Månedlige arkiver: april 2015

arab det var dagen sin det 2

Det var dagen sin det 2, om hva dansk øl og Shakespeare kan gjøre for Viking

 

Det er vår også i Jåttåvågen. Sjøl om Brann omsider klarte å så Jerv og antakelig kommer til å klare seg i OBOS-ligaen, har det store fotballmismotet rammet Vestlandet og Viking. I går var dagen da direktør Arne Larsen Økland gikk fordi han er uenig med styret om veien videre. Styret vil ikke vinne kamper. Larsen Økland vil kanskje det. Vi som aldri ser videoer, vet ikke det.

Det er vår også i Jåttåvågen, så i går ble det sagt at Viking skal fornyes helt fra bånn. Slik en vissen bjørk gror tøysegrønne bebiblader, slik en tulipan folder ut sin uferdighet og avslører at den ikke er så rød som plakaten til I Chings Vårruller og Blomsterjord påsto, men en nyansert og søt blanding av rødgul hettegenser og solbrent bergenser.

Det blir spennende. Vi er mange sports-dissidenter som mener at spillerne er det viktigste i fotball, og vi ser for oss et Viking-lag som går nye veier for å bygge en psykologisk bru til folkedypet, der patriotismen og sakkunnskapen klamrer seg til hverandre i et slags redningsgrep for skipbrudne. Viking må kjenne på folket, de må bli en del av Pedersgadå, de må lære seg hva kvemleia er og føle stoltheten ved å ha pisset henrykt i Lendeparken på vei hjem fra lønningspils på Bøker & Børst.

arab det var dagen sin det 2 detalj

I følge ubekrefta rykter skal det finnes en teori om vann. Den videreføres av noen som jeg har hørt omtalt som hekkans new age-tullinger og går ut på at hvis sykt vann strømmer ved friskt vann, vil det syke vannet utvikle både vilje og evne til helbredelse. Men av og til må man stenge svømmehallen likevel. Dette kan nok være veien for Viking. I stedet for å tusle slukøret rundt blant klubbosaurer som bruker treningsbukse i bryllup, bør fotballspillere omgås mennesker med visjoner og vett. Hvis man til vanlig bare ser på menneskeslekta som et jamrende tribunemylder, kan det virke som en vanskelig oppgave, men det er mye som tyder på at sunne sjeler finnes der ute. De bør man stille seg ved siden av.

Jeg kan begynne med biblioteket på Sølvberget. La en sliten enstavelses-forsvarer (tidligere kalt bekk) stille seg tett inntil lesekyndig lektor fra Storhaug og kjenne effekten fra Solstads slektskrøniker og Tsjekhovs Liptons-søte stuekvinner, som når Jelena undrer seg: «Og så dukker det opp en mann som er ulik alle de andre, vakker, sjarmerende, spennende, – som en tindrende stjerne i nattemørket… Tenk å kunne gi seg hen til en slik mann, glemme alt…». Plutselig vil den nedslåtte islendingen få et helt nytt syn på fotball-trenere. Det finnes hemmelige Bukowski-supportere på Sølvberget, og for en ung spiss som aldri skjønte hva som skjedde da tredjedivisjonslaget Mjøndalen scoret, kan visdommen fra Charles endre livet: «We are like roses that have never bothered to bloom when we should have bloomed, and it is as if the sun has become disgusted with waiting.» La oss si dette sammen: Vi er som roser som aldri gadd blomstre, og sola vil spy av oss. Kanskje kommer en dårlig kledd Shakespeare-tilhenger forbi i foajeen og kviskrar slik sånne gjerne gjer: «We know what we are, but know not what we may be.»

Til og med Turistforeningen kan bli en løsning. Fotballspillere med slatters og legeforbud mot oppovertrapper bør trosse sine begrensninger og gå friske fjellturer med for eksempel Statoil-ansatte i så dyre anorakker at de er spesifisert i selskapets forsikringsvilkår. Av dem kan de lære å slå utsettende og komfortable støttepasninger og spise merkevare-beskytta gourmetmat i pausen, men først og fremst vil de utvikle forståelsen av at 11 mann er litt for mange, og de må respektere ledelsen når den reduserer til åtte spillere i resten av sesongen. Den nye dag gryr. Naturen er som en stor fotballbane der alle arter samspiller for å nå tilværelsens endelige mål, som er den enkeltes død og jordens utslettelse.

Viking-stallen bør omgås sjakkspillere og lære seg at sikker framdrift kommer når man tenker seg om. Spilleren flytter en bonde to fram på banen, og det er greit. Men så bør han sitte ned på midtbanen og tenke gjennom den bonden som motstanderne flyttet to fram på banen, og det bør ta tid.

Spillerne bør ta seg tid sammen med rockemusikere og føle nærværet av musikkhistoriens befriende euforier og religiøse enkelhet: «All you need is love, all you need is love, all you need is lo-ove, love is all you need, love is all you need, love is all you need .. etc.» Ikke bare skal du klemme en motstander før kamp og dele røyken med ham, du skal ha sex med søstera hans og oppsøke hans indre oter.

arab det var dagen sin det 2 detalj

Men mest av alt bør Viking-spillere dra til Danmark. Det fantes en mann som het Preben Elkjær. Han var født i 1957, og i 1988 skapte han sammen med Allan Simonsen kaos ved tælleapparaterne på Vejle Stadion. Det viktigste ved Preben Elkjær er ennå at mannen var anti-autoritær og dreit i alt. «Preben Elkjær var kendt som en notorisk storryger – til stor irritation for hans skiftende trænere. Hans spillestil kunne imidlertid tage vejret fra de fleste og var især præget af en indædt beslutsomhed.» Den som vil bli en stor fotballspiller må finne en kro med speilegg og øl et sted i det opprinnelige København, og der bør han lytte til Kim Larsen som forteller om sine mange turneer på Haugalandet og nyte det folk med utsikt til kort levealder kaller livet.

Det kommer antakelig ikke til å medføre at Viking vinner flere kamper.

Men de vinner flere hjerter, for det er deilig å føle seg dansk i Norge og ingenting er så sjarmerende som en litt vill og gal taper. Hvis Viking likevel skal bli trynt av gjengene med strigla østlendinger, så kan de i hvert fall gjøre det med litteraturens freidige svev, med næringsgubbenes arroganse, med sjakkspillerens lakoniske systematikk, rockemusikerens hypnotiserte fjernhet og danskers infame kro-humør.

Lykke til.

arab det var dagen sin det  - 1

Det var dagen sin det–1 En liten oppdatering om Siv, Frp-våren og onelinerne

 

Jeg skal komme med en risikabel innrømmelse. Jeg er ikke global. Jeg vet ikke hva global er, men jeg er det ikke.

