Kategoriarkiv: Ukategorisert

Fredag 23.6.– Kortfatta pyroman-fredag med forsinkelse

 

En ny dag truer

TV3 19.25

terning 5 liten Dette må bli en kort Film på TV, for mitt velkonstruerte, balanserte liv gikk til helvete da det viste seg at fastlegen var 45 minutter forsinka. Jeg besøker ham bare én gang i året. Hvorfor på en fredag? Men jeg sa til fastlegen: «Nå skal vi forsøke på et rekordforsøk, og så skal du vinne tilbake i hvert fall ett kvarter av de tre du ligger etter. Ja, jeg har det som før.» Blodtrykk. Det viste seg å være som før. «Da skal du bare forlenge blodtrykksmedisinene?» «Ja.» «Føler du ellers forskjell på noe?» «Nei.» «Da følger jeg deg inn på laboratoriet og sier at de må ta deg først så ikke parkeringa i Konserthuset går ut». «Fint. Jeg er sikker på at dette er rekord.» Laboratoriet fant ikke årene mine, men fastlegen hadde tatt inn nesten ett kvarter. En fantastisk dag. Karma-løft! Men Film på TV blir kortere.

Til filmen.

en ny dag truer

Andie MacDowell har sovna trygt, mens Bill Murray ligger våken. Dette kommer til å gjenta seg. Hver dag.

Hvis du har lurt på hvorfor noen av oss alltid har de rette svarene og alltid sier og gjør de rette tingene, samtidig som vi ser både resignerte og maktesløse ut, så skyldes det at vi har opplevd denne dagen før, og nå begynner vi å kunne den. Harold Ramis vet det. I en av tiårets mest originale komedier har han flokifisert begrepet deja vu langt inn i de eksistensielle gåtene, og har kommet fram til det uunngåelige resultatet at livet er en generalprøve.

Bill Murray spiller en så bortskjemt og ufyselig vær-journalist at han kunne vært hvemsomhelst sin kollega. Sammen med produsent Andie MacDowell og en realistisk tåpelig TV-fotograf kommer han til byen Pnusnxhyterutawny for å feire jordrottas dag (en spøk mellom regissøren og hovedrolleinnehaveren, siden Murray herjet med undergrunns-gnagerne i Ramis’ 1980-spøk «Caddyshack»). Den avvisende, usosiale, uvennlige og arrogante mannen blir uvenner med alle og kjører inn i en snøstorm. Da han våkner neste morgen, er det fremdeles samme dag. Og neste morgen. Og neste morgen.

«En ny dag truer» blir en overraskende annerledes film fordi Ramis hele tida klarer å finne nye og intelligente innfallsvinkler på den uheldige tidsfangens dilemma. Han utforsker sosiale situasjoner, han forsøker seg på unevnelig mange selvmord og han forsøker å sjekke opp den folkehøgskule-moralske lille hyttekos-heksa MacDowell ved tålmodige personlighets-tilpasninger etter hvert som dagen går. Livet er en treningssak. Nå detter guttungen fra treet igjen.

Til slutt skjer det som skal skje. Teologene vil tvile. New Age vil endre navn til New Day. Men bankene puster lettet ut. 1992.

The A-team

TV3 21.30

a-team, the

Liam Neeson i front for alfabet-teamet.

terning 5 liten «The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i løpet av denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen». Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du gikk i feil sal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tate i «Dear John».

Men de kommer begge til Bagdad. Jeg gjør også det. Bare vent litt.

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilm være. 2010.

Universal soldier: Day of reckoning

Viasat4 22.30

terning 3 liten Scott Adkins og Dolph Lundgren sammen med Jean-Claude Van Damme. Adkins spiller John, og da John våkner en morgen er kona og dattera hans drept, og Van Damme har muligens skylda. Og John blogger ikke sorgen bort, han drar av gårde for å ta et oppgjør. 2012.

Robocop

TV2 Zebra 21.00

robocop

Peter Weller – the real robocop.

terning 5 liten Med «Robocop» har Paul Verhoeven lansert en tragisk og romantisk computer-versjon av Dirty Harry. Han er fjernt i slekt med den identitetsforvirrede King Kong og den naive Supermann, og han er en oppdatert versjon av Lee Majors’ «seks millioner dollars»-mann med stål i bein og armer, slik han framsto på amerikansk TV i 1973. På skurkesiden hadde han en fetter i Arnold Schwarzenegger som «The Terminator».

Når et kulturbevisst råskinn som nederlenderen Verhoeven («Ild og Blod») lager film om robot-purken, bør det være noe ved den. Her venter vi ekstra-gleder. Det er ikke nok at Peter Weller, død men nyoppvakt politimann, er behagelig kamuflert som hightech-hermetikk. En sånn film bør ha sjel, selv om innholdet strengt tatt er død mann i boks.

Verhoeven har latt amerikanske TV-nyheter gi filmen temperatur. Det er bra. På lettbent barnetime-maner dikter muntre nyhetsopplesere om verden til et sted der massetragedier med Star Wars-programmet blir en underholdende nyhets-kuriositet. Det gir en slags begrunnelse for den kalde og tegnefilm-enkle volden i filmen. Vi befinner oss i et nær-futuristisk TV-land uten moralsk eller følelsesmessig dybde, og det er ikke mer enn rimelig at blodsølet blir akkompagnert av hysterisk blide Barbi-jenter som breier silikonpuppene sine ut over skjermene.

Psyko-snacks blir det også litt av i filmen når roboten begynner å huske ting fra vertskroppens egentlige liv, og lurer på hvem han er. Men Verhoeven slipper disse tingene, for han tror antakelig ikke det blir penger av dem. I stedet ramler filmen ned på feig og utbrukt underholdnings-bangbang (noe er igjen etter saksa), og avslutter med et av de sedvanlige fyrverkerishowene som gjør at man automatisk mumler når det endelig er ferdig: Godt nyttår.

Det kunne vært bedre. 1987.

Twilight

TV2 Livsstil 21.00

twilight

Robert Pattinson og Kristen Stewart i treet.

terning 5 liten Dersom du er mellom 15 år og 25 og drømmer om en heftigere romantikk enn småpils og fredags-karaoke, da er dette filmen din.

Filmatiseringen av Stephenie Meyers vampyr-roman har en rollesammensetning av den sorten som regissører må selge sjela si til Satan for å få til. Kristen Stewart med den saklig-sensuelle cowboy-kroppen sin og det avventende og melankolsk-kule ungdomsfjeset er som laga for å spille Bella Swan. Robert Pattinson ser ut som bror til Edward Saksehånd, men det er han ikke: Gutten er den snilleste og mest sexy vampyren i Cullen-slekta, som heldigvis bare suger blodet av rådyr og ellers holder seg for seg sjøl. Han har en profil som antakelig ble tegna av Guds fjortenårige niese. Han har øyne som minner deg om utdødde dyrearter. Han er så bra.

Stewart flytter fra ørkenbyen Phoenix til sheriff-pappa i den lille tømmerbygda Forks i regnstaten Washington, og der begynner hun på videregående og treffer den normale gjengen med hyggelige elever som ikke er spesielt til å dåne av. Det er Edward Cullen, for han betrakter urolige Bella slik trailersjåfører ser på pommes frites og prester ser på hedninger. Ad uvesentlige omveier blir de to et par, på tross av at han er medlem av en vampyrfamilie med så bleike, edle mennesker at de ser ut som Eiganes etter influensa-sesongen.

Dramatikk oppstår også, og vampyrkamp-action som flår parketten av ballettrommet. Men det viktigste i «Twilight» er den djupe, kuriøse og kompromissløse romantikken. Dette er ikke for sånne som forelsker seg i rumper; i Stephenie Meyers umilenniske historie handler det om en kjærlighet som man både vil dø for og dø i, sjøl om begge deler kanskje kommer kvikt.

Ei 35 år gammel dame som ble født på julaften, skrev boka. Ei dame skrev manuset. Ei dame regisserte. Det er som om de gjenoppfinner kvinners antatte behov for overnaturlig voldsomme kroppsfornemmelser og en kjærlighet som man ikke avslutter bare fordi toalettsetet ikke er lagt ned. Nyt dem. 2008.

People like us

FEM 21.30

people like us

Michelle Pfeiffer har truffet Chris Pine. Han er spesiell, for han har stygg hatt.

terning 3 liten Det amerikanske drama, utstyrt med komedie-skuespillere. Alex Kurtzman, som sikkert var en nevrotisk og familienær guttunge som bet negler mens han tisset i senga, har laget en film om en selger som får melding om at far er død og drar hjem til familien. I rollene Chris Pine og Elizabeth Banks, og så er Michelle Pfeiffer med. Det finnes en del ganske kule filmer om folk som drar hjem til familien sin, men ingen er med Chris Pine. 2012.

Torsdag 22.6. – Regn uten utegym og Halle Berry på 911

 

The call

Viasat4 22.30

terning 4 liten Vi er offisielt i gang med sommerferien for ungdomsskole-elever. Når regnet strømmer ned som skogbrannslokking betyr det at ungdomsskole-elevene slipper utegym, for de er ikke våkne ennå. De slipper også våte Adidas-bukser på vei til skolen, for de sover. Ungdomsskolen er et tungvint drittnavn. Middelskolen var bedre. Realskolen og. Men verst har seminarjævlene herja med det som het gymnaset. I sosialdemokratisk forvirring kalte de sammenslåingen av gymnas og yrkesskoler for videregående skole. Alle skoler er det. Ingen blir der. Så siden det regner, og siden ungdomsskoleungdommen sover: Bli kvitt de patetiske skolenavnene.

Men til filmen.

call, the2

Halle Berry og bekymra kolleger på 911.

En solid firerkrim, for den har egentlig ikke særegne kvaliteter som gjør at navnedroppende filmnerder og nervøse blind-datere vil snakke om den for å bli mer akseptert, den er bare OK. Halle Berry var såvidt jeg husker ikke spesielt oppkvikkende som Catwoman (jeg kan ha tatt feil der), men dama har Houston-karisma og får deg til å føle engstelig engasjement bare hun henter seg en Biola i kjøledisken.

Før jeg sier noe mer om Halle, må jeg nevne at regissøren Brad Anderson laget «The machinist» med hud-gespenstet til Christian Bale i 2004, så han er liksom ikke en vanlig 50 år gammel Madison-gutt med stygg utelue.

I «The call» spiller Berry 911-operatør i Los Angeles. En nesten teologisk jobb, for i ett eneste digert rom sitter en bråte offentlig ansatte og tar i mot nødhjelp-samtaler fra en verdensby, og hvert eneste ord de svarer, kan bety forskjellen på liv og død. Kirurger har det ganske greit. 911-operatører representerer den eneste formen for engle-inngripen som vi vet om, og de burde være mer nevrotiske enn fotballtrenere og Frp-statsråder og framtids-forskere og folk som heter Finn.

Berry har en hårfasong som ser ut som om katten har vært i lader-ledningene, hun er like kaotisk på innsida av hodet og dessuten skikkelig lei seg. Hun var så dum at hun ringte tilbake til jentunge som gjemte seg under seng sånn at forbryteren hørte det og fant offeret sitt.

Så en dag ringer Casey Welson (Abigail Breslin) fra bagasjerommet til en bil, og hun er åpenbart blitt bortført av en steingalen morder og vet ikke sin arme råd. Nervevraket Berry tar samtalen, og så starter en detaljrik «gjør som jeg sier»-samtale som skal tilføre den ulykkelige jentungen de arme rådene og dessuten rettlede bagasjeroms-offeret sånn at politifolka fra 911 kan finne henne. Det minner litt om Kim Basinger-thrilleren «Cellular», men filmen er langt fra lik.

De svært kresne vil stusse på utviklinga fram mot klimaks, men de skal nå alltid klage. Historien er ikke hemma av ydmyk troverdighet, den skeiner av gårde slik thrillere skal. Det hjelper godt at morderen (nei jeg røper ingenting, vi vet hvem han er) blir spilt av Michael Eklund, for kanadieren ser så åndelig uhygienisk ut at han ville blitt forsmådd av monsterflått og Ebola-viruser. 2013.

Gravity

TV2 Zebra 21.00

gravity1

Vektløs Sandra Bullock i verdensrommet iført innetøy.

terning 5 liten Cuarons nerveslitende romferje-havari «Gravity» består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at man en gang satt på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gned håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen såvidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm. 2013.

Transformers

Max 21.30

transformers

Megan Fox fikk sitt gjennombrudd i denne filmen.

terning 4 liten «Transformers» derimot. Verdensrommets fremmedkulturer har mista kuben sin, og derfor kommer de jernrånende til Jorden som gjenfødte Volvo Amazon-er over Midtøstens sanddyner. Kjøretøyene er fortidsting, og du minnes «Philadelphia-eksperimentet», som var yndlingsfilmen til de snille sci-fi folka, de som liker forskere i fotformsko som finner opp pommes frites uten kreftylamid.

Men hovedpersonen i filmen er ikke Swiss-knife-teknologagsene. En ung mann vil ha bil av far sin, og han blir valgt av en gul Camaro, som i sin tur også plukker ut ei fullt utvokst UVB-jente med tenner som aldri har vært marmor i Italia. Den unge gutten er en utrolig kul fyr, og han bærer filmen videre med stil. Det engasjerer også at Jon Voight spiller forsvarsminister, for blir du ikke redd av det, har du nerver av smeltefritt stål og kan du dra til Nord-Afghanistan på Kristin Halvorsen-pass.

Mange stilige ting myldrer. Ikke minst Biltema-krabbene, som fyller presidentens fly som tekno-gremlins og er helt i nærheten av å bli desembers kjæledyr-favoritter på tross av nissene.

«Transformers» er julegaven til mange. Ingen innvoller, ingen strippere og ingen Eddie Murphy noe sted. 2007.

Rädsla urholkar själen

Svensk TV2 21.45

angsten eter sjelen

Brigitte Mira blir forelska i en 25 år eldre marokkaner.

terning 5 liten «Angsten eter sjelen» på norsk. Rainer Werner Fassbinder var en legende, og så ble han drept. Den spesielle og begava tyskeren laget blant annet denne filmen, med en tittel som nærmest ble et ordtak etter premieren i 1973. Historien var på en måte langt foran sin tid, ihvertfall i vår demografi, ved at den skildrer det vanskelige forholdet mellom en 60 år gammel tysk arbeiderkvinne og en mye yngre innvandrer. 2 timer, 25 minutter.

Onsdag 21.6.–En stor dag, og en filmdag med to sterke kvinner

 

Lucy

Viasat4 22.00

terning 5 liten I dag blir det igjen bare sterke damer på oss, og i dag blir det bare Viasat4 som jeg alltid har sett på som en Steven Seagal- eller Jean-Claude Van Damme-kanal. Nå har våpen-feminismen også nådd de avfeldige femtiåringene i Viasat, og det er all grunn til glede. Dette skjer selvsagt samme dagen som skolene tar ferie med all sin overveldende feminisme, og gutter på alle klassetrinn skal få to måneder da de ikke er styrt av sterke kvinner. Det er også den store dabbedagen da folkets FM ble stengt for godt i Rogaland, og folk blir sine egne discjockeys framover med streama musikk på hendige små bluetooth-høyttalere. Ikke en eneste lørdag mer skal jeg trenge panikk-skifte kanal fordi en stemme plutselig sier at nå kommer “Dilemma”, og i dag skal teamet diskutere «Kjæresten min har så store hemorroider at det hemmer (hehe) sexlivet vårt».

Men til filmen.

lucy

Scarlett Johansson, iverksatt av den styrken som styrer fostere, på vei inn på hevnens hotellrom. Yay! Go girl!

Luc Besson har laget en actionfilm som eksploderer så langt fra Snekker’n og Julenissen at E.T. ikke hadde orket reise hjem igjen, en enkel voldsfilm sprenger hodet ditt med et virtuelt-visjonært luftgevær som banger anelser på størrelse med Betlehems-stjerna. Dette likner ikke på noe. Det er en superhelt-film, men det er det ikke. Det er en slags religions-stiftelse, men det er det ikke. Det er en visuell mantraspøk for de som så litlegud i mosen og storegud i urteteen, men egentlig ikke. Vitenskapen sto med hengende armer og et litt forskrekka hånflir da franskmannen hadde lansert «Lucy», for folk ville plutselig ha det hun fikk.

La oss ta det forskiftsmessig eller kanskje heller forsøksvis systematisk.

lNew Age er i post-hippilogiens tid en blanding av rare ting som antakelig strekker seg fra hvitvin-yoga til mindfulness og teosofiske avleiringer i sinn som egentlig forlengst har forlatt Jesus, men fortsatt sitter fast i lengselen. Antakelig er alle de uformulerte og til dels folkelige forklaringene på at Gud både finnes og ikke finnes samtidig en antydning om at New Age er den eneste gjenlevende religionen i Vesten, men den har ingen kirke, og den har absolutt ingen kred eller bibel. Ønsket om at Gud er en del av Deg er fornemmelsenes religion, og i så måte reflekterer den samtidas forvirra sammenblanding av tanker og følelser på en rørende, nesten vakker måte.

Hos oss på Klippfiskberget finnes det nesten ingen som tror på noen allmektig, dømmende Gud lenger. De fornemmer bare at det må være noen her en gang, og de gjorde ting med oss. Det er som når et barn ser alt hva det frykter i nattemørket. Tvangstanker er normale. Vitenskapen har allerede fortalt så mye vanvittig nifst om Universet utenfor oss og mikro-kosmos inne i oss at gammeldagse gudeforestillinger er blitt som lysbilder fra bibelhistorien i Bethel i en tid for computergrafikk. Jo. Alt dette henger sammen med Bessons film, for den er en fantasi omkring de nitti prosentene av hjernen som vi ikke bruker, og hva finnes der? Finnes Universet der? Finnes den absolutte, totale bevissthet der? Ideen om at alle ting består av sammenhengen mellom tid og rom finnes der, og hvis man behersker den fysikken, oppstår (i filmen) den allmektigheten som ifølge sin egen udokumenterte logikk oppfant et endeløst univers uten annen mening enn at det er der. Den er basert på en molekylær fornemmelse. Fornemmenhet. Fornemhet.

lucy-2

Når mirakler skjer, er alltid Morgan Freeman til stede.

