Månedlige arkiver: september 2013

arab lørdag 28.09 nydalen

Intet nytt fra Nydalen

Noen ganger tviler jeg på hukommelsen min. Jeg vet at minnet er selektivt etter et infløkt, idealistisk system. Det er enkelt og forræderisk: Verden var tidligere slik den burde være, men verden er blitt sånn som den aldri burde blitt.

Denne risikable sjølinnsikten har en grunn. Jeg har det sånn at jeg husker fortida som et sted der pågående journalister var i stand til å snike ut nyheter fra stengtere steder enn hva den bolta og hengelåste Perleporten antakelig er for rorbubannere, svinekjøttspisere, pilates-kikkere og de fire som alltid står utenfor og røyker. Ikke er det lenge siden heller. Da Wikileaks overtok den rollen som Bernstein og Woodward hadde før, var det ikke fordi Assanges folk møtte opp på alle pressekonferansene og stilte høflige spørsmål. Det var fordi journalistikkens vesen er rampete og uhøflig og illojalt.  I den utroverdige hukommelsen min om 2002 hadde ikke journalister lov til å inngå avtaler om sperrefrister en gang. Og en gang før det var det sånn at hvis regjeringer eller partifolk kom sammen bak vatikanisk lukkede dører og kors på halsen og jeg blir ikke fylkesmann hvis jeg røper én eneste ting, da satt avisleserne og ventet på at Dagbladet skulle fortelle hva Gro sa til Thorbjørn på dametoalettet allerede den første dag.

Da jeg jobba i nyhetsavdelinga til VG som en forskremt guttunge fra Stavanger med tynne armer og svak dialekt, da fantes det bare ett viktig prinsipp: “Den saken skal vi ha,” sa Sigmund på en litt innadvendt, men svært tydelig måte hvis jeg antydet at  mannen med kvelerslange i ventilasjonsluka ikke ville snakke med meg. “Gå ut igjen, og kom ikke tilbake før du har saken.” Jeg var verdens mest patetisk ærlige ungdom, på tross av at far min lurte malermester Sørensen til å stjele et tre på torget på lille julaften rundt 1959. Men en nyhet er en nyhet, og jeg lærte meg at noen ganger må også de forknytte fra Stavanger stjele og lyve og gjøre innbrudd. Så da gjorde jeg det. Og når jeg sa til Sigmund at folk hadde klaga på meg i telefonen og én hedmarking løp etter meg med øks, svarte han over nesten svart glimtende brilleglass: “Når du er en gangster, får du venne deg til at folk kaller deg en gangster”. 

Jeg var aldeles ikke noen gangster. Men sånn som jeg husker det, jobbet jeg på et sted som like gjerne kunne ha starta med import av bjørkeved hvis journalistene satte seg til og venta på at nyhetene skulle komme dettende inn. 

Forestillingene om mediers kompromissløse evne til å finne ut hva som skjer, førte til at jeg satte meg til og ventet da den sammenraska gjengen av tilfeldige Ap-motstandere inntok Nydalen for å forsøke å finne fram til en fellesmåte å styre Norge på. Det var frihetsskeptikerne fra Kristelig Folkeparti, det var de grønne syttendemaitalerne fra Venstre, det var Høyre-folk som egentlig bare interesserte seg for formueskatten og det var altså Fremskrittspartiet, som er så kjent for å vandre alle andre stier enn de politisk korrekte at Franco-motstanderne i utlandet har reagert. 

Aldri har utlandet reagert på Venstre. Aldri har en eneste KrF-er markert seg som en så militant ultralyd-aksjonist at utenlandske kommentatorer har satt fra seg ølglasset i pressepuben. Høyre vet jeg ikke noe om, for før dette valget hadde jeg egentlig glemt at de fantes. Å forestille seg raseri-erotikerne i Frp sammen med den litt sarte virkelighets-fornekteren Skei Grande ga nyhets-ventinga ekstra spenning.

arab lørdag 28

Jeg har aldri sett Farmen eller Paradise Hotel eller 37,5 grader nord, men såpass har jeg skjønt at de sosiale påkjenningene som ligger inn-regissert i sånne serier må være fredelige som barnløse førstejuledager mot gnisningene i den gjengen som møtte opp i i Nydalen, stedet med ukas mest paradoksale navn. De så da også ut som om de nettopp hadde fått beskjed om at de skulle dele celle med Joshua French. I Kongo. Knut Arild Hareide hadde ikke bare kroppsholdningen til en mann som hadde ammet hele natta, han så ut som en mann som hadde ammet og tørket spy hele natta mens kona danset med naboen fra Argentina. Trine Skei Grande har lidd mye vondt på grunn av Stoltenbergs asylpolitikk, så vi har vennet oss til at hun virker litt distré og litt medtatt. Men den distraherte dama som møtte politiske meningsmotstandere til tvangs-ekteskap i Nydalen, må minst ha verket av tannrotbetennelse med spredning til lillehjernen.

Bare Siv Jensen så begeistret ut. Men det var muligens for at hun slapp å motta plutselige lykkønskninger fra Skien kretsfengsel. Dessuten hadde Frp ingenting å tape. Ramlet de ut av regjering, ville partiet beholde velgerne sine. Ble de med i regjering, ville de i hvert fall ha det moro i fire år og en god pensjon i alderdommen.

Erna Solberg vet jeg ikke riktig, for hun er fra Bergen og er sånn som bergensere er alltid. 

Man skulle tro at denne situasjonen var så svanger med drama at TV2 Nyhetene ville innkalle en astrolog for å forutsi hva som kunne skje. Man skulle tro at journalistene ville hyre leppeleser-akrobater til å ligge på takene, at kroppsspråk-tolkene fikk høysesong og oppgangstider, at garbagistene fikk sin renessanse, at politiske kommentatorer ringte til de politikerne de pleier å skryte av og ba dem med på nattklubb.

Jeg satt der og ventet på resultatene fra dette arbeidet. Nei. Det eneste som skjedde, var at Skei Grande kjeftet på de journalistene som stilte spørsmål og truet med å sende dem hjem til foreldrene. 

Hver eneste dag møtte hele norsk presse fram og gjenga det som ble sagt på pressekonferanser. Pressekonferanser er journalistikkens kryptonitt. De dreper superheltene og gir skurkene alburom og fred og ufyselig fordragelighet. De uthuler medie-forskjellene og overlater seere og lesere til alle slags ekspert-kommentatorer som utbroderer felles-stoff for å kamuflere kjedsomheten. Men en pressekonferanse er nok et fint sted for en journalist som nettopp ble omgjort til iphone-fotograf og begynte å bekymre seg mer for lyset enn for nyhetene. 

