Forfatterarkiv: Arild Abrahamsen

Onsdag 22.11.– Se DiCaprios beste rolle mens det ennå er tid!

 

The wolf of Wall Street

Viasat4 22.00

terning 6 liten Mens vi venter på at kvinner skal stå fram og vitne om at Leonardo DiCaprio har begått overgrep mot dem, skal jeg skynde meg å hedre den 43 år gamle skuespilleren mens det ennå er akseptabelt. Han ble faktisk født i Hollywood som eneste barn av en tegneserie-artist og ei tysk dame som het Irmelin Indenbirken, og han spilte sitcom som 11-åring. Skikkelig skuespiller ble han med «This boy’s life» og «Hva er det med Gilbert Grape?» i 1993, og etter det fikk han en bråte roller som dessverre også medførte at han skjøv fram haka på en bister måte som skulle illudere tøff mann. Leo som tøff mann er en mislykka genre i Hollywood, og derfor var det fantastisk å se ham som næringslivs-ulv i Wall Street, der han åpna sin sosiale forstand og spilte film. Så nyt DiCaprio i dag. I morgen kan det være for seint.

Men til filmen.

wolf of wall street

For crying out loud! Di Caprio fester med sånne som blir imponert av rike folk.

Jeg er nokså lykkelig over å kunne skrive at kapitalismens svakheter ikke er grunnen til at jeg liker Martin Scorseses brultete finans-komedie. Heller ikke at den med burlesk helvetes-svie utleverer pengers forgiftende virkning på sinnet, samt rikdommens iboende trang til tingliggjøring av kvinner. Det er filmen som imponerer. «The wolf of Wall Street» er en velskrevet, nydelig porsjonert og overraskende film der Leonardo DiCaprio gjør sitt livs Nicholson-rolle og imponerer meg så mye at jeg skal glemme «Blood diamond».

Dette er den andre biografiske filmen denne uka, og siden den handler om en hvit, rik mann, skildrer historien et moralsk forfall og et kulturfattig og ekstatisk hovmod som kunne ha skremt sodomere så kraftig at de ville ha sletta gomorrerne som Facebook-venner.

Dette er amerikanernes «Le grande bouffe», også kjent som «Etegildet». Filmen forteller om hva som skjer med ganske vanlige mennesker når de både får penger til og aksept for et skjørlevned som må ha fortonet seg som en bibelsk feltutflukt til skjærsildens evig fortapte for den presteutdannede katolikken Martin Scorsese. Det hele er basert på bokskrivinga til hovedpersonen, og han er en utkrøpen kremmer som vet hva som selger. Det er så mye kokain her at du kunne ha snølagt femmilsløypa i Sotsji, og om noen skulle gi seg til å telle over hvor mange okersminka modellkropper som vandrer nyvoksa gjennom filmen, vil de antakelig resignere med ønsker om at det heller skal komme innom en russisk kulestøterske i barnehagedress. For det er mye. Det er inflatorisk. Scorsese liker kanskje å vise fram nakne jenter. Det får være hans sak. Men i denne filmen fører opphopninga av dem til frykt og avsky, for det blir etter hvert noe ekkelt og begeistra rumpeglatt ved filmen som gjør at du helst ville ha fløsja den rett i do.

wolf of wall street1

It’s great to be king! (Mel Brooks). Jonah Hill og Leonardo DiCaprio nyter velstanden.

Jeg velger å tro at alt er bevisst. Det er for mye av alt her, og det er logisk. Hvis man slipper laus dumme mennesker fra moral og medlidenhet, er de i stand til å ydmyke seg sjøl og andre i ufattelige mengder. Vulgariteten i Scorseses film blir til en integrert del av folka. De finnes ikke lenger som tenkende mennesker, de er fulle, kåte, brautende og brølende på en måte som egentlig skulle tilsi at Herrens engler møtte opp sammen med FBI og bare utsletta hele driden.

I midten av det hele Leonardo DiCaprio, som er med i nesten alle scenene og viser en evne til lidenskap og galskap som jeg aldri hadde tiltenkt ham. Dette kan være arvtakeren til Jack Nicholson. Han bruker ansiktet til det nesten sprekker, som Nicholson gjorde, han er sløvt og sleipt innsmigrende, han er vulgært karismatisk som en samvittighetsløs legpredikant eller en dreven førstemai-taler. Han kan spille narkotisert vrak i «cerebral parese»-fasen, han kan være redd og dum og fullstendig som en ynkelig oppkomling. Det er som om Scorsese har tenkt: «Nå skal jeg, Herren være mitt vitne, vise hva som bor i denne guttungen!».

DiCaprio er imponerende.

Det er også filmrytmen. Scorsese tar seg tid til noen nydelige enkelt-samtaler som er presise som kortfilmer. Du kommer aldri til å glemme en alarmerende frisert Matthew McConaughey i rollen som synlig hodeskadd aksjemegler-kakse og chanter. Den blide samtalen med FBI-mannen om bord på yachten er en nytelse av smilende aggresjoner og intens understatement. Scenen der Jonah Hill (han er også ekstremt god) og DiCaprio tar et dop som de tror ikke virker. Masse-suggesjonen i et rufsete aksjemegler-firma der alle galningene, alle de alminnelige har fått en sjanse til å parodiere den amerikanske drømmen: Alle kan bli til noe i Amerika! Han med matta, han som brukte fem år på high school, blessed are the meek, for they shall inherit the earth. Og de gjør. Gjett om de gjør. Penger forvandler dem til villdyr som ingen noensinne ville finne på å frede.

La oss si det sammen: Penger er konsentrert aggresjon. Dop er egentlig også konsentrert aggresjon, for det slipper dyret fri. Sex er også aggresjon, for når penger gjør menn uimotståelige, kommer det latente kvinnehatet fram. Nå har de endelig beseiret de bitchene som fikk dem til å føle seg små.

Du kan tro at du ser en vittig film, men den er som en saudi-arabisk bannbulle («päpstliche Urkunde über die Verhängung des Kirchenbannes») mot Vestens gudløse tilbedelse av sex og dop (rock mangler). Jeg ble deprimert av den. Hvis du blir glad, trenger du ny fastlege. 2013.

Fryktens sommer

Viasat4 02.30

fryktens sommer-2

Freddie Prinze jr. og Jennifer Love Hewitt på sommerferie: Han i varm genser, hun i undertøyet.

terning 5 liten I en sommersløv fiskersmåby dumper en ungdomsgjeng det antatte liket av en antatt ukjent i havet fordi de kjørte på det, men neste sommer begynner mystiske meldinger og mord å mare. Skuespillerne er med fordi de tar seg bra ut i trange misunnelses-klær, og handlingen skal ikke føre til at noen mister troen på at de en gang kan bli manusforfattere. «I know what you did last summer» er en hjernedødt naiv ungdomsgrøsser i den retroistiske begeistringsbølgen for «Fredag den trettende»-filmer, men den er samtidig et slags livsmotto fra Dagbladet. «Vi liker det som laga oss». Sarah Michelle Gellar, Jennifer Love Hewitt, Anne Heche. 1997. 1 time, 40 minutter.

