Månedlige arkiver: oktober 2014

arab det var uka si det 8

Det var uka si det–8 20.10–27.10 Enda mer ubåt, mer uro, enda mer høst

 

Now I greet you from the other side

of sorrow and despair

With a love so vast and shattered

it will reach you everywhere

(Leonard Cohen)

 

Satire er den reneste formen for kollektiv omsorg (jeg sa det).

 

Det går ikke an å ta høsten alvorlig. Den kommer om igjen og om igjen som en sukkerhøg tre-åring som forsøker å få applaus for spytting i kaffematen. Høsten er vakker, høsten er vill, men det er også en full førtiåring med vaniljeflekkete grådress på danskeferja. Høsten skjønner liksom ikke når det er nok. Av og til varer den helt til april.

Denne høsten kom om igjen i forrige uke. Alle jeg kjenner ble forkjøla, og alle syntes det var herlig fordi de har lest seg opp på sjølpinings-filosofi fra «Du er din egen skaper»-akademiet. Nok om det. Svensker hadde også problemer med å skjønne når det er nok.

Mandag fortsatte Sverige letingen etter det man omtalte i skiftende ordelag alt etter hvilket desperasjonsnivå formulerings-barbaren befant seg på. Allerede da var det egentlig klart for de med trivialkultur-kompetanse: Den som har sett komedien «Att angöra en brygga» skjønte umiddelbart opphavet til det parodiske bildet av noe på fjorden. Dette var en svensk programvareingeniør som forsøkte å styre den nyinnkjøpte kutteren “MSDoS” til lands uten seilføring, utstyrt med østersjøkreps og et båtførerbevis som han kjøpte på jernbanetoalettet i Skefteå. De tallrike Nato-tilhengerne holdt på at dette kunne være noe Putin hadde funnet på for å destabilisere Sverige, men alle vet jo at destablisering i Sverige heter Riksdags-val. Hvis Putin hadde gitt 15.000 kroner til Sverigedemokratene, ville nasjonen ha gått i oppløsning.

arab det var uka si det 8 ove

Så kom tirsdagen, og det viste seg at den mystiske mørkkledde mannen ikke var en russisk spion eller Jason Bourne, men ørretfiskeren Ove. I likhet med det svenske forsvaret fikk han ikke noe, men väderet var bra. Så innrømmet admiralen at marinen hadde løyet om hvor bildet av den mystiske seilbåten til ingeniøren ble tatt. Det var for å mislede fremmede makter. Man forestiller seg med andre ord at det russiske forsvaret sitter og leser Expressen mens de følger svensk TV4 for å finne ut hva som skjer i det landet de har tenkt å invadere med én miniubåt og en svensk ørretfisker.

Tirsdag kom også meldingen om at en svensk krigsbåt hadde seilt på noe. Mediene mente det var en russisk lyttestasjon mens den beskjedne marinen sa det var ei fyrlykt. Putin sa antakelig Perkele (som han tror er svensk), den fyrlykta kunne vi ha brukt til å finne krabbe. Så kom den mystiske Hardygutt-meldingen om at man muligens hadde mottatt signaler fra noe, og sjøforsvarets ledelse kjempet mot latterliggjøringen med blodskutt blikk og gråten i halsen, så den avkreftet ikke at det kunne være fra en russisk ubåt.

Norges svar på Fox News var TV2, som seilte rundt på Østersjøen som et langvarig overgrep mot forstandig journalistikk, for jeg fulgte ganske godt med, og ingen stilte spørsmålet: Hvorfor skulle egentlig russerne sende inn en ubåt i svensk farvann? Er det en form for politisk masochisme? Onsdag dukket det for eksempel opp et nytt mylderpublisert bilde av en ubåt, fotografert av en uengasjert svensk flegmatiker. Da han ble intervjua, svarte fotografen at ubåten seilte rundt i overflatemodus og var lett synlig i tre kvarter. Også denne ubåten fikk mediene til å bli russisk med spørsmålstegn. Med andre ord: Mens hele den svenske marinen og en hurtigbåt med utvalgte pressefolk lette etter russisk ubåt i håp om å starte en verdenskrig, skal russerne ha seilte en russisk ubåt rundt i nesten en time mens de nøt den friske lufta?

Vil Putin ha Sverige inn i Nato? Har han og vennene satt pengene sine på det i Betson?

For det er hva militærfarsen i Østersjøen har ført til. Svensk allmennhet, som ikke akkurat har funnet opp hockey-pucken, er blitt tilhenger av opprustning, og man leker seriøst med tanken på et svensk Nato-medlemskap.

Onsdag morgen spurte det nye ukebladet Aftenposten: Tror DU at ubåten blir funnet? Neida. Jeg tror den er en gul LSD-fantasi og at den flyr over Astrid Lindgrens grav med cellophane flowers og Lucy in the sky. Med diamanter. Og kiosk-kart. Og glassperler som det var meningen russiske soldater skulle dele ut til stockholmerne ved invasjonen.

Det var en skikkelig våt høstmorgen på onsdag, og den siste nyheten var ved nitida at et russisk skip med ubåthangar var på vei til Sverige. Siden dette skipet var betydelig mindre enn for eksempel ei humle, regnet russerne med at det ikke ville bli oppdaget, men dette var altså Sergei Donskijs skip, og han er venn med Putin. Internasjonale kilder uten egen faksmaskin eller fasttelefon melder at det antakelig er snakk om en femtiårsdag som kom litt på avveier, og at det er funnet halvtomme vodkaflasker, oppskrapte VISA-kort og oppblåste rosa kondomer i strandsteinene utenfor Stockholm. Det blir også spekulert i at den påståtte ørretfiskeren Ove egentlig er den kjente russiske etterretningsoffiseren Makarov som har opptrådt i en rekke kjente dataspill av Modern Warfare-typen og skal kunne snakke flytende svensk etter et opphold på Mallorca i 1983. Han kan ha vært plassert i kystområdet for å villede den svenske marinen, som onsdag også lette etter fire ørretsluker og ei ubrukt fiskerfille på havbunnen mellom Latvia og Sverige.

Det var en skikkelig våt høstmorgen, og Aftenbladet meldte at den planlagte Eiganestunnelen er dimensjonert etter biltrafikken for atten år siden. Vegfolka forsikret om at dette er tilsiktet etter Tjensvollkrysset-systemet, for man vil at trafikken skal korke seg allerede de første to dagene. Man planlegger nå å sette opp parkometre i tunnelen, slik at bilister i kø må betale for denne formen for parkering.

Men det var lokalnytt.

Ebolaen ble mirakuløst borte fra de digitale frontene etter at den norske hjelpearbeideren friskna til. Det siste vi hørte om epidemien var vel da pasientens far ble intervjua og sa at han hadde vært bekymra. Den antatt svenske ebola-pasienten på Arlanda viste seg å være den pensjonerte sportsfiskeren Ove, som fikk to kraftige nyseanfall etter å ha forsøkt å snuse Amphora pipetobakk i røykfritt område. Russisk etterretning er underetterrettet.

Sjøl bestemte jeg meg for å melde videre at jeg hørte to kvinner snakke svensk i bibliotekets første-etasje onsdag ved nitida. Begge kunne ha vært på jakt etter Narvesen-kart over Sverige som det skal være mulig å selge til russerne, siden russisk etterretning ikke har pc-er og følgelig ikke kan gjøre bruk av street-funksjonen i Google Maps.

Det er veldig oppmerksomhetskrevende å leve i et land i krigstilstand. Man skal også være i besittelse av ganske spissfindig psykologisk kompetanse for å skjønne verden: Når svenske admiraler og andre i beslekta verna bedrifter snakker voldsomt om trusler i strandkantene, skyldes det først og fremst den litt pinlige svakheten ved menn at de liker krig. Gutter som ikke er blitt forbarmet i barnehage, mangler impulskontroll og evnen til aggresjonshåndtering. De fleste land har samla opp fiendtlige menn og gutter i det man litt ironisk kaller forsvaret, og der lever de gjennom en livslang, egen virkelighet med irritasjoner, trusselbilder og fri paranoia. Av og til trenger de oppmerksomhet. Da starter sånne ting som annen verdenskrig.

arab det var uka si det 8 ove

Det forferdelige ved menn er at de liker krig. Når halve befolkningen har denne genetiske feilen, vil det før eller siden oppstå et katarsisk aggresjons-klimaks som fører til konflikter og tap av menneskeliv. Vi andre trenger ikke være med på denne galskapen. Vi kan si: Det er bare Ove. Og det er det faktisk.

Onsdag hadde svenskene til alt overmål en forblåst pressekonferanse i friluft der innsatssjefen, en forhutla liten komedie-skikkelse i båtlue, sa: «Tålamod, tålamod, tålamod. Och tålamod.» Det var fint sagt, for det fantes ikke noen annen informasjon, annet enn at marinens informasjonsmann sa at det skjedde undervanns-aktivitet i sjøen. Han hadde fremdeles ikke grunnlag for å tro at denne aktiviteten skyldtes en ubåt. Eller at den tenkte ubåten i så fall var russisk.