De gamle religionene er moralske systemer som har overlevd. Som observasjoner av den fysiske eller metafysiske verden er de stein daue. Det betyr ikke at Gud ikke finnes. Det står bare noe helt annet på dørskiltet Hans, og adressen er de 90 prosentene av hjernen som mennesket ikke bruker. Spør Morgan Freeman. Han har vært Gud, og i denne filmen er han hjerneforsker eller egentlig kanskje filosof.

Luc Besson har laget en utrolig fascinerende (besnærende er et gammelt uttrykk som inneholder både undring og engasjement) film om ei dame som får i seg CPH4, som faktisk er et molekyl som skapes av mødre under svangerskap for at ikke fosteret skal føle smerte når skjelettet vokser i urimelig fart. Forestillingen om CPH4 som syntetisert dop er så voldsom i Bessons film at forskere har rykket ut på internett for å forsikre alle om at det ikke finnes og at det ikke kan finnes.

Scarlett Johansson spiller Lucy. Lucy er også navnet forskerne ga det mest kjente fossilet fra ca. 3 millioner år siden, hun er urkvinnen. Dama døde antakelig da hun datt fra tre og ble oppdaget blant annet av en mann som faktisk het Johanson. Besson works in wonderous ways. Lucy er amerikaner på Taiwan og dater den idiotiske Richard med cowboyhatt av strå. Det er bare det at han skal levere en koffert til en tegneserie-gjeng fra antakelig koreansk mafia. I den kofferten finnes en hemmelighet, og Lucy må motvillig bli kurer. Det går sjukt dårlig for mange folk. Men Lucy får etter hvert i seg CPH4, og så utvikler hun seg tusen ganger kraftigere enn da ungdommen Peter Parker ble bitt av en edderkopp.

Utviklingen er nydelig i filmen. Johansson med Anne Kalvig-hår utvikler en allmektighet uten kryptonitt. Hun blir usårbar, og hun har kontakt med alle cellene i kroppen sin og de fleste av andre folk sine. Utstyrt med en paradoksal leopardskinnsjakke oppnår Lucy en slags fullføring av skaperverket, en fullførelse, en fullkommelse, et fullkommenhetlig overmenneske som søker total forståelse, forståenhet, forståelighet av tilværelsen. Derfor vil hun ha alt det CPH4 som den gale vitenskapsmannen laget for å selge det, og så vil hun bli univers, universell, unikal. Det må jeg ikke fortelle mer om, men filmen gir en rar mellomfølelse av å se en nesten ironisk science fiction-fantasi samtidig som den herjer med hodet ditt. Vitenskapsfolk har rykket ut og skrevet at Bessons forestillinger om hjernekapasitet er bare tull, og det burde vært unødvendig, men filmen fanger deg og gir deg en uvettig følelse av at den forteller en historie du kjenner igjen.

Dette er oss. Dette er deg. Det er verden på makro- og mikro-nivåer som er så tallrike og så kompliserte at vi egentlig bare burde sitte helt stille i nordavinden og tenke oss om. Hele livet.

Parallelt med Lucys opplevelser i actionfilmenes ballettvakre ødeleggelser forteller Morgan Freeman om alt som skjedde med oss fra vi var encella vesener, til vi ble tocella vesener (da oppsto bevegelsen) og siden til apemennesket sitter ureflektert på en strandkant og plutselig får se ei amerikansk tidsreiserdame i en fransk stol. Vel. Det forteller ikke Freeman. Han blir bare fryktelig forskrekka av Lucy.

Franske filmfolk var en gang tida veldig opptatt av natur. I «Lucy» kuttes gepardens jakt på antilopen som innsmett inn i filmen, og det gir nok en fornemmelse av at regissøren leker med viltre sammenhenger som for eksempel den at vi egentlig alle er umælende rovdyr eller ofre.

Luc Besson er et råskinn, og «Lucy» er en actionfilm. Men den er en actionfilm for fysikknerder og zen-damer, og med en gigantisk frekkhet formulerer den en romantisk-filosofisk eksistensialitet: «Livet ble gitt oss for en milliard år siden. Nå vet dere hva dere skal gjøre med det.» 2014.

Salt

Viasat4 00.50

salt hoved

Jeg sier to ting: Eat your heart out, Jason Statham og Brad Pitt var en veldig modig mann.

terning 5 liten Glem Lara Croft. I «Salt» spiller Angelina Jolie den tøffeste, skitneste og mest ballistiske agentdama siden Geena Davis hoppet ut av vinduer på åttitallet.

Jeg må på egne vegne få lov til å si at det har vært to fine uker. Først fikk jeg se Sylvester Stallone dunke drømmene ut av svette somaliere og sør-amerikanere i «The expendables». Og nå altså Angelina Jolie som på små lands vegne juler opp russere og amerikanere i dress.

Hver gang jeg ser en film med Jolie i hovedrollen føler jeg at bare hun kunne gjort den («Changeling», «Wanted»). Slik er også rollen som Evelyn Salt, sjøl om den egentlig ble skrevet for den behagelige ansikts-artisten Tom Cruise. Angelina stønner seg inn i historien som naken, skamslått CIA-er i Nord-Korea, men forskjønnet av et blått øye på størrelse (og farge) med en moden avokado forhandles hun tilbake til USA. Jolie kler hard medfart. Hun har tross alt vært gift med Billy Bob Thornton.

På selveste bryllupsdagen hennes sitter den russiske avhopperen Orlov i svetteburet hos CIA og sier at det finnes en kvinnelig muldvarp som skal drepe den russiske presidenten i den amerikanske visepresidentens begravelse. Hun er kollega av Lee Harvey Oswald og heter Evelyn Salt. Som dere har skjønt er det Evelyn Salt som avhører ham.

Angelina skal egentlig hjem og spise sushi med stearinlys og ser seg usikkert rundt. Hun oppdager at noen av kollegene tror russeren, og dermed starter en plattform-jumper-flukt som antakelig står på FNs liste over bevaringsverdige bevegelsesmirakler.

Det deilige med Jolie er at ansiktet hennes kan veksle fra en karismatisk frossethet som minner om Venezia-masker til forvridde livullmanniserings-smerter. Cruise er en stilig runner. Men «Salt» vinner på at de fant ei jente til hovedrollen, for hver gang hun kommer dettende tretti meter fra motorveibruene, kjenner du oiet i brystet som hvis kattungen velta pianoet over seg. Jolie ser sårbar ut når hun banker kvalifiserte sikkerhetsfolk med Roger-that-utstyr og mellomfag i tung maskinpistol. Du føler virkelig at hun elsker den nerdete tyskeren som leker med edderkopper. Men du tviler aldri på at de joggetynne beina hennes er i stand til å sparke 100 kilo SWAT rundt i rommet som tomme kaffekrus.

Dessuten er Liev Schreiber en av de mest troverdige mennene i amerikansk film. «Salt» er en film der hovedrollene stemmer.

Handlingen består for det meste av overraskende bukkesprang utført av overmenneskelig skrev-geit, og den er manusført av Kurt Wimmer, som også skal skrive den nye «Total recall». Regissør er den deilige brukt-australieren Phillip Noyce, som i sin tid skapte Nicole Kidmans gjennombrudd med «Dead calm». De holder farten oppe. De har lyden på volum 11. Og det er ikke ofte du får se den amerikanske presidenten få juling. 2010.

Tirsdag 20.6.– Og så Angelina Jolie som en slags wonderwoman

 

Salt

Viasat4 22.00

terning 5 liten I dag finnes det faktisk film. Det er til og med en kvinnefilm der selveste Angelina spiller en slags wonderwoman, det vil si at hun blir et forbilde for kvinner slik for eksempel Superman og Iron Man har vært for gutter gjennom alle tider. Som alle vet trener alle gutter på flyging med rød kappe, og fordi supermann er en mann og ikke en kvinne, tror de at kvinner er underlegne skapninger som kom til verden for å servere pils etter sex og klippe plenen om søndagen. Så kjære sønn: Angelina Jolie vil vise deg en verden der kvinner kan drepe like effektivt som menn. Og da vil du skjønne at jenter ikke ser «Paradise Hotel» fordi de er dumme, men fordi kulturen ødela for dem gjennom tusener av år, og derfor har de aldri utretta noe, de har aldri tenkt noe, de har aldri skapt noe eller inspirert noen. Men det er ikke deres egen feil. Det er mennenes.

Ja. Dette er en parodi på noe av det dummeste jeg noensinne har lest på Facebook.

Men filmen er OK. Og man bør ikke ta den alvorlig.

salt

Fysikk på roterommet: Angelina Jolie blir en McGyver.

Glem Lara Croft. I «Salt» spiller Angelina Jolie den tøffeste, skitneste og mest ballistiske agentdama siden Geena Davis hoppet ut av vinduer på åttitallet.

Jeg må på egne vegne få lov til å si at det har vært to fine uker. Først fikk jeg se Sylvester Stallone dunke drømmene ut av svette somaliere og sør-amerikanere i «The expendables». Og nå altså Angelina Jolie som på små lands vegne juler opp russere og amerikanere i dress.

Hver gang jeg ser en film med Jolie i hovedrollen føler jeg at bare hun kunne gjort den («Changeling», «Wanted»). Slik er også rollen som Evelyn Salt, sjøl om den egentlig ble skrevet for den behagelige ansikts-artisten Tom Cruise. Angelina stønner seg inn i historien som naken, skamslått CIA-er i Nord-Korea, men forskjønnet av et blått øye på størrelse (og farge) med en moden avokado forhandles hun tilbake til USA. Jolie kler hard medfart. Hun har tross alt vært gift med Billy Bob Thornton.

På selveste bryllupsdagen hennes sitter den russiske avhopperen Orlov i svetteburet hos CIA og sier at det finnes en kvinnelig muldvarp som skal drepe den russiske presidenten i den amerikanske visepresidentens begravelse. Hun er kollega av Lee Harvey Oswald og heter Evelyn Salt. Som dere har skjønt er det Evelyn Salt som avhører ham.

Angelina skal egentlig hjem og spise sushi med stearinlys og ser seg usikkert rundt. Hun oppdager at noen av kollegene tror russeren, og dermed starter en plattform-jumper-flukt som antakelig står på FNs liste over bevaringsverdige bevegelsesmirakler.

Det deilige med Jolie er at ansiktet hennes kan veksle fra en karismatisk frossethet som minner om Venezia-masker til forvridde livullmanniserings-smerter. Cruise er en stilig runner. Men «Salt» vinner på at de fant ei jente til hovedrollen, for hver gang hun kommer dettende tretti meter fra motorveibruene, kjenner du oiet i brystet som hvis kattungen velta pianoet over seg. Jolie ser sårbar ut når hun banker kvalifiserte sikkerhetsfolk med Roger-that-utstyr og mellomfag i tung maskinpistol. Du føler virkelig at hun elsker den nerdete tyskeren som leker med edderkopper. Men du tviler aldri på at de joggetynne beina hennes er i stand til å sparke 100 kilo SWAT rundt i rommet som tomme kaffekrus.

Dessuten er Liev Schreiber en av de mest troverdige mennene i amerikansk film. «Salt» er en film der hovedrollene stemmer.

Handlingen består for det meste av overraskende bukkesprang utført av overmenneskelig skrev-geit, og den er manusført av Kurt Wimmer, som også skal skrive den nye «Total recall». Regissør er den deilige brukt-australieren Phillip Noyce, som i sin tid skapte Nicole Kidmans gjennombrudd med «Dead calm». De holder farten oppe. De har lyden på volum 11. Og det er ikke ofte du får se den amerikanske presidenten få juling. 2010.

The untold

TNT 22.55

terning 4 liten Lance Henriksen og Andrea Roth i en actionthriller om en korpis som drar avgårde for å finne ett av selskapets savna fly. Men så kan det være at de faktisk leter etter DNA-duplikatoren, og den er en svær ting og antakelig kan jorda gå under. 2002.

Captain America: Civil war

Viasat Film 21.00

captain america civil war

Chris Evans i arbeidstøy.

terning 2 liten Dette er like kjedelig som å lese VG om nakne rosabloggere med ny kjæreste og speltallergi. Alle er lei seg. Den ene etter den andre står fram med problemene sine, den ene etter de andre langer ut mot vennene, og den ene etter den andre ser ut som en dårlig 18. mai. Vi har dessuten gående en borgerkrig i Norge, og det er ikke moro når venner slåss. I «Captain America: Civil war» finnes det egentlig ikke gammeldagse yndlingsfiender, det er ingen kamper å bli oppglødd av, det er ingen seire som føles befriende og det er ingen sviende nederlag som er til pass for den onde idioten.

Chris Evans er egentlig venn med den hjernevaska vintersoldaten Sebastian Stan.

Filmen er en amerikansk familie-nevrose, en Thanksgiving-kalkun. Det merker man på hele stemningen, som er motvillig og pubertetssur, en slags Tuppen og Lillemor-kavalkade av nettmobba sjuendeklassejenter i rare klær. Man merker det på manuset, som mangler handling. Det er en skisse til en film som aldri burde blitt laga, og når supermenneskene barker sammen i monotone kickbokser-klisjeer, betyr det bare at eventyrlighet bakser hensiktsløst med eventyrlighet og nå kommer snart svigermor til Stark og viser fram den kybernetiske kaldfusjons-Kenwooden sin, og hva gjør Marge Simpson med det? Fraværet av vannfast fiendehat var dødsens kjedelig, men jeg sovna ikke for kollega Aalen frøys så hun skalv i sal 10, og jeg holdt henne i live med varme ulltepper og helbredende tilrop: «Ikke gå inn i det hvite lyset, Kristin, hold deg borte fra det hvite lyset!» «Hvor er de nå?» «Berlin.» «Åja. Ikke fortell dette til Torfinn Nag.» Jeg er ikke helt sikker på den siste setningen.

Det skal være en destruerbar fiende i en film, og når han taper, dør eller faller i fortapelsen, skal du kjenne en god følelse av oppstemt id. Slik jeg skjønte av den fragmentariske handlingen skulle det finnes en haug med robotiserte Winter Soldiers et sted i Russland eller dahlstrøk ihnenfor, og da det var en halvtime igjen kjente jeg håpet blusse opp som tennvæske på drukna juligrill: Nå skal de slåss mot skurkene. Go get’em friends! Men såvidt jeg kunne se, kom den fighten aldri. Den er muligens utsatt til toeren.

Utgangspunktet er håpløst. Etter ti tusen actionfilmer der alt eksploderer, fant eventyrforfatterne i Hollywood ut at det var på tide med samvittighet. For hva med collateral damage? Hva med de stakkars ofrene vi aldri så? Når superdame skal ta en fiende, smeller han inn i en kontorblokk og utrydder tur-komiteen til det afrikanske landet Wakanda. Bare Monty Python ville ha vurdert en superheltfilm som handler om at tilfeldig forbipasserende ble skada. William Hurt interesserer seg også for det, og The Avengers-mutantene skal innlemmes i en temma lamb-force i office-FNs tjeneste. Captain America sier det som det er: I FN har alle sin egen agenda, så hva om de forlanger noe vi ikke vil. Han kunne ha sagt: Hva gjør vi hvis de ber oss dra til Norge og ta livet av kommentarfelt-skribenter som er tilhengere av ytringsfrihet? Jeg tenkte: Å, nei! Ikke FN! For Guds skyld.

Så deler avengistene seg i to motparter, som Norge har gjort. En gjeng er FN-lojale, den andre jobber for seg sjøl og etter eget vett. Da den hjernevaska og derfor fjernstyrte kameraten til Cap dukker opp og blir et problem, da begynner de å slåss mot hverandre. Der er sjukt leit. Alle er motløse og flaue. Alle forteller om triste ting, som den gang de fikk innvollsorm i kompene, og slåssinga sløver avgårde som en sirkusforestilling uka før turneen er slutt. «Han drepte min mor!» Jaja. Du er fader meg over 50 år, og planeten kan være i fare.

Mer enn planeten kunne blitt reddet hvis bare kampscenene hadde vært noe å se på. For det første domineres de av jernplate-teknologi. Lyden er «klong» og «klongklong». Den kjedelige usårbarheten til heltene blir kompensert med en del rutinert CGI og dessuten et urimelig tempo. Klippinga er andpusten, folk farer hit og dit, bildedekninga virker ute av kontroll og kaotisk, og det hjelper ikke at filmen er i 3D. Bildene ser ut som hurtigspoling av VHS.

Til og med teknofilmer bør ha en organisk kjerne. Man må kunne fornemme kroppsligheten i actionscenene, og i denne filmen virker alle like usårbare.

Og så er det skuespillerne. Chris Evans spiller kapteinen med en prematur dødsmaske, og han ser kontinuerlig misnøgd ut, som om HR-avdelingen kom og satte gummibeskyttelse på skjoldkantene hans. Captain America er en problematisk figur. Lego-versjonen av Frodo er mer sexy. Robert Downey jr. spiller nok en gang Iron Man, men denne gang sier han replikker som om noen hadde tvunget dem ned i halsen hans for at levra skulle bli fet. Han er ille, men han er likevel best. Jeremy Renner er forresten ikke så galen heller, men han utretter ingenting. Scarlett Johansson spiller Black Widow med evner som hun antakelig driter i, og jeg tenkte hele tida: Hun var antakelig gravid da denne filmen ble innspilt, hun er mot-hormonelt et annet sted, for eksempel Beverly Hills-føden. Elizabeth Olsen spiller Scarlet Witch med håndbevegelser som framkaller for tynn bursdags-gelé, men i en superhelt-film ser hun ut som en innleid vaskehjelp fra WoManpower. Tom Holland som barnepåfunnet Spider-man er en patetisk fornærmelse mot alle under 9 år, men Paul Rudd kunne blitt bra, for han ser ut som om han ler oaahaha!-latter innvendig og planlegger lunsj-pranks mot de to dumme regissørene. Flere orker jeg ikke nevne. At noen har sløst bort Paul Bettany i Vision-rollen vil føre til at engelskmenn gudskjelov nekter å høre om Obamas syn på EU.