Fredag morgen tenkte jeg resignert: Dette har TV-seriene gjort med folk. De oppfatter dramaer i sesonger. Vi er nå inne i sprik-partienes sonderings-sesong, og det er godt mulig at den egentlig vil vare til etter jul, for når partilederne er ferdige med å diskutere om de skal samarbeide, må de gjennom samme kontaktsvake diskusjonene for å finne ut hva de regjeringen egentlig mener i hver enkelt sak. «Ja, men Siv, du sa i Nydarn at assylbarn som kan søng førsteverset av «Ja, vi elsker» og veit hva mora til Knerten heter, ska få bli i Norge.» Og vi kommer til å sitte der. Og vi kommer til å vente på neste presse-konferanse mens Jens Stoltenberg reiser rundt i verden og blir tiljubla som en karismatisk intellektuell. 

Det er noe helt feil her.

Det er både sånn at partier som har lengta i åtte år etter å samarbeide om den Norges-visjonen de påstår de deler, de burde ha jubla seg til sonderingsbordet og vært blide og opplagte uten sukkertøy. De burde ikke ha sett ut som en kollektiv begravelse på statens bekostning. De burde ikke ha sett ut som ofre. Og mediene rundt dem burde ikke vært så bekymra for aktørenes helse og velferd at de bare lot dem få sitte i fred i en slags beskytta politisk nasjonalpark for ikke helt flinke dyr. Det er som om pressen av medlidenhet skriver og snakker om det håpløse regjeringsprosjektet slik Lillesandpostens utsendte omtaler Makrellforbundets Avholdsforenings barneteater. Alle er flinke. Alt er helt fint. 

Ineffektivitet var et fortjent hovedpoeng da Stoltenberg-regimets styringsevne ble slakta og begravd av Gjørv og de. Bare forestill dere hva vi nå har i vente. Fire partier med helt forskjellige livssyn og ideologier skal bli enige om fargen på stengslene i Grubbegata. En gang i 2024. Hvis de sitter så lenge. Men de kommer sikkert til å bruke like lang tid på å gå av.

span style=»font-size: small;»

miniblogg grand prix

Miniblogg: La Frank bestemme alt!

Mandag, tror jeg det var, utstedte Den Samlende Europeiske Melodikommisjonen, tror jeg det var, at det skal bli slutt på nabostemminga under den europeiske melodikonkurransen som vi i Norge kaller MGP. Jeg vil gå ut fra at meldingen kom som et sjokk på innbyggerne i en rekke europeiske land. De ante ikke at de stemte på naboen. Ingen gjør jo det.

Det finnes nesten ingen naboland i Europa som liker hverandre. De fleste og mest suspekte statene på Balkan har vært i krig med hverandre for ganske kort tid siden, og de husker det godt. Russland har undertrykt alle de baltiske statene samt Hviterussland og Ukraina. Irene hater engelskmennene så mye at de ikke en gang unner dem det dritstygge lille landstykket Ulster. Skottene melder seg ut av Storbritannia fordi de er lei av Cliff Richard. Tyskland hater Frankrike fordi Frankrike finnes, og Frankrike hater Tyskland fordi den renoverte østtysker Angela Merkel finnes. Svensker hater nordmenn, nordmenn hater svensker og misliker dansker, som på sin side misliker svensker og aksepterer nordmenn på samme måte som afrikanere trives med apene sine. Finner hater russere og svensker, men de kjenner ingen nordmenn og stemmer i hvert fall ikke på dem. Stemmer Belgia på Nederland? No way.

Så hvorfor får Belgia alltid mange stemmer fra Nederland?

Svaret er så enkelt at det nesten gjør litt vondtgodt. I Nederland bor det en hekkans bråte belgiere. Og omvendt. Det er ikke lov for folk i Norge å stemme på Norge, men det er lov for 50.000 polakker i Norge å stemme på Polen.

I gamle dager var stemmesystemet rettferdig. Folk fikk ikke stemme i det hele tatt, for ingen hadde telefon, og voksne mennesker med selvironi sendte postkort til Ønskekonserten. De som stemte i GrangPri var innkalte musikk-eksperter med så voldsom integritet at de ikke gikk ut av huset på syttende mai fordi de kunne risikere å høre et musikkorps som de ikke burde ha en mening om.

miniblogg grand prix detalj

Slik vant bare de fortjente.

Hvis norske juryer mot alle odds stemte på svenskene, var det med bitterhet og beklagelse, men de var saklige bedømmere, og de kunne ikke la det være.

Det er med andre ord migrasjonene som har ødelagt Grand Prix. Øst-europeere slenger rundt i Europa som blakke inter-railere, og engelskmennene i Irland stemmer på sin opprinnelses-nasjon bak nedtrukne blendings-gardiner og med falsk skjegg. Så lenge land lekker, vil Melodi Grand Prix være bare tull. Av den grunn finnes bare to mulige åtgjerder. Grensene stenges. Polakker og litauere sendes hjem og blir erstatta av arabere og asiater, for de er ikke med i Grand Prix. Tyrkere i Tyskland kan ikke sendes hjem, men de må avgi løfter om bare å stemme på artister med blondt hår og blå øyne.

Den andre muligheten er at man går helt over til ekspert-stemmer. Folk kan gjerne få stemme på sms, men bare for at en helt uvedkommende Folkets Favoritt skal bli valgt og få en helg i Euro-Disney i Paris og gratis kveikeved fram til 2020. Ekspertene bør ikke komme fra Europa, for da kan de ha naboer eller preferanser. De bør ha synlig musikk-kompetanse og stygge klær, men tilhøre så små kulturgrupper at de ikke aner hvem Sandy Shaw er, og bare stemmer etter matematiske kriterier som gjorde Bach berømt. Men de bør ikke ha hørt om Bach.

Ekspertene bør være blinde og bipolare, og de må ikke ha seksualdrift. Da begynner det å hjelpe seg. Vi får et Grand Prix der menn fra Spania vinner.

Prinsippene er egentlig fascinerende og fristende, for også ved stortingsvalg stemmer folk etter irrasjonelle kriterier. De rike stemmer Høyre, for Høyre tar vare på de rike og driter på de fattige. De fattige stemmer på Arbeiderpartiet hvis de ikke har bil og Frp hvis de har bil, de kristne stemmer Frp for å få noen å være sinte på og bøndene stemmer Senterpartiet fordi Liv Signe låter som en morgenstund i sauefjøset. Men politikk skal ikke være egosentrisk eller etnosentrisk. Den skal være idealistisk. Derfor bør stemmegivningen begrenses på samme måte som i Grand Prix. Sosialister bør ikke få lov til å stemme Arbeiderpartiet. Det er forbeholdt de som tjener mer enn fire millioner i året og har farga hår også i sommerferiene. Syklister kan ikke stemme SV. Det er grenseløst selvopptatt. Kristne kan velge mellom Rødt og Piratpartiet, mens de fattige får ikke lov å stemme i det hele tatt, for de har ingen ideologisk uavhengighet.

