Månedlige arkiver: august 2013

arab lørdag 31-08 lærere

Lærere blir like ekle som vanlige folk

Dette er en politisk nøytral spalte. Derfor tar jeg sjansen på å hylle lavenergi-partiet Høyre for at det står åpent fram med upopulære standpunkter før valget, og ikke etter. Noen vil tro at dette er ironi, men det kommer an på ukedagen. Høyre og jeg holder ikke på standpunkter lenge av gangen.

Det bør ikke komme som en overraskelse for noen om de til vinteren blir definert som sosialklienter og satt til snømåking fordi de hosta på jobb og kunne tenkes å bli sjukemeldte. Det bør heller ikke forskrekke småbarnsforeldre om barnetrygden blir definert som sosialytelse som kvalifiserer til Høyres samfunnsstraff. Men jeg blir misfornøyd hvis partiet går inn for at uføretrygda skal piskes på torget til de roper: “Ja, jeg skal jobbe for Adecco, jeg skal!” Pisk er Hallgeir Langelands område.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om skolen. Erna Solberg har varsla at straks hun får låne Jens Stoltenbergs kontor, hvor det nå enn måtte befinne seg, blir et skjønnsmessig utvalg lærere i Norge sendt på videreutdanning. Det blir lærere som ennå ikke er kvalifiserte til å rettlede ressursrik Bærum-ungdom fordi de har hendene i forklet, det er slappe og umotiverte folk som følger med på Hotel Cæsar,, røyker på toalettet og spiser medbrakt loff med Nugatti uten å bry seg om ukerundskrivet eller oppslaget fra Utdanningsdepartementet om Gladmat er Bra’mat. Og det er sendt til alle. Også de som ennå ikke har ryddet i posthylla si, Gunvor Beate! Det var meningen at du skulle spise Kristin Halvorsen-bananen som alle lærere fikk i stedet for sommerfest, ikke henge den på oppslagstavla med påskriften “Sexleiketøy” i tusj. På skallet.

Det er helt klart at problemet med norske skoler ikke er at de lekker, at de mangler skikkelige læremidler eller at de er stygge som østtyske konsentrasjonsleirer for blinde visesangere. Problemet er at lærerne ikke skjønner at for å være en vellykka offentlig ansatt i Norge i 2013, skal du ikke være på jobb, du skal være på kurs. Det er bare tapere som er på jobb. De kule folka er aldri til stede. Enten er de på evalueringsmøte eller planleggingsgruppe, eller så har de reist til Lillehammer i høstsola for å høre en tidligere fotballspiller eller tidligere fotballfrue fortelle om Selvrealisering er Selvrespekt.

Ved å innføre etterutdannings-gulager for indolente skole-ansatte kan Erna Solberg, som i januar har begynt å spise igjen og vil ha fått den reaksjonære gnisten tilbake, faktisk få til en spennende gjennomstrømming i norske skoler. For alle lærere som tas ut av undervisning må nødvendigvis erstattes av noen.

Tenker du det samme som meg? Sosialklienter som har sluppet opp for snø fordi de bor på Vestlandet? De kan undervise. Hvis for eksempel Lav Trang blir permittert fra jobben sin på Nortura fordi hun ramla ned de blodglatte trappene og brakk ryggen, kan hun få den sjukemeldte direktøren på Lavlandet Dekk- og Dusj til å trille seg fra Forus til Våland skole for å undervise i matematikk. Trang kan ikke så godt norsk, men hun kan instruere i matematikk ved hjelp av utvalgte kroppsbevegelser. Hennes visning av den geometriske formen trekant kommer til å bli så populær at den ville blitt nekta skjenkebevilling i Sandnes. Det finnes utrolig mange muligheter. Hvem har sagt at polske bygningsarbeidere bare skal ha 12 timers arbeidsdag. Det er ingen ting i veien for at de tar noen timer om intransitive verb en sein ettermiddag. De burde være like kvalifiserte som lærere med nynorsk som talemål.

Norge svømmer over av arbeidskraft, den er bare ikke i jobb. AFP-folka og pensjonistene kan vel ta pauser fra pilates, vektløfting og bloggskriving og fortelle Rorbu-vitser til førsteklassingene i det halvåret læreren sitter i et møtelokale på Solstrand og tvitrer om været mens en svensk professor i matematikk gjennomgår den lille multiplikasjonstabellen, eller som man sier på svensk: «Lilla gångarn». Gym og håndarbeid passer for et samarbeid med fengslene, uten at jeg skal gå inn på hvilke kvalifikasjoner som er begrunnelsen for denne observasjonen.

arab lørdag 31-08 lærere detalj

Men den viktigste forbedringen blir antakelig at lærere blir mer som folk flest. I dag er underviserne solidariske og vennlige individer som fremmer skikkelig idealer og forsøker å være gode forbilder. Det er selvsagt ei plage for elevenes pårørende, som kan risikere å få hjem en unge som syns det er stygt å kaste mat hvis den er i veien for ølboksene i kjøleskapet.

Det er et faktum at jo mer utdannelse folk får, desto surere blir de. Akademiske kvalifikasjoner fører til misnøye, for jo mer storartethet man har papir på, desto større sjanse for at man føler at man er for god for denne verden. «Hvorfor skal jeg, som har mellomfag i Taurims Teorem, sitte her og fortelle noen snottete fjerdeklassinger at en halvdel er det halve av en hel?» Det finnes sikkert forskning på dette, men forskerne følte at de egentlig var for gode til å gå helt til printeren i gangen, så den fikk ingen se. Men det sier seg sjøl: Skaff en barneskolelærer et hovedfag, så forlanger hun kollokvie-samlinger og hyppige studentfester der Gudmund Hernes forteller om seg.

Og det er OK. Det er viktig at elevene blir forberedt på hvordan samfunnet fungerer. Snille og blide mennesker er sånne som vasker golvene når ungene går hjem fra skolen. De skal ikke undervise i den.

Det er nesten ikke menn i barneskolen. Det er fordi lærere er underbetalte og ikke fordi menn misliker lange ferier. Men med akademisk opprustning og egne øl-bonger til Viking-kampene kommer også mennene. En bråte relativt hårete og sosialt tilbakestående genier som for øyeblikket spiller World of Warcraft halve natta og selger bensin og pølser på dagtid, vil kunne ta med de urealiserte studiene sine inn i skolen. Skolene kommer til å få økt kompetanse i hacking av Black Ops-servere på mac, det blir utdelt bokbind i militære kamuflasjefarger og ingen har lov til å vaske hendene når de har vært på do, for det er kjerringaktig og fører til tap av karma.

Lærere kommer til å drikke mer alkohol. Alle som har vært på kurs, driver med vinlotteri på fredager. De som har studert skole-miraklet i Finland vil dessuten bringe med seg hjem porsjonsflasker med vodka og heavy metal-Sibelius som anestesi etter en lang skolehverdag ogsom kvalifikasjonsgivende trening i skogs-melankoli. Det blir en annen og mer relevant skole. Liverpool-vimpler i alle rom. 

Men stans. Fredag midt på dagen meldte Høyres skolepolitiske utvalg at partiet har snudd fordi den svenske skolen mislyktes mellom torsdag og fredag.