Hele aksjonen ble avblåst før helga av hensyn til overtidsreglene i marinen. Men det finnes ennå en russisk ubåt i dypet, og den samler flaskepant.

Onsdag fikk ipad2 sekserterning. Norge var i rute, i det minste.

Midt i uka kom også de to sammenfallende nyhetene: “Det blir kutt i kulturtilbudet for eldre”, og “VG legger ned bokanmeldelsene sine”. Man skal vokte seg for ikke å havne på widveyer når man kommenterer en sak som denne, men det er vel mye som tyder på at bok-lesere utenfor Lars Monsen-segmentet forlengst har forlatt den kulørte presse. Og hvis det er sånn at pleierne skal synge for sykehjems-pasienter, må det vel også bli slik at Narvesen-ansatte skal snakke om bøker for VG-lesere.

Som en oppfølger til eldre-romantikken advarte en sosiallærer på Hommersåk mot Facebook for barn i samarbeid med en oppsøkende ungdomsarbeider. Årsaken er åpenbar. Hvis barn lærer seg å behandle digitale tilbud allerede i skolealder, betyr det at de som skal lære sykehjems-pasienter data om 60 år, står uten jobb. Det vil si at en bransje er trua. Her må skolen kjenne sin besøkelsestid og heller true ungene til å lese papirbøker om forelska homofile 9-åringer som lever ut 39 år gamle barnebok-forfatteres drøm om hvordan barndommen skulle ha vært.

Ukas eldre-omsorg manifesterte seg også ved at Viking-treneren Jonevret fikk assistent. Som begrunnelse for denne doblingen av antallet sidelinjeskrikere ble det sagt at nå skal man jobbe steinhardt. Den er ny i Viking. Kanskje har Jonevret sittet hjemme og lurt på hva ordet var, men han fant det ikke, og så sa den udødelige Viking-ledelsen som har bestemt over grasmatta siden 1953, at assistenter vet sånt. Steinhardt, sa assistenten umiddelbart. På engelsk såvidt jeg har skjønt. Tacka fan, sa Jonevret begeistret, og dermed var Viking klar for et nytt serietap.

Torsdag. Jeg skal fortelle deg om torsdag. Da lanserte VGDagbladet eller Det Nye Aftenposten nyvinningen air umbrella. Det er en paraply som ikke verner mot regnet med reklametrykt plaststoff, men blåser vekk vannet. Det er noe som ikke stemmer der. Som vestlending vil jeg gjerne ha sagt at hvis vind kunne blåse bort regn, så ville Rogaland ha vært en ørken.

Torsdagens eldreomsorg besto i at en dame som het Hanne fikk grasat oppmerksomhet fordi hun skrev til den daglige ukepressen at det er for få kvinner med grått hår i Oslo. Jeg tolker dette dithen at bekymringene for klimaet, volden, Midtøsten og appelsinhuden aldri har nådd Oslo, og at det er på tida at kvinnene i hovedstaden får bekymringenes gråe hår på hodet og sitter mer inne og vever åkleder mens de blir filma av Norge Rundt. En kvinne over 27 år skal ha kvitnende utkanthår oppsatt i knute, hun skal snakke en dialekt som minner om traktorbrygga stikkelsbærvin med Nyco og hun skal smile over utsiktene til å bli 102 år, men fremdeles lys vevende.

I den forbindelse: Torsdag kveld var Erna Solberg bekymret for Ungarn. Vi som har venta lenge på at statsministeren skulle oppdage de gode grunnene til bekymring, pustet lettet ut. Hun ser i hvert fall Ungarn. Det er en begynnelse.

Mer eldre-nytt: Hvis du vil høre en kvalifisert mening om seksuell utnyttelse av kvinnekroppen, spør du ikke en strip-tease-arrangør fra Sandnes, og hvis du vil vite noe saklig om skattesnoking i pressen, spør du ikke en redaktør.

Torsdag kveld: En nettavis-front meldte: Kate trosset morgenkvalmen. Men en rekke intelligente kveldslesere spydde.

Det var også mot slutten av uka at Aftenbladet informerte om at Stavanger kan bli et nytt nedlagt Detroit. Dette angår også dere i andre regioner, for Stavanger kommer til å falle som den siste velstandsbyen i Norge. Det er vanskelig å se for seg hvordan moderne sivilisasjon skal kunne forsvinne. Det kan nok være at kvinner må slutte å kjøpe kinesisk-produserte t-skjorter og andre topper. Men trafikken til Forus blir likevel normal for der jobber kriseforskerne, kosmetikkbloggerne, informasjonskonsulentene, stressmestringspsykologene og alle alternativ-tannlegene som har flytta inn i gamle Statoil-kontorer sammen med monorail-kontorets 175 ansatte som feirer sitt 25 års jubileum med utdeling av Edison-drops. Stavanger-regionen kommer for all framtid til å være et ressursområde for folk som egentlig ingen trenger, og man kan ikke detroite sånne. Det unødvendige er evig. Rike etiopiere kommer om femti år til Forus for å lære hvordan man behandler bortskjemt stiv velstands-nakke med ingefæroppkok og gamle Miriam Makeba-lp-er. Vår kompetanse vil aldri dø.

Morgen-nytt i slutten av uka: Togene på Østlandet går igjen. Men jeg har hørt at hestedrosjene står stille. Det var ironi.

arab det var uka si det 8 ove

Fredag skulle fjellet ved Rauma ha falt. Det gjorde det ikke. Og det står ennå. Også Dovre står stille på tross av at akkurat dette utvalgte stykket gråstein skulle ha ramla ved uenighet, og det er et geologisk mirakel at Dovre har overlevd ett år med Erna Solbergs regjering. Verre usemje har det aldri vært. Hver eneste gang en eller annen minister kommer med forslag om at man vil stanse alle binders-innkjøp i offentlig virksomhet og gå over til billigere syltestrikker, bryter det løs et revolusjonært sinne som antakelig ikke har rammet Norge etter frigjøringa fra nazistene eller svenskene. Det er noe magisk ved regjeringer. Mennesker kan virke ganske oppvakte helt til de blir med i en regjering. Jeg var aldri veldig begeistra for de rødgrønne heller, men en så dum regjering som Solbergs kan aldri ha eksistert i Norge. Dette må det finnes konkret talldekning for, og dette må forskerne kunne finne ut. Vi er mange som liker rekorder, og denne kan bli uslåelig.

I mellomtida forsøker vi å roe nervene med meldingen om at Beyonces omstridte pannelugg har falt. Hun er ikke med i Ernas regjering. Sjøl om hun var omstridt.

Henimot ukeslutt slo den oppmerksomhetskrevende høsten til igjen. Like fullt sa landslagstreneren Høgmo at laget hans kan flytte fjell. Jeg har begynt å like Høgmo etter urettferdig mye misnøye basert på tap i fotball. Han er en fin fyr, en mann som ser det vakre i en fotballkamp sjøl om laget taper, som ett av lagene ofte gjør. Vi vet alle at profeten Khalil Gibran har sagt at cup er cup, og at det står i den sosialdemokratiske katekismen at veien er målet. Men vi lever ikke helt sånn. Vi tror at alt handler om at vi skal belønnes med at det blir fredag snart. Alle folk frykter arbeidsledighet, men alle sier hele uka at de hater jobben sin og nå er det heldigvis snart fredag. For Høgmo blir det ikke fredag. Han kan tilsynelatende betrakte torsdagens særegne evne til litt bagatellmessige livsstils-kruseduller, han er en rar poet som tror på vekst i verdighet. Ja, det låter rart, for ingen gjør det lenger. Men jeg tror Høgmo er en sånn mann. Jeg syns han burde bli statsminister og redaktør i Dagbladet.

Søndag fikk enda en mobiltelefon terning 6 i VG.

Høgmo bør overta der og.

arab det var uka si det 7

Det var uka si det – 7 – 13.10-20.10 Er det virkelig Fingall Olsson? Eller?

