Månedlige arkiver: desember 2014

arab det var uka si det 16

Det var uka si det 16. Om den siste egentlige uka, om Bore, Jesus og nissene på loftet

 

Uka som gikk var den egentlige uka, og den siste egentlige uka i året. Det nasjonale mobiliseringsbegrepet jul- ble satt foran alle aktiviteter, og selv mennesker med ørsmå vinterbarn eller pleiehjems-seng følte at de var en del av det ubønnhørlige hastverket som i sin tid senket «Titanic» eller satte i gang den første verdenskrig. Folk begynte å komme hjem til jul i en alvorlig opplevelseskø der gode ønsker ble ytra slik oslodama sier at dørene lukkes. Det er dette vi kaller stress, og med en forutsigbarhet som førte til opphevelsen av det romerske riket og gjenopplivinga av Snehvit, er vi motstandere av det.

Uka som gikk var uka da vi tok avstand fra oss sjøl og kalte oss «folk». Folk var feil overalt med tallrike ønsker om god jul. Den selvmotsigende uka. Og den siste egentlige uka i året. Jeg husker faktisk ingen ting av den. Uka bare kom med virus og vanskelighetsgrad Veteran og etterlot oss som varig skadde organisasjons-talenter i en haug med gode forsetter. Men det er greit det. Vi feirer Jesus, og Jesus var ikke en mann som satte seg ned på strandbaren og sa at det er godt vi ikke er hjemme. Dessuten feirer vi halvhistorisk den norrøne solsnuen, og sammendraget av de norrønes liv i de norrøne hjemtraktene var at de laga et slags Reodor Felgen-samfunn i istidens etterbyrde, og alt de gjorde var i vanskelighetsgrad Vil Ikke, og de fikk det til.

arab det var uka si det 16 detalj

Vi er få-det-til-ere. I den siste egentlige uka i verden demonstrerer vi den umenneskelige viljestyrken som skulle til for at det nå bor mennesker både i Molde og Kristiansund uten hvert sitt sykehus. Vi er nisser, og vi har lua langt nedpå nesa, for de lueløse fryser på hodet og tenker dårlig.

Etter at jeg ble ferdig med å innbille meg at New York var et Shangri-La for følsomme menn med bokhylle-binding (da det ikke fantes eksperter som sa at Bokklubben Nye Bøker skapte sosial avstand og intellektuell litteratur-avhengighet), har jeg alltid vært stolt av å bo her i det norrøne, der sannsynligheten blir opphevet daglig. Jeg bruker Julen til å være imponert av meg sjøl og morfar som rodde fisket i Gandsfjorden og var fornøyd hvis han berga re’skapen og farfar som var skredder akkurat da konfeksjonsindustrien kom og gikk til byen for å ta en øl på verkstedet til brødrene Westly og kanskje sy noen sting. Og mormor som fødte 13 barn mens hun vaska marmortrappene på St. Svithun og farmor på Våland som jeg faktisk ikke aner hva dreiv med.

I den siste egentlige uka tenkte jeg på den første julen etter at jeg flytta tilbake til Stavanger og bodde i Aftenbladets flunka nye gjennomgangsleilighet på Forus i et byggefelt så tomt at til og med rotet fra de siste tømmermennene var vekk. For første gang i livet var jeg på Aftenbladets juletrefest, der en prest i rutete åttitallsjakke startet talen sin med «vi har alle en venn». Sønnen min var tre og et halvt, og vi satt på første benk, og det gjorde vi aldri mer, for da presten i den utsøkt paradoksale jakken hadde sagt det med venn, ropte gutten: «Jeg har ingen venn!» Presten kikket ned og kom litt ut av det, men lojal mot eget manus insisterte han: «.. jo, vi har alle en venn», for han tenkte på Jesus. For en liten gutt som hadde gått aleine mellom flunka nye terrasseblokker en hel høst uten å finne andre barn, var Jesus en fjern tanke. Han ropte enda høyere, indignert over at hans skjebne ikke ble trodd: «Nei, ikke sant at jeg ikke har en venn, pappa!»

Det var et klart julebudskap.

arab det var uka si det 16 detalj2

Den neste juletrefesten jeg husker var annerledes. Vi satt ved små bord, og mellom bordene ble det sendt marsipankaker. Ei kake havnet på vårt, og midt på den hvilte en lyserød rose av marsipan. «Kan jeg få den?» sa han som ikke hadde venner året før. «Nei,» sa jeg. «Det er pynten. Den skal være der for alle.» Jeg rakk akkurat å fullføre setningen, så kom en virvelvind av en mann farende mot bordet. Han kastet seg over rosa med et lite nikk og slukte den. «Ææææi,» ropte han som ikke fikk den. «Han tok den! Han tok den!» «Ja,» svarte pappaen. «Han er redaktør. Han kan gjøre hva han vil.»

Den historien tar jeg med av to grunner.

Redaktører kan ikke gjøre hva de vil lenger. De er mer slik norske politimestre var under den tyske okkupasjonen. Makta i pressen er ikke bare forskjøvet, den er eneveldig borte og på eieres uforståelige premisser.

Den andre grunnen, den fine grunnen, er at han som tok rosa, var Thor Bjarne Bore. Han var annerledes enn alt jeg tidligere hadde sett. Jeg kom fra Ap-pressen, og hvis redaktøren der gjorde noe eksentrisk, ville det være fordi fylkeslaget hadde bestemt det. Bore var ikke akkurat eksentrisk, han var bare fullstendig inne i det han var. En slags eksplosjon i involvering, om det går an å forestille seg noe sånt uten å fortape seg i fysiske paradokser. Jeg tror aldri jeg har vært så imponert av et menneske noen gang (bortsett fra far min, for han ledet meg i skogen på en sånn måte at jeg trodde jeg var veiviseren). Du kunne føle nærværet til redaktøren i alt du gjorde, han var blodstrømmen til hjernen, han var samvittighetens etterklang. Han utviklet journalistikk rundt seg slik en trollmann kan lage en eventyrhage. Årene med Bore var en fortløpende journalistskole, og jeg var svimmelt stolt av å kunne jobbe i ei avis som det gikk an å legge på stuebordet uten å bli flau.

Virvelvinden med marsipan-rosa gjorde alt annerledes enn alle andre, og derfor ble det vanvittig rett. Jeg hadde den samme følelsen som jeg hadde hatt ti år tidligere, da en kulturell ungdoms-revolusjon traff den vestlige verden, og Wall Street-advokater gikk med blomster i håret: «Dette er så bra at det aldri kan bli borte.»

Både de langhåra idealistene og avis-journalistikken ble borte. Men vi som opplevde begge deler, er varig påvirka, fremdeles ikke helt tilregnelige og kanskje går vi rundt og venter på at seilskutene skal komme tilbake mens «Farmen» sakte forsvinner ut i sin uhelbredelige analfabetisme. Det er ikke patetisk. Det er heller ikke patetisk å feire at sola snur i elektrisitetens tid, det er ikke dumt å markere at Jesus ble født fordi om alle multikulturelle hensyn tilsier at det var han jo sannelig ikke aleine om.

Egentlig kunne jeg ha skrevet om pelsdyr. Jeg burde ha nevnt den uutholdelige barne-massakren i Pakistan, men den kan ikke nevnes bort. Jeg tenkte å glede dere med ukas beste tittel «Ekspert blir rørt av Lene sin kalender». Jeg burde absolutt ha hygget meg med Aftenpostens vanvittig glade egosentrisitet etter å ha funnet noe som alle antakelig visste om. Jeg skulle ha nevnt pol-isen. Den vokser. Det er blitt kaldt der nord. Jeg hadde virkelig ordentlig tenkt å utbrodere hvorfor menn som gjør husarbeid ikke får så mye sex som de andre, for det er ikke lett å røre i sausen med buksa på knærne.