Det betyr at alt flyter. Høyre skal nå vurdere Færøyene, staten Texas og hans forskrekka hund, australske karaktersystemer for konkurranse-svømmere, sprekken på Grønland og den lange veien hjem før de bestemmer seg for om Norge i det hele tatt skal ha skole under Erna Solberg. Kanskje skal landet i stedet ha driftige trekkhundklubber. Kanskje skal man ha t-bane-automater med noe som ingen vet hva er ennå. Kanskje skal Norge i stedet hete Kjell, og Kjell skal leve av å selge håndsydde curling-drakter til asiatiske lavprisland der is er sjeldnere enn kjønnssykdommer.

Vi vet det først når fru Solberg sitter på statsministerens kontor med en knurrende ektemann som er iført snutesperre og halslenke. Da sier hun det rett ut: Det vil foreløpig ikke bli gjennomført tiltak for karakterer i skolen, og et videreutdanningsprogram for lærere skal utredes av en komité som skal legge fram sin innstilling i 2025.

Hun er morsommere nå.

miniblogg fremtidige fylkesmenn

Miniblogg: Fremtidige fylkesmenn

Dette er den siste uka du ser at noen fremtidige fylkesmenn reiser rundt blant folk de egentlig aldri har hørt om og uttaler seg begeistret om samfunnsoppgaver de ikke visste eksisterte. Her er et bilde av Erna Solberg (til venstre, med redningsvest og tyrolerhatt) i det hun bærer den 78 år gamle tømmerfløteren Halvor over det den gamle hedersmannen kalte «klubben», som altså er tømmerstokker ved siden av hverandre men hver for seg. «Halvor er ikke tung,» sa Erna upåvirket etter å ha konsultert en medbrakt BI-professor med hovedfag i sveitsisk skogbruk og brun sminke, «han er min velger».

Dette er den nest siste uka da enkle mennesker med nyføna hår blir lovet evig liv og gratis begravelse, og det er egentlig ikke meningen at noen skal huske det som blir sagt i disse to ukene. Man skal ikke glemme det heller. Men det skal gjemmes i barmhjertighetens navn, på samme måten som det er urettferdig å komme trekkende med løfter om daglig oppvask fra den gang en mann var i ferd med kanskje å bli bukseforlova.

miniblogg frremtidige fylkesmenn detalj

Den pressedekningen som foregår de to siste ukene før valget er på en måte Journalistlagets høstrevy: Hvis Hallgeir Langeland har kjørt Sandeid Røde Kors sin antikvariske gressklippemaskin med to forovergir og en skøyeraktig bært bært, så vet selvsagt journalisten at det bare er tull når Halvor lover de lokale idealistene at de skal få Dronning Mauds Land dersom SV kommer i regjering eller Langeland ennå har jobb i Stortinget. Men det er sjarmen ved valgkamp. Man kan skrive allslags rart, akkurat som på første april. 

Det sørgelige ved denne spøkefylla er at den blir forbeholdt journalistene og deres gode venner i politikken. Dette burde folk få være med på. Det er tross alt deres fremtidige fylkesmenn.

Man kan for eksempel forestille seg at Midtre Hundvåg Motorbåtforening tar kontakt med Eirin Sund og inviterer henne til krabbe, konjakk og taxi hjem. Ingen kan si nei til det i disse to ukene. Ikke kan politikeren takke nei til å hoppe fra fem-meteren ved seilbåtlagets monsterslipp heller, og dersom de helst vil at hun skal være kledd i møllestupanel eller mursteinstapet av nostalgisk-byggtekniske årsaker, så må hun kaste genseren og smile til web-TV. Sund må møte opp og love en sammenhengende motorbåthavn fra Vikedal til Jåttåvågen og båtlagring i hagene på Gausel.

Det finnes så mange pressgrupper som ellers ikke ville fått besøk av en politiker om de tok NAV til fange i en røykfylt undersjøisk veitunnel.

Kulturskolene for eksempel. Kunne det ikke vært fantastisk om Bent Høie, som er Rogalands helseminister i en mindretallsregjering som består av Høyre, Pinsemenigheten, Attføringsnemnda og fortauene på Solsletta, blir bedt om å sette sammen et Hver Gang Vi Møtes-blokkfløyte-orkester for å spille Bjørn Eidsvågs siste folkepark-hit. Kan han nekte? Nope. Han kommer til å love at kulturskolene i Rogaland og andre fylker som hører om det, skal få så store puter under armene at alle må spille trompet. Og man skal få egne eliteskoler for umusikalske barn med Muppet-hår og utagerende fingerbevegelser, sånn at ingen blir glemt når fordelingen skal fordeles.

Høie fra Høyre lover mer barnekultur, vil web-TV melde, og så vil journalistene og Høie le seg skakke og drikke nyplukkede bringebær fra Skolehageforbundet, som nettopp ble lovet 600 mål gresskar-åker for småskolen. Arealene skulle egentlig tas fra utbyggingen av tunnel-avkjørsler, men da Nedre Sola Havørnforening inviterte til nudisme og natron-lapper utendørs, ble det til at også tunnelene ville få 600 mål, som til gjengjeld ble fratatt Brekko Beboerforenings oppdrett av lam sau.

Dere vil ikke høre mer.

Vi er i de useriøse ukene, og vi bryr oss på samme måte som når Aserbadsjan lanserer årets Grand Prix-deltaker i forsølva brynjebikini og et løvehode stikkende ut av navlen. Og røyk.

Vi har mista evnen til å undre oss. Vi har mista evnen til å si “Drid!” og så skru av eller gå hjem. Den evnen var viktigere enn stemmeretten.

arab lørdag 24

Varsom undring om Moland og French

La oss først gjøre unna det viktigste: Jeg tror selvsagt også at Moland og French var uskyldige da en kongolesisk domstol dømte dem for drap på en sjåfør, basert på opplysningene fra øyenvitner. Det er litt rart at jeg tror det. Kanskje skyldes det en slags etnisk sympati, kanskje skyldes det at jeg tror Kongo er et surrete møkkaland som ikke ville ha klart å finne fisken i akvariet.

Vi har et uoppgjort, naivt forhold til den tredje verden. Igjen drar vi fort over i det trygge Kanskje-Landet, for de greiene her er heavy shit: Kanskje er det delvis misjonen sin skyld, det skyldes (kanskje) delvis U-landshjelpen og U-lands-journalistene, det er delvis skylda til Thorbjørn Egner og noen generelle forestillinger om andre folkeslag som man kan undertrykke, men ikke fjerne.

arab lørdag 24.8 moland detalj

På områder som før eller siden leder dithen at man bruker det misbrukte ordet rasist om seg sjøl eller andre folk, skal man vandre i varsomhet, uten kategoriske frekkheter. Det kan bli vanskelig, men jeg skal holde meg så lenge jeg kan.

Det ser ut som om man ikke kan hjelpe folk og respektere dem samtidig. Det gjelder ikke bare Afrika, som kanskje er det viktigste offeret for vår bastante kulturforakt. Se der kom det en kategorisk frekkhet likevel. Tolv Hail Marys.

Hvis du sier til foreldre (også såkalt moderne foreldre) at det er umoralsk å nekte barnet en sykkel til 1990 kroner så lenge de sjøl kjøper vin for et større beløp hver måned, svarer de ofte: Ja, men han tjener ikke penger. Barnet er en bistands-mottaker som ikke egentlig har krav på noe, men må være glad for det barnet kan få. Ungen blir utsatt for den nedladenhet som følger med hjelp og forsørgelse. Kvinner levde med det. Barn lever med det. Afrika er i våre medier en oppsamling av ubehjelpelig elendighet, og det følger det ikke mye respekt med.

Så til Moland og French. Som altså er uskyldige. Det er vi enige om.

