Månedlige arkiver: oktober 2013

miniblogg vigilante

Miniblogg: Vigilante-høst med vardøger

Forleden ble en tiåring ranet i Oslo, men det man i Ap kaller nabokjerringa grep inn og banka opp gjerningsmennene. Det skjedde etter en bibelsk logikk: Hvis du tyr til sverd, skal du tynes av sverd ((Matteus 26.52 – til Peter, under arrestasjonen i Getsemane). Så enkelt er det. Utøver du vold midt i en by, kan det finnes noen arkaiske mennesker i publikumsgruppen som ikke er politisk helt opplært, og de griper inn. Voksne folk som raner en tiåring fortjener mye juling.

Nå stusser dere.

I Norge går det ikke an å fortjene juling. Man kan fortjene tilsnakk, men mest kan man fortjene en tidsreise tilbake til barndommen, og der står kriminologen Nils Christie og deler ut nye skjebner. Se her gutten min. Du skal få en annen oppvekst enn den du hadde, og da blir du ikke voldsmann.

Dette er det norske mønsteret for hva man fortjener hvis man øver vold mot et barn. Man er sjøl uten skyld, for enten har man vært altfor fattig eller så er man sjøl blitt altfor slått, og i begge tilfellene har man reagert som et lydig sosialt tilfelle og er blitt en drittsekk. Bare tidsmaskinen kan ta utviklingen vekk igjen. Men den er et seminarpåfunn. Tidsmaskiner finnes ikke. Sosial helbredelse finnes kanskje ikke heller, siden man ikke kan snu tida tilbake og forandre et menneskes oppvekst.

miniblogg vigilante detalj

Så da har vi ikke noe valg: Vi fengsler ham, slipper ham ut igjen, fengsler ham, slipper ham ut igjen – og hele tida ber vi til Gud, hans sønn Christie og orakelet Bjørnebekk om at den gale mannen ikke slår noen i hjel i hvert fall. For ofre er dette ikke tilfredsstillende. Den bitreste skjebnen du kan ha i Norge, er å være voldsoffer. Du skulle ønske at noen slo ihjel sadisten som skadet deg i portrommet, men det vil de ikke.

Nå må jeg dessverre si noe om den sosialdemokratiske kontrakt, og det er ganske kjedelig selv på en onsdag.

I vårt nesten-sosialistiske land tilhører du samfunnet. Nei, dette er verken sarkasme eller ironi. Du tilhører samfunnet, og det er du glad for. Hvis noen hadde sluppet deg ut i Lyseheiene med Rasmus Hansson, steinhakke og en slirekniv, ville du ikke ha overlevd vinteren. I et samfunn kan det ikke være sånn at folk dreper de naboene de ikke liker. Men en eller annen form for beskyttelse må vi jo ha, for naboen er en idiot fra fattig oppvekst med slem far, så han kan finne på hva som helst, og ingen kan bebreide ham det.

Slik som dette er den sosialdemokratiske verne-kontrakt, og den er uten liten skrift: Hvis du avstår fra å bruke vold eller noe som likner på vold i konflikter med andre mennesker, skal Vi Samfunnet sørge for at du er trygg.

Vakkert. Og dette er ikke ironi eller sarkasme.

Dette systemet funket flott så lenge de skandinaviske samfunnene var små idyller der sosiologer kunne regne ut hvor mange kriminelle elementer som ville bli født i en generasjon ned til minste desimal. I byen til Pippi Langstrømpe fantes to klønete skurker og to klønete politimenn. Det er balanse.

Nå skal jeg unngå svære påstander og holde meg til ydmyke antakelser. Vi har litt flere klønete politifolk enn Kneippbyen på Gotland, men vi har også ervervet en hekkans diger, uoversiktlig og uforutsigbar skokk av perverse forbrytere. På ett eller annet vis er det som en reaksjonær helvetes-visjon fra den gamle nidvisa «Det er hål i gjerdet på Dale (eller Gaustad))». En eller annen plass er porten åpen. Ett eller annet sted lekker skuta. Kriminalitet strømmer på oss. Jeg pleier å skylde det på Det Fjerde Rikets åpne grenser, men det er jo fordi jeg ikke liker tyske superstater. Noen skylder det på innvandring, men det er vel også fordi de er skeptiske til innvandrere. Uansett hva grunnen er. I vårt lune fang har vi fått en kriminalitet som vi ikke er skapt for å takle. Det skandinaviske er å si stakkars deg, skal vi sitte ned og ta en kopp kaffe og snakke om problemene dine? Vil du bli brannmester eller sirkusdirektør eller gifte deg med bakeren?

Stilt overfor migrante bander med navnløse, stedfrie kriminelle er vi i realiteten hjelpeløse. Politiet holder pressekonferanser og sier hva de har tenkt å gjøre, for det er nå en gang sånn sosialdemokratiet fungerer: Trekk ned lysbildeskjermen, på med overheaden.

Resultatet er nifsere enn du tror.

Den sosialdemokratiske kontrakten er brutt. De klarer ikke å beskytte oss mer. Vi går her våpenløse og naive og tror at vi lever i et samfunn som tar seg av kriminalitet slik at vi slipper. Men sånn er det ikke. Vi er ikke helt tilbake i Lyseheiene med slirekniven, men det er gale nok til at folk ikke gidder anmelde forbrytelser, det er gale nok til at en mann på Tøyen i Oslo blir slått ned og rana i eget gårdsrom tre ganger og ikke er arbeidsfør lenger og ikke tør gå ut.

Det blir folk sinte av. Og de kommer til å bli sintere. Og de kommer til å bli irrasjonelle og kanskje urettferdige, og jeg vil faktisk tro at om tjue år vil mer enn halvparten av norske hjem eie håndvåpen. I mange land som vi aldri skal sammenlikne oss med, beskytter folk seg sjøl. Politiet er fattig, det er bundet av så mange regler og overhead-sannheter at det ikke funker som beskyttelse, og ingen vil leve helt forsvarsløs.

Folk i Oslo banka opp de som rana tiåringen, og vi jubla. Joda. Vi som sier at vi er motstandere av hevnvold, jubla også. Men inni oss. Uten innhalering. Far til gutten takket. Justisministeren hadde egentlig sans for at noen grep inn, sjøl om systemet er sånn at publikum skulle ha ringt politiet, sørget for at ingen skadet ranerne og venta i halvannen time til utryknings-kjøretøyet kom.

Alle komiteene som har jobba etter 22. juli-katastrofen vet antakelig ikke hvor alvorlige problemene deres er. Kontrakten er brutt. Politiet er en konferansestyrt, møysommelig politisk korrekthet som kommer én time for seint, og det er liten sjanse for at det klarer å holde tritt med utviklingen av bevegelig kriminalitet i Europa. Rike, ubeskytta Norge er som et Beverly Hills som ligger med åpne porter mot slummen South Central. De fattige, de sinte, de grådige, de fortvilte og de sadistiske kommer og tar oss. Og den eneste måten å stanse det på er å aksle seg opp med en grensestengt, ubønnhørlig politistat som kommer til å jage Thorbjørn Egners milde spøkelse til asyl i Saudi-Arabia. Men det vil vi ikke. Vi vil ha Thorbjørn her, sjøl om navnet med ond ironi deles av båten til Utøya.

