Kategoriarkiv: Ukategorisert

Mandag 23.10.– Staselige ødeleggelser fire måneder fra St. Hans-aften

 

Killer elite

NRK3 21.30

terning 5 liten I dag er det fire måneder siden St. Hans-aften, og det betyr faktisk noe, for 23. juni startet skoleferien, og det regna så vidt jeg husker, men datoen føles så lenge siden som om noen skulle ha sagt at Kennedy var i Berlin i går, og han var i skikkelig krigshumør, som en slags Trump. Men dere syns at bålbrenninga føles som forrige uke. Av det kan vi lære at tidsfølelsen er en personlig ting, og at de som tror at tida går fort, opplever at tida får fort, mens de som syns det kan være vanskelig å identifisere seg med forrige onsdag, har et velsigna langt liv. Så trikset er ikke å gjøre så forskjellige ting at dagene fornemmes lange, men å tro at du gjør forskjellige ting. Å våkne mandag morgen og forskrekkes over hvor lenge det er siden søndag. Det var det. Ellers var det ikke stort å si om denne mandagen, bortsett fra at Viking antakelig ble et lag for Stavanger i går.

Men til filmen.

killer elite

Jason Statham og Robert De Niro i rollene som Svarteper og Ole Nerheim.

Noen ganger går du ut av kinoen og vet du at du fikk det du kom for. Sånn er denne filmen. Ikke spesiell. Ikke god. Hva du kom for.

Når Jason Statham med så svart skjeggrot at han kunne vært bror til Svarteper, kaster seg ut gjennom vinduet i annen etasje bakbundet til skamslått stol, da føles det rett. Det var en enkel stol, og ingen kommer til å savne den.

Robert De Niro er gjenoppvekket fra de hensiktsløse komedienes dødsrike og spiller senior-morder i leiebransjen med istappøyne og neo-mandig åttitalls-skjegg. Clive Owen har mistet det ene øyet, men han har til gjengjeld vunnet seg en stødig Steinkjer-bart. Alle disse tre mennene er så mye større enn virkeligheten at de kunne ha forsvunnet hele Midtøsten, og ingen ville ha skjønt hvordan de flytta pyramidene fra Gaza til Kairo.

Filmen handler om en jobb der tidligere britiske spesialsoldater skal myrdes sånn at det ser ut som en ulykke. Owen er en sånn eks, og han skal forsøke å hindre det. På landsbygda har Statham en kornvâr kjæreste i hyggstyvlar, så han vil ikke dø lenger. Simsalabang-bang.

McKendry har laget en film med hoppestokk-rytme, men den står i alle fall aldri stille. Når den starter for tredje gang har du vennet deg til det. Og som sagt: Ingen går inn på en Statham-film for å kline. Du er der for ødeleggelsene. 2011.

Charlie’s angels: Full throttle

Viasat4 01.05

charlies angels full throttle moore

Omtrent sånn: Demi Moore var også med i 2003.

terning 2 liten Jo, dette skal jeg mase med, for ingen andre gjør. Jo, de gjør visst nå, men ikke i 2003:

«Charlie’s angels: Full throttle» speiler en utvikling som ubønnhørlig går den galne veien. Den første filmen var en ironisk kommentar til det pinlige fenomenet at menn etter millioner år med øvrig utvikling er vinduskikkere. De tre skuespillerinnene over-agerte forførerskerollen samtidig som de lekte seg til lubne personligheter. De sto over siklerne og lo av dem.

«Full throttle» er ikke sånn. Den smisker for alle rånene i Den Store Tomheten. De såkalte ekstremsportene utøves av historiens dummeste folk. Den risken menn før tok fordi det var nødvendig, dyrker ekstremfolka fordi de føler seg unødvendige. Fare er blitt en sutteklut. Aahh kick! Aah rush!

«Full throttle» er stappfull av ekstremsporter i smågodtfarger, og det gjør filmen til en uendelig buskvandring i Råneland, og alle de som råne kan, de hører hjemme i Råneland. De tre hovedrollene har mistet identitetene sine til doriskaos. Klærne deres ser ut som kluter fra et futuristisk mareritt, og «Full throttle» likner en «Clockwork Orange» uten hjerne. 2003.

The rebound

TV6 21.30

rebound, the

Catherine Zeta-Jones blir kjæreste med lille, søte Justin Bartha.

terning 4 liten Romantisk komedie fra 2009. Catherine Zeta-Jones, som virkelig ikke henger i horn på veggen, spiller en kvinne som fanger interessen til en mye yngre mann, spilt av Justin Bartha. I 2009 var Z-J førti år, og Bartha var bare elleve år yngre. Så filmen handler ikke egentlig om at han er så ung, men om at hun gikk fra forstadsgubben sin på grunn av utroskap og at han jobber i kaffehøl mens familien mener han sløser vekk livet. Er kjærligheten virkelig? Hva skal spurven med nebb. Hva sier reven? 2009.

Filmen er også på Netflix.

Søndag 22.10. – En ganske alminnelig søndag mens vi gruer oss til alt som er

 

American gangster

TV3 23.50

terning 5 liten En ganske alminnelig søndag, bortsett fra at dette er Film på TV nummer 1500. Ute er det ganske alminnelige i oktober-grader mens menneskene gjør seg klar til å ta imot julen med en slags ærefrykt. Etter hvert som sivilisasjonen vår blir systematisk mer pysete, blir folk det også. Ingen voksne gruet seg til julen eller problematiserte at den medførte planlegging og jobbing da jeg var barn. Siden det kom først de hedonistene som nå er i 60-70 års alderen; en litt lat, men fremdeles kulturlojal gjeng med gledesmisbrukere som helst ville hatt sex hele døgnet. Etter dem kom de som klager på alt. De syns det er strevsomt å pusse tennene, de må legge seg å hvile etter å ha dusja og de føler seg som Greven av Monte Cristo når de må gå på jobb. De klager på julen. De klager på at den er så materialistisk, de klager på at den starter for tidlig, de klager på at Jesus blir født sjøl om snøen uteblir og helst ville de vært på stranda i Thailand.

Men til filmen.

american gangster

Russell Crowe som politimann.

Før «American gangster» ville jeg vært i stand til å vedde bort både min bil og naboens gassgrill på at det aldri kan lages en ny, interessant dramakrim om hvordan ærgjerrig lavlivsfyr bygger opp et så kaksete narko-kartell at man skulle tro han hadde fisket mussa på stamp.

Men Russell Crowe og Denzel Washington har så høy egenvekt og så gjennomtrengende stråling at de antakelig kunne fått en Malta-kamp til å føles som et klassisk diktdrama. Washingtons ubevegelighet er etter hvert mytisk, og i film etter film fører fravær av mimikk til at du hektes enda mer av den abnormt tiltalende mannen.

RUSSELL CROWE representerer troverdig arbeiderklasse-naivitet sammen med evnen til balstyrig binge-atferd, og du får følelsen av å se igjen en gammel venn i hver eneste film. Han har til og med en nabolagsnær, intim nostalgi-røyst som kunne ha kommet rett fra pianostemmeren. I denne filmen spiller Crowe en halvslarven narkotika-purk av Serpico-kvalitet. Fordi han leverer inn nesten én million dollars i umerka forbrytersedler, kan han ikke jobbe i politiet mer, for der anses ærlighet som et yrkessvik. Så blir han Nixons første narkotika-etterforsker i mytelandet New Jersey. Det er noe så risikabelt som en autentisk historie Ridley Scott har regissert, men den skjems ikke for det. Skribenten Steve Zaillan og regissøren Scott skaper en mirakuløst engasjerende kontrapunktlighet mellom de to mennene. Tilværelsene deres er nesten stilisert forskjellige i et nydelig syttitall der du både kan kjenne lukta av deodorantfriheten og altfor dyr dorisparfyme.

SJÅFØREN LUCAS (Washington) blir skurkehistoriens første svarte mafia-magnat, og antakelig er Harlem-folk stoltere av ham enn av Martin Luther King. Lucas vet at en rik kjeltring ikke bør se ut som en Lotto-millionær, men rikdommens skytsdjevler har sine egne torturmetoder – så han og familien utstafferer sin enkle, lykkelige slektskjærlighet med for mye chinchilla og for gullete glitter.

Alltid gjør nyrikingene sånn. Det kan ikke bli bra film. Men det gjør.

Crowe spiller en skilt jentefut som er i ferd med å miste sønnen sin, og han driver en slags garasjeversjon av enkel narkotika-etterforskning. Også denne klisjeen pleier å tryne som en tobeint traverhest, men til og med den surklete samlivsmyra klarer Crowe å danse over med sin guttaktige testosteron-eleganse. Kanskje kan han en dag gi testiklene sine til vitenskapen, og så kan de lage flydrivstoff fra dem.

MED ANDRE ORD og med ekte beundring: Faste installasjoner fra fiaskoenes wonderwall forvandles til engasjerende handlingsfilm. Antakelig ble den først vist for markens hyrder.

Og det gir seg ikke. Mot slutten står Crowe og askeladdgjengen hans med stygge klær og hagler utforbi heroinfabrikken, og de er klar til å starte et actionklimaks. Folk har mistet retten til å undervise i småskolen fordi de likte sånne scener – men også det kaotiske russtøv-raidet blir spennende. Og til slutt noe enda urimeligere: Crowe og Washington plasseres på pinnestoler og snakker ut om ting. Her skulle filmen ha tryna så plagsomt at publikum begynte å sende sms-er. Men det er flott. Samtalen er en perle.

Naboen kan være glad for at jeg aldri satsa gassgrillen. For den hadde røket. 2007.

Dredd

NRK3 21.35

dredd

Sylvester Stallone på jobb med Olivia Thirlby.

terning 5 liten Heller ikke 1995-versjonen «Judge Dredd» var påklengende munter, men årets «Dredd 3D» markerer en gjeldende rekord i dysterhet for denne dimensjonen.

Jeg vil tro at den holder stillingen til «Schindlers liste» blir nyutsendt i 3D.

Filmen handler fra ei stråleskadd framtid der 800 millioner mennesker bor i en blanding av slumruin og morgendags-mareritt. Blokka Peach Trees rommer 75.000 av de skitneste fattigfolka i filmhistorien og er altså omtrent sånn som SVs miljøvernminister vil at vi skal bo framover. Der hersker en vansiret Lena Headey (Ma-Ma) over et selvmorderisk mafia-kollektiv uten nåde, og hun selger Slo-Mo-dopet som gjør at tida nesten stanser.

Til Peach Trees kommer Dredd (Karl Urbans kjeve) og den synske lærlingen hans. Urban ser ut som en halvåpen garasje og snakker slik stålbørster gjør. Olivia Thirby må være dette årets funn, og hun spiller dommer-aspirant med personligheten til en litt schizofren sosionom. De to utsendte panser-juristene blir fanga av Ma-Ma i hennes ugjennomtrengelige stålslott, og så begynner skytinga. Handlingen tar seg nedtrykt og uskjønt gjennom flere nerveslitende vrier, og du skal ikke være flau hvis du bekymrer deg for hvordan det skal gå. Det er en spennende film.

«Dredd 3D» er stort sett laga i streit skitten-realisme, men slo-mo-hallusinasjonene gir logikk til en stilisme som overgår John Woo og får 3D-teknikken til å framstå som en velsignelse. 2012.

Bedrageren

NRK3 00.10

bedrageren

Richard Gere har kjæreste og.

terning 5 liten Vi skal hvile oppmerksomt i sannhets-surheten siden det for noen perverse soldager siden var påske, og påsken i tusenvis av år har vært en sesong da utfartsteknisk inkompetente byfamilier drasser Agatha Christie-bøker av gårde til fjellstrøk som de egentlig er for pysete til å se 3D-bilder av. Påsken er med andre ord udugelighetens høytid og tungsinnets takksigelsesfest, og den tar aldri slutt.

Sånn sett passer det godt å se «Bedrageren». Richard Gere er grå som en pedofili-siktet senator, og med den stillfarne, mumlende patriarken følger det en nedstemt fred som du ellers bare opplever på kirkegårder og vegetardagen i Aftenbladets kantine.

Det interessante ved Gere-figuren Miller er at han har gjort noe kriminelt. Han var så dum at han satset på kobber-utvinning i Russland uten å beregne at Monty Putin plutselig skulle få ting for seg. For å skjule blottverket rundt en konkurs retta han opp regnskapene med lånepenger (han kunne blitt president på Kypros), og så satte han i gang med å lure den latterlig rike Mayfield til å kjøpe hele driden. Dessverre forlot han midlertidig Susan Sarandons omfattende hustrufavn for å ligge tett inntil en fransk malerinne på 35 år, og siden den unge dama forlangte sivilstands-endring, kjørte elskovsparet av gårde i natten og så å si døde som bare det, bortsett fra Gere, som fikk djevelsk vondt i magen.

Det hadde han jo grunn til, for hvis en forretningsmann blir avslørt som passasjer i bilulykke, vil alle hans forretninger bli stansa av medie-jesuittene i evig tid, og det hadde ikke Gere råd til. Dessuten er det sånn: Hvis en framtredsmann er utro i Frankrike, kommer han på frimerker i tusen år. I USA liker ikke folk de hvite golfballene hans lenger. Dermed sitter vi igjen med en gnagende påskekrim og et slags moralsk paradoks som det er umulig å føle noe for. OK. Mannen har vært utro, men hva skal man ellers bli rik for? Salatspising og squash-trening? Festlig.

Jeg har en mistanke om at den ukjente manusforfatter-regissøren Nicholas Jarecki mente å skildre en mann som til slutt maler seg inn i storhetens hjørne. Kanskje han også ville si noe vagt om det den menneskelige Miller sier: Verden er bare sånn at av og til skjer katastrofale ting.

Men egentlig har han vært en fin fyr. Han har skaffa kona si en bråte penger som hun kunne gi bort til halte harer i metro-filantropiske festligheter for kvinner uten jobb. Han har gitt sjefjobber til dattera si og sønnen sin, og hadde det ikke vært for den utkrøpne faren, ville de ha undervist i digitalskolen i naive små-aviser.

Men de som skapte velstand får aldri takk. Dattera blir snurt som en grønn ungdom over triksinga hans, og kona er egentlig ikke sur for elskerinna – men hun tilgir ikke at dattera ble lei seg. Gere har fortsatt vondt i magen. Politimannen Tim Roth etterforsker ham med et usunt arbeiderklassehat. Hele firmaet kan gå i dass, mens kvinnene i slekta altså maser rundt med den overflødige Polyanna-moralismen sin.

Dette er historien «Bedrageren» forteller hvir man tar den alvorlig. Egentlig opplevde jeg Gere som en middelaldrende frelser som ble korsfesta av sine egne uten at en eneste pilat vaska hendene sine. Rett fra Getsemane til Golgata. Jeg tror ikke dere skal se filmen på den måten. Prøv heller å være alminnelige: Sånn kan det gå. Typisk rikfolk. Gere spiller forresten så bra som bare det. 2012.

Fast & furious 7

TV3 21.00

fast & furious 7

Michelle Rodriguez er fortsatt med.

terning 5 liten Here we go again! Dette er filmen der Paul Walker, som døde i 2013, blir erstattet av datafigurer og body doubles, blant annet nære slektninger. Jason Statham deltar som skurken Deckard Shaw, en man som søker hevn på Diesel-gjengen. Og som ikke det var nok: Terrorister og ting. Kurt Russell og Djimon Hounsou er også skurker. 2015.

Charlie’s angels: Full throttle

Viasat4 22.00

charlies angels full throttle

Cameron Diaz i kampmodus.

terning 2 liten Jo, dette skal jeg mase med, for ingen andre gjør (i 2003):

«Charlie’s angels: Full throttle» speiler en utvikling som ubønnhørlig går den galne veien. Den første filmen var en ironisk kommentar til det pinlige fenomenet at menn etter millioner år med øvrig utvikling er vinduskikkere. De tre skuespillerinnene over-agerte forførerskerollen samtidig som de lekte seg til lubne personligheter. De sto over siklerne og lo av dem.

«Full throttle» er ikke sånn. Den smisker for alle rånene i Den Store Tomheten. De såkalte ekstremsportene utøves av historiens dummeste folk. Den risken menn før tok fordi det var nødvendig, dyrker ekstremfolka fordi de føler seg unødvendige. Fare er blitt en sutteklut. Aahh kick! Aah rush!

«Full throttle» er stappfull av ekstremsporter i smågodtfarger, og det gjør filmen til en uendelig buskvandring i Råneland, og alle de som råne kan, de hører hjemme i Råneland. De tre hovedrollene har mistet identitetene sine til doriskaos. Klærne deres ser ut som kluter fra et futuristisk mareritt, og «Full throttle» likner en «Clockwork Orange» uten hjerne. 2003.

Blodspor

TV2 Zebra 21.00

blodspor

Anjelica Huston fikser hjertet til Clint Eastwood.

terning 5 liten Det følger en egen hygge med Clint Eastwood. Han er på en måte lettvoldens Erik Bye. i «Blood work» blir Eastwood rammet av infarkt under etterløping av fetisjistisk seriemorder (alle politifolk har en), og så må han skifte hjerte. Ulempe: Donoren ble myrdet, og donnaen som er offerets søster, vil ha mordet oppklart.

Hikstende og hesblesende begir den uføretrygda etterforskeren seg ut på veien for å analysere åsteder og finne ut det alle andre ikke kunne se. Dette gjør Eastwood bra.

73-åringen gidder ikke være ung og lovende lenger, men spiller uanfektet på sin alder og sin udødelighet. Stemmen hans låter fremdeles som klapperslanger i tørt gras. Kroppen klamrer og kludrer seg avgårde med tørre ledd, men troverdigheten lider aldri når Clint Eastwood spiller film. Han er til stede med hele personligheten i sin utpensla skrøpelighet. Historien i «Blood work» kunne nok vært bedre. Men hovedrollen er perfekt. 2002.

Going the distance

TV2 Livsstil 21.00

going the distance

Justin Long med Drew Barrymore. Uutholdelig.

terning 2 liten Etter hvert som de hysteriske ryktene om overmenneskelig sex sprer seg like apokalyptisk i den vestlige verden som om de var peruvianske myter om jordens undergang, forsvinner den opprinnelige romantikken. Når Drew Barrymore og Justin Long savner hverandre på tvers av to ørkener, skjer det med en anekdotisk blidhet. De er så kule som venninne-sms-er. Når Long kommer sammen med kameratene sine igjen, friskner han til og blir en lykkelig skøyer. Når bare han har dratt tilbake til New York, begynner Barrymore å smile igjen.

Men filmen handler ikke om at mennesker som bor langt fra hverandre gjør det fordi eksistensielle feiginger alltid er nærast når dei er borte. Nei da. De skal forestille verdens mest forelska par, de har bare mista boka Love For Dummis og vet ikke hva man gjør. Forelska folk kan godt være vittige. Men ikke bare det.

Filmen handler om at de treffer hverandre fordi de har utenomjordisk dugelige quiz-kunnskaper, men hun skal tilbake til Stanford, og han jobber for et lite troverdig musikkforlag i New York. Han har rare kamerater. Hun har kynisk-vittig søster (Christina Applegate). De sender mobil-meldinger til hverandre slik folk gjorde i gamle dager (15 måneder siden), de gjennomfører et slap-the-stick-forsøk på telefonsex, de ligger sammen på ei kake og på et bord, og de kommuniserer omtrent som Tom og Jerry. Barrymore ler hahahhahaha, som om hun har tenkt å vekke sine dormende hormoner, og vi ler ikke med henne. De to er en katastrofe sammen, og Roland Emmerich burde ha laget filmen, for da ville det vært visepresidentens skyld.

Kjærlighet trenger enkle, gjenkjennelige og ektefølte identitets-kriteria. Særlig på film. 2010.

