Månedlige arkiver: september 2014

arab det var uka si det 4

Det var uka si det – 4. 22.- 29. september. Da høsten kom.

 

Det var den uka da jeg besøkte kulturen i Aftenbladet og fant ut at nå er det ikke bare arbeidsledige hipstere og sinte fotballspillere som har IS-skjegg. Moten sprer seg slik Barbie-trender gjør til folk med hensiktsmessig dannelse og fleksibelt selvbilde. Fordelen ved IS-skjegget er at det funker som mannens slør. Man kan ikke egentlig se hvem vedkommende er lenger, og i Aftenbladet satt det for eksempel en fyr som påsto at han var Gregor Johannes Lindøe og benyttet anonymiteten til omsider å slå fast at institusjons-avisen Aftenbladet er blitt bedre som fattig enn den var som rik.

Jeg har sett bilder fra mellomkrigstida, og da hadde mange unge menn Hitler-sveis, for de ante ikke at den kule tyskeren kom til å tape krigen. Det kan bety at også IS ligger tynt an. Alt går fortere i våre dager, og det varer nok ikke lenge før bare glattbarberte Aqua Velva-menn ikledd hvite pologensere og lilla Lions-blazere oppfyller moskeene med muntre drikkeviser og pokerspill.

arab det var uka si det 4 detalj

Jeg må si noe om været. Det er tross alt det vi interesserer oss for. Dette var den uka da høsten kom. Torsdag sto vi en liten gjeng foreldre ved flomlysbanen på Tjensvoll og så en kamp som enten var mot Tasta 03 eller Madla 03 (uenighet i familien), og før kampen var slutt, hadde et hufsekjølig, men poetisk mørke lagt seg rundt oss som en synlighetskappe. Jeg kikket fornøyd på en annen pappa som leste tankene mine og sa: «Det er godt når høsten kommer». Folk i vest liker høst. Den oppfyller forandringenes lov. Skiftene kommer kvikkere enn moderne «Hamlet»-scener. Det skulle for eksempel ha regnet hele dagen den torsdagen, og bare en halvtime før skylte ustoppelig overflødighetsregn gjennom de siste sommerblomstene som når politiet spyler utidige demonstranter. Men ti minutter før kampen startet lysna himmelen i vest, og en halvlun anerkjennelse la seg over den blaute grusbanen der fotballsko i størrelse 36 fort tråkka seg surpete.

Høsten er ei flott tid for grunnfjell-fotball. I løpet av sluttmånedene i sesongen kommer spillerne til å bli så blaute og bli så kalde at mødre av alle kjønn vil spå langvarige ekstrem-forkjølelser med patos og vitenskapelig støtte. Men ungene er like friske.

For meg er det som å se ManU spille. Det man kaller nivå er antakelig litt forskjellig, men til gjengjeld har kampen på flomlysbanen i høstmørket noe som TV-fotballen ikke har: En velsigna uensartethet, en rørende variasjon i spillestil og fokuseringsevne. Et rikt og vakkert mylder av feilspark, sleivspark, reine bommer og uventa, overraskende vinkelskudd som bare skjedde. Ennå respekterer guttene på laget forskjelligheten og det som er hvert menneskes personlige evne. Over skolen sitter den gneldrende lille høyrepolitikeren Røe Isaksen og forlanger uniformering av barn som er mer personlige enn livets dager og markblomstenes DNA. Men på fotballbanen på Tjensvoll er det ennå sånn at sjøl om alle gjør sitt beste og sjøl om alle har som mål å score de fleste og de flotteste målene, så er samholdet og fellesskapet det viktigste. Og det er ikke tull. Disse guttene klager ikke på en som bommer på ballen foran åpent mål. De kommer med oppmuntrende tilrop. Det er helt sant. Og jeg er egentlig en ødelagt mann som banner inni meg når de fra Madla eller var det Tasta scorer, men jeg har lært å holde kjeften min. Kamplederen er også en ivrig mann som roper gode råd over banen som en gud utenfor maskinen, men hvis en gutt rynker brynene fordi han blir misfornøyd med seg sjøl, sier han: «Hei. Smil. Ha det moro.»

arab det var uka si det 4 detalj2

Jeg er frelst. Av høstmørket. Av været som ingen bryr seg om. Av humringa langs den skumrende fotballbanen og ropene fra voksne menn som kan lede uten å fordømme.

I uka som gikk fortsatte OL-debatten som en langvarig mageinfluensa. Akkurat når du tror at du har vært på do for siste gang den dagen, kommer det enda mer drid. I dette tilfellet fra demokrati-røkteren Frank Aarebrot som hevdet at nå må Stortinget overkjøre folket. Han må ha vært i Kina.

Jeg skal nå komme med en høytidelig erklæring. Jeg skal ikke skrive om Jonas Gahr Støres tenner i undermunnen og hans skrekkslagne forhold til kontantstøtten. Men Arbeiderpartiet er i ferd med å gi kontantstøtte til Marit Bjørgen for at hun skal bli enda rikere. Det er fælt.

Det viser seg at det vanligvis lettlurte norske folk ikke liker milliard-gaven til skistjernene så godt som Støre. Endelig, som om en eventyrnasjon av forgifta torneroser plutselig våkna av dvale, vil ikke nordmenn betale milliarder til allerede rike idrettsutøvere mens foreldre ligger våkne og gauler på pleierne i sjukehusenes nifse natte-korridorer.

Nesten hver dag får jeg tiggerbrev fra forskjellige helse-organisasjoner i postkassen min. I omsorgsdelen av Norge er det ikke penger til å sørge for at mennesker ikke lider. I den andre enden driver Arbeiderpartiet en Høyre-kampanje for å dele ut milliarder til et pampe-logrende, skammelig dyrt idrettsstevne. Det er et merkelig Norge. De sjuke må tigge, mens de friskeste av alle får sydd puter under alle tenkelige kroppsdeler.

Det er her den høytidelige erklæringen hører hjemme. Jeg har motvillig stemt Ap i noen år fordi jeg trodde at partiet sto for en hederligere samfunnsmoral enn de andre, tross alt. Binder de seg til OL-støtte skal jeg sverge ved metall-skinna i min ankel at jeg aldri mer i hele livet skal gi en stemme til det partiet. Det blir Ap-folk ikke skremt av, for Arbeiderpartiet er et makt-arrogant parti. Av og til må man være det. Men når det gjelder OL kan vi merke at alt handler om vimsete mangel på antenne-følsomhet. Det skjer noe 1972-aktig rundt OL. Dette kan bli et svik mot Norge, og de kommer til å få svi.

Et helt annet regnestykke. Om traktor. Utført med presisjon i Røe Isaksens ånd. Det ble meldt at regjeringen som er motstander av detaljstyring, har bestemt at man nå kan kjøre traktor i 50 kilometer i timen i stedet for bare 40 uten å ta førerkort for tung doning. Bønder dyrker nemlig en del leid jord. Nå kan de dra dit i 50 kilometer i timen. Det vil si: Hvis de har vært så innihelsike teite at de har leid jord fem mil unna, sparer de en time hver vei. Hvis de har leid jord én mil hjemmefra, sparer de 20 minutter hver vei. Nå begynner vi å nærme oss. For antakelig kjører de aldri mer enn 5 kilometer. Da sparer de ti minutter hver vei. Og de ti minuttene kan de nå takke Frp for. Bompenge-motstanderne derimot, de takker ikke i det hele tatt.

