Månedlige arkiver: mars 2015

arab det var uka si det 29

Det var uka si det 29 –Litt om påsken, Jesus, death metal, sløyd og statsministeren

 

Although the masters make the rules

for the wise men and the fools,

I got nothing, Ma, to live up to.

I uka som gikk, viste det seg at jeg hadde rett. I minst to ting. Det var ikke bra for det minnet meg på den største ulempen ved aldring; det er at man ikke har noen å se opp til lenger. Å være 15 år og politisk interessert betød å oppdage spennende, nye resonnementer nesten hver dag. Jeg kunne gå med et Arild Haaland-sitat i hodet eller noe Johan Borgen sa i Søndagsposten, og jeg nøt det. Etter at jeg torsdag hadde hørt Stortingets spørretime synkront med kjøkkenrydding, fikk jeg en intellektuelt suicidal fornemmelse av seniliteten kommer til å bli en befrielse.

Samme dag viste det seg altså at jeg hadde hatt rett, en pinlig tilstand som jeg virkelig ikke skal gå i detalj om, sjøl om min åpenhet kan komme til å trøste mange. Det er nedslående å ha rett. Verden skal være mer komplisert. Den skal overraske med sin utrolig innfløkte sammensetning av paradokser og pragmatismer, den skal herje med deg, gjerne skremme deg med sitt geniale vanvidd, men aldri være forutsigbar. Da får du følelsen av å ha kommet forbi boss-fighten i det store dataspillet.

arab det var uka si det 29 detalj

Dette tar jeg forhåpentlig feil i, for skriving er ikke en ubeskjeden framføring av sannheter, det er en måte å tenke på. Det som betyr noe er at tankerekkene har noe for seg, at retorikken kanskje i sin innerste subjektivitet legger igjen noe som likner på en helt rein tanke, ikke bare en gjørmete gjentakelse. En rein tanke skal være som å starte livet på nytt. Jeg bare nevner dette. Det er tross alt påske. Ingenting av det jeg skriver er sannheten, men i beste fall og med litt flaks er det heller ikke uvesentlig. Og hvis jeg skulle komme med setninger som «Statoil må ta påstandene om arroganse på alvor» eller «det er lett å dømme i ettertid» – ta meg til slaktehuset og la meg vente der med lammene.

Vi nærmer oss påske, en høytid som jeg alltid likte, for den var omgitt av en kontemplativ, melankolsk masochisme. Frels oss, for vi er små og feilbarlige, frels oss, for fra vi står opp om sammen med den jomfrumilde morgenen til natta mørkner våre lakner, gjør vi utelukkende merkelige og uverdige ting. På skolen snakket de om Jesu lidelse på korset. Det var en historie du kjente i magen. Det var en tung og voksen ting. En mann som likna far min ble pint på et trekors for våre synder. Heftigere enn Hardyguttene. Det kan godt være at påsken ennå er sånn for mange. De forteller bare ikke om det. Den kulturgruppa som kommer nærmest påskestemningen, er antakelig death metal-folket, og de har naturlig nok Infernofestivalen i lyse vårtider. Minn meg på at jeg skal spille Storms «Mellom bakkar og berg» på første påskedag, og så skal jeg synge «Påskemorgen slukker sorgen», som vandalene har forvandla til slukker tørsten.

Tirsdag startet dårlig. Jeg kokte ingefær-avkok med sitron og honning, og under påvirkning av den første slurken syntes jeg at postbudet var helt lik Leif Tore Lindø. I ett eneste, men kort og avsindig øyeblikk tenkte jeg at «nå har Schibsted begynt å leie ut folk til nestenprivate tjenestebedrifter med lav avkastning og usikker prestisje». Så hørte jeg i stedet Erna Solberg i den syvhundreogførtitrettende reprisen på TV2 Nyhetene, for mandag snakket statsministeren til næringslivsfolk som ganske sikkert ikke hørte etter, for ingen lo.

arab det var uka si det 29 detalj

Solberg sa bare ett ord. Jeg hørte et par minutter av talen, og den besto av ordet Kunnskap. Solberg sa Kunnskap hele tida, og hun dreide ikke på ordet, hun improviserte ikke etter Kulturuke-prinsippet, hun avvek ikke fra hovedordet ved for eksempel å si Utdannelse. Hun sa bare Kunnskap. I følge statsministeren for historiens mest intellektualitets-hatende regjering handler alt om kunnskap. Bare kunnskap kan gi nytt næringsliv. Hvis en motelleier starter med en suksess-kjede med brakker som han kaller Paradise Bordell, da var det kunnskap som gjorde det. Hvis en bonde klarer å selge tusen biter av produktet Fin Fjellost, så skyldes det kunnskap.

Men det er jo bare tull. Kunnskap er det nesten ingen trenger i næringslivet. Det vil si: De fleste bedrifter trenger én eller to ansatte som vet noe. De kalles ingeniører og er ofte vanskelige å omgås. Men de vet at vann koker ved ca 100 grader C hvis det ikke er salt i det og at 3,14 er en forkorta folkeversjon av pi og noen av dem er i stand til å formulere en setning med pluskvamperfektum av verbet istandsette.

Disse står for den fysiske eller organisatoriske utviklingen av bedriftens produkter. De andre gjør ingenting. De holder møter der managing officer viser fikse animasjoner av produktet, de setter opp fiktive tall-kolonner over antesipert salg og avkastning, de formulerer dødsharry små slogans for bedriften og de drikker ettermiddagspils med direktøren og roser initiativene hans. For å kunne gjøre sånne ting må man ikke ha kunnskap. Kunnskap er i veien. Personlighet er i veien i næringsliv, nysgjerrighet er i veien og man bør for Guds skyld ikke kunne noe. Kunnskapsrike mennesker blir nesten jihadiserte i de fleste bedrifter, for de protesterer på ting, de formulerer andre muligheter og er i det hele tatt ekstremt upopulære. Jeg skal ikke nevne navn.

Men statsministeren er en distrahert snakker som egentlig aldri får det helt til. I uka før det igjen sa hun til en papiravis at feilfrie folk er kjedelige. Dummere enn det er det vanskelig å bli. Vi bruker gigantiske summer på å forsøke å redusere landsmenns evne til plagsomme feiltrinn, for i et komplisert samfunn er det ikke lett å være en 54 år gammel mann som bare vil skite på fortauet. Hvis Solberg har rett, sperret vi inne den minst kjedelige nordmannen i historien etter 22. juli i 2011, så la oss aldri gjøre den tabben om igjen.

Nå viser det seg at statsministeren mente å slå et slag for egen dysleksi. Hun hadde funnet en åpen dør og brukte slegge på den. Men er det egentlig rett å kalle lese- og skrivevansker for en feil ved et menneske? Skulle det mennesket ha vært skapt annerledes? Det leser og skriver bare litt seinere enn mange andre, og noen ganger bommer de på rettskrivning. Hør nå her:

arab det var uka si det 29 detalj

Da jeg kom til fjerde klasse på Kampen skole, skulle vi ikke sy lenger, men ha sløyd. I noen år hadde syinga gått sånn noenlunde i nærheten av vasken. Sløyd ble det jeg i ettertid vil kalle en katastrofe. Da jeg kom hjem til foreldrene mine med et sammenspikra espalier av såkalte blomsterpinner, lo de rått. Det kyniske og sarkastiske sinnelaget mitt ble født den dagen. Den fordømte sløydlæreren ba oss om å spikke runde blomsterpinner med kniv. Mine så ut som DNA-staver med gigantiske genefeil, de var vridde, de var kantete, de var impresjonistiske eller som treskurd-versjoner av mislykka Giacometti-skulpturer. Jeg hadde stifta dem sammen med ynkelige spiker-etterlikninger som var så små at fluer ikke kunne sitte på dem.

