Kategoriarkiv: Ukategorisert

Lørdag 24.2.– Super-Samuel i England og en naturfinne fra skogene

The 51st state

TV2 Zebra 23.15

terning 5 liten Dette er den uunngåelige femmils-lørdagen da en finne med rødsprengt fjes kommer uanmeldt fra de store skoger og bare går og går, fortere og fortere, på sin tvekroka måte, som en seig kvist, som en mann som gikk mot vinden et helt liv. Plutselig så nordmennene ut som idrettens streite teknokrater som uten beklagelse og uten forskrekkelse ble forbigått med verdens lengste to minutter av en slags urkraft som går i mål og nesten ikke er andpusten, for han kunne ha gått enda fem mil. Sånn er det av og til. Greit nok.

Men til filmen.

51st state, the

Samuel L. Jackson treffer på Robert Carlyle.

Da jeg så denne filmen på kino, blei jeg sur av at en mann eksploderte av diaré. Det var så mye renneskit på kino den tida, for Harlem-tradisjonene i amerikansk underholdning stimte i folkesalene til Kino Z.

Når man ser igjen «51st State» på video, er skjermen blitt mindre og mengdene små. Såpass møkk som dette kan man tåle. Det er forskjell på flere tusen hektoliter. Da syns det også at filmen er vittig og rask og kynisk, og at den reddes ved at Verdens Stiligste Mann, Samuel L. Jackson (54), går rundt i kilt og snakker til briter slik de fortjener. Filmen befolkes utelukkende av epigoniserte action-smurfer av den typen som bare fins i moderne gangstereventyr fra England (den 51. staten). De er voldsdilere og dopdippere, skinheads og flatfeet og noheads og liverpoolfans og ei eufemisert kontraktmorderske som forfølger Samuel L. Jackson fra USA.

Han har funnet opp dupernarkoen som kunne vært laga for B-bylivet. I England treffer han husmor-agnet Robert Carlyle. Den engelske minitorpedoen har sex med Emily Mortimer, en opplevelse som er verre enn salpeter i maten, ettersom Carlyle alltid ser ut som en udusja rørlegger på vei hjem fra jobb. Jackson i kilt er kulere enn hele det europeiske kontinentet, engelskmenn er klovner og Meat Loaf ser ut som svidd salattilbehør og skal hevne seg.

Filmen inneholder tung musikk, noen få «å sallan, så du det!»-scener og mye likegyldig døing. 2001.

Bad neighbors

NRK1 23.25

neighbors

Når naboen har fest.

terning 3 liten Amerikansk komedie der Seth Rogen og Rose Byrne er blitt så gamle amerikanere at de får barn, men paret med bebien oppdager at de plutselig bor ved siden av en studentforening, som i Trumps land ikke er en gjeng intellektuelle som studerer strukturalistiske føringer i gammelgresk poesi, men består av braindeads som drikker opp de fattige foreldrenes sparepenger. Men de forstyrrer bebien. Dermed må den aldrende livssstil-zombien Rogen bekjempe dem. 2014.

Knowing

Norsk TV2 22.50

knowing

Nicolas Cage skjønner alt.

terning 4 liten «Knowing» har mye fin innlednings-stemning. I Massachusetts 1959 skriver det merkelige barnet Lucinda sine profetiske tall på en lapp som skal legges i jorden og åpnes 50 år seinere. Ingen vet at de er visjonærere enn medievitere.

Ingen tror egentlig på profetiske tallrekker. Ikke Nicolas Cage heller, før den hørselshemma sønnen hans femti år etter kommer hjem med Lucindas løgnaslapp, og den alkoholisk kveldstriste MIT-professoren oppdager at rabbelet består av datoer for fæle ulykker.

Han begynner å etterforske. Det er også ganske kult og dystert, for i skogbrynene står de nesten ansiktsløse skogmennene og skuer mot Cages vegetarianske nerdesønn mens han sitter og ser på Discovery. De oppsøker til og med gutten, og gjennom det runde vinduet viser de ham forferdelige helvetes-varsler som kunne vært finansiert av FNs klimapanel. Brennende dyr i Bambi-skogen. Ikke noe særlig for en vegetarianer. Said it was a bad dream.

Filmen har også en fantastisk flyulykke og en fantastisk togulykke, og det er ikke tull, for de fleste vet ikke hvor stilige ulykker er på film. Men så blir filmen mer og mer en sutrete Spielberg-dystopi, og det gode scifi-drivet forlater den. Slutten er ikke morsom, den er ikke rørende, den er ikke logisk og du blir faktisk ganske sur over hvor urettferdig den er.

Men Nicolas Cage er en fin, hengslete far og en framlut og alvorlig vigilante-helt. Den skal han ha. 2009.

 

 

P.S. I love you

TV3 21.30

ps i love you

Hilary Swank og Gerard Butler på landet.

terning 3 liten Når du ser en film der hovedpersoner fisker og får fisk – men du får aldri se fisken, da vet du at du ser en jentefilm.

Dette er en jentefilm. Den handler om utpensla, repetert komediesorg i mer enn to timer. Jenter stikker hodene sammen og utvikler venninnekule replikktøffheter gjennom smil gjenom tårer. De stilige mennene står i omgivelsene som prøveromsventere og smiler seksuelt, mens jentene jamrer og bærer seg på filmkvinners vis. I mer enn to timer.

I Selvfølgelighetendes Bok står det: Andre kan oppleve dette annerledes. Det er sant. Men to timers verbal likskjending i form av skamros er ikke for alle mennesker.

Dessuten: Hilary Swank i en romantisk dramakomedie – det er omtrent som byggmel i kakaoen. Hun ser ut som Jobs hustru med det lange øglefjeset, og i denne filmen får du en nifs følelse av å se en dinosaur med anoreksi og Lollobrigidas hår. Swank er en skjelettorientert dame, og virkningen blir litt grotesk i en lett-nekrofil film. Og miljøet er teit. Når Lisa Kudrow snerter Friends-kåt med alle sine Disney-tynne vokaler, får du liksom følelsen av at New York er et fjernt TV-univers, og folka er styrt av fjernkontroller i enkle menneskers hender.

Når filmen tar seg til Irland, er det ålreit. Når den spiller NRK Lokalens offisielle julesang (The Bells of ett eller annet) er den ålreit. Når skotten Gerard Butler synger med hele overkroppen blottet i et slags moskus-smil, er det ålreit. Mennene er fantastiske i LaGraveneses film, mens kvinnene egentlig ikke fortjener å være der.

Filmen handler om en 29-åring som blir enke, men den overnaturlig skjønne mannen hennes fyller ett år med brev og påfunn for at hun skal komme seg videre i livet og huske hvem hun egentlig var. 2008.

Sweet november

FEM 21.00

sweet november

Keanu Reeves og Charlize Theron har det fint.

terning 5 liten  Keanu Reeves spiller kald, kynisk reklamemann slik Per Inge Torkelsen ville ha spilt Julius Cæsar (uten egentlig innlevelse). Han treffer den livsdyrkende bikkjefrigjørersken Charlize Theron og mister deretter jobben i reklamebyrået. Derfor flytter han inn hos Charlize, og kynismen ble aldri den samme igjen. Theron spiller rollen med barnelue og svære julepresangøyne. Hun er helt feil, men det er ikke poenget. Poenget kommer her.

Mange filmer blir mislikt bare fordi de er dårlige. Det er ikke rettferdig. Man bør av og til elske det elendige og forakte det perfekte. Feile bøgninger av sterke werb er vakre. Det gjør godt når Enya synger. Keanu synger, han også. Basert på et manus fra 1968, da folk faktisk var sånn som dette. 2001.

Getaway

Max 21.30

terning 4 liten Ethan Hawke og Selena Gomez i en slags nyinnspilling av den gale nittitalls-thrilleren. Ikke noe særlig. 2013.

Red lights

NRK3 21.55

red lights

Cillian Murphy tror ikke på ting.

terning 4 liten Det er noe eget ved Sigourney Weaver, noe nesten ubeskrivelig, evig og formidabelt beskjedent. Hun er på en måte sånn som norske skuespillerinner kunne vært hvis det ikke hadde vært for at de griner hele tida.

«Alien»-filmene ville aldri blitt like populære uten de utilnærmelige kosmo-dimensjonenes piranha-skulptur Weaver. Hun kom til den merkelige utposten i verdensrommet med en rolig uro, hun var avslappa, men anspent på en forutsagt måte, som om hun oppsøkte en fastlagt skjebne. Det fulgte troverdighet med henne. Du tror på at djevelen drypper sikkel og har et hode som minner om en gonorréskadd penis.

Sånn er det også i «Red lights». Siggy Stardust spiller en livsskadd professor som lever av å avsløre Uri Geller-svindlere. Spiritisme-mekanikere, skjebøyere og sånne folk blir utsatt for fysiske måleinstrumenter og menneskelig logikk, og så viser det seg at den talentfulle telepatiker faktisk leste korta i kortholderens brilleglass. Sammen med henne jobber den enerverende eks-ungdommen Cillian Murphy, en mann som kan få blodverdiene til å gå opp på office-svensker bare ved å være til stede. De to kler hverandre som Jens Stoltenberg og Godzilla.

Så kommer Robert De Niro til byen. Han spiller skjebøyer-geniet Silver, en blind, men desto mer storkjefta kjendis-illusjonist. Silver følges av den onde fe, Joely Richardson, som svever lokkende rundt i okkultismen som et varsel om kjønnsorganer fra den andre siden.

Weaver vil ikke utfordre Silver. Men Murphy vil. Og sjøl om dette virkelig er en sær film som aldri helt bestemmer seg for hvem den handler om og hvorfor, blir det forbilledlig spennende helt til den teite slutten.

Den spanske regissøren Cortes laget også forferdelige «Buried», så filmen er mer bevegelig enn venta. 2012.

Insurgent

TV2 Livsstil 21.00

insurgent winslet

Kate Winslet er egentlig ganske bortkasta.

terning 4 liten Spørsmål, spørsmål, spørsmål.

Hvorfor misliker jeg ikke det uforløste ved disse to ungdomsfilmene? Hvorfor orker jeg ikke herje med banalitetene?

Dessuten: Hva er det med unge jenter? På den ene sida har de romantiske og pompøse idealer om rettferdighet og individualitet. De leser seg oppstemte på skildringer av folk med enorm integritet og personlig mot. På den annen side er det sånn at du ikke kan gi Insta-kontoer til tre15-årige jenter uten at de iverksetter en ondskap som kan måle seg med heksejakter og Twitter-debatter mellom lærde oslofolk.

Finnes det to sorter jenter, og de er så forskjellige at de kunne ha tilhørt forskjellige kjønn? Eller er det ingen sammenheng mellom det mennesker blir rørt av og det de faktisk får seg til å gjøre? Nå har jeg klart å starte denne filmanmeldelsen med å slå meg på kjeften, for jeg irriterer meg alltid over de som begynner resonnementer med de gamle egypterne. Men sjøl om de to filmene «Divergent» og «Insurgent» sikkert også fenger stormtrengende gutter i den tidlige puberteten, reflekterer den jente-underholdning, slik «Hunger games» gjør det. Og på samme måte som i «Hunger games» er historien tjukk av tilkjempet styrke, skrekkslagent mot og smertefull, kvinnelig idealisme. Dette er storarta. Men gjør den egentlig noe som helst med de som ser? Og hvorfor er filmene umulige å mislike?

Den mjukfeministiske superjenta i Veronica Roths historie er nesten usynlige Tris i et over-regulert framtidssamfunn. De onde makthaverne, som tilsynelatende er en blanding av frimurere og Høyre-kommunister, har delt opp menneskene i grupper: Noen er bare snille, noen er bare fryktløse, noen er bare flinke, noen er bare åndelige osv. Omtrent som Torbjørn Røe Isaksens prestasjons-segregerte idealsamfunn. Det er lov å himle med øynene, for budskapet er ikke akkurat egna til å revolusjonere dagliglivet på Stovner. Så hvorfor engasjerer den så sterkt?

Shailee Woodley har et så følsomt fjes at jeg ble nervøs av henne, og den emosjonstunge kanin-mimikken gjorde at jeg lyttet voldsomt til ordene hennes, slik du hører etter kvisteknekk i indianerskogen, eller slik en terapeut merker seg nyansene eller burde gjøre det når den stumme autisten endelig snakker. Derfor skulle jeg ønske at setningene hadde vært bedre. For dialogen til Roth er virkelig som en avskrift av siste ukas Insta-tekster. Banaliteten er så gjennomført at jeg begynte å lure på om replikkene representerer en ungdommelig minimalisme, en uttrykksform som går direkte på budskapet slik digitale meldinger gjør, og ikke forsøker å være kvikk eller ordflink, slik åtti- og nittitallet måtte. Til og med de åndelige og nerdene snakker som Toys R Us-leker. Det kan skyldes en begavelsesbrist hos forfatteren, enkelheten kan ha oppstått ved overføringa til film, men det virker bevisst. Her skal ingen skremmes med vanskelige ord eller krevende humor.

Så hvorfor funker det fæle språket så bra?

Opptaksprøvene til gruppa for fryktløse, der Woodley er kandidat, foregår i en slags futuristisk parodi. Framstillingen av framtida er i beste fall uinteressant; det er som om vi inviteres inn i fantasien til en som har lest pinlige bøker og sett feil filmer. De fattigslige omgivelsene blir ikke bedre av at det finnes for mange TV-scener der folk står og snakker. Det er for mye skuling uten tilløp, for mye undertrykt seminar-aggresjon og høytidelig blærethet. Stemningen minner ganske mye om «Hunger games». Konkurransen mellom de unge kandidatene erstatter skogskrigen i HG, men det finnes misunnelse og svik og alt det der, og fraværet av vilterhet er massivt. Speiderbevegelsen var en munter gjeng.

Det pittoreske i filmen ivaretas av hallusinasjonene. De er ganske kule.

Kate Winslet spiller den fanatiske sjefen i begge filmene. Det er ikke så lett å få med seg helt hva som egentlig er drivkraften i den oppstasa NHO-dama, men hun insisterer monomant på at alle må kjenne sin plass i samfunnet. Derfor liker hun ikke divergenter som Woodley, ei jente med mange talenter og mange mulige livsveier. Rollefiguren Tris gjennomgår en fascinerende tvilrådighet, noen vil si at hun er som en kvinnelig liten Hamlet, men hun er snillere og enklere: Dette er ei jente som bare vil godt, men ikke kan bli god på bare én måte. Godhet og godhet kjemper mot hverandre i sjela hennes. Så hvorfor ler jeg ikke?

Dette blir en omstendelig anmeldelse, en av de verste. Grunnen er enkel. Det er noe bra her. Jeg får meg ikke til å drite ut filmen, så jeg småprater i stedet.

Sjølve Livsnerva i de to filmene «Divergent» og «Insurgent» har ekte vibber, som det heter i eldre musikerkretser. Grunnen er først og fremst forholdet mellom Woodley og Theo James. Det er avlangt og påståelig, og samtidig intenst og gripende. Her har vi sjela. Filmene er som et langt stevnemøte mellom to utkårne, og ikke bare det: De er de to flinkeste, de ærligste, de vakreste og de kuleste. Dette er hva vi har film for. Jeg vet at jeg egentlig helst ville ha sett noe av Terence Malick, men det er dette som er film. Voldsomme følelser, enkle replikker, fine mennesker i pinefulle konflikter.

Så hvis du enten er for ung til virkeligheten eller plutselig føler deg ung en dag med selleri og østers. Her er de. 2015.

Øye for øye

TV2 Zebra 21.00

øye for øye 2013

Og her kommer Christian Bale.

terning 3 liten En slags actionfilm med Woody Harrelson og Christian Bale. Handler om to brødre som vil ha et bedre liv borte fra gruvebyen, men i stedet for å sykle til Finnmark roter de seg borti kriminalitet, og så kommer den ene broren i fengsel. Da han kommer ut igjen er lillebror borte, og så må han bestemme seg for om han skal lete. Jeg tror han gjør. 2013.

Hudson Hawk

Viasat4 22.00

hudson hawk-2

Andie MacDowell og Bruce Willis blir gode venner.

terning 5 liten Jeg skal absolutt finne på noe moro for dere som ikke har CMore+-streaming, bare Netflix. Jeg har nylig sett «Hudson Hawk», og den funker på et slags befriende, dessverre gammeldags kynisk vis, som en hyllest til den ubesværa bekymringsfriheten som spredte seg som smilevirus på seint åttitall og tidlig nittitall. Jeg elsket virkelig å se denne filmen igjen. Jeg vil bo i den.

Før i tida skrev jeg:

Fansen til Bruce Willis er kule kvelds-nytere som ikke står opp for å nå bussen til Knudaheio fordi om sola skinner og ikke spiser knekkebrød for å bli nitti år, men bare fordi du slipper å skjære dem opp sjøl. Fansen til Bruce Willis bryr seg ikke om horekundene i Kveldsaktuelt, men distraksjonsleser tampong–annonser i Det Nye til morgenkaffien klokka kvart over ett. Jeg kunne sagt mye mer om fansen til Bruce Willis, men dette får være nok, for poenget er at du kan ikke vente av en reinhjerta Bruce Willis-film at den skal være helt som andre filmer.

Willis tilhører den andre delen av personligheten til de nesten vellykka. Han er den loslitte jazz-harryen mellom 30 og 50 og fins i de vakre og de karaktersvake som bruker T-skjorte med Lakers-merke til dress.

«Hudson Hawk» er en fin film for Bruce Willis-fansen. Det er ikke bare sånn at den ikke tar historien sin alvorlig. Den tar ikke humoren sin alvorlig heller. Regissøren Michael Lehmann er en urolig fyr. Han laget den bisarre, morbide ungdomskomedien «Heathers» med Christian Slater og Winona Ryder med utspekulert psyko-humor, som om han skulle være Californias Makavejev. I «Hudson Hawk» jumper han rundt mellom de klassiske gentlemantjuv-klisjeene med den manglende pieteten til en mann som plutselig foretar femsteg uten tilløp midt i høydehopp-OL. Vilt, virilt og vakkert.

Ingenting stemmer i denne filmen, bortsett fra den slentrende, urytmiske elegansen. Bruce Willis og Danny Aiello foretar latterlig lette innbrudd mens de synger evergreens i stedet for å bruke stoppeklokke. Richard E. Grant og Sandra Bernhard (venninnen til Madonna, hun med den forferdelige bløtdyrmunnen) er en blanding av Rosa Panter- og James Bond-skurker hinsides til og med den kvasi-rimelighet som skal finnes i folkelig moro. Andie MacDowell er sexy nonne! James Coburn er CIA-sjef for et slags presidentens hemmelige hamburger-korps, en etterlikning av spesialstyrkene fra syttenhundre B-produksjoner. Dette er filmen der butleren virkelig gjorde det mens «Malteserfalken» spøker i hukommelsen fordi man stjeler Leonardos hestestatue.

Hør på meg før dere sier at det er dårlig: «Hudson Hawk» er skrevet av action-eksperten Steven E. de Souza, mannen bak begge «Die hard»-filmene og «Running Man». Og han forfattet den sammen med Daniel Waters som var med på manuset til «Ford Fairlane».

Hvis du er en virkelig Bruce Willis-fan, vil du merke det når klokka er kvart på fire og oljemedarbeiderne (Aftenbladet hadde sånt i 1991) har forlengst gått hjem, det eneste som fins å spise er oliven, det eneste som fins å drikke er farris, mens børsnoteringene går fint sammen med en glemt Mikael Wiehe. «Hudson Hawk» er for sånne. Hold rundt meg mens sola går opp i en tom røykpakke. 1991.

Fredag 23.2.– Hvitt hus-fredag med sekserterning og regelen om klimaet

 

White House down

TV3 21.30

terning 6 liten OK, hosten på lasset er en fast følgesvenn når man reiser om vinteren, og så snakker vi ikke mer om det fordi folk snakker for mye om forkjølelser og for lite om forelskelser. Det politisk ukorrekte som har skjedd denne vinteren er at en måling (fake eller fakta?) viser at det er mye mer svevestøv om natta enn om dagen i kaldstille perioder, og at vi antakelig står overfor både en lang, kald vinter og en ny istid. For den kjappe balansens skyld meldes det i dag at det er 30 grader over normalen i Antarktis, en nyhet som bekrefter en regel: Det vil alltid finnes en temperatur som bekrefter livssynet ditt – ett eller annet sted på kloden. Så, ikke gidd. I dag anbefaler jeg en stilig actionfilm fra Det hvite hus, og der regjerer en svart president. Nei, det har ingenting med været å gjøre.

