Månedlige arkiver: juli 2013

miniblogg arab crocs

Miniblogg: Hva er egentlig galt med crocs?

Jeg har verdens styggeste shorts, og det føles som en mild og betryggende eksentrisitet. Ingen hisser seg egentlig opp mot stygge shorts, for de er mandige på en litt naiv, kanskje til og med sympatisk måte. Jeg innbiller meg at menn i stygge shorts ser sårbare og vennlige ut, for ingen tror egentlig at en mann i stygg shorts vil kaste seg over den egyptiske presidenten.

Det er verre med sko.

miniblogg crocs detalj

Man skal ha sovende sosiale talenter og evnen til isolasjonsbasert selvtillit for ikke å ha fått med seg at til og med folk som drikker brennevin til reker, hater crocs. Solide manne-sandaler i utførelser som minner om gårdsredskaper og brøyte-utstyr blir akseptert. Jeg har blå og hvite tøysko som man egentlig burde være pensjonert ballettdanser for å tre på føttene en dag med sola i øynene, men de blir aksepterte. Verre er det med crocs, og jeg har aldri skjønt det.

Crocsen ble skapt i 2002 som en spa-sko, den ble vist ved The Laurerdale Boat Show og solgt i 200 eksemplarer. Så langt historien.

Da crocsene oppsto, følte jeg en slags beveget kulturhistorisk gjensynsglede, som hvis det kommer meldinger om at rockemusikere er blitt kvalt av sitt eget oppkast. Da jeg jobbet som ung journalist i Porsgrunn var verden så kul at både sko og strømper ble sett på som eventyrdrepende, borgerlige avvik. Jeg hadde bare ett par sko. Svarte tresko med en skeiv, litt vedkubbe-aktig hæl som var kraftig, men akkurat lav nok til at husflid-bordene på fokke-jeansen slepte med seg rocka veistøv. Oppi de hadde jeg såvidt jeg kan huske raggsokker. Raggsokker er ikke strømper. Raggsokker er så utfrika at de kan få en smoking til å virke progressiv. Svarte danske tresko var også progressive, særlig hvis du ikke eide andre sko. Noen av vennene mine jobbet i stil-fascistiske bedrifter, så de kunne bare ha på hårbåndet og blomsterelskerskoa i helgene, mens jeg var journalist og kunne ha dem alltid. I ettertid er jeg grenseløst takknemlig overfor bankvesenet, de kommunale etater, frimenighetene, handelstanden og handelstandsforeningens frue for at de godtok at pressekonferansene deres ble delvis uvesentliggjort av skoene til representanten for Porsgrunns Dagblad. Det var viktig med sko uten snøring. Man skulle ikke ha snøring. Undertrykte kinesiske kvinner snørte sine sko.

Sarkastiske leserinnlegg kalte meg for gutten på budeietøflene, men det var en kulturell pioner verdig. Dessuten kom treskoene i Norge fra bondegårdene, og etter 1972 var alt som minnet om fotspor i fjøset politiske og poetiske ting.

Da crocs kom oppfatta jeg dem som etterkommere av de danske treskoa, og gleden var som nevnt stor. Rommelige. Klumpete. Lette å ta på. Uten snøring og uten smøring. Men ett eller annet gikk jeg nok glipp av, for først etter sju-åtte års tid oppdaget jeg at de uskyldsrene skumskoene vekker uforståelig avsky.

I første omgang slo jeg meg til ro med at de progressive kreftene fra syttitallet bare måtte innse at de hadde havna i en tid da voksne menn vet navnet på dyre hvitviner og ugjenkjenneliggjør maten med steindyr eddik på så forseggjorte flasker at de kunne vært med i en Harry Potter-film. Navn som Gucci og Vuitton banaliserer språket, og kvinner går med så stive bh-er at man kan brøyte Beringstredet med dem. Mens det ennå er der.

Men det er ikke bare det nye småborgerskapet. Mange normale og vennlige mennesker hater crocs. Ikke akkurat Mallorcabluse-segmentet, men enkle folk med arbeiderklasse-kontakt som ikke syns de må ringe en katolikk for å få hele teksten til “Hail Mary” hvis de har handla ei truse hos Hennes & Mauritz på Kvadrat.  Jeg skulle skjønt mishaget dersom crocs var noe muslimske kvinner ble påtvunget som ereksjonshemmende ekstrautstyr. Men i vår sammenheng er dette bare en praktisk tøffel som riktignok blir avskylig glatt hvis du søler basseng-vann på kjøkkengolvet.

Crocs er riktignok laget av en litt ubestemmelig, gummi-aktig skumplast, og det olje-relaterte materialvalget kan ha ført til politisk ubehag hos folk som helst ville at Norge skulle leve av å fiske sardiner ved en uforanderlig nordpol. Men likevel. Det kan vel ikke være så forferdelig farlig at stavangerfolk tjener nok til å kjøpe mat på Norwegian-flyet til Taj Mahal. Folk kjøper dessuten svarte hagemøbler som tilsynelatende er laget av fletta resirkulasjons-plast. Crocsene er utsøkt stygge, men nesten alle sko er jo det. Og hunder. Åtti prosent av Norges elska hunder er sinnssykt grimme.  Jeg syns ikke egentlig at kvinner som ser ut som om de ble skodd av Lady Gaga med bind for øynene, skal klage på de enkle arbeiderskoene mine.

Folks fordommer funker. Jeg bruker bare crocs innendørs og kanskje til nøds på terrassen. Da føler jeg meg som en konvertitt fra en Dan Brown-roman, men skoene er behagelige å ha på. Men det finnes én relevant advarsel: Ikke spark fotball i crocs. Fotball er ei estetisk greie og skal behandles med respekt.

arab gitar 1

Denne maskinen dreper ikke fascister

Meninger er en vanskelig ting, og man burde ikke egentlig ha noen. Alle burde starte dagen med å konstatere at de er en åpen havn og at meg fattes intet så nå får vi se hva som er der ute. Meninger er ikke noe man burde ha, men noe man bytter, som iddiser. Meninger burde være til utvikling av forstand, og det er de ikke.

