Månedlige arkiver: april 2014

arab buddhismen

Et uforsiktig forsøk på å fortelle om buddhismen

Jeg skal nå redegjøre for min oppfatning av buddhismen og ikke si hvorfor jeg gjør det.

Siden jeg tilhører sosialgruppen utvida eldrehipstere med rockbakgrunn og mislykka myk mann-vegring, har jeg et veldig sterkt forhold til buddhismen.

Det har jeg igrunnen arva på et slags osmotisk vis fra generasjonen min, som gikk rundt og mumla mantraer når de egentlig burde ha skreket heia Manchester United. Med buddhismen er det sånn: Alle mennesker burde være buddhister, for buddhistene er de egentlige kristne, og hvis Jesus bare hadde reist litt, ville også han ha blitt buddhist. Buddhisme er som Aloe Vera og Paracet – den hjelper mot alt. Hvis du er lei deg, setter du deg bare i et hjørne av Karlsminnegata og mumler fraværende mens du forsøker å føle din egen milt. Hvis du blir veldig sjuk, går du i yoga-gruppe og tenker ekstremt positive tanker om deg sjøl og sjelens forurensing, du tenker om kroppens hellige bur som er forgiftet av urenhet, mens du kan føle som en blomst og dorme som en dompap, og så får du kontakt med ditt eget indre og kan snakke med svulster på svensk ettersom yoga-instruktøren din er en arbeidsledig Volvo-arbetare från Karlsjammerlund.

arab buddhismen detalj1

Buddhistene har en så sterkt fornemmelse for naturen at de er i stand til å snakke sammenhengende med bønder, og de kan lese semaforene i en bies vingelslag og de kan gjenkjenne smaken av solen i sevje og slump.

Menneskesynet til buddhistene er verdig. De vet at alle mennesker er syndige og forurensa, og de kommer til Jorden for å bli så rensa for sin evindelige menneskelighet at de kan bli gjenfødt som en løvetann eller Alf Prøysen. Buddhistene vet at Gud, som de ikke kaller Gud, for det er de for edle til, finnes i alle ting og at lerken lider hvis lamaen brekker en negl. Jeg mener da dyret lama. En Lama, enten han er Dalai eller ikke Dalai, er et så hellig menneske at det nesten ikke kan snakke om verden, men uttrykker seg i Ivar Aasen-sitater for at ingen skal misforstå det dithen at de gjerne vil bli forstått.

Som religion er buddhismen forståelig perfekt. For Opplysningstidens mange tilhengere er det vanskelig å forestille seg at et helt menneske stiger opp med sin ganske veltrente kropp fra grav eller urne for deretter å ta plass i en sosialt mangfoldig himmel av gjenfødte kropper med kjente navn fra telefonkatalogen. Det er selve rekonstruksjons-problemet som gjør at nordmenn støtter statskirken, men stiller seg tvilende til det evige liv. Noe helt annet er det selvsagt med buddhistene. For det er ikke 95 kilo nyoperert konsulent-kropp som vender tilbake til sin opprinnelige planet, det er en behørig evaluert sjel som kan vandre videre til løvetann-markene og sneglebladene. Dette prinsippet er mye lettere å akseptere for religiøse tvilere fra Opplysningstiden & Søn.

For det blir som å gjødsle marker. En bråte oppbrukt bondemateriale sprutes over den hellige jord, og julemåltidet 2013 blir til kraft og ånd i beitegras og grøftekant-flora. Det er akkurat passe vakkert og akkurat så surrealistisk at skeptikere som ellers forsøker å forestille seg ting, gir opp og kjøper en vinylplate.

En annen grunn til at buddhismen slo an i den litt sløve generasjonen som jeg egentlig skulle ha tilhørt, men jeg satte meg aldri ned, er mangelen på tiltakslyst. Hvis du hører på Procol Harum eller Electric Prunes et halvt døgn, kan det føre til en småsøvnig, lammende giddaslaushet som nærmest trygler om å bli anerkjent som livsform. Hvis man kaller latskap for meditasjon, blir det mye stiligere å avstå fra aktivitet. Mye arbeidsvegring har møtt sin eufemistiske frelse i ordet meditasjon.