Tirsdag 21.11.– Kald tirsdag med det tabuiserte raseordet “engelskmann”

 

The bank job

Viasat4 23.45 og Netflix

terning 4 liten En setning som ikke gir mening: Det er minusgrader på Vestlandet, så i dag skal vi se på en engelskmann. Men jeg gjør det i trass. Og jeg bruker den kontroversielle rase-betegnelsen engelskmann, sjøl om den egentlig betyr et menneske med pisserødt hår som blir solbrent og får hudkreft hvis du setter ham foran en 65 tommers TV-skjerm og lar ham se langrenn fra Lillehammer. Årsaken er åpenbar. Vi må alle bekjempe de fascistiske bokbrennerne som tabuiserer og fjerner ord. Ord er verktøy. Ingen ord er overflødige, sjøl om de feige PK-folka forsøker å bagatellisere det hver gang tilhengerne deres driter seg ut ved redigere i ordforrådet. Så derfor. En engelskmann. Der skrev jeg det igjen!

Men til filmen.

bank job, the

Jason Statham med tre fine ting: Hår, frakk og Saffron Burrows.

Jason Statham har gangster-kred, men resten av denne filmen er så autentisk at den mister troverdighet.

«The bank job»handler om alt det som i klassehatersamfunnet England er mer populært enn åndsfrendene Brumm og Beckham: Stivleppa gamle lordmenn med harde konsonanter, kurrende vokaler og dresser som ble håndsydd i Buckingham Palace, får oppleve at ballene deres blir sparka hardere enn på Wembley, fordi de gikk til hemmelige horer og fikk kjetting og pisk. Ifølge filmens hemmelige fortelling ranet en uvøren gjeng av uvettige bakgårdsforbrytere bankboksene til alle de uskikkelige kaksene i London. Det skjedde i 1971, og James Bond var den hemmelige oppdragsgiveren fordi en av boksene angivelig inneholdt bilder av kjønnslivet til prinsesse Margaret i Karibien.

Filmskaperne har lagt to og to sammen og fått sex. De lager en gammeldags britisk ranerfilm med humorvri, og alt blir følgelig like klassisk britisk som solbrenthet og stygge tenner. Kvinnene kler av seg på overkroppen og likner ei uke med The Sun. Enkle menn med syngende cockney-dialekter studerer arkitekt-tegninger og forbereder bankran, og så graver de mens politiet står ved bankdøra, og så tar de byttet.

Neste avdeling: Alle er oppbrakte. Gråhåra samfunnsstøtter ser skremt på hverandre og sier «my dear», mens slimålene i Soho må ha tilbake regnskapsboka med navnet på alle de skitne politimennene i London. Skygge-operasjoner og taushetsaksjoner og hemmelige avtaler knyttes sammen i et slags nettverk av tilfeldigheter og nødvendigheter, og så skjer det som må skje.

Det er egentlig ganske underholdende hvis du tåler den tiltakende lukta av gammel pølse. Det er antakelig også troverdig hvis 1971 virkelig var så dødsdopa at idioter kunne grave med pressluftbor under bank og snakke om ran på åpen walkie. Vel. Det skjedde. Men filmen har ikke fått det til å se sannsynlig ut. Man må jobbe med virkeligheten for at den skal fungere. 2008.

SAFE

Netflix

safe

Jason Statham med kineser. Oisann. Enda et tvilsomt ord.

terning 5 liten Det finnes menn og det finnes menn. Hvis du egentlig har tenkt å reise en tur på landet med en stødig allround-mann som selv uten manus kunne stirre Mitt Romney til taushet, ville du velge Liam Neeson. Men «Taken 2» avslører tydelig at den seksti år gamle bokseren ikke beveger seg som en sommerfugl lenger. Jason Statham derimot. Han spiller rennesteinsprinsen Luke som en tilnærma navnelik tegneseriefigur. Når Statham raserer en bar, minner han aldri på en skøyeraktig ballettdanser med egen pilates-trener. Det er noe ved den Svarteper-mørke skjeggrota hans. Det er noe ved de kompromissløse bevegelsene. Jason fra Derbyshire (på stupelaget til England i VM i 1992) mangler tvilens tålmod, han ser aldri ut som om han tenker seg om. Statham er en ekspert i kickboksing og andre orientalske skadeligheter, og det syns.

«Safe» starter med at vi blir kjent med ei kinesisk jente som mestrer matte så godt og hukommelse så nifst at hun ville fått medisiner i Norge. Det er den triste tolvåringen som skal huske tallkombo for kinesisk mafia i USA.

Statham frilanser som nevekjemper i det lille mørket nederst i samfunnet. Fordi han avviker fra fiksing blir han så uvenner med russerne at de dreper kona hans og lover å utrydde alle som blir hans venn. Han kan ikke heie på et fotball-lag. Han kan ikke ha yndlingsfugl.

Så når Luke fra The Lowlands redder jentungen fra atskillige lov-overtredere, utsettes hun egentlig for samme fare som små sporven. Ikke bare fordi mannen med den stygge lua liker henne, men fordi han er uvenner med alle: B-gjengen, A-gjengen, Trini Lopez og Frank Sinatra, Kjell Karlsens Orkester, Rabbids og den egentlig pensjonerte Gule Pass Banden. Slitne, skurkete etterforskere forfølger dem, russiske innvandrere forfølger dem, kinesere og trafikkpoliti.

Det er her Stathams troverdighet blir så viktig. Han kan gjøre ting som med andre skuespillere ville se ut som Cirkus Arnardo. Han knuser en bar og et kjøkken med overstadig overbevisning og siden krasjer han et kasino.

Du unner ham alt godt, for Jason er antakelig den største noensinne. 2012.

The transporter

Netflix

transporter, the

Statham bærer Qi Shu, som er taiwaneserinne. Enda verre!

terning 5 liten Franskmenn skal bonke biler. Når man først har vennet seg til det kulturhistorisk bitre ved at Luc Besson-produserte filmer ikke har verdighet, blir det lettere å innrømme at franske filmskapere omsider har funnet et felt de behersker. Fransk action på svidde micheliner er inne i en blomstringsperiode.

Når sola skinner langs Rivieraens Aqua Velva-hav, der kvite yachter flekker blåfargen som sportsflekker på Arne-laken, husker man gamle Bond-filmer, gamle de Funes-filmer og Rosa Panteren-tøysete liksom-spenning fra før hjernecellene ble oppdaga og folk snakket som om de tenkte med tåneglene. «The transporter» starter med at frilans-sjåføren Jason Statham avviser å kjøre tre i stedet for bare to vrøvlete bankranere av hensyn til finregulerte støtdempere. Da er vi tilbake i de blide klovnerienes solskinn.

Briten Statham fra «Snatch» har regler for sin puristiske kloster-kriminalitet. En av dem er aldri å åpne pakken. En transportør skal vite ingenting. Da han bryter regelen og finner en musete japansk dame i 20 års alderen, forfaller yrkeslivets enkelhet, og ansvar oppstår. Alvoret er anestetisk. Kjøringa storarta.

Nei. Det er ikke handling i sånne filmer. Slutt å mase med det. 2002.

Crank

Netflix

crank

Løpende engelskmann i kittel. Rævva bar faktisk.

terning 5 liten Hva var sannsynligheten for at bølle-briten Jason Statham skulle dukke opp i en god og ukjent, koffeindrevet banditt-action sånn uten videre? Som vinteren i Stavanger. Nær null.