Grunnen er enigheten. Enighet er viktig i dette lille landet som vi ellers administrerer greit, uten å ta merkbar skade av det. Behovet for enighet er en trussel mot vår åndelige sunnhet og intellektuelle utvikling. Forleden ga minister-kandidaten Knut Arild Hareide inntrykk av at vi egentlig ikke trenger valgkamp etter 22.juli for to år siden, ettersom alle anstendige mennesker den 23. juli ble enige om alt. Statsminister Stoltenberg godtok meningsmangfold i sin kommentar, men ikke mer inviterende enn at han slo fast at det finnes grunnleggende verdier som vi alle er enige om. 

Jeg vet ikke om noen sånne verdier. Vi er stort sett enige om at det er feil å slå folk i hjel, men det er ikke en holdningsgreie, det er nedfelt i straffeloven. Vi kan heller ikke stjele, men det står også i straffeloven. Utover det finnes det alle slags tenkesett og alle slags kulturer i Norge, for fem millioner mennesker er utrolig mange folk.

arab gitar 2

På tross av mangfoldet har det de siste to årene (og kanskje før det) spredt seg et litt forskrudd forhold til ytringsfrihet og debatt. Den frie meningsutvekslingen er der ikke for at vi skal lytte til hva andre mennesker har å si, debattens hensikt er at vi skal røyke ut alle vi ikke liker fra det beskyttende folkebuskaset der uønska meningsbærere har forskanset seg selv og sine nett-kommentarer. Og så skal vi vise hvor dumme de er, og hvor dårlige mennesker de er. Dette er det samlende verdigrunnlaget i Norge etter 22. juli, for det som skjedde i Oslo og på Utøya var ikke en grotesk og sadistisk voldsforbrytelse, det var en bekreftelse på at anstendige mennesker hadde rett hele tida. Etter det var debatt egentlig unødvendig, men vi trengte ytringsfriheten for å avsløre idiotene.

I mai så jeg en film om Ernest Hemingway. Der var det med en fyr som hadde skrevet «This machine kills fascists» på skrivemaskinen eller gitaren. Det var krig i Spania. Ingen grunn til å bli intellektuell. «This machine kills fascists» sto det også på Woody Guthries gitar, en formulering han hadde hentet fra klistremerkene på amerikanske bombefly. Det er en sjarmerende, men utdatert naivitet i det tilsynelatende naturlige utsagnet. Det representerer de dedikerte merkelapp-filosofenes verktøyskrin, det er som en liten vignett for allslags politisk korrekt sjablong-tenkning og det er som et motto for kampanje-journalistikkens hverdagslige informasjons-svindel. 

Du sier F-ordet, og så er diskusjonen slutt.

Ordet veksler. Innenfor hukommelsens tid var det sånn at man kunne kalle en mann for metodist, og så var ikke bare argumentene og handlingene hans døde, men du kan være ganske sikker på at han aldri mer ble valgt inn i Motorbåtforeningens loddsalg-komité. Jeg vokste opp med foreldre som hadde opplevd at tyske soldater marsjerte i Nymannsveien, og det var lett å tilgi dem at de fant fram nazi-ordet når de så noe de ikke likte. Far min kalte den lyslugga speiderbevegelsen for Hitler-Jugend, jeg kalte alle sørstats-amerikanere og sør-afrikanere for rasister mens 15 år gamle Ellen sa at bare kommunister var motstandere av EU, og så gikk aldri vi på kino mer.

I fortsettelsen av dette heltemodige politiske engasjementet fant generasjons-medlemmer med rot i beatnik-bevegelsen opp hjelpe-skjellsordet Establishment, som hadde like ødeleggende kraft som da marxister omtalte det borgerskapet de kom fra som borgerskapet.

Teknikken er enkel og vanvittig pinlig:

Først blir du og jeg og søstera til Larsen enige om hva som er forferdelig i verden. La oss si at vi nettopp har oppdaget rasismen fordi en ung fyr på nærbutikken sneik foran en pakistaner i kassakøen. Det er ikke så greit å kalle en åtte år gammal Fox-snoper for rasist, men begrepet utøver en hypnotisk tiltrekning. Det fester seg i den delen av en overstimulert aggresjonshjerne der motargumentene skulle ha bodd. Som en uslåelig Black Ops-soldat i brakka si, som en ridder ved det runde bordet, som sitatene fra en tabloidavis-kommentator. Hvis man først har definert seg som anti-rasist, får man trang til å bruke ordet ofte, for det synger som en syttendemaistrofe under bjørkene, det er som en frigjøring fra angst og tvil. Det er Ordet. «Jeg heter Karl Inger Slukøret, og jeg er anti-rasist».

Fra det øyeblikket vil du og jeg og søstera til Larsen omtale alt det andre folk sier om såkalt multikulturelle som rasisme. Eksempel: «Jeg syns det ser dritharry ut når menn på over femti år har beige sokker i sandalene sine». Ikke rasisme. «Det er ikke rart at han hiver stein på busselskapets leskur, han heter jo Ronny». Ikke rasisme. «Jeg syns det ser drit-teit ut når muslimske kvinner bruker stygge joggesko under burkaen». Rasisme. Etter hvert tror de som kom til Norge, at folk som misliker stygge sko hater andres egenart. Det blir de naturlig nok urolige av.

Og det gjelder ikke bare rasisme.

Ordene «miljøet» og «klimaet» er blitt politiske trylleformularer som man kan merline ut av kappe-ermet og stanse rydding av rennesteinen med. «Skal sopebilen kjøre gjennom byen annenhver dag? Har noen tenkt på hva det betyr for miljøet?» «Ytringsfrihet» er et tryllebegrep: «Javelja, så det er galt å kalle Rosenborg-spillere for jævla kommunist-homo også nå? Har vi ikke ytringsfrihet lenger i dette landet?»