Tirsdag skjedde det bare én oppsiktsvekkende ting: En politiker sa meningen sin uten at den først var klarlagt med tvittokratiet eller sjekka mot Facebook-imperativene for aksepterte meninger. Siv Jensen var den dagen Norges modigste kvinne, for hun sa det man ikke skal si: Jeg er ikke overbevist om at klima-endringene er menneskeskapte.

Nå kan det tenkes at det aldeles ikke var Jensens mening å være modig, og det er i hvert fall ikke sikkert at hun forventa applaus fra det skråsikre Stepford-organet Aftenposten. Men Jensen lever ikke av aftenposter eller hipstrete morgenblading. Hun lever av at Marie Simonsen ikke liker henne, sjøl om hun er kvinne. Frp er avhengig av alle de frustrerte dissidentene i Norge, alle de som aldri egentlig tror på noe. Sånne som vi ville gitt Fredsprisen hvis de bodde i Russland.

arab det var dagen sin det 1 - detalj

Jeg tror Siv Jensen starta gjenforeningen med den løvetannstolte fremskritts-grasrota med intervjuet i Aftenposten. Og jeg tror det kan komme mer. Per Sandberg sier straks at forslagene om grønnsakstvang i norske skoler er grunnlovsstridig, og at man bør innføre daglige måltider med norsk tradisjonsmat som loff med sirup, grovbrød med hvitt strøsukker og sylte med Sunda. Det siste er ikke tradisjonsmat, men i hvert fall usunt.

Jeg klarer ikke helt å se hvordan den økumenisk milde samferdselsministeren skal orke å ramme syklistene, men en god begynnelse ville være å nekte dem adgang til kjørebanen på steder der det finnes fortau og sykkelstier. Som alle vet og godtar er det bare hundeluftere som bruker sykkelstier i Norge. Dessuten ville det være kult om den lune telemarkingen Bård Hoksrud gikk inn for førerkort for sykkel, 18 års aldersgrense og registreringsskilt. Da blir vi antakelig kvitt dem. Et folkelig forslag ville også vært innføring av luksusavgifter på treningsstudioer. Sykling og trening er de viktigste årsakene til sykemeldinger i Norge hvis vi ser bort fra cava og chablis. Sykkelritt kan i verste fall føre til misunnelseskramper og uføretrygd eller nettavis-saker som «Gikk ned 162 kilo på én uke og syklet Gamlingsspretten for første gang – gikk bare av sykkelen fire ganger i oppoverbakker».

En rekke gjenfødelsessaker kan komme fra Frp denne våren. Politisk kvote-ordning for meteorologer. Inne-tvang for registrerte astmatikere i oppholdsvær. Åpne pol på 1. mai. Pass-tvang på interkommunale bussruter. Påbud om svinekjøtt i bensinstasjons-burgere. Forbud mot bruken av ordet «ekstremvær» i offentlige papirer og skolemateriell. NRK selges til Schibsted. Utvidede muligheter for alkoholservering i søndagsåpne kirker. Egen utdannelse for offentlig oppnevnte imamer med rørlegger-utdannelse og motorsykkel-sertifikat ved Universitetet i Agder. Alkotest for alle som klager på behandlingen i norske sykehus. Påbud om grilldress for utlendinger i 17. mai-toget. Avgiftsfrihet for diesel på fredager før store utfartshelger. Treårige stipender til spesielt aktive nett-troll.

Men viktigst av alt: Politiet blir permanent bevæpnet for at det igjen skal bli lov til å slå barna sine, inspirert av folke-begeistringen for den verdensberømte mora i Baltimore. Dama har forklart at hun ikke slo løs på gutten fordi han gjorde noe galt da han kasta stein på politiet, men fordi hun var redd for at han skulle bli en av de svarte ungdommene som ble skutt av rase-purken. Dermed går teoriene rundt barneoppdragelse inn i en ny fase. Ikke mange så den komme.

Jensen gleder også sine nyttige følgere i Oneliner-rørsla, en åpen organisasjon av gamle sofa-radikalere som klenger seg på Frp på samme måte som de parasitt-etende remora-fiskene henger på haien. Onelinerne slo til umiddelbart og holdt på hele natt til onsdag med SoMe-sarkasmer av typen «Ja, det er vel noen som tror jorden er flat også». De har stor betydning for Frps framgang, og forskerne tror at Siv Jensen varsler dem på forhånd når hun skal ta avstand fra det politisk korrekte.

I forbindelse med den politiske korrektheten vil jeg også trekke fram to hendelser fra tirsdag: Svenskene har forbudt butikksalg av Paracet fordi det har vist seg at medisinen brukes av hvite svensker mot ettervirkninger av alkohol og svinekoteletter. Dessuten går varme tanker til den russepresidenten som sa i minnetalen til sin drepte medruss i Mandal kirke: «Jeg skulle ikke ha stått her i dag. Vi skulle vært fyllesjuke sammen.»

Sverige er som det pleier. Men ikke Sørlandet.

arab det var uka si det 33

Det var uka si det 33–om banning, mellomfags-engler, VG og de andre gjentakelsene

 

I floraen av forskrekkende forskning dukket det i forrige uke opp to nyvinninger. Den ene var at ost hindrer hjerteinfarkt. Vitenskapsmenn som var betalt av den danske meieri-organisasjonen, hadde funnet ut det, etter at amerikanske ernæringseksperter i årevis har bedt om samme advarsler på melkevarer som på tobakk. Den andre var at folk som banner, lever lenger. Det er sunt å banne. Og egentlig går jeg ut fra at de som sier «søren og, din forbaska flatlus-spiser», lever like lenge som de mer nordnorske språkutviklerne. Men vi vet det ikke. Kanskje får fornemmelsen av å banne i kjerka den sedimentære sjelekalken i systemet til å løsne. Jeg går ut fra at forskningen ble betalt av Norsk Banne-union eller Kystfiskerlaget, så den trenger ikke være sann. Vi får ikke håpe det, for da står det dårlig til med folkehelsa. Kjerke-bannerne er ikke akkurat de som preger Norge.

Etter hvert som det nærmet seg helg og fotball, stilnet engasjementet for båtflyktningene i Middelhavet i det landet som ligger fjernest i hele Europa hvis vi ser bort fra Island. Den siste rest var at et litt slitent Nytt på Nytt herjet med statsministeren fordi hun hadde tenkt seg om, og Petter Stordalen sa at Norge måtte være den flinkeste til å hjelpe, og han ville kunne ta seg av 1000.

Fremdeles var det ingen som skrev at det er noe rart her.

arab det var uka si det 33 detalj1

Før 800 drukna i et forferdelig forlis forårsaket av kyniske menneske-smuglere, skrev Aftenbladet en nesten bortgjemt liten artikkel om at de fleste utvandrerne fra Afrika ikke flykter fra krig og vold, men fra arbeidsledighet. Det betyr ikke at det ikke finnes krig i Syria likevel, men at det også pågår en reell folkevandring fra et kontinent som folk delvis har gitt opp. Afrika flytter hjemmefra.