I klassen min var det en haug med gutter som fikk dette til. De var vanskelige å like. Men ikke en gang på 1950-tallet da pedagogikken ikke var oppdaga ennå, sa noen at dette var en feil ved meg. Ingen ga meg et eget syndrom-navn: Spikke- og spikrevansker. Det var rett og slett sånn at noen får det godt til, og noen får det dårlig til. Fair game. «Feilfrie mennesker er kjedelige». Hvor patetisk kan man bli? Retorisk spørsmål. Ikke svar på det.

Flyulykken i Frankrike vil jeg ikke snakke om. Jeg er bare glad for at annenflygeren hadde et så fundamentalt tysk navn. Og så lar vi det stanse der. Bare én liten ting. Jeg sto opp torsdag og kikket på mobil-pushene, og der sto det at nyheten i New York Times var at en flyger hadde styrtet med vilje. Jeg slo på TV2 Nyhetskanalen med «hva i helsike»-fart, men der hadde ikke nyheten en sjanse, for det snødde i Oslo. De siste katastrofe-meldingene antydet ekstreme snødybder på rundt 30 centimeter, og Lesley var sendt ut i villmarka på en eller annen ringvei med Jack London-pust og oppgitt vintertøy. Der kunne han fortelle den sjokkerende nyheten at bilkøen sto helt stille. Gardermoen ble avlyst, for antakelig er også måkinga på vinterlandets største flyplass overlatt til en eller annen anstrengt budsjett-situasjon.

arab det var uka si det 29 detalj

Jeg går ut fra at utfordringen for de som skulle ha fjernet snø, er av teknologisk karakter. Det finnes egentlig ingen måte. Man kan lande et fly med mobiltelefonen eller konstruere et nytt menneskehjerte med hjemme-printeren, men det er ikke mulig å få vekk snø fra en rullebane. Der må man vente til han med den grønne lastebilen kommer. Han er pappaen til de åtte ungene i skogen, og han har en koselig plog foran på bilen, og etter å ha spist nistepakka si med servelatskiver på grovbrød i matpakkepapir, kjører han noen snille runder med bilen som biblioteket i Stavanger påstår heter Marylou, på flyplassen slik at Braathens-flyet fra Bodø omsider kan lande, og der kommer sannelig både Lillebror og Knerten!

Egentlig er jeg motstander av flytrafikk. Den forurenser så mye at vi bilister får harde vintre i mars. Men det går an å forstå at mennesker blir mer enn normalt oppgitte (utgangsposisjonen til de fleste nordmenn ligger allerede på «typisk det!») når en flyplass blir relativt varig stengt fordi det snør i innlandet i mars. Jeg har en gåte: Hvor mange overhead-møter tror du var nødvendige for at snø-beredskapen på Gardermoen ble redusert til et akseptert minstemål? Fire? Tjue? Femtitre?

I Oslo sentrum sto T-banen stille fordi det var snø i en sporveksler. Bussene kunne ikke kjøre. Ett bilde antydet at kanskje Kardemomme-trikken fra nord til sør kom fram en stund, men dagens vinnere på Østlandet var åpenbart bilister med piggdekk, siden pigger er lovlige helt til 7. april. Pysene som skifta til sommerdekk to uker for tidlig, sto fast og ødela for alle. Av dette kan vi lære mye: Du skal lytte til din indre Harry. Når the going gets tough, er det ikke dagfinner som ruler ruta. Og hvor mange Venstre-folk skal til for å skifte dekk? Svar: Det kommer an på hva Frp mener, for Venstre mener alltid det motsatte.

Mot slutten av uka kom meldingen om at parkerings-fascistene i Stavanger vil at det skal koste 60 kroner timen å sette bilen fra seg i sjarmbyen Sentrum. Ettersom byen skal formes etter en gammel Høyre-drøm om velkledde kontorfolk og sjefene deres så langt du kan se, ville det være like greit å ta 1000 kroner timen. På det viset slipper de som også handler dagligvarer på Marnburg, å se oss som går på Madla handelslag og Kvadrat. Jeg kan gå med stygge sko uten skam, og de gjenværende fem butikkene kan selge t-skjorter til 3500 kroner stykket og ellers øve seg på golf-metaforer.

Mot slutten en påske-quiz.

Husker du Mannen? Han ble gjort til gjenstand for noe som i ettertid kan sees på som selvironisk medie-overvåking da historiens uheldigste geolog erklærte at han ville falle innen ett døgn. Mannen ble en ikonisering av den vitenskapelige fakta-illusjon og er fremdeles et nyttig stykke fjell. For Mannen står.

arab det var uka si det 29 detalj

Husker du mullaen Krekar? Han var samfunnsfiende nummer én for et par uker siden, og en hel regjering satte sin verdighet og prestisje på spill for at han skulle kunne dømmes til opphold i Sør-Trøndelag, en straff som kunne erstatte utvisning. Nå kan man kanskje si at med trønderes kjørevaner ville Krekar kanskje være i like stor fare i Kyrksæterøra som i Irak. Men lagmannsretten dyppet regjeringsnesene i deres eget piss, og Krekar ble et ikon for alle oss som vil at tanken skal være fri, og den skal kunne ytres.

Kan du huske sist ett av natur-mediene skrev noe om hvor mye havet har steget i Norge det siste året? I et pinlig debattområde der ellers ganske troverdige mennesker påstår at tenkning om framtida er å betrakte som absolutt vitenskap (akkurat som astrologi, eksorsisme og helbredelse ved bønn), har havets stigninger blitt en slags pekepinn i strandkanten. Er de som nylig har gjennomført og fortsatt planlegger dyre boligreisninger helt nede i sjøkanten egentlig fakta-fornektere? Følg med. Det er tross alt påske, miraklenes tid.

arab det var uka si det 28

Det var uka si det 28–Kyrksæterøra, Anundsen, påskekrim, hekke-psykolog og den mentalhygieniske regjering

 

Det var Anundsens uke. Så seint som lørdag var vårens viktigste mobbeoffer fremdeles justisminister, men det var uklart om han ville bli deportert til Kyrksæterøra. Anundsen har iverksatt ting som alle i Norge er enige om: Ikke alle som kommer til Norge, kan bo her. Jeg er så vidt jeg vet den eneste som mener at konsekvensen av de siste åras heftige angrep på asylpolitikken, er at alle får asyl i Norge. Det blir trangt, og vi blir fattige, men heller det enn at nettavisene skal plage oss med bilder av gråtende barn.

arab det var uka si det 28 detalj1

Vi er alle slektninger av den barmhjertige samaritan. Han er vår Hedmark-fetter. Men ingen vet hva som egentlig skjedde med samaritaneren etter at Bibelens historie var slutt. Ble han slått i hjel av røverne, ble han fattig og sjuk? Ble han kynisk og bitter over å ha vært historiens eneste selvutsletter? Vi vet ikke det.

Men vi vet at alle norske politikere er enige om at vi skal vurdere hvem som skal få politisk eller humanitært asyl i Norge. Det nytter ikke at du er fattigere enn vi er, for det er så å si alle i hele verden. Vi vet også at alle politikerne er enige om at alle søkerne skal få skikkelig statsvitenskapelig behandling. Men de mener også at de som behandles, skal bo integrert i Norge og ungene skal gå i norsk skole, og mens asylforskerne googler i vei som best de kan, får unger fotfeste i Norge. Det trenger barn bare én måneds tid på. Og da mener de samme som ba om vurdering, at foreldre og barn ikke kan sendes ut. Det vil i praksis si: Ingen kan sendes ut. Alle må bli. Jeg sa jo det. Hvorfor er det ingen som hører på meg?