Dessuten tilbyr innadvendtheten en form for sjelelighet som ikke krever at man sier spesielt lure ting. Man kan røyke sin nesle og sitte helt stille mens den rensende fornemmelsen av overflødighet overmanner kroppen og gjør deg til en lykkelig dust. All forandring kommer innenfra. Du skal bli til Paul Coelho rett før du dør, og sånne gullkorn.

arab buddhismen detalj2

Og om man ikke skulle tilhøre de som søker tilflukt i frimark-euforiens Michael Jackson-boble, finnes det mye mentalhygienisk support i buddhismen. Det er jo sånn med folk. Når de går til jobb om morgenen, tenker de konstant: De andre kommer til å stresse meg, de kommer til å stresse meg, jeg kommer til å bli stressa. Og om arbeidsdagen går ganske fint i fem og en halv time, kan det godt skje at mellomlederen i den sjette timen foreslår at det stressa menneske skal foreta seg noe på jobb, og da oppstår en slags rolle-bekreftelse: Nå ble jeg stressa nå! Yoga! Ohm ohm ohm! Den buddhistiske innadvendtheten er det sikreste vernet mot at folk som egentlig burde ha jobba seg svette og følt seg storarta, kommer i kontakt med virkelighet. Man lytter seg inn i seg. Man finner muligens bare små, flyttbare enheter av ydmyk tarmgass, men bekreftelses-kraften er vendt innover så man blir i hvert fall ikke forstyrra av ukule krav og uvennlige stemmer.

La oss bare innse at det ikke alltid føles storarta nok å bare slappe av. Opplysningstidens Eftf. vil gjerne at også hvilen skal ha et vakkert navn, og det er altså her buddhismen tilbyr så mye. Den gir de hensiktsløse landeveisvandrerne en slags berettigelse. Den befrir de frustrerte fra selvoppholdelsesdriftens uutholdelige forventninger om aktivitet.

Buddhismen er ikke for alle.

Vi som aldri satte oss ned fikk aldri til buddhismen. Jeg tror jeg forsøkte å meditere en gang, og etter ca. åtte sekunder tenkte jeg: Føler jeg noe nå?Øøøøhhh.  Ja. Jeg følte. Jeg følte meg så opprivende utålmodig at jeg kunne ha vaska ei størkna fårikålgryte. Det er som å sole seg. Man blir virkelig eksistensielt lei det etter kort tid. Vi som aldri satte oss ned, føler sjel når vi treffer mange mennesker samtidig og snakker for høyt mens vi går til et sted. Vi føler sjel når det er så mye makrell i fjorden at fingrene blør. Vi føler sjel av folk i stygge sommerklær på Hansenhjørnet og små barn som forsøker å brekke en sevjeseig pinne for å kunne bruke den som dolk.

Ikke alle er skapt for innsikt. Det er som med Petrikjerka. Jeg gikk forbi den hver arbeidsdag i mange år, og hver morgen hadde jeg lyst til å gå inn, for jeg fikk en fornemmelse av at en annen sort opplevelse kanskje ventet der. Jeg holdt meg på utsida, og grunnen er selvinnlysende: Sjansen var overveldende stor for at jeg ville se meg imponert rundt i det sakrale innendørslandskapet og starte med å sette sammen ord-konstruksjoner i hodet. Ord i eventyrlig ornamentikk. Jeg ville blitt grepet av en usalig aktivitetstrang, jeg ville ha skrevet hele noveller i hodet før jeg kom så langt som til alteret.  Spre dine verb utover markene og dikt om de andres stygge sko. Og hvorfor ser vinduene ut som Rubiks kube? Jeg må finne meg en pc eller et nettbrett. Med en gang.

Øynene våre er bare vendt utover. Hvis du forsøker å se andre veien, er det bare svart. Nå har jeg fortalt om buddhismen slik jeg oppfatter den, og jeg har bare nevnt Dalai Lama én eneste gang. Og det var igrunnen hensikten. Forsøk å ikke si Dalai Lama. Oops.

arab byen er forbi

arab: Byen er forbi

 

Påsken er forbi, og vi som ble igjen i den såkalte byen ofret ikke så mye som en nekrologisk bisetning på det solvarme sentrums urbane støvsjarm. Byen er død. Byen er borte. Byen er enda et forlatt sekstiåtter-prosjekt, og det nytter lite om Power Point-jenter og nostalgi-nestorer forsøker å jamre litt liv i sin ungdoms drøm. 