Han som havna på sykehus i Oslo, er antakelig ikke den siste raneren som blir banka opp. Så det var en mørk begivenhet. Et vardøger. Jeg liker ikke vardøgre, men det bryr vardøgrene seg ikke om.

arab legereservasjoner

«Hvilken religion har du, doktor?»

Det blir interessant, men slitsomt å gå til legen framover. Når du endelig har funnet en fastlege med mange nok parkeringsplasser, kan du risikere at han tilhører de selvsentrerte hjelperne:

“Auu auu auu! Inngrodd negl? Nei. det kan ikke jeg behandle, for jeg har reservert meg mot inngrodde negler siden farfar var en meget religiøs mann og skomaker.»

«Skomaker?»

«Ja, han mente at føttene reflekterte sjelen også uten sko, så han var motstander av gummisåler, dørmatter og inngrodde negler. Det er viktig i vår familie. Og lisser på juletreet.»

«Hva gjør jeg da?»

«Du får gå til den mellomste bukken Bruse, som holder til nedi gata.»

«OK. Tar en paracet, for han har ikke parkeringsplass.»

«Nei, du kan ikke ta paracet hvis du går til den mellomste bukken Bruse, for han har reservert seg mot pasienter som tar paracet, siden paracet kan brukes som ammunisjon i luftgevær.»

«Paracet kan ikke skytes med luftgevær.»

«Nei, jeg vet det, men i hans religion mener man at de kan. Det har med utdrivelsen fra Paradis å gjøre. De tror Adam ble uvenner med Gud fordi han brukte luftgevær. Nei, du får prøve Den største bukken Bruse.»

«Pjuuh. OK. Jeg gjør det. Mor til Monica går der. «

«Monica? Heter kona di Monica? Da kan du ikke gå til Den største, for han behandler ikke familier der noen har fornavn med M, for i hans religion er bokstaven M like forkastelig som å tegne profeten. Han er også motstander av gul refleks og bilmerket Toyota Prius, som han mener er blasfemisk fordi det betyr Den Første. Du har ikke Toyota?»

«Hva gjør jeg da?»

«Det finnes en pensjonert dyrlege i nærheten at Ullandhaug, og han har ikke reservasjonsrett, men du kan risikere at han kastrerer deg, for han liker ikke mørkhudede.»

«Men jeg er ikke mørkhudet.»

«Nei. Men han har dårlig syn.»

arab legereservasjoner detalj

Dette er bare starten. Hvis man først gir folk retten til å reservere seg, føler de som idioter hvis de ikke gjør det. Det blir lettere å få båtplass og deretter komme inn i himmelen enn å finne en fastlege du kan stole på. For reservasjonsretten kan ikke gjelde bare den ene veien. Hvis det først skal være sånn at forholdet mellom lege og pasient er et ideologisk forbund, en etisk symbiose, bør pasienter kunne reservere seg mot leger med tvilsomme synspunkter.

Jeg vil ikke gå til en lege som ikke kan hjelpe kvinner med abort. For det første viser han forakt for norsk lov, og det er jeg nøye på. Man kan ikke ha sekter av folk som opererer med sine egne definisjoner på drap. Det er allerede beskrevet i straffeloven. Dessuten forgriper de seg på det helligste prinsippet i lege-gjerningen, og det er det absolutte pragma. Forholdet mellom lege og pasient er av absolutt praktisk art. Hvis man behandler folk etter moralske vurderinger, forsvinner den fineste betryggelsen ved en lege: Hvis du er hans fiende, hvis du har drept hans barn og voldtatt hans mor og du blir skada, kommer han til å behandle deg. Det er fordi han er lege, og fordi leger gjør det som skal til.

En lege overprøver ikke jus, han underprøver den. Han behandler alle, uansett hva de feiler, uansett hva de trenger. Tillitsforholdet mellom pasient og lege er en liten hellighet i vår kultur. Det skal være absolutt, og ingen pasient har noensinne spurt doktoren sin om hva han mener om Europa, for jeg kan ikke gi penger til deg dersom jeg risikerer at du gir dem til Ja til EU. Når man går inn på lege-kontoret hviler samvittigheten, religionen og politikken, for der utøves helbredelse og lindring. Ingenting annet. En som tenker på sin tro når han skal behandle en pasient, er i feil yrke.

Hvis det skammelige kompromisset mellom Høyre og KrF virkelig blir noe av, burde vi ha krav på lister. Folk skal vil vite hvilke fastleger som reserverer seg mot å hjelpe kvinner med ting de er uenige i. Man skal ikke gi sin åpenhet og tillit til et menneske som plutselig ser ned på deg. Kan man risikere at han er Jehovas Vitner og nekter å si at du trenger blod? Kan man risikere at han er motstander av prevensjon?

Legestanden er åpenbart annerledes enn vi forestilte oss. Det er ikke bare kristne leger som har samvittighet. Helt vanlige mennesker har samvittighet, og de er i stand til å vurdere innholdet i sine egne valg. Hvis legen egentlig er en prest og vil overprøve verdien av pasientens valg og samvittighet, må vi få vite at han er sånn. Da må legestanden spille med åpne kort og si tydelig fra om hva du ikke vil få hjelp med hos hvem. 

La oss få lister over hvilken religion leger tilhører og hvem som setter sin egen personlige moral foran lege-gjerningen. De kan få god plass både på venterommet og parkeringsplassen.

miniblogg demens

Miniblogg: Norge er verdens Nasse Nøff?

Jeg ser det tydelig for meg: I et sjabby lite kjellerlokale der a-ha antakelig øvde før de ble berømte, sitter den enslige demens-forskeren mellom skitne reagensrør og laboratorie-mus som ikke har dusja på over en uke. Han ser opp på det sluddvåte fortauet, han spiser tørr sushi for han har ikke råd til soyasaus, han tenker fortvilet på verden.

Så banker det på døren. Utenfor står en stor mann i pelsfrakk og skinnlue. Det blide velstandsansiktet hans gløder av giverglede da han rekker fram en gul konvolutt med 124 millioner norske kroner eller hva det var omgjort i sedler og tikroner som er varmet av barnehender. «Se her,» sier kringkastingssjefen. «Nå kan du endelig fortsette forskningen din, og så slipper mennesker å bli sjuke av Alzheimers demens mer.»

Dette er hva Arne (forskeren heter Arne) har ventet på. I flere tiår kunne han ha løst demens-gåten, men samfunnet nektet å betale, for sånn er myndighetene. Og den farmasøytiske industri nektet å betale, sjøl om den kunne ha tjent milliarder.

Arne ser tårevått på den morgenfriske kringkastingssjefen og sier:

«Å gudskjelov for folks raushet. Men det ville antakelig være bedre om vi innførte inntektskatt i Norge, for da ville vitenskapsmenn kunne jobbe også i de årene man ikke samler inn penger til dem på TV. Neri gata her sitter det fire fyrer som kan finne en kreftmedisin, men de står ikke på NRKs TV-aksjon-liste før i 2017, så i mellomtiden spiller de Candy Crush.»

miniblogg demens detalj

Giverglede er på en måte som reint undertøy i Norge. Du skal ha det. Du skal ikke gå på skole eller jobb med hull på sokkene, for du risikerer at du blir påkjørt (som før het overkjørt, for da hadde bilene dårligere bremser) og havner på sykehuset. Hva vil sykepleierskene som er så flotte i folketoget tro? Du skal heller ikke gi lite penger i det offisielle Norgesmesterskapet i giverglede, for da skriker de Utsira etter deg.