Jeg skulle ha skrevet om min helt Obama som tok en Gorbamatsjov og anerkjente Cuba. Før han er ferdig med presidentperioden bør han også oppheve USA, de forente statene som ble til ved at halvdelen av dem tapte i en krig, denne sjelløse smeltedigel-unionen som aldri har funnet kjernen i sin gigantomani, denne todelte ettparti-staten der du må være uhelbredelig reaksjonær for å få lov til å bli politiker.

arab det var uka si det 16 detalj

Men siden dette blir den siste «Det var uka si det» i dette året, skal jeg heller huske røkla. Det er straks jul, og det meste av det som kunne bli borte, ble borte. Men ikke vi, og ikke den vanvittige siste uka i året da vi gjør alt det vi tror vi er motstandere av fordi vi er kronikere tross alt. Kontinuitet er vår merkevare. Vi er både nisser og troll, men vi tilhører stedet og tiden. God jul. Ikke en alternativ jul eller en moralsk overutvikla liksom-jul, men en ganske vanlig nisse-jul for de nesten usynlige på Europas utilnærmelige roteloft. God jul for alt vi fikk til og alt vi kan.

God jul.

arab det var uka si det 15

Det var uka si det 15 (8-15.12.) Om desember, om kultur-journalistikk, om pelsdyr og kanskje for mye om mobil-overvåking

 

Jeg starter med å fortelle om desember som egentlig startet forrige mandag med haglbyger og småvind av den sorten som får østlendinger til å lime fast leverpostei og gjemme hunden sin. Mandag var også den offisielle slutten på sommeren, og om akkurat det sier selv de defaitistiske framtidsprofetene på kjempenes skuldre: Vinterdekk er som valium. Den rasjonelle uroen forsvinner, og tilbake er bare den rituelle misnøyen med at barn får for dyre gaver og gamle folk går for ofte til legen.

Jeg husker forrige mandag. Lyset forsvant halv fire, og karavaner med siviliserte julehandlere seig som visjonsdopa pilgrimer sørover mot Kvadrat. Sjøl var jeg på Toys (blant venner), og der var det mange mennesker, men verdige forhold. Jeg var siden på Kvadrat og Expert. Perfekt balanse. Julen er i ferd med å finne seg selv. Ryktene om kaos var som vanlig overdrevne, for redselen spres av ludenfrakk-segmentet som sitter hjemme med en importert Riviera-konjakk og sier at bermen gjør varehus-handling til en ulykke.

arab det var uka si det 15 detalj1

Vi andre er i ferd med å finne den egentlige desember. Først så jeg klart den egentlige november. I år oppdaget jeg det sarte, men selvstendige lyset i gode novemberdager, det som bretter seg som en luksuriøs sølvkant rundt usikre værforhold og gir mennesker fotofornemmelser.

Desember er den dramatiske måneden. Før trodde jeg at det mest oppsiktsvekkende som skjedde i tolveren, var at man kjøpte juletre i sludd. Det er det ikke. Desember er tryllekunstneren blant de små årstidene. Den oppbevares i sekk og slippes ut når du egentlig hadde bestemt seg for at det var på tide å prøve bussen for første gang siden gymnas-dagene. Da sier det klakk. Dobbeltklakk. Så overtallige haglskurer at de reflekterer gamle Frp-eres marerittvisjoner om asylmottakk skal du ha, bortsett fra hvitfargen, kaster seg over folket som en hilsen fra den døde rype: Sånn føles det, din ufølsomme jegertulling! Haglen stanser like plutselig som ryktet om russisk ubåt, og så sveiper vinden det fastbolta buss-skuret med upassende munterhet og bodybuilder-ego. Desember slipper vind som en full onkel etter Toro ertesuppe, og man kan bare beundre luftstrømmenes herjinger i nervøse nabolag. På kvelden tirsdag blåste en tom båsdunk overende i Professor Hansteensgate, og krisemaksimere sa til medienes hysterikerhus at ingen måtte forlate sin bolig.

Da jeg var barn sparka vi fotball i sånt vær. Jeg har vært med på løkkekamper på gamle Gamlingen da ballen snudde inne i målet på grunn av vinden.

Så stanser alt. Det blir som Jelsagata en halv time etter at barnetoget er slutt. Skyer driver høflig til side og avslører en velstelt L’Oreal-himmel med så sinnrike fargekombinasjoner at arbeidsledige på det jærske lavlandet kaster seg over akvarellskrinet.

Slik fortsetter desember-vekslinga. En godtepose. Et kinderegg. Et sammenhengende snøre av voldsomme overraskelser, en uoppløselig vase av fare og fantasi.

arab det var uke si det 15 detalj2

Tirsdag startet «Hobbiten 3» en time for seint, og jeg drakk kaffe med Kristin som underholdt meg med dystopiske fortellinger om Schibsted for at jeg ikke skal være lei meg for at jeg ble sparka. Det var en fin dag. Desember er de fine dagene, da heldige unger får billig-sjokolade fra kinesiske barnefabrikker i kalenderen, og de enda heldigere ungene får en sprellemann fra Clas Ohlson eller to liter spylevæske fra Shell. «Å fader, det skulle jo være en av presangene til far din! Sorry!»

Desember er overraskelsenes fingerspitz-måned, og onsdag slo Leif Tore Lindøe et slag for den subjektive kultur-journalistikken i dagspressen ved å anmelde en hockey-kamp mellom oss og Vålerenga. Det var en slags oppvisning i alternativ journalistikk som driter i det man skriver om og skriver for det evige kiv og forstandens oppstandelse og alfabetismens gigantiske nytteverdi.

I framtida skal kulturjournalister også anmelde statsbudsjettet, skatteoppgjøret, Lotto-trekningen og 110 kilometersonen gjennom Vestfold. Sjøl gleder jeg meg til Lindøe skal vurdere parkeringa på jernbanelokket og Jan Zahl skal skrive kritisk om vest-gjerdet rundt Midjord Stadion.

Dessuten så mange av fb-vennene mine NRK Brennpunkt om pelsdyr. Kveldens refreng, som et ekko fra en ukjent, men gjenkjennelig urban julesang, var at «Det kan godt tenkes at det finnes anstendige bønder, men dette kan ikke fortsette». Siden i uka forsøkte alle slags demagoger å få oppmerksomheten bort fra dyremishandlinga fordi de heller ville snakke høyt om den moderne walraffismens prinsipielle sider, og nå må NRK ta seg sammen. Et pelsdyrprogram burde ha vart i 24 timer og vært ledsaga av soloppganger og Garbarek-jazz. Et NRK-program skal være for ortopedisk utfordra innesittere og mennesker som leser Jonas Lie med fullt overlegg. NRK skal ikke blande seg med de som bestemmer over verden, som VG og Stanghelle.

Onsdag krasja en meksikansk asylsøker utdelinga av fredsprisen og befestet i inntrykket av at fredsprisvinnere er veldig rolige mennesker. Malala så med en slags morteresisk ro på den bokstavelige fredsforstyrreren, og hvis Jagland ikke var blitt forstyrra akkurat da han forsøkte å repetere sterke engelske verb, skulle han selvsagt ha utbrutt: «Du skal også få! Bare vent litt, vi har en liggende som egentlig var tiltenkt Berlusconi!» Politiet beklaget at mannen kom så langt at hun kunne ha kvalt jentungen fire ganger med kamera-reima si. Det var som å høre en åttiåring forsikre familien om at han aldri mer skal falle på glatta og brekke lårhalsen. Om politiet er det ikke noe fornuftig å si lenger. Det kommer ikke til å få til noe. Uvirksomhet er deres samfunnsoppdrag, og etaten er bygd opp av og med seminarhelter som er noen hekkans eksperter på å sette sammen bemanningslister for helga, men som egentlig ikke skulle utrette noe.