Tirsdag bevitnet Aftenbladet at det kommer ny gangsti til Kjerag. Den skal få enda flere tyskere i gymsokker og japanske smådamer i pumps til å begi seg innover i den norske fjellheimen, der redningshelikopteret står og venter med kakao og brosjyrer. Men det er egentlig stien til Prekestolen som trenger opprustning. Hvis Norge likevel arrangerer OL, vil det bli enda viktigere at turister kan gå til Prekestolen i tynt tøy og høye hæler. I dag er fjellet for kupert. Det er for lett å forstue en ankel, det er for sannsynlig at man sliter med meniskene. Sarte urbanister fra det sentrale Tokyo eller et Europa der det aldri er mer enn fem  minutters gange til nærmeste kafé, kan komme til å bli slitne i lårbeinet, og hva skjer da med turistnæringa som vi ga bort  milliardbeløp til? En segway-sti løser mye. Egentlig ligger alt til rette for solide bompenger på Prekestolen. Klumpen bør gjerdes inn og vaskes daglig slik at bebier trygt kan krype rundt mens foreldre tar selfies. Det bør sitte en skomaker på stedet, det bør være appelsinskreller, ølkran, apotek og prest, den siste for at de som skal gå helt tilbake til parkeringsplassen i stedet for å ta legehelikopter, kan få trøstende ord med på veien.

arab det var uka si det 4 detalj

Tirsdag sa den norske islamisten Hussain at han ikke anerkjenner menneskeskapte lover. Han kan umulig ha sett mennene fra Eidsvoll. Flere av dem må ha vært praktiserende aliens, og han med den røde uniformen likner da unektelig på en transvestitt og bør være lett å anerkjenne for en mann med rar klesdrakt. Ellers virker Hussain som en intelligent og opprørsk ung mann, og enten vi liker det eller ikke, er ytringsfriheten hans spesielt viktig, for han bor i en fremmed og tildels fiendtlig kultur. Det ville være en slags intellektuell tortur om han ikke fikk lov til å si hva man mener.

Oppfordring til forbrytelser er selvsagt straffbart. Oppfordring til livssyn kan ikke være det. I møtet med det eksotiske røper vi vår naivitet. Det kan ikke være rett at vi vestlige liberale skal oppdra bort andre menneskers identitet. Vi har bedt dem komme hit, og vi får tåle hvem de er. Men vi trenger ikke like dem. Det må finnes en viss frivillighet mellom folk. Jeg liker ikke Hussain. Jeg syns han er en teit kødd. Men det må han faktisk få lov til å være uten at Erna eller jeg forfølger ham med personlighets-endrende bordtennis og cola.

Alt kan ikke være fritt. Jeg er enig i at ytringsfriheten bør ha grenser. Noen folk bør bli bedt om å holde kjeft. Det er de som insisterer på at det skal være gulrot i fårikål eller potetstappe, de som ser danske TV-serier og de som ennå har gamle Nokia-telefoner med standard ringelyd.

Tirsdag ga en nettavis terning 6 til iphone6. Det vil si: En eller annen outsourca telefon-vurderer ga terningkastet. Det kommer mange overraskende seksere til telefoner i løpet av et år. Hvis du faktisk kjøper en av de høyt aktede maskinene og begynner å bruke den, funker den akkurat som andre telefoner. Det er bilder av apper på den. De gjør det samme som alle andre apper. Jeg hadde iphone før, og den var ikke spesiell på noen måte. Så kjøpte jeg Samsung Galaxy 5S, som er en litt tungvint ting som slett ikke tar uvanlig gode bilder eller gjør andre oppsiktsvekkende kunster. Den er vanlig. Mobil-telefoner er vanlige ting. Det er mulig de har dobbelt presonans på IX-kortet, men hvem bryr seg om det? Norske medier betjener seg tilsynelatende av vurderingene til folk som driver planmessig oppsnakking av normal teknologi. Det er ganske pinlig.

Onsdag var en fæl dag, for da sto Leonardo DiCaprio fram som den ukas Clooney, og iført nasjonaldress og IS-skjegg forlangte han at vi skal ta klimaet på alvor. Hadde du hørt om klimaet før? Noen burde ha rakt opp hånden og hvisket: «Pssst, Leo! De kjenner klimaet. Si noe om at folk smiler for lite.» Som om ikke det var nok, meddelte Emma Watson hele verden sitt syn på feminismen, siden kvinne-rettigheter er en ukjent verdi her i vesten. Og en fyr jeg aldri hadde hørt om fikk masse publisitet fordi det ikke var hans kongehus, en sak som bare ville ha vært interessant om han som skrev, var Kong Harald. Bagatellenes onsdag. Riktignok dukket det opp en sak om at forskerne kan ha funnet en kreft-vaksine men den blir det nok bare bråk og  misnøye av, for mange ressurssterke puritanere er motstandere av framskritt. De vil helst at vi skal lide. Det tok ikke lang tid før hverdagsliv-forstyrrere la el-bilen for hat, for egentlig interesserte de seg aldri for rein luft, de ville bare ikke at folk skal kunne kjøre fra ett sted til et annet sted sjøl. Det er ikke vondt nok. Å gå over Hardangervidda med 50 kilo på ryggen og brukket fot, det er bra – med noe rødt i glasset etterpå. Dette er treningskulturens åndelige opphav: Vi må lide mer. Og det er egentlig forferdelig at enslige mødre og lager-arbeidere og tilogmed menn med minstepensjon og hybel på Storhaug skal kunne lage kø på motorveien fra sju til ni.

Seinere i uka skrev Aftenbladet faktisk om en aksjon mot bompenger i Rogaland uten å bruke den som eksempel på at Facebook er skadelig. Det kan bety at oppgjøret med NRK i Kringkastingsrådet har ført til generelt dårligere kår for kampanje-journalistikk. I samme uka meldte nemlig også RA, som stort sett har vært en lojal litendilter bak den korrekte storesøstera, at romfolk som tigger også er aggressive selgere av dop, og at de oppsøker narkomane på avvenning for å venne dem på igjen. Jeg venta på at Aftenbladet skulle komme med en kommentar om at dette er fattige folk, og såpass må vi tåle. Det skjedde ikke. Og det ny-frekke RA hadde samme dag også en førstesidesak med Statoil-sjef som var tilhenger av parkeringsplasser på Forus. Slik oppsto helt uventa den mangfoldige journalistikkens uke.

Og mangfoldigere skulle det bli: Onsdag var også den dagen da VG varslet mildvær helt til jul. De som trodde høsten ville bestå av ti minusgrader og silkeføre fra 3. oktober til åttende juledag, hadde en skuffende midtuke.

Torsdag ble en spesiell dag. Da kom testen av 30 smøreoster. Dette har jeg aldri tenkt på. Det finnes ennå folk som spiser smøreoster. Ikke sammen med grønnkål på sushien, ikke til thai taik awai. Rett på brødskiva. Smøreost tilhører en avslutta fortid og er et tungt vitnesbyrd om stabilitet i ukjente miljøer, den skjuler en sta og reaksjonær norskhet som vi ellers bare ser på parkeringsplassene utenfor kjøpesentra og varehus, der menn i gråbeige vindjakke og bukser med press venter på kona si mens de ikke hører radio fordi de er motstandere av musikk og oslodialekt. Vi vet lite om Norge. Vi tror på de ti prosentene nordmenn som følger trender. Smøreost? Primula?

Fredag kom høsten for godt. Den var en befrielse.

Jeg tror også fredagen var den dagen den ny-åpne bekjenneren Støre fortalte at han hadde stemt Høyre en gang. Det var før Støre innrømte at han skiftet tennene i undermunnen. I den forarga delen av samfunnet fikk den nye Ap-lederen kjeft for at han ikke tok avstand fra kontantstøtten sterkt nok. Jobben er på en måte blitt den norske kvinnens burka. I dens sharia-strenge hellighet gjemmer hun seg bort, sånn at ingen skal finne på å antyde at hun kanskje burde gå hjemom og sjekke om det er nok smøreost i kjøleskapet.

Den jobb-dyrkende kvinne-ideologien bygger på den misforståelsen at menn ikke kan være med barn og at menn ikke er sammen med barn. Kanskje er det sånn i smøreost-segmentet, men der har ofte kvinnene så elendige jobber at de virkelig trenger en pause.

Debatten om kontantstøtte er som støvete basunstøt i mammut-hornet. Det er ikke sånn at kvinner jobber for lite. De jobber for mye. Arbeidslivet tar pusten fra folk. Det er ikke et argument for deltid eller vikariater, for alle må ha en jobb, men noen ganger må arbeidsgivere og samfunn skjønne at hvis ikke ansatte får anledning til å ivareta tilværelsens primærmål, vil de ikke fungere.