Hu Tonny, som var mor til Vigdis og meg, døde av demens. De siste to ukene hun levde skreik jeg i stykker en iphone i samtaler med leger som etter min mening burde ha gjort noe helt annet enn det de gjorde. Jeg var så forbanna at jeg nesten spydde, for det var vanskelig å godta at man ikke kan gjøre noe med et menneske som plutselig nekter å ta medisinene sine og drikke og spise.

Til slutt spurte jeg hjelpepleieren som holdt henne mest i hånda: Hva tror du? Kunne medisinene ha fått henne tilbake der hun var, eller er det sykdommen som er blitt sånn?

Hun sa stille at det var nok sykdommen.

Da jeg så reklamen for TV-aksjonen, ble jeg også forbanna. Der sto det, eller der sa de, at hvis bare folk putta penger i bøssene, så ville det bli funnet opp en medisin mot demens. Med andre ord: Alle “fokus på»-folka går rundt og vet at vitenskapsmenn kunne ha funnet medisinen som gjorde mor mi frisk i stedet for rolig, men de vil ikke gi dem penger. De vil gi penger til ringorm-obduksjoner, de vil gi penger til rapphøns-merking og studier av den vandrende kongekrabben, de vil gi penger til jagerfly og operabygninger og olympiske leker, men de vil ikke gi penger til demens-forskerne og de vil heller ikke gi til kreftforskerne neri gata. Antakelig er penger til kreftforskning inflasjonsdrivende, og så lider handlingsregelen.

Det låter rart, ikke sant? Demens koster samfunnet millioner av kroner hvert eneste år i sjukeheimsplasser og lindringsmedisin. Og ikke én eneste politiker har oppdaget at demens kunne vært unngått hvis bare forskerne fikk 124 millioner, eller hva beløpet var. Bare TV-Aksjons-folka vet det. De kan ha lest det på nettet. Det er mye vi ikke aner.

Det kan også være sånn at hvis penger var avgjørende for en demens-kur, så ville de rike apotek-sveitserne stått i kø for å betale. Det kan være sånn at TV-Aksjonen er blitt en institusjon som bare fortsetter med sitt på samme måte som Jaglands nobelkomité. Norge elsker å dele ut. Gavmildheten blir et mål i seg sjøl, som en slags utøvelse av daglig stockholm-syndrom: Vi er ikke tøffe, vi er ikke flinke, men hvis vi bare er forferdelig elskelige og snille så vil de like oss. Men det er muligens ikke stockholm-syndromet, det er Nasse Nøff-syndromet. Vi er små og vi er utrygge. Vii trenger å føle oss trygge så vi samler inn penger og ting til formål som burde ha funnet varige og fornuftige løsninger i stedet for sentimentalitet. Onsdag morgen vred den nye utenriksministeren seg på TV2-Nyhetenes ubønnhørlige slaktebenk. Etter at Høyre egentlig har forventa Stoltenbergs avgang fordi hans regjering var inneffektiv i kriser, snakket Brende om at vi må ta oss god tid og ha fakta på bordet før vi kan si ja til å ødelegge kjemiske våpen. Men på ett område var han klar: Vi har jo gitt så mye penger til Syria. Vi er blant de flinkeste utdelerne.

Tirsdag dukket det opp en link på Facebook. Svensker mente at ett glass rødvin pr dag faktisk forebygger demens. Rødvin koster ganske mye, og rødvin havner aldri på statsbudsjettet.

Så der er faktisk et formål som det ville vært logisk å samle inn penger til.

arab video

Video killed the newspaper star

Fordi jeg lever i den mørke delen av morgenen som dere kaller natt, har jeg masochistiske forestillinger om livet.

De to siste dagene har jeg forsøkt å se for meg framtida og hvordan video-fanatikerne i de nye avismediene skal presentere skattelistene. Vil de leie inn fire polakker som leser seg gjennom lange printerutskrifter som de nesten ikke fikk tilgang til fordi bildene på identitetskortene var bleike av regnvann eller av feil blitz? «Welkommen til web-TV, vi starter på en mann i Oladalen sykehjem for han heter Aaasland med tre a-er: Skattbar inntekt 120.436 kroner, formue – en stor katt, en gitar med fem strenger og fire gamle kopier av Cocktail.»

arab video detalj2

Men det er ikke sikkert at den kreative iphone-filminga blir så mekanisk. Man kan finne en case: «Du Torfinn Snedrev. Det står her i dei skattelistene eg he drege med meg at du he tjent berre trihondreogfemtieintusen kroner i fjor, men du he ei formua på minst 118 millionar. Nei, eg trur det står 13 millionar. Tritalet er litt skudrete siden det regne. Koss vil du forklara det?» «Nei, jeg vil ikke forklare det.» «Nææivel. Men kan du ver med i rockering-konkorransen vår i staden? Så ska eg filma .»

Da jeg var sytten år ble jeg filma for et fjernsynsinnslag i NRK1, som den gang het fjernsynet. Jeg og ei ung dame i grønn kåpe skulle vandre femten meter langs Lagårdsveien i svart hvitt, så skulle vi gå inn i Fredskontoret som tilfeldige kunder, for der jobba jeg utenom skoletid, og så skulle jeg si: «Har dere brosjyrer om Vietnam-krigen?» Haagen Ringnes overvåkte. Det tok sinnssykt lang tid å lage tjue sekunder TV-reportasje, og jeg orka aldri se innslaget da det muligens ble sendt, for jeg angra at jeg ikke hadde sagt «den amerikanske aggresjonen mot Nord-Vietnam».

Det var ikke moro å tenke på. Enda verre var det at jeg sommeren i forveien ble intervjua som en av fem på gaten av RA fordi jeg deltok i War Resisters Internationals tribunale i Solborg folkehøgskole der jeg kjørte lydbånd-maskin. Journalisten spurte om jeg kunne tenke meg å reise i Fredskorps. På det tidspunktet hadde reisevirksomheten min begrensa seg til å spy på ferja fra Hirtshals, og jeg svarte ett eller annet om at det kunne være interessant å se verden.

Den leste jeg. Og sov ikke på flere netter. Herregud. Her spør de deg om fredskorps og så svarer du om reising. Fredskorps var jo for å redde negrene fra oss hvite. Og jeg, som hadde skolebøker med egne tegninger av amerikanske slaver i lenker, hadde ikke nevnt dem med ett eneste ord.

Etter det har jeg nesten ikke latt meg intervjue, og det har egentlig ikke vært så mange forespørsler heller. Det er ille nok at noen skriver ned det du har sagt. At du blir filma mens du sier det, er et mareritt.

Jeg ser jo en del fjernsyns-journalistikk, for TV2 Nyhetene er det eneste man kan ha på hele dagen uten at det kommer danske matprogrammer. Nyhetsendinger er i hovedsak aldeles forferdelige. Etter hvert er jeg blitt ganske tjukkhuda, og det er ikke sånn at jeg blir kvalm og lei meg når det plutselig dukker opp en skypa børs-kommentator med rød nese og sprengt ansiktshud, som om han skulle være en Caprino-figur. Men jeg ser en annen vei.