Det beste ville likevel ha vært at eksperter kom sammen i Nydalen eller et NRK-studio og avgjorde seg i mellom hvor mange representanter partiene skal ha i Stortinget. Igjen kan folket få stemme fram en Folkets Kandidat, som får drømmedag med Eli Hagens frisør i Spania eller Marit Bjørgen i seterbu, men vanlige mennesker med kjipe sko og bruningskrem i nattbordslkuffen kan ikke avgjøre hvem som skal styre Norge. Det handler tross alt om vårt renommé i utlandet.

På sikt vil det beste for oss alle være at Frank Aarebrot bestemmer aleine. Ingen kjenner norsk politikk så godt som Aarebrot, og ingen blir så irritert som Aarebrot når politikken dummer seg ut. La mannen avgjøre. Det kan høres ut som en spøk, men Norge ville helt sikkert blitt styrt mye bedre enn det som skjer etter de rotete valgene. 

Som erstatning for tapt stemmerett, kan folket få en ekstra fridag i mai og gratis plakater som viser at utlendinger besøker Prekestolen. Og så kan Aarebrot bestemme MGP-vinneren også. 

arab lørdag 21-09 resultat

Resultat er også et veldig stygt ord

Tidiligere i uka skrev jeg en miniblogg der jeg både ble inspirert av mediekjøret mot Fremskrittspartiet og den idiotiske ideen om å ta betalt på biblioteket. Siden det ikke går an å herje med Frp uten å se ut som verdens mest dustete skrikemåke i flokken, parodierte jeg sånne som meg. Jeg laga en overstadig satire. Jeg laga en hensynsløs sjølironi om hvordan jeg og de andre raddisene tenker. Sjølironi er risikabel, og denne førte faktisk til at noen oppfatta den overstadig vulgære teksten som et alvorlig ment forsøk på å drite ut Frp. Det er litt trist.

Min botsøvelse er å avstå fra humor fram til neste onsdag. Denne teksten er alvorlig ment. Eventuelle tilfeller av sjølironi er utilsikta.

I følge den poetiske (og fremdeles mest troverdige) framstillingen av Universets tilblivelse, skal Gud ha skapt jord og himmel på seks dager. Så hvilte han på den sjuende. Dette er vår paradoksale grunnoppfatning av tilblivelse. Du holder på ei ukes tid, og så er du ferdig. Men sånn er det ikke.

Skaperen fortsatte gudskjelov på den åttende dag. Ikke bare småflikka han på unøyaktigheter, men han fant bedre løsninger på ting, han lærte seg Pytagoras’ lov lenge før filosofen oppdaget den, han vimset ikke rundt i slåbrok som en skrivetrøtt forfatter, han startet hver eneste dag med økende intensitet og innsatsvilje. Da Skaperen kjente at trangen til utvikling var blitt så diger at den ville sprenge døgnet for en enslig mann, skapte han mennesket i sitt bilde.

Sånn ble vi egentlig til. Sånn skal vi egentlig være.

arab lørdag 21-09 resultat detalj

Jeg har før skrevet at karriere er det styggeste bannordet jeg vet, men det finnes et enda verre, og det er resultat. Grunnen er at resultat er det banaliserte evaluerings-grunnlaget for menneskers guddommelige fysiske og intellektuelle prosesser, det er en slags forbigåelse av tid og modning, det er en minimalisering av det fantastiske som skjer når Universets fremste skapning utvikler evnene sine og gradvis tilegner seg skjønnheten i tingenes natur.

Det er det vi kaller læring. Læring er foreløpighetens mirakel. Den slutter aldri. Den blir aldri til et resultat.

Hvis du er så heldig at du har en nyfødt bebi i huset, skal du følge med på miraklene som skjer foran øynene dine. Det er som å se jorden bli skapt om igjen. I det helt nye mennesket er lærings-impulsen så vanvittig sterk at den nesten virker fascistisk i sin egosentriske elitisme. Barnet pusher seg ubarmhjertig etter et system som er forhåndsprogrammert og instinkt-styrt. Det gjør ikke én tilfeldig ting. Det ytrer ikke én tilfeldig lyd. Dette er en Maschinenfestung, et kompromissløst prosjekt, og de naive foreldrene som tror at de skal lære en nyfødt noe, vil oppdage det egentlig selvfølgelige: Dette dyret vet hvor det skal, og det vet hvordan man skal oppføre seg for å komme dit. Gi det mat og kos med det.

Når barnet er ferdig med nyfødt-stadiet presenteres det for den store tragedien. Den har to navn. Det ene er prestasjon. Det andre er resultat. De onde tvillingene.

Det finnes selvsagt situasjoner da man trenger et resultat og får det. Hvis bilen din står stille fordi barnakkel-komponenten i sjablongskillersken i kardomen har brukket, da utfører du et arbeid som har et resultat: Feilen er reparert. Bilen går. Hvis du maler huset og alle veggene er blitt hvite, er det et resultat. Du er ferdig. Hvis du bruker en milliard på et renseprosjekt på Mongstad, skal det komme et resultat, og hvis du vansmekter i langvarige sonderinger bør du snart komme med noe konkret som ikke er gammal kommunesammenslåings-erotikk.

Men: Hvis du går i femte klasse og lærer deg matematikk, er du aldri ferdig, du har aldri et resultat og du kan aldri evalueres.

Læring kan aldri bli en prestasjon. Egentlig er læring sånn: Den dagen du kanskje dør, da kan du i ett eneste nanosekund oppsummere hvor langt du kom når det gjaldt å begripe praktisk geometri, og da kan du nokså trygt si: Lenger enn dette kommer jeg ikke. Det er forbanna synd, men sånn er døden. Akkurat når du trodde du begynte å få med deg Martin Bubers Jeg & Du-filosofi, blei du uopprettelig avbrutt.

De som ivrer for karakterer i skolen, tillater seg egentlig å dele opp livet til mennesker de ikke kjenner i bruddstykker, i kunstige, overfladisk betraktbare perioder. De innfører mini-døden. Du bomma på åtte ganger sju på normeringsprøven, så da er du sånn som dette, din idiot, og vurderingen av det regnestykket akkurat nå skal definere deg. Kanskje resten av livet. Like visjonsløse er de som vurderer skolenes resultater. En skole har aldri resultater. Den har modning og modning og læring og læring, og hva det ble til, må man vente til folks dødsleie med å finne ut. Ingen lærer de samme tingene på samme tid. Det er bare av praktiske grunner de befinner seg i samme klasse eller på samme klassetrinn. De har bare alder til felles, og folks hjerner velger forskjellig på samme alder.

Du er ikke dum hvis du ikke klarer å lære deg rettskrivning samtidig med at hodet ditt er opptatt med å utforme en sosial forstand. Du er smart. Du tar en ting av gangen. Du utvikler deg. Det viktige er at barnet skal utvikle seg, og da må ingen stanse det mange år før det er ferdig og si: Så det kunne du altså ikke!