Vi burde starte dagen med sunn mat og sunne tanker. En tanke er sånn: Folk tenker ulikt, både enkeltvis og i grupper. For dem er tankene riktige og naturlige. Noen folk liker ikke kapitalismen. Det gjør at de blir motstandere av næringslivet, samtidig som de mener at de fortjener høyere lønn fra det. Mange folk hater sosialister og mener at de ikke bør eksistere etter 1989. Andre folk er skeptiske til migrasjoner. De blir intellektuelt eller følelsesmessig urolige, de mener at det som skjer med landet deres er feil. Også etter 22. juli lever vi komfortabelt med at store grupper hater sosialister. Men migrasjons-skeptikerne tilhører en gruppe som ikke skal lyttes til, men avsløres.

Behovet for enighet i Norge er sterkt. I alle de årene jeg har vært filmanmelder er jeg blitt mest kritisert for at jeg hadde forskjellige terningkast fra de andre anmelderne.

Det nifse med enighet er at den etter en stund erstatter tenkning. Man blir en Knut Arild Hareide som mener at alle anstendige mennesker egentlig mener det samme, så hvorfor all denne uenigheten?

Jeg ville bare nevne det. For denne maskinen dreper ikke fascister. Den utrydder ikke sosialister. Den fjerner ikke kapitalister eller metodister eller sangvinister. Denne maskinen skriver bare ord, og ordene tilhører alle.

arab miniblogg føtter onsdag 24-7-13

Miniblogg: Hvorfor har biologilærere sokker i sandalene?

Jeg skal skrive om tær. Det kommer til å gjøre noen mennesker sjenerte. De bør slutte å lese her.

Alle somre har ett eller annet som ikke burde vært der, eller som bare kan være der om sommeren. Khaki-shorts. Hawaii-skjorter. Solhatter. Menn i kapteinluer. Kvinner som ligger i utallige lux iført en rosa H&M-bh fra Kina. Ingen ville ha funnet på å ta bilde av dressbukser og nakne tær første juledag for å dele dem med den internasjonale instagram-bevegelsen.

miniblogg nakne tær detalj

Hittil i sommer har til og med foto-spredere med åpenbare skavanker og tå-skader som man ikke snakker om før ved desserten, spredt sin ortopediske frilufts-blotting i instagramer og annen spontan massekommunikasjon.

Men vi er i et valgår. Ingen fenomener er ferdig utvikla før man har undersøkt om det kan føre til kvinne-diskriminering, skadedyr, uønska politiske strømninger eller næringsliv. Mange stusset ved den uventa ekshibisjonismens start: Kunne dette være smakfullt? Kunne det være den ønskelige tingen å gjøre? Uansett hvordan man snudde på gamle kunnskaper fra komf-høringer, klarte ingen av dem å finne et bud, en konvensjon eller en katekistisk “Det Er “som forbød menn og kvinner å vise tærne til hverandre. Jeg tror faktisk det er sånn at til og med Koranen tilgir den som har vist sin forføreriske lilletå til svaksynt medlem av motsatt kjønn eller tvilsomt medlem av samme kjønn. Og Jesus fikk salva sine føtter av en kvinne, og han hadde neppe sokkene på.

Tå-flashing kunne likevel være enten umandig eller ukvinnelig eller begge deler. Men Barbie har vel faktisk nakne føtter, og hun er det mest feminine som er funnet opp hvis man unntar vesker sydd av skinnet til utryddelsestrua dyr. Og Tarzan tvinnet sine ubeskrivelig potente tær inn i lianene og brukte dem til intercity-travel mer ressurs-effektiv enn den planlagte bybanen fra Hansenhjørnet til minibanken ved torgtrappene.

Dette er utprøvde rollemodeller, for noe skal man jo tro på i en sekulær kultur.

Likevel. Tåbildene fører til intuitiv skepsis. Tilhører føttene bluferdigheten? Såvidt jeg vet har ingen antydet at Italia-fotos av grave-journalisters sydentær kan risikere å bli misbrukt av mennesker til selvbesmittelse og fetisjstiske bildesamlinger. Føttene har nok en rolle i mange menneskers erotiske liv, men de fleste vil heller innrømme at de elsker med brusmaskinen enn å fortelle at de blir ramma av kjønnsrødme hvis de får se en inngrodd storetå.

Og det er nå vi går til ekspertisen. Vi vet alle at mer Thorleif enn sokker i sandaler blir det ikke. Ikke en gang grønsjerne hadde sokker i sandaler. Ikke en gang utkant-SV-ere med synlig grønn ullprofil har sokker i sandaler. Men biologilærere har. Når sommeren kommer bytter de ut sine joggesko for blinde med gammeldagse gubbe-sandaler i lysebrunt lær, og de bærer rutete sokker med slitt hæl i.

Biologene er de fremste ekspertene på kjønnsadferd. De har ikke bare lest «Det nakne mennesket», de har lest doktoravhandlinger om populasjonsmønstre rundt bavianens vekslende rumpefarge. Dette kan de. Når biologer velger å ha sokker i sandalene, må det være en grunn. Det skyldes ikke bare akademikeres tradisjonelt dårlige klessmak.

Biologilærere vet antakelig hvordan fot-nakenhet virker på andre mennesker, og de liker det ikke. Intimiteten ved nakne tær går lenger enn den som normalt sett avsløres for anstendige mennesker på bryllupsnatta. Den har samme sårbarhet som om for eksempel milten eller andre innvoller kom veltende ut på stranda. Når man blir invitert til å betrakte andres tær er det som å bli bedt om å sjekke om fremmede folk har blemmer i ganen.