Til og med på tidlig nittitall besto draumen om ein Oslo-tur av forhåndsvisjoner om Saras Telt og Nille. Vandring langs Karl Johan kilte landmusa med romantikkens erogene gammeldagshet. Jeg drar til Oslo et par ganger i året. Oslo sentrum besøker jeg i nødsfall. Oslo sentrum er en gravferd, og Hammarlunds spinkle besteborger-idyll har drukna i ett eller annet som det ikke finnes navn på.

arab byen er forbi detalj1

På åttitallet dro vi til Stavanger sentrum hver lørdag formiddag. Hensikten var uklar. Men folk traff nesten alle kjente. Vi stakk innom Fona, vi var kanskje på Oste-Johnsen, men først og fremst vaste vi rundt i gatene og nøt den milde byligheten som om den var et kjærlig nikk fra en uoppnåelig elskerinne. Det var før byen med Hallgeir Langelands velsignelse erklærte krig mot menneskene og sa fra at den helst ikke ville ha noen der. Trafikk-pietismen la Stavanger sentrum øde, og for øyeblikket er byen et irriterende irrelevant sted for folk som leter etter litt dyrere damebluser eller syns det er moro å besøke fire skobutikker for å oppdage de samme Ecco-skoa. 

Torget er blitt et minimalist-hælvete. Fiskekummene er blitt en posch restaurant. Der hvor bussene sto på Domkirkeplassen finnes et tiltaksløst ingenting som venter på at jomfru Maria skal lande i en flygende tallerken for å ta kjerka tilbake fra den politisk korrekte visesangeren.

Byen er stygg på en halvt moderne måte. Jeg har bodd i Avaldsnesgata i fire år, og det var vakkert. Storhaug er fremdeles by, men skranter. Våland er ennå en bydel man kan nyte sola i når våren kommer fordi den klassiske trehus-ornamentikkens vinglade guder holder liv i noe som gir øynene næring og inspirasjon. Men sentrum er stygt og kjølig. Når du kommer ut av Gamle Stavanger finnes det bare et kaldt-kubisk næringslivs-Sparta som ble til for at forretningsliv skal kunne fore sine grådige aksjonærer. Det er arkitektenes kollektive svik mot menneskene. Oljemuseet er et monstrøst påfunn. Konserthuset er en Nille-eske. Løkkeveien blir langsomt til en slags feiring av den visuelle uvesentlighet. Firkanta Midas-monumenter. Det er ikke by. 

Budapest er by. Men ingen reiser dit for å lete etter Wall Street-glassisisme eller moderne varehus ei mil utafor selve hovedstaden. Til Budapest drar man for å se på det de bygde for 200 år siden. Til Wien drar man for å nyte Europas kronglete skjønnhet, ikke for å få med seg boligblokker med 300 familier og en lekeplass. Det er ikke by. 

For øyeblikket er gata vår (Lyckliga gatan) i borettslaget Soltun på Tjensvoll det nærmeste jeg kommer by. På syttitallet la by-utviklerne en krans av fire etasjers terrasseblokker rundt en grønt miljø av rekkehus og små eneboliger. Mellom dem er det smug og små veier, grønne marker, fotballbaner, lekeplasser og trær. I nærområdet ligger Mosvannet med ein helårlige eventyrskog, ett kvarters gange unna ligger Sørmarka og lokker med kjeks-spisende ekorn og trær som likner troll.

En gang tida fantes Tjensvollsenteret med idealistiske sekstiåtter-tilbud som folk ikke trengte, for folk velger sjøl hvor de vil gå til lege og folk velger sjøl hvis de for eksempel skal handle og gå i bank (som ingen gjør mer). Du skal ikke bo der du kjøper. Det blir bare stygt der næringslivsfolka dukker opp. De er som sykdom. Madla Amfi er øgli og forferdelig, men man er der ikke for å nyte naturen. Forus er et tegn på at Satan lever, men Kvadrat er et ålreit sted å handle, for man skal bare inn klokka ett og ut igjen klokka halv to.

Det jeg beskriver her, er grunnen til at byen er død.

arab byen er forbi detalj 2

Folk vil bo med gras. De vil bo med blomster. De vil ha en rusten grill og en gammal sykkel stående på plenen eller treplattinga. Unger kjenner sin egen hekk og elsker den når de går tvers gjennom for å finne de ti-tolv kameratene. Det ligger frisbeer i tulipanbedet. Det står en punga damesykkel ved boss-spannene.

Da jeg var liten spaserte jeg fra Indre Tasta til Fiskaspiren for å kaste med slukstang i kloakken. Ingen med vettet i behold gjør sånt. De drar til ett sted når de skal handle. De drar til et annet sted når de skal spille fotball. De drar til et tredje sted når det regner og Leos Lekeland lokker. Byen er ikke lenger en geografisk enhet. Det er de stedene man kjører til. Annen påskedag var det familieutflukt til Arboretet i Sandnes. Det er en del av min by. Hellestø er en del av min by. Stavanger sentrum hadde jeg bare bruk for så lenge jeg gikk på pub. Alkohol var byen fin til. Men du sitter ikke ved Breiavatnet for å nyte naturen. Du kjører en halvtime. 