Men selv om tarantiner og ritchier i hopetall har klisjert gangsterfilmene nesten til døde de siste åra, går det faktisk an å lage noe som føles friskt. Statham spiller en leiemorder som blir forgifta av et stoff som gjør at han dør hvis hjerterytmen går ned.

Derfor har han et improvisert samleie med dama si (Amy Smart) midt på det folkerike China-torget i London. Vittig rølp.

«Crank» er full av halvville detaljer, og den er handlingsrik på en uskyldsrå. 2006.

Mandag 20.11.– En kald mandag med filmen Den Veien Høna Sparker

 

Apollo 13

NRK3 21.30

terning 5 liten Dette er den kalde uka. I denne delen av november, som vi kommer til å minnes med lysetenning, utveksling av gotteriposer og innføringen av kort håndhilsning med vanter, kan det også oppstå snø her på Vestlandet. Hvis snøen blir liggende etter klokka 12, mister el-bilene sine privilegier. Begeistringen for denne mandagen forsterkes av at NRK viser «Apollo 13». Apollo er antakelig et navn som er avledet av italiensk for høne, sånn at sammensetningen «a pollo» sannsynligvis betyr «den veien høna sparker», som egentlig er hva som bortimot skjedde med romkapselen der Tom Hanks satt og kikket bekymret ut på et frittgående verdensrom. En kul film. En tøff dag.

Men til filmen.

apollo 13

Bill Paxton, Kevin Bacon og Tom Hanks i verdensrommet nesten.

Sanne historier på film kan være pinlige, men denne er perfekt. Apollo 13-ferden i 1970 var egentlig for bra til å være sann, og det var som om himmelen sjøl grep inn og skjenket en Hollywood-historie til virkeligheten, som et ironisk håndslag til de rørende menneskene som forsøkte å tilnærme seg det uendelige Universet innestengt i små metallrør.

Fire mann var på vei til månen året etter den første landingen, og ingen interesserte seg egentlig for dem. Romfartsromantikken bleknet uforståelig blant vanlige mennesker, og fjernsynsstasjonene vendte tilbake til sine katt-i-tre-gjøremål fordi de tenkes av overmette bulemikere som ikke skjønner historien når den skjer. Så kom Monty Python-pekefingeren ut av Ingenting og rørte ved romskipet Apollo 13 da det var 325 000 kilometer borte fra Jorden, en surstoff-tank eksploderte, og det var ikke lenger snakk om en måneferd, men historiens mest kompliserte, mest langtrekkende redningsaksjon.

Noe av skjønnheten ved menneskene er at de er galne guttunger på den tynne isen. Science fiction-historier hadde i årevis forsøkt å fange den særegne stemningen som nødvendigvis ville følge med når jordas skjøreste skapning plutselig befant seg mer enn armlengdes avstand fra sin egen biotop og noe gikk aldeles galt. Nå skjedde det i virkeligheten. Kaptein Jim Lovell og hans tre kamerater sirklet månen i et ødelagt redskap som var verre enn halt hest, de var fanget i en liten kasse med skrap som kunne ta livet av dem på en rekke forskjellige måter før de antakelig brente til aske ved møtet med atmosfæren.

Alt dette har Ron Howard greid å ta vare på. Redsel som minskes av trening og omgjøres til livsmot, forskere stilt overfor uventede utfordringer, kamp mot minuttene, kamp mot elementene og en guddommelig improvisasjonsevne som i denne skildringen blir en hyllest til menneskets fantasi. Historien er som sagt perfekt, og jeg skal ikke oppfriske noens minne, for det kan filmen gjøre. Men den forteller også om det vakre og ville paradokset som oppstår når en hel jord følger skjebnen til fire uniformskledte menn samtidig som hundretusener anonyme dør upåaktet i et uhelbredelig historisk mørke. Dette lever vi med hver dag. Menneskeverdet gjelder èn og èn etter uoversiktlige prinsipper. Om det hadde sittet ett eneste menneske i et havarert romskip, ville man brukt millioner av dollars på å redde ham ned til jorda for at han siden skulle bli overkjørt og dø av hjertestans i et ressursfattig kommunesykehus der man ikke hadde penger til blodplasma.

«Apollo 13» er en sjelden og flott film fordi den forteller en menneskelig og teknisk historie på en streit måte og faktisk får med seg en slags kosmisk-moralsk dybdevirkning i tillegg. 1995.

Knocked up

TV6 21.30

knocked up

Katherine Heigl og Seth Rogen er gravide sammen.

terning 5 liten Dette er filmen for dem som egentlig går ut av kinosalen hvis menn bruker nedsettende betegnelser om seksualadferd som er normal i Europa – men som kanskje blir sittende likevel hvis replikkene er gode og noen angrer til slutt. Med andre ord: Siden vi alle er hyklere, er potensialet stort.

Seth Rogan er en kultfigur etter birollen i «40 year old virgin», og det er for så vidt også Paul Rudd. Stemningen fra førtiåringsfilmen er overført til et mye følsommere tema. Graviditet og menns reaksjoner på at morskap tar slutt når farskap starter. Tilpasning. Ting som folk leser A-magasinet for å holde orden på.

Rogen er en nifst umoden kollektivboer med nifsere venner enn Staff. De skal lage et nettarkiv over filmer der kjente skuespillerinner viser seg nakne. Ved et uhell treffer han en feirende, kvinnelig E-news-reporter (Katherine Heigl) på drikkekveld-safari, har fyllesex med henne, og så blir hun gravid.

Hun er en karriere-orientert flaskevann-snobb. Han er en fattig, feit råne som antakelig pisser på flaska hvis det er mer enn tre meter til toalettet. Det er Udyret og Skjønnheten og Udyrets omgangskrets av udøde og vanhellige.

Så starter en merkelig, nesten sannsynlig modningsprosess der de to misfitsene av hensyn til det ufødte barn skal forsøke å finne en felles plattform i livet. Som om Siv Jensen og Lars Sponheim ble plassert aleine i en steinstøl på Hardangervidda uten tilgang til Viggo Johansen. 2007.

Natt på museet: Gravkammerets hemmelighet

Viasat4 24.00

terning 3 liten Enda en film om det magiske museet der utstillingene blir levende, som om de ikke var kjedelige nok som døde. Ben Stiller, Owen Wilson og Robin Williams skal sørge for at magien ikke blir borte. 2014.

Søndag 19.11. – Erkjennelses-søndag med frykten for de andre

 

 

The village

FEM 23.10

 For å gjenta meg sjøl: Det er søndag, og søndager skal vi bruke til  foreløpige tilfeller av erkjennelse. Det spiller ikke så stor rolle hva erkjennelsen går ut på, for hvis VG forteller på mandag at ei Farmen-dame syklet til jobb og blogger om det, har vi glemt hva vi tenkte. Ikke dere, da. Og ikke jeg. De andre gjør det. Det er derfor vi ikke liker dem. Shyamalans film «The village» er så åpen at den nesten vil forandre innhold med årstidene. Mennesker som tror på bare én sannhet, stenger seg inne i det vi nå kaller identitets-politikk, et ord som ikke fantes for ett år siden. I 2017 kan amish-folka til eksil-inderen representere omtrent alle grupper som finnes. Og det fascinerende med dem er at de tar feil og har rett samtidig. Utenom-verdenen er farlig for parallell-samfunn, men vi kan ikke leve i uvitenhet og frykt.