For at virkelig alt skal bli mislykka, har ikke filmen noen slutt. 2016.

Søndag 18.6.–“Houston, we have a problem”, men filmen er storarta

 

Apollo 13

NRK2 22.00

terning 5 liten I dag skal jeg anbefale en av yndlingsfilmene mine, og det er litt rart, for den handler om autentiske begivenheter og jeg liker ikke virkelighet på film. Bortsett fra det kan jeg fortelle oppsiktsvekkende ting som at jeg i går klippet hekken, og når jeg ser ut i dag, er jeg ganske sikker på at den er like lang igjen. Siden det er søndag kan jeg ikke klippe den om igjen i dag, for i anstendige nabolag skal det være stille på hellige dager sånn at de som har vært på Mods-konsert i går, ikke får forstyrra øresusen og den cerebrale bankinga og abstinensen. Og siden jeg ikke kommer på noe annet, kan jeg også nevne at Stavanger er blitt flinke på begivenheter. Byen bygger stygge ting, for den er styrt av harryer, men den kan virkelig feste. Ha en fin søndag.

Men til filmen.

apollo 13

Bill Paxton, Kevin Bacon og Tom Hanks stirrer ut i mørket.

Sanne historier på film kan være pinlige, men denne er perfekt. Apollo 13-ferden i 1970 var egentlig for bra til å være sann, og det var som om himmelen sjøl grep inn og skjenket en Hollywood-historie til virkeligheten, som et ironisk håndslag til de rørende menneskene som forsøkte å tilnærme seg det uendelige Universet innestengt i små metallrør.

Fire mann var på vei til månen året etter den første landingen, og ingen interesserte seg egentlig for dem. Romfartsromantikken bleknet uforståelig blant vanlige mennesker, og fjernsynsstasjonene vendte tilbake til sine katt-i-tre-gjøremål fordi de tenkes av overmette bulemikere som ikke skjønner historien når den skjer. Så kom Monty Python-pekefingeren ut av Ingenting og rørte ved romskipet Apollo 13 da det var 325 000 kilometer borte fra Jorden, en surstoff-tank eksploderte, og det var ikke lenger snakk om en måneferd, men historiens mest kompliserte, mest langtrekkende redningsaksjon.

Noe av skjønnheten ved menneskene er at de er galne guttunger på den tynne isen. Science fiction-historier hadde i årevis forsøkt å fange den særegne stemningen som nødvendigvis ville følge med når jordas skjøreste skapning plutselig befant seg mer enn armlengdes avstand fra sin egen biotop og noe gikk aldeles galt. Nå skjedde det i virkeligheten. Kaptein Jim Lovell og hans tre kamerater sirklet månen i et ødelagt redskap som var verre enn halt hest, de var fanget i en liten kasse med skrap som kunne ta livet av dem på en rekke forskjellige måter før de antakelig brente til aske ved møtet med atmosfæren.

Alt dette har Ron Howard greid å ta vare på. Redsel som minskes av trening og omgjøres til livsmot, forskere stilt overfor uventede utfordringer, kamp mot minuttene, kamp mot elementene og en guddommelig improvisasjonsevne som i denne skildringen blir en hyllest til menneskets fantasi. Historien er som sagt perfekt, og jeg skal ikke oppfriske noens minne, for det kan filmen gjøre. Men den forteller også om det vakre og ville paradokset som oppstår når en hel jord følger skjebnen til fire uniformskledte menn samtidig som hundretusener anonyme dør upåaktet i et uhelbredelig historisk mørke. Dette lever vi med hver dag. Menneskeverdet gjelder èn og èn etter uoversiktlige prinsipper. Om det hadde sittet ett eneste menneske i et havarert romskip, ville man brukt millioner av dollars på å redde ham ned til jorda for at han siden skulle bli overkjørt og dø av hjertestans i et ressursfattig kommunesykehus der man ikke hadde penger til blodplasma.

«Apollo 13» er en sjelden og flott film fordi den forteller en menneskelig og teknisk historie på en streit måte og faktisk får med seg en slags kosmisk-moralsk dybdevirkning i tillegg. 1995.

The theory of everything

NRK3 21.35

terning 4 liten Biografisk drama om Stephen Hawking og kona hans. 2014.

Love and other drugs

TV3 21.00

love and other drugs

Anne Hathaway og Jake Gyllenhaal ser ut som eldre ektepar helt til Viagraen slår inn.

terning 4 liten Anne Hathaway og Jake Gyllenhaal spiller en romantisk komedie om et par der hun har Parkinsons og hans selger Viagra. Hele greia foregår i Pittsburgh på 1990-tallet. Det blir litt grining og sånn, for Viagra kurerer ikke Parkinsons. 2010.

Stoker

TV3 23.20

stoker

Nicole Kidman og Mia Wasikowska er lettkledde mor og datter, og så kommer den nifse onkelen.

terning 4 liten OK. Denne har jeg ikke sett, men det skal jeg helst gjøre. Mia Wasikowska er datter til Nicole Kidman, og pappaen er død, og en dag flytter onkel Charles inn hos dem. Han spilles av Matthew Goode og er en nifs fyr. Mye skummelt og grøssesex oppstår. Laget av Cha-wook Park fra Sør-Korea. Kjent for «Oldboy» og «Lady Vengeance». 2013.

Van Helsing

Viasat4 22.30

van helsing

Kate Beckinsale steller med vampyrjegeren Hugh Jackman.

terning 5 liten Antakelig er «Van Helsing» den visuelt mest støyende effektdynga noensinne. Var. Akkurat da. Filmen har halvannen time hysterisk innledning da du forsøker småsjenert å skille mellom tannførende voksengler, varulver, frankensteinmonstre, vraltende, starwarsaktige kaizermonstre, Dr. Jekyll, iltre Igor og Draculas forskjellige skikkelser mens de angriper og ramler hvesende, snerrende rundt hverandre som bakgårdskatter i månelyset. Naturlovene er det første slaktofferet. Etter ti minutter imponerer ingenting. Man venter spent på den egentlige handlingen, men handlingen starter aldri. Ingen har tid til den.

Filmen handler om hvordan Vatikanet sender monster-morderen Gabriel Van Helsing til Transylvania for å redde en vampyrtrua fyrsteslekt. Greven på sin side trenger Frankensteins arvemonster til utstrakt familieforøkelse. Den litt jålete teater-australieren Richard Roxburgh spiller Dracula som om han skulle være et morgengrettent medlem av Procol Harum, og de plastilinakledde satanenglene snakker engelsk som russiske prostituerte. Hugh Jackman bærer førtiårskrise-hatt og Marloboro-klær. Ved hans side går utstyrs-munken David Wenham (Faramir i «Ringenes herre») og snakker slik C-3PO gjør. De er alle greie påfunn, men de kommer ingen vei. 2004.

Sin City: A dame to kill for

TV2 Zebra 21.00

sin city a dame to kill for

Jessica Alba poserer. Jada, filmen er i svart hvitt.

terning 4 liten Jeg likte ikke «Sin City», og derfor så jeg ikke oppfølgeren, som er med Mickey Rourke, Jesica Alba, Josh Brolin, Bruce Willis, Eva Green og mange flere. Frak Miller og Robert Rodriguez er sammen om regien. Handligen er at mange ting skjer. 2014.

The guilt trip

TV2 Livsstil 21.00

guilt trip, the

Seth Rogen kjører med mamma Barbra Streisand, som ser helt ut slik hun gjorde før.

terning 3 liten Komedie med Barbra Streisand og Seth Rogen – fra 2012. Barbra var 70 det året. Det er sånn at Seth skal på roadtrip fordi han er en litt mislykka selger, men han stikker innom mammas hus, og hun vi være med på turen. Streisad spiller mammaen. Hun liker ikke at sønnen er single. 2012.

Casino Royale

Max 22.00

casino royale

Daniel Craig tar seg av afrikanerne.

terning 5 liten Det pinligste av alt i år, verre enn å gå først i barnetoget på Sunde med syttendemaisløyfe uten rødt, ville vært om dvd-versjonen av «Casino Royale» rullet over plasmaen, og så viste det seg at begeistringen ved juletider skyldtes en form for hype-angst: Man turde ikke annet enn å like den nye James Bond. For mye sto på spill. Den verste av alle ydmykelser ville vært om den bejubla nytidsmannen viste seg å være en fjernsynsflink dusinbrite med heldig tilstedeværelse. En mann som bare skulle hatt sin egen påskekrimserie. I årevis.

De intellektuelle på Bryne ville ha gledet seg, som intellektuelle gjør når livet blir avslørt.

Men pust ut. Agenten som tisset på teppet var ikke en forkledd Austin Powers. Den halvslemme Craig har også ved gjensyn en bemerkelsesverdig Stompa-troverdighet som gjør at han ser ut som et godt påfunn når han for eksempel bryter seg inn i sjefens hellige jomfrubur og sitter på hennes møbel. Eller når han tilfredsstiller filmseernes felles-primitive apport-instinkter og skyter en terrorist på annenlands ambassadejord. Craig er framleis en halvnevrotisk working class hero, en John Lennon som aldri ville ha holdt senga for fredens sak, selv om han altså ligger oppå halve kroppen til fiendens dame i akkurat så mange sekunder at det heter sex og ikke spa.

Dette er en halvvill engelskmann. Ikke fordi han drikker grillvæske utenfor arbeidstid. Craig er en rolig fagmann. Han er en Sir Anthony, som spiller film i stedet for å være film.

Den nye Bond sier bang, og så ser det plutselig verre ut enn en landskamp mot Bosnia.

Slåsskampene er ryggmargsstoffet i den nye Bond-filmen, ikke den litt småjålete smoking-elegansen, som stammer fra 1960-tallet da et festplagg fremdeles kostet mer enn en fredagskveld på byen. Dette er genreskapelses-action: Bonds arvinger dropper hjertekaldt silkeagenten som sminket seg med solbrunte damer og sikkert fortjente det – og finner opp et intelligent råskinn med følelser og moral.

Nå er agentenes verden verken shaken eller stirred lenger. Det liker vi. Samtida tilhører ikke snobbedrikkerne, og alle led dessuten under Pierce Brosnans siste forsøk på å se ut som en etterretnings-fagmann. 2006.

Som to dråper vann

FEM 18.30

parent trap, the 1998

Lindsay Lohan er begge to.

terning 5 liten Nyinnspilling av «The parent trap» fra 1961, der to tvillinger som kom fra hverandre til skilte foreldre tilfeldigvis treffes igjen. Lindsay Lohan i dobbeltrolle sammen med Dennis Quaid og Natasha Richardson. Trivelig familiefilm. 1998.

New Year’s Eve

FEM 21.00

new years eve

Robert De Niro er så alvorlig syk at Halle Berry kommer og snakker med ham.

terning 2 liten Nå skal jeg forsøke å forme dette som en anbefaling. Det er nemlig sannsynlig at enten du eller cocker spanielen din virkelig har lyst til å se en film der Hilary Swank, Bon Jovi, Ashton Kutcher, Michelle Pfeiffer, Katherine Heigl, Zac Efron, Jessica Biel, Josh Duhamel, Sarah Jessica Parker, Halle Berry, Robert De Niro og noen flere feirer nyttårsaften med så mye blogg-enkel Narvesen-tristhet og romanse-melankoli at det vil vokse teddybjørn-pels i håndflatene dine.

Vi ser på det positive først: Hilary Swank er innbydende stram i tyrannosaur-kjeven, for hun har ansvaret for at kula detter når den skal i bad taste-partyet på Times Square. Kjevene til Hilary liker vi. De har samme dyriske appell som biff-bestikk. Katherine Heigl har skaffet seg de svært omtalte krembolle-kinnene som får henne til å minne litt om en sånn forråds-gnager som gjemmer barnemat i munnen. Det er fint, for vi liker kvinner som gir opp tynnhet. Ashton Kutcher vil ikke feire nyttårsaften, og det liker vi også, for det betyr at han blir innendørs. Michelle Pfeiffer gjentar den sørgmodige offer-rollen som hun hadde for tjue år siden da hun forvandla seg til Catwoman. Vi liker Pfeiffer, for hun ser alltid så sjaber og sårbar ut at hun sikkert ville likt oss hvis vi klippet håret. På den annen side: Vi liker ikke Bon Jovi, for en fyr skrev på Facebook at han er bedre enn Bob Dylan. Vi liker heller ikke at Robert De Niro ligger småsmilende på sjukehus og skal dø, mens han ser ut som et impotens-skremsel fra en Viagra-reklame. Vi liker virkelig ikke Sarah Jessica Parker, for hun er fugleskremselet i «Sex and the city» og har så spisse knær at hun kan komme til å punktere noens prostata.

Sammen utfører de en mildt sørgmodig-morsom mosaikk-film; det vi også kan kalle kaos i kasserollen. Mange kommer til å like den. Ikke gi dem julegave i år. 2011.

North country

FEM 23.25

north country

Charlize Theron er blitt dårlig behandla. Hun er spesialist på det.

terning 2 liten For en del år siden jublet jeg da ironien døde. Det var forhasta. Ironien fantes av en grunn. Ting som denne filmen skulle forsvinne ved fordampning før de ble til.

Det finnes en scene i «North country» da en allerede tvilsom film forvandles til Simpsons-episode. Det er da sønnen til Charlize Theron ikke får pasninger fra de andre på ishockey-laget fordi mora jobber i kullgruvene. Alle hater henne. Alle mennene, alle barna, inklusive hennes egne, alle direktører og fagforeningsfolk og kollegene og været hater henne, alle kvinnene og hennes egen far hater henne, for de amerikanske nordområdene er en slags politisk tilbakestående nasjonalpark som kanskje vil få FN-medlemskap i neste århundre hvis befolkningen slutter med å røyke i dusjen. Og dessuten pucken. Hater henne.

Den ufrivillige komikken gjør at hele forutsetningen for filmen utsettes for rensende ironi. Siden det seksuelle hatet mot kvinner må bli så aksentuert at også Ricki Lake-segmentet skal skjønne det, har regissøren skapt en emosjonelt tilbakestående underklasse av hvite amerikanske arbeidere. Hele den samla gruvearbeiderbevegelsen er så udanna, uskjønt vulgær og hjerteløs at den hører hjemme i en South Park-episode.

1989. Theron spiller alenemor som blir slått av arbeider-ektemannen. I et forsøk på å forsørge seg og ungene, tar hun jobb i et dagbrudd for kull. Men kvinner er ikke velkomne der. Og de er så lite velkomne at antatt veloppdragne familiefedre antaster dem seksuelt så å si daglig, med arbeidsledernes og direksjonens velsignelse. I et forsøk på å finne opp en Martin Ritt-film, skaper regissøren Niki Caro, som også gjorde «Whale rider», en hat-orgie som vi heldigvis sjelden ser i seriøse dramaer, og som antakelig ville vært et lovbrudd om den ikke rammet hvite industriarbeidere. Utenom Theron finnes det bare tre mennesker med normalt følelsesliv: Hennes melankolske mor (Sissy Spacek) og de to mannlige ikke-arbeiderne Woody Harrelson og Sean Bean. Og etter hvert Frances McDormand i rullestol.

Filmen beveger seg i et kleint føleri-landskap langt, langt inne i det usmakelige, og den er trist, unødvendig og skadelig lattervekkende i all sin ferd. Seksuell trakassering av kvinner er et fælt problem. Hold det for Guds skyld unna tenkerne i Hollywood. 2005.

Lørdag 17.6.– En litt innholdsrik lørdag i sommer-magien

 

Casino Royale

TVNorge 21.30

terning 5 liten Laber lørdag, men relativt innholdsrik på en litt uengasjert måte. På den annen side: Sola skinte klokka halv seks, og vi går antakelig mot enda en supersommer. Den i fjor var våt og halvkald, men plantene likte fraværet av tørke og vokste så vanvittig at Norge ble seende ut som en grønn eventyrverden. Et økologisk mirakel. En frodighet som ikke bare gjorde godt for øynene, men dessuten burde ha ført til at vi gravde opp en kvadratmeter plen og sådde reddiker der. Nå er det bare ei uke til jorda snur og dagene blir littegrann kortere. Men hvis vi er heldige, vil det være seksten grader fortsatt og en magisk veksling mellom sol og regn.

Men til filmen.

casino royale

Daniel Craig viste seg å være en effektiv agent.

Det pinligste av alt i år, verre enn å gå først i barnetoget på Sunde med syttendemaisløyfe uten rødt, ville vært om dvd-versjonen av «Casino Royale» rullet over plasmaen, og så viste det seg at begeistringen ved juletider skyldtes en form for hype-angst: Man turde ikke annet enn å like den nye James Bond. For mye sto på spill. Den verste av alle ydmykelser ville vært om den bejubla nytidsmannen viste seg å være en fjernsynsflink dusinbrite med heldig tilstedeværelse. En mann som bare skulle hatt sin egen påskekrimserie. I årevis.

De intellektuelle på Bryne ville ha gledet seg, som intellektuelle gjør når livet blir avslørt.

Men pust ut. Agenten som tisset på teppet var ikke en forkledd Austin Powers. Den halvslemme Craig har også ved gjensyn en bemerkelsesverdig Stompa-troverdighet som gjør at han ser ut som et godt påfunn når han for eksempel bryter seg inn i sjefens hellige jomfrubur og sitter på hennes møbel. Eller når han tilfredsstiller filmseernes felles-primitive apport-instinkter og skyter en terrorist på annenlands ambassadejord. Craig er framleis en halvnevrotisk working class hero, en John Lennon som aldri ville ha holdt senga for fredens sak, selv om han altså ligger oppå halve kroppen til fiendens dame i akkurat så mange sekunder at det heter sex og ikke spa.

