Månedlige arkiver: november 2013

arab rike folk

En jakke til 10.000 og den sjette dødssynd

Det burde ikke finnes rike mennesker. De som tjener mer enn andre fordi de svindlet fem gamle mennesker og Asker ligningskontor, har skylda for at vi som bare kan reise til Syden to ganger i året blir dårlige mennesker uten at vi kan for det: Plutselig begynner vi å dyrke sjalusien og misunnelsen, som visstnok skal være en av de sju dødssyndene, men ikke hvis det dreier seg om klær. Bibelen har ingen gyldighet når det gjelder klær, for klær er tross at viktige ting.

Vi kan ikke ha rike mennesker hvis de bruker pengene sine.

Rike mennesker burde bli pålagt å bruke pengene i utlandet der nordmenn ikke kan se dem, og de kan ikke ta med seg dyre ting til Norge, for hvis nordmenn får se dyre ting blir de misunnelige og sjalu, og det er ikke deres egen feil, for dette handler tross alt om klær, som er en av de viktige tingene i verden.

arab rike folk detalj

Fattige folk har ikke feil. Det er så synd på fattige folk at de har lov til å brenne katter og selge barn og rive beina av pelsdyrfarmere og revene deres. Hvis de bare er fattige nok. Det er også synd på de som bare kan kjøpe to jakker i året på Cubus, for da føler de ting de ikke kan for.

Rike folk derimot er så vonde å se på at de ikke bør kunne handle Meny-kalkun til jul eller legge ut bilde av karamellpudding på Instagram, for det kan føre til at fattige folk og misfornøyde Cubus-handlere bare går rett ut og denger naboens hund. Og det er ikke deres skyld. De rike kunne ha båret de dyre klærne med foret ut, så ville de fattige ikke blitt sånn som de er.

Rike mennesker burde gå i uniform. Ikke pene uniformer, men stygge DDR-uniformer som fikk dem til å likne gamle soldater fra første verdenskrig eller rallare eller finnmarkinger. Da kunne de rike menneskene bli minnet på sin egen alminnelighet, for de også de må gå på do i høy sjø, og de rike må være nakne hos legen og ingen klarer spise flere enn fire komler til middag, så hva skal de med alle pengene sine?

Man skulle ha sendt de rike på ferie til steder der de måtte gå i stygge gensere og vaske fengsels-trapper med lut og kaldt vann. Som de måtte drikke til kvelds.

De rike har et helt feil menneskesyn, og de må ta seg sammen.

arab rike folk detalj2

Pene mennesker må også ta seg sammen, og de tynne må aldri få lov til å legge ut bilder av seg på Facebook, for da blir de tjukke og de stygge folka bare forferdelige og misunnelige, og det er ikke deres feil om de stjeler de rikes lut og deres kalde vann og drikker det for å bli pene og tynne, for de tjukke og de stygge har det ikke lett, og Bibelen gjelder ikke for dem heller. Egentlig burde de tynne gå med vatterte og brune tjukkhets-dresser som fikk dem til å se ut som om de veide hundre kilo, og de pene burde bli sminka med raspa avocado og smurt inn med ansjos, ellers blir de stygge så lei seg at de ikke vet hva de gjør, de bare løper ut i gatene og roper presidentnavn og har ikke ansvaret for én eneste ting.

Og de som kan løpe fort burde få kappa av det ene beinet eller i hvert fall få festa en komlegryte til ankelen. Da blir det ikke fullt så leit for de som ikke løper så fort, og så river de ikke ned buss-skurene og tagger sin nestes samvirkelag.

Og barn burde ikke ha jakke en gang. Barn trenger ikke jakker, de trenger bare omsydde vinterfrakker med ermer som egentlig er oppspretta filttøfler, og barn trenger å se helt like ut for ellers spytter de på mobiltelefonen din og kler seg nakne på Facebook.

Jeg bor på Tjensvoll.

Her har vi ingen som går i vinterjakker til 10.000 kroner. Det tror jeg ikke de har på Storhaug heller, og ikke en gang på Våland. Kanskje sitter det et Eiganes-barn i tilfluktsrom under Byhaugen og skjuler en dyr jakke av kanadisk gåselever. Kanskje har den rike faren hans kjøpt denne jakken helt åpenlyst på Jernbanetoalettet. Og hvis noen andre på Eiganes får se den, har de også rett til en sånn jakke, og så voldtar de hushjelpene sine og jager byens fasaner ut i Mosvatnet og kanskje bøyer de buss-skiltet der hvor femmen stanser.

Her på Tjensvoll har vi ingen i jakker til 10.000 kroner.

Her på Tjensvoll er det ikke noen som løper veldig fort heller. Vi har ikke så mange å misunne. Vi har ikke så mye å være bitre for her på Tjensvoll. Det er ganske bittert. Jeg kunne tenke meg en sirkuleringsordning der de rike ble bedt om å ta på seg de fine jakkene sine til 10.000 kroner og skifte nabolag sånn at også vi som ikke har rike folk og aldri ser jakker som koster 10.000 kroner, kan få lov til å føle misunnelse og knuse gatelamper. Og hvis kommunen kunne sende noen tynne og noen pene innom i tillegg, ville det bli ekstra stas. Sånn som det er nå må vi gå rundt og føle at misunnelse og sjalusi er den sjette dødssynd, og så har vi ansvaret for alt vi gjør og så må vi skape våre egne liv i stedet for å stirre bittert på de andres. Det er ganske strevsomt.

I et sivilisert land har alle rett til sjalusi. Vi blir ikke et skikkelig demokrati før alle er like misunnelige.

miniblogg alder

Miniblogg: Du er aldeles ikke så gammel som du føler deg

Forleden sto det i den problem-oppsøkende delen av pressen, som etter hvert er hele, at folk føler seg yngre enn de er. Forskerne, som til vanlig går tur i Arboretet og samler padde-egg og synger gamle Van Morrison-sanger, hadde laget diagram over hvor ung en 70-åring føler seg, hvor gammel en 50-åring føler seg osv.

I samme fiksjonsområde som denne ubesindige løgnen finner du også det senile resonnementet «Man er ikke eldre enn man føler seg». Det røper en rar form for naturfaglig anarkisme, som om følelseslivet i tillegg til å oppheve den politiske fornuften også kan overstyre biologisk forfall.

Men det som kanskje har forandret seg, er i hvor stor grad man innrømmer alder.

miniblogg alder detalj2

Før jeg forteller om det, må vi og den kollektivt naiviserte formidler-standen bli enige om en enkel og oversiktlig ting: Alder er et tall. Det er ikke en følelse. Det er ikke en relativ verdi. Alle 70 år gamle mennesker er like gamle. Noen går kanskje i jeans fra Toys ‘R’ Us, noen løfter kanskje vekter på størrelse med Metusalems prostata, men de er like gamle. Uansett hvordan de føler seg. Hvis en femåring føler seg gammel nok til å se «Eksorsisten», så betyr ikke det noe. Han er fem år.

Før var det viktig å innrømme alder. Man flasha alder. Alder var en ressurs i den forstand at folk aldri mer ba deg bære hjem juletreet fra Torjå, for den gang det fantes alders-gevinst, hadde ikke folk bil og du så ofte familiefedre i førtiårs-alderen som slepte digre graner gjennom Gamle Stavanger og nordover Tastagata. De gikk der og lengtet etter alder.

Et par dager før faren min døde, spurte han rett ut: «Hvis eg någen gang komme’ hjem herfra, slepp’eg å klyppa plenen merr då?» «Ja,» svarte jeg muntert, «hvis du komme’ deg hjem herfra ska eg laga deg et skilt der det står: Denne maen e’ for gammale og for syge te å klyppa plen.»

Vel. Haukeland Sykehus ville ikke operere ham, for han var sytti år, så det ble aldri noe skilt. Hvis noen skulle si til meg når jeg er 98 år at jeg ikke trenger klippe plenen, kommer jeg til å tilkalle det Eldreombudet som vi da vil ha fått, og Eldreombudet vil gjøre oppmerksom på at det er fengselsstraff for å kalle folk korte, stygge, gamle eller fra Haugesund. Da er det blitt en like stor skam å være gammel som å være neger.

