Månedlige arkiver: august 2014

arab Life of  Brian moment

En arab om litenheten & Life of Brian Moments

 

Når alt kommer til alt er det beste å holde kjeft. Tale er sølv, og det er ikke skikkelig ekte herregårdssølv en gang, men et sekstitallsplett som i all sin matte folkelighet blir en påminnelse om at skjæra er en vulgær fugl. Det blir sagt så mye. Det blir skrevet så utrolig mye av folk som tror at subjekt er en bridge-melding og objekt er en kvinne uten klær.

I nøden kan man skrive om Pavens skjegg, og det forsøkte jeg for noen dager siden, og det var forsåvidt avsporende OK. For oss som er avhengig av å skrive bare for skrivinga sin del og som driter i hva dere mener om den berusede opprøreren Langeland ved Stavangers Offentlige Universitet for Gjennomsnittsmennesker, for oss blir det et problem at uansett hva du sier, så ser det ut som om du har tenkt å omvende noen.

Jeg liker ikke omvendelser. Jeg syns ikke at folk skal mene de samme tingene om noe som helst.

arab Life of  Brian moment detalj1

Å skrive er bare å beskrive verden på en sånn måte at verden egentlig blir usynlig. Når verden forsvinner som en billig tryllekunstner gjennom en fall-lem i golvet, kan man forestille seg sjøl hvordan den ser ut. Skrivingas bidrag til magien er at den formulerer seg bort fra standpunkter i stedet for å bli sittende inneklemt i deres skjebnesvangre selvfølgelighet. Det betyr ikke ironi. Ironi er en slags narrelek for fireåringer: Når ironikeren skriver at han er imponert over Frp’s standhaftighet i bompenge-politikken, så er det bare ekstremt distré mennesker og barn med for store fotballsko som oppfatter det som en hyllest.

Å skrive om verden sånn at den blir usynlig er noe av det samme som talentfulle film-kunstnere gjør. I stedet for å lage en film om hvor ubehagelig kvinner med trange sko har det, vile film-kunstneren skape en film om havet. I filmen finnes ikke sko. Men føtter omfavnes og forkjæles av bølger og sand, og trangskohetens eventuelle slave vil fornemme vannet mellom tærne og lufta inne i sanden og vinden som skyver sine atomer mot huden for å kjøle den og gi den fred. Ikke en sabla sko i hele filmen. Ikke en eneste grinende jente som forteller om hvor vondt hun har det. Bare invitasjon til visjon. En slags halv gjenkjennelse.

Luft mot huden er det eneste som betyr noe. Å grave seg lenger og lenger ned i sin egen fanatisme og sin egen indignasjon er ikke bare usunt for omgivelsene, det skaper en uglad og ufri kroppslighet, en slags tannregulerings-tvinge som ligger over hele hjernen og tar vekk livsmotet. Dette er idealismen, og vi vet jo fra offentlig debatt at dersom vi kan sette -isme etter en trosretning, så betyr det at den er på gale veier. Dere er alle på gale veier. Dere ser bare absolutter hvor enn dere vender dere, dere står med nesa mot nord som en kjerkehane i stormen og sier: Sør finnes ikke. De som sier at sør finnes, de er ikke bare uopplyste og hjerteløse, de er også dumme og reaksjonære og burde bli fratatt jobben og ikke få 200 kroner hvis de passerer Start. Og jeg mener ikke fotballklubben, for alle passerer den.

Ytringsfriheten er et slags intellektuelt festplagg i Norge. Man bærer det i iskrem-sammenhenger, men det skal ikke brukes til noe. Ytringsfrihet betyr ikke at man lytter til andre. Man skal vende ryggen til de man ikke liker eller synge Ode to Joy høyt som «nanana-nanana» for at ingen skal høre hva de sier. Ytringsfrihet betyr etter hvert at man har friheten til å hverdags-kriminalisere andres ytringer og forlange dem satt på NAV.

arab Life of  Brian moment detalj2

Sånn som dette ble vi ikke skapt. Sånn som dette ble vi av det overdrevne behovet for sosial trygghet. Jeg skal vedde på at halvdelen av de som deler hjerteskjærende meldinger fra Gaza på Facebook aldri tenker mer på Gaza etter det. Den showende medlidenheten deres er et fellesskaps-signal, et slags rosetog der man egentlig går for den gode følelsen av å ha vært der. Humanisme-ronken er i ferd med å bli den viktigste følelses-utfoldelsen i Norge.