For mange år siden hadde jeg permisjon uten lønn i et helt år for å være hjemme med den halvannet år gamle sønnen min og søstera hans på sju. Det var ikke noe spesielt med det. Kvinner gikk uten bh, og menn bar stygge bomullsbukser og var sammen med unger. Ordet karriere ble bare brukt av dressjævler som ikke ante hvordan det føles å plukke blomster sammen med en treåring eller kjenne på barken med hele håndflaten. Fra for sju år siden jobba jeg fra halv fem til åtte hver morgen for å kunne hente den andre sønnen min i barnehagen klokka to i stedet for klokka fire. Det var ikke noe spesielt med det heller. Menn liker å være med unger. Mange, mange menn og kvinner ville ha jobba slik jeg gjorde hvis de bare hadde muligheten. Jeg hadde den rette jobben og den rette arbeidsgiveren.

I dag tilbringer svært mange mennesker dagen ved pc-er et sted som de må kjøre bil til. De fleste kunne sittet hjemme og jobba halve dagen. De fleste kunne hatt fleksibelt hjemme-kontor. Problemet er at de fleste voksne helst vil være med andre voksne. Men det enda større problemet er at unger også helst vil være med voksne. De vil ha dem der. Voksne trenger ikke henge i trærne eller løpe på marka. Voksnes rolle er å være der. Den viktigste veggen i huset. Den varmeste ovnen i stua. Det tryggeste golvet. De voksne.

Kontantstøtte-debatten er et markeringsområde for anti-familie-fanatikere, og det måtte antakelig bli sånn. Men den er utdatert. Vi burde ikke diskutere kontantstøtte, men ti år med arbeidstids-forkortelse eller hjemmekontor.

Søndag skjedde det endelig. Flåttens arvtaker. Etter kontantstøtte-djevelen dukket skrekkflua opp i Dagbladet. Den kan man ikke beskytte seg mot. Jeg går ut fra at kors og hvitløk er utprøvd, men at de ikke virket, muligens fordi korset var utlånt av Marie Simonsen.

arab det var uka si det-3

Det var uka si det – 3 15.- 22.9–Ole Gunnar, Märtha, Mimir, Jesus, Petter, Bjørgen, Dylan, Rufus og flere til

 

Vi som hørte på Ole Paus før han ble Per Fugelli, vet at det stemmer: Angstens kalde tid er aldeles ikke over. I forrige uke kvalte den skottenes forsøk på å oppfylle sin historiske skjebne. Skrekken for hva som kan skje utenfor det innbilte fellesskapet gjorde at de valgte statusen som leilendinger i et råtnende Storbritannia. For oss som vet at EU er skadelig for agurkene og den nasjonale psyken, var det en bekreftelse på hva som skjer med folk når de utvikler slave-identitet. De kommer aldri lenger. Og de kommer aldri ut igjen.

De stolte skottene er fanget i tiden og er sine egne fangevoktere. Det er nå veldig fristende å parodiere tidens søte tann for lykkekake-dypsindighet og si at Skottland i så måte er et bilde på livet. Gudene vet. Natten har våknet til live denne uka. Det er stjerner og et forbilledlig mørke.

arab det var uka si det-3 detalj

Angstens kalde tid slo også som ei tidevannsbølge inn i det ubalanserte nyhetsbildet med noe seine panikk-varsler om at islamister i sommer planla å kidnappe en norsk familie og torturere den i hjel foran videokamera. NRK meldte det. En tidligere kringkastingssjef bestemte i sin tid at NRK skulle melde seg på overfladiskheten og tilby sine surmulende kunder enda mer tabloiditet. Hvorfor ikke? Alle selger. Paven selger jo lua si. Snart møter han i Nytt på Nytt og ser like sjenert bortkommet ut som det sanne mennesket Knut Olav Åmås, min eneste helt den gang han var det tenkende mennesket i Aftenposten. Men siden vi snakker om døden, hvorfor skulle islamistene velge å gjøre noe så puslete og så teit? Klarer de ikke montere ei bombe en gang lenger? Og enda viktigere: Hvorfor i Marienlyst-himmelens konfesjonsfrie navn bringer NRK noen støvete gamle rykter fra den 23. juli? Hvis det er sånn at PST lekker grusomhetsvarsler for å redde sin tvilsomme ære, kan det umulig være nyhetsmedienes jobb å hjelpe dem.

Vi hjelper alle oss sjøl. Det er fordi ingen andre gjør det. De går på møter.

Hvis vi skulle ta ryktet alvorlig, forandrer livet i Norge seg ganske radikalt. Vi vet alle at vi har en politistyrke som ikke klarer å skyte én uintelligent ungdom fra Smestad mens han massakrerer en ungdomsleir. Stilt overfor knivførende Paradis-jegere fra religionenes ytterste irrasjonalitet er norsk politi som politimester Bastian mot Darth Vader. Du som vil overleve, kommer til å låse dørene og bevæpne deg med komlesleiva hver gang du ser en mann med stort skjegg i nabolaget. Du trenger ikke en gang vurdere om du får hjelp.

Det betyr at vi må slåss sjøl. Kom fram igjen, profetiske ml-ere. Dere har antakelig liggende søknadsskjemaer til skytterlagene fremdeles, og vi trenger dem nå. Hvis statspolitiet mener at vi risikerer at morderiske muslimer kommer for å bryte seg inn i husene våre midt i Skavlan og publisere skrikene våre på Youtube til glede for nettavis-redaktører over hele verden, da må vi ha maskingevær-reder i et hvert borettslag, da må vi ha bevæpna borgervern-pappaer med xbox-heftig Black Ops-erfaring liggende på takene. Nordmenn blir lykkeligere hvis de får gevær. Det er bare gevær som mangler nå, så blir vi et harmonisk folk.

Kanskje er det sånn i angstens kalde tid at noen er ute for å skremme oss. Og pressen er alle idioters ivrigste medhjelper. De desperate optimistene i politikken forsøker å surfe seg av gårde på en mediebølge som går i alle retninger, og de sliter seg totalt ut og blir generalsekretærer i Nato med oldingeblikk. De sedate og de rasjonelle går og setter seg med en litt gammeldags Curacao-likør og Candy Crush-en sin og håper å bli glemt. For øyeblikket har antakelig Norge den mest anonyme statsministeren i historien. Mens bloggerne raser vilt som zombie-skokker ute i virkeligheten, og kommentatorene finner nye uutholdelige nasjonale svakheter hver eneste dag, sitter Erna Solberg et sted og tier mens hun antakelig sverger på at hun aldri skal ha denne jobben i fire år til.

arab det var uka si det-3 detalj 2

Allerede forrige mandag var det prinsesse Märtha Louises tur til å spille hoffnarrens rolle i gapestokk-underholdningen. Fordi hun arrangerte et møte med internasjonal spiritist fant alle på den samme vitsen, og de skjemtes ikke en gang av sin fantasiløshet. I vekslende felles-vittighet ble hun bedt om å ta kontakt med forskjellige døde kongeligheter for å bli snakket til rette, og de døde kongelighetene ble bedt om å ta kontakt med Märtha for å rettlede henne. Det var som en parodi på humorens manglende rekkevidde.

For Humanetisk Forbund, som er de antikristnes parallell til Human Rights Service-folka, var det en fin dag, for det kom tydelig fram at det nå blir regna som litt gjøkete å tro på det evige livet i Norge. Neste gang en prest sier i høymessa klokka elleve at Jesus døde og sto opp igjen, står VG og Dagbladet, Aftenposten og Aftenbladet utenfor og ler seg skakke. Og ikke bare det: Den litt pussige Dagsavisen-kommentatoren Hege Ulstein kommer til å skrive at biskopens løfter om himmelen vil være direkte dødsfarlig, for teologer er ikke utdanna psykologer og kan komme til å ramme mennesker i livskriser. Tenk om de velger å ta livet av seg for å få det bedre. Det er ikke utenkelig. Andre religions-utøvere tar livet av seg for å få sex.