Men til filmen.

white house down

Channing Tatum passer på Jamie Foxx i Det hvite hus.

Dette er den beste actionfilmen jeg har sett siden «Die hard», og med det mener jeg ikke at den konkurrerer med den nyeste samlingen av Nietzsches samlede skrifter, men at filmen underholder på et overlegent spenningsnivå der klisjeene kommer tettere enn kanin-orgasmer, men føles sterkere. Antakelig. Du kan kjenne at den gamle kinoen gnir granitt mot granitt av bare underholdnings-hygge.

«White House down» bekrefter det alle egentlig vet: Hvis du skal lage film som væter håndflater og gnisser stolseter, så skal du gjenta det vante, men med så mye ekstra-energi at vanskelig antennelige Venstre-folk vil forlange øyeblikkelig dybde-boring i Lofoten. Med mye bråk! «White House down» treffer den enkle og edle filmelskerens erogene soner akkurat der hvor ingen liker at de er. Action-filmenes viktigste G-punkt er galskap, og her finnes den til overmål.

Channing Tatum er den nye mannen med den møkkete t-skjorta. Han virker breid som en prosjektørfeil, men har så mye blikk inne at burger-metaforene blekner for en mann som er sånn som menn skal være på film. Følsom når dattera blir berørt, vittig uten å sløse tid på lange replikker og så tøff at han ville ha gått rett inn igjen i Pompei med verdens biggeste moddafokkers støvsuger mens Vesuv raste.

Etter ei valgnatt lengter du etter å se en skikkelig mann. Her er klisjeen din. Ikke nevn ham hvis du søker stipend.

Tatum er ekssoldat og livvakt for speakeren i Det hvite huset, og han heter John Cale, som nesten er John McClane. De av dere som ikke husker hvem McClane var, skal straffes med at kollega Dan Tagesen og jeg forteller for nittifjerde gang om det året vi trodde vi skulle se det tyske dramaet «Die Hard» i Haugesund, og så var det altså det årets skitneste biceps, Bruce Willis, som skulle redde kona si fra terrorister.

Ingen har koner lenger. Men fraskilte døtre har de, og John Cale tar med seg sin da han skal søke om jobb i Secret Service, et jobb-intervju som skal skje i det hvite huset.

Mens far og datter er in da house hos den svarte presidenten, skjer voldelige ting, og den gamle Lincoln-stova blir invadert av noen av de minst beroligende skurkene siden idioten Harald Hårfarge innlemma Bergen i det nye Norge.

Jason Clarke (torturist i «Zero dark thirty») er en kaldøyd, kyndig og ekkel, en fascinerende fyr som kan spille så ubarmhjertig at du kan se kattunger dø under støvlene hans. Jimmi Simpson har et snedig perverst Gestapo-skin, og han hacker verdens uhackelige hemmeligheter med dissidentens profesjonelle selvfølgelighet, for han misliker Apples strenge holdning til fildelere. Pervoen tilhører Piratpartiet. Det finnes gudskjelov også en mager homeland-nazi med bart puslingbryst og patetiske tatoveringer for at ikke muslimene skal ha noen skyld, og det finnes en god del nakkefeite jobb-psykopater i den kategorien som skal bli drept tidlig i historien.

Presidenten spilles av Jamie Foxx, som er tildelt en mjuk og politisk beroligende rolle. Big Chief har aldri vært soldat en gang, og er så sympatisk at han til og med vil ha fred i Midtøsten. Men duer blir ofte populære skyteskiver, og atskillige folk er ute etter presidenten av grunner som jeg ikke skal nevne. Presidenten som gissel er en karismatisk action-figur. Og det er sannelig også Tatums 11-årige datter (spilt av Joey King), som ser rundt med seg med det statsvitenskapelige kyllingblikket til en forskremt politikk-nerde og gir historien mye effektiv magefølelse.

Dessuten det karismatiske huset. Det gir en egen stemning når folk stormer rundt og knuser kunstferdighetene i presidentens bolig, der James Woods til alt overmål er sikkerhetssjef med milliondollardress, en diagnostisk bisterhet som kan skremme sikkerhetsråd og macho-grå børstefrisyre som ser ut som om den ble laga for rensing av kruttstenkte kanonløp. En storarta mann som vil få eldre-hipsterne til å føle at de er tilbake i West Wing.

Handlingen skal jeg fortelle ingen ting om. Men Roland Emmerich treffer både med de voldsomme spesial-effektene og med de enkle emosjonelle tinga som holder engasjementet på topp. Viktigst av alt: Figurer og bifigurer står til hverandre, effektene er vidunderlig drøye, farten er flott og man blir nesten rørt og takknemlig over fraværet av pauser og dumheter. Dessuten: Skurken spiller Beethoven, heltene jubler til Rolling Stones. Overstadig.

Men kanskje det viktigste av alt: Oppskriften på vellykka action er gjentakelser. Lag en ny vri på en egentlig gammel handling og skyt koffein inn i den. Vi samles ved latte-maskinen!

Bare en liten advarsel: Roland Emmerich er regissøren som laget «Independence Day», «The day after tomorrow» og «2012». Hvis noen sier ordene politikk og Emmerich i samme setning, faller bokstavene sammen i krampelatter. Ikke gjør den tabben. 2013.

10 years

NRK1 00.55

10 years

Channing Tatum igjen – denne gang som romantisk komiker.

terning 4 liten Channing Tatum spiller romantisk komedie om en gruppe folk som feirer jubileum ti år etter at de gikk ut av high school, som egentlig er som om du skulle feire 2 årsdagen for at du bar ut matsøpla. Filmen er laget av Jamie Linden, som også regisserte «Dear John». Filmen er fra 2011, og festdeltakerne finner ut at de ikke er blitt mye modnere.

We were soldiers

Norsk TV2 23.20

we were soldiers

Mel Gibson ute i felten i Vietnam.

terning 2 liten Mel Gibsons krig mot vietnameserne blir nesten et slags nevrotisk anliggende for ham personlig. Obersten har lovet at alle «hans menn» skal komme hjem, og fordi denne stivnakka uffiseren er en sjølhøytidelig tosk, blir det et delmål med hele krigen å bevise at en sånn fin mann aldri sviktet eller gikk tilbake på sine ord.

Derfor blir filmens groteske hendelser som et «finn fem feil»-spill. Mens unge menn i hundretall møter den overraskende våpendøden igjen og igjen, vokter vi Gibsons manøvreringer. Glemte han igjen et halvt, forbrent lik på slagmarken, eller holdt han sine ord.

«We were soldiers» forteller den tragiske historien om de første amerikanske soldatene som ble satt inn i bakkekamper i Vietnam.

Randall Wallace (med samme etternavn som Gibsons skotske folkehelt i «Braveheart») har laget en personlighetsgrøsser. Krigerne i denne filmen snakker som indianske spøkelser; de er rusa på voldsevne, det er som om de har røykt seg høge på sin egen tørka skitt av bare ukontrollert selvbeundring.

Aldri har jeg sett en film der soldater virket så åndløst nifse. 2002.

Reality bites

TV3 19.30

reality bites

Ben Stiller, Winona Ryder og Ethan Hawke var unge.

terning 5 liten Da Kurt Cobain i Seattle-gruppa «Nirvana» tok livet av seg med hagle, drepte han en hel generasjon. Generasjon X, som er betegnelsen på de skjønne, overpriviligerte amerikansk-orienterte, filosofi-fattige Irma1000-pludrende mellomklasse-unge mellom 20 og 30, hadde egentlig bare berømmelsen å se fram til i en verden der innholdet i det du gjør forlengst er fjernet av skoleverket eller næringsmiddeltilsynet.

Da Cobain viste at ikke en gang berømmelse kurerer visjonen av meningsløshet, gikk X-folkas tragedie over fra å være morsom til å bli skjebnesvanger: Det fins ingen som tror på framtida her, for alt er gjort og vi er født som nyopptrykte cd-versjoner av utspilt vinyl. «Reality bites» er en musikalsk forvirra, eksistensielt underformulert blanding av «Melrose Place» og MTV-realismen «Real world». En del unge mennesker kommer ut av skolen på nittitallet, men verden har liksom ikke løpetid akkurat da, så den ligger ikke bare og venter med beina i været og frister med brukermanualene sine. Stor usikkerhet oppstår.

Winona Ryder spiller ei livlig jente med TV-ambisjoner. Hun bor sammen med venninnen som selger halvhippe klær og tildels Ethan Hawke, og han vil bli musiker og tilbringer følgelig sin endeløse fritid med pressa abstraksjoner og livslede. De problematiserer penger og kjærlighet sammen, men med den samme litt fjerne interessen som når en 97-åring leser i avisa hvem som får OL i år 2010. Bak dem ligger det bare brutte foreldre-forhold og lidenskapsløs livslenke-kjærlighet. Foran dem ligger for dårlige, uinteressante jobber som er okkupert av gamle hjerte- og kar-konkurrenter samt trusselen om voldsom aids. Hvis! en vil være jysla smart, blir det nødvendig å nevne at dette er en skildring av sivilisasjonens siste gisler.

For de uten ideologi og uten mål ligger framtida på baksida. Den er en glemt drøm om Marx, en bleikna drøm om Jesus og for mange blekkulf-strømper til Afrika. De unge og smarte er nødt til å se at Vesten er ei hjernedød heroinhore som ingen egentlig har lyst på sjøl om hun liknet Marilyn Monroe i 1959. Siden filmen handler om det den handler om, er den glatt og underholdende laget, med for mye musikk fra åttitallet og en vesentlig forsømmelse av Tom Lehrers gamle hovedregel om mas: Hvis du ikke får til å kommunisere, kan du i det minste holde kjeft. Dette er god jul med godt X-mas for alle de den ble laget for. Så hold ut barn, også dere kan før eller siden føde en filosof, og hun er verd å vente på. 1994.

The kingdom

TV3 00.15

kingdom, the

Jamie Foxx representerer amerikanerne i Saudi-Arabia.

terning 5 liten Jamie Foxx leder en gruppe amerikanske FBI-ere som er tøffere enn parmesan-rasp mot gnagsår når de mot all formodning får lov til å etterforske et terroristangrep mot amerikanere i Saudi-Arabia.

I en tretrinns-aksjon dreper menn i saudiske politiuniformer 100 amerikanere i en olje-ghetto i Riyadh. De feige politikerne i USA vil ikke forstyrre uberegnelige muslimer, så FBI får ikke dra og oppklare alt. Men Jamie Foxx presser sjefene, og så kommer et så innbitt og sint lag til Midt-Østen at de kunne kommet rett ut fra garderobesnakk med Hareide.

Filmen er utrolig spennende. Da jeg så den for annen gang, oppdaget jeg at anspentheten besto i en flerkulturell paranoia-orgie. Disse menneskene liker virkelig ikke hverandre, de skjønner ikke hverandre, de aksepterer ikke hverandre og respekterer ikke hverandre. Det blir man nervøs av. Jeg mener: Når en saudisk politimann kan nekte Jennifer Garner å treffe prinsen fordi hun er dame, da har igrunnen filmen sagt sitt om hva de lyserøde fra Amerika syns om de småbrune ved Rødehavet.

«The kingdom» består av hemma aggresjoner, og antakelser om ulming skaper spenningen.

«I hope the Russians love their children too,» sang den politiske naivisten Sting på åttitallet, som en bønn om at det finnes noen der borte som tenker slik vi gjør. Selv rockemusikere blir redde når folk ikke tenker som vi gjør. For å kunne omgås og leve med andre kulturer, må man skjønne hvor redde folk er for de som ikke bruker samme ketchupen som de gjør selv. Men fordi vi lever i en klissete bamsekultur som tror at folk har rett hvis de er redde, kan vi ikke si at de er redde. Vi må si at de er fordomsfulle.

I «The kingdom» bruker man alles vidunderlige fordommer til å skape paranoisk spenning som egentlig ikke skyldes det som skjer, men det som kan komme til å skje. Så da filmen mot slutten tar seg opp med skyting og biljakt, da slapper vi faktisk av. Hjemme igjen. Dette kan vi. Takk o lov. 2007.

Blades of glory

Max 21.30

blades of glory

Will Ferrell og Jon Heder brutalt utkledd.

terning 4 liten I etterkant av forrige ukes undervurderte folkefestlighet Halloween føles det forbilledlig forsinka og kulturpolitisk korrekt å prioritere grøssere. «Blades of glory» er en av de skumleste ny-filmene på DVD for øyeblikket. Ikke bare fordi den egentlig er inspirert av jernstang-oppgjøret mellom Tonya Harding og Nancy Kerrigan på nittitallet, men også fordi filmen skildrer kunstløp. Rytmisk sportsskøyting representerer en idretts-femininitet som blant annet førte til at de eneste skapningene som Gud opprinnelig valgte til trefelling, kjønnsbanning og kampsteinflytting, svevde rundt i noe som kaltes paljetter.

Satiren over syttitallsfenomenet kunstløp på skøyter medfører blant annet at skuespilleren Jon Heder påføres en drakt som bare kan kalles Narnia-blå, eller for den saks skyld klyseblå. Heder spiller den søte kunstløperen. Will Ferrell er Kilmer-versjonen av mann med roterende rumpe. Han er rå, sexy, svartkledd, og filmens grøssertema er at de to etter innledende uvennskap teamer opp og blir de første mennene som går parløp sammen. Heder ser ut som utygd spurvemat, og du ville intuitivt ha beskyttet ham mot snøflakenes tyngde. Ferrell har en kropp som godt kunne ha født fem barn, men hvis han hadde tatt i en bebi, ville du ha sendt den til desinfeksjon. Skikkelsene er perfekte, men det er ikke manuskriptet. Forfattere og regissør har antakelig blitt enige om ikke å sløse bort brukbare poenger på en film som likevel bare selger på rollene. «Blades of glory» går fort tom for tradisjonelt handlingsdrivstoff og må seile hjem på vindkastene fra Ferrells oppblåste innvoller. 2007.

Red lights

NRK3 23.30

red lights

Cillian Murphy er ute etter svindlerne.

terning 4 liten Det er noe eget ved Sigourney Weaver, noe nesten ubeskrivelig, evig og formidabelt beskjedent. Hun er på en måte sånn som norske skuespillerinner kunne vært hvis det ikke hadde vært for at de griner hele tida.

«Alien»-filmene ville aldri blitt like populære uten de utilnærmelige kosmo-dimensjonenes piranha-skulptur Weaver. Hun kom til den merkelige utposten i verdensrommet med en rolig uro, hun var avslappa, men anspent på en forutsagt måte, som om hun oppsøkte en fastlagt skjebne. Det fulgte troverdighet med henne. Du tror på at djevelen drypper sikkel og har et hode som minner om en gonorréskadd penis.

Sånn er det også i «Red lights». Siggy Stardust spiller en livsskadd professor som lever av å avsløre Uri Geller-svindlere. Spiritisme-mekanikere, skjebøyere og sånne folk blir utsatt for fysiske måleinstrumenter og menneskelig logikk, og så viser det seg at den talentfulle telepatiker faktisk leste korta i kortholderens brilleglass. Sammen med henne jobber den enerverende eks-ungdommen Cillian Murphy, en mann som kan få blodverdiene til å gå opp på office-svensker bare ved å være til stede. De to kler hverandre som Jens Stoltenberg og Godzilla.

Så kommer Robert De Niro til byen. Han spiller skjebøyer-geniet Silver, en blind, men desto mer storkjefta kjendis-illusjonist. Silver følges av den onde fe, Joely Richardson, som svever lokkende rundt i okkultismen som et varsel om kjønnsorganer fra den andre siden.

Weaver vil ikke utfordre Silver. Men Murphy vil. Og sjøl om dette virkelig er en sær film som aldri helt bestemmer seg for hvem den handler om og hvorfor, blir det forbilledlig spennende helt til den teite slutten.

Den spanske regissøren Cortes laget også forferdelige «Buried», så filmen er mer bevegelig enn venta. 2012.

Forvarsel

TV2 Livsstil 21.00

forvarsel

Sandra Bullock blodig og deprimert.

terning 5 liten I dag skal vi foreta en forsinka, men likevel oppdatert feiring av det utvida kulturbegrepet Sandra Bullock. Denne gang ikke fordi alle computerspill-nerdene elsker Sandra, for de er blitt 40 år og kjøper sex i Thailand nå. Denne gang fordi Sandra B. er blitt middelaldrende, og hun kler den småbåtrunde kroppsligheten som rammer kvinner over førti som en gudehyllest som omdanner fra frø til frukt.

Dessuten førtiåringenes hoved-biotop. Forstadsro, husbank-inspirert computermusikk av Herr Pling Plong, hjemmehustrujogging, langt på dag-dusj, støvtørking, skittentøysortering. Hvem trenger actionfilmer der latinamerikanere blir skutt av sesongens tøffeste femtiåring når det finnes thrillere som dette? vil sarkastikeren utbryte med restene av julens nøtter mellom fortennene.

Men det blir så bra. Mystisk beskjed på telefonsvareren fra ektemannen. I thrillere har folk ennå telefonsvarere. I virkeligheten har de mobiler, men dette er livet på forstadiansk. Så kommer politiet til fru Hanson. Ektemannen er død i bilulykke.

Nei, det viser seg ikke at han var kvinne, han hadde ikke snorten familier i Uhaha – men når Sandra B. våkner neste morgen, ligger han lys levende i senga. Den døde ektemannen lever, og han aner ikke at han er i ferd med å bli begravet.

Det betyr at Bullock hopper i tid. Når folk fører så kjedelige liv at de ikke merker forskjell før cornflakespakka er tom, skjer det av og til. Tiden blir ett. All tid er samtidig. Du er jeg, jeg er du, vi er alle sammen og jeg er hvalrossen.

Så er mannen død igjen, og dr. Roth kommer og tar en Britney på Sandra Bullock.

Alt dette er spennende på en irriterende måte, for du blir forbanna av at det er sånn, som du blir forbanna når det regner på julaften mens folk i Trysil går skitur i puddersnøen langs hu jordmor Matjas hagebord. Men «Forvarselet» er en snedig film som forteller lange sekvenser i reine bilder. Skuespillerne stanser ikke og forklarer hva det der som skjer, du må finne ut mye sjøl ut fra hva du ser. Det betyr at den tyske regissøren Mennan Yapo er ambisiøs, og at filmen antakelig er bedre enn den føles. 2007.

All makt

TV2 Zebra 21.00

all makt

Ed Harris og Clint Eastwood på kantinen.

terning 5 liten Det fantastiske ved Clint Eastwoods filmer er at de framstår som uventa beskjeder om en sivilisasjon blant de primitive. Skuespilleren som ble kjent for westernhelten Mannen Uten Navn har skapt seg ett ved å regissere filmer sånn at folk sitter med tårer i auene og filosofi i sinnet mens kruttrøyken driver bort over de nylig avliva («Unforgiven»).

«Absolute power» gjentar halve handlingen i «No way out». Tyvenes konge, spilt av den 67 år gamle regissøren med en knoklete og selvsikker verdighet som gir håp for alle som planlegger innholdsrik livslengde, overværer et makabert tilfelle av konstitusjonell kåthet. Det fører til at Secret Service på nasjonens vegne er nødt til å skyte ei sint dame midt i den mest stormende utroskap. Dette pinlige Whisky&Water-gate skal selvsagt også dysses ned, for ellers ville kommentatorene i NRK TO blitt irriterte over pressens pågåenhet, og den lavmælte innbruddstyven blir sedvanlig forfulgt av alt som er i stand til å vise navneskilt i hele vide Washington.