Pretty woman

FEM 21.00

pretty woman

Richard Gere har kjøpe-kjæreste.

terning 4 liten En av de søteste og snilleste kombinasjonene av Askepott og «Cabirias netter» og en av de største publikumssuksessene i 1990. Julia Roberts spiller en sjelelig upletta luksusprostituert som treffer den rike mannen Richard Gere og innleder et littegrann vanskelig kjærlighetsforhold. Laura San Giacomo spiller frisk venninne og Hector Elizondo sjarmerte alle som hotell-concierge. 1 time, 55 minutter.

North country

FEM 23.25

north country

Charlize Theron med arbeiderklassen, som hater kvinner og New York Times.

terning 2 liten For en del år siden jublet jeg da ironien døde. Det var forhasta. Ironien fantes av en grunn. Ting som denne filmen skulle forsvinne ved fordampning før de ble til.

Det finnes en scene i «North country» da en allerede tvilsom film forvandles til Simpsons-episode. Det er da sønnen til Charlize Theron ikke får pasninger fra de andre på ishockey-laget fordi mora jobber i kullgruvene. Alle hater henne. Alle mennene, alle barna, inklusive hennes egne, alle direktører og fagforeningsfolk og kollegene og været hater henne, alle kvinnene og hennes egen far hater henne, for de amerikanske nordområdene er en slags politisk tilbakestående nasjonalpark som kanskje vil få FN-medlemskap i neste århundre hvis befolkningen slutter med å røyke i dusjen. Og dessuten pucken. Hater henne.

Den ufrivillige komikken gjør at hele forutsetningen for filmen utsettes for rensende ironi. Siden det seksuelle hatet mot kvinner må bli så aksentuert at også Ricki Lake-segmentet skal skjønne det, har regissøren skapt en emosjonelt tilbakestående underklasse av hvite amerikanske arbeidere. Hele den samla gruvearbeiderbevegelsen er så udanna, uskjønt vulgær og hjerteløs at den hører hjemme i en South Park-episode.

1989. Theron spiller alenemor som blir slått av arbeider-ektemannen. I et forsøk på å forsørge seg og ungene, tar hun jobb i et dagbrudd for kull. Men kvinner er ikke velkomne der. Og de er så lite velkomne at antatt veloppdragne familiefedre antaster dem seksuelt så å si daglig, med arbeidsledernes og direksjonens velsignelse. I et forsøk på å finne opp en Martin Ritt-film, skaper regissøren Niki Caro, som også gjorde «Whale rider», en hat-orgie som vi heldigvis sjelden ser i seriøse dramaer, og som antakelig ville vært et lovbrudd om den ikke rammet hvite industriarbeidere. Utenom Theron finnes det bare tre mennesker med normalt følelsesliv: Hennes melankolske mor (Sissy Spacek) og de to mannlige ikke-arbeiderne Woody Harrelson og Sean Bean. Og etter hvert Frances McDormand i rullestol.

Filmen beveger seg i et kleint føleri-landskap langt, langt inne i det usmakelige, og den er trist, unødvendig og skadelig lattervekkende i all sin ferd. Seksuell trakassering av kvinner er et fælt problem. Hold det for Guds skyld unna tenkerne i Hollywood. 2005.

Walking tall

Max 22.00

terning 4 liten The Rock kommer hjem til barndomsbyen og finner ut at den er full av kriminalitet, korrupsjon og uoppbankte skurker, så han gjør noe med det. I handlingen inngår også jackass-fenomenet Johnny Knoxville. Actionfansen har funnet filmen fornøyelig. 2004.

Pearl Harbor

Max 23.40

pearl harbor

Kate Beckinsale peker på Japan: – De gjorde det.

terning 5 liten På et helt uforutsett vis blir «Pearl Harbor» en film om at enkle tider krever enkle mennesker. Du ringer ikke en stålsett eller en statsviter hvis huset brenner.

Det var krigen.

Den er overbegeistra skildra med en bråte japanske fly som likner datamygg, og bombinga av havna på Hawaii blir ikke så imponerende på TV-skjermen som den antakelig var på kino.

Kjærligheten er bedre. I krig er kjærlighet alltid tillatt. Sånn også her. Ben Affleck spiller den tøffeste av et flysugent kameratpar. Han melder seg som pilot til krigen i Europa på tross av at han er kjæreste med sykepleiersken Kate Beckinsale, ei dame som kunne spilt Snehvit i tegnefilmversjonen uten at noen hadde merket det. Skuespilleren Josh Hartnett likner Morten Harket og sitter shortskledd på Hawaii. For oss nordmenn er det lett å holde med ham. Måtte klokere makter tilgi meg, men det var kjekt å se denne filmen. 2001.

Lørdag 21.10. – En ganske streit lørdag med noen bra ting innimellom

 

Dredd

NRK1 23.35

terning 5 liten Jeg hadde aldri trodd jeg skulle finne «Dredd» på NRK1, og det må bety at det finnes et skjult budskap som jeg gikk glipp av. Noe om at sånn kommer det til å bli, eller sånn er vi blitt, med pronomenet «vi» som et pragmatisk erstatningsord for «dere». Men det er ellers en lørdag med mye dårlig og mye gjentatt, en slags Fretex-dag i normalkanalene. Jeg vurderer om jeg skal starte om igjen på TV-serien «The newsroom» fordi Aaron Sorkin skriver verdens deiligste samtaler. Kapitulasjonens tid er her. Bortsett fra det så er det ingen sjanse for at snøen kommer denne helga, sjøl om det skjedde for sju år siden. Ha det fint for det om. Oktobersnø er en forgjengelig kjærlighetspartner.

Men til filmen.

dredd

Sylvester Stallone er dommer og utøver.

Heller ikke 1995-versjonen «Judge Dredd» var påklengende munter, men årets «Dredd 3D» markerer en gjeldende rekord i dysterhet for denne dimensjonen.

Jeg vil tro at den holder stillingen til «Schindlers liste» blir nyutsendt i 3D.

Filmen handler fra ei stråleskadd framtid der 800 millioner mennesker bor i en blanding av slumruin og morgendags-mareritt. Blokka Peach Trees rommer 75.000 av de skitneste fattigfolka i filmhistorien og er altså omtrent sånn som SVs miljøvernminister i sin tid ville at vi skal bo framover, en visjon om tetthet og tristhet som er overtatt av Stavanger Høyre. Der hersker en vansiret Lena Headey (Ma-Ma) over et selvmorderisk mafia-kollektiv uten nåde, og hun selger Slo-Mo-dopet som gjør at tida nesten stanser.

Til Peach Trees kommer Dredd (Karl Urbans kjeve) og den synske lærlingen hans. Urban ser ut som en halvåpen garasje og snakker slik stålbørster gjør. Olivia Thirby må være dette årets funn, og hun spiller dommer-aspirant med personligheten til en litt schizofren sosionom. De to utsendte panser-juristene blir fanga av Ma-Ma i hennes ugjennomtrengelige stålslott, og så begynner skytinga. Handlingen tar seg nedtrykt og uskjønt gjennom flere nerveslitende vrier, og du skal ikke være flau hvis du bekymrer deg for hvordan det skal gå. Det er en spennende film.

«Dredd 3D» er stort sett laga i streit skitten-realisme, men slo-mo-hallusinasjonene gir logikk til en stilisme som overgår John Woo og får 3D-teknikken til å framstå som en velsignelse. 2012.

Der Untergang

NRK2 22.00

untergang, der

Bruno Ganz lager en diktator-karikatur i en alvorlig film.

terning 2 liten Da den krumbøyde Adolf Hitler og kona hans omsider tar mot til seg og begår selvmord i Berlin-bunkeren, gjør det mindre inntrykk enn avliving av aldrende hund. I to og en halv time får vi følge føreren og hans forskrekka stab mens det går merkelig langsomt opp for dem at krigen er tapt og at de kan vinke til russiske soldater. Det føles helt likegyldig. Noen viser meg verdenshistoriens råeste idioter og lager en slags soulsåpe av dem.

Dessuten finnes det ingen gåter rundt Adolf Hitler. Han er en utsnakka gubbe. Men fremdeles har ingen laget filmen som forteller om de merkelige menneskene som fulgte ham – et historisk lemen-løp som bare blir rarere og rarere jo mer man tenker over det.

I «Der Untergang» myrder fru Göbbels sine barn én etter én, og de var mange. Sammen med mannen sin er hun på sett og vis den nasjonalsosialistiske galningen i filmen, og de andre fortoner seg som nesten-normale uniformsstatister i verdenshistoriens globale kripskorps. The Universal soldier. Really not to blame.

«Der Untergang» har ingen holdning, bare handling. Hitler skildres som en pittoresk Parkinson-pasient eller en Dickens-skurk. Du kunne ha funnet ham i det eksotistiske bak-London eller ved en pubdisk. Bruno Ganz spiller ham på skuespillervis; detalj-besatt og uten egentlig mening. Alexandra Maria Lara besjeler den unge sekretæren med en klarøyd uskyld som kunne vært henta fra en nazi-plakat. Mot slutten sykler den ubesmitta nazidama og den lyshåra guttungen på samme sykkel inn i en gulnende framtidssol, en uanstendig optimisme som kunne vært laget for Mel Brooks oppdikta musikal «Det våres for Hitler». Dette er sånn tv-serier skildrer folk: De nistirrer på det banal-psykologiske og det opplagte og analyserer ingenting.

Filmen foregår nesten bare inne i bunkeren i Berlin. Skal Hitler og folka hans flykte, og hvor kan de dra? Føreren gir meningsløse ordre med høy stemme, men er også en underlig snill onkelolding på 56 år som krøker seg rundt og ser på de unge med tårevåt sympati. Innimellom får vi se hvordan Berlin og Berlins befolkning blir langsomt ødelagt. Massive menn i grønt tar oppgjør med seg selv og sine. Den gode lege med stålblikket hjelper til på lasarettet og sager beina av hylende menigmenn.

Mange vil sikkert ha glede av dette, fordi de tror at historiens flik er løftet til side sånn at de får ta del i årets Hitler-reality. Sånn er det ikke. Dette er en ganske vanlig sentimentalisering av personer fra historien, og den forteller ikke mer om virkeligheten enn «Alexander». Mange vil også ha glede av Bruno Ganz’ rolle fordi den er så detaljrik. Det er dem vel unt. 2004.

Night passage

NRK2 00.30

night passage

James Stewart og Audie Muprhy in ein wester.

terning 5 liten Den svære greia ved denne filmen er Audie Murphy. Den strippersøte amerikanske ungdommen ble først krigshelt, og deretter spilte han cowboy som liknet litt på Mickey i Vill Vest. I denne filmen fra 1957 er han sammen med James Stewart, men det er Murphy du vil se. Filmen handler om en vanæret jernbane-ansatt (vanære var noe som kunne ramme folk den gang de ikke snakket ut om det og la seg flate) som beskytter lønnsutbetalingene mot banditter for å bevise hvor grei han er.

The departed

Norsk TV2 22.50

departed, the

Leonardo DiCaprio i den bistre perioden.

terning 3 liten Etter at besynderlig store deler av verden behandlet Scorseses «The departed» som om filmen skulle vært et nytt Brownangelium, var det spennende å se filmen igjen på DVD. Hva i den forurensa atmosfærens navn var det alle disse folka ble så begeistret for?

Det går ikke mange kvarterene av filmen før man får en mistanke om at de gjorde som de pleier: De lot seg imponere av det alminnelige. Grøss og ferkings gru. Alminnelighet er det mest synlige kriteriet på suksess for tida, og man kan skylde det på fjernsynet eller langtidsvirkningene av Bondeviks hårfasong, men interessant er det i hvert fall.

«The departed» gjør en uopprettelig feil. Regissøren lar Jack Nicholson spille en lavpanna gategangster-sjef fra Boston-barene slik han spilte den første halvtimen av «Livets lyse side» og samtlige halvtimer «Heksene i Eastwick». Ikke relevant. Det oppstår et mishag med skuespillerens karakter-drepende jåleri som smitter over på opplevelsen av filmen.

Det gjør ikke saken bedre at Leonardo DiCaprio, som faktisk er ganske god når han jobber for faderlige regissører, myser som en trangøyd Aukrust-pensjonist hver gang han skal se farlig, redd eller seksuell ut. For porselensbebien DiCaprio med snudd caps aner ikke hva han skal gjøre med denne rollen, og han virker søkende som en litt voksen ungdomsskole-elev som jobber i gangsterbransjen i arbeidsuka. Litleleos utroverdighet smitter i sin tur over på hederlige Matt Damon, som går rundt med den ulkeaktige måpemunnen sin – mer et American Pie-avkok enn rå politimann i dobbeltrolle.

Denne filmen burde vært laget med mannlige skuespillere som kan få til å se ut som om de spiser brukte eternitt-panner og bare kysser skitne barseter i skai. Når skuespillerne faller ut, virker også den kompliserte kjønnsbanningen deres umotivert, og så får man det for seg at de karikerer regissør Scorseses sykelige behov for aldri å bli forveksla med 53 kilo pinglete pastor.

Og så smitter dumskapen også over på Mark Wahlberg, som antakelig kunne ha sett ut som en mann hvis det ikke var for at han henger ute med småkrypa fra animasjonsavdelingen.

Historien i «The departed» er ganske bra, for den er i hovedsak lånt av de flinke Hong Kong-folka. Og Martin Sheen er bra, og Alec Baldwin er en påminnelse om hvordan en mann ser ut. Men ingenting redder påvirkningen fra den forutsigbare fader Jack. 2006.

Pirates of The Caribbean: Dead man’s chest

TVNorge 21.30

pirates of the caribbean - dead mans chest

Johnny Depp på besøk hos urbefolking.

terning 4 liten Johnny Depp var en klok skuespiller. Han gjentok aldri de avhengighetsskapende filmskikkelsene sine. Ingen Ed Wood 2. Ingen Donnie Brasco eller de Marco 2, ingen Raoul Duke 2, ingen Isabod Crane 2. Årsaken er åpenbar: Gjentakelse kommer fra sjølfornøydhet og egenfeiring, og når man er så bra som Johnny D. kan begeistringen være forståelig, men den er utrolig ukul.

At Depp gjentar sjørøver-overraskelsen Jack Sparrow er hyggelig og generøst, men ukult. Kinogjengere vil like at han gjør det, for kinogjengere kan like at Kiefer Sutherland repeterer steinfjeset sitt hvert eneste år. Men Depp er en en fyrste. Han skal være ny hver gang. Mannen beveget seg allerede i den første filmen rundt i en slags somnambulistisk, androgyn rus, som om han var en usedvanlig steina karnevals-transe på vei hjem langs stranda. Han snakket med rutinert spritaksent, og mimikken så ut som en synkroniseringsfeil.

Sånn gjør han det fremdeles.

Det kunne vært ålreit hvis historien hadde utviklet seg. Men den tråkker egentlig bare rundt i den første filmens rot: Handlingsrester blir resirkulert, oppblåst, utvida og strukket så langt som tyggisen rekker og vel så det. Fremdeles hviler hele filmen på Johnny Depp, og han er egentlig blitt en slags Potter, en fjortis-gjentakelse for de grådige.

I «Død manns kiste» skal Bloom og Knightley henges fordi de hjalp Sparrow å flykte, men de slipper hvis Bloom skaffer piratens kompass. Snork. Sparrow har sin egen kamp. Han leter etter hjertet til Davy Jones, som har blekksprutskikkelse og er kaptein på Den Flyvende Hollender. Litt bedre. På den flyvende hollender finnes Orlandos pappa Stellan Skarsgård, som bærer kledelig sjøstjerne ved sitt fraværende øre og også har tapt sin sjel. Ok fyr. Ute i den relative størrelsen vi kaller Havet, slåss Bloom og Depp først med kannibaler, deretter med demoner – og så dukker Keira Knightley opp som en slags fotballhustru og posher seg inn i historien. Dobbeltsnork. Mens de andre trues av Kraken, søker hun maken, og før vi vet ordet av det, nedlegger dama til og med fryktinngydende djevlesjømenn som likner uhyggelig på solgjæra fiskemiddager. Før vi vet ordet at det begynner også Bloom å gi ordrer til folk, sjøl om han fremdeles bare ser ut som en følsom, irsk Grand Prix-sanger.

Det er ikke kult. Det er desperat. Manusforfattere som plutselig skulle skrive to filmer, har henfalt til Jackie Chan-lettvintheter og mye dumt. «Pirates of the Caribbean» er blitt en orgie i selvfølgelighet – og innimellom slår den til med noen minuttkorte super-påfunn som slår pusten ut av deg. Men sjørøvere skal gå planker, de skal ikke kjøre dem, og noen spektakulære høydepunkter redder ikke to og en halv time med alminnelighet.

Selvfølgelig vil dere se den. Hva skulle dere ellers gjøre? Lese ei bok? Men sjørøvere skal gå planker, de skal ikke kjøre dem. 2006.

Waitress

TV3 19.20

terning 3 liten Keri Russell fra «M:I3» er en ulykkelig gravid servitør i det ubønnhørlige syden i USA, men så kommer det en ny mann til byen, og så stiger håpet. Romantisk komedie fra 2007, laget av Adrienne Shelly.

Fast & furious 5

TV3 21.30

fast and furious 5

Paul Walker og Vin Diesel i frisk luft.

terning 5 liten Her er gaven til Al Gore. De moskus-aktige mutantbilene til Vin Diesel og Paul Walker spruter så mye CO{-2} at det blir badevær på Pluto, kruttrøyken driver tett som allergiker-kvelende London-skodde og damene er så heftig sminka at det kommer til å smake parfyme av blylevra til torsken i Barentshavet. Så er det en god film? Selvfølgelig er det ikke en god film. «Fast five» er laga for de som fyrer gaselle-grillinga med gamle Bergman-filmer, og hvis noen regisserte inn en troverdig samtale i en F&F-film, ville de personlig ha spydd på bibliotektrappa. Se det i øynene: Til og med lyden av denne filmen ville blitt sensurert bort i et land med Venstre i regjeringen.

Den forrige Fastandfurious-fantasien startet med at de tauet en tankbil baklengs. ! Det var stort. I denne hviner piranha-racerne vepsete nedover motorveien og befrir Dominic fra fangetransporten, og det er egentlig ikke så flott. Deretter tar folka seg til Rio de Janeiro, der fattigdommen blomstrer som obeliaer oppover favelaen. Handlingen sleper seg i gang med desibel-bærende familiekrangler, for dette er en film med nærhet og slektskap. Derfor dukker også The Rock opp som amerikansk agent og skal ta alle, og sammen med ham jobber en brasiliansk Carola. Dette er en vanskelig slekt, men Vin Diesel og Dwayne Johnson har så mye som binder dem sammen. Begge har salatfiendtlige hannku-kropper som vil glede de selvvalgt overvektige. The Rock har riktignok fått et sesongkorrekt Osama-skjegg, mens Diesel nå drønner så sekssylindra med stemmen sin at det er like før han blir påmontert eksospotte. Han har imidlertid Bjørn Eidsvågs smil.

Paul Walker blir litt anonym i selskap med de store guttene, og han sitter mest og holder Jordana Brewster i hånden! , mens hun smiler befruktningslurt med Meg Ryan-munnen sin. Familie er ordet denne gang. Fast and familiar. Handlingen beskriver hvordan flyktningene fra USA forsøker å stjele forbrytersedlene i verdens tjukkeste pengeskap, og jeg kan ikke reise meg herfra uten å røpe at slutten er overdådig murbrekkersk, da den fanatiske bilsekta sleper flere tonn jern gjennom Rio-gatene som om de spilte Angry Birds med faste og flyttbare installasjoner. En fin og følsom familiefilm er det også. Alle får noen der hvor sola skinner. 2011.

American sniper

TV2 Zebra 21.00

american sniper

Bradley Cooper spiller den triste soldat.

terning 3 liten Det følger bare én vesentlig sannhet med denne filmen: Vi her i Norge er ikke i krig, amerikanerne er. Dette er ikke vår film, for vår felles bevissthet og vår oppfatning av livet tilhører tilværelsens betraktende twitteriat. Vi er humanismens cheerleaders som sitter i trygg avstand fra banen og roper moraliserende motstridelser. Vi er en blanding av Apeberget på tribunene og de to gubbene i Muppet Show. Når alt kommer til alt, er det ingenting som angår oss.