Mange kommer ikke lenger enn der de var da evaluerings-torturen i skolen ramma dem. De fryser det ene øyeblikket hele sin selvfølgelige optimisme og tenker: Aldri mer. Jeg er ikke en sånn som kan dette. Verden er full av folk som tror at de ikke er sånn. De blei stansa av resultat-tenkning, og de ga opp.

Resultat-tenkning er overgrep.

Det er ganske lett å lære en hund at hvis den legger seg ned på ryggen og ruller rundt, så får den et kjøttbein. Problemet er at det har oppstått en dum hund som gjør unyttige ting av helt feil grunner. Den er blitt utsatt for det vi kan kalle en sosial perversjon.

Karakterer i skolen er en sosial perversjon. Dessuten er de ubrukelige. Gode karakterer er ofte en skjensel som rammer de folka som var altfor villige til å la seg integrere, la seg assimilere. Du kan risikere å oppdrette sjiraffer som graver grotter fordi reven gjør det. Feil folk finnes på viktige steder fordi man har gått etter karakterer, for karakterer forteller mest om tilpasning – og det er tilpasning vi har for mye av. Dumme hunder som legger seg ned for å få et bein. Karakter-samfunnet fører til at spennende jobber blir besatt av uspennende lojalister som ikke ville være i stand til å tenke utenfor den mye omtalte boksen om du sminka dem med klovnemunn og ga dem indianerhatt. Det finnes faktisk hundrevis av jobber som aldri ville ha blitt funnet opp om det ikke var for at vi trengte et sted å gjøre av myriadene av uinteressante tretti-åringer.

Du kan ikke lære deg å bli en god bilmekaniker i grunnskolen. Når du har mekka hundre biler sammen med en erfaren kollega kan du det. Du kan ikke bli atomfysiker i grunnskolen. Når du har brent fingrene dine tusen ganger sammen med et geni, kan du det. I skolen kan du bare nyte de fantastiske prosessene som kalles modning og utvikling og stole på de folka som har som jobb å hjelpe deg med det. Uten å si at du er en tulling hver fredag.

miniblogg biblioteket

Miniblogg: – Øvelse i fremtidig Frp-hets

Dette skal være en øvelse i fremtidig satire. Vi som egentlig ble født til jorden av en rød engel for å masse-produsere vittigheter om Fremskrittspartiet i regjering, må skynde oss nå, før Erna Svaberg (satire) sier at alt er over og hun vil forsøke å bli ordfører i Bergen.

Dessuten er vi mange som ikke vil at utlandet skal få et feil inntrykk av Norge. 12 av 19 utenlandske journalister, som alle mener at det er en skam at Franco styrer i Spania og som alle er motstandere av hva den greske juntaen har gjort med økonomien i Hellas, setter Frp i forbindelse med idioten fra 22. juli. Dersom utlandet får det for seg at det finnes rundt 16 prosent populistiske høyre-ekstremister i et land med bare fem millioner mennesker, kan vi risikere at antallet altfor store cruise-skip synker. Og vi kan risikere at Øst-Europa stemmer på oss i Grand Prix. Vi kan risikere at de ikke lenger lar oss få se Youtube-videoer av kattunger som slår ut med labbene. Vi kan risikere at de syns Thorbjørn Jagland snakker rart engelsk, og vi kan risikere at de ikke vil tilkalle helikopter for å komme seg hjem fra Prekestolen, som jeg ikke trenger stave Preikestolen lenger.

Det fremtidige regjeringspartiet Frp har ett eller annet sted nevnt at det kunne tenke seg egen-andel på biblioteket.

Det var en infam spøk. Alle Frps verste fiender elsker biblioteket. De låner ikke bøker der, men den lesekyndige faren deres gjorde. Hvis de høyre-ekstreme ønsket å finne en betent sosialist-blindtarm de kunne sette hælen i, så var biblioteket perfekt. Det er verre enn om du skulle sagt til en gammel-kommunist at det fantes homofile menn i Bolsjevik-balletten.

miniblogg biblioteket detalj

For satirens skyld skal jeg nå late som om jeg syns ideen med leide bibliotek-bøker er god. Det heter ironi, og ironi har ført til mye vondt, blant annet at det etter valget i år skal bli prylestraff for de som hetser tjukke kvinner. I det hele tatt, de som omtaler kvinner i ordelag som ikke finnes i Gibrans «Profeten», vil havne på VGNetts førsteside som web-TV: «Stavanger-mann omtalte kvinner. Se hva han sa. Her.»

For det burde finnes kommersielle muligheter i biblioteket. De første satiriske tingene som slår meg er alkohol og stripping. Og det finnes allerede en profetisk bok som heter «Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar».

Bluser er en gammeldags ting. Alle vet det. Det heter topp. Bluser ble båret før i tida av kvinner som signaliserte med hele pantyen sin at de aldeles ikke hadde tenkt å ta av hårnettet en gang. Hvis biblioteket kan få til en historie-stripp sammen med konsept-nevrotikerne i Kapittel, vil det åpne seg enorme muligheter: Frp-velgere som i dag må ty til internett med klissete fingre, kan drasse de to hundre kiloene sine opp steintrappene i kulturhuset og finne ut at her ligger et stilig bok-lokale, og hvis de putter det flunke nye bibliotek-kortet sitt der hvor blusen pleide å være, får de lov å ta med seg hjem Hitlers «Mein Kampf» i jubileums-utgave. Dette var egentlig ikke ironi, men sarkasme. Som det ville hete på VGNett sin førsteside: «Stavanger-mann kalte tjukke Frp-velgere for ronkere og sammenliknet Siv Jensen med Eva Braun». Se hva han sa. Her.»

Nå kommer neste sarkasme: Alle vet at Frp-folk stort sett er dritings døgnet rundt mens de leter etter terrorist-våpen på internett, så biblioteket må også ha en form for servering. Jeg vil tro at en øl-klubb for feite rasister vil slå an, og den vil skaffe den økonomisk slakke institusjonen litt bærekraft. Legg merke til ordet bærekraft. Du kommer til å høre det oftere enn folka til Stoltenberg sa «gode samtaler» og «gode løsninger». Å skrive «bærekraft» vil være ironi i fire år. («Stavanger-mann sa bærekraft på en ironisk måte. Se hva han sa. Her.»)

Når biblioteket både har fått øl-servering og strip tease, ligger mulighetene til rette for at neste års Kapittel har Klespoker og Utenlandske Horehus som hovedtema, og lesekyndige tilhengere av Sex på Offentlig Sted (de såkalte sposene) kan få leie det pilsflekka golvet mellom bokreolene til enten gratis eller grovt betalt sex mellom enige voksne. Hvis man kobler dette til en dataspill-avdeling der de aller tjukkeste og aller fulleste folka kan få skyte negre med automatvåpen, begynner huset å ta form som en Frp-drøm. «Stavanger-mann sa at Siv Jensen var full da hun skjøt på svarte. Se hva han sa. Her».

