Månedlige arkiver: november 2014

arab det var uka si det 12

Det var uka si det 12 – (17.-24.11) Den rolige uka da alt gikk galt

 

Du vet at det har vært en akseptabel uke når den starter med den egentlig utdaterte Discovery-nyheten at det lever 80 millioner bakterier i ett kyss. Det man ikke får vite i en ellers god uke, er om dette er alarmerende lite (DU har bare 80 millioner bakterier i ett kyss, det laveste tallet som er registrert siden vikingtiden) eller om det faktisk er ganske mye (flere bakterier i ett kyss enn det er innbyggere i Russland, egentlig ikke, men like fullt). Uansett ville det være verre om en sportsanker opptrådte i Star Trek-kostyme i beste sendetid uten at foreldrene ble varsla. Det var med andre ord en fredelig mandag. Det var en sånn mandag som statsministre drømmer om. Da kan den mest utskjelte sjefen siden folk visste hvem som ledet NRK, lene seg tilbake i Angry Birds-puta hun fikk av Kristelig Folkeparti ved innledningen av budsjettforhandlingene (itje at me e sinte foglar altså) og nyte tanken på at Jennifer Lawrence ifølge tabloide livsstilavsløringer spiser hvitløk, men pusser ikke tennene.

Hennes kyss har flere enn 80 millioner bakterier, og mange av dem stammer sikkert fra kule innvandrerbutikker med billig, men sterk hvitløk. Noen kanskje fra den sterkt smittebærende vestafrikanske staten Iguana med hovedstaden Guano.

Jeg tror jeg hadde en forvirra mandag, og det kan ha vært fordi jeg skøyv vekter i den akademiske atlet-organisasjonen SiS, som holder til i Universitetet og gir meg en fornemmelse av rikt indre liv når jeg trener.  Helt uproblematisk er det selvsagt ikke. Det kan være risikabelt å blande eksponert idrett og skjult intellekt, for se hvordan det har gått med sjakkspilleren Carlsen, som har gått inn i en slags Northug-periode der han føler seg som en eksperiment-hamster i et røntgen-apparat. Men nok en gang: Antakelig. I relativismens følsomme tid er det midlertidige og det antakelige siamesiske tvillinger sjøl om Siam ble beklagelig borte. Dessuten vant Carlsen.

arab det var uka si det 12 detalj

Tirsdag kan heller ikke ha tilbudt noen store utfordringer, for dagen startet i grunnen med Nymisjonens valgspråk «Do they know it’s Christmas time at all?». Jeg husker godt den rørende jappe-sangen i hvitvins- og champagne-året 1984, og jeg blir både forskrekka og deprimert over at jeg ikke reagerte på teksten. Hvis vi ser for oss sultne barn med tynne armer og oppblåste mager, burde den geografiske og sosiale erkjennelsen være så presis at vi tenker: Kanskje de til og med tilhører en annen kulturkrets enn oss. Kanskje Julen er noe de ikke bare vet lite om, men de driter dessuten i den fordi de er muslimer eller askeere eller fornikantere eller Jehovas Vitner. Sjansen for at de sultende ungene sitter i flyktningeleirer og Røde Kors-kjøkkener og lurer på hvor i Svarteste Langstrømpe julenissen blir av, er relativt liten. Sjansen er tvert imot stor for at de feirer like mye jul som Arendal kommunestyre feirer ramadan. Stakkars Arendal. Byen får unngjelde hver gang politisk korrekte eldrehipstere skal flashe innvandrergleden sin.

Men hva så egentlig sangskriveren for seg? En gjeng med misjonærbarn som ikke bare hadde mistet kontakten med foreldrene, men ikke fikk regelmessige måltider en gang? Do they know it’s Christmas time at all? I really don’t like Mondays. Nå viste det seg etter hvert at Geldofs veldedighet fikk mye kjeft, så egentlig burde jeg ha forsvart ham. Og ærlig talt. Det kan da ikke være noe galt i at givergleden vår blir sona til de vi liker best; utkantbarn som sitter med misjonsstrikka importstrømpe og venter på at nissen skal komme med melkepulver. Siden i livet utdanner de seg ved Oxford, og så blir de fremtredende akademikere og til slutt dronning i England. OK. Antakelig ikke. Men de blir så vellykka at vi kan føle at det var bryet verd å synge for dem og gi dem mat.

For nok en gang å understreke hvor fredelig uka startet, kan jeg ta med at det dukket opp et forslag i ett eller annet digitalt medium om at man bør få Mathall i Stavanger. I den gamle Tollboden. La oss forsøke å se for oss hva som da ville skje. Mat-hipstere mellom 22 og 48 år kom reisende til byen med Tjensvollbussen, siden Stavanger sentrum i realiteten skal være plastpose- og bilfri sone og parkeringshusene bare er satt opp for å betjene Sandnes-folk, Ålgård-bilister som ikke fant Kvadrat og mennesker over 60 år uten klimabevissthet. Når hipsterne har gått av Tjensvollbussen begynner de å lete etter Tollboden som de bare kjenner som Hall Toll. Der kjøper de sumarisk kolje, taiwanske kamysiltomater og gurkemeie-knoller i helt virgin olje fra toskanske mandolinrøtter. Så går de til nærmeste utlending og spør hvor bussterminalen er, siden det mest er innvandrere som bruker buss, og så fortsetter de til holdeplassen mens de nevner at Breiavatnet burde vært sushi-restaurant. Der blir de stående. Det er lørdag ti over ett, og det kommer egentlig ingen buss. Etter en stund begynner den sumariske kolja å lukte, og før det omsider dukker opp en buss med så rutinert sjåfør at han stanser der hvor busskiltet står, har til og med gurkemeien begynt å gi fra seg odører som den deler med hvitløken. Hipsteren kommer hjem med grava kolje og sier like ut at det ville være bedre å kjøpe maten sin i London og ta den på flyet.

Jeg satt akkurat og nøt tanken på mat-avhengige stavangerfolk mellom 22 og 48 år som kjørte rundt i sentrum og lette etter en relevant parkeringsplass med elbil-lading. Da ble freden brutt. Ett eller annet krigsvennlig nettorgan meldte om den norske forsvarssjefens begeistring for hærens deltakelse i en militærøvelse i Baltikum. En klar beskjed til Russland, sa forsvarssjefen, som om de norske fotsoldatene skulle innebære en tankevekkende trussel mot verdens største land. Nå kommer jeg og tar deg! Jeg tenkte at en mann som på våre vegne truer Russland med krig, han er så gal at han burde sitte i rommet ved siden av idioten fra 22. juli og jamre ensomt om nasjonens verdighet. Men det sa jeg ikke til noen, for man vet aldri hva som er lov å tenke i det moderne Norge og om forsvarssjefen ville ta seg nær av det og deretter kle av seg i Se og Hør, mens VG fortalte åpent om hvor lei seg han var i barneskolen og hvor flaut det var i dusjen på rekruttskolen. Mange ville vært takknemlige for og imponert av åpenheten hans. Men oppmerksomheten ville avslørt at jeg meldte meg inn i Aftenbladets bedriftsvern dagen før jeg skulle ha møtt til fjorten dagers brannopplæring i Sivilforsvarets anlegg på Sola og dermed snek meg unna verneplikten. Ligg lavt. Lyskasterne sveiper terrenget.

Jeg er ikke redd for klimaet, men jeg frykter Nato. Sjøl om den litt flegmatiske eks-raddisen Stoltenberg sitter i angreps-organisasjonens polstra stol, vil Nato alltid være et speilbilde av det Europa som stelte i stand to verdenskriger. Nato tenker militært. Bare én hjernehalvdel. Og hva i stjernekrigeres navn skal soldatene våre i Latvia, av alle steder? Forbaska taxfree-ordning. Den fører til mange unødvendige flyreiser før jul. 

Onsdag. Ingen avklaring. Partiene utsetter uunngåelig tap av ansikt og anseelse med et rituelt og imitert alvor som burde føre til at en frimodig nestleder ett eller annet sted i Norge går av, bare for å overbevise oss tvilere om at det virkelig var dramatiske ting som skjedde. Etterpå er mange takknemlige for åpenheten hans, siden nestlederen benyttet anledningen til å fortelle om et anfall av kusma i 1964. Skei Grande gikk riktignok på kino, og Hareide amma antakelig et par ganger, men alle insinuasjoner om avtalt spill falt stadig vekk på egen urimelighet. Ved hjelp av intrikat og dugelig politisk håndverk klarte Regjeringens minimale supporter-gruppe å tvinge gjennom avgift på plastposer, som ifølge forurensningstilsynet er et ikke-problem fordi 80 prosent blir resirkulert.

