Månedlige arkiver: mai 2014

miniblogg om ferien

En virkelig mini blogg om ferien

I følge papirutgaven til Aftenbladet, som for øyeblikket er det mest seriøse man kan finne i egen postkasse, blir det stadig og stadigere mer populært med treningsferie. Det betyr i all enkelhet at folk som kunne hatt godt av å spille Monopol i regnvær, anstrenger seg til det ytterste for at ferien skal bli så ubehagelig som mulig, et prinsipp som hittil ble tatt vare på ved trang teltcamping og rensking av sprø propan-slanger på nordvestlandet.

Jeg trodde lenge at treningsferie var det samme som ferietrening – det vil si at man kunne gå på streamingkurs og lære å glede seg over 14 timers bilkjøring, taxfree-kø på danskeferje og forsøk på å få hjerneløse danske butikkjenter til å skjønne hva piffi er. 

Det er det altså ikke. Jeg vet ikke helt sikkert hva folk gjør på treningsferie, men de har ikke stillhet og ro med paraply oppi.

For at dette virkelig skal bli en mini blogg, skal jeg foreslå bare noen få alternativer for de som ønsker å lide i ferien.

Man kunne like gjerne lese Knausgård mens han drikker clausthaler. Men det er kanskje litt for sosialt og for behagelig. Man kan se gamle Netflix-serier på defekt Nokia-telefon med liten skjerm. Ikke eremittisk og vondt nok. Man kan pugge elvene i Bulgaria. Litt for hyggelig. Man kan samtale. For desperat. 

miniblogg om ferien detalj

Den enkleste er gnagsår-ferien. Man bruker fil eller sandpapir på hælen til den er sår, blodig og hoven. Deretter tar man på seg et par gamle beksømsstøvler fra Kompani Linge og spaserer i friskt tempo fra ferjekaia i Strand til Hamar. Det er en fin fottur om man bare er motivert for den, og dessuten kan man melde at man går ut av mobilsonene og følgelig ikke kan oppdatere Facebook, en sjelsstyrkende heltemot som blir belønnet med likes fra de to grønne hipsterne du kjenner og en folkeskolelærerinne på Stokka sykehjem. 

Oppkast-ferien er nesten bedre. Man bruker skattepengene på et billigfly til billig-Syden, og der går man rett til utendørsmarkedet som ligger ved det offentlige toalettet og kjøper bladsalat som man spiser til kald kylling. For at oppkastet skal bli det de moderne analfabetene kaller episk, inntar man også pasta med gul saus. 

Da starter prøvelser som overgår femti minutters ergometersykkel. I løpet av en uke friskner man såvidt til hjemturen med det rustfrie stålflyet til Sjalabang Airlines (bygd av russiske kosakker i 1984), og i lange perioder unnviker man Facebook, en askese som belønnes med «koz deg»-likes fra kolleger som sykler fra Berlin til Hamburg langs motorveien.

miniblogg om ferien detalj

 

London-ferien er også på toppnivå. Man tar med seg en unge på fire og en unge på halvannet og installerer seg på billighotell ved Hyde Park. Hver morgen tar foreldre stein saks papir om hvem som skal gå ned i resepsjonen og spørre om de vil varme et glass bebispaghetti i gryte (ikke teflon). Deretter tar familien med seg fireåring i trange sko og kolikkskadd halvannetåring i vogn på shopping i London sentrum. Og Petticoat Lane. Og sånne ting. Familiemiddag på steakhouse er storarta den delen av dagen fireåringen skal sove litt, og på kvelden sitter hele familien på hotellrommet og lytter til rare lyder fra Babywatch-maskinene til andre hotellgjester.

Den beste ferien er imidlertid jobbe-ferien. Da får man årets sjanse til å gjøre ting man er trygg på i et miljø man kjenner. Ingen slitsomme reiser. Sjefer er som regel borte fra St. Hans til høstens første allmanna-møte i slutten av august. Barna leker der de trives og har tilgang både til kamerater, leker og wi-fi. Ekteskapet fortsetter i oversiktlige former og uten eksistensielle utfordringer. Og jobbe-ferien er billig. Man kan faktisk tjene penger på den, og dessuten få sett VM i fotball uten å ta med unger på spanske barer. 

Når ferien er slutt, blir alt straks som før. Og man kan være hjemme med sykt barn i tilsammen 28 dager uten at HR-avdelingen ser røde IA-merker på dataprofilen og tar kontakt med din fastlege.