Det var handlingen. Den er grei nok. Men filmen blir også en observant liten skildring av en ensomt trengende far og hans paradoksale vennskap med den gode politimannen Ed Harris. Judy Davis spiller nevrotisk rådgiver i Det Hvite Hus og ser ut som definisjonen på vardøgre hetetokter, og det blir igrunnen synd på alle sammen, for menneskene er svake når klokka har passert midnatt og teksten til de forvitra ti bud svinner i forførende innelys. 1996.

Killing them softly

Visat4 22.00

killing them softy

Brad Pitt i en litt rar rolle.

terning 1 Hvis du ser en film med urimelig mange nærbilder og dårlig vær betyr det enten at den er norsk eller at en rik skuespiller står som med-produsent, for skuespillere elsker nærbilder.

De jobber med den røffe gangster-mimikken i badespeilet, og så går de ned til kona si og sier:

– Se, Angelina, Så sier han «do you mean the f*****g p***k left the car by the f*****g railroad», og så løfter jeg på det ene øyebrynet mens jeg liksom tilfeldig tar fram en tannpirker som…

– Ikke bann foran ungene, Brad.

– OK, men han sier det. Og så liksom bøyer jeg den ene munnviken.

Skuespillere som har vært i badespeilet er kjedeligere enn CNN-reportere i røde regnjakker, de er kjedeligere enn rykter om oppholdsvær, de er kjedeligere enn samtaler om kastrering av ku og kalkpuss av kjellermur. Det er noe håpløst ukarismatisk ved å la enkle yrkesutøvere gjengi replikkene til en sjarmløs og talentbefridd skrivebords-drømmer mens du hele tida kan telle porene i den utsøkt fattigslige huden deres.

Tarantino gjorde småskurk-samtaler til musikk. Han skrudde som Beckham. Det evindelige snakket i «Killing them softly» mangler metronom og er uten interesse. Det er trist og trøstesløst og bortkasta. Det er som å overvære senatsmøter i «Star Wars».

Filmen handler om to bortkasta rennesteins-idioter som raner et pokerlag for at Ray Liotta skal få skylda, og så kommer Brad Pitt og er snakkesalig leiemorder, og han hyrer James Gandolfini, som bare vil snakke, drikke og humre med horene. Bak snakket ligger nyhetssendinger om den økonomiske tilbakegangen i USA og valgtalene til Obama. Det er like pretentiøst og patetisk som å sminke opp halvannen timer ingenting med smiskemusikk.

Rett som det er oppstår sjølfornøyd grapsevold. Men aldri noe som likner en historie, bortsett fra den ufrivillige: Etter nedgangstidene er amerikanerne blitt uutholdelig sjølmedlidende for at de er så dumme at de tror på kapitalismen.

Dem om det. 2012.

Transcendence

TV6 22.30

transcendence

Rebecca Hall steller med Johnny Depp.

terning 2 liten «Transcendence» er egentlig en deprimerende småkalkun og en normalt tekno-fiendtlig Jehovas Vitner-film som med en etter hvert urovekkende mangel på følsomhet forgriper seg på kjærligheten med en oppstasa skrivestue-følsomhet som like gjerne kunne vært bipolar influensa. Men Johnny Depp er innledningsvis behagelig, og det rolige og kroppsnormale mennesket Rebecca Hall (fra «Vicky Cristina Barcelona») gir troverdighet til varm og nær framtidstro. Filmen starter bra. Siden blir det gløm det.

Depp spiller en kul forsker med kobbernett mot uønska digital utenforhet, men han og kona Hall har like fullt forsket seg fram mot et nevro-teknologisk gjennombrudd som på ferden mot kunstig intelligens kan bety så djup visdom om menneskekroppen at vi virkelig kan klare å kurere sykdommer.

Det er egentlig bare sutrete og trist her etter hvert, og i ei tid da enfoldige emmericher annen hver uke spår at teknologiske ragnarakkere kan ødelegge den ødelagte kloden igjen, var «Transcendence» i tjue minutter en oppløftende film. Det virker befriende med folk som faktisk utretter noe for framtida og ikke bare sitter i sitt indres teite Tibet og munker på kjerreveiene. Framtidstro og optimisme er genuint rørende fenomener som ikke trenger døgnfluenes gruppe-sentimentalitet for å bevege publikum. Og teknologi er vårt fremste åndsverk. Dostojevskij er en amatør i forhold til han som fant opp hårføneren. Like fullt skal all utvikling ende i dystopisk forferdsel.

Det skjer også i denne filmen. Ikke før har man falt til ro med Johnny Depps beroligende vitenskapelighet, så kommer øko-terroristene og forgifter ham med radioaktivitet, sånn at forskeren bare har én måned igjen å leve. I hans og konas laboratorium oppstår den ville ideen å klone Depps hjerne inn i en computer og bevare ham vel for kjærlighet og forskning.

I min naivitet syntes jeg det var en god idé. Frankensteins ulykkelige torden-monster hadde jeg helt glemt. Super-Depp blir demonisert til en selvopptatt og ond digital imperialist som vil underlegge seg kloden og utrydde den svakelige, organiske verden. Det er her Jehovas Vitner kommer inn i filmen. Den nokså glemte sekta er motstander av de fleste former for helbredelse, og det er sannelig filmen også. Lege-vitenskap er ikke bra, og friskna folk går rundt som Johnnys zombie-garde i en oppgradert steppelandsby der fiendtlige pixler svever som sommerfugler. Vi må ikke tukle med menneskene. Ikke vaksiner dem. Ikke gi dem blodoverføringer. Ikke tull med genene.

Filmen er med andre ord brutalt alminnelig. Det er som hvis man sitter nedgravd i en djupt engasjerende samtale om eksistensielle visjoner, og så ankommer en ny gjest i ferskenfarga buksedress og sier: «Guri så fælt med First House. Nå må Siv Jensen ta seg sammen». Midt oppi utbrukthetene går terroristen Kate Mara og briefer med åttitallsblikket sitt sammen med en konsekvent forskrekka Paul Bettany og Morgan Freemans uforstyrrelige manus-klokhet. Cohen-sangen «Death of a ladies’ man» kommer drivende i minnet som et vardøger: It would leave us all so vacant and deeply unimpressed.

Etter en halv time er imponertheten kvalt. Kalkuna gobler om hjelp, og Rebecca Hall lukker sitt øye mens verden går tilbake til sykkel uten elektrisk motor og antakelig aldri klarer å finne opp elektrisiteten mer. Brutalt uinspirerende. Og spennende var det heller ikke. 2014.

Torsdag 22.2. – HBO-streama post-ferie-filmer med to hele erkjennelser

 

Død snø

HBO

terning 6 liten Tilbake igjen etter Oslo-ferie, en egentlig privat begivenhet som likevel førte til flere generelle observasjoner. Den ene er at heller ikke østlendinger liker snø når julen er forbi. Dessuten måtte jeg for andre gang innrømme at det finnes restauranter der de lager bedre mat enn jeg gjør sjøl. Det har bare skjedd én gang før, og det var på en litt jålete mann-og-kone-restaurant i Pedersgadå der jeg smakte Kine Hult sin spinat-ravioli og Jan Zahl sin spekemat etter å ha gitt opp min egen tallerken med pasta. Begge deler så sykt gode at man antakelig kan få kjønnssykdommer av dem. På den amerikanske dineren Nighthawk på Grünerløkka spiste jeg burger med grilla kylling og drakk utepils for første gang på cirka tre år, og det føltes også som sleip lokkemat: Du må bli rik, Arild. Du må gjøre dette hver dag.

Det skal jeg ikke. Men jeg skal ta en tur til HBO for dere. Til filmen.

død snø

Den norske versjonen av sex på flytoalett: Utedoen. Det går dårlig.

Jeg tror ikke at normale mennesker tilbringer påsken (ja, det er snart) med å lese om mordere i dressjakke. Jeg tror de tenker over livet og døden mens de venter på at den lokale nettavisen skal innby til avstemning: Er du for o Livet o Døden. Stem.

De få, men verdige som anser Grusomhetens Teater (Antonin Artaud, 1896 – 1948) som en tapt storhet, kan hengi seg til de nordnorske hedningenes splatter «Død snø». Om Theatre of Cruelty het det «Teateret skulle opprøre publikum mest mulig og brukte derfor en blanding av merkelige og forstyrrende/foruroligende former for lys, lyd og opptreden.» Vi skal sammen erklære den moderne splatteren som en naturlig fortsettelse på Grusomhetens Teater. Artaud mente at tekst, altså ordet, ikke fremhever innholdet, men undertrykker det. Grusomheten ble skapt for å gjeninnføre det lidenskapelige og fysiske i teatret.

«Død snø» er en faktisk en imponerende film når det gjelder å framtrylle alternativ åndelighet. Den gir for eksempel en fullverdig poetisk tolkning av den uunngåelige menneskelige lidelsen som døden innebærer: Filmen starter med at en gjeng med unge leger drar på hyttetur med pils, verbal-stå og overstrømmende livstro. I løpet av kort tid viser det seg at framtida byr på en arketypisk massakre, der de naive menneskene blir brutalt slaktet av metaforiske tyske nazi-soldater på kill-spree, som det heter i faglitteraturen. Når en del av historien kulminerer i at to henger utfor stupet etter en halvdød soldats tarmer og fremdeles slåss mot hverandre, står vi overfor en beskrivelse av menneskets skjebne i det tomme universet som Nietzsche antakelig kunne gått god for. Alt er egentlig bra i Tommy Wirkolas film. Innsida av hytta ser ut som en blanding av sekstiåtter-hjem og Caprino-stue der Claes Gill forteller eventyr med Harald Heide-Steen senior ved vestveggen. Guttene er intelligent kåte. Jentene er intelligent kjatrete. De aker på badering, og blondine på utedo i minus 22 er en slags psykosomatisk åpenbaring.

Så kommer Bjørn Sundquist og er vardøgeret. Han ser litt ut som en hauptsturmbahnführer fra det mislykka felttoget i Russland, men er egentlig en Nicholson. Bare farligere og alvorligere. Han gir filmen en dysterhets-føling som varer og bare tar seg opp.

Jeg kan ikke fortelle i detalj om dette. La meg bare nevne at Vegar Hoel er fantastisk zombie-offer og at lemlestelse for å unngå zombie-smitte også ville ha skremt Artaud. «Død snø» er dessuten en uventa spennende film. Bare én innvending: Man må bli DREPT av en zombie for å bli en zombie. Biting teller ikke. Det er vampyrene. 2009.

Liar, liar

HBO

liar liar

Forleden så jeg Jim Carrey i nåtid i en kul bil med Jerry Seinfeld (serie på Netflix), og det var fantastisk. Jim Carrey er en kul fyr. jerr

terning 5 liten Jim Carrey-komedie om en så filosofisk vanskelig sammenblanding som løgnaktighet, skilsmisse, besøkshyppighet, gode og dårlige fedre, ste-menner og glemte barnebursdager. Regissør Tom Shadyac bruker Jim Carrey som en slags støysender. Der hvor historien beveger seg betenkelig på grensen til det pinlig sentimentale, dukker Carrey opp i bildet som et esketroll og skjærer fantastiske ansikter av den typen som ellers bare oppstår i forbindelse med hard mage og sentrifugal-eksperimenter. Handler om en advokat som forhekses sånn at han ikke kan lyve. 1997. 1 time, 25 minutter.

Meet Joe Black

HBO

meet joe black

Claire Forlani møter Brad Pitt.

terning 5 liten  Men hvordan ville det egentlig gå hvis Døden materialiserte seg på Jorden, og fikk det til i Brad Pitts kropp, sånn at damene og kamerafolka og våren og bilene og alt som fins datt for! ham? Omtrent som dette. Anthony Hopkins får utsatt sin varsla død o g tjener som cicerone for gutten med ljåen noen utvalgte døgn da den grimme høsteren skal forsøke å kompensere sin eksistensielle kjedsomhet og leve lykkelig/ulykkelig som menneske. Han smiler avlangt og forvansket. Det finnes ikke mye tankestoff i den lille fabelen, og ingen skal bli omvendt til å like døden, men «Meet Joe Black» har en svermerisk, melankolsk og moden hjertesmerte som forfører de stillfarne. Anthony Hopkins bærer med seg tristheten til den som har alt, bare ikke tid. Brad Pitt likner en litt oppstasa spurvunge der han gjeng på tunet og nippar strå i vederkvega nyfikenhet. Det er søtt gjort, og det får ikke hjelpe at filmen delvis er regissert av psevdonymet Alan Smithee, som bare er en markeringsmåte for den som vil skrive «Kilroy was here» på gymveggen. 1998.

Magnolia

HBO

magnolia

Julianne Moore hyper følsomheten og tar piller.

terning 5 liten I ei stue på størrelse med Falcon Crest jamrer jekelen Jason Robards seg gjennom de siste morfinstunder. TV-verten Philip Baker Hall forsøker å snakke til den narkomane dattera si, og segner melodramatisk om i studio. Gårsdagens vidunderbarn William H. Macy har røde taper-briller og leter etter virkelig kjærlighet i en tannregulering. Tom Cruise karikerer seg selv som macho-forfører med sinnsbygger-kurs og vanskelig barndom. Phillip Seymour Hoffmann gråter som sann sykepleier. Julianne Moore hyper hysteriet sitt omkring anger og skyld og tar piller. Dagens vidunderbarn får englevinger (på veggen) da han pisser i buksa. Politimannen John C. Reilly treffer den rappende negergutten med Sannheten. Dette er «Magnolia», den største av de store mosaikk-filmene. 1999. 3 timer.

Marie Antoinette¨

HBO

marie antoinette2

Kirsten Dunst i seng med ung kongelig.

terning 5 liten Dette er en halvt ironisk, halvt oppgitt skildring av fjern europahistorie, og den vil more mange.

Kirsten Dunst ser innledningsvis ut som en dragkledd gladhomse som sitter på klubb og venter på Grand Prix fra Helsinki. De hvite fjærduskene ligger som alkoholskadde duer over en kjole som antakelig ble sydd av vispa egg og sukker. Det er 1768 i Østerrike, og den 15 år gamle prinsessa blir solgt til Frankrike som en fredsplan og havner i ekteskap med en sjenert dauphin-dude som ikke vet hva som er opp og ned på sin egen penis.

Interiørene er tunge og hengete som sumpvekster, det er som å komme inn i et usortert dødsbo fra Uranienborg Terrasse. Tinnsoldatene er skjønne, og Dunst er postmoderne ungdommelig og ser ut slik jentene i Petre snakker. Hun reiser i en hvit karet som Askepotts ektemann ville ha følt var litt sånn Ærlig Talt, Kjære.

En merkelig bohemkledd Judy Davis tar imot på vegne av det franske hoff. Hun ser ut som en kalkun som har mista støffingen sin og gobler seriøst om kongelige ting. Så forvandler de den de brebleikte dalers ekte Heidi-blondinen fra kraut til frog. Og så gifter de henne i en kjole som ser ut som om hun skrever mens hun går.

Det er den siste skrevinga hun gjør på lenge.

Jenta har dessverre ektet en kongespire som likner en OS2-nerde og er utslitt når han går til sengs. 18-åringer skal kunne flytte Gloppedalsura med hendene uten å gå utslitt til sengs med østerrikske blondiner.

Filmen skildrer med ironi, ømhet og sympati hvordan det går med de to misbrukte ungdommene etter hvert som revolusjonen nærmer seg med sine drastiske hårkutt. Dauphinen blir konge og svinger omsider septeret, mens Marie Antoinette får grillvæske på de ulmende gonadene av en tilreisende svenske.

Den mystiske regissøren Sofia Coppola har tusen anledninger til å lage en film som sier noe om ekteskapet, historien, feminismen, kongehuset, seksualiteten og behovet for små hunder – men hun lar dem fare. I stedet skildrer filmen generøst de søte menneskene. Kanskje handler den om hvordan det gikk med Britney Spears. Det er faktisk med et rocke-party her.

«Marie Antoinette» er vanskelig å mislike. Coppola lager sensuelle filmer. For første gang i karrieren ser Kirsten Dunst ut som et vesen med kjønnsliv. 2006.

The informant

HBO

informant, the

Matt Damon har briller for ikke å se tøff ut.

terning 5 liten Matt Damon ser ut som en Espen Eckbo-figur, og han spiller nesten skummelt bra. Men jeg er ikke helt sikker på hva Steven Soderberghs «The informant» egentlig handler om.

Det er antakelig fordi jeg er oppdratt i den freudiansk-marxistiske overbevisning, som lærer tilhengerne at i bånn av enhver historie ligger det en eller annen didaktisk funksjon eller en lærerik sannhet. Amerikanere er overfladiske folk, og det hender at de bare forteller en historie, som John Irving gjør det. «Nå skal jeg fortelle deg om en pussig europeer som het Adolf Hitler, og du vil gråte og le om hverandre».

Soderberghs finurlige film ser hele tida ut som om den absolutt vil fortelle noe viktig. Når den er slutt, gjorde den ikke det. Men for oss som tror på Freud og Marx, vil forestillingen om at vi så noe viktig leve for alltid i minnet. Totally føkkt.

Matt Damon spiller en autentisk varsler. En gang på begynnelsen av 1990-tallet røpet mannen først at lysin-selskapet hans hadde en muldvarp for japanerne. Det fortalte han sjefen sin. Deretter gikk han til FBI-etterforskerne og fortalte at sjefen hans var hovedmannen i et internasjonalt pris-samarbeid av den sorten som får menn i svarte biler til å dukke opp utenfor kontorlokaler med razzia-tillatelser i nevene.

FBI undret seg over denne fyren, som sjøl hadde en høyt betalt sjefsstilling i firmaet. Men av amero-arketypiske årsaker kjøpte den forklaringen at de hadde møtt et virkelig ekte, ærlig menneske. En slags Frank Capra-oppfinnelse (Capra var han som skildret den fine mannen i gata). Dermed utstyrte de varsleren sin med opptaks-utstyr sånn at han avslørte alle som satt ned i dress.

Da starta et digert jøjemeg-hekkan. Jeg røper ikke mer. Michael Mann laget i sin tid «The insider» på en demonstrativt sein måte. Soderbergh er selvsagt særere. Filmen fra nittitallet er laget med en sjuk femtitalls-undertone; det er som om vi befinner oss i et bestandig, uforanderlig business-Amerika der de handelsreisende dør, men har friserte koner, forstadsidealer og dårlig musikksmak. Hele filmen består av corny mais-samtaler, men det blir ikke kjedelig, for når man først har begynt å undre seg, blir alt bare rarere og rarere.

Når filmen er slutt, sitter du der med undringene dine og tenker: «Er det sånn at jeg og alle de andre egentlig er, Mark Whitacre?» Slapp av. Det er ikke. 2009.

Lørdag 10.2. – En av verdens beste filmer noensinne på en litt redusert dag

 

Muldvarpen

NRK1 23.15

terning 6 liten I morges tok Marit Bjørgen et for meg overraskende sølv, for jeg hadde gjettet bronse, og lørdagen kommer på mange pinlige måter til å bli preget av vinterleker i Sør-Korea, et sjarmerende og kult land der folk ikke sitter løypelangs i elgklaff-lue og drikker unødvendig dyr konjakk av gubbesmidde tre-øser fra Husfliden. Derfor blir dette et litt redusert Film på TV, men de viktigste filmene er med. For folk som overhodet ikke er interessert i noen som helst idrett, og som syns Skavlan er et vulgært og tabloid TV-program med for lite samtale, er spionfilmen til den kresne svensken Tommas Alfredson aldeles perfekt. Det er så bra at jeg blir andpusten mens jeg sitter stille. «Muldvarpen» er noe av det beste jeg vet om. Blir det seint for dere: Ta den opp. Dessuten ligger en del av NRK-filmene på nrk.no.

Men til filmen.

muldvarpen

Gary Oldman spiller Smiley.

Tomas Alfredsons filmatisering av Le Carres «Muldvarpen» er den andre filmen dere skal se i denne DVD-uka. Britisk etterretning er noe av det kuleste som finnes. Agentene likner pappaen til Lillebror og Knerten (slik han er i bøkene), og omgivelsene deres er omtrent like sexy som et uvaska askebeger på gloskadd mahognibord. Alfredson har innlemmet de streite 70-talls-spionene i en tung, farmor-brun gobelin. De er som paradoksalt slipskledde jegere i en stillestående innendørs-pastorale.