Den dystopiske delen av meg som også blir nedslått når de ansiktsløse fargeslukerne bygger i Mosvannsparken, føler at det hviler en slags natt over Norge. En famlende regjering er virkelig ikke noe som styrker de dypeste id-behovene for vilter julehandel. Spar på dadlene, unger, før du vet ordet av det har vi verken pepperkaker eller brød. (The id (Latin for «it»)[3] is the unorganized part of the personality structure that contains a human’s basic, instinctual drives. Id is the only component of personality that is present from birth.[4] It is the source of our bodily needs, wants, desires, and impulses, particularly our sexual and aggressive drives. )

Dessuten kommer vi alle til å tape på at Fremskrittspartiet tar en SV. Hvordan skal det gå med oss hvis Siv Jensen og partiet hennes blir minimalisert og bortdømt, da er vi redningsløst overgitt til en samstemmig gjeng politisk korrekte seminar-politikere som aldri har vært medlem av en fagorganisasjon eller forsørget seg ved lønna arbeid. Jensen har i hvert fall jobbet i to år som salgskonsulent for Radio 1, og snart kan hun måtte se seg om etter en kassajobb hos Petter på Coop-en eller en muldvarp-tilværelse i First House. I samvirkelagskassa sitter antakelig allerede Venstre-mannen fra Stavanger som har begitt seg på en skremmende Dante-ferd ned i arbeidslivets underverden for å se hvordan folket har det. Ikke hans skyld at han ble behørig fotografert og påfølgelig og sterkt mot egen vilje kanonisert for sitt martyrium.

La meg trøste dere. Det ville antakelig ikke vært mye bedre om de rødgrønne styrte. Men hvis vi ser bort fra hele SV-ledelsen og noen uforutsigbare senterpartiledere, ville nok selve det seremonielle rundt styringa av Norge ha foregått med mer overbevisende profesjonalitet. Jens ville vært statsminister i stedet for krigshisser, og Jonas kunne blitt den nye Schjøtt-Pedersen. Frp ville vært et beroligende sint parti. Ap-folk ville ha duppet av. Skisnøen ville ha kommet tilbake.

Skal vi heller snakke om lekser igjen?

Antakelig ikke. Før syntes foreldre at det var beroligende at barn gjorde lekser, for så visste foresatte hva de drev med den tida. Har du gjort leksene? Ja. Adle? Æææh. Nå er lekser i veien for familiens behov for selvrealisering. Og hvis du forsøker å oppnå litt forståelse for at dette er den eneste kontakten du har med den intellektuelle utviklingen til barnet ditt, ser de voksne like fullt for seg et hav av tid på 55 minutter som kunne vært brukt til trening, vorspiel og fysioterapi.

Tjensvoll skole har ført til at jeg oppdaget et udekka leksebehov hos meg sjøl. Brøk for eksempel. Brøk er uimotståelig poetisk, det er som å se tall krype oppå hverandre mens de kosemumler «husker du den turen til toppen av Varden i 1989», det er som å se kantete firere blir besteget av en rund oddetall-treer når den relativiserer et litt pedantisk og sjenert partall, som stadig går og grunner over at det faktisk har muligheten til å bli en ener. Plutselig har jeg fått øynene opp for de snedige desimalene igjen. De som forsøker å aksle seg så mye og bli så sterke at de kan føle seg hele og bli opptatt i det hoffet av tall som kan brukes til regnestykker i annen klasse. De suverene. De som alle kjenner. Tallenes kjendis-gruppe. Lekser skal ikke undervurderes.

Har jeg skrevet om torsdag? Da var jeg forkjøla, og Venstre ga seg, ifølge politisk journalistikk. Det kunne antakelig Venstre ha gjort fjorten dager i forveien, men det er ikke ofte at småpartier fra landet får så mye oppmerksomhet som hvis de har bagatellmessige idealistkrav til statsbudsjettet. Vi skjønner den.

Fredag morgen. Jeg sitter i Stavanger bibliotek og skriver denne opprivende teksten mens skolebarn og andre vakre mennesker myldrer forbi i en kontinuerlig kulturkø som Viking Stadion aldri kommer i nærheten av. Nyheten fredag morgen er helt lik nyheten torsdag morgen: Budsjett-imitatorene der blitt enige. For at leserne av denne uendelige oppsummeringen skal få en føling med dagen, skal jeg gjengi flere titler: Mannen som satte fyr på Pamelas hotell snakker ut. Tiss, bæsj, blod og utflod. Slik blir du julelurt. Dette spiser Magnus Carlsen. Radiostjernens barn tapte lik-rettssak.

Jeg kommer melankolsk til lørdag.

Northug tapte de to første dagene på Beistostølen, og vi kanskje må vi se i øynene det forferdelige faktumet at en oslogutt blir skistjerna denne sesongen. Sundby har dobbelt etternavn og er fra Røa. Røa er Oslo. Det blir litt som den gang Knut Faldbakken skrev en novelle (i «Eventyr») om at en homofil dansk frisør som het Mogens Gåsefjed ble Norges skistjerne i leopard-drakt. Fordomsfulle folk med utenlands-angst sier at langrenn er en så liten sport internasjonalt at det betyr lite å vinne. Men vi er små. Vi er få. Og det er viktig hvem av nordmennene som vinner i skisporet siden det er de som definerer oss som skatteytere og kulturnasjon.

Meteorologi definerer landets intellektuelle identitet. Lørdag sa Siri Kalvig til Aftenbladet at bensinprisen er for lav. Det kan man skjønne. Jeg går ut fra at Kalvig tjener ganske mye mer enn én million kroner i året, så hvis hun skal presses til å spasere til butikken med Ludvig-sekk på rygg, bør nok drivstoffprisen opp i ca. 1000 kroner literen. Det er bare det, at vi kjører da og.

arab det var uka si det 12 detalj-2

Lørdag kom også den nedslående meldingen at 70 er det nye 60. Det er en pragmatisk løgn, og som de fleste andre løgner er den blitt til for at det offentlige skal spare utgifter. I sjukehusvesenet ser man på 70-åringen som gammel og unnværlig, men i trygdesystemet er 70-åringen en skøyeraktig pilates-spreking som burde ha gått på jobb hver dag i stedet for å bli en byrde for Oljefondet. Ingen sammenheng. Ingen å tro på. Og den observasjonen er ikke en regenerert Sturm & Drang-nevrotisme, det er en realitet. I løpet av de få årene sosiale medier har overtatt styringa av storebrødrene i institusjonaliserte medier, har virkeligheten havna i fri flyt. Mesteparten av det du leser, er overdrevet tull. Noe er bare tull. Mye er marginaliserte meninger fra såkalte eksperter med to mellomfag og rar frisyre, og under normale forhold skulle meningene deres blitt strøket av debattredaktøren eller kanskje gjengitt i Indre Småhjernene Tidende og lest av 174 mennesker på utedo. I kulden.

Livet ditt er i ferd med å bli en overfylt minimalisme. Kan du se det for deg? 800 millioner kjedelige e-er som presser er ut gjennom kroppsåpningene fordi det er for mange av dem.

arab det var uka si det 12 detalj-3

Hør bare: Søndag gikk Erna Solberg på cupfinalen med Brann-skjerf i et skøyeraktig forsøk på å markere at den 23. november også var en skjebnedag for byen med bybanen. Siden statsministeren er inne i en dårlig astrologisk stjernezone og får kjeft for alt hun gjør, ble mange sinte på den uheldige lokalpatriotismen. Det er fordi noen er sinte på alt. De er sinte på Northug, de er sinte på NAV, de er sinte på den rødgrønne regjeringen og på nordmenn som sviktet under forrige verdenskrig, de er sinte på Israel for at landet finnes, de er sinte på Frp og tunnelbygginga til Ryfast. Og alle klager på budsjettet. Ikke fordi de har satt seg inn i det, men fordi budsjettet er en av de få begivenhetene som opphever mobbe-tabuet. Om budsjett-mekkere kan man si hva man vil. Dessuten bør Solberg være sympati-jomfru. Statsministeren skal bare vise seg offentlig med FN-flagg. Et norsk flagg kan virke sårende på nye landsmenn, og dessuten er det kors i det, ikke halvmåne. FN-flagg påvirker CO2-innholdet i lett-farris. 

Men det finnes en annen grunn til at Erna Solberg burde ha droppa Brann-skjerfet. Som nevnt er hun inne i en katastrofal stjernefase, og sympatien hennes jinxa Brann-laget.

Mannen står. Gudskjelov. I et tvilende håp om at også vi andre har hatt uhell nok, drar jeg av gårde til kirurgene som fjerner skruene sine fra nervøse folks føtter. Følg med.