Denne spontane minibloggen var som nevnt en øvelse i framtidig raddis-satire. Jeg og mange med meg har gledet oss til å sette klørne i de blåbrune Eiganes-folkas lojale kapitalist-lakeier. Dette er en forsmak på hva som skjer når Bergens-ordføreren Erna Solberg vil selge Statoil til Kina og bruke pengene til Brann. For det er ikke bare meg. Vi er mange. Følg med i pressen og på sosiale medier. «Stavanger-mann hånte sosiale medier. Se hva han sa. Her».

arab fotball lørdag 14-09-13

Om å finne opp fotball-landslaget

Hvis noen sier til deg at du skulle ønske at i hvert fall de som leker kunne se ut som om de hadde det kjekt, så tror du at de tuller. Gleden er hjemløs i alvorlikernes land. Forleden så jeg Norge spille fotball mot Sveits, og da skjønte jeg at også den ganske populære sportsgrenen befinner seg på en eksistensiell blindvei.

Jeg skal nå bryte et prinsipp. Jeg skal nevne fortida, en virksomhet jeg som regel bare får vondt i det høyre kneet av. Da jeg var fjorten år, ble jeg satt til å tømme dobøtta etter en ukes opphold på Tjenestemannsforeningens huntonitthytte på Helgøysund, og det var ærlig talt ikke noen stilig jobb, sjøl om den var karakterdannende. Men jeg tror jeg så lykkeligere ut enn norske landslags-spillere gjør. Jeg tror at halte kaniner som blir jaga over rimfrosne morgensletter av digre, psykopatiske hunder uten bånd eller bønn, ser lykkeligere ut enn norske fotballspillere.

Fra grasbanen på Ullevål Stadion steg det jeg oppfattet som idrettshat. De rødskjorta nasjonal-sparkerne hadde de forjaga øynene til dødsdømte fanger som vet at de er skyldige og vet at offeret var guvernørens niese så det blir ingen benådning. De tumlet rundt i en nevrotisk, kreativitets-lamma klønethet som egentlig bare kan tolkes som fravær av livskvalitet og lykke. Man blir ikke glad av å sparke fotball for Norge, man blir et grusa sjelevrak som etter 90 minutter ikke er i stand til å kjenne igjen sine egne tær. Frustrasjon og skuffelser, ødelagte forventninger, prestasjonspress på statsråd-nivå og en giftig historie: En gang var Norge i VM (1998), og de store legendene skalv. Vi vant riktignok ikke andre priser enn kampen om den mest imponerende evnen til å bli rørt av seg sjøl, men innsatsen var milorgsk.

Dette kommer aldri til å skje igjen. Såvidt jeg husker, og jeg er ikke god på idrettsresultater, var det med to ManU-spillere på det laget. Mennene som spilte, ble nasjonalsymboler, og de ødela Norge for all framtid. Etter det året har vi gått rundt i en Messias-ventende uro og trodd at norsk fotball er sånn som det, og det er den ikke.

Da jeg var en egentlig likegyldig ungdom som gikk i en slags hippielære med nedoverlugg og duffelcoat, da vant aldri Norge.

arab fotball lørdag 14-09-13 detalj

Jeg skal bryte prinsippet om aldri å nevne fortida igjen. Jeg liker egentlig ikke fortida, for den lyver for meg. Men dette vet jeg: Da jeg var enda yngre og hadde utklipte bilder fra ukeavisa Sportsmanden klistra opp på stående gutteromspanel som egna seg dårlig som vegg, da vant Norge aldri. Jeg kan ikke huske én eneste landslagsseier i hele barndommen min. Det norske landslaget levde i en kreativ foreløpighet. Alle visste at det var skapt for å tape mot Orknøyene og Kjetil Bjørnstad, men det gjorde ikke noe.

Jeg tror den sunne ungdommen på det gamle landslaget var lykkeligere enn de som er med nå. Jeg tror de gjorde noe de likte, jeg tror de ennå kunne huske den enkle, sosialistiske lukta av koksgrus og oktobergjørme, så de visste hvor de kom fra. Et sted der kameratskap var viktigere enn resultater.

Helt til jeg ble femten år og politisk pleide jeg å sparke fotball med kamerater på ei lita mark mellom Feisteinvegen og Kaptein Mæjlendersgate. Der var det bare ett mål og dessuten søle også i tørkeperioder midt i juli. Marka burde vært kalt Evalet, etter mor mi sin lille vaskemaskin uten sentrifuge. Der holdt vi på to-tre timer av gangen, og ingen husket resultater etterpå, men hvis en av kameratene hadde fått til stanga og inn, snakket vi om det i fire påfølgende søndager på vei til Verdensteatret.

Det var sunn idrett. Men ungdom som husker resultater og teller poeng, burde vært nekta adgang til plenen.

Fotball kan være den høyeste form for lykke hvis det spilles av en fri sjel. Jeg har beundret Drillo så mye at det likner fanatisme, for han er analytiker, og det er lett å like analytikere. Men den karismatiske treneren var egentlig avhengig av at Norge fortsatte med å produsere topp-spillere og idoler som ikke bare skjønte hva han mente, men kunne omsette det i praksis med elegant selvfølgelighet. Drillo kan jo ikke si offentlig at det som er feil med landslaget er at spillerne er blitt for dårlige, akkurat som alle andre folk i Norge er blitt dårligere. Han må late som om han har et stjernelag fremdeles, også når spissene tumler styltete inn foran mål, legger overkroppen bakover for å finne noe som slagpasienter i terapi kanskje kaller balanse, og skyter ballen Den Norske 2-meter over tverrliggeren.

Dette må vi ta konsekvensen av.

For øyeblikket er fotball plagsomt masochistisk i Norge. Ingen gidder etterlyse spilleglede en gang. Alle vet dypt inne i seg at vi ikke kommer til å vinne nok kamper. Noensinne. Ansetter de Solbakken som trener, gjenoppstår tragedien fra England. Hvis Ole Gunnar Solskjær skal lede Norge, vil vi få Molde-sjokket om igjen. Trenerne kan ikke utrette annet enn eventuelt å dele ut valium og kjeft. Frekk og frisk ungdom kommer våryrt inn på landslaget, og etter tre kamper er de psykisk nedbrutte gamle menn. Kommer Moa til å score igjen? Jada. Hvis vi møter et bedriftslag fra Grønland. Og jeg mener landet.

Det er på tide å vekke spillegleden. Ikke for å vinne kamper, men for i hvert fall å erobre tilbake verdighet og lekelyst. Da kan ikke en alvorliker ha trenerjobben. Fotball er en fest, og den må ledes av folk som kunne fått borettslags-dugnad i november til å fortone seg som karneval i Samba-klubben. Nei. Jeg mener ikke Hallgeir Langeland. Han er en fin fyr, og han er nok klar for mangt, men jeg tenker på genier som for eksempel Per Inge Torkelsen, en mann som ville være i stand til å omgjøre regnværstrening til en verbal feiring av tvikroka mage-latter. En trener som ville ha skreket: “Hvis du springe’ lenger med den jækla ballen nå, komme eg ud og koie røygen på deg!”