I relativismens hellige navn: Til filmen.

De innestengte, de rene, de kategoriske og de redde ville alltid lengte ut.

Ved gjensyn virker «The village» som M. Night Shyamalans beste film fordi den parodierer folks forventninger til eksport-inderens okkultisme – men mest fordi den forteller den største historien om samtida: Alle er redde for noen, alle dikter ytre fiender, alle lever i kulturelle isolater langt inne i en anakronistisk eventyrskog.

«The village» er tvetydig fordi filmen er klok. Kanskje kan det akademiske lille amish-samfunnet bare overleve fordi det er omgitt av monstre. Men kanskje er den skremmende byen ett av de elementene i tilværelsen på jorda som det er meningen at vi skal tåle. All overlevelse skjer på tross av trusler.

Nei, dette handler ikke om Bush eller Trump. For historien tilhører egentlig de forstyrrende overtydelighetene at vesten gjemmer seg for de eksotiske mullaene i skogen på samme måte som imamene gjemmer seg for vestlig-liberal virkelighet. Shyamalans film handler om de redde. Ferdig med det. De redde fungerer på et særskilt sett. De redde har både rett og feil. Så perfekt kan et eksistensielt dilemma skildres.

Joaquin Phoenix spiller den modige unge som vil utvide det stengte samfunnets grenser. Bryce Dallas Howard spiller den modige blinde jenta som tør møte det ukjente i mørket fordi kjærligheten krever det. William Hurt er en slags cordhøvding som en gang ga opp verden fordi den ikke fortjente hans milde innsikt. 2004.

 

Man of Tai Chi

NRK3 21.30

 Keanu Reeves har regissert denne filmen, som handler om en mester i asiatiske kampkunster og at han havner i en fight club. Hovedpersonen spilles av Tiger Chen fra Sichuan. 2013.

 

One day

NRK3 23.40

Anne Hathaway og Jim Sturgess kjeder seg på mange måter.

 Denne filmen hadde jeg også alvorlige fordommer mot, i og med at jeg hadde sett den før. Men jeg liker egentlig Anne Hathaway, og jeg liker egentlig Jim Sturgess, og egentlig liker jeg romantiske komedier med kule folk som kombinerer moderat avkledning med en slags flørtete stand up. Det hjalp ikke. Danske Lone Scherfig har laget en psykologisk tvilsom konsept-komedie; det vil si at den består av form i stedet for poeng. Hathaway og Sturgess har post-eksamensk nestensex en gang i fortida, og så får vi se dem på samme dato i følgende år, som om de var fanga i en litt håpløs Facebook-extension. I løpet av den tida utvikler de så stor kulturell fjernhet at det fører til kjærlighet. Nei, jeg kjøpte heller ikke den.

La oss se på hva filmen lærte oss:

Når en komedie starter med melankolsk klunkemusikk og du får følelsen av at du er i begravelsen til den stygge andungen. Når jentunge-hovedpersonen bærer designerversjonen av bibliotekar-brillen for at vi skal skjønne at hun er intellektuell og ikke tenker på toalett-seter når noen sier 3,14. Når dama sier at hun har drukket for mye vin, men uttaler Dexter prikkfritt. Når hun kakler som Brenda Blethyn under nakenbading. Når menn kommenterer damers kjole. Da vet du at det blir en teit slutt. Og det blir det. 2011.

 

Natt på museet: Gravkammerets hemmelighet

Viasat4 22.15

 Enda en film om det magiske museet der utstillingene blir levende, som om de ikke var kjedelige nok som døde. Ben Stiller, Owen Wilson og Robin Williams skal sørge for at magien ikke blir borte. 2014.

 

Killer elite

TV2 Zebra 21.00

Jason Statham og Robert De Niro er harde menn.

  Noen ganger går du ut av kinoen og vet du at du fikk det du kom for. Sånn er denne filmen. Ikke spesiell. Ikke god. Hva du kom for.

Når Jason Statham med så svart skjeggrot at han kunne vært bror til Svarteper, kaster seg ut gjennom vinduet i annen etasje bakbundet til skamslått stol, da føles det rett. Det var en enkel stol, og ingen kommer til å savne den.

Robert De Niro er gjenoppvekket fra de hensiktsløse komedienes dødsrike og spiller senior-morder i leiebransjen med istappøyne og neo-mandig åttitalls-skjegg. Clive Owen har mistet det ene øyet, men han har til gjengjeld vunnet seg en stødig Steinkjer-bart. Alle disse tre mennene er så mye større enn virkeligheten at de kunne ha forsvunnet hele Midtøsten, og ingen ville ha skjønt hvordan de flytta pyramidene fra Gaza til Kairo.

Filmen handler om en jobb der tidligere britiske spesialsoldater skal myrdes sånn at det ser ut som en ulykke. Owen er en sånn eks, og han skal forsøke å hindre det. På landsbygda har Statham en kornvâr kjæreste i hyggstyvlar, så han vil ikke dø lenger. Simsalabang-bang.

McKendry har laget en film med hoppestokk-rytme, men den står i alle fall aldri stille. Når den starter for tredje gang har du vennet deg til det. Og som sagt: Ingen går inn på en Statham-film for å kline. Du er der for ødeleggelsene. 2011.

 

The last song

FEM 21.00

Liam Hemsworth og Miley Cyrus er intenst søte.

 Kynikerne kan gå i en annen sal. Dette er en romantisk, søt, snill og sørgelig film og dessuten gjennombruddet til Miley Cyrus som skikkelig skuespiller.

Jo, det er et romantisk drama for ungdom, og antakelig vil den appellere aller mest til jenter som fulgte Hannah Montana på TV da de var ni år. Men samtidig er det sånn at kinoen ble bygget for «Last song»-filmene. Bergman og Tarantino kan si hva de vil. Kinoen er for de enkle og gripende historiene, og jeg tror ikke romantiske grinefilmer er noe man vokser fra, bortsett fra i noen anstrengende oppvekstår like over tjue.

Her er det med alt sammen. Den tilsynelatende slemme jenta som gjorde opprør mot alt da faren plutselig reiste hjemmefra. Sommerferien ved stranda. Den pene gutten som kanskje også er en fin fyr på tross av at han ser ut som en sandvolley-avatar. Bølgene. Skilpadde-eggene som skal voktes mot vaskebjørner. De forsømte talentene, de ekle britney-bitchene, den sosiale underlegenheten, familie-følsomheten, de kjølige, rike foreldrene til gutten, misforståelsene, sykdommen, atskillelsen, tårene og modningen. «The last song» er et oppkomme av det vi kaller klisjeer fordi alt det vi egentlig bryr oss om i livet er klisjeer.

Miley Cyrus var kjent som Hannah Montana på Disney Channel. Med «The last song» blir hun ordentlig skuespiller. Rollen forlanger at hun er til stede med en troverdig personlighet i krevende trivial-konfrontasjoner som når som helst kan dette ned i dumheten. Men Cyrus er virkelig bra. Hun er ikke egentlig frisk og levende, som sånne jenter skal. Hun er mørk og hes, og hun er søt på den alminnelige måten som gjør at du følger med når hun snakker.