Hvordan man nå enn snur på spiritismen så er den religion som er tatt helt ut der hvor sola skinner. Det står riktignok i trosbekjennelsen at Jesus skal komme tilbake på den ytterste dag og dømme skyldige og uskyldige, men det sies også om døde at de nå er i himmelen. Det er prematurt, men vanlig. Vi takler angstens kalde tid ved å innbille oss at våre døde finnes et sted der borte, og hvis du tar den illusjonen fra folk flest, ramler det religiøse grunnlaget i grus. Så hvorfor skulle man ikke kunne snakke med de udøde? De fleste klarte aldri å holde munn i fem minutter av gangen mens de levde, så hvorfor skulle de nå? Og hvorfor sender de ikke sms-er?

Det viktigste er ikke spiritisme. Tro det eller ei. Det viktige er at hvis pressefolk bekymrer seg for mennesker i livskrise, burde de ha advarsler på sin egen nyhetsformidling. Hvis du vil unngå å bli statisk suicidal bør du ikke lese avsløringen av at en meteor på sytten kilometer i diameter kan komme til å treffe jorden de neste 25.000 årene. En vanlig nettavisdag er som en vandring i Dantes helvete, men det finnes ikke noen dame å redde, for hun sitter avkledd på VGNetts front og er fornøyd med kroppen sin. Nyhetsformidlingen er egna til å skremme vettet av selv de kronisk og ondarta flegmatiske. Jeg går ut fra at farmasien bruker nyhetsjournalistikk når de tester nervemedisiner. Hvis du klarer å lese fire nettaviser uten å få panikk, virker tablettene.

Den bulimiske pøsinga virker. Vi er blitt angst-narkomane. Vi må ha en daglig dose utskjelling og dommedag for helt å fungere. Men realismen lider. Hvis livet og verden og utsiktene var sånn som nettaviser vil ha det til, må faktisk treneren gå.

Prinsesser er ikke de eneste gapestokk-ofrene. Ski-prinser som konverterer fra forbunds-kommersialismen til samvirkelaget har stilt seg lagelig til for hogg. Petter Northug havna også i denne uka i innaskjærsilden. Plutselig gjenoppdaga årvåkne journalister at han hadde kjørt bil i fylla. Det heter ikke bil lenger. Det heter mordredskap. Siden de fleste måtte innrømme at Northug har tilstått alle forhold og vil ta sin straff, kastet moralistene seg over detaljer: Med 1,65 i promille skyldte han på kameraten.

Det er noe rart med menn. De lever i sjette klasse hele livet. Du skylder ikke på kameraten. Hitler hadde ansvaret for etnisk rensing og frislipp av tyskernes latente sadisme, men han skyldte ikke på kameraten. Hadde han det gjort, ville alle attentatene mot ham vært vellykka. Hitler ville ha dødd igjen og igjen. Men ikke en gang Dagbladet, som tradisjonelt er ekspertene på organisert alkoholisme, var i stand til å gjenkjenne det faktum at fulle mennesker foretar dårlige valg. Alkohol er frikjent som årsak til tåpelig oppførsel. Og det er dumt. De fleste som drikker så mye at det blir 1,65 i promille, kommer til å drite seg ut. Det er reaksjonært og egoistisk å underslå at drikkekulturen er destruktiv. Drikkinga er problemet. Men den er også hellig. Det er tabu å kritisere alkoholbruk, for et glass med noe godt i er den mest vitale husguden vi har, og den styrer både økonomi og livsstil. Det er folke-spritismen.

Northug valgte å drikke seg full. Han valgte å kjøre bil i fylla. Forbrytelse og straff. Men for at proporsjonene i hvert fall i noen få sekunder skal falle hverandre om halsen: At en ung mann som har opplevd korsfestelsens piner, lyger på en kamerat i fylla, det er i beste fall ikke overraskende. Jeg har i uka som gikk registrert at alle menn har sagt at de aldri ville skylde på en kamerat. Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende i et land der folk skylder på hverandre hele tida, og det er forstemmende at trehytte-ideologier skal føre til at en idrettsmann tilkjennes personlighetsstraff i tillegg til den han får av det rettferdige samfunnet.

Måke-mentalitet og ulveflokk-eufori er skumle greier. Gapestokk er et sivilisasjonsproblem. Den sier for mye om oss som horde-vesener, og det vil vi egentlig ikke vite. Den fører til at vi godtar for mye av oss sjøl og for lite av andre mennesker. Men vi skylder i hvert fall ikke på kameraten.

arab det var uka si det-3 detalj 2

Noen gjør det og får ros.

I forrige uke skjedde det som ikke skulle skje. Trauste og respekterte idrettsutøvere som Marit Bjørgen og Brede Hangeland tok et oppgjør med andre idrettsutøveres egoisme. Det er noen ting man like gjerne kunne ha latt være. Hvis du er ei dame på rundt tretti år og har blitt forsørga av reklamepenger hele den nesten-voksne delen av livet ditt for at du skulle bli bedre enn alle andre og for at det var du som sto øverst på pallen hver gang, og det var du som kunne telle medaljer og sølvtøy, da burde du kanskje ta en tur på toalettet hvis de andre tilfeldigvis begynner å snakke om egoisme og egosentrisitet. Og hvis du forlot den trygge, snille fotballen i Norge for kanskje å tjene fantasibeløp i den minst sosiale av alle idrettstilbud, Englands Premier League, da burde du helt sikkert ikke bli ekspert på det fine norske fellesskapet. Det er til og med mer i fellesskapets ånd å gå på ski for Coop enn å spille fotball for Crystal Palace.

Jeg beundrer Ole Gunnar Solskjær og Erik Thorstvedt. Solskjær fordi han er det uutslettelig gode mennesket fra Kristiansund, og Thorstvedt fordi han er fra Stavanger og sto i mål for Tottenham den gang jeg lærte å like engelsk fotball på tross av at Neil Young-fans skal hate all idrett bortsett fra muligens anarkistsjakk, som ikke har regler. Thorstvedt ble gudskjelov aldri fotballtrener. Han sitter nesten kontinuerlig i TV2-studio og klarer å snakke underholdende om 0-0-kamper i en liga som ikke er ferdig før i mai. Det er et talent i nærheten av overmenneskelighet.

arab det var uka si det-3 detalj

Solskjær fikk sparken i Cardiff onsdag denne uka etter at jeg og noen andre utholdende tilhengere av den evige gutten holdt med det walisiske laget en halv sesong. Det var håpløst. England og Trondheim eter trenere med kannibalsk raseri. Trenere kommer reisende med fly og blir deretter ofret til den gretne fotballguden som sitter et sted på de billige plassene og sørger for at håpløse pasninger går i mål og opplagte målsjanser mislykkes – det siste er trenerens skyld. Nå vil jeg ha Solskjær hjem til Norge, der han hører til. Han skal bli Rosenborg-trener sjøl om det betyr at jeg må holde litt med trønderlaget. Solskjær har ikke den klinisk perfekte infamiteten som skal til for å bo i TV2 sitt fotballstudio. Han må stå på eller ved grasmatte. Med skikkelig gras. Ikke dildo-gras. Sånn er det. Følg med.

«Uka si, det» hadde også en skremmende opplevelse: Plutselig hørte jeg etter teksten på Bob Dylans «God on our side», som uvalgt kom strømmende ut av ipoden som en påståelig dødsmesse for melankolske kråker. Den var forferdelig. Jeg gjengir den ene verselinja etter hukommelsen:

The second world wa-a-r

it came and it went (!)

We forgave the Germans,

and then we were friends.

Though they murdered six million,

in the oven they fried,

the Germans now too-oo

have God on their side.

Det er vanskelig å forestille seg at en alvorlig ment protestsang kan bli verre enn dette.

Siden Rufus Wainwright besøkte konserthuset i Stavanger i god tid før det blir revet eller omgjort til tinghus, fant jeg fram gode, gamle Spotify for å høre en sangartist som før det gikk meg hus forbi, på tross av at jeg likte pappaen hans. Jeg gruer meg til å si dette. Først hørte jeg hans «Chelsea Hotel nr. 2», som var en vakker sang, utført med en forseggjort stemme som åpenbart ikke skjønte innholdet, men følte for det. Jeg likte den. Men så fortsatte han med et par sanger til, og det ble ganske ubehagelig. Rufus går inn i en sang som om han har noe på hjertet, eller i hvert fall har hjerte og ikke bare et romklang-bur, men så blir han så inderlig begeistra for sin egen lyd. I sang etter sang skjærer han ut i imponerende, men uinteressant fin-synging, en slags Idol-øvelse for at dommerne skal reise seg. Han blir en syngis. Syngiser har ikke fornemmelse i stemmen, de gauler i hjel tekst også når de holder tonen. Syngiser hører hjemme i Allsang på Grensen.