Det er en vits at menn foretrekker å ha sex med sokker på, men sokkene har en grunn. Tær ser ut som troskyldige, sjenerte mutasjoner, de ser ut som noe den store skaperen hadde store planer for, men så ble de bare tær. En mann kan trene arm-musklene på helsestudio, han kan øke penisstørrelsen i hydrauliske sugepumper. Men i det øyeblikket han tar skoa og sokkene av, kan alle se hva resultatet av altfor smale blå semska sko.

Kvinners tær vil jeg ikke skrive om. Det blir skrevet for mye om jentenes kropp som det gjør. Nevner man tærne deres i massemedia én gang, begynner de med kinesisk innsnøring og blir dårlige fotballspillere.

Men det er mye som tyder på at tær støter mot en erotisk konvensjon. De ser ikke sexy ut. Se på dem: De er humpete, klumpete og fotforma, de likner rosa hatifnatter eller brikker fra et uskjønt sjakkspill. Man kan stelle dem, man kan male dem, man kan barbere dem og rose dem og flytte dem opp i sjetteklasse til høsten, men de er ikke fine. Folk som tar bilder av tærne sine fører muligens til så akutt hormonfall at kvinner får grovere røst og menn får håret tilbake. Det kan forsåvidt være like greit. Hvis folk bare gikk mer avkledde, ville kjønnsdriften avta og familielivet blomstre.

Jeg bare nevner dette. Men bilder av knær er fint. Og glass med altfor mye chablis. Og sand og solnedgang. Sommeren er ennå ung.

arab blogg lørdag 20-07-1

Skjønnhets-flyktningene

 

Vi er i den store repetisjons-sesongen for lattermilde, generøse, glade og stolte ferie-rapporter. Sosiale medier forskjønnes hver eneste dag av så spontane og akutte utenlandsminner at rottene ikke har rukket å spise baguette-smulene før bildet av Minnas fornemmelse for brød har kommet fram til vennene i Overstad og Alta. De ervervs-lykkelige sydenboerne har ikke rukket å ta hjem drinkparaplyene for å reparere dem til neste års turistsesong før bildet av 27 plussgrader gjennom solskadd utendørsglass rammer Norge.

Vi har fått vite alt de gjorde, og det føles godt. Små barn med safranfarga pigmentneser gliser tilsynelatende frokostsunt og rampunge-lykkelig inn i smart-telefonenes ustanselige dokumentar, uvitende om at det egentlig er meningen at de skal sitte skjelvende i spanske kott mens en dritings pappa puler svensk ferievertinne samtidig som ha banker mor med panten.

Stans meg nå. Det var ikke dette jeg skulle skrive om.

arab blogg lørdag 20-7-detalj

Jeg skulle skrive om hva folk er stoltest av i den spontane ferie-journalistikken. Er det Gro Beate som har lært seg å være ute aleine helt til halv to om natta fordi hun traff ei blakk russevennine fra Halden? Er det Einar Kjell Johan Bagsamler som har lært å late som om han sover når jentene under nabo-håndkleet later som om de skifter. Er det at matvinen koster 8 kalsjuska pr flaske selv om kelneren ser så fattig ut at den burde kostet 9? Er det været, er det varmegradene som truer med å stoppe åndedrettet med sin astmatiske begeistring for smeltende hud?

Faktisk ikke været. De fleste er stoltest av arkitekturen. Bilderapportene fra byer og landsbyer langt borte fra Norge er som en vakker kavalkade av alt det utendørslige som gjør folk lykkeligst. Det kan være midtbyen i Praha eller Budapest, det kan være omgrønte landsbydetaljer ved Gardasjøen, det kan være en gammel forstad til Paris med så lune oker-nyanser langs de sjokkerende poesi-gatene at man får lyst til å sette seg ned i fotografiet og bestille café au lait i så stor kopp at den vil vare til sola går ned og lufta fylles av gammeldagse deodorant-dufter fra den gang det luktet blomster av klesskap.

Har du sett bildene deres fra gamle bydeler i italienske småbyer, har du sett alle de de rørende eksemplene på at mennesket er et enkelt følelsesvesen, og hvis noen spanderer på oss et sentimentalt karnapp eller en forseggjort gesims, så smelter vi som skrømt i dagslyset og viser fram mennesket i oss? Har du sett det?

Jeg har trykket Liker på så reaksjonært mange skjønne hus at det føles som om jeg var medlem av ei tvilsom bygnings-sekt.

Alle vet det skal komme en undring nå.

Her er den.

Hvordan kan disse folka like den skeive, kalkhvite steinhella som ser ut som om den siger ut i Oslofjorden mens man synger i den? En liten fransk kafe med uhensiktsmessige hjørner og murpuss som likner diagnose, den er en visuell invitasjon. Den snakker til deg: Hvis du føler deg spesiell og kanskje ikke så fordømt rett i hypotenusen, så er huset der som en fornemmelse av og en bekreftelse på din evige skjønnhet, din udementerbare frodighet som menneske og visjon. Operaen i Oslo er en fortelling om hvor kalde ting folk kan få til når de har lært seg å forakte glad latter. Enda verre er det nazistrenge konserthuset i Stavanger som likner ei feildimensjonert kattekasse utpå og et påkosta meksikansk bryllup inni. Hvordan kan de som har rost konserthusets fasader i hjembyen, dra utenlands og fotografere vakre byginger? Burde de ikke gått rundt og tatt bilder av binders og vannkjølere?

I Oslo kjemper fanatikerne for en avfeldig bygning med banesår. Det skadde regjeringsbygget var et umenneskelig broltas-verk. Det var en arkitekt-teoretisk fiksjon, det var en lærebok-modell som ble omsatt til tragisk virkelighet og ble stående der i all sin påtrengende grimhet mens det signaliserte at det var urokkelig og utagbart, det var virkeliggjøringa av en arkitektonisk statsreligion med opphav rundt første verdenskrig.