Dette er en halvvill engelskmann. Ikke fordi han drikker grillvæske utenfor arbeidstid. Craig er en rolig fagmann. Han er en Sir Anthony, som spiller film i stedet for å være film.

Den nye Bond sier bang, og så ser det plutselig verre ut enn en landskamp mot Bosnia.

Slåsskampene er ryggmargsstoffet i den nye Bond-filmen, ikke den litt småjålete smoking-elegansen, som stammer fra 1960-tallet da et festplagg fremdeles kostet mer enn en fredagskveld på byen. Dette er genreskapelses-action: Bonds arvinger dropper hjertekaldt silkeagenten som sminket seg med solbrunte damer og sikkert fortjente det – og finner opp et intelligent råskinn med følelser og moral.

Nå er agentenes verden verken shaken eller stirred lenger. Det liker vi. Samtida tilhører ikke snobbedrikkerne, og alle led dessuten under Pierce Brosnans siste forsøk på å se ut som en etterretnings-fagmann. 2006.

The theory of everything

NRK1 23.15

terning 4 liten Biografisk drama om en person som ennå er i live. I dette tilfellet handler det om fysikeren Stephen Hawking, og filmen forteller om forholdet mellom ham og kona den gang de traff hverandre. Jeg sier det rett ut: Jeg tror ikke på det, og jeg interesserer meg ikke for det. 2014.

Ali

NRK3 21.35

ali-2

Rumble in the jungle. Will Smith spiller Ali i Zaire.

terning 4 liten Ingen førte til mer gruff enn Ali, men filmen om ham er finsligere enn den iranske utgaven av Skomakergata.

Bildefortellingen om USAs afroamerikanske bokser-ikon er en sær, underfortalt godnatt-ting og sniker seg rundt de gode poengene som en humanetisk religionslærer i kristelig folkehøyskole. «Ali» tør ikke røpe hva den egentlig handler om. Her er ingen forsøk på å analysere den verdenshistoriske stormannsgalskapen, ingen klare påstander om hvordan det muslimske brorskapet utnyttet Cassius, ingen egentlige fortellinger om Muhammed og Damene. En Vatikan-finansiert Jesus-film ville antakelig vært modigere enn Michael Manns lett-religiøse bildebokserportrett.

Will Smith er en enkel eks-rapper og en dedikert narsissist. Han spiller den utagerende nevekjemperen med omtrent samme uttrykksmidler som da han var den ferske prinsen fra Bel-Air, men med intelligentere smil og mye mindre ører. Besatt blir han aldri. Smiths framstilling av Muhammed er like karismatisk som en Toyota-grill. Ikke engang den beryktede stirringa får han til.

Dette ble Smith Oscar-nominert for.

«Ali» er to timer og tretti minutter afroamerikansk legende som smiskegrøt. Filmen forteller med folkeakademiets omstendelighet, som om Mann forsøker å få en fornminne-pris. Formen er lidenskapsløst anekdotisk. Den ene tvilsomme figuren etter den andre paraderer over bred skjerm uten å bli fornærma av noe. Alt i Muhammed Alis karriere var skandaler, men det syns sannelig ikke i filmen. Hvis Valgerd Svarstad Hauglands liv noensinne skal filmes, bør Michael Mann hentes til Norge, for han er i stand til å få de pussigste særheter til å likne bruksanvisninger.

«Ali» starter da Cassius Clay er voksen og skal bokse mot Sonny Liston. Det er bra. Alt som foregår i ringen, er flytende, flott bildeskildret. Dessuten har filmen en suveren overraskelse. Jon Voight spiller sportsjournalist med en tupé og et formildet konfeksjonsfjes som gjør ham ugjenkjennelig. Jeg tror ikke det har skjedd mer drastisk kamuflasje av en skuespiller siden Helena Bonham Carter spilte i «Apeplaneten». 2001.

Mitt store fete greske bryllup

Norsk TV2 22.50

mitt store fete greske bryllup

Nia Vardalos skal gifte seg med John Corbett.

terning 5 liten Det finnes flere aktverdige grunner til å se den amerikanske komedien «Mitt store fete greske bryllup». Tom Hanks og kona Rita Wilson har produsert den, og de er veldig fine folk. Filmen behandler gresk selvopptatthet med oppgitt ironi og burlesk sans for etnisk paranoia. Dette er dessuten en komedie med bare nye fjes, og de er lette å like.

Filmen kom fra ingensteder og gjorde svære ting med amerikanske salgslister i 2002. Den ble dessuten nominert til én Oscar og to gylne glober.

Nia Vardalos er hovedgrunnen. Hun likner mindre på Hollywood-gjengen av Armani-stativer enn Dumbo og spiller den selvstendige, halvunge klønejenta Toula som aldri finner seg en fin, greskætta ektemann med dårlig klessmak. Så treffer hun en ikke-greker og vil gifte seg med ham. Hvis noen skulle ha trodd at grekere i den store smeltedigelen er mer vidsynte enn mullaer når det skal gifteknives, har de ikke trodd denne filmen. Det greske USA-miljøet beskrives som bunadstullinger med ortodokse moussaka-hjerner, og ekteskapet mellom Toula og den langhåra mildheten John Corbett blir ikke lett.

Men «Mitt store fete..» er ikke samfunnskritikk, men harmløs forsoningshygge. Den koser for alle jordens flokevisefanatikere med like stor forståelse for alle. 2002.

The expendables 3

TVNorge 00.15

expendables, the 3

Sylvester Stallone, Jason Statham og Randy Couture sitter ned og slapper av en stund.

terning 5 liten «Expendables 3» tilhører nok de filmene som ikke skal anmeldes i framtida, og dermed ville ingen fått vite at det finnes fragmenter av festforestilling her, og menn med synlig levesett går foran alle andre og gjør det kvinner ikke får lov til: De romantiseres for det de er, med rynker og furer og valker og en ytre feilbarlighet som ikke en gang badespeil bør vise fram. Dette er en hyllest til modige mannlige skuespillere og den regissøren som bestemte seg for å fotografere folk slik de ser ut. Noenlunde.

For noen fantastiske trolldeig-tryner:

Sylvester Stallone er blitt flat i fjeset, som om han gikk på sin eget sjølbilde i stor fart. Samtidig er han rund i kjakene, han går med ubesværa selvironi, men når dramatikken tetner til som i en tippeliga-slutt, da kan han spille intensere enn noen av de kjute kattungene.

Arnold Schwarzenegger likner i gode stunder et livsfarlig kusma-eksperiment, men han valker gjennom filmen med et strålende humør som folk kanskje oppnår når de ikke lenger må lese de sosietets-orienterte Twitter-meldingene til Maria Shriver. Han ser ut som en Marvel-figur når regissøren slipper ham til med maskingevær fra rølpete helikopter.

Mel Gibson er i storform. Også hans ansikt er forma av Fader Tid, og han har så mange ujevnheter der andre folk har hud at han kunne vært sandblåst teskurd utført av dopa motorsykkel-tapere fra «Mad Max». Men vakker er han. Og splitter pine gal. Ikke mange filmskurker kan kopiere Gibsons psykotiske sadistblikk.

Harrison Ford kommer innom som lekelysten CIA-sjef (eller noe). Egentlig ser han ut som en avgående visepresident med det forskrekka og gråbustete håret. Men også han har action-sjel og kompromissløs selvutlevering.

Jeg trodde egentlig Wesley Snipes måtte være død eller borgermester for fire strandbarer i California. Men han er framleis en ressurs. Det var en stor opplevelse da jeg omsider oppdaget at han var med i filmen.

Antonio Banderas spiller på en måte Shrek-komedie og gir kropp til en vilter latino-galning med kastanjett-tunge og meddelelses-tsunamisk åpenhet. Banderas har gjort mange teite roller de siste ti åra, men her blir han sluppet løs i en nesten absurdistisk rolle på grensen mellom plastisk geni og takk for i dag.

Kelsey Grammers flegmatiske særegenheter passer nydelig inn i rolle-galleriet. Han er en mann med bøttehatt og familiefar-image, en rølp i Marlboro Classic-klær.

Og Jason Statham er som vanlig perfekt. Han er en av de skuespillerne som skjønner action-film med bensinbegeistring, Brut og ubarberte baller, og han bidrar seriøst til det gode humøret.

Se nå om dere finner ut hvem som er hvem i denne politisk ukorrekte banden.

Jeg sier igjen. Dette er voksne menn i alders-ironiske roller som kvinner ikke får spille uten at man lager kjønnsløse fruentimmere av dem. For sjøl om veteranene ser gamle ut, kan du merke at de skal forestille menn med erter i belgen.

«Expendables 3» er klart og tydelig en uvesentlig film, og hvis jeg måte velge mellom å se den eller Fernando Solanas eventuelle «Syd 2», så ville jeg nok ha nølt. Men nå har jeg tenkt å lese om igjen Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» siden tittelen fungerer som relevant, så da kan jeg tillate meg å feire uvesentlighetens merkverdige evne til å vokse mens du ser på. Men jeg er redd for at etter hvert som medier leter etter begrunnelser for ikke å sende kritikere til kinoen, kan nok stasfilmer som «Expendables 3» havne utenfor av snobbe-grunner. Da blir det bare meg. Det blir leit.

Når alt utenomsnakk er rutinemessig ferdigstilt: Dette er en action-film uten respekt for noen Nobelpris-vinnere i fysikk, og da mener jeg særlig Newton. Vekslende, skroteferdige manneting bildelegges med rå, gammeldagse actionbilder. Replikkene kommer som snakkebobler. Når man først engasjerer seg i direkte åpen strid med dødelige våpen, skjer det med overdrivelser av den sorten som man må være født med for å sette pris på.

Du vet dessuten at det er en vellykka actionfilm når sjetteklassinger reiser seg fra sofaen og blir stående og småhoppe midt på golvet mens politisk sterkt ukorrekte tanks fra et fantasiland på størrelse med Usbekistan dundrer sine prosjektiler gjennom rivningsklare ruinvegger sånn at murstøv på tykkelse med Gjesdals-lefser legger seg over den velsigna nyoppstandne Snipes. Og alvorlig talt er ute i forfallet: Når så dere Snipes i en skikkelig velstandsfilm sist? Hæ? For oss som fylte videobutikkene lørdag ettermiddag, er et gjensyn med Wesley som to Viagra og én Vitaepro. Dette er stas.

Handlinger skal man røpe minst mulig av. Men Stallone syns gjengen bør gi seg, så han hyrer ungdom i stedet. De er OK. Så tar filmen seg både hit og dit, for å si det enkelt, først og fremst befrakta av sjefens gamle haikjeft-fly. Egentlig skulle skurken hentes hjem og dømmes av Menneskerettsdomstolen i Haag. Men Sly stirrer ikonisk på den gamle Rambo-måten og sier tungt: «Jeg er Haag».

Og så slutter filmen med en fantastisk spøk. De kule ynglingene som fikk være med de voksne på jobb, synger felles-karaoke på bar: Neil Youngs tekstlinje «Old man, look at my life. I’m a lot like you were» runger over den egentlig groteske postwar-idyllen. 2014.

The fault in our stars

TV3 21.30

A Fault In Our Stars

Ansel Elgort og Shailene Woodley er kreftsyke og forelska.

terning 4 liten Med Shaileene Woodley, som spiller i «Divergent». Handler om to tenåringer med kreft. De blir forelska, de har felles humor og de er begge annerledes. De drar også til Amsterdam sammen for å treffe en forfatter. Basert på bok. 2014.

Ghost rider

Viasat4 22.30

ghost rider

Nicolas Cage i forkledning.

terning 5 liten Det er lenge synd på den glødende spøkelsesrytteren Nicolas Cage og det er synd på Eva Mendez som alltid mister de tre øverste bluseknappene, men mest synd må det være på den eventuelle Marvel-helten som ikke er filmatisert ennå.

Han må føle seg skikkelig satt utenfor, for vi har nok sett de fleste nå.

Filmene om tegneserie-helter har ofte (som Spider-man) den ulempen at hovedpersonene egentlig bare er overskikkelige munker som ga livet sitt til ett eller annet som gjør at de sitter når de tisser og snakker slik Kjell Magne Bondevik gjorde. Ghost Reidar er også en sånn fyr, men han har to fortrinn fremfor de andre: Han spilles av den testosteravgale plastikeren Nicolas Cage, og han kjører motorsykkel. En slags super-Blunck med støyende doning. Vi vet alle at mc-folk egentlig er menn med putemjuke testikler og et uformulert dødsønske, men helle min duss så flotte de ser ut når de spinner svovel i smågrusen. I «Ghost rider» spiller Cage en stuntrytter som selger sjela si til Djevelen for å redde far fra Marlboro-kreften. Dermed mister han tenåringskjæresten sin. Og akkurat da han har funnet henne igjen, dukker mesteren opp og vil at han skal hente hjem den bortfløgne sønnen Blackheart. Oppdraget innebærer også at Cage kommer i kontakt med spøkelsescowboyen Sam Elliott, den eneste skuespilleren i verden med hår på øyelokka!

Ghost rider gjør omtrent det de andre gjør, men han gjør det med flammende hjul (wheels of fire, running down the road…) og en litt forvanska front som består av flammende kranium. Mannen setter fyr på syndene i sjela di. Det gjør vondt.

Filmen er visuelt skikkelig gjort, den har fart og flammer og flotte forvandlinger. De som liker best realistiske dramaer om ekte engelskmenn på utenlandstur, vil ikke ha det godt her. 2007.

Welcome to the punch

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten Denne har jeg ikke sett, men den trenger ikke være håpløs. James McAvoy og Mark Strong spiller en slags actionthriller om en forbryter som mot bedre vitende kommer tilbake til London. Der venter en sulten politimann som endelig får sjansen. 2013.

Grudge match

TV2 Zebra 23.00

grudge match, the

Robert De Niro og Sylvester Stallone som sinte boksere.

terning 4 liten Dette ser ille ut, og kanskje nettopp derfor vil dere se den. Sylvester Stallone og Robert De Niro spiller arbeiderklasse-baserte boksere i Pittsburgh, og 30 år etter sin siste kamp finner noen ut at de skal ha en siste hatkamp. De Niro har fått et ansikt som begravde faraoer ville ha skjems av og kroppen til Ole Brumm, og Stallone likner seg sjøl, men på en litt søvnløs måte. Han er gift med Kim Basinger, som antakelig har levert den ekstra ansiktshuden til ektemannen, for hun er like streit i fjeset som da hun var 20. Kevin Hart jabber verre enn en auksjonarius, og de to fiendene utvikler mye plagsomt sinne som kunne vært brukt til å hetse Trump. Som jeg skrev, dette vil dere sikkert se. 2013.

Going the distance

TV2 Livsstil 21.00

going the distance

Justin Long og Drew Barrymore er liksom kjærester.

terning 2 liten Etter hvert som de hysteriske ryktene om overmenneskelig sex sprer seg like apokalyptisk i den vestlige verden som om de var peruvianske myter om jordens undergang, forsvinner den opprinnelige romantikken. Når Drew Barrymore og Justin Long savner hverandre på tvers av to ørkener, skjer det med en anekdotisk blidhet. De er så kule som venninne-sms-er. Når Long kommer sammen med kameratene sine igjen, friskner han til og blir en lykkelig skøyer. Når bare han har dratt tilbake til New York, begynner Barrymore å smile igjen.

Men filmen handler ikke om at mennesker som bor langt fra hverandre gjør det fordi eksistensielle feiginger alltid er nærast når dei er borte. Nei da. De skal forestille verdens mest forelska par, de har bare mista boka Love For Dummis og vet ikke hva man gjør. Forelska folk kan godt være vittige. Men ikke bare det.

Filmen handler om at de treffer hverandre fordi de har utenomjordisk dugelige quiz-kunnskaper, men hun skal tilbake til Stanford, og han jobber for et lite troverdig musikkforlag i New York. Han har rare kamerater. Hun har kynisk-vittig søster (Christina Applegate). De sender mobil-meldinger til hverandre slik folk gjorde i gamle dager (15 måneder siden), de gjennomfører et slap-the-stick-forsøk på telefonsex, de ligger sammen på ei kake og på et bord, og de kommuniserer omtrent som Tom og Jerry. Barrymore ler hahahhahaha, som om hun har tenkt å vekke sine dormende hormoner, og vi ler ikke med henne. De to er en katastrofe sammen, og Roland Emmerich burde ha laget filmen, for da ville det vært visepresidentens skyld.

Kjærlighet trenger enkle, gjenkjennelige og ektefølte identitets-kriteria. Særlig på film. 2010.

The bling ring

TV2 Livsstil 23.00

bling ring

Rike jenter som stjeler stas.

terning 5 liten Hvis du på tross av statsborgerskapet (der det stort sett henger fire jeans og en dunjakke) skulle tilhøre de som vet navnet på utenlandske skomerker og blir forvirrende opphissa hvis du får se en dyr Merde du Mouton-veske, da bør du ikke se Sofia Coppolas «The bling ring». Den er en apokalyptisk film om rikdom, og den vil gjøre det samme med begeistringen for dyr stil-stash som «Etegildet» gjorde med matlysten.

Handlingen beskriver noe såkalt autentisk. En gjeng overklasseunger i Hollywood brøt seg inn i hjemmene til kjendiser og stjal deres bling, som er en hip hop-betegnelse på glitter og stas.

Coppola er en stilsikker og intelligent observatør, og hun har helt tydelig ikke laga filmen for å drite ut noen sjukt oppdratte clueless-unger. Sjøl om den eneste virkelige satan-skikkelsen i filmen er den rosa mora som hjernevasker jentene sine i en slags halv-okkult new age-versjon av skikk- og bruk-skolen, er det heller ikke foreldrene som slaktes og flås. Dette er en film om at rikdom er synd. Rikdom er øgli som bare fasiken. Idiotene i den nifse sløsinga med deprimerende graps er innbrudds-ofrene. Man fascineres først av at noen late Hollywood-unger skal vise oss hvordan den andre tusendelen bor. Men nysgjerrigheten forvandles raskt til avsky og vemmelse: Har folk som Orlando Bloom og Megan Fox virkelig så mye dyr dritt?. Lever de i en slags bad taste-orgie, blir de ikke kvalme av den nesten dystopiske oppsamlingen av sinnssykt kostbar småjente-stash? Er dette de folka som vi ser i rørende dramaroller og dikter menneskelige egenskaper inn i? Lever de i patetiske nouveau riche-binger?

