arab det var uka si det 31

Det var uka si det 31 om Facebook-hat, asylbarn-reality, lillelorden Seltzer og litt fotball

 

I slutten av forrige uke brukte en dame som jeg av personvernhensyn ikke kan bruke navn på, ca 5000 tegn i VGNett på en detaljert melding om at hun ikke vil være på Facebook lenger. Egentlig burde hun ha betalt annonsepris for denne bekjentgjørelsen, men med alt som minner om sosiale medier er det sånn: Hvis noen er misfornøyde eller velger dem bort til fordel for bussholdeplasser i utkantstrøk, da angår valget hele verden, siden også verden burde ha gjort det samme. Hvis noen bestemmer seg for å gi opp fiskepinner med remulade eller nekter å bære flere rutete skjorter og cowboyslips, er det nesten umulig å få oppmerksomhet.

Facebook-hatet henger sammen med to fenomener. Mennesker som en gang opplevde seg sjøl som sosialt vellykka i samtaler med andre mennesker, i de fleste tilfeller fordi de er avskyelig dominerende og bruker ironiske hersketeknikker, blir skuffa over Facebooks huntonitt-flate sosiale struktur. Her er de ikke sjefer, og han som legger ut en kattevideo fra et enmanns-syndikat for pene Youtube-puser, får som oftest flere likes enn han som pleier snakke høyest om krenkelser i lunsjpausen.

arab det var uka si det 31 detalj1

Mange sosiale plagedyr føler at de får for svak oppmerksomhet på Twitter og Facebook. De skjønner ikke at varme og nærhet er sosiale mediers viktigste formidlingsverktøy. Dem om det.

Det andre er teknologi-frykten. Du skal ikke se på nettbrett og du skal ikke se på mobiltelefon, sjøl om det du gjør i begge tilfeller er å lese. Dette er nesten oppsiktsvekkende kortsynt. Nesten ingen ville finne på å si at han som står på T-banestasjonen og leser Tolstoj, er en usosial tulling som ikke prioriterer samvær med nålevende mennesker. Ingen sier til han som skriver papirbrev til den prostatasjuke mor si i Troms, at han burde legge fra seg den patetiske pennen og begynne å delta i det publivet i byen. Også folk som sender sms blir uglesette. Folk som leser avis på brett blir forakta, mens ingen ville kjefte på en som plutselig brer papir-Aftenposten ut over Burgerking-bordet og aldri sier ett eneste ord til noen.

arab det var uka si det 31 detalj2

Før var det sånn at latterlige fordommer mest slo rot i små miljøer og isolerte samfunn. Nå er sharia-tenkning og nåtidsforakt blitt regelen også i storbyer. Ungdomsskole-lærere er blitt framstilt som visjonære fordi de sa neitakk til pc i undervisningen eller har forbudt mobiltelefoner. Skole-elevene er de siste nordmenn som skriver annet enn handlelapper på papir, og etter sju år kommer de til å være ekstremt vel kvalifiserte til å gå på realskolen i 1953. Folk i tusenvis lider av smittsom teknologi-fobi, og man bør virkelig ikke oppmuntre dem.

Og kommer dama i VG også til å slutte med å lese bøker for å få tid til å snakke med de levende?

Så til politikken. Det eneste som manglet i den store realityserien om asylbarna, var at vi fikk være med på å stemme. Ettersom den ubøyelige justisminister Anundsen ganske kvikt ble en slags Roald Dahl-skurk i oppgjøret om hvilke barn som skal få ny behandling av søknad om oppholdstillatelse, er det stor sjanse for at Asyl-Anders ville blitt stemt ut ganske kvikt. Jeg vil tro at nestemann kunne blitt Sutre-Knut fra KrF. Statsministeren, som jeg etter dette vil kalle Farmen-Erna etter sangen om Olsen som hadde en bondegård («og det var voff voff her, og det var voff voff der»), ville antakelig ha holdt ut lenge. Jeg tror den urbane røkteren fra fotballbyen Bergen ville ha kjempet mot Per Sandberg i finalen, og at Erna ville ha vunnet fordi hun er overvektig og kvinne.