En gang i tida ble journalistene i Aftenbladet utsatt for permittering, siden noen kolleger i andre yrker streika. Da kom en oppgitt NAV-konsulent og holdt foredrag i kantina om reglene for arbeidsledighetstrygd. Det ble en munter forestilling, for journalistene lo rått. Der kom det et menneske og sa at de ikke ville få støtte dersom de ikke tok den jobben NAV fant til dem i Finnmark. Hahaha. Reise fra eneboligen på Byhaugen og medlemskapet i golfklubben og seilbåten for å dra til Finnmark. Gudene var gale.

Men vi har det sånn at unger tvangsflyttes hele tida. Noen fordi foreldra har funnet et kulere hus, noen fordi de har fått en kulere jobb, noen for at foreldre skilles. Men ikke en sabla nettavis tar bilder av når norskfødte unger griner seg i søvn. Vi bryr oss ikke om barn. Vi sender nyfødte i barnehagen og framstiller det som feminismens flotteste øyeblikk. Vi bryr oss overhodet ikke om barn, men vi elsker å grine politisk. Der har du den blaute myrtua som Anundsen snubler i. Alle vil sende foreldre og barn hjem igjen, men ikke de som har hatt bilde i mediene. Det er en fin illustrasjon på det store mediehykleriet: Ingen interesserer seg for politikk, og folk stemmer Høyre og Frp sjøl om de vet at fattigfolk får det verre. Men hvis ett eneste fattigfolk viser trynet sitt på VGNett, da våkner tåre-refleksen der hvor det politiske gangsynet skulle ha vært. Hva om vi internerte alle i Kyrksæterøra? Den stengte bygd?

arab det var uka si det 28 detalj1

Mediene har gråten i halsen halve nyhetsdøgnet, og derfor glemmer de å spørre sjefgrineren Knut Arild Hareide: Hvem mener du egentlig at vi kan sende tilbake? Ingen? Bare de som har fått så kortvarig vurdering at de kan anke?

Ja. Vi kan alltid risikere at vi sender folk tilbake til land der fare oppstår. Hvis vi skal unngå det, finnes bare én utvei: Ingen som har klart å komme seg til Norge, kan sendes tilbake. Så får heller de virkelig trengende råtne i flyktningeleirer, for de har vi ikke plass til.

La oss snakke om noe triveligere: I forrige uke fant en av tidenes beste journalister fram til en hekke-psykolog. Den var ny for meg. Det verste jeg hadde hørt om før, var arkitektpsykologen som ble innkalt til Aftenbladet for å lære alle hvordan de skulle følge Ulf Lundell inn i åpne landskap uten å måtte ty til hjemmebrent med Johannes-urt. Mange ble veldig stille etter psykologen. Men det buddhistiske munke-fellesskapet klarte å irritere Sven Egil Omdal, som fremdeles var tilhenger av fred og frihet og muligheten til å tenke en kontinuerlig tanke uten at Arild Abrahamsen sto midt i lokalet og skjelte ut en norsk barnefilm. Åpne landskap er bare for kontinuerlige snakkere. Som meg.

Hekke-psykologen har oppdaget sjenansens kime. Vi sorterer ut den åpenheten vi vil at folk skal se på Facebook, mens vi stenger resten av oss inne i hagen. Sjuskete fritidsklær. Fiskekakemiddager. Hengemager så slakke som daude maneter, trønderbarter, Curacao-likør laga av sekstiprosent og Nille-essenser, grilling av Europris-pølser uten koriander, ganske vanlige svinekoteletter, Bonnie Tyler-sanger. Dette er den egentlige naboen, og han gjemmer seg. Men det finnes et paradoks her. Før visste vi ingenting om hva naboer foretok seg bortsett fra at det lukta godt. Nå vet vi i hvert fall om fødselsdagene deres. Jeg er fornøyd med Facebook, men skeptisk til hekken. Etter at asfaltjævlene herja med gatene våre i fjor sommer, ble hekken på merkelig vis helt gjennomsiktig, og nå lurer jeg på om en shorts-psykolog kanskje kan lære meg hvordan man bare beveger seg i hekkens skyggesoner.

Siden vi beveget oss ubønnhørlig mot påske og den evige kriminalgåten «Hvorfor i himmelens navn valgte Pilatus å korsfeste akkurat Jesus?», oppsummerte de skrevne medier en trist litterær trend: I våre dager er krimforfattere besatt av psykopater. Hvis ikke seriemorderen driver detaljert lemlestelse av barns kjønnsorganer med barberblad, vil ingen lese krim. Hvor ble det av den veltilpassa Agatha Christie-skurken som viste seg å være en forsømt svartfår-slektning som kom hjem fra India i stuepike-forkledning og dryppet kandisert cyanid i oberstens varme kveldsmelk? Man fant obersten død. Det luktet riktignok bitre mandler av hans manglende pust, men han hadde alle klærne på og ingen kunne ha sodomisert liket. Miss Marple var en kvinnelig engelsk etterforsker som faktisk ikke hadde hemmelige samleier med de mistenkte eller drakk seg dritings julaften fordi nåletrær minnet henne om døde barn. Jeg syns vi skal gå den andre veien. Krim-romaner om Eva Lotta og mesterdetektiven Blomkvist som oppklarer mysteriet med den stjålne undulatkoppen. Vi trenger det nå. Det er nok grusomheter.

arab det var uka si det 28 detalj1

Av andre ting fra forrige uke, som egentlig var en djupt deprimerende periode i de flestes liv: Alt vannet blir mirakuløst borte fra California sjøl om klimafolk spår kontinuerlig regnvær, Putin vil ha krig med Norge og kartlegger for sikkerhets skyld havna i Narvik, SV vil redde biene siden de ikke appellerer til folk lenger, tidligere norsk ski-Yoda sa klart fra at nå måtte Marit Bjørgen få barn, Siv Jensen ble motstander av det frie marked og ville ha boligpris-reguleringer akkurat som gamle sosialister. Kyllingen er den nye flåtten. Dessuten kan narkoleptikere risikere å miste førerkortet. Ja, det var jo trist. Og en professor sa at man ikke skal rose barn og si «så flink du er» for det blir de bare glade av, og glade barn kan bli lei seg igjen. Dessuten er det stor lærermangel i vente, men Regjeringen planlegger fremdeles å sende de gjenværende pedagogene på kurs, og hvem skal egentlig undervise? Antakelig svensk ungdom. Men hvem skal da selge merkeklær og datamaskiner? De somaliske pleiehjems-assistentene. Men hvem skal da ta seg av de gamle på pleiehjemmene? Det skal kirkegårds-graverne gjøre. Eller kan Anundsen samle alle i sitt St. Helena i Kyrksæterøra? Kan vi sende alle de gamle og sjuke til fristaten Kyrksæterøra og holde dem innesperra i et norsk Guantanamo fordi de har avslørt brutte valgløfter?

Midt oppe i det hele er de elektriske bilene som ved et filosofisk mirakel utpekt som trusler mot framtida, for det handlet aldri om forurensning. Det handlet om at de rike ble irriterte av at det fantes så mange fattige i trafikken at de måtte bruke annetgir og det går ut over golfhåndleddet. Og hvis bilene ikke forurenser lenger, kan man risikere at det ikke vil virke saklig å avgifts-regulere de fattige bort fra veiene.