Vel. Bare hjemmet til Paris Hilton er virkelig. Men de andre tilhører den samme påstanden om estetisk helvete.

I bånn av Coppolas onde utleveringer ligger en smart erkjennelse:

Stygghet er masse. Hvis alle vegger i byen og alle gatehjørner og kafeer og offentlige bygninger var dekorert med Picasso-bilder, ville Picasso føles plagsom og vulgær. Hvis Youtube utelukkende besto av søte kattunger og labbene deres, ville søte kattunger være det pinligste du visste om. Hvis alle synger «What does the fox say?» hele dagen i alle land, vil Ylvis-brødrene bli et skjellsord.

Hvis vi skal tro Coppola: I Hollywood har de rike folka skuffene sine overfylte av grusomme whatdoesthefox-banaliteter. Garderobene og skuffene deres reflekterer den filosofiske selvfølgeligheten at virkelig rikdom er ubrukelig. Man kan ikke fly på førsteklasse hver dag hele livet, man kan ikke tilbringe mer enn tre kvarter på den private tennisbanen, det er grenser for hvor mye champagne man kan drikke uten å dø, en indrefilet er det samme på Helgø og i Sunset Boulevard, og det er grenser for hvor dyr mat det går an å få tak i.

Derfor kjøper rike folk mye overprisa dritt, og livet deres blir sært, stygt og uvirkelig. I hyller og garderober ser ikke stashen ut som stilige misunnelses-ting fra Tiffany’s og Dior. Du får følelsen av å måtte glo på smykkesamlinga til Fretex satt sammen med en litt tragisk loftsrydding på gamle Eiganes. Dyre ting blir påtrengende ekle når det finnes mye av dem.

Det handler «The bling ring» om. Filmen utleverer den kaotiske, barnslige styggheten ved rikdom i mengder og i detaljer. Den mesker seg i virkelig sjokkerende mengder fjortis-bling som koster formuer og likner Halloween-partier eller bad taste-lek med overdrevne teater-effekter. Coppola bruker mye filmtid på mengdene. I likhet med oss bryr hun seg ikke så veldig om den dumme B-gjengen. De var rike, og de stjal. Det er egentlig hva overklasse handler om.

Filmen starter med at Katie Chang og den Google-kyndige lavlivs-sleperen Israel Broussard starter innbrudd hos kjentfolk som hobby. Filmen følger dem lidenskapsløs fra milliardbrakke til milliardbrakke, og så treffer de Emma Watson og den sære familien hennes. Watson er en ivrig, men ukarismatisk skuespillerinne, men i en udramatisk film som denne virker hun troverdig i stedet for kjedelig. Vi får følge ungene til de omsider blir tatt. Da oppstår omsider den rå satiren.

«The bling ring» er ingen stor opplevelse, men den kommer til å forandre livet ditt. Så får det heller være greit nok at Kleenex-pakka ligger uåpnet i sofaen. 2013.

The dark knight

Max 21.30

dark knight, the

Christian Bale får hjelp av Morgan Freeman.

terning 4 liten Nei. De som har messet opp «The dark knight» til den fjerde beste filmen i historien (på imdb), er ikke helt rektige. Filmen har en utydelig superhelt, en kronglete og ufølt handling og en superskurk som overforbrukes inntil det masete.

Jeg tror vi er ofre for en generasjonskrig. Regissør Nolan skal demonstrere at det finnes et levedyktig Gotham etter Tim Burton, og han skal i hvert fall vise at Heath Ledger kan ut-jacke Joker-Nicholson.

Men hva med framtida? Skal vi bare godta at nittitallsskadde dystopi-regissører forvandler den klassiske superhelten til en tvilrådig nevrosebunt som egentlig burde snakke ut om far sin i krigsveteranenes gruppeterapi? Skal vi godta at elitistene utroper en slags influensa-film for saktmodige sarkastikere til verdens beste? Kanskje må vi det.

For «The dark knight» er en vellaget film på samme måte som maten i snobberestauranter: Imponerende kjedelig.

Her er egentlig mye bra. Christian Bale spiller ikke fullt så sært som jeg hadde ventet. Han slåss litt som ei jente, men det gjør ikke noe for en gutt som har vokst opp uten far. Av uforståelige grunner kan han kaste seg ut fra høye tak uten å innby til deprimerte funderinger over svik mot tyngdekraften. Men OK. Skikkelsen funker bedre enn i Nolans første Batman-film hvis vi ser bort fra at han egentlig blir litt borte for oss. Som en sjenert vert i eget selskap. Litt verre er det med Heath Ledgers manierte Joker-versjon. Jack Nicholson spilte i sin tid superskurken som om han skulle være et billig plast-leketøy, noe figuren har fortjent. Den fillemann-psykopatiske Fretex-versjonen til Ledger er avhengig av at man ikke blir lei av smørete fireårings-sminke i to og en halv time. Ledger varer for lenge. I stedet for å funke som en visuelt sjokkerende oppfinnelse, blir han et stykke stygg arkitektur – en ufiks ting som er der hele tida.

Jeg ble ikke engasjert av Joker. Aron Eckhart som statsadvokat er bra lenge, Gary Oldman er en perfekt politimann, Maggie Gyllenhaal har Nancy Allen-kvaliteter som lille runde Rachel, Michael Caine er som vanlig en prisfortjent kortfilm i filmen og Morgan Freeman er befriende uimponert i rollen som techno-gud.

Den ukule kverninga på kuriositeter kunne vært ålreit dersom Gotham City var en eventyrby. Men det er den ikke. Noir-spøken er grå som skyskraperkløftene i en hospital-serie. Og nedi det ustadige folkehavet går alle omkring og bekymrer seg for ting. For oss som tror at Helvete er et årsmøte i SV, blir den kvasi-realistiske og kvasi-betydningsfulle bekymrings-romantikken en reisningshemmende ting. Vi står ikke opp og jubler, men blir sittende avventende med lighteren i lomma.

Filmen handler om noen teite gangsterpenger som knapt kan engasjere noen. Men egentlig handler den om superheltens vanskelige rolle i et moderne demokrati. Tøv. Lytt til Leonard Cohen: «Og hvis jeg skulle våkne om natta med undring om hvem jeg er, så ta meg med til slaktehuset og la meg vente der med lammene». Mangelen på diktning gjør at handlingen føles dryg. Hjemme har jeg fire dvd-plater med sju tegnefilmer om Batman på hver. Alle 28 filmene har en bedre handling enn «The dark knight».

Bare én ting til. Egentlig tror jeg at dysterheten er på vei ut igjen, og at melankolsk kvasi-action øyeblikk erstattes av en mammamiask sorgfrihet. Let’s have some fun! 2008.

Life as we know it

FEM 21.00

life as we know it

Josh Duhamel og Katherine Heigl prøver en baby.

terning 4 liten Dette er en kultur-revolusjonær og naiv-visjonær amerikansk komedie der europeerne (utenfor det kjønnspolitisk tilbakestående Frankrike) kan lære at den hvite amerikaneren ikke er integrert i en moderne verden.

«Life as we know it» handler om to unge mennesker i Atlanta. Hun jobber med mat, for hun er dame. Han jobber med TV-sport og har mc, for han er mann.

Mannen kalles Messer, som på tysk betyr kniv. Messer er en Fetter Anton-kul seksual-sekterist som ikke har oppdaget at menn har deltatt i stell og oppdragelse og omsorg av barn de siste 70-80 åra. Han burde vært på sammenhengende livsstil-kurs, han burde vært tatt ut i bakgården og kastrert, han burde vært påtvunget jobb som forstmann på Island eller måttet tjene som gatekjøkken-imam i Texas, som skal være et sterkt integrerende sted for imamer.

Jeg vet at jeg har mast med dette før, og jeg maser mer. Så å si alle de mennene jeg kjenner, har daglig omsorg for unger eller har hatt det. På vegne av den kulturelt integrerte testikkel-bevegelsen blir jeg fornærma når Martini-svimle manusforfattere skildrer fedre som om de skulle vite mindre om egne avkom enn bavianer.

Det hjelper litt at dama er like mye en fjern Disney-fe som mannen. Hun blir også skremt av en ettårings syrligluktende melkebæsj.

Men OK. Katherine Heigl er i ferd med å bli den nye definisjonen på hverdag på samme måte som bombing av Libya er den nye beskrivelsen av fred.

Heigl og Josh Duhamel starter filmen med å avsky hverandre på en slags trusesøkende tøysekopp-måte som ingen lar seg lure av. De har felles venner, og vennene får et barn. For at moroa skal kunne begynne, tar filmen livet av de to foreldrene, og så arver galningene jentebarnet uten å være gift eller like hverandre. Det høres verre ut enn å vokse opp hos Woody Allen og Mia Farrow.

De flytter sammen i barnets hus, og der utfolder seg eller utforsker seg eller utfikler seg en slags fellesfølelse og -begeistring som understreker alle ordspråkene som at like barn ligger mest, og krake søler make, men motsetninger tiltrekninger hverandre og det er bare et halvt år til jul.

Det blir faktisk en ganske trivelig liten komedie. Messer er en ufølsom type på samme måte som Darth Vader. Han brummer ondt, men vi tror ikke på ham, for i forrige film gikk han (Vader) rundt og holdt Natalie Portman i hånda i en hengende hage. Historien blir søtt fri for overraskelser, og gleden er på deres side. Men vi tåler å se på. 2010.

Analyze that

FEM 23.25

analyze that

Plaget Robert De Niro med psykiater Billy Crystal.

terning 2 litenEnda en fæl De Niro-rolle. At mannen fra «Taxidriver» skal få nervesammenbrudd på det viset at han synger «West Side Story» på fengselsbordet, er en fornærmelse mot ham og Leonard Bernstein.

Billy Crystal og De Niro gjentar det som var en vellykka spøk i «Analyze this». Crystal spiller fremdeles psykiater, men det er noe ewok-aktig og ydmykt med mannen etter hvert, og hvis han blir lodnere nå, kan han bli ny WWF-logo. De Niro vil ut av fengsel, for utvida italo-amerikansk familieliv truer også den fysiske helsa hans. Intriger som er litt for intrikate til å være interessante, velter ham i fanget på psykiateren Crystal igjen. Denne gang skal legen ikke gifte seg, men begrave faren. De Niro vil bare samle de gamle guttene og slå i hjel noen. Begge de to skuespillerne gneldrer på den gretne Lemmon-Matthau-måten, og det oppstår en slags «Gretne gamle gubber – neste generasjon». 2002.

Foreldre på livstid

TV6 20.30

foreldre på livstid

Steve Martin med barn og Mary Steenburgen.

terning 5 liten «Parenthood» er en hyggelig og muligens tankevekkende liten komedie om foreldre og barn. Steve Martin spiller en barnevennlig pappa med rotete tilnærming, Rick Moranis er den over-ærgjerrige pedagog-far, Keanu Reeves er med, samt Leaf Phoenix, Jason Robards, Tom Hulce, Dianne Wiest, Mary Steenburgen. Randy Newman laget musikken, Ron Howard regisserte, og alt dette er søtt, men underholdende. Rundt to timer. 1989.

The river wild

TV6 23.10

river wild

Her ror mor. Meryl Streep i strykene.

terning 5 liten Ingen andre enn Meryl Streep kunne ha klart denne rollen. Spenningen i den paranoiske fosse-thrilleren «The River Wild» foregår 50 prosent i ansiktet til den tøffe mora, 30 prosent i uvørent elvevann som fosser rundt i den risikable naturen med et perverst raseri og 20 prosent i omtanke for små barn, redsel for at det skal gå dårlig med arkitekt-ektemenn samt brillene deres og voksende vonde følelser for gjestende mordere.

Meryl Streep spiller ei moderne dame av den typen som det går an å bli begeistra for uten å skjems. Som jentunge lekte hun med gutter i elvestryk som reiv hardere enn pubertet, og hun lærte seg de fantastiske egenskapene som gjør at noen folk kan funke i krisesituasjoner. Som voksen er hun en naturglad, men litt nedtrykt mor som har tatt med sønnen på flåteferie i elva og som fortviler oppgitt over ektemannen som bare jobber og aldri er til stede.

Først kommer ektemannen overraskende, så kommer krisa. Feriedagen skjenker den lille familien en velskapt psykopat, og han tar dem til fange på ferd nedover mot de ulovlige stryka. Det nytter ikke at fjellene solbader i kjølig sommerluft, at elva skimrer slik havet aldri gjorde og er så cellofantastisk fin i motlyset at man venter at Robert Redford stikker innom. Nå er det skikkelig uhyggelig her.

Da viser Meryl Streep hva hun kan få til med en skikkelse. I en av de fineste scenene i filmen ler hun morderen opp i ansiktet fordi han er en uerfaren tosk og fordi hun oppdager at dette er hennes verden og han er bare en bevæpna dredunge fra byen. Så fører hun det farefulle fellesskapet nedover elva med en autoritet som er helt fysisk. Du kan se det i armene hennes, du kan se det i den senete halsen, det usminka ansiktet med de harde blå auene: Ikke kødd med denne mora når hun er i sitt rette element.

«The River Wild» er en vakker og vill thriller, spennende hele tida og enkel og upretensiøs som ukeblader. Den bekrefter det vi visste om naturen: Det er stor stas å se på når de andre kjemper mot den. Det finnes ikke noe så fascinerende rått som menneskene mot maktene. 1994.

Fredag 16.06– Sandra i bane rundt jorda og aldri bytt mobil

 

Gravity

Norsk TV2 23.40

terning 5 litenOK. Hvis du bytter mobil, virker ikke bekreftelse av Nettbank eller Vipps på mobil lenger. Det er ulogisk, men egentlig er hele systemet med at du skal administrere økonomien din på en spillmaskin ganske teit. Det betyr at foreldreforeningen på det utgående trinn 8 ikke får de 100 kronene jeg ikke ante at jeg skyldte dem, så nå har jeg sagt fra. Jeg har fått Samsung 7 Edge, og utbetalingene herfra har stansa for godt. Hvis noen vil ha penger, kan de komme på døra med en Visa-maskin. Jeg anerkjenner Visa. Men jeg anerkjenner ikke sedler eller mynt. Bortsett fra det er fredagen OK, og noen av filmene er bra.

Men til filmen.

gravity1

Bildet er ikke snudd. Sandra svever.

Cuarons nerveslitende romferje-havari «Gravity» består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at man en gang satt på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gned håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen såvidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm. 2013.

My super ex-girlfriend

TV3 21.30

my super ex-girlfriend

Uma Thurman svever med Luke Wilson.

terning 2 liten Det finnes én scene som antyder at dette kunne blitt en film. Uma Thurman hiver en levende hai etter Luke Wilson i sjette etasje. Hun treffer. Resten bommer så overraskende at «My super-ex girlfriend» kommer til å bringe menneskene tilbake til biblioteket.

Sjakklubbene vil få rekruttering. Likeledes familie-pantomime av Hugo-historier og klipping av versailliske rokokko-silhuetter. Mozart på merskum-blokkfløyte. Paradishoppelser og hestemøkkgjødsling av kjøkkenhager, luting av hjemmelaga bokklubb-bokhyller og etikettmerking av gamle jazz-lp-er. Det er fare for at regissør Reitman kan ha avsluttet kinofilmens mangeårige innflytelse på folks hverdag.

Hvis man deriverer den til én setning, ser filmen lovende ut: Jente-uheldig husdesigner forsøker å bli kvitt den krevende dama si fordi hun viste seg å være supergirl.

Etter den setningen går alt galt. Luke Wilson virker uelegant kroppblåst slik det kan skje med eksfotballspillere på VIP-meny og hvislehvisker replikkene som om de skulle romme hemmeligheter om Jesus som ettbarnsfar. Fotografen har fått Uma Thurman til å se ut som to meter salat-offer, og de nevrotiske faktene hennes blir misbrukt på replikker som er så dårlige at de til sammen inneholder ord nok til omtrent én hel setning.

Handlingen beveger seg innenfor en liten sirkel av nedslående komedie-klisjeer. Den vittige kameraten (Rainn Wilson) når et slags offisielt Stillehavsdyp av ellers umålbar talentløshet, Anna Faris klarer å forminske seg sjøl til en passerbar fortaus-lindsay i rollen som den hyggelige venninnen. I gjentatte forsøk på å se småsprø ut forvrenger Thurman ansiktet så man skjønner at G-en i G-girl ikke står for punkter i hø-hø-anatomien, men grim og gal. Scene etter scene dør på grunn av umusikalitet, hollywoodske gjentakelses-psykoser (aldri gjør noe annet enn det opplagte) og skuespillere uten bremsevæske. Fram med ludobrettet. 2006.

Du, meg og Dupree

TV3 23.30

du, jeg og dupree

Owen Wilson svever ikke, men han plager Kate Hudson og Matt Dillon.

terning 5 liten Når Dupree-filmen underholder, er det fordi Matt Dillon er så bra i den trippelplaga ektemann-rollen, fordi Kate Hudson slapper av og ikke prøver å være vittig – og fordi Owen Wilson går de skeive veiene som nesa peker ut.

Vennen Dupree har havna på utsiden av livet og må flytte inn i det 700 kvadratmeter lille Dillon-huset med et flyttelass som ser ut som om han var med Tom Hanks på øde øy og samlet på alt som fløt i land. Dupree er en katastrofe. I pysete land som Sverige ville de bygget tilfluktsrom mot ham.

Dupree vil at Dillon skal fortsette med å være et barn. Kamerater gjør sånt. Livet er en guttefest. 2006.