La meg også nevne at jeg syns sopp er overvurdert. En botanisk perversjon som likner et prevensjonsmiddel fra steinalderen og smaker som mugg. Men jeg er lei for det.

Den evindelige sommeren ga omsider opp og overlot oss til lørdagsregn og fleece-temperatur. Jeg hadde akkurat kastet krykkene, og vaklet ustøtt ut i Professor Hansteensgate på glatte blå crocs og sto stille i regnet. Det føltes som en dåp, går jeg ut fra. Minnet fra den gang jeg blei døpt i Petri og far min sto utenfor og ergret seg, er svakt. Men det var dette vi kom hit for. Vann skapte livet, og vi på Vestlandet fikk mye liv og evnen til imponerende mange ergrelser. Jeg elsker regnet og vinden. I sytten år bodde jeg i Telemark og i Oslo, og sjøl om det føltes befriende med folkekulturer som aldri brydde seg om å klippe plen, så savna jeg vinden og regnet. Å gå i Oslo-gater var romantisk på en historisk måte, men det føltes alltid som å besøke kirkegården. Det blåserrr, sa de innfødte hvis trekronene i Frognerparken beveget seg. Da jeg bodde i Porsgrunn hendte det at klorstinkende musepiss kom rennende loddrett ned fra himmelen, tilfeldig, som om Helly Hansen hadde mistet det ut av lommene. Men det regna ikke egentlig.

Monica jobber i barnehage, og hun sier at jeg elsker vinden og regnet fordi jeg aldri går ut. Det er selvsagt helt sant, men man trenger ikke bo på sola for å sette pris på lyset.

Hva vi ellers skal huske «uka si, det» for. Den egentlig stavangerske saga-bohemen Mimir, hvis far faktisk kom til byen før Viking-spillerne, fikk lese i Aftenbladet at han drikker av Mammons piss mens han egentlig gikk pengelens rundt på sitt opphavs øy og var en foreløpig gjenfødelse av beat-generasjonen, bortsett fra at han var blid hele tida. Et paradoksalt høydepunkt.

Grunnen var at Kapittel handlet så mye om olje at kjetteklasse på Kjensvoll sykla til byen for å høre om Nordsjøen og kom tilbake med storøyde beretninger om det norske oljefondet. Ikke ett ord om miljø. Ikke ett ord om forurensning eller usunn doping av økonomi. Tusener av milliarder kroner, sa kjetteklassinger og forsøkte å hoderegne seg fram til hvor mange lambier (Lamborghini sportsbiler) de kunne kjøpe for den summen. Det var mange.

Pappa så deprimert på Volkswagen SUV-en med sommerstøvete skjermer og ubehandla kantrust ,og kjørte til Madla for å levere Lotto-kupong. «Du har ikke lov til å lese det jeg skriver før du er tolv år, for det står mye fælt der,» har jeg tidligere sagt, men egentlig tenkt at gutten skal bli ganske imponert når han oppdager setnings-lenker som er så lange og kompliserte at man må skrive ned verbet for fremdeles å huske det når perioden omsider tar slutt. Sånn blir det nok ikke. Han blir bare imponert hvis jeg skaffer en Lamborghini. Det er jeg litt stolt av.

Det var dette med skottene og slave-mentaliteten. Man kan bure seg inne i de andres moralisme og tro at man bare elsker sykler og lange bussturer. Men det er leilendings-nevroser. Livet på jorden ble ikke til ved fornuft. Livet på jorden ble ikke til av beskjedenhet. I want it all, I want it all, I want it all, and I want it now.

Nå regner det igjen.

arab det var uka si det 2

arab-blogg: Det var uka si det -2 fra 6.9.

 

Det var ei utprega analog uke på mange måter. Sommeren fortsatte som en sta og vanskelig slektning, og sommere er alltid analoge begivenheter. Da går folk uten å ville det tilbake til barndommer og ungdommer de aldri hadde, og alt det de gjør er enkelt og fysisk som å klippe plen mens en koker komla.

Omtrent samtidig kom den gamle papirhelten Habermas til UiS for å holde noe så analogt som foredrag, og nede i det egentlig fraflytta Stavanger sentrum hadde kverulantene satt hverandre stevne til en fredsommelig feiring av den gigantiske enighet. Analogt. Gammaldags lyd. Djupe riller med enkelte hakk. Fra disse arrangementene kom det ingen meldinger om store tanker. Ukas trendskapende tanke-spreder var en elev fra første klasse i videregående som skrev kritisk om de overfladiske mediene i en skoleoppgave, og når de foresatte oppdager ungdom som skriver det de sjøl mener, og med andre ord noe reaksjonært øyentjener-møl, blir de voksne så vanvittig begeistra at de sprer det på de sosiale mediene som de heller ikke liker. Jeg blir oppgitt når en 16-åring skriver noe jeg kunne ha ment, for han skal ikke det. Han skal være på parti med sin egen tid, ikke min. Og de voksne burde ikke sprette så åpenlyst opp i egenbegeistring. De burde ha tenkt: Hvordan skal vi få den unge mannen til å like bilder av rumpa til Miley Cyrus på Dagblad-fronten, for det er dette som er hans virkelighet i femti år framover. Ville noen ha lest opp et skole-essay for hele verden hvis det het «Ja, twerking er fucking oss, og vi liker det»?

arab det var uka si det 2 -

Heller ikke fra den store Habermas-samlingen på Universitetet slapp det ut store tanker om en realistisk nåtid, og det er ikke rart, for filosofens teorier om et trans-europeisk demokrati kan man egentlig lese om på nett. Så hva er det i ei tid da hvert menneske går med et leksikon i lomma som gjør at man samler seg til en slags klappsalving av herrens føtter?

Habermas-samlingen bekrefter at det mennesker liker er å se hverandre, lukte hverandre og bli sett av hverandre. Ingen hører egentlig på noen, men det fysiske samværet har en sensuell karakter som ikke kan kopieres av Google. Sånn er det også med kverulant-møtet. Innholdet er uvesentlig så lenge det er hederlig nok til å funke som begrunnelse for øl og nærvær av kropper.

Habermas-feiringa var alkoholfri og viser at øldrikkinga faktisk ikke er det viktigste. Samværet er viktigst, og det speiler et slags uforgjengelig håp om at det å være med andre mennesker betyr noe for livet. Analoge forbindelser. Hud og hår. Blikk som såvidt berører et blotta kragebein. Vibrasjon i stifta. Egentlig går folk og hører Habermas fordi de ganske grunt nede i seg ønsker forelskelse eller i hvert fall spontane drømmer om variert sensualitet, men kroppen er en kompass-fattig leter og går alltid på feil steder. Habermas er tilgjengelig med ett tastetrykk, frammøtet funker bare som paradoksal Führer-frenzy.

Vi følger ikke egentlig ledere lenger, men vi elsker å late som. Erna Solberg er den perfekte representant for den nye lederen. Ukarismatisk som ei Ikea-hylle og tilsynelatende mindre og mindre interessert i politikk for hver dag som går. Begge deler gjør henne kvalifisert til å være statsminister for et folk som snakker best sjøl og egentlig har slutta å høre etter.

De sosiale medier eller hvem de er har synliggjort den inflasjonseffekten. Når sluttet DU å høre etter?