Jeg har tenkt at hvis mine barn skulle være med i en fotballklubb nå, måtte det være på et lag der de trente selvmål bare fordi det er så moro å se trynet til keeper. Fotball burde leveres tilbake til folk som bare tar folk alvorlig, ikke alt det rare de driver med. Petter Stordalen er en munter og passe useriøs fyr. Landslaget hadde fått noen fester som Messi og Gorgonzola ville ha kommet med fly for å bli med på. Med Tone Damli Aaberge som hjelpetrener kunne det blitt landslagssamlinger som sjøl de med kronisk hælsår hadde gått til med et stort smil. Kameratskapet ville blomstra. Riise tilbake på trening sammen med målstanga Carew. Mini som pølsekokk og småpilsopptrekker, og TV-overføringer der Norge riktignok tapte mot Bhutan-munkene, men etterpå snakket oppglødd om ett stangskudd og to truserøsk som den tyske Derrick-dusten aldri så.

Kjusern kunne vært med. Puls-redaksjonen i NRK1, anført av en magemuskel-ekspert fra sjøen utenfor Ålesund. Et fotball-landslag der Jon Almaas spilte høyre bakrom i Swix-trikot, og Ole Paus sang gamle Verdi-slagere. Hva har vi egentlig å tape? Skal vi fortsette å sitte der og se på at Ungdomspsykiatrisk taper kamper og skjærer tenner?

Det er lidelse nok i verden. Landslaget i fotball trenger trivsel. Vi trenger trivsel. Norge er egentlig et trivelig land med kravsmå folk som til og med kan ha det fint på en timelang ferjetur over fjorden med sur kaffi og komler med baconstrø. Lek med ball er noe av det herligste som finnes for de som ikke har vondt høyre-kne. La galningene få sporten tilbake.

arab miniblogg valg

Miniblogg: Høyre og Ap må styre

 

Siden det har vært voldsomt valg i gamle urner, og siden det er en hellig handling med bedre rykte enn om man samla seg på Nedre Madla og slo folk med sverd, skal jeg skrive en seriøs miniblogg om valget. Det skal ikke vare lenge.

Jeg fulgte valgnatta lenge nok til å oppdage at de aller fleste politikerne er skrikbalser som fortsetter valgkampen også når stemmelokalene har vært stengt i over en time, for de jobber for egoet sitt, og egoet blir aldri tilfreds. De  fleste politikerne er vanskelige som bokstavbarn, og de trenger forståelsesfull ledelse eller hytte på fjellet. For det er faktisk grenser for hvor mange såra nevrotikere en partileder skal kunne roe ned i løpet av noen uker.

De eneste to behagelige og avslappa partiene i Norge er Arbeiderpartiet og Høyre. De holder begge en imponerende standard når det gjelder synlig ansvarlighet. Derfor burde regjeringsforhandlingerne være selvsagte: I en krevende politisk situasjon med krise i Europa og i Arktis, med tilløp til panikk og hysteri i flere grupperinger og nervøse rykninger i posisjonene rundt omkring Stortinget er det de to største politiske partierne som bør forhandle om regjeringsmakt.

arab miniblogg valg detalj

Det er ikke en spøk. Det er ingen grunn til at buccaner-kameratene i Frp skal sitte i en regjering, det var absolutt ingen grunn til at de individualisme-skadde Ap-haterne i SV skulle være i regjering. Begge er kårdestikk-partier som skal svime rundt med Zorro-maske og gjøre livet surt for den ansvarlige hacienda-kaksen. De gir politikken spenst, og de gir politikken en mening for de sinte & såra folka som ikke egentlig syns det er så forferdelig moro med en regjering av profesjonelle politikere som bare uttrykker seg i setninger som verken har stil eller innhold. Frp og SV er partiene til de rene hjerter og de overoppheta hjerner, de som vil noe og virkelig brenner for noe som nå er forbudt. Sånne folk kan ikke sitte i regjering. De blir assimilerte, de blir integrerte, de blir vanlige og usynlige og forferdelig, ukarakteristisk greie.

Arbeiderpartiet og Høyre er pragmatikernes samlingssteder. De kan forhandle med hvem som helst om hva som helst. Dette er de siviliserte folka, de som ikke ler av grove vitser, men forsøker å finne ut hva man kan gjøre med dem.

Høyre og Ap kan bli enige hvis de vil. Ap kan slippe til flere aktører (det vil si rike leger) i helsepolitikken og justere på arveavgift og formueskatt. Om alt annet er de enige. Begge er for bompenge-finansiering, de har felles olje-politikk, begge er for skole og kirke og innvandring, begge er klima-lojale. Arbeiderpartiet og Høyre likner mer på hverandre enn hva Høyre og KrF gjør, og de likner mer på hverandre enn hva Arbeiderpartiet og SV gjør. Stoltenberg har samlet Norges mest kverulante bønder under en fargeblind fane som man kalte rødgrønn, han har disiplinert fredsanarkister av den sorten som går i demonstrasjonstog mot egne partifeller. Han kan alt. Han burde trene landslaget i fotball.

Erna Solberg er meritert når det gjelder å utrette ingen ting annet enn snakk. Hun er forståelig nervøs for hvordan dette skal gå. Høyre-lederen har hørt Siv Jensen kråke sitt skremmende «Morna Jens!» på valgnatta, og hun kommer til å oppdage at hun skal samstemme i enkel dur de tre største markeringsbehovene utenfor Den Norske Forfatterforening.

Norge ville gått trygt og styrka inn i en framtid med mange vanskelige valg hvis landet fikk en regjering av Ap og Høyre. Noen må bare legge fra seg retoriske, historiske forskjeller og forhandle saker.

arab lørdag 07-09 teknologi

Om å jage ekorn med spiss stein

Ja. jeg elsker også å se ned fra flyet på Lysejorden, og jeg elsker soloppganger og jærstrender, og jeg elsker primuser på Helgøysund og koftekledde foreldre som ror vann i bøtter. Men likevel. Det er ikke det vi er.

Alt handler egentlig om teknologi. Noen har det, og noen har det ikke. Noen skjønner det, noen liker det ikke. Men teknologi er det som gjør at du som er nordmann og følgelig etterkommer av de dummeste migrantene i historien hvis vi ser bort fra eskimoene, ikke nå sitter i ei steinhule på Viste og spiser tørka stinte som tordenguden nettopp blauta opp.

Jeg skal forklare den historiske begrunnelsen for teknolgi, men først skal jeg gå rett på sak: Å la være å bygge ut oljefelt i Lofoten er like dumt som å sitte frysende midt i skogen fordi man ikke syns det er riktig å brenne opp trær, for de trærne var her da han far var bare en guttunge og han holdt seg varm ved å løpe fort rundt hele dalen hver gang tærne blei numne av forfrysninger. Og han far amputerte tå etter tå, for det hadde far hans gjort før han, og når han ikke hadde flere tær igjen, skar han av Susanne Brøggers tær (Susanne Brøgger var mors navn) for det hadde far hans gjort før ham.