The hard corps

Viasat4 22.30

terning 3 liten Man skal ikke forvente mye av en ny Van Damme-film. Men den bør nok ha litt spenst. I «The hard corps» er 46-åringen den eneste synlige belgieren, hvis man ser bort fra at politiskurken er litt belgisk i huden. Ellers handler det fra et miljø av boksere og hiphop-ere, der Van Damme stadig er spesialstyrke-veteran og gjentakelig skal passe på de som er større enn ham. En film som dette skal ha en skikkelig helt som kommer inn gjennom effektrøyken med fyrverkeri i begge hender og velsådet i sinne. «The hard corps» er i likhet med så mange en film som holder igjen, som om den er litt sjenert over at den ikke har mellomfag i brie. Sånn skal ikke en VHS-helt være. 2006.

Villmark

TV2 Zebra 21.00

villmark

Noen ar gitt Kristoffer Joner et gevær. Det ville jeg ikke gjort.

terning 5 liten Da denne filmen ble laget, var Kristoffer Joner allerede en så etablert personlighet, at det viktigste ved filmen også utenfor Stavanger var sånn: «Noen har sett Joner i naturen. Det var nifst.» Hyttetur er riktignok en by-ting på samme måte som drikking av småpilsflasker med penneskaftgrep. Men livet i skogen krever avgjort tilstedeværende mandighet for ikke å bli en slags «Out alone». Selvfølgelig gikk det bra. Joner er kvass i kantene og hard i blikket. Alle vi som alltid sa at han like gjerne kan spille Hitler som Reidar, kom til å få rett, og vi liker å få rett.

I «Villmark» er alle skuespillerne gode. Historien er kanskje ikke noe å gå på veggene av, men forventningen om at det kommer til å oppstå en god historie, er intens. Bjørn Flobergs durabelige anvendelighet skaper en slags voksenpervers undergangstone i filmen, og de unge skuespillerne veksler om sårbarhet i Mano-Mannens biotop.

Marko Kanic er filmens største overraskelse. Ikke at han kan spille film. Men at han finsliper en halvklovn i ødemarka og får til å være uanstrengt morsom i mørket og klaustrokulda.

«Villmark» er en perfekt hjemmefilm. Den er tett og konsentrert, med tydelige roller og nifse blikk. 2002.

Passengers

TV2 Livsstil 21.00

passengers

Og dette er Patrick Wilson, som har svevd med Anne Hathaway.

terning 3 liten Dette er et liksom-shyamalansk undringsdrama om de som overlevde flyulykken. Hvorfor opplever de så rare ting? I «Passengers» er Patrick Wilson en påkjenning. Han sjekker seg usjarmerende innpå Anne Hathaway, som er en så stillfaren og uskyldig krise-psykolog at hun kunne tilbrakt fjorten dager på Hardangervidda med Valla og Yssen uten å heve stemmen.

Hathaway ble antakelig ikke født. En av Disneys Snehvit-tegnere laget henne av kullstift og gammel vaniljepudding, og hun har så store, mørke Audrey-øyne at man får lyst til å bli optiker.

Fordi hun mangler normale aggresjonsevner utvikler historien om de mystiske passasjerene seg dit hen at Wilson og Hathaway blir kjærester og har sex, en kjønnslig forening som det må lages lover mot. Men det finnes en grunn til alt, og denne filmen betjener seg i hvert fall av poetisk urimelighet. Jeg røper ingen ting.

Det finnes en forklaring på alt. 2008.

Footloose

TV2 Livsstil 22.50

footloose 2011

Nei. Ta vekk handa. Gå hjem.

terning 2 liten Vi som elsket den opprørske enkelheten i «Footloose» fra 1984, blir selvsagt litt retro-matte. Også den gang befant det seg i troverdighetens utkant at en hel by nekta de unge å danse fordi pastorens sønn omkom. I 2011 er det science fiction. Puritanere fra verdensrommet må ha bodysnatcha vestens hedninger sånn at de motsetter seg at barn beveger beina. Snart kommer de ut av puppene og får menneskene til å kaste iphonene sine.

Filmen handler ganske riktig om kule, lille Ren som kommer til en reaksjonær by der han forelsker seg i pastor Dennis Quaids utagerende datter. Da han oppdager at det ikke er lov med dans fordi gutter kan bli homofile og jenter gravide med tvillinger, blir han politiker som ordner opp med bystyret, der ikke en kjeft tvitrer eller viser andre tegn på samtids-liv.

En fryktelig kjedelig og humørløs etterlikning med elendig ungdom. 2011.

High fidelity

FEM 21.30

high fidelity

Iben Hjejle ler oppgitt etter å hatt sex med en musikknerde.

terning 5 liten La oss se det i øynene. Det finnes gutter eller det finnes menn som ville beskrive Paradis sånn hvis de ble bedt om å lage ei liste over fine ting: Et snacksrikt sted med tak over der tre gamle kamerater snakker om og sorterer a) frimerker b) fotballstjerner c) skrekkfilmer d) popstjerner e) pentium-prosessorer eller DOS-versjoner f) pølsetilbehør. På et sånt sted skulle det tre ganger i uka kommer innom en smilende, stum 17-åring for å utbrette sine mjuke Lindex-plagg og si: «Au, det gjør litt vondt, kjære, du er så stor».

Stephen Frears ekstatiske filmatisering av Nick Hornbys bok «High fidelity» er sånn. Den handler om musikkfansen. De er ensomme menn på jakt etter noe som er verd å dele i verden og et renslig menneske å dele det med. Musikkfansen er edle riddere i mediekulturens evige middelalder, der det faktisk fins normer, og storhet og berømmelse ikke er samme ting. Musikkfansen er ofte de sosialt homofile, for de stoler ikke på noen som opplevde verden fra et annet ståsted enn de sjøl. Musikkfansen tror at jenter som påstår at de liker Led Zeppelins «Gallow pole», smisker for å oppnå ett eller annet.

I «High fidelity» blir kjellerbutikk-mennesket Cusack forlatt av dama si fordi han er som han er. Cusack representerer ett av de mange kulturskillene mellom menn og kvinner, for mange menn lever i et slags «Sim City» som de konstruerte bit for bit sammen med kameratene sine gjennom lange utvelgelser av hva som var kult og hva som var ukult. Derfor fins det ingen romantikk mellom Cusack og kjæresten Iben Hjejle. Bare forvirra tiltrekning og dyp kjedsomhet.

Cusacks rolle er så perfekt at den svir. Kameratene hans blir spilt med gudelig innsikt. Selv Tim Robbins framstilling av en yndlingsrival er utsøkt, og gode rivaler er sjeldne på film.

Fordi dette virkelig er en guttefilm, kommer du aldri til å huske hvilke damer som deltok. 2000.

Mom’s night out

TV6 22.30

moms night out

Sånn går det når pappaer skal stelle hjemme. Kfr. Asbjørnsen og Moe.

terning 3 litenDenne komedien har jeg ikke sett, men jeg tar den med fordi «Rough night» vises på kino, og mammakvelden ute tilhører samme genre. De fiksjonerer i tillegg en gammel misforståelse som går ut på at menn ikke kan ta seg av barn. Jeg kjenner ingen familier, ingen familier der ikke pappaen har like mye med barna å gjøre som mammaen. Sånn er det. Men her oppfører pappaene seg som om de ble bedt om å løpe til London med egg i ei skje når de skal passe barn fordi mammaer skal på byen. Skuespillerne er ukjente, unntatt Sean Astin, og de spiller med en passiv sjøltillit som begrenser seg til ansiktsskjæring. 2014.

Torsdag 15.6.–Torsdag er dagen med det rare i, og tysk klassiker

 

Pirates of the Caribbean: On stranger tides

Max 21.30

terning 6 liten Faktisk fire filmer som er enten garantert severdige og antatt severdige på de normale kanalene. Dessuten anbefaler jeg en kjapp tur til Sverige fordi Sverige viser en tysk film av Fassbender, og akkurat det er sjeldnere enn krill i kakaoen (herregud, hvor kom den fra?) Johny Depp dukker opp i en Kevin Smith-film, og Christian Bale spiller problematisk brødredrama og Sharon Stone, som jeg i et utdatert 1993-vidd kalte Shareware Stone, kler av seg for den samvittighetsløse forfatteren Joe Eszterhas. Sånn er denne komledagen. Overraskende full av merkelig sjarm, toppet av en sekserterning for den svimete piraten fra Karibien.

Men til filmen.

pirates of the caribbean on stranger tides

– Hvis du hadde en søster og en hund, ville jeg ha valgt hunden. Johnny Depp til Penelope Cruz.

På filmlerretet kan Jack Sparrows leddlause handikap-sjarm av og til virke litt voldsom. TV gjør ham perfekt. Johnny Depp er egentlig en subtil fyr, men selv spesialister på følsomme munnviker ser ut som støyete plakathysterikere på 20 meter lerret. Hvis boulevardene revner av jordskjelv i Santa Monica, da vil jeg se det på kino. Johnnys snedige anti-maskulinisme hører hjemme på TV, for der blir den plastisk i stedet for patologisk.

Filmen starter som en nesten-farse. Båtsmann Gibbs står tiltalt som Jack Sparrow, Sparrow sjøl er utkledd som dommer. Så kommer chariots of fire-ferda gjennom Londons gater og en engelsk hertug som likner både Gisle Wink og Jabba the Hut. Barbossa har rota vekk «The Black Pearl», og ansiktet hans er flekket av postfestiske pudder-rester. Dette er England. De grimmes land. Derfor er det helt på sin plass at Jack treffer igjen pappaen sin, en mann som antakelig fant ungdomskilden sjøl om det ikke ser sånn ut. Keith Richards er en zprek zombie i sin tid, og dessuten en forgudet bad boy uten anger og frelse.

Penelope Cruz er innledningsvis utkledd spanjol, en slags Kjøpmannen i Venedig-transe som antakelig funker fordi lyset er så dårlig: Dette er den tida da de hadde fyrtøjet i stedet for litium-batteriet. Cruz spiller ufullført spansk nonne fordi Sparrow kom forbi med sin lespende gange og sine uberegnelige sverdfakter. Dama kan likevel ha funnet ungdomskilden, og det virker også sannsynlig, for hun var med i noen gamle Almodovar-filmer og skulle egentlig ha liknet en Mallorca-turist.

Herfra starter et småkult, finsnekra eventyr for veldig blide hjemmeseere. Svimete svermerier mot zombiemannskap. Djupe appelsinfarger som om verdens digreste parafinlampe skinner på dauingene, som om psykoanalysens dunkle sjelebelysning har lagt sin elsk på kaptein Sparrows skip mens den deilige musikken dundrer som en venstrehånds Tsjaikovskij uten årstall.

Pappaen til Penelope ser ut som Johnny Cash. Han har et magisk sverd. Han er the Man. Han har et ildsprutende skip. OMG, som Kristin Halvorsen ville ha sagt om noen fortalte henne at det er sånt man sier nå.

Keira Kinghtley var egentlig Pirates-dama. Men Cruz har bein i nesa som en rhinocerotidae, samtidig som hun ser ut som en altfor nyvaska Woodstock-deltaker i sitt hodebånd og sine falleferdige kjoler. Tango og deretter poetiske, upålitelige havfruer i Whitecap Bay. Kappløpet mot ungdomskilden starter, men hjelpepresten forelsker seg i Syrena med halen, og seinere enn alle andre kommer spanjolene, for de har så elendige flyselskap. Pust ut.

Dette er nydelig, skamløs søndags-underholdning, og du kommer til å elske den på TV. Også fordi Depp sier til Penelope Cruz: Hvis du hadde en søster og en hund, ville jeg valgt hunden. Det er fornærmelsen sin, det! 2011.

Tusk

Viasat4 22.30

tusk

Justin Long med Michael Parks i villmarka.

terning 4 liten Kevin Smith har laget denne filmen, og han er en ujevn fyr med småskeive urterøtter på nittitallet. Han har regissert en komedie med Justin Long, og den handler om at en podcaster (det er antakelig et yrke) savnes i villmarka, og kameraten og eksvenninna slår seg sammen med en politimann for å lete etter ham. Johnny Depp er på rollelista. Filmen har fått redusert mottakelse på imdb, men jeg ville ha tatt sjansen, for nittitallets skyld. 2014.

Øye for øye

TV2 Zebra 21.00

øye for øye 2013

Christian Bale nedover jernbanelinja med en rifle i hånda.

terning 3 liten En slags actionfilm med Woody Harrelson og Christian Bale. Handler om to brødre som vil ha et bedre liv borte fra gruvebyen, men i stedet for å sykle til Finnmark roter de seg borti kriminalitet, og så kommer den ene broren i fengsel. Da han kommer ut igjen er lillebror borte, og så må han bestemme seg for om han skal lete. Jeg tror han gjør. 2013.

Maria Brauns äktenskap

Svensk TV2 22.15

maria brauns ekteskap

Hannah Schygulla i tysk klassiker.

terning 5 liten Dere som har svensk TV2, kan velge en tysk film fra gamle dager. Den er laget av den spesielle tyske filmkunstneren Rainer Werner Fassbinder, som døde i 1982, 37 år gammel. «Die Ehe der Maria Braun» ble laget i 1976, som en del av en trilogi som ble fulgt av «Lola#» og «Veronika Voss». Hanna Schygulla spiller Maria Braun, en fattig soldat-enke som slår seg opp i etterkrigstidas Vest-Tyskland og blir et slags næringslivsmirakel med eget industri-eventyr. Fantastisk rolle av Schygulla og en må-se-film for alle filminteresserte. 2 timer.

Sliver

TNT 23.55

sliver

Sharon Stone deltar hjerteligst.

terning 4 liten Man trenger ikke føle seg underholdningshemma fordi om man ikke klarer å like den filmatiske kjølig-kopuleringa «Sliver». Dette er en film som forholder seg til virkeligheten med en sjarmerende mangel på interesse for hva som pleier å foregå der. Som om diskjockey-forbundet var på utflukt til Bondeland sammen med mannequin-foreningen. Men det går an å kose seg.

Sharon Stone (blant datafriker antakelig kalt Shareware Stone, i sin tid), må leve videre med den skjebnen at hun ble kjent som sjarmør med pels, og spiller her ei rådvill, enslig jente som flytter inn i en hjørneleilighet der den forrige beboeren begikk selvmord. Dreping skjer. Som medspillere i et slags folkefattig Cluedo treffer hun a) Jack og b) Zeke. a) Jack er forfatter og spilles av Tom Berenger med en brummende, heftig mannslighet som bare fins i provinsteatrenes folkepark-farser og fjernsyns-serier om nordlendinger, mens b) Zeke eier huset. Han framstilles av William Baldwin med en sleip, listende gummisåle-sensualitet som gjør at alle kontroll-teller lommemynten før de går hjem, og han snakker konstant som klokka halv tre om natta.

En av disse to er en fæl fyr.

Men det bryr ingen seg om. Kikkinga på Sharon og de andre er både vittig og deilig på en helt uproblematisk måte, og tilblivelsen av kriminalitet virker uvesentlig. Når både forfatteren Joe Eszterhas (også manus til «Basic Instinct») og Stone har skrevet fra seg, hviler det en ubeskrivelig, upersonlig hygge over kinosalen. Som om vi skulle ha vært på omvisning i damedusjen i Svømmehallen og ikke skjemtes for det en gang fordi vaktmesteren var med. 1993.

Onsdag 14.6.– En overraskende fliksing av kvinne-komedier

 

En shopoholikers bekjennelser

Netflix

 I stedet for å utbrodere egen desperasjon, som ikke er for menn, men bare for kvinner og politikere, skal jeg redegjøre for et prosjekt. Fordi jeg skal se en kvinnefilm om siste natt med gjengen siden i dag, tenkte jeg å bevise at det ikke finnes mange kvinnekomedier på Netflix, og de som fantes. handlet om fyll eller manglende evne til å ta seg av barn. Det var for så vidt feil. Sjøl om faktagrunnlaget for denne samlingen sviktet, vil jeg likevel gjennomføre den. Dette er en samling av komedier med kvinner, og mange av dem er skikkelig dårlige. Det gjør ikke noe. Det finnes også elendige komedier med menn. Og med svarte. Og med hvite akademikere. Og med asiater. Men ikke med indianere.

Men til filmen.

en shopoholikers bekjennelser

Joan Cusack og Isla Fisher lærer av John Goodman.

Denne filmen går det an å trekke politisk langt. Man kan hale den som en hubba bubba eller tøye den som en partivare-sannhet i innsmigrende påstandstider. Det går an å si forbruker-samfunnet for deretter å korse sitt svanemerke og kjæle for sin Fretex-dress. Det går an å si sjelelig tomhet, innholdsløs frontasje-religion, ulykkelig salat-snupperi og «vi er alle, helt siden de gamle egyptere…».

Men drid i det. For «En shopoholikers bekjennelser» er en utrolig sprek liten fantasi rundt den blide butikk-bimboens egentlig lykkelige liv. Isla Fisher spiller ei så kul dame at egentlig vil alle være henne. Din tanke er fri når du tør gå inn i en butikk for å betale med fem forskjellige kredittkort og en hundrelapp.

Problemet er selvsagt at folk tjener for lite, og plutselig er kontoen tom bare fordi krokodillesko er dyrere en alligatorbiff.

Regissøren P.J. Harvey er en øyeflink detaljdikter som i 1994 laget «Muriels wedding» og får fjollete situasjoner til å sitte som dekkbeis på tørr bordkledning. I hovedrollen har han den eksilskotske Isla Fisher som kan få 160 centimeter til å se ut som minnet om Nicole Kidman. Dama spiller med en vasete uvesentlighet som virkelig tilfører filmen den rette opplevelsen av å befinne seg i en fjern galakse der kvinnelige journalister ikke går i stygge klær. Hun har egentlig tenkt å bli mote-reporter, men ved hjelp av en forvirra visjonær nerde-redaktør hyres hun til å skrive menigmann-vas i en amerikansk versjon av Kapital. Derfor må dama skjule at hun er en forbryter på rømmen: Kreditorenes bounty-hunter følger hennes spor, og hun går til rehab-møter for handle-narkomane mens Amy Winehouse snøvler i bakgrunnen.