Jeg skal aldeles ikke røpe for mye av historien. Men Cyrus er forbanna på far Greg Kinnear (i en solid og viktig rolle) for at han skilte seg. Hun og den pappa-lengtende lille broren kommer til sørstatene for sommerferien, og hun er der mest for å være sur. Hun oppdager de trua skilpadde-eggene i strandkanten, og så setter hun seg i en stol og passer på dem. Da får beach-hunken anledning til å vise seg som et godt menneske, og etter hvert vokser menneskeligheten rundt henne som i en varmesirkel helt til alt blir så trist at halsen surkler som myr.

Det er faktisk en OK historie. Det hører med til den at filmen er sjikkelig utsjelt og bare har fått 2,9 av ti poeng av mer enn 3000 på imdb. Det er ukulhetens pris. Miley Cyrus er ikke noe du skal like. Hun kan risikere å få en Razzle-pris (de dårligste rolleprestasjonene) på navnet. Men hun er vanvittig mye bedre enn de som spiller «Kick ass». Det ser bare de som driter i om de driter seg ut. Så se film og tren på det. 2010.

 

Tomorrow never dies

Max 23.00

Pierce Brosnan utendørs.

 Jonathan Pryce er en oppegående Dr. Strangelove med satellitt-herredømme og manipulasjons-mani. Han kommer i konflikt med Pierce Brosnan som tar hevn ved å tjangse på kona hans. James Bond-filmer har sin egen form og sitt eget innhold, og egentlig tilhører de utstillings-gjenstandene i et søtt action-museum for folk som i sin tid gikk ut av huset også om kvelden og kan stave Rosenthal. Kinesiske Michelle Yeoh kommer fra Folkerepublikken og blir følgelig ikke behandla som en blondinevits med fargefeil; i stedet får hun reise på ryggsekk-tur med Bond og blir kurtisert med snakk og medisinske boblekyss. 1997. 2 timer. Greit nok.

US Marshals

TVNorge 23.30

Tommy Lee Jones jakter igjen.

 Chief deputy marshal Samuel Gerard (Tommy Lee Jones) farter denne gang rundt i det vidstrakte USA sammen med sine arme riddere fordi Wesley Snipes stakk av fra ned-dutte fangefly. Da Harrison Ford flyktet fra naturlovene og sannsynligheten i «Jaget», visste vi at han var uskyldig. Med Snipes er det usikrere, før det etter hvert opprinner som vinterbleik sol en litt forvirra politikk-historie som seere md normale kommunikasjonsbehov og potetchips kommer til å streve for helt å få med seg. Robert Downey jr. medvirker denne gang som FBI-mann og ser ut som om han har drukket noe han ikke burde røykt. 1998. 2 timer, 5 minutter.

 

The wedding ringer

TV3 21.00

 Kevin Hart spiller en brudgom som må leie forlover. 2015.

 

Delivery man

TV3 23.30

Vince Vaughn snakker til sine barn.

 Har ikke sett denne amerikansk-indiske filmen, men det burde jeg nok, for den har en lovende handling. Vince Vaughn spiller sin egen skygge, det vi si at han er en upålitelig fyr som ikke blir noe som voksen mann og som blir forlatt av gravid kjæreste fordi man ikke kan få barn med ham. Men så viser det seg at han er far til 533 barn fordi han var sæd-donor en gang i tida, og 142 av dem har gått til sak mot ham for å få vite hvem som er pappaen deres. Figuren Vaughn starter en slags reise. Han finner noen av barna som han er far til og blir kjent med dem uten å fortelle hvem han er. For å si det sånn: Det kan bli bra, det kan bli fryktelig. Regissert av Ken Scott i 2013.

 

 

 

 

 

 

 

Lørdag 18.11.  – Stilig lørdag og evnen til å være eksaltert

 

 

Sherlock Holmes

Max 21.30

 Jeg kjenner at denne lørdagen gjør meg tilfreds og lykkelig. Det skyldes ikke bare det politisk betente høstværet, men også filmtilbudet. Det er slik det skulle være. Jeg har valgt ut Sherlock Holmes fordi den er eksaltert, og fordi ordet «eksaltert» er så urettferdig oversett i vår tid at det antakelig skyldes hemninger. Det jeg savner aller mest med jobben min er samværet med folk som var i stand til å snakke en samtale opp i en slags happening-hysterisk drama-glede, en yrkesgruppe av ukorrekte folk som trivdes så godt i hverandres selskap at de ble over-inspirerte og høyrøsta av det. Så kom de med uke-mailene om innestemme. Ingen brydde seg om dem. Bare noen få rydda skrivebordet. Selv om Benedict Cumberbatch er tidenes Sherlock Holmes i TV-serien, skal vi nyte Robert Downey jr. I ungdommen var han en vanlig fyr. Så tok livet ham med alle sine umeldte vindkast, og etter lang tid kom han tilbake som en mann som var i stand til å være genialt eksaltert.

Men til filmen.

Jude Law og Robert Downey jr som Watson og Holmes.

Kvestelseskrim-spesialisten Guy Ritchie har laget en Sherlock Holmes-film som kommer til å bli vanedannende på en måte som anglofile latinlærere på Bryne kan oppfatte som problematisk. Robert Downey jr. har et blikk som kunne tilkjennes ondt rådyr hvis sånne fantes for eksempel i skogen rundt Overlook Hotel. Han er en ultra-nevrotisk, bevegelig geni-detektiv med Charlie Chaplin-plastikk; han er det elitistiske mennesket som kjærlighetssøkende misantrop. Med andre ord en fullblods Downey jr.-skikkelse og en fyr man aldri noensinne blir kvitt igjen.

London blir aldri det samme. Dr. Watson blir aldri den samme, Irene Adler har fått øyenbryn og kropp en gang for alle og dr. Moriarty er så underformulert tablå-stilig at du får lyst til å ta ham hjem og lagre paraplyer i ham. Hvis Ritchie ikke lager en toer, skal jeg personlig dra til London og tisse på det svarte judo-beltet hans. Men han er i gang. Gudskjelov.

Du hadde aldri trodd at du skulle få se den sjabre, usexy tweed-tenkeren Sherlock bokse med bar overkropp i slumskyggene. Men England er et rart sted, og du hadde heller aldri trodd du skulle få høre på da Labour-statsministeren fortalte hva han egentlig syns om engelske arbeidsfolk. Guy Ritchie er en tradisjonsfri action-entusiast med Kvikke Kanin-moves, og det gir filmen en sjarmerende og fantasi-eggende uvirkelighetsfornemmelse. Holmes filosoferer seg først gjennom hvilke slag han skal slå. Deretter: Big bang bong, kjempen ligger i sagmuggen. Han er en slags Jet Li i bowlerhatt.

Som dr. Watson er Jude Law forvandlet fra sengekant-skjønnas til en diger, dvalende og dystopisk Guinness-mann med gruvearbeiderkropp.

Filmen starter i et lysfritt gass-London der halvmørket hviler over historien som en smitte. I frimalernes torturstue ligger kvitkledd dame på alter, og Sherlock må slåss mot underlige skurker i småborger-kostymer før han møter den kappekledde Voldemort-vondemannen.

Deilig. Så kommer det fæle: Dr. Watson skal gifte seg og flytte i egen leilighet, et forsinka pubertetsopprør som sjokkerer både oss og vennen hans. Dette er sånn kameratene til Ritchie følte det da han fortalte at han ikke kunne komme så ofte på puben lenger, for han måtte sitte hjemme med Madonna og høre på nyork-dansere som fortalte om den gang det regnet.