Det finnes folk som kan snakke på TV uten at de låter som endorfinskadde bønder med diksjonsfeil. Men de fleste av dem har bare lært seg til en teknikk: De sier ingenting. De snakker slik Faremo gjør: Vi har gode samtaler om denne saken,  vi har et godt fokus og den er viktig for framtida. Med noen få variasjoner blir denne perioden gjentatt et par hundre ganger i løpet av en TV-dag. Det er ikke alt jeg hører, for jeg spiller musikk samtidig og skriver – men jeg ser de fortapte ansiktene til mennesker som syns de må opptre i en brutal og latterliggjørende infotainment fordi alle har sagt at det er viktig å være synlig. 

Etterpå sier slektningene at de var flinke. Familietrøst betgyr bare at utøvelsen av offentlighet var omtrent på nivå med det overvektige barnebarnets turnoppvisning i romjulen, og jeg kan røpe: Dere ser aldeles forjævlige ut. Og dere låter verre. Fotografisk journalistikk er en kunst for de som kan bruke en måned. Ansikt på TV er en sminkejobb, det er fargeleggingskunst, det er formidling ved forfalskning. Som det bør være.

Det finnes dessuten folk som Frank Aarebrot, som har gitt opp sin forfengelighet for mange tiår siden og tenker skarpt sjøl om han snakker foran et kamera. De andre messer.

De store TV-stasjonene er ganske flinke til å omgås folk uten at det låter som gamle vitser om Siddis Radio. Men jeg blir veldig veldig nervøs på hele samfunnets vegne når de drevne avis-skribentene skal tvinges inn i video-bransjen.

Det er mye å si om småfilming av reportasjer i skriftmedier. Den viktigste er at en videoreportasje med reklame antakelig tar mye lengre tid enn å lese fire setninger om at en bil brant ved Håland planteskole. En annen ting er at formidlingen blir borte som fenomen. Journalistikk var aldri å henge ut folk, det var å redde deres verdighet så godt man kunne.

Da jeg var intervjuende journalist (joda, det er lenge siden i en annen landsdel), hadde jeg av og til denne samtalen:

«Abrahamsen, du har ikke skrevet det jeg sa!»

«Nei, det har jeg ikke. Men jeg har skrevet det du ville ha sagt hvis du hadde vært like flink som meg til å uttrykke deg muntlig og skriftlig.»

Det ser ut som en vits, men det var det ikke.

Det å skrive et intervju er alltid å forsøke å gi ordene til et annet menneske verdighet og innhold. Journalistikk er ikke å gjengi hva folk sier, journalistikk er å spørre helt til man virkelig skjønner hva de egentlig mener, sånn at det som kommer på trykk ikke er latterlig høyttenkning.

Denne teknikken var kollegene mine og jeg stolte av. Vi kunne gjengi på en skikkelig måte. Vi kunne komprimere, vi kunne ekstrahere, vi kunne presentere tall og begreper med synlighet og sann synlighet, og i det øyeblikket du satte auene i en nyhetssak, fikk du med deg fire viktige informasjoner allerede i den første hovedsetningen.

Video-journalistikk er en fortsettelse av de siste åras forvandling fra fakta-journalistikk til privat-klam pludring. I stedet for å presentere saker, finner mediene fram et utall mennesker som vi på død og liv skal bli bedre kjent med. Deres sorg, deres skuffelser, deres sorg, deres skuffelser, deres sorg, deres skuffelser og så maten og treninga da. 

Jeg hater webtv. Det er som om sløydgruppa i 5B på Storhaug skole spiller Griegs a-moll-konsert på sju blokkfløyter. Webtv er en fiks idé.

arab video detalj

Det kan selvsagt være kjekt å se tjue sekunder filming av røyk fra et hus på Storhaug. Men branner er like overalt, og når man har sett en del av disse amatørfilm-arbeidene, blir man lei av dem. Gatenavnet er mer interessant. Og det mest åpenbare av alt: Det geniale med skriftlige gjengivelser ved siden av den eventuelle stilistiske bonusen, er at hvis du tror du leste at Aaasland fra Oladalen hadde sju utgaver av Cocktail og blir i tvil, så kan du flytte blikket og sjekke. Ikke ett sekunds spoling. Han hadde fem.

Filmjournalistikk er en gjettelek. På samme måte som ingen trafikk-vitner husker samme farge på den flyktende bilen, er det helt tilfeldig hva du sitter igjen med etterpå. For det heter ikke kunnskap. Det heter opplevelse. Og det er antakelig hva journalistene skal leve av i årene framover: De skal selge opplevelser, ikke informasjon.

OK. Men den taper de, for i den bransjen er de ikke best. Der vinner kattungene på Youtube.

miniblogg dinosaurene

Miniblogg: Drid i han. Han er en idiot

 

I krig, matlaging og oppdragelse er alt tillatt.

Min oppgave i oppdragelsen av 10-åringen er i økende grad å formidle denne mentalhygieniske forsikringen: «Han er en idiot. Drid i han. Det kommer ikke til å skje.»

Som far opplever jeg verden som spekulativt dystopisk, og sjøl om Maya-kalenderen måtte vike for humoren og virkeligheten, fortsetter dommedags-eksotismen å dominere. Noen forsøker å ta livslykken fra barna mine. Det lar jeg dem ikke gjøre.

Forleden kveld sendte NRK2 et program der asteroideforskere ble intervjuet om hvordan alt liv på jorden ganske sikkert ville bli utslettet av en diger stein fra himmelen. Spørsmålet var bare om når. Asteroide-forskere ser heldigvis ut som by-originaler og de har mimikk som er hentet fra sånne fritids-profeter som står på gatehjørner med plakaten «The end is nigh». Gabriel var like fullt bekymra, for han har ikke trening i å se at en forsker av og til bare er en yrkesutøver som bare interesserer seg for én eneste ting i livet. For ham er asteroider det store, slik frimerker er for filatelistene, og han kommer til å se asteroider i alle ting sjøl om noen drar hjem til ham og påpeker at det faktisk er en svinekotelett.

Så jeg sa: «Det er større sjanse for at du blir ramma av ei giftig måke som er forma som en banan. enn at du noensinne blir offer for en asteroide. Mannen er en idiot. Han tar feil.»

Jeg kunne ha lagt til at han også er psykopat, men jeg var ikke helt sikker på om kanskje sosiopat ville være det rette ordet når man skal beskrive vitenskapsmenns fravær av sosial og menneskelig forstand.

Hovedpoenget i denne oppdragelsen er: Som oppdrager skal du ikke tro på det du føler er usannsynlig.

miniblogg dinosaurene detalj

Usannsynligheten kan selvsagt skyldes at du ikke følger med, men de aller fleste voksne mennesker har et kunnskapsbasert eller instinktivt erfaringsmateriale samla i hjernen sin. Når klima-fanatikerne kaller en vanlig sommerdag på Rennesøy for ekstremvær, vet de at det ikke stemmer. De kan føle det med hele sin emosjonelle hukommelse.

Intuisjonen skal folk stole på. Alternativet er at du blir kasta rundt som en dredunge i et vekkelsesmøte, overmanna av påstander, hypnotisert av trusler, forminska av verbal undertrykkelse.

