Månedlige arkiver: januar 2014

miniblogg ukraina

Miniblogg om Stortingets Ukraina-reiser

 

Enkelte, kortreiste politiske initiativ kan virke helt greie inntil du forsøker å forestille deg hvordan  de ville ta seg ut i virkeligheten. Det gjelder for eksempel Erna Solbergs litt vage varsler om voldsom lærerutdanning, som framkaller sinnbilder av allerede fåtallige lærere som forlater skolene i titall for å gjennomgå oppfriskningskurs i den lille gangetabellen og bruken av og og å. Å og og neste dag. 

Jeg fikk en presis Erna-følelse da SVs Solhjell sa at norske stortingsfolk må reise til Ukraina for å se sjøl hva man egentlig gjør med folk.

Innrøm at det virket som en betryggende framgangsmåte første gang du hørte om den. Hvis ikke norske stortingsrepresentanter kan få folk til å besinne seg, så kan ingen.

Men forsøk å se for deg hvordan det egentlig skal skje.

Vi tar tre forskjellige scenarier.

miniblogg ukraina detalj1

Det første er at stortingsmennene kommer reisende som vanlige turister. Gul V-genser, brunost i trillebagen, heftige flyplass-diskusjoner om taxfree-kjøp og taxi-samtaler om veien til de billigste horehusene i Kiev eller hvor er den mest populære nudiststranda. Parkaser, ekstra undertøy i plastpose og handikapp-vitser i sikkerhetskontrollen. Solhjell i en freidig liten Fleksnes-hatt og Røde Kors-anorakk.

Når den lille sjumannsgruppen med ei dame fra Frp har tatt den tradisjonelle drinken på det største hotellrommet, går de ut i gatene og later som om de vindusshopper støpsler til vaskemaskin. Men innimellom snakker de tilfeldig til ukrainere som kommer forbi med barnevogn og russiske feltplastre i pannen. Solhjell snakker først.

– How goes it here then?

– Are you Thorbjørn Jagland?

– No, no, no. I am Bord Wagger Sållgjell, ordinary Norwegian tourist, and these folks are members of my nazi folksong choir.

– You sound like Thorbjørn Jagland. You gave peace prize to American president.

– No no no. I am nazi folk singer, Heil Hitler und Der Lied von die Erde.

– Do ju feel bad? skyter kvinnen fra Frp inn. – Shoot the police on you?

– Are you Grete Faremo? spør Kiev-moren mistenksomt.

– No, I am Hilda, I cook for nazis and treat their toes.

– Have the police hurt you? spør Solhjell.

– No. I stepped on soap in bathroom.

– Bad, bad. svarer Solhjell. – We share your frustration.

Sånn fortsetter denne samtalen i tre dager inntil CIA-agenter dukker opp og forlanger bevis for at de er harmløse nazister.

Og så er den turen slutt.

Det andre scenariet er at de kler seg i sine fineste vinterfrakker kjøpt hos Ferner Jacobsen i 1971og drar på offisielt besøk til den ukrainske hovedstaden.

De blir møtt på flyplassen av en kvinne som de regner med er den stedlige stortingspresidenten, men som siden viser seg å være Angelina Jolie som driver feltstudier til «Salt 2». Delegasjonen av stortingsmenn får sildelunsj med vodka og havreøl, de får omvisning i Kievs kommunale akvarium, middag med presidentens personlige sekretær og hans to små barn med vodka og havrevin, før de kjøres til nattklubb der de får havre-cava og telefonnummeret til Natalya, 24 år, på Grefsen.

Neste dag etterlyser Solhjell et møte med opposisjonen.

Angelina Jolie sier at det skal gå greit, og snart kommer en snauklipt og dyster mann med ukrainsk flagg på jakka og sier at han er Juan Bartoldi, opprørsleder for opprørerne i Kiev.

– How is the dissidents treated by government? spør Solhjell.

Mannen himler hemmelig og ser på Jolie før han svarer:

– Very good. We have meeting with president every morning, and he ask what we want and we tell him and he say OK.

– That is not what the media tell us, sier Solhjell.

– But your media also tell Tone Damli Aberg be pregnant.

– But I think she is.

– There you see. Not true. Very not true. Difficult for people in Kiev to be treated well in Western media.

– Is any protesters killed?

– Flu have taken many people ths winter. Ukraina very poor country. Can I have small apartment in Moss?

Det kommer ikke så mye mer ut av det offisielle statsbesøket, men Solhjell får en pelslue av fredet bjørn, og den kvinnelige stortingsrepresentanten blir hemmelig forlovet med en 100 kilos sikkerhetsagent som heter Natalya.

Tredje alternativ er det mest dramatiske, det man i parlamentariske kretser kaller konstitusjonelt utagerende nødrett.

En lavt utdannet gruppe stortingsrepresentanter med selvforsvarskurs blir ikledd merkeklær fra flere villmarksfirmaer og slippes løs langt øst i Finnmark med hundespann, kakao og satellitt-telefon kamuflert som en liten hvit hund. De tar seg først inn i Russland sammen med et TV-team fra TV2, og så går ferden østover mot Ukraina, som faktisk finnes i Stortingets gps fra 1998.

minilogg ukraina detalj2

Etter sju uker vil de sju partisanene nærme seg Kiev. De vil da sende ut en såkalt Hjortefot, en mann eller kvinne som skal lete etter egna pensjonater med pommes frites og internett og dessuten undersøke om det går an å opprette kontakt med den frie ukrainske folkebevegelse. I verste fall vil man rykke inn en annonse i lokalpressen, men på engelsk sånn at myndighetene ikke skjønner hva som skjer.