Gjennom mange år har utenriksdepartementet i Norge fått mye kjeft for at det ikke sendte en snakke-torpedo til Kinshasa, en by som har nesten dobbelt så mange innbyggere som hele Norge, for å ordne opp i den ulykksalige rettssaken mot Moland og French. Jeg har ofte forestilt meg hva utsendingen fra lilleputt-nasjonen Norge skulle si når han kom fram til Kongo. Burde han ha sagt det rett ut: «Hei, jeg er Ole Bull Langberghøydemoen, og jeg har kommet for å forhandle fram en løslatelse eller overføring av de to mord-dømte nordmennene siden vi i Norge syns at rettssystemet deres stinker, vi regner med at dere er korrupte. hevngjerrige, fordomsfulle og stort sett analfabetiske. Og dessuten har dere fått penger av oss, Vesle Hoa. Kan jeg ta dem med nå?»

Såvidt jeg vet har ikke Norge, eller noen annen stat, rett til å forlange at folk som er dømt for forbrytelser i utlandet skal overføres til hjemlandet, for de er ikke vant med så dårlige soningsforhold som utlandet har.

Og jeg tror det ville havnet på nettførste som skøyeraktig politisk kuriositet dersom det landa to dresskledde statstjenestemenn fra for eksempel Kongo på Gardermoen, og ærendet deres var å hente en kongoleser som var dømt og fengsla for voldtekt, ettersom Kongo var av den oppfatning at mannen var uskyldig, siden den fornærmede i saken hadde utilfredsstillende påkledning. Nå ville denne kongoleseren antakelig blitt utvist fra Norge, og ingen ville fått vite om han ble straffa eller ikke. Men det er ikke rettferdighet. Rettferdighet er at man blir straffa etter lovene i det landet man forbryter seg, og at man soner den dommen man får.

«Midnight Express» var en film som Oliver Stone laget om hvor forferdelig det var for en amerikansk narkotikalovbryter å havne i tyrkisk fengsel. Det er egentlig ikke sånn at vanlige tyrkere kan arrestere amerikanere og behandle dem slik man gjør i Tyrkia. Det er heller ikke sånn at nordmenn nødvendigvis er underlagt lovene i de landene de kommer til. Det er faktisk heller sånn at nordmenn bærer med seg en dessverre usynlig aura fra bokverket Norges Lover, og alt som kan skje med dem fra Beijing til Bolivia, står beskrevet der. Det som ville vært riktig i Lillesand, skal gjelde i Kinshasa.

For kort tid siden datt vi av solstolene fordi ei norsk dame ble dømt etter lovene til de arabiske emiratene. For oss er det aldeles helt på trynet og langt neri plenen med rauå å dømme et menneske til fengsel for utroskap. Men sånn er det ikke i emiratene. De har ikke et verdslig rettssystem, de aner ikke noe om Henrik Wergeland, Francis Bull eller Nils Christie og de gjør det de syns er rett.

Det kan vi mislike. Og vi kan mislike det om igjen. Og vi kan motarbeide at sånne holdninger får fotfeste i Norge til vi blir beskyldt for rasisme. Men vi har ikke noe med hva emirene gjør i emiratene.

Fredag ble tre afrikanere intervjua i en av tvilling-tabloidene, og der sa de at når norske kvinner kledde seg tynt, ba de om voldtekt. Til dette kan vi bare svare det samme som statsadvokaten i Kinshasa burde ha svart Langberghøydemoen fra UD: «Dette har du faen ikke noe med, og det er ingen som interesserer seg for hva du mener.» Det med jenter og klær er utdebattert hos oss. Det diskuterer vi faktisk ikke lenger.

Emirene i emiratene vet utmerket godt hvordan vi i Vesten har det med sex og utroskap, men de liker oss ikke. Sannheten er at de stort sett ikke liker oss noe annet sted i verden enn hjemme, og du bør ikke en gang være bergenser i en gjeng med fulle Viking-patrioter. Verden består ikke av Norges-venner. Hvis du og naboen din og halve Stokkabrautene flytta til Saudi-Arabia og startet pub der dere vaste rundt i shorts med kona si truse på hodet, ville dere blitt ekstremt uglesett. Norskhet er ikke ei Michael Jackson-boble. Det er ikke en vaksinasjon. Det er ikke et slags partout-kort som forårsaker at du er umulig å røre i andre land enn ditt eget.

Vi tror at vår måte skal gjelde overalt fordi vi er nedlatende og rasistiske. Bildet vårt av for eksempel afrikanere er utforma ved en konsekvent formidling av nød og lidelse. Ingen som lider, blir tatt alvorlig. Jeg satte meg til og så Inside Africa på CNN en ettermiddag. Ikke en eneste tynn unge. CNN fortalte muntert historiene til afrikanske næringslivsledere – den største grunderen var kvinne, og hun hadde ikke funnet opp et vannhjul. Vi i Norge har strikka strømper til disse folka. De kommer til å være vår bitch til det ikke finnes ei salmebok igjen av misjonen, de kommer til å være vår bitch til siste bistandskrone er sluppet i feil hål.

Vi kan benekte dette og si at mange afrikanere har vært på besøk i mitt eget hjem, og vi sang Miriam Makebas sanger sammen. Men saken om Moland og French viser hva vi egentlig syns. Det finnes ikke mange nordmenn som mener at de to burde sitte i fengsel i Kongo. Og ikke bare det: Høye røster har tatt til orde for at vi skal holde tilbake u-hjelp inntil gjenværende French har kommet hjem. Ikke bare skal vi forsøke oss på korrupsjon i internasjonalt juridisk samarbeid, men vi skal bruke bistandspenger som pressmiddel.

Det går ikke an. Det går virkelig ikke an. Sånn kan man ikke tenke om andre kulturer. Det er så dritharry at noen burde stjele elgklafflua vår.

Nordmenn bør forstå og akseptere at når de reiser fra Norge til en fremmed kultur kommer de til å bli behandla fiendtlig og på andre måter enn hjemme. Hvis ikke bør de legge passet i grønn dunk og bli her. Jeg tror Moland og French skjønte hvor de var. Men de var uskyldige, og de ville selvsagt hjem. Men for staten Norge er de skyldige inntil kongolesisk rett har frikjent dem på grunnlag av beviser eller benådet dem på grunnlag av menneskelighet. Og så holder vi enkle innfødte i den norske bushen klokelig kjeft.

span style=»font-size: small;»

arab miniblogg seilskutepartiet

Miniblogg: Seilskutepartiet De Hvite

Det er for mange flinke folk og for få partier. Vi som virkelig tar politisk engasjement  og pant på blomkål på alvor, kan ikke leve med at et parti riktignok har et sunt syn på fargeavgiften for colabokser, så lenge det fullstendig svikter når det gjelder pinnsvinbestanden og høyden på fortauskantene. Løsningen er å lage nye partier som er skreddersydde til en ny tid med mange teknologiske utfordringer og vanskelige ipad-menyer for vanlige folk.