Mistro skal være dristig, og den skal være kompromissløs. Her er to eksempler på hvordan man bør tenke sjøl og drite i konsekvensene.

Jeg tror ikke på Darwin. I mitt univers stemmer ikke utviklingslærens tilfeldighetsteori, for tilfeldighet er et uendelig matematisk begrep som ville tilsi at den tilfeldige natur ville ha mutert i et fortløpende, uendelig antall forskjellige utgaver av menneskets nesebor. Tilfeldig er det samme som uendelig. Tilfeldig rommer matematiske begreper av en størrelsesorden som ikke en gang Gud ville kunne forestille seg på en klar dag. Darwinismen er feil i min økologi. Å ikke tro på Darwin er dessuten det mest underholdende jeg har funnet på, for selv kristne mennesker blir skrukkete i trynet av kreasjonist-angst hvis du sier det til dem. Prøv sjøl.

Jeg tror heller ikke at dinosaurene ble utrydda av asteroider, for i følge Universitetet i Oslo har ingen klart å forklare hvorfor en haug med dyrearter overlevde den eventuelle katastrofen: «Enhver teori som skal forklare dinosaurenes utdøen må også forklare hvorfor de andre gruppene blir borte og hvorfor andre overlevde.»

De overlevende artene er på en måte asteroide-forskernes hedenske døtre. De finnes rett og slett, og når en litt ubalansert forsker viser med fingeren i jorda hvorfor dinosaurene helt sikkert ble utrydda av himmel-legemer, så gjør han det i en slags tabloid fag-begeistring. Men han er en idiot. Og det triste er at han bekrefter inntrykket mitt av NRK2 som en lite troverdig informasjons-kanal. Jeg tror ikke lenger på NRK2. Der har jeg sett dyreprogram som var så populistisk forkvakla at fortellerstemmen diktet menneske-funderinger inn i hodet til små villdyr etter systemet: «No tenkjer den vesle gnu-ungen, kvar blei det av mor mi?» Det var rein Disney, og det fortsatte uker etter uke med art etter art.

Poenget er at popularisering av såkalt vitenskap har bevega seg så langt at den nærmer seg Ole Brumm og The Lion King. Popularitetsjag, oppmerksomhets-erotisme, karriere-bevissthet fjerner den forsiktige gamle vitenskapsmannen som formulerte flere betenkeligheter enn påstander. Vår tids forskere jobber med PR. De vil bli sett, de vil bli sitert. Asteroide-fanatikerne i NRK2-programmet sliter i sannsynlighetens ytterkanter for å fange folks interesse og engasjement, og hva lykkes bedre enn dommedag? Dette er forskernes flått-tabloiditet. De forsøker å bli store på døds-erotisme.

Gabriel er heldig. Han har en arrogant pappa som sier: «Mannen er en idiot. Ikke bry deg om ham.» Men arroganse er dessverre mindre utbredt enn den burde være, og det satt antakelig noen engstelige høst-nevrotikere og avla idiotisk frykt for asteroidene denne kvelden.

Vel. Nå er de beroliget. Dere får linke denne minibloggen.

arab ungdommen

Jøye meg. De ble faktisk slik de skulle bli

Forleden publiserte forskrekka forskere en velsigna undersøkelse som sa at ungdommen er lykkelig, ungdommen er fornøyd. Ungdommen liker foreldrene sine. Ungdommen liker skolen. Ungdommen liker hverandre. Ungdommen trener og jobber og koser seg. De drikker mindre. De slåss mindre.

Egentlig skal man ikke tro på noen undersøkelser, men det urovekkende ved denne var at det føltes som om den stemte. I så fall står vi endelig overfor et slags vendepunkt i vår politiske historie: Det nyttet. Det virket fader meg. Det ble slik de trodde.

Ungdommen vet ikke at Gerhardsen er den egentlige pappaen deres. Gerhardsen ble statsminister etter annen verdenskrig, og den har ungdommen heller ikke hørt om, for ungdommen er lykkelig, og lykke er å drite i fortida. Gerhardsen var opprinnelig en Arbeiderparti-statsminister, men egentlig er han alle statsministre i Norge de siste 68 åra, for egentlig er han en sosialdemokratisk norsk tilstand. Han startet den norske illusjonen.

Illusjonen var sånn: Hvis folk får trygge hjem, gode skoler, pålitelige jobber, mye penger og snille venner vil de bli lykkelige, og lykkelige mennesker plager de andre sjeldnere enn de ulykkelige gjør. Velstand og harmoni var grunnleggende bærebjelker i den sosialdemokratiske utopien. Norge hadde nok arva det meste fra kommunistene, men fordi vi alltid har vært et humoristisk og beskjedent folkeferd, ble spinngalne ideologier forvandla til søt menneskemakt. Norge er ikke et land for despoter. Norge er ikke et land for fanatikere. Norsk fundamentalisme er gode lecablokker og et skikkelig lag med Glava.

Etter den andre verdenskrigen som jeg syns vi skal kalle den dumme verdenskrigen, bestemte norske hverdagsfolk seg for at i framtida skal nordmenn være lykkelige. For at de skal bli det, må vi behandle dem pent.

Vel. Hele tida fantes det sånne Rasmus Hansson-folk som løp rundt og maste om materialisme og sløsing og for lite bark i kneippen. Men ingen hørte på dem. Og da Norge ble et velstående land, smilte alle fornøyd som gode Andeby-borgere skal og tok i mot rikdom med glede. Hanssonene jamra slik hanssoner skal, men nordmenn klarte å justere sin protestantisme og slutta å tro på elendigheten og savnet som karakterskapende livsdyder. Vi klarte å tro på det ene lykksalige: Den som har det godt, blir god.

Jeg tror ikke jeg tilhører en generasjon som ble perfekt, men vi var OK.

Den neste ble utrolig.

arab ungdommen detalj

De som kan kalles ungdommen i dag, er mer enn OK. De sier rett ut at de liker autoriteter, de liker foreldrene sine sjøl om foreldrene forsøkte å bli sånne folk som det går an å like. Det er et sosiologisk mirakel og en politisk sensasjon. Noe har virka. Noe som egentlig oppsto som en syttendemaitale uten ironi og brodd, ble til virkelighet. Alle vet at det skulle blitt arrogante, bortskjemte unger av dem, de skulle blitt sånne ekle barn som Roald Dahl diktet om fordi han var brite og følgelig hatet verden. Ungdommen skulle ha stemt Høyre og vært egoistiske.

Vel. De stemmer tydeligvis Høyre. Så er det vel det som er riktig for lykkelige mennesker, og kanskje blir de enda lykkeligere av det. Kanskje har raddisene overflødiggjort seg sjøl ved at de klarte å skape en idealverden, og nå overtar de lekende og de lystige. Det er en ny tanke, og mange gamle menn og kvinner vil trenge tid på å fordøye den gamle Stones-regelen om at du ikke alltid kan få det du vil ha, men hvis du prøver, får du det du trenger.

Jeg vet at ironien lurer bak neste undersøkelse. Jeg vet at det ikke er lett å ta motet fra dystopikerne. Men i mitt hode har de tapt. Dette går bra. Det var ikke bare mine unger som ble perfekte. De andres gjorde det og. Dette nyter jeg. Dette tror jeg på. Og om irriterte hanssoner i neste uke sier at ungdommen er ensom, frustrert, redd og egosentrisk, så tror jeg ikke på det.