Kjenn på den. Dette er hva jeg mener med luft mellom tærne.

En av de vennene jeg setter mest pris på er en nå snart femti år gammel verbalpønker fra Hetland gymnas, og han skrev så usiviliserte formuleringer om sarte ting at han ble sona inn på desken, og der ble han. Han fortalte meg om livet på Stavanger Stadion i gamle dager på nittitallet, da fotballpublikum var en del av naturen. Pønkeren og vennene hans ropte «helvetes homo-kommunist-ånnas» etter utvalgte fotballspillere. Hvis det hadde skjedd nå, ville Aftenbladets kommentator tatt til orde for at Stavanger Stadion måtte stenges eller omgjøres til asylmottak. «Helvetes homo-kommunist-ånnas» er fremdeles ett av de flotteste skjellsorda jeg vet om. Det er så inn i helsike langt borte fra noe som minner om et poeng, samtidig som du kan kjenne den friskeste og kaldeste vinden stryke som godarta kynisme over hjernevinningene og gi dem oksygen. Jeg må innrømme at jeg også likte professor Langelands «jævla kebab-pakistaner» eller hva han egentlig skrev, for i likhet med mentalhygienen fra Stavanger Stadion på nittitallet, var det luft og svev i den poetiske provokasjonen.

Du og jeg og professoren mener ikke at pakistanere er kebab-jævler som ikke vet noe om Norge fordi bestefedrene deres ikke ble født her. Det er helt på trynet. Men poetiske provokasjoner tilhører the voice in the wilderness, de er den villmarkstemmen som nesten har stilna. Det frie dyret i deg. Det som sier hva det vil, men som følgelig oppfører seg ganske ordentlig.

Jeg liker poetiske provokasjoner uansett hvem de går ut over. Såvidt jeg har skjønt består hele Jens Bjørneboes forfatterskap av poetiske provokasjoner med stor eller liten troverdighet, og ikke mye av det ble formulert i edru tilstand. Det blir sagt at Bjørneboe var tendens-dikter, og det kan godt være, men det kan også tenkes at han var så full av storm og så stinn av trang at han var i ferd med å eksplodere om ikke noe slapp ut.

En gang på sekstitallet slapp Randy Newman sangen «Short people», som sjikanerte kortvokste mennesker på en måte som selv søvnig oppegående ville kalle sjøl-ironiserende. Den førte til et ramaskik blant short people i USA, og vi i Norge lo oss skakke over de dumme amerikanerne. På syttitallet ble Monty Python-filmen «Life of Brian» forbudt i Norge fordi den parodierte Jesus. Joda, den gjorde det. «Life of Brian» var Europas Muhammed-tegning, og Norge takla den skikkelig dårlig. Denne gang lo alle de venstre-radikale intellektuelle og de liberale og de human-etiske seg enda skakkere av norsk filmsensur, som antakelig fikk halve baugen skutt bort av denne avgjørelsen og nå lever en tilbaketrukket tilværelse som det servile Medietilsynet.

«Life of Brian» startet også nedtrappinga av begrepet blasfemi i Norge.

Rett som det er skjer fremdeles det jeg kaller Life of Brian Moments. Det blir flere av dem. Reaksjonen på Langelands poetiske provokasjon er en sånn. Feministers litt ideologi-trofaste mangel på lydhørhet overfor Radioresepsjonens åpenbare meta-sexisme er sånn. Når vi begynner å vokte på hverandre, ser plutselig alt galt ut («When correctly viewed, everything is lewd. I can tell you things about Peter Pan and The Wizard of Oz, there’s a dirty old man»).

Halvparten av oss er litteratur. Ikke halve befolkningen. Halve personligheten vår er litteratur. Det er den delen av sjela eller av skinnet som dikter oss i stedet for å oppføre seg. Vi lever halvveis i ei bok som vi skriver fortløpende, vi lever i villfarne, men romantiske forestillinger om både gleder og tragedier, kjærlighet og hat, vennskap og ubotelig indignasjon. Ingen av disse tingene finnes. Det er noe vi skaper inne i oss, og en sjelden gang uttrykker vi det private overfor folk som har behov for å føle noe som likner, og så skapes den misforståelsen at to mennesker skjønner hverandre.

Dikteren inne i deg trenger alburom. Hvis du stenger ham inne i reguleringer og Margrethe Munthe-isme, dikter han ikke lenger, og du får et fattigere sinn. Den usynlige verden forsvinner helt, enda den føltes ganske viktig.