John Hurt har vært en særegen, engelsk olding i 40 år. Stemmen hans er sprukken som filosofenes stemmer når de har sagt så mye fåfengt at de begynner å miste troen på lyd. Hurt spiller spionsjefen Kontroll i et intellektuelt rotete rom. Mannen og rommet står til hverandre som den uverdige symbiosen mellom sjela og bukselommen. Du kan føle den urettferdige trøttheten hans. Alle er Hurt en eller annen gang.

Det andre trynet i denne filmen er Gary Oldmans. Hver gang jeg ser ham, tenker jeg: La Gary Oldman spille film, så kan de andre gjøre noe annet. Spille Ludo. Tørke tallerkner. Oldman er den melankolske agenten Smiley, som først får sparken fordi han tilhører Kontrolls gamle kaldkrigsbande, men siden blir hyra inn for å finne en muldvarp i systemet.

Oldman venter med alle uttrykk. Det er som om ansiktet hans øver seg innvendig før det velger å gi slipp på sjenansen. Du kan utmerket godt se denne filmen bare for å glane på Oldman og drite i historien. Den eneste ulempen ved det er at du mister dysterheten og det profesjonelle sorgmotet til troverdige skuespillere som Ciaran Hinds, Mark Strong, Colin Firth, Toby Jones, David Dencik.

Svensken Alfredson har laget det vi kaller en sein film. Men det er den egentlig ikke. Hvis du følger det geniale samspillet mellom mimikk og handling, mellom skiftninger i handling og i folk, vil du se at det eksisterer en ekte, nevrotisk dramatikk i filmen. Dette handler om en tvangspensjonert agent som er ubeskrivelig lei seg og som ved skjebnens inngripen får sjansen til hevn mot de han aldri likte, inklusive han som tok kona fra ham.

Mennene i «Muldvarpen» kler ikke av seg og går ut på slagmarken med de nakne grekere. Men de kjemper en kulere kamp. 2011.

The greatest

TV2 Livsstil 22.50

greatest, the

Lærestykke: Det er utrolig mye mer sexy å se to fullt kledde mennesker som står på i kne i vannet og kysser hverandre, enn å se nakne folk som humper i seng.

terning 4 liten Drama fra 2009. Susan Sarandon og Pierce Brosnan spiller ektepar som forsøker å komme seg etter at sønnen døde. Så kommer ei forstyrra jente og påstår at hun er gravid med barnet hans. Hun spilles av Carey Mulligan.

Mr. Deeds

TV3 19.30

mr deeds

Winona Ryder og Adam Sandler i en søt film.

terning 5 liten Hør bare: En kakse dør på fjelltopp og etterlater hele sin medievirksomhet til en enkel pizzeria-ingenue på bøgda. Han går i tømmerhoggerjakke og lager egne gratulasjonskort. Bøgdulfene er hjertelunere enn kortslutta varmelaken, og de ville ha oppfatta Heidi Hauge som en stuntpoetisk avantgardist.

Bykuldas sjellause ego-investorer bruker mediene til kapitalistisk vinning og har følgelig ingen paralleller i den virkelige verden. Winona Ryder spiller metropolisk tv-reporter, og har like kaldt hår som «du fortjener det»-damene i kroppshåner-kuben.

Da Mr. Deeds kommer til byen, viser den seg fra sin verste side. Tabloidene forfalsker ham. Det ovale restaurantbordet med intellektuelle håner ham. Ryder spaner ham, og skurken Gallagher lurer ham. Men helten sjøl går på byen med John McEnroe og hiver egg på limousinene. Han deiser en dum jock. Han leser kulhets-jønkiene den enkle moralleksa. Det er så bra.

I 35 minutter er «Mr. Deeds» fantastisk harrykomedie. Presisjonen er enestående, parodien funker så flott som festpizza med peanøttsmør og Non Stop. Steve Buscemi skjeler verre enn speilegg på jordskjelvramma teflonpanne. Alt det er flott.

Når harrykomedier kommer til den sentimentale delen, tar de seg ofte ned. Her også. Likevel er filmen bra nok, fordi den har trygg tilhørighet i det romslige For-det-om-landet.

Som alle vet: En slags nyinnspilling av Capra-film. Glem det. Regissør Steven Brill har laget harry-høydepunkt som «The wedding singer», «Big daddy» og «Joe Dirt». 2002.

The bounty hunter

TV3 21.30

bounty hunter

Enkel, folkelig moro med Gerard Butler og Jennifer Aniston.

terning 4 liten Egentlig skal det mye til for at en romantisk komedie med Gerard Butler og Jennifer Anistons ikke blir hyggelig i hvert fall. Men igjen har manusforfatterne jobbet med så steinvaska dongeri-poenger at resultatet ser ut som Fretex-dunk.

Gerard Butler spiller kausjonshai og en skøyer som sjøl skylder alle penger, en sånn fyr som av og til er tiltalende på film, men ettersøkt og avskydd i virkeligheten. Aniston skal forsøke å se ut som grave-journalist, men hun har et lattervekkende Paradise Hotel-hår, er oppfarende og ustabil på en etnogen jentebloggmåte og tenkinga hennes ser ut som øynene til Miss Universe-kandidater når de skal redegjøre for det islandske statsbudsjettet. En blind, døv og dopa redaktør ville ha sparka Aniston før hun rakk å velte vann-dispensoriet.

Bulken får 5000 dollar for å hente inn sin blonde bambi-eks, for hun har jumpa kausjon, sjøl om hun som nevnt er reporter og lettere å finne enn en togkonduktør på Jærbanen.

Før hovedpersonene får skylda for all den globalvarmende elendigheten: En fryktelig komiker som heter Jason Sudeikis spiller Anistons flørtete kollega. Han har kommunikasjonsdirektør-bart, han er som isflaket mot «Titanic», han er som Bush mot Irak, han er som Kristin Halvorsen mot Hardanger.

Jennifer Aniston har mista mye av Friends-karismaen sin for hun ble dumpa over hele People Magazine-coveret, og da blir du kvikt middelaldrende. Butler er bare ukjent. Svigermor di tror han er noe som Poirot frikjente, og Butler sier at golfkøllene er for keivhendte og han som skjøt var høyrehendt og hvor tar han det fra?

Mesteparten av filmen går med til å ydmyke den kvinnelige reporteren på en hemma-aggressiv boys-will-be-boys-måte, for herrer er så mye klokere enn kvinner og utsmarter dem fortere enn Stephen Hawkin tar den lille multiplikasjonstabellen. Det ser teit ut. Aniston og Bukken er fine ut når de blir følsomme og sentimentale sammen. Alle tror at kynisme selger. Det er feil. Fine mennesker, sterke følelser og voldsomme lidenskapshandlinger selger film. 2010.

Surrogates

Max 23.45

surrogates

Dette er faktisk AI-versjonen av Bruce Willis. Bruce med kunstig Willis-smak.

terning 5 liten «Surrogates». Mine damer og herrer: Vi har en vinner!

Jonathan Mostows forbilledlig stramme sci-feeling er laget etter Robert Vendittis og Brett Weldeles tegneserieroman, og den handler om ei fort framtid der nåtidas viktigste dildo, iPhone, er erstattet av den virkelig heftige forlengeren: Hvert enkelt menneske har en kunstig, vakker surrogat-dokke som går rundt og gjør alt det abonnenten bestemmer. Kjøttbolla (dvs. mennesket) ligger i en styringsstol og er trygg. Kriminaliteten forsvinner. Ulykkesantallet går ned. Dokkene ruser seg på elektroniske stavglass-orgasmer og hopper høyere enn hongkongere.

Bruce Willis er ei dokke med den unge Mark Harmons hår og Radha Mitchell som partner. Han har munter broilerhud og sier til den oppstasa online-dama: «Jeg aner ikke hvem du er. For alt jeg vet, er du en gammal gubbe som sitter i Stimi-stolen med tissen hengende ute.» Sånn har menneskene beskyttet seg mot ufullkommenheten.

Den egentlige Willis har slitt plysj-skjegg og et blikk som har sett flere solnedganger enn oppganger. Han er så mye virkelig mann at han likner Torolf Nordbø, men vertskroppen sitter trygg i stolen sin og styrer etterforskning inntil den dagen det dukker opp en fyr med Det Magiske Skrin. Det sender overload inn i liksom-menneskenes liksom-hjerner og fører til at også verts-boller dør, med blødende øyne.

For å ta galningen flyr Willis-surrien helikopter innover Puritanernes område, og det fører både til at lånekroppen blir knoksa og at politimannen Willis må klare seg uten surrogatkropp. Han har ikke vært ute på et halvt liv, sjøl om han åpent og romantisk som en turistforenings-fantast ønsker å treffe den virkelige kroppen til kona si og ikke Rosamund Pikes sjabre sjatteringer av fargen dorisrødt. Han overkommer angsten ved å være virkelig i uvirkeligheten, og så oppdager han de tinga som vi i spoiler-bransjen ikke skal røpe.

Mostow er mannen som laget «Terminator 3» og «U-571». Han er en tøffing. 2009.

Eraser

TV2 Zebra 21.00

eraser

Arnold Schwarzenegger og noen jeg tror er Vanessa Williams.

terning 4 liten Da jeg så Schwarzenegger- strevinga «Eraser» i august, hemmet av forbigående tung pust og oppgitte sommerminner, syntes jeg den så ut som en halvferdig effekt-stunt. Det hadde jeg forsåvidt rett i. På video virker filmen bedre. Kvalitetskravet i egne stuer er ikke så høyt (bare se på hva folk har på seg og hva de spiser). Man tar telefonen, slipper ut katten, setter på kaffen, tar telefonen, tar telefonen, henter kaffen, slipper inn katten og oppfører seg generelt med den koma-koselige venteroms-vanligheten som går under navnet familie.

I den sammenhengen er «Eraser» bra nok. Bare pass på å legge toalettbesøkene til tre scener: 1) Da Arnold har fått handa spikret til kjøkkenbordet. 2) Da Arnold har fått en tresplint tvers gjennom låret. 3) (Hvergang) når James Caan med den sarte Ryfylke-huden står sånn i lyset at det konditorfarga håret hans ser ut som kobberbelagt grytestålull fra museet for samtidskunst.

Arnold spiller Den Store FBI-Forsvinner og skaffer folk nye identiteter med like stor fart som Thorbjørn Jagland. 1995.

Flammehav

Viasat4 22.00

flammehav

William Baldwin, Kurt Russell og Scott Glenn er brannmenn.

terning 5 liten «Backdraft» vises riktignok seint, men til gjengjeld går den til elementene med sin opera-fengende skrekkunderholdning. Grunnen til grilling er ikke den svidde, kreftfremkallende maten. Det er ilden. Ild er uimotståelig, for etter alle stjernemerker er den opphavet til alt. Den og den fornikasjons-framkallende fredagsfylla.

Før fjernsynet var oppdaget og folk hadde tid til å sitte ned ved steinbedet for å finne opp ilden, oppsto et grunnleggende, atavistisk fellesskap mellom mennesket og flammen, som utsprang fra den intuitive fornemmelsen at vi alle stammer fra en svær fyr.

Ron Howards «Backdraft» er en fantastisk deilig feiring av felles-pyromanien, den imponerte higen etter ild som vi av og til kjøler ned ved å dra ut for å se på havet (akkurat som kjærlighetslengsel kureres med varehusbesøk). Ved moderne filmtek- nikk har det endelig lykkes å skape en brann som er større enn livet, og når Kurt Russell bærer et barn ut av et implosivt flammerom, oppstår en religiøs klisjé og ei underholdningssviske som er heitere enn grøt. Operettefjes står i kø i denne lange, men tette filmen. William Baldwin er Russells bror med voldsomt alvor, Rebecca DeMornay elsker og frykter Mr. Kurts farefulle flammeliv, Jennifer Jason Leigh elsker barndomskameraten Baldwin oppå en brannbil under utrykning, Robert DeNiro er ildspåsettelsens Poirot og Donald Sutherland smiler lunt som psykopat og pyroman. Ikke ett tilfeldig tryne i hele filmen i 2 timer og 11 minutter. 15 år. 1991.

Fredag 9.2.– En vakker forelskelse på gruingens første fredag

Winter’s tale

TV2 Livsstil 21.00

terning 5 liten Ulempen ved å ha tilbrakt størsteparten av livet som kritiker, petitskribent eller kommentator er at man ikke kan holde kjeft. Hvis det ikke hadde eksistert en Facebook da jeg forlot den betalte ekshibisjonismen, ville jeg ha dødd i løpet av to uker. Som Living Dead ville jeg ha bygd likkister av fyrstikker og vært motstander av biler, sykler, julegaver, Halloween-snop, fredagspils på byen, skoleferier, snø og alt annet som er moro – og jeg ville ha stemt Venstre, på tross av at partilederen faktisk ble avslørt som innehaver av en sjarmerende menneskelighet som politikere ikke skal ha, og som jeg selvsagt ville ha vært motstander av. Fordi jeg ikke kan holde kjeft og sosiale medier finnes, blir jeg overmannet av narsissistisk formidlingstrang: Jeg gruer meg mer til dette OL-et enn jeg har gjort til noen annen sportsbegivenhet. Så er det sagt.

Til filmen.

winters tale

Jessica Brown Findlay danser med Colin Farrell.

Jeg elsket å se denne kjærlighetsfabelen. Den har nok det vi i den begeistringshemma evalueringsbransjen kaller dramaturgiske svakheter, men reindyrka romantikk har lett for å fortape seg i sin egen verden. Det syns jeg er helt greit.

Forelskelsen representerer den mest gjenstridige dyrkinga av metafysikk. De som er merkelig og forvirra berørt av den guddommelige osmose mellom mennesker, de tror på den sekundlange evigheten, de tror på at det finnes én vingefør svever som er den rette, de tror på at skjebner skapes i et blendende motlys i himmelen og at man kan eksplodere inne i et menneske man elsker uten å gjøre annet enn godt. Også de forelska har hørt om hormoner, men de tror ikke at hormonene er årsaken, de er bare verktøyet. Den kompromissløse kjærlighetsmystikken lever et forsømt liv i TV-serienes tid. Psykopatene har overtatt den vaglen der englene satt. Derfor er det helt uunngåelig at en film om kjærlighetens overnaturlighet vil føre til at mange stusser. Dette er en allmenn stussefilm. Men hvis du overgir din indre fjortis til opplevelsen, er den mirakuløs.

«Winter’s tale» er rein romantisk mystikk. Den har absolutt ikke en eneste fornuftig ting å formidle, den er muligens hva man i forbigående kynisme kan kalle skjemma av new age-forvirra verdensroms-anskuelser, men den er så vakker. Om det finnes noen ørsmå smuler av svermer inne i deg, så vil de vokse til brød (uheldig bilde) etter hvert som Colin Farrell elsker seg tvers igjennom isflata og blir en udødelig engel.

På ett tidspunkt hviska jeg til Kristin i nabostolen: Der blei fader meg ei jomfru redda av en helt på hvit hest, det har jeg ikke sett på smertelig lenge.

Da skjønner dere at dette ikke er en film, men en djup hjertemassasje, en slags østrogen-injeksjon som i beste fall også vekker svermerisk overdrivelses-glede i noen menn. De er ikke mange. Det finnes flere folk som føler at de blir ignorert på grunn av OL, enn det finnes romantikere. Men de som virkelig er der, de svikter ikke. Og de kommer til å nyte i hvert fall annet hvert sekund.

Det som gjør «Winter’s tale» til noe mer enn en Tingeling-film, er den snedige thriller-settinga. Her finnes det en demon. Han spilles av Russell Crowe med et hode som ble laga for at noen skal skli det inn i boet. Demonens fjes sprekker av sinne, han har magisk ødeleggelsesevne og en dyster, mørk Crowe-stemme som låter som et mørkeskadd orgelstykke fra helvete. Han stirrer som en nåsån. Når demonrussellen går på visitas til Djevelen i smuget, er det faktisk Will Smith som sitter der som en arvtager etter Morgan Freeman. Lyset er vakkert og ondt. For oss som elsker djevlefilmer gir det en følelse av å komme hjem.

Guddommen i historien er lyset. Lys er magisk, alt i Universet er forbundet med lys, lyset er et mirakel som utsletter Opplysningstidens litt kjedelige vitenskap og byr på bevinga hester og skjebner som strekker seg over mer enn 100 år.

1895. Colin Farrell er en enkel tjuv. Crowe er ute etter ham. Men han har en skjebne, og ved en tilfeldighet treffer han den tuberkuløse ungjenta Beverly som må sove i et telt på taket for å holde feberen nede og straks kan dø. Hun er datter av William Hurt, som er redaktør (et yrke som ikke finnes lenger) og hun har en vakker og overraskende åpenhet som gjør at jenta og den unge tyven fanger hverandre i en sånn romantikk som folk pleier å lese på do. Samtalen mellom Crowe og Hurt er en fabelaktig påminnelse om at filmen ble laga etter en roman. Og demonen fra Australia følger etter den sjuke jenta for å hindre at skjebner blir oppfylt, og for å ramme gutten som ble funnet i en modellskute som bebi.

Filmen beveger seg over lange tidsavstander slik new age-filmer ofte gjør, og den snakker tildels i villelse om stjernene og miraklene og feber-fantasiene og alt det der. Mest krevende er overgangen til 2014. Jeg skal ikke røpe hva som skjer verken før eller nå, men sjøl når skrivinga begynner å miste grepet, overlever forelskelsen i filmen på rein og skjær treghet. Jeg driter i om fortellinga glipper noen minutter. Menneskene har vært så vakre, uforstandigheten har vært så hypnotisk at du egentlig ønsker å fullføre hele greia enten det skurrer eller ei.

Colin Farrell er en vakker mann med et blikk som kan fylles av en kvinnes feber og få den til å bli lidenskap. Når Farrell elsker noen på film, da tror du på det. Han har den oppskaka, forvirra galskapen i øynene, han ser ut som om han har tenkt å dumme seg lidenskapelig ut når som helst. Sanne elskere gjør det. Jessica Brown Findlay (Beverly) vil noen huske fra TV-serien «Downtown Abbey» (vask munnen din, Arild), og hun spiller ungjente med en uimotståelig, intuitiv mottakelighet som ganske sikkert er både risikofylt og politisk tvilsom, så ikke prøv den hjemme.

Regissøren Akiva Goldsman er best kjent for at han skrev manus til «I am legend» og «Da Vinci koden». Han er en sann og svermerisk mann. Den skal han ha. Filmen er for de som svermer som ham. 2014.

Rogue assassin

Norsk TV2 23.20

rogue assassin war

Slem Jason Statham. Virkelig slem.

terning 3 liten Den klassiske actionfilmen har et edelt bruksområde: Når triadene skyter yakuzaene og korøvelsene av «øh»-lyder uttalt på anglo-japansk liver opp en ellers rutinestøvet kveldsstue, da slapper du av. Da yakuza-prinsessen kommer til San Francisco, har hjerteforma manga-fjes og låter som når sushi snakker sammen. Da Jason Statham mister etterforsknings-kameraten sin (tilsynelatende) til mytemorderen Rogue (tilsynelatende) og blir en så dedikert hevner at ekteskapet ryker. Av alt dette blir du velgjørende oppspilt og glad.

«Rogue assassin» består av cirka 100 minutter sammenfatta krigskonsentrat. Stathams fjes er som vanlig mandigere enn Monsen, og Jet Li har et minespill som vil være en utfordring for elektroniske mikroskoper. Det gjør ikke så mye. Det skjer stort sett bare vanvittige ting, og FN griper ikke inn en eneste gang, og ingen sier at Bush står bak eller at det i ettertid viste seg at CIA hadde plantet opplysninger som førte til at Bastillen ble stormet. 2007.

Just married

TV3 19.30

just married

Ashton Kutcher og Brittany Murphy er skøyeraktige som hvalper.

terning 2 liten Noe er bare fælt. «Just married» er dårligere enn alt. Historien om hvordan Lano-gutten Ashton Kutcher og vaskebjørn-blikkets Cyndie Lauper-etterlikning Brittany Murphy drar på bryllupsreise, mangler så mye energi at den kunne blitt Venstre-mann.