Bare én virkelig oppmuntrende ting. Jeg oppdaget fordelen ved regjeringen Solberg og dens distré utøvere av mangfold: Endelig kan vi klage uten å føle oss kjipe. Politiker-forakt var i ferd med å få dårlig ord på seg. Sånn er det ikke lenger. Vi kan jamre falsk som et lykkelig barnekor og fremdeles føle oss som fine mennesker. Det er en anledning som kommer sjeldnere enn solformørkelser. Og de er like fine i overskya vær. Nyt dagen.

arab det var uka si det 27

Det var uka si det 27 om Norwegian (igjen), Davy, SV, Torget og våren

 

Forrige uke var visst litt Norwegians. Det reisebegeistra landet Norge viste seg fra den minst prinsipielle sida som Norge overhodet er i stand til å vise: På grunn av marulk-smilet til Bjørn Kjos og fordi den hellige flytrafikk ble foreløpig forstyrra forlot store folkegrupper sin egen forstand og bestemte seg for at de ikke lenger ville ha fagforeningsstøtte mot utenlandsk døgnflue-kapitalisme i Norge. Det var sjukt deprimerende, så vi snakker ikke mer om det. Det er vår. Folk våkner med fornemmelsen av krokus i coitus, og det urealistiske håpet om årstidsskifte rammet også masochister og narsissister og alarmister og maskinister i blyg innenriksfart langs skjær med sol og sølv over grunnlovspatinert stein. Våren kommer alltid når du mest venter det. Først hagl i begynnelsen på mars, så gråstille og deretter soldager så akvarelliske som utvaska befruktningslakener, en satinblå himmel som solskjæret surfer på over bølgefrie flater. Like fantastisk hver gang.

Jeg kasta tolv svarte sekker med udefinerbart søppel av den sorten som røper god råd for ti år siden. Jeg panta rundt 450 flasker og bokser mens jeg undret meg over at det virker umulig om vinteren, men deilig om våren.

arab det var uka si det 27 detalj

Mandag i forrige uke skrev en av nettoidene at politiet innrømmet feil i Monika-saken. Først tenkte jeg: Det finnes en Monika-sak til. Jeg klikka ikke på tittelen av redsel for å havne i en amatørvideo fra Bergen med livsstil-reklame foran, så derfor aner jeg fremdeles ikke om Hordaland-politiet etter at riksadvokaten hadde sendt det i veum faktisk kom til at de ikke hadde gjort alt rett. Jeg ser fram til at Nordre Buskerud følger opp trenden fra Hordaland og slår fast en gang for alle at en gummibåt sank ved Utøya i 2011. Kommer Kystverket også til å innrømme at norske fjordboere ranet skotske klostre tett ved år 1000, og at nonnefødsler med Rogalands-gener kan ha ført til Sean Connerys ubritiske mandighet og skjønnhet? Eller at skotter har ord på seg for å være gjerrige fordi de har sitt opphav på Sunnmøre?

Jeg skal innrømme at det var enda en tittel jeg aldri sjekka, men det var fordi den var perfekt og ikke burde relativiseres: «Erna spøkte om sjokolademelk». Den sto i VG. Et absurdistisk varsel om uvesentlighet, en vakker mønstring av den gledesløses ensomme humor. Det var noe nord-koreansk over det. Statsministeren spøkte med sjokolademelk og innførte 71 timers døgnet.

Det gjorde statsministeren ikke. Hun og de andre partilederne vek til side og lot en anonym liten skare av glemte høyrepolitikere fra Den Store Nydalen-enigheten fortelle om en ny arbeidsmiljølov. Et pussig lite talekor som presenterte nyhetene i stafett-form slik ambisiøse skoleklasser synger «Alle fugler». Jeg fant aldri ut hvem som representerte hvilket parti, men det var en som påsto at han var KrF sin mann, uten at det virket spesielt troverdig. Enighet utsletter. Fredspartiet SV som bomba Libya så voldsomt at den krigerske lille høyrestatsråden skryter av dem, vet mye om utslettelser. Enighet er det nifseste som finnes.

arab det var uka si det 27 detalj

Det var forresten bittert at tullingene kom drassende med retten til å jobbe til du er 72 år nå, altfor seint. Men det er vel som Davy Wathne sier: Jeg kan ikke begripe at folk går til retten for å beholde en jobb der arbeidsgiveren ikke vil ha dem. På den annen side. Også de uønska i verden trenger en jobb, og de er flertallet. Noen ytterst få og nesten ingen er Davy Wathne, som har skapt fotball-journalistikken i Norge og som egentlig er TV2, mens de andre er hans litt rare, uønska kolleger. I fotball-journalistikken har TV2 forresten den ypperste adel av karismatisk vekka demagoger. Det finnes ikke én fotballkamp på jorden som kan konkurrere med den verbale underholdninga når TV2 snakker om den. Ett av de beste TV-programmene jeg vet om, er Davys A-Team når det sitter i studio eller på TV-link og kommenterer utviklingen i fotballkamper vi ikke kan se, men forestille oss. Det er suverent improvisasjons-teater, det består av formuleringsgleder og kategorisk verbal-snop i verdensklasse.

Jeg er egentlig en puritansk tilhenger av NRKs langrenns-dekning. Da TV2 fikk OL i Sotsji, var jeg på vei inn i depresjonen. Men igjen: Ute i den russiske snøen sto sportsdikteren Wathne i en nobel krets av proffe idretts-underholdere og var kulere enn slush. Sotsji ble et slags slapse-helvete, men TV2 sin OL-dekning tok medalje i alle øvelser.

Så fikk jeg sagt det. HR-direktøren som sa til medier at Davy Wathne må gå for aldersgrensen på 67 år slik alle andre må, er en varig norsk karikatur. Hver gang noen nevner det forhatte begrepet HR, kommer jeg til å tenke på dama i TV2. Fortapt langt inne i sin egen blindhet. Kan noen gi den dama en hvit stokk!? En gang for lenge siden innførte Aftenbladet åremål. Da skrev jeg en ørliten petit om personalsjefen som sto ved stillaset til Michelangelo i Det Sixtinske Kapell og skreik: – Du  må komme ned, Michelangelo. Åremålet ditt er gått ut! Vi har et par unge som må få prøve seg!

Det var også den uka da Dagbladet mistet tålmodigheten med IS. Ikke bare halshogde den islamske staten gisler på video og voldtok og drepte og undertrykte. De forgrep seg også på kunst i gamle assyriske byer. Nå ble Dagbladet irritert. Islamistene hadde havna i «Nå må Siv Jensen ta seg sammen»-sjiktet, for man provoserer ikke norske grunnfags-intellektuelle med sushikurs ved å ødelegge kunst og arkeologi. Jeg tror IS skjemtes skikkelig og satte alt fint tilbake på plass.

Det var også uka da mediene ramsa opp alle Regjeringens tilbaketog. Det er lett å hovere, og det skal man ikke. Tenk om andre regjeringer også hadde vist den ydmykheten at de hørte etter når folk snakket til dem. Jeg har aldri opplevd det før. Mange av de tingene Solberg-drømmerne ville gjennomføre var ganske flaue, men de ga seg i hvert fall. De var lydhøre. Tilbaketog er tegn på intelligens. Folk driver altfor sjelden med det. Arbeiderpartiet har ikke tatt sjølkritikk på én eneste ting siden før krigen, og gjorde det antakelig ikke da heller.

arab det var uka si det 27 detalj

Det var også SV-uka, omtrent på samme måte som når det er trebåt-festival i Grimstad. Forskrekka tvangs-optimisme klarte ikke å forhindre en klar fornemmelse av religiøs vekkelse: Et lite antall troende jublet for en opprørsbevegelse som de fleste ikke tror finnes. Å høre Lysbakken tale er som en lunken dusj. Du blir verken varm eller kald, men likegyldig på samme måte som hvis noen forsøkte å lansere sjokoladen mandelstang som et viktig produkt for framtida. Feil folk har drevet SV for lenge. De mest lojale tilhengerne tilhører en aldersgruppe som kan huske Finn Gustavsen, og Gustavsen liknet mer på Per Sandberg enn på Lysbakken. I helga som gikk bestemte SV seg etter mange år for å bli motstander av sin egen bombing av Libya. Det var som å komme i banken for å betale gjelda tre år etter at huset ble solgt på tvangsauksjon. SV kan sikkert også få et par pleiehjemsvelgere på å forlange stans i spredningen av atomvåpen, men demonstrasjonstogene har egentlig gått. Påskeopprøret er borte. SV må gjøre opprør mot seg sjøl for å virke friske. De politiske krigerne er borte. Knappestøperen har laga SV-folka også.

