Månedlige arkiver: februar 2015

arab det var uka si det 24

Det var uka si det 24 med englestyrt VM, Hareides forurettelse og landsby-muslimer og bymus

 

Forrige uke var preget av to store begivenheter.

Den første var at det ble endelig slått fast at det er blodharry å kjefte på Petter Northug. Etter at eldrehipstere og generelt idrettsuvennlige kvinner har behandlet Norges eneste mann som utpissa flaskepant i altfor lang tid, slo til og med Dagbladet fast at nå må man slutte med å mobbe Petter. Hør etter nå: Det er så 2013! Det nytter ikke med YNWA-eufemismer og minigravemaskin: Dette er verre enn hvite tennissokker i åpne sandaler.

arab det var uke si det 24 detalj2

I forrige uke markerte Knut Arild Hareide seg sjøl og KrF som egen, ukrenkelig helligdom. Da den konsekvent utaktiske Per Sandberg hadde gjentatt hva han og Frp alltid har ment om KrFs innvandrings-filosofi, kom Hareide ned fra skyfri himmel og straffet ham først med trusler om å kaste Siv Jensen ut av styringsparadis. Så mumlet Sandberg unnskyld da, og så sa Hareide at hans og Herrens tilgivelser ikke var tilgjengelige. Etterpå sa han javel då, men så sa han gjedna itje. Da hadde unge muslimer slått ring rundt en synagoge i Oslo, og deretter hadde de tilbudt seg å vaske Max Hermansens tilgrisa butikk. Det er forskjell på folk.

I forrige uke startet altså VM på ski, og det vil si at problematiserings-erotismen skulle ha forlatt striden om hvorvidt islam er islam og heller konsentrert seg om sjalu svensker og trøtt, men uvøren Northug. Vi sarte som i tider som disse bare leser medier med det ideologisk tilvente venstreøyet, fikk en pause. Trodde vi.

Det skulle ha eksistert romslighet i en kultur som mener at den har frihetsbegreper å lære bort. Den romsligheten skulle ha ført til at mullaen Krekar ble sett på som en interessant samfunnsborger og skulle ha ført til at Bhatti og Ubaydullah følte at de fikk snakke og ble hørt. Den romsligheten burde ha forhindra at folk med intellektuelle skjerfvaner møtte opp i byen og overdøvet folkemøtet til en religionskritisk organisasjon. Hvis Humanetisk Forbund hadde blitt behandla sånn, ville til og med SV-folk vært sjokkerte. Til og med Hedningeforbundet, som antakelig ikke eksisterer lenger, ville blitt tildelt romsligere demokratiske rettigheter enn Segida, som jeg tror de heter, men jeg orker ikke google det. Hvis Hedningeforbundet hadde sunget Bjørn Eidsvågs sanger, ville hulebamsen Eidsvåg ha humret godt, sjøl om de organiserte hedningene virkelig var en svært religionskritisk organisasjon som først og fremst vendte seg mot rødhåra rogalendinger med lavt selvbilde og sørlendinger i salige Toyota Corolla-er med ubrukte blinklys.

arab det var uke si det 24 detalj2

Ikke bare var forrige uke preget av dårlig oppførsel mot annerledes tenkende, den ble betydelig forsumpa av en hensiktsløs SoMe-debatt (universitetsfolk har lært meg at SoMe betyr sosiale medier) om hvorvidt islam har skylda for terrorisme. Islam er en religion. En religion har ikke håndfaste opptakskrav. Både kristendommen og islam har det vi kan kalle hellige håndbøker, og de brukes mest som dokumentasjons-kverulantisme i religiøse gruppers identitetsdannelse. Bøkene er ikke religionen. De representerer historien om religionen slik enkelte oppfatter den. OK. Dette er kjedelig. Men VM på ski må vente til torsdag, og man kan komme godt ut av det i svette kantine-debatter hvis man holder klart for seg at religion bare er summen av de religiøse.

Det fine med det er at man kan finne sin plass innenfor en frodig gjeng. Uten å vite mye om det går jeg ut fra at muslimer er like mangfoldige som kristne. Men hvis fire muslimer slår i hjel og 50.000 muslimer sitter hjemme og ser serier om tungtvann, er det de fire man legger merke til. I et ekstremt mediesamfunn betyr det at islam får et rykte. På samme måte som den enslige idioten fra 22. juli i lange tider definerte alle innvandrings-skeptikerne, som virkelig er svært forskjellige. Dette er fremdeles kjedelig, og det blir verre. Mye verre. For jeg skal snakke om landsbykulturen, jeg skal snakke om landmus-syndromet. Ikke forsøk googling. Jeg har funnet på det.

Den siste tida har naturlig nok den ungdommelige Sturm und Drang-islamismen (akkurat som med ml-bevegelsen kommer visst de militante mest fra overklassen) fått all oppmerksomheten. Det er den voldelige islamismen, og den som kommer til å vare kortest. Miljøet islamister kommer fra er mer problematisk, for det er ofte et introvert og kultur-konservativt Alamo, som hele tida forsøker å forsvare seg mot oss indianere. Alamo tar vare på det jeg kaller landsby-kultur, og her finner vi fortellingen og landmusa og bymusa. Landsbykulturer krøller seg sammen i felles fordommer og felles frykt for omverdenen uansett hvilken ideologi de tilhører. Ml-erne tilhørte en landsby-kultur der bare rene, revolusjonære tanker var lovlige. En venn av morderen fra København forteller at han også før fengselsoppholdet mente at det var respektløst å drikke øl hvis det var en muslim til stede. Denne tankegangen kan vi i Norge. Her har hele familier unnlatt å drikke alkohol hvis slektas eneste avholdsmann deltok i selskapet. I Norge banner vi ikke hvis det finnes en kristen i rommet. Landsby-kulturer lever alltid etter sine egne sharia-lover, og de misliker alltid det som kommer utenfra.

Til Norge kom det en haug muslimer i løpet av relativt få år. Noen av dem var urbane, men mange av dem satte øyeblikkelig i gang med å danne landsbyer. De kristne syntes det var helt greit, for kulturell isolasjon kjente de igjen. De kristne har i hundreår giftet seg med hverandre, vært venner med hverandre, støttet hverandre i politikken og oppført seg som en stor familie. Eller ei bygd. Og det er forståelig. Dersom du og ungene dine flyttet til Spania, er sjansen stor for at du ville brukt den første torsdagen til å vandre rundt i butikker på leting etter byggmel til komlene. Komler ville vært mye viktigere for deg (ikke for ungene) enn de noen gang hadde vært, og du ville ha feira 17. mai som om du var oldefar din. Dette er hvis du tilhører landmusene, og det gjør du kanskje litt. Hvis du er en typisk bymus, altså forholder deg til urban kultur, ville du trent på spanske konsonanter i dusjen, og du ville ha spist paella til frokost, paella til lunsj, paella til middag og tapas til nattmat for å vise hvor kul du var.