Kraftlinjene i Hardanger er en annen ting. I Hardanger ville teknologi være å grave ned kablene fordi det er den største utfordringen og det mest hensiktsmessige. Men Lofoten er et patetisk symbol på folk som ikke skal noe sted, men ønsker å fryse føttene av seg fordi det liker turistene å se på.

arab lørdag 07-09 teknologi detalj

Ett av verdens mest utbredte dataspill heter Minecraft. Det har du aldri hørt om, så det skal jeg ikke mase om. Men i Minecraft fødes du rett ut i naturen med to tomme hender og et litt firkanta tryne som aldri ville fått deg gift. Med hendene kan du felle trær. Av trær kan du lage de første redskapene som gjør at du kan lage redskaper av stein siden og finne jern osv. Minecraft er et spill om å bygge alt sjøl, og det er et spill om å skjønne eksistensen. Den som setter seg ned og nyter utsikten i Minecraft, har det ikke spesielt spennende.

Forestill deg to naboer.

Den ene er tradisjonalist og det jeg kaller miljøfascist fordi han har gjort opphøyd, elitistisk ubevegelighet til en slags ideologi. Tradissen husker barndommen sin hver eneste morgen, og når han letter på den digre mosedyna som han sover under, sier han (også hver morgen): Takk til mor og far som gjorde dette paradiset mulig. Så går han fire kilometer til nærmeste vann og drikker seg utørst før han vandrer hjem igjen. Nå trenger han ikke gå de fire kilometrene før etter solesnu. Han har ikke bøtte eller spann, for far hans hadde ikke bøtte eller spann, og mor fødte barn mens hun hang i ei furugrein slik hun hadde sett huggormen gjøre det (det var den gang det fantes skikkelig huggorm).

Tradissen mener at man bare kan spise markmus og ekorn, for far sa det. Det finnes digre feite fugler i skogen, men far sa at det var ureine dyr, så de spiser familien ikke. I stedet løper tradissen etter ekorn med spisse små steiner hver eneste formiddag, for far sa at ekorn skal drepes med stein, for ellers blir ekornet like ureint som de feite fuglene. Tradissen tilbereder ekornet ved at han banker det attenhundre ganger med neven sin og vasker kjøttet i bekk mens han mumler «sallan din søte sjel» og blir ubegripelig tissetrengt.

Far sa han skulle gjøre det sånn, særlig da far var blitt ganske gammel og virkelig klok og sa visjonære ting som at «det bor en heks i treet, det bor en heks i treet» og «hva var det du sa du het igjen, min sønn? Albert? Det er et ureint navn.»

Ved siden av tradissen, bare noen motorveibredder unna, bor naboen. Han er teknologi-tilhenger og kreativitets-jønkie. Familien hans var alltid litt annerledes. Teknissen sugde mammas bryst til han var fjorten måneder, så krøyp han ut i skogen og fant to barkstykker, og så laga han en kopp. Det fornøyde lille barnet fant ut at det gikk an å klemme på mammas melketanker og få maten i koppen i stedet for å ligge inntil den svette kroppen og få vondt i ryggen.

Hvis nabo-tradissen hadde sett dette, ville han muligens ha utforma et barne-psykologisk manifest og slått teknissen med ekorn-steinen, men han var blitt tørst og vandra akkurat da.

Hvis tradissen ikke hadde vært så travelt opptatt med ellers å sitte på ræva slik far gjorde det, ville han ha oppdaget at teknissen hadde bygd rørledning med vann fra en bekk høyere oppe. Der hadde teknissen også ei mølle og ei smie, og på fine dager i mai kunne du høre ham synge svenske slagere mens han forsøkte å smelte om innsida av fjellet og klumpene fra myra til en aldri så liten reaktor. Lyspæra hadde han trøbbel med. Men dyrefett i velforma steinbeger lyste godt i den deprimerende foreløpigheten. Om kvelden klatra teknissen opp på ei fjellhylle der han kunne se hele skogen, og han drømte om å rydde den og felle den og bygge ubegripelig sinnrike ting som både var spennende å finne på og behagelige å bruke.

Den vinteren da hele traddis-familien døde av sult (en tragedie, skreik kråkene) fordi ekorna hadde oppdaget at de kunne klatre, grilla teknissen kyllingvinger i et skiferfat sammen med Sørlandschips.

Omtrent sånn ville de nabolaget ha vært. Det er bedre å bygge et kraftverk enn å forbanne mørket. Og mer direkte: Du kan innbille deg at motorvei-køen er et problem, men problemet er egentlig at det filosofiske alternativet er at du aldri kommer deg noe sted, men sitter i ei blaut grøft på Grannes og lurer på om noen kanskje vil kjøpe den råtne fluesoppen din.

Alt har handla om teknologi. Enten har du utviklings-fantasi eller så er du fornøyd med at far din gjette reinsdyr, så da må du og gjøre det ellers så griner gudene.

Forferdelig mye av det vi kaller kulturer består intellektuell latskap og mangel på skapende fantasi.

Det er ingenting som heter for mye teknologi. Det er som å lære seg halve gangetabellen for det kan umulig være sunt med alle disse talla. Teknologi skaper sine egne løsninger, basert på behovene til folk i tiden, ikke i historien. Det var ikke en gigantisk sandstrøingmaskin som skapte det bortkasta ørkenområdet Sahara. Naturen gjorde det. Nå har omsider noen geniale folk funnet ut at hvis du bare heller vann på, så er det ikke ørken mer, men bondeland. Det finnes sikkert noen millioner kulturfolk som har lært av far sin at de skal ri kameler fram og tilbake over sanden gjenom hele livet og drikke te i telt. Det får ikke hjelpe. Sahara er et idiotisk natur-område, og det kan ikke være sånn.

Teknologi er det vi er. Det kan ikke bli for mye av teknologi, men det finnes dårlig teknologi. Det galne er ikke at det gamle posthuset i Stavanger ble revet, men at de som reiv det ikke ante hva de ville bruke tomta til og så blei det bare tomrom der.

I dag er det patetisk å se Kjell Arnljot Wig-opptak på svart hvtt-TV. Det er også litt ynkelig at man skal reise ut på havet for å fiske fisk, for det gjorde far min, for frihavsfisking er farlig, og ingen trenger egentlig gjøre det. Det er karslig å fiske fisk, men det er ikke spesielt behagelig, og fiskere lukter vondt. Lofoten er blitt et symbol-område for perspektivløse tradisjonalister som i neste omgang kommer til å forlange at du skal drikke upasteurisert melk fra glassflasker med aluminiumskork.