 

arab det var uka si det 11

Det var uka si det – 11 (10.-17.11) Katastrofeversjonen. La de gamle dø.

 

Vi har nå kommet til kortversjonen og katastrofe-versjonen av Det var uka si det. At tekst forsvinner i sin helhet er sånt som ikke skjer med meg, det skjer med newbs og mac-brukere, og de har skyld i det sjøl. Men programmet Open Office, som jeg har brukt i årevis, fjerna alle tegna i Det var uka si det og etterlot meg som en naken barbar med sviktende hukommelse og overraskende hevngjerrighet. 

Det programmet har et stort problem.

Så la oss hive oss på igjen med forkorta intensiv-versjon, irritert og blodskutt og med beinrester mellom tennene.

Rett til onsdag, da det forførende ny-ordet overbehandling kom inn i de sarte og uvaksinerte livene våre. En gruppe folk som kaller seg Prioriteringsutvalget og antakelig består av så onde mennesker at de ble kasta ut av «Da Vinci-koden», har bestemt at man skal kunne under-prioritere eldre mennesker i helsekøen. Det låter jo ganske rimelig. Og ingen lege ville finne på å si at nå skal vi fikse 102 år gamle fru Nilsens fotsopp, så den dødssjuke bebien din må nok vente. Leger er fornuftige folk. De tar noen ting før andre.

arab det var uka si det 11 detalj1

Prioriteringsutvalget skal ikke hjelpe leger med å finne ut hvem som trenger behandling mest, det har en skjult oppgave. Utvalget skal sørge for at noen mennesker ikke får behandling i det hele tatt. Helsevesenet er en business-imitasjon, og der skal man ikke kaste bort penger på gamlinger som kanskje brekker lårhalsen i juni og dør av demens i desember. Overbehandling betyr at byråkrater uten moralske grenser eller leger uten ideologi har funnet ut at vi tar oss av mennesker som vi tross alt kan unnvære. I Norge er alle like, bortsett fra de eldre, som bare skal få plass i sjukesenga den dagen man slipper opp for 40 år gamle storrøykere som trenger hjertekirurgi.

Det heter fascisme. Hvis man har tilbrakt barndommen med å klippe ut politiske artikler i Dagbladet og Orientering for å samle dem i mapper, vet man at det heter fascisme. At noen drømmende uniform-romantikere kler seg i brunt og planlegger Tempelriddernes Revansj er ikke fascisme. Det er psykisk sykdom. Fascisme er blant annet forakt for svakhet og hjerteløs elitisme. Når leger begynner å sortere bort mennesker, da går de i fascismens tjeneste.

Denne galskapen kommer til å bli innført. Så mens vi egentlig ber komiteene se på legemiddel-industriens vanvittige priser, kan vi finne en ny strategi for livet vårt. Du må aldri mer tenke at du skal bli en frisk gamling. Det betyr den visse død. Spis for den dårlige helsas skyld rødt kjøtt i mengder når du er 30 og 40 år, røyk også inne sånn at ungene dine kan utvikle sykdom tidlig. Drikk som en finne og sitt like mye stille i sofaen som en fotballnerd. Da blir du sjuk når du er mellom 40 og 50 år. Da kommer de til å behandle deg. De kommer til å operere deg, moderere deg, gi deg nye blodårer og nytt hjerte, så når du blir 72 år, er du så god som ny fremdeles. Da har du unnagjort det som skulle redde ditt liv.

arab det var uka si det 11 detalj2

Men blir det først så gale at sykehuset hiver ut dødssjuke folk fordi de ikke tror noen egentlig vil savne dem, da må vi ha flere kriterier for avfalls-sortering. Den behandlingsverdige må kunne vise til jevnlig trening og et sunt og helst moralsk liv. Han eller hun må ha gitt papirpenger til TV-aksjonen. Han eller hun må ta avstand fra mobbing og islamisme, og man må aldri ha brukt mobiltelefon på bussen. Det ville være grovt urettferdig om man dumpa en 76 år gammel humanist med Turistforeningens gullmerke og medlemskap i Frimurerlosjen for i stedet å fikse en potensiell selvmordsbomber som måneden etter sprengte i lufta medisinske investeringer for mangfoldige hundre tusen.

Fortløpende livsstil-kontroll bør innføres. Snuser du, din gris? Du stiller bak 78-åringene i den køen til venstre, den som skal ha lege som ikke snakker norsk. Hva spiste du i går? Vis meg Facebook-kontoen.  Åjavelja! Ribbe i april? Hæ? Og hør her: Vi er ikke idioter. Det nytter ikke å forfalske Runkeper-appen ved å feste mobilen til katten og la den løpe ute om nettene. Fullverdig dokumentasjon. Jogget med venninner rundt Stokkavatnet og tok nakenbilde kvart over fire.

Sorteringen må gå på livsstil. Legger du pølseplast i brun dunk, kan du bare drite i plasthofte. Norge har ikke bruk for de som aldri tok buss, med mindre de er i vei- og avgiftsutvalget. Ekte miljøvernere sier nei til elektrisk dildo og bruker agurk.

Men tilbake til mandag, som også var en begivenhetsrik dag av den sorten som får Are Kalvø til å skrive at han ikkje er av dei som mislikar tulle-nyhende. En blogger som jeg tror heter Tjærnås fikk tullenyhet-oppslag fordi han mente at fotballen må få barna når de er seks år, før Facebook tar dem. Det er selvsagt først og fremst fordi enkelte fotball-trenere, men heldigvis ikke alle, frykter at barn utvikler de intellektuelle evnene sine. Og på en ipad kan de både få motorikk-trening og de kan lese. Da blir man ei pyse. Men en annen viktig grunn er at det grisgrendte og værharde lille bakkelandet Norge ville ha vunnet VM i fotball dersom bare fotballtrenerne hadde fått lov til å brøle leken ut av ungene fra de var små.

Man kan si hva man vil om nordmenn, men veldig konsentrerte er vi ikke. Vi dyrker usexy grønnsaker, spiser poteter på måter som får franskmenn til å stenge grensene, vi vandrer i utmarka og vi sitter på harde steiner og nyter medbrakt kneipp mens vi forsøker å få mobiltelefonen til å ta et kult solnedgangsbilde. Nordmenn er arbeidsføre og relevant late, men de får det til. Det betyr at nordmenn aldri blir gode i fotball. Nordmenn er aldri desperate. Det kan selvsagt tenkes at vi importerer en million fattige brasilianere og lar dem vokse opp i dystre kår med prylestraff og underernæring. De ungene ville blitt vanvittig gode i fotball. Lykkelige barn blir gode i mye forskjellig. De blir også gode i fotball, men de vinner aldri VM. Ikke en gang de fandenivoldske trønderne har en sjanse i den folkerike idretten. 

Enda en tullenyhet for Are Kalvø: Det utreidast om Preikestolen skal få ein taubane med gondol. Tanken om golf er visst forlatt.

Tirsdag i forrige uke tok regjeringsforhandlingene time out for første eller andre gang. Nyheten ble servert under sjakk i VGDagbladet, så vi oppmerksomme skjønte at regjeringskrise blir det nok aldri. Forhandlingene med puritanerne i Venstre og KrF tilhører egentlig det man i en helt annen sammenheng (tullenyhet) kalte pokerbragden. Det er snakk om solbriller. Det er snakk om hettejakke. Man må ikke røpe hva man sitter med på hånd. Men alle vet hvordan det går. De som skal vinne, vinner som de vil.

arab det var uka si det 11 detalj1

Så kommer vi tilbake til dette med fascisme og eldre. Dagbladet påsto tirsdag at folk over 30 år ikke vet hvem Pewdiepie er. For meg som har fulgt videoene hans i hvert fall mer enn ett år, fører det til hovering og antakelig til at unge Dagbladet-journalister kommer bak meg i helsekøen. Sjøl foretrekker jeg skotske Toby av de utenlandske Youtube-stjernene, men Captain Sparkle er Minecraft-favoritten utafor Norge. I Norge bør alle følge fenomenet Addexio, som heter Bjørn Eriksen og bor på Karmøy, der han har bygget opp et lite gamer-fyrstedømme for Youtube. Han er en bauta. Man bør også nevne Karl i Norge, som dessuten medvirker i Level Up, og jeg har en forkjærlighet for Hildur90, som har tilført YouTube-gaminga en slags søt melankoli.

Fikk dere med dere dette på Stavanger Universitetssjukehus? Evnerikt eksempel på hvordan man blit kvitt avfeldighets-stempelet. Og aldri si lyserød. Det heter rosa. Og det heter tjuefem.

