Månedlige arkiver: desember 2013

arab tynne folk

Slapp av, du blir ikke tynn likevel

Vi går nå inn i angst-sesongen. Tusenvis av relativt unge nordmenn med en tvangsnevrotisk forkjærlighet for sukker og svinekjøtt skal i flere uker bekymre seg for en allerede tapt og illusorisk tynnhet. Myten om jomfrufødselen er rein sosialrealisme i forhold til folks oppfatning av hvordan de kan klare å se ut. Da fotballfruen viste sin satanistiske slankhet etter fødsel, oppsto paradoksale diskusjoner om hvor tjukk man blir av å føde barn, bortsett fra fotballfrue.

Ingen hadde skjønt poenget.

Fotballfrue ville vært tynn om hun hadde født den lille elefanten Dumbo med snabelen først, for det er jobben hennes å være tynn. Hun ville ha vært tynn etter tjue julebord i Næringsforeningens Grynteklubb, hun ville ha vært tynn etter pubrunder i Edinburgh der man drikker øl med gaffel, og helgevikariat på Dropsen.

Det er jobben hennes.

arab tynne folk detalj2

Det er ikke jobben din. På samme måte som du aldri skal sammenlikne deg med Magnus Carlsen hvis uforstandige slektninger gir deg et sjakkbrett, skal du ikke sammenlikne deg med fotballfrue fordi om begge har vært innom føde-avdelingen. Hvor dum kan man bli? Gikk du deprimert hjem fra barneskolen fordi Einstein hadde laget relativitetsteorien, mens du presterte noen skeive blomsterpinner i skakt espalier?

Nei. Du innså tidlig at det er forskjell på folk, og hvis du først skal sammenlikne deg med noen, velger du bestekameraten som ikke kan si bokstaven «l» på grunn av de skeive fortennene.

Nå skal jeg fortelle om tynnhet. Du kan løpe rundt det som vil bli Sandnes kommune etter at den er slått sammen med Stavanger, og det du oppnår er en uutholdelig sult. Endorfinet vil kverke motforestillingene dine, og resten av dagen bader du baconet i bearnaise-saus, som du kaller bærné av rein og skjær grådighet.

All trening medfører et nesten demonisk overmot. Man tror man er tynn. Man ser forskjellen i speilet etter fire armhevninger og en spasertur til Ica. Ingen blir tynne av trening. Man kan binde noen frie fettceller inn i muskler, som et slags organisk korsett. Men tynn ble man ikke. Bare mer kompakt. Hvis du blir så fornøyd med deg at du legger deg på stranda og hviler Instagram-tærne i motlyset, da går det bare tre dager før fettfangene kommer jublende ut av muskel-fengselet sitt og legger seg som ubedte slektninger på hvilesteder der de aldri skulle ha vært.

Du blir bare genuint tynn av sult. Rein, smertefull sult.

Sult er ikke spesielt velsett i den aktuelle slankegruppen som ennå kan huske hvordan de så ut før de andre ungen ble født. Tvertimot. Kvinner som nærmer seg ti års bryllupsdag, er det viktigste spise-segmentet i vår sivilisasjon. Kvinner som har oppdaget at de ikke lenger skal jakte gutter med fotball-lår og grisevitser, iført så tynne strømpebukser at ender kunne svømt gjennom dem, kompenserer med mat. Jeg skal ikke påstå at ikke førtiåringer har sex, men de spiser mye mer enn de elsker. Kvinner som er sammen med venninnene sine, spiser grasat. De har alle en forestilling om at de kan kompensere to-tre millioner Cava-kalorier ved å spise gulrøtter til fiskekakene på torsdag, og de blir alle nedslående feite.

Ja. Det er lovlig å skrive feit. Neger er ikke lov.

arab tynne folk detalj

Men det var aldri meningen at de skulle være tynne. Veldig unge mennesker er tynne. 15-åringer er skjønne som tynne, for alle trekka deres og livsførselen og latteren og bevegelsene er tynne. De er sjarmerende uferdige, og de heldige av dem har et genetisk filter som beskytter dem mot fettceller.