Den nye byen skal du finne flekkvis i et område som strekker seg fire mil i begge retninger. De gjerrige boligene som bygges på steder med høy eiendomspris er ikke for unger å bo. Unger skal ha plass. I et hus med barn burde det ideelt finnes minst tre barnerom på 30 kvadrat hver, det burde finnes en hagedør, det burde finnes en katt som jamrer og vil inn. En treroms blokkleilighet til 5 millioner på Eiganes er for de som trenger kort vei til kirkegården. 

De unge i Oslo har oppdaget at de kan få plass til å utvikle familier ved å flytte fem mil vekk fra hovedstaden. I Stavanger flytter de kloke minst til Ålgård eller Bryne, for i områdene rundt bysentra får du nesten ikke noe annet enn gjeld for pengene dine. I naturområdene rundt byene finnes det tusenvis av steder som kan bli nye Tjensvoll, nye Soltun. Det finnes grenser for hvor mye uberørt natur folk trenger. Det er god plass til boliger. Varehus-sentra vil følge etter i realistisk avstand. Samfunnet må bygge veier i stedet for å stenge folk inne i logistisk pietisme. Forurensninga i Norge går nedover. I Kina øker den. La de ta seg sammen. Vi trenger å utvikle en verden der ungdom ikke krangler seg til fant over boliglån. 

Vi trenger ikke all den dyrkbare marka heller. Mye av den blir brukt til tull. Og arealene utnyttes ikke bedre enn de gjorde i Middelalderen. Men det skal jeg skrive om en annen gang.

Poenget er at en by må bli noe annet. Et sted der det er godt å bo, men hvor de ikke nødvendigvis selger den billigste kneippen, for det gjør de på den Rema-butikken som mamma besøker på vei hjem fra jobb. Men det er lyng ved husene. Det er gras i hagene. Det finnes ikke noe som heter fortau, for de kalles gangveier. Og når trafikken kommer i konflikt med miljøet, må trafikken finne seg i å krype under jorda der den ikke er i veien for noen.

La cruise-turistene få sentrum. Vi trenger det ikke lenger. En gang i tida var det et kult sted, men det blir det aldri mer. Lyckliga gatan du finns inte mer, for du har flytta til Oltedal eller Hjelmeland, og der trives du aldeles utmerket.  

 

arab macdonalds

I utlandet skal du spise på McDonalds

Hvis det hadde vært McDonalds i Venezia, kunne oppholdet mitt der vært i nærheten av vellykka. Jugoslavene ville nok like fullt ha stjålet lommeboka mi (akutt kriminalstatistikk utført av portier ved Bauers hotell), men jeg kunne ha unngått flat og tørr margerita-pizza av veneziansk isolasjonspapp og direkte nedlatende pastaretter beregna på folk som krangler på vinprisene og snakker tysk om kelnerens sokker. 

Italienere kan ikke lage mat. De kan vifte så mye med hendene så man ser seg om etter Egyptens gresshoppesvermer, og de gjør det faktisk også i det virkelige liv. Men mat kan de ikke. Maten i Italia er en fornærmelse.

Hvis noen spør meg om hvor de skal spise i utlandet. svarer jeg McDonalds. Det tror de er spøk, men det er det ikke. Nå skal jeg redegjøre for en del av mine utenlandsreiser, som ganske sikkert er representative sjøl om de foregikk før jeg gikk på Norge-vogna og slutta med utland. 

arab macdonalds detalj2

Jeg skal starte med England, som ikke er et oppskrytt matland, men til gjengjeld like elendig som ryktene påstår. For lenge siden sendte Stavanger Aftenblad, som den gang var en bedrift som brukte pengene sine på utvikling av medarbeidere i stedet for fritidslivet og hjerteinfarkten til aksjonærene, meg til London for å dekke Wimbledon. På tennisstedet fant jeg bare boder som solgte jordbær og champagne, og de så dyre ut. Men siden jeg spiser svære frokoster, klarte jeg meg uten mat til neste morgen. Så oppdaget jeg at pressefolka hadde egen kantine. Der bestilte jeg dagens rett av en dame med store, men lite tillitvekkende hender og fikk noe wimbledonene kalte nyrepai. Den likna hundemat i kjeks, og til og med for en lungemos-tilhenger smakte det kuriøst forferdelig. 

