arab gitar 1

Denne maskinen dreper ikke fascister

Meninger er en vanskelig ting, og man burde ikke egentlig ha noen. Alle burde starte dagen med å konstatere at de er en åpen havn og at meg fattes intet så nå får vi se hva som er der ute. Meninger er ikke noe man burde ha, men noe man bytter, som iddiser. Meninger burde være til utvikling av forstand, og det er de ikke.

Grunnen er enigheten. Enighet er viktig i dette lille landet som vi ellers administrerer greit, uten å ta merkbar skade av det. Behovet for enighet er en trussel mot vår åndelige sunnhet og intellektuelle utvikling. Forleden ga minister-kandidaten Knut Arild Hareide inntrykk av at vi egentlig ikke trenger valgkamp etter 22.juli for to år siden, ettersom alle anstendige mennesker den 23. juli ble enige om alt. Statsminister Stoltenberg godtok meningsmangfold i sin kommentar, men ikke mer inviterende enn at han slo fast at det finnes grunnleggende verdier som vi alle er enige om. 

Jeg vet ikke om noen sånne verdier. Vi er stort sett enige om at det er feil å slå folk i hjel, men det er ikke en holdningsgreie, det er nedfelt i straffeloven. Vi kan heller ikke stjele, men det står også i straffeloven. Utover det finnes det alle slags tenkesett og alle slags kulturer i Norge, for fem millioner mennesker er utrolig mange folk.

arab gitar 2

På tross av mangfoldet har det de siste to årene (og kanskje før det) spredt seg et litt forskrudd forhold til ytringsfrihet og debatt. Den frie meningsutvekslingen er der ikke for at vi skal lytte til hva andre mennesker har å si, debattens hensikt er at vi skal røyke ut alle vi ikke liker fra det beskyttende folkebuskaset der uønska meningsbærere har forskanset seg selv og sine nett-kommentarer. Og så skal vi vise hvor dumme de er, og hvor dårlige mennesker de er. Dette er det samlende verdigrunnlaget i Norge etter 22. juli, for det som skjedde i Oslo og på Utøya var ikke en grotesk og sadistisk voldsforbrytelse, det var en bekreftelse på at anstendige mennesker hadde rett hele tida. Etter det var debatt egentlig unødvendig, men vi trengte ytringsfriheten for å avsløre idiotene.

I mai så jeg en film om Ernest Hemingway. Der var det med en fyr som hadde skrevet «This machine kills fascists» på skrivemaskinen eller gitaren. Det var krig i Spania. Ingen grunn til å bli intellektuell. «This machine kills fascists» sto det også på Woody Guthries gitar, en formulering han hadde hentet fra klistremerkene på amerikanske bombefly. Det er en sjarmerende, men utdatert naivitet i det tilsynelatende naturlige utsagnet. Det representerer de dedikerte merkelapp-filosofenes verktøyskrin, det er som en liten vignett for allslags politisk korrekt sjablong-tenkning og det er som et motto for kampanje-journalistikkens hverdagslige informasjons-svindel. 

Du sier F-ordet, og så er diskusjonen slutt.

Ordet veksler. Innenfor hukommelsens tid var det sånn at man kunne kalle en mann for metodist, og så var ikke bare argumentene og handlingene hans døde, men du kan være ganske sikker på at han aldri mer ble valgt inn i Motorbåtforeningens loddsalg-komité. Jeg vokste opp med foreldre som hadde opplevd at tyske soldater marsjerte i Nymannsveien, og det var lett å tilgi dem at de fant fram nazi-ordet når de så noe de ikke likte. Far min kalte den lyslugga speiderbevegelsen for Hitler-Jugend, jeg kalte alle sørstats-amerikanere og sør-afrikanere for rasister mens 15 år gamle Ellen sa at bare kommunister var motstandere av EU, og så gikk aldri vi på kino mer.

I fortsettelsen av dette heltemodige politiske engasjementet fant generasjons-medlemmer med rot i beatnik-bevegelsen opp hjelpe-skjellsordet Establishment, som hadde like ødeleggende kraft som da marxister omtalte det borgerskapet de kom fra som borgerskapet.

