Månedlige arkiver: januar 2015

arab det var uka si det 20

Det var uka si det 20– om Krekar, Ødegaard, sjalene og kverulantene

 

Det har vært en uke av Guds eller kanskje av de mange likestilte gudenes nåde. Mullaen Krekar ble sluppet løs samtidig med at en norsk 16-åring tegnet kontrakt med Real Madrid. Justisministeren har gått i hi midt på vinteren. Det er mulig at regjeringen Solberg er slappe med pressestøtte, men det har den sannelig tatt igjen ved å medvirke til et medie-krevende Norge. Den skal de ha.

I dag har den hellige gnom Stanghelle i Aftenposten skrevet at mullaen Krekar burde hatt vett til å holde kjeft. Krekar sammenliknet norsk rettsvesen med Nord-Korea, en urimelighet av kommentarfelt-kvalitet og et betryggende varsel om at mullaen er den mannen vi trodde han var og som vi etter hvert lærte å sette pris på. Den sterkt religiøse kurderen er ytringsfrihetens fane her nord. Nesten ingen andre har gjort så mye for at vi skal forstå den frie tankes enorme betydning. Kremkaren sier ting fordi han må. Han er en mann av integritet, og han holder ikke munn for å bli populær. De beste gjør ikke det.

arab det var uka si det 20 detalj2

Jeg skal siden komme tilbake til det utrolige paradokset at den geistlige Krekar fra by-ghettoen er blitt plassert i ett av Norges hellige bygdesteder, Kyrksæterøra, som det idrettssakrale ekteparet Aunli har beæret ved sin fødsel og sitt liv.

La meg først hedre filmselskapet Piraya, som nektet å ta imot Kverulantprisen som de skojne utelivs-debattantene har opprettet som et fnisende alternativ til Stavangers konsensus-kultur. Det finnes mange måter å redusere innflytelse på. Man kan sette folk i fengsel. Man kan skyte dem i et avhugd hode. Og man kan smile til dem på samme måte som rektor i gamle dager smilte guttaktig til den mest brysomme eleven på skolen. Egentlig fikk Piraya en slags Emil i Lønneberget-pris, en heder for useriøs guttaktighet. Men ikke alle spiller på lag med Konsensus-kameratene lenger, og det var deilig at de tok nedlatenheten på alvor og nektet å bli kalt kverulanter når det de driver med, er alvorlige ting.

Det følger mye god vin og stilig underholdning med den nye festformen i Stavanger: Kall sammen The Usual Suspects og skap tørstfremmende konversasjonshygge. De ubehagelige sidene ved ytringsfriheten minsker. Det blir lettere å godta at det finnes meningsbærere som ikke starter alle setninger med klubb-mantraet «Nå må Siv Jensen ta seg sammen». Begeistringen for Hver Gang Vi Møtes-debattene har ført til at Arbeiderpartiets Cecilie Bjelland gikk inn for flere folkemøter. Det syns jeg er fint, for kommunale møter gir grunnlag for møtegodtgjørelser, så de kan bli en merkbar ekstra-inntekt for erfarne utelivsdeltakere med truende høyt pilsbudsjett.

arab det var uka si det 20 detalj

Jeg har egentlig sverget på at jeg aldri skal si mer om ytringsfriheten og krenkelsene. Men også i forrige uke oppsto en jevn spredning av tanker rundt noe så enkelt som at noen folk tegnet en utenlandsk profet. Da ble det sagt at man ikke skal bruke satire til å såre nedover. Men det finnes ikke opp og ned i Universet, ned er en menneskelig forenkling som er avhengig av hvor du står. Vi har ingen under oss. Ikke australierne en gang er under oss. De er bare et annet sted. Vi står ikke over andre folkegrupper, norsk velstand gjør ikke at de fattige er under oss. Vi er likeverdige. En diger del av den norske humanismen består i å nedvurdere andre kulturgrupper. Slutt med det. Likeverd betyr blant annet at du kan stille de samme krav til andre som til deg sjøl.

Jeg skal heller fortsette med hyllestene: Venstres Trine Skei Grande har nektet å reise til Iran hvis hun skal tvinges til å bære kvinnediskriminerende hodeplagg. Det var uventa enkelt og klart til å være Skei Grande. Ikke noe «på sikt må vi få tel en ordning». Rett og slett nei. Way to go. Men hva gjør Hadia Tajik hvis hun blir bedt om å reise til Iran?

Først forrige mandag, men den minns jag inte. Mye kan ikke ha skjedd, men allerede tirsdag slo skiführer Ulvang fast: «Hvor galt kan det bli før folk reagerer?» Snakket han om den norske kronas virkning på klimaet? Snakket han om ebola eller offentlige henrettelser i Midtøsten? Snakket han om behovet for egen metro i norske småbyer? Nei, det var snødybden. Langrennsnøen som kan komme til å bli for grunn i enkelte norske lavlandsstrøk.