La oss lyse fred over politiet.

arab det var uka si det 15 detalj1

Mot slutten av uka kom sukaten i rosinen. Aftenposten avslørte at bodysnatchere har hengt opp mobilovervåkings-utstyr i nærheten av Stortinget. PST-dama sa selvsagt at dette var det verste som kunne skje. TV2 Nyhetene hadde søndag kommet til at Russland og Kina kan stå bak. Jeg lurte en stund på om Aftenposten hadde funnet VGs politiske digitalhoder opphengt i trær, men man bør tenke seg om. Norske politikere har ingen hemmeligheter. De er så desperate etter oppmerksomhet at de mest trente til og med kler seg nakne. Norske politikere sier heller mer enn de tenker enn å holde tett med noe. Hvem i alle dager har overvåkingsressurser til å døgnkontrollere Apple-utstyr som stort sett blir brukt til Angry Birds og Candy Crush?

Jeg syns pressen er for lat. Det finnes et utall av gode teorier. TVNorge kan ha et reality-program som heter «Tatt på fersken», og de har kameraer rundt omkring i Oslo for å fange opp forskrekkelsen når uforvarende kjendiser oppdager rare ting. Utstyret, som antakelig er kjøpt på Clas Ohlson, kan være opphengt som en utfordring i utdrikningslag. Det kan tilhøre trafikk-etaten som forsøker å dokumentere at for mange mennesker snakker høyt i mobil på bussen. Det kan være den svenske ambassaden som har utvidet søket på russiske ubåter. Dette kan være One Call sine billigløsninger for arbeidsledige med 2G-abonnement og håndsveiv. Det er heller ikke utenkelig at avholdsungdommen har satt opp sin walraffa julebord-overvåking eller at nissen forsøker å holde rede på snille barn som ikke spyr i Spikersuppa. Og hva med First House?

En ting er helt sikkert: Ingen ønsker å høre norske politikere si ting. Ikke en gang de som lar seg korsfeste ved påsketider er så masochistiske at de kunne tenke seg å lytte til privatsamtalene til en senterparti-representant fra Nord-Møre med hemorroidekløe og hjemlengsel. Hvis folk tenkte saklig gjennom overvåkingas egenart i stedet for å oppføre seg som tre små griser med stråhus, ville de fort finne ut at ingen forsøker å skaffe seg tilgang til to tusen menneskers døgnkontinuerlige pisspreik. Det er ikke konstruktivt. Etter et halvt år ville douglasene (fra Pål Bang-Hansen-film) være like sløve som politiske journalister.

Det var ei stille uke der den ydmyke anmodningen «Tror du at du har mulighet for å pakke den inn for meg?» med svaret «Tyvärr inte» dominerte kommunikasjonen mellom folkegruppene. Hvis vi ser bort fra den internasjonale miljø-nyheten «Selvbruningstabben du bør unngå» har det vært en stille uke. I helga var det langrenn. Det snakker vi ikke om. Dessuten var det engelsk fotball. Det snakker YNWA-folket ikke om. Det er deilig når tingene skjer sånn at det blir mindre å snakke om, og så er det bare de nord-koreanske mobil-mastene i Oslo sentrum som egentlig gidder registrere noe som helst.

arab det var uka si det 14

Det var uka si det 14 (1.12-8.12) Om julen, barna, Gjerseth, Gud, kineserne, politikken, Farmen og latterlig sex

 

La meg bare si det med en gang: Innledningen er kanskje litt kjedelig, men jeg kommer til sex siden. Først jul, så sex. Helt sant. Mye sex.

Hør nå bare. Juletiden har lagt sin tunge bør over oss, skremmende og moralistisk som en karismatisk IS-vekkelse i fullt dagslys. I de normale månedene var det farer og frykt nok, jeg tenker på de månedene som på ingen måte kunne føre til opphengning av oldemors englenips i alle pynta stuer anført av énkulturell, nonnehvit tyskermusikk som skulle formilde en rasende verden. Alt var allerede stenket av frykt. Kyllingen, akrylamiden, six feet of water in the streets of Evangeline, fjelltopper som kan rase, fotballtrenere som må gå, kø-sjuke, dødsrallende, pleietrengende nordmenn, posesupper som ikke holder det pakningen lover. Med julen blir alt enda skumlere. På toppen av alle redsler, der ekspertene sitter samla og skjelver ved tanken på glade øyne: Barn kan komme til å få gaver, og de kan komme til å smile. Her må foreldrene kjenne igjen sitt ansvar. Her må skolen inn. Nå må pressen legge fra seg rådgivningen rundt de seksuelle turn-øvelsene som gir best jule-orgasmer og forsøke å skremme noen. Glade barn. Det er jo verre enn unger med norske flagg. Hva vil svenskene si?

Ekspertene deler seg intuitivt i to norniske jamre-grupper:

arab det var uka si det 14 detalj1

Skal barna ha kjøpte pakkekalender-gaver eller skal mor og far pakke inn en våt stein mens de klandrer Obama for ett eller annet? På steinen kan de ha skrevet Husk Afrika med tjukk tusj, eller de kan bare henge opp en hjemmesydd kalenderlapp der det står Pant en Flaske for Norsk Folkehjelp, gi en god dag, redd et seksuelt misbrukt esel i Jerusalem, bygg en ark til Odda, men ikke gi ungene dine dyre pakkegaver. Du har fremdeles mye ukjøpt vin denne julen.

Den andre er sånn: Skal barna ha virkelig få dyre julegaver? Ærlig talt. Hva med 1930? Bør de ikke bare få et ludobrettspill som mangler to røde brikker sånn at de kan bli som besteforeldrene? Går det ikke an å få kjøpt gammaldags, slaskete, uvaska kronemakko til barna sånn at de blir som museums-mannekenger fra 1955, og hva skal de med de fine skoene? Hvor skal mamma gjøre av de 78 gåbortparene sine hvis barn skal ha sko? Tror de at ungene i flyktninge-leirene i Tyrkia får Xbox One til jul?

Det er et problem her. Jeg vet at julen er en religiøs høytid, og for oppvakte barn burde det være gave nok å tenke på at Jesus kom til Israel for å frelse dem fra synd. Humanetiske barn burde kunne glede seg over at det ennå er bark på trærne og at de får lov til å stå med ryggen til kirken klokka fem på julaften for det ideologiske mangfoldet sin skyld.