Fredag sa en eller annen ekspert at det vil komme 5000 nye flyktninger hver uke over Middelhavet helt fram til september. Omsider ble det også sagt av folk med kald hjerne at dersom EU og omland legger en armada av hjelpeskip i Middelhavet, vil det komme flere. Flere vil drukne, for sjøl om Stordalen og den menneskelige skipsreder og Erna Solbergs utsendte avlatsskip vokter konstant i havet med sitt ambivalente oppdrag, kan de ikke redde alle som kantrer i overfylte båter. I løpet av en halv time vil antakelig også de svømmedyktige være døde, og en reddende båt kommer seg ikke lenger enn fra Fiskapiren til Fogn på 30 minutter. Man bør havarere ganske nært et norsk skip for å få glede av det.

Da Erna tenkte seg om, var det sannsynligvis ikke fordi hun er en kyniker eller fordi hun sto fast i Candy Crush. Det var rett og slett ikke så lett å se hva som ville redde flest liv. Hvis du er statsminister, kan du ikke se bort fra gode gamle pragma. Ikke hver dag. Pragma er sånn: Han som kaster seg i det iskalde vannet for å redde de fem som ligger og bakser i ishavet, drukner antakelig uten å ha fåt opp noen, men han er en helt, bare ikke for sin egen familie. Han som ser seg om etter en båt og tar seg tid til å skyve den til sjøs, rekker kanskje ikke å få alle fem på land, men han redder i hvert fall noen.

Sannheten er sjelden behagelig. Det kommer til å drukne færre hvis havet fortsatt er livsfarlig. Vi kan ikke se på at folk drukner. Vi kan heller ikke lokke mennesker om bord i båter som kommer til å forlise.

arab det var uka si det 33 detalj2

Man kan heller ikke forandre virkeligheten ved å omgjøre Norge til Stepford, slik VG forsøkte. Jeg skal forsøke å være forståelsesfull. Jeg skal forsøke å være snill. Men først hva Stepford er. I 1972 skrev den amerikanske forfatteren Ira Levin den satiriske romanen «The Stepford wives». I den kom en oppvakt yrkeskvinne til en sær liten by der hun oppdaget at alle hustruene var tekkelige og tjenestevillige og aggresjonsfrie fordi mennene hadde omgjort dem til roboter. I ettertid ble Stepford Wife et begrep og karakteriserte undertrykte, snille kvinner. I det ideologisk rensa Skandinavia bør vi kunne snakke åpent om The Stepford People. Menn og kvinner som er så stuereine og så politisk korrekte at de står i veien for utviklinga av et mangfoldig samfunn.

VG tok en skikkelig Stepford da de begynte å ringe hjem til folk som hadde ytret det journalistene oppfattet som hjerteløse meninger i kommentarfeltene. Man kan egentlig ikke kritisere VG for at den ironisk nok er en typisk Harry-avis som ble lest av de rå massene den gang Dagbladet delvis ble laga mest for eliten. Det betyr ikke noe lenger. Vi har ingen elite. De som skulle ført en komplisert kultur videre, sitter på sosiale medier og fellesflørter ved hjelp av selvforherligende kritikk av det fryktelige folkedypet. Det finnes ikke noen politisk spydspiss i samfunnet, det finnes ingen å se opp til, bare et forferdelig mylder av forskjellige konsulent-formater som driver kampanjer for at alle skal bli like. Ytringsfrihetens ideologiske forutsetning er moderert. Ytringsfrihet er for de snille. Og de snille er de som sier det samme som oss. Dette er Stepford 2015. Ingen skal forstyrre vår gigantiske småborgerlighet med uttrykksformer eller meninger som er annerledes. Selvfølgelig skal en svensk høyre-ekstremist behandles annerledes i koseprogrammet til den lille roboten Skavlan, for svensken er ikke en Stepford-mann. Og du skal aldri forsvare de folka som Stepford-journalistene har erklært som skandaløse, for da er du en sånn sjøl.

Hvis vitsen er å være snill, skal jeg virkelig overgå meg sjøl i forståelsesfylde.

arab det var uka si det 33 detalj1

De folka som VG ringte hjem til, var der alltid, og de snakket alltid. Det nye er kommentarfeltene. Før satt folk langs hverandres søndagskaffe eller i kantina eller i arbeidsbrakka og uttalte seg vanvittig rånete. Og det skjedde  lenge før noen hadde hørt om politisk korrekthet, den gang komikerne var velsigna reaksjonære og ikke fanebærere for flotte folkehøyskole-idealer. Mange, mange flere enn de uthengte idiotene som bruker småborgerpressa til kjerkebanning, går daglig rundt og sier forferdelige ting om alt. Det er fordi folk føler for å lufte seg. Ikke bare ved å gå Vårsolvarden-tur for de med dyre anorakker, men også ved å streame fritt de signalene som sinnet gir. Du skal bare ikke være så teit at du skriver det i et kommentarfelt i VG, for da dør det en mellomfags-engel i Oslo.

Jeg er helt sikker på at tusenvis av nordmenn har sagt den kontroversielle kommentarfelt-setningen «La dem bare drukne»; det vil si, de har sagt surt til kona si eller en arbeidskamerat: «La de dumme jævlane drukne, de har bedt om det sjøl». Ingen mener det egentlig. Dette er intern-logikk, den er mentalhygienisk, og den forsvinner fortere enn den er sagt. De som sier sånt, er i mange tilfeller de uhensiktsmessige heltene som faktisk ville ha kasta seg i isvannet hvis fem drukna, mens mellomfags-englene sto på land og småpratet unnskyldende om sine svømmeferdigheter.

Da jeg vokste opp var det ingen som likte de kristne. Ikke i min omgangskrets i hvert fall. Jeg hadde én kamerat som gikk på søndagsskolen, men utenom han var vi sønner av arbeidere som ikke ville ha snakka til en kristen uten at han var den eneste som kunne låne ut en gjengedreier. Det kan ha vært mange grunner. Kristne var politisk konservative, men det verste var at de omga seg med en enerverende hellighet. Du kunne faen meg ikke si én eneste normal ting til dem uten å føle dårlig samvittighet. Å leve med kristne var som å forsøke å onanere hvis mor di satt i rommet. De var bare i veien, for de var erklært sartere enn andre.

arab det var uka si det 33 detalj2

Det er mulig de hadde det fint, men kristne unger så alltid ulykkelige ut. De virka uthengte. Jeg tror ikke man skal stigmatisere folk ved hjelp av utilnærmelighet. På syttitallet kunne man for første gang snakke til kvinner som om de var normale mennesker, men det tok jo slutt. Nå har vi gjerda inne alle som har bittelitt annen hudfarge enn vinterbleike sørlendinger med rødt hår, og på skiltet står det: «Ikke snakk til utstillingsdyrene, men gi dem gjerne mat.» Dette har ingenting med drukning i Middelhavet å gjøre, men det angår et vanskelig, men uomgjengelig prinsipp som sier at for å være høflig skal man også kunne være uhøflig hvis man vil. Bare da er høfligheten gyldig.