Bevæpnet med pepperspray og biografien om Guttorm Hansen går stortings-militsiaen i små grupper framover mot et torg med mye folk. Der vil de få kjøpt både kålrabi og importerte søtpoteter, men det viser seg muligens at sammenstimlingen har oppstått på grunn av kastreringen av en lavbeint grå ponni. Frigjøringsgruppa fra Norge vil infiltrere de lokale opprørerne etter et hemmelig system. De vil følge hjem en tilfeldig Kiev-borger med den forklaringen at man spaner deltakere til den store europeiske melodikonkurransen, og så oppholde seg hos vanlige folk inntil de avslører seg som aktive opprørere og begynner å rope skjellsord.

Dersom kjeftinga gjelder mer dyptgripende uro enn misnøye med at TV2-teamet spiser for mye og filmer for lite, vil stortingsrepresentantene kaste masken og tilby sin hjelp. For eksempel med bøyinga av intransitive verb eller som forslagsstillere til Nobels fredspris.

På denne måten vil norske politikere selv få se hvordan den ukrainske oppstanden utvikler seg, og så vil de gi halve utenlandsdietten til Kievs Røde Stjerne, i den tro at det er et kommunistisk Røde Kors, men egentlig er det en historieklubb som pleier feire annen verdenskrig.

De sju vil seinere få Holmenkollen-skien og Finnmarks fylkes fredspris.

Utover det er virkningen usikker.

p

span style=»font-size: small;»

arab rotmo

Helhjerta forsvar for Hans Rotmo

 

En journalist er egentlig en varsler. Når han ser det uventa eller det urettferdige, sier han fra om det. Varsling er ikke å skrive at «Herr Johnson i Apotekerkvartalet var i går så snill med kona si og sopte fortauskantene så fint at han fikk Kvardagspostens marsipangris for lang og tro sjeneste.» Det er sånt som vi har sosiale medier og Nord-Korea til. Det er heller ikke varsling å stå på torget og skrike «I dag sto sola opp i øst!» Det er også for sosiale medier og Nord-Korea.

En kunstner er også en slags varsler. I beste fall åpner kunstneren øynene både for former og for innhold, og når yrkesgruppen kalles kunstnere og ikke politikere, er det fordi de uttrykker seg på personlige og selvvalgte vis. «Vi skal fylle våre badekar med Unge Høyres blod» etter et eksempel på enkel, slagkraftig og vittig trivialkunst, det er arbeiderklasse-demagogi på sitt aller mest underholdende og det er sinnssykt akseptabelt.

arab rotmo detalj

Grunnen til det er at vi vet at Unge Høyre-folk ikke tar seg nær av å skulle være blodgivere for marxistene, de tror ikke det vil skje i virkeligheten og de hever seg egentlig over en så barbarisk retorikk. Hvis Unge Høyre-folk var blitt oppdratt av en annen og mer sentimental kultur, ville de sikkert ha blitt skikkelig fornærma av denne sangen, og de ville sutra i organisasjonene og redaksjonene: «Sånn har vi det. Gale folk der ute vil sløye oss og tømme blodet vårt i badekar. Må vi finne oss i en sånn omtale?»

Jada. Det må de.

Hans Rotmo er kunstner. Det marxistiske Norge har en gang i tida hyllet han og Vømmøl for at de tok parti for den lille mann og den norske arbeideren og sang om småfolks problemer. Det gjør Rotmo ennå, men hans venner marxistene er i mellomtida blitt småborger-patrioter og ytringsfrihets-motstandere, Jens Bjørneboe er død, den elegante demon Ole Paus er blitt en puddel og dermed datt selvsagt arbeiderklasse-idolet Hans ut av post-sosialismens lune rede med mye støy.

Grunnen var en sangtekst om asylsøkere.

Nå skal vi først fastsette premissene for denne lille oppsummeringen. Norge er et demokrati der alle mennesker har rett til å ha og uttrykke meninger om fenomener og politiske valg. Om asylsøkere kan vi si akkurat hva vi vil. Vi har ikke offentlig kulturvern mot meninger i Norge. Mange andre land har forsøkt det, og de trynte skikkelig.

Rotmo synger i følge Aftenposten bl.a.:

«Asylsøkeran kryr som lopp og lus

og bur i forsamlingshus

Der det var dansmusikk og ville fan

er det bønnestund fem gonger fer da’n».

Jeg vil ikke akkurat si at Arnulf Øverland kunne ha skrevet dette, men det er ikke langt unna. Hvis du bytter ut «asylsøkeran» med «kristenfolk», vil du oppdage at sangen blir et typisk kultur-radikalt oppgjør med religion og bedehuskultur.

Altså:

«Kristenfolk kryr som lopp og lus

og bur i forsamlingshus

Der det var dansmusikk og ville fan

er det bønnestund fem gonger fer da’n».

De som tror at den siste teksten ville blitt en skandale, kan rekke opp handa. Stille i fjøset?

I Lille-Sverige er det fremdeles lovlig å dyrke den tradisjonsrike kulturen som går ut på å mobbe a) kristenfolk og b) høyrefolk. Det er ikke sikkert det varer, for kristenfolka og høyrefolka kan være kvinner og da skal de ikke kunne tulles med.

arab rotmo detalj2

Å rakke ned på religionen har vært en viktig gjengjeldelses-metode for småfolk som i sin tid registrerte at kristenfolk bestemte hvordan alt skulle være uansett hva småfolk stemte. Religion var lenge et tabu. Religion var et tabu da «Life of Brian» kom, og filmen ble først forbudt i Norge. Men tidene forandra seg. Medvind fra alle hjørner fylte ytrngsfrihetens seil, og kristne fundamentalister (og ikke fullt så fundamentale) måtte innse at slaget var tapt. De tilpasset seg tilsynelatende etter de ny reglene. Men nå stikker de visst hodene fram igjen, muligens sammen med en del marxister som har beholdt sin autoritære ungdoms-tro.