De tynne 15-åringene terroriserer verden ved å være det. De stakkars ungene uten fettfilter hater dem, de voksne kvinnene hater dem, og alle forsøker å etterlikne dem slik så godt de kan fordi alle voksne mennesker egentlig er på Eggum-ruta tilbake dit hvor de kom fra. Peter Pan-syndromet er antakelig den alvorligste epidemien i vestlig sivilisasjon.

Man kan skjønne det. Med det elektriske lyset oppsto den misforståelsen at sex skal foregå i operasjonsstue-belysning sånn at alle kan få med seg de anatomiske detaljene. Sånn var ikke sex. Da alle menneskene i verden enten var bønder eller keisere, var det møkka kaldt både ute og inne, og man kunne ikke kle av seg. Menn veltet seg i ergonomisk klønethet over påkledde kvinner uten undertøy, og de fikk fram et lem som var stivt av opphisselse og kuldegrader gjennom romslig gylf. Etter femten sekunder uten egentlig stønning, fødte dama 13 barn. Ingen så kroppen hennes, men den takknemlige mannen kjente den mjuke, varme, romslige og rommelige kroppen under billig bondetøy, og fingrene glemte det aldri. De savnet ikke at dama føltes som pinnekjøtt.

Hvis noen hadde sagt at kona skulle posere tynnheten sin for ham, sånn at han og P3 kunne bli enige om hun hadde et bollete kjønnsorgan eller ikke, ville han blitt flau. Det han minst av alt ville ha, var ei mager kone som kunne dø av tuberkulose før vinteren var slutt.

Det var aldri meningen at dere skulle være tynne. Dere skulle være sunne. Dere skulle ha fettlagre og organisk rundhet, det skulle sirkulere rødmende små mat-sensualiteter i blodårene og kroppen skulle forandre seg med appetitten. Hvis du plutselig skulle bestemme seg for å se ut som en 15-åring, ville huden likne en middagspølse som har ligget to dager i solsteiken. Kroppen din skal være rund for å virke frisk.

Du skal være tjukk. Man kan bevege seg og være tjukk. Det går helt fint.

Dessuten handler det om å sammenlikne seg med de folka som finnes. Se deg rundt. Det går selvsagt an å finne en tynn førtiåring med overmenneskelig karakterstyrke og dårlig humør her og der, og noen er bare skapt sånn, men du ble ikke laga for det. Du ble laga for å følge behovene dine. Det er som med sunn mat. Hvis du hver gang du leser enda en forsker-rapport om en ny usunn matvare skal sammenlikne deg med de puritanerne som bare spiser økologiske grønnsaker fra biodynamiske u-land uten tilsetningsstoffer og ellers fiskesorter fra kvikksølvfrie høgfjell, mister livet ditt den realismen som det skal ha for at du skal fungere. Det vil alltid finnes galninger. De sykler kanskje fire mil til jobb hver vei, og de lager sine egne julepresanger av hjemmespunnet enhjørnings-garn, de leser gamle eventyr med gotisk skrift for barna og spaserer rundt kvartalet med potetene i stedet for å legge dem rett i gryta. Sånn er du ikke. Sånn blir du aldri. Verden er tjukka full av folk som du aldri kommer til å bli, med kropper du aldri vil få og en sunnhet som du aldri kan oppnå. Det er de som er rare. Du er en intelligent og passe tjukk Karlson i sin beste alder.

Gå tur med den lille hunden din, og spis mat som alle advarer mot. Hvis du er heldig med genene, blir du 95 år. Er du uheldig med dem, blir du ikke mer enn 72 uansett.

Vi går nå inn i angst-sesongen. Førtiåringer med to barn tør ikke telle kalorier lenger, men de drømmer om at de slår dem i hjel med stokk annen hver natt. Det blir de militante av. Og hvis de får se et tynt menneske på TV, blir de motstandere av kringkastings-lisensen.

Slapp av. Det er bare livet. God jul.

miniblogg northug

Miniblogg om Petter, Norges eneste sanne mann

Av og til føles nordmenn som den skyggen av trekkfugler som kan fylle himmelen en dag i september – eller den skrikende mengden av solskjermende masekråker som kommer flaksende i flokker fra Mosvannsparken for å utøve noe mystisk som kalles kråketing.