Neste kveld gikk jeg ned i restaurant-etasjen til Kensington Hilton, der jeg bodde. Der fant jeg en japansk restaurant. Etter usikker omgang med esoterisk meny viste det seg at jeg hadde bestilt noen tørre små biffstykker med potetbåter. Og pinner til. Jeg kunne ikke pinner. Så jeg stakk den ene kvisten inn i en potetbit og førte den mot munnen. Da skreik en ekkel dansk unge på rundt 9 bortkasta år ved nabobordet: «Faaaer, faaer, han stikker pinderne ind i kartoffelen!» Jeg puttet biffstykkene i munnen med den fingeren som jeg nettopp hadde vist til drittungen. De smakte ingen ting.

Fra det øyeblikket visste jeg at jeg ikke kunne gå på engelske restauranter uten å ta med plastboksen med krydder som jeg pleier reise på sommerferie med. Og så gikk jeg på McDonalds og dro byttet hjem til hotellet. Det smakte himmelsk. Det smakte som halvannen time rock etter fire minutter latinamerikanske brass-rytmer eller samtaler med support-medarbeidere i innenlandske dataselskaper. 

Vi har nå kommet til Frankrike.

Franskmenn kan ikke lage mat. De er bare arrogante som de feite hundene sine og har ansiktsuttrykk som likner på driten som bikkjene legger overalt på fortauet. Man blir ikke glad i franskmenn.

arab macdonalds detalj

Første gang jeg var i Frankrike, dro utfartsglade Aftenblad-kolleger meg med fra datamessa i Nice på minibusstur til Provence. En del ting er vakre i Provence. En del ting ser sjabby ut som Jessheim. Vi kom til en fantastisk keramikkby som het Grasse, en by som ble grunnlagt av romerne (nei, ikke Mussolini-folka, men de virkelig gamle romerne) og navnet kommer fra det franske ordet for fett. Der gikk vi grelt kledde nordmenn inn på en mann- og kone-restaurant i et sinnssykt opprinnelig hus som minte om de intellektuelle nipsene til Einar Risa. 

Der bestilte vi coq au vin. Etter ti minutter skreik kona fra kjøkkenet at hun ikke hadde coq nok til alle, men jeg var blant de uheldige. Etter en forrett som besto av eddik-marinerte tyggegummi-blekksprutbein i lake, fikk jeg ei keramikkskål der et alvorlig mishandla hønebein stakk opp av grå gugge. Det smakte forferdelig.

Da jeg siden begynte å reise til filmfestivalen i Cannes, nekta jeg å være med på restaurant. En gang måtte jeg fordi festivalen i rogalandsbyen Haugesund arrangerte middag, og da ble det liggende en tilsynelatende balsamert fisk å stirre på meg fra tallerkenen. Lokal lekkerbisken. Det hender en sjelden gang at du skulle ønske at maten lå under et glasslokk i kjelleretasjen i Stavanger Museum. Dette var en sånn fisk. En slags stinte med sint blikk.

Jeg skal være rettferdig mot Frankrike. Landet har sine øyeblikk, men da må du gå i butikk, ikke i restaurant.

Den beste maten jeg har spist der, var da Per Dybvig og jeg bodde i leilighet. Han satt ved det store bordet og tegnet internasjonale kjendiser til akkompagnementet fra White Horse. Jeg satt ved det lille bordet og skreiv mens jeg spiste ost med hendene og drakk rødvin. Den osten er noe av det beste jeg har smakt. Den kom fra varehuset Marche ett eller annet. 

I Frankrike fant jeg aldri McDonalds. Mye ville blitt annerledes, og jeg ville ikke ha tatt av 5 kilo på 10 dager hver vår.

Berlin! Berlin hadde en fantastisk McDonalds. Dit gikk Henning Larsen og Frode Nilsen og jeg og spiste sivilisert mat da jeg var på filmfestival en gang i tida. «Se Henning, de selger øl på MacDonalds». Møtet med sivilisasjonen var rørende, det var som ti rette i tipping ved inngangen til jordbærsesongen på en dag med atten plussgrader og en lett barnebris over byen. Tyskland var et sted uten ære. Der kan du spise på McDonalds, og så kan lokalbefolkningen holde kjeften sin.  

Men fordi selv de mest nøkterne blir overmanna av turist-galskap, måtte vi prøve noe karakteristisk. Så vi gikk på en kuriøst utstyrt restaurant og bestilte noe de kalte Bayerische Platte. Mer autentisk blir det ikke. Franz Josef Strauss med surkål. 