Landsby-kulturer er ikke kule, og det bryr de seg lite om at de ikke er.

Religionskritikken har til alle tider og mest av alt vært en kritikk av sære gruppe-kulturer og manglende toleranse. Det er den ennå. Når den muslimske dikteren Yahya Hassan fra Danmark kritiserer oppveksten sin, er det ikke fordi den var islamistisk, men fordi den dyrket en landsbykultur. Slekta hadde opprettet ei pakistansk bygd i det frilynte Danmark, og omverdenens liberalitet gjorde at den ble enda mer autoritær, ikke at den sugde til seg storsamfunns-idealer.

Å kritisere denne isolasjonismen ble kalt rasisme. Det var en misforståelse og en tragedie, ikke minst for den ungdommen som måtte vokse opp på Bufast og ble tvunget til å gifte seg med en fetter fra Pakistan. Det er ikke spesielt for muslimer. Ungdom fra små, autoritære miljøer har slitt i århundrer, men oppmykninger blir enda vanskeligere når man bor i midt i en annen kultur og egentlig føler trang til å ta vare på sin tradisjonelle identitet. Men landsby-kulturer har alltid blitt sett på med mistenksomhet. Du blir ikke bedt på lønningspils eller utdrikningslag hvis du tilhører de aller siste dagers hellige. Nok kjedelig.

arab det var uka sio det detalj2

Torsdag klokka fem på ett torsdag startet VM, og NRK overtok som eneveldig stueleverandør av primær-underholdning. Det var den nifseste starten på langrenns-arrangementet jeg har opplevd. Det lå en fenrisk uro i lufta over Skandinavia, og hva som helst kunne skje. Nei, jeg mener ikke PST-ting. Men det gikk an å føle skjebnespillet, det var som om Forandringsengelen, dama med makulatoren, hadde spredt sine steinvinger over Falun.

Kowalczyk smelte til i prologen, og den nasjonale norske ski-feminismen jamret. En prolog skal ikke være så spennende. Den skal være tilforlatelig som rekecocktail til forrett i avholdsbryllup. Nå vet vi hvordan dette gikk, men tidlig torsdag ettermiddag var det virkelig som om skjebnen samlet sitt skymørke. Siden gikk alt etter planen. Rocky kom tilbake, og i stedet for å rope «Adrian!» klemte han bror sin i snøen i Dalarna. Bjørgen markerte seg som Mother Nature, og alle nordmenn var glade, bortsett fra de som bare liker tapere og syns det er ekkelt når et digert, ressurssterkt land som Norge seirer på idrettsarenaer.

Alle ble relativt sett overdøvet av den løse mitraljøsen Per Sandberg, som fortsetter å oppføre seg som ur-FrPer sjøl om resten av partiet har vært i Stepford-dusjen. Bare de edle filmkjennerne skjønner det med Stepford. I 1975 laget man den første oldis-feministiske filmen «Stepford wives» etter Ira Levins roman. I den ble kvinner i byen Stepford robotisert sånn at de bare var snille & greie og gjorde alt det menn ønsket. Filmen ble gjort om igjen i 2004, men fremdeles hadde ingen oppdaget at man også kan gjøre menn til lydige maskiner: Det eneste som trengs, er å temme dem inn i et regjeringssamarbeid. Men altså ikke Sandberg. Han tror på Frp i sin opprinnelige form, og på forbilledlig vis anklaget han KrF for å ha skapt muslimske terrorister. Hareide har hovedfag i så se foruretta ut, og denne dagen tok han en slags doktorgrad. Det var som å se jomfru Maria bli beskyldt for gatetrafikk og svineribbe. KrF-lederen nekta å ta imot unnskyldningen sjøl om han faktisk er konfirmert i Jesu tilgivelseslære. Egentlig burde Hareide ha sagt at han var glad for at det finnes folk som sier hva de mener, for sannferdighet er ett av de ti budene, og den blåblå regjeringen er et digert lygekryss. Det er også patetisk og symptomatisk for hva såkalt samarbeid er blitt at KrF-lederen truer når noen sier noe han ikke liker. I stedet for å rose oppriktigheten tyr han til gisseltaker-retorikk og «ja, då står samarbeidsregjeringå i fare altså.» Menneskelig verdighet er ikke hans styrke.

arab det var uke si det 24 detalj2

Sutringa førte til at meningsdannere skrev at Hareide var blitt et statsminister-emne. Det forteller mye om hva slags statsministre vi har vennet oss til. Derfor skal han få et råd. Han burde ha sagt: «Per Sandberg må selvsagt ha rett til sine meninger. Frp har også rett til egne meninger, så lenge de ikke føres ut i praktisk politikk av samarbeidsregjeringen.» Enkelt og prinsipielt. Og hva Siv Jensen burde ha sagt: «Per Sandberg og et mindretall i Frp har meninger om innvandring som avviker litt fra partiets offisielle syn. Det må de ha rett til, og det skal de kunne gi uttrykk for. Uenighet er ikke et problem i Fremskrittspartiet.» Enkelt og prinsipielt.

Jeg syns løsmunnens utbrudd var fantastisk, og jeg kan ikke begripe at Sandberg vil jage sin sangvinske åndsbroder Krekar ut av landet; de er som to ender av samme fenalåret. I dette tilfellet ville det vært uhøflig å si pølse. Jeg liker begge, og jeg vil ikke unnvære noen av dem.