Jeg har en senil følelse av å ha skrevet dette før. Det hater jeg. Men mellomfags-englene har kommet inn i en skummel loop, og for hver gang de har tatt en rundtur i sin egen tankegang, er gjentakelsene blitt større. Det er faktisk helt ubegripelig at norske journalister kan finne på å ringe hjem til leserbrev-skribenter for å spørre dem om de faktisk mener noe så dumt og umoralsk som det de skreiv til avisa. Og så trykke det, sånn at alle kan se hvem de dumme er. Det er sånt som vi kunne ha lest om Sverige og ledd oss skakke etterpå.

Bjørka er blitt grønn her hvor jeg bor. På fotballmarka langs Professor Hansteensgate vokser tusenfryden uforstyrra som et barneminne om sommer. Men det er minus én om morgenen. Ting vokser på tross av.

arab det var uka si det 32

Det var uka si det 32 om satiren, om Seltzer II, om kvinner som lider, om sex, om oppbevarings-skolen og om drukning og medlidenhet

 

Satire er blitt påfallende populært i et land med bare selvhøytidelige mennesker, også blant de hederlige som egentlig heller ville ha vært en dårlig betalt generalsekretær i Norsk Rettferdighetsunion for å hindre søndagsåpent og nedsettende bemerkninger om romfolk. Det viktigste ved satire er at den rammer. Det er for så vidt liten vits i å vase vekk tida på «Nå er vel Siv Jensen lykkelig, vil jeg tro»-humor dersom fire andre medier og fem tusen millioner Facebook-medlemmer allerede skrev det mens de egentlig leste «Jeg har fått isoporpupper», sier Linni til Dagbladet. Satire bør dessuten ramme uventa. Man bør drite ut såra kvinner, gråtende utlendinger, pompøse SV-ere, jamrende naturvernere, forfattere og religioner, men aldri katter. For mange tar seg nær av det hvis man driter ut katter. Men man bør være nøye med personvernet.

arab det var uka si det 32 - detalj1

I uka som gikk angret en sosiolog som jeg ikke kan si navnet på av personvernhensyn, at han hadde formidla historien til en nynorsk-blogger som bør være anonym, om ei dame som jeg i hvert fall aldri skal nevne i noen sammenhenger. Han unnskyldte seg ikke fordi han trodde historien var usann, men fordi den var uridderlig. Det er den teiteste grunnen jeg har sett på veldig lenge, og den er antakelig et symptom på at menn ser på kvinner som så selvopptatt puslete at de snart drar tilbake til kjøkkenet for godt.

I uka som gikk angret jeg på at jeg hadde klaga på Thomas Seltzer, for det oppsto en slags psykose blant kvinner med ondarta medlevelses-diaré, og likestillingsombudet forlangte en handlingsplan mot hat og fornærmelser. En dame som jeg av personvernhensyn ikke skal skrive navnet på, skrev at Facebook er en pøl av hat. Hun tenkte ikke et øyeblikk gjennom det paradokset at Facebook ikke er noe i det hele tatt, bare en samling venner som du sjøl har plukket ut. Dersom de driver med hat og greier, kan du blokkere dem. Jeg er helt sikker på at en tømmerhogger fra skihoppbøgda Markens Grøde ikke skjønner noe hvis han leser at Facebook er et sted for onde hipstere. Han og vennene utveksler motorsagvitser, bikkjebilder og grill-invitasjoner.

De servile nettavisene la seg ned med fete oslomager på en bølge av mannshat, utført av kvinnelige hatmotstandere uten motforestillinger. «Jeg opplevde at sjefen slapp en mynt ned i blusen min,» var en tittel på nettfront, jeg skal av personvernhensyn ikke nevne hvilken. Jeg går ut fra at kvinner som tok metroen i Paris eller forsøkte å gå på kino i Italia, har opplevd å bli tatt så mye på rumpa at feriene teller som slankemassasje. FN har ennå ikke okkupert Frankrike og Italia. Grunnen er enkel. Det finnes en rekke ting som bare er typiske for de som utfører dem. På samme måte som at det faktisk finnes hipstere som går på konserter med flere enn 50 publikummere, og det finnes muslimer som ikke deltar på knivkurs for å kunne stikke ned søstera hvis hun går ut med Thomas Seltzer, som jeg av personvernhensyn ikke skal nevne navnet på.

I alle kulturytringer finnes det fare for overdrivelser. Jon Fosse for eksempel. Jeg kan ikke nevne navn av personvernhensyn.

arab det var uka si det 32 detalj 2

Tradisjonelt er forholdet mellom menn og kvinner sånn som dette: Menn er utagerende seksuelle sjøl om de burde vite at de er elendige elskere av fremmede kvinner. Jenter skal forholde seg i relativ ro og vente på at gutter skal si ting og gjøre ting som man kan bebreide dem, og så skal jenter si at de er pyser fordi de vender tilbake til Fifa 15 i stedet for å gå til base 2. Dette er et system, og det er ikke noe i veien med det. Men systemet har sine svakheter, for i alle kjønn og i alle konfesjoner finnes det folk som ikke helt har skjønt begrensningens kunst. Noen opptrer voldelig eller skremmende aggressivt i stedet for flørtent, og noen skriver at hele verden er en hatpøl, og nå må Regjeringen få en handlingsplan. Ingen av delene er bra, Noe av det er kriminelt. Men det er ikke kjønns-kriminalitet og debatt-overdrivelser som karakteriserer samfunnet. The kids are all right.

Jeg hadde en kamerat for lenge siden på et sted jeg av personvernhensyn ikke skal si navnet på, og han pleide å spørre nesten ukjente kvinner rett ut, med et nøysomt og saklig tonefall: «Skal vi gå hjem til deg og ligge sammen?» Ikke ett ord om frimerkesamling. Henvendelsen var enkel å forholde seg til, for ettersom han ikke hadde spandert middag eller konsertbilletter, kunne jentene si nei. Det sa de stort sett. Men ikke alle. Ingen kalte forslaget et overgrep, og den eneste som fikk varige skader av det, var jeg, som ble nervøs i ambivalensen og trøstet meg med Leonard Cohen. Romantikere syns det er kynisk at noen avtaler sex. Sex skal oppstå slik Universet gjorde, The Big Bang. Uventa, spektakulært og uforutsigbart. Romantikere blir nedslåtte hvis det kreves skriftlig samtykke.

