Månedlige arkiver: mars 2014

arab de eldre

Om å hate de eldre som seg selv

 

Det er noen ting i verden som er helt ubegripelige. Ikke ironisk ubegripelige. Ikke retorisk ubegripelige. Virkelig helt sant kryss mitt hjerte ubegripelige.

At Per Inge Torkelsen mener at de eldre er rike, det er en slags naturlov. Han finner på urimelig sure ting, og så hoier hele Stavanger som om ei svane var drept i Breiavatnet.

Det er litt verre når en slags skribent fra Minerva skriver at de eldre er rike. Og det er totalt uforståelig at ikke én eneste journalist stiller spørsmålet : Hvordan kan de som tjener ca. 60 prosent av det de en gang tjente, være rike i forhold til de som fremdeles tjener 100 prosent av det de tjener?

arab de eldre detalj

De sier: Formue.

Det er som når små unger får høre at mamma og pappa tjener mer enn én million kroner til sammen. «E’ me millionærar?» Ja. Alle er det. Hvis du har kjøpt deg en bolig for ca ti år siden, er du millionær i dag, sjøl om det bare var en skarve blokkleilighet. Men dette er Monopol-penger. Ingen kan leve av å eie en bolig så lenge de må betale enda mer hvis de selger og skal kjøpe ny. Dessuten liker folk boligen sin. Unger har vokst opp i den. Selv i skilsmissens apokalypse er det noe som heter barndomshjem. Dette er så sjølsagt at jeg tror en femteklassing vil skjønne det uten at du tegner det på et ark. Dette er enkel, djupnorsk folklore. Huset ditt er et hjem. Det er ikke din skyld at boligprisene gikk amok.

De sier også: Ingen har så mange penger i banken som de eldre.

Den er kanskje litt vanskeligere for de medfødt tungnemme. Men det skammelige fenomenet skyldes først og fremst at ingen er så avhengige av å ha penger i banken som de eldre. De skal tjene forholdsvis mindre og mindre for hvert år, og hvis store ting går istykker og hvis svære ulykker inntreffer som konfirmasjoner og barnebarns bryllup og drid, da kan de ikke dekke utgiftene ved den månedens trygd. Hvis de eldre ikke hadde penger i banken, ville de ikke sove om natta.

Hvis du ikke begriper det selvfølgelige i dette, kan det ikke være en intellektuelt problem, det er noe følelsesmessig feil ved deg. Å hate de eldre er å hate deg sjøl, for du setter økologiske matstasjoner og treningsstudioer på hodet for å oppnå å bli så gammal at du kan kalle deg sjøl eldre og bli hata av alle. Joda, det er hat. Å kalle eldre som gruppe bortskjemte og sutrete er hat-retorikk, og det vil man helst ha forbudt i Norge. Ta testen: Innvandrere er bortskjemte og sutrete. Nett-troll? Nett-troll.

Generaliseringer er sjelden svært intelligente, men vi har dem for det.

Man blir fort gammal hvis man bryr seg om foreldrene sine.

Alderdommens utallige tragedier rammer deg som følelsesmessig involvert innenforstående, og de som en gang tok seg av deg, blir sårt og urettferdig forvandla til omsorgstrengende, fattige og sjuke folk. De er ikke til å kjenne igjen. Det er som å se grunnmurer svikte. Det er som en plutselig ensomhet med opphav i navlestrengen. Den er annerledes enn noen annen ensomhet, for du ble aldri så voksen at du ikke trengte noen som var enda voksnere.

(Han Jone Laugaland hjalp meg å flytte inn i hus på Byhaugen da jeg var nesten førti år, og til å hjelpe oss hadde vi han onkel Gustav på rundt seksti og far min på 64. Jone og jeg ble noen minutter stående aleine og se på noen litt kompliserte logistikk-oppgaver. Da sa han med lun selvironi: «Eg trur me vente te deg vaksne kjem, Arild». Jeg skjønte den. For det var egentlig sånn det var.)

arab de eldre detalj2

Far min ble psykisk syk da jeg var 19 år, og de påfølgende 40 åra brukte jeg blant annet til å føle hjelpeløsheten hans som en svulst et sted i kroppen. Fattigdommen som oppsto da han ble uføretrygda med hjemmeværende hustru, var nesten ufattelig. Som 65-åring ble han krigspensjonist, og da ble foreldra mine i Stompabakken så vanvittig rike at de kunne reise ut av landet for første gang i livet: Fire dager i Stockholm der de overnatta i Ungdomsherberget, som heter Vandrarhemmet i Sverige. Ingen av oss tenkte på dem som kontroversielt rike gamlinger. Svigermor mi bor i blokkleilighet, og den er nok verd noen millioner så hun er ei pensjonist med formue. Hun lever av alderstrygd, og kanskje har hun fremdeles småpenger i banken fra et hyttesalg på nittitallet eller noe. Å kalle henne formuende er et overgrep mot språket.