Det føles heller ikke betryggende at den henretta djevledyrkeren Blackwood står opp fra de døde og begynner å ta livet av folk. Klassisk mørkesekt-fortelling kombineres med moderne seriemorder-sensualisme, og nye slagsmål oppstår. Det gjør også Irene Adler (Rachel McAdams) i en så paverød kjole at selv katolikker vil bli interessert i kvinner. Bikini-sesongen 2010 ble på forhånd utkonkurrert av ei dame i så stor kjole at ekstrem ungdom uten hår ville ha kastet seg utfor Kjerag i den. 2009.

 

One day

NRK1 23.20

Anne Hathaway og Jim Sturgess på strand.

 Denne filmen hadde jeg også alvorlige fordommer mot, i og med at jeg hadde sett den før. Men jeg liker egentlig Anne Hathaway, og jeg liker egentlig Jim Sturgess, og egentlig liker jeg romantiske komedier med kule folk som kombinerer moderat avkledning med en slags flørtete stand up. Det hjalp ikke. Danske Lone Scherfig har laget en psykologisk tvilsom konsept-komedie; det vil si at den består av form i stedet for poeng. Hathaway og Sturgess har post-eksamensk nestensex en gang i fortida, og så får vi se dem på samme dato i følgende år, som om de var fanga i en litt håpløs Facebook-extension. I løpet av den tida utvikler de så stor kulturell fjernhet at det fører til kjærlighet. Nei, jeg kjøpte heller ikke den.

La oss se på hva filmen lærte oss:

Når en komedie starter med melankolsk klunkemusikk og du får følelsen av at du er i begravelsen til den stygge andungen. Når jentunge-hovedpersonen bærer designerversjonen av bibliotekar-brillen for at vi skal skjønne at hun er intellektuell og ikke tenker på toalett-seter når noen sier 3,14. Når dama sier at hun har drukket for mye vin, men uttaler Dexter prikkfritt. Når hun kakler som Brenda Blethyn under nakenbading. Når menn kommenterer damers kjole. Da vet du at det blir en teit slutt. Og det blir det. 2011.

 

Villmark

NRK3 23.50

Kristoffer Joner i skogen med gevær?

  Da denne filmen ble laget, var Kristoffer Joner allerede en så etablert personlighet, at det viktigste ved filmen også utenfor Stavanger var sånn: «Noen har sett Joner i naturen. Det var nifst.» Hyttetur er riktignok en by-ting på samme måte som drikking av småpilsflasker med penneskaftgrep. Men livet i skogen krever avgjort tilstedeværende mandighet for ikke å bli en slags «Out alone». Selvfølgelig gikk det bra. Joner er kvass i kantene og hard i blikket. Alle vi som alltid sa at han like gjerne kan spille Hitler som Reidar, kom til å få rett, og vi liker å få rett.

I «Villmark» er alle skuespillerne gode. Historien er kanskje ikke noe å gå på veggene av, men forventningen om at det kommer til å oppstå en god historie, er intens. Bjørn Flobergs durabelige anvendelighet skaper en slags voksenpervers undergangstone i filmen, og de unge skuespillerne veksler om sårbarhet i Mano-Mannens biotop.

Marko Kanic er filmens største overraskelse. Ikke at han kan spille film. Men at han finsliper en halvklovn i ødemarka og får til å være uanstrengt morsom i mørket og klaustrokulda.

«Villmark» er en perfekt hjemmefilm. Den er tett og konsentrert, med tydelige roller og nifse blikk. 2002.

Tomorrow never dies

Norsk TV2 21.30

Pierce Brosnan i et mandig øyeblikk.

 

 Jonathan Pryce er en oppegående Dr. Strangelove med satellitt-herredømme og manipulasjons-mani. Han kommer i konflikt med Pierce Brosnan som tar hevn ved å tjangse på kona hans. James Bond-filmer har sin egen form og sitt eget innhold, og egentlig tilhører de utstillings-gjenstandene i et søtt action-museum for folk som i sin tid gikk ut av huset også om kvelden og kan stave Rosenthal. Kinesiske Michelle Yeoh kommer fra Folkerepublikken og blir følgelig ikke behandla som en blondinevits med fargefeil; i stedet får hun reise på ryggsekk-tur med Bond og blir kurtisert med snakk og medisinske boblekyss. 1997. 2 timer. Greit nok.

 

Payback

Norsk TV2 23.50

Mel Gibson på uventet besøk.

 «Payback» er antakelig tiårets råeste voldsfilm og samtidig en parodisk oppgira heltehistorie av surrealistisk format. Mel Gibson spiller en voldsforbryter og actionhelt som skal ha tilbake sine 70.000 dollars fra en utro kompanjong og ender med å utfordre en gangster-organisasjon på størrelse med Sveits.

Handlingen beveger seg i et utpensla avskylig nerover-landskap av sjellause harry-svikere, kynisk korrupsjons-purk, horer med asfalttjukk øyensverte, vaklende heroin-hustruer og mordkakser, og vi får være med på instruksjonsrå kvinne-banking, sado-sex, hammer-tortur, blodsprut-mishandlinger og en generell massakre-romantikk der nesten bare den amerikanske nasjonhelgenen Bikkja overlever. Æsj. 1999. 1 time, 40 minutter.

 

Mrs. Doubtfire

TV3 18.55

Robin Williams skikkelig utkledd.

 Kamuflert Våland-sekstiåtter snakker med Eiganes-stemme og leker Mary Poppins for å få lov til å møte ungene sine av ei egosentrert jappemor som aldri er hjemme. Robin Williams er god som utkledd skilt far i en komedie som minner for mye om en TV-sitcom til å være annet enn alminnelig. Sally Field er mor. 1993. 2 timer.

 

Delivery man

TV3 21.30

Vince Vaughn besøker sine barn.

 Har ikke sett denne amerikansk-indiske filmen, men det burde jeg nok, for den har en lovende handling. Vince Vaughn spiller sin egen skygge, det vi si at han er en upålitelig fyr som ikke blir noe som voksen mann og som blir forlatt av gravid kjæreste fordi man ikke kan få barn med ham. Men så viser det seg at han er far til 533 barn fordi han var sæd-donor en gang i tida, og 142 av dem har gått til sak mot ham for å få vite hvem som er pappaen deres. Figuren Vaughn starter en slags reise. Han finner noen av barna som han er far til og blir kjent med dem uten å fortelle hvem han er. For å si det sånn: Det kan bli bra, det kan bli fryktelig. Regissert av Ken Scott i 2013.

 

Entrapment

TV3 23.40

Catherine Zeta-Jones er slem sammen med Sean Connery.

 Gentleman-tyven er et underholdningsdikta begrep som til og med overgår Sean Connery i alder. Underholdningstyven trenger ikke stjele, og derfor gjør han det som en slags Nietzche-arrogant demonstrasjon av overlegen evne overfor fellesskapet. Kjedsomhets-tyven er en fascist, og han hører heime i de øvre richterfrikkete lag av historien, sammen med den naive norske lege Jonas Fjeld og andre fjellheim-nazier.

 

Det gjør ikke så mye. La oss bare huske hvem vi er når vi koser oss over den elegante sosiopati.