Deltakerne ville, slik de faktisk gjorde, tatt en Høgmo og erklært at akkurat de var vinnerne. Asylbarna ville blitt nye programledere i Julemorgen på NRK, om de da i det hele tatt kom inn igjen i landet. For kampen om hvem som egentlig styrer den Regjeringen som egentlig styrer Norge, handlet faktisk ikke om at barna skal få komme tilbake til Norge, men at søknaden skal bli revurdert. Teoretisk sett kan de bli kasta ut om igjen. Men det er like sannsynlig som at de nye psykiaterne som Stoltenberg og kommentator-korpset skaffet til 22. juli-saken, skulle ha kommet fram til at idioten var utilregnelig. Det er noe som heter bundet mandat.

arab det var uka si det 31 detalj3

Uenigheten var en slags påskethriller, men alle visste jo at det ville ordne seg, for hvis Solbergs stålsatte hadde måttet forlate kontorene sine, kunne Knut Arild Hareide blitt en uinteressant mann som ingen hadde villet ha på vippen lenger. Og der liker han seg på en litt gretten måte. Ny-blide Trine hadde forsvunnet over i den store grå massen som ellers består av tapere fra Mesternes Mester og Frp hadde hoppet oppover på gallupen. Jonas ville ha skreket «Nei, nei, nei», for en mindretallsregjering med utgangspunkt i Arbeiderpartiet og Sp er det verste som kunne skje ham.

Nåvel. Det er forbi. Norge har ikke lenger en regjering, men et slags forhandlingsutvalg, og så kan vi bare håpe på en reality-reprise når bjefferne fra Solbergs bondegård skal bli enige om de søndagsåpne butikkene.

La meg igjen minne dere på hva konsekvensen av avtalen er: Asylsøkere med barn kan ikke få avslag dersom det er mulig at de blir sendt tilbake til land der det i løpet av de første åra kan tenkes at det oppstår politisk uro og voldsutøvelser. Asyl-rømlinger med barn skal behandles likt med nordmenn med statsborgerskap, og hvis de klarer å unngå politiet lenge, skal de få bli i landet som en slags Gjest Bårdsen-belønning. På sikt blir det antakelig ulovlig å flytte også norske barn så langt unna vennene at de ikke kan sykle til dem. Og voksne kan ikke settes i fengsel eller på annen måte flyttes på dersom de er eneforsørgere. Rett skal være rett. Likt for alle.

Det filosofiske grunnlaget: Politikk og moral er konkurrenter i den virkelige verden. Dersom moral var enerådende, ville vi ikke hatt et militært forsvar. Politikk er selvsagt ikke bra, men som regel nødvendig. Politikkens styrke er dens forutsigbarhet. Jeg trenger antakelig ikke si mer om det. Moral-reality er en dårlig erstatning for politisk tenkning. Der sa jeg mer likevel.

I lørdagsavisa sto det også at Trine Skei Grande tok et oppgjør med nullveksten. Robinson-askesen redder oss ikke likevel. Samtidig går Venstre til angrep på oljeindustrien, men uten den får vi nullvekst i Norge. Sånn vil det være de første 20 åra, minst. Det finnes ingen tegn til et nytt industri-eventyr i Norge. Vi klarte ikke å få solcellepaneler til å lønne seg en gang, og det er nåtidas og framtidas heteste vekstprodukt. Siden vi aldri kommer til å finne på noe nytt, syns jeg Venstre skal tenke i retro-baner: Hva med å flytte hermetikk-industrien hjem fra Polen? Hva med å sette i gang Gummien igjen i østre bydel, hva med å reise hagltårnet og hva med småindustrier, verksteder, tekstilfabrikker, Tandberg, den gamle tobakksfabrikken der mor mi jobba under krigen og ble ei populær dame. Industrireising i Norge krever selvsagt at vi beskytter oss mot kinesere og koreanere med tollmurer, og da kommer EU og knuser oss med sine antikvariske økonomiske frihetsteorier. Men det får vi tåle. Vekst i Norge etter oljen betyr muligens at vi må produsere mer til eget forbruk og sende alle de plagsomme kommunikasjonsdirektørene ut på jordbær-markene. Røde nakker vil kle dem.

arab det var uka si det 31 detalj1

Forrige uke kom også oppgjøret om hipster-humoren i NRK. Statsinstitusjonen har et arkivkompleks. Det går ikke an å sende en delfinale i Grand Prix uten at den blir fulgt av tjue minutters skap-tape og intervju med Bobbysocks. NRK jakter på sin egen fortid, og i forsøkene på å finne noe som kan likne på Eia og Tufte Johansen slipper de løs andregenerasjons-humorister uten egentlig hensikt.