Seinere i uka tok jeg nesten til tårene da det lå et fastelavnstynt snølag over Professor Hansteensgate i flere timer før det smelta. Ulvang burde ta en studietur til Vestlandet, der menneskene i mangfoldige tiår har sagt med resignasjon og munter bitterhet: «Østlandet e’ ein løyen plass. Der e’ der snø om ittemiddagen og.» Da Nansen gikk på ski over Grønland var det nettopp blitt kaldt nok til at det fantes snø på Grønland. Skiløpere må lære seg å se mulighetene i begrensningene. Da jeg var et treski-barn med stearinlys-feste, gikk vi på ski langs steingjerdene på Tastaveden, for der hadde vinden blåst opp små fenner av tynn, blaut sildasnø. Vi brukte skiene som sko over selve marka, for der var det mest glatt gras og noen djupe dekorasjoner av hvitt langs røttene. Det man kan kalle snø kom i hauger som lå inntil gjerdene. Hvor galt kunne det bli uten at folk reagerte? Vi klarte oss. En gang var det så kaldt at Hjallis kunne skøyte på Mosvannet. Men da knakk visst isen.

arab det var uka si det 20 detalj2

Onsdag kom den oppsiktsvekkende meldingen at mullaen Krekar, som i årevis var blitt behandla som samfunnsfiende nummer én uten å gjort en liten rød stue fortred, ble forvist til Norges Sibir, som altså er Sør-Trøndelag. Jeg går ut fra at Kautokeino først ble nevnt, men at den oppmerksomhets-dopa regjeringen droppet akkurat det interneringsstedet fordi FN kunne ha grepet inn. Litt leit, for jeg ville ha gledet meg over den nesten dokumentære actionfilmen i 2018 om hvordan amerikanske elitestyrker ble sluppet over Finnmark med godt skotøy og reise-rein for å befri kurderen (som tidligere har fått støtte fra Amnesty International i kampen mot norsk etterretning) fra umenneskelig tortur.

Jeg ser fram til at Krekar faktisk kommer til Kyrksæterøra, for jeg kan forestille meg at det kan bli en verdifull utveksling av kulturer. I Sør-Trøndelag kan mullaen få lære spontan banning, Åge Aleksandersen-refrenger, DDE-netter, de lokale reglene for hvitt brennevin i tjæresterk kaffe og bilkjøring midt i bygdeveien med 1,4 i promille og etnisk åttespors-musikk. Til gjengjeld kan det godt tenkes at trøndere slutter å spise gris, men til gjengjeld får seg jenter som beholder sjalet på når de dropper trusene. Kinky stuff. Den femtiførste sjatteringen av grått. Det finnes ikke noe mer sexy enn kvinner som bare er nesten nakne og menn som ikke er nakne i det hele tatt.

Vi står antakelig overfor utviklingen av en ny bygdekultur, og skiskytterne kommer i framtida til å bære kjortel og langt, grått Gimli-skjegg.

arab det var uka si det 20 detalj2

I forrige uke kom også den intelligens-utfordrende nyheten at drammenseren Martin Ødegaard skrev under kontrakt med Real Madrid som 16-åring. Den unge mannen har en uforstyrrelig guttebok-sjarm og kommer sikkert til å tåle både medgang og motgang. Han er lett å like. Men egentlig burde sympatien vår gå så langt at vi ser en altfor ung gutt som må bo i et annet land, borte fra mammaen sin og de eventuelle søsknene, borte fra vennene i Drammen og skolekameratene, brutalt fjernet fra oppveksten sin i Norge. Han har med den pappaen som også har vært treneren hans og sørget for at han har brukt så mye tid på fotball at båndene til Drammen muligens er svake. Det vet jo ikke jeg. Men jeg syns det er rart, og jeg syns det er skummelt. Real Madrid er en menneskesluker-organisasjon. Jeg ville ikke unne min verste fiende å spille på Reals A-lag, hvis jeg hadde hatt noen verste fiender.

Jeg ser mye fotball. Relativt unge, skandaløst overbetalte underholdnings-gladiatorer som har trukket idretts-begrepet langt ut i parodien. Det er moro å se på dem, men det blir omtrent som med actionfilm. Det er ikke virkelig, det er ikke menneskelig eller moralsk eller vakkert. Bare imponerende og spennende. Dessuten er idrett på TV den viktigste motgiften hvis man ikke orker se flere eksperter i flere nyhetssendinger.

I nyhetssendingen rundt Ødegaard-miraklet i Spania (som kanskje egentlig reflekterer en klubb i djup identitetskrise) sa ekspertene i TV2 Nyhetene mye rart. Det rareste var at hundreårs-fenomenet Martin kunne inspirere norske barn til å trene enda mer, og så ville norsk fotball gå inn i en voldsom ny blomstring og gutter med feil oppvekst ville oppfylle Europas blodsuger-lag til alle foreldres gigantiske begeistring. De var nifse. For det første finnes det antakelig ikke ett eneste talent som Martin Ødegaard i Norge. For det andre er åra mellom 10 og 20 de viktigste for seksuell, følelsesmessig og sosial modning, det er de åra man ideelt sett burde vase vekk. Nå har prestasjonsskolen sørget for at det ikke kan skje, men hvis idretten truer med å stjele hele den tida som er igjen til irrasjonell adferd og feilvalg, da er den en rottefanger og vi må vurdere å forby den.