Du skal tro på det gode. Du skal lære av de velsigna kristne at de opphevde Helvete og avlyste den evige pine. Det er bra her. Vi gjorde det sjøl. Vi kan være stolte og fornøyde.

Sola står opp, og jeg er drita forkjøla.

Begge deler kjennes veldig bra.

miniblogg smygerne

Miniblogg om smygerne

I denne endringenes overstadighet da buswayen til Forus kanskje blir bytta ut med sandvolley, snøscooterbane og skater-fortau, er det lett å få for seg at vi fortjener den verden vi har for vi valgte politikerne som bestemmer det.

Noen utvalgte ting tyder på at det ikke er sånn.

Som om jeg var en ny, men frisk Kafka, som om jeg var en Orwell eller en edru Huxley skal jeg nå fortelle om tingenes sammenheng. Bær over med det. Ikke glem at jeg er på deres side. Jeg vil virkelig at dere skal kunne handle vodka til taxfree-priser i den døgnåpne barnehagen klokka tre om natta. Jeg vil virkelig at alle skal være nakne i russetoget og at bacon skal bli sunt igjen.

Men det er nødvendig å snakke om smygerne.

For noen år siden da jeg jobbet i Aftenbladet ble virkelighetsopplevelsen min rammet av et slags infarkt. Erkjennelsens porter virket stengte, alt stanset. Årsaken var meldingen fra fylkesmannens avdeling for fantasy-filosoferinger og Miljøverndepartementets avdeling for ha en tom kasse over hodet når du tenker. Der sto det at Ikea ikke kunne bygge på Forus-tomta Ground Zero fordi den lå for langt fra bybanetraseen. Dette var før bybane-planene ble en skandale, og i Stavanger og resten av Aftenbladet var alle tilhengere av bybanen. 

miniblogg smygerne detalj

Men på Ikea hadde ingen noensinne vært. På tross av at den gigantiske parkeringsplassen til innrednings-populistene er den eneste som også er full om morgenen første juledag, hadde ingen besøkt Ikea. Sjøl om Ikea er det eneste varehuset som kommer til å være fullt klokka kvart over midnatt også i påsken, hadde ingen vært på Ikea. En møbelbutikk er et sted der folk med unødvendige endringsbehov kjøper digre pakker med umbraco-nøkler i. Og jeg mener: Virkelig digre pakker. Når vanlige sedan-mennesker skal handle på Ikea, ringer de til han lastebil-slektningen som aldri blir bedt i bursdager fordi han ler som et esel. «Du kan’kje…».

På arbeidsplassen min gikk jeg amok. Jeg skreik og vifta med armene. Noen trodde antakelig at jeg hadde sett en fransk film om utroskap og arabiske innvandrere i Marseille, men andre fikk nok med seg at jeg forsøkte å si at ingen tar bybane til Ikea for å handle møbler.

Jeg sa: “Still dere utenfor i to timer og se hvor mange som kommer ut med varene i jakkelommen! Ikea er magisk. Til og med kvinnelige bibliotekarer og førskolelærere handler trillebårhjul og flatpakka skrivebordssovesofaer når de blir fanga av Ikea.»

Ingen hørte på meg, for de var kommunister og hadde lært på kommunistskolen at du aldri skal si noe som kan favorisere Fremskrittspartiet.

Vedtaket ble opprettholdt. Ingen sa aprilsnarr. Ingen sto fram og lo seg i hjel. I stedet åpnet man noe som kalles Tjensvollkrysset. Det er kanskje ikke så interessant for lesere i Oslo, men planleggerne sa at Tjensvollkrysset var konstruert for at trafikken skulle gå tregt. Et sted i det man kaller prosessen hadde en eller flere bestemt at trafikken på områdets problemvei skulle gå enda seinere.

Ordføreren ville ikke åpne Tjensvollkrysset. Kanskje hadde han ikke tid. Kanskje var han rett og slett en kul gutt som blir sur når ting er idiotiske.

Nå skal jeg snart bli ferdig med denne klaginga. Men jeg må ha med at det for få dager siden ble lagt fram en trafikkplan for Forus. Det er ikke så interessant for leserne i Oslo og Bergen, men det vittige for alle tenkende mennesker var at Ikea med førstejuledagsrushet ble tildelt færre parkeringsplasser. I stedet fikk møbelbutikken plass til 800 eller sju tusen sykler.

Denne gang var det noen som lo. Omsider oppdaget Rogaland at det finnes humor også når menn ikke er kledd i kvinneundertøy.

Men det interessante er, og dette gjelder også lesene i Oslo, Bergen og Trondheim, hvem er de som bestemmer sånt?

Det politiske systemet har nemlig en stygg svakhet. Du kan ikke stemme på at ingen noensinne skal foreslå at folk skal bruke rullebrett hvis de vil til Sola flyplass. Det er ikke sånn politikk virker. Politikk virker sånn at fremheva personligheter erklærer at fra nå av skal alle sykehusene i Norge være både lønnsomme, hurtige, ufeilbarlige og snille. Det er politikk. Fra 2020 skal alle i Norge ha billige hus. Det er politikk.

Men bestemmelsen om at Ikea-handlerne i Stavanger og Sandnes skal ta bybane fra Domkirken for å kjøpe møbler, den kommer fra et underlig, usynlig myrsted der smygerne sitter. Ingen vet egentlig hvem de er. Smygerne gjemmer seg i dype saksbehandler-huler. De flytter årsakssammenhenger med binders og prioritetsstempel, de arrangerer intensjonsmøter og lager strategi-utforminger, de skyfler gjørme over seg og har egentlig ikke bestemt noe.

For lenge siden hadde søstera mi og jeg alle slags møter med sosiale tjenester og geriatriske tilbud om mor våres, og jeg skal ikke rippe opp i det, for vi traff alvorlige og snille folk. Men lederen for en av tjenestene grein og sa at «dette må dere ta opp med politikerne i Stavanger, for de har bestemt at vi ikke skal ha råd til .. osv».

Det låt i og for seg naturlig. Men jeg forsøkte å se for meg politikerne i Stavanger, og jeg fikk det ikke til å stemme at de hadde bestemt noe så teit som at det ikke skulle være hjemmetilbud for sjuke åttifireåringer eller hva hun var. Søstera mi og jeg satt antakelig og egentlig i et slags Tjensvoll-kryss, vi satt på en Ikea-parkeringsplass med sju tusen tomme sykkelparkeringsplasser. De egentlige bestemmelsene hadde ikke skjedd i bystyret, for det er en diskusjonsklubb for samfunnsengasjerte som ikke liker å bli motsagt. Ett eller annet sted i omsynsavhengighets-biotopen hadde noen sagt at fru Abrahamsen får til helsike klare seg sjøl inntil forutsetning 22 a faller sammen med kriteriet Skyld på Gerhardsen, men de sa det aldri. De smøyg det fram. De smygte fornuften, og det betyr at man går under den og rundt den og forbi den uten å høre latteren fra alle de som smygerne egentlig tok stemmene fra, for det var ikke sånn vi ville ha det. 

Vi var smyger-ofre.