Strømpestrikker-sentimentalisme har kobla seg til et slags merkelig kulturvern for alle andre enn oss sjøl, sånn at religionskritikk og politisk uenighet er blitt umuliggjort dersom det kan tenkes at en muslim befinner seg ett eller annet sted i skuddfeltet.

Det er moro å leke med Rotmos tekst. Tenk om den inneholdt idrettsmobbing.

«Supportera kryr som lopp og lus

og bur i forsamlingshus

Der det var dansmusikk og ville fan

er det nå fotball-spy fem gonger fer da’n».

Ville noen ha reagert?

Tenk om det sto «Journalista kryr som lopper og lus og bur i rike konsernhus». Ville det blitt en skandale? «Nazista kryr som lopper og lus»?

Nei. Det finnes tusen versjoner av Rotmos «lopper og lus»-formulering som ville blitt møtt med et skuldertrekk. Uten å vedkjenne seg at de har tatt på seg formynder-ansvaret for kulturgrupper som antakelig tåler mer enn vi gjør av motgang, har den politiske overklassen gjort asylsøkere til en folkegruppe som skal vernes mot ytringsfriheten, for de tåler den ikke. Det er misbruk, det er politisk hypokondri og det vil føre til at stilige mennesker blir sett på som beskyttelses-trengende puslinger.

Nå skal jeg skrive noe jeg kommer til å være flau for. Man trenger ikke bare like ytringsfriheten til de man er enig med. Det blir for pinlig i lengden. Det blir for autoritært. Denne tidsperioden i norsk kultur kommer vi til å gjemme vekk om femti år i skuffen for «å herregud, kan du huske den gang vi mente at vi måtte gå rundt og passe på at muslimene ikke ble lei seg?»

Hans Rotmo forteller ikke alt om Norge, men slik kunstnere har gjort før ham, dikter vømmølingen ærlig om hva Norge også er og kommer til å fortsette å være. Lev med det.

miniblogg god elsker

Miniblogg om at gutter som spiser snørr blir gode elskere

 

Gutter plukker seg i nesa. Jenter gjør ikke det. Gutter spiser små, mjuke snørrbiter med forheksende konsistens. Jenter gjør ikke det. Det er en svær forskjell, siden det forteller om menns særegne evne til kompromissløs stofflighet, en glede over å oppleve Jorden som ikke forsvinner før de eventuelt når den siviliserte balsamico-alderen og bare tar i ting med tre stjerner i Michelin-guiden.

Jeg skal nå fortelle en ekkel, sann historie fra fortida.

Da jeg passerte fjorten lange vestlandsår år bestemte far min seg for at det var på tide at jeg ble mann. Ved siden av at han hengte en ilestein ut av båten når det var min tur til å ro, betød det også at jeg måtte tømme doen etter en ukes sommerferie.

miniblogg god elsker detalj

Doen var et sjarmerende lite hus på lånt feriehjems-hytte av arbeiderklasseformat. Den var uten strøm og vann, og den hadde ei diger dobøtte i funksjonalistisk plast som vi fylte opp i løpet av ei uke. Da far min etter de to første årene hadde lært at det ikke var ålreit å tømme driten i fjorden, begynte vi å grave ned innholdet. For en fjortenåring var det en ny verden. Først skulle jeg hale den stinkende bøtta med begge armer inn i småskauen. Så skulle jeg finne et sted med så mye diggbar ryfylkejord at det gikk an å få til et hull på én ganger en halv meter. Så kom tømminga.

De som ble født like etter krigen, lærte av Gerhardsen eller av nordenvinden at du aldri forsøker å dytte jobben din på noen andre. Dessuten hadde jeg som fjortenåring en følelse av at en mann skal gjennom flammene til renselse. Det er sånn det er. Har du vært gjennom flammene, er du uslåelig.

Da det kom til den uunngåelige tømminga av en fire medlemmers families avføring, kunne jeg ha sett bort, men jeg gjorde ikke det. Jeg stirra på innholdet. Jeg så på det til det var blitt likegyldig. Jeg lukta på det til lukta var en hverdagslig ting. Ikke la det slå deg. Vinn over det. Bli en mann.

Etter det var jeg han som alltid meldte seg frivillig hvis dobøtter skulle tømmes.

Det var en lang historie, men det relevante er: Mange år seinere ble jeg slått av den overraskende tanken. Den sommeren la jeg grunnlaget for å bli en bedre elsker. Ikke nødvendigvis en fantastisk elsker, men bedre enn den forknytte jævelen jeg ellers ville ha vært. Teorien er enkel: Ingen ting var ekkelt for meg. Jeg ble ikke uvel av sekreter, det var ingenting ved slim eller spytt eller piss eller lukt som bød meg i mot. Man kan ikke elske sin egen eller andres kropper hvis man egentlig syns at det mest kroppslige ved dem er avskylig.

miniblogg god elsker detalj2

Derfor er det bra at gutter spiser snørrkulene sine. Jenter gjør dessverre ikke det. Jenter syns det er ekkelt med snegler, de orker ikke grave etter makk i bedet og hvis de ser noen som plukker seg i nesa, sier de Øh. Små gutter roter med sann eventyrlyst rundt i hodets slimhinner, de plukker funnene ut som seige små baller og putter dem i munnen for å nyte den sære saltsmaken.