Frp må ha blitt mer skremt av SVs landsmøte enn av mulla Krekar. For friske rand-demagoger virker regjerings-deltakelse mer krympende enn koking av ullvott. Frp er ubetydeliggjort av småfolk som Kristelig Folkeparti og Venstre. De har dessuten fått beskjed fra Høyre om å holde bom kjeft med alt de mener. Fra nå av har Regjeringen én stemme. Ein Volk, ein Führer, og føreren heter Knut Arild Hareide. Den lille sutrekoppen fra Bømlo har temma en folkebevegelse.

På grunn av det egentlig overflødige kommunevalget har dessuten den kunstig oppfyrte lokalpolitikken våknet til live igjen, og det er også ille. Kommune-politikere burde vært overflødige. Ingen er fornøyde med dem, bortsett fra noen få av parti-kameratene, og når de gjør noe, oppstår en fryktelig katastrofe-følelse: Dette går aldri bra. Torget i Stavanger er monumentet over en hel generasjon Stavanger-politikere. Alle vet hva folk ønsker seg av torjå, og derfor har bystyret klart å bruke ti år på å skape det stikk motsatte. Torget bør bli omdøpt til Impotensialen og bli et samlingssted for de som føler at de ikke strekker til. På den digre steinørkenen kan de snakke ut om følelsen av aldri å få det til, og så kan de støtte hverandre og bli tryggere. Torget kan funke som en trøst for taperne: Lokalpolitikere har foreløpig ødelagt det viktigste ved Stavanger sentrum, og når de med den lokale pressens velsignelse innfører rushtids-avgifter som bare ludenfrakk-segmentet har råd til, så dør antakelig resten av byen og. Mange vil føle fellesskapet på Torget. Mange vil føle at de ikke er aleine.

arab det var uka si det 27 detalj

Mot slutten av uka gjennomførte NRK dessuten det som antakelig blir statskanalens siste Melodi Grand Prix. På samme måte som vi alltid får rikelige mengder arkiv-materiale fra gamle NRK-sendinger hver gang det skjer et skirenn, innledet man en abrupt ikke-begivenhet med Bobbysocks og noen flere. I en sofa satt to menn som visstnok er NRK-kjendiser, men som jeg aldri har hørt om, på scenen hojet en aldrende Barne-TV-vert som om han forsøkte å vekke de sovende tenåringer og så kom ukjente sangere og sang.

For alle som lurte på hvorfor det må være sånn, er svaret: NRK skal forsøke å bringe ungdommen tilbake foran TV-apparatet. Sjips med sjili har ikke klart det. Mönster og Red Bull har ikke klart det. Tenåringene vil ikke en gang se TV-serier om middelaldrende etterforskere som syter mer enn foreldre fordi de har eksotiske trend-lidelser. Av en eller annen grunn vil alle ha ungdommen. Men ungdommen var der aldri. Definisjonen på ungdom er at de driver med noe annet enn du gjør. Og definisjonen på noe annet er: Det NRK ikke driver med.

Det gjør ingenting. Nå er det vår. Da er alle unge. 

arab lørdag 31-03-12

arab: Mor mi er en astronaut

Denne teksten sto i spalten arab i Stavanger Aftenblad den 31. mars 2012. Noen folk har spurt om jeg har den, så jeg legger den ut her på nettsida mi for dem. Og eventuelle andre.

Man skal ikke romantisere alvorlig sykdom, men som regel er det sånn at inne i sykdommen finnes folk, og der lever det kanskje et liv, og i den ytterste optimisme fortsetter opplevelsen av det vi kaller sjel, men på en annen måte.

Mor mi, for eksempel, ble en astronaut. Jeg ble ikke helt klar over det med en gang, for de sa at hun var dement. Demens er ikke en karakteristikk som utelukker at man er pilot.

Først mistet hun fornemmelsen av jorden, som man åpenbart gjør i vektløshet og når tankene forbereder seg på nye veier og en sensasjonelt vidløftig gps. Jeg skjønner godt at hun fant fram det andre kartet. Mannen hennes var død for mange år siden, og etter noen måneder følte hun ikke lenger at hodet hans lå på puten når hun våknet om natta. Flukten startet. Når føttene ikke lenger kan kjenne gravitasjonen og den trygge, kalde jorden, kommer den alternative logikken. I den kan folk gå rett gjennom vegger uten problem, og det gjør de for å stjele strømmen din.

– Du tror du vet alt, møkkamann, sa hun irritert når jeg sa at jeg kunne garantere at ingen kan gå gjennom vegger.

arab lørdag 31-03-12

Det var forsåvidt sant. Jeg tror jeg vet alt. Men jeg visste ingenting om sinnets absolutte oppbrudd. Det er smertefullt å ta avskjed med den kompromissløst rasjonelle jorden, for den klamrer seg til deg som en forsmådd herre og vil være med. Det ble mor mi antakelig ganske irritert av. I hvert fall ble hun ganske irritert.

Så kom den vanskelige freden, og så kom de lange månedene da jeg gradvis og forskrekka oppdaget at hu Tonny fra Nymannsveien, det niende av tolv barn, hadde begynt sin siste reise.

«Lilla vackra Anna om du vill,» sang jeg mens litt stive og utrente gitarfingre forundret seg over A7. Blikket var rettet mot ansiktet til mor mi. Det gjennomgikk en forandring fra uro til fred, en veldig personlig fred, en ro som man ikke kan dele med noen. «I en liten stuga skal vi bo,» sang hun med høy og hes stemme, mildt forsonet med at hun plutselig satt på et lite sykehjemsrom.

Det rommet var ikke det eneste. Mor mi var en smart astronaut, og hun hadde romstasjoner overalt.

– Adle de andre rommene e heilt likt dette, betrodde hun oss. – Same bildene på veggene. Sama kistå te hu Ester.

Jeg sa til å begynne med at det var nok bare hennes rom, for jeg regna med at det var terapeutisk for demens-pasienter at man minnet dem på virkeligheten. Hun ga meg «idiot»-blikket igjen: «De e heilt lige».

Jeg så ut på de grønne trærne ved Stokka sykehjem og tenkte at dette vet hun antakelig bedre enn meg. Sjøl om jeg hadde rett i det med veggene.

Etter hvert røpet hun hvor hun dro, og hvor det altså er mulig å dra. Reisen gikk i et tidløst Univers tilbake til barndomshjemmet på Midjord, der mormor gikk og hentet varme hestepærer i gata. Astronauten kom tilbake fra reisen med et forskrekka ansikt og sa: «Hu mor sko ha sett dette sykehjemmet. Folk stelle meg og gjer meg mad, og eg trenge’ ikkje gjørr någe arbeid sjøl». Hun ba meg dra hjem te hu mor og gi henne beskjeder, hun beundret perlene vi ga henne til jul og sa at de hadde hu mor gitt henne. I den velsigna ekstra-omgangen som bare et løsna sinn kan gi et menneske, fikk hun møte mor si igjen og gjøre noe for henne.