Det var bare det. 

arab om alkohol

Arab om at alkohol dreper, kjøtt dreper, melk dreper

 

Torsdag morgen introduserte TV2 et direkte matprogram med gjesten Listhaug der man skulle anbefale vin til grilling eller noe annet sommerlig (problemet med TV er at man aldri egentlig følger med). Det var rein alkohol-propaganda, for alkoholen har vunnet kampen om Norge for lenge siden. Vi har helt uanstrengt kommet dithen at folk ville drikke alkohol uansett hva den koster og uansett hva man sier om den. Man kan si om alkohol at den forårsaker magekreft, grinende jule-barn og impotens i motsatt rekkefølge, og forbruket ville ikke gå ned. Man kunne ha sagt at det gir fosterskader, og ingen ville ha brydd seg. Vin er blitt det viktigste velstands-symbolet vi har, og trivsel måles i centilitre med «bobler» for de uspesifikke eller Cava og Prosecco for de som vet hva de holder på med.

Det vil komme tider, det vil komme steder da mødre beklager seg over at de ikke får drikke chablis til epiduralen under fødselen, det vil oppstå bevegelser som formaliserer døendes rett til et stort glass konjakk (vel, bare veldig gamle drikker konjakk), det vil bli anledning til vinsalg i kirkene, sykehjem får egen bar og sjukehusene egne drikkerom.

arab om alkohol detalj

Avholdsfolk følte kanskje at de var martyrer på utsiden av Egentligheten for tretti år siden. Nå er de virkelig X-men. En av dagene oppdager de at islamistene er bedre integrerte i det norske samfunnet enn de er, og det er kulere med hjemmestrikka angora-truse enn alkohol-vegring.

Alkoholen vant. De egentlig puritanske Arbeiderparti-folka ba oss trekke nærmere våre venner i Europa, så det gjorde vi. Utland er drikking. Alkoholbruk er den viktigste EU-tilpasningen vi kan få til. Utlendinger drikker konstant. Ikke bare russere og polakker og briter og irer, men selvsagt også italienere og franskmenn og monacere og alle utenfor den arabiske verden, kanskje unntatt Sverige, som nesten er en del av den arabiske verden. Da jeg første gang kom på ferie til Hamlets lille hjemby Helsingør på åttitallet, var det utdeling av gratis smaksprøver på vodka i gågatene. Jeg stanset og glodde, usikker på om jeg så en framtid med frihet og forlystelse eller om dette var et glimt av Gomorra.

Mina Gerhardsen i noe som heter Actis har foreslått at alkohol skal merkes på samme måte som tobakk fordi bruk av vin eller øl eller sprit kan medvirke til helseskade. Forslaget er ganske interessant, for egentlig er det sånn at folk er immune mot plakat-fornuft. Jeg kjøper rett som det er røyk for kona mi, og den digre formaningen om at hun kommer til å dø av lungekreft ser jeg ikke lenger. Den er blitt folklore, den er en del av miljøet, en del av den visuelle biotopen som jeg lever i. Ingen jeg vet om, ville ha kjøpt mer røyk om den nevrotiske pakke-advarselen ble borte. De som røyker, tror ikke det er sunt. Men de tror de skal lure kreften eller infarktet én dag til, og så kanskje de kan slutte hvis de ikke føler seg stressa den dagen eller været er fint eller Tjukken og Kassaen er på besøk eller de er på pub eller de nettopp spretta en flaske bobler.

Sannheten om holdningsskapende virksomhet er sånn: Vi driter i om vi blir sjuke helt til vi er sjuke. Da driter vi ikke i det lenger. Da klager vi.

arab om alkohol detalj

Hvis man skal få folk til å slutte med ting, må man gjøre som Høibråten og sette den strenge gåbortskoen rett ned: Ikke tale om. Her får du ikke lov til å røyke om du har med lapp hjemmefra. Det virker. Forbud virker.

Det er en god dag til å skrive om fare, for det regner ute. Fornuft funker best i nedbør. Så nå skal jeg skrive om flere farer. Hvis man først skal drive med symbolistisk livsfare-merking, bør man fortsette med fett og kjøtt. Hjertesykdommer er fortsatt den viktigste folkemorderen i Norge, og melkevarer, rødt kjøtt og prisbelønt kokke-mat er såvidt vi vet den viktigste årsaken til at folk blir innvendig feite, får årer så smale som fiberoptikk og dør uten et knyst. Jeg ville foretrekke at Gilde måtte merke alle sine varer med at de kan føre til dødelig sykdom. Jeg vil at Tine skal ha dødningehode på helmelka (som amerikanske ernærings-spesialister foreslo i fullt alvor for noen år siden). Mor mi var allergisk mot antibiotika og påsto at hun fikk hevelser av å spise laks. Medisin-merking om bivirkninger i oppdrettsfisk bør komme. Ikke at det ville hjelpe. Men merkinga av helsefare ville bli mer rettferdig og mer logisk.