Derfor trenger vi verken helter eller skurker. Vi kan holde oss med behagelige mellomting, versatile og relative skikkelser som er verken Peer Gynt eller både og Brand, og de plasserer vi inn i livssynene våre slik en flink unge leiter seg fram i puslespillet.

«American sniper» er en film om en såkalt autentisk helt. Sniperen Chris Kyle drepte 160 irakere og en syrisk snikskytter, og Clint Eastwoods film behandler ham som en blanding av familiegravsted og nasjonalmonument.

Som film er «American sniper» så uinteressant at det nesten er vanskelig å holde seg våken. Historien er hentet fra ei hyllestbok, og manuskriptet tar oss gjennom så mange sjøldaue og forlengst forstøva klisjeer om soldater og familier at det fortvila sukket ligger på lur gjennom hele filmen.

Når sukket likevel ikke kommer, skyldes det at dette ikke er min film, det er ikke vår film, det er et stykke USA. Når Kyle ser 9/11 på TV-skjermen er det for oss enda en framvisning av begivenheten som beviste at Bush var en dust. For amerikanere er det et symbol på uventa og uakseptabel sårbarhet, og Kyles liv drives av at han må ut av landet for å beskytte USA og familien sin, for faren har lært ham at det bare finnes tre typer mennesker: Rovdyra, sauene og fårehundene. Far ba ham være en fårehund, en som passer på flokken. Så han melder seg på spesialsoldat-trening som 30-åring og blir en begava sniper. Hvis målet er levende, kan han treffe det.

Som en nokså romlende dansegolv-bassgang eller jammer fra resonanskassen i den store celloen musiserer historien også hans smerte ved å måtte ta liv. Men etter hvert oppdager han at barmhjertighet ville ha ført til døde kamerater, og en fårehund relativiserer ikke liv. Han passer sine liv. De andre passer røkla.

Eastwood forsøker å få til en halv actionhandling ved at den stolte amerikanske helten har en nemesis. Det er snikskytteren Mustafa som til og med har vært i OL, og 1000-meters-trefferen er mannen han må ta før rifla kan legges til hvile.

Mot slutten setter Eastwood også opp en Alamo-kloning, der soldatene som skal hevne kameraten Biggles, havner i en sandstorm og et western-fort mens iraks utallige indianere vrimler femtitallisk fra alle sider for å ta dem. Det er engasjerende, men for seint. Eastwood har vandra lojalt fram og tilbake mellom store dåder på slagmarken og såre samtaler i heimen, og vi er slitne i gjenkjennelsen av alle disse forsøkene på å selge det bastardiske avkommet fra parringen av virkelighet og virkelighetsflukt.

Filmen er full av forståelig forenklings-sentimentalitet, den forteller kritikkløst som en nett-tabloid samtidig som den beveger seg slik en feature-artikkel i et magasin gjør. Dette er patriotisme i hytt og vær.

Litt om film og virkelighet: Det finnes ikke helter i virkeligheten, for virkeligheten er puristisk: Et sted uten helter og skurker, et vakuum uten religion eller moral, uten følelser og uten dramaturgi. Virkeligheten er det vi alle kan dele, uansett hva slags preferanser vi har og uansett hvilken livsstil vi tilhører. Virkeligheten er ufilmbar. Hendelser kan filmes, men de blir ikke gjengivelser av virkelighet, de blir tendensiøse minner.

«American sniper» er bare en pompøs actionfilm, en røver som sprader og breser, et sentimentalt, patriotisk soldat-epos. Jeg vet ikke riktig hva vi skal med det. Men jeg kan skjønne at amerikanerne vil ha det.

Bradley Cooper er virkelig ikke yndlings-skuespilleren min, men han funker ålreit. En liten stund var jeg redd for at jeg måtte se ham spille gal for annen gang, en opplevelse som jeg er villig til å spasere over sjøen til Haugesund for å unngå, men det skjedde ikke. Ikke noe galt med Cooper. Sienna Miller spiller den kjedelige, uanselige hjemmekona som egentlig bare har fått én eneste replikk i hele filmen: «Jeg føler at du ikke er her hos oss selv om du er her». Det er forslitt soldathustru-dramatikk fra TV-serienes reservoar av vulgær-feministiske tåre-sugere.

Ungene hans er likegyldig behandla.

Jeg skal fortelle om helter og unger, ganske kort: Hvis jeg uheldigvis kom gående ved en råk i isen og så en hund som holdt på å drukne, og dersom jeg i føleri og overmot kasta meg i vannet og døde av det, ville jeg for noen vært en helt. For ungene mine ville jeg vært en bølle og en idiot som hadde tatt fra dem noe av det kjæreste de hadde. Det perspektivet mangler filmen. Ungene er statister i en ekkel, voksen hasard.

Og enda verre: Filmen må jo følge boka sånn noenlunde, så slutten er teit. Jeg bare nevner det. 2014.

Mad Max 3: Etter Thunderdome

TV2 Zebra 23.35

mad max beyond thunderdome

Mel Gibson tar slegga i bruk.

terning 5 liten Jeg fant anmeldelsen fra november 1985, en liten tospalter nederst i venstre hjørne på ei vanlig nyhetsside. Det var den gang. Den ble skrevet på skrivemaskin. Ting ble litt stivere på skrivemaskin.

Hva man måtte mene om tiden etter atomkrigen som eventyrfortelling for bildeglade barn: George Millers tredje Mad Max-film er forrykende og rørende underholdning, et lite mesterverk av et balansenummer på grensen mellom det subtile og det banale.

Fra de andre Mad Max-filmene vil noen kjenne igjen den kalde leken med nesten surrealistiske kostymer og utstyr. Kjøretøy som ser ut som om de er drømt av en gal skraphandler og klesdrakter og hodeprakt som kommer fra et sted mellom det gamle Rom og innerste Punk City. Vi kjenner også igjen den rituelle volden, teatralsk og ubønnhørlig. En vold som hører hjemme i det siste moral- og illusjonsløse samfunnet.

Det som gjør «Mad Max beyond Thunderdome» mykere og mer egnet som underholdning for flere enn noen triste undergangs-nevrotikere, er en sleip, men rørende omgang med barn – og med dem også det folk faktisk tror på.

Filmen vandrer virkningfullt fra det groteske Bartertown, der Tina Turner regjerer et perverst rettssamfunn, til en barnestamme i en bortgjemt oase. Der bort de som tror på fremtiden. I den uhyggelige sammenhengen virker barne-ansiktene vakrere og den naive fremtidstroen deres mer gripende enn den ville ha gjort i en annen film.

Barnas tro på kaptein Walker som skal føre dem til det forjettede land og Mel Gibson som en slags Moses som fører dem gjennom ørkenen, er selvfølgelig helt på grensen til det parodiske. Men vi svelger det.

Og før filmen kommer så langt: Når Mad Max kjemper mot monsteret, avslører også det seg som et barn. Den vanvittige oppgjør-scenen med motstandere som henger i strikker under en kuppel av skrikende mennesker, ender med barne-ansikt i nærbilde. Det er akkurat nær nok grensen til det sentimentale til at «Mad Max beyond Thunderdome» blir en god film. 1985.

Miss Undercover 2

TV2 Livsstil 21.00

miss undercover 2

Det er ingenting bra å si om dette. Ingenting. Og drakta krenker kyllingene som hver dag blir massakrert i milioner.

terning 2 liten Sandra Bullock er ett av de virksomste retro-midlene i moderne film. Når hun smiler skjelmsk, kan man høre døde kalenderblad gjenoppstå. Ved hjelp av strikkejakke, semska veske, snøfting og usikre guttejentesmil gjeninnfører hun naiviteten fra det sterkt uønska nittitallet. Alt er underlig annerledes. Skurken ser ut som en jødisk standup-komiker og agurkimportør. William Shatner blir kidnappa av Hells Angels-aktig småskurk med hovedfag i kunsthistorie. Regina King er hyrt inn som Politiskolen-aktig Martin Lawrence-purk. Bullock har lagt seg til Julia Roberts-hår. Dette er en film der alle er litt rare, som i «Spanerne» og «Speed».

I oppfølgeren er underlige Gracie Hart blitt en nasjonal kjendis, og derfor ansetter byrået henne som talkshow-spesialist og fast FBI-fniser. Det fører til en del scener som vil få nærbilder av ørevoks til å virke tillokkende. «Miss congeniality 2: Armed and fabulous» har noen av de verste oppfølgerscenene du har sett i hele ditt liv. Noen av dem foregår i Las Vegas, og flere har med et transvestittshow å gjøre. Men vi ser Sandra Bullock likevel, bare for at hun ennå er der. 2005.

Dinner for Schmucks

Max 21.45

dinner for schmucks

Steve Carell og Paul Rudd på fest.

terning 2 liten Denne amerikanske komedien er den amerikanske versjonen av en film av den franske omgangssjuka Francis Veber. Man kan ta alle forholdsregler. Man kan nekte seg filmtitler med accent degue. Man kan helle ketchup på trøflene. Vulgære Veber dukker like fullt opp også i kontrollerte, vaksinerte miljøer.

Paul Rudd jobber for et litt rart firma: Før du får innpass hos eikebord-guttene med pjolterfjesa må du møte på sjefsdinner og ha med deg en raring som alle kan drive gjøn med. Rudd blir uheldigvis kjent med Steve Carrell, som er en ensom og hjernefattig fyr som sitter hjemme og stopper ut døde mus til romantiske nips-tablåer for å kompensere at kjæresten ikke ville ha ham mer fordi han etter mange år ikke klarte å finne hennes klitoris. Som han mener hun hadde i veska. Carell spiller altså ikke en søt raring. Han spiller en dypt tragisk person.

Carell kaster seg inn i Rudds liv med en ufølsom rydde-vilje som man egentlig må være Nav-ansatt for å få til. Det finnes liksom ikke noen logikk i skildringen av tullingen, og det finnes i hvert fall ikke forstand i at han mot slutten av filmen skal bli en rørende skikkelse og hovedpersonens beste venn i hele verden. Humoren dør bråkvikt, og ved bisettelsen deltar også en ubegripelig sjablonisert sveitser og et animalsk kunstnerdyr.

Hvis den urimelige farsen hadde utviklet en slags konsekvent, magisk-realistisk galskap som endte med at alle enten ble tvangsinnlagt på Nordagutu jernbanestasjon eller sendt til Paulo Coelho for å bli kastrert mellom to aforismer og sjokoladepudding, skulle jeg ha tilgitt den. 2010.

Overhengende fare

Max 24.00

overhengende fare

Harrison Ford er Ryan.

terning 5 liten Tom Clancy er den sterkeste eksponenten for klinisk action. I film etter film dikter han om de udiktbare; de kjedelige dressene som mosjonerer slips fra mahogni-makt til kontor-teaknologi og innbiller hverandre at de styrer verden uten å vite at verden er ustyrlig og bare trenger et lite virus for å bryte ut i ødeleggende latter.

«Clear and present danger» er den tredje filmen i en annerledes helteserie om CIA-mannen Jack Ryan, en ulvesky og sær kontor-kåbbåi med så komplisert karisma at man trenger grunnfag i statsvitenskap for å verdsette den.

I denne filmen får han den amerikanske presidenten som motstander, og det er ikke fordi Hollywood har sluppet opp for fiender fullstendig, men fordi forholdet mellom USA og mannen i det ovale kontoret etterhvert er blitt pubertetsnevrotisk autoritets-fornektende.

Presidenten har startet en i og for seg fornuftig hemmelig krig mot columbianske narko-fyrster. Det syns antakelig de aller fleste filmkikkerne er ganske greit, men ikke Jack Ryan, som er en slags «Mr. Smith goes to Washington» og kjører formalistenes løp.

Lenger fra Dirty Harry kommer du ikke, og det er kanskje grunnen til at «Overhengende fare» ikke er så fascinerende. Helten er mer politiker enn politikerne. Clint Eastwood var aldri sånn. 1994.

Life as we know it

FEM 21.00

life as we know it

– Se, hva jeg fant.

terning 4 liten Dette er en kultur-revolusjonær og naiv-visjonær amerikansk komedie der europeerne (utenfor det kjønnspolitisk tilbakestående Frankrike) kan lære at den hvite amerikaneren ikke er integrert i en moderne verden.

«Life as we know it» handler om to unge mennesker i Atlanta. Hun jobber med mat, for hun er dame. Han jobber med TV-sport og har mc, for han er mann.

Mannen kalles Messer, som på tysk betyr kniv. Messer er en Fetter Anton-kul seksual-sekterist som ikke har oppdaget at menn har deltatt i stell og oppdragelse og omsorg av barn de siste 70-80 åra. Han burde vært på sammenhengende livsstil-kurs, han burde vært tatt ut i bakgården og kastrert, han burde vært påtvunget jobb som forstmann på Island eller måttet tjene som gatekjøkken-imam i Texas, som skal være et sterkt integrerende sted for imamer.

Jeg vet at jeg har mast med dette før, og jeg maser mer. Så å si alle de mennene jeg kjenner, har daglig omsorg for unger eller har hatt det. På vegne av den kulturelt integrerte testikkel-bevegelsen blir jeg fornærma når Martini-svimle manusforfattere skildrer fedre som om de skulle vite mindre om egne avkom enn bavianer.

Det hjelper litt at dama er like mye en fjern Disney-fe som mannen. Hun blir også skremt av en ettårings syrligluktende melkebæsj.

Men OK. Katherine Heigl er i ferd med å bli den nye definisjonen på hverdag på samme måte som bombing av Libya er den nye beskrivelsen av fred.

Heigl og Josh Duhamel starter filmen med å avsky hverandre på en slags trusesøkende tøysekopp-måte som ingen lar seg lure av. De har felles venner, og vennene får et barn. For at moroa skal kunne begynne, tar filmen livet av de to foreldrene, og så arver galningene jentebarnet uten å være gift eller like hverandre. Det høres verre ut enn å vokse opp hos Woody Allen og Mia Farrow.

De flytter sammen i barnets hus, og der utfolder seg eller utforsker seg eller utfikler seg en slags fellesfølelse og -begeistring som understreker alle ordspråkene som at like barn ligger mest, og krake søler make, men motsetninger tiltrekninger hverandre og det er bare et halvt år til jul.

Det blir faktisk en ganske trivelig liten komedie. Messer er en ufølsom type på samme måte som Darth Vader. Han brummer ondt, men vi tror ikke på ham, for i forrige film gikk han (Vader) rundt og holdt Natalie Portman i hånda i en hengende hage. Historien blir søtt fri for overraskelser, og gleden er på deres side. Men vi tåler å se på. 2010.

Gone

FEM 23.20

gone

Uff med Amanda Seyfried.

terning 5 liten Amanda Seyfried har øyne som ble laget for triste romanser og oppskakende skogsturer der meitemark og massemaur kaster seg over byfolk og påfører dem zoologiske mareritt. Men det er ikke dyrelivet som vil mjukne deg i denne filmen. I Forest Park har også en antatt seriemorder sin biotop, men Amanda er den eneste blondinen i Portland og dermed den eneste som egentlig tror på at det er Rødhette-farlig å gå ut i skogen også for de uten vin i kurven.

Regissøren Heitor Dhalia er en heftig brasilianer som lager film med den ubeskjedne delen av kroppen, som er hypofysen, der kjønnslivet og det dårlige humøret blir skapt i en nifs symbiose. Han gyver på med vidunderlige usannsynligheter og ei psykiatri-dømt ungjente som fader ikke gir seg på høvla fjøl, men streifer rundt i Stavanger-etterlikningen Portland med ulovlig pistol og Poirot-fakter. Det henger ikke på greip, men vi kom ikke her for å drive med landbruk, og filmen er spennende og dama ivrig og engasjerende fra første scene.

Historien er forbilledlig enkel. Amanda saumfarer skogbunnen på jakt etter hålet der morderen oppbevarte henne før hun rømte. Hun bor med søstera Jennifer Carpenter (lieutenant Debra Morgen i TV-serien «Dexter») i et hus med tusen låser, men en morgen da Seyfried kommer hjem fra natt-diner-jobben, er søstera forsvunnet i bare pysjen. Den mumifiserte åttitalls-helten Michael Paré er politisjef og vil ikke lytte til de psykiatriske, og dermed starter miraklenes tid. Den forskremte ungjenta blir et jaktende hunndyr gjennom Portlands nattevåte gater. Hun forulemper låsesmeden og hans sønn, hun rømmer fra en beroligende overflødighet av politipatruljer, hun vraker biler og bytter biler, hun ringer faktisk til morderen før filmen i påtrengende uaktsomhet bringer jentungen ut i et så lyssvakt skogsmareritt at filmseere med store vinduer skal prise seg lykkelig over at vårsola ble borte. Jeg streama «Gone» på Get, og hd-kvaliteten var faktisk såpass at jeg så litt mer enn Seyfrieds stirrende ulkeblikk i elendigheta.

Og igjen: En ikke egentlig god film, men uventa engasjerende. 2012.

Imagine me & you

TV6 20.45

imagine me and you

Piper Perabo og Lena Headey blir kjærester.

terning 5 liten I denne overraskende gode dramakomedien blir damene virkelig forelska, hinsides seksualteknikk-maset og alt det der; forelska på den opprinnelige måten som kan gjøre parenteser til kjærtegn og trommehinner til erogene soner. Forelska mennesker lurer ikke på hva man gjør, de lar englene føre seg til himmels uansett hvordan kjøretøyet ser ut. Slik kommer kjærligheten ut av skapet (for den har stort sett gjemt seg) med alle sine horn og skavanker.

Troverdige forelskelser på film er sjeldnere enn sympatisk framstilte, rike afrikanere. På ett eller annet tidspunkt oppsto det en sansynlighetstørke i Hollywood med tilliggende elveleier. Overdrivelsene fra actionfilmene må ha smittet over på kjærlighetsparene, sånn at de ser ut som bærere av konstruerte spesialaffekter.

«Imagine me & you» er ikke sånn. Piper Perabo og Lena Headey er rørende til stede.

Perabo skal gifte seg med en herlig mann som ser ut som en uferdig Manchester City-spiller (halvt coaster-samler og halvt kfum-er). Perabo har en tanngard som kan brukes som fotgjengerovergang på motorveien, og hun fanges av den lesbiske blomsterhandlersken Lena Headey – som er Englands egentlige Keira Knightley. Det skjøre erotiske spillet rundt de to lages på den rutinebritiske «Fire bryllup»-måten, og forfatter-replikker drysser som glitter fra stormherja juletre.

Rollefigurene veksler mellom småpene briter og forvanska briter – noen av dem har ansikter som minner om Charles Dickens’ setninger.

Det pleier å være sånn at de fragåtte har elendige karakter-egenskaper. Ikke her. Brudgommen er en herlig fyr – men kommer Perabo likevel til å velge sin Lena?

Uansett: Du kommer til å humre litt fjernt av vittighetene. 2005.

Fredag 20.10. – En høstslakk fredag med relevante alkoholskader

 

The hangover part II

Norsk TV2 00.20

terning 5 liten Vi har kommet til det uunngåelige vendepunktet i livet som kalles fredag, den mest oppskrytte dagen i året. Dagen da man gjentar seg sjøl.  Fredagen tilbyr ikke mange store ting i dag heller, men en komedie om folk med alkoholskader er ikke det verste å starte helga med. Fredag er den naive optimismens dag, lørdag er den eufemiserte familiens dag og søndag tilhører mytene om at det er moro å vandre på dårlig vedlikeholdte veier i regnvær med stygge sko og gnagsår. Fredagen er tross alt den beste. De to siste ukene har jeg sett en TV-serie som heter “The Newsroom”, og den er laget for meg. Serien inneholder en fantastisk skildring av de siste idealistiske journalistene i vesten og er følgelig oppdikta. Men den bekrefter også at det er på jobb folk lever. Og så går de hjem og venter på neste dag.