Vi som elsker «Christian Radich» har stifta Seilskutepartiet De Hvite. Partiet har riktignok bare ett standpunkt: Seilskuter er såpass vakre, og de representerer en så revolusjonerende utnyttelse av vindkraft, at de må finne sin plass i ferjedriften på Vestlandet og kan for eksempel erstatte bybanen fra Gausel til Ikea ved at man seiler rundt Tungenes og inn i en spesielt utgravd kanal fra Solastranden til Statoil.

arab miniblogg seilskutepartiet detalj

Men partiet forsøker også å ha oppjusterte og moderne standpunkter i andre saker. Kvinner bør ikke gå ut alene etter klokka elleve om kvelden med mindre de er prostituerte. Det undergraver yrkesgruppens anseelse og inntjeningsevne dersom byen blir fylt opp av flørtne damer som ikke tar betaling. Dessuten er Seilskutepartiet De Hvite tilhengere av miljøet. De som forsøker å fjerne miljøet, bør bli kalt Tøysekopp og må selge ballonger i begravelser på Eiganes kirkegård også i krevende høstvær. Vi i Seilskutepartiet De Hvite kan dessuten ikke se rolig på at tegnefilmene om seilskute-pioneren Fred Flintstone er tatt bort fra NRK sitt sendeskjema. Vår ubetalte sekretær Kierulf Bang, som var en drivende kraft i snekke-bevegelsen inntil han ble truffet av svinghjul-sveiv i 1998 og utviklet dampmaskin-fobi, mener også at han kan huske at Flintstone var pensum på St. Nylund skole da han gikk der kvart over tolv. Seilskutepartiet De Hvite er ikke invitert til statskanalens valgsendinger, så vi har programfestet at kringkastingslisensen skal være reklamefri.

Vi i Seilskutepartiet De Hvite stiller oss uforstående til et foreslått regjeringssamarbeid med Glavapartiet De Gule. Siden også vi syns at miljøet skal gjeninnføres i hvert fall på hverdager, har vi sans for De Gules innsats når det gjelder isolering av ytterboder, en virksomhet som vi skjønner også skal gjelde fire utvalgte afrikanske land der De Gule har opprettet isolasjonsleirer for de som virkelig kan sette pris på en trekkfri bod. Men vi er ikke enige med partiet når det gjelder drikking i garasje. Det kan føre til ulikheter og forskjellsbehandling dersom de som bare drakk brandy til sildesmørbrød mens de oljet drill, skal ha lov til å kjøre bil med inntil 1,15 i promille fordi dette er gutter som har kunnet kjøre siden de var fire år, for de vokste tross alt opp i Kvinesdal.

Når det gjelder behovet for offentlige sentraler for benking (retting av bøyde spiker med hammer) så er vi helt enige med De Gule, men vi vil gjerne at man også tar med spissing av gamle, men fullt brukbare nagler.

Vanskeligere blir samarbeidet med Nattpottepartiet De Svarte. For det første er vi i Seilskutepartiet De Hvite prinsipielle motstandere av at ordet neger ble brukt flere ganger i 1955, og vi syns at ordet «svart» også bør bli tatt ut av det norske språket unntatt når det gjelder hyggelige omtaler av tjære. Ellers syns vi faktisk at Nattpottepartiet De … er for ekstremt for et moderne stortingsvalg. Det er nok sant som man påpeker at det fører til urimelig misbruk av vann når folk som står opp for å tisse om nettene skal skylle ned hver gang. Vi kan også se at det vil knytte familiene tettere sammen hvis alle må bruke samme nattpotte mellom elleve om kvelden og sju om morgenen, og at det kan virke oppdragende på ellers ufordragelige drittunger som ikke har respekt for de eldre og for smøring av egen skolemat, at man skifter på tømmingen. Men vi syns ikke det virker naturlig at alle husstander skal ha som oppgave å bore hull i asfalten etter frokost hver dag for at også de svake løvetannsblomstene skal få sin sjanse. Vi er også skeptiske til De … sitt program når det gjelder at ingen skal betale skatt og at alle matvarer og engangskluter for wc og badekar skal være gratis, bortsett fra for utenlandske turister og uhøflig ungdom som betjener bensinstasjoner uten å ane hva en pølse med alt egentlig innebærer.

Seilskutepartiet De Hvite har et godt samarbeid med for eksempel Vedbærerpartiet De Brune, og vil benytte anledningen til å takke fru Valtmannsen for de nydelige lunsj-rundstykkene selv om vi ikke bruker paprika på Synnøve-ost.

Når det gjelder Miljøpartiet De Turkise og Miljøpartiet De Lyst Oransje er vi enige med Miljøpartiet De Nesten Umerkelig Grå som advarer mot at politikken blir for detalj-orientert og nesten litt eksentrisk og sær. Det er ikke meningen at folk skal le når vi presenterer våre ideer om sauehold i blokk og stopping av sokker.

Med ønsker om en god og saklig valgkamp der alle kan finne noen å stemme på hvis det ikke tilfeldigvis regner.

arab blogg-2 lørdag 17

Nøytralitetskurs for idioter

 

En kollega ble forleden beskyldt for å delta i Arbeiderpartiets valgkamp fordi han antydet at det kanskje ikke var så lurt å hive Stoltenberg på grunnlag av 22. juli. Han forsvarer seg best sjøl. Men det drev meg til å undringarab blogg lørdag 17-08-13 over nøytraliteten som fenomen, det man under annen verdenskrig kalte mellom barken og veden. Hvis Twitter og Facebook hadd eksistert i 1940, ville antakelig alle vært midt i trevirket, for ingen vil miste fb-venner og ingen vil bli blokkert på Twitter.  

I et venne-orientert demokrati er det nødvendig at ingen vet hva du tenker til en hver tid. Man blir svak av å røpe seg. Men stol på meg: Nøytralitet er mulig. Følg med nå.

Jeg tilhører de få bråsinte som mente at statsministeren og hans litt fortumla hoff av profesjonelle ministerplassbyttere burde ha sagt opp jobbene sine da Gjørv la fram en rapport som sa det alle hadde tenkt i tjue år. Ikke fordi alle stafett-ministrene hadde personlig ansvar for fadesene, men fordi de ikke hadde det. Norge var hele tiden overlatt en usynlig gjeng usynlige grågubber og gråkjerringer av den sorten som tror de sparer penger hvis de bruker lang tid. Mannsidealer har vært forsømte i mange tiår i Norge. Den sorten handlingsmenneske som går og henter hammer og spiker i stedet for telefonkatalogen hvis hageporten står skeivt, han har vært fredløs i vårt land. Politikere har ansvaret for at de har skapt en kultur som sparer penger der de burde utrette noe og sløser med penger på ting ingen burde ha drevet med i det hele tatt, som å holde gående bybanekontorer.

Men på dette området burde de tallrike, skarrende høyredamene gå forsiktig i svingdøra, for de representerer virkelig ikke den edle politiske eliten som spyr hvis de får se et seminar-rom og skylder det på bakrus. Høyrefolk ser ikke bare ut som konsulenter, de snakker som konsulenter og noen ganger får man følelsen av at de ikke ble født på statlige sjukehus, men ble kjøpt i en butikk for finere kontorutstyr.

OK. Hva gjorde jeg nå?

Jeg var nøytral uten at det forhindret en politisk ytring. Jeg har svertet, men jeg er ren.

Det går an. Og dette er hva vi er best til i Norge. Vi er genetisk betinga spesialister på å være motstandere av alle. Sånn er vi blitt fordi vi bodde så nær innpå de få folka vi faktisk delte postnummer med, at vi utvikla mistenksomhet mot den menneskelige naturen og uvilje mot å gi ros fordi det i neste omgang kunne føre til at vi ble nødt til å låne bort den beste pløye-hesten. Tok du den? Man blir ikke glad i få folk. Man føler at de gnager. Derfor: Du skal være ganske solid utdanna for aldri å lure på hva som skjedde da den første nordmannen med en klar mening oppsto, og hva det egentlig var som skjedde. 