På førstesida av Aftenbladet fredag står det at ungdommen kanskje er blitt late og rike. Lat betyr antakelig at ungdommen ikke gidder ro ut for å fiske lenger, og den gidder ikke løpe etter ekorn med spisse steiner. De gidder egentlig ikke bruke gangetabellen heller så lenge til og med gatedørsnøklene har kalkulator, men det heter ikke latskap, det heter intelligens. Teknologi skaper rikdom, og det er bra, for rikdom skaper bevegelse og forstand. Vi burde lære barn latskap, for da vil de ikke godta tungvinthet, og så løser de køene på motorveien på en annen måte enn at annen hver trafikant skal klatre fra tre til tre fra Sørmarka til Jåttå. Vi skal også lære dem å¨være rike, for rik betyr egentlig bare at du skaper et yrke og et liv også for folk rundt deg.

Alt handler om teknologi. Det er ingen sjanse for at seilskutene kommer tilbake. Bilene blir her. Gårdsbruk kommer til å foregå i terrassehus som utnytter arealet. Folk kommer aldri til å samle seg ved bussholdeplassene i gabardinfrakker. De kommer til å ha mobiltelefoner som armbåndsur, og velger å være utålmodige, for tålmodighet er sløvt. Ingen kommer til å gjøre det far din gjorde, og livet om hundre år er like forskjellig fra vårt som vårt liv er fra lørdagene til Henrik Ibsen. Det blir OK.

miniblogg katten og sommeren

Miniblogg: Alone again-katten

Katten og jeg har fremdeles gående daglige uoverenstemmelser som gjelder morgenen. Det skyldes ikke bare det som kalles ukristelig tidlig, sjøl om alle fromme bønder sto opp klokka fire på natta. Det er ikke bare regnet heller, for også i oppholdsvær klager katten så engstelig at den kunne vært en departements-deltaker i Dagsnytt 18.

Det ufravikelige dyret svermer anklene mine som skulle de være en kur mot kastrasjon, den piper og småsynger surt og salmeaktig, og det er ikke for mat en gang. Jeg heller opp sinnssykt sunt grøsj fra en ørliten plastpose som antakelig koster 40 kroner inklusive vitaminene, men den vandrer meg fortsatt. Den vandrer som en udød på leting etter den evige hvile, den vandrer som en sånn som venter på at rørleggeren skal komme.

Jeg åpner terrassedøra og slipper katten ut, men den setter seg en halvmeter fra meg og vurderer alt den ser.

miniblogg katten og sommeren detalj

Jeg har oppdaget hva katten ser. Den ser tomrommet. Det er ingen der mer. Katten oppdager at sommeren faktisk er borte. Noen ubedte ettermiddager varter ennå opp med tjue plussgrader i solveggen slik overivrige vertinner kan prestere å komme med dessert etter komlemiddag. Men det er ingen der.

Katten vennet seg til sommeren som en fortjent gave. Det dovnet folk i solstoler i hagen, de virka uvørne og fornøyde, de manglet både klær og travelhet. Katten kunne ligge i den utsøkte skyggen fra skjulet og være sammen med. Katter er sammen med på den behagelige måten som gjør at man får lyst til å be dem om igjen. De ligger der og nyter samvær uten innhold. De følger med i verdens smaleste øyekrok, og de elsker at ingen flytter på seg.

Katten vennet seg også til at folka slo badminton og bada i basseng. Da stappet den sin varme kropp godt inn under hekken og fulgte spillet med Wimbledon-bevegelser. Katter elsker at ting flytter på seg. Når herrefolket plaska ned i vannet, trakk katten helt inn under den spede rhododendronen, for katter liker ikke at vann flytter på seg.

Men det var noen der ute hele tida. En engstelig katt liker sommeren, for det er fellesskap nesten hele tida.

Katten står og kikker inn på meg gjenom terrassedøra og undrer seg fordi jeg aldri kommer ut mer. For det er sånn det er. Nå mister vi hagen litt og litt, dag for dag.  Nå mister vi sommeren og jordfølelsen og luktesansen og den ubetenksomme fornemmelsen av å være til.

Det starta så jomfruelig en dag i juni. Gjennom hele vinteren hadde jeg tatt på meg t-skjorte hvis jeg skulle passere stuevinduene. Kroppen er en utilgjengelig ressurs om vinteren. De første soldagene i juni er prøvende og sjenerte: Hva om man fryser? Er det ikke egentlig litt flaut å gå nesten-naken opp av solstolen sånn at man kan bli sett av folk? Dette er tross alt hud. Kanskje de ikke har sett det før? Kanskje blir de ganske flaue? Langsomt erobrer folk sommeren, og langsomt blir vi fortrolige med oss sjøl. Når vi når fram til slutten av juli handler det om skrittet før nudisme. Man sleiver rundt med bar overkropp hele døgnet og har ikke hatt på sokker siden St. Hans, ikke en gang sånne lyseblå med datamotiv. Hvis desember hadde kommet om sommeren ville man ha spist julemiddag i bar overkropp, egentlig gifter folk seg sikkert i bare overkropper og prester deler ut hamburgerbrød i bar overkropp til nadverden.

Sommeren blir en sinnstilstand, og etter å ha nølt deg rundt blant de første grasstråene om våren, kjenner du din hage som om den skulle tilhøre bo-arealet. Om vinteren er hagen fremmed som et utland. Det hender at du går ut for å sette cola til kjøling, men du bor der ikke. Det er noen andre som gjør det, noen usynlige vintervesener som du helst ikke vil forstyrre, for du er sannelig ikke et frodig menneske med jordkontakt, du er en innpakka stue-robot som bare såvidt kan puste uoppvarma luft.

Om sommeren blir du et menneske i naturen, sjøl om naturen består av 50-60 kvadratmeter halvklipt plen og ikke akkurat er Alaska. Det er en fantastisk følelse når du beseirer uteheten og tar den i besittelse. Som å temme en hest.

Høsten er en akutt ting.

Forleden hadde vi famlie på besøk, de samme folka som jeg satt i hagen med for fjorten dager siden bare iført et tilfeldig ansiktsuttrykk og verdens styggeste shorts, og den shortsen har inadekvat belteanordning og sagger seg som regel illevarslende i retning plen. Da jeg blei så urimelig Ludo-varm at jeg måtte skfte t-skjorte, gikk jeg ut på badet. Så fort går det. Så plutselig er sommeren slutt. Det kan være 20 grader ute, men det er ikke sommer lenger, og frivoliteten og frodigheten er borte som et distansert ferieminne. Du viser deg ikke i bar overkropp lenger. Det er september.

Ikke rart at katten blir forskrekka. Ingen å være med lenger. Et uttappa basseng som er brettet og lagt i bod, noen badminton-racketer som ligger slengt ved grillspaden. Men ingen folk.

Det er nok derfor vi blir så rare i sinnet når september kommer. Det dør en alv, og en nisse oppstår.