Når det er sagt, bør det også legges til fordi vi er ærlige mennesker som snakker ut om alt og skaper rørt takknemlighet for at vi er så åpne: Jeg tror mange nok nordmenn føler at KrF, SV og Venstre har lefla så mye med ustabile innvandrer-psyker at de har bygd opp en usunn atmosfære av aggressiv sjølmedlidenhet i mange miljøer. Forskerne får finne ut om femti år hvor bra det egentlig var for sterke kulturgrupper at de ble behandla som handikapte. Det er ikke sikkert at det var sunt for ærgjerrig ungdom å føle på at de bare ble godtatt av medlidenhet og politisk korrekthet. I mellomtida får vi bare konstatere at Per Sandberg ikke tilhører de som venter på vitenskapen. Men han mener i hvert fall noe. Og han klamrer seg ikke til vraket av en blåblå regjering. Egentlig tror jeg muslimske miljøer i Norge like gjerne vil fungere som en beskyttelse mot terror. Sturm & Drang-ungdommen er rebels without a cause, og det er antakelig en viss sjanse for at det bare er deres egne som kan ta dem med bak låven og heve pekefingeren. Eller langfingeren. 

arab det var uka sio det detalj2

Mot slutten av uka ble Norge overstadig belønnet med VM-parløp i sprint. Det var fortjent. Først løp Østberg og Falla i tabloid trusefart fra resten av verden, så kom Krogh og Northug (den siste i Björn Borg-boxer), og de vant i runde tre av seks. Petter jublet for seier da det var halvannen runde igjen. Sprinten var nok ett av mine sikre gudsbevis: Den uheldige Østberg og den fortapte sønnen fikk en lattermild himmelstøtte som er sjelden for hedmarkinger og trøndere.

Det var den uka. Jeg ser fram til den dagen da jeg kan skrive denne oppsummeringen uten å nevne Frp og uten å nevne islamister. Jeg prøver virkelig, for av og til føler jeg meg som en å ideologi-politisk stalker, og det er jeg sikkert ikke aleine om. La det bli et mål for den vennligsinnede våren.  PST går tilbake til sin opprinnelige tilstand som hemmelige tjenester, ikke årets vinner av Gullruten. Vi får verdens våteste beitemark-påske og historiens vakreste badepinse, vi får rekordvarm sommer, og Erna Solberg sier at neste år skal lærere jobbe hele juni, halve juli og hele august. Oljeprisene går opp. Det blir farlig å spise torsk. Sånne ting.

arab det var uka si det 23

Det var uka si det 23 om Hordalands læringspotensiale, bruer, spader, Stauder og andre

 

Mandag i forrige uke redegjorde politiet i Hordaland med forbilledlig begeistring for egen udugelighet, eller som det heter i målsjekk-samtalene i sjette klasse: På vei. Jeg vet at dere ikke vet dette, men jeg har flere ganger etter 2011 påstått at det norske politiet oppfatter seg som en slags folkehøyskole der foreløpig ubefesta eksistens-tvilere kommer sammen for å finne seg sjøl. I redegjørelsen til direktøren ble ordet «læringsperspektiv» brukt et halvt hundre ganger, og det samme ordet preget også riksadvokatens redegjørelse. Han og hans folk hadde vurdert politi-arbeidet i Hordaland ut fra et læringsperspektiv, som antakelig betyr at interessen for pedagogikk i politi-etatene er over-representert på alle tenkelige organisasjons-nivåer.

Jeg tror faktisk at eufemismen «læringspotensiale» brukt som erstatning for «hekkans fiasko» ble innført av det nå glemte Arbeiderpartiet, som kobla sin omstendelige og nesten surrealistiske lærings-vilje til det ekle begrepet «gode samtaler». Når noen sier gode samtaler, ser jeg for meg to smilende mennesker i indremisjonsklær som snakker om konfirmasjonsbuketter mens de tar hverandre svett på lårene. I politiske kretser fikk det meningsløse begrepet nesten epidemisk utbredelse, og i lange tider oppsto klamme fornemmelser av at styringsarbeid i Norge består av kliss.

arab det var uka si det 23 DETALJ

Spaden er glemt. Ingen kaller en spade for en spade lenger. Man sier ikke en gang graveredskap med håndtak eller jordveltings-mekanisme. Man snakker om hvorfor graving er foreløpig utsatt. Den mest utskjemte og sjikanerte sammenstimlingen av mennesker i norsk kultur er komiteen, og slik har det vært i kanskje fem-seks tiår. Men den er uutslettelig. Den mest æreløse unnskyldningen for å drikke seg full og ha sex med fremmede i Hennes & Marius-gensere på høyfjellshotell er seminaret. Det er også uutslettelig. I kombinasjonen av komité og seminar oppstår en egen ordliste, og der står for eksempel «læringsperspektiv». Bullshit-språket er så latterliggjort at til og med nyfødte innvandrere med norsk-utfordringer får mageknip når noen sier ting som favoriserings-insitament og initierings-forbruk eller fallhøyde-kompensasjoner. Men de blir ikke borte. Leser riksadvokaten ingenting? Sitter han bak et eiketungt skrivebord fra Ibsens tid og tenker på Treholt?

Heller ikke medier sier spade. Hvis en journalist får se en spade, sier han at det er en gravemaskin, eller han skriver: Bulldozerne kommer, bulldozerne kommer! Mange bulldozer-motstandere føler seg krenket over ordbruken, og så beklager NRK. Disse påstandene kan virke urimelige på deg, men det er bare for at du ikke leser ut fra et læringsperspektiv.

I helga før forrige mandag datt E-18 bru utenfor Holmestrand ned. Grunnen skal være et leirras. Det betyr altså at ingeniører for skremmende få år siden reiste seg etter tusen timers komite-arbeid og dro til Vestfold for å fundamentere ei bru på leire. Kult. Og ikke bare det. 104 bruer er så dårlig laga at de kan dette ned. Det vil si: De har ifølge VG svekket bære-evne, som betyr at de har virkelig stort læringspotensiale. Geologer er blitt en farlig yrkesgruppe uten spade. I Holmestrand var virkelig en gravemaskin involvert i leirraset som felte motorveibrua, og det bør få følger for den blåblå regjeringens syn på snøscootertrafikk i utmark, som heller ikke er uproblematisk. Vi kan få rasisme under en rekke småbruer der hvor direktørene pleier å gå på ski når andre jobber, og siden det er vinterferie på Vestlandet, kan vi få flomrasisme, steinrasisme, snørasisme, Mannen-rasisme og generell utglidning. Det får så være. Spade er best.