Teknikken er enkel og vanvittig pinlig:

Først blir du og jeg og søstera til Larsen enige om hva som er forferdelig i verden. La oss si at vi nettopp har oppdaget rasismen fordi en ung fyr på nærbutikken sneik foran en pakistaner i kassakøen. Det er ikke så greit å kalle en åtte år gammal Fox-snoper for rasist, men begrepet utøver en hypnotisk tiltrekning. Det fester seg i den delen av en overstimulert aggresjonshjerne der motargumentene skulle ha bodd. Som en uslåelig Black Ops-soldat i brakka si, som en ridder ved det runde bordet, som sitatene fra en tabloidavis-kommentator. Hvis man først har definert seg som anti-rasist, får man trang til å bruke ordet ofte, for det synger som en syttendemaistrofe under bjørkene, det er som en frigjøring fra angst og tvil. Det er Ordet. «Jeg heter Karl Inger Slukøret, og jeg er anti-rasist».

Fra det øyeblikket vil du og jeg og søstera til Larsen omtale alt det andre folk sier om såkalt multikulturelle som rasisme. Eksempel: «Jeg syns det ser dritharry ut når menn på over femti år har beige sokker i sandalene sine». Ikke rasisme. «Det er ikke rart at han hiver stein på busselskapets leskur, han heter jo Ronny». Ikke rasisme. «Jeg syns det ser drit-teit ut når muslimske kvinner bruker stygge joggesko under burkaen». Rasisme. Etter hvert tror de som kom til Norge, at folk som misliker stygge sko hater andres egenart. Det blir de naturlig nok urolige av.

Og det gjelder ikke bare rasisme.

Ordene «miljøet» og «klimaet» er blitt politiske trylleformularer som man kan merline ut av kappe-ermet og stanse rydding av rennesteinen med. «Skal sopebilen kjøre gjennom byen annenhver dag? Har noen tenkt på hva det betyr for miljøet?» «Ytringsfrihet» er et tryllebegrep: «Javelja, så det er galt å kalle Rosenborg-spillere for jævla kommunist-homo også nå? Har vi ikke ytringsfrihet lenger i dette landet?»

Vi burde starte dagen med sunn mat og sunne tanker. En tanke er sånn: Folk tenker ulikt, både enkeltvis og i grupper. For dem er tankene riktige og naturlige. Noen folk liker ikke kapitalismen. Det gjør at de blir motstandere av næringslivet, samtidig som de mener at de fortjener høyere lønn fra det. Mange folk hater sosialister og mener at de ikke bør eksistere etter 1989. Andre folk er skeptiske til migrasjoner. De blir intellektuelt eller følelsesmessig urolige, de mener at det som skjer med landet deres er feil. Også etter 22. juli lever vi komfortabelt med at store grupper hater sosialister. Men migrasjons-skeptikerne tilhører en gruppe som ikke skal lyttes til, men avsløres.

Behovet for enighet i Norge er sterkt. I alle de årene jeg har vært filmanmelder er jeg blitt mest kritisert for at jeg hadde forskjellige terningkast fra de andre anmelderne.

Det nifse med enighet er at den etter en stund erstatter tenkning. Man blir en Knut Arild Hareide som mener at alle anstendige mennesker egentlig mener det samme, så hvorfor all denne uenigheten?

Jeg ville bare nevne det. For denne maskinen dreper ikke fascister. Den utrydder ikke sosialister. Den fjerner ikke kapitalister eller metodister eller sangvinister. Denne maskinen skriver bare ord, og ordene tilhører alle.

3 tanker om “Denne maskinen dreper ikke fascister

  1. Steinar Brandslet

    Takk og lov at du fortsetter å skrive. Når jeg snart har sletta nær alle Schibsted-relaterte bokmerker og apps, skal jeg fremdeles beholde dette.

    1. Arild Abrahamsen Innleggsforfatter

      Godt å høre. Vi kommer til å savne deg i Stavanger, men skjønner når villmarka i Trondheim kaller på en komplisert mann. Ha det fint og spre bokmerket til lesekyndige trøndere :)

Det er stengt for kommentarer.