Det skjer ikke. Det er ikke sånn i norsk barneidrett. Slik jeg kjenner dem, består ungenes idrettslag av kameratskap og lojalitetstrening og ekte, skjønn bevegelsesglede. Idrettsledere er flinke folk. Foreldre er det ikke alltid. Og jeg har medynk med de få ungene som kanskje har foreldre som tror på at deres barn kan bli nye martiner. Prestasjonspress og barn må oppbevares i forskjellige skuffer. De går ikke bra sammen. Når barnelatteren stanser, da må man tenke seg om.

Jeg bekymrer meg egentlig ikke for Ødegaard. Men jeg frykter smitte-effekten. Trøsten er at Ole Gunnar Solskjær ikke førte til noen oppblomstring av hjemme-klona fotball-genier i Norge. Han førte egentlig til svært lite. Nordmenn fortsatte med å være sånn passe flinke på fotballbanen.

La oss håpe de fortsetter med det.

arab det var uka si det 19

Det var uka si det 19 om skinneganger, aviser, utskjelling og ytringsfrihet (Igjen!)

 

Dette var den siste uka  med global oppvarming og svart vinter. Mange er glade for det.

Vi hopper likevel helt til fredag. Fra da fikk Stavanger plutselig to fullt utvokste dagsaviser igjen. Etter å ha slitt med brukket nakke og livreddende overmot i lang tid, inngikk RA samarbeid med Dagsavisen og kunne sende på markedet et blandingsprodukt som kommer til å glede mange. Det vil si at det gåtefulle folket som så vidt gadd kjøpe én papiravis, plutselig har to aviser som de må lese daglig. For kriseramma rogalendinger og andre byfolk betyr det sparing, og jeg vil som en erfaren sparer benytte anledningen til å anbefale at man enten går ned til bare én halvflaske vin til dagen – eller at man velger så billige vinmerker at det til og med blir pengeoverskudd til livgivende mengder daglig ånd. Folk er egentlig ikke klar over hva slags uforutsigbart overflødighetshorn av informasjon og tanker ei avis er, en uvitenhet som får en til å undre seg over effekten av 12 års skolegang.

arab det var uka si det 19 detalj

Nei. Glem ipaden. Det holder ikke med nettaviser, for de skvakler og skvaldrer i alle Universets retninger, og mangfold betyr bare at man blir forstyrra av herr Blipps pupper og Tones forskjellige fødsler, og ingen blar tilfeldigvis videre til side 12 og lar seg fascinere av en uventa latte-tour gjennom hele Louvre og kafeene deromkring og dessuten bridgespalten. Vi vet det nå. Nettavis er en slags plakat-kunst. «Gjett hvem som skjuler seg bak denne Vålerenga-drakta og Darth Vader-maska!», og jeg gjetter kronprinsen, men gidder ikke sjekke, for det kommer sikkert en endeløs amatørvideo med Ford-reklame foran. E-bøkene er allerede på retur noen steder. Det vakre folket kjøper vinyl-plater.

Apropos vin (ja, jeg nevnte både vin og vinyl): Vi har fortsatt tatt tilflukt i slutten av uka fordi jeg gruer meg til å dukke ned i de mørke stimene av alternative ytringsfrihets-refrenger; det kan virke som om det finnes en emosjonell ytringsfrihet for hver innbygger i Norge, og forvetningene om et felles Dovre og en felles oppfatning av viktige 17. mai-ting er bare tull. Men altså vin: En vennlig fb-venn lenket artikkel fra den danske avisen Politiken, som av mange oppfattes som en intellektuell formidler fordi den skriver gammeldags norsk, og der sto det at svenske forskere har funnet ut at rødvin øker Omega-forekomstene i blodet på samme måte som fiskeolje. Det betyr at ikke bare skal man drikke rødvin til torsk, men rødvin er faktisk torsk.

Denne oppdagelsen vil føre til at de som allerede drakk rødvin, fortsetter med det, mens de som ikke drikker alkohol, sier at forskningen er løgn. Det mest signifikante ved sånne vitenskapelige åpenbaringer er at alle som ellers er villig til å dø for Siri Kalvigs rett til aldri å ta feil, plutselig er forsker-relativistiske. Alt kommer an på hvem som betaler for forskning, sier de. De er på min side, den sida som mener at vitenskap er politikk på samme måte som andre påstander med tilsynelatende begrunnelse. Også de lojale forsknings-pietistene tror egentlig bare på det de ønsker skal være sant. Verdiene våre avgjør sannsynlighet.