Som astronaut kunne hun fortsette med kåne-ting: Ikkje gløm å sedda kjydd-deigen i kjøleskabet, Arild. Eg har kjypt meg nye sko. Eg kan’kje ble så lenge for eg ska hjelpa te med smørbrødene. Jeg tror bare jeg sa én gang at det kan du ikke, du sitter i rullestol og kan nesten ikke bevege armene. Det var ikke «idiot»-blikket. Det var: Måtte du si det?

Så tok jeg poenget. Hun lukker øynene, og så flyr hun. Vi som tror at stjernereiser skjer i det fysiske Universet, skal stå forbløffet tilbake, ydmyke over vår uvitenhet, for reisen er i tiden. Ikke nødvendigvis tilbake til ungdom og styrke, men til sårbarhet og trygghet. Mor, kom og hold meg. Mor, mor, hjelp meg.

arab lørdag 31-03-12

I måned etter måned, i en sær og uforløst vinter, satt jeg og så på at mor mi forlot meg og vendte tilbake sin sin egen mor, sin egen barndom, sin egen lykke, sin egen trygghet. Ikke den der hun tok seg av meg. Der hvor hu mor med tolv unger og vaskejobb på St. Svithun skole tok seg av henne.

Jeg tenkte at dette skulle være for alle astronauter. Pasientene i tredje etasje på sykehjemmet var så stilige, og jeg vet at noen hadde det vondt, men reisende har sin egen stolthet og sin egen skjønnhet. Jeg fikk se den i mor mi og ble både skremt og imponert.

Den tiende mars forlot hun moderskipet. «If you see me fly away without you». Hun sukket slik de døde gjør. Avsluttende, men ikke helt fornøyd. There she goes.

arab det var uka si det 26

Det var uka si det 26 om Nydalen, Jagland, Norwegian og om 8. mars.

 

Det har vært uka til pionerbedriften Norwegian. Det har også vært kvinnenes egosentrisitetsdag. De to tingene kommer jeg tilbake til.

I uka som gikk ble vi vitne til at voksenheten forsvant. Det kan ha pågått lenge. Jeg husker godt at jeg allerede på åttitallet oppdaget den nye voksne i meg: Som ideologisk begrunnelse for egoisme fant jeg på at voksne som har det barnlig morsomt virker oppmuntrende på barn, for da gruer de seg ikke til å bli store. Ansvarlighet og tilbakeholdenhet kan få barn til å utvikle Pippi Langstrømpe-syndromer, de tviholder på barndom på samme måte som den sure og prepubertale jentungen til kaptein Langstrømpe i småbyhuset Villekulla.

Etter hvert viste det seg at jeg ikke kan ha vært egoistisk nok. Verden nektet å bli voksen. Virkelig.

arab det var uka si det 26 detalj1

I forrige uke forsvant voksenheten for godt og til alt overmål. Da kom de politiske lederne i en litt søvnløs regjering sammen med lekekameratene sine og gjennomførte en slags Tuppen og Lillemor-seanse på Nydalen i Oslo. Årsaken var sårende uenighet. Den spontanistiske aggresjons-kunstneren Per Sandberg ga uttrykk for Fremskrittspartiets opprinnelige syn på innvandring. Denne politiske selvfølgeligheten førte til følelsesliv. Utvalgte mennesker som vi har tildelt den oppgaven at de skal forholde seg mest profesjonelt og rasjonelt til uenighet, forfalt i alder og visdom og ble til et vanvittig Store Fri-problem der alle sprang rundt og lette etter skolegårdsvakta for at hu skulle slå ned på den forstyrrende individualiteten.

Skolegårdsvakter er det sannelig nok av. Men i stedet for å roe gemyttene og innføre kø-ordning på det politiske klatrestativet, vigler de opp enda mer strid.

I Nydalen ble politikerne fra regjeringspartiene (og det østrogene området rundt dem) enige om at de aldri skal være uenige mer. De skal få lov til å leke i våres gård, men da må ingen gi uttrykk for standpunkter, og Sandberg må sendes på forbedringsanstalt eller så må alle bli enige om at vi bare ignorerer den slemme gutten så slutter han nok. I stedet skal lederne av landet komme sammen og snakke om ting nesten hver eneste dag. Etter samtalene skal de lytte til podcasts fra NRK der Thorbjørn Egner leser fra Milnes «Ole Brumm» med så mild og konfliktfjernende FN-stemme at politikkens nassenøffer og tussier («og så Tussi, sa Tussi») kan falle til ro i den søvndyssende hundremeter-enigheten.

Men følsomheten hadde mer å tilby.

arab det var uka si det 26 detalj1

Jeg nevnte Thorbjørn. Jagland var egentlig blitt formann for Nobelkomiteen for livet. Da han ble bortvalgt mot sin vilje og noen sa gudskjelov, oppsto også kortbukse-sårbarhet i den delen av verden der de voksne pleide å bo. Jagland kom opprinnelig fra voksenstedet som vi nesten litt ironisk kaller Arbeiderpartiet, der menn som Thorbjørn Berntsen utøvde hjertelig ufinhet før Steinerskolen undergravde klassetilhørigheten. Jagland pleide å være en mann som tålte litt. Men etter vrakinga fikk også han følelsesliv og sa ting som utskjelling. Søstera hans «gikk ut», som det heter i medier med sans for friluftsliv, og klaga på at broren ble mobba. Det var rart. Det var fjernt. Det luktet apotek av det.

I følge Jagland-tilhengere førte komiteformannens avgang i hvert fall til at Kina jublet.

Jubelen må være like imponerende som når Indias kuer fiser, for her er det ikke snakk om små mengder tarmgass eller få folks glede. Egentlig er jeg tilhenger av norsk selvopptatthet. Den forhindrer kanskje ikke at barn frykter voksenliv, men den bidrar til en paradoksal følelse av vesentlighet som motvirker piss-i-havet-depresjoner. Derfor er det ålreit at folk tror at kineserne bare tenker på Norge. Men det kan godt være at et stort land også har andre ting å bekymre seg for. Har kineserne for eksempel moderne snøscooter-lover? Kan de bygge Sanner-garasje uten å søke om bygge-løyve? Kan 18-åringer kjøre traktor i 50 km/t bare med tilleggskurs for ikke å sinke trafikken på riksveien? Kina har mye å ta igjen.

arab det var uka si det 26 detalj1

Ondarta og sårende globalitet rammet også det nyliberalistiske flyselskapet Norwegian, som plutselig bredte ut konkurranse-begeistringens sveve-evne som om den var et ideologisk seilfly. Den glade gubben Kjos har innført et nytt kriterium for manipulering med ansattes rettigheter: De har ingen rettigheter. Kjoser’ns logikk er fascinerende, vittig og full av konsekvenser. Hvis man konkurrerer i utlandet, må de ansatte i Norge tilpasse seg utlandets arbeidsmiljølover, ellers blir konkurransen urettferdig. Hvis vi drev med bomullsdyrking her i Norge på 1800-tallet, ville det vært riktig at norske plukkere ble holdt som slaver og bodde i skur der de formerte seg vekselsvis med Kjoser’n og vekselsvis med andre slaver. Hvis vi nå for tida sydde klær i Norge, måtte vi også sperre inne barne-arbeidere i fabrikker og ha 18 timers arbeidsdag sånn at vi kunne konkurrere med Kina.