I sommer tok jeg en test på de store barna mine, og sa i forbindelse med tungt løft i hovedstaden: «Jeg spiller alderskortet. Dette er jeg for gammal og svak til.» Det var en invitasjon til at de skulle protestere, men det gjorde de ikke. Så det sier jeg aldri mer.

miniblogg alder detalj

Før det har jeg konsekvent nektet alder. Grunnen er enkel, rasistisk begrunnet og hjerteskjærende logisk. Etter at eldre hadde gleden av en misnøgd, men taus respekt i mange år, ble verden plutselig sånn at det å være gammel hadde samme stigmatiseringseffekt som å hete Juhuhu Kambada i det gamle Sør-Afrika. Du slapp riktignok å sitte bakerst i bussen, men folk som tidligere ringte til mor si og fortalte om det hvis de hadde sett deg i korridoren, ønsket ikke å snakke med deg lenger. Du ble aldri spurt om ting på jobb, og uansett hva du gjorde, ble det tillagt alder. Jeg har vært utagerende motvillig og anstrengt uvennlig hele livet, men ikke før hadde jeg passert femti år, så ble den oppførselen som i tretti års alderen var kul og eksentrisk, plutselig oppfatta som senil og gubbete. Og aldri si tredve. For gudenes skyld aldri si tredve. Og ikke lyserød. Rosa heter det.

Etter å ha passert førti hadde vennene mine og jeg en felles hobby. Vi forsøkte å få folk til å si at vi så unge ut. Jeg kan huske at jeg som førtiåring slanka meg på knekkebrød og cottage cheese, sånn at jeg til slutt liknet et tarmslyng-eksperiment og jeansene var så trange at jeg fikk verkende kameltå-testikler. Jeg slutta med det etter at ei dame på Skjenkestuen sa at jeg så ut som en 40-åring da jeg var 53. Registreringen var behagelig helt til hun skulle betale på Visa-automaten og fortalte til Morten bak disken at hun hadde glemt brillene og praktisk talt var blind.

Fra du er 55 år oppstår gradvis noe man kan kalle selvbilde. Der hvor det har eksistert en fantasi, oppstår en erkjennelse.  Det smerter når kropper brister og alt det der. Når du har forsøkt å se ut som en gutt helt siden du var tretti år, blir det som en virtualisert spøkelseshistorie å oppdage at det finnes en voksen mann i badespeilet.

Nå starter den virkelige kampen mot årstallene, og som ved en slags Askeladden-metode oppstår et metafysisk fenomen som man kan kalle Den Evige Våren. 23 timer i døgnet tenker den seint aldrende over det filosofiske og biologiske problemet: Hva er ung, og hvordan kan jeg imitere det? Jeg kan selvsagt lære meg teksten på alle Justin Bieber-sangene, men det vil bare ha en foreløpig effekt hvis jeg plutselig tror at Lady Gaga er en engelsk radiokanal.

Det dagner, det lysner, det stiger fram en bister, kald sol: Ufølsomt morgenlys forteller deg at det ikke finnes noe som heter ung. Det finnes alder. Og skulle du klare å kjempe mot gryet i enda noen år, så blir du desto hardere rammet den dagen de overfører deg til NAV og sier at du er pensjonist.

Ordet pensjonist er magisk. Da du var 66 år og 364 dager ville du ha tenkt at du var i dårlig form når du pusta tungt i Ullandhaugbakken. Den dagen du blir 67 mener du at det er alderen. Du begynner å kjenne etter konkrete tabloid-sykdommer når du står opp om morgenen, du sitter ned og snakker lavt symptomer med svigermor mens kona di er ute og røyker. Hvis du ser et generøst fylt glass vin, tenker du engstelig: Er det farlig, det? Tåler jeg det egentlig lenger? 67 er tallet. 67 er dommen. Du kommer aldri til å føle deg ung lenger. Du har stempelet i pannen: Tilhører Eiganes Gravlund, videresendes fra Universitets-sjukehuset på grunn av en forlagt pasient-journal.

Dette er skjærsilden. Men det er ikke helvete.

For opp av røyken fra de svidde illusjoner stiger en ildfast erkjennelse: Du er ikke ung, men hva så? Ung er praktisk hvis du skal bære sekker, men du liker ikke å bære sekker. Ung er OK hvis du skal sjekke damer, men du skal ikke sjekke damer. Du skal leve ditt evige jeg. Og ditt evige jeg hadde aldri alder, det var aldri avhengig av skallet ditt, det var ikke avhengig av hvor fort du løp hundremeteren. Ditt evige jeg er det bølgende, skapende, unike mønsteret som du framstiller fortløpende av utfordringer, følelser og prestasjoner. Det som skjer av forandring er ikke avhengig av alder, det vimser fram og tilbake mellom årstallene som en sjokkskadd sommerfugl i morgendisen. På noen områder øker følsomheten, på noen områder eskalerer tenksomheten, på noen områder forfaller spontaniteten, men du er deg sjøl på en annen og samme måte og du føler deg som et mesterverk når du vet helt sikkert at dette ville jeg aldri ha fått til som 25-åring om noen slo meg med stokk, fyrte meg med sukkerspinn og dopa meg med kaffebønner. 

Du er gammal. Men gammal betyr ingenting. Ung betyr heller ingenting. Ung kan være et geni eller en idiot. Men du har en hjerne og en sjel som ble laga for å vare i tusen år om det ikke hadde vært for hekkans Darwin. Jeg er gammal. Men jeg vil alltid være en kul mann. Det var omskiftende å være ung. Det er omskiftende å være gammel. Forskerne tror at folk ønsker å være yngre enn de er. Men det er jo feil. De fortsetter bare med det de alltid gjorde. De er kontinuitet. De er personlighet. De er den kroniske formen for eksistens som aldri reflekterer over annet enn fortsettelsen. 

Du er ikke så gammal som du føler deg. Det er helt feil. Du er heller ikke så gammal som de andre føler deg. Det er også feil. Du er nøyaktig så gammal som kalenderen sier at du er. Men kalenderen var aldri noen stor menneske-kjenner.

arab krykkekvinner

Krykke-kvinner, en historie om Sverige

 

Da jeg første gang leste at Sverige skulle innføre et eget registreringssystem for filmer med politisk korrekte kvinner, trodde jeg at en nyhet fra et satire-nettsted hadde forvillet seg ut i den alt-etende allmenn-informasjonen. Det trodde jeg ikke lenge. Etterpå trodde jeg at svenskene var blitt rammet av hjerne-parasitter fra den klassiske sci-fi-en «The body snatchers», og at Norge ville rykke inn med bombefly, tørrfisk og profylaktisk nynorsk-opplæring. Dette vet vi ikke sikkert ennå. Vi vet at nabolandet fort og gale beveger seg over i Sovjetunionens kulturvern-politikk. I det gigantiske landbrukssamvirket i øst skulle man lage kunst om traktorer. I Sverige kommer snart skolekorridorene bli oppfylt av sosial-romantiske malerier av innvandrer-kvinner med astronaut-drakt og stygge fotformsko.

Det angår oss egentlig ikke. Svensker har alltid vært litt rare.

Men så leste jeg at en norsk kommentator i en meningsbærende Høyre-avis mente at dette burde bli et system også i Norge. Nei, det var ikke ironi, for ironi er litt for vanskelig i en digital samtid (man kan ikke lage ironiske web-videoer).

arab krykkekvinner detalj

Det var skrevet i alvor. Et norsk presse-menneske mener i fullt alvor at vi burde ha et system der vi belønner filmer med kvinner som den intellektuelle overklassen liker, men de andre må skjems i sin ekle almue-sump.

La oss si det sånn. Vi lever i en filosofisk ødemark. Det finnes nesten ingen som tenker i lengre tankebaner enn «nei, uff, der sitter en halt hund, vi må opprette et eget sykehussystem for hunder med bevegelses-utfordringer». Hvis en blogger sklir på glatta en januardag, vil det bli opprettet en aksjonsgruppe for at de med glatte sko skal få sitt eget hus i sentrum der de kan komme sammen og samtale om brodder. Eller som i Frankrike: Hvis franskmenn bare vil se amerikanske filmer i stedet for franske, må vi forby dem å se amerikanske filmer.