Små gutter har gående en fantastisk læreprosess.

Stoffligheten er ett av de enkelt-fenomenene som moderne mennesker uten egen bondegård har størst problemer med. Allerede på åttitallet ble det født barn som syntes det lukta vondt av en bondegård. Det falt oss aldri inn. Jeg oppdaget for noen få år siden at det går rundt mennesker og misliker sitt eget blod, de syns det er vemmelig og blir kvalme. Jeg har sugd blodige fingre siden jeg var stor nok til å dette fra stein, for blod smaker som en blanding av drama og middag, og det gir en deilig, arketypisk tilfredsstillelse. Mange mennesker misliker sin egen avføring og dør av tarmsykdommer fordi de aldri kikker på dopapiret. Vi har en djupt nevrotisk by-fjernhet til alle de mest grunnleggende stoffene i vårt eget liv, og det er bare noen få av oss som kaller sædflekkene på lakenet for godværsskyer.

Kroppen er det viktigste tempelet. Kroppen er der du blir til og der du kom fra. Alt i kroppen er vakkert. Lukt er informasjon, men den truer ingen, og det er ikke noe fjernt og romvesen-sært ved konsistenser. Små barn er utforskere av sin egentlighet, og det har idiotene kalt den anale fasen. Siden oppstår visst den cerebrale, og deretter den banale fasen. Det er den med Michelin-stjernene.

Jenter burde lære seg til å spise mer snørr. Det ville vært bra for partnerne deres.

arab prostitusjon

Om å kalle en hore for en spade

 

I anledning snøkaoset på Sørlandet føles det riktig å kalle en spade for en spade, eller i hvert fall en skuffe. Fordi livet ikke skal være lett og fordi formaninger aldri må bli morsomme, skal det handle om anstendigheten.

En av de største ulempene ved en psykoanalytisk verdens-anskuelse er at folk blir innbilt at alt det vi tenker og føler, ble bestemt av miljøet. Hvis lille Bitte Bamsebarn syns det er forferdelig hinsides det tålbare at pappa sitter skrevende ved grillen med en altfor liten shorts som legger ut testiklene hans i ettermiddagssola, da er hun offer for et seksualfiendtlig samfunn, og hvis den fjorten år gamle gutten ikke vil kysses på munnen av mamma, så er det fordi han har vokst opp i en sjuk kroppskultur, så han trenger enda mer kyssing.

arab prostitusjon detalj

Men det er feil. Vi er genuint bluferdige vesener. Bluferdigheten og kroppsflauheten rammer folk så likt at det nesten kunne vært styrt av en biologisk metronom. Plutselig en dag er det barnet som løp naken i hagen, blitt en sjenert liten skapning som ikke vil at mamma og pappa skal komme inn på badet.

Jeg sa det skulle bli kjedelig.

Bluferdigheten er opphavet til en vesentlig del av det som vi oppfatter som Anstendigheten. Den er til stede i samfunnet vårt som en diger kraft, den deles av så mange mennesker at det skal mer til enn en naken P3-programleder for å oppheve motviljen mot den sjenerende ekshibisjonismen. Som lojale trend-slaver kommer vi i mange pinlige konflikter, for ingen vil egentlig være den dumme ungen som roper «Keiseren er naken», siden keiserens nakenhet er selvsagt det mest naturlige som finnes.

Det er den ikke.

arab prostitusjon detalj

Derfor er det en tragisk misforståelse at vi diskuterer prostitusjon som om det viktige var hensynet til horene. Det er feil på grensen til parodien. Salg av sex, enten det gjelder prostitusjon eller halvsøstera pornografi, handler om hva slags samfunn vi vil ha, og hva slags seksual-klima vi føler oss komfortable med. Man kan selvsagt si at salg av sex må være en privatsak, men da underkjenner man seksualiteten som en del av harmonien i et ordna samfunn, man undergraver mangfoldige tiårs bestrebelser på å innlemme seksualiteten som en del av den store felles-ømheten, romantikken og verdi-systemet. Vi vil alle det samme: Vi vil at unger skal vokse opp i et samfunn. Vi vil ikke at unger skal vokse opp i en villmark. Vi godtar at foreldrene har svikta de drabantby-ungene som raner mobiltelefoner av kjedsomhet, men vi snakker aldri om at foreldre har svikta de barna som går ut i et forsøksvis sunt samfunn og føler at et samleie for penger er like bra som samleie for kjærlighet.

Vårt samfunn har svikta seksualiteten, for alt skulle plutselig være så fritt og flott som ei helg i Paradise Hotel, og sjøl om vi vet at førtiåringer svimer rundt i et uforløst russetids-syndrom, så setter vi oss ikke ned og sier det vi burde si: I vår verden vil vi ikke ha det sånn. Vi lever i et tett samfunn som krever mye av oss. Vi har rett til å være med på å bestemme rett og galt. Vi har plikt til å forlange at den verdensordenen som vi gir all vår lojalitet, er bygd på noe, en slags helhet. Samfunnet oppdrar ikke bare sine barn med gjerning, ikke bare med ord. Det som er lovlig innebærer en halv oppfordring. 

arab prostitusjon detalj 

Begeistringen for prostitusjon er kunstig. Ingen liker egentlig horer. Du er ikke tilhenger av prostitusjon før du er gift med ei hore eller før du har verva dattera di til porno-industrien. Prostitusjonen er en del av den kyniske De Andre-moralen vår. Sex-salg er bra nok for de andre. De er jo bare afrikanere, de er jo bare fattige, det er jo synd på dem, så da er det ålreit å ydmyke seg sjøl på måter som gjør at heller ikke prostitusjons-tilhengere ville delt håndkle med dem.