Vi som bor like ved Hafsfjord vet utmerket godt at Norge burde blitt samla til ett rike ved at et broderskap fra Vestlandet satte seg ved mjød- og torskelever-tønna sammen med noen øgli østlendinger uten r, og så ble de enige om at Dyreparken skulle ligge i Kristiansand, og de andre tinga fikk bare gå seg til. Men sånn var det ikke. Dumme bønder uten tilgang til Harald Stanghelle seilte inn i en lukka fjord, og der sloss de. Har du prøvd å slåss i båt? Til og med krangling er umulig. Så de fleste døde antakelig ved at de gleid i gammelt lørdagsavfall og drukna i fjorden på grunn av tung brynje.

Det falt dem aldri inn at de kunne bli enige. De med barkebrynjene overlevde, og da var det bare å følge dem. De styrte Norge. Det var omtrent likt med annen verdenskrig.

Det er min store stolthet at jeg har lært meg å gå under den politiske radaren. Jeg er motstander av tog-utbygging og bybane, jeg er motstander av bompenger og rushtidsavgifter og restriksjoner på bilbruk siden privatbilen er det største som har skjedd menneskene etter at Hilda Steingrunn fikk såre knær og den snille mannen hennes fant opp front mot front-samleiet. Men jeg brenner i tillegg for banksosialisering og forbud mot valutahandel. Jeg er imot eierutbytte. Jeg er i mot sammenblanding av offentlige og private tjenester. Jeg er motstander av at Sovjetunionen ble nedlagt.

Den funker fint. Forsøk å rope Frp-er etter en mann som vil at DnB sin filial på Kjelvene skal styres av Storhaug bydelsutvalg.

Det er mer, og her kan dere lære noe.

Jeg er for å beholde statskirken siden den er en hjørnestein i vår moral og vår mystisisme. Jeg vil ha kristendomskunnskap i stedet for religionsundervisning i skolen siden ingen kan skjønne noe av de andres religion hvis de ikke vet noe om sin egen. Men jeg vil at naken-banning skal innføres som valgfag i de tre øverste klassetrinnene, og jeg vil at nudisme skal bli obligatorisk på arbeidsplassen for å styrke mentalhygienen og fordype den visuelle og taktile fellesskapsfølelsen.

Dette er OK.

Jeg er tilhenger av bønder, og jeg er motstander av EØS og Schengen-avtalen. Men jeg er i mot lakseoppdrett i havet, jeg er imot pelsdyroppdrett noe sted som helst inklusive underliv, og dessuten mener jeg at traktorer ikke skal ha lov til å kjøre på veier som bøndene ikke sjøl har bygd.

Grunnen til disse enkle, men ærlige knepene er åpenbar.

I det øyeblikk du melder deg inn i en gruppe, må du svelge så lodne kameler at halsen kjennes som et resultat av gin-fyll og hiv-betennelse. Ingen normale mennesker er enige om så mye at de kan stille i studiodebatter uten å få flakkende disko-samvittighet og lygekryss. Det er valgets vondeste paradoks: Disse folka er ikke egentlig enige om nesten noe, og de blir egentlig ganske frustrerte av lissom-leken, så når de blir over sytti skriver de bok om hvor forferdelig det egentlig var.

Nøytralitet er naturlig. Du kan si noe den første dagen og det motsatte neste dag, akkurat som når du blir intervjua av meningsmålerne. Nøytralitet er det som skulle ha gjort Sverige til et levende framtidsland, men så orget Palme-idiotene seg inn i EU og mistet både Volvo, Saab. Bjørn Borg og Martin Ljungs og Tage Danielsons humor. Tap av nøytralitet gjorde Sverige til et land for usikre idioter som mener altfor mye og til og med snakker om det. 

Sånn skal vi ikke ha det. Hvis noen spør hva du stemmer, svarer du: Guttom Hansen må gå.

arab miniblogg katten

Miniblogg Katten som vil ut i regnet

Onsdag, og svarte greiner vifter i et uskjønt motlys som starten på en krim-roman, og ikke en gang Instagram hadde fått denne morgenen til å likne et sigøynerdame-maleri. Katten står ved døra og vil inn. Katter er naturens sendebud til menneskene, som egentlig ikke er natur, men en slags organisk robot med instinkt-opphav, bare hemma av tanker og fornemmelser og tvil. Katter er uten tvil. Folk ser på at katten blir stående i døråpningen og går verken ut eller blir verken inne, så de tror den er i villrede. Det er ikke katten. Den vurderer hver eneste lukt i lufta, sånn at den alltid vet hva som vil skje resten av dagen. Kattene er naturens sendebud til menneskene: Ikke tenk. Kjenn på luktene i lufta. Hva vil skje?

arab miniblogg katten detalj

Forleden delte jeg en morgenbetraktning om katten, for den vekte meg klokka tre om natta og ville ut, og siden jeg ikke er katt, men en velvillig organisk følelses-robot, sto jeg opp av senga og slapp katten ut i et vær som bare djevlebesatte trimmere i den tidligere førtiårsalderen ville ha kunnet påstå at de likte mens de mumlet appelsinhud appelsinhud di fleskerumpe.

Hver morgen er planen at jeg skal legge meg igjen.

Gå og legg deg igjen, sier familien sjøl om den egentlig sover.

Men jeg gjør ikke det, for livet i svarte roman-morgener er urimelig optimistisk, og sjøl de erfaringsmette lar seg lure av livslyst og endorfin-animert pågangsmot.

Katten vil vanligvis være ute. Katter streifer slik mennesker gjør i sitt stille sinn, og så kommer de tilbake, slik mennesker drømmer om at de skal få til en dag: En dag kommer jeg tilbake, og da er tida opphevet.

Denne dagen som jeg etterpå delte med sosiale media, kom katten fort inn igjen, og den var ikke blid. Det regna skikkelig ute, og katten var søkka blaut og sur for at jeg ikke hadde fått regnet til å stanse, jeg som til og med er istand til å trylle fram spiselig mat fra teite små plastposer.

Jeg løfta katten, tørka den våte pelsen med et håndkle og satte den ned foran matskåla. Katten spiste uten synlig takknemlighet. Jeg hadde tenkt jeg skulle hengi meg til risikable intellektuelle eksperimenter mens hjernen ennå sov. Da peip det lille dyret grettent. Det ville ut igjen. Tørkinga og maten hadde gitt katten en helt urealistisk optimisme, den hadde glemt alt hva den opplevde mens vinden ulte surt og vått og greinene vifta foran det udøde nattelyset. Katten var tørr. Den var mett. Den var følgelig aldeles besluttsomt overmodig og sikker på at det aldri ville regne mer i hele livet.

Jeg sa: Din teite lille kødd! Skjønner du ikke at du blir våt igjen hvis du går ut i virkeligheten igjen?

Da slo det meg. Sånn har Jens det. Gang etter gang blir folk redda inn i tryggheten av det velsigna sosialdemokratiet, men ikke før føler de seg trygge og varme og tørre, så får de lyst til å prøve noe helt annet. Det kan man antakelig ikke klandre dem for, siden menneskers eventyrlyst er så krevende at de til og med løper rundt Stokkavatnet med anstrengt dundrende bryst, og Stokkavatnet er et dødsens kjedelig sted med mygg og bikkjedrit med mindre man er femten år og kliner med ryggen mot barken.

Men de vil som regel alltid inn igjen.

Folk er ikke katter. Eventyrlyst er noe man skal ha i ferien, da man soler seg med lav faktor og spiser noe som bulgarerne kaller calamare og som visstnok er en slags agurk, Miriam, og se den billige vinen! Nå blir det høst om førti minutter eller noe sånn, og det er på tide å samle seg i fellesskap og varme.