Gaudi, sier de Barcelona-reisende og beundrer et kirkebygg og en park som kunne blitt til som barne-TV. Så naivt, så overraskende, så formfilosofisk frigjørende fra fascistisk strenghet – og så uendelig skjønt å se på. Kan det være de samme som syns at Oljemuseet i Stavanger er vakkert? Jeg kom innom ei nettside som het Vakre Stavanger eller noe sånt. Bilder fra Gamle Stavanger, ikke ett eneste oljemuseum, ikke noe emballasje-stygt konserthus.

Jojo, sier turisten når han i ettertankens høst kommer hjem til byen med verdens styggeste etterkrigs-arkitektur. Jojo, men alt kan ikke være sånn. Vi må kunne like forskjellige ting. Vi må vel det. Så vi burde ikke lokke turister med Sognefjorden, vi burde sette opp turistbusser til Nenset Sandtak eller til søppelplassen på Sele. Neste år drar du til Berlin sentrum og ser på varehusene.

Sannheten er at det er ikke sånn. Vi liker ikke to ting. Vi liker gamlebyen i Cannes, vi liker steingårdene i Toscana, vi liker å se på Tour De France på grunn av de landsbyene man sykler gjennom – og hadde de svette shortssyklerne forvilla seg inn i et moderne businessstrøk med norske regjeringsbygninger, så ville vi heller sett curling.

Vi reiser og finner skjønnheten. Vi har ga opp skjønnheten i Norge. Her skal det være hensiktsmessige byer for folk som er medlemmer av turistforeningen og ikke trenger urban estetisme, og trenger vi noe å vise fram så får Snøhetta lage enda en imitasjon av det samme steinbruddet.

Ingen vet hvordan man skal komme ut av styggheten, for innendørs-hipstere i utrolig mange aldre kan komme til å si ordet “kitsch”, og det er verre enn visuell mistrivsel. Men skjønnhet er et sted inne i oss som kjemper for å få komme ut, og vi må dra til fattige land som ikke hadde råd til betong for at den skal få en sjanse. Vi er skjønnhets-flyktninger på rømmen fra et Norge uten fantasi. Det er en sørgelig resignasjon.

arab miniblogg grill-hoved

Miniblogg om grilling

Utendørssesongen går mot slutten. Om ikke lenge står grilljegerne i ribbekø og roper “mager!” til personalet. Derfor noe som skulle ha blitt en kort oppsummering av hva det gikk an å lære av sommeren 2013.

Grilling er ikke matlaging, det er imitert naturopplevelse i egen hage, det er som en fullført villmarksjakt, det er som jegerens brummende rituale når han lar blod fra byttet renne over nakent bryst der arrene etter bjørneklo rødmer hissig av adrenalin og billig varehuspils. Hvis så galt skulle skje at tutlemor eller Tina Terne har krangla en vårløk-kvast ned på ildstedet, så er det egentlig bare å regne som et sosialt uhell, som hvis menn blir tilbudt håndkrem når de vasker Glava-kvastene ut av rødsprengte neglerøtter. Grilling er en manneting.

Jeg kan ikke huske at jeg grilla før på åttitallet. Jeg tror ikke det fantes grill i norske hjem før det, annet enn i hjem der far hadde vært floorlegger i Texas og vendte hjem med inngrodde storetånegler i trange cowboystøvler og et vaklende apparat som merkelig nok ikke skulle brukes til brenning av småkvist og hekke-avkutt, men til matlaging. Før det stekte folk pølser på bål. Det var enkelt. Man stakk en pinne i pølsa og holdt den over flammene sammen med overklassepysa Mariannes pedagogiske trolldeig-dritt. Pølsa blei svart og ville blitt kasta hvis den kom fra kjøkken. Men bål var en manneting, og folk tåler mislykkethet av menn hvis de samtidig sitter ute og kan se august-solnedgangen farge ferieflørt og festrester.

Jeg trodde egentlig jeg kunne grille, for ingen sa at det var en kunst. I årevis tente jeg opp ei litt rusten jernbolle, og så la jeg det man i Stavanger pleide å kalle grisekjød på og det vi som hadde bodd på østlandet, kalte indrefilet for sikkerhets skyld, siden biff like gjerne kunne ha vært mørbrad.

arab miniblogg grill

Når jeg hadde lagt fra meg de rituelle offerdyra fra Helgøs kjøttdisk, gikk jeg min vei. Ingen malere betrakter at Drygolinen blir støvtørr, og ingen utegriller gidder se på at kjøtt blir langsomt svart. For det blei det. Den avliva grisen var jo en fettete djevel, så han drypte en slags tennvæske ned i kullglørne, sånn at den flammet overraskende vulkansk. Mumlende svogere eller venner med stor sjøltillit og universitets-utdannelse antydet at man skulle spraye vann på, men jeg gikk ikke på den. Man tenner ikke bål for å slukke det igjen.

Jeg kan ikke huske at jeg noensinne fikk ros for grillmaten min, men de fleste var fornøyd med min evne til å kjøpe reker, så det var ikke noe å bekymre seg for.

I hodet mitt besto grilling av at man snakket sammen, så jeg la aldri merke til hvordan de andre gjorde det, før jeg i år hadde funnet på at jeg skulle droppe den tradisjonelle varehuspilsen til grilling. Det ble en oppvåkning. Og her er lærestykket i denne overflødige historien: Helt edru folk får med seg detaljer. De ser tingene i stedet for bare å føle dem. Hvis du noensinne har vært på fest sammen med en avholdsmann, bør du vite at han så og hørte alt. Han var som en spontan-encyclopedisk for rubrisering og lagring av menneskelige småfeil. Det er uhyggelig å tenke på.

Det er ikke så mange feil å legge merke til i min familie, for jeg har på en måte lagt beslag på det feltet. Men jeg la merke til hvordan svigersønnen grilla. Han gjorde det med oppsiktsvekkende systematikk. For det første: Han forlot ikke grillen. Han stirret ned i den som for å kommunisere med varmens sjel, og så flyttet han kjøttet rundt etter et termisk system. Nå skal den biten ha littegrann mer hete, nå skal den uhåndterlige kalkunklumpen ta det litt med ro sånn at den blir varm inni seg. Grønnsaker og soppspyd ble flyttet rundt som i en slags infernisk Stravinskij-ballett, mens jeg stirret forskrekka på prosessen.