Hvis man er litt smart, kan man vandre nedtrykt gjennom historien og finne ut at den i hovedsak består av makt-menneskers forsøk på å begrense kultur-utvikling og styre enkeltmenneskers og gruppers kultur-bruk.

Svenskenes kvinnefilm-system er sånn at man skal gi Godkjent-stempel til filmer der kvinner har bærende snakkeroller uten at de snakker om menn. Dessuten må de ikke bli framstilt som kjønnsobjekter. Såvidt jeg skjønte av kommentatoren finnes det visstnok  én Harry Potter-film som ville blitt godkjent. Nesten ingen andre underholdningsfilmer.

I følge en eldre-svensk feminist-sang er kvinnene hälften i Sverige. Dermed skulle man tro at halvdelen av befolkningen gikk og så filmer der kvinner hadde ledende snakkeroller uten å bli framstilt som kjønnsobjekter eller snakke om menn. Hvis det var det de ville ha. For vel er de kvinner, men tilbakestående trenger de ikke være for det. Også kvinnene i Sverige kan lese, og de ville ha oppdaget de politisk korrekte filmene hvis de bare ville ha dem.

Men det vil de jo ikke. Kvinner vil også ha grove komedier og ville eventyrfilmer. Dessuten vil de ha sentimentale Kleenex-filmer der kvinner snakker hele tiden, og bare om menn. Dessuten kjøper kvinner til og med dyre vesker og seksuelt utfordrende sko for at de skal se ut som kjønnsobjekter. Dessuten hordeleser kvinner bøker om dominans-sex. Den norske statsministeren er så tungt sminka at mor vi aldri ville turdet gå utenfor døra sånn.

Jeg var ungdom på syttitallet. Ingen brukte annet enn tynn mascara. Ingen i den kulturelt bevisste ungdommen brukte deodoranter, kjøpte dyre klær, hadde sexy undertøy. En venn, som naturlig nok forble ungkar livet ut, sa under påvirkning av alkohol at han likte kvinner i blondeundertøy. Det ble helt stille. Alle ble brått edru. Alle jentene hadde bomullstruser, og det var en generøs tid, så alle visste at alle jentene hadde bomullstruser. Å si sexy undertøy den gang var verre enn å si neger nå.

Dette trivdes jeg med. Løse bomullsklær, ingen bh-er, ingen som snakket til kvinner slik man snakker til pusekatter.

arab krykkekvinner detalj2

Siden har alt snudd skikkelig. Jeg har brukt mange år på å venne meg til at kvinner antakelig led på syttitallet, for egentlig ville de bli tilsnakket som om de var pusekatter, og egentlig ville de gå i seksuelt utfordrende klær og egentlig ville de rett og slett bare se skjønne ut. Jeg forstår ikke det, men jeg er mann. Jeg vil ikke se skjønn ut, jeg vil se kul ut. Men jeg har lært meg å respektere kvinners behov for fjas, og jeg har lært meg at dette antakelig er ei biologisk greie, det er djupt behov, det er et forplantnings-motivert fortaus-salg av skjønnhet.

Men de greiene der har ikke menn skapt. Jål er kvinne-kultur, enten kvinnene liker det eller ikke. Slagord-miljøet «Vi er ikke dumme fordi om vi er pene» er ikke laga av menn, for de tror at pene kvinner er teite, og der tar de selvsagt feil. Hjemme hos oss bruker vi ikke ordet «pen» fordi det i sin ytterste konsekvens er stigmatiserende og ondt. Skjønnhet er en personlig ting, skjønnhet er noe alle har. Den fighten taper vi skikkelig. Og det blir verre og verre for hvert eneste år. For tretti år siden handla jeg ikke i butikker som solgte sånne blader som Dagbladet er blitt. Menn laget ikke dette. Når det gjelder utseende-fascismen er kvinner kultur-bærere og kultur-skapere. Det finnes ikke en million menn som leser sminkeblogger.

Tilbake til Sverige. Hvor idiotisk skal det landet bli? De overforbruker energi på å konservere innvandrere som aldeles ikke ønsker å bli konserverte, de ønsker tvertimot å bli frie fra foreldrene sine. De vil opprette kvinnekrykker for kvinner som aldeles ikke vil gå med krykker, de vil ha høyhælte sko. Merkelige makt-svensker gjør seg til formyndere for grupper som aldeles ikke vil bli formyndet, de vil være frie og kule. Det kan rett og slett være sånn at kvinner syns det er moro å se tøffe menn på kino, og hvis de måtte se snakkefilmer om kvinner i stygge sko, så ville de heller blitt hjemme.

Det finnes selvsagt kvinne-diskriminering. Det finnes stigmatisering og diskriminering av alle folk og alle folkeslag. «Å herregud, og eg så alltid har vært så gla’e for at ingen av ongane mine fekk rydt (rødt) hår,» sa mormor da mor mi hadde bomma på en hårfarging i heimen. For øyeblikket er det verste man kan være en hvit, middelaldrende mann. Hvis man sier om en forsamling at den består av hvite menn i satt alder, er den stempla. Det lever vi godt med. Vi lever godt med at kulturen er mangfoldig, at livet ikke er rettferdig, at ikke alle har det helt likt hele tida og at en bråte med kvinner ser klovnete ut.

Registrerings-ordningen i Sverige er et kultur-historisk fenomen. Det reflekterer den evige og ugjennomførlige formen for sensur som er skapt for at sensuranten skal ha det bra, ikke verden rundt. Men vi er vant med å ignorere regel-rytterne, og vi er vant med at ting tar tid, at ting går i bølger, at utvikling er forandring.

Så hvis noen nevner Sverige, lat som ingenting. Så skal jeg holde kjeft med at bh-er er patetiske.

miniblogg om skriving

Fuck you. Nødvendig miniblogg om skriving

 

Nå skal jeg gjøre noe jeg burde gjort for mange år siden: Jeg skal fortelle hvorfor du egentlig ikke bør gå på skolen, og i hvert fall ikke på Universitetet.

Du mister evnen til å skrive. Eller som de akademisk skadde folka ville ha sagt: Allerede de gamle egyptere brukte papir, og dermed utviklet skrivekunsten seg fra tungvinte steintavler til det vi nå kjenner som moderne journalistikk.

Fordi du er et friskt menneske, vet du at man aldri skal starte med å fortelle folk det de allerede vet. Antakelig er det ikke bare kjent, men dessuten en slags nedlatende oppsummering av noe gammalt og teit.

Jeg skal nå sitere starten på fire film-anmeldelser fra samme avis samme dag. Avisa er uviktig, skribentene også, for snart skriver alle sånn hvis de skriver i det hele tatt.

miniblogg om skriving detalj

1) «Forventningene til den nye Flåklypa-filmen er skyhøye. «Flåklypa Grand Prix» er et nasjonalt ikon som alle har et forhold til. Racerbil-filmen fra 1975 var teknisk overlegen, hadde en universell historie …» Etc. Det står lenger nede at «Flåklypa Grand Prix» vises hver julaften på NRK. Starten er groteskt dårlig.

2) «3-D-formatet har mistet så mye av sin troverdighet at jeg er like lei av å snakke om det som å ta på meg fettede, upraktiske 3-D-briller. Fra å representere noe nyskapende, som i «Avatar», er det redusert til en innholdsløs gimmick for å øke billettprisen.» To perioder, ikke ett ord om filmen.

3) «I 1972 hadde porno-filmen «Deep Throat» premiere. Filmen ble et kultfenomen og en gigantsuksess for produsentene. For filmens stjerne, Linda Boreman, eller Lovelace, ble den et mareritt. Avsnitt. I 1980 ga Boreman ut sin selvbiografi «Ordeal» som forteller om …» . Ikke ett ord om filmen som anmeldes.

4) «Mye tyder på at det går en slags linje fra William Goldings «Fluenes herre» via Orson Scott Cards «Ender’s game» og Rowling «Harry Potter» til Suzanne Collins’ «Hunger game», som er et foreløpig siste skudd på stammen av skjebnesvangre barn-som-gjør-voksne-ting-historier. Avsnitt. Alle disse handler om barn som brått får et stort ansvar, ofte helt frakoblet voksenverdenen, eller noen ganger overvåket av voksne, som på avstand iscenesetter og kontrollerer.» Så kommer anmelderen til den filmen han anmelder, som ikke er «The hunger games».