Dette er egentlig en slags Disney-film – men unge engangs-fjesinger har ikke med seg dildoer på tur i Disney-filmer, og to universer støter sammen i et selvdestruerende krumningsforsøk. Ikke én scene passerer uten at man ser seg om etter en tung murstein og nynner Trond Viggos «Tramp tramp tramp på en murph». Ikke én. 2003.

The bank job

TV3 21.30

bank job, the

Jason Statham er ikke fullt så slem sammen med Saffron Burrows.

terning 4 liten Jason Statham har gangster-kred, men resten av denne filmen er så autentisk at den mister troverdighet.

«The bank job» handler om alt det som i klassehatersamfunnet England er mer populært enn åndsfrendene Brumm og Beckham: Stivleppa gamle lordmenn med harde konsonanter, kurrende vokaler og dresser som ble håndsydd i Buckingham Palace, får oppleve at ballene deres blir sparka hardere enn på Wembley, fordi de gikk til hemmelige horer og fikk kjetting og pisk. Ifølge filmens hemmelige fortelling ranet en uvøren gjeng av uvettige bakgårdsforbrytere bankboksene til alle de uskikkelige kaksene i London. Det skjedde i 1971, og James Bond var den hemmelige oppdragsgiveren fordi en av boksene angivelig inneholdt bilder av kjønnslivet til prinsesse Margaret i Karibien.

Filmskaperne har lagt to og to sammen og fått sex. De lager en gammeldags britisk ranerfilm med humorvri, og alt blir følgelig like klassisk britisk som solbrenthet og stygge tenner. Kvinnene kler av seg på overkroppen og likner ei uke med The Sun. Enkle menn med syngende cockney-dialekter studerer arkitekt-tegninger og forbereder bankran, og så graver de mens politiet står ved bankdøra, og så tar de byttet.

Neste avdeling: Alle er oppbrakte. Gråhåra samfunnsstøtter ser skremt på hverandre og sier «my dear», mens slimålene i Soho må ha tilbake regnskapsboka med navnet på alle de skitne politimennene i London. Skygge-operasjoner og taushetsaksjoner og hemmelige avtaler knyttes sammen i et slags nettverk av tilfeldigheter og nødvendigheter, og så skjer det som må skje.

Det er egentlig ganske underholdende hvis du tåler den tiltakende lukta av gammel pølse. Det er antakelig også troverdig hvis 1971 virkelig var så dødsdopa at idioter kunne grave med pressluftbor under bank og snakke om ran på åpen walkie. Vel. Det skjedde. Men filmen har ikke fått det til å se sannsynlig ut. Man må jobbe med virkeligheten for at den skal fungere. 2008.

Twilight

TV3 23.50

twilight

Robert Pattinson og Kristen Stewart oppe i et tre. Når de blir modne detter de ned. Og det gjorde de.

terning 5 liten Dersom du er mellom 15 år og 25 og drømmer om en heftigere romantikk enn småpils og fredags-karaoke, da er dette filmen din.

Filmatiseringen av Stephenie Meyers vampyr-roman har en rollesammensetning av den sorten som regissører må selge sjela si til Satan for å få til. Kristen Stewart med den saklig-sensuelle cowboy-kroppen sin og det avventende og melankolsk-kule ungdomsfjeset er som laga for å spille Bella Swan. Robert Pattinson ser ut som bror til Edward Saksehånd, men det er han ikke: Gutten er den snilleste og mest sexy vampyren i Cullen-slekta, som heldigvis bare suger blodet av rådyr og ellers holder seg for seg sjøl. Han har en profil som antakelig ble tegna av Guds fjortenårige niese. Han har øyne som minner deg om utdødde dyrearter. Han er så bra.

Stewart flytter fra ørkenbyen Phoenix til sheriff-pappa i den lille tømmerbygda Forks i regnstaten Washington, og der begynner hun på videregående og treffer den normale gjengen med hyggelige elever som ikke er spesielt til å dåne av. Det er Edward Cullen, for han betrakter urolige Bella slik trailersjåfører ser på pommes frites og prester ser på hedninger. Ad uvesentlige omveier blir de to et par, på tross av at han er medlem av en vampyrfamilie med så bleike, edle mennesker at de ser ut som Eiganes etter influensa-sesongen.

Dramatikk oppstår også, og vampyrkamp-action som flår parketten av ballettrommet. Men det viktigste i «Twilight» er den djupe, kuriøse og kompromissløse romantikken. Dette er ikke for sånne som forelsker seg i rumper; i Stephenie Meyers umilenniske historie handler det om en kjærlighet som man både vil dø for og dø i, sjøl om begge deler kanskje kommer kvikt.

Ei 35 år gammel dame som ble født på julaften, skrev boka. Ei dame skrev manuset. Ei dame regisserte. Det er som om de gjenoppfinner kvinners antatte behov for overnaturlig voldsomme kroppsfornemmelser og en kjærlighet som man ikke avslutter bare fordi toalettsetet ikke er lagt ned. Nyt dem. 2008.

Into the storm

FEM 21.30

terning 3 liten Ukjente folk i en slags thriller om forskjellige folk som opplever en unaturlig opphoping av tornadoer i en liten amerikansk by som heter Silverton. 2014.

Total recall

TV2 Zebra 21.00

total recall 2012

Colin Farrell på tur med Jessica Simpson.

terning 4 liten Dette er den nye «Total recall» uten Arnold Schwarzenegger og uten Sharon Stone. Til gjengjeld kan man se Colin Farrell, Kate Beckinsale og Jessica Biel streve med virtualiteten, som er det stedet som oppstår når menneskene lar maskiner simulere vår virkelighet. Forleden leste jeg at det finnes en fysiker som mener at Universet er en stor hjerne. Det finnes en annen fysiker som mener at døden ikke finnes, for vi returnerer bare til den opprinnelige tilstanden vår, som er mikropartikler. Gud ga menneskene evnen til undring, og den har de brukt flittig. I «Total recall» handler det om en arbeider som lar seg lokke til høyteknologisk fantasiferie, men han havner altså i en virkelighet der det er opprør og greier. Og hva er virkelighet? Og hva er bare journalistikk? 2012.

D-Tox

Viasat4 22.00

d-tox

Puddersnø, Sirdalen og Sylvester Stallone.

terning 4 liten «D-Tox» spiller Sylvester Stallone FBI-mann på jakt etter nok et medlem av det tallrike seriemorder-lauget. Etterforskningen fører til tap av forlovede, og politimannen går til grunne i billig brennevin og ufullstendige setninger. Derfor havner han i avrusningsklinikken til Kris Kristofferson. Den har like varm og koselig arkitektur som Oljemuseet og ligger i et øde snøhelvete som rogalendinger kaller Sirdalen. Der oppstår en desimering av bestanden som på sett og vis hermer Agatha Christie-boka «Ti små afro-amerikanere».

«D-Tox» (som betyr avrusning – detoksikering) er en dyster og hensynsløs utmarksthriller som vil forebygge alkoholmisbruk og påskeferie. Skittsnakk, grå skjorter og fargeløse aggresjoner hører med når amerikanske politifolk uten illusjoner snakker fagprat. Filmen er ikke dårlig. Bare litt deprimerende i et allerede slitsomt år. 2000.

Head over heels

TV6 22.30

terning 4 liten Denne komedien er merkelig ukjent i Norge. Monica Potter spiller ei jente som egentlig er ute etter en ærlig fyr, men blir tiltrukket av Freddie Prinze jr. selv om hun tror han er kvinnemorder. Filmen minner litt om Hitchcocks «Vindu mot bakgården» ved at Potter sammen med venninnene spionerer på mannen over gata inntil hun tror hun ser at han dreper en kvinne. Akkurat morder er det egentlig lite sannsynlig at Freddie er. Han ser mer ut som en puddel-lufter uten svart pose. 2001.

Torsdag 8.2.–HBO-filmer for de som vil flykte fra hverdagens uvinneligheter i vinter-OL

Fear and loathing in Las Vegas

HBO

terning 5 liten Så til HBO, for å ta en kikk på det som man i den bransjen kaller “Nylig lagt til”. Det er slett ikke så galt. Nå er det sånn at vi snart går inn i en lang karenstid da folk skal se vinter-OL, og de øvrige 82 prosent av befolkningen ikke kan klage over at NRK bare sender sport, for det gjør de ikke. Mens TVNorge eller Eurosport visstnok viser langrenn på formiddagen, kan man på NRK se danske matprogrammer der “Mouens bour ude i skoven, og under den jydske himmel henter den sy’e mænnen sin mæd” og så vinner en sveitser eller en svinne 5-mila, og Northug legger ut enda en Instagram-oppdatering. Jeg tror det kan bli behov for eskapisme. Filmene under er for de som vil flykte fra seg selv og sin jærske identitet.

Men til filmen.

fear_and_loathing in las vegas

Benicio Del Toro og Johnny Depp farer nedover highwayen mens lydsporet synger «These are a few of my favorite things».

«Frykt og avsky i Las Vegas» kunne ikke bli en normalt utstyrt film for mennesker med lineære persepsjons-preferanser og et definerbart liv. Såpass mye respekt måtte være igjen for sekstitallets eksperimenter med den intellektuelle tyngdeloven (bare skitt flyter) at en film etter Hunter S. Thompsons selvbiografiske psykomedikaroman (ordet kan deles minst tre steder) forlater alminnelighetens verdslige univers og begir seg over i det konstant latterlige og forvirrende. Det har Terry Gilliam fått til. Ikke særlig overraskende.

Dette er ikke en film, det er et slags angrep.

Folk som vanligvis blir rørt hvis Will Smith henter hjem en trebeint hund fra verdensrommet og blir president, vil ikke kunne skille opplevelsen av det som foregår på lerretet fra minnene om fosterlivet, og Gilliams fragmentariske fantasi er ikke underholdende i vanlig forstand. Den er plagsom eller morsom eller begge deler. Den er et slags strengt oppbygd struktur-sammenbrudd.

De som har kulde eller modenhet til å se humor i helvete, ler seg skakke. De andre vil forvente at tabloidpressen neste dag intervjuer Støre om lovligheten ved illegitim latter.

«Fear and loathing in Las Vegas» har nok en slags handling. Men den har først og fremst et bagasjerom med forskjellige piller.

Johnny Depp og Benicio Del Toro jakter rusa på roadmovie-vis etter den amerikanske drømmen i et samfunn der alt er feil, og de takler den intuitive skrekken for alt de oppdager med en nedsløva eller oppstaka galskap som aldri har sett sin make på kino.

Depp er Hollywoods eneste skuespiller i den betydning at han aldri gjentar seg. Han kan være den maniske Ed Wood, den trøstesløse vandreren i «Dead man» og den romantiske virkelighets-fornekteren i «Don Juan DeMarco» med samme suverene selvfølgelighet, han er som leire, han er et slags grunnstoff som forvandler seg dramatisk i kjemiske forbindelser. «Frykt og avsky i Las Vegas» er hans film. Han ned- og oppfører seg som en farsefigur på Rosa Panteren-koffein, han sjokker rundt som en blanding av Donald Duck og legemiddel-katalogen. Depp spiller så forskjellig fra alt man på forhånd kunne forestille seg, at man antakelig må hente ordforrådet fra Bibelen eller medisinstudiet for å kunne beskrive hva han egentlig gjør. Resultatet inngir ihvertfall både frykt og avsky.

Filmen har fått den surrealistiske kitsch-karakteren 10 som en slags advarsel. Dette er ikke underholdende i vanlig forstand. Det er bare bra hinsides all rimelighet. 1998.

Kopps

HBO

kopps

Kul Fares Fares helt foran i avsides svensk politistasjon.

terning 5 liten «Kopps» er film nummer to av importsvensken Josef Fares og hans familie fareseerne. I den glemmer den 27 år gamle libaneseren at han er innvandrer og følgelig er pålagt å tenke innvandrer-tanker 24 timer i døgnet og lage konfliktfylte innvandrer-ting. «Kopps» er blitt en normal komedie fra den svenske thorleifbøgda, og den slekter romslig og flironisk på Olsenbanden-filmer og Lasse Åberg-minimalismer.

Fares Fares spiller politimann ved en så idyllisk politistasjon at den ikke trengs, ettersom politi og revolusjon har som hensikt å oppheve seg selv. Derfor kommer lyshårete Jessica fra Stockholm og vil legge alle ned. Som mottiltak finner de truede politimennene opp utenbys-kriminaliteten.

Alt dette skjer i en handling som man kan kalle godslig. Det skjer med en menneskevennlig stil som man kan kalle lun. Godslighet veksler med lunhet, og lunheten soler seg i godsligheten, og godlynt nordisme småsmiler så mektig at snegler vil tørke ut og Knerten vil gifte seg med Lillebror. 2003.

Along came Polly

HBO

så kom polly

Jennifer Aniston, en usedvanlig eksentrisk kvinne.

terning 4 liten  Dette er en typisk Ben Stiller-film. Den er for dedikerte tilhengere av kafkastrofale Ben Stiller-filmer. Men den har Jennifer Aniston i tillegg, og det er en faktaopplysning på linje med serveringstipset «farrisen blir servert med gammel skotsk whisky».

I «Og så kom Polly» spiller han en risikoanalytiker i forsikringsselskap, og han er virkelig en forsiktig mann. I starten gifter han seg med ei sånn dame som aldri er gift når filmer tar slutt, men hun finner en naken hobbydykker på honeymoonen, og dermed går ekteskapet i stykker før filmen begynner. Etter noen korte tilfeller av tørre sorgbehandlinger møter Stiller Polly, som altså spilles av Aniston. Hun er en slags blanding av Pippi Langstrømpe og Annie Hall, og når filmen forsøker å ta slutt, kommer hun og henter ilderen sin slik Audrey Hepburn hentet katten sin til «Moon river». Jenter med ilder kommer inn under betegnelsen «unnværlige» og kan i enkelte land bare gifte seg med foreldrenes samtykke også etter fylte femti år.

Polly er en nydelig skikkelse fordi hun balanserer så fint på den kvasse definisjonslinja mellom gal og sjarmerende, mellom udelikat og spontan. Jennifer Aniston spiller henne med et blikk som hele tida ligger to fot foran hjernen.

Siden mannen heter Ben Stiller, er det pinlig fristende å kalle ham Stilleben, for metoden hans er å være til stede i bildet med en slags ukrydra ensformighet som likevel innebærer desperate humorting som marokkansk diaré på datens papirløse do. Han er flink til det han gjør, som er å holde Stiller-maska uansett hva som skjer.

Som farse funker filmen bra lenge, men mot slutten tar den seg ned i det ulufta søkket der amerikanerne repeterer nasjonalerklæringer om stor kjærlighet. 2004.

The chamber

HBO

MCDCHAM EC031

Gene Hackman før eller etter henrettelsen.

terning 4 liten I «The Chamber», etter en roman av konflikt-sprøyta John Grisham, blir Gene Hackman verdens kuleste Ku Klux Klaner. Det er fordi han spiller mot Chris O’Donnell, en gutt som ville overanstrengt talentene sine om han fikk beskjed om å klappe kaniner samtidig som han telte til åtte. O’Donnell spiller en ung advokat som skal forsvare bestefaren, som er rasist, under mordsak i sørstatene. Filmen er også imot dødsstraff. 1997. 1 time, 53 minutter.

Daylight

HBO

dagslys

Sylvester Stallone leder gjennom mørket.

terning 5 liten Sylvester Stallone vil ikke mer actionfilm etter denne (sa han i 1996), og det er synd, for han er en av de få mennene som kan konkurrere med spesialeffektene uten å virke som organisk misfoster i mengden av perfekt elektronisk genialitet. Stallone har talefeil i hele ansiktet, men den enkle, sårbare oppriktigheten hans, koblet til en kropp som menn over 12 år trygler om hver gang de kjøper Levis 501, gjør Rockys og Rambos far til Menneskets svar på Maskinen.

Når de svære, dundrende katastrofene skal skildres med full datakraft og så dolbisk surround at skruene løsner under kinosetene, da syns ennå Stallone. Og når seismologiske sensasjoner farer gjennom deg til du føler deg som en litt myk vibrator, da er det framleis sola mi Sylvester du ser. Han viser igjen i en katastrofe, gjørmeblaut og skittensexy som Lano-ungens drøm om en foreldreløs dag. Dette er en vesentlig ting ved «Daylight», som er en blanding av syttitalls-katastrofefilm og moderne grafikk-action. Regissøren Rob Cohen og ikke minst produsentene forsøker å slå deg ihjel med en grufull, sanseflerrende effektrikdom som kunne vært funnet opp av Høgsfjordrørets motstandere på en smart dag. Men historien hadde aldri overlevd sin krevende lengde og utslitende intensitet om det ikke fantes ihvertfall ett skikkelig tryne underveis.

Sånn er handlingen: Vi blir hastig kjent med et utvalg mennesker som fortoner seg som et slags minste felles publikum; de tilhører alle aldre, sosialgrupper og minst to raser. Disse folka roter seg inn i veitunnelen under Hudson-elva i New York den dagen en toskete tjuv råkjører inn i fem lastebiler med eksplosivt, giftig avfall i friske farger. Etter at flammebølgene har forstøva og forkulla alle tilgjengelige statister i et fullstereofonisk flammotek, sitter våre venner fanget i djupet. Vann siger på. Fyrtunger flerrer. Grønnjyselig gytje gytes av vegger, og bare èn mann vil hjelpe dem: Den enslige drosjesjåføren som en gang fikk sparken fra redningskorpset. Gjett hvem han spilles av. «Daylight» mister aldri farten, og den blir aldri kjedelig. Sånne som er vant til omgås mennesker ved utveksling av fremmedord og farris, vil syns at samtalene er tåpelige, men hva så? Slepp dem ned i Rennfast-tunnelen når Byfjordgolvet revner, og la oss se hvor mye smart de sier. Når de svære katastrofene skal skildres med full datakraft, da synes ennå Stallone. 1996.

Contraband

HBO

contraband

Mark Wahlbergs kontainer-parkour.

terning 5 liten Dopfilmer og smuglerfilmer og filmer med dårlig bakgatemoral pleier være kjedelige for det er ingen å holde med. Denne er spennende.

Mark Wahlberg spiller en ansvarlig Wahlberg-rolle. Han har gitt opp smuglinga sjøl om han og Ben Foster var kontrabandenes Lennon/McCartney. Men da bror til kona (Kate Beckinsale) roter det til for seg og skylder fingerknekkerne penger, må han ta sjømannsjobb på en sleip båt til Panama for å betale.

Foster har et velsigna ansikt som varsler dårlige tider og elendige valg. Wahlberg er sjølsikker og tøff, men snill og Beckinsale blir banka opp i byen mens ektemannen forsøker å skaffe pengene. Giovanni Ribisi er blitt en stygg, gammel mann med reptilblikk og Gollum-stemme.

Islendingen Baltasar Kormakur har regissert etter sin egen film «Reykjavik – Rotterdam» som kom i 2008. Han har det rette draget. Tette personbilder, stor fart og grove arbeiderklassefjes, den romantiske stemningen av Hillevåg i regn, storbynetter som likner juletrær og skip som er så tunge som ubetalelig gjeld. 2012.

The game

HBO

game, the

Michael Douglas opplever alle slags nifse ting.

terning 5 liten Michael Douglas får en opplegelse (opplevelse-oppdagelse) av broren Sean Penn. Gaven er et slags abonnement i en litt lyssky organisasjon, som straks iverksetter dramatiske begivenheter og kaster den bortskjemte innemannen ut i handlingskrevende dilemmaer. Det er som et dataspill laget for virkeligheten og samtidig kompromissløs trening i å se verden, føle kroppen, kjenne sin egen skrekk. Stilig og skremmende og mystisk thriller med mye mørke. 1997. 2 timer, 8 minutter.

Don’t tell mom the babysitter’s dead

HBO

dont tell mom the babysitter is dead

Christina Applegate var ung og rundkinna og blid.

terning 4 liten «Don’t tell mom the babysitter’s dead» av ungdomsfilm-spesialisten Stephen Herek er en ganske artig liten komedie som starter bare vittig og utvikler seg beklagelig alvorlig mot slutten. Christina Applegate (datter i Bundy-familien) spiller ei ung jente som får ansvaret i heimen da mor reiser bort og barnevakta dør. Det blir en slags blanding av «Home alone», «Working girl» og «Big). 1992.

