hevdet at det må en revolusjon til i familienes omgang med sukker. Man kan lure på det der. Jeg tror egentlig folk spiste mer sukker før. Da jeg var barn brukte familiene sukker til alt, for det var den eneste behagelige tingen de hadde. Resten var armod. Jeg har det vi kan kalle relativt liten tro på at de døde av det. Men hvis man er sukker-spesialist, ser man sukker. Man ser det overalt, og kanskje drømmer man om det om nettene og til slutt blir man redd av alt dette sukkeret. Det heter besettelse. Hvis uforsiktige arrangører innkaller kålrabi-eliten, vil vi få ei uke der grønnsakens lumske egenskaper som luftrør-blokkerer blir gjort til gjenstand for et krav om handlingsplan. Ekspertene på lammebrek og hel pepper kan komme med oppsiktsvekkende nyheter om fårikålens virkning på hyppigheten av tvangsekteskap i miljøer uten Toro-saus.

Mer smånytt.

Dessuten kom en organisasjon som har bestemt seg for å bekjempe rus i trafikken og  forlangte at det blir samme promillegrense til sjøs som på veiene. Det er også et rart forslag. Folk drar ikke på båttur for å være edru. Sjøen er nesten uutholdelig kjedelig. Det fines veistrekninger på E-18 gjennom Aust-Agder som er morsommere enn tjue minutter flatt saltvann med motorstøy og blærekatarr. På Sørlandet finner man kanskje nøkterne sjøfarende, men de er fra Oslo-misjonen og er ute på jobb langs hyttene i skjærgården for å frelse Frogner-folk. Dessuten er det sånn, hvis vi ser bort fra de som forsøker å føre hurtigbåt i fylla i svarteste natta, og som egentlig er forutbestemt til en tidlig død: I en båt er det viktigst at passasjerene er edru. Føreren driver med sitt og faller sjelden over bord. Passasjerene rolser rundt på dekk og riper og tar selfier av knapt gjenkjennelige kroppsdeler i månelys, de kaster tomme ølbokser og fulle ølbokser etter måker og bilferjer og de forsøker å danse «Cecilia Lind» på halvannen kvadratmeter kahytt-tak i frisk bris og holmeslalåm. Helt annerledes enn i bil, der passasjerene sitter fint stua sammen i baksetet og synger Bonnie Tyler-klassikere. De faller aldri ut av bilen. Nesten aldri.

Så må vi til to utskjelte menn. Utskjelte menn burde vært en egen spalte.

Den gamle traveren Kjetil Rolness kritiserte arrangementet til fru Stordalen og mente det var en unødvendig kjendisfest. Det var å sette naken rumpe rett ned i en lite sannsynlig blanding av forstyrra maurtue og uleska kalk. Damas seminar om framtids-ernæring er forbausende populær blant kvinnegrupper som ellers misliker tynne og vellykka bloggere. Gunhild Stordalen er et utypisk fenomen. Eller kanskje: Rolness er blitt en fastlimt bit i fiende-mosaikken, og uansett hva han sier de neste førti åra, blir det galt. Rolness er en Sandberg.

I forrige uke nådde jeg omsider et høyere bevissthetsnivå. En slags norsk tabloid-buddhisme, et zen-kveld-politisk forsøk på å unngå filosofisk irritasjon hvert eneste minutt på dagen. Først likte jeg godt Kjetil Rolness sin kommentar om Gunhild Stordalens mat-seminar. Den var vittig. Deretter likte jeg en mot-kommentar som framstilte Rolness som en privilegert kjendismobber. Også vittig. Dette er det innerste av sirkelen: Uenighet har en verdi i seg sjøl, og man skal tilbe den. Det går an å like alle ytringer. Det kan bli et krevende halvår, men har man først oppnådd en halv-tibetansk immunitet, er det viktig å holde på sinnsroen.