arab det var uka si det 23 DETALJ

Spadesnakk ble det faktisk i TV-programmet God Morgen Norge, som til vanlig er vennligere og ufarligere enn kremert kyllingfilet. Der intervjuet Vår Staude en rapper som kommer fra et muslimsk miljø. Da ble Vår Staude plutselig ikke vår Staude lenger, men en slags politisk ukorrekt de andres Staude, og en Alaska-babe som ikke vet at det er forskjell på å snakke med en muslim og å nevne at han er det. Rapperen hadde tidligere sagt til noe som kaller seg Utrop og er landets eneste flerkulturelle avis, at det å drive med musikk kan være problematisk i muslimske miljøer. I Norge og på Skavlan blir det regna som forbilledlig journalistikk å spørre folk om ting de har svart på før, så det gjorde God Morgen-medarbeideren. Men det finnes folk som er blitt avhengige av å kalle andre rasister. De får stygge abstinenser hvis det går for lang tid mellom hver gang, og det varte ikke lenge før bebreidelses-jønkiene kasta seg over TV2-Staude: Det er rasistisk å snakke med en muslim om religion hvis han egentlig er musiker. Det blir ikke helt likt med Bjørn Eidsvåg, sjøl om han er saudier. Dessuten er det sånn: Utrop er en flerkulturell avis. Den kan spørre muslimer om ting. God Morgen Norge er et hvitt program for hjemmeværende husmødre, skiftarbeidere, pensjonister og ufortjent uføre som er så friske at «TV klarer de å se hver eneste dag, ja». Hvite program skal spørre folkemusikere fra Drammen om hvordan det føles å ha kommet til byen. De kan også snakke om vaksinering av katter og om Jens og Mathilde som ble kjønnsopererte i 1946 av en russisk avhopper-kirurg i Kirkenes og siden har vært lykkelig gift og samler på runde steiner som egentlig hører hjemme i Norge Rundt.

God Morgen Norge skal ikke nevne ordet muslim unntatt hvis Muslimer For Fred har samlet inn flaskepant som de har tenkt å gi til etter-utdanning av hvite sørstatsamerikanere. Men læringspotensialet i morgen-journalistikken har åpenbart tatt seg opp. Jeg tror ikke at Vår Staude er intuisjonell rasist, men jeg tror jo heller ikke at CIA sto bak attentatet i Paris, jeg tror ikke at det var to fulle Kim Larsen-tilhengere som angrep ytringsfrihetsarrangementet i København og jeg tror ikke at jøder skyter seg selv utenfor moskeer for at folk skal glemme Gaza. Så jeg er ikke troverdig. Men jeg innrømmer det. Ja, jeg har vært klønete. Jeg har ikke trodd at CIA bruker tilsynelatende islamister som manchuriske kandidater som uten å vite det sjøl er fjernstyrt av en vaksinasjons-chip som ble plassert under en meslinge-epidemi i 1991.

arab det var uka si det 23 DETALJ

Onsdag i forrige uke så jeg «50 shades», og samme dag leste jeg at vestlige ledere er redde for at de skal bli som Chamberlain. Nei, det er ikke skuespilleren Richard Chamberlain, sjøl om han både spilte Dr. Kildare og var homofil. Dette er en totalt ukjent Chamberlain, en engelsk politiker som ikke en gang unge Grimberg-nerder vet hvem er. Angela Merkel og den merkelige forfører Hollande og vår eksporterte Master of War Jens Stoltenberg og muligens en eller annen i England går alle rundt og frykter at hvis de unngår krig mot Russland, kan Historien stå opp av sin kalde grav og peke på dem med skjelettfinger: «Dere husker hva Chamberlain sa? Fred i vår tid.» Og spøkelsene fra alle de millionene av unge mennesker som ble drept i annen verdenskrig, vil kore med klaprende tanngarder: «Å nei å nei! Tenk om det aldri hadde blitt krig i Europa!»

Men OK, nå er Vesten til å kjenne igjen. To fredsprisvinnere, EU og Obama, kappes om å rasle med nøytronene mot den gale russeren Putin, som sikkert er en Hitler siden han ikke vil legge seg ned og spille død. Nå skal vi leke Huskeleken. Husker dere Korea. Da USA i doktrinenes dødelige tid oppdaget at Nord-Korea var en trussel mot lille USA bestemte de seg for å invadere Korea for retten til økonomisk frihet og bli skutt i slummen i South Central. De tapte. Da USA noen få år seinere oppdaget at Nord-Vietnam var en trussel mot den amerikanske trangen til fred og frihet, invaderte USA Vietnam og kriget mot små barn med brennende plast og bombefly. De tapte. Da Sovjetunionen ville la seg alliere med Cuba ved å utplassere raketter på øya, truet ukeblad-helten Kennedy hele verden med atomkrig, men siden jeg hadde stått på Arneageren med brosjyrer fra Folkereisningen Mot Krig, ga Krustsjov seg. Den vant amerikanerne. Da Irak to ganger ble en trussel mot det amerikanske kontinentet, gikk USA til krig. Som de tapte. Da Afghanistan ble en trussel mot USA fordi det bodde militante muslimer der, invaderte USA Afghanistan akkurat som russerne gjorde. Og tapte. Og dessuten: I 1983 invaderte USA den lille karibiske øya Grenada med Urgent Fury, og grunnen var at kubanere deltok i byggingen av en internasjonal flyplass på øya. USA vant mot Grenada, som hadde rundt 100.000 innbyggere.

arab det var uka si det 23 DETALJ

Dette er oss. Dette er Vesten. Vi har reist rundt og invadert og kriga siden 1945, men hvis Putin syns det er dumt at Ukraina, som nettopp var en slags naboskaps-buddy i union, skal flørte med Nato, da er han den nye Hitler. Han er uberegnelig. Lyndon B. Johnson? Beregnelig. De to presidentene Bush? Beregnelige. Nixon? Beregnelig. Den tidligere radikaleren Jens Stoltenberg som gjennomgår en komisk jaglandmorfose for å bevise nok en gang at Arbeiderparti-folk kan bli til hva som helst. Beregnelig.

Det finnes ingen spader i vårt forhold til Putin. Men læringspotensialet er stort. Mens den tidligere norske statsministeren og Nato-motstanderen planlegger å massakrere europeisk ungdom i enda en vanvittig verdenskrig som muligens også kan bli mot Kina og India, smuler de norske politikerne rundt i korridorene sine, Lavinia, for det er jakttid på Frp-ministere, og hvem vil vel miste den?

På Facebook hadde noen lenka et bilde av en gråtende ung soldat. Over det sto en kort tekst som var omtrent sånn: «Gamle menn er på sitt mest kreative når de finner opp kriger som unge menn skal dø i.»

Denne vinteren har så langt vært en storhetstid for gamle menn.

 

arab det var uka si det 22

Det var uka si det 22. Om tiggere, om journalistikk, om tristheten og om Sven Egil Omdal

 

Det som skjedde i forrige uke var at den store «Nå må Siv Jensen»-bevegelsen fikk voldsom vind i seilene både på grunn av at den nye regjeringen har videreført De Rødgrønnes asylpolitikk og fordi det nesten ble vedtatt et tiggerforbud.