 

Sean Connery spiller den topptrente idrettsutøveren med fabelprosaisk poesi, og han er selvsagt et slags utstrålingsfenomen som til og med får Larkins glatte vannbakkels-datter Catherine Zeta-Jones til å se ut som om hun deltar i en velspilt ting. Handlingen forteller om hvordan hun er forsikrings-etterforsker og han er guddommelig skurk, den pågår som en fortsettelse av «Star Wars» eller «Karate Kid» (uze the forze, banzai), og bildedekninga av de relativt uvesentlige begivenhetene er smertefullt elegante fordi regissøren heter Jon Amiel, og han er en fotoflink fyr. Han ville antakelig heller ha laget en film med Cary Grant og Audrey Hepburn, men døden er som vanlig en ubarmhjertig fiende. 1999.

 

Hot fuzz

NRK3 21.30

Simon Pegg som politimann.

 «Hot fuzz» er en av de best likte filmene i verden (166. plass), og det skyldes et par veldig potente virkemidler. Den er laga av kultregissøren Edgar Wright som regisserte splatterkomedien «Shaun of the dead», den har Simon Pegg (som spilte Shaun) i hovedrollen – og den består av assorterte, kose-ironiske filmreferanser.

 

Hovedpersonen bor i Spencer Hill (Bud Spencer, Terence Hill) med sin japanske fredslilje, og han er selvsagt den perfekte politimann. Dermed er lakenet lagt for en kulturkollisjon med den søvngjengerske landsbygda etter politiserie-konvensjoner. Vellykka engelske filmer har en egen form for beskjedne overdrivelser. «Hot fuzz» består av vitser som er mindre enn fluelort og action-symfonier i konserthus-størrelse. 2007.

 

3:10 to Yuma

TV2 Zebra 21.00

Christian Bale og Russell Crowe i klassisk westernkrise.

 Dette er en film som egentlig skal hete «15.10 til Yuma» på norsk, eller 15.37, hvis det er Kolumbus som har den ruta. Filmen er en repetisjon av en western med Glenn Ford fra 1957, og det bærer den til dels preg av. Handlingen sleper slitte støvler i støvet. Den hederlige gårdbruker som tar seg hyre som sheriffassistent for å redde sønnen fra sjukdom, er ikke noe manusforfatterne ville ha funnet på i 2007.

Men det går an å overse handlingen, som man ofte bør i western-filmer, også når de har vært utsatt for kollektiv skamros. Av alle de skuespillerne som kommer til å bære revolver ved hoftebeinet denne sesongen, er Crowe og Bale de beste. Russell Crowe som kynisk bankrøver er så sjarmerende at han ikke ville ha trengt lusekofte i rettssalen. Han småsnakker seg lunt gjennom filmen, og når han er ferdig med det, utøver han skøyeraktige yrkesmord med ironi og presisjon. Crowe er filmens krydder, og Christian Bale er de magesmertene vi må betale for interessante smakstilsetninger.

Bale spiller den forunderlig humørløse eks-soldaten og utmark-bonden Dan Evans, som etter borgerkrigen tok med seg fruen Gretchen Mol, en frisk sønn og en sjuk sønn langt ut dit hvor lufta er sunnere enn gulrøtter. I frisk luft trives fattigdom, og derfor er den klassiske tog-fascisten og kreditoren ute etter jorda hans, for Evans kan ikke betale. Men det ser ut til å ordne seg. Den legendariske gjenglederen Crowe sover over hos dame sånn at sheriffen tar ham – og dermed trenger den tvilrådige lovmannen noen som vil tjene 400 dollar på å ledsage morderen til togstasjonen i Yuma.

Bonden vil. Han smiler framleis ikke. Han ser ikke ut til å glede seg eller ha noe håp for framtida. Evans bare drar av gårde som en skjebneskjøvet mann, tynget av skyld fordi han ikke ble rik på kuene sine.

Så skjer alt det som må skje, og alle kvinner som eventuelt finnes i husstanden din, vil gå deprimerte til sengs mens de skjeller over at du kjøpte en film der alt gikk galt. Gled deg til det. Men det er flotte roller. 2007.

 

Fryktens sommer

Viasat4 21.00

Sommerferier er overvurderte.

 I en sommersløv fiskersmåby dumper en ungdomsgjeng det antatte liket av en antatt ukjent i havet fordi de kjørte på det, men neste sommer begynner mystiske meldinger og mord å mare. Skuespillerne er med fordi de tar seg bra ut i trange misunnelses-klær, og handlingen skal ikke føre til at noen mister troen på at de en gang kan bli manusforfattere. «I know what you did last summer» er en hjernedødt naiv ungdomsgrøsser i den retroistiske begeistringsbølgen for «Fredag den trettende»-filmer, men den er samtidig et slags livsmotto fra Dagbladet. «Vi liker det som laga oss». Sarah Michelle Gellar, Jennifer Love Hewitt, Anne Heche. 1997. 1 time, 40 minutter.

 

Fryktens sommer 2

Viasat4 23.05

 De samme folka og omtrent den samme historien som i «Fryktens sommer», gjør «I still know what you did last summer» til en kultur-korrekt repetisjon. Da denne filmen ble laget, var tida riktig for rituelle gjentakelser. Men det var i 1998, og det fins ikke en gang folk som kan huske popstjernene fra den gang lenger. Jennifer Love Hewitt, Freddie Prinze jr, Brandy Norwood, Mekhi Phifer. Danny Cannon regisserte. 1 time, 35 minutter.

 

Taking lives

TV2 Livsstil 21.00

Angelina Jolie kler å være seg.

 Angelina Jolie kler stemningen i denne filmen. Hun ser aldri helt sunn ut, og seriemorder-biotopen ligger i den psykologisk overanstrengte Raundalen øst for sengevætersetra, der unge menn utvikler trang til å skjære øynene ut av folk hvis foreldrene hadde rynkede bryn. Philip Glass har skrevet musikken til «Taking lives» med en romlende inderlighet som tyder på uansvarlig taco-spising. Ulydene hans ligger under de avsjela bildene og imiterer knirking i Freuds lærsofa. Mens Jolie melankolerer.

Øynene er resignerte som hos en utryddelsestrua dyreart, munnen skyter ernæringsvillig fram slik den gjør på insektspisere, og damas stemme har den triste ettertonen som ellers karakteriserer regnskapsførere i idrettsforbundet.

Hun spiller FBI-dame som reiser til det fransktalende Montreal for å hjelpe eksilgalliske sjåvinister med å finne en seriemorder som skjærer ett eller annet av ofrene. Jeg husker ærlig talt ikke hva det var.

Innledningsvis fikk vi se to guttunger på rømmen i 1983. Den ene så ut som en 14-årig John Lennon, den andre gjorde ikke. Vi skal gjette hvem av dem som nå dreper.

Gena Rowlands spiller ei mor som 20 år seinere kjenner igjen den døde sønnen sin på gata. Ethan Hawke er den smirne kunsthandleren som har sett seriemorderen slå ihjel og blir politiets viktigste vitne. Fordi seriemorderne er en tradisjonsbundet interessegruppe som burde ha eget innslag i folketoget 17. mai, mistenker vi Hawke ut av ville svarte. Han kommer inn under hovedregelen «den første som uttaler seg etter et mord, har gjort det», og han har en slags skjelettfeil med ansiktet som bare kan skyldes tvillingskuffelse, morsbindinger og usunne avlivningsmetoder. Så der sitter vi i kinoen og blir mer og mer skeptiske til Hawke, mens Jolies biologi bobler som Basra hver gang hun ser ham.