Smygerne er de egentlig nøytrale skygge-vesnene som tolker signalene. De har ikke smyger-utdannelse. De er sannsynligvis bare født i arkivstøv og har grodd som hybelkaniner i det grå byråkratiets ville inne-jungel. Vi vet ikke mye om dem, men vi vet at de antakelig arrangerer møter, og etter møtene går de til et sted som er skjerma for latter, og der bestemmer de sånne ting som at rogalendinger skal sykle til Ikea for å handle ny sofagruppe. De har bare tolket signalene. Signalene er oss.

Og det er det nifse. Vi er det støv som smygere spiser, for vi omgir oss stadig med svermeriske forestillinger om et Shangri La der folk spiser brunosten to ganger og liker at det regner. Vi syns det er koselig å si flotte ting om en verden vi egentlig ikke vil ha den dagen vi står der i november-yr og ikke kan kjøre til barnehagen fordi bilnummeret slutter på 12. Vi sier så mye som vi egentlig ikke mener. Men smygerne ernærer seg av sånt. Og en uskjønn dag har de bestemt at det skal vær regn over alt alltid, og gul ost er tatt vekk fra varehus-kassene sånn at ikke unger skal se den. 

Tenk på det. Det er mye verre enn du tror.

arab høsten

Æææh .. høsten er.. æh døden

Som et eksempel på tematisk nødrett skal jeg nå skrive om høsten. Om høsten skrev jeg hvert år så lenge jeg jobba i Aftenbladet, men jeg fikk lønn sjøl om jeg visste at jeg oppsummerte ekstremt teite sesong-ting.

Nå må jeg dessverre skildre høsten igjen. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg risikerte å skrive om Erna Solbergs regjeringsforhandlinger fram til neste grillsesong. Jeg herja riktignok også med Stoltenberg og Halvorsen i åtte år, men det føltes aldri som å slå handikappa. Jeg tror ikke jeg orker skrive mer om regjeringsforeningen. Det føles både fantasiløst og ondt.

Jeg hadde egentlig også tenkt å skrive et forsvar for kristendoms-undervisning i skolen ettersom det var kanskje det viktigste faget jeg hadde, og det som isolert sett har betydd mest for utviklinga av språket mitt.

Men ting kom i veien der og. Dermed ble det høsten. Prøv å si noe nytt om høsten.

Fredag kom forløsningsregnet, fredag kom de tungsindige rundkjøringskøene i det pensjonist-okkuperte parkeringsanlegget til Madla Handelslag, fredag føltes ikke været som et midlertidig opphold i sommeren. Det var høst. Da hadde jeg sittet i to uker og sett på et nesten prangende solskinn og kalt det for høst, sjøl om det vennlige været bare var en paradoksalt tynnkledd sommer som slepte seg smilende ut av manesjen. En full mann i nattverden. Jeg har en gang sett en fordrukken harry bli slept ut av en strippeklubb i Nice (ja, det var pinlig & fælt der, og jeg ble så vaksinert at jeg i årene etter har lukket øynene hvis kvinner tar av seg kåpa), og han smilte sånn som sommeren gjorde de siste to ukene før den omsider forsvant.

arab høsten detalj

Det forferdelige med høsten er at den allerede som ungdom ble utbrukt. Folk som meg har dikta allverdens usannsynlige egenskaper inn i en ganske deprimerende årstid, og den er blitt sensuelt hyllet for en naturskjønnhet som egentlig er en form for nekrofili. Ingen folk ville ha stilt seg opp ved krematoriet fordi det røk så vakkert av pipa. Men høsten beundrer de, med Stockholm-syndromets nevrotiske avhengighets-følsomhet. Sannheten er at Døden er et urettferdig påfunn, og høstens er dens viktigste hjelper.

Jeg kan huske at jeg som 24-åring satt på jobb i Porsgrunns Dagblad (og i Porsgrunn var høstene som hammerslag mot mellomgolvet) og så på at fluer døde på de høstkalde vinduene. Det må ha vært den store fluedagen, for de seilte plutselig hjelpeløst langs det svarte glasset og ble liggende i vinduskarmen med ubehjelpelig viftende bein og veike vinger. Så døde de. Det skremte vettet av meg, for jeg fikk en bestyrta forestilling om at jeg så et vardøger, et helt unødvendig varsel om naturens ubønnhørlige dødsdans med det smilende livet. Du tror du har det fint? Ser du den sevjetømte bjørka som står og henger der borte hvor tulipanene pleide å være? Den kan nesten ikke puste. Klorofyllet faller ut. Den bjørka har det som en langt kommet kols-pasient, og den vet at den skal dø. Noen kuldedopa optimistvepser har sagt at den skal gjenoppstå til våren. Det driter bjørka i. Det er med ny sevje, det vil si en annen sjel. Trevirket er det samme, men ikke personligheten. Vinterbjørka er en sarkofag. Ingen liker sarkofag.

Østlendinger er modige mennesker. De sier rett ut at de liker regn. Jeg skvetter hver gang, for de må ikke si sånt. Her ved Nordsjøens gretne kanter regner det fra oktober til mai, og hvis vi som bor her skulle ta mot til oss og fortelle hva vi egentlig syns om det, ville det bli som et selvmordsbrev. «Jeg hater dette været. Det utgjør riktignok halve livet mitt. Men jeg hater det. Takk for alt.» Regnet er aldeles ikke en venn, og barna kommer ikke med regnbuen, Nilsen. Regnet er en forløper for det absolutte mørket. Fra oktober til mai er vi overlatt EU-fascistenes appelsingule sparepærer, og hvis du syns du ser et lysblaff i hvert fall midt på dagen, må du regne med at det er hjerneslag.

De som har spilt pc-spillet Minecraft, vil legge merke til at ingen går ut når det regner. De ville ikke blitt våte i Minecraft, og regnet har verken innflytelse på folk eller dyr, men man hører det. Lyden av regn setter spillerne ut, og de flykter ned i gruvene eller tyr til spillcheats t/Toggledownfall. Jeg lurte først på hva grunnen var, men oppdaget etter hvert at vi har en arketypisk, det vil si nedarva, skrekk for lyden av regn. Vi er som meitemark som rømmer, bare at vi rømmer inn et sted og forsøker å glemme det vi ennå hører.

Det er ikke noe som heter høstkos. Det er asyl. Høsten gjør oss hjemløse. Vi forsøker å flykte til eufemismer og illusjoner slik vi gjør når vi nettopp har vært i begravelse. Vi griper til et intervju med Per Fugelli der det står at du skal favne døden smilende, men egentlig skulle vi alvorlig ønske at bensinstasjonene solgte tungt brennevin til Kroatia-priser.

Forleden morgen oppdaga jeg at det ikke kommer til å være lyst om morgenen før langt uti april. Det arrogante forholdet jeg har til søvn, fikk en knekk. Mørket er et enerverende fravær av håp. Om kvelden kan du se stjernene, som er en sesongavhengig påminnelse om at Universet er så ubegripelig digert og så demonisk tomt at ingen ville ha hørt aftenbønnen din om du skreik den ut på Youtube. What does the fox say, what does the fox say?