Men til fylla og filmen.

hangover part 2

Tulinger i Thailand. Men underholdende.

Jeg har vokst opp med i den tro at Ingmar Bergman var det vittigste som fantes, så når jeg syntes denne filmen var moro hele tida, så vil i hvert fall dere kose dere. Og ta med bestemor fra Ombo. Gi henne St. Hallvard på Solo-flaske.

Hangover-prosjektet tilhører de fastlåste fortidsmytene som de fleste vil behandle med tilbakeholden skepsis: Kan ikke gjøres om igjen. Men OK. Du skal ikke gifte deg om igjen heller, og det gjør den litt finslige og salige tannlegen Stu. Siden brura er fra Thailand, havner han og kameratene der i bryllup. Bradley Cooper med sjekkehåret. Pappfjeset Ed Helms. Zach Galinifianakis i den psykotisk-infantile rollen som mamboende syndrombarn i førtiårsalderen.

De skulle bare ta en eneste øl på stranda, og de våkner i et hotellrom som Bukowski kunne ha forsmådd, med en avkutta finger, en ansiktstatovering, en røykende apekatt som tukler med pelsdings i senga. Og de har mistet bruras bror, den 16-årige Teddy.

Jeg kan jo ikke fortelle mer.

Men la meg spørre: Hvordan tror dere at munken i rullestol havna på politikammeret, og hva skal de i et No Shit Faraway Rambo-kloster, hvorfor kjefter silkeråskinnet Paul Giamatti sånn før Davids ætt blir forsmedelig oversprøyta av svineblod? Bangkok tok dem.

Slutten er pysete sjøl om Mike Tyson dukker opp igjen, men ellers skifter filmen nydelig mellom det underformulerte og det overdrevne på en måte som holder deg henrykt. Teknikken med å fortelle om opprydninga i stedet for rotet er fortsatt bra, og skuespillerne takler den krevende tilstanden av reflektert panikk.

Det er vedvarende moro. Ikke les anmeldelser. Ææh. De andre sine. 2011.

Aksjon Ipcress

NRK1 01.40

ipcress file, the

Michael Caine kunne kle seg. Ved Joe and the juice like i nærheten av Wergelandsveien i Oslo ligger en butikk som selger sånne frakker.

terning 5 liten Et sjeldent syn. Sidney Furies klassiske spionthriller «The Ipcress file» vises nesten aldri lenger, og det er synd. Michael Caine i 1965-utgave spiller serieagenten Harry Palmer, og han etterforsker kidnapping og hjernevask av britiske vitenskapsmenn (sånne skal visstnok finnes) samtidig som han trøbler alvorlig med byråkratene. Dette var Caines første rolle som helten Palmer – en mann som er navnløs i Len Deightons bøker. Caine fant på fornavnet sjøl. Christopher Plummer skulle ha spilt denne rollen, men ble gudskjelov opptatt med «Sound of music». Caine er den første actionhelten som har hatt briller. 1 time, 43 minutter.

The fast and the furious

TV3 21.30

fast and the furious, the

Sånn kan det gå. Han skulle ha brukt osv.

terning 5 liten Denne filmen står på grunnfjellet i amerikansk underholdning. Der hvor harryene hopper, der hvor «West Side Story» oppsto, som en bakgate-skildring av eksplosjonsfaren ved kjemivanskene i den store smeltedigelen.

«The fast and the furious» tar opp arven fra alt. Den er en fremkomstmiddel-film med innlagt mannsbegeistring. Dette er menn med diesel der andre dufter. Paul Walker spiller en lyshåra og krøllete kubikk-kåting. Walker rir inn i byranchens romslige landskap av Døde Pass-kløfter og gjør seg til uvenns med den store biltemmeren. Denne mytiske skikkelsen spilles av Vin Diesel med et alvor som vanligvis brukes av Martin Sheen når han skal være president i en internasjonal krise.

Alle biler er nybonte. Alle blanke deler skinner som ekstrautstyr til Perleporten. Alle metaller likner animasjonsoverdrivelser.

Skjønnheten ved overdrivelser er virkelig tatt helt ut i «The fast and the furious». Vulgariteten i denne filmen er overveldende, men ikke smakløs. Den tilhører en hederlig, alternativ smak som man skal være intelligent for å kunne gjennomføre. Dette er de andres film, og den har bilscener som vil få eksosen til å putre i den mest flegmatiske Trygg Trafikk-evnukk.

«The fast and the furious» er ikke for de 12.000 Maijazz-intellektuelle, men for den vakre, puristiske ekstrabefolkningen som ikke syns BMW er bil nok. Eurosport viser noe som heter Sidevogn-VM og noen ser på det. 2001.

Fast and furious 4

TV3 23.45

fast & furious

Vanskelig kjæresteforhold for Vin Diesel.

terning 5 liten De østrogenskadde grøftekant-romantikerne som stadig vekk går til angrep på menns bilbruk, vet antakelig ikke at de kødder med et psykologisk primærområde. Mesteparten av menns fysiske og mentale utvikling var ment å forberede dem på at bilen skulle bli oppfunnet og erstatte eselrittets meditasjon med karbonferdas eufori. Alle burde visst at løvetannen ble skapt så motstandsdyktig for at den i framtida skulle vokse opp av asfalten.

«Fast & furious» starter med en bilscene som gjør like godt som fire kalde cola og to paracet. Vin Diesel og hans kolleger stjeler en tankbil-trailer ved å rygge inntil den i fart på fjellovergang, fryse ned krokhektet til trekkbilen, knuse det og kjøre i motsatt retning med tyvegodsvogna. Det er så elegant filma. Det er så nydelig robinhooda at man blir like mett og matt som av vellykka alenesex.

Towboy-Vin Diesel drar deretter fra åstedet for at dama ikke skal gå i dragsuget når øvrigheta kommer. I byen er Paul Walker sprettpurk på hustakene. Det utøves rutinert og tidskorrekt brilleristings-fotografering, klippinga er intuitivt utført av Snåsagubben i stummende mørke. Dette er større enn «Ni liv». Vi liker Diesel og hans kriminologisk riktige tatoveringer, vi liker Walker og hans ulastelige sjetteklasse-fjes.

Diesel ligger under bilen sin i en slags lapdance da han får meldingen om at øgle utskudd har drept dama. Dermed starter hevnen. Diesel er stadig vekk styggere enn en dørvakt, men han har action-kred til langt ut i den paleontologiske tannstillingen. Det viser seg at politimannen Walker er ute etter samme folka, og for å inntrenge seg i miljøet, skal både Vin og Paul kjøre GPS-styrt gateløp med biler som gjør begrepet karosseri-boning til en fjerde trosretning.

«Fast & furious» er en film som ber om enda større TV-skjermer og naboskapsfiendtlig surroundlyd-anlegg. Det får så være. 2009.

The foreigner

Viasat4 22.00

terning 2 liten Ingen ser filmer der skurken spilles av en mann som heter Van Gorkum, som om noen skulle ha funnet ham under åpning av colaflaske. Ingen ser egentlig filmer med Steven Seagal lenger heller. Han har etter mange års iherdig virke som midlertidig actionpåfunn for lerret og skjerm, blitt grabben i graven bredvid. Før fikk Seagal spille film i USA. Nå har han havna på billigtur til Polen og sånn.

«The foreigner» forteller en udechiffrerbar CIA-historie fra det ville Europa, der adelig urbefolkning blir så konkavt vidvinkel-fotografert at maten nesten kommer opp. Michael «Hounddog» Oblowitz er en fotograf og regissør med 1200 omdreiningers tørketrommel-hjerne, og bildene hans ser ut som netthinnefeil etter billig ulandskirurgi.

Da filmen beveger seg til Norge, har de små murhusene stråtak og bilene DK-skilt. Sånt liker ikke nordmenn. 2003.

Half past dead 2

Viasat4 24.00

terning 3 liten Ikke la dere lure nå. Eneren var med Steven Seagal, og denne er med Toutes Egal, det vil si de totalt likegyldige på et slags hukommelsesfransk. Handler om to innsatte som under et fangeopprør slår seg sammen for å klare seg utenfor murene. Vanskelig å holde med. 2007.

Mad Max 2: Landeveiens kriger

TV2 Zebra 21.00

mad max 2

Drivstoffmangel tvinger Max til å spasere. Og hunden.

terning 5 liten Den australske regissøren George Miller ble berømt på de to første Mad Max-filmene sine, og Mel Gibson ble ei stjerne. Eneren fortalte om en politimann som ble hevner i et ødelagt samfunn etter atomkrigen, i denne oppfølgeren hjelper han nybyggere med å forsvare oljen sin mot galne tjuver og kjeltringer. Vellaget og vital. 1 time, 34 minutter. 1981.

Miss Undercover

TV2 Livsstil 21.00

miss undercover

Michael Caine er ennå fin i tøyet, men ikke så fin som Sandra Bullock.

terning 2 liten «Miss Undercover» handler om ei snuppetøff føderal agent som harker når hun ler og faller hvis hun detter og til og med spiser maskuline ting som pizza og sjokoladeis. Naboens hund heter Schatzie, så Sandra Bullock bor antakelig i New York, og en dag truer Superterroristen et Miss America-show i San Antonio, og den eneste FBImboen som kan kles ut i FBIkini, er Bullock.

Av gårde drar vi alle til San Antonio, der menn går i blazere og kvinnene ser ut som gjenfødte historiebøker. Michael Caine spiller homofil personlighetsbygger, Benjamin Bratt smiler kvitere enn Grønlandsisen i juli og arme, flinke Candice Bergen deltar karriere-posthumt som Mrs. Avfall 2001 og forsøker i det minste å være morsom i et selskap av energiske under-ytere. 2000.

Argo

Max 00.30

argo

Ben Affleck, en slags sergeant Pepper i utlandet.

terning 2 liten Det er ikke bare Ben Affleck som er feil i Oscar-vinneren «Argo», men han gjør en storarta innsats både som deprimerende skuespiller og uvederheftig regissør.

Noen filmer bruker autentisitet slik rockemusikere bruker kokain. De sniffer seg litt opp på virkeligheten for å virke interessante. «Argo» later som om den har et forklaret og saklig forhold til den iranske revolusjonen, for sjahens sikkerhetsstyrker hadde torturert sine motstandere, og USA hadde skylda, så nå må president Hva Het Han Nå Igjen ta seg sammen i 1979.

Det tilforlatelige i filmen er at religiøst og nasjonalistisk overivrige studenter i Teheran hoppet over gjerdene og tok ambassadefolka som gisler. Det gikk bra med alle. Men seks tullinger flykta ut på gatene og klarte å få krøkke-asyl i den kanadiske ambassaden. Dermed var de et problem, og antakelig burde CIA ha sagt: Meld dere sjøl og be om unnskyldning.

Men i ambassaden kunne de ikke sitte, og dermed kommer Ben Affleck inn i historien. Han har beatleshår, mullaskjegg og et dystert skilsmissetryne som man kan få mareritt av. Han likner coveret til ei Cat Stevens-plate og skal forestille intelligensbyråets flukt-spesialist. Man kan spørre seg om hvilke flukter han har tatt seg av før, for jeg tror ikke amerikanerne har noen vellykka i det hele tatt.

Så kommer den gode delen av historien. Etter å ha ydmyket alle de andre idiotene i amerikansk administrasjon, finner han på at man skal feike en science fiction-film. I det øyeblikket du får se de spøkefulle produsentene Alan Arkin og John Goodman, vet du at «Argo» burde vært en komedie av Lebowski-format, og Jeff Bridges burde hatt hovedrollen. Historien om mannen som flyr til Teheran for å innbille snille iranere at han lager action-film er altfor god til å bli rota vekk i Kon-Tiki-dokumentarisme med lygekryss.

I stedet følger vi den uinteressante Affleck på Iran-tur, og etter hvert får han Canada-farerne ut av islamistenes klør i to-tre cliffhanger-redninger som er så hårfine at de ville ha virka usannsynlige i en Lucky Luke-film. Filmen går fra søvngjengersk drama til nervestimulerende overdrivelses-romantikk i løpet av noen minutter.

Når Affleck kommer hjem til den fraskilte kona og den farsbundne sønnen står det amerikansk flagg på porchen. Whatever. 2012.

Torsdag 19.10. – Et fortvilet forsøk på å finne kjærlighet og romantikk

 

Bandits

Netflix

terning 5 liten Det finnes ingenting sympatisk ved seksualitet. Den kjønnstiltrekningen som testosteron skaper, er uromantisk, moralblind og aggressiv. Det er bestemt av Herr Natur at mesteparten av menns seksuelle initiativ skal føre til slukørethet, bitterhet og tap av selvtillit. Fotballsparkere forsøker å bli bedre for å bli sjeldnere avvist av kvinner. Menn blir ikke rockemusikere fordi de liker musikk, men fordi de vil bli automatisk likt av kvinner. Undersøkelser har vist at praktisk talt alle menn først ser på en kvinnes ansikt og deretter på skrittet hennes. Det er ikke et resultat av kultur, det er et resultat av natur. Ingen vil være sånn. Når menn oppfører seg uønska seksuelt mot kvinner, er det dumt for kvinner, men rart eller overraskende er det ikke (voldtekt er noe annet, det er vold). Det eneste som kan temme natur, er streng moral. Det monogame ekteskapet ble skapt for at menn skal få tilgang til sex uten å fornærme kolleger. Dessuten er forelskelse og kjærlighet vakre endringsforsøk som overraskende ofte fører til trofasthet og tilbakeholdenhet.

På Netflix finnes det ingen anbefalings-skuffer som heter Romantiske Filmer. Det nærmeste jeg kommer, er Romantiske Komedier. Kjærlighet og romantikk er nedvurderte og nedprioriterte stimuli, og det er større sjanse for at damer vil se «Magic Mike» og «50 shades of Grey» enn at de ser «Love story». Jeg har forsøkt å finne noe severdig under Romantiske Komedier. Det er nesten umulig. Kjærlighet finnes heldigvis i TV-serier.

Men til filmen.

bandits blanchett

Cate Blanchett mimer Bonnie Tylers «Looking out for a hero», som igrunnen er en bønn om å bli forført av Fred Flintstone.

Først starter fortekstene slakt og dovent mens Dylan gneldrer bak teppet. Så dukker Bruce Willis opp med vitaminfattig collie-manke og nedsmelta slanketryne. Billy Bob Thornton har fått pannehår og hypokonder-psyke, og sammen utgjør de den interessante innmaten i en kriminalitetskennel med svak sikkerhet. Da de stikker derfra, spiller Led Zeppelin «Gallows pole» mens sementbilen drønner gjennom fengselsportene. Det er så vakkert at man kunne svime av.

Verre blir det ikke noe seinere da Cate Blanchett mimer Bonnie Tylers «Holding out for a hero» i kjøkkenet. Håret hennes er like rødt som blusen er kurtis æh, turkis. Hun har utsikt mot fjorden og flere behov enn de det fins forbud mot.

Slik blir tre selvstendige galninger behørig presentert i en blytung og heliumlett rock’n roll banditt-film som det går an å vanne potteplanter med og så blir de Brasil etter to døgn og lite dagslys. «Bandits» er trivsel på boks. Den er komikrim-eleganse med intelligens og lekelyst. Den er stålblå manneting og motlyssol i hestehåret, den har så stilige biler at de blir pornografiske, den har utkant-Amerika med så kule svinger og så teite små kystmoteller at passene vil begynne å vibrere i kommodeskuffene.

Filmen har til og med samtaler. Den vanligvis litt perverse skuespilleren Thornton har fått et replikkmanus med så mye oppfinnsomhet at han nesten blir menneskelig. Han er den intelligente og den sarte i raner-teamet, mens Bruce Willis som vanlig ivaretar de oppgavene som tradisjonelt overlates håndverkere og naturkatastrofer. Etter den omtalte rømminga drar de på bankturné, og fordi det fins flere ting mellom fortauene enn de fleste andre steder på jorda, blir også Blanchett med, etter å ha kjørt ned Thornton. «Bandits» er nesten perfekt. Det siste kvarteret kommer glidinga. Gliding skjer med nesten alle lange ting. Til og med Møvenpick-is smelter, til og med pubsamtaler og naturopplevelser kommer omsider til «ja, det er jo sant»-stadiet da det meste egentlig er sagt. Det gjør forsåvidt også «Bandits». Filmen blir ikke feil på noe vis, det blir bare litt for mye av den. Den fortjente å være helt perfekt. Nå er filmen bare perfekt nok for dere, og til alt overmål heter regissøren Barry Levinson, mannen som laget «Diner», «The natural», «Good morning, Vietnam», «Rain man», «Bugsy», «Wag the dog», så i tillegg representerer den en kulturell opplevelse. Bruce Willis, Cate Blanchett og Billy Bob Thornton på stranda. Bruce Willis kulere enn krutt.Se på Billy Bob Thornton som hypokonder. Pannehåret hans er som en sykdom. 2001.

Mitt store fete greske bryllup

Netflix

mitt store fete greske bryllup

Nia Vadalos elsker John Corbett.

terning 5 liten Nia Vardalos var den greskætta amerikanerinnen fra landsdelen Lakonia i «Mitt store feste greske bryllup», en film som endte med at hun giftet seg med John Corbett. Hun er sjarmerende, men ikke nok.

«My life in ruins» starter med en vennligsinnet eufemisering av syttitallslandet Hellas, som egentlig bare er en administrasjonsslum. Filmen viser hvorfor. Det greske idealet er avventende dagdriveri. Man skal ha hår som en italiensk fotballspiller og henslepe dagene med naturinspirert gate-filosofi som til slutt medfører at Middelhavet blir overtatt av Mussolini og han må tigge penger fra Brussel. Jeg vet at Mussolini ikke var gresk. Han var altfor vital til det.

Vadalos spiller turistguide for ei dame med øyne som får henne til å likne Melina Mercouri etter 300.000 kilometer uten radiatorvann og girolje. Hun skal vise rundt en overstyrt gjeng dumme turister av den sorten som ikke skjønner søylenes skjønnhet og det nedroa livet. Men heldigvis har Vardalos med seg en gåtefull bussjåfør med Serpicos ansiktshår og lavt blodsukker. Ved hjelp av ham oppstår en form for vennligsinnethet mellom menneskene, og folk sier sånne ting som «du må finne villskapen din» til hverandre.

Richard Dreyfuss snakker seg opp og alt det der, og dere ville heller ha sett innvollene til noen, men OK det kommer ikke til å skje. Det blir som en lang dag på Ikea.

Det rareste ved filmen er at fotograferingen får Hellas til å virke ubetydelig og stygt. Både by- og landskaper ser ut som om innarbeida italienske idyller ble gjenskapt av blinde arkitekter med hukommelsestap. 2009.

Den fabelaktige Amelie fra Montmartre

Netflix

den fabelaktige amelie fra montmartre

Audrey Tautou spiller en genuint romantisk skikkelse og er følgelig litt rar.

terning 5 liten De som aldri hadde sett en Jeunet-film før, må ha blitt veldig overraska da «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» kom dettende ut i kino-konformiteten som en diamant i en grisebinge.

Jo, det er en binge. La oss bare innrømme det. Det fins ikke mye diktning, og det fins ikke mye poesi på kino-repertoaret. Årsaken er innlysende. Som i musikk-industrien og i mediebransjen er det produsentene som har grepet roret med sine bleke golf-fingre, og de avskyr individualitet som ikke allerede er bekrefta av suksess.

Produsenter er besatte av kollega-voyeurisme: De glor intenst på hva de andre gjør og forsøker alltid å gjøre det samme.