Men barn er som kjent barn, en artsbestemmelse som ikke en gang eksperter betviler. Hvorfor skal de glede seg til jul hvis det ikke er for gavene? Barn gleder seg ikke til å få mat. De får den maten de har lyst på hele året, og det er virkelig ikke julemat. Barn drikker seg ikke fulle, så de har ikke den luksusen å se fram til. Barn driver alltid med kule ting, og juledagene er egentlig bare kjedelige avbrudd i tilværelsen da de ikke får spille fotball eller gå på judo, men må sitte i voksne selskaper og høre på de som snakker om kreft. Hvis familien er virkelig hensynsløs, blir de halt med til ei hytte på fjellet uten tilgang på 4G, bredbånd eller jevnaldrende. Da har de voksne klaga på stresset og økonomien og køene og oppvasken og vinterdekka og de dyre gavene i halvannen måned, og på fjellet regner det rett ned i den tjukke sludden, og onkel akevitt-til-frokost sier at da han var barn, var det nok med et tømmervase-spill og løfter om Jukan-badebukse neste sommer.

arab det var uka si det 14 detalj2

Julen er en paradoksal tid. Vi snakker som om vi var noen helt andre. Alle vet at vi lever i et samfunn som er basert på konkurranse. I konkurranse er det alltid tapere. Systemet er sånn. Man kan ikke plutselig innføre et annet samfunns-system i julen. Alle familier har ikke like god råd, og den forskjellen synes i alt de gjør. Julen er en høytid som redder arbeidsplasser, og den er en viktig del av konkurransen. Hvis de med god råd blir nervøse og kutter forbruket ned til fire julebord eller en 42 tommers LED-TV, da fører det til næringslivspanikk og arbeidsledighet og flere fattige. Ikke alle kan kjøpe like mye, for konkurranse-samfunn er basert på at noen må tape. Men hvis ikke de rike kjøper, går alt i dass. De fattige får klare seg som best de kan. De er en del av den politiske ideologien som alle politiske partier i Norge deler. Konkurranse skal bygge landet. Så get real, som det het før. Dette er det politiske synet ditt, du er tilhenger av tapere. Du er tilhenger av at noen skal ha det vondt i julen, og tusen arme-frelsende gavegryter kan ikke gjøre noe med det.

Barn fortjener virkelig gaver, for vi sier mye kjipt om dem i de sekulære månedene. I et samfunn der voksenfolk egentlig ikke skal prestere noe, men bli ofte lei seg og snakke åpent ut om det med VG, der må barn detalj-vurderes hver eneste uke for at de skal bli like flinke som utlendinger. Voksne har det ikke sånn. De voksne vil helst ha sykemelding hvis det regner. De voksne vil ha ei ekstra ferieuke for å sette vinterdekk på bilen. Forleden kom det kraftige politiske reaksjoner mot at ansatte i Coop kan bli utsatt for kunde-vurderinger. Det er en skam. Arbeidsgiveren burde vært glad for at noen møter opp hver dag.

Jeg har lurt på dette lenge: I arbeidslivet er man ansatt for å prestere. Der er det et tabu å bli vurdert. Hvis vi ser bort fra barnehagene (som får besøk av små lokale ekspertgrupper som skal vurdere om de ansatte bruker forskriftsmessig Egner-stemme), ville fagforeningene ha multi-korsfesta en arbeidsgiver som hver eneste dag kom med et ruteark til ansatte der det sto hvor dårlige de var i går. I skolen går barn som for bare 14 eller seks år siden var hylende små dyreliknende bulter, og de er der for å lære å lære. De produserer ingen ting i skolen. Det finnes ingen produksjon å evaluere. Seminar-heltene som har brukt en halv milliard eller mer på ubrukelig offentlig data, de blir ikke evaluert. Enda de møtte på godt betalte jobber hver eneste dag for å prestere. NAV har brukt én milliard kroner på konsulenter. Blir bestillerne evaluert? Hva tror DU?

arab det var uka si det 14 detalj1

Julen er en fin tid for oss voksne. Vi kan gjøre de to tingene vi elsker mest: Vi minnes hvor fint alt var før og tenker på hvor fine mennesker vi ble av barndommen vår. Og så kan vi klage i tillegg. Når det er sagt: Voksne er stort sett snille med barna sine, sjøl om de maser forferdelig om hvor galt alt er blitt. I bånn av nesten alle puritanske nevrotikere finnes et godt menneske som gjør det de vet er rett.

Men mandag.

Mandag i forrige uke oppsto (etter en del overraskende organisert spontanisme) et kultur-arrangement som bekreftet den uskrevne (og tidligere unevnte) regelen at kunst tilhører de visjonære. Den blir ikke til i bystyresalen, og du kan ikke google deg til den. På Tou Scene ble Kjell Gjerseths fb-bok lansert med en populistisk begeistring som ganske sikkert minner om det tidlige syttitallet da kulturen ble funnet opp på ny. Unge folk uten stipender følte seg nyere enn ufødt liv og improviserte framvisninger av usjenert kreativitet. Det gjør de ennå. Men ungdommen er blitt atskillig grovere i målet. Kultur er på sitt vakreste når den bare oppstår som en kylling av myra.

Kjell har også bekreftet den andre uskrevne og kanskje nevnte regelen om at Facebook er hva man gjør det til. Noen, sånne som meg, tar bilder av julegardinene eller brødskiva si, forhåpentlig en form for frodig minimalisme som også gjenskaper Norge. Gjerseth har gjenoppfunnet søndagen. Den er egentlig en dag da folk jogger enda lenger enn de jogget på lørdag, og veldig få samtaler med Gud på den tillitsfulle og hverdagsromantiske naboskaps-måten som opphever autoritetsangst. Kjell gjør det.

Noe av det jeg husker best fra den gamle undervisninga i faget Bibelhistorie, som sannelig ikke ble skjemmet av akademiske ambisjoner, var at folket i Jødeland, som landskapet het på Kampen skole, snakket direkte til sin Jahve. I en litt mystisk blanding av respekt og likeverd gjennomførte de en slags interaktivitet med Gud. Også den erfarne opprøreren Gjerseth snakker til Gud som om alle tings skaper kan trenge noen søndags-påminnelser om hvordan livet på jorda fortoner seg. Han snakker med en raus Gud, som skjønner at når mennesker ble skapt i Guds bilde så var det ikke for at de skulle sitte tungsinna av sin egen litenhet og holde kjeft. I Facebook-dialogenee funderer Kjell fritt og romslig med en Gud som kom til morgenkaffen. Begge lune, men også litt irriterte. I hvert fall Kjell.

Etter sterkt påtrykk fra en voksende digital-menighet ble det papirbok av preknene, og forrige mandag ble den lansert i egna omgivelser. Boka er stadig til salgs for 199,99 kroner hvis man kontakter forfatteren på fb-profilen, og forrige tirsdag var den er allerede solgt i 179 eksemplarer, av dem 56 betalte. Sånn ble papirboka gjenoppfunnet som en stilig avlegger av internett-kreativitet, den motsatte veien. Det finnes alltid en motsatt vei. Å snakke med Gud når alle andre lar det være. Å lansere papirbok når alle andre mener at verden bare er digital. Med boka si har Kjell laga enda en påminnelse. Verden er alt. Og den kler han. Kjell er en del av alt.

I uka som gikk kom også den velsigna nyheten at den konflikt-pornografiske wrestling-samlinga av mediekåte nevrotikere var slutt. «Farmen» ble vanvittig populær, og det burde skremme vettet av sosiologer og psykologer, som aldri har skjønt noe av menneskene. Da jeg vokste opp, mente ekspertene at folk blir sunne og kule av utdannelse. Det tror jeg ikke noe på. De blir stinne. De blir overmette, de mister sin naturlige nysgjerrighet på livet, kunsten og filosofien og blir sittende med ræva i hodet og se ting som «Farmen». De kaller det å slappe av, uten å kunne redegjøre for når de egentlig driver med så krevende intellektuelle utfordringer at hjernen er slitt ut.

«Farmen» markerer et tidsskille. Sosiologi og pedagogikk må antakelig skrives om. Skolene må helst rives og bygges på ny, vakre og gåtefulle, mer som Gaudi-kjerker enn som arkitektoniske hyllester av Moelven-brakka. Nå er de åpenbart ikke stimulerende nok. De skaper ikke behov for skjønnhet og dybde og utvikling av sta vilje og stor forstand. Vi lever i et opplæringssamfunn som utdanner imbesiler.

arab det var uka si det 14 detalj3

Det betyr også at du kan imbille dem bortimot hva som helst.

