arab blogg lørdag 20-07-1

Skjønnhets-flyktningene

 

Vi er i den store repetisjons-sesongen for lattermilde, generøse, glade og stolte ferie-rapporter. Sosiale medier forskjønnes hver eneste dag av så spontane og akutte utenlandsminner at rottene ikke har rukket å spise baguette-smulene før bildet av Minnas fornemmelse for brød har kommet fram til vennene i Overstad og Alta. De ervervs-lykkelige sydenboerne har ikke rukket å ta hjem drinkparaplyene for å reparere dem til neste års turistsesong før bildet av 27 plussgrader gjennom solskadd utendørsglass rammer Norge.

Vi har fått vite alt de gjorde, og det føles godt. Små barn med safranfarga pigmentneser gliser tilsynelatende frokostsunt og rampunge-lykkelig inn i smart-telefonenes ustanselige dokumentar, uvitende om at det egentlig er meningen at de skal sitte skjelvende i spanske kott mens en dritings pappa puler svensk ferievertinne samtidig som ha banker mor med panten.

Stans meg nå. Det var ikke dette jeg skulle skrive om.

arab blogg lørdag 20-7-detalj

Jeg skulle skrive om hva folk er stoltest av i den spontane ferie-journalistikken. Er det Gro Beate som har lært seg å være ute aleine helt til halv to om natta fordi hun traff ei blakk russevennine fra Halden? Er det Einar Kjell Johan Bagsamler som har lært å late som om han sover når jentene under nabo-håndkleet later som om de skifter. Er det at matvinen koster 8 kalsjuska pr flaske selv om kelneren ser så fattig ut at den burde kostet 9? Er det været, er det varmegradene som truer med å stoppe åndedrettet med sin astmatiske begeistring for smeltende hud?

Faktisk ikke været. De fleste er stoltest av arkitekturen. Bilderapportene fra byer og landsbyer langt borte fra Norge er som en vakker kavalkade av alt det utendørslige som gjør folk lykkeligst. Det kan være midtbyen i Praha eller Budapest, det kan være omgrønte landsbydetaljer ved Gardasjøen, det kan være en gammel forstad til Paris med så lune oker-nyanser langs de sjokkerende poesi-gatene at man får lyst til å sette seg ned i fotografiet og bestille café au lait i så stor kopp at den vil vare til sola går ned og lufta fylles av gammeldagse deodorant-dufter fra den gang det luktet blomster av klesskap.

Har du sett bildene deres fra gamle bydeler i italienske småbyer, har du sett alle de de rørende eksemplene på at mennesket er et enkelt følelsesvesen, og hvis noen spanderer på oss et sentimentalt karnapp eller en forseggjort gesims, så smelter vi som skrømt i dagslyset og viser fram mennesket i oss? Har du sett det?

Jeg har trykket Liker på så reaksjonært mange skjønne hus at det føles som om jeg var medlem av ei tvilsom bygnings-sekt.

Alle vet det skal komme en undring nå.

Her er den.

Hvordan kan disse folka like den skeive, kalkhvite steinhella som ser ut som om den siger ut i Oslofjorden mens man synger i den? En liten fransk kafe med uhensiktsmessige hjørner og murpuss som likner diagnose, den er en visuell invitasjon. Den snakker til deg: Hvis du føler deg spesiell og kanskje ikke så fordømt rett i hypotenusen, så er huset der som en fornemmelse av og en bekreftelse på din evige skjønnhet, din udementerbare frodighet som menneske og visjon. Operaen i Oslo er en fortelling om hvor kalde ting folk kan få til når de har lært seg å forakte glad latter. Enda verre er det nazistrenge konserthuset i Stavanger som likner ei feildimensjonert kattekasse utpå og et påkosta meksikansk bryllup inni. Hvordan kan de som har rost konserthusets fasader i hjembyen, dra utenlands og fotografere vakre byginger? Burde de ikke gått rundt og tatt bilder av binders og vannkjølere?

I Oslo kjemper fanatikerne for en avfeldig bygning med banesår. Det skadde regjeringsbygget var et umenneskelig broltas-verk. Det var en arkitekt-teoretisk fiksjon, det var en lærebok-modell som ble omsatt til tragisk virkelighet og ble stående der i all sin påtrengende grimhet mens det signaliserte at det var urokkelig og utagbart, det var virkeliggjøringa av en arkitektonisk statsreligion med opphav rundt første verdenskrig.

Gaudi, sier de Barcelona-reisende og beundrer et kirkebygg og en park som kunne blitt til som barne-TV. Så naivt, så overraskende, så formfilosofisk frigjørende fra fascistisk strenghet – og så uendelig skjønt å se på. Kan det være de samme som syns at Oljemuseet i Stavanger er vakkert? Jeg kom innom ei nettside som het Vakre Stavanger eller noe sånt. Bilder fra Gamle Stavanger, ikke ett eneste oljemuseum, ikke noe emballasje-stygt konserthus.

Jojo, sier turisten når han i ettertankens høst kommer hjem til byen med verdens styggeste etterkrigs-arkitektur. Jojo, men alt kan ikke være sånn. Vi må kunne like forskjellige ting. Vi må vel det. Så vi burde ikke lokke turister med Sognefjorden, vi burde sette opp turistbusser til Nenset Sandtak eller til søppelplassen på Sele. Neste år drar du til Berlin sentrum og ser på varehusene.

Sannheten er at det er ikke sånn. Vi liker ikke to ting. Vi liker gamlebyen i Cannes, vi liker steingårdene i Toscana, vi liker å se på Tour De France på grunn av de landsbyene man sykler gjennom – og hadde de svette shortssyklerne forvilla seg inn i et moderne businessstrøk med norske regjeringsbygninger, så ville vi heller sett curling.

Vi reiser og finner skjønnheten. Vi har ga opp skjønnheten i Norge. Her skal det være hensiktsmessige byer for folk som er medlemmer av turistforeningen og ikke trenger urban estetisme, og trenger vi noe å vise fram så får Snøhetta lage enda en imitasjon av det samme steinbruddet.

Ingen vet hvordan man skal komme ut av styggheten, for innendørs-hipstere i utrolig mange aldre kan komme til å si ordet “kitsch”, og det er verre enn visuell mistrivsel. Men skjønnhet er et sted inne i oss som kjemper for å få komme ut, og vi må dra til fattige land som ikke hadde råd til betong for at den skal få en sjanse. Vi er skjønnhets-flyktninger på rømmen fra et Norge uten fantasi. Det er en sørgelig resignasjon.

2 tanker om “Skjønnhets-flyktningene

  1. tutta

    Er så lei av skribenter som skal sutre over hva folk skriver på Facebook! I alle fall når du skriver så kjedelig sjøl at jeg ramler ut etter noen få avsnitt.

  2. Arild Abrahamsen

    Neineinei Tutta da: jeg er en nesten fanatisk tilhenger av Facebook og legger ut bilder av frokosten min. Som jrg skriver så tidlig i bloggen at til og med de søvnige får det med seg: «Vi har fått vite alt de gjorde, og det føles godt. «. At jeg er kjedelig er en annen sak. Det finnes drt gode medisiner for.

Det er stengt for kommentarer.