En tullenyhende av dimensjonar frå tysdag: Simply Red-vokalisten (som jeg trodde var homofil) har hatt sex med 1000 kvinner. Men han telte aldri. Det er det som er fordelen med apps. De teller for deg. Det heter skritt-teller.

Enda meir tullenyhende: Ei dame som kallar seg Hilde har meldt seg inn i Høgre.

Torsdag var en fin dag, for Dagbladet meldte at første omgang i landskampen mot Estland eller Litauen eller noe sånt var en vekkelse. Nå vet alle vi som sitter lenge og ofte ved ipaden vår, at vekker er når noen bringes plutselig ut av søvn eller døs. Vekkelse er noe mye mer spennende. Det er når en bråte folk finner ut samtidig at de har funnet Gud, og så begynner de å snakke aramisk sammen og så bryter Google Translate sammen. Dette er oppløftende nytt for Høgmo. Det betyr at språket hans er blitt oppfatta som tungetale, og at han sjøl er blitt en frikirke-frelser.

Are Kalvø brydde seg ikkje om denne nyhenda.

I den teksten som Open Office forvandla til #-tegn skrev jeg også om de som vil forske på høyre-ekstremisme. Når jeg tenker meg om var det et dårlig valg, og derfor skal jeg ikke gjenta mitt ønske om å få vite hvordan det kan skje at noen blir Venstre-folk. Jeg kan skjønne at noen folk tilhørte KrF før partiet tok avskjed med kristendommen, men nå er jeg i tvil om det og. Nåvel. Vi dropper det. Hold fred, Arild og la andre folk få forske på de politiske retningene de er uenige med. Det er sikkert bedre enn debatt.

Dette gikk jo greit.

Det hører med til nyhetsstrømmen at en mobiltelefon fikk sekserterning i VG lørdag. Seinere i helga fikk et nettbrett fra Sony sekser. Antakelig fordi man bruker jukse-terning i den kommersielt tillempa delen av pressen. Men denne praksisen fører i hvert fall til en rettferdig forbruker-journalistikk ved at ingen blir foretrukket framfor andre.

Jeg prøver å ikke skrive for mye om sjakk, for seksåringene kan komme til å lese om det og bli dårlige midtstoppere. Men det var fullstendig kaos i sjakk-turneringen denne uka. Tabber og kaos og panikk, en slags sjakkfarse som antakelig er denne idrettens måte å ivareta populariteten på. Sjakk er ikke tullenyhet lenger. Det er høyprofil-news, og snart blir brikkene omforma til å likne photoshop-versjonen av Kim Kardashians rumpe. Der fikk jeg med ordet rumpe. Klikkometeret tikker.

Søndagens melding om at en FAU-leder vil avskaffe leksene, sånn at foreldre ikke blir forstyrra mellom fire og seks, eller heller ikke en tullenyhet. Dette er minimalismens revansj. I neste uke kommer den gamle nyheten (copyright Øystein Skribeland) om at en flymekaniker fikk elleve rette i tipping.

Når du skriver en tekst for andre gang, gidder du plutselig ikke mer. Sånn er jeg nå. Bare én ting: Det er ikke rett at striptease, hjemmebrenning, mobilhacking og mobbing er på vei inn i friidrettsforbundet. Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg har notert denne nyheten, men det skjer så mye rart, og jeg tror TV2 Nyhetene omtalte poker som sport. Resten av uka skal jeg bruke til å skaffe meg Microsoft Word og sørge over alle de flotte ordene som Open Office-ebolaen drepte. Neste mandag skal helsevesenet ta tilbake den ene skruen som de satte inn i beinet mitt i juli. Men det er nok bare starten.

arab det var uka si det 10

Det var uka si det–10. 3.–10.11 Om FN, om å elske sitt klima og ellers holde kjeft

 

You’ve thrown the worst fear
That can ever be hurled
Fear to bring children
Into the world

Oh for threatening my baby
Unborn and unnamed
You ain’t worth the blood
That runs in your veins

Bob Dylan


Til dømes kom den vidgjetne Storeflaumen på Vestlandet i desember 1743, kanskje den største flaumen i landsdelen i historisk tid. Medan det regna i bygdene, må det ha snødd i fjellet og på breane.

Meteorologisk Institutt

To ting: Nå skal jeg være sur. Nå skal jeg gjenta meg sjøl. Det er lett å herje med de som gjentar seg sjøl, men når alle de andre sier det samme om igjen og om igjen, har de umuliggjort variasjon. Jeg skulle ønske at FN holdt kjeft, så kunne jeg skrive om noe vittigere.

I uka som gikk kom FN sitt ustanselige klimapanel med en oppdatering, som det heter i databransjen. Det var det vanlige helvetet. Organisasjonens onde profetgubber gjentok at verden står overfor en klima-katastrofe, akkurat slik FN sitt klimapanel har sagt før. Man skal høre godt etter når folk er betingelsesløst enige med seg sjøl, for det betyr at de hadde for mye å tape til å finne ut noe nytt.

arab det var uka si det 10 detalj

Etter at FN hadde meldt dette, kom alle FN sine faste tilhengere og sa som de pleier, at alle som er kritiske til FN og klimapanelet, de er folk som benekter fakta. Det er en slags politisk synd å diskutere innholdet og sannsynligheten i klima-påstander, og det er næmest en psykisk sykdom å gjøre det om igjen.

Så hvorfor ikke bare gi dem rett og bli enige om at katastrofen venter? Det ville jo være like forførende enkelt som å si at man trodde på Gud og den katolske kirken under Inkvisisjonen, like enkelt som å lyge at man er muslim foran IS sin ideologiske bøddel.

Årsaken er nesten pinlig enkel, men også djupt alvorlig. Det handler om det viktigste av alt: Hva er det som gjør at vi gidder? Hva er det som får mennesker med grunnleggende grådighet og ville drifter til å stifte familie og gå på jobben hver dag, sette barn til verden, gi dem tro på livet? Optimismen er den viktigste drogen i den kulturelle utviklingen. Dere som nå forsøker å drepe entusiasmen og optimismen i livet til små barn, dere skulle antakelig vært brent på bål (javel, metaforisk), for det var hva de gjorde med folk som samarbeida med Djevelen. Pessimisme er Satans verk. Og Satan lever virkelig.

Jeg vet ikke at klimaet ikke forandrer seg. Jeg vet heller ikke at en eventuell klima-endring ikke er menneske-skapt. Jeg er ikke synsk. Jeg har ikke kommet reisende fra Marty McFlys landsby i framtida med et sjølsyn som jeg ikke har lov til å røpe for da vil Universet implodere. Men jeg vet at det ikke kommer til å skje noe som ikke har skjedd før, og de som lever når det skjer, vil bli lykkelige med sin verden. Klimaet er blitt vår gullkalv, det er en falsk helligdom, en avgud. Men klimaet har endret seg alltid, hele tida. Ytre forhold endrer seg fordi vi bor på en levende klode i et fysisk utålmodig verdensrom. Forskere tror for eksempel at om tusen år er Nord-Europa ubeboelig på grunn av kulde. Havet vil sluke mer CO2, ny is vil reflektere solvarmen tilbake til Universet osv, ting som inngår i den syklusen som klimaet alltid befinner seg i. Om tusen år har vi virkelig problemer.

arab det var uka si det 10 detalj1

Men tusen år er ikke i dag. Og når Operaen i Bjørvika blir liggende under evig is, da har det gått en haug med generasjoner som gradvis har vennet seg til en annen jord. Nye ting er funnet opp. Nye reiser er foretatt. Vår virkelighet vil bli like fjern for dem som det sunkne Atlantis er for oss.

Og enda nærmere i tid. Mine tipp oldebarn vil kanskje vokse opp i en verden som enten er mye kaldere enn vår eller mye varmere. Men den vil være virkeligheten for dem. De vet ikke om noe annet. Dette blir deres verden, og de kommer til å takle den like selvfølgelig som vi takler vår verden. De blir ikke oss. Bare vi er oss. Og vi er så redde for forandring at det muligens ikke er helt sunt. Tippoldebarna vil antakelig elske at det er 30 varmegrader i desember, de vil drite i isbjørn de aldri har sett, de vil føle at vannstanden i havet er OK og vannet er varmt. Vi kan ikke parallellføre våre egne idiosynkrasier over på generasjoner i en helt annen tid og en helt annen teknologi. Har du og meteorologene gått rundt og bebreidet vikingene for at de ikke tok vare på de varme vintrene?

Hvis klimaet endrer seg vil det oppstå mange ulemper og mange fordeler. End of story. Vi tilpasser oss begge deler.