Onsdag 7.2.– Noen OK filmer fra den andre sida av framtida

Atonement

Amazon Prime

terning 5 liten I dag skal jeg for annen gang bevege meg til det som jeg tror er framtida, eventuelt sammen med Netflix og HBO. Amazon Prime streamer filmer med god kvalitet hvis du har bra bredbånd, men filmene er underteksta på språk som engelsk, tyrkisk og nederlandsk, men ikke på norsk. Bli vant med det. Google undertekster heller ikke på norsk, og jeg har tilogmed en boks med “The West Wing” der to sesonger midt i hadde norske undertekster, mens resten har engelske. Og den er ifølge ryktene kjøpt på Platekompaniet. Amazon er et abonnementssted. Gratis prøvetid og rundt 100 kroner måneden. Hvis du fikser engelske undertekster.

Men til filmen.

om forlatelse

James McAvoy er ute i krigen blant valmuene.

«Sex and the city»-genren forteller oss mottakelige én ting: Det må finnes skikkelige kjærlighetsfilmer. De er sjeldne nå. «Om forlatelse» er et voksent forsøk, både pessimistisk og optimistisk.

Jeg røper slutten. Der sitter Vanessa Redgrave og forteller at kjærligheten fortjener lykkelige slutter, og det er derfor folk leser bøker (og ser filmer). Uten fiksjonene ville vi alle være overlatt eksistensialismens logiske kulde: Ingenting kan noensinne repareres.

Britiske «Atonement» ble en kritikersuksess på kino, og en av grunnene er nok den drømmerske estetismen. Her er til og med krigen så skjønn at man kunne tenke seg en StarTour til strendene i Dunkirk. James McAvoy vandrer som i et dataspill, som i en Kusturica-fantasi, som i en Lars von Trier-romanse.

Vakker er også den engelske provins-naturen. I disse delene av England finnes det bare motlys (medlys hører hjemme i fotballkamper), og filmen ser ofte og lenge ut som en forbedra natural-svenskhet fra sekstitallet; her vimser Elvira Madigan i de alveaktige pastoralene.

Men ikke i handlingen. «Atonement» presenterer folka sine som om de snart skal dø eller forråde Jesus. Det ligger en nydelig, skjebnesvanger atmosfære av naiv syndighet over herregården, og handlingen fortoner seg som en blanding av James Ivory, Agatha Christie og D.H. Lawrence. Det skal snart bli verdenskrig. Den sensuelle siv-performancen Keira Knightley går i motvillige ringdanser rundt arbeiderklasse-studenten James McAvery før hun endelig og voldsomt faller for tiltrekningens magi. Da har det vært rasfare lenge, og skildringen er magnetisk. Du kan merke at kroppene dras mot hverandre med en geofysisk voldsomhet.

Så skjer det ting. På grunn av en sjalu liten jente-nevrotiker blir kjærlighetshistorien til Knightley og McAvery sterkt forstyrret, og i resten av filmen forsøker de det umulige: Å oppheve eksistensialismens absolutte regel om at ingenting kan gjøres om, og alt som har skjedd vil prege deg for resten av livet. Det finnes ingen rettferdighet. Det finnes ingen om forlatelse. Det finnes ingen anke-instans. Sartre er en unådig gud.

Kjærligheten vinner bare i bøker. Menneskene må dikte sine liv, dikte sin lykke, fantasere om rettferdighet, tilgivelse og de blanke arka til Prøysen.

Jeg må innrømme at «Atonement» er suverent laget. Likevel sliter jeg litt med innlevelsen. Keira Knightley er antakelig det mest sensuelle som England har skapt siden Mini-Morris-en og Michael Caine, og tiltrekningen mellom henne og McAvery er som hvis puslespillbrikker fikk hukommelse. Men filmen beveger seg i en estetisk fjernhet som imponerer på armlengdes avstand. Armer kan bli veldig lange. 2007.

The adjustment bureau

Amazon Prime

adjustment bureau, the

Løper igjen. Denne gang har Matt Damon med seg Emily Blunt.

terning 5 liten Nå løper Matt Damon igjen med øvrigheta i hælene mens han leier ei dame med pipende maraton-bronkier. Men han blir ikke forfulgt av CIA denne gang, bare noen som likner fælt.

Ingen blir skutt i «The adjustment bureau», ingen blir stukket med giftige paraplyer. Det er verre enn det. Historien er henta fra bladerunneren Philip K. Dicks novelle «Adjustment team», så du må regne med unaturligheter. I det øyeblikket fire menn med stygg-bil-hatter og kommunefrakker stiller seg på linje som en organisert blottergruppe, skjønner du at noe er forferdelig galt.

Du burde ha ant det allerede da Emily Blunt kommer snikende ut av herretoalettet der politikeren Matt Damon øver på skuffelses-talen sin. De er nemlig for gode til å være sanne sammen. I en uvanlig velskrevet do-samtale merker du at noen mennesker er ment for hverandre på den digre måten med brun saus og glitrende svaner.

Men øvrigheta mener ikke det. Øvrigheta peker med sine magiske Märtha-fingre og forvandler folks skjebne. Hvem er de? Har de #dld på mobilen? Jeg tenkte ikke jeg skulle røpe det.

Mange romantiske mennesker lever livet med uforklarlige fornemmelser om at de ble dratt i skjebnesvangre retninger av krefter som ikke virker helt frie. Noen ekstremt romantiske mennesker føler til og med at den elskeden de egentlig traff midt i amordistriktet, ble hekta fra dem, sveipt vekk av usaklige tilfeldigheter eller underlige sammentreff, som om noen hadde sittet på den mørke skya i horisonten og sagt: Sorry, kids, det skal ikke bli dere to. De kan prøve å komme sammen igjen, men stemmen i villmarka gjentar sitt sorry, og så går bussen. Kjærlighet som ikke kan tape, ikke kan vinne.

De folka har mye på denne filmen å gjøre. 2011.

Hannibal

Amazon Prime

hannibal

Julianne Moore spiller agent Starling, men Anthony Hopkins er ennå Lecter.

terning 4 liten Egentlig er «Hannibal» ikke så ille som jeg ville ha det til. Grunnen er først og fremst at filmen ved gjensyn ikke er «Nattsvermeren 2», men mer et Velkommen tilbake til 1980-tallet. Hannbial Lecter er ikke lenger en sekterisk seriemorder, men en slags villfaren gourmet, en Tore Bruland på adrenalin, en vinkjenner og jålekopp fra det uhelbredelige utelivs-tiåret, da folk kalte hundene sine Cabernet. «Hannibal» parodierer matjåleri og kunst-snobberi, og det er jo alltid morsomt. Dessuten virker den som en nostalgisk kannibalfilm fra videoens lallende barndom.

Julianne Moore derimot er mer ei realisme-romantisk syttitallsgeit. Hun spiller Starling med et nydelig fravær av eleganse. Dama har spurvefarge i ansiktet og tynt rødt hår med samme soliditet som Sissy Spacek og vegetarianertanker. Huden er bleikere enn minnene om Duran Duran-videoer, øynene er sørgeligere enn Guilanos. Moore spiller en perfekt klisjé. Den triste FBI-agent. I vår tid passer hun godt.

Det blir forsåvidt også noe grotesk poetisk ved at hun skyter på kjeltring-negresse med spebarn i armene og får kjeft av hele verden, men det skal jeg ikke gå inn på.

Poenget med «Hannibal» må jo være at den slitne, ensomme yrkeskvinnen ikke har noe annet menneske i livet sitt enn Hannibal Lecter, for han var ihvertfall en kjendis. Hun står for den sørgeligste mannstilhørigheten i feminismens historie.

Hopkins spiller som nevnt en snodig figur. Han dukker opp i Firenze og heter Dr. Fell (fra Latio?); en litt Poirot-aktig, skredder-pyntelig mann med jålete hatter og fingerbevegelser som hermer sydama Sørensens broderiske kveldsjobber. Hannibal Lecter står sammen med bin Laden (jo, bin er med i filmen) på FBI-lista, men ser mer enn noe annet ut som en stortingsmann med nattklubb-erfaring.

Midt inne i filmen fins en gjørmesekvens for underernærte feses-erotikere. Så grapsne svin og så mye møkk får være med i disse bildene at man skulle tro at Russell Mulcahy hadde reist tilbake til Australia for å lage «Razorback 2: Pork chops in the gutter». Men dette rånete voldsvaset står altså de svartkledde guttenes yndlingsmann Ridley Scott bak. Næringsliv er en deprimerende ting.

Filmen blir mest husket for scenen der Ray Liotta spiser sin egen hjerne. Ingen vil imidlertid bli overrasket over at den sympatiske skuespilleren tenker like godt også etter smakebiten. 2000.

Good Will Hunting

Amazon Prime

good will hunting, the

Også Matt Damon og Ben Affleck har vært unge.

terning 5 liten Psykiatrien er på mange måter en forsømt vitenskap, kanskje av samme grunn som magien ble det etter at Norsk Tipping var etablert. Evnen til å helbrede de som blir virkelig svimle i livets tredemølle er kanskje en begavelse mer enn en profesjon. De som virkelig kunne hjelpe, motiverer antakelig Vålerenga.

«Good Will Hunting» er en trøste-oppvarming for de nakne nattekalde og en velsigna enkel film om å finne det legendariske skåret i gleden og kanskje lime det på plass. Robin Williams spiller terapeut slik han spilte lærer i «Dagen er din». Han er en slags psykolog-alv i utkanten av Hundremeterskogen, et varmende lite stykke pelsdyr med ufarlige, snille Brio-øyne. Matt Damon og Ben Affleck ble verdensberømte på det stilige lille manuskriptet om matematikk-geniet Will Hunting som oppdages av universitetsprofessor Stellan Skarsgård og settes inn i alv av ligninger uten at noen tar hensyn til guttens foruroliga sinn. Manusforfatterne spiller kamerater i en foreldreløs aggresjonsverden der gjengjeldelsen kommer før fornærmelsen, og Damon bruker sin overlegne kombinasjonsevne til å forlegne alle som forsøker å hjelpe ham. Han skulle være en uløselig knute, fordi han kombinerer den intellektuelles arroganse og sosialtaperens sårbarhet. Men ta-ta-ta-ta! Så kommer skadeskutte Robin.

Gus van Sant har laget en ukomplisert følefilm uten for mange fakter. Damon og Williams får utprøve hverandres svakheter som om resten av verden ikke fins, som om de har venta på hverandre et sted på smertegrensen. Det er fint og rørende å se på. Det er oppmuntrende og nedroende og fantefikst i utformingen, samtidig som vi både lar oss imponere av Damons evner og uroe av hans forvirra kjærlighetsliv. Det kommer minst én god tårefilm i året, og denne fylte opp behovet i 1998. Folk vil føle at de skulle hatt tilgang til viljemannen Williams mens de venter i to måneders kø på psykolog-behandling. 1998.

American beauty

Amazon Prime

american beauty

Kevin Spacey var blitt 40 og gift med Annette Bening.

terning 5 liten «American beauty» er en perfekt ting, en varig ting, et livstegn fra ei urban ødemark.

Kevin Spacey spiller Lester Burnham. Han er 42 år og usynlig. Fordi Lester får en slags krisevisjon av den innbilte plakat-seksualiteten til tenåringsdatteras skolevenninne, finner han opp livet på nytt. Først er forvandlingen patetisk og ekkel. Så blir Lester en forløsende skikkelse, en slags rutinelivets eventyr-ridder. Det var ikke sex han trengte, men seg sjøl. Han trengte strøm til livsnerva, han trengte det tilstedeværende zen, hvis en vil være virkelig gammaldags.

Lester sier opp reklamejobben og steker hamburgere. Han trener med vekter. Han kjøper harrybilen Firebird. Han drikker øl av flaska og hever stemmen ved middagsbordet. Filmen er problematisk fordi den smisker med kikkerting i samtida og fordi førtiårskriser og småjenter er en billig klisjé. Men den er bra laga. Thora Birch, Annette Bening, Mena Suvari, Wes Bentley, Chris Cooper, osv. 1999. 2 timer.

Girl, interrupted

Amazon Prime

girl interrupted

Angelina Jolie hygger seg med Winona Ryder.

terning 4 liten Vel, denne filmen har jeg slaktet ser jeg, men jeg har gitt den terning 4, noe som antakelig betyr at jeg var euforisk og utfordra i 1999. Men jeg tar den med fordi mange vil være interesserte å se den om igjen og sende klage til arild.abrahamsen@aftenbladet.no, for det var mailadressen min i 1999.

«Girl, interrupted» er en patetisk og spekulativ film om å være ung og ha mistet troen på livet. Den funker som en blanding av TV-sitcom og «Gjøkeredet», og den romantiserer og karikerer psykiske lidelser sånn at de ser ut som interessante livserfaringer og et fullgodt alternativ til akvarellkurs. Winona Ryder spiller ei jente som etter ett glass aspirin og ett glass vodka havner på mentalsjukehus for de luksuriøse. Claymoore inneholder alt det en underholdningsmaskin trenger. Galninger som ruller med auene og er sprø, men hyggelige. Angelina Jolie spiller opprørs-stereotypen. Hun må en gang ha lest i ei uansvarlig avis at hun var sexy, for Jolie spiller som om hun er rusa på sitt eget image. En pinlig dame-oppfinnelse som trutmunner og hoftevrikker seg gjennom så mange scener at filmen føles dobbelt så lang. 1999. 2 timer, 10 minutter.

Tirsdag 6.2.– En sommerfilm-tirsdag og svensk Synnøve Solbakken

National Security

Viasat4 22.00

terning 4 liten I dag skal jeg starte med en film som en gang i tida tilhørte de såkalte sommerfilmene; det vil si litt harry filmer som er tilpasset de som medvirket i sommeren. Ikke alle gjør det. Noen sitter brydd innendørs og ser gamle vampyrfilmer i svart hvitt fordi de fikk se naboens shorts i farger. Noen leser om igjen Friedrich Nietzsches «Unzeitgemässe Betrachtungen» fordi kona en dag i 1987 ba dem ta av sokkene på badestranda. Noen syns bikini er et oppdelende overgrep («som utøvd av en psykopatisk slakter») mot kvinnekroppen, og noen liker rett og slett ikke varme og friluftsliv. Av uforståelige grunner er sommerfilmer laget for de som liker sommeren, i stedet for å satse på de som sitter inne fra mai til september.

Men til filmen.

national security1

Martin Lawrence og Steve Zahn er sikkerhetsfolk.

Den første skikkelige sommerfilmen er her. Steve Zahn i rutete skjorte, marinekutta børstehår og en bart som ikke en gang trente silikonsprøytere hadde tort gå ut med.

Martin Lawrence på sitt mest støyende. Den fislete apoplektikeren holder ut en hel film uten fise- eller diarévitser, noe som antakelig burde føre til innføringen av en ny amerikansk helligdag. Men han syter like ille som før.

Sneiende politibiler, knatrende maskinpistoler, kassetrailere som kveltrer på innfartsårer. Eric Roberts i kvitbleika parykk som får ham til å likne en James Bond-russer. Surmaga surroundsirener, krakilske partnerkrangler. Utelukkende kvinner som likner verksted-kalendere.

Det er sommer på kino! (Utbrudd fra 2002, som var den kortvarige optimisme-perioden i livet mitt)

Dennis Dugan har regissert flere tusen hektoliter harryfilm, og han vet hva som skal til. Først overrasker «National security» positivt ved at bildene er tette som i gamle politithrillere fra 90-tallet. Fargene litt California-feite, som om sola svermer ettermiddagsseint i smogen. Straks settes giret fast i fjerde, og så kjører vi.

Før de første baguettesmulene har nådd kinogolvet, skyter politimannen Steve Zahn og gjengen til Eric Roberts i stykker et lager med cirka femti tusen brusflasker. Sommer på kino. Så kommer den rå Rodney King-spøken. Zahn mister jobben fordi han irriteres av den psykopatisk-paranoiske afro-amerikaneren Lawrence, og hele samfunnet tror at de svarte brødrene har rett hver gang, mens politifolk alltid skrøner. Den hederlige kvitlingen mister jobben. Virkelig sommer på kino.

Via begivenheter som er tynnere enn støvletrampa hamburgerbrød kommer de to uvennene sammen som vektere, og så må de tåle hverandres nærvær i letinga etter den skitne politisjefen. Korrupsjon! Van-flyging fra bru! Heisekran-vold! Hoi! Sommer på kino.

Man skal ha sett «Smokey and the bandits», samt «Cannonball run», «Bad boys» og tusen beslekta forenklinger mer enn fem ganger og likt også lukta av bådekassettene og DVD-platene for å få fullt utbytte av denne filmen. På den annen side: Onsdag morgen var de åtte varmegradene kjøligere enn stavangerfolks følelser for Ringnes. Kanskje kan en sommerfilm fra filmens fantasimølle få fart på årstida? 2002.

The internship

TV3 22.30

internship1

Owen Wilson og Vince Vaughn er på Googles Rumpledunk-team.

terning 3 liten Owen Wilson og Vince Vaughn er både sammen og hver for seg de siste årenes Eddie Murphy; de gir den samme håpløse frykten som ubehagelig nei-ikke-nå-igjen-skeining med slitte helårsdekk på julivarm asfalt, de er som Helan og Halvan-imitatorer på et tredjerangs tivoli. En treer-terning til en Wilson-Vaughn-komedie er egentlig et vennligsinna kjærtegn. Den reddende attraksjonen i denne filmen er Google.

De fleste vet at Google er en søkemotor og som folk bruker hvis de må svare på hva som er forskjellen på 2 ganger 2 eller hva de heter. Google er også et sjølopptatt Askepott-selskap der geek- og nerd-idealer er blitt virkeliggjort i en utopisk nåtid som kan tillate seg å være rar fordi Google aldri kan falle.

Den amerikanske mannen er det motsatte av Google. Den amerikanske mannen er en dementert gigant. I 2013 finnes ikke den stramme sjekkhefte-cowboyen Gordon Gekko. Den amerikanske mannen er en haleløs dinosaur som selger illusjoner i mørke utveier. Wilson og Vaughn spiller klokkeselgere som mister jobben og må finne noe nytt, de er på en måte urbefolkning i en tid da folk ser på mobilen for å sjekke klokkeslettet. Filmens tragiske fiksjon er at de får praktikant-stillinger hos Google sammen med en amerikansk intelligensia på under 21 år. I løpet av nesten to timer skal de bruke sin bikkje-kjute ubehjelpelighets-sjarm som kompensasjon for både ungdom, intelligens og kunnskap.

Filmfolka har fått bruke Google-bygningen til en handling som først holder hekkan med det eksentgriske (skal være eksentgrisk) cyber-tempelet og siden seifer seg ut av satiren og blir en trygg hyllest. Praktikantene ser ut som et frammøte til The Gathering, og alle har fargerike vindmølle-luer. Våre to venner svarer feil på alle spørsmål og tror at en bug i data-programmet er et skjult insekt.

Hvordan skal dette gå? Dere får se sjøl. Manuset komposterer seg. Møkk oppstår. Outsiderne bruker Flashdance-metaforen til selverkjennelse og prestasjonisme, og så klisser filmen av gårde med mye småsøt hygge og jabbete urimelighet.

Men jeg likte fire ting. Google er en kul og trivelig turist-attraksjon. Vince Vaughn får ikke kjæreste. De to førti-åringene blir stigmatiserte som åttitalls-oldiser uten X-men-kompetanse, og hvis du ser nøye etter, ser de faktisk både gamle og redde ut. Dessuten sier den unge sjefnerden i Google «nice» når datating stemmer, akkurat som Youtube-spilleren Addexio når noe stemmer i Minecraft Tekkit. Gud heter forresten ikke Google, han heter Youtube. Du-røret.

Every picture tells a story, don’t it. Til og med denne. Samtidig som det er et paradoks at nettopp Google faktisk er i ferd med å gjenoppfinne armbåndsuret.