På kino-repertoaret er resultatet en katastrofe. Mellom teknisk uferdige og politisk overmodne euro-filmer og den amerikanske kopist-sjuka fins det nesten ingenting. Ingen Bergman. Ingen Makavejev. Ingen Ferreri. Ingen Tarkovskij. Ingen personligheter som er større enn hva som trengs for å bli ansatt som gymlærer i ungdomsskolen. Nesten. Aronofsky er ennå ikke blitt en kommersialisert Soderberg-tragedie. Coen-brødrene videreutvikler sin guddommelige komedie. Men alle vet at de er unntakene, og at Hollywood vedlikeholder en slags ponnistall av særegen ungdom av rekrutteringsgrunner, sånn at studioene om ti år har en temma femogtredveåring som kan regissere «Dødelig våpen 12».

Jeunet er også ett av unntakene, sjøl om han var innom den amerikanske vestkysten og gjorde scifi-dystopien «Alien 4». Jeunet er noe så sjeldent som en poetisk franskmann. Han ble kultkjent for surrealistvisjonen «Delikatessen», han gjorde det uforståelige eventyret «De fortapte barns by». Jeunet har spesialisert seg på overraskende assosiasjoner, poetiske videretolkninger og eventyraktive tankesprang i et visuelt univers uten tyngdekraft.

Fargene hans er sterkt romantiske, som om noen har helt tårer og musikk i malingspannet. Bildene virker befrukta. Gravide og varme.

Virkemidlene fra «Delikatessen» og «De fortapte barns by» har fulgt med til den distraherte fabelen om Amelie. Man kunne fryktet fantasitørke etter to tidligere filmer, men Jeunet er frodigere og rikere enn noensinne. Filmen hans bugner av personligheter og ujålete eksentrisiteter. Han turnerer med nesten umenneskelig presisjon den vanskeligste av alle humødre: Man skal være filosof for å kunne parodiere menneskene på en sånn måte at de ler fordi de liker å leve blant de utledde på jorda. Kulde fins ikke i Amelie-filmen, bare en løgnas-dokumentarisme som minner om oss sjøl. Her fins vi alle sammen i litt forstørra format. Ved bare én eneste liten overdrivelse av våre alminneligheter, ville det ha oppstått personlighet. Det er en koselig tanke.

«Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» handler om ei jente som ved uskyld, tilbakeholdenhet og observasjon blir en lykkens kerub for de rundt henne. Ikke akkurat Britney Spears. 2001.

Family man

Netflix

family man, the

Nicolas Cage og Téa Leoni elsker hverandre helt tydelig.

terning 4 liten «The family man» er også en avfeldig film.

Nicolas Cage spiller så svær næringslivskakse at skyggen hans koster mer enn huset ditt. En dag treffer han en av disse magiske englene som antakelig slekter på Whoopi Goldberg, og før mannen kan si trøffel, befinner han seg i den barnerike forstadsidyllen som han aldri fikk oppleve fordi han reiste fra kjæresten sin for 13 år siden. Og det er første juledag.

Det gode med «The family man» er foreningen av Nicolas Cage og Téa Leoni. De er mann og kone. Det oppstår troverdig tirsdags-varm ektefelle-vennlighet og forelska frokostfellesskap mellom dem, og man føler kjærligheten så virkelig at det blir naturlig å snu seg bort når de kysser hverandre. 2000.

Two weeks notice

Netflix

two weeks notice

Hugh Grant elsker assistenten sin Sandra Bullock kanskje.

terning 5 liten Med «Two weeks notice» kom det Sandra Bullock trengte. Hugh Grant er en sann engelsk ridder. Han får alle jenter til å virke elegante og intelligente. I denne filmen spiller han den rike, eksentriske kvinnebedåreren. Hun er engasjert advokat av den typen som lenker seg til utryddelsestrua jernbanetoaletter. Hun får jobb som hans sekretær, en oppgave som hippienes datter ivaretar slik Sandra skal: Småhipt, sarkastisk og vennskapsbyggende aseksuelt. Men skjærene i sjøen er lette å få øye på for drivende supertankere, og etter hvert må konflikter løses på den legendarisk mumlende Bullock-måten.

Hun gjør i grunnen ikke noe nytt. Hun gjør det bare i en bedre film, med bedre replikker og skikkelige motspillere. Dama er en kameleon. I dårlig selskap ser hun ut som en fnisete Fretex-nerde. Blant kremfolk blir hun seg sjøl. 2002.

Alex & Emma

Netflix

alex and emma

Luke Wilson sover, Kate Hudson tenker på King Kong.

terning 4 liten Kate Hudson ser uforklart hjerneskadd ut og småsnakker som et nøye planlagt nervesammenbrudd. Luke Wilson er verken morsom eller innsiktsfull, og derfor vaker han (Nemo-påvirkning) i filmer som aldri kan bestemme seg for om de skal gråte rørt eller stemme Senterpartiet.

Wilson spiller en forfatter med desperat gjeld og et påstått litteraturtalent. For ikke å bli droppa fra altan som tørr plante fra potte, må han skrive en roman på 30 dager. Fordi thorfredoene tente pc-en hans, må han blabla .. etc. etc. etc. .. hjelp av en stenograf. Nettopp. Stenograf. Finnes ennå i den tredje verden.

Samarbeidspartnerne Wilson & Hudson skriver bok sammen, og vi får se film av det de skriver. Han snakker, og hun innvender. Begge er like elendige formulerere, og sammen lager de fabrikkhøvla setninger og en teit handling som ikke en gang ville vært bra nok for oppfølgeren «Emmanuelle i Afghanistan».

Filmen siger fram som bokstaven m i søle eller bokstaven l i motvind, og den er litt søt også. Men Wilson må få nye kontaktlinser. Han myser. Kate Hudson har for sterk tilstedeværelse og drukner en som aldri egentlig ser på noe. 2003.

The bounty hunter

Netflix

bounty hunter

Gerard Butler og Jennifer Aniston er i hvert fall gode kamerater.

terning 4 liten Egentlig skal det mye til for at en romantisk komedie med Gerard Butler og Jennifer Anistons ikke blir hyggelig i hvert fall. Men igjen har manusforfatterne jobbet med så steinvaska dongeri-poenger at resultatet ser ut som Fretex-dunk.

Gerard Butler spiller kausjonshai og en skøyer som sjøl skylder alle penger, en sånn fyr som av og til er tiltalende på film, men ettersøkt og avskydd i virkeligheten. Aniston skal forsøke å se ut som grave-journalist, men hun har et lattervekkende Paradise Hotel-hår, er oppfarende og ustabil på en etnogen jentebloggmåte og tenkinga hennes ser ut som øynene til Miss Universe-kandidater når de skal redegjøre for det islandske statsbudsjettet. En blind, døv og dopa redaktør ville ha sparka Aniston før hun rakk å velte vann-dispensoriet.

Bulken får 5000 dollar for å hente inn sin blonde bambi-eks, for hun har jumpa kausjon, sjøl om hun som nevnt er reporter og lettere å finne enn en togkonduktør på Jærbanen.

Før hovedpersonene får skylda for all den globalvarmende elendigheten: En fryktelig komiker som heter Jason Sudeikis spiller Anistons flørtete kollega. Han har kommunikasjonsdirektør-bart, han er som isflaket mot «Titanic», han er som Bush mot Irak, han er som Kristin Halvorsen mot Hardanger.

Jennifer Aniston har mista mye av Friends-karismaen sin for hun ble dumpa over hele People Magazine-coveret, og da blir du kvikt middelaldrende. Butler er bare ukjent. Svigermor di tror han er noe som Poirot frikjente, og Butler sier at golfkøllene er for keivhendte og han som skjøt var høyrehendt og hvor tar han det fra?

Mesteparten av filmen går med til å ydmyke den kvinnelige reporteren på en hemma-aggressiv boys-will-be-boys-måte, for herrer er så mye klokere enn kvinner og utsmarter dem fortere enn Stephen Hawkin tar den lille multiplikasjonstabellen. Det ser teit ut. Aniston og Bukken er fine ut når de blir følsomme og sentimentale sammen. Alle tror at kynisme selger. Det er feil. Fine mennesker, sterke følelser og voldsomme lidenskapshandlinger selger film. 2010.

Onsdag 18.10.– Onsdag, rimelighetens dag med selveste Samuel L.

 

Forhandleren

Viasat4 22.00

terning 5 liten Det er onsdag, en dag som kaller forpint på rimelighet og fornuft. Jeg skal gjøre mitt beste. Tenk dere tanken at statens utvalgte geololog (som VG kaller arten i dag) bestemte seg for å bli en egololog som helst ikke ville bli driti ut én gang i året når høsten eller Al Gore fingra med Veslemannen et sted vestpå. Han overså én centimeters bevegelse i fjellet, og akkurat den dagen datt det. Et avsindig steinras som tok med seg hus og folk, legpredikanter og bikkjer og kyr. Da ville vi alle ha sagt at dette skulle de ha forutsett. Og det er helt sant. Noen stakkars jævler har tatt på seg forutsigelsenes utakknemlige Uria-post, og jeg mener ikke Harald Birkevold og de. De skal stå opp hver morgen, og i stedet for å klage over verdens elendighet, skal de vite hva den fører til i løpet av dagen. De skal skjønne hvem som kan bli terrorister, de skal vite hva trafikken og renteutviklinga fører til og hvor husprisene går hen og om det finnes et liv etter dette på tross av naturens kategoriske fnis. I dag er det onsdag., og geolologen sier at jagerfly ikke er så lurt. Hør ham sukke.

Men til filmen.

forhandleren

Samuel L. Jackson har tatt J.T. Walsh som gissel.

Thrilleren «The negotiator» har en velsigna terapeutisk virkning: Den som ukentlig ser filmer hvor alkoholiske, skilte etterforskere går innom strippeklubber til brønsj for å skyte etter narkosmuglere med latinamerikanske gnagertryner, og som syns det er forferdelig, skjønner at han hadde rett. Det er mulig å lage en god thriller. Det er.

Samuel L. Jackson har den samme virkningen på en film som måneskinn har på natta, som rødbeter har på leverpostei, som rødvin har på brie. Det blir liksom litt mer vits i den. I denne spiller han en nygift, intelligent gisselforhandler som utsettes for en livstruende kollega-spøk av den forsettlige sorten. For å få fram fakta tar han lederen for intern etterforskning som gissel i et administrasjons-senter og takler deretter den situasjonen at alle de bevæpna mennene i verden vil skyte ham.

Kevin Spacey har den samme virkningen på en film som speilblank Ferrari-lakk på måneskinn, som hvitløk på rødbeter, som krystall på rødvin. Han spiller den fremmede gissel-forhandleren og kommer til åstedet for å snakke Jackson til rette.

Spennende filmer over 2 timer fortjener egentlig en Nobelpris i fysikk, for de har opphevd naturlovene. «The negotiator» er intens og avdempa intellektuell og dessuten enkelt, rått, øyenvått spennende hele tida. 1998.

Oslo, 31. august

NRK1 00.30

oslo 31 august

Anders Danielsen Lie er ikke en livlig fyr.

terning 2 liten Denne filmen gruet jeg sånn til at jeg begynte å fantasere om Manchester United-kamp hver kveld. I mitt hode er det sånn: På film finnes ikke noe verre enn den norske selvmedlidenheten. Ikke fordi vi har det så godt, men fordi vi er så omstendelige og talentløse når det gjelder gjengivelse av lidelse.

Film er ikke et gjengivelses-medium, det er en underholdnings-orientert kunstart. Det spiller ingen rolle om det er synd på mennesker i virkeligheten, for det er det jo. Film er best når den forteller en forarbeida historie, en som utvikler emosjonell eller intellektuell skarphet utenfor seg, noe annet, noe observasjonssterkt eller velformulert. «Oslo, 31. august» består av langvarig, kommunikasjonssvakt hypokondri. I noen scener forsøker hovedpersonen å akklimatisere sin ynkelighet ved å antyde at det ikke er synd på ham, men han oppfører seg som om det er. Han går som selvmedlidenhet. Han snakker som selvmedlidenhet. Han gjør det på den mimimalistiske måten; uten lidenskap, uten fortvilelse, uten resonnement. Han bare er der, som en gullfisk som svømmer i egne tårers akvarium.

Hovedpersonen Anders spilles av Anders (Danielsen Lie), mens vennen Thomas spilles av Hans Olav (Brenner), og filmen starter med at de to snakker sammen da Anders skal avslutte behandlingen av narkomani og bør prøve seg i samfunnet.

Samfunnet er en lite artig ting. Danielsen Lie gir en mumlende, fjern framstilling av narkomane, som om han egentlig er for kul til å være rammet av noe så banalt som livet og verden. Han vimser rundt i en venne- og familiekrets av vellykkede mennesker, der 30-åringene som vanlig smertes av at russetida ble borte og småklager over bleiebytte-monotonien. Man ser for seg at de burde finne opp et barn som driter én eneste gang i livet og deretter sover på hotellrom i Budapest. Vennene smiler beiskt over at det skulle gå så ille med dem på jorden at de spiller Playstation med kona om kveldene. Anders blunker usikkert mot verden. Er det sånt som dette han ikke kan? Er det prestasjoner han ikke kan? Skal vi tro at det er en eksistensiell grunn til at han ble avhengig av heroin, og at den ligger og venter i en skuff i overklasseheimen, som et uoppdaga Poirot-bevis?

Jeg vet ikke.

Heroin er et fysisk avhengighetsskapende stoff, så hvis du ikke tar det lenger, blir du sjuk. Det er ikke sånn at du kan slutte med heroin hvis mor beklager at hun hadde sex med bassengmannen eller far angrer at han ba deg renne ned den største slalåmbakken da du bare var ti år.

«Oslo, 31. august» er kanskje en vilt ubarmhjertig film som skildrer en tafatt livsvegrer fra Oslos vestkant. Kanskje er filmen et dommedags-profeti: Sånn skal velstandsbarna forgå i sin egen historiske meningsløshet, mens innvandrerbasert ungdom med ambisjoner får de beste rollene i «Paradise Hotel»? Det kunne vært en film. Det ville vært feil, men det ville i hvert fall ha vært en film. «Oslo, 31. august» er en sentimental fylle-monolog med jålete formidlingsformer. Tørk tårene og spill wordfeud.

Alternativet er: La Jo Nesbø skrive om hele manuskriptet, men med skikkelig tarmslyng. 2011.

Tirsdag 17.10.– En mager tirsdag – men med utrolig flaks

 

Lost in translation

NRK1 00.15

terning 6 liten Dette er rein flaks. I dag viser NRK1 en av de beste filmene jeg vet om, og den krenker egentlig japanerne fordi det er krenkende når en kultur stiller seg uforstående til en annen kultur, som når alle Trump-krenkerne nekter å anerkjenne livsvisdommen til rednecks i sørstatene. Jeg liker krenking, chili, lukten av hvitløk, forstyrrende fremmedord, utadvendt kjønnsbegeistring, omfavnende sarkasmer og uhøflig bruk av betegnelser på ting. Det er fantastisk meningsløst når etterkommere av pietistene på Vestlandet tilber det innbilt falliske ved en steinblokk, mens de indre bygder har en knaus som religion og kaller den Mannen og venter på at den skal falle slik de kristne burde ha venta på at Kristus kommer tilbake. Det finnes i denne verden ikke en snøball-sjanse i julaften-grillen for at du kan komme deg gjennom en hel time uten å flire krenkende av minst ti fenomener. Live with it. Den eneste fordelen ved mangfold er at idiotien også har sin plass.

Men til filmen.

lost in translation-2

Slik skulle vi ta vare på hverandre i mangfoldet. Scarlett Johanssons skremte blikk mot Bill Murrays ustø skulder.

Dette er antakelig den beste kjærlighetsfilmen siden det arrangerte ekteskapet i Edens Hage der de første hykommerne ble grepet av melankolsk sult, men det er en annen sak, og det skal jeg ikke blande meg borti, egentlig.

«Lost in translation» er genial på så mange parallelle måter at den kunne ha vunnet et mesterskap i synkronsvømming. Jeg må systematisere det, for ikke å rote meg bort:

1) Dette er den egentlige filmen om utlandet. Utlandet er kjedelig, uforståelig og fremmed. Derfor funker det best som metafor for menneskets opplevelse av usynlighet i verden. Se punkt 4.

2) Dette er den sanne filmen om andre kulturer. Sofia Coppola får Japan til å se ut som en parodi på Disneyland, hun driver gjøn med språket, med faktene, med kulturen og alt det vi blir feilaktig oppdratt til å tvangslike. «Lost in translation» er en så utrolig befriende komedie, for den skildrer hva vi egentlig tenker og føler om andre folkeslag og hva andre folkeslag tenker og føler om oss.

I denne filmen finnes en japaner som gjør karaoke på Sex Pistols. Det er så genialt at det nesten ikke går an.

De som kniser rundt og kveker «gosh så great» om den vanskelige fremmedartetheten, er britneyer. Bill Murray og Scarlett Johansson er ikke britneyer. Sånne finnes i filmen, men våre to er de søvnløse, lakoniske, sørgmodige ofre for ensomheten. Språklig, kulturell, emosjonell ensomhet.

3) Å være fremmed sammen er det beste grunnlaget for vennskap.

Murray spiller en amerikansk actionskuespiller (en slags Clint Eastwood) som er i Tokyo for å gjøre whiskyreklame. Det gjør han med en jetlagga, resignert ironi som ikke bare er makeløs, men dypt, ektefølt ond. Johansson er gift med en nesten språkløs fotograf og sitter på hotellrommet i noe som likner sykehustruse mens det fargerike fellesskapet kjeder vettet av henne.

Som et tiltak mot forvirring, som en erstatning for tapt søvn og uformidla fjernhet, opplever de den japanske hovedstaden sammen. Et småhviskende par som fordi alt annet er så fremmed, har sjanse til å oppdage hvor like de er. De ville bare ha funnet det ut i et fremmed land.

4) Utlandet er bare en metafor, utlandet er alltid bare en metafor. I denne filmen blir den kulturelle ensomheten et bilde på hvordan to mennesker ikke hører til noe sted eller noe annet vesen. Det gjør at rare Bill Murray (som nok en gang spiller en nevrotiker kalt Bob) og den fløyelssarte Johansson opplever en aseksuell forelskelse; en dypt motivert fornemmelse av at de ikke kan leve uten hverandre.

Derfor er det den beste kjærlighetsfilmen. Skjebnefellesskap skaper vennskap, og vennskap lager avhengighet og avhengighet fører til forelskelse og kjærlighet. Det kan skje mellom hvemsomhelst. En sørgmodig komiker og ei lun, nesten nygift jente med 34 års aldersforskjell, eller en trikkekonduktør og en papegøye eller en kronprins og ei festjente. Og mellom en undulat og hans speilbilde.

Sofia Coppola er en genetisk tunglasta 33-åring som normalt sett ikke skulle være livsklok nok for denne utrolig balanserte filmen.

Den tar seg noen få pauser, men glipper aldri. Replikkene er vidunderlige. Observasjonene er perfide. Følsomheten er samtidig tørr og tungsøvnig og smakfull. Bill Murrays særegne karisma står til Scarlett Johanssons myke sjenanse som jazz til rødvin eller som smoking til pils. Det er stort. 2004.

Wild card

Viasat4 22.00

wild card

Jason Statham hamler opp med forbryterne.

terning 4 liten Se hva jeg fant! Action-regissøren Simon West fra Hertfordshire har filmet William Goldmans roman «Heat» om en bodyguard i det moderne Gomorra som heter Las Vegas, og han er spillavhengig, og han kommer i trøbbel med mafiaen. Jason Statham spiller Nick Wild, og det er med mange storarta folk. Jeg tror vi vil se denne. 2015.

Mandag 16.10.– En veldig grei og typisk firer-mandag

 

Beleiringen

NRK3 21.30

terning 4 liten Det finnes ingen femmerfilmer i dag, men det finnes i hvert fall filmer, og NRK viser action som bærer sin firerterning med stolthet. Det er dessuten ikke ofte at det går an å anbefale en actionfilm med de mjukøyde nattevandreren Ethan Hawke, en mann med et fornavn som minner svært om en luktfri og fargeløs gass. Men OK, på nyttårsaften kan selv de saligste veganere slå seg løs. Noe som minner oss på at oktober er utkledningsmåneden, og allerede nå skal du bestemme deg for (skal, skal!) at du ikke må skremme barn i Trump-kostyme. Det var det.