Egentlig var jeg mest fascinert av ølet. Vi måtte bestille det ved disk, men fikk ikke med oss glasset. Ølet skulle stå stille som en engelsk gardist på disk og vente til skummet hadde sunket så lenge at det ble mjukt som postkoital jentemumling. Jeg satt ved bordet og stirret på det, både fordi jeg var redd for at noen andre ville ta det og foreta en risikabel getaway (Wegverschwindung) og fordi jeg likte å se tysk kulturs ypperste rituale. 

Så kom maten.

Kjøttet husker jeg ikke, for det var grått av smuldrete obduksjons-fett. Men jeg husker Bratkartoffeln, som var poteter med innkokt fett i stedet for vann. Jeg husker også Sauerkraut som badet frodig og frivolt i mengder med eddik blanda med fettsorter som man ellers bare finner i utdannelsen av hjerte-kirurger. Den vina coq-en i Grasse er ennå det verste jeg har opplevd på restaurant, men tyskerne kommer rett bak. 

Det ble frokost og McDonalds resten av oppholdet. Men jeg glemmer aldri ølet. 

USA?

Jeg har forsøkt å spise pannekakefrokost med lønnesirup i det berømte Fisherman’s Warf på havna i San Francisco. Siden det var en reise for datafolk, var det noen som bestilte øl til pannekakene, og den antatt verdensvante servitørersken skreik ut: «What!? Beer at nine o’clock in the morning?!» Den frie byen San Francisco viste seg for det første som et ganske vanlig småborgerlig Kristiansand, og for det andre var amerikanske pannekaker seige, tjukke og smakløse akkurat som amerikanerne.

Men de har McDonalds. I Chicago spiste jeg så godt på McD at den ene tanna brakk. 

Jeg kunne ha tatt med Spania og.

I Spania ropte kelneren «Olé, olé» da jeg prøvde å bestille café au lait, for spanjoler hater franskmenn og egentlig også alle andre, og maten deres er i beste fall likegyldig. Ingen smak. Mye tull. En mat som ser ut og smaker som om den forsøker å tekkes alle mennesker i hele Europa samtidig, også de med krydder-allergi. 

Jeg kunne tatt med Danmark, som virkelig har god McDonalds, men som ellers bare lager blid gigantmat uten særpreg eller sting. 

Alle disse landene hadde utsøkte drikkevarer. Jeg tror det finnes et slags filosofisk fellesskap mellom restaurantkokker: Gi dem nok i glasset, så syns de alt er OK. De er tross alt nordmenn. 

Jeg har spist en fantastisk utenlandsk mat. Det var i Afrika-restauranten i Dyreparken i Kristiansand. En afrikansk gryterett som jeg har glemt navnet på, men som smakte lune netter og lange savanner og den milde dunsten som du kjenner hvis du går helt ut på den ytterste brygga på Lidoen i Venezia om natta og lukter etter kontinentet på andre sida av Middelhavet. Det eneste landet jeg lengter tilbake til, er Dyreparken i Kristiansand.

Gryterett og løver like ved bordene. Og så kjøre hjem. 

arab menn i politikk

Nå blir mennene helt borte. For alltid

 

Opprinnelig var kanskje journalistikkens vesen at den skulle beskrive og i verste fall forklare hva som hadde skjedd. Nå utøves den stort sett av galninger som varsler hva som kommer på TV i neste uke og i verste fall forklarer hva som kommer til å skje om femti år. Jeg elsker å forklare hva som skal skje, så derfor har jeg oversett alle tilløp til klokskap og laget denne spådommen. Menn blir først borte fra politikken. Så blir de borte for alltid. Fra alt. Slukt opp av sin egen unødvendighet.

For at ingen skal føle seg truffet er setningsbyggingen tradisjonell og språkbruken innenfor kommentarfelt-normen. For sikkerhets skyld har jeg utelatt navnene til Raymond Johansen, Jan Bøhler, Helga Pedersen, Bent Høie og noen til som jeg ikke syns jeg bør nevne, og dessuten syns jeg ikke det ville være moro å tilbringe fine vårdager i byretten. Men så til starten: 

Når Jens Stoltenberg nå helt sikkert blir ny sjef for macho-organisasjonen Nato, er det et tegn i tiden. Menn er på vei ut av politikken, og styringsritualene blir i framtida overlatt til Powerpoint-jentene og Listhaugtussene. Mye kommer til å bli annerledes. Det meste blir bedre. Dette er et vennlig forsøk på å se inn i framtida. Hva sitter vi igjen med når Stoltenberg rømmer fra det matriarkalske Norge som en kvaesvett birkebeiner fra en Pilates-samling for offentlig ansatte med urolige tær? Tung setning. Tynn humor. Men OK. Det kan vise seg at forskjellen på mannlig og kvinnelig identitetsutøvelse er større enn vi tror. 

arab menn i politikk detalj1

Giske vil ikke bli ny leder i Ap. Støre later som om han trives i rollen som «Han som blei igjen i jente-garderoben» en stund, men så mister vi ham antakelig til en eller annen fredspamp-stilling i FN-systemet. Han blir ikke sittende igjen som den dumpa kameraten til Jens, og bak Jonas & Jens finnes det ingen menn. Arbeiderpartiet kommer til å bli et reint kvinneparti, men det skjer også med de andre. 

