Månedlige arkiver: mai 2015

arab det var uka si det 37

Det var uka si det 37 om Hamed-Allah, Hadia Tajik, Anundsen, ytrings-mot, mai og grillen (litt)

 

Uka sluttet faktisk på en tirsdag på grunn av pinseforvirringens innflytelse på oss som ikke oppsummerer på røde dager. Den sluttet dessuten med at vikingene fra Jåttå vant 4-0 i Ålesund, noe som visstnok ikke har skjedd på bortebane siden de besøkte skotske klostre rundt år 1000. Tirsdag morgen ble jeg sjokkskadd av en tittel i Dagbladet om oppsiktsvekkende Viking-uttalelse: “Ålesund hadde vunnet 5-3 med Hamed-Allah. I helsike! En drøy araberspøk av Jonevret, som til og med en svensk. Mannen har fått adrenalin-kick. Her tuller han åpenbart med at Ålesund måtte hatt hjelp av høyere makter. Dette kommer til å ende med titlene «Jonevret legger seg flat» og oppfølgeren «Hvite middelaldrende menn trenger handlingsplan og humor-kurs». Men hva tror DU var årsaken til den oppsiktsvekkende uttalelsen?

Jeg skal røpe det, for de som av og til leser oppsummeringer, kjenner ikke navnene i gamle spissrekker på Nordvestlandet. Det fantes åpenbart en spiller som heter Hamed-Allah, og han spilte på Ålesund før og scorte mål mot Viking. Det var morgenens første monster-blodtrykk.

arab det var uka si det 37 detalj 1

Det neste var at Viking-treneren innrømmet at Ålesund var best, og Viking var heldige. Her ser vi konturene av en ny erkjennelse: Du kan trene unge gras-gladiatorer til 4-4-3 eller klikk meg i klakken, og du kan bytte trenere og si unnskyld, men takk for deg til administrerende fotball-direktører, men flaks avgjør. Dem var heldige, som Drillo sier. Og hvordan kontrollerer man flaks? De ateistiske metodene er å banke i treverk, aldri sykle under reist stige, aldri krype under en grevlinghund (Fredrik Stabel), aldri gå på tvers av svart katt eller ta med paraply til byen.

Disse metodene hjelper ganske godt. Men det beste er å be. Hjelpetreneren til Viking bør være en gresk-katolsk idrettsprest som kan fylle garderobene med dunstende røkelser og som kan messe på latin med aksent om skrudde hjørnespark som treffer keeper i bakhodet og går inn og dessuten om motstandernes mirakuløse stolpeskudd. Ball i u-sving er på nivå med vann til vin.

Mer kan jeg ikke skrive om det. Jeg vil ikke tilhøre den utskjemte åtte prosenten av norsk befolkning som tør skrive og si provoserende ting i det offentlige rom. De modige får holde på med sitt. Vi vet hvem de er. Noen er til og med tilhengere av Solvik Olsens E39-visjon, et avvik som kan føre til yrkesforbud i skolen og tap av barnehageplass. En eller annen bisarr organisasjon som antakelig består av svenske nazister i eksil, har bestilt forskning på ytringsfrihetens kår i Norge. Det er jo latterlig i seg sjøl. Alle vet at det er ulempene ved ytringsfrihet man skal forske på. Rapporten sier at åtte prosent tør si hva de mener i det offentlige rom. 15 prosent er modige på jobb. Tallene tilsvarer antakelig frihetsnivået i gamle DDR, men det er avgjort høyere enn i Nord-Korea. VG har ikke ringt til mange nok.

På tross av selvpålagt tilbakeholdenhet skal jeg så vidt nevne Tajik, og sarte mennesker skal hoppe over. Jeg tenker på dem som trekker ned blendingsgardinene før de leser forbudte internett-oppdateringer om klima og som bestiller eksorsisme hvis de ved et tasteuhell havner i et kommentarfelt.

Det har vært Hadia Tajiks uke, ikke Anundsens. Tajik ble utropt til martyr etter at et nå utbrutt offer for tvangsgifte spurte hva Ap-politikeren mente om arrangerte ekteskap. Tajiks tilfelle er nemlig ganske interessant, en slags Romeo og Julie på volum 11, en slags dobbeltfeiring av den frie kjærligheten. Egentlig helt fantastisk ettersom det muligens er det eneste bekrefta tilfellet av voldsom kjærlighet i Arbeiderpartiet i moderne tid. For det første giftet Hadia seg med en høyremann. Alle forsto at det var nødvendig. Ingen gifter seg med Ap-folk hvis de ikke må eller slekta har bestemt det. Jeg ser bort fra Stoltenbergs tidligere rådgiver Svein Fjellheim som representerer fagbevegelsen i dette tilfellet og gikk under navnet LOs Robert Redford da jeg var ung. Tajik giftet seg dessuten med en kristen. Det er verre. Nå vil mange si at det ikke finnes kristne høyrefolk, for Jesus ville ha kasta dem ut av tempelet, men i prinsippet tilhører Hadias ektemann den litt resignerte lutheranismen.

arab det var uka si det 37 detalj 2

Her kommer problemet. Har profeten Muhammed innstifta Hadia-paradokset? Er Norges Pakistan-ætta håp fra Bjørheimsbygd omtalt i Koranen, som visstnok utlover dødsstraff til muslimer som gifter seg med ikke-konverterte kristne. Man kan ha sex med dem. Man kan ikke gifte seg med dem.