En annen sak er forurensning. Forurensning er ei plage som vi må gjøre noe med. I stedet for å sitte og se på termometeret burde vi jobbe med å fjerne så mye forurensning som vi kan. Til det trenger vi økonomi og teknologi. Man legger ikke økonomien flat og tror at man kan skape et teknisk mer vellykka samfunn.

Men det viktigste er: Fear to bring children into the world. Det vokser opp en generasjon som tror at de ikke har en framtid. De kommer til å bli mindre interessert i utdannelse, de kommer til å bli mindre interessert i å stifte familie, de kommer til å leve i kulturell koma fordi ingenting egentlig er noen vits i. If the hoods don’t get you, the monoxide will. Klima-skremselen kommer ikke til å medføre voldsom forbedringsaktivitet bortsett fra hos noen Unge Venstre-folk fra de er 13 til de er 22. Klima-skremselen tar framtida fra oss, den river i ro og lykke, og det er fader meg komplisert nok å vokse opp i en fraksjonert informasjonstid om ikke selfie-gubbene i FN skal ødelegge den siste resten av tro og håp. FN er en forfallen institusjon. Alle vet at den ikke spiller noen viktig politisk rolle lenger (humanitært er det nok bedre). Nå kjemper foreningen slik alle karriere-systemer gjør for sin egen prestisje og viktighet. Fair enough. Men den truer barna dine, ufødte og unavna barn som skal vokse opp med en medie-pessimisme som kan komme til å drive dem inn i likegyldigheten.

Vi må bekjempe forurensningen og like eventuelle klima-endringer. 

Det er ikke ofte at dødskrampe-partiet SV fører til at humøret stiger, men i uka som gikk kom et virkelig trivselsfremmende forslag om at Norge skal innføre jentesykling. Det betyr foreløpig ikke at kvinner skal sykle med seksual- og medie-beskyttende slør, bare at de skal ha sine egne sykkelveier der det går an å ha kurv på sykkelen. Mange kvinner blir utrygge av raske menn i gule jakker og tights. De vil at Regjeringen skal lage små steinete Prøysen-veier der jinter kan ferdast med lommene fulle av markjordbær og øyne så klare som dagen. Jeg tror et PR-byrå har skissert SVs nye liv. Second House eller påvirkningsgruppen Afterlife har sagt at SV må stå for det nære og det fjerne. Lysbakken eller han andre som jeg aldri husker navnet på, kan stå for det fjerne. Og så kan de nye kvinnene fylle rollen som sjokkrosa smågrønt-bloggere med blomsterkurv og bomullstruser. Her kan vi vente oss spenende ting framover. Jeg tror det kunne vært nyttig om kvinner også fikk sine egne parkeringshus der de kunne bruke formiddagen på rygging. Kanskje også helt rette rundkjøringer for kvinner. I sjetteklasse på Tjensvoll får ikke jenter og gutter ha felles innegym  lenger. Likestilling mellom kvinner og menn avhenger kanskje av at de er minst mulig sammen. 

Tirsdag dukket Frp under den behagelige 10-prosenten på gallupen. Det er sånt som skjer når Robin Hood blir hoffnarr, men jeg syns ikke partiet skal fortvile. Det er der nede i idyllene mellom 10 og 3 prosent at den politiske trivselen finnes. Der kan man si hva man vil. Fortauskantene er for høye for pinnsvina. Vi må forby bankrenter og pant på ølbokser. Katter må gå i bånd på samme måte som hunder av hensyn til tulipanene. Alle skal få fri fra jobb hvis det snør. Nede hos romlingene mellom 10 og 3 sprudler kreativiteten. Dette vet jo egentlig Frp fra sin gloriøse fortid som populistparti, og partiets frustrerte realitetsofre burde være glade nå. Vi er mange som satte pris på oppfinnsomheten til det beskjedent utstyrte Frp, og vi ønsker partiet alt godt i fortsettelsen. Hva Norge aldri trengte var enda et ansvarlig sosialdemokratisk parti for folk som svært gjerne ville bli statsråder. 

arab det var uka si det 10 detalj3

Glede er det ikke i Forsvaret, som i forrige uke ble tatt skikkelig i nakke-vinklene fordi ivrige offiserer trodde at institusjonens oppgave var å late som om den lager soldater. Allerede nå bør jeg innrømme at jeg ville ha vært militærnekter om ikke sesjonslegen hadde funnet meg fysisk uskikket til skogplanting. Det er ikke fint å være soldat. Man lærer å ta liv og følge ordre uten å diskutere innholdet. Jeg er i mot begge deler, og hvis jeg noensinne havner i soldatuniform, vil jeg insistere på gruppemøte og sms-kommunikasjon med Geneve hver gang en offiser foreslår strevsomme eller militante ting som jeg er uenig i. Men hvis man ikke vil være soldat, er det uhensiktsmessig å la seg verve. Jenta som innbød til diskresjons-diskusjon da hun ble bedt om å bade på samme måte som mannssoldater under en feltøvelse, hun skulle nok heller ha meldt seg inn i den mistroiske og umedgjørlige Arild-hæren av kroniske autoritetsvegrere. Amnesty International er et fint sted. 

Før var Norge et pasifistisk land der soldater ble brukt som vakter rundt folkeparkene. Men hvis det er sånn at også nordmenn skal eksporteres til skikkelige kriger, oppstår den situasjonen at soldatene er avhengige av hverandres intuitive uegennytte. En som krangler på avkledning har liksom ikke skjønt det. Forsvaret er et hensiktsmessig diktatur, og den viktigste pedagogikken offiserer driver med er å trene godt oppdratte demokrati-barn til å følge ordre blindt, uten å bry seg. De som er uenige i det, burde begynt i et musikkorps. Der må man forresten følge både dirigent og noter, så der kunne jeg heller ikke ha vært.

Onsdag kom de voksne hjem. Det vil si at festbremsene Venstre og KrF stabbet litt irriterte inn i stua og fikk se hva Høyre og Frp hadde stelt i stand av budsjett-rot bare fordi de var uten tilsyn en liten stund. Vi pusta alle lettet ut, slik naboer gjør når foreldre stanser Hjemme Aleine-festen.

Det spennende nå er om norske velgere om tre år klarer å huske at de fikk en uvant, fæl følelse av panikk da Høyre-budsjettet ble avslørt i all sin naivitet. Det er ikke sikkert, for Jølle er et stikkord man for den norske velgeren. Den vimsete bikkja til Pusurs matfar er snill og koselig, men den har et uanfektet og uanselig intellektuelt liv. Jølle lever i øyeblikket og er den perfekte VGDagbladet-leser og den fødte Farmen-seer. Oi! Dama med den stygge shortsen datt i vannet. For en gøyal dag! Oi. En lastebil på Vestlandet havna nesten utenfor veikanten. Oi. Det er farlig å trimme i oppoverbakke! Oi. Sånn ser PST-sjefen ut naken på fjellet.

arab det var uka si det 10 detalj

Nei. Det siste er ikke sant. PST er riktignok et smuldrende prestisje-felt, men dama har ikke vist seg med photoshoppa Barbie-tiss ennå. I stedet bidro hun til den generelle uro og islamistenes sjøltillit ved å varsle enda mer terror med omtrent samme nøyaktighet som de påståelige ryktene om Mannens fall. Vi som bekymrer oss for at det vil skje offentlige halshogginger på Kvadrat hver lørdag, jøllet litt med disse framtidsutsiktene før vi glemte dem igjen. Men det kan være at PST har en visjon. For så lenge etterretnings-folka dikter opp terror, slipper islamistene å utføre den. Før måtte terrorister skremme oss. Det trenger de ikke lenger. PST holder frykten levende så lenge budsjett-diskusjonen pågår, og som ekstra bonus gir de også opplæring i hvordan en vellykka terror-aksjon i Norge burde være. Norge er perfekt for solo-terror. Bruksanvisning på nett. 

Flere mislykka tanker, men nå langt til havs og bare interessant for oss som lærte gammalnorsk i gymnaset og kan bøye mader. Det oppsto midt i forrige uke en forferdende forestilling om at Island kan bli et fylke i Norge. Det må ikke skje. Islendinger skal ikke påføres sivilisasjon. De skal vanstyre seg sjøl i et Tolkien-aktig usannsynlighetsland med ild og damp og fiskeri-sinne. Hvis de ble nordmenn ville filmkunsten forfalle og litteraturen bli borte og fotball-lagene deres ville bli fylt opp av vankelmodige drible-nomader fra fastland. Islendinger er vakre villmenn og naturfolk uten epletrær, og de bør fredes. Hold fast ved det. Vi jøller nok med mange ting, men vi må respektere islendingene.