Den andre utskjelte er mer problematisk. Hans Rotmo har sagt omtrentlig at muslimene i Europa er en gift. Jeg tror det var det. Nedsablinga av Rotmo har vært som en vekkelse. Det forstår jeg virkelig ikke. Rotmo tilhører en kultur som i mangfoldige år også har hevdet at USA var en gift for Europa, og som ville bekjempe amerikansk kultur i Norge med nær sagt alle midler. Ingen reagerte på det. Nå bruker til og med moderne kristne amerikansk som et skjellsord uten at de blir halt inn i retten og må forklare seg. Grunnen er ikke ytringsfrihetens vakreste øyeblikk: Forleden ble en svart mann som i sinne kalte en bussjåfør for neger, frikjent. Det skulle ha ført til flere måneders fengsel, men retten slo fast at en svart mann ikke kan fornærme en svart mann med rasistiske utsagn.

Hvorfor det?

Hvor er det besynderlige rettsprinsippet nedtegnet, og hva er logikken? Hvis man blir lei seg av å bli kalt neger, kan det ikke bety noe hvilken hudfarge fornærmeren har? Sånn er det også med amerikanerne. De er som oss, så vi kan si hva vi vil om dem? Men de er ikke det. Amerikanerne er ikke som oss, og de er blitt rasistisk behandla i Norge siden den krigen de vant for oss sammen med russerne, som vi også har æreskjelt i 60 år. Overført til andre deler av geografien: Hvis en ustø mann fra Strømsteinen i Stavanger kaller en ekkel dørvakt i Haugesund for «sørens araber», så vil det ikke være gyldig fornærmelse dersom det kan påvises at den siktede har nære slektninger på Haugalandet. Ved fremtidige behandlinger av injurier, må det slektsgranskning og DNA-prøver til for at man skal kunne avgjøre om fornærmeren kan klandres.

Smånytt til slutt:

arab det var uka si det 39 detalj 3

Seint i forrige uke sa en kvinnelig fotballspiller at hun var blitt utsatt for mer seksuell oppmerksomhet på Kiwi enn sammen med sju lesbiske jenter i garderobe-dusjen. Jeg har håp om at denne saken skal dukke opp i Kiwi-reklamer framover. «På Kiwi får du friske grønnsaker og seksuell oppmerksomhet.» Alle vil jo ha det. Lengselen etter seksuell oppmerksomhet er så gigantisk at halve næringslivet vårt går ut på å selge produkter som får folk til å føle seg attraktive. Alle klær i hele den vestlige verden trygler om seksuell beundring. Maten folk spiser, måten de forer ned kroppen på, treningstimene, sminkeproduktene og det meste av mimikken.

Seksuell oppmerksomhet er så viktig for helsa at den burde vært lovfesta. Alle har rett til å motta enkle, men utvetydige signaler om seksuell interesse. Ikke fysisk. Ikke overgrep som klapping på rumpa og brystberøring, men litt heftig pust, litt småkåt stønning, tilforlatelige, siviliserte blunke-sesjoner og Michael Jackson-tak i gendarmeriet. Dette er for viktig til at man satse på tilfeldigheter. Det finnes både kvinner og menn som avstår fra Firkløver også i helgene uten at folk får dem til å kjenne seg sexy. Hvis fotballspilleren har vært i dusjen med sju lesbiske jenter, vitner det om mangel på empati og forståelse hvis de ikke har sunget litt utfordrende en gang.

I dag går utviklingen i motsatt retning. Hele Facebook myldrer av jenter som skryter av hverandres utseende og sexy klær og «skjønnasen min» fordi menn ifølge den rådende gatejustis ikke har anledning til andre utskeielser enn å utrykke seg positivt om kvinners evne til lommeparkering. All sminkinga, alle de snedige strømpebuksene, alle frisørtimene til 1200 stykket: Rett ut av vinduet.

Ros av utseende er blitt en mangelvare mellom kjønnene. En gang sa en fremmed kvinne på Skjenkestuen at jeg så 15 år yngre ut enn jeg var. Det føltes riktignok litt dumt da hun en time seinere ikke klarte skrive koden på bankkortet sitt fordi hun hadde glemt brillene og etter eget utsagn nærmest var blind. Men til og med i det perspektivet var det kjekt.