Flokker er nifse greier, og turgåere i den aldrende allværsjakke-kategorien som også ser oppover når de er ute, føler det som et ondt varsel at fuglene flyver i flokk fordi de er mange nok. Men det skal ikke mye til for at flokker oppstår her nede på landjorda der folk forholder seg til enighet slik koffein-misbrukere griper til den første kaffekoppen tidlig mandag morgen. Enighet er et slags rusmiddel. Det er som jakt. Når først en meningsbærende person har gitt så sterkt uttrykk for en misnøye at man helt sikkert ikke driter seg ut hvis man slenger seg på, da kommer de dettende: Jåfrid fra Jelsafjord, Nathan fra Nilsebu. Kjartan og Kurten og klamme Karl Svik. Enstemmighet oppstår på samme måte som ondarta diaré: Den trenger seg på og trenger seg på helt til eieren av de voldsomme behovene ikke klarer styre seg lenger og spruter ut med sitt budskap, men i en trygg septik der de fleste andre allerede har bæsja:

«Petter Northug må være den mest skammelige idrettsmannen Norge har hatt.»

Jeg kan skjønne at kvinner sier sånt, for de har som hobby og virke å snakke gutter til rette og påpeke skitne nakker, snørrkuler under neglene, hullete yndlingssokker og andre testosteron-styrte uartigheter som menn driver med.

miniblogg northug detalj

Men at menn ikke kjenner igjen den ubesindige trangen til å si noe helt feil når adrenalinet og endorfinene kjemper om hjernen og vil ha tilfredsstillelse for en sår, men oppstemt forbannelse. Det er jo da menn er på sitt beste. Da sier de sånne ting som at «eg ska faen meg skampula joggeskonå dine og spisa kånå di te kvelds.» Neida. Ikke mange sier det. Men det ligger der i huden som ei udetonert bombe, den akutte utblåsningens kunst, den som gjør all oppsamla anspenthet og aggresjon til noe humoristisk, til en gigantisk, ufin overdrivelse som gjør at man kan bli ledd av og med uten å tape ansikt. 

Zlatan gjør selvsagt ikke det. Han er en svensk trell som gjør alt politisk korrekt og hilser Maradona eller hva portugiseren heter i tapets bitre stund, bortsett fra at Zlatan muligens driter i hele VM, for i Brasil blir det bare varmt og strevsomt.

Men Petter gjør det. En ung mann med Aukrust-fjes og et uutgrunnelig diamantglimt-blikk som ser ut som om det tilhører en fireåring som har vært i kakeboksen. Neida. Ingen har kakebokser lenger. Og neida. Det finnes ikke fireåringer som gidder spise kake. Men for metaforens skyld. Fordi Petter brøt det helligste av alle tabuer og forbannet russeren som slo ham i oppløpet i stafetten, som Petter klarte vanvittig bra på tross av to måneders treningstap. Han var som Tom Hulce i «Amadeus», han var som en Anja Andersen, han var som en kompromissløs Kjetil Rekdal. En mann! Gud hjelpe oss alle hvis den eneste skikkelige mannen i Norge er en skam! Da kan vi like gjerne gi landet tilbake til Sverige og smile med silkehanskene våre.

Petter Northug er det beste som har skjedd oss.

Han sier det folk ikke skal si. Og han sier det når de ikke skulle ha sagt det. Petter er det reine vannet i bekken, det som ingen seminar-lærere har pisset i. Han er den kjølige hvite breen. Han er den klare lufta som ikke lukter støvet fra gammal overhead. Petter er som å puste i friluft.

For meg vinner Petter Northug hver gang bare ved å være der. Han er det eneste jeg har å se opp til når fugleskyggene seiler sine Vesaas-varsler over himmelen. I ufinhetene hans ligger den humoren som du må til hormonene dine for å kjenne igjen, så ikke fornekte dem!

I løpet av de siste årene er norske menns fruktbarhet blitt svekka. Man skal ikke se bort fra at naturen er uenig i at de forplanter seg og tenker slik naturer kanskje kan tenke når de både har gått på skolen og dessuten har turdet å le midt i ulykka: For en gjeng med sutrekjerringer dere er. Ærlig talt.