Kvinner liker seg i politikk. Menn ser seg allerede om etter øksa og ryggsekken.

Dermed blir politikk overlatt til damer som egentlig syns uenighet er sårende og vil ha regler som regulerer hva man si om andres politikk. I Høyre blir sannsynligvis trekløveret Sanner, Røe Isaksen, og han jeg ikke skal nevne, igjen siden ingen av dem sto først i køen da Gud delte ut ullgenseren, og de vil finne sin motvillige plass sammen med Knut Arild Hareide i Stortingets små champagnelunsjer med utveksling av bilder fra Italia-ferier og småbrisne opplesninger av vasketips for dyrt Yoga-tøy. Bortsett fra Erna, som drikker gin tonic fra varehus-bokser og spiller Candy Crush, brett 12457. 

Siden ressurs-kvinner enten kommer fra den eurofiske info-bransjen eller trend-industriens gladmatseksjon, vil det politiske språket forvandle seg fra å være relativt konfrontorisk til å bli lett imøtekommende. Stortingsrepresentanter vil ikke lenger si at de er uenige, men oppgradere velgerne til hederbetegnelsen «kundene» i Stortingets argument-samling «Undersøkelser har vist at kundene helst vil ha det slik». 

Mange tror at politikken blir mykere og mer menneskelig når kvinnene overtar den, og det kan nok være sant dersom man anser samtale som behagelig. De fleste tilhører det man uten ondskap kan kalle Powerpoint-jentene som drar på seminar ikke for å ha sex med kolleger på hotellet (slik det var før) eller spise gratis koldtbord-lunsjer (slik det er i mediene alltid), men fordi de tror på det forelesere i identitets-utvikling sier. Hvis man er skikkelig kvinne, orker man ikke tanken på at bare venninnene i de andre partiene fikk med seg det eksistensielle sloganet «Bare du er deg, bare vi er de andre» og eventuelt andre filosofiske gullkorn fra personlighets-bransjen. 

arab menn i politikk detalj2

Kvinner har andre politiske føringer enn menn. De tror at meteorologer kan se været om hundre år. Powerpoint-jentene tror at pelsdyr liker å bli flådd hvis det bare skjer i fin natur. De tror at Vestlandet får flere turister hvis kaffen blir solgt i kulere pappkrus. De tror på selv-realisering, og de tror på designer-mat. Mye blir annerledes når kvinnene overtar politikken.

(De Grønne er unntaket. Partiet består av én eneste mann, og når Rasmus Hansson kommer inn i rommet, kan man kjenne duften av sint nabo, frisk granbar og seig kvae. Ekornene retter opp ørene sine. Skikkelige menn leder ofte reaksjonære partier med Hamsun-kompleks, og det gjelder også Hansson. Men han kommer aldri til å stille opp i Stortingets yoga-timer. Hansson blir muligens den siste merkbare mandigheten i politikken.)

Den vitenskapelige sannheten om kvinner var opprinnelig sånn: Kvinner er nevrotiske og samvittighetsstyrte, og de føler seg uvel i selskaper der ikke alle har avgitt løfte om at de aldri skal si eller gjøre noe som kan opprøre de andre. De er ikke dumme, og de er ikke destruktive, men de gjør det de blir bedt om. Hvis venninna gjør det annerledes enn det HR-skrivet nøye beskrev, låser de seg inne på do eller forlanger gruppemøte der alle diskuterer hvordan vi egentlig skal ha det på dette Stortinget i framtida.

Vitenskapelige sannheter skal man stole på: Det blir antakelig ikke avstemninger i nasjonalforsamlingen i framtida. Super-bitchene i hvert parti møtes med “Go girl!”-presidenten og kommer fram til en “koz”-løsning som alle kan være fornøyde med. Ingen sure politikere på Dagsrevyen, hvis den finnes. Bare jenter som strikker litt og spiser kalorifattig kake mens de feirer at alle vant. Det kan nok høres ut som sjikane, men jeg tror dette blir bra. Menneskene er leie av krangling. Aggresjon sliter på humøret og fører til ingenting. 