Og naturlig nok går turen rett fra rødvinsrusen til det dop-liberale partiet Venstre, som under påvirkning av ett eller annet som egentlig bare Unge Venstre er for, har funnet ut at det nye sykehuset i Stavanger skal legges til sårbare Ullandhaug, og ikke bare skal det bygges giganthospital med parkering der – i tillegg skal boligstrøkene mellom Hillevåg og Rumagen belastes med et voldsomt skinnegangs-anlegg som kommer oppå en selvsagt veiopprustning. Rus er skadelig, og lave gallup-tall er bortimot dødelige.

(Som en ekstra forklaring til det urbane østlandet, som stikker inom denne spalten hvis været er dårlig: Ullandhaug er et jordbruks- og boligstrøk nokså sentralt i Stavanger, og haugen er kranset av ei vakker sørmark, en harmonisk villa-idyll, borettslag og et par atmosfæreskapende bondegårder. Ullandhaug blir ødelagt hvis man flytter et steingjerde.)

Frp forsøker også å kjempe mot sitt forestående armageddon ved å smiske for de Fjellräven-romantiske og de kronisk korttenktes Märklin- og Brio-begeistring for tog. De vil legge skinnegang fra bydel til bydel, et utrolig milliardprosjekt som kommer til å få Rogfast til å fortone seg som en billig McDonalds-meny. Ingen bryr seg om at næringsgrunnlagene på Nordjæren detter som spurv i haglstorm. Hvis nordjæringene på død og liv vil ha skinneganger fordi New York har det, så må de få det. Dobbeltspor blir nødvendig om ikke tida skal sløses bort på ventetog.

arab det var uka si det 19 detalj

Men ærlig talt. Hvis tog er løsningen – hvorfor skal det være vei gjennom transport-tunnellene i Rogaland? Hvorfor ikke tog til Haugesund og Bergen, hvorfor ikke intercity til Hjelmeland og Tau?

Fordi tog var noe nytt i 1855. Nå er det bare sinnssykt tungvint og umulig å bli kvitt igjen. Jeg skal plage mine oslolesere med enda en Stavanger-observasjon, for østlendinger har Disney-snø og kan ikke klage på noe: For å få til et hål i jorda og en tunnel til Hundvåg raserte fargeslukerne deler av Mosvannsparken, halve Våland-skogen og beboer-roen i Kannik. Gjett hvordan det kommer til å se ut hvis den store skinnegangen kommer.

Tilbake til mandag omtrent og lokalnytt for hovedstaden. Da skrev og snakket en oppbrakt presse om at TV2-reporteren Kadafi Zaman var blitt kalt «muslimjævel» på direkte TV av en anti-islam-demonstrant som også blåste røyk på ham. Det mest spennende ved denne etter hvert ganske overvurderte hendelsen var at andre demonstranter påsto at mannen med skjellsordet var en provokatør fra Blitz eller demomkring. Vi vet ennå ikke egentlig hvem han var, og dersom han var en feik, finnes det nok en haug med folk som gjerne ville kalt Zaman «muslimjævel», så opptrinnet var for så vidt relevant. Men poenget er også at vi befinner oss i den absolutte usikkerhets helvete. Vi vet ikke egentlig hva noe er. Ikke bare var fotballfrues kropp foto-retusjert, men mannen hennes opptrådte som jordmor og sakkyndig ernæringsekspert og lege i konas blogg-kommentarer. Hvor mange såkalte nett-troll er provokatører som farter rundt i cyber med falske grilldresser for å gjøre skam på politiske motstandere?

Det vet vi ikke. En mann som skrev bok om Nord-Korea innrømmer at han brukte usannheter. Gutten som skrev suksess-bok om at han var i himmelen, innrømmer at han løy. Det er lett å lyve, det er lett å forkle seg, det er lett å overdrive, og sannsynligheten er det eneste håndtaket vi har når dørene skal stenges for galskapen utenfor. Hvis det virker usannsynlig, er det antakelig en feik. Hold på den. Ikke følg ledere, pass på parkometeret.

Jeg har ikke sett nyhetsklippet der TV2-reporteren blir kalt muslim. Jeg går ut fra at han taklet det profesjonelt, for Kadafi er en troverdig reporter, og troverdige reportere tar ikke med seg religionen sin på jobb. Journalister er nøytralitets-purister, sjøl om NRK vil at det skal være annerledes. Reportere skal behandle mullaen Krekar på samme måte som Erna Solberg og kona til Stordalen, med skeptisk fundert saklighet.

I Porsgrunns Dagblad i gamle dager dekket vi også religiøse møter. En eldre kollega som egentlig var voldsomt interessert i alle slags teologiske forvanskninger, ble sendt på vekkelsesmøte til en gymsal på Vallermyrene eller noe sånt. Der sto han med sin utspekulert grå Vestfold-jakke og sin litt for synlige notatblokk blant de begeistra, men plutselig henvendte predikanten seg til ham med høy røst: «Og hvordan har DU det med din Gud!?» Kollegaen var ikke forberedt på at han skulle bekjenne, men han visste hvem han var og hvorfor han var der, og med forvirra stemme og klar logikk svarte han: «Nei, jeg bare refererer for Porsgrunns Dagblad, jeg».