Nei, sa jeg til katten. Jeg syns du skal bli her hvor du hører til, for du er en katt med liten forstand og noen må passe på deg. Så kan du gå ut igjen når sola skinner. En stund. Jeg er en organisk basert menneske-robot, og jeg tenker på alt som kan skje. Bare gudene vet om jeg har rett.

arab lørdag 10.8 cia

Jeg liker CIA

Jeg syns CIA er en kul gjeng. Det er ikke ironi. Noen må like CIA også, på samme måte som vi egentlig skal være takknemlige mot ligningskontoret for at de gidder bli utskjelt i en jobb som egentlig består i å skaffe sjukehus og skoler. Vi snille liker politiet for at det verner oss mot de vi ikke ville ha klart å banke opp sjøl. Dette er et samfunn. Det er ikke en jungel. Vi kan stå opp om morgenen med lavt blodtrykk og konsentrere oss om kaffen i stedet for å måtte flå mat og bli drept av fiender.

Sterkt mot min egen vilje har jeg funnet ut at jeg er en snill gutt, ikke en rabiat opprører av den sorten som stemmer SV for å påvirke presidentvalget i USA. Det finnes egentlig ingen plass for greie og tillitsfulle lenger, for sjøl de gamle samfunnsbevarerne og deres hustruer og kirkeavhengige barn går rundt og tror at det ikke er Gud som ser alt, men den gale despoten Barack Obama.

Jeg gjør ikke det. Jeg tror ikke at noen ser noen ting som helst, og hvis det skulle finnes et sånt totalt megasyn, så ville det enten tilhøre Gud eller en dyreart i Amazonas som bare David Attenborough vet om.

arab lørdag 10

I god tid før valget har jeg funnet ut at jeg er takknemlig for verden og begeistret for de som klarer å holde orden på den. Første gang jeg tenkte tanken, fikk jeg en mistanke om mildt ironisk hjerneslag og tok halvannen paracet. Men det holdt seg. Og da oppdaget jeg alle tings systematikk: Teknologi gjør rare ting med folk. De tror at teknologi opphever logikk.

Ikke ett ord om føritida. Bare en illusjonsrensende oppklaring om før-teknologisk tid, 2001 for eksempel. Hvis noen hadde sagt at amerikanske myndigheter, som jo er konstant i pengetrøbbel og egentlig trenger ett eller annet industrieventyr hvis landet deres skal funke, sender folk hjem til deg for å lete etter gamle strømregninger og kjærlighetsbrev i ei kasse på loftet, da ville du ha henvist vedkommende til akutt-mottaket for de som tapetserer veggen sin med alien-beskyttende aluminiumspapir. Alle vet at det ikke finnes hemmeligheter i ei kasse på loftet. Der finnes et satanistisk rot; satanistisk fordi det bare en mann som løste Da Vinci-koden noensinne vil finne ut av det.

Nå er harddisken på laptopen din et loft. Dessuten harddisken på den gamle kasse-pcen som står på høykant bak akvariet. Meldingsinnboksen på mobilen din er et loft, og facebook-innboksen, og mailkontoene på gmail og hotmail og online og dessuten all den driden du har liggende på Skydrive eller Dropbox. Hvis CIA kunne komme hit og systematisere alt dette, ville USA ha oppdaget en ny næringsvei, og CIA ville blitt rike.

Men ingen tror at det finnes etterretningssystemer som går gjennom vanlige folks uåpna flyttekasser. Det finnes imidlertid en fåtallig, men støyende elite som tror at CIA har tid til å lese Facebook-oppdateringene om at du satte ribba i ovnen 24. desember, at du tok den ut, at du lette etter Waldorf-salat nyttårsaften på Coop, at det første barnebarnet ditt har fått terrengsykkel til ettårsdagen og sånne viktige døgnflueting. Grunnen til at ellers nokså fornuftige observatører blir grepet av denne The End Is Nigh-lidelsen er at CIA kan. Hvis CIA vil, kan CIA koble seg til en satellitt som fotograferer crocs-dekorasjonene dine under en parasoll på Vaulen badeplass. Men det gidder CIA ikke. Hvis du melder deg inn i en islamistisk organisasjon og stiller deg opp på torget med trusler om fly-terrorisme skrevet på bananpapp med tjukk seminartusj, da gidder de. Fett nok. Hvis du er så psykopatisk teit at du truer med å massakrere tilfeldige flypassasjerer, da skal du bli overvåka. Og hvis ingen gjør det, da er det verre enn da Rigmor Aaserud ikke stengte Grubbegata.

Nå er det blitt sånn at man kan spore også Android-telefonen sin. Det betyr at jeg kan legge inn den lille mobilen til sønnen min på pc-en, og hvis jeg lurer på hvor han er, da kan jeg finne ut hvor han er. Det er overvåking. «Si fra hvor du går,» er også overvåking. “Ikke gå hjem aleine fra byen midt på natta” er overvåking. All den omsorg vi føler og utøver overfor andre mennesker innebærer en viss grad av overvåking, fordi involvering betyr innsamling av informasjon.

Hvis du sporer ektemannens mobil og finner ut at han ikke er på Viking Stadion, men av en eller annen uforståelig grunn befinner seg midt i Sørmarka, da er det ufin overvåking. Det er fordi vårt samfunn regner det som en grunnlovsfesta rettighet at man skal kunne lyve for familien og bedra kona uten å bli oppdaget. I noen stater i USA har man rett til å drepe folk man ikke kjenner igjen i egen hage. Rettigheter er av og til veldig rare.

De som ikke gjør noe rart, blir ikke overvåka. Hvis mannen din har allværsjakke og samler på frimerker, gidder du ikke sjekke om han er utro. Det er de som sitter ute i felten og ugler med mosene som bør føle seg utrygge. Men de vil vi ha overvåkt. Jeg er veldig glad i CIA, og jeg er veldig glad i PST. Hvis vi ikke hadde dem, ville vi ha driti oss skikkelig ut.

Jeg vokste opp sammen med kommunister og allslags. Jeg kjenner ingen som har opplevd ubehagelige ting med overvåking. Til sammenlikning har så å si alle jeg kjenner vært utsatt for lommetyver. Jeg er motstander av lommetyver. Hvis noen kan begrense lommetyvenes personlige frihet ved å henge opp overvåkings-kameraer, så godtar jeg gjerne at det finnes en MPEG4-fil der jeg plukker meg i nesa.

Vi kommer alle i overskuelig framtid til å ha operert inn en chip som forteller hvor vi er og hvem vi er. Det er vår Black Box, og den kan ikke åpnes av ukvalifisert personell. Før den blir en realitet oppstår mye styr og klage. Men det finnes ingen ulemper med denne teknologien, bortsett fra at noen tusen mennesker som hvert år deltar i leteaksjoner etter folk som blir funnet for seint, vil ha mindre å gjøre. Men det reaksjonære datatilsynet vil protestere, og Aftenposten vil skrive at den amerikanske presidenten kan vite hvor du er på ferie. Den amerikanske presidenten har ikke tid til å vite hvor du er på ferie. Med mindre du dro til Pakistan for våpenøvelser.

PST og CIA er the good guys. De er våre beskyttere. Ikke Putins og ikke Irans. Våre beskyttere. Det finnes sikkert alternativer. Vi kunne organisere en nabolags-vakt som gikk rundt under midnattsmånen med elgrifle og speida etter mistenkelige skygger i mørket. Men jeg vil heller overlate dette til en godt betalt mann med dress og datamaskin.