Vi lever i en frigjort verden, men den er motvillig. Jenter kan godt syns det er ungdommelig og kult at ei bok heter «Fittstim», men hvis en mann sier pupp i nærheten deres, oppfatter de det som en fornærmelse. Jenter kan åpent si at de syns det var sexy å se på rumpa til Channing Tatum i «Magic Mike», men surner skikkelig hvis en mann sier om kvinner at de har deilige bryster. Dette gjelder ikke alle, det heller. Det gjelder de kvinnene som tok Lennons «Woman is the nigger of the world» helt bokstavelig og syns de har den undertryktes rett til inkonsekvenser.

I uka som gikk var det en kampanje der kvinner kunne snakke ut om hvor mye fælt de har opplevd. 13.000 gjorde det, et oppsiktsvekkende lavt tall. Man skal ikke be kvinner fortelle om seg, for de kommer som regel på noe. La oss likevel bli enige om en ting som vi ikke sier til Dagbladet eller VG: Det er forskjell på overgrep og uhøfligheter. Å ta ei dame på rumpa er uhøflig, men noe overgrep er det faktisk ikke. Det er heller ikke et overgrep at en full frier i et ubefesta øyeblikk som bare delvis definerer hvem han er, forsøker å overtale ei full jente til at de skal utføre driftsbaserte handlinger som begge etterpå vil skamme seg over. Det er ikke overgrep at en innflytelsesrusa direktør forsøker å sjekke opp en sekretær, det er ikke overgrep at en mann med dårlig smak omtaler sitt eget kjønnsorgan i begeistra detaljer for å tiltrekke seg ufortjent oppmerksomhet.

arab det var uka si det 32- detalj3

Vi har rota bort begrepet rasisme, vi har ødelagt ordet naturvern, vi har vandalisert og banalisert ordet medlidenhet, menneskerettigheter betyr ikke noe meningsfylt lenger, ytringsfrihet er blitt en vits. Vi burde ikke ødelegge begrepet seksuelle overgrep, for det betydde noe viktig.

Thomas Seltzer forsvarte seg i uka som gikk, og det var ikke spesielt imponerende, for det var som om Godzilla plutselig unnskyldte seg med at han pusser de blodige tennene hver dag. Det gale med porno-sketsjen hans er ikke at den rammer kvinners rettigheter til frie ytringer, men at den er porno. Porno er vanvittig ukult hvis du ikke er 14 år og har så mye streng på tennene at du tilbringer hele døgnet foran pc-en. Det var noe estetisk feil ved sketsjen. Det er noe dramaturgisk elendig ved opptrinnet, for det mangler ståpikk ut over høhø-forskrikelsen «Gosjameg, NRK har kjøpt porno». Charlo Halvorsen skulle ha stansa det, i stedet for å mumle halvfrikete om NRK. Men så vidt jeg husker fra Porsgrunn nærmer Charlo, som jeg av personvernhensyn ikke skal nevne navnet på, seg 60 år, og det vil si at han enten må være synlig ungdommelig eller bli kalt Odd Grythe.

Og så kommer det vanlige maset. Til min store sorg forsøkte noen kommentatorer å forsvare Venstres forslag om heldagsskole. Sorgen gjelder først og fremst at jeg føler mismot og ubehag ved å gjenta det selvsagte, men jeg har trening, og her kommer det, med kvalmen langt oppe i hypofysen:

Heldagsskolen er oppbevaring. Den er en fattig, fantasiløst utstyrt bygning der ingen burde oppholde seg mye lenger enn 45 minutter pr dag, men fantastiske lærere og godt kameratskap gjør at ungene trives der og lærer noe. Men når for eksempel en sjetteklassing kommer hjem etter å ha oppholdt seg i John Peter Hernes’ fotokopieringssentral fra klokka halv ni til halv tre, er han sliten. Det er seks timer i en litt rar tilværelse som en voksen aldri ville ha godtatt, for ikke å snakke om hva fagforeninga ville ha sagt. Lite varierte arbeidsstillinger, mye tvang – folk som bestemmer hvor høyt du kan snakke, når du kan snakke, hva du kan spise, hva du har i lommene, når du skal tisse, folk som bestemmer at du ikke kan ha på mobilen, folk som bestemmer at du ikke skal snakke til noen i korridoren osv. Et uverdig liv.

Når du gjør lekser med en sånn sjetteklassing (som faktisk er bryet verd, for det er vakkert å oppleve utvikling) et par timer seinere, oppdager du kanskje på nytt det selvfølgelige i læringens begrensninger. Når man har sittet og lært ting og utført tester i seks timer, begynner hodet å føle en blanding av lammelse og metthet. Det er som å ha fortært en fårefettrik komlemiddag. Man trenger gjøre noe helt annet. Verden utenfor murene tilbyr for øyeblikket mye helt annet. Internett er et ruvende universitet. YouTube er en oppkomme av impulser. Etter hvert som informasjonsmengdene øker, burde det bli åpenbart at de som virkelig skal lære, må tilpasse sin tid: På skolen lærer man å lære, og man lærer forstand og teknikk og etikk. Utenfor skolen ligger de egentlige opplysningene, den egentlige kunnskapen. Å stenge elever inne enda lenger enn seks timer er en kulturell forbrytelse, det er en sabotasje av framtid. Skolen er den mest vellykka offentlige institusjonen vi har, kanskje den eneste, men for at den skal bli det, må man respektere skolens begrensninger. Utformingen krever dessverre at man oppbevarer barn i ekstrem ufrihet i fem-seks timer pr dag. Det er nok, kanskje litt for mye. Ingen skal måtte bli der i to timer til for å lære gangetabellen nok en gang. Etter seks timer har læringsenergien nådd E. Da skal barn ut i verden og bruke evnen til å lære, da skal de gå hjem og spille dataspill, gjøre lekser og se på YouTube-videoer om det assyriske riket. Jo. De gjør det. Hjem er et forsømt ord. Hjem er der vi egentlig blir til. De voksne burde være der oftere. Og lenger.

Det er viktig å oppdra barn til gode samfunnsborgere som avgjør selv. Men ingen har spurt dem om de vil være enda lenger på skolen i stedet for å leke på SFO eller gå hjem. De barnefiendtlige partiene ser mulighetene for mer effektiv oppbevaring, og det er hele greia. Ingen tror egentlig at ungene ville lære mer.

arab det var uka si det 32 - detalj1

Mot slutten av uka skjedde skipskatastrofer i Middelhavet. Flere samtidig. Det kan se ut som om kyniske menneskesmuglere hadde lurt afrikanske utvandrere til å emigrere ulovlig i båter som aldri burde ha forlatt kysten. I Norge skrev alle at dette var vår skyld. Jeg er elendig på skyld, så det skal jeg ikke mene noe om, men det kan virke som om massedrukninga skyldtes brutale forbrytelser. Det lure hadde antakelig vært å hindre båtene å forlate kysten i stedet for å kappes om å plukke opp likene.