På skolen lærer du å tenke sånn som dette.

miniblogg om skriving detalj2

I stedet for å gi noe av deg sjøl i språk og innhold, skal du oppkaste deg til et slags føkkings folkeakademi som resymerer fakta for det uvitende folket. Det kalles å sette ting inn i en sammenheng. Å tro at det finnes sammenhenger er i seg sjøl en akademisk profesjons-feil, men det er ikke poenget. Poenget er at du ikke skal misbruke folks oppmerksomhet. De vil høre en historie. De driter i hvor flink du er og hva du kan klare å huske eller google. Alle har Google sjøl, og de fleste som er så oppvakte at de faktisk leser filmanmeldelser, vet hvem Linda Lovelace er – og de driter i om det går en linje fra «Fluenes herre» til «Harry Potter». Dette er jabbet til Erasmus Montanus, eller som disse skribentene ville ha skrevet det «Ludvig Holberg ble født i Bergen den 13. desember i 1684, og han skrev en rekke satiriske skuespill, deriblant Erasmus Montanus.» Skulle man først nevne Holberg, burde det ha vært sånn: «Holberg het selvsagt Ludvig, han var selvsagt bergenser og han skrev en bråte med nedlatende skuespill for at overklassen skulle kunne komme sammen i teatret og le av allmuen og de som tror de er noe.»

Vi har alle laget skulemeister-starter på det vi skrev. Det ligger i oppdragelsen, og gudene vet hvor mange begynnelser jeg har sletta fordi jeg oppdaget at jeg var i ferd med å kle meg i møllkulete gabardin.

Jeg skal ikke fortelle hvordan du skal starte, for det får du finne ut sjøl. Det skal være din stemme, og hvis stemmen din faktisk er så kjedelig som de fire eksemplene, passer du ikke som skribent.

Alle har en eller annen form for ild inne i seg. Den stammer ikke fra det traurige Olympus, men fra det arketypiske dramaet da mennesket i følge mytene fikk se et lynnedslag som satte fyr på et tre. Da tror jeg mennesket tenkte: Jeg vil også sette fyr på trær. Å skrive skal være å tenne trær. Du vil egentlig fortelle om det som brenner inni deg, men nesten hele bevisstheten er kontrollert av et digert, Bøygen-ukult over-jeg som forteller deg hvordan det ville være riktig å gjøre det. «Allerede de gamle romere hadde kloakker, men i verdens rikeste land er det umulig å finne et offentlig toalett».

En setning er et fyrtøy. Du skal lage flamme med den. Et ord er et livsvalg. Du skal stå for det helt for deg sjøl, uten støttehjul, du trenger ikke kollokvie-krykker, du trenger sjøltillit og formulerings-mot. «Mye tyder på at det går en slags linje..» Kyss meg i rauå.

Jeg har to hjelperegler som jeg skal røpe, sjøl om den ikke er nyttige for andre. Den ene er Helge Krog. Han skrev i et essay at hvis du plutselig blir i tvil om det du nettopp skrev og tror at det kanskje er for tøft formulert, da skal du slette det. Og så skal du skrive det om igjen, bare dobbelt så gale.

Det andre er verre. Før jeg setter meg til å skrive, lukker jeg øynene og sier for meg sjøl «fuck you, fuck you, fuck you, fuck you!» i ett kvart minutt. Da er stemningen der.

Kanskje kan du gå på skolen, for de har noen kule mattestykker der. Men da må du lære deg at den aldri definerer det du er.

arab lujen i november

Lujen i november, den mørke tiden

Man skulle tro at folk hadde vennet seg til at julen starter i november, men motstanden øker fra år til år, og vi skal ikke se bort fra det kommer en interpellasjon. Særlig nå som svenske har overtatt ansvaret som verger for Norge. Men man må ha bodd på Vestlandet i november for å skjønne at den mentalhygeniske gevinsten er større enn om man plutselig og uten kommentarfelt fikk lov til å kjøpe rødvin på bussen, et tiltak som i tillegg til å fjerne mørket også ville ført til større kollektiv-trafikk, spesielt siden ingen kunne kjøre hjem heller.

Det er ikke så lett med november.

arab lujen i november detalj 1

Morgenen kommer som en slått hund. Den kommer snikende mørkt og aggressivt likt en utro konsulent som har gått hjem på bare føtter med de høyhælte i hånda og ei strømpebukse tukla nedi håndveska fra Schiphol. November-morgenene står en kontemplativ stund stille over Jørpelands-Dovre, det er som om de trekker pusten slik lærere og barnehagefolk gjør når de nærmer seg arbeidsplassen og egentlig er for slitne til å omfavne flertallets støyende begeistring. November-morgenen er forsagt og sjenert og beskjeden, for den vet at med mindre det plutselig skulle oppstå et jålete lysshow med sjelden morgensol gjennom eufemiserende atmosfærestøv, så er det ingen som egentlig legger merke til når natta slutter og dagen kommer i gang med sine influensa-orienterte jamringer og sine apotek-køer og folk som sulter seg med sardiner og løk for at de skal kunne spise ribbe de siste fjorten dagene av desember.

Det er ikke spesielt moro i november. Fremdeles har du sjansen til å treffe en overtent jogger som lunter fort langs avblomstra vannkanter og later som om dette er det mest naturlige i verden. Du vil alltid treffe noen som går tur spesielt når det regner, og på lang avstand ber du til Gud om at de ikke skal si det der med at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær, og så sier de det, og november lukker seg rundt deg som en trang ulldress som klør på låra og klemmer i armhulene.

Også november har uslitelige som går i konserthus og hører verdensstjerner og som lager eksotiske lammeretter med brystbein som er surret i sauepiss og blir servert med artisjokker som likner anleggs-arbeidere og blir dandert på en seng av krokan-panetter laget av ris fra de kalde høydedragene over Pathos.

Man skal ha blitt født her på Vestlandet mens det som nå kalles ekstremvind av alle verdens pysete innendørs-østlendinger, hvisla som slanger og tuta som varg rundt rekkehus-hjørnene, og de gale gikk ut i vinden fordi de følte at de kunne møte en kjenning der. I krybben lå det oversette november-barnet, og ikke en gang kveldsflyet fra Oslo lyste på himmelen, og alle de vise mennene satt på pub og sjekka opp ei jomfru.

Det er november.

Hvis den hadde åtte bein ville du ha slått den med ipaden din, og hvis den hadde forsøkt å telefonselge deg et livs-abonnement på Redd Bama, så ville du ha kalt den for et så sjeldent kjønnsorgan at Facebook sa opp RA-abonnementet ditt.

November var måneden som forsynet glemte ute i skogen for at ulvene skulle ta den, men ulvene begynte i stedet å grine og forsøkte å spise en John Deere fra 1987 for å få humøret opp igjen.

Jeg tror ikke det er så lenge siden noen geniale folk oppdaget hva som gir lys og glede. Gradvis, forsiktig og diplom,atisk som innbruddstyver eller politifolk som forsøker å ikke si at ranerne er fra utlandet, innførte de julen i november. Den fantastiske, generøse, grådige og deilige julen – eller som vi skal kalle den for at ikke puritanerne skal protestere: Lujen.

arab lujen i november detalj 2

I november feirer vi Lujen. Det betyr at vi kan snike oss rundt med pepperkaker og forsiktige Kyrkjebø-sanger på volum 3 og kjenne både på varmen fra lysets høytid og på den hormon-stimulerende følelsen av forbrytelse. Det deilige med lujen i november er at den ikke egentlig er lovlig, den er som ei jente på 17 år og 364 dager, og det betyr at du bare kan holde herligheten forsiktig i hånda til måneden er forbi. Lujen gjør november til en sexy måned fordi ingen ting skjer, og forventning er alltid mye bedre enn fullbyrdelse.