Hvis det er synd på horer må det være fordi de er blitt tvunget til slaveri. Men om det er aldri så leit kan det ikke være vår oppgave å skaffe dem kunder.

Anstendighet er en av de nødvendige byggesteinene enten vi vil eller ikke. Hvis pappaen til en tredjeklassing sjangler dritings rundt i datteras skolegård, så er det en skam uansett hva grunnen er. Det er et brudd på anstendighet. Hvis mammaen til en tolvårig gutt gikk rundt i borettslags-dugnaden og tilbød sex for penger, ville det være en uutholdelig skam, uansett hvor fattig hun var. Det har vært de fattiges trøst at de har klart å ta vare på sin verdighet på tross av armod. Den verdigheten tar vi nå fra dem: Du er så ynkelig, vennen min, at vi driter i hva du gjør. Bare vær hore, du. Vi hadde ikke likt deg uansett.

Prostitusjon forgifter samfunnet vårt fordi den forteller noe feil om hvordan vi tenker og føler. Prostitusjon er en omgangsform som vi egentlig ikke er tilhengere av, men som kronglete politisk korrekthet har lurt oss til å godta. Prostitusjon er en skam for de som utøver den, for de som handler med den og for de som sitter stilltiende og ser på den.

Anstendighet og bluferdighet er selvsagt relative begreper, de forholder seg til vekslende konvensjoner. Men relativiteten har også sine regler. Den svingende pendelen henger alltid i en tråd. Tråden har alltid et feste.

miniblogg om å dø

En miniblogg om hvorfor vi egentlig dør

 

Det hender (veldig sjelden) at jeg ser for meg den litt pinlige situasjonen som kan oppstå hvis jeg til familiens overraskelse skulle finne på å dø.

Jeg tror helt ærlig at man kommer til et relasjonssenter, og der sitter ikke St. Peter eller Gud eller den paramilitære engelen Gabriel: Der sitter en helvetes kommunikasjons-direktør av den sorten som smiler like hjertelig som en skrivebordskuff.

– Javisst, hvem har vi her, sier kd-å.

– Det er bare meg, og jeg ble nylig kremert, så unnskyld hvis jeg nyser.

– Har du tenkt på årsakene til at du står her i dag?

– Det er antakelig fordi jeg har levd i pakt med en ufullført form for etikk, og derfor er jeg overflytta til en HR-avdeling for å bli evig pint?

miniblogg om å dø detalj2

– Nei. Du gjorde noen små, viktige ting feil. Man har bedt meg redegjøre for de viktigste livsstil-svakhetene sånn at du kan gjøre det bedre neste gang.

– Skal jeg gjenfødes?

– Nei. Vi er ikke indere. Det er bare en talemåte.

Jeg forsøker å forsvare meg, siden det er hva folk gjør i håpløse situasjoner:

– Jeg har levd sinnssykt sunt og burde ikke vært her. Hver morgen kokte jeg ingefærskiver sammen med ulands-honning fra fargerikt resirkulasjonsglass. Jeg burde virkelig blitt eldre enn 104 år.

– Ha! sa kd-å. – Den hører jeg ofte. Hvor tynne skiver skar du ingefær i? Ca. én centimeter? Det er for tjukt. I Sally Smal-bloggen i mai i fjor sto det at ingefær bare virker hvis du skjærer den i så tynne skiver at du kan lese avis gjennom dem, i hvert fall titlene. Og honning? Kommer honningen fra bier som har beitet på blomster som har vokst i jord med ultra-flyktige metaller som sjabi og sjulkt, så kan du risikere at hemoglobinet i den nedre delen av den forlengede marg, det vi kaller halebeinet, er blitt svekka og har utvikla komplementær bevegelsessvakhet, som betyr at hver gang du setter deg på rumpa får du litt vondt i hodet.

– Dessuten levde jeg nesten bare på tomater og paprika med spinatfølge, så det var så mange anti-oksidanter i kosten min at jeg peip i sikkerhetskontrollen på Sola flyplass.

– Ja, den hører jeg ofte.

– Du har allerede sagt det.

miniblogg om å dø detalj1

– Den hører jeg også ofte. Tomatskall er sykdomsframkallende eller i det minste ferro-aktivt dersom det har ligget inntil myk plast i mer enn to dager. Tomater bør spises fra grein. Dette sto i matbloggen til VGNett-bloggeren Sminka Svinekotelett allerede etter nyttår i fjor, og det er ganske sløvt at folk ennå kjøper tomater i butikker med plast-emballasje. Det er jo så enkelt. Pakk tomaten i cellulose-redusert papir og la den ligge i nøyaktig fire timer. Så skreller du tomaten, holder den over hodet mens du spiller Bruce Springsteens «Born to run», og så kan du spise innholdet. Skrellet skal i dunken for farlig avfall. Mange sjusker med det.

– Og så burde jeg lest Arne Garborgs «Sult» for paprikaen sånn at fargestoffene forsvant?

– Riktig.

– Ha! Hamsun skrev «Sult».

– Ikke i vår bok. Men paprika er virkelig en giftig frukt. 34 prosent av paprikaene er smittet med potetsykdommen Nulte, som fører til at det utvikles blåfarge og blekksprut-egg i en lagringsperiode på 85 år.