 

Forrige mandag var oppstandelses-dagen til det norske landslaget, som har levd i dødens dal så lenge at det luktet en uvøren rottejegers uvaska grovkjøkken av dem. Mandag ble de kalt «Høgmos helter» etter ha slått både Malta og Bulgaria, en prestasjon som i skisporten antakelig ville ligge på nivå med å snyte Qatar for den opplagte seieren i skiskyting. Kjælenavnet «Høgmos helter» er muligens inspirert av den gamle komedie-tittelen «Kellys helter», der usiviliserte autoritetsvegrere drar i krigen for å herje litt og stjele litt og ha det hippie-kult. Det er er ikke mange bohemer på det norske landslaget. Navnet «Høgmos helter» kan oppleves som en stygg ironi over et fotball-lag uten galskap og ødeleggelseslyst. Men OK. De vant jo, og de spilte overraskende. Jeg så bare en halvtime av kampen på grunn av leggetidene her i huset, men den var preget av den sorten friskhet som kan ramme mennesker uten håp og ære. Frihet er bare et annet ord for ingenting å tape, og de spilte fri fotball.

arab det var uka si det 7 detalj

Mandag kom også komedie-meldingen om at Stavangers ordfører vil ha tinghus sjøl om det skulle føre til at eldreomsorgen blir nedlagt. Min første innskytelse var at dama har sett danske TV-serier og identifiserer seg med kvinner med åpenbare adferdsplager og ondartet identitetsforskyvning. Sånn er det selvsagt ikke. Men ordføreren lider nok under en vanlig lidelse: Man blir så vant med å bestemme ting at man ikke en gang legger merke til hva den egentlige arbeidsgiveren ønsker. Politikerens arbeidsgiver er ikke NAV, det er ikke rådmannen, det er stemmekveget, den mengden med ulastelig, men uvesentlig lojale samfunns-mennesker som faktisk legger stemmesedler i urne og legaliserer en ørliten, privilegert styringsklasses overgrep. Å bygge tinghus i Stavanger ville være et overgrep.

Overgriperne er som regel beskyttet mot å bli holdt ansvarlige. Det skal jeg komme tilbake til, som St. Peter kommer til å si til navnebroren Petter Northug når trønderen ved innkjørsel gjennom Perleporten nevner at han muligens ikke har gyldig førerkort.

I følge Googles leserstatistikk bor de fleste leserne mine i Oslo, så jeg burde nok egentlig følge opp stigmatiseringa av Ullevål Hageby, men jeg skal i rein klikk-arroganse undre meg over utviklingen i hjembyen Stavanger. Mange oppjaga idealister stiller akkurat nå det teologisk spissfindige spørsmålet om det virkelig går an å bygge høyhus i Paradis (jo, det finnes selvsagt en ørliten bydel som heter Paradis i Stavanger, og Morten Abel pleide å bo der). Der har vi enda en «har de faktisk lov til det?!»-opplevelse, for det virker som om demokratiet har sendt seg sjøl på selvutviklingskurs og har oppnådd en uvirkelig katarsis som får de innvalgte til å føle seg som de utvalgte som kan ødelegge andre menneskers liv ved et banalt bystyrevedtak eller noe som likner betenkelig. Det er det samme som med tinghuset. Kan man legge ned omsorgen for eldre, sjuke mennesker som ikke har noe annet enn den offentlige forsikringsordningen og bygge seg tinghus? Står det ingenting i Grunnloven om at sånne politikere skal kles i sement og dumpes i Vågen? Det kan jeg faktisk ikke skrive, for sement kan oppfattes som en trussel og så havner jeg i tingretten. Omformulerer. Står det ingenting i Grunnloven om at sånne politikere hver juni skal tildeles fjorten kurver med råtne jordbær? Til 80 kroner stykket.

arab det var uka si det 7 detalj-2

Den kondisjonerte klasse som naturlig nok bor i Paradis, har også samlet seg til forsvar for et vanvittig dyrt konserthus som i følge Fremskrittspartiet bidrar til den offentlige fattigdommen i Stavanger. Redselen for Frp har gått så langt at Aftenbladet lørdag skrev leder om at huset var verd pengene, for «Et liv med bare hverdager ville bli uutholdelig.»

Dette kan se ut som et virkelig nifst resonnement som tar elitismen til et nytt eksistensielt nivå: Hvis vi ikke får nye dyre ting å leke oss med jevnlig, blir vi deprimerte, livet blir uutholdelig og det vil ikke være sjukehjem som kan ta seg av oss en gang. Men man må se på lederen som en bekjennelse; dette er egentlig et anonymt redaksjonsmedlem som bruker lørdagens leder til å snakke åpent ut om problemene sine på en måte som vil hjelpe mange andre. Det finnes kanskje flere som ikke kan unnvære nye konserthus og lider under det. Noen av de underholdnings-avhengige er til og med kristne. Men livet deres ble i sin tid helt tomt fordi de måtte lytte til Freddy Kristoffersen i det gamle konserthuset. De kastet seg i vannet nedfor Bjergsted og ville ikke leve lenger. Stavanger har riktignok et av Norges mest vitale bibliotek, men det holder til i et altfor gammelt hus. Stavanger har stilige kulturtilbud i Tou Scene, byen har revyscener, den har syvogtredve ishaller og en stadion som ingen besøker, den har overfylte breddeidrettsplasser, korps og band og pils-konserter med glemte nittitallsartister utendørs. Men uten et nytt konserthus til halvannen milliard vil livet være fylt til randen av uutholdelige hverdager, og man kunne like gjerne blitt tvunget til å drikke pappvin til sushien.

Jeg vet ikke hvem den ukjente selvmordskandidaten som skrev denne lederen er. Men vedkommende har hjulpet mange og burde få hjelp. Gi ham eller henne en korridorplass på gamle Sandnes Sykehus utstyrt med en nostalgisk kassettspiller og noen Neil Young-teiper. Humøret vil nok bedre seg. Man trenger bare komme ut av chablis-ens småblekkte storhetsillusjoner, så skjønner man at livet i seg sjøl er stort. Og at det eneste virkelig viktige er at noen tar seg av deg når du blir svak, sjuk eller aleine.

Tirsdag derimot. Plutselig kom meldingen om at Paven på vegne av en antakelig homofob Gud har sagt at de homofile har mye verdifullt å tilføre den katolske kirken. Forsøket på å knabbe de homoseksuelle fra protestantene var selvsagt sympatisk, men også litt sånn «mellomleder i sommerferien». Sjefen er borte, nå skriver jeg leder om at barnehagene bør servere rødvin på regnværsdager. Er dette Vatikanets versjon av Gorbatsjov (som misbrukte stillingen sin til å skape mye elendighet)? Kommer den tyske Paven til å legge ned Vatikanet? Blir det et multikulturelt kvinnesenter med egen kaffebar, fraværsskole og frilufts-bidet ved Petersplassen, og ønsker mannen egentlig å bli Den Siste Pave?

arab det var uka si det 7 detalj

Tirsdag satt Gabriel og jeg med et redselsfullt Google-kart på mobilen min (uvitende om at skoleboka hadde glimrende papirkart) og forsøkte å finne landene i Europa med hovedsteder. Det var et helsike. Nede i det irrasjonelle folkedypet som sekstiåttere kalte Jugoslavia med varm stemme, finnes det grenser som ser verre ut enn gamle knivspill på våt mark. Gorbatsjov må ha vært gal eller dritings. Han ignorerte fullstendig «King Lear» og prinsippet om maktvakuum og overlot til tilfeldigheter og krig et område som egentlig bare var en kronisk etnisk betennelse med antibiotikum-resistens. Det oppsto land på størrelse med husmenns åkerlapper – og det verste, dette skjedde rett før vi gikk inn i en tid da mennesker bruker iphone når de skal se på et kart. Var han klar over hvordan navnet Bosnia-Hercegovina ville se ut på mobilskjerm? Til og med på min Samsung Galaxy 5S var landet utilgjengelig for progressive briller.

Igjen må man spørre seg: Hva var det som fikk Gorbatsjov til å tro at han hadde rett til å kaste en halv verdensdel ut i et vanvittig kaos?

Tirsdag hadde verken VGNett eller DagbladLett sekserterning til en mobiltelefon. Jeg bare nevner det.

Mer selv-overvurdering: Tirsdag var dagen da Aftenposten med bramfri tro på egne ressurser ga terningkast til regjeringsmedlemmenes første år. Den ministeren som har gjort minst og smilt mest, fikk høyest terningkast. Forsvaret i Norge utvikles av Nato, og ideen om at verneplikten også skal omfatte flinke piker uten stort fravær har ministeren vel egentlig arva fra Arbeiderpartiet eller det i sin tid nymilitaristiske SV. Verneplikthet for motiverte kvinner er egentlig snork i bollen og vi ses til våren. Kjedeligere blir det ikke.

Onsdag morgen kom tittel-sammenfallene «Folket slakter Ernas favorittdamer» og «Kjøttdeigen vil smake annerledes». Om det kan man kort si at ministrene i bergenserinnens forvirra omgangskrets i hvert fall ikke kan kalles rødt kjøtt. Annerledes er ordet. Vi kommer snart til Helge Lund, bare noen småting først. Jeg ble sjokkert av tittelen «Big Brother sex-etterforskes» inntil det gikk opp for meg at TV-programmet muligens har hatt for lite sex og må svare for seg. I samme genre: Flinke piker vil ikke dele do med soldatguttene. De vil svært gjerne lære å skyte eller bombe muslimer i draps-pedagogen Stoltenbergs krise-oppsøkende laidback-hær, men å tisse i fellesrom er sannelig for umoralsk.