Det er hun selvfølgelig ikke. Jeg bare tøyser. Men hvis det er noe som Norges imamer burde frykte mer enn Allahs flammende vrede, så er det Hadia Tajik. Hun er hellig. Hva den pratsomme jenta fra Bjørheimsbygd har utretta i et litt sidrævva Norge er fantastisk, og imamer er ikke dummere enn at de begriper at to pakistanske innvandrere har gitt det nye landet i nord en mønster-muslim. Man kan si hva man vil om Abid Raja, men for det første tilhører han det ubestemmelige Venstre, og noen hjerteknuser er han ikke. Det er Tajik. Bit det i dere, alle som skriver nevrotiske kommentarfelt-innlegg på vegne av den innbilt kristne kulturen: Hadia er perfekt. Smilet er legendarisk. Hun kan i samme mimikk klare å virke ironisk, varm og vennlig, intelligent, humoristisk og ryddig. Som en av Allahs engler om Han har noen. Jesu mor må ha sett ut som dette, mild og våken. Også etter at hun ikke var jomfru lenger. Jeg er sikker på at Maria var innom Bjørheimsbygd.

(I parentes vil jeg nevne: Det er selvsagt ikke sånn at man skal vurdere politikere etter utseendet. Jonas Gahr Støre virker for eksempel urovekkende i en slags Alice i Eventyrland-fjernhet, og nyfødte kan begynne å gråte hvis han smiler. Siv Jensen har wire-kjaker som ser ut som om de er festa til land med utstyr som kan holde fast oljerigger. Erna Solbergs merkverdige Elsa Beskow-nostalgisme sjarmerer slik programlederne i Norge Rundt gjør det. Jeg hadde alltid følelsen av at Jens Stoltenberg var satt sammen av legoklosser og at han plutselig kunne dette forover. Flere politikere vet jeg visst ikke om. Men det betyr ingenting. Adolf Hitler så ut som en psykotisk sadist med mindreverdighets-fornemmelser, og han ble valgt av nesten hele det tyske folket. Nok om det. Hitler teller ikke. Glem den.)

Men det betyr ikke at det er bespottelse å tegne henne eller snakke til Hadia. Man skal absolutt spørre om hva Tajik mener om arrangerte og ekumeniske ekteskap. Det er ei svær greie for muslimske jenter i Vesten. Det burde være ei svær greie for norske feminister, men de er så opptatt med å kvotere inn litt ambivalente kvinner i kjedelige lederjobber der de bare skal få kjeft, at de stort sett velger å se på behandlingen av jenter i vestlig-muslimske miljøer som beskytta urfolk-kultur. Til gjengjeld er det også ei svær greie for folk som egentlig er kvinnesaksmotstandere, men likevel levende opptatt av muslimske kvinners frigjøring.

Aps nestformann svarte heldigvis at hun bare er for frivillige ekteskap, men den er litt sleip, for det kan se ut som om hun mener at det finnes frivillige arrangeringer av ekteskap. Det kan se ut som om hun mener at det finner muslimske jenter som blir så fortvila over all denne oppmerksomheten fra menn at de roper til sine foresatte: «Finn meg enn mann, for Allahs skyld, for jeg orker ikke denne tvilrådigheten. Før dere vet ordet av det har jeg gifta eg med en høyremann!» Dermed er vi like langt. Nesten. Hadia er erklært untouchable av VGs generøse Anders Giæver, og Tajik har gitt et lite originalt håndslag til de som får juling dersom de ikke vil gifte seg med en fetter fra gamlelandet. Jeg må innrømme at jeg betviler frivilligheten i intenst religiøse miljøer og politiske diktaturer. I mange tilfeller kan det dreie seg om Stockholm-syndromet: Du elsker de som kan komme til å såre deg.

Det var virkelig ikke Anundsens uke. Men justisministeren er på en måte den samme gave til det ubekrefta, opprinnelige Norge som Tajik er til den moderne muslim. Anundsen bryr seg ikke om sånne pyser som Hareide og Støre, han skjelver muligens bittelitt når den sinte retorikeren Kolberg trekker fram maktspråket sitt, men stort sett våger Anundsen å stå som Daniel. Det er mulig at han ikke har informert Stortinget slik han burde, men justisministeren bry seg mest om Frp-velgerne og faren for at de skal få det for seg at han er en slags Knut Arild. Siv Jensen har bare så vidt skjønt hva som skjer med Frp-velgere hvis de får se en pysete og kompromissvillig politiker. Anundsen kjenner det i margen. Hvis man skal få noe gjort her i verden, er det dumt å informere Stortinget. Der sitter det en problem-orientert samling profesjonelle små-kranglere, og så går ukene og ingenting skjer.

arab det var uka si det 37 detalj 3

Jeg kunne heller ikke vært politiker, for jeg ville aldri ha informert Stortinget om noen ting. Som redaktørene sa i det gamle Aftenbladet: Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Man skal gjøre som man sjøl vil og ta kjeften etterpå. Anundsen har gjort det. Han er egentlig en pioner. Han følger Nike: Just do it.

Det har vært en skittkald mai, og derfor skriver mediene bare om hvor våt måneden har vært. Seinvåren har favorisert oss som ikke har hytte, men sju pc-er og fem-seks nettbrett fordelt på tre personer. Mai har vært en slags beredskapsøvelse til de tider da det enten blir umulig å gå utendørs fordi været er for dårlig eller fordi været er for godt. Begge deler er spådd som resultater av global oppvarming. Det het 1X2 på tippekupongen i gamle dager.