Om det skal jeg si ingenting. Jeg skal også hoppe over at Håvard Rem i en kommentar påpekte at FNs menneskerettighetsråd har gått inn for å stemple religionskritikk som rasisme. Jeg kunne ha nevnt at det som en bekreftelse på at også menneskerettigheter er utøvelse av politikk. FN er en politisk interesse-organisasjon. Jeg kunne ha nevnt Krekar og Mannen, for det pleier jeg. Begge er her, og jeg liker dem av omtrent samme grunn.

Jeg avstår fra det, men kommer sterkere tilbake.

arab det var uka si det 22 detalj

Men jeg skal si litt om tigging. Forrige uke foregikk Den Store Norske Tiggeroperaen med Sosiale Mediers Blanda Kor som voldsom refrengstøtte. For oss som befinner oss jevnlig utenfor medlidenhets-skalaen, var det nok en påminnelse om at når det oppstår føleri som bugner av trang til en tidlig vår, skapes brystverkende signalord-tilstander av en styrke som om vi var i krig. Det er vi ikke. Vi er uenige om det er hensiktsmessig humanisme å støtte importerte tiggere og horer. Noen mener at disse folka har vandret sultende langs EUs landeveier før de med sine siste krefter nådde fram til Norge der de sank sammen på brusteinen og var avhengig av noen slanter for å overleve. Andre mener at de såkalte tiggerne er industri-arbeidere. De jobber for en arbeidsgiver, og de har som jobb å tigge fra ca kl. 09 da butikkene i sentrum åpner til utpå ettermiddagen en gang. Hvis de tilhører et velorganisert næringsliv er de ikke tiggere, de bare oppfører seg sånn. Men rike er de selvsagt ikke. Bare vi er rike i norsk forstand.

Noen morgener satt jeg på McDonalds på Arneageren og drakk billig kaffe før dagens pressevisning av film. Der satt også noen av tiggerne. Man skal ikke uttale seg kategorisk om mennesker man ikke kjenner. Utenfor McD traff de ei ung, tynn dame med fine klær og urolig blikk. Hun så ut som om hun avtalte noe med dem og ringte i mobil. Kanskje avtalte de noe, kanskje var hun en forvirra turist som spurte etter veien. Det kunne vært tante Billigsalgsmerete som var på vei til Rema på Hundvåg for å finne gammeldags kjøttpudding. Det kan ha vært en menneskerettighets-ekspert fra Amnesty som øvde på indignasjon. Det kan ha vært ei dame som var på vei hjem fra fest i finklærne fra i går kveld og ba om å få kjøpe brukte joggesko for hun pleier å løpe rundt Mosvatnet hver morgen. Det kan ikke jeg vite, men jeg ville hatt forståelse for den som misoppfattet scenen som et avdelingsmøte før dagens jobbing.

arab det var uka si det 22 detalj

I det hele tatt vet jeg ingen ting om tiggerne. Ikke dere heller. Det er kostymene folk faller for. Vi i Norge ville ha gitt penger til Bill Gates om han satt i gata med de rette fattigdomsklærne. Han kunne hatt med seg pc med Windows 10, betaversjonen, han kunne kommet i forgylt bobil med privatsjåfør og au pair. Vi ville ha gitt ham penger så lenge han hadde fattigdoms-kostyme. Det er fordi vi gir for vår egen del. Flyktige følere oppsøker foreløpige løsninger på verdens problemer, og hvis de ser noen forhutla skapninger som alle vet kunne ha trengt et helt annet liv, så slenger de til dem en tier. Så var det gjort! Polet neste.

Vårt norske hjerte har en svakhet. Vi føler voldsomt for de som klarer å komme seg hit opp under den smeltende pol, for vi antar de må være norgesvenner. Dermed glemmer vi å tenke. Det er som når menn med seks pils rett ved prostata oppdager sin enorme følsomhet fordi de får se ei dame i tynt tøy. Følsomhets-refleksen. Vi er rett og slett medlidenhets-romantikere, vi er trøste-kåte og tåre-trengende, vi hjelper fordi det føles godt, ikke fordi hjelpen er godt for noe. Hvor sannsynlig er det at de fattigste i verden og de mest forfulgte klarer å komme seg helt til Norge? Hvor stor er sjansen for at alle de vi kan se fordi de er her, er de fortjente, de vi burde hjelpe først?

Jeg lever utenfor den kollektive medlidenhetens rekkevidde, så ingen spør meg. For jeg mener at vi skal hente de vi vil hjelpe fra flyktningeleirer og i krigsskadde landsbyer. Og hvis vi skal betale penger til fattige, skal vi først finne noen på eksistens-minimum, noen som ikke ville hatt råd til fasttelefon en gang.

Torsdag trakk Regjeringen Sologvår forslaget om tiggerforbud. Sosiale Mediers Blanda Kor vant denne fighten og. Det gjør ikke mye skade. Men å tillate tigging er like feil som å eufemisere prostitusjon, og det blir ekkelt å leve med. Det finnes så mange måter å nedvurdere andre folkeslag på. Å slå fast at de i motsetning til oss ikke har bruk for et verdig liv, er blant de verste.

Jeg drømmer om et Øst-Europa og et Asia, et Afrika og et Italia og Hellas som vokser og blomstrer økonomisk og industrielt. De kommer til å forurense som et lite helsike, men det er bedre enn å leve uverdige liv. Teknologi skal fjerne fattigdommen. Ikke kostymer. Statoil blir viktigere for de fattige enn Mor Teresa.

arab det var uka si det 22 detalj

Torsdag kveld var jeg invitert sammen med Kulturavdelingen i Aftenbladet for å markere at Sven Egil Omdal sluttet i Aftenbladet. Det skjedde på en slags eldrehipster-restaurant av italiensk overbevisning langt inne i Pedersgata, og det var dobbelt relevant, for Sven Egil var den som skrev i 2008 at Pedersgata kom til å bli kafégata i Stavanger etter kulturbyåret, og dessuten passer han utrolig godt på restaurant. Når han setter seg ned, får du følelsen av at en legoklosse knepper på plass.

Det var en vittig, men trist kveld. Leif Tore Lindø framførte den største samlingen utspekulerte avskjeds-fornærmelser jeg noensinne har hørt (han er Charlie), og offeret koste seg synlig, ettersom Sven Egils virke så langt har bestått av 60 prosent sarkasme og 60 prosent ironi.