Onsdag morgen kom meldingen om at Helge Lund hadde sluttet i Statoil på dagen. Det ble påstått at han skulle bli direktør i et engelsk selskap der det ennå finnes folk å si opp, men jeg tror at han lengtet etter å sitte mer hjemme med Candy Crush, gå til tilfeldige Pilates-timer og kanskje bli gravid sjøl om han er voksen. Kanskje mener Helge Lund at han egentlig er en god mor og at lekeplassene er for kjedelige for aktive barn. Kanskje ser han for seg en framtid i FAU. Ærlig talt, ingen vil bli direktør i et engelsk selskap. Nyrepai.

arab det var uka si det 7 detalj-2

Til å begynne med ble Lund omtalt slik ellers bare døde og førtidspensjonerte blir – de var fantastiske i alt, og nå er de heldigvis borte. Statoil har gjennom ti år hatt mange store overskudd, og Lund hadde æren. Når strategene og akustikerne og geologene og elektrikerne og økonomene kom inn til Lund med sine gjennomarbeida prosjekter, nikket han på den geniale måten som bare Lund kunne, og for det fikk han en gigantlønn og bonus i tillegg. Når miljøvernerne og venstefolka og noen spredte ressurs-indianere kom og klaget på oljesand-utvinningen, sa Lund «Det gjør vi!» og for det fortjente han tittelen Norges Mest Vellykka Direktør, sjøl om han styrte i en bransje der konkurransen var mindre enn blant arrangører av vinter-OL. «Hele verden kjører biler med oljebasert drivstoff, halvdelen av industrien bruker olje som råstoff, for ikke å snakke om oppvarmingen. Hvordan skal vi klare oss?»

Seinere kom rusket i forgasseren. Det kunne gått enda bedre med Statoil. Lund måtte antakelig gå. Da ble vi minnet på det religiøse elementet i næringslivet. Hvis Lund måtte gå av som direktør, ble han samtidig belønna for det. Lederen er udødelig. Å være leder er egentlig risikofritt, det er en slags uføretrygd i gigantformat, en verna virksomhet med mangemillion-lønner. Det verste som kan skje er at lederen får en gigantisk fallskjerm, også når udugelighet tilsa at han egentlig burde ha betalt lønna si tilbake.

I samme åndedrett: Idrettsforbundets leder Børre Rognlien trakk seg og sa at det var fordi motstandere tok person i stedet for sak. Men i de aller fleste tilfeller er lederen saken. Er Rognlien egentlig en metaperson? Føler han faktisk at han ikke har et personlig ansvar, bare et formelt? De kan være nifse folk, disse lederne. De lever i en uvirkelighet som ellers bare finnes i barnebøker. Det var ikke min skyld. Skybert gjorde det. I Japan hiver direktørene seg på samurai-sverdet sitt når de har driti seg skikkelig ut. Hos oss klager de på alle andre.

I samme åndedrett: Torsdag morgen konstaterte Sir Harald Stanghelle at Erna Solbergs budsjett ikke fulgte opp løftene i statsministerens trontale. Vi må gå ut fra at Solberg ikke skriver sine egne taler, for det gjør ikke politikere. Tidligere journalister for dem. Men kanskje hun ikke kjenner innholdet i dem heller? Kanskje hun bare leser dem opp mens hun undrer seg over at Jensen gjesper? Og det gjør Jensen fordi hun syns sjefen er urimelig lite interessert i politikk, og derfor står egentlig finansministeren og tripper på dørstorken hennes. Dørstork er ok.

Fredag var den pinlige dagen da ufornuftens lojalister i den ny-kommersaliserte presse var nødt til å late som om skattelister er viktige for folk flest. Hvis ikke alle får vite hva Bjørn Eidsvåg og Einar Risa tjente i fjor, forfaller folket i uforstand. Det er et hykleri av bibelhistoriske dimensjoner. Det gidder jeg ikke skrive mer om. Men hvis det er så viktig at folk får se og vite alt, hvordan kan det være feil at noen hacker bilder på Snapchat? Det må jo være en videreutvikling av den journalistiske ed: Jeg skal fortelle alt, jeg skal vise alt, om alle. Jeg kommer tilbake til det.

For fredag sa Folkehelseinstituttets Camilla Stoltenberg at det antakelig er feil å fedme-operere folk. Vi burde heller sørge for at de får mer gym i skolen. Jeg tror virkelig ikke at mange vet hvor ufattelig mye trening som skal til for at et menneske med fedme-gener skal bli tynn. Det er ikke snakk om tjue minutter mer linjegym i femte klasse. Det er snakk om å gjøre trening til en dominerende, altomfattende livsform som overtar for alt annet. I tillegg må den fete ungen spise martyrisk mindre enn kameratene og venninnene sine i år etter år etter år etter år; det er forsakelser som krever en helgens sinnelag og en koma-pasients tålmodighet. Vi later som om alle folk er tjukke fordi de ikke kan oppføre seg skikkelig. Fedme er gene-bestemt. Det er arvelig. Når tjukke foreldre får tjukke unger skyldes det ikke at familien befinner seg i en slags daglig sukker&fett-frenzy, det skyldes arv. Egentlig slanke folk kan slanke seg. De lykkes. Egentlig fete folk kan også slanke seg, men ved en militant masochisme som ikke bare er umenneskelig, men antakelig mentalt usunn.

Når jeg trener, lager datamaskinen i trenings-apparatet en kalori-beregning. Hvis jeg sykler svett og støl i en halvtime, har jeg trimmet bort omkring en halvliter skumma melk eller appelsin-jus.

Trening er et nytelsesmiddel. Du føler deg opphøyet etterpå. Endorfinene gjør det, og den gode kroppsfølelsen er også så deilig at den antakelig er en synd. Men tynn blir du fader meg ikke før du slutter å spise alt annet enn gulrøtter og vann. Som 17-åring var jeg ca 185 centimeter og veide 58 kilo. Til og med jeg med de satanistskrinne genene sliter nå med å trene bort kilo. Jeg spiser nesten bare grønnsaker. Til og med jeg har mage. Så kan Camilla Stoltenberg si at de med fete gener bare trenger en halvtime mer gym. Det er skrivebords-klokhet.

Så kommer vi til den virkelig tynne jurnalistikken (jurnalistikk er den formen for formidling som fører til at bilder av pupper havner på nettfronter). Er det jentenes egen feil når bilder av tissen deres hackes til fremmede skjermer etter at de egentlig sendte dem til Snap-venner for å være litt kule. To hysterier oppsto rundt dette uskyldige tyveriet. Kripos la alt fra seg for i stedet å finne Snapchat-hackerne. Det var pinlig. Og så oppsto den uunngåelige Margrethe Munthe-vrien at nå må flinke piker slutte med å ta intime bilder av kroppene sine, og de må slutte å sende dem til kjæresten eller en som likner. Bør flinke piker ta bilder av tissen sin? Bør de vise bildene til noen? Hvis de er over 18 år og virkelig føler for det, skal de selvfølgelig det. Nakenhet er en ruvende form for kommunikasjon som gjør noe annet med mottakeren enn bildet av en halvferdig søndagsmiddag. I avisene i helga ble det også gjort vesen av menneskers taktile ensomhet. For mange mennesker berøres ikke, de mangler nærhet og intimitet. Nakenhet er nærhet, og det er for lite av den. Jurnalistikken formidler bare en sila form for naken storartethet som ingen trenger. Eksotisering av nakenhet er reaksjonært, men nakenhet som kommunikasjon er pionervirksomhet. Det vanligste kjennetegnet for et nevrotisk og menneskefiendtlig styrings-system er at det forbyr nakenhet. Men vi har det bedre når vi ikke lenger har noe å skjule. Her er jeg. Dette er meg. Nå vet du det. Skattelistene derimot.

arab det var uka si det 7 detalj

Lørdag og søndag gikk det krympende lille landet Sverige i oppløsning. Det var som å se hjernesvinn i utvikling. Det var som en ufrivillig blotting på Snap. En eller annen troverdig person med mobilkamera fotograferte noe som likner en isoporflåte i Østersjøen, og etter fotoseansen forsvant den. Observasjonen førte etter alt å dømme til resonnementet at en russisk ubåt truet Sverige, som er en del av Ukraina, og den var skadd og trengte hjelp. Søndag hadde galskapen kommet så langt at den svenske regjeringen samlet seg til krisemøte. Her har vi et land som er så fullt av tilreisende arbeidskraft at svensk ungdom jobb-emigrerer til det forakta nisselandet Norge for å kunne forsørge seg, og den svenske regjeringen har krisemøte om et uklart foto av noe som likner en farseaktig latvisk smuglerfarkost langt fra land. Søndag hadde man også sett en mystisk svartkledd mann i fjæresteinene i Sverige. Han ble fotografert på avstand av en annen varsler. Man innrømmet at skikkelsen kunne ha helt normale grunner til å befinne seg i nærheten av vannet, men han kunne også være i ferd med å okkupere Sverige. Han og den sunkne hvite flåten. Og kornsirklene. Og tempelridderne.