Jeg skjønner ikke hvor eldre-hatet kommer fra. Det må skyldes en slags sosial isolasjon. Jeg går mye i butikker for jeg er den eneste i familien med førerkort. Der ser jeg mange gamle folk. De kjøper nesten ingen ting. De kjøper billige, enkle matvarer av den sorten som Prøysen kjøpte til katta si, de kjøper tilbudsting, de sier jatakk til lappen og leser hva ting koster. Jeg ser gamle kåner som krøker seg av gårde til handelslaget med gåstol og betaler med skjelvende revmatikerfingre og klarer seg sjøl med en nesten uforståelig styrke og et heroisk livsmot. Hver dag ser jeg dem. De eier sikkert en leilighet et sted, så de er nok formuende. De har nok penger i banken, for de tør ikke la det være.

Dette er folka som blir såra når Per Inge Torkelsen brauter seg i den moderne spjåkeavisa med sin uforstand. Det er ikke de som tok pakken som 62-åringer. De driter i hva Torkelsen sier til krampa tar ham. Avisa leser de ikke lenger. Det er alltid de svake som rammes sterkest av moralisme. Det er alltid de allerede såra som føler kritikk hardest.

For mindre enn ett år siden ble jeg til min egen overraskelse pensjonert fra Aftenbladet fordi to damer påsto at jeg var 67 år. Da gikk inntektene mine ned så mye at nå tjener den samla familie i nærheten av det jeg tjente aleine før.

Det går ganske bra. Men jeg tør aldri mer i dette livet leve uten penger i banken. Inntektene kommer til å minske forholdsmessig for hvert år, og skulle det skje noe teknisk komplisert med bilen, så kan jeg ikke klare det på alderstrygda. Og når tiåringen blir russ! O shit.

Da jeg tjente mye var jeg i minus på kontoen hele tida fordi jeg fortjente det. Det var luksus. Å kunne leve et liv der håpet om bedre dager var realistisk og ikke en nevrotisk Lotto-drøm. Den formuende pensjonist vil alltid tjene mindre og mindre og mindre og mindre. Honnør-billetter på bussen hjelper ikke stort på det, men av den uføretrygda far min lærte jeg at omgivelsenes forakt er enda verre enn fattigdom.

Så den kommer jeg nok til å mistrives med om 20 år.

arab blogg banksjefen

Hvordan fortjener man egentlig 7 millioner?

 

I den vel begrunna oppskakelsen rundt  banksjef Rune Bjerke sin bonus er det én viktig ting som ble helt glemt.

Hva slags arbeid utfører et menneske som fortjener mer enn 7 millioner kroner i lønn? Vi vet hva høytlønte fotballspillere gjør, og de fortjener det. Vi vet hva skuespillere gjør og hva rockestjerner gjør, og de fortjener alle sammen astronomiske inntekter for de forbedrer livene til milliarder av mennesker. 

Men Rune Bjerke? Hallloo?!

Jeg har vært inn i et banklokale for mange år siden, og det ble drevet av halvt unge kvinner i tvangsfine finans-uniformer, og ellers gikk alt av seg sjøl. Lavmælt. Avmålt. Ikke én eneste sabla banksjef som kom løpende med leder-ansvaret sitt og ropte: «Du MÅ ikke bruke den elendige blå blyantspisseren med Donald Duck-motiv, fru Helgø, du vet at blyet brekker og så må vi kjøpe flere blyanter og så går lønnsomheten ned og nettgebyrene opp og så får aksjonærene høyere utbytte!»