I november kjøper vi forsiktig en julegave, men den er pakka i vanlig gullsmed-papir. I november kjøper vi seks julebrus og en juleøl bare for at den fikk terning seks. I november ser vi stjålent på de fryste ribbene i Rema-kummene og tenker at ingen har vondt av at en spiser en sånn lita svinelefse seks uker i forkant. I november tenner vi tre ekstra stearinlys, mens vi nynner krypterte små strofer om nettene som blir lange. Ulovlighetene gjør oss frimodige og glade, og plutselig gjør det ingen ting om det regner så mye og at du må tåle dama fra Cicero i nyhetene.

Ingen har funnet på at man må feire en alternativ luj. Frekkhetens feiring befinner seg fjernt fra de forknytte samvittighets-flotthetene, det er ingen som forsøker å late som om lujen er noe annet enn en liten grådighets-kos midt i en tid som burde ha fått sarte mennesker til å bosette seg på steder som også har lys klokka fire om ettermiddagen. Ingen skriver om alt du gjør feil i lujen. Ikke en gang Askeladdens tro brødre, VG og Dagbladet, har skrevet «Slik feirer DU lujen FEIL».

Julens budskap er komplisert og høytidelig. Lujens budskap er femten prosent Husfliden og 85 prosent harry, og det går an å flyte som en drømmer på varslene om at Sigvart og Karoline har laget juleplate, så om to uker skal vi skikke oss og lytte til dem, men før det skal vi finne fram noen slitte små nisser fra juleverkstedet i Avaldsnesgata i 1999 da jeg ved et uhell laget en cernit-figur som liknet på Kjell Gjerseth og Onkel formet Satanissen.

Alt det som er ålreit ved november har med neste måned å gjøre. Bare innrøm det. Men du slipper i hvert fall den oppkava følelsen av at tida renner ut fra sukkervannpose på stativ, og før du vet ordet av det er det Sannhetens Øyeblikk, og så går folk med merkelig rolige unger og avskylig god tid av gårde til Tjensvoll-kirka.

Lujen er Julen med frihet og armslag. Hvert år gleder jeg meg mest til november, for den har alt: Du kan syns synd på deg sjøl hver dag, det er mye jult å finne på, men ingen ting haster. Ha ei fin helg. Kjøp i hvert fall én julekake-sort. For min skyld.

miniblogg hva skal folk si

Miniblogg: Men ka ska folk sei? Tdji tdji tdji tdji tdjidji di

Man skal være snill mot menneskene og se noe positivt i idiotiet deres hver eneste dag, for det er ikke lett å bli født naken og slimete til en verden der alle venter at du skal finne opp kruttet og underkaste deg en eller annen gud.

Men likevel ikke hver dag. Når den hysteriske meta-sannheten oppstår at man ikke kan ha kors i halsen på TV, for hva ville folk si hvis det plutselig dukket opp en hellig NRK-medarbeider med satanist-emblemer, da er det på tide å si Tdji tdji tdji tdji tdjidji di. Sjøl om jeg egentlig var ferdig med den smykkesaken.

Egentlig trodde jeg at Ylvis-brødrene hadde laget en slags fonetisk kamuflasje av den skremmende forbannelsen what the fucks say! Men så oppdaget jeg selvsagt at de to vestlendingene hadde gjenskapt en klassisk norsk forferdelse ”Men ka ska folk sei?”,  tdji tdji tdji tdji tdji tdji, som er den fonetisk sett perfekte gjengivelsen av en NRK-innringer som har oppdaget at Erna Solberg blir intervjuet mens hun bærer en halvmåne i halsgropen, et symbol på fiendens feil gud. Tdji tdji tdji tdji tdjo tdjo. Wow! TDJ-I!

miniblogg hva skal folk detalj 1 si

Ka ska folk sei hvis Kian Reme har feil skjerf i et Krystallnatt-arrangement? Skal de bare sitte stilltiende i stabilt leie og tåle et menneske med personlig klesvalg? I mange år har vi orket synet av Thomas Dybdahl i en hatt som får ham til å se ut som en gresk valutasvindler. Er det ingen grenser?

Vi lever i en opplyst tid, for etter at så å si alle mennesker har passert gjennom en empatisk barneskole der de lærte at overnaturlighet ble oppheva av Edison og menneskene er viktigere enn julegatene, vet alle her hos oss mer om hvordan man skal oppføre seg. Hvis de som bor i det tilbakestående landet Tsjad hører Kristiansen & Strand eller leser boka til Per Sandberg, vil de oppdage verdiene. Og så slutter de med fattigdom og patetisk aggresjon. Og kanskje kan de gå med ordentlige smykker av sommerfugler og kanelstenger i snor, men sommerfuglene kan like gjerne være en fargerik oppfordring til at alle skal bli homofile, og kanelstanga representerer aksjonen for flere negre i Lillesand kommunestyre. Og ka ska folk sei hvis Yin Yan i sølvplett plutselig blir vanlig blant sportsreportere og andre gode nordmenn, skal vi bare godta at buddhistisk revisjonisme og frivol endetids-relativisering kommer rett inn i hjemmene våre og forsimpler de stundene vi skal slappe av med Paradise Hotel? Ka ska folk sei? Tdji tdji tdji tdji tdji tdji!

miniblogg hva skal folk detalj 2 si

Hvor mange blir det igjen av oss som klipper plenen ned til 1950-tall-normalen, og hvor mange gidder egentlig å følge med på om naboen har drukket pils på fredagen hvis det skal bli sånn at Ari Behn som er et ideal for mange unge med høyt selvbilde, begynte å farge håret og konverterte til mansjettknapper og kjørebukser fra Dressmanns 1966-kolleksjon, og hva ska folk sei hvis Ingrid Espelid Hovig har spisskummen og mandelstang i tacokjøttdeigen og folk i Sandnes begynner å snakke som de på Eiganes og sier je’ og bossen?

Ka ska folk sei hvis det plutselig ikke blir mulig å få kjøpt skosnorer lenger, og det norske flagget henger ute etter klokka åtte, og ka ska folk sei hvis alle bare skal sitte med Facebook hele dagen i stedet for å strikke Glava-matter til Kenya i garasjen og valme tak og famle tømmervegger og ka ska folk sei når det norske kulturen ikke finnes lenger fordi det ikke blir mulig å få kjøpt sausebruningsmidler? Tdji tdji tdji tdji tdjo tdjo tdji!

Ka ska folk sei?

Pause. Erik Bye har bedt om ordet. Han sier at vi må ta vare på den norske sjømannen. Leif Juster har bedt om ordet. Han sier at fulle folk er jævli morrro. Jens Book-Jensen har bedt om ordet. Han mener at småpikene i Oslo må gå i luftige skjørt på Karl Johan.

Men et folk som ikke koker laksen sin lenger kan ikke kalle seg verdige etterkommere av noen av dem. Ska vi spise fiskekakefarsen med skje framover? Hva er galt med ei skikkelig kjøttkake og istykkerkokte erter og kneipp? Skal vi være nødt til å dampkoke gulrøtter? Tdji tdsji tdsji tdsjo tdsji tjdsjo tdsjo. Shit.

OK nok nå.

Alt dette var ironi, og ironi er egentlig en billig og uverdig framstillingsform. Men den kan bli uunngåelig. Vi vet alle at NRK har bortimot Europas mest utvikla kompetanse når det gjelder å ta i mot telefoner med drittklaging enten det nå gjelder banninga i Fleksnes eller finsk fjernsynsteater. Når NRK likevel bryr seg om et smykkekors i en nyhetssending er det fordi alle tenker sånn: Ka ska folk sei hvis det plutselig en dag sitter ei dame der med skjerf over håret og halvmåne i halsen?

Vi er merkelige og intolerante, og vi mangler evnen til å forbigå pussige kulturforskjeller og se fantasien og oppdagergleden i verden. Hva om den lyse dama som jeg aldri husker navnet på hadde et omsnudd kors dersom hun føler seg hjemme i Black Metal og liker å tenke på seg som Satans lille engel på fritida? Kan vi ikke ha pentagrammer i halsgropen hvis vi skal være ute blant folk? Jeg har en ravklump. Kan den tolkes påtrengende evolusjonistisk siden liket av ei småflue ligger inni?

Folk ska slutte med det der.