Nå for tida er det beste som kan skje at svigermor skryter av den brune sausen.

arab det var uka si det 38

Det var uka si det 38, en bønn om enighet, om politisk barndom, om Hege Storhaug og søndagsfred.

 

I forrige uke tok måneden mai slutt, og ingen kommer til å savne den. Men jeg syns vi skal imitere den manglende mailige mildhet og bestemme oss for å være enige om det meste.

Jeg starter. Hege Storhaug. Den blir aldri gammel. Den blir bare yngre og yngre. For ei uke siden skrev en FB-venn at Hege Storhaug er gal. Fredag skrev en tidligere kollega at Hege Storhaug er hatefull. Demoniserings-trangen og de forenkla fiendebildene er blitt et slags kjennetegn på venstreside-radikale ytringsfrihets-motstandere når de skal late som om de egentlig er tilhengere av friheten. Men moderate. Ikke frihets-ekstremister.

La oss være enige om at det blir feil når store menneskegrupper ikke tør si hva de tenker. Ikke fordi de blir fengsla, piska eller drept, men fordi de stigmatiseres og utdefineres av ressurs-sterke meningsbærere som av flere grunner har klart å tilrive seg definisjonsmakten i et ekstremt ensretta mediesamfunn. La oss være enige om at det er bedre å snakke om det. Og jeg mener da ikke baksnakke eller snakke ned. Snakke. Som om man var interessert.

arab det var uka si det 38 detalj

Deretter skal jeg fortelle om oppveksten min, som om jeg skulle være en prisbelønt nynorsk-forfatter fra Nordvestlandet.

Da jeg var nesten bare et barn starta jeg Sosialistisk Folkeparti. Ikke helt aleine. Men det var jeg som hver uke sykla rundt med Orientering til arbeidsplassene i Stavanger, og ungdoms-organisasjonen SUF i Stavanger ble stifta hjemme i stua i Stompabakken. I Stavanger var det noen få sosialister som verken tilhørte NKP eller Ap, en håndfull fredsfolk som forsøkte å nedfinne atombomba igjen, en liten gruppe EEC-motstandere som kjefta på utviklingen i Europa og hevdet at tyskere forsøkte å skape en økonomisk-politisk union. Vierte Reich.

Dette fikk vi mye kjeft for, og mange leserinnlegg kom nok i retur.

Vi venstre-radikalismens balsableike spydspisser led ingen overlast, og det mest dramatiske som skjedde var raseriet da forfatteren Johan Borgen i et Atlantic Hall-arrangement på Menneskerettighetsdagen gikk til angrep på president Kennedy, og det bare et par måneder etter at han døde. Mange ble sinte da. Arrangøren på Fredskontoret i Lagårdsveien ble litt nervøs.

Jeg ble tilhenger av ytringsfrihet i denne perioden. I første omgang var det ikke en uselvisk erkjennelse, for jeg tenkte: Hvis det blir sånn i dette landet at man ikke har lov til å si hva man mener, da er du og far din blant de første som blir tvunget til taushet, Arild! McCarthyismen herjet med USA, i Norge hadde Arbeiderpartiet Håkon Lie, og jeg sier ikke mer. Jeg forestilte meg kontinuerlig at fascistene i framtida kom til å ville kneble de radikale, og de radikale ville måtte kjempe for sin rett til å si hva de mente i de neste tusen år. Sånn ble det jo ikke. Det ble mer omvendt.

Jeg har lurt mye på hva som egentlig skjedde. Var det syttitallet? Var det Woodstock, var det borgerrettighets-bevegelsene i USA og Sør-Afrika, var det seieren mot EU? Når ble det sånn at jeg plutselig var så stuerein at jeg nesten gjespet av mitt eget speilbilde? Når ble det sånn at the loser and I plutselig representerte den politiske makta i samfunnet, og ikke bare den: Vi hadde definisjons-privilegiene, det var vi som laga språket. Høyrefolk fløy forskrekka rundt og lot som om de var sosialdemokrater, de kristne insisterte på at man ikke skulle ta Bibelen for alvorlig og kvinner fikk dårlig samvittighet hvis de laga mat i stedet for å skrive masteroppgaver.