Til filmen.

beleiringen

Men Laurence Fishburne kan du skremme barn med på Halloween.

For dem som følte at det hadde vært en actionfattig vinter med mye pysete kjerring-reality, helbredet «Beleiringen» som vannis på sår hals. I så labert, vinterstengt blånisselys at noen må ha tatt ut den store hovedsikringen, blafrer stikkflammene som vannrette tulipaner, og drønna røsker i innendørsflasset. I salen ved siden av vår satt folk og så den spanske filmen «4. etasje», og de undret seg urolig da lyden fra bykrigen i Detroit nådde dem som harrybølger fra nabofest.

«Beleiringen» er en nyinnspilling av John Carpenters legendariske kultfilm «Assault on Precinct 13» fra 1976. En gjeng med skuespillere som ingen har hørt om fremdeles, spilte en film om at politistasjonen ble angrepet av gateforbrytere. Temaet er blitt utviklet siden det.

Ethan Hawke bestyrer en nesten glemt politistasjon mellom tomme fabrikkbygninger og frossen skog. Nyttårsaften 2004 visker en ondsinnet snøstorm ut alle retningssanser, og en fangebuss med den legendariske politimorderen Laurence Fishburne må foreta nødstopp på den egentlig nedlagte, tomannsbetjente politistasjonen i det urbane ingensteds. Så avleggs er stasjonen at Brian Dennehy jobber der. Han og Hawke internerer en urolig blanding av små og store skurker i cellene sine, og så smeller det. Og det fortsetter det virkelig med.

Handlingen går ut på at en hel hær av utstyrsfriker bombarderer lokalene for å få tak i Fishburne. Den nervesletne unge stasjonssjefen som nettopp hadde besøk av psykolog Maria Bello, biter sammen sine anspente anoreksikjever og står i mot. For at de skal kunne overleve, blir også fangene bevæpna, og en hektisk, nervespent blanding av klassisk action-kjefting og hysteriske blodsutgytelser veksler effektivt i ca. 100 minutter.

Filmen er laget av franskmannen Jean-Francois Richet med uvaska armhuler. Dette er omtrent sånn Walter Hill og John Milius gjorde film. Ingen fine fornemmelser. Tett handling. Enkle motsetninger og heite tryner. Manuset er omskrevet av James DeMonaco, som også sto bak den fine thrilleren «Forhandleren».

Filmen er spennende på den enkle actionmåten, og ingen med IQ under 140 forlot salen før ettertekstene. 2005.

Engler & demoner

TV3 01.20

engler og demoner

Tom Hanks og Ayelet Zurer hjelper en uheldig kristen.

terning 4 liten Denne filmen har fått ufortjent medvind i Norge etter at prinsessen ga ut bok om engler og stimulerte ironi-kjertlene hos alle de norske blogg-geniene i hele nasjonen Twitter. Men det finnes ikke mye New Age i Vatikanet. Katolisismen er omtrent det stikk motsatte av svermerisk; den har stort sett fengsla eller torturert de glade og oppfinnsomme kristne siden Jesu oppstandelse. Ari Behn ville vært mer populær i Vatikanet enn prinsesse Märtha Louise, dette skjønne mennesket som ingen av oss fortjener.

Men vi nordmenn elsker den katolske kirken fordi den er bisarr som en juledekorasjon og sjølhøytidelig som morgen-nyhetene på NRK: I denne maksi-sekta kan de utlærte diskutere i 300 år om befalingen «Bli lys!» også betyr at kirken kan anerkjenne Edisons rett til å finne opp glødelampen. Katolikkene er deilige anakronismer; de er som håndfaste minner om det autoritære systems idioti. En forløper for den østeuropeiske kommunismen og egentlig også en synfaring av alle innvikla nisje-bevegelser som diskuterer menneskenes rett til å ha et helt normalt liv. Det er derfor hensiktsløst snakk heter Pavens skjegg.

The god of hellfire Brown har virkelig skutt gull-engelen når han henlegger sine sudoku-intellektuelle krimgåter til Vatikanet, for Pavens finurlige innhegning er en bedre kulisse enn Agatha Christies engelske gods. Dessuten er hovedpersonen perfekt. Forskeren Langdon er analytikeren og agnostikeren. Det betyr at han er avstands-genial som en blogger og ser på alle ting med den yrkes-utenforståendes naive optimisme. Tom Hanks er en bra mann i sånne filmer. Han er den eneste attraktive Hollywood-skuespilleren under 93 år som kan tilbringe to filmer sammen med to forskjellige franske skuespillerinner uten at det blir noe på ham en eneste sein hotellkveld etter vaktelmiddag og utveksling av barndomsminner. I «Engler og demoner» er det et mirakel. Han spiller mot israelske Ayelet Zurer, som ser ut som en prototyp på den utro franske intellektuelle. Mager, mild og sabla god på bortforklaringer. Men uberørt av hanken.

Jeg beundrer også Ewan McGregor som ungdommelig Pave-emne, jeg elsker virkelig Stellan Skarsgårds smertelige påpasser og Nikolaj Lie Kaas som leiemorder. Vi visste det jo: En dansk drapsmann er verdens snilleste råskinn.

Det handler som kjent om at kardinaler myrdes og at fundamentalister stjeler Cerns anti-materie; ei lita kule som kan smelle så du kjenner det akkurat der hvor halebeinet berører hjernen. Og den gjør det. Nydelig. Bildene er OK. Edison har ikke plaga Vatikanet med grelt lys. 2009.

Land of the lost

Viasat4 01.10

land of the lost

Will Ferrell og Danny McBride gjør så godt de kan.

terning 4 liten I ca. tjue minutter rundt 2004 var Will Ferrell en beundret komiker, men tiden har gått, og nå er han bare forbi som en glemt frossenburger i kassert mikro. I «Land of the lost» spiller Ferrell miskjent fysiker som mener at han har oppdaget at energikrisen bare kan løses ved at menneskene dimensjonsfrakter seg ved hjelp av takyon-generatoren og resten har jeg glemt.

Han havner på felt-trip i Intethetsland sammen med briten Anna Friel og den ekstremt uappetittlige komikeren Danny McBride, som alltid ser ut som et vektig argument for å bli evnukk og vegetarianer.

I den nye dimensjonen finnes selvsagt to ting: Dinosaurer og referanser. De døde ut omtrent samtidig. Der finnes noen kraftløse minner om «Apeplaneten», der visner minnene om Indiana Jones-aktige eventyrfilmer, der sovner øglebarna til sanger fra «The Chorus Line» like før søvnen også tar oss.

Dette er en nullvits-film. Noen trengte et halvår som de kunne bruke på Will Ferrell. Så sa de tidsreise, men ingen fant på en eneste vittig hendelse etter det. 2009.

Erin Brockovich

TV6 21.30

erin brockovich-2

Albert Finney spiller arbeidsgiveren til Julia Roberts.

terning 4 liten Dette er den store omkledningsfilmen. Julia Roberts bærer ikke samme klær i to scener gjennom mer enn to timer, på tross av at hun spiller lutfattig alenemor som ikke har mat til ungene i skapet og forteller andre folk om sin fattigdom for at de skal få dårlig samvittighet.

Brockie får jobb hos sur advokat (Albert Finney) fordi hun trenger penger, og hun roter fram grunnlaget for USAs største erstatningssak til nå og sørger for at alle de trena advokatene vinner den. Virker troverdig? Nei, men det gjør ikke Det Gamle Testamentet heller, og det bygger vi virkelighets-oppfatningen vår på. Amerikanske sanne filmer har etter hvert gjengitt så mange autentiske avsløringer av næringsliv at man begynner å bli lei dem. Med andre ord. Vi tror ikke på dama. Vi tror ikke på historien. Den er lang og kjedelig og person-dyrkende. Men samtidig litt koselig av og til. 2000.

Søndag 15.10.– Faktisk en ganske religiøs film på en søndag

 

Engler & demoner

TV3 21.00

terning 4 liten Siste skrivedag på spisebordet i Oslo for denne gang. Østlandet er et fascinerende sted. Noen ganger kan du se at skyene beveger seg, men som oftest henger de bare der som lykkelig ambisjonsfrie ungdommer i et varehus eller som katter under en benk på en terrasse. Skyene på Østlandet kommer ikke noe sted fra, og de skal ikke noe sted hen, og hvis de skulle, ville de uten motforestillinger ha tatt en overfylt trikk fra Vogtsgate til Oslo City. Abildsø er omtrent som Tjensvoll, men Vogtsgate er yndlingsgata mi. Den er nesten som en by. Vogtsgate fra Torshov til Nedider er så bred at Stavanger ville ha bygd trafikkhindre i den og lagt dyre heller, og langs trikkeskinnene ligger åpenlyse serveringssteder og lokker deg bort fra eget kjøkken. Men det var ikke egentlig det. Det er søndag og en slags religiøs film.

Til den.

engler og demoner

Tom Hanks og Ayelet Zurer sjekker pulsen. Den er elendig.

Denne filmen har fått ufortjent medvind i Norge etter at prinsessen ga ut bok om engler og stimulerte ironi-kjertlene hos alle de norske blogg-geniene i hele nasjonen Twitter. Men det finnes ikke mye New Age i Vatikanet. Katolisismen er omtrent det stikk motsatte av svermerisk; den har stort sett fengsla eller torturert de glade og oppfinnsomme kristne siden Jesu oppstandelse. Ari Behn ville vært mer populær i Vatikanet enn prinsesse Märtha Louise, dette skjønne mennesket som ingen av oss fortjener.

Men vi nordmenn elsker den katolske kirken fordi den er bisarr som en juledekorasjon og sjølhøytidelig som morgen-nyhetene på NRK: I denne maksi-sekta kan de utlærte diskutere i 300 år om befalingen «Bli lys!» også betyr at kirken kan anerkjenne Edisons rett til å finne opp glødelampen. Katolikkene er deilige anakronismer; de er som håndfaste minner om det autoritære systems idioti. En forløper for den østeuropeiske kommunismen og egentlig også en synfaring av alle innvikla nisje-bevegelser som diskuterer menneskenes rett til å ha et helt normalt liv. Det er derfor hensiktsløst snakk heter Pavens skjegg.

The god of hellfire Brown har virkelig skutt gull-engelen når han henlegger sine sudoku-intellektuelle krimgåter til Vatikanet, for Pavens finurlige innhegning er en bedre kulisse enn Agatha Christies engelske gods. Dessuten er hovedpersonen perfekt. Forskeren Langdon er analytikeren og agnostikeren. Det betyr at han er avstands-genial som en blogger og ser på alle ting med den yrkes-utenforståendes naive optimisme. Tom Hanks er en bra mann i sånne filmer. Han er den eneste attraktive Hollywood-skuespilleren under 93 år som kan tilbringe to filmer sammen med to forskjellige franske skuespillerinner uten at det blir noe på ham en eneste sein hotellkveld etter vaktelmiddag og utveksling av barndomsminner. I «Engler og demoner» er det et mirakel. Han spiller mot israelske Ayelet Zurer, som ser ut som en prototyp på den utro franske intellektuelle. Mager, mild og sabla god på bortforklaringer. Men uberørt av hanken.

Jeg beundrer også Ewan McGregor som ungdommelig Pave-emne, jeg elsker virkelig Stellan Skarsgårds smertelige påpasser og Nikolaj Lie Kaas som leiemorder. Vi visste det jo: En dansk drapsmann er verdens snilleste råskinn.

Det handler som kjent om at kardinaler myrdes og at fundamentalister stjeler Cerns anti-materie; ei lita kule som kan smelle så du kjenner det akkurat der hvor halebeinet berører hjernen. Og den gjør det. Nydelig. Bildene er OK. Edison har ikke plaga Vatikanet med grelt lys. 2009.

The hired hand

NRK2 23.30

terning 5 liten «The hired hand» fra 1971 er en stas-western med foto av Vilmos Zsigmond. Den er laget i syttitallets romantiske realisme og forteller om men mann som jobber for den kona han forlot syv år tidligere. Sterke skuespillere i rare roller. Peter Fonda, Warren Oates, Verna Bloom. En undervurdert film, regissert av Peter Fonda. 1 time, 26 minutter.

Charlie Wilson’s war

NRK3 21.30

charlie wilsons war

Eksempel på politisk interessert dame fra Amerika.

terning 5 liten Charlie Wilsons krig er ikke ulik Michael Wilsons. De utfordrer begge en overlegen fiende og er begge bevæpnet med en naiv tro på Amerika. Charlie Wilson er i følge filmen den kvinnnekjære og whiskyvennlige kongressmannen fra Texas som overtalte USA til å gi muslimske fundamentalister i Afghanistan moderne våpen sånn at de kunne slå russerne.

Vi skal la den historiske skadefryden ligge, for Nato-beiben Kristin Halvorsens skyld. Dette er guttenes film.

Tom Hanks spiller Wilson med en uskyldig, forskrekka ego-eleganse som vil kunne få menighetsforstandere til å abonnere på Playboy, om de ikke gjør det allerede. Hans joviale hedonisme og vennlige dorisknalling er så sleipt skildret at du vil føle deg frigjort fra din gode smak. I selskapet hans opptrer også geniet Philip Seymour Hoffman, en mann som ble laget for å skrive kjønnsord på dametoalettene i Oxford uten at det virker annet enn virilt. Disse to skuespillerne hører sammen som Helan og Halvan, og de gjør den idiotiske filmen til en slags behags-orgie.

Hanks spiller altså en vennerik, men prinsippløs politiker som plutselig bruker ekstratid på bakrus-motivert idealisme. Han blir rørt over afghanere i pakistanske flyktningeleirer og bestemmer seg for å legge ned Sovjetsamveldet. Men ingen må vite at CIA forsyner muhajedin (hellige krigere) med stasvåpen, så selv om afghanere vil stryke Israel så fort fra kartet at Google Earth ikke ville klare å følge med, får han en israeler til å leve anti-helikopter-raketter til frihetskjemperne i fjellsidene.

Politikeren kjenner også den rike høyre-fundamentalisten Julia Roberts, som trenger Gud på amerikanernes side og regner med at han kan overtales med stram kjole og banalkristen retorikk. Det er nydelig gjort, og til alt overmål har Tom Hanks et skjørtekort sekretærkorps som kan føre til at Kvinnefronten sender slør til taliban.

Ikke tenk på hva Gorbatsjov egentlig gjorde med verden da han overlot Afghanistan til Vesten og slapp løs popsangere fra Armenia på det frie Europa. Dette er en kosefilm for de med svekka korttidshukommelse. 2007.

Due date

TVNorge 00.30

due date lewis galifaniakis

Zach Galifianakis vil kjøpe weed av Juliette Lewis.

terning 5 liten Først en livsstil-politisk kjønns-presisering: Denne filmen kan ikke bli ukontrollert morsom, for fødsler er ikke vittige, de er dypt kvinnelige og ikke noe å tulle med. Derfor ville humoren ha fungert mye bedre om Robert Downey jr egentlig skulle rekke hjem tidnok til at en kamerat i Risa leverte et billass pukk. Nå føler vi en arketypisk forferdelse ved utsiktene til at han ikke rekker Bridget Moynahans fødsel.

Men OK. Downey jr. er en framifrå filmfyrste, og han klarer å spille hastverksprega husbond på tur uten at du føler sjenerende medlidenhet med verdens eggceller.

På flyplassen treffer han den sosiale smerte-eksperten Zach Galifianakis. Han spiller den sorten utilbørlig komedie-ungkar som ble satt til verden av pedagogiske grunner: Han oppdrar deg til aldri å snakke med fremmede, sjøl om de blør fra halspulsåra, sjøl om de stjeler napoleonskaka di eller tilbyr deg å låne ipaden. Mannen har med kose-ape på flyet, og han har et skjegg som man kan skjule hamstere i, eller redebyggende fugler som stris, kar og gjøke. Han kunne vært barne-TV-vert.

Fordi den kontaktsøkende idioten bryter innestemme-regelen på terrorist-trua fly, får ikke Downey jr. fly hjem. Han må kjøre bil med idioten. Han må være med når den uønska anti-vennen ifølge moderne komedieprinsipper kjøper hasj hos Juliette Lewis – og han ender faktisk med å stjele en meksikansk politibil og taue en grensepost inn i USA. Doney jr. må se på da Grafnisikasus onanerer i bilen for å få sove, han må få bank av en mann i rullestol. Egentlig er det ganske morsomt, og manusforfatteren holder en viss stil: De to mennene sjekker faktisk ikke opp tvilsomme motelldamer i Kalleanka-biotopen langt fra folk.

Underveis skjer det behagelige ting som at regissøren spiller Neil Youngs utrolig vakre «Old man» til bilkjøring, og da det ansvars-visnende motorveiparet forvrenger sine hjerneceller med urter, kommer sannelig også Pink Floyd.

Filmen får en sentimental vri til slutt, og den er egentlig like pinlig som da Obama ble valgt til president, men er det moro? Ja, det er moro nok. 2010.

Førskolepurk

Viasat4 22.00

førskolepurk

Antakelig ett av de mest uskjønne bildene på internett og et bevis på at menn ikke bør danse. Noensinne. Takk, Arnold.

terning 4 liten Overfor denne filmen kapitulerer jeg. Arnold Schwarzenegger ble konstruert (delvis av seg selv) for å glede 12 år gamle gutter. «Kindergarten Cop» ble filmet for å hensette de samme 12-åringene i en tilstand av euforisk henrykkelse. Ingen har noe å stille opp mot det. Søte unger og svære menn er ellers en miks som først og fremst appellerer til foreldrede kvinner, men «Førskolepurk» framfører et viftfavnende og hemningsløst publikums-frieri som til og med forsøker å vinne sympati på Schwarzeneggers skremmende røntgensmil, og langt på vei klarer det. Den bytøffe narkopurken John Kimble reiser på landet for å finne ei adskilt gangsterbrur med liten gutt. Der må han ta seg jobb i barnehagen. Det er selvfølgelig for tøft for ham, men også vanedannende vakkert. Siden dette på sett og vis handler om Gulliver i Jentenes Land får Schwarzenegger god støtte av førstedivisjons-fruer som Penelope Ann Miller og Pamela Reed (den egentlige stjerna i filmen, som Arnolds partner). Fordi den er ukas første barnefilm, har den naturligvis 15 års aldersgrense. Førskolelærere vil like at de endelig fremstilles med menneskeverd, men mislike at faget deres kan forbedres av en udanna purk med fløyte. 1990.

Wild wild west

TV2 Zebra 21.00

wild wild west

Kevin Kline og Will Smith i vest.

terning 5 liten Hvis jeg ikke husker feil, fantes det i barne-TVens pionertider en fyr som het Professor Balthasar og oppfant visuelt vellykka tungvintheter. «Wild wild West» er en Balthasar-film. Den befolker det ville vesten med en fargerik skare anakronistiske vitenskapsmenn, og de oppfinner Chitty Chitty Bang Bang-vintheter som ville ført til utvida ampere-tenning for Petter Smarts lille hjelper.

Regissøren Barry Sonnenfeld er en mann som antakelig tapte sitt enkle (tikk-takk-tikk-takk) urhjerte til «Disse dristige menn i de farlige fly» og andre urimelige sekstitalls-forsøk på å underholde folk uten å bruke hjernen. Han har sett «Tilbake til fremtiden». Han har sett Agathon Sax. Han liker frodig barnehumor og utkledde, groteske eventyrskurker. Han liker tanken på at ego-skuespilleren Kenneth Branagh skal spille en ond professor uten bein, en slags dr. Nemo fra prærien, en siklende Blofeld med sørstatssympatier og statarisk ordforråd.