For det var i den forrige uka meldingen om november-klimaet kom. Hver måned har sitt eget klima. Det heter egentlig vær, men omskrivinga av meteorologien er OK for meg så lenge den står på kjempers skuldre. Onsdag skrev Aftenbladet at november var rekordvarm. Man ser for seg en svært annerledes måned. Jeg syntes det var litt rart, for i mitt minne var november alltid lun. Derfor sjekka jeg det skjemaet som fulgte nyheten om den historiske november. I 2006 var gjennomsnitts-temperaturen 8,1 grader. I 2011 var temperaturen 8,1 grader. I 2014 var den 8,2 grader. Det vil si at rekordåret var 0,1 grader varmere enn de andre to varmeste årene. Det var litt av en rekord.

Så ikke les tekster. Les faktarammer. Hvis det ikke står hvor stor del av samla global forurensning personbiltrafikken i Norge egentlig utgjør og hvor mye den har økt de siste åra, er tittelen «Bensin er for billig» verdiløs. Helst burde påstanden også blitt fulgt av en analyse av hvor mye forurensning fra personbiltrafikken i verden vil øke i andre land, for eksempel de delene av verden der velstand forhåpentlig blir født de neste femti åra.

I fjor kom det snø 7. desember, og så kom det aldri snø mer den vinteren. Det var ganske irriterende. Det er vel fire år siden vi hadde den fantastiske snø-vinteren som starta før jul og bare varte og varte nesten til påske. Det er allerede to år siden vi hadde de tre månedene med tørr frost da de sedvanlige optimistene trodde at alle plantene kom til å dø. Vinteren i fjor var sånn som vintre pleide å være i Stavanger i det man med en viss amnesisk forskrekkelse kaller føritida. Og de var møkk. Så hvis den globale oppvarminga har noe å gjøre med at den klassiske vestlands-vinteren vender tilbake, syns jeg vi skal ringe til en kineser. Samtalen med kineseren må være på litt flekkete engelsk, men den må være klar: «You must not dlive cal. I will not pluck thousandflyd on my plain at Chlistmas.»

For alt er kinesernes feil. De overser daglig den norske grunnloven, og de slipper gasser like hemningsløst som grønnkål-spisere. Jeg har en mistanke om at Russland forsøker å destabilisere den skandinaviske idyllen ved å slippe ut CO2 fra gule undervannsbåter, sånn at målingene ikke stemmer. Russere som har meisla fast Mannen slik at han ikke falt. Russerne, som har sluppet i land ville innvandrings-skeptikere i Sverige, sånn at man ikke lenger kan overlate framtida til folkestyret. Russerne som har ødelagt perfekte Ukraina sånn at ikke atomkraftverk er trygge en gang.

Ring til en russer og.

arab det var uka si det 14 detalj3

Mannen har tatt juleferie. Onsdag i forrige uke fikk de fremsynte familiene som hadde bygd seg hus under Vestlandets mest ekstremt ustabile monsterfjell, flytte hjem igjen. Ordføreren sa riktignok at ingen kan garantere at Mannen ikke faller, men nå driter ordføreren i det. Oppmerksomheten har svikta, og han blir ikke intervjua hver dag. Politiet ser mørkt på muligheten for at tjenestemenn skal sitte edru og se på en fjelltopp julaften mens stormen raser.

Torsdag skrev to professorer et leserinnlegg i Aftenbladet der de presiserte at dissidenten Borge ved UiS har forbrutt seg mot akademiske regler fordi han har vært uenig i hva som er vitenskapelige fakta. Nå er det sånn at Borge i midten er uenig med de to om hvilket tallmateriale det er riktig å bruke, og den formen for uenighet er vel strengt tatt forutsetningen for at akademikere i det hele tatt utvikler seg, hvis de gjør det. Jeg liker Borge. Han er en selvstendig sjel i et fagmiljø som tilsynelatende er like åpent for utfordringer som jesuitt-ordenen. Dessuten er det prinsipielt tvilsomt at man kan feilinformere om framtida. Man kan feilinformere om hva som faktisk har skjedd, men hva som skjer i framtida, det er en religiøs betraktning.

Dermed blir rådet igjen: Ring en kineser. Professorer og meteorologer og doktorander og andre: Ring en kineser. Kinesere og russere har skylda.

Politikken i Norge er blitt en slags Leikestove. Fredag kom de voksne hjem nok en gang og laget ny asylbarn-avtale. Rolle-leken er i ferd med å bli en integrert del av det politiske systemet. Først støyende partiprogram-feiring med Siv og Erna. Så litt smalmunna redningsarbeid fra Trine og Knut Arild. Alle de rødgrønne som egentlig ville ha gjort det samme som Frp-statsråden, frydet seg helt til Faremo dukket opp. Når Arbeiderpartiet nå ligger på rekordoppslutning, skyldes det blant annet at folk hadde glemt Faremo og hennes sekteriske liksom-språk. Da den tidligere statsråden dukket opp igjen, ble det en ubehagelig påminnelse, og så fikk de rare samarbeids-kameratene sympati likevel. Valgkamp-strategien til Ap bør være klar. Alle gamle statsråder sendes på studieturer til Nepal og Abbukadabra, sånn at det aldri er sjanse for at en ond DN-journalist plutselig ringer dem og spør hva de syns om innvandrer-regnskapet. Da kommer en eller annen som ikke har skjønt hvordan utvikler seg, til å svare at «det er viktig å se framover og finne gode løsninger i samarbeid med partene». Hver gang folk som Faremo sa «gode løsninger», fikk Frp 1000 nye velgere.

Nei, det skjedde ikke noe mer. Resten var åpne privatmennesker med smerter. Dessuten kom langrenn-sesongen skikkelig i gang. Men det snakker jeg ikke om. Det tenker jeg ikke på mer.

Én ting glemte jeg. Dere ble lovet sex. I en Facebook-oppdatering med glemt opphav kom fram at kvinner bare tenker på sex hele tida, og siden de får dårlig samvittighet av besettelsene sine, skylder de det på menn. Flere kommentatorer bekjente at de opplever kvinner som ekstremt uromantiske, og en relativt kjent akademiker kunne fortelle at ei jente tok han i skrittet da han var nesten-ungdom mens hun sa: «Eg veit kva du vil.» Vel. Det visste ikke han.

Uten å forgripe meg på seksologenes antakelig beskytta vitenskapelige fakta, skal jeg komme med en teori. De fleste følelsesmessige misforståelsene mellom kvinner og menn stammer fra Guds humor. Da de nykjønnslige synderne ble jaga ut av Edens Hage, moret Gud seg med å gjøre dem så forskjellige i fysikk at de ville tilbringe de neste tusenårene med å forsøke å oppdra hverandre.

Noen enkle eksempler. Menn har et ytre kjønnsorgan som straks vil inn i kvinner når det på ett eller annet vis har klart å bli stivt nok. Ca tre centimeter inni der finnes det et ørlite lystsenter på oversida, så hvis menn vrir og vrenger veldig på seg, kan de klare å stimulere det. Men. Big Mother Lust ligger på utsida, noen paradoksale centimeter fra inntrengningskanalen. Menn kan klare å hygge for dette området hvis de gnir kroppen sin veldig lenge, men det er ikke sånn menn er skapt.