Dette er et samfunn. Det er ikke en jungel. I jungelen er den personlige friheten og retten til forsvinnelse absolutt. I et samfunn står vi til ansvar overfor hverandre. Til gjengjeld får vi trygghet. Vi vet ikke hvor deilig tryggheten er før vi mister den.

arab miniblogg nettbrett

miniblogg – ipad er dødsharry

Alle ting blir forfulgt av sin egen latente vulgaritet. Til slutt blir de tatt igjen. Da er de ikke så storarta lenger. Men det gjør ingen ting.

Det er ikke til å komme bort fra: Når tante Tina med de unaturlig floristiske kjolene, når den gretne mannen hennes med støvbærer-hobbyen, når fetter Frantz uten egentlig overleppe og mor til frøken Larsen med de korte føttene begynner å få øynene opp for en nyvinning, da er det på tide at de eksklusive gjør noe annet.

For øyeblikket er mediesituasjonen sånn: Oppringte sesong-eksperter med djup brunfarge sier at pc-en er ute, for nå kjøper folk bare nettbrett. Ingen vil ha pc. Butikkene er fulle av dem, og vi kjøpte to pc-er mellom juni og 6. august, men det er nettbrett folk vil ha.

Det fine med nettbrett er ubrukeligheten. Dette er leketøy for folk som blei så klamme i skrittet av å sitte med laptop i fanget at de gikk over fra soppsalve til mosefjerner. Et nettbrett er til å lese nettaviser på. Dessuten kan det være greit hvis du følger med på Facebook og Twitter, forutsatt at du ikke har tenkt å lenke noe eller skrive en lengre melding. Nettbrett suger hvis du skal skrive noe så langt at du trenger å huske komma-reglene. Nettbrett egner seg ikke til nettbanken din. Nettbrett har ikke drag and drop, som er like viktig for utviklingen av et digitalt verktøyskrin som bindersen var for utfylling av selvangivelser.

Det er ikke egentlig noe galt med brett. Men de har ikke mus. De har ikke flatmus en gang. Det finnes ingen muligheter til å høyreklikke for å få opp menyer, det finnes ingen Retur-knapp, hele greia er basert på at du skal fingre direkte på skjermen, og du drar fingeren litt for langt og du mister trykket litt for tidlig og du forsøker å merke et felt ved å holde fingeren fast og kanskje egentlig mildt voldelig mot den motvillige skjermen.

Men det finnes noe som heter idealisme.

Idealismen bæres rundt i samfunnet av folk som fant ut hva som var rett. «Eg tror at folk vil ha robådar av tre», kan idealistene si, og de mener det. Derfor bruker de bare robåter av tre, også på motorveien. De som fant på at nettbrettet var det mest fantastiske siden oppdagelsen av offset, som ingen av dere aner hva er, de er trofaste mot den nevrotiske overfingringa med lysende flate. De skriver sikkert romanen sin på ipad, men de burde ikke, med mindre brettet er tilkobla et jukse-tastatur, for det er ikke delete-knapp en gang. Ikke en gang på jukse-tastaturet er det delete-knapp. Alt det databrukere har kjempet for, er glemt og forsømt av leketøyet.

Men det er ikke det verste.

Det verste er populariteten. Nettbrettet har kommet til den æreløse fasen da du kan se amerikanske cruise-turister som går rundt og fotograferer gamle hus med ei diger, flat padde. Det er dødsharry. En pc er like selvfølgelig som en bil, og ingen briefer med den på terrassen eller i konditoriet. Brettet har nettopp mistet sin status som eksklusivt mote-speil. Det er dette årets Ecco-sko. Spesielle i går, trivielle i dag. Som laks. For en del år siden festmiddag, nå kattemat. Hva skjer med sushien når den har erstattet tacoen som erstattet pizzaen som erstattet lørdags-loff med stekt kjøttdeig på og rødbeter? Lytter de virkelige hipsterne til Ole Paus lenger? Åneida, det særegne viseidolet Ole er overtatt av fredagskvelds-bermen, de som orienterer seg i verden gjennom underholdningsprogram på TV2. De egentlige tilhengerne av Ole Paus så aldri TV2. De så kanskje Hurtigruta på NRK2, men de var alltid påpasselig ironiske etterpå.

Popularitet er et lavkaste-merke. La oss håpe og be om at Thomas Dybdahl aldri blir bedt om å synge i norsk Grand Prix.

arab miniblogg nettbrett-detalj

For å holde tråden fra forrige onsdag: ipad-en og den kalde flatpaddas mange frender er crocs. Mobiltelefoner er det ikke, og de blir det aldri, for de tilhører den grunnleggende økologien som oppsto sammen med CO2-faren og mammut-slakteriene. Hvis du tar med deg hodepinen til helsemyndighetene og sier at mobilen er farlig, så svarer de bare nei uten å tenke seg om en gang. Mobilen er her for bestandig i en eller annen form. Det er forsåvidt også nettbrettet. Men som en æreløs og støvete hylledings som du drar fram hvis du vil vise de aller minste barna noen kule hoppespill eller skal glo over førstesida til VGNett eller for å se en ubetydelig Southampton-kamp på Sumo fordi Lasse og galningene skal se Youtube-videoer med pc tilkobla TV-skjermen i stua siden den skjermen er størst.

Lasse og galningene er under 15 år og de driter jevnt over i nettbrett, men de bor i pc-en sin. Det kommer de til å fortsette med, mens medie-kommentatorene forsvinner langsomt over i en solnedgang de nettopp forskjønna på Instagram.

Men ipad-en er dødsharry. Og vi er tilbake der vi var de forrige ukene: De med de gule sokkene har ipad, de med crocs har ipad, de som heller ketchup på parma-skinka har ipad. Alle ting blir tatt igjen av sin egen latente vulgaritet. Når sushi passerer komlene som torsdagsmiddag på Patrioten, da dør hipsterne av sult, for de ble ikke så tynne fordi de slanket seg, men fordi de ikke kunne spise det samme som alle andre.

Pionerene trenger noe nytt nå. Gudskjelov kommer snart mobiltelefonen som betaler i butikken. Ellers ville teknologi-abstinensen tatt livet av oss.

arab hjemmesittere

Hvem stemmer ikke DU på?

 

Nå skal jeg mase med dette denne ene gangen, og så aldri mer: Er det noen sjanse for at den store sjokoladeklumpen kommer tilbake i bånn av Krones-isen hvis det blir regjeringsskifte? I min familie finnes folk som var avhengige av den.

Men man vet ikke det.

Den store kulturkampen og det politiske slaget står ikke mellom Høyre og Ap eller mellom SV og folkebevegelsen Resterende Nesten-Sosialister. Den virkelige uenigheten er mellom de som stemmer og de som ikke gjør det. Å ikke stemme er verre enn å nekte småfuglene mat eller nominere Syrias president Assad til Nobels fredspris eller gi ut Fjordmans memoarer eller rose Stordalens manerer. Men retten til ikke å stemme er den egentlige stemmeretten.

Prinsippet om at alle skal stemme (også de som ikke mener noe og de som aldri skjønte noe) er hellig. Den tvangs-demokratiske indignasjonen er sånn som dette: Hvis høyrefolka i Høyre overtar styret i Norge fra de EU-lojale høyrefolka i Ap og SV, da vil blod fylle elvene også på dager med lett regn og fare for torden. Olja blir borte. Handlingsregelen, som kvinner med fornøyde bryster og stemmerett ikke aner hva er, vil kunne bli endra 0,23 prosent over en tidsperiode på 15 år, og før noen vet ordet av det går bompengeavgiften på E-18 gjennom Skøyen ned fra 25 til 23 kroner og 50 øre.