I uka som gikk ble Thomas Seltzer og til og med Charlo Halvorsen sammenliknet med Hebdo-satirikerne i Paris. Grunnen var et uoppfinnsomt pornopåfunn som burde ha ført til at den sjikanerte fitness-dama i spøken sendte Seltzer ei russelue med knute. Hun lot i stedet forbannelsen løpe av med seg og truet med rettssak. Dermed oppsto en slags hø-hø-martyrisering av NRK-hipsterne. Disse reaksjonene sa egentlig mye om hva hipster-rørsla egentlig står for. Da IS kom i nyhetene, slapp de ut Bhatti-skjegg. Ikke for noe, men fordi det så kult ut. I hipsternes travle mote-helvete er kulturen en kosmetikk-komedie; til og med øl er blitt noe man smykker seg med, ikke noe man heller i seg for å bli frodig og kåt. Hipstere er ikke kåte. De er for minimalistiske til det. Hipster-kvinner leser ennå Nemi-tegneserier. Nesten to tiår etter at ironi som livsanskuelse ble gravlagt holder de på. Det er greit nok at Nytt på Nytt hver uke gjentar en politisk korrekt tantehumor som minner pinlig om SVs julebord, programmet er tross alt laget for statsministeren og hennes jevnaldrende og funker slik «Husker De?» gjorde for Jens Book Jensen-segmentet.

Å hyre pornoskuespillere til et samleie og gi mannen sitt eget navn og dama Kari Jaquessons er ikke satire. Det finnes en usynlig, undersjøisk landegrense her, og normale mennesker kan i hvert fall føle den. Hvis Norge ble styrt av militante sharia-feminister som forbød sex og satte menn i fengsel hvis de tok på tissen sin, ville faktisk innslaget vært satire, men med et annet navn enn Jaquessons. Som humor i et land der sogneprester antakelig ser ekte Paradise Hotel-sex på TV og der puppeporno er blitt et satsingsområde for Norsk Presseforbund, er Seltzer-frekkheten ikke noe annet enn dårlig Rorbu-humor. Og det verste er: Seltzer og folka hans er tryggere i NRK enn Muhammed i Saudi-Arabia (jeg siterer meg sjøl fra Facebook-diskusjon), de risikerer jo ingenting, de er bare statskanalens bortskjemte silkeramp, en slags lillelorder med samme romslige armslag som den unge Nord-Korea-duden. «Gå ut og kast stein på noen vinduer, du, prinsen min, så skal pappa leie ei hore til deg i mens.»

Da saken først havnet i medier, trodde jeg faktisk at Seltzer deltok i samleiet med den prostituerte i studio på Marienlyst. Det syntes jeg var modig, i det minste. Men så viste det seg at også han stilte med stand in. Da ble det virkelig bare ynkelig. Kill ugly radio.

arab det var uka si det 31 detalj2

Søndag vant Viking mot Tromsø. Da er uroen og håpet tilbake. Vi kan misunne bergenserne. I uka som gikk antydet jeg at fem lokale ungdomsskole-elever på hvert Tippeliga-lag kan få publikum tilbake på tribunene. Jeg fikk liten tilslutning. Dessuten antydet jeg at alle vi som er født etter 1940, kan takke 9. april for at vi fikk oppleve det privilegium å bli født inn i verden, for den datoen endret alt for så å si alle. Jeg fikk liten tilslutning til det og. Ikke kødd med 9. april, ikke kødd med Tippeligaen. Derfor er jeg i tvil om jeg skal nevne at jeg savner Davy Wathne sårt i søndagenes FotballXtra på TV2 og at jeg misliker at ikke Canal+-kamper kommer på Sumo. Det er av de små ting. På badeveggen hengte sjetteklassingen opp en lapp i påsken: «Ikke tull med håret mitt». Det var av de små ting, men alle tok hensyn til det.