Kadafi kunne ha svart det. En journalist på jobb redegjør ikke for noe annet enn rollen. Navn, avdeling og ID-nummer. Det er fortsatt lov å tegne Kadafi. Gudskjelov for det.

arab det var uka si det 19 detalj

Som en beisk kommentar til bekjennelses-diareen av personlige preferanser ble mulla Krekar sluppet ut av fengsel. Der satt han fordi han hadde strakt ytringsfriheten til noen kulturelt betinga, men fargerikt retoriske trusler som domstolen valgte å ta alvorlig. Mullaen har bodd i Norge i en årrekke, og så vidt jeg vet har han ikke skadd noen, men han har vært svær i kjeften. Noen av de beste nordmennene i historien var svære i kjeften. Jeg kan huske at Georg Johannessen sa at «fra nå av diskuterer vi ikke med Nato-tilhengere, – neste gang vi møtes, står de for retten». Jeg er ikke ekspert på Midtøsten-terminologi, men jeg tror jeg har lagt merke til at formuleringsdyktige fra den karismatiske delen av verden kaller folk for «Satans mor» i situasjoner der folk på Bømlo kunne ha valgt «nei, jeg er uenig». Jeg liker de som sier «Satans mor». Jeg liker mullaen Krekar for hans kompromissløse engasjement, sjøl om jeg ikke liker noe av det han sier. Den uka da alle var Charlie, ble Frp piska for at partiet ikke kasta Krekar ut av landet eller i det minste plasserte ham på Bømlo eller Bjørnøya. I den rådende ytringsfrihets-orgien virket småligheten påtrengende som et munnspill i en orgelkonsert. Mullaen Krekar er en av oss. Han sier hva han syns, og av og til tar han hardt i. Han brukte ytringsfriheten i Code Red. Der skal den også finnes.

Ok, så havna vi til helsike her likevel, fulle av motvilje og sunn trang til å holde kjeft. Men la oss i hvert fall være enige om at det ikke er mer rasisme å kalle en mann «jævla muslim» enn å kalle ham «råtne rørleggerjævel» eller «forbanna haugesunds-araber» eller «nazi-morder». Islam er ikke en rase, det er en organisasjon. Man blir ikke født muslim, man er det helt frivillig. Islam er ikke en hudfarge, det er ikke en etnisk opprinnelse, det er én av atskillige religioner som alle har det til felles at man har valgt dem sjøl. I Vesten er en religion bare en mening blant meninger. At akkurat dine meninger er religiøse, betyr ikke annet enn at antakelig 75 prosent av den øvrige befolkningen kaller dem overtro.

Til gjengjeld skal du få si hva du mener om ting. Også sosiolektisk, religiøs retorikk består av ytringer, og de må være frie. Det er slett ikke sikkert at Ubaydullah truer Vesten. Det er forskjell på bjeff og bitt. Men jeg er helt enig i at vi aldri må tvinge Per Fugelli til å tegne Muhammed.

Det går ikke an å slutte der. Det var ei fantastisk uke da sola kom tilbake til Vestlandet. Plutselig var det som om en engel sto stille utenfor stuevinduet og fylte rommet med forandringenes nåde. Et unaturlig lys, et lavtliggende mirakel av lys og varme, en blendende fornemmelse av at dette har jeg aldri sett før. Den første vårsola kom den syttende januar. Snøklokkene bjella.

arab det var uka si det 18

Det var uke si det – Om Charlie, om Ali og om alle oss andre

«Command of what, there’s no one here
There’s only you and me —
All the rest are dead or in retreat
Or with the enemy.»
«Complain, complain, that’s all you’ve done
Ever since we lost
If it’s not the Crucifixion
Then it’s the Holocaust.»
May Christ have mercy on your soul
For making such a joke
(Leonard Cohen)

Jeg er Charlie, jeg er Carl I., jeg er Ali, jeg er Bob og jeg er ikke Marley, for han liker jeg ikke. Men hvis noen banka ham opp, ville jeg til og med være Marley.
I uka som gikk var det veldig mange som simulerte at de er tilhengere av ytringsfrihet, men det er nesten ingen når det kommer til stykket. I likhet med den konsekvent uheldige Støre, som på en måte er Arbeiderpartiets Inspecteur Clouseau eller kanskje Mr. Bean, setter alle et «men» etter ordet ytringsfrihet. I bokmålsordboka burde «ytringsfrihet» stå som «ytringsfrihet, men» sånn at ingen glemmer at de to ordene skal følge hverandre som forbryter og spaner.