Flyger-organisasjonene i Norden har protestert veldig. Den svenske statsministeren har protestert. Viktige prinsipper i skandinavisk arbeidsliv er i merkelig, fri flyt, men Kjoser’n er lei seg. Der røyk voksenheten i næringslivet også. Et selskap forsøker å ominnrede det som mange mennesker følte var det norske hus, og så sier eieren at han er lei seg og ikke sover om nettene. Og info-dama hans møter opp fire ganger pr dag i TV2 Nyhetene og sier sørgmodig: Vi tenker bare på de stakkars passasjerene våre. Og så Tussi, sa Tussi. Er også Norwegian blitt et slags psykiatrisk katastrofe-område? Skal Kjoser’n til Nydalen i mannsgruppe med Thorbjørn Jagland og Knut Arild Hareide? Er det ingen som takler uenighet lenger?

Passasjerene får det forresten fint. De kommer neppe til å bestille flybilletter i Norwegian mer. En svær del av norske reisende er fagorganiserte på ett eller annet vis, og sjøl om de vanligvis ikke har imponerende politisk kompetanse, er de i stand til å skjønne hva som ville skje med egen familie-økonomi hvis kommunen plutselig omgjorde arbeidsplassen deres til et nytt selskap som leide de ansatte ut til et sør-afrikansk krypskytterfirma. Og hvordan vil passasjerene føle det den dagen bagasjen deres er solgt til Farsund Samvirkelag som en del av en outsourcings-pakke? Eller hvis du går om bord i et Norwegian-fly – og når det lander, er du Aeroflot-kunde og blir fratatt mobiltelefon og kamera?

Av denne uka har vi lært at vi aldri skal stole på næringslivsledere som må smile hele tida for å bli trodd.

arab det var uka si det 26 detalj2

Slutten av uka tilhørte kvinnene. 8. mars pleide å være en rolig dag da politisk aktive kom sammen og gikk i et kort, men intellektuelt overlegent tog. Ingen hadde fri fra jobb, ingen følte at 8. mars egentlig angikk dem, for det norske samfunnet utviklet seg merkbart, men forståelig seint mot et nytt og rettferdig system der også tjukke kvinner kunne få universitetsutdannelse. Vi er ikke helt framme, men vi har kommet langt. Den toneangivende delen av Regjeringen består av kvinner, og menns innflytelse på Høyre og Frp er redusert til mappebæring og muligens åpning av halvannen liters colaflasker med skrukork. Det har stort sett bare ført til at man har funnet fram de soppgrodde gamle liberalist-ideene til forlengst avdøde menn og Sylvi Listhaug. Listhaug er så vidt jeg kan se eneste friske pust blant de som skal finne opp igjen Norge slik det var før Fridtjof Nansen, men det er leit at det skulle gå ut over bøndene som faktisk produserer ting.

Dermed har vi kommet til det egentlige innholdet i 8. mars. Fra å være en kampdag for kvinner med konkrete krav, er kvinnedagen blitt en slags cava-begivenhet da kvinner fyller opp sosiale og andre medier med urimelig eufemisering av kjønnet sitt. Hvis man leser gjennom hva som blir sagt om kvinners styrke og pågangsmot og sunne vett på en 8. mars, får man følelsen av å bli utsatt for en tidlig aprilspøk. Mange menn har tidlig i mars kommet til den uunngåelige konklusjonen: Kvinner har jeg nok aldri møtt. Det måtte vært moro. For de skal visstnok være kulere enn pandaer.

Jeg har et annet forslag til åttendemars-plakat: «Kvinner er som folk fest».

Denne uimotsigelige sannheten er en vesentlig nabo til det ideologiske hovedprinsippet «Folk er som folk flest». Det finnes utrolig ålreite kvinner, og det finnes noen grusomme rauhål. Et finnes menn som du ikke en gang ville lånt vekk gnagsårene dine til, og det finnes menn som passer fire unger mens de bygger hus og smiler til naboene og dyrker grønnkål og IPA-øl i hagen sin. Det finnes fantastiske, rørende skjønne mødre, og det finnes rundt hundre tusen møkkamødre som man kan miste nattesøvnen av. Det finnes menn som setter roser på frokostbord, og det finnes menn som bare skaffer kvinner blåveis til kvelds.

arab det var uka si det 26 detalj2

Kvinner er folk. De har ikke spesielle evner, og de har ikke spesielle ulemper. Livene deres er av og til halte og skakke, av og til helgenaktige. Samme personen. Mange forskjellige liv. Hvis du holder deg i live til du har passert 17 år, vil du leve et utall helt forskjellige liv med helt forskjellige moralske innhold og helt forskjellige dyder og laster. Kvinner er verken det ene eller det andre. De er her. De har krav på lik behandling og lik lønn og lik rettferdighet og ammestuer uten gardiner, men de kommer ikke til å gjøre noen forskjell. Den mest krigerske forsvarsministeren vi har hatt siden 1945 er kvinne.

Men jeg syns de skal være på jobb. Den skal de ha. Menn bør være hjemme med barn. Ingen barn vil egentlig ha mammaer hjemme, for mamma er ofte ganske kjedelig og forutsigbar. Pappaer lager bedre mat, de spiller kule spill, de ser kule filmer, de hiver stein og bygger tårn og nekter å gå i butikk. Pappaer steker pølser i stedet for torsk, og de spiser skolebolle til lunsj. Pappaer er skikkelig kule folk. Mammaer passer mye bedre i arbeidslivet enn hjemme. Der treffer de folk de kan snakke med, der får de sitte innendørs og utbrodere detaljer, der er ting ordentlige og rettferdige.

Jeg syns det bør bli et 8. mars-parole neste år: Vi kvinner er kjedelige! La pappaer passe barn!

Menn vil ikke bli savna i arbeidslivet. Der risikerer man bare at de mister voksenheten sin og begynner å like seminarer og sier meningsløse ting som at de blir lei seg hvis arbeiderne streiker. Så må vi få den internasjonale mannedagen 23, juni med modelltog og designpils, og det vil vi helst unngå.

arab det var uka si det 25

Det var uka si det 25 om VM, YNWA, Nasjonen og litt om våren.

 

I forrige uke handlet det bare om VM på ski. Det kan virke teit for alle dere som mener at det er mye viktigere å gå tur i skog og mark, men for oss som allerede har gjort det og vært der, er VM på ski større enn OL, større enn cupfinalen, større enn Premier League og Erna Solbergs skrivefeil.

Uka startet ille. Jeg ville ha veddet på at et smøreteam som har egen astrolog, egen healer, Professor Humlesnurr, fire atomforskere fra Kjeller, kusina til Snåsamannen og First House i analysegruppa, aldri ville smøre feil mer. Aldri mer Sotsji, der Putin erklærte snøkvaliteten som opposisjonell og tvang den til å mykne.

Men man skal aldri undervurdere svensker. Til og med vinteren kan de rote til. Og i det tilsynelatende overvennlige lille Katthult-samfunnet Falun klarte smilende småbydjevler å ta en Stephen King på snøkvaliteten sånn at nordmenn med høyt startnummer kava rundt i en slags hvit søle og kom så seint i mål at det dukket opp etterlysningsbilder av dem på Facebook. Og ikke bare det. De mislykka renn-arrangørene hoverte etterpå. Da skjedde det noe med alminnelige nordmenn, og jeg mener ikke sånne som tar med seg cava i skog og mark og ser ned på oss andre. De bestemte seg for aldri aldri å be om unnskyldning for at vi har Petter Northug og Marit Bjørgen mer. Underhundene i øst hadde vist sin sanne snute.

arab det var uka si det 25 detalj

Anker-offeret Calle Halvarsson låste seg inn på hotellrommet og ville ikke snakke med noen. Good riddens! For oss som hadde sett Petter Northug komme slampende seint i mål på tusenogfjerdeplass på grunn av svensk billigsnø, et slags grensehandel-fenomen, gjorde det bare godt når fenrisulven fra det guddommelige Trøndelag passerte ham slik BMW-er kjører forbi søte 2CV-er på motorveien. De nevrotiske kommentatorene til NRK sa riktignok at Halvarsson virket sprek også da han var så tilbakelagt at det ble oppretta ei hylle for ham på Deichmanske, men de er ikke helt sunne. Alle kunne se at The Terminator var tilbake. Petter Northug med et slags adelig undertøymerke på rumpa. En mann som ikke bare går fort på ski, men som ikke konsentrerer seg en gang. Han har overskudd til å drite ut VM-medienes undertøy-besettelse.