Will Smith og Kevin Kline står til hverandre som komla og bacon. Klines fiffige femininitet matches fint av at Smith snakker og oppfører seg som en sosiologisk analyse av moderne by-negres parodiske maskulinitet. De er begge agenter for president Grant. Det betyr at de oppsøker klassiske western-buler der forgjengere for de ansatte i bygg og anlegg fiser rundt i fillete undertøy og fornøyer seg med kjøpelige korsett-kvinner som viser alt unntatt integritet.

I vesten fins en mengde overraskende oppfinnelser. Den minst velkomne er nittitalls-påfunnet Salma Hayek. Hun kom surfende på salsabølga som wallpaper-pynt i nerde-pcer og ble akutt tilgitt at hun ikke kan spille film. Hayek er ei sann plage.

Til gjengjeld er både Smith og Kline synlig lykkelige over å ha unnsluppet for eksempel hovedrollen i «Forrest Gump 2: The making of a president», så de gjøgler seg rike og glade i en fargerik film som det går an å glemme mens man ser den uten at det gjør én ting. 1999.

The hangover

Max 22.00

(L-r) ZACH GALIFIANAKIS as Alan, ED HELMS as Stu and BRADLEY COOPER as Phil in Warner Bros. Pictures' and Legendary Pictures' comedy "The Hangover," a Warner Bros. Pictures release. PHOTOGRAPHS TO BE USED SOLELY FOR ADVERTISING, PROMOTIONAL, PUBLICITY OR REVIEWS OF THIS SPECIFIC MOTION PICTURE AND TO REMAIN THE PROPERTY OF THE STUDIO. NOT FOR SALE OR REDISTRIBUTION.

Zach Galifianakis, Ed Helms og Bradley Cooper våkner dagen etterpå.

terning 5 liten Filmer som dette skal ikke være vellykka. I Bibelen står det at komedier om utdrikningslag i Las Vegas skal være med Ashton Kutcher og Seann Se-På-Den-Teite-Kjeften-Min, og de skal inneholde sjonglering av analfabetiske ansiktsuttrykk og damer med tynne stemmer, tynne bein og bryster som ble laga av resirkulert skumgummimadrass.

Så har regissøren Todd Phillips gjort det utopiske: «The hangover» handler ikke om alt det russegalne som guttene gjør i en luksus-suite i Vegas, den skildrer hva som skjer dagen etterpå, da de oppdager at de har mista brudgommen. Jeg satt ytterst på stolkanten. Jeg bet bordplate. Jeg skalv nervøst i den forlengede marg fordi jeg ikke trodde de ville klare å holde seg til ideen. Men de gjorde. «The hangover» er gjennomført med stilistisk eleganse og overlegen tilbakeholdenhet. Sånn skal komedie lages.

Bradley Cooper er vanligvis et argument for å stenge Blu-ray-en og gå til sengs. I denne filmen spiller han den overfladiske skolelæreren, og det passer han til. Justin Bartha er den ekornsøte lille brudgommen som egentlig ikke ville drikkes ut, for det er ærlig talt en blodharry ting. Ed Helms spiller en hustruknust tannlege som våkner i den suiten bare han har betalt for og oppdager at det er ei høne på rommet. Zack Galifianakis har John Belushi-rollen; han er dyret i den åpne baren, mannen med det fordomsfulle gymnaster kaller bodymass og dansk skjegg.

Guttene kommer til plastbyen til tonene fra «Who let the dogs out», og de lover tusen års taushet på taket. Så våkner de altså til en dag med høne og andre rovdyr på rommet, en skrikende bebi og en enerverende mangel på brudgom. Etterforskningen starter, og den innebærer blant annet at Mike Tyson lytter til Genesis og vil ha tigeren sin igjen. Dessuten har de naken japaner i bagasjerommet.

Skuespillerne er behagelige, vitsene er faste og fine, vulgariteten er tilbakelent og tilfeldig. 2009.

Rock star

Max 00.20

rock star

Jennifer Aniston ser ut som uventa regnvær sammen med Mark Wahlberg.

terning 4 liten Mark Wahlberg tar «Boogie night» en gang til, men denne gang spiller han en veltilpassa, smilende heavy-fan som blir vokalist i sitt favorittband. For at vi skal få nok et innblikk i det søte livs surhet, tar gutten Caligula-ruta mot botn om igjen.

Men Wahlberg synger sjøl i denne filmen. Han smører seg med hvit leppestift og mascara, han har verdens mest forståelsesfulle foreldre og en detaljinnsikt i bandet «The Steel Dragons» som nærmer seg Arne Scheie. En dag hiver det vokalisten sin. Og så får Wahlberg sjansen, mens den smarte dama hans, Jennifer Aniston, står der ved siden av og blafrer ironisk og urolig med åtittallsvipper på størrelse med flaggermusvinger.

Det er noe destruktivt og melankolsk med filmer som dette. De insisterer på at alt som virker kjekt bare er dritt. Hvis Hollywood hadde laga filmen om Kjell Inge Røkke, ville han ha vunnet Rosenberg, men tapt Celina og gjort skade på sin sjel. 2001.

No strings attached

FEM 21.00

no strings attached

Ashton Kutcher med Natalie Portman. De kler hverandre.

terning 1 To menneskegrupper vil få problemer med denne ubeskrivelig usjarmerende kopulasjons-katastrofen. Det er de som så Ashton Kutcher i Seventies-serien og syntes han var søt&rar fordi tilbudet ikke er bedre om ettermiddagen. Så er det de lettlurte som lot seg trende av «Black swan» og syntes Natalie Portman så ut som et levende vesen. De teite og de naive vil sette seg sjøl i vranga og hoste seg opp.

Kutcher spiller TV-produsent for heiajenteshow. Han har Kevin Kline som pappa, og pappa har seg med Ashtons eks, og dermed går sønnen inn i et double dip-trauma som ender med at han våkner i den unge legen Portmans pussige kollektiv.

På morgenen har Kutcher og Portman sex som likner en mislykka sandvolleykamp, men som altså er en forsinka 9-årings-protest mot at foreldre har sex. Det ser ikke godt ut. Hunder er bedre til å imitere orgasmer enn de to stakkarene, og det er antakelig flere enn jeg som vil bli rammet av akutt tørrhet i skjeden.

Så bestemmer de seg for å være kåte og kyniske sammen i det uendelige. Men de må ikke føle noe. Denne handlingen er så vanlig at du får medisiner mot den uten resept. Du kan finne walk-throughs i bruktbutikker om den. Du kan finne den igjen i hieroglyfer og kladdebøkene til Petter Dass. 2011.

Et perfekt mord

FEM 23.10

perfect murder, a

Gwyneth Paltrow tenker mord med Viggo Mortensen.

terning 5 litenAction-regissøren Andrew Davis første forsøk på silkekrim henger fra hverandre som et slags trailershow. Den viktigste delen av filmen er en slags erotisk krim-intrige mellom Michael Douglas, ektedama Gwyneth Paltrow og hennes elsker Viggo Mortensen.

Den utføres med et velgjørende alvor som kunne vært en feiring av at utroskap ble gjort til universitetsfag. Michael Douglas har en diksjon som kunne få ordet høyesterettsjustitiarius til å virke naturligere enn «Rapp er flink», og han har fått tildelt replikker som er så utkrøpent formfullendte at man får lyst til å reise seg og rope «Author! Author!». Han er dessuten rik.

Paltrow jobber for USAs FN-ambassadør som en blanding av sekretær og volve, og hun har en slags slåpen sofistikasjon over seg som står i motsetning til sex og får kjærlighetsakten til å fortone seg som ekstrem lederopplæring. Hun er også rik.

Viggo Mortensen er opprinnelig dansk, han er fattig, vakker og kunstnerisk og uttaler ord som om han nettopp spiste for varm pizza. Mortensen er jokeren i den autoritære mannen og den litt naive dama sine liv, og plutselig oppstår mord-bestillinger.

Krim-delen av filmen er ålreit.

Som et slags nostalgi-innsmett dukker imidlertid britenes Poirot, David Suchet, opp og er svartøyd, arabisk politietterforsker uten mening og mål. Han bare går der og ser ut som han vet alt og vil ikke si det til noen, antakelig fordi amerikanerne i sin tid bombet Tripoli. Han er idiotisk.

Det samme er den påplussa thriller-slutten med en slåsskamp som i all sin ufrivillige humor minner om en annen Douglas-film, «Rosenes krig».

En påminnelse, for sikkerhets skyld. Folk som går mye på kino er nødt til å bli patologiske samlivs-pessimister. Slapp av. Det går an. Det går an. Det går an… osv. 1998.

Lørdag 14.10.– En rikholdig lørdag der nesten alle er med

 

Charlie Wilson’s war

NRK1 23.20

terning 5 liten Først vil jeg også denne gang beklage overfor befolkningen i Oslo: Det er ikke bevisst at vi drar med oss Stavanger-vær når vi for en gangs skyld kommer til hovedstaden for å føle storbyens ujevne fastfood-puls og henrykkes over nye butikker. Det er en ulempe ved vestlendinger at unødvendig nedbør klistrer seg til skjebnen vår som angstsvette, og uansett hvor vi kommer i verden, føler vi dette paradoksale ansvaret for dårlig vær. Hvis vestlendinger har sol i syden, kjenner de de samme uroen som folk som har gjemt seg under smeltende snø: Nå ser de oss snart. Jeg bare nevner det. Blå himmel over østmarka nå, og de nymalte bladene ser ut som stillbilder, men egentlig holder de pusten. Nå går ha snart ut.

Men. Til filmen.

charlie wilsons war

Julia Roberts som politisk interessert overklasse.

Har du ikke lyst til å se en film som gjør at du føler deg intelligent hver gang du ler? Jo. Du vil.

Gjør som med thrilleren «The kingdom». Glem politikken. Hollywood og politikk er som nonner og kondomer, de trenger ikke hverandre. Men Mike Nichols har laget en film om CIA’s hemmelige opprustning av afghanske fundamentalister som det virkelig er sprit i. Det er ikke helt riktig at vodka dreper C-vitaminene i appelsinjusen, og det går sikkert an å finne en mening med denne filmen, men først og fremst er den festlig:

Tom Hanks spiller en fritidsorientert playboy-politiker fra Texas, omtrent slik Paul Newman var guvernør i «Blaze». Han starter i naken-pool med playboyforsider og ressurs-strippere, men før du vet ordet av det, gror mannen interesse for de afghanske opprørernes kamp mot kommunismen (jeg lærte hjemme at russerne forsvarte en lovlig valgt regjering, slik Nato gjør nå, mot fundamentalistiske opprørere). For å gjøre en nydelig utbrodert politisk lobby kort: Den hjertegode humanisten Charlie Wilson, som ansetter sekretærer etter brystmålet, klarer etter hvert å skaffe både én milliard dollar og israelsk-kamuflerte supervåpen til mujahedin. Bang. Sovjet taper krigen. Fundamentalistene tar over. Bang?

Så hva gjør denne deprimerende fortellingen til en av sesongens vittigste filmer? Tom Hanks. Han velter seg i den godlynte politiske satiren som sel i issørpe. Nok en gang: Det finnes ingen mening med USA hvis ikke Tom Hanks fantes. Han overgås nesten av Philip Seymour Hoffman, som spiller gresk CIA-er og storkjefta utenriks-ekspert som om avskyelighet var en guddommelig gave. De to gjør «Charlie Wilson’s war» til en humre-begivenhet, og når filmen er slutt, kommer du til å gå rett inn igjen for å se den én gang til. 2007.

One day

NRK2 23.30

one day

Anne Hathaway og Jim Sturgess på strand. Osv.

terning 1 Denne filmen hadde jeg også alvorlige fordommer mot, i og med at jeg hadde sett den før. Men jeg liker egentlig Anne Hathaway, og jeg liker egentlig Jim Sturgess, og egentlig liker jeg romantiske komedier med kule folk som kombinerer moderat avkledning med en slags flørtete stand up. Det hjalp ikke. Danske Lone Scherfig har laget en psykologisk tvilsom konsept-komedie; det vil si at den består av form i stedet for poeng. Hathaway og Sturgess har post-eksamensk nestensex en gang i fortida, og så får vi se dem på samme dato i følgende år, som om de var fanga i en litt håpløs Facebook-extension. I løpet av den tida utvikler de så stor kulturell fjernhet at det fører til kjærlighet. Nei, jeg kjøpte heller ikke den.

La oss se på hva filmen lærte oss:

Når en komedie starter med melankolsk klunkemusikk og du får følelsen av at du er i begravelsen til den stygge andungen. Når jentunge-hovedpersonen bærer designerversjonen av bibliotekar-brillen for at vi skal skjønne at hun er intellektuell og ikke tenker på toalett-seter når noen sier 3,14. Når dama sier at hun har drukket for mye vin, men uttaler Dexter prikkfritt. Når hun kakler som Brenda Blethyn under nakenbading. Når menn kommenterer damers kjole. Da vet du at det blir en teit slutt. Og det blir det. 2011.

Scott Pilgrim vs. the world

NRK3 21.30

scott pilgrim vs the world

Michael Cera med lyssverd.

terning 4 liten Denne lille ungdomskomedien hermer ikke virkeligheten, men den klisser betraktelig med uvirkelighetsdyrkingas sentimentale esoterisme. «Scott Pilgrim vs. The World» starter med EGA-grafikk og Star Wars-temaet i Commodore 64-lyd. Meta meta meta. Det er bare så 2000! Det er som å lage «8 mile 2» med Justin Bieber. Vel, det har man visst gjort.

Michael Gjesp Cera spiller den barnslige noenogtjueåringen Scott Pilgrim som spiller i et kanadisk gutteroms-band med en fyr som heter Stephen Stills og Young Neil. Hihi. Meta-meta-manisk for mumlere med stygge bukser. Gjesp Cera bor med den homofile Kieran Culkin og han dater en kinesisk syttenåring.

Men en dag får han se den über-kule Mary Elizabeth Winstead som har metapunkrosa lykketrollhår og fraværende emofjes. Han skjønner at hun er den utvalgte, men det viser seg at dama har sju ekser med overnaturlige krefter, og de må han bekjempe.

Dere som liker arcade-spill, vil finne dere vel til rette i det effekt-banale sammensuriet som følger. Regissøren hermer etter bevegelsene, lydene og tegnefilm-effektene i arcade-dueller. Vi som spiller dataspill med handling, blir heller litt frustrerte av en hel dag med folk som skvetter støyende rundt i et altfor lite rom der gigantiske masterbeist blir truffet av bein og armer mens elektronikken buldrer illevarslende som utemma kraftverk.

Kamper på film skal føre til noe, de skal ikke feire en annen genre. Men dette er en ikke-film, og jeg har en fornemmelse av at fansen liker den på samme måten som når 87-åringer får se svart-hvitt dokumentarer fra annen verdenskrig. Det er ikke det som er på skjerm eller lerret. Det er følelsen av å bli feira som fenomen. 2010.

American sniper

Norsk TV2 22.50

american sniper

Bradley Cooper sikter på fiender.

terning 4 liten Chis Kyle er en amerikansk snikskytter som ble en legende i Irak. Han traff mye på langt hold. Hjemme igjen i USA har han trøbbel med å bli kvitt krigen inni seg. Bradley Cooper har hovesdrollen i det biografiske dramaet. 2014.

Pirates of The Caribbean: Curse of The Black Pearl

TVNorge 21.30

pirates of the caribbean curse of the black pearl

De som burde blitt et par: Keira Knightley og Johnny Depp.

terning 5 liten Johnny Depp spiller en sjørøverkaptein som har fått seg en smell for mye. Kanskje var det sola, kanskje var det rom’en, kanskje var det noe annet som jeg ikke skal røpe. Men han er blitt litt skev av det. Mannen duver sjøsjukt som ei rundbånna danmarksferje. Øynene hans har en slags innvendig dokke-skjeling, og han snakker slik Bob Dylan synger, nesten uten konsonanter og med vage diksjonsgrenser. Øynene hans er sminka med kolbiter, sjørøverutstyret er gypsy-galent, trash-galant og småjålete. Det er som om Depp har transponert dop-rollen fra «Frykt og avsky i Las Vegas» til marihuanafarvanna i Karibien.

Det likner ikke på noe du har sett. Fra det øyeblikket da han seiler til kai i masta på sin egen båt, er kaptein Jack Sparrow en sprelsk stumfilm-spøk, og han får filmen til å forlate den vellagte fektekomedien og bli en surrealistisk genistrek. Ikke en grothsk genistrek. Mer slik Lillebror tegnet en sau som har ull.

Jeg skal ikke vase vekk mye regnskog på handlingen, sjøl om den faktisk er selvironisk på samme måte som alt det som skjedde i «A knight’s tale». Gutteband-trynet Orlando Bloom spiller sverdsmeden Will Turner, som er forelska i guvernørens fotballfriske datter Keira Knightley. Den dagen da hun skal forloves med offiseren Norrington fordi forlovelse med offiserer er noe skikkelige jenter må gjennom for å bli voksne, dukker kaptein Sparrow opp og forkludrer det meste.

Filmen er en påminnelse om utendørslivets utrolige herligheter. Her er så mye skjønn sjø. Bølger kjærtegner skutesider på en måte som vil drive markelldorgere og eks-matroser til øye-flo. Utsikten fra guvernørdatteras pikerom er vakrere enn fjordtomt på Gausel. Lokalbefolkningen i den britiske kolonien ser ut som en blanding av Astrid Lindgren-skurker og Dickens-veteraner. Sett av tid. Len dere tilbake. Nyt. 2003.

Just my luck

TV3 19.30

just my luck

Lindsay Lohan og venninner gjør jeneting.

terning 2 liten I rettferdighetens misbrukte navn: Denne filmen er laget for jenter som er så unge at de ikke trenger deodorant og som tror at å miste dyden betyr at tannstrengen skal av. De er grønne som rips i juni, og de liker ting som fører til filmatisk anoreksi for alle som ble født etter 1990.

Denne anmeldelsen gjelder dem ikke. De er så unge at de ikke trenger se gode filmer. Når de blir 14 begynner alvoret.

Lindsay Lohan tilhører de siste Hollywood-åras mange sakkarine hvetebakverk, og derfor ser det egentlig litt Alene Hjemme ut når hun bruker så mye morgensminke at ansiktet likner et langvarig nachspiel. Lindsay er blitt 20 år, og det betyr at 12-åringene allerede lurer på om kragebein-fregnene hennes egentlig er leverflekker. Hun må smøres og vokses. Vel. Sånn er det. Lohan spiller en markedsføringsdame som blir forfulgt av pervers flaks. Det er ikke poenget. Poenget kommer nå: Chris Pine fra «Princess diaries 2» blir forfulgt av patologisk uflaks. Etter en del svermeriske, plaprende flaksinger havner Lindsay i sitt eget lanseringsparty der hun kysser den uheldige så muntlig at han blir den heldige og hun havner i Old Bail-me. Men han får så mye flaks at han klarer å mænædsje fram et britpop-band som heter McFly.

Så begynner u-ung-gåelighetene (hoi!) å gå hverandre på nervene. Etter at Æsjli (Lohan) har hatt ødeleggende uflaks lenge, kysser hun Djæik (Pine) en gang til, og dermed sitter både han og bandet i smørja igjen. Men så finner dama ut av ting, og så dadada. Den røper vi ikke.

Dette er en one joke-film, og alt avhenger av skuespillerne. Lohan er over omtrentlig flink. Pine ser ut som millenniets Rob Lowe og har så svære pupiller (hva spiser den mannen?) at det likner åpen hjerne. Venninnene til Æsjli piper og plaprer med stemmer som minner om skrensehvin fra veldig små biler, og afro-kubanske Faizon Love spiller vittig feit-neger med to meter midje.

«Just my luck» er en klokkestopper. Du rister på uret. Du forsøker å trekke det opp (man gjør ikke det lenger). Det går fremdeles dobbelt så seint som det pleier. 2006.