Vi mennesker består nesten ikke av fast masse, og vi burde ikke være så skråsikre på hvordan de andre skal oppføre seg. Den relative virkeligheten er gigantisk, den absolutte virkeligheten får plass på et knappenålshode eller en hodenålsknapp. Vi er så små under stjernene, men ser dessverre så digre ut i silhuett mot himmelen.

La de andre få være med oss sjøl om vi er så svære at vi vet alt. De er bare diktere. De og.

miniblogg menn og skjegg

Miniblogg: Ambivalens om hvorfor skjegg er helt nødvendig

 

Jeg er litt flau over denne minibloggen, for den handler om hvorfor de fleste menn bør ha skjegg, og akkurat det blir litt personlig. Jeg er prinsipiell motstander av personlig, men jeg er ikke fanatiker. De som blir flaue av å lese om andre menneskers ubehjelpelige forsøk på å beskrive det opplevde, bør ikke lese videre.

Denne gang skal det altså handle om menns utseende. Det skal ikke menn ha. Forfengelige menn er verre enn kvinner som kommer inn i et rom og ikke sier noe. En stille kvinne er som en bil uten motordur. Jeg har oppdaget at menn visstnok har fått utseende, og jeg liker det ikke.

miniblogg menn og skjegg detalj

Menn skal se mandige ut. Man kan forsøke å relativisere mandig, men det er like mislykka hver gang. Det er ingen som tror på at en mann er en fyr som speiler seg med åpen munn, smører overarmene med velluktende helsestudio-oljer og snakker om sin egen deodorant.

Det året jeg ble fjorten år og reiste på skoleutveksling til Danmark med en foreløpig lite utvokst kropp og ambivalent sinnelag, sa ei jente som var en halv meter høyere enn meg, da vi egentlig sto tause ved togdoen: Så pene øyne du har. Jeg mumlet sint: Jeg har stygg nese. Det var ikke sant, men for en gutt som hadde brukt hver morgen før frammøtet på Kampen skole til å ta av skyggelua med øreklaffer og rote til håret så det liknet en anarkist-storm i hesjene, var påstanden om pene øyne androgyn. Hun kunne like gjerne sagt at jeg hadde pene bryster.

Da jeg begynte på St. Svithuns gymnas oppe på Storhaug som en dyster gutt på mer enn 180 centimeter, men bare 52 kilo, sa jentene på engelsklinja at jeg liknet Audrey Hepburn. Jeg var egentlig glad for at noen la merke til meg i det hele tatt, så det gjorde ikke noe, men jeg hadde bodd med brødrene Aarreberg på Helgøysund i ei uke uten å skifte klær eller vaske meg, og jeg var blitt jaga med hundepisk av ei sint mor etter at jeg hadde sittet i bånn av robåten og sunget hit-en «I like it» for dattera hennes, og jeg var aldeles ikke Audrey Hepburn (Fem år seinere tok jeg testen i leiligheten i Knardalstrand: Jeg tegnet skjegg på et lite svart hvitt Hepburn-bilde og spurte en kvinnelig kollega om hun så hvem det var. Hun sa: Det er deg.)

Men sammenlikningen førte til en erkjennelse. Ikke bare er du så tynn at du kunne krøpet gjennom en ostehøvel, men du er dessuten søt. Ikke søt i betydningen pen, men søt i betydningen beskyttelsestrengende

Det var ikke uproblematisk. Jeg hadde vokst opp med en instinktiv forestilling om at menn skal se ut som om de ikke liker noen. Grunnen var en virkelighetsopplevelse som var omtrent sånn: Klær er pinlige, og de blir laga av rike jenter og menn som er kakesjuke ånnaser og sitter når de tisser. Klær kan man ikke ha uten å sabotere dem. Ryddig og reint er sånt som mødre sier, og hvis mora di liker deg, er det en slags estetisk incest, så det må du gjøre noe med. Fresh from the fight. Men egentlig uten å slåss. For slåssing er for halvkriminelle framhaldskole-elever. Du er mann på en smal sti mellom det siviliserte og det barbariske. Og lett er det ikke.

miniblogg menn og skjegg detalj

Vitsen med denne hensynsløst selvopptatte mimringa er skjegg. For hva gjør man med et utseende som minner folk ikke bare på kvinner, men på hjortesøte hviske-kvinner? Skjegg. Skjegg er den velsigna overflødigheten som gjør at alle menn kan se ut som om de mener noe. Hvis menn ikke har skjegg, betyr det som regel at de har gitt opp alt (er greit for meg, jeg ligger her på sofaen og spiser kakene dine til en dansk TV-serie starter, da drikker jeg sangria med appelsinskum).