– Ingen lagrer paprika i 85 år.

– Det betyr ikke at man kan tillate seg å være uforsiktig. Vår forskning, og jeg forsikrer at den ble ganske effektiv etter at Hitler kom hit, viser at de som spiser paprika har 0,68 prosent større sjanse til å dø av drukning fra tynt isflakk enn de som ikke gjør det. Paprika er på nei-listen. Allerede i 2012 skrev matbloggeren Lav IQ at kvinner blir fete av paprika på grunn av fett-proteinet i frøene.

– Men fisk og kylling? Jeg spiste jo bare fisk og kylling! Jeg har blodårer som en nymontert Brøyt-maskin.

– Som Helse- og Infarkt-departementet meldte allerede klokka 19.40 på St. Hans-aften 2013: Fisk er utsatt for stråling fra Solen, og fordi den befinner seg under vann, harmoniseres ikke pigment-strukturen og fisken får latente hudkreft-anlegg.

– Jeg skrelte fisken!

– Det hjelper. Men frustrasjonssyrer fra fangst-prosessen lagrer seg i kjøttet og kan føre til at man får lyst på Reality-TV, som igjen fører til at hjernestammen begynner å få små blodutredelser. Det kan føre til svimmelhet og fall fra Prekestolen og andre sittesteder. Når det gjelder kyllingen.

– Glem kyllingen.

– Ikke tale om. Nyere forskning og hunner-bloggen Sint Satan viser at fettet i kylling faktisk er verre enn fettet i for eksempel gris, kalv, okse, hjort, svenske og tung sofa. Hvert år dør mange mennesker av det oppsamla kalk-reservoaret fra hønas egg-produksjon, for kalsiet finnes integrert i kyllingkjøtt og blokkerer ikke bare blodårene, men også utsikten nord for Ombo.

– Men all hvitløken. Om tomat-makrellen, og sardinene i olje og oliven-salaten og den grønne teen og alle oppoverbakkene og vanndrikkinga!?

– Jeg er sikker på at du aldri kuttet hvitløk-feddene i små nok biter. De skal være som flue-øyne for å bli sunne, og makrellen inneholder pestiside fluoranter og oliven har mermetta virkning i kalde land og grønn te er en myte som baserer seg på folkeslag med andre gener akkurat som yoghurten og folk i Tibet har jordas verste oppoverbakker, men de dør de og.

– Epler?

– Epler er greit nok hvis de blir syre-reduserte.

– Salte peanøtter?

– Peanøtter er greit, men salt er farlig for nyrene, og mange dør når de setter nøtter i vrangstrupen, atter andre får betennelser i tannkjøtt-lommene fordi de ikke pusser nøttestoffet godt nok ut.

– Så hvorfor gjør dere maten så vanskelig og hvorfor kødder dere med klimaet og skylder det på oss?

– Å dra til helvete!

– Jeg trodde jeg var i helvete.

– Åneida, dette er himmelen. Det er Schibsted som eier Helvete, så der sitter det 27 bedrevitende trafikk-managere og sier det samme som meg.

– Like a bird on a wire.

– Fugler er notoriske influensa-smittere. Takk for i dag.

arab egoismen

Gi dem tilbake kalender-gavene som dere stjal!

 

Egoismen er det viktigste vi har. Egoismen er utgangspunktet for vår empati og for at vi kan tisse streit, og selv i Bibelen står det at du skal elske din neste som deg selv. Ikke at du skal elske din neste som din neste. Verden starter med nummer én. Siden fortsetter den med nummer én, og når nummer én har kommet så langt i utvikling at han eller hun oppdager behovet for et livsinnhold, fødes antakelig empatien. Men den må ha et fundament av egen-glede.

Egoismen er fremdeles det åndelige og fysiske drivstoffet som fyrer opp den eneste lidenskapelige skapningen i Guds klorofyll-mirakel. Evnen til å elske seg selv og være imponert av seg var det viktigste vi fikk. Men den må dyrkes.

En distraksjon: Alle bør oppsummere året 2013, for det var det pinligste året på lenge, og hvis noen oppdaget at det skjedde noe stilig, bør de si fra om det, sånn at vi kan le rått sammen.

arab egoismen detalj 2

Toastmasterne overtok. Alle vesentligheter ble banalisert av kasuelt kledde mennesker som reiste seg nederst ved bordet og sa at «sola skinner, men det er mørke skyer på himmelen», og dagen etterpå utropte mediene dem til politiske genier. Det går an å leve med at selvironien forsvant som erkjennelses-system. Det går også an å leve med at den filosofiske utviklingen av landet blir overtatt av folk som syns det fungerer som dypsindig å avsløre at vi alle er mennesker, og at nå må vi ta vare på hverandre. Men jeg liker ikke at de forsøkte å ta bort egoismen. Nok er nok.

Egoismen er den eneste muligheten for å kunne skjønne verdensrommet og verdensrommets gigantiske mengde produksjonsfeil. Dette er en selvfølge. Alle vet det egentlig, og jeg gjentar det fordi vi lever i fraværet av et intellektuelt miljø. Det største som skjer hos oss er at et digitalt kioskprodukt med jevne mellomrom finner opp igjen rutine-ting som den kvinnelige orgasmen, lufting av sengetøy og koking av torsk. Det selvsagte finnes ikke lenger. Alt er alltid helt nytt. Informasjonsstrømmen er som å snu og snu en gammel bunke med Trivial Pursuit-kort.