Høsten er ikke for følsomme mennesker. Den er ikke for avholdsfolk. Den er ikke for de som kan føle naturens nærvær, og den er ikke for nevrotikere som tror de kan se tegn i den grønne teen. Høsten er en transport-etappe mot den sterkt overvurderte vinteren, da folk med altfor mye penger påstår at de liker den unaturlige kulden som ville tatt livet av deg om du lå stille i én time. Høsten er et seint tog mot vår. Våren er som valium med koffein. Det er den hele livet handler om. Den og starten på sommeren. Resten er en øvelse i å tåle påkjenninger.

Høsten er noe dritt. Ikke oppmuntre den.

Etter nærmere ettertanke burde jeg heller ha skrevet om regjeringsforhandlerne og kristendoms-undervisningen i skolen.

miniblogg adrenalin love

Miniblogg: Adrenalin love

For de alvorlige: Dette er en satirisk fantasi. Tegningen er ikke av Muhammed. All likhet med eksisterende personer er tilfeldig, men tilsikta. Det er ingen grunn til å skrive kronikker i Aftenposten som forlanger begrensninger av ytringsfriheten, og det er ingen grunn til å skylde på Facebook.

Til saken.

Allerede tirsdag sa en tillitsvalgt i Kristelig Folkeparti at han aldri før hadde opplevd forhandlinger som ikke slapp ut noen lekkasjer. Og hans referanse kan godt være den gang Moses sonderte med Gud hva som egentlig skulle stå i de sju bud, som etter hvert økte til sytten fordi Moses trengte noe han kunne si at ikke var så nøye. Den gang slapp det ut en lekkasje om budet som forbyr pumping av olje fra hav.

Det budet er ikke så nøye.

Tausheten fra Solberg-stua var unaturlig, og det finnes en grunn. Fraværet av forhandlingsrykter skyldes at det faktisk ikke skjedde noe de fjorten dagene.

Det er ganske logisk. Først kom forhandlerne fra de fire partiene fram til Nydalen, og allerede før Erna hadde fått av seg den blå valgkamp-jakken (“eg er så lei den uniformen”) lo alle overstadig oppgitt, og Trine Skei Grande satte et sukkertøy i halsen og måtte hjelpes ut på dametoalettet av Siv Jensen. Slik startet et varig vennskap.

Da de hadde ledd lenge nok, kom krampelatteren, og den varte også en stund.

Erna Solberg kikket omsider tårevått opp fra ipadskjermen med Candy Crush og hikstet: «Herregud, hva gjør vi nå? Alle vet jo at vi er ulikere enn jøder og palestinere». Da tok Hareide på seg den mørke stemmen som han lærte som barn av Kjell Magne Bondevik, og klaget «du vet du lovet at det ikke skulle bli banning, Erna», og så lo han sånn at Skei Grande og Jensen kom inn fra dametoalettet og fniste «fortell fortell».

Da fortalte Erna med rennende øyne: «Vi har lovet «folket» at vi skal danne regjering, men egentlig ville vi ikke bli enige om når bussen går en gang. Dette blir en katastrofe.»

Hareide fikk tilbake stemmen sånn noenlunde, og nå hermet han etter biskop Kvarme: «Det kan i en vanskelig tid virke som en god idé med sten. Og saks og papir.» Da lo Siv Jensen så rått at Erna Solberg måtte følge henne ut på dametoalettet, og sånn oppsto et varig vennskap.

Men Hareide ga seg ikke: «Me har berre nåken få vanskelege områder,» sa han, og herfra refererer jeg på normalnorsk for ikke å ødelegge ortografien: «Dersom vi kommer med noe som likner løsninger på de få sexy tingene, vil ingen spørre om hva vi ellers er enige om. Og problemene avgjør vi med sten. Og saks og papir.»

miniblogg adrenalin love detalj

Erna fant fram St.Hallvard-flaska som hun fikk av mannen til jul, og delte rundt sammen med gammeldagse Kongen av Danmark-drops som hun pleide å oppbevare i skuffen under vhs-spilleren. Alle tenkte lenge og blunket til hverandre. Hareide spurte om det var alkohol i likøren, og Erna svarte nei. Etterpå lo hun sjøl så rått at Hareide fulgte henne ut på dametoalettet, og der lo også han så voldsomt at Erna måtte følge ham inn på herretoalettet og sånn startet et varig vennskap.

Så avgjorde de felt for felt. Med danskekonger i munnen utprøvde de en uslåelig firerbande-versjon av stein, saks og papir. Slik kom de til det litt pussige resultatet at det ikke blir oljeboring i Vesterålen og Lofoten før Sarpsborg vinner Tippeligaen. De kom fram til at det bare karakteren Godt skal brukes i barneskolen og at motorveier skal ha to kjøreretninger og kalles for Herr Hansen.

Det som tok tid var asylbarna. De fire blide vennene slo stein, saks og papir gjennom hele lista med barn, og etter hvert var det faktisk nokså mange som kan få lov å søke om å få bli i Norge. Men det tok to timer, og noen ble litt lei seg.

«Og hva gjør vi nå?» spurte Siv Jensen. «Vi kan ikke komme ut enige etter én dag.» Det var alle samde om, så de tilbrakte ukene med kortspill, god mat, lange TV-serier og et rikt sosialt samvær.

Det var Hareide som i overstadig lykke kom på ideen at ikke alle trengte sitte i regjering, for i staden kunne man opprette en Forening til Regjeringens Bevarelse der alle fikk medlemskap og svor lojalitet i en enkel vigsel som St.Hallvard forrettet. Det var også Hareide som introduserte fire terningers yatzy, en skøyerstrek som har reddet mangt et langdrygt utdrikningslag på Bømlo.

Alt dette er egentlig bare sånt som nordmenn opplever når det regner på hyttetur eller når de sitter i campingvogna og forsøker å komme seg etter coli-fredagen. Men det finnes en dypere psykologisk grunn til den åpenbare lykken som de fire partilederne viste da de omsider la fram resultatene av gamblinga for pressen.

De fleste kjenner Stockholm-syndromet som brukes om mennesker som i forsvar forelsker deg i de som har makt til å ødelegge livet deres. Mindre kjent er adrenalin love. Den er sånn: Når folk presses sammen i ekstreme stress-situasjoner, utvikler kroppen adrenalin. Hjernen misoppfatter adrenalinen som forelskelses-hormoner. Ut av alvorlige felles påkjenninger kommer det alltid mennesker som liker hverandre mistenkelig godt. Det er adrenalin love.

Da de fire partilederne møtte til pressekonferanse i Stortinget mandag, var de ikke bare litt fjollete i humøret. Alle understreket at de følte så sterkt for de andre politikerne at man skulle tro de kom fra dansegolvet på Danmarks-ferja. Det var litt som å være til stede i den postkoitale begeistringen til nyspretta jomfru. Adrenalin love.

For journalister er alt dette nyttig å vite. Det er nemlig fremdeles sånn her i verden at hvis det faktisk skjer noe, vil det alltid slippe ut informasjon. Hvis ingenting kommer ut av lukka rom, betyr det at ingenting fantes der inne. Bortsett fra bordtennis, Vri Åtteren, Wii-turneringer og mimelek.

Moses og Gud fant på prinsippet om alle tings utetthet. “Hemmelighold fører til mistenksomhet,” sa Gud. “Ok da,” svarte Moses. “Så det betyr at du tar den telefonen til Dagbladet hvis ingen andre gjør det?” “Ja,” svarte Gud. “Eller til noen andre.” “Å, din luring,” sa Moses.