Likevel elsker vi mai. Det er måneden da vi spisser schnausersnutene og værer mot antydningene om en bedre framtid. Vi tror helt sikkert at det blir fint i neste uke. Ingen gjør det i oktober eller november. Jeg har ikke kjøpt grill ennå etter å ha kasta den gamle fordi beina rusta tvers av. Men jeg kan kjenne fraværet av hagekrematoriet nå som sjansene for milde ettermiddager melder seg. Egentlig er jeg motstander av grillmat. Det er en av de modigste meningene jeg har. Men mai er håpets og frihetens måned, så ganske snart driter jeg i hva jeg syns.

arab det var uka si det 36

Det var uka si det 36 om nasjonen, om integreringen, om akademikernes 17. mai-natt og været.

 

Den forrige uka sluttet med at 17. mai kom på en søndag, et systematisk sammentreff som antakelig økte produktiviteten i dette depresjonsramma petroleumslandet der alle skal på frisørhøgskolen i framtida. Alt ble sagt på 17. mai. At Norge er fantastisk, at Norge ikke skal tro at landet er fantastisk. Nasjonaldagen er egentlig bare en feiring av at Norge fikk en grunnlov, et eksentrisk påfunn som deles av mange land. Grunnlov er en triviell ting, men her oppe i nord finnes det bare trivielle ting, og derfor feirer vi nasjonaldagen vår med en eksistensiell takknemlighet som egentlig er en slags «I Jesu navn går vi om bords». 17. mai er vår takksigelsesfest. For at det gikk an å leve i dette landet og dyrke fiberrike kornsorter. For at vi stort sett har fred. For at vi stort sett har vært enige om det meste, og derfor har vi råd til å hisse oss opp over en vignett i NRKs barnetog-sending.

arab det var uka si det 36 detalj-1

En nasjon er en hellig ting. Den holder ting på plass i en barbarisk natur som bare har én spesialitet, og det er å ramle fra hverandre. En nasjon er en harmonisk ting i galskapen. Den er en utviklingsstyrende enighet om å gjøre ting sammen, og innenfor en solid, nøye definert ramme. I alle nasjoner finnes det noen urolige nevrotikere som syns at det ikke burde vært noen nasjon, og det burde ikke vært nordmenn, og vi burde ha vært slik utlendingene er, og hva syns de om oss? Men det er idealistene. Vi har raushet nok til å gi dem en sovekurv og litt melk på skål. Det er det fine med en nasjon. Folk som holder sammen, har råd til å være helt ulike. Før 17. mai maser idealistene grassat mye. For oss andre er det enkelt. Det er vi som er oss. Takk skal du ha, nabo.

Jeg tror på mange rare ting, men jeg pleier ikke si det til folk.

Jeg tror for eksempel at Mannen ble stående av en grunn. Siden Gud er et slags UNICEF-prosjekt som ikke skal monopoliseres, tror jeg at Odin og sonen hans, Thor, blir irriterte av geologer. Så hvis det kommer en geolog i litt merkelig Karmøy-skjorte og uttaler seg kategorisk, bruker Odin og guttungen æse-kraft og saboterer fjellmassivenes skjebne. Ikke fint. 17. mai gikk det ut over meteorologene. De tilhører en paradoksal yrkesgruppe. Før leste meteorologer opp været i radioen klokka ett, og da ‘an onkel Paul hadde kjøpt slektas første spolebånd-opptaker for å tape jazz-improvisasjonene sine på gitar, tok morfar opp værmeldinga klokka ett. Han skulle tross alt ro til den første staken utenfor Ramsvik og sette gadn. Gadn er det samme som garn.

Etter hvert har meteorologene fått en visjon. Før prøvde de å lyge fint vær på folk for at folk skulle bli kortvarig lykkelige, men nå føler de at det er pedagogisk riktig å melde dårlig vær. Derfor sa en meteorolog på forhånd til en av landets utallige tabloider: «Jeg vet ikke sikkert hvor våte dere blir i barnetoget, men dere blir våte.»

arab det var uka si det 36 detalj-1

Nope. Den litt feminine guden Balder la et ironisk solskinn over hele byen, og vi som hadde bestemt oss for å se barnetoget på TV fordi sønnen i huset ble verdenshistorisk gjennomblaut på Storhaug for tre år siden, vi stengte persiennene for ikke å bli skyldtynga av det fine været. 17. mai er dessuten best på TV, akkurat som Tippeligaen. Der fikk vi sett kongen. Og Siv Jensen som tilsynelatende holdt tale for dagen i Kyrksæterøra. Jeg er ikke sikker på det siste.

Dessuten nærbilder av alle de omhyggelig integrerte. Jeg har aldri skjønt dette med integrering. Hvis folk fra andre nasjoner får politisk asyl i Norge fordi de er livstruende forfulgt i hjemlandet, skjer det ikke fordi de mest av alt ønsker å glemme kulturen sin og identiteten sin og alt de har opplevd og blitt til. De kommer bare for å ta tilflukt. Det er ikke sånn at halve Afrika står på venteliste til Europa-båtene fordi de på død og liv vil bli som oss. Det er mer enn normalt selvopptatt å forlange at tilreisende skal oppføre seg og tenke som nordmenn. De kan godt respektere lovverket. Til og med tyske turister må det. Men de syns ikke egentlig at vi er noe storarta som de skulle ønske at de likna på. Tenk tanken enda en gang. Du, Milten, Kallen og Bersagel-kødden drar til Saudi-Arabia fordi dere har hørt at det nesten ikke finnes brune puber der. En blanding av økonomiske flyktninger og gründere. Dere kommer ikke til å gå i kjortel eller bøye dere for minareten. Dere setter i gang med  å spise kneipp så lenge forrådet varer, dere kommer til å lete etter svineribbe i halal-slakteriet i uka før jul og gå i rutete bensinstasjons-shorts ved det digitale St. Hans-bålet fra Sony. Nordmenn er ikke lett integrerbare folk. Nordmenn syns det er rart i Hirtshals.