På vei fra vorspielets Martinique til italiener-simulantene i den foreløpig kalde kvelden snakket jeg med Jan Zahl. Han fortalte om en musiker som dro på turné med Kari Bremnes for å få til et intervju. Etterpå fortalte han historien om den amerikanske gonzo-journalisten som reiste etter Frank Sinatra i tre måneder for å få et intervju. Han fikk det aldri, men han fikk atmosfæren rundt, og han skrev en lang, uforglemmelig historie om det som ikke ble et Sinatra-intervju.

Vi pusta frostrøyk og tenkte gjennom den journalistikken som bruker så god tid at leserne husker den hele livet. Jeg fortalte om Esquire på slutten av sekstitallet, da det amerikanske magasinet hyra fire eller fem forfattere for å dekke Demokratenes 1968-convention i Chicago, den som ble et tragisk slagsmål mellom studenter og politi, den CSNY synger om. Esquire så det komme på forhånd. Nå husker jeg fortsatt at Kubricks manusforfatter Terry Southern var der, og dessuten hadde de visjonære amerikanerne fått tak i den homofile franske dramatikeren Jean Genet, som beveget seg gjennom Chicagos gater med europeisk undring og dessuten beundret politimennenes lår. Jeg innbiller meg at William Burroughs også var innkalt. Det var i hvert fall fantastisk lesning.

Det forteller også noe om den opprinnelige journalistikkens ambisjoner for lenge siden at Esquire skulle feire jubileum. På planleggingsmøtet foreslo en fyr at man skulle be Frankrikes president Charles De Gaulle skrive for bladet. En kollega lo og sa at det var lite trolig at presidenten gadd. Da sa redaktøren det som ble et slags motto for Esquire: «Let Mr. De Gaulle do his own refusals». De Gaulle skreiv.

På grunn av pur flaks var jeg til stede da den ekstremt ressurskrevende journalistikken breste. På sekstitallet leste jeg foruten Esquire også de beste skribentene i Time og Newsweek samt geniene i The New Yorker. Pauline Kaels filmanmeldelser var så lange at du kunne bodd i dem hele vinteren.

arab det var uka si det 22 detalj

To tiår seinere kom Thor Bjarne Bore til Aftenbladet med en veritabel journalistisk sult. Da kollega Dan Tagesen spurte om han kunne få lov til å reise til Cannes-festivalen, foreslo redaktøren at han skulle ta med seg tegneren Roar Hagen og dra en uke i forveien for å flakke i Provence og lage tegninger og tekst. Sånn var det. En rik avis forsøkte å omdanne sitt gull til diamanter. Nå spøker gamle kolleger med at de har vært i Egersund.

I den kalde, men sikkert ikke kalde nok, februarkvelden gikk det opp for meg at jeg på et vis var med da journalistikken ble født. Nå sitter jeg daglig og betrakter begravelsen. Dessuten har altså Sven Egil slutta. Det finnes ingen kolleger jeg har vært så forbanna på som Sven Egil, men det er ingen du blir så glad i som de folka som det går an å kjefte på uten å føle ett milligram av dårlig samvittighet. Den kontroversielle Omdal var alt det et menneske kan være, og han fylte Aftenbladet med en betimelig uro og et aggressivt ambisjonsnivå. Sta og jævli. Samtidig fulgte det en overstadig livsglede og vennskaps-varme med ham, som det ennå gjør, for de som faktisk kunne være fyrbøtere i helvete, vet hva lidenskap er og hva som får kull til å brenne. En kveld vi gikk sammen fra et usedvanlig vellykka restaurant-besøk i Århus, oppsummerte jeg kvelden: «Du burde aldri være edru, Sven Egil.» Det var antakelig den eneste gangen jeg tok feil. Den edru Omdal hadde blikket festa på horisonten, og der så han alltid svære ting komme; irriterende, men inspirerende ting. Sta og jævli.

Jeg vet det er urettferdig mot alle de mulige geniene som er igjen i avisa, men når Sven Egil Omdal slutter i Aftenbladet, får jeg en følelse av at ordet ambisjoner mister noe av innholdet. Jeg har sett ham holde fanen i motvind med de harde steinhogger-nevene. Han så aldri begrensninger. Han så virkelig bare muligheter. Han tok antakelig feil i 70 prosent av det han sa (dette kommer til å bli forska på av medievitere eller bloggere om tretti år), men de 30 prosentene var unnværlige.

Nå skal jeg lese i Paris-boka hans, som er en skjønn skildring av en drømmeby, både saklig og poetisk, både opplysende og flørtende. Jeg skal aldri reise til Paris, for man skal ikke oppsøke fine ting i all sin trivialitet, virkelighet er for sosionomer. Man skal lese fortellingene om dem, man skal høre på de andres eventyr. Jeg vil ikke se troll. Noen skal fortelle om dem. Jeg vil ikke møte Askeladden, jeg vil bare høre om ham. Derfor hater jeg video-journalistikk som er en brutal overgivelse til ubearbeida samtale-banaliteter, mens ordene dør og formidlingsevnen svinner.

arab det var uka si det 22 detalj

Maten i den pseudo-italienske hipsterbula var både fantastisk og uvesentlig. Den kollektive spekemat-forretten var sånn at man burde slåss for den, jeg kunne ha spist den sammenhengende i fjorten dager. Vinen til 450 kroner flaska var småsur, men vi var blide nok. Pastaputene med spinat og salvie som Kine Hult spiste, var utrolige og avhengighetsskapende, men penne-måltidet bekreftet mine fordommer mot restaurantmat: Den har ikke smak, den består bare av salt og kremfløte.

Jeg tror ikke jeg skal fortelle mer fra denne uka. Jeg syns selvsagt alt dette er vesentlig, for jeg mener selvsagt at mitt yrke er det viktigste i verden. Men nesten ingen av dere vet hvor infamt og avmektig viktig det er med god journalistikk, ellers hadde dere ikke vært drit-spisere. La oss be om at redningen kommer i form av et journaliststyrt avisprosjekt, enten på papir eller på nett, der flinke folk skriver så bra greier at nordmenn ikke kan motstå det, men styrter til kioskene og tigger om å få kjøpe. Sola blir klarere. Pusten bedre. Blårussen blir satt til å grave Rogfast med spade. Pengeflytterne blir sendt hjem til mor si for å bli oppdratt til sunne samfunnsborgere om igjen.