Forleden hadde ett eller annet webcam-medium en reportasje om viktigheten av lunsjrommene på arbeidsplasser. Det vi egentlig kaller arbeidsbrakka eller spiserommet. Der trives en umiddelbar og uakademisk kommunikasjons-kultur. Mange som siden har vært nødt til å snakke faremosk og stoltenbergsk og sånn, bærer med seg gleden over en skikkelig formulert aggresjon. Vi er rånete på bånn,  så jeg tror russeren lo. For det Northug sa var sinnssykt vittig, og det gjorde den dagen mye gladere enn den kunne ha vært.

arab ytringsfrihet

Det er en menneskerett å forhekse folket

Nå skal jeg ta den kjedelige innledningen (allerede de gamle grekere drev med kjedelige innledninger): Forleden skrev Aftenbladets redaktør Lars Helle en stilig kronikk om ytringsfrihet der det blant annet het: «Når nyutnevnte statsråder blir pint i dagevis for at de for noen år siden hadde en litt annen mening enn det som er akseptabelt for twitteratet og andre med definisjonsmakt, så er ytringsrommet så smalt at det er på kanten til farlig.»

Jeg blir så lykkelig hvis noen skriker mot måkeflokkene at jeg ville dele den med verden. Kronikken fikk en ørliten henvisningslink på fronten til aftenbladet.no, og dagen etterpå – da jeg skulle dele den på Facebook – var den ikke der lenger. Tankene jeg fikk da var så nifst nær en nevrotisk konspirasjons-teori at jeg egentlig burde slått av hp-en, glemt alt jeg tenkte og gått ut i stormen for å minnes Arne Garborg eller Nelson Mandela, som forresten satt til bords med sine tidligere fangevoktere.

Det er selvsagt ikke sånn at desken i Aftenbladet bevisst boikotter sin egen redaktør. Så galen er jeg ikke. Men det er likevel noe symptomatisk med den litt overraskende bortgjemtheten. De med definisjonsmakt vil helst ikke snakke om ytringsfriheten, og sånne strømninger blir fanga opp av alle som driver med kommunikasjon, og så havner den absolutt viktigste av alle friheter på ei slags underbevisst svarteliste.

arab ytringsfrihet detalj

Alle uønska ytringer kommer i alle tider til å være omgitt av en ondsinna teoretisering fra folk som ønsker å hindre at de som er uenige med dem, får uttrykke seg fritt. På syttitallet så jeg en moderne tolkning av Shakespeares “Julis Cæsar”, og den handlet om at man skal undertrykke, ikke slippe til. Marcus Antonius fikk snakke i TV etter at Cæsar var myrda, og han var en sleip retoriker som snudde stemningen i folket. Den sleipe fyren burde aldri ha sluppet til. Shakespeare formulerte ytringsfrihetens paradoks. Hvis de andre får si hva de mener, får du plutselig mikke si hva du mener.

Rettslige eller folkeskikk-relaterte begrensninger av ytringsformer  er behagelige for de med definisjonsmakt. Det er ikke bare den såkalte venstresida som står for ulveflokk-jurisdiksjonen i sosiale og andre media, det er et overstadig, altomfattende småborgerskap som er i ferd med å bli en egen politisk korrekt super-klasse. Man argumenterer ikke i mot lenger. Man uttrykker seg i patologisk enighet, som om andre meninger er kriminelle og dessuten så latterlige at man bare trenger nevne dem for at Wergeland skal bryte ut i hånlig latter. Et folk som allerede er skamfullt over sin velstand og skrekkslagent for sin klima-framtid, lenkes til alminnelighet ved hjelp av sentimentale overdrivelser omkring naturlige politiske dissidenser.