Utlendinger vil bo her. Og være seg sjøl. Drid i det.

Så vidt jeg kunne se var det ikke mye liv på byen natt til 17. mai. Av en eller annen grunn har arbeiderbevegelsens festdag tilrana seg rølpenatta, mens vanlige borgeres feiring bærer preg av god søvn. Da jeg var barn sto vi i det minste opp og smelte kinaputter klokka fem om morgenen, og far min sprengte søplekasser i sement med dynamitt på Våland i sin barndom. Av en eller annen grunn er både kinaputter og dynamitt blitt forbudt for barn, og på den 17. mai som var i går, hørte jeg ikke ett smell. Ikke ett, bortsett fra da solgangsbrisen velta klappstolen på plassen for Tjensvoll skole.

arab det var uka si det 36 detalj-1

Jeg syns de som aldri synger Internasjonalen foran Beverly natt til 1. mai, skal stjele 17.mai-natta. Lektorer, amanuenser, professorer, bibliotekarer og historie-interesserte landsdelsforfattere kan samles på byen, drikke slik Wergeland gjorde, synge Bellmann-viser og følelseslada nasjonalsanger med rustne arkivrøster i kø utenfor Cardinal og fortelle litt vågale 1905-vitser til forbipasserende med hodeplagg. De normale harryene har byen resten av året. Vi trenger noen sorte studenterluer i sentrum, vi trenger fremmedord med høy røst og svak diksjon. Hvor blir det av de lettliva kvinnene som mistet de progressive brillene i Dickens-toalettet, men er i stand til å sitere fire avsnitt fra egen doktorgrads-avhandling for å få komme inn igjen og hente dem? Vila vid denna källar. Vår lilla frukost vi framställar. Har dere hørt den om Niels Henrik Abel?

Og man burde kanskje ha utvida arrangementet til foreldre med små barn! Norges frihet kunne blitt feira ved at menn og kvinner som helst ikke skal vise seg berusa foran ungene eller deres storøyde kamerater fordi unger ikke liker at voksne ler, slo seg sammen med de fnisende akademikerne og gjorde natt til 17. mai til noe annet. Skolene åpnet gymsalene sine for barna, som ble passa på av avholdsfolk og muslimske innvandrere som fortalte kule historier om da Ole Brumm møtte Muhammed. Alle disse folka som ellers sitter der med de litt hemma hvitvinsglassene sine og nesten ikke tør synge med i «Ja, vi elsker» for at ikke lille Benedicte Camilla eller bror hennes skal tro de er dritings. Én eneste gang i året kunne de samla folka som ikke orker musikk på Vaulen, alle de salige og skjøre og lojale nordmennene som bruker bæreposene på begge sider. Slipp dem laus. La dem plutselig kalle en politimann for «beddoen» og le overgivent mens de tisser på Kongsgård-trappa. Natt til 17. mai! Send meg absinten, Munch!

Psykologene ville ha protestert, for det er aldri noen som inviterer med seg psykologer. Men ånden fra Eidsvoll, der det knapt fantes en edru mann, ville fått et slags oppsving.

17. mai har mye å gå på hvis vi bare kunne slutte med å problematisere dagen i hjel. Jeg kan tenke meg en holdnings-kampanje: Alle som lover at de ikke skriver noe, eller sier noe til VG om hva de syns om 17. mai eller følte da alle andre barn hadde nybonte flagg, de får parkeringsplass nærmere enn ti minutter fra barnetoget. Alternativt to pakker Nyco til ripsvinen. Eller navnet sitt på en plakett på torget der det står: Sanne venner av nasjonaldagen.

Det blir nok dessverre ikke noe Nyco på meg.

arab det var uka si det 35

Det var uka si det 35–Om Sandberg-skjorta, russe-sangene, sex, bakterier og tømming av Forus.

 

Det var ikke en lett uke å beskrive: Hva skal man egentlig si om den nye tids versjon av Genser’n til Johansen, da Per Sandberg i en slags anti-emosjonalistisk stahet valgte en sjøfarts-tskjorte til Frp sitt landsmøte. Antakelig ikke for at han ville formidle at han helst så at afrikanere drukna, også de ressurssterke og velutdanna syrerne, men fordi han ville signalisere at denne saken ikke handler om at noen folk dessverre kom seg ut i feil båter og må reddes.

Det var ikke en sjanse i havet for at en klesprotest mot fartøy-flyte-kan-folkets forhold til drukning ville gå bra. Initiativet falt som groefri potet på nattefrossen steingrunn, og alle som fra før av hatet Frps nestformann, de lot som om de begynte å hate ham nå. Eller i hvert fall om igjen. Ingen, ikke en eneste kjeft, sa det opplagte: Provokasjoner skal ikke tas bokstavelig. De er ment som stein i skoen. Sandberg er en sånn mann som strør grus i joggeskoene dine mens du er i dusjen, og så ler han usympatisk etterpå, og hvis han hadde sett ut som Morten Harket i 1988, ville det vært nesten friskt.