For det er noe flisespikkerne i Actis og omegn ikke vet: Enten overlater du til folk at de velger å bli sjuke og dø av idiotisk livsførsel, eller så forbyr du. De som representerer storsamfunnet kan ikke gå rundt og oppføre seg som den mest sjenerte tanta i familien som ikke drikker, aldri har pult og alltid oppfører seg som en evig unnskyldning. Hvis det er sånn at folks frihet er hellig, så har de også retten til å velge en hurtig død. Skål. See you on the other side.

Narkotika har vi heldigvis forbudt. Så det går an. Det finnes noen halvkveda skap-hasjere med stor samfunns-stemme som helst ville ha sett at cannabisen var fri, og de argumenterer med at alkohol er farligere. Men det er helt uinteressant. Alkoholen vant. Vi har ikke en sjanse mot alkoholen. Men vi forbød dopet, så den kampen kan vi ennå vinne.

Alt handler om å vinne. Holdningsskapende arbeid er bare som fotball uten både mål og ball. Høibråten leder ennå 1-0.

miniblogg mobil

Miniblogg: Oioioi! Mobil er farlig, det.

Jeg skal aldri klage på skolen, for den er stort sett perfekt nok. Men pedagoger har i skrekk for enda mer arbeid murt seg inne i en gammeldagshet som kanskje er sunn hvis Norge en litt uoversiktlig dag blir invadert av galne nazi-texanere som vil at barn skal spise blodige bamseburgere til frokost sammen med smultringsmoothier. For øyeblikket er trussel-bildet i den norske skolen preget av varierte idyller. Sjøl om verden utenfor styres av uforstandige høyrefolk som forlanger næringslivs-effektivitet av småunger, burde forhold ligge til rette for at skolen tør eksistere i samfunnet i stedet for å bli et slags Tibet.

Forleden kom husets skolebarn hjem og fortalte at elevrådet eller en annen utenomparlamentarisk autoritet hadde bestemt at hvis barn hadde med mobiltelefon og foreldrene ringte dem i skoletida, ville mobilen bli beslaglagt. Neida. Det var ikke Ukraina-uke på Tjensvoll. Det var en helt alminnelig dag.

miniblogg mobil detalj

Til det sa jeg, som ansvarlig pappa: Det får vi bare forholde oss til fordi vi elsker skolen, men det er både teit og ulovlig. Så hvis noen forsøker å ta fra deg telefonen din, skal du si at pedagogikk ikke er å fjerne ting, men å lære bort bruken av dem.

Vår skolegutt har ikke lov til å gå på skolen uten mobil etter den gang han var sjuk og skolen vaste ham vekk ved at kontoret ba meg komme og hente ham i et klasserom samtidig som de ba ham gå ut og vente på mamma. Mange fortjente bannord ble sagt i telefonen den dagen.

Den klønete episoden illustrerer enkelt det selvsagte ved at mobilen som kommunikasjonsmiddel er det viktigste trygghetsverktøyet siden Pyrisept på gnagsår og  halsbånd for bikkjer ble oppdaget. Undervisningsdepartementet har da også sagt fra at det ikke er lov til å ta mobiltelefoner fra barn.

Avgjørelsen er rystende selvfølgelig. En mobiltelefon er en liten datamaskin der folk stort sett har samla alle opplysningene om livet til seg sjøl og sine nærmeste. Der er det passord, der er det konto-opplysninger, der er private fotos, brev, facebook-meldinger, meldinger fra sjukehus, fastleger, tannleger og eventuelt NAV, der ligger ukrypterte opplysninger som du ellers bare ville finne i et barns minnebok. Å ta en mobiltelefon er datasnoking, i tillegg til at det er tjuveri uansett hvordan du snur på det. På teater kan de hive deg ut av salen sammen med mobilen din hvis du nekter å vike fra Twitter, men de kan ikke ta telefonen fra deg. I den kristne klubben på Tjensvoll tok de Gabriels mobil som foreldrene hadde bestemt skulle være påskrudd, men de roa seg etter hvert, så de slapp den skriftlige klagen til biskopen.

miniblogg mobil detalj 

En mobiltelefon er ikke et leketøy. Den blir etterhvert et betalingsmiddel, et identitets-bevis, et leksikon, den er navlestrengen, den er stjernekikkerten, den er alt. Mobilen kan følgelig også brukes til alle de andre tingene som mennesker driver med, og som gjør at vi syns de bør oppdras. At man ikke skal mobbe er noe som også gjelder boktrykkerkunsten, men ingen tar blyanter fra barn. Skolen burde ikke undervise i mobil, for den kommer bare til å konsentrere seg om å spre frykt og fordommer – men den burde gradvis innlemme mobilen i sitt indre og ytre liv.