Før det var det en damestafett som NRK forsøkte å framstille som flaks fordi den ene svenskedama var nerom snøen med rumpa si. Det var den dagen jeg begynte å like VG og Dagbladet igjen etter ca 30 års misnøye. Esten O. Sæther dementerte fallets innflytelse og skrev det nasjonalt korrekte og akutt hjertevarmende. Norge har verdens beste skidamer. En svenske på snøscooter ville ikke ha tatt dem igjen, særlig fordi svenske scootere er så politisk korrekte at man pedaltråkker dem.

EU-motstanden skapte dette. På grunn av byfolks overraskende evne til å skjønne viktigheten av grønn flatmark har vi noe som heter utkanter i Norge. Vi holder oss med litt overbeskytta distrikter, og der bor de folka som ikke bare sitter inne og klager på hvor fælt de har det hele døgnet. De går på samfunnshuset, de bygger treningsanlegg med bare never og skeiv rygg og de trener skigåing til krampa tar dem. Det kommer ikke mange nobelprisvinnere i litteratur fra distriktene, men det gjør det sannelig ikke fra byene heller. Der sitter de som skulle ha skapt stor litteratur og klager på Siv Jensen i stedet. Av og til skriver de en biografi om langvarig sykdom eller så lager de hørespill om mobbing av folk med inngrodde tånegler og får Medmenneskeprisen 2011. Da heller de som går på ski og griner når noen dør og smiler når noen vinner.

Og ikke bare det. Snart kom Johaug, en slags satanistisk krysning mellom røysgeit og hulder, en latterlig spinkel blondine som på tremila løp så fort fra den siviliserte verden og Justyna Kowalczyk at svensker nesten lærte å uttale navnet hennes. De som på forhånd hadde trodd at skiløp er noe som foregår i den rasjonelle verden, fikk se et folkeeventyr bli skapt.

arab det var uka si det 25 detalj

Og det fortsatte på den siste dag. Mot slutten av VM kom på en måte den ytterste testen på nasjonalfølelse. De gjenstridige eldre-hipsterne som synes at Petter Northug er for flink til at kule folk kan like ham, de holdt ut i sin masochisme, mens nasjonen Norge, som ennå finnes der nede under Twitter-klagene, jublet for en mann som gikk tungt bak i fem mil og spurtet i mål som en Rocky da det var igjen et par hundre meter. Det var en oppvisning i inspirasjon og vilje. Man skal ikke ha det. Man skal ha problemer med å lykkes i alt og snakke ut om det. Men Petter Northug er et vilt dyr i de tammes tid, og han kan utøve en selvdisiplin som stressmestrerne vil advare mot: Dette kan føre til stramme nakkemuskler når han blir 58 år.

Let it be. Femmila var vakker med alt sitt elendige føre. Den startet som en anspent klassetur gjennom den sprikete, svarte seinvinterskogen i Dalarna. Det værfenomenet som meteorologene har begynt å kalle ekstremvind, blafret forskremt gjennom et enslig svensk flagg. Det snødde kontrollert over den lille julebygda. Der satte den litt fillete svenske nasjonalismen sin lit til Johan Olsson, en traktorsvenske, en slags Volvo BM 400 Buster som etter en halvtime halte konkurrenter gjennom skogen som om de skulle være barnehagebarn i snor. Men. Bak der hang Northug med sitt merkelige kroppsspråk. Han så ut som om han tenkte på noe annet, for Petter er en sånn frier som ikke danser, men kliner til i den siste sangen når det skal avgjøres hvem som skal følge deg hjem på hybelen.

I tillegg til alt annet galt er jeg tilhenger av nasjonalisme. Nei, nasjonalisme er ikke en bokstavrik måte å si nazi på. Nazismen var det motsatte av nasjonalisme, for den misbrukte tyskeres identitetsfølelse til falske ambisjoner om storhet og en ond forakt for svakhet og annerledeshet. Det skal man ikke. Nasjonalisme er å ta vare på det man har skapt sammen med naboene sine og sammen med foreldre og søsken og etter hvert også barn. Å skape en nasjon er ikke å søke storhet, det er å finne verdiene i en harmonisk litenhet. Det er å skape et samfunn som bare er akkurat så stort som det trenger å være for at man fremdeles kan føle samhold, solidaritet og framtidstro. Det er å holde fast ved viktige verdier og nyte følelsen av å ha fått til noe fint som et fellesskap. Jeg er en nasjonalist som tror at Norge har vært og fortsatt kan bli sånn som det, og jeg tror ikke at EU må være stort og mektig og at Nato må være beredt. Jeg tror på evnen til å gå på jobb hver dag og like det fordi det er å delta. Jeg tror på beskyttelsen av familien som en hage der sjeler blir til. Jeg tror på tanker i alle slags størrelser og ord i alle slags valører og nyanser. Jeg tror først og fremst på å like seg sjøl for det man er og det man har utretta. Den som ikke liker seg sjøl, kan aldri hjelpe andre, for han har ikke noe håp å vise fram. Håp er nasjonsbygging. Å skape håpløshet er å tråkke ned åkrene de andre sådde.

arab det var uka si det 25 detalj

Midt i denne sære svadaen er langrenn noe av det beste vi har. Sjøl om de fleste nordmenn har slutta med å gå på ski og heller renner ned bakker, er langrennssporten et slags symbol på kontinuitet og sunt heltemot. Det er en deilig og barnslig ting, det er en påminnelse om identitet i begynnelsen på ei framtid der identitet blir viktigere enn noensinne. Det spiller ikke noen rolle om det bare blir vi og svenskene igjen i langrennssporten til slutt, den kommer alltid til å være mektig. Dette er det egentlige You Never Walk Alone.

Og siden jeg skrev identitet, må jeg dessverre nevne mullaen Krekar igjen. I uka som gikk ble han intervjua av NRK, og der stilte NRK spørsmål som de allerede visste svarene på. Mullaen Krekar er ikke en vestlig intellektuell, og han blir det aldri om vi sendte ham på Nansenskolen. Når han blir spurt om han støtter den ideologiske dødsdommen over han som brente Koranen, er det ingen sjanse for at Krekar kan svare: «Neida. Nå har jeg sittet i fengsel i Norge, så nå har jeg skjønt at det er helt greit å brenne Koraner.» NRK lekte «Bordet fanger» med en mann med en identitet han ikke kan løpe fra. Han vet selvfølgelig at han ikke kan si stygge ting i Norge, men hva skal han gjøre når de spør? Så hva skulle han egentlig her? Nei, si det. Man kan jo lure. Men det er ikke alltid vi er der vi burde være. Det kan skje med flere.

Så ble det mars. For oss på Vestlandet betyr det at kulden setter inn. Våren har vi vennet oss til gjennom mange år, og den klager vi harmløst på fordi værklaging er kultur og ekstremt sunt. Men hvis du får se noen bleike, noen synlig depresjonsplaga, noen diaré-utarma, sinte og desperate stavangerfolk med høyt blodtrykk og lavt tempo, så er det ikke høyrefolk med siste ukes gallup. De er Viking-tilhengere, og de gruer seg til Tippeliga-start slik døgnfluer gruer seg til fødselen. Ta vare på dem. Vi er alle naboer. Vi er alle venner. You never walk alone.