Var det alder som gjorde det? Rundt omkring i Skandinavia satt trena, men konverterte marxister i alle slags dominerende stillinger og skapte den nye tid? Var jeg virkelig blitt så gammal at jeg representerte The Establishment? Pføy og hekkan. Jeg var. Jeg var en føkkings koryfé.

Det ble jeg sur av. Guttungen som i sin tid så tydelig at all ytringstvang fører til fascisme, fant ut at folka hans var blitt en manipulerende elite uten respekt for andres meninger. Vi sosialister hadde i grunnen aldri det. Men nå bestemte vi.

Man kan bli kontrær av å tilhøre de overvektige og overmektige. Det er ikke sunt når Darwin er blitt en tvang, og det er gapestokk-straff for å tvile.  Det er ikke sunt når snillhet blir en kontrollert  verdi. Det er ikke sunt med forenkla fiendebilder heller. For det tok ikke lang tid før de som før var forfulgte, var blitt trena forfølgere. Og så startet den bisarre stigmatiserings-skammen som i øyeblikket kjennetegner de såkalt venstre-radikale. «Åja, du er en sånn som holder med Carl I. Hagen!?» «Å, du er en sånn som støtter Siv Jensen!?» «Typisk Frp-standpunkt!» «Rasisme!» I Stavanger bystyre sa Per Inge Torkelsen at han måtte innrømme at han var tilhenger av en eller annen sak sjøl om Frp var det.

arab det var uka si det 38 detalj

For øyeblikket er Hege Storhaug det heftigste skjellsordet. Jeg skjønner det ikke helt, for ut fra det jeg ar lest gjør hun det samme i forhold til islam som Humanetisk Forbund i mange tiår har gjort med kristendommen. Konsentrerer seg om farene ved religiøs tvang og kulturell ensretting. Humanetisk Forbund har så vidt jeg har kunnet oppdage aldri berømmet kristendommen for enkelt-kristnes evne til modernitet og moderasjon. Organisasjonen har vært hedningenes forsøk på å minske religionens innflytelse. Fair enough. Ingen skjeller ut HF for det. Ingen. Ikke de kristne en gang. Ikke nå lenger.

Det er en klisjé at alder fører til konservatisme. Klisjeer kan være korrekte. Mitt problem er at jeg mener det samme som jeg gjorde som 15-åring, og jeg mener at den friheten jeg ønsket meg sjøl den gang, skal gjelde de andre nå.

Nå skulle jeg ha sagt: «Ikke at jeg er enig med Hege Storhaug, altså. Men jeg syns ytringsfrihet er viktig.» Det er på en måte diskusjonsviljens ytterkant, det er den bredd, den klippe der den sosialt nervøse står og skjelver av skrekk for resultatene av sitt avvik. Så det skal vi aldri si. Man trenger ikke komme med en politisk selvangivelse for å tilkjenne andre mennesker retten til å bli tatt alvorlig.

Dessuten er det ikke mange som kan være sikre på hva de mener. Faktaene og deres følgesvenner begivenhetene veksler i voldsom fart, og sympatiene dine og meningene dine kommer til å utføre mange voldsomme kollbøtter før du faller til ro foran «Game of thrones XXII» og sier «Jeg husker godt Bob Dylans begravelse. Det var en rørende konsert.»

La oss også være enige om én annen ting: Uavhengig av klimaets eventuelle uvederheftigheter er miljøet viktig. Ett av de fineste miljøtiltakene jeg har sett på lenge var nyheten om at den direkte flyruta fra Stavanger til Paris skal legges ned. Fly forurenser som kjent svært mye, og de gjør det der oppe hvor forskerne svever rundt i luftballonger og rynker pannen hvis de får se en levende CO2. Akkurat denne flyruten er svært unnværlig, for de som reiser fra Stavanger til Paris, er stort sett siviliserte mennesker som egentlig ønsker å sykle i vepsedress til Kristiansand, ta utendørs ferje til Hirtshals, sykle de verste oppoverbakkene til Århus og deretter ta Det Hellige Franske Lyntog til Paris. Det er dårlig gjort å lokke disse idealistene til å fly.