Ingen sa det da russe-sangene kom heller.

arab det var uka si det 35 detalj 1

Jeg innrømmer at jeg lot meg lure. Det er ikke lett å like russ, unntatt de åra du er forelder til en. Når unge menn lager russesanger med kjønnsvitser i det store overgrepsåret 2015, når de tematiserer sex med fulle jenter i perioden når de faste russevoldtektene pleier å komme, da må de regne med juling. En russepresident fra Stavanger har beklaget at drikkevisene til russen ikke er politisk korrekte, og en stund fryktet jeg at han skulle etterlyse klima-engasjement i tekstene. Russejenter fikk store oppslag da de påpekte alkoholpress i russefeiringa. Alle de kjente elementene i elev-egosentrisitetens mest ukule misbruk av vår ble gjentatt med nyhetens energi og styrke. Russehumor ble kalt en studie i objektivisering av kvinner.

OK. Men mannlig seksualitet er en studie i objektivisering av kvinner. Parallelt med at seksualdriften minsker, øker forståelsen for kvinner som mennesker inntil livet ender med at to 89-åringer omsider har funnet fram til en felles forståelse og eksistensiell harmoni. Det er ingenting harmonisk eller empatisk ved driftsliv. Det er ikke noe vakkert ved hormoner. De herjer med mennesker og gjør oss hensiktsløst kåte og uhelbredelig ulykkelige. Vi kan tøyle og temme hormonene med god oppdragelse, men de blir ikke borte. Bygdepresten kan velsigne konfirmantjentene iført trygg og ekte faderlighet, men han våkner kanskje svett om natta og ser for seg hvite kapper som er dratt opp over hvite lår. Det kan han ikke for. Det er natur. Idiot-medier har fredeliggjort seksualiteten. De behandler den slik de skriver om fotball og ishockey og maner til større konkurranse om vellykkethet i samleie-stillingene og hyppige samlivsbesøk i Riga og København siden alle vellykka ting i vår sivilisasjon er nøye bundet til utenlandsreiser. Men drifter er natur-katastrofer. Kvinner og menn opplever selvsagt mye fint sammen, men det er ikke på grunn av hormoner. Det er fordi kvinner og menn er fine mennesker som også har andre kvaliteter og ønsker enn verdenshistoriske utløsninger. Vi er ømme og fine folk. Det er ikke på grunn av sex. Sex er det fineste vi har, sier mamma og pappa (og Krf) til barnet sitt, men ingen syns det er så veldig storarta når pappa puler Paula fra arkivet i lunsjpausen og flytter med henne til en treroms leilighet i Sandnes fordi han fikk så uimotståelig lyst til det. Sex er deilig. Men snilt er det ikke.

De unge er snille. Dessuten er de omgitt av foreldre-generasjoner, onkelgenerasjoner, besteforeldre-generasjoner og storesøster-generasjoner som har gjort så mye storarta at dagens ungdom må føle seg som allergikere i en pollenstorm. Her går det ikke an å puste, bare nyse. De tidligere folka har gjort opprør mot kapitalismen, mot europeismen, mot militarismen, imperialismen, de har skapt kvinnefrigjøringa, rasefrigjøringa i Amerika, barnefrigjøringa og den moderne skolen, de har skapt musikken og romfarten og den beste litteraturen samt de stilige filmene, og det finnes ikke en sjanse for at en tatovert kristenruss får oppmerksomhet om han tagger Satan på domkjerka. Men pornoen er ledig. Kjønnssjåvinismen er ledig. Rånesex er ledig. Det er sannelig ikke russens feil at noen fullbrakte den øvrige verden før de kom: Sitt fint, vær friske og miljøvennlige og gjør ellers slik vi gjorde.

I verste fall minner russen oss på hva vi er og hvordan vi tenker og føler, og det er ikke moro. Kjønnshumoren blir det av og til noe nesten politisk ved, en Plumbo-rens av opprinneligheten, et kirurgi-eksperiment for å se hva som kommer ut. Den er også de undertrykte lemmers enkle primal-skrik.

arab det var uka si det 35 detalj 1

Det er ingen grunn til å forsvare primalskrik. De søker verken rettferdighet eller anerkjennelse. De er der bare. En politisk protest mot sivilisasjonen, men uten budskap og uten hensikt. Det finnes sikkert noen amoralske idioter som får svekka grensesettinga si av rølpete sanger, men de leter i så fall etter en grunn til å bli barbarer. De som leter, finner alltid. Horesanger sier ingenting om hva russ tenker eller føler, de røper bare noe om at sangdikterne er såpass oppvakte at de vet hva man absolutt ikke skal si. Som Sandberg. Same shit.

Torsdag kom meldingen i Aftenbladet om at Forus tømmes. Dette skal jeg mest fortelle om til de som bor øst for oss og som i sin tid klarte å grine så støyende at de slapp å flytte til Stavanger: Nå kan dere angre. Stavanger-regionen planlegger en kjempesatsing på kommunikasjon til industristedet Forus, og når det har gått et par år, består hele greia bare av ledige parkeringsplasser. Du kan parkere hvor som helst. Du kan kjøre helt uforstyrra på den breide bussveien der det vil komme kanskje én forstyrrende grønn buss i timen, men utover det kan du og kollegene spille tennis der, dere kan grille og ha korøvelser på bussveien, dere kan trene til Nordsjørittet og spise lunsj der i sola. Det blir romslig på Forus.