Vi burde miste FN-medlemskapet vårt og Thorbjørn Jagland hvis vi godtar den tanken at hvis folk ikke liker å se muslimer med halvmåne-smykker, så må vi ta dem bort. Vi kan ikke bry oss om det hvis en kamuflert svenske med forfalska sørlands-dialekt blir indignert hvis han får se et kristenkors.

Vi skal rett og slett aldri stille det forferdelige femtitalls-spørsmålet: Men ka vil folk? Folk sier så mye rart, og stort sett har de det best hvis man svarer “flott det, Fritz!” og siden driter man i om kvinner har skjerf på hodet fordi de frykter ørebetennelse eller om de gjør det av familie-tradisjoner. OK. Det er kanskje et symbol for deg. Det er bare et smykke for meg. Kos deg.

Tdji tdji?

/p

arab subjektiviteten

Om det umulige ved å være katt og folk

Jeg vil gjerne si til de som nå planlegger trusselbrev, anonyme telefonoppringninger og utestengning fra Elixia-trening og ute-parkeringa på Madla Amfi fordi jeg nok en gang nevner den hekkans katten:

Man vet ingenting om livet før man har levd ett års tid med en katt. Dyret er ikke nødvendigvis klokere enn deg, det er knapt nok intelligentere enn en halt kanarifugl eller en fransk bil. Men katteliv med mennesker avslører hva alle ting handler om på en så tydelig måte at man kan gå opp til forberedende i filosofi og morgenstorm etterpå. Til og med folk i Stavanger, som er både uhøfligere og kjipere enn normale mennesker, forsøker å legge bånd på seg for i hvert fall å se ut som sosialt omtenksomme individer i helgene eller på seminar.

Katter gjør ikke det. Katter har en oppfatning av virkeligheten som er grunnleggende darwinistisk og ubesluttsomt subjektiv. Hvis man klarer å være venner med en katt gjennom hele høsten, er man i besittelse av enten selvutslettende dumhet eller helgenblid empati.

arab subjektiviteten detalj

Katten pleier vekke meg ved halv fire tida. Ja, det er tidlig, og jeg vet at dere ville ha flådd dyret med sløv neglefil og hengt den ut for å tørke i brisen. Men det er ikke bris. Det er kuling, som i Norge kalles ekstremvær for at ikke FNs klimapanel skal få flere av gråtetoktene sine. Og det er ikke bare kuling. Regndråper på størrelse med Lichtenstein stuper harakirisk mot terrasseplankene og slår impregneringa ut av dem så miljøgiftene skvetter.

Klokka er som nevnt halv fire. Det er svart som i Obamas armkrok, og katten går klart antydende mot døra. Jeg skal ikke bruke mange ord på meg sjøl. Jeg tåler morgener godt, men koma er ikke det beste utgangspunktet for bevegelse, og det tar faktisk nesten én time hver morgen før brillene virker skikkelig. Jeg skal snakke med Brilleland om det.

Jeg åpner terrassedøra for katten og blir møtt av en hysterisk himmelsk perkusjon. Katten går nesten bort til døråpninga før den stanser. Et spesielt vilt og uoppdragent vindkast surfer inn gjennom dørsprekken og treffer det selvopptatte og ytterst følsomme dyret mitt i værhårene, så nå vet vi hvor de har fått navnet sitt fra.

Det kan godt være at deres katt tåler vind. Det gjør ikke min. Det er også sånn at heller ikke fruen & sønnen i huset liker vind, og han har en fetter som nekter å gå ut hvis det blåser, så vindskrekken kan være genetisk i og med at katter erverver seg menneske-gener gjennom samvær og egentlig er en form for sjele-snatchere som til slutt blir helt lik folka.

Katten liker forresten ikke regn heller. I hvert fall snur pus og går sju centimeter tilbake i rommet.

Gjennom komaen fornemmer jeg en urettferdighet. Det forbanna dyret har vekket meg før jeg skulle stå opp, og det burde gått rett ut i vannspruten av takknemlighet og respekt. Det gjør dyret ikke. Det stirrer dømmende på regnet og klager svakt med den formen for misbilligelse som kan oppstå hos bortskjemte kvinner hvis man masserer tærne deres, men slutter for å se Manchester United.

– Javel, sier jeg, og slenger døra igjen.

Så legger jeg meg. Gjennom natten, skapt av englenes usynlige semafori, aner jeg at det ikke kommer til å bli noen søvn. Ganske riktig. Etter to minutter kommer katten og klager ved senge-enden. – Nei! Pus! hvisker jeg militant i mørket. – Slutt!

Katten jumper opp på nattbordet og biter vekkerklokka som jeg egentlig ikke trenger. Den skraper klørne mot det imiterte jungeltreet i nattbordet, den jamrer og biter etter armen min. Jeg står opp igjen. Ned trappa. Åpne døra. Katten følger etter som en buekorps-debutant og stanser. Det regner ute, og det blåser.

Nå er vi ved et avgjørende punkt i læren om kommunikasjon mellom vesener.

Katten har tenkt at det var min skyld at det regna da jeg åpna døra første gang, men jeg fikk en sjanse til å forbedre meg. Jeg tenker at katten burde ha skjønt hvor inn i helsike grei jeg var som åpna døra mot natten, og hvor egoistisk det var å ikke benytte seg av tilbudet om nattevandring og tissing i bed. Når jeg åpner døra for annen gang, og det fortsatt regner, og det fortsatt blåser, så har jeg svikta oppgaven min, og det urolige dyret jamrer høyt.

Men det gjør jeg også. – Hei, du skulle ut du, sier jeg ulogisk.

Katten skjønner meg ikke. Jeg må jo være idiot. Hvis man lar være å gå ut fordi det regner klokka halv fire, vil man ikke gå ut fordi om klokka er blitt ti over halv fire. Dette er kattens natteklare logikk, for dens virkelighetsoppfatning er subjektiv. Og jeg mener kikke subjektiv i betydningen «den er sleip og vil ikke se ting fra andres sider». Nei, den er biologisk og eksistensielt og kosmisk subjektiv, for det finnes ingen berøringspunkter mellom min virkelighetsoppfatning og kattens.

Derfor går den under bordet for å signalisere at jeg er en idiot, og dette er jo aldeles håpløst. Min logikk er dessuten svakere, for den er menneskeskapt og følgelig grunnleggende moralistisk. Jeg mener egentlig at katten ikke burde vekke meg hvis den ikke vil gå ut i regnet, sjøl om magre kunnskaper om meteorologi og ikke aner at alt er like ille som for ti minutter siden. Katten forholder seg ikke til varsler om sannsynlighet. Det kunne være sånn at det ikke regner mer.

Dette tar jeg så detaljert fordi det forteller alt om subjektiviteten som hinder for forståelse mellom alle skapninger i Universet.

Så legger jeg meg igjen, flau over at jeg er en manipulerbar idiot og en altfor snill og dum mann som står opp om nettene for andres skyld. Det går to minutter til før katten biter meg i tærne. Irritert står jeg opp, går ned, åpner døra og sier – Gå ut nå!

Katten forsøker å unnslippe under bordet, men jeg griper den og hiver den ut i regnet. Jeg vet at den ikke vil, men nå er det snakk om moral: Hvis du har sagt at du vil gå ut, så må du gå ut, for ellers føler jeg meg dum. Dyret snur i lufta som om den traff en usynlig trampoline på høykant og forsvinner i en forferdelig fart inn i huset.

Kommunikasjonen mellom vesnene har kommet til det vi kaller åpen konflikt. Subjektivitetene er i fritt løp mot idiotiet, og det var aldri noe som kunne ha stanset det, for det finnes ingen kur mot at folk og dyr er seg sjøl i verden og ikke noen andre. Det spiller ingen rolle om det er dyr mot menneske eller menneske mot menneske. Den delen av begreps-apparatet som vi kaller felles, består av tillærte små forsøk på å imøtekomme det man verken liker eller skjønner. Katten kan ikke begripe at man ikke skal vekke et menneske hvis man ikke vil gå ut likevel, for dette mennesket er i stand til å trylle fram vitaminiserte kyllingbiter i saus fra lukka plastpose, så det burde være en smal sak å stanse regnet.

To ting kan skje fra nå.