arab det var uka si det 18 detalj2Før var det politikk og pietismer av forskjellige størrelser og opprinnelser som hindret ytringsfrihet. I vår tid er det sentimentaliteten, den største politiske bevegelsen siden sosialismen ble oppfunnet og omgjort til handling. Før sentimentalismen fantes ikke ordet krenke, annet enn som en selvparodierende klage fra så pompøse mennesker at de gikk med agurk i rauå for å virke rakrygga.
I forrige uke ble tegnere massakrerte av to som påsto at de var muslimer. Hendelsen avslørte antakelig at Cohen har rett når han synger «there is no decent place to stand in a massacre», men mange velmenende mennesker forsøkte, og det skal de selvsagt ha ros for. Sjøl forsøkte jeg å sitte helt stille og ikke si noe for at jeg ikke skulle risikere å bli som rosekrigerne etter 22/7, da til og med alle med avvikende syn på fenomenet innvandring ble framstilt som ideologiske venner av den psykotiske idioten som jeg aldri skal skrive navnet på.
Det finnes ingen religion som myrder. Bare mennesker gjør det. De har private, nevrotiske, avskylige grunner til det, og mange av dem bruker religion som et feigt forsøk på å rettferdiggjøre eget barbari. Kanskje er det flere galninger blant oss enn vi skulle tro. Hvis ekskona viser seg offentlig med en annen mann, føler de gale at de antakelig er så krenka at de har en slags rett til å slå henne i hjel. Når de tilhører en hær, en ideologi eller en religion, blir moral oppheva og man har en nasjonal eller en ideologisk rett til å dyrke fiendebilder som vedlikeholder sadisme. Religionen er bare ett av de uskyldige ofrene for avvikende menneskers behov for en slags voldens katarsis. Man blir ikke ond av religion. Man oppsøker religion fordi religion kan tolkes så fundamentalistisk at perverse versjoner av den blir formalisert.

Det er ikke sant at muslimer ikke trenger ta mer avstand fra islamistisk vold enn andre. De trenger grasat mye å gjøre det, fordi de lever i Vesten og fordi det tjueførste århundret roper desperat på dem, men de svarer unnvikende. En hvit sørafrikaner ville ikke en gang fått låne husstøv hos oss i Stompabakken på sekstitallet om han ikke tok avstand fra apartheid. Alle forventa at tyskere skulle si noe om sitt forhold til jødeforfølgelser og konsentrasjonsleirer etter 1945. Ingen syntes det var overflødig da såkalt høyre-ekstreme etter 22/7 tok avstand fra idiotens groteske sadisme.
Når religion blir misbrukt til umenneskelighet, bør religion forsvare seg. Ikke ved å mumle i busken en gang imellom, men ved å ta aktivt avstand, ved å forfølge galningenes feilaktige premisser, ved å boikotte og motarbeide religiøse gruppers tilbøyelighet til å leve i stammesamfunn der gammeldagse og menneskefiendtlige ritualer blir opprettholdt. Det er ikke islamister som dreper døtre fordi de bringer skam på familien, men det er heller ikke muslimer. Det er forkvakla folk som ikke klarer å frigjøre seg fra gamle landsby-tradisjoner sjøl om de frivillig har flytta til en del av verden der kulturell isolasjonisme blir uglesett og datter-drap er forbudt.
Islam er terroristenes viktigste gissel.
Det er leit at imamene ikke ser det, men de er antakelig redde for at oppgjøret med islamister og landsby-diktatur vil føre til demokratisering av religionen, og så vil muslimer bli like sekulariserte som hvite europeere. Denne ambivalensen kan bli skjebnesvanger. Det virker sannsynlig at bare muslimene kan stanse islamistisk terrorisme. Vi andre er suspekte betraktere av en import-religion i identitetskrise.
Islam er ikke en sykdom, og det er ikke en nasjonalitet. Islam er en frivillig organisasjon, og de som forblir innmeldt, må akseptere at de blir identifisert med foreningens image. Det er mulig at islam-eksperter ser noe annet, men for vanlig politikk-interesserte virker det som om islamismen representerer den mest vitale utviklingen av religionen. Den har klart å kuppe eller beholde grepet om den såkalte arabiske våren, som aldri ble noe mer enn ei skikkelig bløyte, den styrer store arabiske nasjoner der makthaverne har sørget for at lojalitet til de regjerende er det samme som lojalitet til profeten. Når islamismen også fester grepet om nokså mange unge, europeiske muslimer med forståelige behov for opprør mot Vesten, da er den en så viktig del av islams image at det ikke nytter å kikke opp i lufta og plystre.
Jeg er Charlie. Jeg er egentlig Arild, men Charlie tilhørte en fortløpende utfordring til alle, og det er en utfordring jeg tror på. Jeg tror på satire. Det er for lite av den, og den er for snill. Satire er nødvendig fordi den ikke kan unnværes og fordi den åpner intellektuelle vinduer der det aldri har skjedd skikkelig utlufting. Utlufting er ved Gud og ved Mammon og syklistgudene og alt det andre vi har kjært, mer nødvendig enn de fleste tror. Sentimentalismen og dens istiske slektninger har låst mange dører og trukket gardinene for mange vinduer, og det lukter gammalt i stuene.
Jeg tror ikke det skjedde noe annet i forrige uke.

arab det var uka si det 17

Det var uka si det–17–om livets tilfeldigheter, nyttårs-smell og porno

 

Fordi det egentlig er umulig å oppnå intelligente refleksjoner i julen, mangler det mange ting i årets første oppsummering. Northug, for eksempel. Den er ikke så uansvarlig som den burde heller, for man blir så snill av å leve med et tre i stua. 