Da jeg hadde sluppet ut skjegget i litt mer enn fjorten dager, stirret plutselig gamle-redaktøren i Porsgrunns Dagblad på meg med yrkesklisjé-blikk og utbrøt: Har du ikke barbert deg i dag, Arild?

Han var et tegn fra fortida: Jeg var på rett vei.

Og så, bare for min skyld, oppsto den ureinsligste, mest uflidde tidsperioden i mannekjønnets historie etter Jesu fødsel. Det var som å ha fått svar på uformulerte bønner. Ryktene om Establishment oppsto. Establishment bodde i små bokser og hadde puddel og hekk, de greide håret sitt som Pat Boone (google han) og hadde gråbeige terylenbukser med press. Ferdiggjøringen av en mann startet. Buksene slepte det giftige Hydro-støvet i fabrikkbyen så det så ut som en kjempesnegle hadde gått bak meg, jeg gikk bare i svarte tresko og skjegget, skjegget var sånn at mor til ei jente jeg kjente grein da hun fikk se bilde av meg på veggen. Så nå spør jeg dere, menn. Hvor mange har opplevd den euforiske gleden at ei jentemor grein av utseendet ditt? Vi gikk inn i en vekkelse. Både menn og kvinner vaska seg i oppvasksåpe for ikke å lukte parfyme, kvinner gikk i bomullstruser som liknet gravide pølsedyr. Ingen deodorant. Ingen barbering. Du er en del av jorden, mitt barn, og du lukter som den.

Jeg tror det var ml-erne som ødela den perfekte mannsrollen. De ville se ut som arbeidere, og alle visste jo at arbeidere så ut som idioter og hørte på Mantovanis orkester og Elvis Presley. Jeg likte aldri ml-erne, for både Stalin og Lenin hadde friserte professor-skjegg. Det var nesten like ille som kateket-skjegg, som var en hellig hårkrans som bare hang under haka, sånn som Børre Knudsen hadde.

Men utviklingen virket jo. Og etter hvert ble nok både hygiene og skjegg skammelig borgerliggjort. Men skjegget var der i hvert fall fremdeles. Én gang forsøkte jeg å ta det vekk. Dattera mi på tre år grein da hun fikk se meg. Resepsjonisten Ragnhild i Telemark Arbeiderblad kunne se inn den åpne kontordøra mi og satt en hel dag og sa høyt: Å herregud som du ser ut, Arild, å herregud som du ser ut.

Etter det har jeg hatt skjegg. Et forsøksvis uformelig og evolusjonistisk formulert skjegg, en slags tenkt tilfeldighet og et varsel om at jeg er så nøye med utseendet mitt at jeg ikke bryr meg om hvordan jeg ser ut. Egentlig syns jeg ennå at det er jentete å vaske seg, men tillempninger er nødvendige. Deodoranten min er blitt til uten dyreforsøk, for det er dritharry å skade mennesker eller dyr, og jeg har ennå ikke båret et plagg som har vært i nærheten av et strykejern. Ingen sa at jeg var søt.

Alt dette var greit. Så passerte jeg seksti år. Fornemmelsen av at jeg fremdeles så ut som en trettiåring ble på en måte litt sliten. Og når skjegget vokste sin egen anarkistiske narsissisme, så ble det på en måte annerledes enn før. Litt oppgitt. Litt behandlingstrengende. En sein høst  fikk jeg  se speilbildet mit i et overraskende vaska bilkarosseri  og oppdaget at jeg ser fader meg ut som Sandemose. Jeg ville ikke se ut som Sandemose. Men jeg ville ikke se ut som Hemingway heller, for å nevne en strigla gamlis. Og så slo det meg. Gamle menn ser ryddige ut, og det finnes en grunn. De klipper hår og skjegg med neglesaks eller hva de nå bruker, de former og svetter og foretar opportunistiske overgrep mot naturen. Jorden! Min hellige jord. Er det sånn det er? Må jeg enten se ut som urydda nedfallsskog eller Abid Raja?