Fredag: Bad karma is gonna get you. Fotballforbundet forsøkte å bli like upopulært som Olympia-toppen ved å foreslå endringer av tippeliga-systemet som antakelig bare er en lojalitetshandling overfor Erna Solberg: Vi vil ikke at du skal være aleine om dårlige løsninger, Erna. Vi skal gå sammen om en framtid som ingen vil ha. Færre lag. Flere finaler. Cupfinale på våren. Og ingen nakenbading. Det er vakkert, men dårlig tenkt, men egentlig burde Tippeligaen utvides til 32 lag sånn at også Brann kan få være med. Og egentlig burde det vært en del av konstitusjonen at alle tettsteder med egen ordfører og mer enn 30.000 skattebetalere har rett til et lag i Tippeligaen. De er viktig for samholdet. Det er viktig for bruken av dyre idrettsanlegg. Med mange nok lag kunne man faktisk ha tre tippeliga-kamper i uka, og fotballspillerne fikk en sjanse til å utøve yrket sitt i stedet for å jølle rundt i uvirksomheten.

Etter først å ha lest i den digitale provinsavisen Aftenposten at min elskede måned november er noe østlendinger må forsvare seg mot med alkohol og uteliv, oppdaget jeg nyheten om at sju av ti kyllingfileter er bærere av resistente bakterier. Når jeg tenker logisk bakover og forsøker å se for meg alle de norske hendene som har tatt i kyllingfilet, blir det åpenbart at så mange resistente bakterier er spredd rundt på dørslag og dørlister i norske heimer at de fleste nordmenn ganske sikkert er resistente mot dem. Dette er den nye kylling-resistensen. Vi har tatt i så mye forurensa kjøtt at vi tåler det. Derfor er ikke alle slektningene dine døde. Derfor kjenner du ingen som falt på kjøkkengolv og måtte i surstofftelt etter å ha flyttet filet fra pakke til panne. Men det kan gå ille med tilreisende fra land som strever med små problemer som ebola. De må holde seg borte. Vi er bærere av bakterie-DNA i dette landet, og vi muterer før du vet ordet av det.

arab det var uka si det 10 detalj2

 

Fredag var visst også dagen for Ingvild, hold ut! Eller kanskje lørdag. Ei jente som heller ikke ville ha kledd av seg i Forsvaret, hadde vært på byen. Der traff hun en antakelig påseila fredagsfrier som ville vite hva hun drev med. Ingvild sa som sant var at hun jobbet på sykehjem. Ah, du tørker rumper, sa skojaren sånn som skojare gjør fordi det er deilig å kunne si rumpe til ei jente på en fredagskveld, akkurat som å skrive pupp på VGDagbladet. Jenta gikk hjem og skrev i bloggen om idioten med den mislykka flørtinga. Det er sånt som jenter gjør. Du tror du er vittig, og før noen vet ordet av det står den pilssvekka humoren din over hele fronten på VGDagbladet. For den sentraliserte provinspressen fanget opp bloggen og gjorde en nasjonal verdisak av den. Og det endte foreløpig med at bondedattera Sylvi Listhaug, som virkelig ikke er i Regjeringen for å drive med teite Anniken Huitfeldt-imitasjoner, sa at Ingvild måtte holde ut og tørke flere rumper. Av pedagogiske årsaker ble også den oppsøkende livssyns-journalistikken utvidet til informasjon om at de som jobber på sjukeheim ikke bare tørker rumper. De gjør andre ting og. I framtida synger de for pasientene. Mens de tørker rumper. Vaske vesle brumlemann med klut og kost og såpevann. Ingen mann i dette land skal bli så ren som han. Ham. 

Men vi andre da? Vi med reine rumper. Hvordan skal vi holde ut daglig ukeblad-tøv forkledd som dagspresse? Vi kan ta tilflukt ved å krype inn i en anakonda, for i slutten av uka ble det avslørt at man kan overleve i den digre kvelerslangen. Denne nyheten kom samtidig med oppklaringen Gud har humor. Han har ikke noe valg. Det sto det ingenting om.

Jeg tror det var lørdag at Arbeiderpartiets løseste kanon etter Helga Pedersen slo til med et oppsiktsvekkende råd: Jonas Gahr Støre sa at Mette Marit måtte fortelle åpent om sin ville fortid. Alarm! Det skal man ikke. Hvis Erna ryker som statsminister, er det antakelig ikke på grunn av statsbudsjettet, men fordi hun var forlova med en afrikaner. Du skal aldri, aldri, aldri fortelle om fortida di med mindre mimringa er et litterært prosjekt og du planlegger å bli vår tids Sandemose. Den som forteller om sin ville fortid, får ingen sympati, bare noen halvkveda bisetninger om at åpenheten har hjulpet mange. Men ungene griner, ektefeller flyr å do med akutte magebesvær, ekser får nervesammenbrudd og må ta urtebehandlinger, for ikke å snakke om eventuelle foreldre og besteforeldre, tanter og naboer. I Mette Marits tilfelle ville detaljert fortidsvillskap ha ført til gledesorgier blant republikanerne. Og det er kanskje hva Støre er. Og han vil bli Norges første president.

Mot slutten av uka kom det også en annen påminnelse. I Norge er det sånn at hvis samfunnets foresatte mister popularitet, kan de ta en slags Fugelli: Du skal si mildt nedsettende ting om folk og be dem å ta seg sammen. Nordmenn lever med en kronisk dårlig samvittighet som rammer alle små folkeslag hvis de ikke får juling hver dag. Og til og med de ustyrlige hedonistene mumler trist «Ja, det er sant, det» hvis en eller annen billig-filosof sier at de må legge fra seg mobiltelefonen eller reise seg fra Facebook og løpe rundt en null. Denne helga var det helseministeren Fiasko-Bent. Han hevedet uanmeldt at nordmenn må ta seg sammen og bevege seg mer. I et land der løping og trening er i ferd med å bli en uhelbredelig psykisk lidelse var det ganske sært sagt, men folk biter på og sier «Det er sant, det» sjøl om de strengt tatt burde lest ei bok eller brygga litt øl eller sittet ned og snakka med barnet sitt – «hva er det nå du heter igjen?». Heldigvis er det sånn at ingen egentlig mener seg sjøl når de syns det er sant, det. Det er de andre. Med imitert selvinnsikt skaper et slags feika anstendighets-fellesskap. De innrømmer på egne vegne at det er noe galt med dere.

Begeistring for irettesettelser kommer til å vokse. Hvis Høyre går lenger ned på gallupen, kan Høie komme til å si at det var nordmenn som brakte ebolaen til Afrika og det var vi som skjøt Kennedy og senka Titanic. Ja, det er sant, det, Bent.

Nå skal jeg gjenta den sedvanlige livstrøsten min for sikkerhets skyld: Når vi har det bra, er det fortjent. Og vi fortjener å ha det enda bedre. Vi lever i et kaldt og vått land uten bananbusker, vi har hatt Kåre Willoch som statsminister og vi kommer aldri til fotball-VM mer, men vi har klart oss. Det skal vi være stolte av. Og så kan Høie gjøre det kan er betalt for.

Men Mannen står ennå. Og ett eller annet sted i Norge finnes det en geolog som angrer bittert på at han sa ja til å bli TV-underholdning.

arab det var uka si det 9

Det var uka si det – 9.–27-10–3.11, Om Mannen, ekspertene, den distraherende naturen, Stordalen. Og de.

 

Et motto for denne uka: Det er viktig å kalle voksne dumme. Det er viktigere å aldri kalle barn dumme.

Allerede mandag i forrige uke kom meldingen aom at det var innført forbud mot å oppholde seg ved Mannen. Ingen utenfor Romsdalen ante hva Mannen var, og sjøl antok jeg begeistra at man omsider hadde oppdaget landets best skjulte natur-ressurs, som er den norske mannen. Han som alle trodde satt Glava-skadd i en bi-hule og drakk billigpils fra taxfree-shoppen. Jeg trodde at dette betød at kvinner skal holde seg unna når mannen vasker opp og når han bader de minste, de skal holde seg i ro når han henter søleskadde plasterbarn i barnehagen og deler Paracet opp i atten like store deler. Kvinner skal forholde seg passive som gamle frp-ere når mannen leser Pippi på en litt forfina bergensdialekt som hermer Erna Solberg eller når han synger Byssanlull på Born to be wild-melodien eller omvendt.

arab det var uka si det 9 detalj

Det kunne vært en forfriskende melding til høstens mest sjølopptatte kjønn: Ta med dere kroppsfikseringa deres og de pinlige selfie-positurene og gå og finn et vann å løpe rundt. Menn har en jobb å gjøre, og den er intellektuelt komplisert og kulturhistorisk enestående. Gi en mann to bokser varehus-øl, og han er i stand til å danse en hel jule-rengjøring mens han underholder mindreårige barn med dramaturgisk frie framføringer av handlingen i «Saw».