Resistansen er betydelig: Kristin Scott Thomas spiller fransk-ætta mote-krokodille med ubakt bagels-hud, og hun er absolutt ute etter grønnskjerf-sensasjonen som mirakuløst blir et nasjonalt hype-fenomen. Dessuten den filmlange lyse Leslie Bibb, som av umerkelige årsaker vil ha tak i den rare Staffordshire-briten Hugh Dancy, som antakelig ble oppkalt etter en Jane Austen-film. Filmen har kanskje et vennlig-feministisk glitterfitte-poeng, for i løpet av drøye halvannen time får man en i hvert fall estetisk forståelse for personer som på død og liv må kjøpe ting uten usb, gps eller sms. 2009.

Smala Sussie

Netflix

smala sussie

Tuva Novotny på bilpanser.

terning 3 liten «Smala Sussie» er en Kurt Olsson-aktig film med så mange fiffigheter at man blir visuelt mett etter 13 minutter og 8 sekunder. I denne smågodtspredningen er alle dobbelt så spesielle som Mia Gundersen og blåhvalskjelettet på Stavanger Museum. Det blir man etter hvert lei av.

For at vi skal oppdage at en stav ei skeiv, må det finnes i hvert fall én streit ting i landskapet. Sånn er det ikke i «Smala Sussie». Den multiskakk og nyansefattig, som en film laga på amfetaminpils og nerdedrømmer.

En utflytta Bruket-boer kommer til hjemstedet fordi søstera Sussie er borte. Da han begynner å lete, finner den merkelig uengasjerte broren en handling som likner Lasse Åberg-versjonen av en Guy Ritchie-film. 2003.

Spring breakers

Netflix

spring breakers

Festjenter i fengsel.

terning 2 liten Denne usammenhengende smiskefilmen har visstnok et ganske godt rykte, og det betyr at noen må ta seg sammen. Den ubegripelige og djupt oppdikta historien om fire venninners opplevelse på vårferie i en sørstat veksler uelegant fra en start som det stinker litt sånn soveroms-søtlig American pai av, og så tripper den unett over i en slags Tarantino-film der puppejentene sitter forheksa og hører på James Francos analfabetiske vagina-monolog. Nei. Han snakker ikke om vaginaer. Han er en. Vi stirrer på tennene hans, som ser ut som en blanding av slåsshanske og tannregulering for uheldige krokodiller. Franco har på sett og vis Woody Harrelson-dagen sin i denne filmen. Han er riktignok ikke slanka ned til imitasjon av flamingo-skjelett, men han geberder seg langt inn i surrealismen. Det vil si at han får Leonardo Da Vincis klokker (ja, jeg vet at det er Salvador Dalis klokker, men det er enda mer surrealistisk å si Leonardo da Vincis) til å fortone seg som kokebok-realisme.

Det finnes ingen grunn til at Francos rollefigur skal være med her, for filmen er dårlig nok så lenge den flanerer med fotografisk forvirra fantablikk rundt blant småjenters 500 grams-bryster. Men antakelig fant regissøren ut at han ville smiske med film-hipsterne. Det vil si, han er en 41 år gammel eldrehipster som i barndommen visstnok skrev «Kids» for Larry Clarke (en film som ikke hadde handling eller noe som likner) og som sier at han forsøker å skape omgivelser som gjengir det han føler er inne i eget sinn.

Det er følgelig ikke sjokkerende at den første timen stort sett viser helt like jenter som viser fram helt like kropper. Dette er noe som skjer med mannlige 41-åringer. De begynner å få visjoner om nakne jentebarn som gnir kroppene mot hverandre.

Skuespillerne er ikke akkurat utrente, men de stiller like bak animasjons-elgene i «Min bror bjørnen» når det gjelder artistisk presisjon. Selena Gomez har en utrolig patetisk rolle som jomfru Maria i Gomorra, på tross av at hun visstnok har vært kjæreste med Justin Bieber, som riktignok også har deita Elizabeth den første, Michael Jackson, delfinungene i Sea World og Polly sine salte peanøtter. Den andre kjente jenta er Vanessa Hudgens, som spilte i «High school musical». Hun fortjener ikke en så lang setning.

Handlingen beveger seg rotete, slik regissøren Harmony Korine tenker. Skolejenter klager over at de ikke har penger til vårferie sjøl om de har velstående krembollefjes og kropper som likner utkokt import-pasta. Før du rekker å tenke «kunne de ikke bare ta en tur hjem til Jabba The Hut», har to av dem rana en slags natt-kafé med voldsomme Quentin-fakter, og så tar de bussen på vårferie. Der oppfører de seg i hovedsak som en spekulativ Dagbladet-sak om hvordan barna dine fester i Syden, og det gjør de i det uendelige. Skildringen av det moralske forfallet når etter en stund det inflasjons-nivået der følsommere folk enn meg kommer til å true med å hive seg fra Prekestolen hvis de får se ei glatt bikini-rumpe til.

Da blir pikene satt på glattcelle. I filmen om «Knerten og Lillebror på Ibiza» ville fengslinga ha ført til tvillingfødselen bot & anger, men ikke her. I stedet for å skjønne at det er feil å ruse seg, forhaster jentene seg inn i et uforklart symbiotisk idioti med den kriminelle rollefiguren Alien (Franco), som bailer dem ut av jailen og inviterer til døgnkontinuerlige avskyligheter.

Ikke i Stavanger museums avdeling for støvete zoologi, ikke i Darwins forkasta Stillehavs-notater finnes det noen forklaring på Francos rollefigur. Dette er en fyr som ikke finnes. Fantasien om den pratsomme dop-forbryteren ville ikke vært så merkelig i en litt dårlig action-film, men «Spring breakers» er tilsynelatende ment å være et komediedrama. Jeg vet ikke det. Men jeg vet at dette ikke er «Expendables 17», den eneste filmen Alien ville følt seg hjemme i.

Alien leder de siste gjenværende fest-pikene ut i en avsluttende volds-karikatur som burde føre til at også de bekjennende hipsterne (som jeg allerede har nevnt) konverterer til katolisismen og for framtida sover i spisse hatter med hendene på dyna. «Spring breakers» er en så ekstremt usensuell film at den burde vært innkjøpt av Menighetsrådenes Anti-ereksjonskomité og vist for konfirmanter. Dette er totally not swag.

Korine skrev altså den semi-dokumentære filmen «Kids» om hvor utsvevende tenåringer med rullebrett levde på nittitallet en gang. «Spring breakers» kunne ha vært en film om ufiks jente-råning når lukta av nyhevda beitemark gjør kalvane vårkåte. I aller beste, utopiske fall kunne det ha vært en film om at sex egentlig består av 80 prosent tillit og 20 prosent mot, og de som ligger med røkla i oppsprita gruppe-kamuflasje, er egentlig bare noen småfeige saue-diltere. Ikke skikkelige kalver en gang. Men filmen er ikke det en gang. Den har rett og slett verken innhold eller perspektiv. Det er nesten litt rart.

Nå har jeg antakelig gjort noen folk nysgjerrige, men sånn er det jo. Det finnes også de som syns det er interessant å se bilder fra henrettelsen av James Foley på Youtube. Fargerikt fellesskap. It takes all kinds to make a world. 2013.

Easy A

Netflix

easy a

Stanley Tucci er den kule pappaen til Emma Stone.

terning 5 liten Hvis jeg faktisk kjente noen setningsglade, litt sosete, moderat anstendige og lykkelig ufullkomne jenter mellom 15 og 37 år, ville jeg sagt at dette er antakelig en kosefilm for deg. Og til foreldrene ville jeg ha sagt: Det finnes et slags kurs for dere i denne filmen, om hvordan mor og far egentlig skal være.

Eller la oss si det sånn: Hvis du syns «Twilight» er i overkant emosjonalistisk, kan dette være filmen din.

Emma Stone var med i «Superbad» og «Zombieland», men hun var ikke så tydelig som i «Easy A». Emma skaper den optiske illusjonen at hun er 179 cm høy, men hun har et søstersøtt tyttebærtryne med sakkarin-hake, og hun er i stand til å uttrykke seg med ord som er så lange at de ble forbudt på sms allerede under krigen.

I «Easy A» spiller hun den usynlige jenta i videregående. Godta nå det da. Men synligheten blir nesten røntgisk den dagen hun begynner å hjelpe forfulgte ved å late som om hun har sex med dem. Gi meg de feite, de homofile og de feige, og jeg skal tørr-stønne med dem med trusa hengende foran nøkkelhullet. Ryktet spres. Vi vet alle at ungdom ikke skal spre rykter, for da snakker ekspertene om dem på TV2 Nyhetene. Når de blir voksne får de jobb i VG Nett. De unge gjør som de vil. De gossiper.

På grunn av veldedigheten sin kommer Olive (Emma Stone) i konflikt med alle, spesielt den kristne jomfru-eliten, og etter hvert blir det så ille at hun griner i hunkens passasjersete.

Det kule med filmen er våryre og vakkert vitaliserte replikk-vekslinger som fører til gjentatt kos. Og gjentatt kos. Og best er Patricia Clarkson og Stanley Tucci som mom and dad, for de kommuniserer med dattera si med en relevant intellektuell uansvarlighet som ville ført til at apotekene gikk konk dersom familier faktisk ble sånn.

Det er ikke mye mer å si. Dette er kule greier. Ivrige Olive er Simple Minds-fan, og filmen slutter med en snøsmeltende «Don’t you forget about me» og påminnelser om at kjønnslivet ikke går av moten i år heller. 2010.

Mean girls

Netflix

mean girls

Lindsay Lohan er slem på den klassiske klasserom-måten.

terning 5 liten Overklassen har det ikke godt i ungdomskomedier. På et halvhjerta vis har Hollywood oppdaget at kulturinstitusjonen i motsetning til tubaspillere har et kundegrunnlag som kommer fra befolkningens burgerbrede lag. Så nå drysser filmer med barbieteite cluelessjenter så tett som piffi på fiskefingre.

«Mean girls» er en av de friskeste. Lindsay Lohan overgår seg sjøl i friskhet, og den som ikke har allergier mot peppermynte på kamferdrops, vil føle at luftveiene åpner seg når den krampesmilende, sunne superjenta opplever fristelsenes tid. For noen år siden var det en trend at politispanere infiltrerte forbrytermiljøer, men ble så betatt av karisma-gangsteren at jobben ble et problem for dem. Det samme skjer her. Lohan får i oppdrag av frikejenta og den feite homsen å spionere på de dumme Plastic-jentene, for hun har nettopp kommet hjem fra Afrika og behersker ikke skolejungelens kodespråk. Men popularitet er mer avhengighetsskapende enn selvmedlidenhet, og snart snakker hun utvortes bærumsdialekt og snakker om gensere.

Men filmen beholder den lykkelig fjollete stilen sin, og hvis en ser bort fra ukas mest utente kjærlighetshistorie, blir det en frisk og velpleid film som ingen skal skjems over å eie. 2004.

Clueless

Netflix

clueless murphy silverstone

Brittany Murphy og Alicia Silverstone i gamle dager.

terning 5 liten Amy Heckerling har laget en uimotståelig underhold-ende ungdomsfilm som ved sin nesten moder-ømme skildring av ei livsfjern Beverly Hills-jente oppfyller dagdrømmende 15-åringers behov for livsstil-porno samtidig som de får med seg en dose innholdsløs og hjertegod marsipan-satire for den vitamin-våkne kose-hjernens skyld. Basert på Jane Austen, med Alicia Silverstone i hovedrollen. 1995. 1 time, 38 minutter.

The switch

Netflix

switch, the

Jennifer Aniston har en søt gutt.

terning 5 liten En gang i 2010 sto DVD-tittelen «Ja. Massemord kan vi!» på nettførste i cirka en halvtime før den gode smak overtok, så denne uka skal jeg ligge med mjuk mule opp og gjøre alt godt igjen. Det skal handle om Jennifer Aniston, som gradvis og uten Oscar-fremmende handikapp eller freudianske sidesprang er i ferd med å bli en av de triveligste unge kvinnene i amerikansk behags-industri. Hun var ei feira Friends-flis i mange år, men da ektemannen Pitt konverterte til Angelina Jolies strevsomme univers, ble hun liksom den sure eksen til Brad.

Det var dobbelt urettferdig, for Pitt burde holdt seg til Aniston. Han er en enkel gutt i stram dongeri, og det var aldri meningen at han skulle bære blitz-adopterte barn i flyplasskøer over hele verden. Han skulle sitte fint ned og ta en enkel nasjonalpils med Matt Damon og George Clooney, og så skulle Jenny A. komme forbi med kult skjørt og forelska auer. Jennifer har nesten alltid forelska blikk. Det blikket er det varmeste jeg vet om på film.

«The Switch» paraderer hva Jennifer er god til. Hun er bestevenninne med en hypokondrisk mann i strikkevest den dagen hun oppdager at hun vil ha barn, men ikke mann. Jason Bateman, med mobilbilde av sin utvekst på scrotum, blir forkasta som sædgiver fordi han er for bekymra, og han tilbringer deretter-tid med å låse dama inne sånn at hun ikke henter sæd hos en kung fu-regissør.

Da den eggløsna dama holder befruktningsparty for å insemineres med Patrick Wilsons veggklatrings-gener, drikker den stakkars bekymringsvennen seg full og foretar en typisk fyllik-forbrytelse: Han erstatter Wilsons ovariske invasjonsstyrke med sine egen. Det betyr at Jenny etter hvert blir mor til en merkelig, nevrotisk og dyster sjuåring som virkelig trenger en far av den sorten som bekymrer seg for datoen for solsystemets sammenbrudd og sier at nevrotisk er en intens form for selvransakelse.

Jennifer Aniston er flyktig og fin i rollen. Bateman er fantastisk i retning merkelig sannsynlig. Dette er mest de to milde mennenes film. Det finnes hypokondere, og det finnes hypokondere. Noen av dem er borte fra jobb hvis smøret er hardt en torsdagsmorgen, andre bruker svakheten sin til ydmykhet og generøs underholdning. «The switch» tilhører de gavmilde filmene. Det er kult å være svak. 2010.

The bounty hunter

Netflix

bounty hunter

Gerard Butler og Jennifer Aniston – anstendig moro.

terning 4 liten Egentlig skal det mye til for at en romantisk komedie med Gerard Butler og Jennifer Anistons ikke blir hyggelig i hvert fall. Men igjen har manusforfatterne jobbet med så steinvaska dongeri-poenger at resultatet ser ut som Fretex-dunk.

Gerard Butler spiller kausjonshai og en skøyer som sjøl skylder alle penger, en sånn fyr som av og til er tiltalende på film, men ettersøkt og avskydd i virkeligheten. Aniston skal forsøke å se ut som grave-journalist, men hun har et lattervekkende Paradise Hotel-hår, er oppfarende og ustabil på en etnogen jentebloggmåte og tenkinga hennes ser ut som øynene til Miss Universe-kandidater når de skal redegjøre for det islandske statsbudsjettet. En blind, døv og dopa redaktør ville ha sparka Aniston før hun rakk å velte vann-dispensoriet.

Bulken får 5000 dollar for å hente inn sin blonde bambi-eks, for hun har jumpa kausjon, sjøl om hun som nevnt er reporter og lettere å finne enn en togkonduktør på Jærbanen.

Før hovedpersonene får skylda for all den globalvarmende elendigheten: En fryktelig komiker som heter Jason Sudeikis spiller Anistons flørtete kollega. Han har kommunikasjonsdirektør-bart, han er som isflaket mot «Titanic», han er som Bush mot Irak, han er som Kristin Halvorsen mot Hardanger.

Jennifer Aniston har mista mye av Friends-karismaen sin for hun ble dumpa over hele People Magazine-coveret, og da blir du kvikt middelaldrende. Butler er bare ukjent. Svigermor di tror han er noe som Poirot frikjente, og Butler sier at golfkøllene er for keivhendte og han som skjøt var høyrehendt og hvor tar han det fra?

Mesteparten av filmen går med til å ydmyke den kvinnelige reporteren på en hemma-aggressiv boys-will-be-boys-måte, for herrer er så mye klokere enn kvinner og utsmarter dem fortere enn Stephen Hawkin tar den lille multiplikasjonstabellen. Det ser teit ut. Aniston og Bukken er fine ut når de blir følsomme og sentimentale sammen. Alle tror at kynisme selger. Det er feil. Fine mennesker, sterke følelser og voldsomme lidenskapshandlinger selger film. 2010.

Magiens makt

Netflix

practical magic

Sandra Bullock og Nicole Kidman, ikke helt magiske.

terning 3 liten Practical magic» ser ut som en forhasta roman-filmatisering for uvanlig overfladiske kvinner i komfortable sko. I en verden der menn enten er onde eller Aidan Quinn (teologer og filosofer diskuterer ennå hva som er verst) vandrer de to utstillings-objektene Sandra Bullock og Nicole Kidman rundt og foto-romantiserer et litt uansvarlig femi-kollektiv der damene har magiske evner etter det gamle åttitalls-prinsippet om at det alltid vil finnes noen enkle ting som kvinner er best i.

Dianne Wiest og Stockard Channing ivaretar rollene som en slags heksekunstenes Germaine Greer og Fay Weldon; de tilhører den para-militante bestemor-generasjonen Sirene-kvinner som etter hvert er blitt usikre på alt unntatt sin egen utstoppelige. De kunne vært helsesøstre i stedet for heksesøstre, eller de kunne vært skolemestrinner i et Roald Dahl-manuskript for mareritt-søkende barn i Vetle Lid Larssen-generasjonen. Alice Hoffman skrev. 1998. 1 time, 40 minutter.