Dermed oppsto tvilen for første gang: Hvor langt kan en mann gå i utforming av skjegg før han ser ut som den personen folk minnes hvis han er død? Hvor lenge går det an å utsette det uunngåelige, og hva i alle husdjevlers nødvendighet kommer til å skje hvis du plutselig en dag går utendørs i dagslys med et veltrimma skjegg? Hva gjør det med et menneske at han ser ut som en slags byplansjef med grått finstussa ressursskjegg? Som om en melisskadd harepote satt fast på haka? Vil immunsystemet ditt gi opp? Vil du plutselig få til en symmetrisk slipsknute for første gang i livet? Vil du ta deg sjøl i å gå tur gjennom Eiganes kirkegård med hendene på ryggen mens du nynner på «Yesterday»?

Jeg har i ungdommen sverget en hellig ed: Jeg skal aldri bli gammel med verdighet. Jeg skal aldri ha grått hår. Jeg skal aldri sove middag. Jeg skal aldri si lyserød eller tredve. Jeg skal aldri ha rynker, og jeg skal aldri ha vondt noe sted.

Hvis skjegget mitt ryddes, vil antakelig alt dette skje.

Jeg vet at mange menn blir urolige når de nettopp har stelt seg for å gå i en av foreldrenes bryllup. De ser seg i badespeilet og oppdager en annen, søt mann. En slags kjæledyrversjon. Det er en djup grunn til at alle menn gleder seg til å komme hjem fra fest og hive den Boss-stinkende kvitskjorta i skittentøyhaugen. Denne lille historien er om dem. Joda, den er det. Vær nå litt grei. Menn er det.

arab det var sommeren sin det

arab: En dverg står og pisser i havet

 

Ja. En dverg står og pisser i havet. Det er hans skyld at sommeren ble så smertefullt fin.

Sommeren 2014 kommer vi aldri til å glemme. Den var de mirakuløse månedene da alle verdens verste varsler gikk i oppfyllelse, den var de åtte ukene da gudene straffet oss for skepsis, ulydighet og Jon Hustad, den var som en slags langvarig skolegård-mobbing av nevrotikere og andre lutheranere. Sommeren smelte til med det vi tåler minst, den hånet oss med det vi frykter mest: Annerledesheten slo ned som den lumre varmebølga fra en leserstorm i VG.

Vi fikk så godt vær at meteorologene tok fram dommedag-entusiasmen sin. Dette blir rekorder. Og vi vet hva rekorder fører til.

2014 var annerledes-sommeren. Uke etter uke med skyfri himmel og solfritt sinn; et helt land som lengtet forskremt etter normaliteten. Langs Middelhavet og Thailands strender satt de heldige landsmennene som slapp unna. De fikk det slik de pleide. Bortsett fra litt dårligere vær.

Det er ingen ting vi er reddere for enn rekorder. Statistikk-truslene startet med en forferdelig vinter. Det regna smådyr fra sint himmel, det blåste stormstyrker helt oppe i «det var ikke sånn i fjor», lavtrykk og vintervarme sneide magesår og samvittigheter og forårsaket en kollektiv depresjon som ikke en gang flokkvise lavtempoløp i kontrollert oppoverbakke kunne kurere.

arab det var sommeren sin det detalj1

Etter den påkjenningen burde vi på Vestlandet ha fått en beroligende sommer med litt sol, litt regn, friske briser, 17 til 19 grader midt på dagen og ellers shortsforhold på spesielt lune steder som Arkeologisk Museum og Beverly Fun Pub.

Istedet oppsto enda en meteorologisk abnormitet. De eldste og klokeste sa at vi har hatt fint vær før, men værmelderne snakket om rekordvarmer med staheten til the wicked messengers og en tabloid fryd for frykt. Vi var knuget av det fine været, for alt skal være helt som før i Norge, ellers kjefter de på oss. Kommentatorene, de politiske predikantene, rosa-bloggerne, turistforeningen, veivesenets grøftegruppe, miljø-journalistene og alle som egentlig bare er innom Twitter for å si seg enig med en kjendis. Det føltes som en foreløpig trøst at reserve-Jens’en Jonas sa klart fra at nå må vanlige arbeidsfolk få det verre i Norge, nå må vi slutte med den eneste bærekraftige eksporten. Det hjalp nesten like mye som når ekspertene sier at olja snart tar slutt. Folk gikk ut og gledet seg over sommerdagen i et par timer til, før de nok en gang ble grepet av den uutholdelige politiske smerten: Hva er det vi gjør med verden, vi nordmenn?