Før i tida fantes det noe som het folkekomedie. «Don Camillos lille verden». «Et forargelsens hus». De fortalte romslig om ting som kan skje når små samfunn og unormalt oppskaka mennesker møtes i felles dyrkelse av dumheten. VGNett: «Kontreadmiral: Jeg tror det kan være en form for ubåt-tårn.» Jag tror. Carola möter Martin Ljung. Är det inte Fingall Olsson som sitter der borta? Nej, han er död. Men han rör jo på sig.

Folkekomedie var noe som fantes da det eksisterte folk.

Det gjør det på en måte ikke lenger. Det finnes problemgrupper og nett-troll og uvettige ofre for feilaktig bruk av tall og alle slags nedlatende kategoriseringer av alle de som egentlig betaler hele greia, både med skatt og arbeid. De som med full rett spør: Kan de virkelig gjøre det der!? Kan de først bli stemt inn i regjering på grunn av bompenge-motstand og siden late som ingenting. Kan de gjøre uføre og sjuke enda fattigere? De kan det. Ikke bry det lille hodet ditt med ting du ikke skjønner. Se på puppene i nettavisa.

arab det var uka si det 6

Det var uka si det 6. 6-13.10 Frendspris og feika kjasbudsjett

 

Forrige uke hadde skolen høstferie, så jeg tilbrakte dagene med å skyte sønnen min i Black Ops 2 så blodet skvatt.  Jeg tapte. For de andre tilhørte uka de store tingene. Norge, som ikke er Norge, men en politisk oppnevnt, uavhengig Nobel-komité av alminnelighetssøkende politiske ekser, delte ut enda en pris til to som egentlig ikke har bidratt til fred eller nedrustning. Men vi liker dem. Nobels fredspris er blitt en slags Frendspris for sjølgode vestlige industriland. Vi har delt den ut til Obama, vi har gitt den til EU. Antakelig ville komiteen også ha hyllet Nato med en pasifistpris, men det ville vært litt leit for Sverige, landet der krutguben Alfred ble født. I år var faktisk Paven nominert, og det er ikke noe jeg har funnet på.

arab det var uka si det 6 detalj

Utdeling av livssyn er noe vi i det innadvendte Vesten alltid har drevet med. Før var vi hellig overbevist om at kristendommen hadde svar på store konflikt-spørsmål og ville løse alle sosiale og politiske problemer. Da ble misjonærene sendt ut til tilbakestående små steder som Afrika og Kina, mens ungene deres satt igjen hjemme og lurte på hvordan foreldrene egentlig så ut. Det var forsåvidt en streit ting. Gandhi reagerte riktignok på at fjerne naboer oppfordret indere til å drikke vin og ete kjøtt siden begge deler var forbudt for hinduer, men her hjemme skjønte alle at vi var i en særstilling i verden: Vi hadde alltid rett. Det er en hederlig sak å ha alltid rett. Uhederlig blir det først når man ikler seg den falske beskjedenhets tiggerkappe og later som om man er relativist. «Alle har like rett som meg, kanskje enda mer, særlig hvis de er fattige kvinner.» Vi må våge å stå for vår latterlige egenart. Den har mye bra for seg og.

Nobels Fredspris burde hete Vestens Fredspris eller Natos Avlatspris. I år ga vi prisen til en pakistansk jente og en indisk mann, og begge står for vestlige kultur-verdier og kjemper for dem. Jeg er jo enig i de vestlige ideene, for jeg er en sosial-liberal kvasi-kristen fra framstegslandet Norge der alle tabuer oppheves og får sin egen kirke. Jeg tihører en ørliten elite av kulturelle spydspisser, og dette er min fredspris. Det burde kommet tydeligere fram. Egentlig burde prisen hete Min Fredspris. Akkurat som Cola-flaskene. Arild. Dagfinn. Thorvald. Erna. Thorbjørn.

Forrige uke fortsatte den ganske kule krangelen om Ibsen-prisen til Peter Handke. Der gjentok prinsippet seg. Handke burde ikke fått pris, for vi liker ikke ham. Å gi Handke en dramatikerpris burde være like utenkelig som å gi Fritt Ords Pris til den nylig frikjente islamisten Hussain, en mann som verken respekterer Kardemomme By eller Humanetisk Forbund og følgelig burde sitte i et av disse norske fengslene som er for fine for utlendinger. Hussain er ikke utlending. Han er norsk. Ishockey-spiller fra Bjerke. Men egentlig er han utlending, for når menn med innvandrer-bakgrunn uttrykker seg på en måte som jeg og fredsprisen min ikke liker, da blir de utlendinger likevel.

Handke er dikter, og han fikk en pris for diktere, ikke for politikere. Men han kom helt klart i konflikt med prinsippet om at prisvinnere alltid må være noen vi liker. Vi gir ikke premie til allslags røvere. Northug kan ikke egentlig gå fort på ski, for han har fyllekjørt. I Norge har ikke Wagner laget fin musikk, for han ble likt av fire nazister en gang. Og Hamsun. En elendig forfatter.

arab det var uka si det 6 detalj2

Skikkelige skribenter og djupe filosofer vil alltid havne i de mørke myrene utenfor det allmennt akseptable før eller siden. Derfor vil de fortsatt bli holdt unna statsbudsjettet. Det har ennå ikke en post for underhold av filosofiske ekstremister, og ingen har gått inn for det heller. Journalister derimot.

Jeg skulle ønske jeg slapp å nevne statsbudsjettet, ettersom jeg helt ærlig tror at det bare ble laget for at Høyre og Frp skulle ha mye å forhandle vekk når Kristelig Folkeparti og Venstre kommer inn i bestastuå med sine triste moralistfjes. Det var aldri meningen at Norge skal bli sånn. Men hvis de to utskjelte, blå partiene skal få i hvertfall noe av det de mener med i budsjettet, må de hauge på med reaksjonær møkk som aldri skal bli virkelighet. Det er agn. Krf og Venstre kommer til å hisse seg opp som planlagt, og så sier Siv Jensen med et resignert sukk: «Ok då. Flott det».

Derfor går vi heller tilbake til forrige mandag, som var kuriositetenes dag. Norske forskere fikk nobelpris i medisin på tross av at de gjør forsøksmus til Clockwork Orange-ofre, Ica blir muligens kjøpt av Northug-bua Coop hvis bare Coop legger ned mange nok butikker og «slik skapes en dampende sexscene». Vi stanser der og kjenner etter. Har du dampet da/når du hadde sex? Jeg mener ikke svettet. Har du dampet? Har det steget tåke opp fra ryggen eller rumpa, og kan det være farlig å dampe under samleie hvis du er allergiker eller buddhist? Hva mener du? Fem eksperter og to dansere svarer. Linda oppnådde å lage kunstig snø da hun dampet under et lite planlagt utendørs-knall i Hammerfest i 1884. «Det føltes som et mirakel,» sier Linda til Dagbladet, som har front-teaseren «Gjett hva nakne Linda laget da hun hadde sex». Og samme dag fra Aftenposten, som jeg kaller Nye Allers: «Gjett hva pappa fant da han googlet mamma». OK. Jeg gjetter. Mamma var gift med en puma. Og pumaen var gravid.

Den glemte frelser Solhjell hadde en slags reinkarnasjon i forrige uke. Han tok til orde for en tverr-politisk redningsaksjon for pressen (journalister er de eneste som kan og vil redde Solhjell). Initiativet kommer i nesten god nok avstand til den gang Solhjell satt i en regjering som aldeles ikke oppfordret til tverr-politikk. Utrolig hva folk kan utrette når de ikke er med i regjering lenger. Solhjell hadde også en video-samtale med Snowden, som virkelig ikke var de rødgrønnes yndlings-panda. Han er født på ny. Jeg syns vi skal oppkalle en kirke etter Solhjell.

Mandag var også den dagen da Ap-medlemmet Khamshajiny Gunataram gikk inn for at Oslo-partiet må tenke nytt om sidemål og foreslo at halvdelen av alle læremidler burde være på nynorsk. Det var ei kul dame. Ikke bare for nynorskens skyld, men for at en fremmedkulturell engasjerte seg i noe annet enn sin egen evindelige etnisitet. Det ville vært befriende om alle dreit i om de var av innvandrerslekt og heller brydde seg om trikkepriser, bybane-traseer, høyhus på Jæren, stripping i Sandnes og ideer og løsninger for hele samfunnet.

Tirsdag var en pinlig dag. Da oppsto The Great Ebola Theatre til glede for gamle tilhengere av Fjernsynsteatrets absurdisme-periode på sekstitallet. Forestillingen slo til med luftstøtte og sekund-til-sekund-rapporter av sorten «Nå skal den gule ambulansen med den ebola-smittede norske kvinnen ha kjørt forbi en eldre kvinne med gåstol, og hun heter Edel Marie». Den konstante nyhetsovervåking er i ferd med å nå et parodisk toppnivå som kan gjøre det nødvendig at man deler ut medisiner i de store (jaja, resterende) redaksjonene hvis det skjer voldsomme samfunns-omveltninger som for eksempel hvis den kjente Farmen-bloggeren Thorleif plutselig slår opp med kjæresten Connie Beate fra sykdoms-reality-en 38 grader Celsius. Midt i Foppall.