Og ikke bare det: Han hadde smurt inn kjøttet med marinade, og den glinsende brannsalven førte til at maten ikke blei tørr som huntonitt. Det var også nytt for meg.

Sjølironi er en epidemisk sykdom i vår tid, så egentlig er det ganske ukult å skrive dette. Men det er ikke ironi, men en overrasket form for naturalisme. Man kan faktisk holde på med en ting jevnlig i mer enn tjue år uten å ane hvordan den skal gjøres, som med engelskmenn og kjønnsliv, som med hunnkjønn og hemmeligheter, som med katter og dressur.

Jeg dro hjem og satte meg ned ved grillen. Der ble jeg sittende. Jeg stirret og snudde. Og flytta rundt på døde dyrerester. Det virka faktisk. Grillmaten så ut som om noen andre hadde laga den. Men den hadde ikke særpreg lenger.

Jeg tror kvinner legger merke til hvordan menn griller. Det får jeg tåle. Jeg er flink til å ta sko på barn, og jeg kan kjøpe kjoler som passer kvinner etter å ha sett dem én gang. Den dypere meningen med min grilling der antakelig at jeg ble født for å gjøre folk til vegetarianere. Til gjengjeld blir jeg nevnt i grisers aftenbønn. Det er jo noe. 

arab blogg lørdag 13-7-13

Mette-Marit er årets agurk

Mette-Marit er blitt årets agurk i det lune norske medie-drivhuset. Det er virkelig ikke noe man skal misunne folk. I denne tida burde det handlet om at brennenesler kan føre til søvnløshet, vi burde problematisert at kinesiske turister ikke forstår den norske iskremen. Det burde handlet om at norske menn ikke liker kvinner i crocs. Til og med legerådet «Slik får katten din bedre orgasmer» ville være å foretrekke framfor en norsk kjoledebatt med underliggende, mer enn hundre år gammel republikaner-frustrasjon.

Men kanskje har det ikke noe å gjøre med noen ressurssterke nordmenns lengsel etter en president. Kanskje er det bare sånn at vi ikke liker fine ting.  

La meg først si noe om kjoler.

Kjoler får terningkast i Norge. Resonnementet er enkelt og kannibalsk: Hvis noen er så dumme at de viser seg i offentlige sammenhenger, skal de ha råd til klær som eksperter liker. Ellers er det rett i gapestokken. Fram med pissepotta. Hell det over mote-ignorantens patetiske hjemme-permanent! Kjolen til programlederen i «Sommerskitt på TV2» krøllet seg under det venstre brystet. Ærlig talt. Uprofesjonelt som Dæhlie-sokker i St.Hans-bryllup. Angela Merkel viste kløft. Sa hun noe også?

arab blogg lørdag 13-7-13-2

 

Kjoler er ikke noe kvinner tar på seg for å holde nordavinden unna. Plagget representerer en systematisert, nevrotisk  ekshibisjonisme. For noen mennesker er det en slags tvang, for hver gang de setter beina utenfor et offentlig kjøretøy venter en rød løper, og like ved den røde løperen står de rosa springerne, og før du vet ordet av det har springerne gått to fram og en til siden og så har de driti deg ut for hele Norge og deler av Tyskland.

For et menneske i kronprinsessens uformelige høyrisiko-jobb er kjolen verneutstyr. Den skal beskytte. Den er også kamuflasje. Kjolen er et verktøy i publisitetskaoset: Mette-Marit skal være stilig, hun skal være verdig, hun skal være sexy, hun skal være småfrekk, men ikke vulgær. For blikk-selgerne skal hun være akkurat det de syns hun skal være akkurat da. Og akkurat da er der alltid. Det er laget filmer, det er skrevet romaner og skuespill om kvinnerollens umulighet i en verden som vil ha diktlesende jomfruhorer med oppvaskbørste og universitetsprofessorer med lipgloss og overtrente idrettsjenter som tar seg ut i bikini. Greit at Bjørgen går fort på ski, men må hun ha disse digre overarmene som ikke tar seg ut i ermeløs kjole?

Problemet med Mette-Marit er at dama er perfekt. Hun kom inn i Oslo-verdenens fortløpende publisitets-katastrofe med den hyggelige dialekten til handelsmannen i Ny Hellesund, hun var eks-rampete, men angrende, hun var som ei ekstra sol i verdens allerede mest perfekte kongehus. Jenta var en Askepott, og med stor forstand og Sonja som god fe utviklet hun en overraskende kompetanse innenfor et komplisert fag. En del av faget hennes er å se dyr ut. Og kom ikke til meg og si at kostbarhet ikke betyr noe for deg. Når du betaler blodpris for en mac, er det ikke fordi den er guddommelig mye bedre enn en billig pc, det er fordi du vil se dyr ut. Og hvis mac-en kosta 2990 kroner på Clas Ohlson ville du ikke hatt den. 

Mette-Marit ser dyr ut. Det er jobben hennes. Jobben hennes er sårbar for alt og fordrer en nesten umenneskelig presis balansegang. 

Derfor er det egentlig bare litt tragisk at de rosa springerne plutselig en dag forlater Youtube-snuttene for søte katter med stygge ører og begynner å interessere seg for kronprinsessens klesbudsjett. Egentlig burde noen ha sagt til dem: Kom an, la det ligge. Vi har ei eneste kronprinsesse her i verdens rikeste land, så la nå dama få kle på seg i fred. Men det går ikke. Da er pressefriheten truet. Bekymring i Grosvold-timen. Taushet er aldri et realistisk valg, sjøl om det finnes flere ting man burde holde kjeft om enn ting som egentlig betyr noe.