Omgangstonen blir grelt forskjellig. Når Rasmus går til talerstolen, sender gruppeledersken for SV et Snapchat-bilde til gruppeledersken for Frp der hun bemerker: «Bøkko-stuss! Nam. Go girl!» I invitasjonen til Høyres kakebakings-helg i vinbaren på Helges gym og girlotek står det: Vakkkkre jenter! Koozehelg, skjønnas!» Den borgerlige samlingsregjeringen som noen ganger består av Høyre og Frp og noen ganger av Høyre, Venstre, ei galen strikkekjerring fra Rødt og to Se og Hør-aktuelle Senterparti-damer i skojen t-skjorte med jurlogo, kommer til å bestå under kjælenavnet «B-bitches». Røe Isaksen, Sanner og Hareide vil ha sine faste dokument-treff på Deichmanske med lavkarbo-wienerbrød og blir kalt «Persille-duksene». Det heter ikke lenger “herr president”, men “skjønna damå!”

Kommer det til å bety noe for politikken?

Det er helt umulig å vite. All erfaring tilsier at det ikke er mulig å endre politikken i Norge, for dette er landet der nazistene ville ha oppretta flere asylmottak hvis de kom i regjering. Men det kan bli påbudt med pledd på uteserveringssteder og forbud mot barn i sentrum. Ellers går alt som før, men iført triveligere omgangstone, og med en eleganse og en livsglede som aldri har eksistert i Stortinget før. De ressurssterke kvinnene er som overbetalte lykke-feer, og de vil alltid sørge for god stemning. Den moderne feminismen er litt følelsesmessig ustadig, men i hovedsak pragmatisk og klar og grei. Jeg tror «Go girl!»-samfunnet blir befriende og deilig. 

(Problemet er hva Kristiansen og Strand skal ta seg til. I hvert fall Strand.)

Stoltenbergs faneflukt er antakelig også et symptom på en mer langvarig forandring av kjønns-fordelinga. Den kommer ikke med en gang. Men den kommer. Menn blir borte for alltid. 

Årsaken er åpenbar. Testosteron er hormonet som styrer menns forskjellige primitive framdifter. Det er et aggresjons-hormon, og i tillegg til å sørge for tildels uønska formering skal det også gjøre mannen i stand til å drepe dyr og fiender. Men i framtida vil det verken finnes dyredrap eller fiender. Hvis man skal bli kvitt unødvendige kriger, må krigens dypeste årsak fjernes. Fattigdommer skaper ikke krig. Mennene er den eneste årsaken til krig. Sånn er det bare. Det er ikke bra å ha dem her. Menn kriger ikke fordi det er noen mening i det, de kriger fordi de liker det. Testosteron er en sosial gift. Det blir aldri noensinne fred på en klode der det bor menn. Og vi blir aldri kvitt ishockey.

Det mannsfrie samfunnet blir overraskende problemfritt. Forplantningen kan overlates til Powerpoint-jentene. De vil ivareta det rasjonelle behovet for en balansert befolkningstilvekst. Kvinner trengs for at barn skal fødes, men menn er bare heft. Den seksuelle bevisstgjøringen har allerede avslørt at masturbasjon gir den eneste hensiktsmessige formen for seksuell tilfredsstillelse og resten er bare tidsklemming, feil taiming og pinlig feik. Virtuell data-teknologi kan skape følbare rørlegger-imitasjoner som gir seksuelle opplevelser. Befruktningen kan foretas av helsepersonell. Abort forsvinner. Gene-teknologien sørger for at bare jentebarn blir født. Klonings-laboratoriene sørger for et tilfang av sædceller med rik variasjon av egenskaper. 

Det feministiske idealsamfunnet vil oppstå på jorda. Og når kvinner ikke lenger konkurrerer om å ta seg tynne ut for menn, vil de antakelig bli enda bedre venner.

Egentlig kan jeg ikke se noen ulemper ved denne utviklingen. Mennene blir overflødige på samme måten som dinosaurene, som også bare kunne drepe og spise og parre seg. Ikke desto mindre. Man bør gi et kassert kjønn noen gode ord med på veien når det trekker seg tilbake til den evige overflødighet:  Menn er flinke til å være sammen med barn,  de ler av feil ting og skaper litteratur rundt seg. Dessuten syns de grilling er kjekt. 

Det var det. Mer trenger vi ikke si om den saken.