Teknologi-nytt: Tirsdag hadde VG en omtale av mobil som bare fikk terning 4. Det kan bli en sak for PFU.

arab det var uka si det 6 detalj

Onsdag startet bra. På Facebook fant jeg en link om en tidligere Clinton-rådgiver (Wolf, Wolf!) som sa at halshoggingene i Irak er teaterforestillinger satt i scene av Vesten. De skjer ikke. En fin dag for de som husker filmen «Wag the dog», om PR-fyren De Niro som diktet opp en krig for å skjule at Presidenten hadde hatt sex med en pikespeider. Dama kan være inne på noe. Antakelig finnes nesten ingen ting. Hussain er en seriefigur og blir spilt av en utskrevet Hotel Cæsar-skuespiller. Men finnes Putin? Er Putin sannsynlig nok til å være virkelig? Og du sjøl? Er du kanskje bare en vond fantasi fra en sovende amøbes heftige mareritt?

Onsdag var statsbudsjett-dagen, da Jensen tok skatten fra de rike. Vi var enige om at ingenting bør sies om det, bare en generell ting: Man kan ikke vente at enkle mennesker skaper kompliserte ting. De som intet lærte, gikk ikke i en udugelig skole. De var rett og slett dumme. Dumhet er et undervurdert fenomen i et sosialdemokrati som insisterer på at inni er vi like. Det er vi ikke. Meget er forskjellig, og verre skal det bli, burde det hete i sangen.

Onsdag ga VG sekserterning til enda en mobiltelefon.

Onsdag siterer jeg fra Dagbladet: Da fikk Sandra nok!

Onsdag var en fin dag.

Torsdag startet nifst. Aftenbladet siterte en forfatter som mener at Nordsjø-dykkerne ikke burde fått erstatninger, for de feika sykdom og alt annet mas. Den nyheten var død da den ble født. Den var kremert før den forlot journalisten. Det er noen ting vi ikke kan godta at er sant. Å si at Nordsjø-dykkerne er simulanter er nesten som å påstå at Max Manus var en homofil nazist med egen konsentrasjonsleir i hagen. I årevis har alle pene mennesker sagt at dykkerne var urettferdig behandla, og at myndighetene var kjipe kynikere. Det er et engasjement som ikke kan reverseres.

På Vestlandet kom en enda større sensasjon: En jærbu ble teksta i en TV2-serie. Hele Jæren, som består av fjorten hundre lesekyndige og resten urinnvånere, raste mot forskjellsbehandlingen. Jeg syns all teksting er av det gode og minnes med glede telefon-intervjuet til en VG-kollega fra Uranienborg Terrasse som skulle skrive om allmenningene i Vest-Telemark og sa til intervju-objektet: «Jeg skjønner ikke hva De sier, Kvålen, De har sånn rar dialekt». Vi har rare dialekter i dette landet. Vi er i det hele tatt merkelige. Forskjellige, støtende kroppsfasonger og sjenerende diftonger. Journalister står overfor svære utfordringer. For ikke å snakke om fotografene.

Utfordringen denne uka var mediekutt i statsbudsjettet, som vi altså ikke skal snakke om. Men vi kan nevne at journalister har drevet så mye gjøn med Fremskrittspartiet og har et så fnisete forhold til Høyre, at regjeringspartene selvsagt ikke liker pressen. De vil ikke holde liv i en klikk med skap-SV-ere som egentlig syns Siv Jensen burde selge pølser på Shell-stasjon. De vil ha medier som er befolka med livredde løvetann-reportere og etiske anarkister som kjemper for å overleve med puppe-opium for folket og vanvittige klikk-tall. Det er ingen i Regjeringen som ville grine hvis Marie Simonsen ble borte.

Når journalistene roper at de forsvinner, de forsvinner, smiler Siv Jensen. The loser and I shall be later to win, for the times they are a-changing.

Fredag kom altså fredagsprisen. Fredag er en stor dag, en undervurdert dag. Pils. Rock. Taco. Fredspris. Fest i Vest. Folk er vennlige på fredager, og da en eller annen nettmedist viste fram dama som skal avgjøre om Northug skal unndras fra VM på ski, så tror jeg det var tilgivelsens lune latskap som lammet de fleste og gjorde oss medgjørlige. Fredag er den deilige dagen da folk til og med nynner til Postgirobyggets sanger. Avholdsfolk går rett og legger seg når de kommer fra jobb på fredag, for de orker ikke all den lykkelige promillen som legger seg over Norge som en anestetisk sky. Fredag var en perfekt fredspris-dag. Alle var lykkelige og skålte sjenerøst. Jeg så ikke én Jagland-vits.

arab det var uka si det 6 detalj2

Fra lørdagen husker jeg at Mette-Marit roste norsk ungdom etter at en eller annen ekspert på skjørlevned outa silkerampen fra Oslo Vest og fortalte at de unge rike drikker alkohol. Nå har fiffen starta med det og. Jøye meg. Skattekutt og drikking i tillegg. Men Mette-Marit skulle aldri ha tatt dem i forsvar, for egentlig er det sånn at medlemmer av kongehuset ikke skal snakke om noe annet enn norsk natur. De kan til nøds synge «Blåveispiken» med Titten Tei i arkiv-opptak, og de kan møte opp til skoleforestillinger med handikapte og nyfrelste, men de skal helst holde munn og passe på at de også vinker til de med Somalia-bunad i barnetoget. Det blir en trussel mot konstitusjonen og maktfordelingsprinsippet, parlamentarismen og likestillingsombudet dersom en kronprins interesserer seg for noe annet enn utendørs-seiling og dersom kona hans begynner å uttale seg om vestkant-ungdommens uforståelige alkohol-vaner, sjøl om hun antakelig vet ganske mye om dem. Kongehuset skal klippe fletta snorer, det skal fryse på seg prostatitt i Holmenkollen, det skal hilse politisk nøytralt på ordførere og IOC-medlemmer, det skal framstå som en salig gjeng neddopa, lobotomerte førskole-gamlinger uten forstand eller stemme. Men vi har et fargerikt fellesskap i Norge. Vi tåler at folk har en jobb som går i arv, akkurat som jobbene gjør i mediene, i næringslivet og i kunsten. Vi tåler at slekta til bjørkekongen Haakon fortsetter å engasjere seg i den norske allmennheten. Ikke som aktører, men som ivrige tilskuere. Vi hardnakka royalister vil ha en levende konge og en intelligent, men velstelt kronprins og kronprinsesse. Vi vil at de skal like seg her, for vi trenger dem vanvittig mye mer enn de trenger oss. Vi vil at det eufemiserte utlandet som vi egentlig bryr oss for mye om, skal se at det går an å ha et kongehus som funker utenfor de halvdødes sarkofager, vi skal briefe med et kongehus som ikke holder til på frimerker, men vaser rundt i samfunnet og bryr seg om ting.

Det gikk mot helg. En forferdelig helg uten fotball i England eller Norge, en landskamp-helg da Norge dessverre vant mot Malta. Jeg krysser fingrene. Det norske fotball-landslaget skal ikke til EM. Vær så snill. Jeg gruer meg til hver gang Høgmo skal si noe. Jeg forsøker å kikke distré en annen vei. Jeg ser ikke norske fotball-landskamper lenger. I ganske lang tid har jeg klart å late som om det norske fotball-landslaget ikke eksisterer. Det blir vanskelig hvis det drar til EM.

Søndag sa jeg dessuten til Gabriel at jeg heller ville dø enn å se «Farmen». Vi var en halvtime for seine til «Best av de beste», en anstendig sports-reality der ingen har nattkamera-sex eller dramaturg-styrte konflikter. Gutten trodde ikke på den suicidale besvergelsen, men regna med at jeg kunne ha slått meg sjøl i hodet med verktøy for å slippe unna den sivilisasjonens grav som «Farmen» representerer. Døden er nok ikke bra den heller. Men akkurat nå frykter jeg bare «Farmen» og Norges eventuelle deltakelse i EM.

Mandag morgen: Enda noe som likna sekserterning til mobil i VG, men denne gang var det faktisk en laptop, og den kom ikke fra Apple. Pressepris for gravejournalistikk i vente.

Heller ikke mandag morgen kom det brev fra Ortopedisk om at de vil ta ut den åtte centimeter lange skruen som står gjennom ankelen min. De skal bedøve huden, men skjelettet blir utsatt for naturlig utskruing. Det brevet kan godt ta litt tid. Med litt flaks sammenfaller den groteske operasjonen med Halloween, og så blir beinrangel-paranoiaen perfekt.

arab det var uka si det 5

Det var uka si, det – 29.9 til 6.10. Så kom OL-floka for alvor

 

I dag er det mandag igjen, og selv de engasjerte har egentlig glemt hele OL. Men tro det eller ei. Forrige uke var OL-floka. Da var OL-uka. Da skjedde den største politiske oppturen for hederlige populister siden EU-kampen i 1972; begivenheten som førte til at intellektuelle begynte å like bønder og utkantstrøk, en uventa eufemiseringsprosess som har gjort Norge til det landet det er i dag.