Norge burde selvsagt bidra til dette, som en viktig sjøfartsnasjon for filippinere. Vi kunne sende ned tjenestemenn fra Nordre Buskerud politidistrikt og la dem kikke ut over vannet. Alternativt burde landene langs Middelhavet bli flinkere, for det er faktisk de som er der. De har jurisdiksjon, også om det dukker opp noen forvirra, tvangssendte nordmenn som ikke aner hva de egentlig kom for. Det er ikke nok å ha medlidenhet. Man må også være i besittelse av et minimum av praktisk sans.

Medlidenheten burde være vårt første satireobjekt. Den er blindere enn kjærligheten, den er innadvendt og sjøldyrkende og den fører til mye støy og lite handling. Den er billigere enn poteter og mindre forpliktende enn søskenbarn-gratulasjonen «Jeg skulle ha sendt deg blomster». Vi lever tilsynelatende uproblematisk med en kultur der folk uten selvironi sier «å Gud, jeg syns så synd på afrikanerne som drukner i Middelhavet, så send meg den andre chablisen. Den dyre.»

Medlidenheten er nok vår verste egenskap. Knus den med hån.

arab det var uka si det 31

Det var uka si det 31 om Facebook-hat, asylbarn-reality, lillelorden Seltzer og litt fotball

 

I slutten av forrige uke brukte en dame som jeg av personvernhensyn ikke kan bruke navn på, ca 5000 tegn i VGNett på en detaljert melding om at hun ikke vil være på Facebook lenger. Egentlig burde hun ha betalt annonsepris for denne bekjentgjørelsen, men med alt som minner om sosiale medier er det sånn: Hvis noen er misfornøyde eller velger dem bort til fordel for bussholdeplasser i utkantstrøk, da angår valget hele verden, siden også verden burde ha gjort det samme. Hvis noen bestemmer seg for å gi opp fiskepinner med remulade eller nekter å bære flere rutete skjorter og cowboyslips, er det nesten umulig å få oppmerksomhet.

Facebook-hatet henger sammen med to fenomener. Mennesker som en gang opplevde seg sjøl som sosialt vellykka i samtaler med andre mennesker, i de fleste tilfeller fordi de er avskyelig dominerende og bruker ironiske hersketeknikker, blir skuffa over Facebooks huntonitt-flate sosiale struktur. Her er de ikke sjefer, og han som legger ut en kattevideo fra et enmanns-syndikat for pene Youtube-puser, får som oftest flere likes enn han som pleier snakke høyest om krenkelser i lunsjpausen.

arab det var uka si det 31 detalj1

Mange sosiale plagedyr føler at de får for svak oppmerksomhet på Twitter og Facebook. De skjønner ikke at varme og nærhet er sosiale mediers viktigste formidlingsverktøy. Dem om det.

Det andre er teknologi-frykten. Du skal ikke se på nettbrett og du skal ikke se på mobiltelefon, sjøl om det du gjør i begge tilfeller er å lese. Dette er nesten oppsiktsvekkende kortsynt. Nesten ingen ville finne på å si at han som står på T-banestasjonen og leser Tolstoj, er en usosial tulling som ikke prioriterer samvær med nålevende mennesker. Ingen sier til han som skriver papirbrev til den prostatasjuke mor si i Troms, at han burde legge fra seg den patetiske pennen og begynne å delta i det publivet i byen. Også folk som sender sms blir uglesette. Folk som leser avis på brett blir forakta, mens ingen ville kjefte på en som plutselig brer papir-Aftenposten ut over Burgerking-bordet og aldri sier ett eneste ord til noen.

arab det var uka si det 31 detalj2

Før var det sånn at latterlige fordommer mest slo rot i små miljøer og isolerte samfunn. Nå er sharia-tenkning og nåtidsforakt blitt regelen også i storbyer. Ungdomsskole-lærere er blitt framstilt som visjonære fordi de sa neitakk til pc i undervisningen eller har forbudt mobiltelefoner. Skole-elevene er de siste nordmenn som skriver annet enn handlelapper på papir, og etter sju år kommer de til å være ekstremt vel kvalifiserte til å gå på realskolen i 1953. Folk i tusenvis lider av smittsom teknologi-fobi, og man bør virkelig ikke oppmuntre dem.

Og kommer dama i VG også til å slutte med å lese bøker for å få tid til å snakke med de levende?

Så til politikken. Det eneste som manglet i den store realityserien om asylbarna, var at vi fikk være med på å stemme. Ettersom den ubøyelige justisminister Anundsen ganske kvikt ble en slags Roald Dahl-skurk i oppgjøret om hvilke barn som skal få ny behandling av søknad om oppholdstillatelse, er det stor sjanse for at Asyl-Anders ville blitt stemt ut ganske kvikt. Jeg vil tro at nestemann kunne blitt Sutre-Knut fra KrF. Statsministeren, som jeg etter dette vil kalle Farmen-Erna etter sangen om Olsen som hadde en bondegård («og det var voff voff her, og det var voff voff der»), ville antakelig ha holdt ut lenge. Jeg tror den urbane røkteren fra fotballbyen Bergen ville ha kjempet mot Per Sandberg i finalen, og at Erna ville ha vunnet fordi hun er overvektig og kvinne.

Deltakerne ville, slik de faktisk gjorde, tatt en Høgmo og erklært at akkurat de var vinnerne. Asylbarna ville blitt nye programledere i Julemorgen på NRK, om de da i det hele tatt kom inn igjen i landet. For kampen om hvem som egentlig styrer den Regjeringen som egentlig styrer Norge, handlet faktisk ikke om at barna skal få komme tilbake til Norge, men at søknaden skal bli revurdert. Teoretisk sett kan de bli kasta ut om igjen. Men det er like sannsynlig som at de nye psykiaterne som Stoltenberg og kommentator-korpset skaffet til 22. juli-saken, skulle ha kommet fram til at idioten var utilregnelig. Det er noe som heter bundet mandat.

arab det var uka si det 31 detalj3

Uenigheten var en slags påskethriller, men alle visste jo at det ville ordne seg, for hvis Solbergs stålsatte hadde måttet forlate kontorene sine, kunne Knut Arild Hareide blitt en uinteressant mann som ingen hadde villet ha på vippen lenger. Og der liker han seg på en litt gretten måte. Ny-blide Trine hadde forsvunnet over i den store grå massen som ellers består av tapere fra Mesternes Mester og Frp hadde hoppet oppover på gallupen. Jonas ville ha skreket «Nei, nei, nei», for en mindretallsregjering med utgangspunkt i Arbeiderpartiet og Sp er det verste som kunne skje ham.