Det beste vi kunne få til, sier Siv Jensen og understreker at det er hun som har sittet i timeslange møter for å få til en løsning.

Dette er en gjentakelse: Norsk politikk er ikke dramatisk. Det blir ikke revolusjon i Norge. De anti-demokratiske kreftene har ikke egentlig våpenøvelser i Østmarka eller i parkeringshuset til City, de strever vettet av seg for å få inn debatt-innlegg i Aftenposten. Skrekken for anarki i vårt land gjelder ikke faren for at noen skal kuppe Høyesterett eller låse inne Stortinget. Anarki hos oss er at VM på ski blir kjøpt av Al Jazzera og vist på betal-TV med Mullah Krekar som ekspertkommentator. De militante islamistene står på torget med plakater lørdag formiddag og erklærer «Nå kommer vi snart og tar dere», og neste lørdag står de der igjen og sier «nå kommer vi fremdeles og tar dere.»

Man skal være glad for at politikk ikke er dramatisk, for det er fortsatt sånn at nasjoner ble til for at folk i avgrensa geografiske områder skal være glade.

Dette er et forsøk på å gi relevant valginformasjon så langt innsikten og kaffen rekker. Så kan dere sjøl avgjøre om det er vits i å gå til kjerka i september-regnet.

arab hjemmesittere detalj

Hvis Høyre og de partiene som Høyre i realiteten bestemmer over, vinner valget, vil det komme en stortingsproposisjon om karakterer i barneskolen, intelligenstester for de som vil ha katt som kjæledyr og strenge opptaksprøver for å komme inn i barnehage. Den blir sendt ut til høring til lærerfagrådet for vennlige evalueringsrutiner, NHO som visstnok heter Viten eller Virke eller Hilde eller noe annet med i, fagforeningene, innvandrerrådet, Norsk Idrettshøyskole, Oslo byråd, Kristin Clemet, rettspsykiatrisk forening og Friskolerådet for Rike Høyrefolk og Kristelige Paranoikere samt han med den rare hatten. Når det har gått tre år kommer saken til komité-behandling samtidig med at Riksrevisjonen påpeker at hele man ikke trengte sende halve Stortinget til Patagonia for å studere virkningen av karaktersystemet på peyote-kaktus som egentlig ikke vokser der en gang, men i Chihuahua-ørkenen.

Til neste valg kritiserer Arbeiderpartiet pengebruken, og så taper Høyre valget lenge før komitebehandlingen er ferdig, og så kommer det en ny stortingsproposisjon som proposerer at den forrige blir ignorert, men den må sendes til alle høringsinstansene og sånn fortsetter det. Andre vesentlige forskjeller hadde ikke de to partiene, så denne saken ble kalt «en varm potet» av alle politiske kommentatorer som dessuten ville vært uten jobb hvis folk virkelig skjønte hvor hjertestansende kjedelig politikk er i Norge.

Andre drastiske Høyre-tiltak som kanskje ville komme: Dagligvarebutikker får selge vin mellom klokka tolv og fire minutter over halv ett på lørdager, men for å kompensere merutgifter i alkoholomsorgen innføres en varehus-avgift på 13 kroner for alle som går inn hoveddøra i butikker med flere enn tre ansatte. Frp mener at dette var det beste man kunne få til. Arveavgiften blir endret sånn at man betaler 7 prosent av de første 12 kronene, 23 prosent av de neste 300.000, 18 prosent i juni, 5,4 prosent hvis den arvbare mottok ytelser fra folketrygden. Dette var det beste man kunne få til. Også Siv Jensen kommer til å si det. Høyre foreslår å ta bort formueskatten i storbyer og forsteder, men til gjengjeld blir det innført en særskilt bybane-skatt som skal bidra til å øke skinnetrafikken og få folk til å spise flere agurker.

Dette er de mest radikale endringene.

Utover det er det sånn at Venstre får innført kvikksølvavgift på julenek for å spare miljøet (det beste man kunne få til, sier Siv Jensen), og dessuten trumfer Høyres regjeringspartnere i Nye Senterpartiet gjennom en støtteordning på 8.000 kroner i året for bønder som aldri fiser i fjøset.

Alt dette er Ap i mot. Og Jens Stoltenberg foreslår på vegne av EØS-segmentet at støtten ikke skal være 8.000 kroner, men 7543 kroner. Og tjue fire øre. En varm potet, skriver kommentatorene, og han ene i TV2 smiler sarkastisk.

Partiene er imidlertid enige om å bruke konsulentfirmaet Blew It, Blew It og WTF for å undersøke hvordan det kunne gå 300 millioner ekstra til ikke å skaffe Veivesenet nytt datasystem. Undersøkelsen kan koste 100 millioner eller det firmaet bestemmer seg for å overskride med på julebordet i 2015.

Alt dette har jeg tatt med fordi det er pinlig å skulle velge mellom disse folka. Det er som å skulle bestemme hvem som er den peneste av de eneggede Kragerø-tvillingene Sandra og Sandy og så viser det seg at du ikke kan se forskjell på dem. Vi er nordmenn med sverdblod på våre historiske hender, vi er råskinn som bare har lov å gå fritt ute hvis alle borgerskapets kvinner har gått hjem sånn at de ikke hører hva vi sier. Hvis vi skal stemme, så bør det være på politikere som er så uenige at de blir uvenner og nekter å rekke serviettene til hverandre i kongemiddager. Det politiske miljøet i Norge er så høflig og forståelsesfullt at du av og til får følelsen av at de egentlig forsøker å sjekke hverandre opp med litt skoje s&m-snakk: «Det er jeg helt uenig i, Torgersen! » “Uuh. Jeg elsker det når du snakker kategorisk. Kinky! Si mer!” Det er vanskelig å forestille seg at norske partiledere faktisk står for historisk konkurrerende filosofier.

Jeg vil helst at Jens Stoltenberg skal si til Jan Tore Sanner: «Er du for noe så ekkelt som karakterer i barneskolen? Din jævla kødd! Jeg skal pisse på seilbåten din neste gang jeg er på Hankø.»

Såpass bør skillet være. Og det må være tydelig. Det må være ideologisk. Fresh from the fight. Det må reflektere forskjellige menneskesyn og politisk lidenskap og kompromissløs endringsvilje. Våre politikere er løsningsorienterte pragmatikere. Fett nok. Men man stemmer ikke på pragmatikere, for de gjør det som er lettest å gjennomføre i øyeblikket – pragmatikere blir styrt av øyeblikkets magi. Ingen er en bedre pragmatiker enn Jens Stoltenberg. Og nå skal alle de som bruker medier til å se på bildene av toppløse aktivister, bestemme at han skal bort? Det ville blitt mer rettferdig om Kongen bestemte hvem som skal være statsminister.

Jeg savner de kristne. Jeg savner de mørkeblå, teori-rusa liberalistene og de sinte heldags-kommunistene. Norge blir styrt av aggresjonshemma kontorfolk, og det er egentlig veldig bra. Men det klarer de helt sikkert bedre uten min hjelp og din hjelp. Det eneste vi oppnår er å rugge båten når den burde ha ligget stille, og så kommer Siv Jensen og sier at dette var det beste man kunne få til og at politikk er kompromisser.

Vil vi virkelig være medskyldige til det?