La oss se for oss hva en banksjef gjør. Helt teoretisk. En hvilkensomhelst banksjef.

arab blogg banksjefen detalj1

En banksjef er en mann som sitter der og ser på at alt det som mellomlederne hans har funnet ut, blir iverksatt i tur og orden. «Mm», sier banksjefen og tenker på guttedagene da han slo kneet på grusveien mellom Målerenga og Tøysen. «Mm». «Glimrende tenkt,» svarer styreformannen, som er banksjefens partner i scrabble-double for gamle AUF-ere som møtes én gang i måneden på Kafé Lenin. Dermed får banksjefen en bedre bonus-avtale.
Men det er ikke hver dag at det skjer noe så dramatisk at det kommer medarbeidere innom banksjefens kontor. Da setter han opp et skjema på bankens papir med klokkeslett for hvor ofte han kan gå til vannkjøleren uten at det virker som om han tar ecstasy på jobb. Etter det leter han etter «gulspurv» på Google og forsøker å lære seg hva lerka sier. Piip-pip, piip-pip! Så lager han en liste over etternavn som begynner på Hans uten å ta med Hansen. Han kan bruke kreditt-tilsynets navnelister, og han kan bruke bankens kunde-register, og han finner åtte interessante navn som starter på Hans og ingen av dem er Hansen.

Så spiser han lunsj på sitt stamsted der alle vet at han ikke skal ha gulrot i gulrotkaka, for banksjefen er allergisk mot gulrot, og som barn satte han blomkål i halsen. Banksjefen spiser stille, og mobiltelefonen ringer ikke. Ingen ringer til banksjefen, for han er for travel og dessuten har han hemmelig nummer.

Han går tilbake til kontoret og sjekker Børsen med en viss flauhet, for det skjer ingen ting på Børsen som angår noen av sjefens arbeidsoppgaver. Han skrur på TV2 Nyhetene og ser på et intervju med en ekspert som sier at man kan oppnå store miljø-gevinster ved å bytte ut asfalt med rekved. Banksjefen trykker på sju-tallene på kalkulatoren og ser ut på himmelen over Oslo-området, som er ganske vanlig og uten egentlig utseende.

arab blogg banksjefen detalj2

Så ringer han Jens Stoltenberg.

– Morna, Jens!

– Den der er ikke vittig lenger, sier Stoltenberg. – Tenk om jeg kalte deg Rune. Det er ikke akkurat navnet man skal ha i våre kretser. Sant?

– Jeg kjeder meg, Jens. Hva holder dere andre på med?

– Jeg jobber i Photoshop med bildet av en isbre som kalver, men det er tatt i 1989, så jeg må legge inn noen ekstra effekter som får det til å se litt nifst ut.

– Gjør du sånne ting sjøl, du?

– Erru gærn. Tenk om en sånn jævla varsler oppdaga det. Det skulle tatt seg ut.

– Hvor syns du banken skal investere, Jens?

– Jeg aner ikke det, jeg. Men har du noe med det å gjøre? Skal ikke du bare møte opp og si «fin jobb» og sånn?

– Jo, det går av seg selv. Alt går av seg selv. Det er som å være død og sitte i himmelen og se på at verden går videre uten min deltakelse. Jeg vet ikke lenger hvordan det føles å ha tatt en giftig avgjørelse eller skape noe som bare var mitt. De forfremmer oss til overflødighet, Jens. Det er ikke revolusjonen som eter sine barn, det er kapitalismen. Den utsletter oss med total forutsigbarhet. Visste du at rekved kan erstatte asfalt?

– Det var ikke bedre å være statsminister, sier Stoltenberg. – Uansett hva du skal bestemme så finnes det bare én politisk mulighet, og den ble beskrevet av ett eller annet jækla direktorat-geni som etterpå går rundt og føler seg som Gud.

– Sånn er det her også, sier banksjefen. – Det er drita faens fondsfolk som ser ut som om de ikke får kjøpt vin på polet uten legitimasjon, og de drikker ikke en gang, de sitter hele døgnet og stirrer på tall-kolonner som jeg ikke ville ha skjønt om revisoren dukka opp.

– Men du har jo fått høyere lønn, sier Stoltenberg oppmuntrende.

– Hvordan vet du det?

– Det er på nyhetene, det.

– Å nei, da drar jeg på hytta. Jeg orker ikke alt oppstyret med disse pengene. De går jo bare til tull uansett. Da må jeg dra. Morna, Jens!

– Det der er ikke moro lenger, sier Stoltenberg.

– Vel, dama er finansminister, sukker banksjefen og legger på.

Så legger han inn i Virksomhetskalenderen til HR-avdelingen at han er i møte med Toskilda Banken i Göteborg og kjører langsomt ut av Oslo.