Gjenta den uten å ty til dekorerte nettside-sannheter om kvinners fantastiske evner til multitasking!

Men sånn var det altså ikke. Advarselen om opphold ved Mannen gjaldt en fjellknaus i KLM-landskapet Romsdalen, for der var den i ferd med å dette ned. Ganske snart.

Nå skal jeg ta en del moro på forhånd, men bare litt av den. For i uka som gikk ble vi kjent med en norsk geolog med en slags Karmøy-dialekt og vanlig folkevett-skjorte. Han kom daglig med meldinger om at Mannen kom til å falle, inntil han midt i uka måtte innrømme at han kanskje hadde vært litt kvikk på labben. Dette kommer jeg tilbake til. Ikke av skadefryd, for ingen vil finne på å håne en skikkelig og beskjeden steinkjenner fra Nordfylket.

Men det er noe viktig her, og det skal jeg røpe med en gang. Det er så mange eksperter i våre dager at hvis revene kunne spise dem, ville vi ha mer Mikkel enn vi har mygg i Norge. En ekspert er en fyr som har lest i bøker hva som skjedde før. Egentlig er alle akademikere en form for historikere. Det andre lesere har tenkt, blir samla i bokverk, og studenter leser det og kaller det utdannelse. Det er veldig bra, for det står fine ting i bøker. Men kunnskapen gjelder fortida og Gerhardsen og Churchill og Ramses III. Nei, II. Når noen tror de vet hva framtida vil bringe, kaller vi dem for enkelhets skyld for snåsamenner. Og da snåsamenn hadde sittet rundt Mannen ganske lenge, oppdaget de at Mannen var en skikkelig vestlending. Han gjorde ikke det folk hadde trodd han ville gjøre. Da innrømmet geologen at det var ting de ikke skjønte her. De hadde liten erfaring med denne formen for knausing. Innrømmelsen var hederlig, og hver gang TV2 Nyhetene kommer trekkende med en ekspert, og det gjør de flere ganger hver dag, skal du tenke på snåsamennene og den beskjedne geologen i Romsdalen.

Tirsdagen opprant. Jeg har allerede røpet at Mannen sto. TV2 hadde direktesendt fra en nattesvart og tåkegjemt fjellknaus hele natta, men ingenting datt. Som meldinger fra en endeløs elefant-fødsel kom centimeter-nyhetene. Nå utvider sprekken seg med 1,5 millimeter i døgnet. Eller var det centimeter?

arab det var uka si det 9 detalj

Tirsdag var også dagen da en professor sa at man for all del ikke må gi barn nettbrett, for det blir de dumme av. Nettbrett er distraherende og intellektuelt skadelige. Den store ÅneiÅnei-Gjengen som alltid syns at endetids-varsler virker sannsynlige, sa åneiånei og spredte den eksotiske oppfatningen rundt i sosiale medier. Onsdagskvelden måtte jeg forklare en skremselsutsatt sjetteklassing om at han ikke kaster bort livet sitt når han sitter med ipad eller andre spill-verter. Tvert om. Han tilegner seg logikk, han øver opp motorikk, han lærer seg språk, han lærer seg valg-modeller, han lærer alt det som er viktig i verden, mens de som løper rundt i skogen, får sterke bein som de ikke trenger til noe som helst.

For ingenting er så distraherende for nordmenn som naturen. Tusenvis, kanskje hundretusenvis, av nordmenn har tilbrakt den viktigste delen av egen fritid på stubber der de velger å sitte og glo på bladverk og torvmyrer. De har sett den samme solnedgangen gjennom de samme bjørkebladene, de har sagt «ah nydelig» til litt kjølig kveldsluft, som om den var et budskap fra mesterens håndflater. Men det er bare luft. Det er bare trær. Mens dere går rundt og vasser i den samme tur-gjørma hver eneste helg, dør bibliotekene. Natur blir du dum av. Aldri lær barn å ferdes i naturen. Gi dem et nettbrett og lær dem å bruke det til intellektuell og motorisk utvikling. Og ikke link idioter på Facebook. Sosiale medier er et udanna kaos av skitt og kanel, og det er stort sett ikke mulig å si hva som er komla og hva som er drid.

Raset hadde ennå ikke gått.

Det gjorde ingenting. Tirsdag var for eksempel også den dagen de sosiale mediene eksploderte (imploderte?) av meninger om at fotballfrue ble oppildna av mor si til å vise tynn nyfødt-kropp på bloggen sin. Om det er det mange ting å si. Man trenger ikke lese bloggen til fotballfrue. Man kan la det være. Fotballfrue har ikke kommet hjem på soverommet ditt og stilt seg opp i stripper-positur. Hun har gjort det på bloggen. Det må hun ha lov til, og ordet er ignorere. Men ekshibisjonismen førte til at komikerfrue la ut på sin blott, jeg mener blogg, et bilde av sin egen etterfødsel-mage, og den var ennå rund! Sallan. En naturlig mage! Nå får dama fredsprisen! Og så la den ukjente komikermannen hennes ut et bilde av sin mage og si truse.

Jeg er ikke motstander av ekshibisjonisme, men jeg undrer meg på hvor den intense selvopptattheten kommer fra. Er dette det de kaller feminisme? Først en fb-melding om de stakkars barna i Gaza klokka kvart over tolv og så gruppebilde av skojne jogge-jenter som bader nakne i Mosiken bakfra klokka halv fem? Finnes det en sammenheng her? Er det en slags integrert frigjøringsprosess? Jeg tror ikke det. Jeg tror bare ikke vi noensinne skjønte hvor viktig ukeblader som Allers, Hjemmet og Alt for Damene var for mødrene. Det var der de fant hverdagen igjen, og det var der de leste Klara Klok om hvor flinke og snille de burde være. I dag har de nettaviser og Facebook. De fyller behovet for konstant tilbakemelding om hverdagslighet. Nyhetsformidling er det nok dessverre ikke. Men et slags kaleidoskop. Fargebiter i anarki. Frie framførelser av tilfeldigheter. Marie Simonsen er den herskende klasses Klara Klok.

For eksempel får jeg i hvert fall én gang i uka en oppfordring fra Aftenbladets litteratur-ansvarlige Jan Zahl om å spille Dragon City. Jord og himmel møtes. Men Mannen står.

Et annet eksempel på ballongifisert formidling av synspunkter: Aftenposten lanserte tirsdag med den kjente brask og den mystiske bram at en fyr spådde at alle hus ville bli grå, på grunn av trender. Grå hus? Hvor da liksom? Bortover i Tjensvoll-landsbyen vår er det riktignok et par grå rekkehus, et varsel om at beboerne hadde problemer med å bli enige om fargen. Jeg bor i et herregårds-rødt hus, og det blir aldri noe annet. Det er et gult hus i nabolaget, enda et rødt, et blått hus og selvsagt noen tradisjonelle hvite, for hvite hus har alltid dominert.

Grå hus føles kanskje oppfinnsomt nå. Når det er blitt 3/4 grå hus, vil det bli oppfatta som kjedelig å malehuset sitt grått. Da gjør man ikke det lenger, og så ler alle av de med de grå husene. Som Oddvar Brå sin hårfasong i en NRK-oppsummering av ski-karriere forleden.

Onsdag? Onsdag sto Mannen ennå. Det regnet på Vestlandet, og sprekken burde blitt skylt åpen av bekkene små, og Mannen skulle ha dutte hjelpeløst mot bunnen. Jeg liker det når Gud manifesterer sin forakt for kategoriske små mennesker. Naturen er religion, og den følger ikke en gang naturlovene, sjøl om den fant dem opp.

Onsdag hadde noen startet en kampanje for naturlige kropper. Nå er jo alle kropper naturlige i og med at de er. Dessuten er naturen dårlig vertskap for den som ønsker å framstå som sunn. Natur er å spise det tilgjengelige. Hvis en art havner i det store matfatet, blir alle eksemplarene av arten skikkelig gode og feite, og så formerer de seg verre enn katolikker. I et rikt samfunn skal naturlige mennesker være feite. I fattige land skal de være tynne. Det er naturlig. Slanking er unatur, det er manipulering av naturen. Det er ikke sånn at en naturlig kropp er en kropp som bare er slanka en del, men ikke så mye at noen blir lei seg av å se på den.

arab det var uka si det 9 detalj

Onsdag avslørte Facebook at Movember nærmer seg. Det er mennenes Halloween da de av rituelt veldedige årsaker gror seg til et utseende som ellers brukes av sosialt belasta monstre. Og skøyeraktige kvinner som ville ha nekta å spise kjøttkaker med ertestuing på Utsikten i Kvinesdal på grunn av høy harryfaktor og fare for smittsom trailersjåfør, de ler litt østrogent ved synet av mustasjer som om de hele livet hadde gått og ønsket seg ballegrep på Djengis Khan.