Menn har omtrent samme seksuelle behov som bikkjer. Men de kan to sorter kyssing. Den ene er den romantiske kyssinga. Den er euforisk, men ikke retningsdannende. Man navigerer ikke med denne kyssinga, man vegeterer. Men også veggis-kyss fører til at kvinner etter ett kvarters tid begynner å bli det de ulærde kaller hissige på grøten. Det betyr at menn egentlig skulle ha tenkt som den andre kysseformen, som har til hensikt å skaffe sjøltillit og safter til kjønnsorganet sånn at det blir stivt. Forskjellen i framgangsmåte er ikke stor, men i det øyeblikk organet har nådd den rette kvaliteten, stilner ømminga, for da overtar en blanding av iver og panikk. Nå må organet på plass før den blir slakk igjen, for blir den først det, synker psyken i Satans sumper, og da ligger du fint i det. Her er det ikke tid til Cohen-sitater og kjærlig svimmelhet.

arab det var uka si det 14 detalj3

Nå ler Gud. For kvinnene vil holde på med oppvarming så lenge at de føler seg psykologiske og verdsatte og dessuten kjempeklare, mens mannen tenker «nei, dette kommer til å ta for lang tid», og så tar han sjåførens rolle og leder doningen ut i trafikken så å si.

Da ler Gud igjen, for han har skapt mannen og vet hva han føler. Mannens orgasme blir kraftigst hvis den får bygge seg opp i full fart, som en tribune-jubel, og idet opphisselsen er på sitt sterkeste, etter ca ett minutt, skal utløsningen komme som en fullbyrdelse av sprengt pumpe. Men det blir man ikke spesielt populær av. Derfor har de fleste menn over 25 år lært seg uthalingsteknikker. For å si det sånn: Hvis pol-isen i Arktis smelter, forsvinner et mye brukt seksuelt hjelpemiddel. I et smertelig favntak ligger mannen og forestiller seg hele vidder av snø og valne fingre, mens dama fantaserer om ville dyr, gymlærere, naboer, tannleger, Madonna og Fantorangen for å bidra til framdriften. Og Gud ler.

Uhendige fysiske forskjeller kan føre til veldig store misforståelser angående hvem som er mest romantisk. Jeg bare nevner det. Den gledelige tingen er at Gud elsker barn. Syttenåringer kan holde på med å få nye orgasmer i timesvis til de kjeder seg så mye at Playstation 2 ble oppfunnet. Syttenåringer kan gjøre det i polkøer, i lyktestolper, mens de svømmer eller mens de går og mens de svinger seg i valsen. Ingen har klart å forme kroppen på en sånn måte at det ikke er en samleie-stilling for sytten år unge gutter.

Det er over når de når tjue.

Kvinner har ifølge vitenskapen sitt seksuelle toppnivå samtidig med at de får det første grå håret. Og der sitter de med en jevnaldrende mann og kan så vidt høre Guds latter. Derfor blir kvinner mistenksomme når menn ler. «Hva er det du ler av?» «Ingenting». «Jo, det er noe. Si det.»

Det var årets siste romantikk-time. Jeg tviler på at det noensinne kommer flere.

 

arab det var uka si det 13

Det var uka si det – 13 (24.11-01.12) Om julen, om anmeldelser, om kylling og tungetale og mer.

 

Det viktigste som skjedde i uka som gikk, var at første søndag i advent ubønnhørlig innvarsla den sunt fjollete sesongen, og barn i alle vektklasser lette fram sine varehus-stjerner og sin kompliserte ledningspynt fra Plantasjen og skinnende halogenlys og skimrende petroleumsplast sammen med lilla stearin og andre ting som bekjemper den mentale verdensnatten i desember. Før denne største søndagen i året feiret forbruksgudene også den svarte fredagen da ting blir midlertidig billigere. Det er for at frelseren virkelig skal finne synder å redde vår sjel fra, for i det moralsk usikre landet Norge vet alle at billigsalg er vulgært og uutholdelig. Svart Fredag er som Halloween. Da er folk rasistiske mot amerikanere uten å føle dårlig samvittighet.

arab det var uka si det 13 detalj1

Julen er i det hele tatt en sammenhengende moralsk forvirring. Proporsjonene i det som skulle ha vært tenkning bryter sammen. Vi syns det er forferdelig at sesonghandel sørger for at de som er avhengig av en dårlig betalt butikkjobb, også har et arbeid å gå til i januar, men vi syns ikke det er sløseri å bruke 40.000 kroner på å reise til Thailand og tilbringe julen på bar. Vi syns det er forferdelig med alle disse ekle menneskene i butikkene i Norge, men vi syns det er ganske stilig å sitte på ei tett strand ved et tett vann der døgnbrisne oladunkere og støyende tyskere og førtiåringer i Speedy badetøy underholder hverandre med anekdoter om hvor varmt det var i formiddag. Det er på samme måte som at vi syns det er skammelig at småbarnsforeldre skal forurense naturen ved å kjøre bil til barnehagen, men det er helt greit for miljøet å fly til Kina og Chile et par ganger i året. Vi syns synd på alle fattige i Norge hvis vi finner en litt rørende Facebook-oppdatering, men vi syns det er harry hvis noen kjøper julematen sin på Europris.

Dessuten er førjulen den nevrotiske perioden da ordet stress blir sagt oftere enn kneipp. Nordmenn elsker ordet stress. Stress er selve Ordet. Vi bruker det til alt. Hvis vi blir trøtte på jobben, som visstnok er noe man ikke skal, heter det stress. Barn er stress. Gavekjøp er stress. Rydding og vasking og pynting er stress, og alt ved julen er stress. Med det ene ordet skaffer man seg legitimitet for gigantiske mengder surhet. «Hvordan var det i Domkirken på søndag?» «Å, det var et hekkans stress. En bråte med gamlinger som ikke fant plassbilletten sin og så tjue minutter forsinkende snakk om Jesus før endelig noen sang. Dårlig wifi-dekning var det og.»

Derfor skal jeg ta med noen oppmuntrende fakta-opplysninger som står på kjempers skuldre, som det heter i den belærende meteorologien. November er en av årets aller vakreste måneder. Den er lyssatt av en svakelig himmel som til diktlesning og autodidaktisk religiøsitet, den kan bli mild som ei oldemor og oppfarende som en fireåring. November er motsetningenes måned, da vinden kommer kvikt og forbigående som om den var sluppet ut av smågodtposer, og regnet slipper seg ikke dovent fra himmelen, men viltrer seg vakkert og improviserer dansetrinn som virkelig ikke ble laga for latinamerikanske selskaper. November er som seksualiteten på syttitallet. Alt er normalt.

Og så kommer storebror desember, alle småmåneders skrekk. Det er den vi går inn i nå. Orkanenes måned. Snøstormenes og galskapens måned. Og midt i den naturkatastrofen som hver desember egentlig er, går vi rundt med pakker og lys og snakker fint om Jesus-barnet. Det er OK. Vi er nordboere. Vi er annerledes.

Før jeg lar uansvarlig selektiv hukommelse mishandle forrige ukes mandag, skal jeg ta for meg noen av forfallets mekanismer. Det er alltid noen som iverksetter forfall. Alt forfall har en far og en mor og en familie. Vi andre skal alltid huske hvem de var, sånn at vi gjenkjenner folk som skaper forfall og sørger for at de aldri får viktigere jobber enn rydding av eget skrivebord.

For øyeblikket foretar store deler av det man kalte pressen og som nå heter mediehus, en slags fundamentalistisk utryddelse av kultur. Anmeldelser av bildende kunst, bøker, musikk og film skal i første omgang reduseres kraftig. Alle som har opplevd foreløpighetenes parringsevne, vet at alt blir litt verre enn du frykter. Reduksjon av anmeldelser nå betyr total utslettelse i løpet av et par tiår.

Jeg har vært anmelder siden sjette klasse i folkeskolen, så jeg burde ikke uttale meg om anmeldelser, på samme måte som bilister ikke burde organisere seg mot bompenger og asylsøkere ikke burde ha meninger om asylmottak.

Jeg gjør det for det. Dette skal bli uutholdelig saklig, og de utålmodige som helst vil lese satire rettet mot sosialdemokratiske øvrighetspersoner med fullt navn, kan hoppe noen avsnitt.