Mye skyldes julen.

De enkle folka som fantes i tida før over-forklaringene feira jul fordi det var kjipt å leve i Nord-Europa i desember, og de ville ha seg en skikkelig fest. Etter hvert ble denne materielt utagerende romsligheten koblet til barnet i Betlehem, og det var antakelig ikke noen ulempe, for folk spiste fremdeles gris og hadde det storarta – i tillegg ble sangene bedre og følelsen av hensikt vokste også i de små tomrommene mellom furustammer eller i sildeviker.

Forestillingen om at man skal være snill i julen var heller ikke så gal, for ingen ting gir så søt metthet som selvfornøydhet og surkål.

Men det måtte selvsagt ta av. Jeg kommer nå til forsakelsen i Gibortistan.

arab egoismen detalj 1

Foran julen i det ekstremt pinlige året 2013 oppsto den forestillingen at barns julekalender skal forandres dithen at de gir bort ting. Nå har riktignok ikke barn noe å gi bort, men de voksne er generøse med å skape verdier som barn kan gi bort. De voksne sjøl bruker penger på julebord og nyttårs-raketter, men barn skal være uselviske, så de får ting å gi bort. Brukte teposer og blyantspissere.

Julekalender er ikke en svær ting. Men den er en nydelig liten markering av gave-glede. Skikken startet med at folk satte små krydderflak i appelsiner og tok vekk én om dagen fram til jul. Siden ble det kalendere med bleike bilder bak tall-luker, og jeg fikk i barndommen en julekalender som var formet som en brannstasjon av papp, og den gikk det an å leke med. Denne skikken vokste seg til Lego-kalendere og arbeidskrevende pakke-kalendere som førte til at foreldre måtte gå til Søstrene Grene i regnet og kjøpe sære småting.

Alle skikker som krever at voksne må gjøre en ekstra innsats, vil før eller siden bli borte. Det står antakelig i Bibelen. Men man trengte ikke ta bort egoismen, for barn har bruk for den.

Jeg tror ikke Mozart komponerte musikken sin fordi han ville glede de sultende barna i Afrika. Jeg tror han ville bli likt. Jeg tror ikke Edison fant opp en helt ny planet fordi han hadde omsorg for de svaksynte, jeg tror han ville ha ros. Jeg tror ikke at Einstein ville ha likt at noen andre tok æren for relativitetsteorien eller hans kinesisk-kake-kloke aforismer.

Jeg tror det selvfølgelige at hvis du tar egoismen fra folk, slutter de å prestere. Julekalenderen er ikke en svær, eksistensiell ting å gi slipp på, men den er et symptom. Noen forsøker å innbille barna våre at de er verdiløse. De fortjener ingen ting, de trenger ingen ting annet enn sunn mat og kjærlighet annen hver helg og de skal bare være takknemlige for at de ikke sitter kalde og sultne i en flyktningeleir i Tyrkia.

Men det er ikke sånn det blir nyttige mennesker.

Nyttige mennesker føler seg som guder og oppfører seg som superhelter. De vil skinne. De vil syns. De vil ha et ego som pleies i sjelens oppbyggelige spa, og som tenker Jeg med stor J hver eneste gang. Beskjedne mennesker er ikke ålreit. De burde ikke få lov til å bli buss-sjåfører en gang, for de krever ikke nok av seg sjøl.

Forsakelse forbereder folk på beskjedenhet, og beskjedenhet er en folkesykdom. Oppdragere uten egentlig forstand sier at man ikke skal skjemme bort barn, for da tror de at verden er sånn. Poenget er at barn skal tro at verden er sånn. De skal tro at de er guder, de skal tro at alle elsker dem, de skal tro at de kan få til alt, at de fortjener alt og at Røe Isaksen er en litt rar sjakknerd som ikke klarer å holde fast på en tanke i flere enn tre setninger. 

De som er oppdratt sånn, vil aldri gi seg. De vil forsøke å realisere verdensoppfatningen sin og sulten til krampa tar dem. De stakkars ungene som ga vekk kalendergavene til Posten, de vil oppfatte nederlag som bekreftelser: Dette er jo akkurat slik pappa med rødvinsdunken og syttendemaitalene sa at verden kom til å bli.

Det er ingen vits i å lære unger matematikk hvis man tar fra dem den naturlige utviklingen av et kreativt sinn. Tall og bokstaver er byggesteiner for de som tør, og de er fengsler for de som frykter. Sjøltillit skapes av egoisme. Dette er jeg. Jeg er storarta. Watch me!

Egoistiske barn blir også til snille mennesker. Voksne som føler seg små, triste og mislykka vil bli smålige og unne andre ingen ting. De beskjedne er de verste folka vi har: Det er de som sender isblikk etter uføretrygda.

Vi lever i tette samfunn, og det er egentlig en krevende ting. Barn blir oppdratt til at fellesskapet er selvfølgelig, men de burde ha lært i skolen at det er krevende å tilpasse seg andre folks behov og regler. For at du skal få det til, må det bo en steinhard egoist under det mjuke hjertet, en som kan ta vare på seg og som sier fra.

Kan dere nå hente kalendergavene som ligger og råtner på et postkontor merket «Til en stakkals person», og gi ungene dem tilbake. Så får politikerne gjøre det som voksne skal: Sørge for at vi er et anstendig land som deler med oss.

miniblogg søndagsåpne butikker

Miniblogg: Hold den røde stue stengt?