Der finnes et mikro-poeng inne i agurk-behandlinga av Mette-Marit: Når hun går med kjoler for kjente motehus, funker det som reklame for dem. Alle de lettpåvirkelige småjentene i åttende klasse løper av gårde og kjøper en Dior. Det er ikke bra. Men det er bra at hele norsk idrett er finansiert av steinrike produsenter av sportsklær og sportsutstyr, og at denne sponsinga hver eneste dag fører til at unger som skulle blitt friske og sunne i kropp og sinn, lengter etter merkevarer på øverste mangetusenkroners-hylle. Og hvis en skiløper tar på seg feil lue, kommer sponsoren og henter ham ut av OL-løypa. 

Journalister er rare folk. De kommer gratis inn på teater-forestillinger, idretts-arrangementer, rocke-konserter, samtlige Mahlers symfonier, filmvisninger, de får tilsendt gratis bøker, men ingen kaller det sponsing, for det er jo jobb. Andre folk har også en jobb. Mette-Marit er på jobb alltid. Tenk på det. Det har skjedd at tenking førte til forstand. 

Ordspråk er som regel reaksjonære bortforklaringer av forstand, men likevel: Kanskje burde vi bringe nytt liv og ny mening til «Det du ikke vet, har du ikke vondt av». Det oppbrakte mediemangfoldet har blant annet ført til tidenes mest overfladiske grave-journalistikk. Det er av og til som å se aure-fiskere skrape i asfalten på leting etter mark. Det er som å harve åker med håndmikser i stedet for jordfreser. Da er det bedre å la marken leve og jorda ligge.

Gudskjelov for Snowden. Gudskjelov for Manning og Assange.

 

arab blogg onsdag 9.7

Miniblogg om badekulde

 

Dette er en miniblogg for stavangerfolk med perverterte hukommelser og for annerledes og utenfra tenkende som tror de vet hvordan det er å bo i Stavanger og hvorfor folka der kommuniserer mest med sarkasmer.

Så seint som mandag, etter at temperaturen etter sigende steg over 17 grader, meldte medier at sommeren ikke vil komme til Stavanger i år. Det vil bli sånn 17 – 18 plussgrader.

Jeg hater å måtte minne folk på at jeg ikke gikk på skolen med Justin Bieber, men bada på Grasholmen iført leopardmønstra badebukse. Jeg kan huske at far min hadde badebukse i mørkebrun ull. Den klamret seg loddent til kroppen hans som et døende pelsdyr og var nesten demonstrativt stygg. Det var den gang poenget var hva en mann tenkte, ikke hva han hadde på seg.

Men det er ikke poenget. Poenget er at jeg ikke kan huske at jeg noensinne i hele barndommen bada i sjøvann uten at jeg frøys som en torturert krigsfange.

badeblogg2På Grasholmen lå selve stranda i skygge, men hvis sola i det hele tatt kom, lyste den opp badevannet ca fire meter fra land. I det øyeblikket skya vek, løp vi ut i vannet for å bli varma opp. Når en ny sky dukket opp eller den gamle vendte tilbake, skvatt vi opp på land igjen og holdt rundt oss sjøl med fargefalma frottéhåndkle.

Vi frøys som bare hekkan kan. Badeliv i Stavanger var som å bli skambitt av et natur-reservat, det var et protestantisk martyrium som skulle krympe testiklene så ekstremt at humlene kunne bære dem bort og omgjøre oss til korgutter eller Beatles-tributere. Men vi måtte bade. Voksne mennersker hadde også den gang sadistiske forestillinger om oppdragelse, så vi ble sendt aleine til Vaulen med altfor lite håndkle i altfor kald nordavind, og vi satt på land med forlegent kalde kropper og frøys paradoksalt helt til kvelds. 

Vi ble ikke fantastiske svømmere før vi begynte på St. Svithun offentlige arbeidergymnas og fikk tilgang til oppvarma basseng. Men vi fikk ondskap i sinnet og uttrykte oss i aggressive paradokser som fikk tilreisende østlendinger til å tro at de hadde funnet et rart urfolk av alkoholvegrende perfidister. 17 plussgrader i juli, nordavind, så blåklar himmel at den kunne ha dekorert taket over Nordpolen gjorde oss til kulturbærere. For somrene var sånn, og de skulle være sånn.

Søndag så jeg hvordan det bassengvante barnet sto tvilrådig og frøys i 19 graders badevann i Oslo. Han kunne ikke begripe at noen vil ha det sånn.

Det har han jo rett i. Frysing får blodårene dine til å bli ustabile som skinnegangene på Jærbanen, og etter en stund kjenner du forskrekkelsen og raseriet vokse. Og det blir du aldri kvitt igjen. Du blir så hardhuda at de kan skrubbe deg mot ruren (lite, taggete, hvitt skjell som gjenkjennes av vestlendinger som ikke tilbringer somre i syden).

Akkurat nå er vi inne i en stavangersk normalsommer. Den skal ikke nytes. Den er karakterdannende.

arab lørdag 6.7

Kutte kaffen? Ikke tenk på det!

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil mene noe om Egypt, for de som mente noe om Egypt før, angrer nå, og de som befridde Libya, snakker veldig lavt om innsatsen sin. Ingen sier ordene Den Arabiske Våren lenger. Det kan også skyldes at vi har opplevd at vårer kan bli så steinkalde at jordbær dauer.

I et midlertidig politisk vakuum, skal jeg ta hensyn til at Tour De France pågår og nevne doping. Den vanligste formen for norsk stimulanse-medisinering er noe som kalles morgenkaffen, og derfor er kaffe det vi hyppigst forsøker å avstå fra. 