Da jeg var så liten at det ikke fantes radio hele dagen, sendte NRK noe som het filmkronikk. I den snakket Sigurd Evensmo om film. Jeg satt fint og venta hver uke, for den utrolige eventyrstemmen til Evensmo behandlet ikke bare ordene med den mest presise respekt, men den hadde noe å fortelle hver gang. Noe unikt, noe tenkt, noe som forandret verden bittelitt. Det var de første anmeldelsene jeg kom borti, og siden leste jeg Aksel Kiellands og Erik Pierstorffs teater-kritikker, jeg leste Odd Eidems fantastiske anmeldelser, jeg leste Arne Hestenes som skrev sånn at avispapir skinte, jeg leste Philip Houm og Paal Brekke om litteratur, og det er mange flere. Jeg ante ikke at jeg fortapte meg instinktivt i utryddelsestrua, essayistisk kunst, jeg følte bare at guder snakket til meg i en sanselig språklighet som antakelig ville føre til at redaktører knelte for dem. Anmeldelsene ble en euforisk portal til kultur-journalistikken, slik anmeldelser sikkert har vært for en bråte med folk. En stund bodde jeg hos forfatteren som i fjern fortid skrev radio-kritikk for Dagbladet under vignetten «Fra torsdag til torsdag» og oppdaget at det å anmelde også betyr å slite sjela si i stykker med så kontrollert språk at man virker tilbakelent. Du skal skrive så du kjenner blodsmak. Og hvis noen ber deg heller video-intervjue fire damer som strikker en elefant, da skal du snerre.

Kultur-journalistikk består stort sett av tre ting: Forhåndsomtaler, nyhetsreportasjer og anmeldelser. Nyhets-reportasjene kunne strengt tatt like gjerne ha stått på vanlig reportasjeplass, for de handler som regel om penger. Noen ganger handler de om prinsipper og ideer, og da er de ålreit. Forhåndsomtaler minner på et deprimerende vis om sånne fargeglade reklamer som postkassa er full av rett før jul, og som de fleste av oss flytter rett til grønn dunk. Noen ganger blir kunstnere intervjua, og det burde de ikke bli, for kunstnere føler seg konstant forbigått og bruker intervjuer til å oppnå midlertidig viktighet.

Anmeldelsene kommer i to kategorier. På en ene sida har vi tabloid-modellen, som forsøker å være forbrukeropplysning. Den ville ha vært vellykka i et samfunn der alle mennesker var klona versjoner av anmelderen. For mangfoldet i befolkningen er varefakta-anmeldelsene verdiløse, omtrent som når ølsorter og peanøttsmør blir anmeldte: Det er dette juleølet som smaker godt! Det juleølet du liker, smaker vondt. Fra det vi kan kalle nasjonens langvarige prestetid har vi arva den forestillingen at de som informerer, også skal belære. Du tror du vet hva slags blomster du liker? Feil. Du syns ei bok du kjøpte på Narvesen var god? Feil. Du syns musikken på Radio Norge er ålreit? Feil igjen. Bare feil.

Så kommer vi til de anmeldelsene som av og til sier noe mer. De som utvikler en idé. De som flagrer fram en aggresjon. De som flytter filmen (for eksempel) rundt i Universet og viser den fram i forskjellige kulisser og i forskjellige forkledninger. All kunst eksisterer i en eller annen sammenheng, den lever anstrengt blant ideer og moraldogmer, den har skjulte identiteter som den skapende kunstneren antakelig ikke hadde tenkt den skulle ha. Essayistisk anmelderi flerrer små fliker av Universet og flasher kanskje noen små hudfelt av kamuflert nakenhet i keiseres innbilte garderober.

Jeg snakker ikke først og fremst om Tarkovskij-filmer og Fellini og andre koryfeistiske feiringer. Jeg snakker om actionfilmer og romantiske filmer og familiefilmer og dramaer som syns du burde få regissørens politiske syn av å se dem. Det finnes en sjel i alt. En «Rambo»-film inneholder også et politisk univers, og ikke bare det åpenbare «Amerika suger», den har i hvert fall menneskelighet, idioti, humor, galskap og utopisme. All kunst speiler ett eller annet. Anmeldelsen er det speilet som speiler speilet.

For de krevende leserne som kanskje er de mest trofaste, og som leser helt til de må ha lupe for å få det til, er anmeldelser en viktig inngangsport til kultur-journalistikken. Trofaste lesere fødes blant annet der.

Alle sier at historien ikke gjentar seg, og alle oppfører seg som om den gjør. Vår tid kommer sannsynligvis til å bli kjent for én viktig ting: Det var de femti åra vi mistet det vi ikke hadde råd til å miste. De som la ned journalistikken, kommer til å stå høyt på historikernes liste over sagaens idioter. Det tåler de nok, for da er de døde eller fulle av bortforklaringer. En god forklaring er sånn: Når de nye medie-lederne hevder at man ikke skal anmelde de uviktige bøkene eller den uviktige musikken, så betyr det rett og slett at de plutselig ble synske. De kan på forhånd skjønne at novellesamlingen «Gardane kjem seint i oktober» av Krosleif Gjøken er bortkasta tid. De vet at «The degenerates 4» er en dusinfilm for vanlige kinogjengere og ikke trenger å bli anmeldt. De vet at juleplata «Morgenklang» med Brigitte Ståsted Hanssen fra Harstad er for bensinstasjonene og derfor må forbigås.

Det er sånn det er. Og dessuten uunngåelig. Alltid uunngåelig.

Det bør henge et advarselskilt på alle arbeidsplasser. Der må det stå: «Aldri følg ledere som sier ordet uunngåelig». Menneskets skjebner avgjøres av valg. De som gjorde feil valg forrige gang, kommer til å gjøre feil valg neste gang. Det er viktig å peke på syndebukker. Det er idiotisk å tilgi.

arab det vfar uka si det 13 detalj3

Så tar vi mandagen, og nå må jeg anstrenge meg langt inn i det patetiske for å bli litt vittig. Det går nok ikke, for mandagen skrudde den ortopediske elite ut en skrue på cirka ti centimeter fra ankelen min, og sånne opplevelser er så skremmende at man blir akutt ydmyk og ikke klarer å registrere annet enn sykehus-ansatte i Nortura-hetter, og de sier «kjenner du noe nå» terapeutisk vennlig, som om du øyeblikk skal dø. Denne mandagen lærte jeg at man ikke kan bruke skruen om igjen av hygieniske grunner, og at hver skrue koster en formue. Man kunne ha skaffa den på Clas Ohlson, men skruene må kjøpes av en kynisk legemiddel-industri som passer på at skruehodene ikke har standardisert utforming. Hvem er fienden i helse-Norge? Pasientene?

Det kom en tirsdag da jeg i prinsippet satt med beinet høyt for at eventuelle infeksjoner i såret skulle sige ned i rumpa og bli borte ved naturlig avgang. Et sted leste jeg at vi burde spise mer insekter. Syklister fortærer en del, men det er ikke nok. Matvalg er hellig i Norge. Ingen skal blande seg oppi maten vår. Hvis vi vil spise revebjeller til frokost og fluesopp til kvelds så gjør vi det, og vi har rett til å mene at det er sunt. Men det ville egentlig vært bedre om politikere valgte menyen enn at de skal tvinge oss til upraktiske framkomstmidler. Hvis myndighetene fikk bestemme hva vi spiser, ville alle folk blitt gamle, matindustrien ville ha mettet flere og grisene ville ha sprunget lykkelige rundt sammen med kattene. Men det er langt fram. Insekter kommer neppe på NRK-menyen lille julaften før de aller eldste i familien insisterer på flue med sprø svor.