Til alle de som har sutra seg til å slippe Stavanger fordi pilsen er så dyr og pubgjestene så dårlige i diksjonen, kan jeg fortelle at Forus ble til som et lagarbeid. Først anla tyskerne, som vi av uforståelige grunner har begynt å kalle nazistene sjøl om de faktisk representerte et helt land, en flyplass der. Etter krigen ble denne skampletten på Nord-Europas styggeste myr kalt Forus-stribå, og ungdom øvelseskjørte der. Så kom industrien som kamuflasjetiltak. Ett bygg av gangen. Uten at det egentlig var planlagt, ble Forus en konkurranse i stygg kontorbygging. Selskaper med god økonomi lo seg skakke av hvor forferdelig det gikk an å bygge på Forus fordi hele regionen ble styrt av det man lokalt kaller havrenakker: Det vil si folk som svarer resolutt «Leca-blokker» hvis du ber dem nevne et eksempel på vakker natur.

Forus blir en spøkelsesby. Kanskje vil noen gigantbygninger bli lånt ut til friteatre eller pilatesgrupper. Men de aller fleste blir stående tomme, for alle politikerne sa at «Nå forsvinner olja og støtte-industrien rundt oljeselskapene», og samtidig sa de: «Vi må satse på trafikken til Forus.»

To pinlige ting til slutt. Skjegg og pappa-kropp. De hører sammen.

I uka som gikk ble pappa-kroppen (tynne armer og ølmage) glorifisert som en slags rettferdighets-fornyelse. Når kvinner skal befris fra å tenke på kroppen sin, må menn også gjøre det. Ellers får ikke menn det like godt som kvinner, sjøl om de ikke føder barn. Ukeblad-journalistene erklærte at nå er pappa-kroppen det store trend-fenomenet. Noen forsøkte å debattere påstanden fordi de mener at det er trendy å debattere alt, som Underhuset på TV2, men ideen om den moderne ølmage fikk omtrent like mye folkelig resonans som en fis i Glavaen. Tidligere i uka var det en beslekta sørgelighet at «mange kvinner føler aldri at de er vakre». Det er en slags epidemi. Mange kvinner føler seg også dårlige i matte, de klarer ikke score i ishockey og dessuten griller de svin feil. Det er også en epidemi. Det er en del av dagligvare-fascismen vår at folk må føle seg vakre for ikke å bli ulykkelige. Hvem i helsike er vakre? Solnedganger er vakre.

Men altså skjegg.

arab det var uka si det 35 detalj 1

Plutselig skrev alle måkeflokk-mediene at det er flere avførings-bakterier i skjegg enn i doen. Som en hemningsfri hyllest til den absolutt overflødige nyhetsformidling gikk historien om skjegget rundt i digitalitetene, og en ekspert sa at det ikke var sant osv. osv. Jeg leste dn troverdig forklaring på denne historien. Et sted langt over havet i nærheten av eller midt inne i Mexico testet en nærkringkasting skjegget på noen rufsete eksistenser. For moro skyld. I det uvaska skjegget til de uvaska folka fant de bakterier. Dette ble plukka opp av en engelsk tabloid. Brite-svina dikta opp at undersøkelsen var gjort av en professor og laget en sak av det. Litt mindre seriøs enn en aprilspøk. Men denne helse-nyheten rammet også Norge fordi journalister er blitt mindre sjølkritiske enn Ronaldo.

I Texas spredte det seg i uka som gikk en konspirasjonsteori om at Obama var i ferd med å invadere Texas med soldater. Den lo vi heldigvis av. Men her hos oss holder man ennå i live den politiske sannheten at Russland forbereder en invasjon av Norge. Mange folk kommer til å tro at det finnes tarmbakterier i skjegg i mange år. Mange folk vet ennå ikke at Norge er det landet i Europa som har minst resistente bakterier i kylling. Mange folk kommer i mange år til å tro at russen synger for å kunne voldta.

Det er på tide at noen finner opp hjerne-klysteret.

arab det var uka si det 34

Det var uka si det 34 om mai, Frp, Knut Nærum, de flinke syrerne, flukten fra ekspertene og den hjemløse mose i Bjergsted

 

Det er blitt mai, en måned som lider så hjerteskjærende under nordmenns forventninger at den burde ha sitt eget krisesenter. Mai rammes av skjønnhetens forbannelse. Når noen ser tilstrekkelig pene ut, venter man også at de skal oppføre seg sivilisert, ha en vakker stemme, ikke slurpe med sushien, ikke si å hææærrreeeguud i annen hver setning og ellers te seg sivilisert nok til å være vert for fredspriskonserten. Ingen er utsatt for så mange ubarmhjertige fordommer som pene mennesker.

Det samme med årstiden. Flere folk fryser mer i mai enn de gjør i desember. Himmelen får en annen blåfarge, en slags alternativ flaggblå som nordmenn forbinder med forlovelser, konfirmasjoner og grå dress med rød ketchup. Plutselig oppstår den ukjente fargen grønt med en ubeskjedenhet som nærmer seg nudisme; i hager og veikanter der den norske politikerfargen spurvegråbrun har svertet fedrelandet gjennom hele vinteren, stormer eksplosjonsgrønt synsnervene med en intensitet som antakelig bekymrer vaksinasjonskritiske øyeleger. Og som gjør det vanskelig å fornekte klimaendringene.

arab det var uka si det 34 detalj

Fargen grønt er skadelig. Dette er ikke noe jeg har kommet fram til ved å studere minespillet til Rasmus Hansson. Folk blir irrasjonelle. De går plutselig ute i shorts i 4 varmegrader, og som ved en tidsforskyvning får du plutselig øye på den første offentlige utendørs t-skjorta siden september. Mennesker som i hele vinter satt og studerte kikert-retter på utvalgte veganer-nettsider, de kjøper plutselig røkte svinekoteletter og sier grilling som om det skulle dreie seg om et nytt intervju med politisk ukorrekt svenske hos Skavlan. Ufornuften gjenoppstår. Risiko-viljen vokser. Nettene blir gradvis borte. Vi trenger jo nettene. De holder liv i beskjedenheten vår. De gjør oss til følsomme og redde mennesker, mennesker som bryr seg hvis det står i Dagbladet at du ikke skal knytte skolissene mot høyre hvis du vil bli tatt alvorlig på Tinder. Grønt er en hypnotisk farge, og den trekker deg til seg som om du hadde klorofyll i pungen.