Det slutter å regne, og etter å ha sniffet instinktivt mot alle tenkelige lukter av ulv eller løve, sniker katten seg ut mens den tenker: Så, der tok han endelig til fornuften og gjorde noe med det grusomme været.

Det andre er at jeg hiver katten så langt ut på terrassen at den ikke klarer å snu i lufta og må ta tilflukt under spiralmadrassen vi skulle ha kasta i vår. Jeg legger meg og stirrer i taket fordi katten er ute i regnet. Det håpløse samværet mellom katt og menneske har kommer til den post-ergerlige forsoningsfasen. Jeg står opp og åpner døra for katten, som ikke kommer, og så legger jeg meg og stirrer enda mer i taket inntil jeg står opp og roper Pus Pus ut i mørket, og så våkner Gabriel og klager over at pus er ute i det fæle været, og jeg må få den inn.

Det har ikke skjedd noe urimelig her. Det har ikke skjedd noe rart.

Dette er subjektivitetens natur, og den er uunngåelig. Jeg bare gjenforteller den fatalistiske historien for at noen kanskje husker på katten min og natteregnet når de føler for å bebreide andre mennesker for at de ikke handler eller tenker akkurat slik man gjør sjøl. Verden er full av bebreidelser. Folk i Årdal må ta seg sammen. Det er feil å lyve for å få asyl i et annet land. Politifolk må alltid kjøre den forteste veien. Du skal ikke begjære din nestes varevogn eller hvordan det nå var.

Men de andre folka er ikke deg, og de blir aldri deg og de kommer aldri til å se ting som deg. Vi er enkle organiske skikkelser som ser en begrensa del av virkeligheten ut av to hål i kraniet, og i det hålet ligger en enkel plasma-installasjon. Bak det hålet er du. Der lever subjektiviteten din som en moralsk og filosofisk fange av sine egne begrensninger. Alle likheter med andre skapninger er av teoretisk art. Innlevelse er illusorisk. Empati er bare tull.

Derfor har vi regler og ideologier. Du kan ikke subjektivisere deg fram til å bli en katt, og du kan ikke skjønne hvorfor man ikke går ut i regnet når man vil ut i regnet.

Hver dag skjer tragedier fordi folk tenker og føler i stedet for å følge de enkle reglene. Men katten og jeg er lykkelige sammen fordi vi har lært oss til å tåle motgang. Det er også en mulighet.

miniblogg kristendom

Miniblogg: Jeg og Kissaen, Kalvakødden og korset

Norske kristne må være noen ganske forknytte folk og verdensmestre i selvutslettelse.

De lever i et av Europas mest homogent kristne land. Kristendommen har nesten ikke konkurranse i Norge.

Sjøl om man tilhører den litt paranoiske og pessimistiske delen av kulturbevarerne som tror at landet vil bli overstrødd av moskeer og så detter Dovre, så må man innrømme at kristenheten utgjør et gigantisk flertall. Det er muligens ikke alle i den kristne kulturen som er like iherdige utøvere av religionen sin, men sånn er det sikkert med de vi ikke skal nevne også. Likegyldige folk finnes det i alle religioner. Men de er der.

Derfor må det være sånn som dette, så forsøk å roe ned den politiske korrektheten din og ta heller en St. Hallvard til frokost hvis det er så vanskelig: Korset er ikke et religiøst symbol på samme måte som ei nål fra frimurerlosjen. Kristenkorset er en del av den nasjonale identiteten vår. Kristenkorset er ett av symbolene for Norge. Det er kristenkors i flagget, og det er bare Arnulf Øverland som ville heise det reint og rødt. Vi andre synger nasjonalsangen og er fornøyde. Kristendommen er i nasjonssammenheng ikke en samling mysterier, den er en påminnelse om moralgrunnlag, den er med på å gi nasjonalfølelsen historisk dybde. Den gjennomstrømmer kulturen vår i ritualer og metaforer; det kristne vokabularet ligger i forestillingene våre som et forråd av forklarende bilder, en felles opplevelse av ting som gjør språket tydeligere og livet kontinuerlig.

Jeg blir irritert når korset blir diminuisert til et slags forenings-merke, og jeg er ikke medlem av statskirken en gang. Sjøl om jeg stammer fra en aktivt hedensk familie er jeg er i stand til å kjenne igjen norske kultur-verdier når jeg ser dem.

miniblogg kristendom detalj

Å respektere andres kultur betyr ikke at man utsletter sin egen. Tvert om. Man skjerper den, og man synliggjør den. Når plutselig en bråte folk begynner å strikke i 2013 skyldes det ikke at de ble så fattige at de ikke har råd til raggsokker lenger. Strikkinga er feiring av fortid, det er en ting fra røttene, det er et tungvint lite rituale fra vår egen kulturhistorie og jeg tror ikke det er tilfeldig at det skjer akkurat nå.

Jeg har ofte lekt med den tanken at jeg flytta til Saudi-Arabia. Og ikke bare jeg. Kissaen og Kallen og Klønå og Kalvakødden og halve Dickens flyttet til Saudi-Arabia, for vi var leie av regn, og en merkelig regjering utgått fra Venstre, Frp og SV hadde stansa all oljeproduksjon så det var igrunnen ikke så mange jobber i Norge lenger.

Det er ikke godt å vite hvordan Saudi-Arabia ville tatt i mot oss. Kanskje ville de sett på oss som et verdifullt tilskudd til kulturen sin. Kanskje ville de til og med sørget for at vi fikk egne helge-templer der vi kunne vende oss mot England to ganger i uka mens vi drakk pils og heiet på Manchester United. Men Saudi-Arabia ville aldri ha sagt «nå har det kommet en diger gjeng med kristne fotballtilhengere hit, så nå kan vi nok ikke være et muslimsk land lenger.” Saudi-Arabia ville ganske sikkert ha sett på oss som ekstremt hyggelig selskap, men en bagatell i religiøs sammenheng.

Nå vil vi i Norge ikke være sånn som Saudi-Arabia er, for de religiøst slemme, akkurat som emiratene. Og vi i Norge er romslige. Vi mener i fullt alvor at hvis det kom norske AFP-innvandrere til Riyadh så ville det vært rimelig om kristendommen ble sidestilt med islam.

På en måte tror jeg saudiene er smartere enn vi er. Man kan klandre dem for uvestlig oppfatning av menneskerettigheter og kjønnslikestilling, men de bevarer nasjonal egenart, kulturell trygghet, kontinuitet og forutsigbarhet. Det er verdifulle ting. Identitet. Røtter. Det er ikke bare samer og indianere som har røtter. Vi vanlige byfolk har også det. Og Saudi-Arabia kommer nok til å utvikle seg til noe helt annet, men det vil ta tid. Det er ikke sånn at man blir en multikulturell idyll i løpet av ett tiår eller to, og det skjer i hvert fall ikke ved at Kissan og Kallen og Kalvakødden, Julatrynet, Grisalabben, Einar Espeland og jeg kommer flyttende nedover som en utfordrende stimulans for bikinier, kvinnebilisme og juleribbe.

Nå skal jeg komme med en flau innrømmelse: Det er leit at ikke skoleungene i Norge får kristendoms-undervisning. Den delen av barneskole-utdannelsen på Kampen er den jeg husker med størst glede. Gode historier, magi og mystikk, overnaturlighet og en gjennomstrømmende poesi som ikke likner på noe annet. Språkfølelsen ble pepra med referanser, de årene var som å stå i en haglstorm av tidløse metaforer.

Jeg oppdaget for mange år siden at de store ungene mine ikke var helt støe i bibelhistorien. Det var ikke så rart, siden jeg hadde forlangt at de skulle ha livssyns-undervisning. Det var teit gjort. Nå har jeg ikke valget lenger. Forleden satt Gabriel og jeg og lekseleste om buddhismen. Rett på steingrunn. Formidlinga av noe som kanskje er både stilig og fargerikt, var dau og flat som due under dampveivalsen. Den var uten lidenskap og begeistring, og den løfta virkelig verken øyenbryn eller sjeler. Kjedeligere enn trafikkregler. Uvesentligere enn meldinger om fisket. Livssyns-undervisning er et impotent plikt-prosjekt, og i beste fall får den de andre sine religioner til å virke vennlig humoristiske. Kristendoms-undervisninga i barneskolen var detaljrik og spennende – og den var rein poesi.