(En yndlingshistorie fra den suverene delen av virkeligheten. Aftenbladets fotograf Egil Eriksson reiste mye, og reisinga førte til mange anstrengende utenlandske samtaler på andres tungemål. Utlendighet kan være slitsomt. Eriksson sa det eneste fornuftige når Lost in Translation-fornemmelsene ble for sterke: «Ska dokker ha høgt julatre i år?» Med trykk på dokker. Absurdisme smuldrer rituell komunikasjon. Skulle Habermas ha høgt julatre i år? )

arab det var uka si det 2 -

Jeg hopper logisk: Lørdag skrev Sven Egil Omdal om Facebook, og viste til at de mest delte sakene på det sosiale bygde-mediet ikke er av politisk art, men triviell. Mandag morgen forsøkte jeg å finne Fripenn på Aftenbladets førsteside for å sjekke hva det nå var som ble delt mest, men da var linken borte. Sånn forgår verdens storhet, og det gjelder også sosiale mediers rolle som søppelkvern: Dagen etter er verdens viktigste og vittigste tanker borte for alltid og erstatta med solnedgangen over Hafrsfjord. På lørdag la jeg merke til at den mest delte saken var noe jeg aldri hadde sett. Men det er jo sånn Facebook funker. Boka di blir bare skrevet av de vennene du har. Hvis det er tolv mc-folk på Høle, får du en helt annen virkelighets-oppfatning enn om du er venner med det teologiske fakultet.

Og folk leser ikke nødvendvis det de lenker. De liker overskriften og trykker liker, og hvis de liker bildet, trykker de Del også. Det finnes antakelig mer enn én milliard Facebook-brukere i verden, og alle har de sin egen oppfatning av hva sosiale medier er. De meningsbærende i Oslo og Bergen følger hverandre på Twitter, og hvis de og vennene blir sterkt foruroliget over utviklingen av demokratiet ved et slakteri på Stange, står det om Twitter-storm neste dag i Dagbladet eller et medium som likner veldig. Men fotball-tvitrerne aner ikke hva de snakker om.

Digitaliteten har opphevd den analoge felles-sannheten. Det gjør ingenting så lenge det er mulig å legge inn et bilde av barnet ditt når det har bursdag på Leos Lekeland.

Ting skjedde tidligere i uka og. Tirsdag tapte vi for Italia. Det var en analog begivenhet, og den oppsto nok egentlig for å minne oss på verdens skjønnhet og menneskets litenhet. Vi er ydmyke folk unntatt i fotball. I stedet for å si til hverandre at Italia er en fotball-stormakt, og vårt lag ledes av en litt rar lærings-fanatiker, later vi som om det er en skam hvis vi ikke vinner. Det skyldes at fotball virker som et folke-eventyr. Vi tror at Askeladden skal få prinsessa og gruppeseieren hver gang, enda det aldri skjer. I Norge er det en eksotisk utenfor-oss-sjøl-hendelse hvis vi vinner i fotball. Til og med i den norske tippeligaen er det rart at norske lag vinner. Fotball er ikke langrenn. Fotball er en ferdighets-sport, ikke imitasjon av elg. Vi skal være takknemlige for at vi skjønner reglene i fotball, vi skal være stolte hver gang en vennlig spiller fra et samfunn uten skadelig mestringspress klarer å lure en utlending med ball. En gang i tida vant Norge mot et Brasil-lag som antakelig hadde felles-diaré og fyllesjuke og hadde sovet i samme etasjen som irske supportere. Å vinne mot søramerikanere er ikke standarden for prestasjonene til et norsk lag. Et ideelt norsk lag skal bytte inn dårligere spillere for at alle fikk være med. Det er Norge, og vi skal være stolte av oss. Uten ironi.

Det hjelper ikke at Kjetil Rolness i slutten av uka skrev kronikk om at barn ikke bør være barn når de får en ball, da skal de være voksne. I Norge er til og med de voksne barn når de får en fotball. De begynner å late som. Latsomenheten fører til fantastisk journalistikk, men frustrerte idrettsfolk. La oss slippe dem fri. La de voksne få leke.

Mer eventyrfortelling i praksis: Mandag meldte Aftenposten at verdens befolkning på 7 milliarder mennesker legger fra seg 6 millioner kilo avføring hver dag. Det skal i følge en forsker være mye.

En milliard er tusen millioner. Med andre ord. 7 milliarder driter 6 millioner kilo? Det betyr mindre enn en tusendels kilo på hver. Det vil si at hvert menneske legger fra seg litt mindre enn ett gram avføring pr. dag. Mindre enn ett gram er så lite at de fleste vil ha problemer med å forestille seg det. Fugler driter mer enn ett gram pr dag. Jeg sjekka med bestyrtelse at det virkelig og faktisk sto kilo i Aftenposten. Det gjorde. Og det betyr at svære menneskegrupper lider av forstoppelse. Og det er ikke godt.

arab det var uka si det 2 -

Vi kan fortsette med regnestykkene, for matematikk der på en måte en analog øvelse, siden man kan bruke fingrene. Uka som gikk var også den da Tore Renberg, som jeg trodde avsto fra pils, avslørte at ølet i Stavanger er så dyrt at det er en skam for byen. Det førte til normalitets-utveksling. Enda en gang oppsto sjølplager-løgnen om at vi er så rike i Stavanger fordi Statoil-hovedkvarteret ligger på Forus og genererer sjenerende trafikk. Det er omtrent 15 år siden jeg slutta å gå på byen, så dere som bare er 30 år slapp å se hvordan det tok seg ut. Da tjente jeg rundt 600.000 i året. Det var ok. I år ville jeg ha tjent litt i overkant av 700.000 hvis de fortsatt hadde villet ha meg. For femten år siden kostet en 0.30 pils mellom 30 og 40 kroner i Stavanger. I dag koster den mellom 80 og 100 kroner? Det vil si at utepilsen i beste fall er blitt dobbelt så dyr. Hvis lønnsutviklinga er grunnen, burde jeg nå ha tjent 1,2 millioner kroner i året.

Det ville vært fortjent, men usannsynlig.

Hvorfor er øl så mye dyrere nå? Fordi vi som drakk før, drakk mer. Det var ikke noen som satt hjemme på hybelen og varma opp på Pokal-pils til klokka var kvart over elleve, og da gikk vi til byen. Nei. Jentedrikking var sånn. Korte skjørt, nyinnkjøpte strømpebukser som knitra av statisk elektrisitet og skojarshumør på tyrkisk pepper-vorspiel i kjellerstua til hu med den snilleste maen. Vi menn gikk ut klokka fire søndag ettermiddag. Fotball og pils på Beverly. Samtaler i stinn sigarettrøyk på Stuen. Mannaen og di på Synd-dags-rocken på Dickens fra omtrent midnatt og hjem ved totida. Bransjen tjente penger. Det er antakelig samme grunn til at alkohol er billigere i utlandet. Folk sitter ikke hjemme og drikker halve kvelden og gjør ungene skamfulle. De går ut.

Tirsdag var i det hele tatt en fin dag. Nettavisene la ut en video av en amerikansk hockeyspiller som banka kjæresten sin. Jeg har ikke sett den, men jeg går ut fra at det var omtrent som å være på Oilers-kamp. Man skulle tro at en slags sjenanse ville gripe inn når digitale hoder fikk den ideen at amatørvideoen skulle spres for all verden. Man skulle egentlig ha trodd at det er slemt mot dama å vise den ydmykende behandlingen, i tillegg til at det var fullstendig bortkasta fordi videoen ikke inneholdt vesentlig informasjon for andre enn de som sjøl hadde tenkt å mishandle kjærester. Vel sånn er det nok ikke. Nettavis-kunder skjønner ikke at kvinne-mishandling er feil hvis de ikke får se hendelsene i detalj. Nettavis-kunder må se alt for å skjønne verden. Hvis digitale tyver har tatt Jennifers mobilnakenbilder, er det ikke nok at VGNett formidler et sjabert bilde av henne i kjole. De vil se henne naken, de vil se forbrytelsens objekt og googler desperat. Nettavis-kunder bør helst se bilde av en redd mann rett før religiøse pionerer skjærer hodet av ham med kniv for at de skal skjønne at det var en fæl ting. De burde egentlig ha sett at det skjedde. I sakte film. Denne pedagogiske nyvinningen kan komme til å føre til enda en ny åpenhet. Voldtektsaker blir ikke omtalt hvis det ikke følger med en amatørvideo. Hei, bildene er elendige! Skjerp deg.

Tirsdag var som sagt en fin dag, og nå låter jeg som den hyllede 16-åringen. Men det er OK. Jeg skal være gammeldags og moralistisk. Skru av den mobil-telefonen. Habermas snakker! Det er min generasjons og den forrige generasjonens utøvelse av sann moral: Vi skrur av mobilen på kafé. Vi drikker, men vi skrur av Facebook. Det hadde vært fint om 16-åringene gjorde det omvendt.