Fredag i forrige uke sluttet Knut Nærum TV-programmet Nytt på Nytt, og det var antakelig det som preget akkurat den skjebnesvangre uka mest. Knut Nærum vil bli savna fordi han er en elegant og lun og sta komiker. Han har en måte å være på som tiltaler nordmenn, en slags beskjeden toastmaster-autoritet. Han ser ut som en lærer og snakker som en prest, og han har aldri tatt et tvilsomt standpunkt i hele sitt liv. Det siste programmet var selvsagt spennende og annerledes. Nærum ironiserte selvsagt over alle de søndagstur-filosofene som aldri har visst hva iskanten har vært i hele sitt liv, men nå ville ha ofra anorakken for at den ikke skal flyttes sørover, og i hvert fall ikke til Libya. Han herjet opplagt med alle de som er nøye med at de aldri mener det samme som Siv Jensen, sånn at mange av dem har begynt å kjøre på venstre side av veien og tar avstand fra plantemargarin og kneipp. Med uvant frekkhet tullet han med muslimene som med akrobatisk tilpasningsdyktighet klarer å være både for og imot demokratisk karikatur-islam og IS-sint Margrethe Munthe-islam.

Dette var ironi. Han gjorde jo ikke det. Nærum er ikke sånn. Han er en slags intelligent versjon av Lysbakken.

Jeg kommer nok ikke til å se Nytt på Nytt uten Knut Nærum, for han er en skjønn språkmann og en utsøkt elegant representant for de som kan uttrykke seg snedig samtidig som folk skjønner dem. Nærum har vært et unikum. Han kan ikke erstattes. Programmet dør antakelig nå. Den beste Nytt på Nytt-dama har flytta til yndlingsprogrammet Big Bang, og flinke Jon Almaas burde antakelig gjøre noe annet. Noe utfordrende og spennende og nytt og ikke fullt så forutsigbart. Han er en skjønn programleder på mange vis. Men han burde for Guds skyld ikke lede Grand Prix, og han burde ikke få sitt eget reality-program der kjente OL-vinnere hopper fra store høyder. Antakelig burde Nytt på Nytt fortsette for at ikke Jon Almaas skal misbrukes til presentasjon av gamle arkivopptak. Vi som allerede savner Davy i FotballXtra-studio, hadde ikke orka det og.

arab det var uka si det 34 detalj

Det er blitt mandag igjen og kaldere enn i gjerrige folks kjøleskap. Dette er mai. En isnende, vårfjern kulde som kommer snikende fra Uralfjellene som en av Putins mange gule ubåter, de som er i ferd med å kartlegge stinte-forekomster utenfor finskekysten og faktisk orker å følge med på hva som skjer i Sverige, en overvåkenhet som man egentlig trenger sterke medisiner for å holde ut. Etter min mening var også april kald. Det må den ha vært, for de dystopiske mediene har ikke fortalt med ett eneste ord at dette var den varmeste april siden vulkanene i Nord-Trøndelag slukna og det var varme kilder på Nordpolen. Jeg er lei av at den globale oppvarminga uteblir.

På fredag var det 1. mai. Ingen skal påstå at det ble en kontroversiell begivenhet, for allerede torsdag reiste alle plenklipperne til hytten, og i byen satt det stort sett bare igjen gamle sosialister og ekstremt dovne innendørs-fanatikere. Så kom Fremskrittspartiets landsmøte og var ganske oppskrytt, for da hele greia var over, visste ingen egentlig hvor mange syrere som får lov til å bo i Norge hvis Frp ennå skal delta i regjering. Men det kan se ut som om Stortinget ikke vil vedta de 10.000 flyktningene som det er flertall for å ta imot, for én ting er å være tilhenger av å motta flyktninger, en helt annen ting er å gjøre det. Ingen vil jo egentlig ha 10.000 syrere i landet. Men det kan de ikke si. Etter landsmøtet visste ingen om det finnes klima-endringer heller, ingen visste om de i så fall er skapt av mennesker eller frambrakt av humoristisk natur, ingen visste hvorfor Mannen aldri faller, ingen visste om ulven skal få leve hvis den bare ikke går i veien for snøscooterne. Og hvordan går det med søndagsåpent? Blir det lovlig å ikke slappe av på søndag? Frp er blitt et slags overaktivt ingenting. Som en trassig treåring uka før julaften: Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke – men jeg er et snilt barn.

Jeg er forresten tilhenger av de 10.000 syrerne, for mediene har skrevet av syrere ikke er sånne uføre arbeidere som verken husker egen nasjonalitet eller familiens etternavn. De syriske flyktningene er ressurs-sterke og høyt utdanna, og de kommer til å jogge nynnende nedover Ullernveien («Asfaltevangeliet» av Gatas Parlament), de kommer til å spille tennis for Marienlyst Tennisklubb, og før vi vet ordet av det lager de stilige norske filmer og får til og med Statoil til å lønne seg. Jeg tror syrerne kan redde oss. De blir aldri sure taxisjåfører som spiller arabiske ønskekonsertlåter når du egentlig har tenkt deg på Helvetes Vaulen-konsert. De kommer til å koke kaffe til hjemmekamper i smågutt-ligaen, og de kommer til å få oss til å skjønne at solcelle-paneler og elbiler og vindmøller på Jæren er fantastiske ting som vi ikke skal sutre over bare fordi vi er nødt til å forbli uenige med Erna Solberg. Jeg håper forresten at de kommer til å være uenige med Erna Solberg, for ellers vil Frp si at de er dårlig integrerte og må konte i tredje vers av «Ja, vi elsker!»