På årets andre dag meldte en av nettmediene at to av tre kreft-tilfeller skyldes uflaks. Det innebærer egentlig en helsepolitisk revolusjon, fordi anerkjennelsen av det uforutsigbare betyr at man i stedet for å forandre folks livsstil må starte prosessen med å kontrollere tilfeldighetene. Det er et bra slagord for det nye året, hvis man virkelig trenger slagord: Ikke en spurv faller til jorden uten at vi har planlagt det sånn.

Sartre prøvde å lære oss at livet skapes av valg. Han om det.

arab det var uka si det 17 detalj

Mange har nok i eksistensialismens ruiner lurt på om ikke hele greia består av en gigantisk Lotto-maskin. Sammenhenger er innbilte, skapt av misbrukt statistikk og religion på avveier. Det er ikke sånn at det ble sol fordi mor mi bar med paraply til byen. Det ville blitt sol uansett den dagen. Du kan ta tranen din til smaken av harsk Lofoten sitter varig fast i spiserøret og bihulene, men du blir forkjøla for det. Du kan knaske Nutrilett og likevel se ut som et luftskip. Tilfeldighetene gjør det. Ved en tilfeldighet satte Trufast Monsen fra seg veska med ipaden på kjoleslurvkontoret akkurat den dagen Hallbrud Jensen kom forbi med den glade terrieren sin, og så møttes mann og terrier og sin elskede, og 25 måneder seinere ble Inga Busk Jensen Monsen født, og hun ble statsminister for hele verden i september 2101 og utslettet området mellom Island og Novgorod med tjue lite gjennomtenkte atombomber. På grunn av en terrier.

Hvis tilfeldighetene skapte et helt univers, er det ikke urimelig å forestille seg at tilfeldigheter også framkaller forkjølelse.

Det siste halve året har vi for eksempel oppdaget at det ikke spiller noen særlig rolle hvem som styrer landet. Små ting, som snøscooter-trafikken i utmark, blir nok kanskje påvirket av politikeres ideologiske plattform, men egentlig ikke. Med Frp i regjering har avgiftstrykket økt, med Høyre i regjering har den byråkratiske bakterie fått ny næring og detaljstyringa øker. Da Ap styrte, ble Norge et reindyrka kapitalistisk land. Med SV i regjering bomba vi Libya og bante vei for islamistene. Med Krf i regjering ble filmkontrollen i Norge i realiteten utsletta. Tilfeldigheter og personlighets-bingo avgjør hva som skal skje med landet vårt. Grunnlovens egentlige rolle er å begrense hva politikere har lov til å finne på i sitt fullstendig anarkistiske, randomiserte innfalls-system.

Kan dere huske hvordan den gigantiske unionen av sovjeter forsvant. En mann med en øde øy som fødselsmerke fikk det eksentriske innfallet at han skulle oppløse Europas viktigste nasjon noensinne, Romerriket medregna. Uten at tilfeldighetene hadde født Gorbatsjov, ville vi muligens hatt Sovjetunionen ennå. Selvsagt ikke i sin opprinnelige form, men med både kulturliv og idrett. Historikere og statsvitere lever av å forklare ettertiden hvorfor sånne ting skjer. Men egentlig ruler tilfeldighetene. Hvis Norge på grunn av uheldige sammentreff slapp inn femti afrikanere med ebola før sykdommen ble gjenoppdaga og spredte dem blant misbilligende kommuner mellom Lista og Hammerfest, kunne det vært starten på Den Nye Svartedauen.

arab det var uka si det 17 detalj2

I forrige uke skjedde nyttårsaften. Det er en alkoholholdig saft, og natt til den første dagen i januar var som vanlig preget av intens støy og tvilsom moro. Da jeg var ung i femtiårsalderen gikk familier pent kledde til ei mark eller en park ti på tolv og skjøt opp fire raketter med pinne. Så røkte far en sigar, og mor drakk det som het champagne før den kjærlige kjemi-betegnelsen bobler overtok. Kvart over ett forsøkte familien å finne igjen katten, og halv ett sov alle.

Så skjedde halvdelen av en offentlig regulering av fyrverkeri, og pinne-raketter ble forbudt. I stedet kom et øre-helvete av kontinuerlige eksplosjoner som starter omtrent klokka fire om ettermiddagen og holder på til ett om morgenen, som om Humanetisk Forbund skulle ha dikta opp en slags krigs-imitasjon for å gjøre de borgerlige konfirmantene til politiske nevrotikere. Til og med paintball-militarisme er stiligere enn den nye nyttårsaften.