Hver gang Norge diskuterer uke-åpne butikker, oppstår en litt uventa rød stue. Virksomheter som til vanlig blir betraktet som utslag av ondskapens kapitalisme-helvete, forvandler seg til julekort-norskhetens templer. Folk som ber til Fretex hver kveld, tilegner seg plutselig omsorg for Kvadrat-butikkene.

Tenk om ukeåpne butikker fører til at noen av de store varehusene tjener mindre penger!

De tre vise menn snur seg i snødekt ørken og mumler forskrekka: Kan det bli tyngre tider for Coop?

Hver gang det blir snakk om uke-åpne butikker forsvinner den norske liberales innøvde lojalitet til forbrukerne. Plutselig føler yoga-misbrukere, venninne-joggere, sykkelsti-menner og andre moderne overskudds-påfunn omsorg for Stein Erik Hagen og alle verdens butikk-ansatte. Uka i forveien mante de samme folka alle som elsker lykkelige villdyr og upletta bjørkeløv, om at de må kjøpe mindre, uten noen som helst tanke for at det ville føre til at de som lever av varehandel muligens ble arbeidsledige.

Men når uke-åpne butikker blir nevnt, forvandles alle butikker til en rød stue. Kjøttmeisen messer i matfettet og forlanger avfeldighetens forlengelser. Den hvite rødreven uler mot det sjelemørket som får folk til å trenge varer også på søndagen. Hvordan skal det gå med de butikk-ansatte dersom de i likhet med mange andre tjenestegrupper måtte jobbe på søndagen?

Dette er tull.

miniblogg søndagsåpne butikker detalj

Motstanden mot uke-åpne butikker er et irrasjonelt nostalgi-show, som den gang det vulgære fargefjernsynet ble innført i Norge, til alle anstendige mennesker fortvilelse og misnøye.

Uke-åpne butikker er ikke for de butikk-ansattes skyld, og de kommer ikke for at rike butikk-kjeder skal tjene mer penger. Uke-åpne butikker kommer fordi forbrukere er forskjellige, og for store grupper er det en belastning at man ikke kan kjøpe ting man trenger på søndagen. Vi som virkelig liker at butikkene er åpne hver dag, har ikke tenkt å tvinge folk ut av sofaen og inn i kassakøen. De som vil nyte helgestillheten på søndag, de trenger ikke handle. De kan gjøre det de alltid har gjort. De kan sitte der, ligge der eller vandre nydusja langs jærstrendene. Ingen skal forstyrre dem. Det er heller ikke noen som vil tvinge butikker til å ha åpent hele uka. Det bestemmer de sjøl. Men de som vil, bør få lov.

Hver eneste søndag er det lange køer foran kassene i liksom-butikken til Madla Amfi, og parkeringsplassen foran Brustadbua er legendarisk i sitt fortvila kaos. Folk strømmer til søndagsåpne butikker og må ta til takke med fire små maisbokser til 120 kroner når de egentlig trengte et blomkål til 23.

Det finnes allerede en vital søndagshandel, men den er parodisk og uverdig og teit.

Hvis butikker først skal være søndagsstengte, syns jeg for eksempel kinoen må inn i ordningen. Ingen filmer etter klokka fem på lørdag. Brannvesenet og politiet kan ha helgeløsninger på 100 kvadratmeter ved at to arbeidsledige brødre på Storhaug rykker ut med tandemsykkel og pulver-apparat hvis det blir meldt brann. Sykehuset kan holde åpen foajeen der de akutt syke blir minnet på at de faktisk burde ha kjent bedre etter på fredag i stedet for å komme drassende med symptomene sine når alle legene har søndagsfri. Internett er et glimrende alternativ. Det sover aldri.

Det fascinerende med motstanden mot uke-åpne butikker er at det ikke finnes argumenter. Næringslivet vårt er basert på konkurranse, og det må jo være en fantastisk nyvinning hvis den blir heftigere. Samfunnet vårt er basert på at folk jobber også på søndag, og jeg tror ikke at det finnes en mentalhygienisk årsak til at butikk-ansatte tåler dette dårligere enn sjukepleiere, journalister og brannmenn. Småbutikker vil lide? Hvilke småbutikker da? De tusen sentrumsbutikkene som selger dame-topper som ingen egentlig trenger?

Litt over halvdelen av nordmenn er motstandere av uke-åpne butikker på følelsesmessig grunnlag. Men det betyr at nesten halvdelen faktisk har bruk for dem, akkurat som bare halvdelen av befolkningen trenger amme-innlegg og dametoaletter, men vi har det for det om. Vi er halvdelen. Vi er mange. Flere enn to millioner. Og i samme slengen: Support-tjenesten til kabelselskaper og bredbånd-leverandører og mobil-operatører skal ha døgnåpent hele uka. Og det bør ikke være valgfritt.

For lenge siden tok vi i bruk sjudagers-uka. Unger får ikke på seg kløete fintøy søndag morgen sammen med en formaning om ikke å sparke fotball. Timene før høymessa er ikke beskytta av noen. Folk bruker ikke søndager til ro og meditasjon, de gruer seg til middag og venter på at sportsendingene skal starte. Ungene savner kamerater som er tvunget inn i pensjonist-rutiner og må dra på kaffe-selskaper og gamlingeturer langs Hellestø. For veldig mange trenger søndagen en revitalisering, for veldig mange er søndager kjedeligere enn kake.

Og ærlig talt: Betyr det egentlig noe for de som spiser appelsina si ved en turistforerningsvarde klokka elleve søndag morgen om de folka de ikke ser, er i butikken?

Nei.

Men hvis prestene insisterer på søndagsstengte kirker, får vi heller diskutere det.