Vi vil ha syrere. Og vi vil ha dem nå, før det er for seint. Og global oppvarming.

Om fotball har jeg skrevet nok. I kveld skal Viking spille mot Molde på Jåttå Stadion, en nervepirrende dødsmesse for de utålmodige, som stort sett er blitt så mentalt tilpassa utenlandske TV-serier at de håper at hver uke skal ende med en oppdagelsen av en ny psykose. Hver annen uke går de konflikt-narkomane til sine forblåste og yrspetta plasser på stadion, annen hver uke setter de seg til med FotballXtra og i en slags combo av Shakespeare og Beckett når Ivar melder at Viking slapp inn et unødvendig innkastmål: «Typisk oss.» Sånn er det. Fotball er noe vi ser på for å opprettholde erkjennelsen av at vi er de mest uheldige menneskene i hele verden. Andre folk kan være ulykkelige for naturkatastrofer, kriger og landflyktighet. Men de vet ikke hva man må klare å holde ut som Viking-patriot på Jåttå Stadion.

arab det var uka si det 34 detalj

Fotball har den fordelen at alle er eksperter. Ja, den er forslitt. Men uansett: I uka som gikk ble komikeren Rønning klikk-kakse fordi han gjentok den småborgerlige irritasjonen: «Det er for mange som uttaler seg om ting de ikke er eksperter på». Det har han nok rett i. Folk gjorde seg opp en mening om EU, men var de eksperter? Nei. Folk stemte Arbeiderpartiet og SV og sånn, men hadde de mellomfag i statsvitenskap? Nei. Gjennom hele demokratiets historie har vanlige folk tatt standpunkt til ting de aldri studerte, og for hundre år siden fikk til og med kvinner stemmerett enda alle visste at husmødre ikke kunne forklare parlamentarismen eller sitere Disraeli.

Før annen verdenskrig var det alle slags anti-demokratiske bevegelser. «Er det ikke betryggende at det er fiskeren og bonden som bestemmer over økonomien i landet?» kunne det stå i vitse-tegninger. Nazismen var ikke aleine om elite-dyrkinga. Nå er elitismen tilbake. Den opplyste venstresida er den viktigste anti-demokratiske bevegelsen i Norge siden mellomkrigstida. Hvis folkebevegelsen mot EU hadde oppstått i dag, ville den blitt kalt uansvarlig populisme, og tilhengerne ville ha henvist til at 78 prosent av alle økonomi-professorene mente at EU-medlemskap ville bli bra for Norge. Da jeg var 16 år hadde jeg en lærer som sa i klassen: «Vi har en som har gått i tog mot Fellesmarkedet her i klassen. Men hvordan kan han skjønne noe av EEC når ikke jeg en gang gjør det?»

Den arrogansen er tilbake. Det hadde vi heller ikke trodd. Vi har ment at det viktige ved demokratiet er at alle er like når det gjelder retten til å ha en mening og ytre den og stemme på grunnlag av den. Hvis ikke kunne vi sette sammen Stortinget etter en rundspørring blant ekspertene. Denne komikeren Jon Niklas Rønning klarte antakelig mot sin vilje å gi en bitteliten stemme til den nye fascismen. Han fortviler med lett sinn over at det ikke er ekspertene som preger kommentarfeltene, men syns egentlig det er verre at folk som ikke kan synge, prøver seg i Norske Talenter. Det er for så vidt greit. Det er mindre greit at en bråte med folk går rundt og mener i fullt alvor at det er uanstendig hvis en norsk partileder er uenig med eksperter. Det er nok antakelig jobben hennes å ikke tro på noen. Å tro på utdannelser opphever behovet for politikk.

OK mandag. Mandag kjørte jeg Monica til tannlegen i sentrum, og det var en fin tur, for kvart på ti er det nesten ikke trafikk i Stavanger. Dress-panikken over at de kommer sju minutter for seint til den franske kontor-vannavkjøleren var borte. Alt var vel. En deilig dag. Jeg kjørte over hele Storhaug uten å se en eneste annen bil i bevegelse. Alt er OK. Slutt med maset.

Hjemme så jeg med bekymring at den suksessrike fylkesmannen (som i sin tid sa nei til Ikea fordi møbelhandlerne ikke kunne bruke bybanen dit) har stanset SR-banks utbygging ved Bjergsted fordi det finnes trær med sjelden mose i området. Jeg liker mose, og heller ikke jeg vil at moser blir hjemløse. Derfor ber jeg dere: Går det ikke an at folk eller kommuner eller land melder seg og tar imot butt hårstjernemose og gir vekstene et nytt hjem. De trenger oss. Og dessuten ville det være leit om Stavanger skulle gå glipp av en ny stygg glassbygning, og så er glasshuset ikke rådhus en gang.

Mandag avslørte også at det finnes tarmbakterier i skjegg. Hva så? Shit happens. Skjeggete folk har hatt fjeset sitt på samme sted som andre folk, og det betyr bare at de andre fikk tarmbakterier i huden. Verre det.