Integrering av teknikk sitter langt inne i skoleverket. Men i bånn av det hele ligger dessverre manglende respekt for barns rettssikkerhet. Å stjele fra et barn anses ikke for å være tjuveri, men oppdragelse. Det er arrogant, det er genero-sentrisk hvis det hadde eksistert et ord for at man undertrykker de som er yngre enn seg.

Jeg har en gang lest om den katolske kirkes panikk den gang radioen kom, og amerikansk ungdom kunne sitte og høre musikk som ikke var filtrert av kjerka. Foreldre som i dag klarer å få ungene sine til å lytte på radio, blir sett på som pionerer i ønska gammeldagshet og belønnes med Turistforeningens hælsårutmerkelse klasse 2. Da filmen kom, gjenoppsto panikken. Da TV kom, gikk bebreidikere og alvorlikere sammen om utdrivelser og fikk til barneTV-fri mandag. Så kom vhs-teipen og satte ikke bare religiøse fanatikere i alarmberedskap. Den førte til kaos i Steinerskolen, den førte til overvåking og tvang og trusler og masse reaksjonær humor.

Man skulle tro at det fantes i hvert fall pedagoger med politisk hukommelse. Men da mobiltelefonen i løpet av få år ble allemannseie og deretter utvikla seg til en hver families viktigste husholdningsredskap, da var formyndersjiktet der igjen – side i cordfløyelsrævva og totalt fantasiløse, slik de alltid har vært.

miniblogg mobil detalj

Mobilen hadde overtatt skylda for at barn blir mobba, for at de liker å vise seg fram, for at de prøver å eksperimentere og mye annet som alltid hadde vært der. Facebook er det heftigste kommunikasjonsmiddelet siden fasttelefonen ble sluppet fri fra fra Televerkets puritanske fangenskap, og fb er også lyst i bann av eksperter og nevrotikere og nevrosperter og eksrotikere. Først brukte de femti år på å beklage at brevskrivinga var på tilbakegang. Så ble de motstandere av at folk kommuniserer daglig med skriftspråk.

Mobiltelefoner i forskjellige utforminger forandrer livet vårt for alltid. Facebook forandrer livet vårt for alltid, og kanskje også Instagram. De fører ikke bare til velsignelser av typen Farris Light og skumma Biola på pub, men forandringene fører ikke til større utfordringer enn da radioen kom. I alle tekniske eller livsstils-endrende framskritt er det tålmodighet, rasjonalitet og involvering som betyr noe. Man lærer seg å bruke ting, man lærer seg å akseptere at forandring finnes, man utvikler den opprinnelige sosiale forstanden som sier at ting ikke gjør vondt, mennesker kan komme til å gjøre det, men som regel er også menneskene helt ålreit.

Annerledes er alltid annerledes. Foran øynene på en skrekkslagen skole forandrer vår verden seg fra dag til dag, og da kaster den seg over fjærpennen. Forleden viet Rogalands Avis førstesida til to lærere på Vågen videregående som mente at pc-en er en katastrofe for skolen. Også i Sandnes er verden sånn at man ikke kan få betalt regningene sine eller finne et telefonnummer uten å bruke en stor eller liten datamaskin, men det ser de ikke. Frykt er blind. Frykt gjenskaper seg sjøl og sin rettmessighet.

Det viktigste i opplæring er fleksibilitet og evne til egen læring. Lærere som ikke liker verden, kan ikke egentlig undervise om den. For å skjønne noe av verden holder det ikke å kunne kongerekka. Man må ha tro på nåtid og framtid og ikke framstå som den siste furuhylla i verden når man skal omgås de unge menneskene som bare har denne verdenen å vokse opp i.

Vhs-en er borte. Til gjengjeld kan du laste ned filmer rett på mobilen og vise mobilbildet på TV. Kanal-TV er i ferd med å bli mindre enn Youtube. Konsoll- og pc-spill er større enn musikk-industrien og film-industrien. Det er omtrent sånn at det du opplevde da du starta i første klasse for fem år siden, det er historie i dag.

Vi skal elske skolen for de skjønne og dedikerte folka som jobber der. Men institusjonen trenger virkelig Viagra i kaffen.