Alle vet at det er nordmenns skyld at folk dør i Syria, på samme måte som vi har ansvaret for hver eneste sultne afrikaner. Vi burde ha gitt ytringsfrihet til én milliard kinesere, men vi lot sjansen gå fra oss. Hver morgen står nordmenn opp og vet at i dag må de stanse krigen i Midtøsten, og hvis de glemmer å poste Facebook-meldinga si om at dette er en skam, kommer enda flere til å dø. De er barn av Arnulf Øverland: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Som en livstidsdom har denne poesien blitt hengende over hodene til det folket som har minst innflytelse i hele verden. Du skal si fra. Ingen hører deg, og om de gjorde, ville de ikke skjønne språket. Men Arnulf har sagt det: Du skal si fra om alt du ser, for ellers er det din skyld at verden lider.

Det står med andre ord en dverg og pisser i Atlanterhavet, for han glemte seg ett øyeblikk, og solnedgangen var forheksende vakker. Så oppdager han hva han har gjort. «Jeg har forurenset det reine vatnet. Verden blir aldri den samme. Spill Ole Paus for meg. Værsåsnill.».

Mitt lille land.

Mitt lille land har 5 millioner innbyggere, og de fleste av dem bor så avsides at de ennå hører på Nitimen fra 1961. Hele Norge har halvparten så mange innbyggere som byen Shanghai. Vi er nokså unøyaktig én promille av verdens befolkning, og vi er de snilleste, de mest hensynsfulle, de reineste, forsiktigste, mest empatiske og selvskadende menneskene i hele verden, muligens med unntak av hittil uoppdaga urfolk midt i Stockholm. Vi er villige til å gi avkall på den nokså godt innarbeida guden vår for at ikke andre folkeslag skal bli lei seg. Hvis vi kunne finne en mulighet til å lage svineribbe uten gris til den julen vi ikke burde feire, ville vi ha gjort det.

Likevel er alt vår skyld. Hvis ikke vi gjør noe med livsstilen og velstanden til denne ene promillen av jordens befolkning, vil alt gå til helvete, og så kan det bli unormalt varmt også neste sommer, og kanskje er det sol til og med på syttende mai og St. Hans-aften, måtte gudene forby. De andres guder.

Egentlig er det sånn at hvis vi ville gjøre noe med forurensningen, burde vi forsøke å forhindre velstand i fattige land, for i det øyeblikk de hever levestandarden sin noen brutto nasjonalpoeng, øker antakelig forurensningen mer enn om alle fem millioner nordmenn råna rundt i gamle Ford Granada-er hele døgnet og i tillegg lada mobilene sine. Men det betyr ingenting. Mottoet for de fem millionene i Norge er: «Du skal feie for egen dør.» Så foran dørene våre er skiferen så blankpussa av sopekoster at du kan speile det sommerbrune fjeset til en feig norsk unnasluntrer som selvsagt burde ha feid en gang til – og med følelse.

Det var en helvetes sommer.

Sola stekte fra en blå Erna-himmel. Den globale oppvarmingens klimaterium la seg rundt kroppen som malaria eller eksamensnerver. Nyhetene meldte om en oversvømmelse vi forårsaket i et land vi har hørt om før. Produksjonen av batteriet til en el-bil forårsaker mer CO2 enn det en vanlig bil forurenser gjennom hele sin levetid. Og det er vår skyld.

arab det var sommeren sin det detalj2

Det skulle ha vært trygt å være liten. Avmakt er en fin ting. Lykkelige mennesker revolusjonerer ikke verden, og de små lever i harmonisk minimalisme, for beskjedenheten skulle være deres vern mot fanatisme og pamfletteri. Det er de små som pisser i havet, og så er det like blått etterpå. Det er deres arv og deres odel. Vi er sårbare og litt forskrekka, men vi erobrer ikke kontinenter. Vi endrer ikke historien. Vi finner ikke opp atombomba eller penicillinen. Da Aleksander den store gikk rundt og undertrykte halve globusen,  hadde vi jernalder i Norge, og noen tusen myrgrafsere følte aldri at de burde ha runa mot barbariet i Asia.

Litenhet var en nådegave. Nå er den en skam. Passiv megalomani har gjort oss til storkjefta nevrotikere som vet hvordan alle land skal styres og alle folk skal oppføre seg. Da forskerne sa at vi er i ferd med å endre klimaet ved forurensning, trakk milliardene på skuldrene og sa: Kanskje. Vi får se på det. Men dvergen ved Atlanterhavet ble slått av dårlig samvittighet og kneppet gylfen. Like ved horisonten fløyt kjempenes enorme avfallsmengder forbi, og dvergen så på dem i frykt og stønnet: “Hva er det jeg har gjort?”

Det var virkelig sommeren sin, det.