Og så reiser Jan Zahl rundt i Europa i et langvarig gonzo-prosjekt som lesere aldri kommer til å glemme.

arab det var uka si det 21

Det var uka si det 21–om ipadens relative tid, om tissen, kugalskapen og IS

 

Først en melding fra vår sponsor, som faktisk er den levende evighet som aldri forlater oss hvor enn vi går i Universet og i hvilken fasong, og som dessuten utstyrer oss med evnen til å se Tidens Relativitet. I dag om relativiteten. Føler du at tida går fort? Du tar feil. I forrige uke var det fem år siden ipad ble lansert som det første virkelig enestående nettbrettet i historien. I forkant av dette diskuterte medie-næringen om digitale brett kunne bli avisenes redning, og en mann på universitetet sa at da måtte de være i svart hvitt og ha digitalt blekk. Ingen fikk rett i noe bortsett fra jeg, som skrev at familier kom til å ha en hel samling forskjellige nettbrett om få år. Hjemme hos oss har vi foreløpig åtte. Men viktigere: Det føles som om nettbrettet har vært der alltid. Det føles som om fraværet av nettbrett i tusener av år er et mesterverk i å ikke se muligheten. Så fort går tida. Så seint. Så fort forandrer verden seg. Så totalt.

Nettbrett reddet ikke avisene, men det tok knekken på dem. Det får så være. Da søstera mi hadde hatt ipad ett års tid, forsøkte hun å starte vindusviskerne ved å ta på frontruta. Det er helt sant.

arab det var uka si det 21 detalj2

Gratulerer med dagen, ipad. Du viste oss det selvsagte: De uunnværlige oppfinnelsene er enda ikke påbegynt. Alle som uttaler seg om hva som vil skje i framtida, er naive svindlere som inderlig vel vet at ingen kjenner neste mandag.

La meg også legge til at forholdet vårt til framtid er så arrogant at vi fortjente medie-begivenheten Mannen som en påminnelse om alle tings uforutsigbarhet. Så seint som torsdag, midt inne i sjauen om Krekar og asylbarna og menneskerettighetene og arbeidsmiljøloven, gjorde Opplysningstidens folk mye vesen ut av at noen få kristne politikere i USA mener at Gud bestemmer over verden. Det blir de driti skikkelig ut for. Hvis den samme hån ble brukt mot muslimer, ville skepsisen blitt kalt rasisme. Hvis noen hadde skrevet: «De idiotene tror på at krigere skal våkne i et slags bordell med 42 sex-klare jomfruer», ville Antirasistisk Hypesenter ha forlangt forside i VG, og Klassekampen ville hatt en 17000 ord lang kronikk om Tanke-imperialistene. Kristne beskyttes ikke av noen. De er fritt løve-vilt. De såkalte kreasjonistene, som tror på Bibelens ord om at Gud skapte verden og Darwin var en normalt forvirra brite, de blir ledd av. Til og med folk som har gjennomgått kristen konfirmasjonsundervisning og er bundet av trosløftet, ler av dem.

Det syns jeg er OK. Religionskritikk må vi ha, og latter er også en verdig kritikkform. Bare hold hodet kaldt og husk det selvsagte: Religionskritikk kan aldri være rasisme.

Torsdag skjedde også en annen tidstypisk ting. Artikkelforfattere i Aftenposten skrev en kronikk om at det er diagnoser som skaper sykdom. Relativt sett er dette selvsagt rett, for hvis ingen slår fast at du er sjuk, vil du fortsatt være frisk. Inntil du for eksempel dør. Og da er du ikke sjuk, du er borte. I diagnose-motstandernes verden finnes det bare friske og døde. Som oppkava pub-samtale rett etter serveringsstopp ville dette kanskje være en kul diskusjon. Men i ei tid da store sykdomsgrupper kjemper for at de skal bli så tidlig oppdaget at helbredelse ennå er mulig, er det noe menneske-fiendtlig og nesten hverdags-fascistisk ved resonnementet. Dessuten opphever det ipad-prinsippet om at virkeligheten er i ferd med å bli oppdaget. Man må søke og søke og søke og søke til man er drittlei og begynner å stemme De Aldeles Forferdelig Grønne for å kunne simulere tilstanden sikker på ting. Og diagnose er egentlig bare å søke.

arab det var uka si det 21 detalj1

Det blir for mye, dette her. Men jeg ville forsømme varsler-plikten om jeg ikke nevnte at helga før forrige uke sto folk i Sirdalen-kø uten Telenor-dekning. To reaksjoner er naturlige. De med mental knickers og kulturelle selbustrømper til knærne vil si at føritida da sto folk i bilkø uten kassettspiller en gang, og så sang de «Vandrer med freidig mot» og røykte i bilen for å holde seg varme, og så døde de i 1967 av kols, men lykkelige var de, og de ga faen, akkurat som Fugelli.

Den andre reaksjonen er kjedeligere: Mobildekning og bredbånd-tilgang er nå like viktig som strøm, vei, vann og tilgang til statlig kringkasters endeløse skildringer av vedbæring. Det er tull at private selskaper skal ha et forvirra monopol på leveringen av livsviktige tjenester. Uten internett er du egentlig klar for sjukeheimen i Norge i dag, og på sjukeheimen har de ikke internett, og det er bare for at beboerne skal dø fortere. Det offentlige burde levere mobilnettet. Det offentlige burde levere nett-tilgang. Begge deler burde være underlagt bestemmelser i norsk lov, og ingen avkrok skulle være mørk. Privat mobil- og nettdrift er like meningsløst som om alle sjukehus var private og NAV var en del av Rema 1000.

I disse tider glemmer folk at Arbeiderpartiet er et høyreparti. Frps imponerende suicidalitet har fått folk til å glemme at norske sosialister i hovedsak sloss mot Ap i årevis, inntil SV bestemte seg for å ta en Faust. Når Regjeringens ulykkelige fireårs-periode omsider er over, og partilederne blir utskrevet av sjukehus og sendt på helsetur til Mallorca, da kommer velgerne virkelig i et moralsk dilemma: Vil vi virkelig ha Ap? De som nesten ingen var fornøyde med for fem år siden?

Mandag reiste Martin Ødegaard fra Drammen. Jeg syns han så trist ut. Men det er vel bare meg, for banalitets-feirerne i mediene syns han har fått en fantastisk deal, og at en oppvekst blant idrettsverdenens galeste egosentrikere er sunt for en gutt.

Vi må videre.