I førti år eller noe forsøkte venstresida å diskreditere Fremskrittspartiet med en virkelig overdreven sitat-hyppighet. Det var ikke fordi sitatene var så geniale. Men frykten for de som tenker og uttrykker seg annerledes, er så djup og så grunnleggende at den kan sammenliknes med rasisme: “Disse meningene blir jeg urolig av. Jeg liker ikke det som jeg blir urolig av.” Det er et enkelt, grunnleggende følelseskonsept og egentlig den samme banaliteten som skaper det vi kaller rasismen. Ingen tror at en kvinnelig mediefigur blir voldtatt av negre i helvete hvis en sint person i det hypnotiserende nett-rommet skriver det. Men den sentimentale gevinsten ved å late som om det er en trussel er gigantisk. Den er enorm. Og i samme slengen: Ingen tror at mullah Krekar hadde tenkt å bidra til at Erna Solberg ble drept. Dette er soldat-retorikk. Men den sentimentale gevinsten for de som misliker Krekar, har vært enorm. Den har vært gigantisk.

Burde mullahen ha lov til å si det han sa? Selvfølgelig må han det. Hvis PSTs analytikere mener at dette er en trussel, må de gå spionskolen om igjen. De som står på torget og roper, er ikke en trussel hvis de står på torget og roper, men hvis de mot all formodning foretar seg noe. Handling er en annen opplevelses-virkelighet enn utskjelling. Ord er noe de sunne overlever.

Vi har mistet evnen til å rekke på skuldrene overfor det urimelige. Denne enkle kroppsfinten er ikke bare mentalhygienisk sunn, men den vedlikeholder det viktigste rommet i det norske hus, som vi også kan kalle det i god avstand til 17. mai, ytringsrommet. Romsligheten i forhold til meninger og snakk.

Det finnes to konkurrerende samfunns-filosofier. Den ene er den demokratiske, som vil forsvare seg mot plutselige kupp ved å dyrke fram en selvsagt rett til frihet innenfor et fellesskap. Den andre er Inkvisisjonen, som forsøker å styre kaos ved å detaljbestemme hva som er rett og hva som er lovlig å tro og si og mene. Dette er kommunistenes og nazistenes metodikk, det var de kristnes, det er veldig vanlig i muslimske land og muslimske miljøer, det er det filosofiske fundamentet i mange venstre-intellektuelles instinktive elitisme. Kristendommen og kommunismen lever videre i de politiske genene til nye gerenasjoner, og det gjør det altfor lett å godta den plutselige frihetsvrien: Men dette går da ikke an!

Jeg vokste opp i åra etter annen verdenskrig, og vemmelsen og frykten for nazismen hang igjen i foreldra mine som et latent virus. Av hatet mot den tyske nazismen lærte jeg å mistro alle autoriteter, fordi dyrkelse av autoriteter er det ekleste av alt. Dessuten lærte jeg meg ytringsfrihetens absolutthet etter et gutterom-enkelt prinsipp: Hvis du undertrykker meningene til de andre, vil de andre føle at de har rett til å undertrykke meningene dine den dagen de bestemmer.

Hvis det hadde eksistert et twitterat da jeg vokste opp, ville det ha korsfesta de som sa at de ikke trodde på Gud. Nå blir du driti ut hvis du tror på Gud. Gjengjeldelses-prinsippet fungerer slik det har fungert i alle tider, og det finnes bare én motgift: Hvis du mener det, skal du få si det. Om noen driter deg ut, får du tåle det. Men du skal få si det. Ingen tvinger deg til å lese twitter-meldinger. Ingen tvinger deg til å skrive twitter-meldinger.

Hvis vi i tillegg til det også klarer å diskutere innholdet i de uhyrlige meningene og ikke bare det forferdelige ved at de ble ytra, har vi kanskje komme enda et stykke lenger. Også de tusen tvitrerne må få lov å si sitt. Også hvis det handler om fortida til en Frp-statsråd. Men når alle plutselig bruker den samme ironien, når den sunne refleksjon blir allminneliggjort og vulgarisert av ulvehyl eller måkeflokk-jamring, da bør man føle et konsist intellektuelt ubehag.

Skal det være lov med rasistiske ytringer?