Når jeg hører sangene til Leonard Cohen blir jeg minnet på hva rel’gion i skolen faktisk ga meg med av litterær forstand. Jeg trenger ikke dele de kristnes tro, men jeg er en del av deres forestillingsverden. Vi skal ikke le av de som bare går i kirken på julaften. Det er en måte å være en del av fellesskapet. Erik Bye. Nitimen. Ønskekonserten. Hjemmestrikka raggsokker og Nille-krybbe til jul.

De kristne må ikke være så forknytte. De må si fra om hva Norge er og hva kristendom har vært og fortsatt er for landet. Når en biskop er mer opptatt av småhipster-bekymringa for Lofoten og Vesterålen enn å redde sin egen kirke fra den døvende døgnflue-summinga, da er han på feil plass til feil tid.

Det er skikkelig pinlig at det er en irritert hedning som må si sånt som dette.

arab OL overflødig

OL er en overflødig dinosaur

Er dette virkelig? Skal land uten egentlig håp om snørike framtidsvintre i den globale helårs-sommeren arrangere et milliard-dyrt OL bare for at noen cruise-turister skal stikke innom kaikanten og kjøpe fire kinesiske småtroll og ei kofte på Husfliden?

Hva skal verden egentlig med de olympiske leker, som ble funnet opp i så god tidsavstand til TV-overføringa at det i realiteten stammer fra en annen planet enn vår?

Det er meningsløst å diskutere hvor OL skal skje når diskusjonen burde vært om OL i det hele tatt burde skje i ei tid da det er sørgelig middelaldrende å sitte på tribune. Et gigantanlegg som egentlig bare bare blir til for at sports-pampen skal ha et sted å reise til, er ikke bare dyrt. Det er vanvittig dyrt. Det er hensiktsløst dyrt i en størrelsesorden som om du bestemte deg for å bygge rekkehus på månen fordi utsikten er ålreit.

arab OL overflødig detalj

Jeg kunne ha regna opp alle de forferdelige overflødighetene som skal til for at sponsorkunder skal kunne overvære avfeldige arrangementer der de ikke en gang ville ha gjenkjent Kong Harald om han vandret inn. Ikke bare trenger man stadion-anlegg som gir de å frammøtte en følelse av å kunne følge med på ytelsene. Man må også ha transport, catering, parkering og hospitering som forårsaker opprettelsen av foreløpig by. Og det er helt bortkasta.

Vi skal nå snakke om vår tid og være litt stolte av den. De aller fleste idretter er TV-orienterte arrangementer, og det finnes bare én eneste fornuftig måte å overvære dem på: På skjermen. Med repriser. Med kommentarer. Med nærbilder, med fotovinkler, relevant lys og Twitter-meldinger nederst på skjermen. Å ha et publikum stående i tundrakulde oppover en betongkonstruksjon mens Northug spurter så langt unna at han ser ut som et umeldt værfenomen, er bare tull. Folk som stiller på tribuner er der av nostalgiske årsaker eller for å drikke. De ser ingenting. De opplever ikke annet enn hverandres vekslende sosiale talent, og de kan ikke se forskjell på Marit Bjørgen og smørebua.

Det representerer en grotesk og brutal bruk av penger at land igjen og igjen skal gripe djupt ned i de fattiges lommer for å betale dette ukonsentrerte kameratvaset.

For å gjøre publikumsidrett av for eksempel langrenn trenger man noen snødekte graner, en snømaskin og 90 TV-kameraer som er sånn plassert at du kan se det hvis det faller en kjøttmeis-skygge over skisporet. TV-selskapene kan sjøl sette opp kommentatorbuer og sørge for link i målområdet; direkte TV-overføring er for øyeblikket noe en 8-åring kan få til fra naboens trampoline. Det man skal lage er et kult utendørs TV-studio. Der bør publikums-sport foregå.

arab OL overflødig detalj2

Olympiske leker har dessuten gått ut på dato fordi de er en sein ting. Det er tungvint og dyrt at idrettsutøvere på død og liv skal konkurrere på ett sted, hvert fjerde år. Sport er døgn-orientert TV-underholdning på størrelse med naturkatastrofer og terror-handlinger. At det viktigste arrangementet i en sportsgren skal dukke opp hvert fjerde år er sløsing med penger og sløsing med talent. Det viktigste idretts-arrangementet er det som kommer i morgen. Og så er det enda et løp to dager etter det. Tida vår er heftig på flere måter: Det skjer mye, det som skjer blir utsatt for øyeblikks-orientert hype som virker hver gang – og folk forventer at det skal skje noe spesielt hver dag. Nyheter blir kynisk konstruert for å tilfredsstille behovene for sentrifugeaktig dynamikk. Men de visjonsløse gubbene som driver sports-underholdningen holder hele tida gående et slags bukkene Bruse-syndrom: Neste år kommer Den Store Greia, og det er da det gjelder. Men jeg driter i neste år. Interessante ting skal skje nå. Og jeg vil ha en Davy Wathne som kan få hver eneste sabla dag til å funke som et høydepunkt. Gjengen som driver med fotball-kommentarer i TV2 ville kunne lage 365 høydepunkter i et år. Way to go. Sånn som TV2 dekker fotball, sånn er framtidsretta idrettsdekning. Publikum er bare i veien. De kunne vært erstatta av et animert bakteppe. En idrettsbane bør være et digert TV-studio.

Nei, dette er ikke ironi. Dette liker vi alle sammen. Vi liker tida vår fordi den svinger, og OL gjør det definitivt ikke.

Før eller siden går det opp for idrettsklubber at publikums-frammøtet kommer til å synke ned mot null i årene som kommer. Ingen kan leve av det. Idrettens økonomiske overlevelse vil være avhengig av billige og mange arrangementer. TV-kanalenes oppgave er å få det til å se spennende og meningsfylt ut.

Det betyr også at mammut-arrangementenes tid bør være slutt. De hindrer fortløpende spenning, de gjør sport urimelig dyrt å arrangere og de fører til at idrettsutøvere blir gamle mens de venter på å få vist talentet sitt.

Hvordan underholdning blir formidlet i framtida vet vi ikke mye om. Men det kommer ikke til å skje ved at 5700 menn i gabardinfrakk møter på stadion kl 13.00 annen hver søndag og så går hjem og spiser ferskt kjøtt og suppe. Stadion-formidlinga av idrett dør. Man kan bygge lette, hensiktsmessige installasjoner uten skygger fra tribunene. Paradoksalt nok har de fleste idrettene måttet sette opp digre TV-skjermer for at folk skal kunne følge med hva som skjer på banene. Så hvorfor kunne ikke de heller vært hjemme? Det er billigere å tjene penger på dem der.

Det vil gagne idrettens verdighet om en får vekk gigant-arrangementene. De er flaue, de er politisk deprimerende og sosialt elitistiske. OL og VM i fotball og andre dinosaur-samlinger tilhører en annen tid da herskere hadde behov for å flotte seg og vise seg fram. Vi er ikke der lenger. Myten om stemningen og OL-floka er en rå eufemisering av kalde føtter og kjedelige dager. Da jeg var tjue år dro venner i Oslo meg med på Holmenkollen-rennet. Vi vandra til Majorstua, vi tok banen til Holmenkollen, vi vandret i en illevarslende tåke til hopp-stadion. Der så jeg ikke hoppet. Hoppinga startet, og jeg så fremdeles ikke hoppet. Jeg så heller ikke noen av hopperne. Etter at jeg hadde frosset i den skalpell-kvasse østlandståka i et par timer, vandret vi ned til banen igjen. Da jeg var førti år satt jeg på pressetribunen i Wimbledon. Der så jeg prinsesse Diana bedre enn jeg så spillerne.

Å være live-publikum suger skikkelig.

De mest fantastiske idretts-opplevelsene mine hadde jeg på Beverly noen søndag ettermiddager og den gang jeg bodde i et bedehus på Storhaug og arrangerte TV-gathering med fem kamerater, pølser, pils og VM i fotball. Og det var til og med uten Davy Wathne.

Det enkle er det geniale.

Fem innendørs-menn i stol. Det er det geniale.