Jeg er veldig uenig i at filmer med lap-dance på strippeklubb og samtaler om anal-sex skal ha sju års aldersgrense. Men jeg er også motstander av å undervise femåringer om voksenvold og overgrep i barnehagen. Det er alminneliggjøring. 2013.

Synnøve Solbakken

Svensk TV1 14.55

synnøve solbakken

Plakat for Synnøve Solbakken fra 1957. Hun med det gulfarga håret er Synnøve Strigen.

terning 4 liten Oi! Faktisk. I 1957 laget svenskene en film etter Bjørnstjerne Bjørnsons «Synnøve Solbakken», som mennesker under 70 år aldri har hørt om. Filmen handler om den snille bondegutten Thorbjørn som blir lokket av en slem dreng som heter Aslak. Foreldrene jager Aslak fra gården, men mange år etterpå, da Thorbjørn er blitt forelska i vakre Synnøve og Knut er sjalu, da kommer Aslak tilbake og er ufin. Norske Synnøve Strigen («Operasjon Løvsprett») spiller Synnøve.

Mandag 5.2.– Romantikernes dag, men fullt av actionfilmer fra Netflix

 

London has fallen

Netflix

terning 5 liten Velkommen til en ny uke. På tross av betydelige geografiske motsetninger er det faktisk mandag i hele landet. Fra 1973 har mandag vært den første dagen i uka, for egentlig var det ikke bra om Gud starter uka med å hvile, og dessuten er dette Månens Dag i mange land. Månen er romantikernes viktigste natur-ikon, og derfor skal jeg ta dere med til Netflix for å finne actionfilmer. Man skal ikke underkaste seg. Jeg håper likevel romantikerne benytter dagen sin og sender sms-er med sensuelle forslag til noen de skulle ønske at de ble elsket av neste fredag, for så kommer politiet hjem til dem med de bryske “Javelja”-stemmene sine, og så blir det en slags actiondag likevel. Det finnes en sammenheng mellom alt og alle. Noen ganger er båndet at du ikke liker noen. Det er også en sterk avhengighet.

Men til filmen.

london has fallen

President Aaron Eckhart hjelpes ut av bilen av agenten Gerard Butler som har fått seg en London-tur.

Skulle man ha sett. Secret Service-agent Mike Banning (Gerard Butler) er tilbake sammen med president Aaron Eckhart, gudserstatningen Morgan Freeman har rykka opp fra speaker til visepresident, men Angela Bassett er fremdeles en sensuell sikkerhetssjef med så profesjonelt murrende katte-kvinnelighet at du kan høre lyden av strømpebukser som imiterer gresshoppene en tidlig sommermorgen samtidig som du syns det lukter nyspist mus. Når du går hjem igjen. Og de utøver alle sine verv som en slags fortsettelse av USAs evige western, Filmen som aldri tok slutt.

Eckhart ser fremdeles ut som et uforstyrrelig kjeve-eksperiment, og Butler er etter hvert blitt så tøff at han antakelig spiser Hitlers navlestreng til frokost og pusser tennene i enstavelses-adverb. Butler er faktisk så tøff at han fint kunne ha slått Paven i truserøsk-poker, han er så tøff at han kunne ha kjørt dieselbil i Oslo sentrum, han er så tøff at han kunne ha kvalt Bin Laden med hans egen endetarm om han bare hadde fått bli med til Pakistan. Mike Banning er en skikkelig film-skikkelse. Filmskaperne holder virkelig ikke tilbake noe.

Presidenten er litt sartere, og når SS-Banning piner en terrorist i hjel mens familien lytter på mobiltelefon, spør han i det minste om det egentlig var nødvendig. «Nei,» sier Banning. Ferdig snakka, som Twitter-folk elsker å si. Dette er en rå actionfilm, men utskeielsene preges ikke av en realisme som skulle tilsi at det var nødvendig å konferere med Geneve-konvensjonen eller pressens faglige utvalg. Her går det så fjæra fyker og London ryker, for «London has fallen» er en blanding av mirakel-action og katastrofefilm.

Jeg advarer igjen: Det er ikke kult å påpeke at ting er urealistiske. Realisme-dimensjonen i actionfilm forsvant allerede den gang Bruce Willis krasja en lastebil inn i et helikopter. 50 meter over bakken. Og det er ikke bare Butler som har urimelig flaks. Filmens logiske forutsetning er også at en arabisk våpenhandler har klart å infiltrere og underminere halve London sånn at leiesoldater kamuflert som engelske politimenn sprenger Westminster Abbey og andre turistmål før de tar kontroll over gatene og alt som er. Det er rimelig å anta at de har lånt illusjonen om forbryteres overlegne intelligens og mobiliseringsevne fra tidlige James Bond-filmer og TV2 sine forestillinger om hva Putin kan utrette. Butlers rolle er i rettferdighetens navn bare en gjenfortelling om Lucky Luke.

Alt er fryktelig moro og upåklagelig fort. Butler skal slutte i jobben, for Radha Mitchell straks føder barn med ham. Men en siste jobb: President Asher må reise til London for å delta i begravelsen til død statsminister. Banning må være med, og det er ganske lurt, for amerikanerne har ikke vært lenge i landet før bombene smeller og skytinga starter. Fra da kaster filmen seg ut i en berg- og galbane foss av eventyrlige overdrivelser, og hvis man til vanlig liker å lytte til podcaster fra bystyret, kan innlevelsen komme til å svikte. Mer er det i grunnen ikke å si om handlingen. Den er sånn som handlinger skal være når en tøff agent skal passe på en tøff president.

Og helt til slutt. Den døde engelske statsministeren Jim Smith blir erstattet av et nytt statsoverhode som heter Clarkson. Hommage a Top Gear. Jeremy Clarkson ble straffa av BBC for mandig framferd og skal yrkesmessig emigrere til Spania etter at en statslønna produsent saksøkte ham for rasisme fordi han kalte mannen «ire». Clarkson, som blant annet er motstander av veiarbeidere, blir en god statsminister i en vanskelig tid. 2016.

Expendables 2

Netflix

expendables 2

Arnold, Sylvester og Bruce løser en eller annen konflikt.

terning 5 liten På kino mislikte jeg at replikkene i «Expendables 2» var stive som herr Bekhterev. På TV-skjermen forsterker de fornemmelsen av uformell samling i Frodig Fantagutt-foreningen. Solide actionveteraner som Sylvester Stallone, Dolph Lundgren, Arnold Schwarzenegger og Jean-Claude Van Damme samler sine røde kjøttmasser under trange t-skjorter og sendes ut for å slåss slik man gjorde på film den gang regissørene ikke var skolelys med medlemskap i Amnesty. Veganere er ålreit. Men du vil ikke at de skal lage voldsfilmene dine.

Det starter med at de kommer kjørende for å hente et torturoffer i en slags hjemmebygd panservogn med penetreringsevne. Det er stort. Du må på en måte være der allerede for å føle den hypnotiske skjønnheten i kanonorgien. Sly sender en tom mc på utskytingsrampe og rammer et helikopter. Det er meningen at du skal reise deg og rope.

«Expendables 2» er som en hyllest til dataspillene i «Call of duty»-segmentet. Hodene forsvinner i sniper-headshots (som i f. Eks «Medal of honor»), og det kunstige datablodet skvetter surrealistisk som i spill.

Stallone er lederen for en fri gruppe mersenærer som får i oppdrag å hente tvilsomme plutuniom-forekomster i ett eller annet fly i ett eller tredje Folkets etterlatte Albania. Skuespilleren har cartoonsminka middelhavsskjegg og ser ut som en italiensk regissør med Venezia-ambisjoner. Han snakker som bass i røykfylt lokale og er en slags vandrende jazzklubb uten musikk. Lundgren kommer fra dr. Frankensteins Fabrikk, men er dessuten fysikk-geni på Fulbright-stipend og kan løse en Rubiks kube. Van Damme er den smaløyde, slangesleipe Aqua Velva-gubben og går to ganger utpå Bardem. Han driver ei gruve med slavearbeidere og egen bybane. Dit kommer overflødighets-gjengen i et gaffa-teipa veteranfly og svitsjer til en lastebil.

Dere skjønner alle at det blir mye skyting. Jeg skal ikke fortelle om det. Men Chuck Norris kommer plutselig ut av røyken som En Mann Uten Navn. Myten forteller at han en gang ble bitt av cobra. «Hvordan gikk det?» «Etter sju døgn med uutholdelige smerter døde slangen».

Filmen er stilig og ironisk, så vi kan kalle den «Action of ages» og siden slappe av. 2012.

Sjakalen

Netflix

sjakalen 1997 willis

Bruce Willis med oppsiktsvekkende voksevillig hår.

terning 5 liten Enda en biografi, og den er slett ikke ille i all sin detaljglade omstendelighet. De politiske utskeielsene på 1970-tallet var såpass filtrete og fantastiske at pinsetten antakelig er det korrekte arbeidsredskapet.
Til å begynne med innrømmer filmen at skaperne ikke vet hva som skjedde, men at de har forsøkt å tenke seg det. Jeg liker det. Det skal være lov å fantasere og dikte, bare man gjør klart for alle at virkelighet er en utilgjengelig verdi for filmskapere.
Det skal handle om den legendariske, sjølhøytidelige terroristen Ilich Ramirez Sanchez fra Venezuela som kom til Europa med mye oppsamla aggresjon for å slåss for palestinernes sak i et syttitalls-villnis av bråsint idealisme. Her finnes alle idiotene som mente at Palestina ville bli fritt hvis unge progressive plaga fabrikkeiere og politikere. De sinte tyske revolusjonære, Monty Python-latterlige forkortelses-frontister som sitter på steder i Midtøsten med sine teglass og styrer en selvsentrert sisyfoskamp mot kapitalismen og Israel og USA og mange andre med forbrytelser på samvittigheten. Her finner du den merkverdig voldelige baksida av idyll-tiåret som egentlig skulle ha bestått av kanindyrker-rock og blomsterbinding.
Filmen konsentrerer seg om da Carlos og folka kidnappet et helt OPEC-møte i Wien og fløy oljegubbene til Tripolis der Gaddafi ikke ville ha noe med terroristen Carlos å gjøre fordi han skjøt en libyer. Hensikten med kidnappinga var at ministrene skulle si: «Ja til et fritt Palestina» under press, og så ville Palestina bli fritt. Innimellom vandrer sjølguden Carlos naken rundt mellom damene, han trener i ørkenen, han skyter fransk politi og erklærer at våpen er en forlengelse av kroppen hans. Man skal være varsom med å etter-analysere personligheter, men helt frisk virker mannen ikke.
«Carlos – Sjakalen» er laget som miniserie, og den varer lenge. 1010.

Van Helsing

Netflix

van helsing

Kate Beckinsale tar en Florence på Hugh Jackman.

terning 5 liten Antakelig er «Van Helsing» den visuelt mest støyende effektdynga noensinne. Filmen har halvannen time hysterisk innledning da du forsøker småsjenert å skille mellom tannførende voksengler, varulver, frankensteinmonstre, vraltende, starwarsaktige kaizermonstre, Dr. Jekyll, iltre Igor og Draculas forskjellige skikkelser mens de angriper og ramler hvesende, snerrende rundt hverandre som bakgårdskatter i månelyset. Naturlovene er det første slaktofferet. Etter ti minutter imponerer ingenting. Man venter spent på den egentlige handlingen, men handlingen starter aldri. Ingen har tid til den.

Filmen handler om hvordan Vatikanet sender monster-morderen Gabriel Van Helsing til Transylvania for å redde en vampyrtrua fyrsteslekt. Greven på sin side trenger Frankensteins arvemonster til utstrakt familieforøkelse. Den litt jålete teater-australieren Richard Roxburgh spiller Dracula som om han skulle være et morgengrettent medlem av Procol Harum, og de plastilinakledde satanenglene snakker engelsk som russiske prostituerte. Hugh Jackman bærer førtiårskrise-hatt og Marloboro-klær. Ved hans side går utstyrs-munken David Wenham (Faramir i «Ringenes herre») og snakker slik C-3PO gjør. De er alle greie påfunn, men de kommer ingen vei. 2004.

Looper

Netflix

looper

Bruce Willis har tatt med seg Joseph Gordon-Levitt.

terning 5 liten Skjerp deg nå. Dette er vanskeligere enn iphone-oppdateringer: I en utilgjengelig framtid lenge etter Gjørv (2074) er politiet så dyktige at forbrytelser ble umulige. Derfor må potensielle mord-ofre tvangs-sendes til en tilgjengelig fortid (2044), der en samvittighetsløs looper tar livet av dem, men uten at det dukker opp noe lik i den tida de egentlig levde. Den sørgmodige ungdommen Joseph Gordon-Levitt ser bekymra ut som et feietrua høstblad, han rynker brynene slik DiCaprio gjør, og det må han så gjerne: Hver eneste dag møter den triste ungdommen opp ved sukkerrørene, og der ankommer en forvirra turist med sekk over hodet og blir skutt. Dermed eksisterer han ikke nå eller før.

Blemme: Kameraten opplever at offeret er hans gamle sjøl og stikker av. Da driver arbeidsgiveren dobbelt-tortur. Blemme: Fra framtida kommer en oppkava eldre-Willis og er faktisk Gordon-Levitt sjøl. Han er sjølstendig kalender-turist og kommer for å myrde framtidas despot mens den gale psykopaten ennå er barn. «Hva heter du, lille venn? Adolf?»

Blemme: Gordon-Levitt må rømme og gjemmer seg tilfeldigvis med enslig mor og en liten gutt som kan være framtidas Kina-Hitler. Han er selvfølgelig både søt og tillitsfull.

Rian Johnson har laget en spennende og stilig og dyster film med bedre slutt enn den jeg gjettet. 2012.

Faster

Netflix

faster

Det er Billy Bob Thorntons skjorte som er poenget med dette bildet.

terning 5 liten Dwayne «The Rock» Johnson er nok tidenes action-mann. Han har virkelig ingen kvalifikasjoner som skuespiller, han ser ut som årsforbruket av rødt kjøtt i fattig u-land og han går med den lange nakken som folk ellers kaller skuldrene. Johnson beveger dem opp og ned, og så følger beina etter, for overkroppen er er så diger at den starter litt over ørene og ikke tar slutt før et stykke utpå låret. The Rock er en personlig favoritt, og i denne filmen har en talentfull regissør fått til et klassisk skyggekast-lys som gjør at den urørlige Stillehavs-statuen også ser følsom ut.

Jeg vet at jeg ikke burde gitt filmen terning 5, men det ble for fristende. Handlingen er eksemplarisk enkel, og bildene til George Tillman jr. er virkelig så stilige at du føler deg satt tilbake til det uproblematiske åttitallet.

Det gjør ikke filmen dårligere at Billy Bob Thornton spiller smalskuldra politimann med grotesk sekstitalls-skjorte. Han har et slags tuberkuløst liksomskjegg og utstråler så mye velspilt svakhet at han blir en vakker person.

Hovedpersonen slipper ut av fengsel av Tom Berenger, som spjåker til sine intellektuelle begrensninger ved å referere til Gibrans «Profeten». Ingen møter Johnson utenfor det landlige fengselet, og han løper hjem. Det er en av de stiligste scenene jeg har sett på lenge, og den burde virke oppkvikkende på de nye universitetsjoggerne. I byen finner eksfangen skinnjakken og bilen sin, og så kjører han av gårde som en Bryne-gris. Han oppsøker sin sannsiger, og da den samoanske gorilla får se tatoveringen hans, rømmer han lokalene, for The Rock er en legende og et spøkelse.

Hevnen starter, og jeg skal ikke gå i detalj, men la dere nyte den kompromissløse mannens pompøse brutalitet. I historiens innerste ytterkant finnes også en it-gründer som er blitt så rik han at han også er sprek – og han jobber som leiemorder. Carla Gugino er Thorntons kollega, og gjør en lakonisk og fin kvinnerolle.

Denne regissøren kan nærbilder uten å norske seg til med bankbok-portretter. Han bruker lyset og de følsomme skyggene, han bruker detaljene og den finstemte sentimentalitet. Dessuten ga han skuespillerne egne mapper med rollebeskrivelse før filminga – pluss at de fikk beskjed om hvilke filmer de skulle se. The Rocks første actionrolle etter «Doom». 2010.

Braveheart

Netflix

braveheart

Mel Gibson som sint australier som spiller sint skotte.

terning 5 liten Innledningsvis ser «Braveheart» mest ut som resultatet av et infamt utdrikningslag: Mel Gibson har skjørtekant en drøy halvmeter over Moder Skottlands sterkt skattlagte jord, og han virker riktignok resolutt, men på den litt desorienterte måten til en mann som plutselig gikk av Oslo-toget i Marnardal på jakt etter ei koksgrå LaMote-strømpebukse.

Stagg latteren. Det går ikke lenge før alle fordomsfulle lårkortvitser faller til særdeles blodig jord på sin egen urimelighet. Dette er natural born kilters i samla flokk. Gibson har sjøl regissert historien om den skotske nasjonalhelten William Wallace, og han har gjort det med knasende kraniebrudd, ejakulerende hjernesprut og arealrik arteriegjødsling i antakelig den mest voldelige filmen som noensinne er satt opp på en norsk kino. «Braveheart» skildrer slagscener fra 1300-tallet slik den tidas lettbåt-kultister fra Hels Englar-gjengen ville ha fortalt dem rundt bolvarmen på Vaulen.

Mel Gibson legger ikke fingrene i mellom, for hvis han det hadde gjort, ville de ikke ha vært der lenger.

Historien om skotten William og den falske adelen i Skottland er en deilig historie, for den iverksetter alle de gode underklasse-følelsene i kinopublikummet. Ikke bare ble den blikkharde, blåaude superskotten lurt av englandskongen, han ble også forrådt av sine egne. Det gjør så inderlig deilig politisk vondt i mellomgolvet at hele kvelden og SVs kommunevalg er redda. Bryt de diplomatiske forbindelsene med England!

Filmen har en vanvittig vitalitet og et primitivt, enkelt og romantisk engasjement. Mange kommer med god grunn til å spørre seg om den nesten surrealistiske råskapen er nødvendig, men om den ikke er politisk korrekt, kan det nok hende at den er historisk korrekt, og i beste fall funker «Braveheart» som avskrekkende eksempel på at krig gjør forferdelig vondt.

Lille franske Sophie Marceau spiller fransk kronprins-hustru i England. Hun faller for den vakre, steile barnålsbarbaren med rødmende nakne skuldre under enkle forhold, men har ellers lite i filmen å gjøre. Dette er ei brum brum guttegreie, og som alternativ til britisk fotballvold er den imponerende vellykket. 1995.

The sentinel

Netflix

sentinel, the

Førstedame Kim Basinger på benkebilde med sistemannen Michael Douglas.

terning 4 liten Denne filmen ble på en måte laga i den behagelige forstaden For Enkelt. Michael Douglas spiller en Senior Servicemann som elsker Førstedama mens han beskytter Presidenten, og Kiefer Sutherland har hevntanker om den eldre kollegaen. Feil folk vil ta livet av Presidenten av feil grunner. Douglas må dodge fortvilet rundt som ekstremt urimelig mistenkt.

«The sentinel» kunne vært en snedig thriller, som overrasket sjøl de nettbaserte konspirasjons-paranoistene til slutt ved at førstedama viste seg å være den kjønnsopererte sønn til Ceausescu. Sånn ble det aldri. Handlingen er streit som en episode av «Presidenten». Likevel vil du nok se den. De fleste blir tiltrukket av skuespillerne, og de vil hygge seg med et fotkjapt yrkesdriv som strutter av kunstig adrenalin og imiterer imitert virkelighet.

Det foregår mye hurtig dressgåing i «The sentinel». Folk samtaler med den muskelknytte delen av stemmebåndet, og kameraet haster av gårde slik kameraer skal når kodekjeftende Secret Service-folk ledsager presidenter i hotelltrapper. Replikkene skifter mellom det tv-banale og noen rå småkjappiser. Det vanlige har inngått en uproblematisk allianse med det eksklusive, og filmen vil underholde alle som ikke insisterer på å være han i salen som på død og liv skal tenke seg om.