50 first dates

Netflix

50 first dates

Adam Sandler med den trøblete kjæresten Drew Barrymore.

terning 5 liten Adam Sandler er harrykomediens viktigste vedlikeholder, og han utfører sin uselviske gjerning med en vennlig, høflig, varmherta og usnobbete ærlighet og kjærlighet som fører til at folk flest syns han er litt fjollete. Det har man som regel igjen for å like mennesker. De føler seg overlegne.

Sandler omgir seg alltid med mer frodig leketøys enn et ferskt skilsmissebarn. I denne spiller han dyrlege på Hawaii. Det enkle ekstra-utstyret i veterinærelsen er en pjuskete, men lojal tjafsepingvin, en trigamisk hvalross, en kjønnsubestemt assistent med Küche und Kirche-flette og en slags mini-Cheech i Ron Schneiders skikkelse. Sammen går de rundt i wakiki-sola, omgitt av dobbeltstygg musikk (både reggae og hawaiigitar) og et hav så blått at det ville blitt ekskludert fra Fremskrittspartiet.

Drew Barrymore og Adam Sandler spilte sammen i «The wedding singer», og etter det burde de aldri ha forlatt hverandre. Nesten ingen andre skuespillere passer så godt sammen som den budeie-gode eks-friken Barrymore og snodige Sandler med den forvridde sjøltilliten. Det har en grunn. Hun er en slags evigvarende barnestjerne, han er den mest fanatiske formidleren av det fullkomne barneuniverset, der kynismen døde av sin egen kulde, og alle mennesker er greie, uansett hvor tåpelig de oppfører seg. Sandler-filmer er det fjerneste fra såpeoperaer, reality-serier og danske familieoppgjør man kan komme.

Drew Barrymore likner mer og mer på jenta fra «E.T.» for hver dag som går, når hun ikke bare minner om luftig Toscana-loff eller ei lun, lys babushka-dokke. I denne filmen spiller hun fiskerdatter som fikk hodeskade sånn at korttidsminnet slettes hver natt – det vi med film-hukommelse for viderekomne kaller Punxsutawney-syndromet (se om dere finner den ut!). Det vil si: Hvis Sandler skal være kjæresten hennes, må hun forelske seg i ham hver dag, og hvis hun våkner med ham om morgenen, vil hun tro at han er en inntrengt sexforbryter og banke morgengleden ut av ham.

Peter Segal (som laget «Anger management») bruker de håpløse forsøkene på å oppnå en slags varighet til en (og her kommer de samme orda igjen siden Sandler-komedier er så naive) varmhjerta, vennlig, høflig og usnobbete romanse der selv de ufikse folka blir beskrevet med så hjertelig aksept at det kan virke som om arvesynden ble opphevet. De hmfer seg til med androgyne testikkelvitser av den typen som ungdomsprester kan bruke hvis de bygger garasje (Leca-blokker) med svigersønnen. Men stort sett er Sandlers verden så koselig og så skjønn at FN kan bruke den til idyllopplæring i land med nasjonal konfliktnarkomani.Nei nei nei: Det finnes ikke sex i denne filmen – her vises en idyllisk oppvåkningsscene med hukommelsestap. 2003.

Sex and the city

Netflix

sex and the city the movie

Kim Cattrall og Sarah Jessica Parker er ikke fattigfolk.

terning 2 liten KINOVERSJONEN av «Sex and the city» er en velspilt og ekkel ting, den er like lang som en TV2-høst med brekt bein og den handler om mennesker som gjør det lettere å forstå Osama bin Laden.

Sånn er den.

ANIMASJONER: Jeg går ut fra at filmens eneste kvalitet er de fire kvinnerollene, og at det er hensikten. Den slags helliger middelet, for de spiller med en umenneskelig stilisme som får en til å minnes Ionesco-forestillingene i Fjernsynsteatret den gang norske skuespillere mesket seg i begeistret tilgjorthet. MTV har en egen pris for «beste animerte tingest».

Tapetet i «Barton Fink» har vært nominert, og den hvite rapperen Vanilla Ice. Her er fire kandidater, for Sarah Jessica Parker, Kim Cattrall, Kristin Davis og Cynthia Nixon formidler en guddommelig papphet, et smertelig, martyrisk idioti som en dårlig skuespillerinne aldri ville ha våget.

MAGERT: Jeg må innrømme at jeg ble imponert over den ubarmhjertige utleveringen av voksne kvinners patetiske barnlighet. Vestlige magerhets-idealer har gått amok med Parker, som er et slags Madonna-spøkelse etter tjue år med hungersnød. Hun har så tynne bein at hun kan føde tvillinger ved siden av hverandre i sideleie, men Vesten har tilgodesett henne med sminkemengder og merkeklær som får fraværet av kropp til å se ut som en visuell begivenhet. Kim Cattralls omfangsrike vulgaritet er klassisk amerikansk og parodierer en del oppbrukte onanistmyter om seksualitet, mens de andre to damene egentlig bare spiller de samme rollene som litt forskremte hustruer gjør i sitcom-serier.

MENNENE: Mennene i «S&C»-filmen er et slags offisielt farvel med både Tarzan og Woody Allen. Her er fire skuespillere med så liten utstråling at de ikke ville fått mikroen til å virke midt i et lynnedslag. Chris Noth spiller Mr. Big som om han ble kasta fra Sopranos fordi han brukte hårfarge fra Fretex. Men da han like før bryllupet får Darth Vader-blikket, overskrider han de uvesentliges virkeområde og blir en hjertelig korttids-komiker. Da dama denger ham med brudebuketten midt i NY-trafikken, oppstår en ufrivillig «Rush hour»-scene, for denne filmen beveger seg hele tida utpå gapskrattens befriende selvmordsskrenter.

SATIRE: Det smarte er å se filmen for hva den egentlig er – en satirisk framstilling av en post-feministisk kaffebar-kultur som dyrker alle viktige følelser som snakke-snop.

Når Carrie skal gifte seg, er det viktige ikke hva gubben føler, men hva jentene kommer til å si. I scene etter scene parodierer regissøren en kommunikasjons-narkoman livsstil der ingenting har skjedd før man har snakket med venninnene om det.

Når Vogue-ørnen Candice Bergen (i Bollywood-farger og det håret Sitting Bull hadde den dagen han døde) har kjøpt brudekjole til Parker, kler hun seg i noe som likner en kreftramma sau. Etter romantikkens sammenbrudd kaster damene seg ut i en felles-narkoman selvmedlidenhets-orgie som smakfulle mennesker pleier å gjemme til langfredag.

Den onde livsstil-ironien er forførerisk, som når en så skarp skalpell glir over magen at man tror det er en finger med fuktighetskrem. «Sex and the city: The movie» er kirurgisk eller kanskje åpnende som en obduksjon. Velstandsbarna har en innside. Gud bevare oss alle! 2008.

Super ex-girlfriend

Netflix

my super ex-girlfriend

Her flyr Uma Thurman med Luke Wilson.

terning 2 liten Det finnes én scene som antyder at dette kunne blitt en film. Uma Thurman hiver en levende hai etter Luke Wilson i sjette etasje. Hun treffer. Resten bommer så overraskende at «My super-ex girlfriend» kommer til å bringe menneskene tilbake til biblioteket.

Sjakklubbene vil få rekruttering. Likeledes familie-pantomime av Hugo-historier og klipping av versailliske rokokko-silhuetter. Mozart på merskum-blokkfløyte. Paradishoppelser og hestemøkkgjødsling av kjøkkenhager, luting av hjemmelaga bokklubb-bokhyller og etikettmerking av gamle jazz-lp-er. Det er fare for at regissør Reitman kan ha avsluttet kinofilmens mangeårige innflytelse på folks hverdag.

Hvis man deriverer den til én setning, ser filmen lovende ut: Jente-uheldig husdesigner forsøker å bli kvitt den krevende dama si fordi hun viste seg å være supergirl.

Etter den setningen går alt galt. Luke Wilson virker uelegant kroppblåst slik det kan skje med eksfotballspillere på VIP-meny og hvislehvisker replikkene som om de skulle romme hemmeligheter om Jesus som ettbarnsfar. Fotografen har fått Uma Thurman til å se ut som to meter salat-offer, og de nevrotiske faktene hennes blir misbrukt på replikker som er så dårlige at de til sammen inneholder ord nok til omtrent én hel setning.

Handlingen beveger seg innenfor en liten sirkel av nedslående komedie-klisjeer. Den vittige kameraten (Rainn Wilson) når et slags offisielt Stillehavsdyp av ellers umålbar talentløshet, Anna Faris klarer å forminske seg sjøl til en passerbar fortaus-lindsay i rollen som den hyggelige venninnen. I gjentatte forsøk på å se småsprø ut forvrenger Thurman ansiktet så man skjønner at G-en i G-girl ikke står for punkter i hø-hø-anatomien, men grim og gal. Scene etter scene dør på grunn av umusikalitet, hollywoodske gjentakelses-psykoser (aldri gjør noe annet enn det opplagte) og skuespillere uten bremsevæske. Fram med ludobrettet. 2006.

Monster in law

Netflix

svigermonster

Jane Fonda er svigermora til Jennifer Lopez.

terning 2 liten Det er vanskelig å mislike fjeset til Jennifer Lopez. Det er koselig som sørlandsdialekt, flanell og posesupper, det har boksernese og hippiehår, og øynene hennes er levende som Titten Teis. Det er lett å mislike Michael Vartan. Han ser ut som en firebarns gymlærer fra Hommersåk der han jogger i det klassiske strandmotlyset, en sånn som er trofast mot ungdomskjæresten, men elskes av alle jentene i avgangsklassen. Jane Fonda er lett å avsky, og det er rart. Hun likner den flinke far sin. Hun spiller film med imponerende foranderlighet, så hva er galt med dama? Antakelig at hun minner om en blanding av Michael Jackson og Joan Rivers. Ordet frodighet hang ikke over stallen da Jane ble født. «Monster in law» er en komedie om full krig mellom mamma og sønnens tilkommende, og det burde ha lukta svovel fra Fondas fyringsånde. Det gjør ikke. 2005.

Mitt store fete greske bryllup

Netflix

mitt store fete greske bryllup

Nia Vardalos gifter seg med John Corbett.

terning 5 liten Det finnes flere aktverdige grunner til å se den amerikanske komedien «Mitt store fete greske bryllup». Tom Hanks og kona Rita Wilson har produsert den, og de er veldig fine folk. Filmen behandler gresk selvopptatthet med oppgitt ironi og burlesk sans for etnisk paranoia. Dette er dessuten en komedie med bare nye fjes, og de er lette å like.

Filmen kom fra ingensteder og gjorde svære ting med amerikanske salgslister i 2002. Den ble dessuten nominert til én Oscar og to gylne glober.

Nia Vardalos er hovedgrunnen. Hun likner mindre på Hollywood-gjengen av Armani-stativer enn Dumbo og spiller den selvstendige, halvunge klønejenta Toula som aldri finner seg en fin, greskætta ektemann med dårlig klessmak. Så treffer hun en ikke-greker og vil gifte seg med ham. Hvis noen skulle ha trodd at grekere i den store smeltedigelen er mer vidsynte enn mullaer når det skal gifteknives, har de ikke trodd denne filmen. Det greske USA-miljøet beskrives som bunadstullinger med ortodokse moussaka-hjerner, og ekteskapet mellom Toula og den langhåra mildheten John Corbett blir ikke lett.

Men «Mitt store fete..» er ikke samfunnskritikk, men harmløs forsoningshygge. Den koser for alle jordens flokevisefanatikere med like stor forståelse for alle. 2002.

Tirsdag 13.6.– Von Trier-tristhet for å unngå Netflix

 

Melancholia

Svensk TV1 23.20

terning 6 liten I serien «Arilds kjipe filmtriks» har vi i dag kommet dithen at jeg har klart å finne en severdig film på svenskenes TV1, som egentlig er all oppgitthetog tristhets hovedkanal, en slags NRK med premenstruelle klimakterieplager for menn. Ikke desto mindre har elände-svenskene funnet en danske de kan like, og det skal vi være glade for, siden tirsdager er er som å vaske håret med kattesand eller sykle i Hillevåg. Men vi unngikk Netflix i dag igjen. I morgen blir det verre. Men den tid den sorg. I dag kan vi se engelskspråklig danskefilm med svenske undertekster, inspirert av en fransk roman (Justine og dydens ulykker), og mer globalistisk enn det blir jeg aldri.

Men til filmen.

melancholia

Kirsten Dunst skal gifte seg, men egentlig vil hun heller dø.

Lars von Trier er verdens eneste danske med sjel. I bayer-baconets Lille-Tyskland har det vokst opp en slags raddis-sønn som er redd for alt. Det var ikke koketteri det året han ikke kom til filmfestival i Cannes fordi han verken turde ta fly eller tog eller kjøre bil. Von Trier er en helt ekte nevrotiker. Han kan finne på å si at han er nazist fordi han får klaustrofobi ved tanken på at det sier man ikke.

Nevrotikere lytter til Universet, og de ser på spøkelsene langs veien. De føler når planetene sirkler rundt solen, og de kan fornemme sin egen død. Kirsten Dunst spiller den over-vaktsomme, profetiske Justine i «Melancholia». Det er en komplisert rolle, for Dunst gifter seg motvillig inn i et borgerskap der alle vil bruke henne til noe og der hun nekter å bli brukt. Justine er også navnet på romanheltinnen til markien av Sade som på Napoleons tid skildret kvinnens fortvilede leting etter dyd og skjønnhet – mens hun blir misbrukt over alt hvor hun kommer.

Dunst gjør en diger, uforglemmelig rolle. Øynene ser brukte og trøtte ut som hos et søvnløst barn, og kroppen siger sammen i motvilje og resignasjon. Når den mystiske planeten Melancholia nærmer seg på himmelen som en hyllest til Mummi-boka «Kometen kommer», da legger hun seg naken i naturen og tar i mot. Hun vet det nøyaktige tallet på bønner i glasset, og hun vet at det eneste livet i Universet finnes på Jorden. «Jorden er ond, og vi trenger ikke sørge over den,» sier Justine. «Ingen vil savne den.» Hun velger døden framfor skjenselen.

Filmen starter med en stilisert, malerisk framstilling av undergang, i gjennomført sakte film, for skjebne forstørrer sekunder. Fugler faller. Hesten segner. Det lyser av brudens fingre. Jorden sprekker som en appelsin og blir borte for alltid.

Mesteparten av handlingen er lagt til en myldrende von Trier-versjon av Thomas Vinterbergs «Festen» (1998), som representerte en plagsom fortsettelse av Panduros vittige opprørsroman «Rænd mig i traditionerne» fra 1950-tallet. Skildringen av de rikes ekle feiring er ikke storarta her heller, men de to kvinnerollene gjør filmen til en særegen opplevelse av sårbarhet og naturfølelse. Kvinnene har von Triers fornemmelse for død. Det er de som sitter med barnet i et urtelt da Melancholia omsider treffer oss. 2011.

Hot shots!

Viasat4 22.00

hot shots

Valeria Golino parodierer Michelle Pfeiffers pianostunt i «The fabulous Baker Boys».

terning 5 liten Året var 1991, men fremdeles levde vi i det ubekymra åttitallet som alle lengter tilbake til hvis de noensinne opplevde det. «Hot shots!» var en åttitalls-film. Ikke bare på grunn av Charlie Sheen, men fordi satiren var uskyldig og retningsløs og helt upolitisk. Ingenting knutnærumsk ved åttitallet. Dette kan vi se igjen. Her er den verdenen vi egentlig ønsker oss.

Fra før hadde «Hjelp, vi flyr» innvarsla en ny humor. Da «Hot shots!» kom på kino i begynnelsen av desember i 1991, var det som en slags oppvarming til morskaps-sesongen (en kjent fødsel skjedde siden i måneden) ved at en tredjedel av av den rutinerte «Hjelp, vi flyr»-gjengen presenterte en repetitiv assosiasjonshumor som gjorde narr av det folk elsket.

De to brødrene Zucker og én Abrams skapte i filmene etter «Hjelp, vi flyr» en slags barkbille-genre. Billene åt svære trær når trærne var blitt gammalt møl. Genren truet ingen og ble aldri annet enn en kokett flørt med kinogjengere som hadde sett for mange filmer. For at noen skal skjønne moroa når det litt begrensa talentet Valeria Golino ramler ned av flygel-lokket, bør de huske alle detaljene fra Michelle Pfeiffers sangnumre i «The Fabulous Baker Boys» og dessuten ha noen å fortelle det til, og for at intro og exit i et ulvesett indianertelt skal ha noen mening, bør man i det nminste vite hva Costners prærie-eventyr handlet om. «Hot shots!» kan føre til mye småprat.

Først og fremst er det den flygende sviska «Top gun» som får unngjelde, men også egentlig ukjente fiaskoer som «Firebirds» blir ofret smigrende oppmerksomhet (poenget med Jon Cryer er at synet hans går for vidt). «Hot shots!» oppvarter litt for ofte filmer som ingen har sett. Særlig nå. Og allerede før 1991 var Haisommer-musikken til badekar-scene oppbrukt.

Men det gjør ingenting. I «Hot shots!» satte jeg sjøl pris på to ting: Charlie Sheen hørte hjhemme i denne typen filmer. Han gjennomfører rollen med lettet harmoni, og det kan tyde på at han egentlig led i «Wall Street». Dessuten er handlingen faktisk like god som historien i «Top gun» sjøl om den bare er hermetegnet i hop for å gi framdrift til humor. 10 år hadde filmen på kino den gang. Én påkledd sex-scene og ett tilfelle av f-ord. Det var den gang! 1991.

Thinner

TNT 23.50

thinner

Kari Wuhrer spiller en nostalgisk sigøyner-etterlikning.

terning 4 liten Dette er en av de mildeste Stephen King-grøsserne jeg har sett. En Kardemomme-blid hverdagslighet bærer filmen på Zalo-snille hender, men nærheten til kynisme gir den litt magre handlingen et nesten umerkelig tilsnitt av selvironi. Handler om en mann som blir tynnere når han spiser fordi sigøyner skal hevne seg. 1996. 1 time, 32 minutter.