På veien passerer han en bensinstasjon som selger diesel til kr. 14.25 for literen.

– Ikke søren. Altfor dyrt, sier banksjefen for nostalgiens skyld. Og så spiller han  Mikael Wiehe på kassettspilleren i bilen.

miniblogg om den nye fotballen

Miniblogg om den nye fotballen

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om byen eller om hasjen eller kanskje om hvordan man skal få til å aldri sitte ned (recliner-samfunnet), men siden nesten ingen av de som leser det jeg skriver, interesserer seg for sport, ble det Viking. Man skal lage sine egne oppoverbakker, for pusten blir bedre. Viking har (alle tall fritt etter hukommelsen) de siste ti åra mistet ca 85 milliarder kroner som ellers skulle ha gått til sponsor-middager og spaningsturer etter nye spillere til regnskogen i Brasil. Det betyr at bedriften Viking må se seg om etter lettvinte løsninger. De trenger ikke gå lenger enn til mediekonsernene som diktet teorien om at halvparten så mange journalister kan fylle tre ganger så mange medier uten at det går ut over kvaliteten. Viking må med andre ord redusere staben, noe de virkelig proffe selskapene også gjør når de tjener mye penger, for treningas skyld. miniblogg om den nye fotballen - detalj Stabs-endringen vil naturlig nok ramme utforminga av sporten, men kanskje på en måte som publikum vil sette pris på. Forvirringsselskapet Bærbar & Bleie har gjennomført en trend-analyse som viser at bare 23 prosent av det ikke-røykende fotballpublikummet vet navnene på alle elleve hjemmelagsspillere på banen. Ekspertene mener at det er for mange aktører i en fotballkamp, og sammenlikner med underholdning som Idol og Norske Talenter, der det er én utøver av gangen og fire eller fem dommere. Så lenge dommerne har kjente navn eller normal girrei’a-karisma, vil fåtallighet fungere som fundament for en ryddig event. Den Nye Fotballen må ha få spillere med stor underholdningsverdi. Få, men stor. Store Få. Five-a-side er faktisk for tallrikt. Man må se til de komprimerte idrettene som tennis og boksing. Det blir naturlig å tenke seg en form for fotball double. To mann på hver side, ingen keeper, men to hockey-mål. Spillerne starter vinterkledd, og for hvert baklengsmål må én av de to ta av ett plagg. Når en spiller har kommet helt ned til tangaen, stemmer publikum om han skal bli på banen eller ikke. Blir han stemt ut, dynkes han i store mengder smelta krokanis og må synge den sangen som ligger øverst på VG-lista sammen med ei bikini-dame fra Sandnes. 

Denne versjonen blir ekstra morsom når man etter den første halvtimen kommer til mixed double. Da kan publikum rope om de vil at dama eller mannen skal ta av ett plagg, og en decibelmåler avgjør hvem som vinner. Spillere som helt frivillig drar ned tangaen, blir belønna med ekstrapoeng og deltar i trekningen av en elektrisk bil med ipad-stativ. Det vil være naturlig at kjendiser og politikere fra ignorerte småpartier blir med som gjestespillere. Gjestene bestemmes av sms-stemmer, og de som nekter å delta blir fratatt 400 Facebook-venner og én premierefest. Den Nye Fotballen fordrer naturlig nok at andre lag føler samme behov for finanskonsentrasjon som Viking og at gebiss-foreningen Norges Fotballforbund blir nedlagt og erstattet av en grundergruppe av trendy Unge Høyre-folk fra Bergen. Sport er underholdning. Sport skal ikke være sunt, men moro. Trening er sunt, så det gjør folk sjøl. Derfor er det viktig at den etablerte idretten ser på sine tapte muligheter og samles om en forretningsstrategi som også vil holde mål når koksgrus-romantikerne er døde. Det er faktisk ingen grunn til at Viking Fotball skal deppe. De virkelige penegen kommer nå. Den logiske fornyelsen av idrettskulturen står på dørterskelen og vil inn. miniblogg om den nye fotballen Jåttå Stadion egner seg godt til multitasking-arrangementer med lokal popmusikk, øl-stafetter, kvinneboksing og double-fotball. Fremtiden er lys for de som ikke er kroniske hengehoder. Så da samles vi om den nye Viking-sangen “Always look at the bright side of life” og så stemmer vi: Fram for Christine  Sagen Helgø på grasmatta neste vår med joint og juveltanga!