Midt i uka, på en onsdag kanskje, oppsto den selvfølgelige forestillingen i det norske miljø-aristokratiet at økonomisk sjikane av bæreposer kanskje ikke er så lurt. Folk med tilløp til hukommelse visste allerede at SFT frikjente plastposen for flere år siden. Den gjør en god fraktjobb og samler dessuten ellers utflytende avfall. Men siden dere alle er fritenkere, skal jeg fortelle hva den ulykksalige plastpose-fiaskoen til nedrykkings-regjeringen fra Bergen egentlig betyr. Den betyr at Norge har bestemt seg for at det å ta vare på miljøet betyr å straffe de fattige. Alle har riktignok råd til en plastpose. Det er sant. Og alle har kanskje råd til fem kroner dyrere bensin? Jada. Og alle har råd til bompenger på samme måte som alle har råd til konsertbilletter til 1000 kroner. Men hvis alle har råd, hva er poenget? Poenget skulle liksom være at plastpose-avgifter, bensin-avgifter og bomavgifter skal føre til at noen føler seg så fattige at de oppfører seg annerledes enn de ellers ville ha gjort. Poenget er å ramme noen. Og hvis de uønska fortsatt er så stae at de fortsatt kjøper den bensinen som egentlig bare Siri Kalvig skal ha råd til, så må prisene enda mer opp. Inntil alle de fattige ikke bruker plastposer, ikke kjører bil og dessuten holder seg unna sentrum. Byen er for de rike. De er finere å se på, de kjøper dyrere ting og de klapper ikke midt i Matteuspasjonen. Ikke alle i hvert fall.

Dette vanviddet var bare Frp imot. Sosialistpartiet SV er fanebærer for en reaksjonær dyrking av de rikes privilegier. Partiet Rødt vil at direktørene skal kunne kjøre uhindra til Forus. At partiet Grønt mener det, er ikke så rart, for panteister har alltid vært elitistiske. Bare de rikeste skal overleve.

Det Regjeringen kunne ha gjort i stedet for å tukle med bæreposene er enkelt: Handelsnæringen får hver eneste dag lov til å levere emballasje som er umulig å resirkulere. Det er grenser for hvor lenge folk gidder drive kirurgi på vinduskonvolutter og leketøys-papp for å kunne hive dem i riktig dunk. Det er virkelig ikke særlig motiverende at butikkene har lov til å bruke juleinnpakningspapir som må kastes i restavfall fordi det er for glansa til å resirkulere. Men ingen tør å kødde med næringslivet, sjøl om det har skylda for det meste. Hiver vi mye mat? Takka søren for det så lenge maten kommer i ferdige pakker som alltid inneholder mye mer eller akkurat litt mindre enn det du trenger.

arab det var uka si det 13 detalj2

Vi har nå kommet til den elendige kyllingen. Det er virkelig ikke lett å spise foggel i dag. Midt i uka, antakelig en torsdag, sa en lege til en nettavis et sted at hun ikke hadde spist kylling i hele høst. Jeg går ut fra at legen har mottatt mye takknemlighet for at hun har vært så åpen med sitt handikapp, spesielt fra storfe-bøndene, men egentlig er denne formen for bakteriologisk puritanisme helt unødvendig. I denne saken som i de fleste andre saker, skal man tenke to tanker. 1) Kjenner jeg noen som er blitt alvorlig sjuke av å ta i kylling? Kjenner jeg noen som kjenner noen? Nei. Har jeg lest noe sted om noen som er blitt alvorlig sjuke av å ta på kylling? Nei. Vet jeg om folk som er blitt alvorlig ubalanserte av bekymring? Ja. 2) Hvis jeg likevel bekymrer meg for kylling på et slags sivilisasjons-paranoisk vis, hva kan jeg gjøre med det? Lett. Hell kylling-filetene rett fra pakningen i ildfast fat, dryss masse kult krydder over (chilipulver fra innvandrerbutikk, hvitløk, litt Maldon-salt) og sett hele helsebomba i stekeovnen i en time på 190 grader eller der omkring. Siden kan kyllingfiletene brukes til alt.

En annen ting er at tilhengerne av alternativ medisin har fått et nytt virkemiddel. Hvis de inntar rikelig med rå kyllingfilet, vil de kanskje kunne oppnå resistens mot antibiotika, og det betyr at legene i framtida ikke vil ha noen glede av å lure tabletter i dem. En spennende utvikling. Følg med i dødsannonsene.

Også denne uka var synligheten vår viktigste menneskelige ressurs. Et synligere liv får du sikrest hvis du kan fortelle åpent i mediene om hvor ille du har hatt det. Smerte er blitt en hoved-attraksjon i moderne nyhetsformidling, og det får meg til å minnes ei ung jente jeg kjente en gang. Hun fortalte meg at hun var aktiv baptist i 16 års alderen. Det var flere unge med i menigheten, men spesielt irriterende var ei venninne. Hun talte nemlig i tunger. Det ble venninna som ventet avskyelig populær av, og en omreisende ung baptist-forkynner tolket alt det som ble sagt. I følge seg sjøl tenkte den unge jenta: «Jeg skal faen meg også tale i tunger!» Og det gjorde hun. Tungetale var egentlig ikke spesielt vanskelig, og den tilreisende unge mannen tolket henne. En viktig popularitets-balanse var gjenopprettet.

Det er vanskelig å være ung, og man må kunne strekke seg for å få oppmerksomhet. Men hvis mediers kyniske forbruk av smerte og sorg skal bli en snarvei til forsterka kjendis-status, kan det komme mange tungetalere på nettfrontene framover. For øyeblikket er det sjelelivet til «Farmen-deltakerne» som kommer høyest på den nasjonale hypokondri-skalaen. Men de er ikke aleine.

Jeg tror vi har kommet fram til fredag. Det viktigste denne dagen var at Mannen fremdeles står. Antakelig står han til påske. Jeg tror Mannen faller første påskedag og blir en upopulær religiøs påminnelse om at det er Gud som rår, en arbeidsfordeling som vil falle forskerlauget så tungt for brystet at det ber Kirken ekskludere Gud, siden Han driver med uvitenskapelig vranglære. De som sier at dette er et tegn fra Gud vil dessuten bli dømt til tre års RLE for religiøs sjåvinisme. I utvalgte bydeler i Oslo vil man be om at det blir tatt inn i Grunnloven at også Allah rår sånn at Mannen ikke faller, og Bjørn Eidsvåg lager en sang om alle som har falt for ham siden 1974. Modell og venteroms-blogger Linnea Karoline Rolf-Jacobsen Liebenstrom sier til VG at hun falt på isen i 2001, og Metallskiveforeningens forkvinne kommenterer at det er beundringsverdig at hun står fram.

Utenrikspolitisk skjedde det bare én dramatisk ting. Kina forbød ordspill. Årsaken skal være at Brann forsvant ned i den behagelige divisjonen, og det førte til at en ukontrollerbar strøm av vittigheter basert på ordet «brann» herjet med vanlige medier og sosiale medier i flere timer. Hva dette kan ha betydd for folk, vet vi ikke før ekspertene har spådd hva som kan komme til å ha skjedd i 2014, men jeg vil minne dere på at Philip Roth i 1973 skrev «The great American novel» der en sportsjournalist ble lagt inn på sykehus for alliterasjon.

Også dette kan kineserne ha oppdaga 41 år seinere.

Nå har jeg unngått Siv Jensen, Erna Solberg, Venstre, Krf og sekserterninger til mobiltelefoner. Det har med andre ord vært en annerledes oppsummering, og det skal jeg slutte med. Julen derimot.