Jeg la også merke til at jula tok slutt, og at alle var glade for det. Den nasjonale jule-ambivalensen er antakelig et uttrykk for overraskende sjelelig sunnhet. Først advarer folk mot seg sjøl ved å kalle seg sjøl Folk mens de farer mellom butikkhyllene med mobilbilder av lego-esker og øresmykker på tilbud. Så feirer Folk jul slik de sjø har sagt at man ikke burde. Så sier folk at ingenting er så farlig mens grisefett-hemorroidene jubler i kjelleren, og så siteres Fugelli på at man skal gi mer faen, og når næringslivet omsider er rituelt frelst fra fortapelse, demonterer Folk jula og sier at det er da sannelig godt den er forbi.

Det sunne ved dette er: Man blir glad av å sjikanere egen og andres livsstil, og man blir glad av å overse egne påstander og gjøre som man pleier. Man blir også glad av å være fornøyd med at herligheta tar slutt, for det gjør den jo uansett. Sjetteklassinger sier at de savner jula, men de er ikke helt tamme ennå og vet ikke hva sosial tilpasning er.

Fredag viste TV2 Nyhetene utdrag av statsministerens tale uten å advare mot sterke scener. Jeg har hørt mange dårlige talere. Statsministeren skal ha ros for at hun forsøker. Da jeg for mange år siden skulle bli intervjua av Telemarkssendinga om velsignelsene ved videovold, stanset alle ordene i en del av halsen som jeg ikke kjente til, og ut kom fire forpinte lyder. Det var en dårlig dag. Jeg respekterer alle som forsøker å torturere fram noen ord på befaling i riksdekkende medier. Jeg er mer skeptisk til de som simulerer tenksomhet. Dessuten syns jeg det er et utslag av systematisk kvinnefiendtlighet og seksuell diskriminering at utseende-fascistene hver gang statsministerens skal framføres på TV forsøker å sminke henne til å se ut som et «bli ny»-offer fra gammeldags ukeblad. Aldri gjorde noen det med Kåre Willoch, og han så heller ikke perfekt ut. Antakelig har den vakre Stoltenberg-gutten forsura statsminister-rollen i Norge for all framtid, for mens Hollande i Frankrike til og med fikk elskerinne med sitt kontorist-utseende, må man i Norge sminke på seg kinnbein for å få lov til å opptre i TV2 Nyhetene.

I slutten av det forrige året som heretter heter I fjor og må tåle mye generell etterpåklokskap, skjedde det noe som gledet et politisk sinn som mest av alt mener at debatt skal være respektløs. I det forlatte etterpåklokskapsåret som vi som nevnt kaller I fjor, var det langt på vei sånn at forskere og forskning definerte forskjellene på rett og galt, og i tillegg ble de synske. De var ei forferdelig plage, og altfor mange politikere forsøkte å smiske seg til troverdighet ved å konkurrere om hvem som fulgte forskerne mest ukritisk. 2014 var som å delta i en uskrevet science fiction-satire.

arab det var uka si det 17 detalj

Men Kvinnegruppa Ottar feiret de siste dagene av året ved å ta avstand fra forskning som umulig kan være sann. Det var befriende, og det var troverdig. En forsker ett sted i verden hadde forsket seg fram til at porno er uskadelig. Det er rett og slett ikke sant. Sjøl om vi hopper grabukk over det fenomenet at porno-skuespillere er økonomisk og psykologisk undertrykte, og sjøl om vi ser bort fra prostitusjon er selvskading, er forskningen feil.

Grunnen er enkel. Av og til bør man være enkel. Hvis barnet ditt har hælsår, leser du ikke om engelsk sjuke på nettet og sender gutten til ernærings-psykolog.

Den enkle grunnen er uskylden. Det viktigste et ungt menneske bringer til utviklingen av egen og andres seksualitet, er sin nyhet. Han eller hun er nye. Du begynner ikke skolegangen din i tredje klasse i videregående, du går med ransel avgårde til førsteklasse-læreren og oppdager tingene i rekkefølge. Porno er en satans overframstilling av alle ting, og den er i stand til å ta de siste restene av uskyld ut av sinnet på en 90-åring. Porno er alt det kjønnslivet ikke er: En betraktnings-øvelse, en risikofri, ressurs-gjerrig beskuelse av anatomiske detaljer som kanskje gjør deg til en bedre kirurg, men som forvandler deg fra et følsomt menneske i utvikling til en veteran i udeltakende voyeurisme.

I lever i den frie snøscooterens tid, og det er moderne å forske seg fram til at porno er uproblematisk. Men det kan man ikke. Man kan ikke vite hva et ungt menneske kunne ha vært og hva mennesker kunne ha opplevd hvis de ikke var blitt misledet ut i en uskjønn parodi på kjønnsliv og kroppsnærhet.

Porno er antakelig umulig å bli kvitt. Men vi kan i det minste makte å avstå fra idyllisering.

Kanskje er det heller ikke sånn at to av tre ting i verden er tilfeldige, og alt som skjer kommer fra det tilfeldige univers langt borte fra vår kontroll. Kanskje er det sånn at det vi gjør og det vi er, medvirker til å forme livet og verden på måter som forskere ikke kan forstå fordi påvirkning og forandring må oppleves og kjennes i cellene. Jeg tror vi holder på den. Og fortsetter med den sunne maten og de sunne bevegelsene.