Juli er avholdets tid. Folk tror ennå at sommeren er en hedonistisk lystperiode da sjøl mangeårige medlemmer av Kristelig Folkeparti og Framfylkningen finner fram de stygge shortsene og den halve flaska med St. Hallvard. Det kan ha vært sånn før, da folk i det øvrige arbeidsåret hadde et resignert forhold til sin mentale virkelighet og levde som om tilværelsen bare besto av tirsdager før lønningsdag. Jeg kan ikke huske når det tok slutt, men jeg vet at familier med atskillige barn dro av gårde på nytelsesorienterte sommerferier i lånte bedriftshytter der de komponerte fiskekakemiddager for primus og kristenbanning siden veggene var tynnere enn i et Cohen-hotell. Voldsomme utskeielser med badmington og en kald murer på deling mellom mennene langs naustveggen skulle kompensere en hverdagsorientert, lang vinter som startet med lukta av våte ullsokker i september og varte helt til soldagen 17. mai.

Drid nå i det. Fortid er fortid, og ingen spiser sei lenger, for ikke å snakke om lyr, som er sjeldnere i moderne husholdninger enn blodpølse med bacon og bortvendte bordblikk.

Men folk hadde virkelig følelsen av at de skeiet skikkelig ut om sommeren når de rodde barbrysta til nærmeste stake og dronghalte liten fisk med mye lukt. Ingen forventer utskeielser om sommeren lenger. De fleste forsøker fremdeles å reparere fordøyelsen og forholdet etter de sju julebordene i november i fjor, de har vært på vinterferie i Kroatia og vårferie i Tyrkia, de har vært på golftur til Mosterøy to ganger i april, de har deltatt på sushikursets februarutflukt til Kvinesdal Fiskeoppdrett og Møllers Spa med sitronsmak – og de har drukket kaffelatte hver morgen som om kaffe var en slags Elvis-frokost.

Sommeren blir på en måte forsakelsens tid. Sommerferie-folk er mettere enn sel i makrellstim, og de har opplevd alt som kan leves opp, de har spist alt som kan kjøpes for penger og eller tilberedes etter danske fjollemat-programmer på NRK1, de har drukket pappvin til marsipankake og svenskesnus.

Når sommarab lørdag 6eren kommer vil de tenke på helsa.

Det er da vi bestemmer oss for å droppe kaffen. Man kan si det sånn: Av alle utspekulerte angrep på kropp og miljø som burde påkalle forsakelse og forbedring: Vi kutter kaffen.

Det er antakelig sånn puritanisme virker: Man forsøker å unnvære noe som man egentlig ikke bryr seg om. “Nå skal jeg fader meg gi opp de forferdelige agurkene!” En puritaner er en som mener at andre burde avstå fra den han ikke liker. Jeg hater svidde svinekoteletter, så ingen har lov til å spise grisekjøtt.

Men kaffe er undervurdert. Den kjemper godt for sin plass i verden. Å slutte med kaffedrikking er som influensa. Det er smittsomt, og det tapper kroppen for livsvilje og kompresjon. Jeg vet ikke om dere noensinne har kjørt en automatgira bil der turboen låser seg i nød-modus bare fordi det er oppoverbakke. Ikke gjør det. Sånn er en morgen uten kaffe. Det er som en framføring av Vivaldis årstider uten strykere, det er som heavyrock uten bass.

Det er kaffen som har holdt oss i live.

I den vanskelige urtida da kaffen ennå ikke var oppdaget og deprimerte menn med lave panner måtte starte mammutjakta stimulert av lunka regnvann og krekling, da hadde alle vondt i hodet. En mengde kriger og vulkaner og andre uoverenstemmelser starta fordi man blir så aggressiv av morgener. Morgensurhet er menneskets normaltilstand. Kain slo i hjel Abel før frokost. Brutus og toga-kameratene dolket Cæsar i dusjkøen. Engelskmenn har i alle tider vært aggresjonshemma, men konstant misfornøyde tedrikkere. Til og med de som drikker en flaske champagne før de kvitter seg med morgenurinen, får vondt i hodet hvis de forsømmer kaffen.

Nesten ingen bønner hjelper når livsangsten griper deg klokka seks om morgenen, men kaffebønner gjør.

Hvis det er noe rusmiddel man virkelig burde frigjøre seg fra for å bli et sunt, uavhengig menneske, så er det kaffe.

Sommeren er de store bestemmelsenes tid. Så jeg bestemte meg for å slutte med kaffe. Jeg gjorde det på tross av at kolleger (da jeg ennå hadde det) fortalte om psykotiske reaksjoner og pms-liknende slemhets-banaliteter. Til og med han som gudskjelov ikke drikker alkohol for gudene fra misjonsmarka vet hvordan han ville ha vært da – til og med han sverget at han ofret heller snusen enn kaffen. Jeg begynte morgenen med å trakte te. Det var en uanselig drikk, men tross alt med sitronskive. Etter en time oppdaget jeg at adjektivene hadde dødd, og at adverb og substantiv-sammensetninger var blitt bleike i munnvikene. Jeg hadde ikke hatt hodepine siden 18. mai i 1966, men nå kom den tilbake, svinsk og råtten som en begeistra dauding.

Vi som aldri har vondt i hodet, lever antakelig i en slags uskyldstilstand. Desto større er sjokket. Da klokka var ti, ga jeg opp og traktet kaffe. Abstinens-spøkelset ga seg ikke. Jeg drakk mer kaffe. Men hodepinen varte også hele nesten dag, da te-koppen sto urørt som en pakistansk jomfru langt inne på kjøkkenbenken.

Jeg har nå gjort mye vesen av en ubehagelig opplevelse. Men det finnes en overraskende erkjennelse her: Det er kaffen som styrer våre liv. I komedien “Hjelp. vi flyr” forholder passasjerene seg rolige mens flyvertinnen ramser opp kommende katastrofer, men da hun sa at de hadde sluppet opp for kaffe, brøt panikken løs i det styrtende flyet.

Det er ikke seksualdriften. Det er ikke misunnelsen. Det er ikke trangen til utlufta natur og synet av tårnene i Firenze. Det er kaffen som driver oss. Alt det andre er bare kroppens statssekretærer.

Det er en befrielse å vite.