Selvfølgelig. Rasisme var at man ikke likte folk med et annet utseende eller et annet geografisk opphav. Det er et ærlig følelsesklima. Det er ikke særlig smart, men det er inderlig. Det vi kaller rasisme nå kan også skjule en politisk uenighet om hvordan nasjoner skal utvikle seg. Arnulf Øverland var i følge vår nåværende definisjon rasist da han skrev dikt om å fjerne kristenkorset fra flagget. Også de som vi kaller rasister, må få snakke i forsamlingen uten å bli bua ned. Det er flaut når ungdom møter opp på torget for å snu ryggen til talere i stedet for å lytte til det de har å si. Og de vi kaller rasister skal ikke få snakke fritt for at vi skal kunne bekjempe dem. Men fordi det er rett at alle sier hva de føler og hva de mener. Og dessuten for at vi skal være bedre føre var og en gang kunne si: «Men dette gjorde vi ikke med dere» når de en dag har vunnet. Så får vi heller risikere at Markus Antonius forhekser folket. 

Vi vet at relativiteten er absolutt. Ting kommer til å bli helt annerledes enn de er nå. Helt andre meningsgrupperinger kommer til å fylle Senatet. Men vi må sørge for at det finnes en presedens for at ytringsfriheten består uansett hva som skjer.

Det er en menneskerett å forhekse folket. Men det er ikke rett å undertrykke det.

miniblogg den tomme gatestumpen

Miniblogg om den tomme gatestumpen

Den tomme gatestumpen er vel omtrent 40 meter lang om jeg skal dømme etter minnet om 60 meteren i skolegården på Kampen. Den har en pestgul gatelampe som legger et infamt skjær av uvennlig og sjelesjuk oransje over asfalten, og det er nesten alltid pytter i den tomme gatestumpen. De skinner som falske diamanter og er en ubehagelig påstand om alle våte tings uunngåelighet.

Jeg kan se gatestumpen fra stuevinduet i annen etasje.

miniblogg den tomme gatestumpen detalj

Før i tida, det vil for noen lange dager siden, så jeg katten komme slepende i retning hjem etter at den kanskje hadde vært et par hundre meter ute i verden i nesten to timer. Noen ganger kikket den opp, som om den forventet å se noen, og så fikk den øye på meg og så slepte den seg ganske kvikt til hagedøra.

Nå står jeg der og glor.

Gatestumpen er blitt så tom at til og med minnene har falma bort. Det kommer ingen folk i den, det løper ingen katter i den, det kjører ingen biler i den, den er bare skjebnetungt, ubegripelig tom, for den mangler en katt.

Jeg må tisse, sier barnet etter leggetid og står opp. Men han skal se ut av stuevinduet ned på den tomme gatestumpen og kjenne lyssmerten fra skyggeløs oransje treffe sjela som en oppfyllelsen av en ond profeti.

Han griner seg i søvn i armene mine, og så står jeg fort opp og ser ut på den tomme gatestumpen, men den er blitt nesten gjennomsiktig av uvesentlighet, og det finnes ikke liv i den. Den er tom midt på natta, den er tom om morgenen, tom om ettermiddagen og tom om kvelden. Midt på dagen glirer den mot meg i et informativt grålys som den ikke bruker til noe.

Den tomme gatestumpen er vårt eneste håp, og den har ingen barmhjertighet.

Søndag morgen klokka halv fire vekte pusi meg med et diskret lite mjau, og jeg sto opp og åpnet terassedøra for at den skulle få bestemme om den hadde tenkt seg ut i pøsregnet og stormkastene. Da jeg kom tilbake fra doen, var stua tom, så jeg regna med at katten hadde gått ut. Siden det virkelig var et forferdelig vær for en første søndag i advent, gikk jeg ikke og la meg, men venta i tre kvarter for å se om katten ville inn igjen.

Det kom ingen katt, så i stedet for å sette meg til med skriving, la jeg meg og våkna ikke før halv sju. Da var det ingen katt på døra. Og det fortsatte det med utover søndagen til sjelene til oss folka i huset var så ømme av overanstrengelse at vi ikke snakka sammen.

Jeg gikk og lette, men ingen katt.

Pusi Pjusk er ikke en modig skapning. Den er redd for forte bevegelser, og tør ikke gå ut hvis presenninga over hagebordet blafrer. Mens vi stirra ut i den kolsvarte ettermiddagen, tenkte vi bare på at det ikke fantes en logikk i helvete som ville få vår katt til å bli grepet av eventyrlyst slik at den dro sin kastrerte kropp langt av gårde til fremmede steder som Gosen og Mosiken.