Tirsdag eller onsdag ble jeg også sittende å kikke på de barna som ble rasistisk behandla i en skandalisert gardin med Pippi Langstrømpe. De såkalt svarte barna så aldeles ikke ut som svarte barn fra andre pigment-områder enn våre. I Norge ser overdrevent spraybruna cluelesser fra Oslo Vest sånn ut. Dessuten vet alle at afrikanere ikke avbildes uten amerikanske automatvåpen eller ei melkebolle som de fikk fra FN. I Norge ville gardinen ha sett ut som om gamle Langstrømpe var blitt valgt til konge over Bærum.

Også onsdag var en fin dag for oss kverulanter. Den nye iphonen kom. Det er en kverulant-begivenhet. Iphone6 liknet en Samsung, men ble like fullt lovsunget som en gyllen kalv helt til en professor sa til Dagbladet at Steve Jobs ville ha snudd seg i graven. Ville ha? Han er jo faktisk død. Han er jo faktisk i graven. Derfra vokter han og andre gründere over den teknologiske utviklinga av Vesten, så enten snudde Steve seg virkelig i grava eller så er han fremdeles i live sammen med Hitler og Elvis i en forstad til Moskva. Der de samtaler om sunn mat.

Onsdag tok Petter Northug en Fabian og lekket promillen sin i en bok. Torsdag var en utrolig vakker dag med varmegrader langt over i panikk-spekteret, men da diskuterte to kommentatorer i TV2 om Petter var en ufin fyr som ikke bare kjørte en mordmaskin med promille, men dessuten omtalte seg sjøl i en bok før rettssaken. Hvis Petter hadde fortalt om blodinnholdet sitt i en kronikk i for eksempel Aftenposten, ville kanskje også han ha blitt hyllet for åpenheten. Når han i stedet publiserte både det og det vanskelige livet med Skiforbundet i en bok, fikk han kjeft for det og. I tillegg.

En bok er en analog ting.

Sunnhet og helse er digitale verdier. Det er bare sånn det er. Uti uka si meldte enten VGNett eller dg.no eller noe som likner veldig at de ville publisere maten som kan hindre prostatakreft. Denne nyheten lå i et beskyttet område, så jeg vet ennå ikke om det betyr at menn skal putte penis i potetstappa. Men for de andre som aldri leste dette fordi vi egentlig aldri leser noe på nettet, vi bare registrerer det, skal jeg røpe en analog nesten-hemmelighet: Du unngår sannsynligvis prostata-kreft hvis du har minst tre sæd-utløsninger i uka. Det spiller ikke noen rolle om du trikser ejakuleringa sjøl eller får pårørende til å delta. Prostata liker utløsning. Den friskner til som nyvanna tulipanløk.

Det er mandag og sommeren fortsetter som en udødelig omtrent samtidig med at Märtha Louise og hennes folk forsøker å snakke med de døde. Jeg liker henne. Hun tar overnaturlighet på alvor. Jeg syns det er feigt at de som mener at vi skal vise respekt og toleranse for alle andre som vet akkurat hva Gud mener, skal kjefte på prinsessa bare fordi hun faktisk fikk Askeladden.

Og Manchester United vant.

arab det var uka si det -1

arab-oppsummering: Det var uka si, det! Fra 1.9.

 

Det var ei fin uke. Omsider begynte det å regne på den seriøse måten. Regndråper så tunge som antikvariske lettmetallfelger datt fra silikongrå høsthimmel, og Facebook-varslene om hagegrilling forsvant samtidig som de tapre og humoristiske forkjølelsesmeldingene oppsto. Det plasket fra den tette takrenna der alle spurvungelikene antakelig ligger stabla, og stort sett hadde folk kommet seg hjem fra alle livets italier og satt betryggende rundt på Våland og Storhaug og leste om framtida i dystre lokalaviser. Den gamle regnbukse-diskusjonen livnet såvidt til, men de som tapte den i femte klasse, taper i hvert fall i sjette.

Høst er den eneste normaltilstanden vi har her på Vestlandet. Sommeren er en overraskelse, vinteren er en vits og våren kommer egentlig i desember. Høsten kan man stole på.

arab det var uka si det -1 detalj

Det var ei fin uke på mange vis, og det viktigste var antakelig at den fullstendig uforsutsigbare ut-gruppen vi kaller folket bestemte seg for at de ikke vil arrangere OL uansett hva Marit Bjørgen mener. Så bestemte ble dette vanligvis splitta folket at til og med Aftenposten tok avskjed med Ja-sida og erklærte seg som OL-motstander. Det gikk en vekkelse av puritansk fornuft over Norge.

Ikke alle skjønner hvor viktig det var. Etter flere tiår med jålete white trash-pengebruk kan det se ut som om ansvarligheten plutselig og uten forvarsel oppsto. Det starta riktignok med at Kreml-imitasjonene i OL-hierarkiet kritiserte norske skijenter for sørgebånd. Den antenneløse skjenneprekenen gjorde at nordmenn omsider oppdaget at disse folka liker vi jo ikke, og de er dyrere enn en synkeferdig tankbåt med safran. Dermed kom omsider den sunne tanken: Vi må bruke pengene på nyttige ting. Ingen hadde tenkt den tanken før. Den var ny i Norge der lokalpolitikere og andre urealister har kurert depresjonene sine med signalbygg. Det viktigste har vært å bruke penger på det som udlendingane lige’. Vmen vi er et kneipp-folk egentlig. Et Norge som sier nei til OL går det an å være stolt av.

Dessuten: Hvem lurer de? Hver eneste øvrighetsperson med omsorg for egen karriere sier høylydt at klimaet endrer seg, og om få år er det bare dekkbeisen som overlever vinterstormene og lavtrykkene og plussgradene. Hvem i himmelens navn tror at det skal være snø i Oslo i 2022? Og hvis det er sånn at skiskytter-stafetten skal gjennomføres i Oltedal eller helst i den nye desentraliserte ski-arenaen fra Pedersgadå til Midjord Stadion, så burde man vel kunne forvente at arrangørlandet inviterte til noe annet enn fire måneder orkan og Venezia-idyll.

Husker noen OL i Sotsji? 20 sjokkerende varmegrader, snø som åpenbart kom fra avrimingsklart hybel-kjøleskap og Davy Wathne-eliten i bar overkropp løypelangs?

Hvem tror de at de lurer? Farvel OL. Vi har folk vi skal ta oss av i dette landet.

Ellers var det som det pleier i Norge. Vi har omsider kommet dit hen at Overdrivelse er blitt en statsreligion, og den har erstattet kristendommen, som faktisk var behagelig og beskjeden.

Jeg nevner mandag: Et fly snudde og landet igjen på Gardermoen fordi halvdelen av et tvillinghjul muligens punkterte ved avgang. Demed oppsto de digitale hoders eventyrlige salgsmesse. Det ble direktesending i alt som fantes, og jeg er sikker på at Norea Radio hadde prest (og imam) i studio i tilfelle alle omkom. Som ikke-begivenhet scoret denne landingen svært høyt, Dessverre foregikk hele greia på et tidspunkt da folk foretrekker å sitte nedgravd i pubtanker etter at Viking tapte mot Rosenborg, en uverdig fotballdød som belønnes med usunn, nasjonalistisk aggresjon og 42 jomfruer som snakker sammen om cupcakes med grønnsaksfrosting.