Michael Douglas har det nasjonale ørneblikket på plass over et offensivt underbitt, men man skjønner aldri hvordan det skjedde da denne lojale presidentens mann for første gang lurte pastellene av Kim Basinger som presidentfrue. Stemmen hennes murrer riktignok som en spesielt vellykka eggløsning, men romansen føles feil. Kiefer Sutherland ser etter hvert så resolutt ut at han burde leie seg ut som statsminister til trengende land som Norge, og Eva Longoria medvirker mest for at ingen skal tro at de ser en god film og følgelig forlate salen.

Jeg ville helst ha sett Douglas i jungelflekkete khaki, og jeg ville ha foretrukket Sutherland iført skitne armhuler, men OK, hvis de på død og liv vil se ut som ONS-deltakere, så gjerne for meg. Jeg ville også vært lykkeligere om det viste seg at Tony Blairs hustru sto bak attentatplanene. Men kan vi velge? 2006.

Max Payne

Netflix

max payne

Mark Wahlberg med Mila Knus, begge i fint lys.

terning 5 liten Sats på gutte-vorspiel med «GTA» på PS3-ern, ketchupsøtna chilichips og nett-handla t-skjorter. «Max Payne» er pulp noir-action, og for skygge-estetikerne er den en fryd.

Jeg kunne nevne en hel skatteliste med kjente navn på hvem som ikke kommer til å like den, sjøl om filmen har aner som det lukter antikvitetssjappe av. Her spøker Chandler-gjengen og dens bylivs-dystre lidelses-pulp. Filmen kommer fra musikkvideo-folkets beste stunder, da den moderne stemningsfilmen ble unnfanga med så djupe skygger og så mye blått at det bare fantes halve folk og kubistiske bygninger. Melankoli-orienterte okkultister som Gabriel Knight og Harry Angel står for en del av farenskapet, og mister Dolby som tilførte skyte-estetikken sin omfangsrike hammertorden. Dessuten er altså Max Payne-skikkelsen handlet fra et dataspill, og dataspill er liksom fullkommengjørelsen av alle de nevnte elementene.

Jo. Egentlig burde konservatorene stikke innom. «Max Payne» er storarta trivialkunsthistorie.

Mark Wahlberg spiller politimannen Max Payne med hele sin volds-troverdighet.

Han sitter bak en desk i New York mens det snør dommedags-fnugg utenfor. Noen drepte kona og babyen hans, og mannen med smerten har aldri noen ro.

Det er ikke god tone å fortelle for mye om handlingen i filmer som dette, men den tar lysløypa gjennom bymørket. Her finnes nattas vrak, som ser flygende djevler før de blir revet i stykker. Her finnes de falne kvinnene i så røde kjoler at blod virker som uvesentlig ekstra-utstyr. Her finnes makro-morderen, de dystre russerne, de tvilsomme kapitalistene og triste politifolkene.

Den bildevakre action-krimmen er laget av noe så koselig som en ire, og John Moore sitter antakelig ute på landet og tygger saueull med senile lottovinnere resten av året. Men han lager film som en bydjevel. 2008.

Apocalypto

Netflix

apocalypto Rudy Youngblood

Rudy Youngblood flykter fra barbarene.

terning 6 liten Med «Apocalypto» markerer Mel Gibson seg som en av de betydeligste filmskaperne i vår tid. Det er en intensitet og tyngde over det heftige voldsdramaet som banker deg flat. Filmen er det vi i oppstemte øyeblikk kaller mektig, men det går ikke an å se den. For de aller fleste vil den føles uutholdelig.

«Apocalypto» er bortimot den perfekte drama-thriller. Den beveger seg i samme tid som Malicks «The new world», men er fullstendig overlegen både politisk, moralsk og filmatisk. Det er vanskelig å puste. Det er vanskelig å tenke. Kroppen overtas av en intuisjonsbasert total-innlevelse som det ikke går an å beskytte seg mot. I Gibsons film er volden og smerten så utførlig og så kompromissløst skildret at den ikke lar seg fortrenge. I lange perioder følte jeg at jeg for første gang opplevde den absolutte frykt, som kanskje kan være en nyttig ting. «Apocalypto» demonstrerer med en nesten uforståelig sammenhengende voldsbruk hva det er menneskene gjør mot hverandre.

SOM SKAPNINGER, som fenomener i Universet, er vi grusomme på et nivå som nesten ikke kan forklares. Når maya-presten skjærer hjertet ut av en levende mann, er det ikke fordi han hadde en vond barndom. Det primitive er primitivt.

«Apocalypto» følger en liten flokk skog-maya-er som blir tatt til fange av by-maya-ene og ført av gårde til de groteske byggverkene ute i jungelen. De vet ikke hva som skal skje med dem, og den unge mannen har ei gravid kone og et lite barn gjemt i en tørrlagt brønn. Det viser seg at fangene skal ofres, fordi den store gud har sendt tørke og pest over landet.

DET ER IKKE fristende å røpe mye, men filmen inneholder også en heftig, stakkåndet skogsflukt som nesten er mytisk i form og tema – det er som et folke-eventyr og en frihetsmetafor omgjort til durabelig voldsaction.

I «The passion of the Christ» virket den groteske brutaliteten mot sin hensikt. I «Apocalypto» har detaljene en historie å fortelle. Slik som dette har imperier blitt til. Tortur og drap har skapt rike etter rike, og i vold og blod og smerte og frykt har de gått til grunne. Bestialiteten har vært hva den neste sivilisasjonen arvet fra den forrige, og for oss mennesker som egentlig bare ønsker oss en fredelig skogsflekk for familien, har ledere og regimer vært fiender. Det ligger politisk forstand i dette. Det finnes ikke storhet uten vold. Her finnes moralsk forstand: Råskapen er uunngåelig, og den kan ikke fortsette. Og det er en religiøs forstand i det fordi katolikken (uten å nevne det med ett ord) demonstrerer hvorfor verden er avhengig av tilgivelsens budskap, av moral, av idealer. «Apocalypto» tvinger seeren til å tenke gjennom den grusomme virkeligheten bak det han ser.

Likevel. Gibson må være en gal mann. Det går ikke an å lage sånt som dette og sove om natta.Utdrag:

Med «Apocalypto» markerer Mel Gibson seg som en av de betydeligste film-skaperne i vår tid. 2006.

9

Netflix

9

Den lille sekkemannen har erstattet menneskene på jorden.

terning 5 liten På samme måte som «Surrogates» handler om at teknikken er i ferd med å ødelegge oss, handler «9» om at teknikken er i ferd med å ødelegge oss. Men på en mer sjarmerende måte. Shane Ackers særegne animasjonsfilm forteller om et helt nytt robotfolk. De ser ut som om de er satt sammen av Husflidens sekkestrie og elektronikk-dunken til resirkulasjonsanlegget på Forus. De har hyggelige, naive og vennlige fjes, og de undrer seg åpenbart over verden slik de første menneskene gjorde da de landet på Gardermoen. De har en sår, post-apokalyptisk oppfinnsomhet, og vi elsker opprinneligheten og uskylden deres.

Menneskene er borte. Menneskene fant opp maskinene, og maskinene klarte deretter å finne menneskene og utslette dem. Nå jakter skramlende metallbeist på alt som beveger seg, for de livnærer seg av sjel og livskraft. Den siste professor klarte å gi sjela si til sekkefolket. Det bærer videre våre forvirra tanker og følelser, og sånn ser sekkisene ut.

Filmen er dyster som en garasje-rydding og fascinerende å se på. Nummer 9 er en strie-robot med glidelås foran, og han våkner plutselig i en leilighet og vet ikke hvem han er. Verden er i illevarslende grønsjebrunt og forsømte rustfarger. Snart treffer han en annen liten forskremt skapning. Før de har rukket å ta stilling til tilværelsens gåter ledes guttene av en slags kardinal med sjefs-forestillinger om ting og egen torpedo.

Alle disse skapningene er skjønne hinsides beskrivelse, og den estetiske flørten bærer filmen gjennom en litt sidrumpa historie. Dette er den helt forskjellige tingen du skal unne deg dette halvåret. 2009.

Søndag 4.2.– En halvsløv søndag og litt om Thor Bjarne Bore

 

En vampyrs bekjennelser

FEM 22.55

terning 5 liten Dette er en storarta søndag. I går fikk sjefen min Siddisprisen, som jeg må innrømme at jeg aldri har skjønt. Da Thor Bjarne Bore kom til Aftenbladet i 1983, var jeg fantasiløst skeptisk til at det kom en fyr fra Vårt Land. Da han sluttet som redaktør i 2000, sank hjertet mitt ned i en uhelbredelig depresjon, for intuitivt visste jeg at jeg aldri mer i hele livet skulle oppleve noe så fantastisk som å jobbe for Bore. Jeg var så stolt av ham som man ellers er av nær familie, jeg var forvirra og illuminert og inspirert, det var som å delta som håndlanger i skapelsen. Nå er han 80 år og den mest relevante sprederen av nyheter og meninger på sosiale medier, og 18 år etter at han sluttet som redaktør, er det ennå sånn at jeg tenker på ham hver gang jeg skriver en setning. Vi er ikke akkurat enige om ting, men enighet er en plagsom omgangsform i lengden, så det betyr ikke noe. Han sitter et sted i bakhodet eller kanskje framhodet og er en del av det overjeg’et som venner har påstått at jeg mangler. Det kan tenkes at de har rett. Men jeg har Bore. Han passer på meg.

Men til filmen.

en vampyrs bekjennelser

Kirsten Dunst klamrer seg til Brad Pitt.

Når Tom Cruise slipper ned et flommende brudehår som får ham til å likne den unge Farah Fawcett, setter tennene i Brad Pitts studiotrena skjønnas-nakke og innleder et sanseløst sado-machokistisk oralsamvær, er det ikke mer enn rimelig at «Interview with the vampire» blir oppfattet som en forsinka julepresang til mannlige homofile. Men på tross av de sterke homoerotiske signalene i historien, handler den ikke om det, den bare flørter uproblematisk med guttesex, sånn som trygge kjekkaser gjør i klubbhus-dusjen etter fotball-trening.

«En vampyrs bekjennelser» er ei tidsriktig bildebok som egentlig handler om å bevare menneskeligheten sin på tross av. Filmens Louis (Brad Pitt) er innledningsvis et enkelt offer for den samlivssultne vampyren Lestat (Tom Cruise). Louis har mistet familien sin og vil egentlig dø, men blir i stedet tilbudt en destruktiv udødelighet som passer gemyttet hans noen spesielt ekle minusdager på 1700-tallet en gang. Men han er ikke forberedt på at det eksentriske lille klubb-fellesskapet krever at han også blir ond. Louis har sorg, men ikke ondskap, og gjennom hele filmen kjemper han for å holde fast på sin menneskelighet og kjærlighetsevne. En vampyr med valg. Trist sekstiåtter treffer dårlige kamerater og havner på horehus.

I et desperat forsøk på å fastholde en slags verdighet og omsorg i den håpløse vampyr-tilværelsen (ærlig talt: det blir ikke mange ettertenksomme familiekvelder ved peisen for folk som er avhengig av blod-drikke) knytter han seg til den lille jenta Claudia (Kirsten Dunst), som også gjøres til en bitter og hensynsløs liten zombie for å kunne opptas i det blodige broderskapet.

Dette kunne vært Oskar Schindler eller den snille tosken i B-gjengen. Behovet for å ta vare på menneskeligheten sin er en fascinerende personlighets-gave, og det den visuelt voldsomme filmen gjør, er egentlig bare å understreke hvordan de stakkars anstendige stadig utsettes for nattens estetiske fristelser. Volden er vakker, villskapen er skjønn. Galskap og grensesprenging er stilige greier for eksistenskåte mørke-menner. Men det får ikke hjelpe. De snille vampyrene i verden ser seg om etter ei høne i stedet og foretrekker at de fristende sosietets-nakkene med alle sine pulserende fristelser får passere upunktert.

Rollene i «En vampyrs bekjennelser» er perfekte. Brad Pitt i hovedrollen er på samme tid jublende plakatvakker og så uendelig, evighetstyngende trist at du kan føle hans hensiktsløse selvforakt som hundre års HB-bakrus. Tom Cruise spiller den evige forføreren og fortæres føyelig av egen ondskap, sjalu på menneskeligheten og ivrig etter å smitte andre med sitt ureine blod. En mann som har innsett at han aldri kommer til å konkurrere med Albert Schweitzer og følgelig utøver sitt darwinistiske sirkusnummer med brutal begeistring. Cruise har aldri sett bedre ut enn da han vender tilbake fra døden med innhole kinn og kirkegårdsgjørme i håret. Seksuell spenning og dyrisk styrke med høyt vampére-tall.

Bildene til Philippe Rousselot er perfekte, moderne tegneserie-ruter. Musikken til Elliot Goldenthal kommer sigende og klistrer seg til mørket som konsentrert tungsinn. Alle har kost seg skamløst, for diktning om de dystre kreftene blir alltid flottere enn oppbyggelige skildringer av familie-turer til Folkvang på femtitallet. For de eventuelt uforberedte som tutler seg inn i kinosalen og forferdes over hva det er folk underholdes av nå for tida, la det ihvertfall være en trøst at denne filmen faktisk handler om en moralsk vampyr. 1994.

Elisabet

NRK2 21.25 og NRK1 24.00

elisabet

Joseph Fiennes sjekker opp Cate Blanchett.

terning 5 liten Shekhar Kapur («The bandit queen») dikter 1500-tallet med en estetisk drømmers sans for at det totalt uvesentlige kan vinkle det viktige. Da den vidle franske baronessen er blitt drept av protestanter, ser vi for eksempel den hurtig-modnende dronninga gjennom røde slør, som om hun sitter i ei blodåre. Bildet er egentlig så befriende enkelt og så metaforisk banalt at hjertet jubler.

Cate Blanchett kan være engelsk med en så gjennomsiktig rødhårethet og en så avfarga ansiktstynnhet at du får følelsen av å se en utdødd reverase blir jaga av adelsmenn. Hun kommer inn i filmen som ei sorgløs ungjente med behagelig mørkøyd dansekjæreste. Etter at den katolske dronninga har dødd i surt sideleie, blir hun hovedpersonen i kampen om Englands fremtidige religion. Såpe-intriger som er tøffere enn befruktning med kakesprøyter i Sunset Bekk, agent-myrderier som ville fått James Bond til å føle seg som trafikk-konstabel og tung, uformulert slottserotikk som er syrligere enn sennep gjør filmen til to timer vedvarende spenning. 1998.

Locke

NRK2 00.10

locke

Tom Hardy kjører.

terning 4 liten Denne vil noen av dere se. Sånne som likte filmene der en mann lå innestengt nede i jorda gjennom hele filmen, og man ikke fikk se noe annet. Dere vil like at hele filmen består i at Tom Hardy sitter i bilen og snakker i telefonen hele filmen, enda man ikke bør snakke i telefon i bil. Det er nemlig sånn at hele livet hans er blitt forandra, og han ringer til familien og sier «I’m not coming home». 2013.

Grown ups 2

TV3 21.00

grown ups 2

En bråte med blide voksne og noen barn.

terning 3 liten Dette er en oppfølger til komedien «Grown ups» der Adam Sandler ot en gjeng passelig kjente skuespillere var familievennlige og vulgære sammen. Denne handler om at Lenny bestemmer seg for å flytte familien til hjembyen for at ungene skal få vokse opp sammen med ungene til hans gamle venner, men hjembyen er et burlesk kaos av konstruerte tullinger, og det kan godt henne at det blir vittig. 2013.

Bad hair day

FEM 19.00

bad hair day

Leigh Allyn-Baker og Laura Marano.

terning 3 liten Denne komedien er ikke fransk, men den er laga av en fransk-kanadier som forsøker å se ut som Luc Besson. Handler om Monica som våkner morgenen etter skoleballet og oppdager at håret er en katastrofe. Hun havner i lag med en etterforsker som jakter på smykke. TV-film laget for Disney Channel. På imdb leser jeg at den ene hovedrollen Leigh-Allyn Baker farga håret sitt brunt bare for denne filmen. Get me outta here, my eyes are burning! 2015.

Operasjon Barnevakt

FEM 21.00

operasjon barnevakt

Vin Diesel passer barn.

terning 1 Nei. Nei Nei. Jeg vil heller se Vin Diesel i «Riddick møter Elvis», jeg ville heller at han skulle spille «xXx-X» enn å rote seg borti en Disney-inspirert barnefilm om familie med and. Rollelista i «The pacifier» ser ut som en velment handlingsplan fra Aetat, og midt blant de tynneste parentesene finnes actionfolkets millennium-trøst Vin, mannen som ble laget for de som ikke orker å le mer.

Hvorfor skulle akkurat han? Diesel har en uttrykksevne som kan sammenliknes med en normal Scania Vabis-front, og han sier replikker som om doktoren ba ham hoste. Vitsen med Vin Diesel er at han aldri skal spille godt og at han ikke skal være vittig, men veltrent. Alle andre idioter er selvironiske. Kunne ikke harrysegmentet fått beholde ihvertfall én skikkelig mann?

Diesel spiller Navy SEAL-fyren Shane Wolfe som får i oppdrag å passe på nydød vitenskapsmanns muntre familie («vel, han var ikke så mye hjemme..»), og dette er faktisk ikke en svart komedie, men en rørende. Det eneste som kunne ha reddet et manus som antakelig ble skrevet med piasavakost langs garasjegolvet, var at Diesel spilte rollen sin som om han var med i en actionfilm. Ikke sjarmerende. Jeg gjentar: Vin Diesel må aldri, aldri være sjarmerende.

Men «The pacifier» går den teiteste av alle finurlige frokostløyper. De uvillige barna og den dystre militærgubben blir gode venner, og Diesel overtar til og med rollen som instruktør for en amatøroppsetning av «Sound of music». Hvis filmen hadde vært regissert med råten intelligens, ødeleggelseshumor og kontemporær kaos-klipping, kunne mye vært reddet. Men de greiene her har sletnere tempo enn gammel Herbie-film, replikkene sitter omtrent like godt som tyggegummi på våt dusjvegg og påfunnene er pysete og fantasiløse – men så er da også regissøren Shankman koreograf og laget buksedressfilmen «The wedding planner». 2006.

John Wick

Max 22.00

john wick

Keanu Reeves har i hvert fall hvalpen.

terning 3 liten Keanu Reeves spiller en leiemorder som på sett og vis uføretrygder seg på grunn av kjærlighet og får en hvalp i arv da kona dør. Dermed går han tilbake til yrkeslivet for å hevne seg på noen som ifølge filmen ødela livet hans. Det var med andre ord de andres skyld at han var leiemorder. Han kunne ikke for det. 2014.

Tusen ganger god natt

NRK3 22.20

terning 3 liten Drama om en krigsfotograf som reiser rundt i verden og tar bilder, men det har sin pris osv. Regissert av Erik Poppe, med Juiette Binoche. 2013.

Det kvinner vil ha

TV2 Livsstil 21.00

what women want

Helen Hunt ser oppgitt på Mel Gibson.

terning 2 liten «What women want» er en film med revehale i antennen. Gjett hva antennen er.

Mel Gibson spiller en forfører-legende. Det betyr at han er en slags Rune Rudberg. Mannen jobber i reklame-firma, og på tross av at han velter seg i sitt ego slik søvnløse snur seg rundt i kjekssmuler og marengsgraps, er det han som tenker ut alle de store ideene.

Så kommer Helen Hunt inn i filmen.

I «What women want» får Gibson den sjeldne evnen at han kan høre kvinner tenke, og biproduktet av denne magien er at han faller for sitcom-dama til Paul Reiser.

«What women want» er ikke bare en kjedelig film. Den er en film der Mel Gibson spiller et slags chickelacke, chickelakke, og måtte gudene være oss nådige. 2000.

The glimmer man

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten For meg ukjent action med Steven Seagal, laget i 1996. Om politimann som skal hjelpe annen politimann med mordserie der ofre blir korsfesta. Den første politimannen er en slags New Age-fyr, som han i Millennium. Seagal spille New Age-fyren. 1 time, 40 minutter.