Nåvel. Det er forbi. Norge har ikke lenger en regjering, men et slags forhandlingsutvalg, og så kan vi bare håpe på en reality-reprise når bjefferne fra Solbergs bondegård skal bli enige om de søndagsåpne butikkene.

La meg igjen minne dere på hva konsekvensen av avtalen er: Asylsøkere med barn kan ikke få avslag dersom det er mulig at de blir sendt tilbake til land der det i løpet av de første åra kan tenkes at det oppstår politisk uro og voldsutøvelser. Asyl-rømlinger med barn skal behandles likt med nordmenn med statsborgerskap, og hvis de klarer å unngå politiet lenge, skal de få bli i landet som en slags Gjest Bårdsen-belønning. På sikt blir det antakelig ulovlig å flytte også norske barn så langt unna vennene at de ikke kan sykle til dem. Og voksne kan ikke settes i fengsel eller på annen måte flyttes på dersom de er eneforsørgere. Rett skal være rett. Likt for alle.

Det filosofiske grunnlaget: Politikk og moral er konkurrenter i den virkelige verden. Dersom moral var enerådende, ville vi ikke hatt et militært forsvar. Politikk er selvsagt ikke bra, men som regel nødvendig. Politikkens styrke er dens forutsigbarhet. Jeg trenger antakelig ikke si mer om det. Moral-reality er en dårlig erstatning for politisk tenkning. Der sa jeg mer likevel.

I lørdagsavisa sto det også at Trine Skei Grande tok et oppgjør med nullveksten. Robinson-askesen redder oss ikke likevel. Samtidig går Venstre til angrep på oljeindustrien, men uten den får vi nullvekst i Norge. Sånn vil det være de første 20 åra, minst. Det finnes ingen tegn til et nytt industri-eventyr i Norge. Vi klarte ikke å få solcellepaneler til å lønne seg en gang, og det er nåtidas og framtidas heteste vekstprodukt. Siden vi aldri kommer til å finne på noe nytt, syns jeg Venstre skal tenke i retro-baner: Hva med å flytte hermetikk-industrien hjem fra Polen? Hva med å sette i gang Gummien igjen i østre bydel, hva med å reise hagltårnet og hva med småindustrier, verksteder, tekstilfabrikker, Tandberg, den gamle tobakksfabrikken der mor mi jobba under krigen og ble ei populær dame. Industrireising i Norge krever selvsagt at vi beskytter oss mot kinesere og koreanere med tollmurer, og da kommer EU og knuser oss med sine antikvariske økonomiske frihetsteorier. Men det får vi tåle. Vekst i Norge etter oljen betyr muligens at vi må produsere mer til eget forbruk og sende alle de plagsomme kommunikasjonsdirektørene ut på jordbær-markene. Røde nakker vil kle dem.

arab det var uka si det 31 detalj1

Forrige uke kom også oppgjøret om hipster-humoren i NRK. Statsinstitusjonen har et arkivkompleks. Det går ikke an å sende en delfinale i Grand Prix uten at den blir fulgt av tjue minutters skap-tape og intervju med Bobbysocks. NRK jakter på sin egen fortid, og i forsøkene på å finne noe som kan likne på Eia og Tufte Johansen slipper de løs andregenerasjons-humorister uten egentlig hensikt.

I uka som gikk ble Thomas Seltzer og til og med Charlo Halvorsen sammenliknet med Hebdo-satirikerne i Paris. Grunnen var et uoppfinnsomt pornopåfunn som burde ha ført til at den sjikanerte fitness-dama i spøken sendte Seltzer ei russelue med knute. Hun lot i stedet forbannelsen løpe av med seg og truet med rettssak. Dermed oppsto en slags hø-hø-martyrisering av NRK-hipsterne. Disse reaksjonene sa egentlig mye om hva hipster-rørsla egentlig står for. Da IS kom i nyhetene, slapp de ut Bhatti-skjegg. Ikke for noe, men fordi det så kult ut. I hipsternes travle mote-helvete er kulturen en kosmetikk-komedie; til og med øl er blitt noe man smykker seg med, ikke noe man heller i seg for å bli frodig og kåt. Hipstere er ikke kåte. De er for minimalistiske til det. Hipster-kvinner leser ennå Nemi-tegneserier. Nesten to tiår etter at ironi som livsanskuelse ble gravlagt holder de på. Det er greit nok at Nytt på Nytt hver uke gjentar en politisk korrekt tantehumor som minner pinlig om SVs julebord, programmet er tross alt laget for statsministeren og hennes jevnaldrende og funker slik «Husker De?» gjorde for Jens Book Jensen-segmentet.

Å hyre pornoskuespillere til et samleie og gi mannen sitt eget navn og dama Kari Jaquessons er ikke satire. Det finnes en usynlig, undersjøisk landegrense her, og normale mennesker kan i hvert fall føle den. Hvis Norge ble styrt av militante sharia-feminister som forbød sex og satte menn i fengsel hvis de tok på tissen sin, ville faktisk innslaget vært satire, men med et annet navn enn Jaquessons. Som humor i et land der sogneprester antakelig ser ekte Paradise Hotel-sex på TV og der puppeporno er blitt et satsingsområde for Norsk Presseforbund, er Seltzer-frekkheten ikke noe annet enn dårlig Rorbu-humor. Og det verste er: Seltzer og folka hans er tryggere i NRK enn Muhammed i Saudi-Arabia (jeg siterer meg sjøl fra Facebook-diskusjon), de risikerer jo ingenting, de er bare statskanalens bortskjemte silkeramp, en slags lillelorder med samme romslige armslag som den unge Nord-Korea-duden. «Gå ut og kast stein på noen vinduer, du, prinsen min, så skal pappa leie ei hore til deg i mens.»

Da saken først havnet i medier, trodde jeg faktisk at Seltzer deltok i samleiet med den prostituerte i studio på Marienlyst. Det syntes jeg var modig, i det minste. Men så viste det seg at også han stilte med stand in. Da ble det virkelig bare ynkelig. Kill ugly radio.

arab det var uka si det 31 detalj2

Søndag vant Viking mot Tromsø. Da er uroen og håpet tilbake. Vi kan misunne bergenserne. I uka som gikk antydet jeg at fem lokale ungdomsskole-elever på hvert Tippeliga-lag kan få publikum tilbake på tribunene. Jeg fikk liten tilslutning. Dessuten antydet jeg at alle vi som er født etter 1940, kan takke 9. april for at vi fikk oppleve det privilegium å bli født inn i verden, for den datoen endret alt for så å si alle. Jeg fikk liten tilslutning til det og. Ikke kødd med 9. april, ikke kødd med Tippeligaen. Derfor er jeg i tvil om jeg skal nevne at jeg savner Davy Wathne sårt i søndagenes FotballXtra på TV2 og at jeg misliker at ikke Canal+-kamper kommer på Sumo. Det er av de små ting. På badeveggen hengte sjetteklassingen opp en lapp i påsken: «Ikke tull med håret mitt». Det var av de små ting, men alle tok hensyn til det.

arab det var uka si det 30

Det var uka si det 30-kvikkas om at påsken er det egentlige nyttår, Frp og fotballens krisesenter

 

Dette blir den svært korte og hastige og poengfattige oppsummeringen, for uka som gikk var uten egentlige begivenheter. I løpet av sju dager så vi  ikke TV-nyhetene én eneste gang. Femtitallet kunne vært gjenoppstått, om det ikke var for det tilfredsstillende synet av barn med pc-er, fordypet i en mirakuløs teknikk som ikke en gang de gamle profeter så for seg. Barn og barnebarn i omtrentlig samme alder. En hvilende by som sløste med solskinnet sitt for folk som aldeles ikke hadde tenkt å sitte ute med pledd og appelsiner.