Overdrivelsene var ikke slutt med det. Som en påminnelse om at begivenhetene tilhører konsernene kom de snurte truslene mot Fantastiske Fabian som rakk å erkjenne forsømt meldeplikt før de autoriserte mediene hadde fått løssalg-gevinst og klikk-boom på ham. Stang bekjente sjøl på Facebook hva han hadde gjort. Derfor ble han beskyldt for å ha lært teknikken av PR-bransjen som for øyeblikket får skylda hver gang en politiker gjør noe lurt. PR-bransjen? Alle vet at dette er sånn sjuåringene og til og med fem-åringene gjør det: «Mamma. Ikkje se ud av vinduet. For det e der ikkje lenger.» Å skynde seg med tilståelse har vært en av de vanligste formene for akutt-forsvar i tusenvis av år. PR-bransjen? PR-bransjen ville ha bedt ham være med i vittig reklamefilm der kaffe-Friele serverer lun mokka. Fabian vant Fantagutt-prisen denne uka. Han er en fin fyr.

arab det var uka si det -1 detalj

Spørsmålet er nå: Kunne også det antatt punkterte flyhjulet som ikke hadde punktert, vært meldt til pressen på en annen måte, for eksempel ved at mediene fikk Skype-linker til enkelt-passasjerer både i angst-minuttene på forhånd og akkurat da flyet kanskje krasjlanda og alle blei tynt i et formidabelt flammehav som ville skapt pressehistorie?

Hva koster et tapt klikk for konsernene? Dette er viktige ting.

Mandagen var forresten også den dagen da VG fant en ekspert i garasje-parkering. Denne åpenbart velutdanna mannen mener at man skal rygge inn i trange rom og kjøre snute først ut i store. Han er forsåvidt i takt med sjølplagings-trenden i norsk samfunnsliv og han er i tråd med kvinnelige sjåfører som ikke vil gå hele handlerunden og grue seg til at de skal rygge i parkeringshuset. Men ingen skikkelige menn parkerer sånn.

Uten egentlig begrunnelse kom den uunngåelige tirsdagen, selve vaktmesteren av ukedagene, da euforien fra helga er blitt helt borte og ingen egentlig har så sterke utopiske evner at de har begynt å lengte til helga. Ryddedag. Løvsamling. Panting av flasker. Klipping av hår.

Tirsdag var Lene Marlins dag. Hun skrev kronikk i Aftenposten om press og psykisk nedbrutthet som nesten førte til at hun tok livet av seg. Psykisk sykdom er ikke sjelden i Norge. Den er vanligere enn førerkort. Men ekspertene sa like fullt til alvorspressen at mange mennesker ville bli hjulpet av at en kjendis gikk ut og fortalte at hun hadde hatt det vondt. Så enkelt er det. Samfunnet kan bruke milliarder på behandlingen av psykisk helse, men det som betyr noe er hvis en popsanger forteller om sin depresjon.

Ikke ett vondt ord om flinke Marlin, men det skingrer som en Ole Paus-falsett når intervju-objekter sier at dette var modig gjort. Det finnes ennå noen ting i samfunnet vårt som klarer å overraske de selvbestemt naive. Men at en kjent person er åpen om sykdom eller legning fører alltid bare til hyllest. Alle vet det. Jeg kan ikke huske ett eneste tilfelle av at den samlede norske presse og Twittokratiet har kasta seg over en Nationaltheater-skuespiller eller en Amanda-vinner med reprimanden: «Nå må du slutte å mase med den forbanna kreften din!»

Nå skal vi som egentlig tror at medienes begeistring for Marlins åpenhet skyldes et like velkjent som latent kikker-behov, holde kjeft. For dette er en medisinsk trend. Uka før fortalte Henriette Lien at hun hadde fjernet en godartet svulst i brystet. Dette snakket hun ikke om for å få oppmerksomhet, men fordi hun ville hjelpe alle andre kvinner til å finne godarta svulster. Jeg godtar den. Men hvis det faktisk er sånn at kjendis-sykdommer fører til forsterka folkehelse, bør systemet ikke overlates til tilfeldikere. Vi bør få dette inn i ordna former. Får man pris for en birolle i oppvekstdramaet «Jeg vil ha hår på tissen, for faen!» bør man være forpliktet til å oute en sykdom eller en svakhet. Ja, jeg hadde kronisk neglerot-betennelse gjennom hele ungdommen, og det ødela fotball-karrieren min, for jeg syntes det var for flaut til å fortelle om. En gang sa en kassadame at hun ikke kjente meg igjen, og da bodde jeg hos mor på Nesodden i 28 dager før selvtilliten kom tilbake. Jeg vil ikke bli kalt fotballfrue lenger, for jeg får lyst på franske kaker av det.

Ha ikke for stort håp. Da Kjell Magne Bondevik fortalte om sine nerveproblemer ble det også sagt at åpenheten ville føre til økt forståelse og fokus. Det gjorde det ikke. De nye regjeringen truer med å sende sjuke mennesker på tvangsarbeid. Det er ikke økt forståelse for sykdom.

Tirsdagen kommenterte Røe Isaksen lærerstreiken i TV2 Nyhetene, og jeg tror han sa at vi må reparere det som har skjedd i skolen ved at lærerne drar på flere matematikk-seminarer. Men jeg kan ha hørt feil. Lærerstreiken ble i hvert fall en slags vekkelse på linje med OL-motstanden.

Skolepolitikk er helt spesielt, for den handler om ideer, ikke om nasjonal skam eller penger. Det finnes framleis noen gjenstridige byråkrater som mener at lærere skal sitte på kontor og fylle ut skjemaene sine i stedet for å vase vekk kommunens tid og penger på noen skarve skoleunger som egentlig bare er der for at begge foreldrene skal kunne jobbe. Det finnes også studiereise-ofre i den blå kategorien som mener at man kan måle læring ved å helle den i en kopp. Men de blir ikke hørt lenger. Det er stadig færre som tror at ingeniørers evne til å bygge bruer, måneraketter og fantastiske nye utslettelses-våpen avhenger av hvor flinke de blir til gangetabellen i tredje klasse. Skolen er et modenhetsprosjekt. Man lærer å fly med små og rolsete vinger. I grunnskolen lærer man å lære.

arab det var uka si det -1 detalj

La det også være nevnt at dette var den uka da Jonas Gahr Støre tok et lite oppgjør med overdrivelses-religionen, som er den eneste religionen vi kan kritisere i Norge, hvis man ser bort fra kristendommen, og det gjør man jo. Den nye statsminister-kandidaten ga ut ei bok som visstnok skal være som en seminar-parodi. Uansett hvilket konfliktområde Jonas tråkker inn i, er oppskriften på løsning den samme: Vi må høre på alle parter og tenke oss godt om.

Man kan ikke si sånt. Det er verre enn å stenge ute pressen fra skyping under nødlanding. Det er verre enn å fortelle sjøl på sosiale medier. Medie-privilegerte som Jonas skal si svære ting. Han skal komme med voldsomme løsninger som ville gjort Putin beskjeden. Støre slo tilbake og nevnte det hittil ukjente at tenking kan være lurt. Ingen liker tenkning, og den nye sosialdemokraten må nok finne seg i å møte høsten som årets skuffelse. Man hadde ventet mer av mannen som sa til AUF-erne at den norske olja burde bli liggende der Gud eller en annen RLE-myndighet la den.

Siden vi snakker om Ap. Det kom ingen terror-varsler denne uka. Det kan være fordi Jørpelands-sosialisten Hadia Tajik anbefalte unge muslimer å lese Koranen, sånn at de kunne skjønne det nordisk-liberale demokratiet. Nå håper man i Arbeiderpartiet at også sinte unge muslimer i Afrika og Asia skal følge Tajiks råd slik at det kan bli slutt på den anti-vestlige vekkelsen. Jeg håper også det. Helge Krog ba i sin tid NRK beholde morgenandakten siden den bidro til avkristningen av Norge. Jeg bare nevner det.

Midt i uka ble også jeg forkjøla, og da forsvant hukommelsen i en hinkende tæringsparodi. Det er kanskje like greit. Men fra helga husker jeg at en familie på Hinna fikk vann i kjelleren for andre gang. Jeg er blitt overraska av vann i kjeller bare én eneste gang. Det var da Magnhart og di, som den gang bodde midt oppå Byhaugen, bare noen meter fra Byhaugkafeen, fikk oversvømt kjeller. Man skulle tro at det ikke en gang ville ha skjedd på Ararat, som er fjellet der Noa strandet med arken og en pizza-restaurant i Langhus Nærsenter. Men det er lenge siden. Før kjeller-oversvømmelser ble bevismateriale i den uendelige prosessen «Det hender også at forskere har rett».

Mandagen etterpå skinte sola. Det var virkelig uka si, det. La oss håpe det kommer flere.