arab det var uka si det 38 detalj2

Sykling er blitt tingen her borte langs Nordsjøens kalde motvind. Søndag gikk menn, kvinner og barn det som kalles av huse for å vifte med abnormt utforma gule ballonger mot en sykkel-elite som passerte dem én gang pr dag og antakelig i løpet av cirka sju sekunder. De dro langt for de sju sekundene, og på veiene i Sør-Rogaland hersket det en høytidelig unntakstilstand, og mediene hadde egne kart for hvor du ikke kunne kjøre lørdag og hvor du ikke kunne kjøre søndag.

Det var noe litt feil ved dette bildet. Søndag er den kollektive fred-og-ro-dagen. Mindfulness. Lav puls. Knudaheio. Utsikten fra Dalsnuten som en alternativ medisin mot stresset i hverdagenes myldrende humlekuber. I diskusjonen om opphevelse av forbudet mot søndagshandel har den ene etter den andre utropt seg til fanebærere for den kollektive søndagsfred. Den dagen skal du ikke forstyrre deg sjøl med stress-skapende adferd, og du skal ikke forstyrre dine medmennesker ved å kjøre til Kvadrat og kjøpe ny pc-mikrofon, som jeg faktisk kunne ha trengt, men aldri får tid til. I diskusjonen om søndagshandel ble det pekt på den hittil ukjente norske loven som forbyr deg å plenklippe på en støyende måte på røde dager. De ellers greie nevrotikerne som ikke klarer å leve med andre menneskers travelhet på søndag, de er avhengige av et langsomt frokost-egg og deretter den totale uvirksomhet. Og naboen skal også sitte der. Og hvis naboen reiser seg, skal det være fordi han skal til Jærmuseet eller gå Aftenbladets Tre Strender-tur med gode venner og hjertelige samtaler om hjortestek og dessert. De vet godt at Knut Arild Hareide handlet snop på bensinstasjonens søndagsbutikk, men de liker det ikke, for søndager skal være slik de var da de var barn. Løvetannen vokste seint på mai-søndager i gamle dager. Bare kommunister hengte ut vasketøy.

Syklinga som het Fjordturen forstyrret all denne innadvendthet. Det var et hekkans liv i Stavanger. Det sto biler parkert overalt. Folk vandret uten søndags-pietet på fortauene og så forskremt etter sykkelrytterne. De har vel ikke vært her? Og det var ikke sånn at arrangementet var ukommersielt som reklame-TV på første påskedag. Nei, det var egentlig en butikk som sykla forbi, egentlig et slags varehus. Dette var virkelig søndagshandel.

Det manglet at søndagsvokterne protesterte.

Jeg syns alle uroligheter og forstyrrelser på søndager er befriende. Det er en redselsfullt kjedelig dag. Nesten like ille som uutholdelige første juledag. Sykkelløp er velkomne. Gladmaten er velkomne. Fotball-turneringer og gateløp og alt som kan forstyrre denne forlorne freden som egentlig ble oppretta for at slitne gruvearbeidere med seksdagersuke skulle få se dagslys. Og dessuten var søndagen en kjekk dag for prestene. Hvordan folk som etter eget utsagn befinner seg to mil nedover jærstrendene kan bli forstyrret av at jeg er på Kvadrat og handler Adidas-bukser, det skjønner jeg ikke. Og særlig ikke når de syns at det er OK at sykkelkremmere skremmer opp hele byen.

La oss være enige om at det ikke er så ille. Mange ville blitt forskrekka hvis alle sykepleierne plutselig gikk hjem søndag formiddag og sa at de var avhengige av søndagsfreden. Om byen var tom for politi fordi politimennene nøt den tenksomme roen ved å være til.

La oss også være enige om at juni blir bedre.

Foreløpig har jeg ikke kjent en eneste liten grill-os over Tjensvolls mai-grønne idyller. Det må bli bedre. Før juni er slutt skal jeg ha klaga på varmen. Det er et mål, det er et motto. La oss være enige om det.