Jeg burde ikke sagt mer om OL. Istedet for å tie skal jeg hovere. Det finnes tre sannheter om Oslo-OL 2022:

Da IOC-topper kritiserte de grinende norske skijentene, det eneste øyeblikket av noenlunde innhold som vi kommer til å huske fra Sotsji, akkurat da var de personer uten ære og berettigelse i Norge. Midt i det som skulle handle om vitenskapelig opplading og NASA-presis smøring, overga skijentene seg betingelsesløst til en samlende sorg. Vi tilhørte menneskeligheten akkurat da. Ikke sånn at de andre ikke gjør det. Men vi gjorde i hvert fall. Sports-pamperne bomma på løypa, de glemte brystnummeret, de var i feil by og i feil århundre og markerte seg som nærsynte parasitter på idrettens egentlig reine ideer. Bli kvitt hele systemet. Og ikke bare i OL.

Det andre er: I så mange år har folk i Norge sett på at signalbygg og luksus-fenomener ble tilgodesett med milliarder, mens de tinga vi bryr oss om, ble satt under offentlig sparing. Det er ikke bare OL. Det finnes en djup og grunnleggende uenighet om hva penger skal brukes til i dette landet, og politikerne befinner seg på den ukule sida som til slutt måtte tape. Høyre-folk burde følge sin egen ideologi: Luksus skal betales av de private, ikke av offentlige midler. Neste gang noen trenger urimelig mye penger til et digert reklame-arrangement eller et stygt kulturhus, kan de gå til næringslivet og tigge der.

Det tredje er: De 35 milliardene til OL i 2022 avslørte to svære løgner.

1) Vi går mot vanskeligere økonomiske tider, for snart er olje-alderen forbi. Hvis politikere virkelig trodde på det de sjøl sier om hva som kommer til å skje med Norge de neste tjue åra, ville de aldri ha tenkt på OL en gang. Norge er ikke et rikt land. Norge er en skrantende oljenasjon, og det vi trenger er et skikkelig hus som tåler vind og vær når utfordringene kommer. Vi kan ikke komme sjanglende fra statusen som Nordens Kuwait inn i ei tøff framtid med elendige skoler, sjukehus og sjukeheimer. Når oljetida virkelig er slutt i Norge, blir antakelig konserthuset i Stavanger og Operaen i Oslo omgjort til provisoriske asylmottak fordi ingen har råd til å drive dem. Ideen om å arrangere et OL stammer fra den klassiske måten å lure seg selv: Nå er det ferie, og da får vi ikke hull i tennene hvis vi ikke pusser dem. Nå er jeg lei meg, så da gjør det ikke noe om jeg drikker meg full. Nå er jeg stressa, så da kan jeg i hvert fall ta en røyk sjøl om jeg har slutta. Vi oppfører oss som en fattig familie som tror at den har råd til bunad og smoking fordi Lillemus Mei skal stå til konfirmasjon, for da bruker jo folk penger. OL skulle liksom være den høytideligheten som opphever trivialiteten, og så har vi plutselig råd til alt. Sånn er det ikke. Folk reiser på to uker ferie til Spania og kommer hjem som nyskilte alkoholikere.

2) Og litt mer kuriøst, men egentlig ganske pinlig: Alle norske politikere har dedisert sin troverdighet til teorien om en klimakrise. Den skal i følge klimatologene allerede ha ført til at vinterne blir latterlig milde og våte, og det blir mindre snø. Hva som er tilfellet i 2022 kan vi bare fable om, men realister som virkelig tror på klimakrisen, satser ikke på et gigantisk idretts-arrangement som er avhengig av Lillehammer-forhold for å lykkes. Sotsji var en pinlig sportslig nedtur på grunn av varmen. Gjett hva 2022 blir i Norge. Vindrue-høsting i desember. Tippeliga-kamper hele vinteren. Beitegras i februar.

Den fjerde tingen, som ikke er så viktig, men ganske fnis fnis. Jonas Gahr Støre ser ut til å bli den nye Helga Pedersen. Han fabler i hytt og vær. Støre ble helseminister i en tragisk periode med blant annet skandaløse sjukehus-dødsfall på grunn av sviktende faglig konsentrasjon og dårlige rutiner. Jonas startet virket som sjef for helsa med å si at vi må finne oss i at folk dør på sykehus. Det var taktløshet på Mr. Bean-nivå.

Ap-lederen burde ha skjønt hva som foregikk og gratulert Høyre med en ryddig reaksjon på nasjonal misnøye, men den løse kanonisten sa at avgjørelsen var patetisk. Han kommer vi til å ha mye glede av. Han kommer til å si fryktelig mye rart, og Jens Stoltenberg vil rotere i den romslige Nato-bua si.

Apropos Sverige, som merkelig nok ikke er nevnt ennå i denne antakelig kriminelt subjektive oppsummeringen. Jeg tilhører de tre utskjelte skandinavene som ikke liker Astrid Lindgren. Som barn elsket jeg Pippi Langstrømpe fordi jeg var en hjernevaska romantiker som gikk rundt og trodde at småstein døde hvis du tråkka på dem. Barne-univers er sånn. Som voksen syns jeg Pippi Langstrømpe var en usympatisk drittunge som benyttet seg av billig eksotisme i en naiv småby for å skaffe seg sjøl urimelig status som anfører og var rik og sterk og arrogant analfabetisk. Men det var OK at hun hadde en far som var negerkonge. Det svingte av Efraim, en slags Syden-hedonist, en Spania-pensjonist, en slags Carl I. Hagen.

Så var det altså sånn allerede mandag i forrige uke at noen ville ta vekk ordet negerkonge. Det betyr at det et sted i Bakkafall går rundt svensker som tror at i verden finnes et Negerland som heter Kurrekurreduttøya eller hva det var, og der bor det ekte negre som ikke liker at de er negre, for de ville heller vært hvite svensker. De blir lei seg hvis Efraim er konge over negrene. Men Pippis pappa fantes ikke i en gjenkjennelig virkelighet. Han var et eventyrpåfunn, som draugen og nøkken og enhjørningen og Askeladden og hans diskriminerte brødre Per og Pål. Vi har gitt avkall på vår språklige edruelighet: Neger karakteriserer bare noen folk som har mer pigment i huden fordi den genetiske koden deres ble utforma på steder med mer sol enn på Vestlandet og i Skottland, som er fregnefolkets hudsarte opprinnelser. Det følger ikke skam, kvalifikasjoner eller udugeligheter med å være neger.

Det er forresten ikke alle tiggere som selger dop heller. Aftenbladet gjorde oppmerksom på det tidlig i forrige uke. Det er selvsagt sant, men jeg vet ikke riktig. Hvis man går veldig nøye til verks, er alle karakteristikker urimelige. De fleste tyske nazister var dritsnille folk, men så fantes det noen få torturister og konsentrasjonsleir-kommandanter som skjemte ut nazistenes renommé. Vi lever i en kaotisk verden der alle mennesker bare er seg sjøl og ikke kan sammenliknes med andre. Ingen gruppe-identiteter er akseptable. Mangfold er en forferdelighet som gjør språket ubrukelig. Vi har slutta å si og skrive neger, men i stedet sier vi afro-amerikaner eller farga. Farga tar også utgangspunkt i hudfarge, og det samme gjør afro-amerikaner. Hudfarge er noe man skal late som man ikke ser, og hvis man ser den, må den aldri nevnes. Alle folk, alle forhold, alle avarter og variasjoner kan beskrives i detalj. Fordi vi er travle fast ansatte med to kilo hjerne og tre unger i danseskole-alderen, anvender vi generelle karakteristikker. Det er det de relative begrepene ble laga for: De beskriver ting slik de i hovedsak oppfattes. De beskriver ikke etisk kompliserte konfliktforhold.

arab det var uka si det 5 detalj

Som et varsel om alle tings uforståelige mangfold sa en eller annen parlamentarisk anfører nesten midt i den populistiske uka at Frp vil se på muligheten for gratis buss og tog. Jeg har egentlig sagt nok om buss også, men igjen: Jeg skal hovere. Frp er et psykiatrisk interessant parti som åpenbart har glemt at det ble starta for å minske offentlige utgifter. Nå går det muligens inn for at man godt kan betale egen-andel ved sykdom, men kjøre gratis til Oslo med tog, sånn at man får råd til å leie bil på Oslo S. Disse folka har ikke bare blitt ramma av alvorlig, kollektiv personlighetsspalting, de har også gått seg vill i den tvilsomme teorien at hvis ting er gratis, vil folk bruke dem. Hallgeir Langeland har lurt dem. Når Frp-ere først mister gangsynet og griper til sosialisme, gjør de det skikkelig.