Men la oss være realistisk fordomsfulle. Menn med bart ser ut som om de sitter ved bardisken i et høyfjellshotell 48 meter over havet, de likner handelsreisende i tipakningsbokser med uinnspilte musikk-kassetter og bambus-ringer til å sette varme ting på. Året er 1986, og de har få venner og liten sosial forstand.

Torsdag: Slutt å klage på Halloween.

Den var lett. Ungene er riktignok blitt dumme av å sitte der med brettet sitt, og mange av dem er i følge såkalte forskere ikke i stand til å kjenne igjen mimikk fordi de har sett så mye på skjerm (det siste må være overdrevet. Det er større sjanse for at de voksne ikke lenger skjønner ansiktsuttrykk etter å ha sett seriene «Broen» og «Homeland»). Men Halloween-kritikken krymper. omsider Det finnes sikkert gjenstridige sosialistbrukere av resirkulert sykkel med ballongdekk, og det kan godt være at de mener amerikansk kulturimport vil føre til tusenårsnetter uten gammalnorsk-undervisning i videregående. Men de veltilpassa trend-snakkerne klager ikke lenger.

Jeg leser ikke alle kommentatorene som blir lenka på Facebook, men det ser ut til at de generelt har lagt seg på en slags silke-populistisk linje. De skriver om at nå må vi slutte å sabotere Halloween, de skriver om cellulitter, som de er tilhengere av. En og annen blogger skeiner riktignok ut og insisterer på at hun ikke vil se kjente kvinner nakne sjøl om de har hengemager. Men stort sett er kommentatorer tilhengere av det vi kan kalle den anerkjente samtid. Redaktørene har fortalt journalister at kommentarer selger bedre enn nyheter, så reportere av alle ytrings-kvaliteter mener ganske folkelige ting om verden. Utenfor dem står forskerne og insisterer fremdeles at alt det du gjør er sinnssykt farlig, og barna dine kommer til å bli blinde og få ryggmarkskreft hvis de ser hverandre i dusjen. Men kommentatorene er folkelige.

La oss forbli folkelige. La oss holde oss kjølige og fornuftige. Torsdag foreslo en eller annen spøkefugl at man skulle vannbombe Mannen for at han skulle falle ned. Det ville antakelig ha hjulpet lilke mye som om ungdommen kasta egg på ham fredagskvelden eller la toalettpapir i hagen hans. I den grad det er hager igjen på Vestlandet. Så ingen gjorde det heller. Mannen er i ferd med å bli et hedensk symbol for konfesjonell frihet.

arab det var uka si det 9 detalj

Torsdag var også den medisinsk oppsiktsvekkende dagen da Steinar J. Olsen i Stormberg feiltolket tidsånden dithen at det er blitt hederlig å forfølge sjuke mennesker med hån og trusler om fattigdom. Han sa at folk med lungebetennelse burde gå på jobb. Han sa ingenting om at spinngale ledere bør holde seg hjemme. Han sa ingen ting om at Helge Lund har vært for mye på jobb, og at det antakelig har gjort noe med ham.

Folk er egentlig for sjelden hjemme fra jobb. En menneskekropp er ikke en Stormberg-robot, den er påvirkelig av emosjoner og evolusjoner og usunn mat og drikke. Livet er omskiftelig som været. Alle ustabile mennesker kan ikke bli politikere. Noen av dem må være i arbeidslivet, men da må man ha respekt for deres fysiske og psykiske vankelmodighet.

Og produktivitetstapet er teoretisk. Det er jo ingen som innkaller vikarer lenger, og de aller fleste arbeidsplasser produserer det de skal sjøl om tjue mann er fraværende. Det blir to kunder mer i kassakøen på Obs hvis tante Tulla er borte med tomt hode og elendig væskebalanse, men omsetningen blir den samme. Aftenbladet fikk fortsatt betalt både abonnement og løssalg de fjorten dagene jeg lå til sengs med lungebetennelse og i følge bedriftslegen kunne ha dødd.

Det er et større problem at folk går på jobb fordi de ikke trives hjemme siden det eneste de kan gjøre der er å spille gamle syttitalls-cd-er eller se utspilte TV-serier. Det er trist at folk ikke liker seg i sitt eget hjem. Barn blir dumme av det.

Torsdagens absolutte skandale: Renée Zellweger har samisk opprinnelse, og hun har nå operert bort hele ædnan sånn at hun likner mer på en skotsk fårehund.

Torsdagens neste skandale: Etter at nyhetene hadde feiret at Telenor kunne vise til rekord-resultat, brøt hele mobilnettet til kommunikasjonsgiganten sammen i timevis uten at de skjønte mer enn en iphone-kunde midt i en mørklagt oppdatering. Fredag snakket telenorsjefen Baksås ut om følelsene sine og da at dette var veldig vondt. Mange er nok takknemlige for hans generøse åpenhet, som såvidt jeg vet falt sammen med schizofreni-dagene i Stavanger. Men ingen sa at det finnes en økonomisk regel som sier at bedrifter som reindyrker aksjonærene, er nødt til å skuffe kundene. Sånn er det på alle områder.

Fredag skjedde det nok et lite uhell hos det nye avisbudet (Facebook & Twitter). Facebook-venner oppdaget en oppsiktsvekkende nyhet om at Malmö skulle bytte ut alle gateskilt sånn at de også får tekst på arabisk og serbisk-kroatisk. De ble veldig oppbrakt og ga uttrykk for at det samme kom til å skje i Norge ganske snart. Det gjør det nok, men akkurat denne nyheten var avisa Sydsvenskans aprilspøk i 2005. Noen hadde enda en gang linka uten å lese. Folk som bruker det nye avisbudet leser nemlig ikke. De trykker Liker fordi de liker den som lenka kommer fra. Lenking på Facebook er et uttrykk for godt naboskap, det er et verdsettings-rituale. Hvis sosiale medier fortsetter som avisbud, trenger mediene egentlig bare lage titler. Hva tror DU?

I helga ga Petter Stordalen uttrykk for en gigantisk begeistring for at den heilnorske kystbussen som heter Hurtigruta, er solgt til briter, antakelig for at de skal fylle den med vann og vaske supporterskjorter i den. Stordalen er en entusiastisk mann, og jeg har alltid likt ham. Da jeg kom til Porsgrunn som journalistlærling i 1967, oppsto seksdagerkrigen i Midtøsten. Avisa hadde en redaksjonssekretær fra Grimstad, og han var i følge kolleger mer enn normalt interessert i Bibelen. Derfor anså han en Israel-krig som et nytt holocaust og sendte oss på gata for å spørre om folk trodde det ville bli verdenskrig. Jeg bodde på hybel hos Hjørdis på 85 år, og hun hadde opplevd kriger før og bega seg til butikken for å hamstre hermetikk. Her kommer poenget. På Bjørntvedt lå en hvitmalt liten kolonal som het Stordalen, eller som Hjørdis sa det: Stordarn. Pappaen til Petter hadde den.

Han var en flink mann, og da jeg i 1980 bodde i rekkehus på Stridsklev og var ett år hjemmeværende med to barn, sykla jeg forbi store panoramavinduer til Stordalens Minimarked, og i speilbildet hos minimarkedet oppdaget jeg at jeg så ut som en SV-parodi med romslige, hjemmesydde cordbukser og gutt med rolsestrikkegenser i barnesetet, og jeg bestemte meg for å bli en mann. Der gikk en liten Stordalen-sønn som het Petter rundt og rydda esker og jobba i pappaens butikk, og han var synlig iherdig og flink. Jeg var aldri overraska da Petter Stordalen ble en stor forretningsmann.

Siden på lørdag kom den kritiske timen da Petter Northug forhandlet med ski-mafiaen, og så kom de kritiske 90 minuttene da Liverpool fant ut at laget skulle glede ManU-supportere. Sjøl savner jeg Solskjær og lurer på hvor han ble av. Han er jo egentlig som Mannen i Romsdalen. Han kan ikke falle. Nå er det snart på tide at tåka letter, så vi får se ham igjen.