Hvis jeg en gang står foran St. Peter med mobiltelefon og handlelapp i lommen, kommer jeg i hvert fall til å være stolt over én ting: Ingen av mine barn går på ski. Men alle spiller dataspill. Det er tankens frihet og selvstendighetens seier over sosiale tvangsforestillinger.

arab det var uka si det 30 detalj

Ellers er jeg en varm tilhenger av påsken. Den er viktigere enn nyttårsaften, for når annen påskedag er over, starter de virkelige forberedelsene til det vi kaller tilværelsen. Sommeren kommer trampende inn i en ufattelig uvennlig verden, og dermed oppstår mange overstadige og ganske tilfredsstillende virksomheter på eksistensielt minimalisme-nivå. Dette er det virkelige livet. Vinteren er innbilningenes tid. Vinter-ting er viktige på en nevrotisk og motvillig måte, men når sommeren hoster forsiktig utenfor døra, blir det plutselig vesentlig å rydde utbrent 2014-kull ut av grillen. Dere tror kanskje mennesker er laga for politikk og systematisk filantropi. Vi ble egentlig skapt for å rydde i hagen. De første menneskene ble riktignok kasta ut fordi de tukla med tissen i friluft, men vi har lært oss innendørs-intimitet og leverer harmonisk hagearbeid med stor sjanse for kontinuitet.

Snart kommer alle ut av huset igjen. Nesten ett år eldre, men også takknemligere og blidere. Ny grill i år. Kull selvsagt. Gass tilhører nittitallet. Gamle hagemøbler i flekkete tre blir muligens malt eller muligens bare utsatt for tjue minutters systematisk resignasjon. Forsetter om å hive all driden i uteboden lever fremdeles, for vi skal også i år kjøpe putekasser og få orden på alt. Påsken starter det. Påsken er den egentlige starten på et nytt år med voldsomme avgjørelser, svimlende visjoner og forheksende forventninger.

Jeg liker påsken. Når den er slutt, er vi blitt frelst. Sola kommer snart. Den behagelige egosentrisiteten vender tilbake, og folk skriver ikke lenger Facebook-oppdateringer om hvor galt alt er og hvor avskylige nordmenn er. VG og Dagbladet fortsetter med dystopiene sine, men ingen bryr seg egentlig lenger. Løvet er i ferd med å bli grønt. Vi er i den lune delen av sirkelen. Vi bryr oss ikke sjøl om årets flått er så diger at den spiser svaleunger.

Første april ble brillene mine ramma av en hard ball fra nærtstående sjetteklassing med siktevansker, og det ble de så oppskaka av at de fløy i flere forskjellige retninger nedover grusbanen. Dette nevner jeg av pedagogiske årsaker. Ha alltid Clas Ohlsons lille plastflaske med superlim i huset. Uventa netthendt datter limte bitene sammen igjen så brillene nesten likner de jeg hadde før ulykken, men glassene festa seg til innfatningen med en kontant monogamitet som gjør at de aldri kan skille lag igjen. Optikeren sa det. Clas Ohlsons superlim kler navnet sitt. Når atomkrigen kommer ramlende fra Ukraina, vil bare de gjenstandene som ble limt sammen av svenskenes superlim, stå uberørt tilbake. Brillene fra grusbanen vil overleve alt.

arab det var uka si det 30 detalj

Politikken lå nede i påsken, bortsett fra at Fremskrittspartiet som vanlig lette etter nødutgangene og framgangsmåtene. Partiet hadde skjønt at det nok en gang må gå tilbake på prinsippene sine hvis alle skal få beholde de koselige statsrådjobbene. En eventyrlig kompromissvilig Frp-er kom fram til en slags prøvesprengning av politisk identitet. Asylbarna og folka deres kan få vurdert sakene sine enda en gang hvis de bare søker fra der de bor. Venstre og Kristelig Folkeparti mangler humor. Hvis partiene hadde evnen til i hvert fall middels gode vitser, ville de ha forlangt at alle asylsøkere som er sendt hjem fra Norge siden 2010, skal få komme tilbake til landet og tildeles rekkehus. Bare for å se om Frp svelget den og. Det avkledde populistpartiet ville antakelig ha gått med på nasjonalisering av bankvesenet og dagligvarehandelen hvis de bare fikk beholde statsrådpostene. Suksess er skummelt. Det er veldig skadelig å lykkes med noe. Man venner seg til at det skal være sånn. Og så blir livet patetisk i årevis.

Siden det var påske kom også nyheten om at epler og appelsiner er de nye sukkerbombene. Den var OK som påminnelse om at det faktisk finnes gode grunner til aldri å lære seg å lese. Analfabetisme er et hederlig alternativ.

arab det var uka si det 30 detalj

Norsk fotball kom i gang igjen med et rituelt sukk fra det mørke dypet som skulle ha vært menns sjel. Tippeligaens sang er den kjente «Vi ere en resignasjon vi med», og den synges støyende og usympatisk. Når to lag spiller mot hverandre, kan ikke begge vinne. Det vil si at hver eneste fotballkamp gjennom hele sesongen innebærer forferdelige skuffelser og pinlig klaging. Tilhengerne til de som vant, ofrer troverdigheten sin på voldsomme spådommer om framtidig suksess. Tilhengerne til de som tapte, forbanner livet og framtidas tallrike tap. Ingen brydde seg egentlig om kampen. Ingen husker de vellykka fintene, monster-pasningene, de overraskende skuddene som nesten gikk inn. Tusenvis av mennesker følger med på en idrett de egentlig ikke liker. Det er bare ordet seier de kom for. Resten er uhelbredelig melankoli. Fotballserien er en mentalhygienisk katastrofe,  og den trenger et eget krisesenter. Men egentlig er det så enkelt: Fotball er en vakker sport. Av og til vinner de. Av og til vinner vi. Det var egentlig en redselsfullt banal filosofi, Men uansett er det vår.