Indiana Jones og krystallhodeskallens rike

TV3 21.30

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull

Innendørs-tur med Harrison Ford og Cate Blanchett.

terning 6 liten Når alt kommer til alt handler det ikke om hvem som var bedre før, og hvorfor småløper den tilsmussede afp-eren rundt i jungelen. Det er sånn: Blir det akkurat så stilig som du hadde trodd? Ja. Likner det en skikkelig Indiana Jones-film? Ja. Greit.

Først om Harrison Ford: Hvis han hadde framstilt en 31 år gammel hundremeterløper, ville skuespilleren havnet utenfor alderstroverdighetens grenser. Men så lenge 66-åringen spiller en bevegelsesflink og utelivstrenet arkeolog i 60-års alderen, bør det være grunnlag for å akseptere at han ikke bruker gåstol. Se på professoren Arne Næss. Han ville også ha løpt fra Stalin for tretti år siden, som het tredve da.

Dessuten er det ungdommen Shia LaBoeuf som gjør de verste stuntene. Året er 1957, og LaBoeuf kommer motorsyklende inn i handlingen i et naturtro Marlon Brando-kostyme (The wild one, 1953) og slenger seg på forskerkjerra mens han på femtitalls-greaseres vis sjekker Fonzie-frityrenhan har på hodet ved hver merkestein.

For Spielberg er antakelig denne fjerde Jones-filmen den morsomste, for 1950-tallet er en periode regissøren husker og antakelig har et forhold til. Den oppskriftsmessige actionstarten skjer i en prøvesprengningsby i Nevada, etter at russiske spioner har åpna en Roswell-kasse som faktisk ikke inneholder John Waynes nedfryste kropp, men et av USAs viktigste fantasi-ikoner; den hemmelige marsboeren i FBI-kjelleren. Så smeller atombomba, og deretter vet vi at arkeologen antakelig døde av kreft seint på 1960-tallet.

Etter åpningsrushet skal enhver Indiana Jones-film ta seg fint hjem til Universitetet, og det gjør også denne. Der treffer Jones den selvsikre LaBoeuf, som kan fortelle ham at kollega Oxley er kidnappet i Sør-Amerika.

Dermed forlater filmen USA slik den også skal, og med KGB i hælene drar det velkomponerte eventyrparet på en hvileløs action-tur som antakelig ville ha bekymret fagfolk i bedriftshelsetjenesten på Arkeologisk Institutt. Don Del Oro har en peruviansk gullby liggende, og ved hjelp av uforståelig oldisgrafikk som utmerket godt kunne ha prydet norske landslagsskjorter, blir det klart for de reisende at de absolutt må ferdes i den tjukkeste apejungelen, langs de skumleste hengekløftene der de fæleste skorpionene og de mest illsinte mordermaurene deler verdensdel med overvintra innfødte som ellers bare slår leir i gamle numre av National Geographic. Det er voldsomt, det er mildt ironisk og dobbel-retro, for tilbakeblikket i genren går nå både til de foregående filmene på åttitallet og til de elitistiske eventyrerne i mellomkrigstida. Dette er jøggelen, som er den delen av den tredje, fjerde og femte verden som alltid tilhørte den hvite manns velutdanna og pedagogiske nedlatenhet. De har så rare guder i utlandet. Men turistene er fine.

I busken treffer Jones på den religiøst forheksa John Hurt, som ser ut som Myggen om tretti år eller Lillebjørn Nilsen i fjor. De overmenneskelig tilstedeværende russerne har dessuten fanget Marion fra «Jakten på den forsvunne skatten», og det blir en virkelig familiefryd å se igjen Karen Allen, spekkmjuk og bondebreid og illsint. Med flere folk følger større fart og et formidabelt klimaks der også Spielberg-avkommet E.T. får lov til å være med. Jeg begriper ikke at noen kunne bli skuffet av dette.

Nevnte jeg Cate Blanchett? Hun spiller russerinne med solbriller, en skapning som riktignok ikke fantes på 1950-tallet, men det gjorde heller ikke den nazi-inspirerte new age-kommunismen som hovedskurken i filmen bekjenner seg til. En ålreit rollefigur som aldri tar seg helt opp – men det gjorde ingen skurker i Indiana Jones-filmer. De karismatiske psykopatene tilhører nittitallet.

Det behagelige og beroligende med filmen er at Spielberg ikke eksperimenterer. Han lager ikke en Indiana Jones-film for vår tid med innvollsromantikk eller Biel-ige tskjorte-eksotismer.

Regissøren holder seg til genren og komponerer en gammeldags film som like gjerne kunne ha blitt til i 1988. Handlingen består av pustevanskelige roller-coaster-rides (som på norsk blir det fonetisk ubrukelige berg- og dalbane-turer), der folk og redskap skvetter generøst rundt på den kultivert ironiske måten som aldri fører til at ubalanserte publikummere går hjem og kveler katten etterpå. Innimellom farts-etappene sperrer Harrison Ford med blikket på den gode gamle Indiana-måten, og så slår det deg: Han var jo egentlig alltid en gammel mann som løp litt rart.

Filmen er en potent nostalgitrip og en skjønn tidsreise, og hvis jeg ser ut av vinduet nå, kommer det folk forbi som spiller «China in your hand» på kassett-walkman. 2008.

Terrorpatruljen

Viasat4 22.10

terrorpatruljen nighthawks

Kul anti-terrorist. Stallone.

terning 5 liten «Nighthawks» er faktisk en spennende og vellaget terrorist-thriller fra 1981. Sylvester Stallone og Billy Dee Williams er New York-politimenn som forsøker å få has på den internasjonale terroristen Rutger Hauer. Lindsay Wagner og Catherine Mary Stewart er også med. 1 time, 39 minutter.

Waist deep

Viasat4 00.05

terning 3 liten «Waist deep» er ikke akkurat noen god actionfilm, men den klistrer. Som pliktseer beveger man seg fra det irritert likegyldige til en motvillig medlevelse, og det er ikke verst. Regissøren Vondie Curtis-Hall laget i sin tid «Glitter» med Mariah Carey, så han burde vært arbeidsledig. Men hovedrollen spilles av Tyrese Gibson fra «2 fast 2 furious» og «Four brothers», og han er ei stjerne på vei oppover, sjøl om han har færre ansiktsuttrykk enn grandiosa.

Handlingen forteller om en straffet sikkerhetsvakt som må forsøke å få den kidnappa sønnen sin tilbake fra sadistisk gjeng-lord. 2006.

Mission impossible 2

TV2 Zebra 21.00

mission impossible II

Tom Cruise er en mc-mann.

terning 5 liten Å se en John Woo-film er fremdeles bildelek med Newton. Ikke Thandie Newton egentlig, sjøl om hun spiller en hovedrolle i denne filmen, men han med eplene. Hong Kong-regissøren får alt til å sveve. Tyngdekraften oppheves eller forsinkes for folk, duer, våpen, støv, motorsykler og biler, alt. Han får også alle til å maskere seg som i «Face/off». Folk kler av seg plasttryner to ganger for hver gang de skifter Versace-skjorte.

Tom Cruise starter denne filmen som en etablert agenthelt. Han henger etter nyspisste fingertupper og godt håp i en eller annen fjellvegg da sjefen Anthony Hopkins dropper ham et par designer-solbriller med neste oppdrag. Terrorister har kapra motgiften til farmaskurkenes hjemmelaga dødsvirus. Cruise får i oppdrag å rekruttere den litle førtikilos-tjuven Thandie Newton og instruere henne til å infiltrere, eller noe som likner fælt, eks-elskeren. Regissøren Woo ser på tarantella mens det skjer, og fryder seg. Cruise og motstanderen Dougray Scott utfører rustfrie ridder-ritualer fra gryntende motorsykler etter at helten sjøl har sålesurfa på asfalten. Derpå følger sakte hannekamp. Dette er en særegen underholdningsform, og den funker for menn, men også for folk. 2 timer. 2000.

Pale rider

TV2 Zebra 23.30

pale rider

Clint Eastwood som Herrens hevner.

terning 5 liten «Pale Rider» er en virkelig staswestern for de svært kresne. Clint Eastwood regisserte og Clint Eastwood har hovedrollen i et slags mytisk, halvreligiøst actiondrama om en mytisk fremmed som kommer og hjelper undertrykte småfolk, som om han skulle være Herrens engel med rifle. Michael Moriarty, Christopher Penn og Carrie Snodgress i andre roller. 1985. 1 time, 53 minutter.

Derailed

TV2 Livsstil 21.00

avsporing  derailed

Nei, det gikk nok ikke så bra. Clive Owen og Jennifer Aniston.

terning 5 liten Jennifer Anistons skjebne er til å bli ufrivillig klok av. Dama ble forlatt av Brad Pitt, og derfor liker ingen henne lenger. Det skulle vært omvendt. I en anerkjent feminist-vestlig medlidenhets-kultur skal det være sånn at jenter som blir fragått av kjendismenn fordi menn heller vil ha Angelina Jolie, har krav på å bli valgt til den første kvinnelige paven. Men ikke Aniston. Hun glapp bare karismaen sin.

Aniston er ikke spesielt god i denne filmen heller. Clive Owen bærer en paranoisk-sadistisk thrillerkrim-handling med et forskrekka ansiktsuttrykk som han egentlig burde ha spart til den dagen Jesus kommer igjen. Men OK. Hvis Jesus velger å gjøre som The Rolling Stones, betyr det bare at enda en mann med spansk navn og null arbeidstillatelse dukker opp i California, og da er veien til grensen kort.

«Avsporing» handler om en så ubegripelig dum ektefelle at han antakelig kunne vært sann. Etter at ei Vanessa-slepen dame har betalt for ham på commuterbanen, gir han seg i kast med et seksuelt sidesprang som ikke bare er forkomment, men dessuten befridd for hormonell sannsynlighet. Aniston som draktkledd børsbestyrerske ser ut som et ereksjonshindrende middel, og det føltes så pinlig da hun og Owen skulle ha sex at jeg gikk ned på kjøkkenet og vasket opp ei lapskausgryte. Heldigvis kom Vincent Cassel hoppende som koital avløser. Deretter ble Owen så ubarmhjertig utpressa at han tok ut sparepengene som skulle gått til syk datters nyre. Det er en slags utroskapsrekord. Han stiller bak Hitler på lista over de som blir tilgitt på den ytterste dag.

Filmen fra Chicagos glitrende krystallrev og dopstinkende bakgater er verken dårlig eller sannsynlig. Men det følger imponerende mye fysisk energi med Clive Owen. 2005.

Elsk meg eller stikk

TV2 Livsstil 23.05

something to talk about  elsk meg eller stikk

Julia Roberts seier det rett til han.

terning 4 liten Allerede i 1995 advarte jeg henne: Julia Roberts må passe seg, så hun ikke blir en ny Sally Field og kommer til å subbe lett-sjåvinistisk og sokkasegen rundt i misforståtte lett-dramaer der folk sier utvortes psykosoma-ting til hverandre og gresser sentimentalt og respektløst på feminismens grav. «Elsk meg ellr stikk» er riktignok en tidvis ganske underholdende hevn mot utro menn, en slags kvitbluse-snill amerikansk Fay Weldon-fantasi for mistenksomme hustruer, men den tuter innholdstomt som en trist tenortuba.

Nå er det ikke lett å komme uskadd fra en Lasse Hallström-film. Svensken laget en gang i tida «Mitt liv som hund», ble utropt til menneske og har siden jobbet i Hollywood hvor han har begått milde ting som kvinner liker rett før de skal ha menstruasjon eller begynne å grine.

Manuset er et bestillingsverk til Callie Khouri, som skrev «Thelma & Louise», og det er for pikete. Fordelen ved filmen er at det går an å like Julia Roberts stae lille tullemortryne sjøl om hun er sminket med geishabrunt i øyekrokene, at Kyra Sedgwick spiller befriende storkjefta søster, at Dennis Quaid er utstudert tåpelig, men ganske fin med det oppstasa formiddags-TV-håret og at Robert Duvall ser ufruktbar ut i jockeybukser og følgelig bekrefter fordommer omkring harde saler og hesteridning. Men den lille jentungen i filmen er tilsynelatende lobotomert, det finnes for mange prinsesse-hester allerede i verden og voksne kvinner snakker til hverandre som om de var tilbakeført til sovesalen for ekstra skikkelige unge damer på Solborg folkehøyskole den natta lyset gikk og Trine Lise sa eggstokk.

Premissene i filmen er dessuten passivt gåtefulle. Den lykkelig gifte Roberts oppdager at Quaid er utro midt på fortauet, og derfor blir hun sint. Faren hennes derimot er en slags heste-patriark av stødig borgerklasse som mener at kvinner må tåle denslags og ellers passe kjeften sin. Ingen fedre gjør sånt unntatt i matriarkaiske mareritt. 1995.

Due date

Max 21.45

due date lewis galifaniakis

Juliette Lewis og Zach Galifianakis kler hverandre.

terning 5 liten Først en livsstil-politisk kjønns-presisering: Denne filmen kan ikke bli ukontrollert morsom, for fødsler er ikke vittige, de er dypt kvinnelige og ikke noe å tulle med. Derfor ville humoren ha fungert mye bedre om Robert Downey jr egentlig skulle rekke hjem tidnok til at en kamerat i Risa leverte et billass pukk. Nå føler vi en arketypisk forferdelse ved utsiktene til at han ikke rekker Bridget Moynahans fødsel.

Men OK. Downey jr. er en framifrå filmfyrste, og han klarer å spille hastverksprega husbond på tur uten at du føler sjenerende medlidenhet med verdens eggceller.

På flyplassen treffer han den sosiale smerte-eksperten Zach Galifianakis. Han spiller den sorten utilbørlig komedie-ungkar som ble satt til verden av pedagogiske grunner: Han oppdrar deg til aldri å snakke med fremmede, sjøl om de blør fra halspulsåra, sjøl om de stjeler napoleonskaka di eller tilbyr deg å låne ipaden. Mannen har med kose-ape på flyet, og han har et skjegg som man kan skjule hamstere i, eller redebyggende fugler som stris, kar og gjøke. Han kunne vært barne-TV-vert.

Fordi den kontaktsøkende idioten bryter innestemme-regelen på terrorist-trua fly, får ikke Downey jr. fly hjem. Han må kjøre bil med idioten. Han må være med når den uønska anti-vennen ifølge moderne komedieprinsipper kjøper hasj hos Juliette Lewis – og han ender faktisk med å stjele en meksikansk politibil og taue en grensepost inn i USA. Doney jr. må se på da Grafnisikasus onanerer i bilen for å få sove, han må få bank av en mann i rullestol. Egentlig er det ganske morsomt, og manusforfatteren holder en viss stil: De to mennene sjekker faktisk ikke opp tvilsomme motelldamer i Kalleanka-biotopen langt fra folk.

Underveis skjer det behagelige ting som at regissøren spiller Neil Youngs utrolig vakre «Old man» til bilkjøring, og da det ansvars-visnende motorveiparet forvrenger sine hjerneceller med urter, kommer sannelig også Pink Floyd.

Filmen får en sentimental vri til slutt, og den er egentlig like pinlig som da Obama ble valgt til president, men er det moro? Ja, det er moro nok. 2010.

Seven

Max 23.40

seven

Brad Pitt som ung og følsom.

terning 6 liten Hvis den eksistensielle turisten, religiøse Indiana Jones-forgjengeren og eventyrlig oppsøkende journalisten Dante Alighieri hadde levd i våre dager (fylte 731 år seint i mai), ville han antakelig ha skrevet mørke grøssermanus (grøssermani?) for Hollywood, og medlemmer av Bokklubben Nye Bøker ville ha skiftet fortau hvis de traff ham utenfor det intellektuelle Polet i Musègata.

De som har lest for mye Dagbladet går glipp av at «Seven» er årets varmeste film fordi den skildrer hvordan selv de desillusjonerte og kyniske tviholder på menneskeligheten, forsøker å gjøre det rette, kjemper for sin verdighet og for en mening med livet inntil de har brukt opp all motstandskraft og blir ondskapens ofre ved selv å utøve det onde.

Brad Pitt spiller en politimann som frivillig søker seg ned i helvete. Der jobber allerede den erfarne etterforskeren Morgan Freeman og ønsker seg vekk. Gwyneth Paltrow spiller Pitts hustru og er kanskje filmens viktigste person, for hun dyrker intuitivt håp og ålreite ting mens tunge tog får veggene i den sjabre lille leiligheten til å skjelve. Politimennene jager seriemorderen Kevin Spacey, en mann som myrder av religiøs renhet og representerer det vi vestlige humanister frykter mest; den hellig overbeviste morderen. Det skal få gale menn til for at et helt system blir ødelagt, for når store mennesker blir stilt overfor stor nok litenhet, blir også de små.

Som en vignett for filmen siteres Hemingway: «Verden er et fint sted og verd å kjempe for». Jeg er enig i det siste, sier Freeman.

«Seven» beskriver ubeskrivelige mord og et perverst sinn. Den er en vakker film fordi om den ikke er sommerlig oppmuntrende. Hvis du skulle komme i reise-shortsen din på busstur til Europa en gang, så ta ti minutter til å undre deg midlertidig over hvorfor det tyter groteske djevlehoder ut av de gamle kirkemurene. 1995.

Pelikanrapporten

FEM 21.00

pelikanrapporten

Julia Roberts oppdager verden med Denzel Washington.

terning 5 liten Det finnes bare to gode historier de siste to tusen åra. Den ene er Kennedy-mordet og den andre er Watergate. Forfatteren John Grisham har oppdaget denne selvfølgeligheten og brukt den i en slags kombilett-versjon der Julia Roberts får hjelp av journalisten Denzel Washington til å oppklare en devaluert versjon av døden i Dallas; frøken Detektiv møter Woodward/Bernstein. På sånne sunne historier kan det ikke bryte ut store sykdommer, og det eneste som egentlig skjemmer «Pelikanrapporten», er en voksende mistanke om at forfatteren har skrevet lengre enn bukseskrittet rekker og skildrer ting han ikke har greie på.

Som vanlig: Det gjør ingen ting. Siden historien ble til i Bush-tida, er det selvsagt ikke en president som blir myrdet, for ingen ville ha sørget over ham, men to miljøvennlige dommere. Mannen i det hvite huset er en tomsete olding som bruker det ovale rommet til å leke med hunden sin. I en sånn deflatert verden er kravene til troverdighet lave.

Med Julia Roberts i hovedrollen synker også behovet for høy fart, for hvis filmen hadde skyndtet seg, ville den vært ferdig fortere, og dama hadde reist hjem til Lyle Lovett. Vi som går rundt og tror på fullt alvor at Gud bare øvet seg da han skapte kvinnen for til slutt å lykkes med Julia Roberts (man trenger lang tid på noe som i utgangspunktet bare er et ribbein), nyter hvert sekund hun er i bildet. Den sarte, pusevare anti-Madonna’en trekker beina opp under svær genser i stolen og ser ut som noe vidunderlig uforløst til å holde litt i handa på hyttetur. Noen ganger likner hun Audrey Hepburn i «Prinsesse på vift». Noen ganger har hun fletter og ser ut som ei hverdagsjente med fett menstruasjonshår. Så lar hun det røde håret flomme som Vøringsfossen i motlys, og dermed spretter blomstene på Freuds grav sjøl om det er høst, og jeg røper ikke hvorfor.

«Pelikanrapporten» er Julias film, men Gamle Sement-tryne Denzel Washington er ikke så galen han heller. Sam Shepard spiller voksen elsker, og han er nesten den eneste som ville tåle det, ettersom han har Jessica Lange å reise hjem til etterpå. Dette er en thriller for estetikerne, og de kommer til å kose seg. 1993.

Gossip

FEM 23.55

terning 4 liten Lena Headey og Kate Hudson er mediestudenter som sammen med James Marsden setter ut rykte for å se hva som skjer. De mister snart kontrollen. 2000.