Tirsdag en bagatell: VG skriver at de tror Silje Nordendal blir millionær. Det kan for eksempel bety at en blokkleilighet i for eksempel Alminnelighetsveien Førr øker enda litt i verdi, sånn at to-romsen nå blir verd 1,2 millioner mer enn Nordendal har i lån. Slik er den norske millionæren. Mange uføretrygda i Norge er millionærer. Man skal egentlig være aggressivt husløs eller frivillig enslig i leid leilighet for ikke å rangere blant millionærene i Norge, for da konkurranse-erotikerne fra Handelshøyskolen slapp løs boligprisene, opplevde nordmenn en fiktiv og formell formues-økning som var viktigere enn Lotto. Millionær? Det betyr ingenting lenger. Det må finnes noen rullerøyk-trilobitter på VG-desken som vokste opp da toppen av flaks var å vinne 10.000 kroner i Pengelotteriet.

arab det var uka si det 21 detalj2

Tirsdag var også masse-suggesjonens dag. Plutselig var både Facebook og Instagram nede sammen med et mystisk sosialt medietilbud som kaller seg Tinder og antakelig brukes til forbigående pardannelser. Psykologer er blitt rike på å spå hva som vil skje med de avhengige hvis FB blir borte. Ingen ting skjedde. Folk blir mer desperate av å vente på grønt lys. I New York spådde borgermesteren på politikeres vis at det verste uværet i historien kom til å ramme byen straks, og mange hamstret mat og uttalte seg til utsendte TV-stasjoner i pent fritidstøy. Det kom mellom 10 og 15 cm snø, og det blåste litt kaldt rundt Manhattan-hjørnene. Ingen trengte krype inn i magen på hestene sine for ikke å fryse i hjel. Verden gikk videre, og folk flest var bare enda litt mer overbeviste om at informasjon ikke lenger finnes noe sted, bare hype finnes. Alle må selge mer. Alle må selge alt. Det er lett å selge kollektive følelsesutbrudd og katastrofer, det er lett å ty til overdrivelser når ikke alle vil tenke det samme som deg, det er nærliggende å definere ut ordet løgn og erstatte det med forskning.

På tirsdagen eller kanskje på onsdagen la jeg merke til en tilfeldighet som virkelig tilhører det gåtefulle folket. Ikke bare FrpU, men også ungdomspartiene Unge Høyre og Unge Venstre var helt enige med Fremskrittspartiets oppfatning av arbeidsmiljøvern og hvordan den skal bli i framtida. Det pussige ved dette er at også Frp, Høyre og Venstre har samme syn. Med andre ord: Den politiske ungdommen kom tilfeldigvis fram til samme ideologi som pjolter-avdelingene av partiene. Og dette er ungdom i opposisjon. Det er her nede fra at de nye strømningene skal komme. Det er disse unge som skal skape et annet Norge. 

Oppgjøret om forslaget til ny arbeidsmiljølov ble en slags hukommelsens opphevelse. Plutselig skulle det være troverdig at Frp er arbeidsledig ungdoms beste venn. Plutselig forventet man arbeider-honnør for et stillingsvern som arbeidsgiverne applauderte. Hvis det bare blir lovlig med enda flere midlertidige ansatte, vil alle få fast jobb. Det er bare beskyttelsen av de faste jobbene som gjør at det ikke blir flere faste jobber. Du skal bære solkrem om natta. Israelerne er Palestinas egentlige venner. Den beste måten å unngå alkoholisme på er å drikke mer brennevin og vin.

arab det var uka si det 21 detalj1

Torsdag ble det sagt i nyhetene at det var påvist ett tilfelle av kugalskap i Norge.

Det er en vanskelig sak. Satire er egentlig ikke ønskelig, for den kan oppfattes krenkende, og enhver må ta sunne avgjørelser, Derfor går det faktisk ikke an å antyde at det registrerte tilfellet av kugalskap har sammenheng med at Siv Jensen forvirret seg inn i to menneskerettighets-oppfatninger og tok avskjed med enkropps-prinsippet. I Krekar-saken oppsto det faktisk to jensener. Vi som husker «Morna, Jens!» har allerede tidligere vært inne på tanken om raut. Men vi sa det aldri. Og vi sier det fremdeles ikke. For det er ethvert menneskes ansvar å behandle ytringsfriheten som om den var noe pastellaktig som en bebi mista ut av vognen sin. Ta den forsiktig opp fra fortauet, gni den med ermet, blås på den og legg den for sikkerhets skyld bort. Det er bare slemme mennesker som bruker ytringsfriheten til noe.

Derfor lar vi kugalskapen ligge.

Jeg la i forrige uke merke til at avkledning er et utsagn. Man kler av seg for å hindre at Australia eller for å skape forståelse for mageknip hos gravide. Derfor vil jeg gjerne si fra at hvis jeg skal publisere nakenbilder av meg sjøl i dårlig belysning og med Photoshop-proteser, skal det være for verdensfreden vest for Finland, dyrevernet i det snille Afrika, lakselusforskningen og prisen på Gortex-sandaler. I forbindelse med den offentlige nakenheten: I nesten hele forrige uke fantes en kvinnelig stand up-artist på VG-fronten under tittelen «Jeg tisset på meg på scenen», en hyllest til sekret-fetisjister og treåringer, men en hån mot alle som forsøker å forestille seg verdige nettaviser. Jeg tror. Jeg tror at journalister i skjerm-tabloider er like maktesløse i systemet som sykehjems-ansatte i de verste kneblings-kommunene. De er nødt til å late som om de liker dametissinga nesten ei hel uke, og av og til forsøker de å rettferdiggjøre sin taushet ved å kalle alle de som misliker medie-urinering for gamliser som ikke skjønner Den Nye Tid. Den nye tid har vært m,ye rart opp gjennom årene. Den er i ferd med å sette en slags rekord nå. Lenger nede på samme VG-fronten: En programleder i enten TV2 eller NRK forteller at han ville se tissen sin igjen. En dametiss og en mannetiss. To tisser på samme fronten. En desperat bønn om hjelp. Få oss ut av denne skammen.

Offentlighet er en rar ting. Nå kjemper alle sin egen kamp om hvordan IS oppsto. En menneskerettighets-organisjon mener at det skyldes brudd på menneskerettighetene. Bondelaget tror antakelig i fullt alvor at for lite gulrot i kosten er årsaken, Grønn Ungdom vil før eller siden henvise til CO2 og den globale frustrasjonen. Fritidskonsulentene tror at for små bordtennis-bord i de kommunale klubbene er grunnen, og jeg går ut fra at de religiøse mener at bikini og blasfemi er de to store synderne.

Alle har noe å selge. Alle vet at de kommer til å få publisitet hvis der skriker og vrenger auene. For ikke å snakke om hvis de sier tissen. Hvis tissen er årsaken til IS, vil mulighetene for tittel-alliterasjoner være nesten ekstatisk nærliggende. Før det gleder vi oss til VM på ski.