Folk gjør ikke det. Når jeg ikke tar buss, skyldes det ikke de 17 kronene. Bussene er ukomfortable på den andre sida av uverdig, bussjåførene kommer muligens fra Warszawa-paktens traktor-akademi og kjører som fulle sjøfolk eller blinde romvesener og bussrutene fører deg bare til ett sted, og det er sentrum. Jeg kommer aldri til å drasse med meg en pc-ryggsekk og fire Rema-poser på bussen. Da jeg brakk beinet, måtte Monica handle også tunge ting. To ganger prøvde hun buss, men armene ble så lange at alle genserne måtte kastes. Resten av de seks ukene jeg ikke kunne kjøre bil, handla hun med taxi eller hjelp av familie. Å ta med handlepose på buss er en definisjon på fattigdom eller alkoholisme.

Tirsdag fikk enda en mobiltelefon terning 6 i VG. Jeg bare nevner det. Det føles som om å bli ledd av hver gang.

Onsdag morgen var jeg ikke interessert i noe, for kjøkkenlampa gikk istykker på den måten som skjer med 48 år gamle ting når plastmaterialet smuldrer og likner på virtuelle brødsmuler der de ligger på golvet med beina i været; trøstesløse, uskjønne petroleums-lik.

Ny lampe ble ubeskrivelig tungvint opphengt etter at huset var tomt for folk som sier at de med ankelbrudd ikke skal klatre i gardintrapp. Jeg fikk likevel med meg at det er oppdaget en utvekst på Saturns måne, men ikke en gang i VG ville Saturn snakke ut om dette med en imponerende åpenhet som ville være til hjelp for mange. Mellom de traumatiske forsøkene på å se to millimeter brede skruehull med progressive briller leste jeg også at Norge er utpekt til det beste landet å bo i for eldre. Det er nok fordi de har muligheten til å flytte til Spania. E der nogen frå Ålgård her? Ja! He dokker det bra? Ja. Best i verden. Akutt sosiologi. I løpet av klatreturen med skrujern ble jeg beriket både i astronomi og sosiologi. Nyhetsstrømmen er i sannhet rik.

Onsdag ble det avslørt at Idrettsforbundet, som antakelig ble oppretta til beskyttelse av folkehelsen den gang det fantes folk i Norge, har brukt et hemmelig beløp på First House. Det er litt rart. Det kan se ut som om organisasjonene med dårligst omdømme har brukt profesjonelle PR-byråer for å komme dit de er, mens de vi liker har fiksa ting sjøl. Hvor mye har Den Norske Bank brukt for å bli Norges mest forhatte kreditt-institusjon? Norwegian må også ha vært innom PR-bransjen. De støtta seg opprinnelig til det kranie-utvidende kramkar-smilet til Kjus. Han var på en måte omdømme-industriens snåsamann. Antakelig var det First House som fant på at flyselskapet skulle sette igjen passasjerer på vent i New York, for trendfolk syns at New York er en kul by der man oppholder seg for kort tid av gangen.

arab det var uka si det 5 detalj

Onsdagen var også den dagen da de tok kyllingen. Fra det sunne menneskets salat-tilbehør ble den flytta til giftskapet.

Kylling var egentlig det siste man kunne spise. Onsdag mente ekspertene på sesongbetont kullfyring av grill og ren kjøkkenbenk at resistente bakteriers DNA antakelig overlever norsk koking, og derfor kan dette arvestoffet samle seg opp i tarmen og føre til mutasjoner. Du kan bli kylling. Du kan bli en overvektig bakterie. Eller de skøyeraktige tarmbakteriene dine, som ikke utretter annen skade enn at de produserer mye luft hvis du sitter åtte timer i bryllupsmiddag, blir brått X-bakterier og farter rundt i tarmsystemet med diplomatisk immunitet og skarpe negler.

Så hva skal vi spise? Du kan steke kyllingen til den må serveres i urne. Det går an. Fisken er full av bunnstoffer og bakterier fra fiskere som ikke vasker hendene etter hver gang de har tatt i nota. Den må antakelig vaskes med salmiakk. Grønnsaker er fulle av metaller og gjødsla med granulert listeria og koli. Rødt kjøtt er for gamle folk, for det får du tarmsykdommer av. I brød er det antakelig akrylamid. Hva med kalkunen? Er den også resistent mot apotekernes raseri? Og hvorfor kan vi ikke få en manuell bakteriesmekker som tar livet av småkryp på den voldelige måten? Hvorfor har ikke folk en klissete bakterie-tape som henger i taklampa og fanger resistensene? Vi trenger en løsning fort.

Fredag ble det avslørt at en Walraff eller en Snowden hadde vært på ferde i pelsdyrnæringen. Jeg likte Günther Walraff. Han skjøt ingen, han halshogde ingen, han bare infiltrerte dem med sin uimotståelige alminnelighet og fortalte hva som skjer når det offentlige ikke ser på. Jeg liker også han fyren som tok parti for pelsdyra. Det kan godt tenkes at burfarmere har rett til personvern. Men jeg syns ikke akkurat personvernet er det viktigste ved dem. De driver en lovlig, men utrangert næring som utfordrer anstendigheten. Anstendigheten må av og til komme på besøk. Anstendigheten har vide fullmakter.

Aftenposten konstaterte i den populistiske uka at levestandarden stiger i Norge, og siden den gamle nyhetsavisa er blitt et oldis-trendy ukeblad, spurte den også: Men er vi blitt lykkeligere? Hva mener du? Det er som å spørre om du ble tynn av å nyte solnedgangen. Meningen var aldri at vi skulle bli lykkelige av levestandard. Vi skulle få et verdig liv uten materielle savn. Lykke er noe annet og antakelig helt umulig. Lykke er en slags koma, det er en tilstand av utopisk, stilisert dumhet, en konstant følelse av behag som bare rammer dop-brukere.

arab det var uka si det 5 detalj

 

Forståelsen av lykke er en ond ironi som rammer deg når du er svakest: «Å nei! Jeg er ikke lykkelig! Å herregud!»

Vi andre driter i det. Lykke er for pyser.

I slutten av uka vår kom den gode ironien i form av 19 varmegrader. Oppgjøret om Norge og vinter-idretten var nettopp avslutta, og det stae, det heroiske og evindelige feiret seieren sin med steinkåt småfugl, bristende roseknopper i hagene og en varme som man i gamle dager ville ha jublet gråtende for om den kom i fellesferien. Folk i Norge snakker normalt for mye om været. Bortsett fra hver gang det skal arrangeres OL. Da blir været ikke nevnt. Som en sur gamling som er lei av å bli ignorert av indolent ungdom, tok været revansje allerede lørdag. Snakk om meg nå, din tosk.

Ytringsfriheten måtte tåle mye litt hemma aggresjon etter at IS-tilhengeren Hussain ble frikjent for trusler. Folk burde slappe av på det. Dette tar vi igjen. Når Hussain kan hedre tortur og mord uten å bli forfulgt av straffeloven, er det fritt fram i kommentarfeltene. Nå kan du si hva du egentlig ville si om muslimer, om tiggere, om seksuell beskjæring av barn, om damer med sutreblogger, om svinekjøtt-feighet i barnehager og halal-drepte lam i høstkålen. Den viktigste grunnen til at Hussains udiplomatiske ytringsfrihet måtte vernes, var at vi endelig skal slippe unna de pripne folkehøyskole-lærerne som mener at folkeslag som er større enn oss skal vernes mot humor og hån.

Mot slutten av uka og i stråleglans: I fin formasjon etter Frp kom også de svimeslåtte Ap-politikerne i Stavanger med et slags løfte om gratis buss, et desperat prestisjeprosjekt som kommer til forfølge oss som et politisk spøkelse i det halvåret ordningen varer. Når bilkøene fremdeles er like lange og de som tok bussen uansett, ikke betaler lenger, vil realitets-orienteringen i intellektuelt svake miljøer nå besvergelsenes nivå. Dette bør du glede deg til. Nesten tomme busser, anstrengt økonomi, skøyeraktige rushtids-køer og Frp-politikere som forlanger at landbruket skal betale for inntjeningssvikten i kollektiv-næringene.

Det ville vært enklere å bygge vei.

Det ville vært nesten uanstendig mye mer nærliggende å bygge vei.

Men de tunge, ubeskrivelig naive omveiene i Stavanger er sånn: Folk skal kjøpe håndverker-deodorant og dusje tretti sekunder kortere og redde miljøet. Miljøet har det egentlig fint og avler roseknopper i oktober, men hvis vi unnlater å kjøre bil én time på søndagen, vil bilkøene i ukedagene bli borte. Stavangerfolk skal ikke lenger olje sykkelkjedene, de skal ikke puste ut CO2, de skal vaske seg med tørt sandpapir, men de skal fortsatt reise til Syden tre ganger i året med fly og gi penger til spanjoler og italienere som kjører scootere med fri eksos.

Vi er latterlige. Vi har tapt kulheten.

Viking er på vei ned.

Sandnes og Haugesund er på vei ned.

Rogaland har mistet framtidstroen og karmaen. Det er sannelig ikke rart. Dusje et halvt minutt kortere?! Jøye meg.