Ingen sa at katten antakelig lå død et sted, men jeg vandra ut langs veikanter og kikket i små gras- og skogholt ved veien for å se om en eller annen hastig morgenbilist hadde slengt offeret sitt ut av syne.

Ingen kattelik. Ingen våte hvite og grå pelser.

Så tenkte jeg meg om: Hva i all verdens rike kan skje med en katt mellom halv fire og halv sju en søndag morgen når været er så stygt at til og med seriemordere og innbruddstyver ville ha sittet inne og sett på Youtube?

Men hvor er så det sarte dyret? Hva gikk det for? Hvor gikk det hen?

I kriser blir folk ramma av kausalitets-kaos. De begynner å dikte sammenhenger. Folk som blir sjuke fantaserer fram årsaker og helbredelses-teorier, folk med kjærlighetssorg fordyper seg i årsakenes og feilenes svartmyr og kommer nesten aldri helt opp igjen. De som har mistet en katt, ser for seg alt det som kunne vært gjort annerledes den morgenen, og så ville pusen likevel vært der. Men det finnes egentlig ikke sammenhenger, det finnes bare ville fantasier om at det ene fører til det andre, mens alt skjer i en tilfeldighets-virvel som vi ikke kan styre i et Univers som aldri ble laga for sånne sårbare sjeler som våre.

Etter at faren min døde følte jeg skyld for at jeg burde ha gjort noe, forlangt at de skulle operere ham sjøl om de sa at det ikke gikk an.

Da mor mi døde følte jeg skyld for at jeg ikke hadde stått på nok, for kanskje hadde demensen stanset hvis de fikk henne til å ta medisinene.

Det er sånn vi fungerer. Hvis noe gjør vondt, tar vi på oss skyld og gjør det enda verre. Vi forsøker å blidgjøre Gud, sjøl om den antatt intervenerende Gud aldri en eneste gang har grepet inn og redda verken kropp eller sjel. Men det må være noe vi kan gjøre, det må finnes en måte vi kan gjøre oss sjøl så reine for synd at forsynet eller den hellige tilfeldighetsånd belønner oss.

miniblogg den tomme gatestumpen detalj2

Det er idiotisk å lete etter en katt i regnet, for da kryper dyra i ly. Men det er mer ubehagelig når det regner, og når man virkelig er blitt uberegnelig av sorg og frykt, da søker man smerten for å oppnå frelse. Det er ikke sunt, slik det var av Dante å tusle rundt i Underverdenen for å finne Beatrice. Men dikteren mener nå at han fant henne. Jeg fant ikke katten, så jeg led antakelig ikke nok.

Dette er vanvittig nevrotisk og egentlig en grunn til tvangs-innleggelse. Det er ikke sunt å hallusinere mjauing heller. Men håpet er en forferdelig herre som ikke lar deg være i fred. Og i den situasjonen vil du ikke irritere Gud, og det du trenger er ikke trøst, men rettferdighet, og rettferdighet er at dette aldri skjedde.

Alle mennesker møter før eller siden den absolutte smerten, og det er ingen vits å konkurrere om hvem som har det verst. Hvis en er blitt glad i et dyr på den måten at det føles som en harmonisk del av kropp og sjel, så er det bare sånn. Kjærlighet kan ikke evalueres, sjøl om jeg på mine blaute Dante-turer i skog og mark og fremmede nabolag tenker på alle de andre som leter. De har det nok enda verre.  

Den tomme gatestumpen er gravgrå og ekkel, og noen ganger kan jeg kjenne frykt som strammer magen fra hoftebeina til skuldrene. «Det var jo dette som aldri skulle skje,» sier barnet, «det var jo dette jeg hadde mareritt om.»

Hvis vi hadde opplevd mer, ville vi ha tålt mer.

Men tross alt er jeg glad for alt det vi ikke tåler. La gå at det smerter, la gå at vi forsøker å ikke irritere den intervenerende Gud. Vi elsker så mye at det gjør vondt. Noen ganger det bare en katt. Men ingen er egentlig bare.