Denne enkle og ensomme gjennomsiktigheten blir det faktisk en engasjerende thriller av. Jolies nevrotiske fysikalitet. De kanadiske etterforskernes nasjonalistiske surhet. Den mistenkelige sjarmørens ekle puddingblikk. Hastige, usunne bilder. Frityrfete farger. Du kommer til å kose deg småperverst. Helt til den påklistra slutten.

 

Noe lånt

TV2 Livsstil 23.00

Ukas benkebilde med Egglesfield og Hudson.

 All together now: Aldri vis meg filmer der den ene jenta faller for den andre jentas forlovede sjøl om hun skal være  brudepike, for den ene jenta har egentlig likt forloveden allerede i skolen eller allerede som nesten befrukta egg, men hun var så sjenert at hun aldri turde si det før hun drikker i bestevenninnas bursdag og har sex med Dex etter stengetid og hva gjør vi nå? Jente, du vil angre det resten av livet hvis du ikke forsøker å stjele brudgommen fra venninna di. Usj. Er det rart verden kommer til å gå under. Ginnifer Goodwin vil ha Kate Hudsons kjæreste Colin Egglesfield. Jaja. 2011.

 

An Amish murder

FEM 21.00

 Denne filmen vil dere antakelig se. Neve Campbell spiller politisjef. Det er snø. Handlingen er også ganske fiffig: Neve har vokst opp hos Amish-folk, men hun forlot dem og ble altså etter hvert en poliitidame. Så skjer det at lik blir funnet i snøfonna, og den voksne Amish-jenta skal forsøke å stanse morderen før det skjer flere drap. OK. Men familie er familie. Det er ikke så moro å sende dem i fengsel. Stephen Gyllenhaal laget denne TV-thrilleren i 2013.

 

A winter’s tale

FEM 22.50

Jessica Brown Findlay danser med Colin Farrell.

 Jeg elsket å se denne kjærlighetsfabelen. Den har nok det vi i den begeistringshemma evalueringsbransjen kaller dramaturgiske svakheter, men reindyrka romantikk har lett for å fortape seg i sin egen verden. Det syns jeg er helt greit.

Forelskelsen representerer den mest gjenstridige dyrkinga av metafysikk. De som er merkelig og forvirra berørt av den guddommelige osmose mellom mennesker, de tror på den sekundlange evigheten, de tror på at det finnes én vingefør svever som er den rette, de tror på at skjebner skapes i et blendende motlys i himmelen og at man kan eksplodere inne i et menneske man elsker uten å gjøre annet enn godt. Også de forelska har hørt om hormoner, men de tror ikke at hormonene er årsaken, de er bare verktøyet. Den kompromissløse kjærlighetsmystikken lever et forsømt liv i TV-serienes tid. Psykopatene har overtatt den vaglen der englene satt. Derfor er det helt uunngåelig at en film om kjærlighetens overnaturlighet vil føre til at mange stusser. Dette er en allmenn stussefilm. Men hvis du overgir din indre fjortis til opplevelsen, er den mirakuløs.

«Winter’s tale» er rein romantisk mystikk. Den har absolutt ikke en eneste fornuftig ting å formidle, den er muligens hva man i forbigående kynisme kan kalle skjemma av new age-forvirra verdensroms-anskuelser, men den er så vakker. Om det finnes noen ørsmå smuler av svermer inne i deg, så vil de vokse til brød (uheldig bilde) etter hvert som Colin Farrell elsker seg tvers igjennom isflata og blir en udødelig engel.

På ett tidspunkt hviska jeg til Kristin i nabostolen: Der blei fader meg ei jomfru redda av en helt på hvit hest, det har jeg ikke sett på smertelig lenge.

Da skjønner dere at dette ikke er en film, men en djup hjertemassasje, en slags østrogen-injeksjon som i beste fall også vekker svermerisk overdrivelses-glede i noen menn. De er ikke mange. Det finnes flere folk som føler at de blir ignorert på grunn av OL, enn det finnes romantikere. Men de som virkelig er der, de svikter ikke. Og de kommer til å nyte i hvert fall annet hvert sekund.

Det som gjør «Winter’s tale» til noe mer enn en Tingeling-film, er den snedige thriller-settinga. Her finnes det en demon. Han spilles av Russell Crowe med et hode som ble laga for at noen skal skli det inn i boet. Demonens fjes sprekker av sinne, han har magisk ødeleggelsesevne og en dyster, mørk Crowe-stemme som låter som et mørkeskadd orgelstykke fra helvete. Han stirrer som en nåsån. Når demonrussellen går på visitas til Djevelen i smuget, er det faktisk Will Smith som sitter der som en arvtager etter Morgan Freeman. Lyset er vakkert og ondt. For oss som elsker djevlefilmer gir det en følelse av å komme hjem.

Guddommen i historien er lyset. Lys er magisk, alt i Universet er forbundet med lys, lyset er et mirakel som utsletter Opplysningstidens litt kjedelige vitenskap og byr på bevinga hester og skjebner som strekker seg over mer enn 100 år.

Colin Farrell er en enkel tjuv. Crowe er ute etter ham. Men han har en skjebne, og ved en tilfeldighet treffer han den tuberkuløse ungjenta Beverly som må sove i et telt på taket for å holde feberen nede og straks kan dø. Hun er datter av William Hurt, som er redaktør (et yrke som ikke finnes lenger) og hun har en vakker og overraskende åpenhet som gjør at jenta og den unge tyven fanger hverandre i en sånn romantikk som folk pleier å lese på do. Samtalen mellom Crowe og Hurt er en fabelaktig påminnelse om at filmen ble laga etter en roman. Og demonen fra Australia følger etter den sjuke jenta for å hindre at skjebner blir oppfylt, og for å ramme gutten som ble funnet i en modellskute som bebi.

Filmen beveger seg over lange tidsavstander slik new age-filmer ofte gjør, og den snakker tildels i villelse om stjernene og miraklene og feber-fantasiene og alt det der. Mest krevende er overgangen til 2014. Jeg skal ikke røpe hva som skjer verken før eller nå, men sjøl når skrivinga begynner å miste grepet, overlever forelskelsen i filmen på rein og skjær treghet. Jeg driter i om fortellinga glipper noen minutter. Menneskene har vært så vakre, uforstandigheten har vært så hypnpotisk at du egentlig ønsker å fullføre hele greia enten det skurrer eller ei.

Colin Farrell er en vakker mann med et blikk som kan fylles av en kvinnes feber og få den til å bli lidenskap. Når Farrell elsker noen på film, da tror du på det. Han har den oppskaka, forvirra galskapen i øynene, han ser ut som om han har tenkt å dumme seg lidenskapelig ut når som helst. Sanne elskere gjør det. Jessica Brown Findlay (Beverly) vil noen huske fra TV-serien «Downtown Abbey» (vask munnen din, Arild), og hun spiller ungjente med en uimotståelig, intuitiv mottakelighet som ganske sikkert er både risikofylt og politisk tvilsom, så ikke prøv den hjemme.

Regissøren Akiva Goldsman er best kjent for at han skrev manus til «I am legend» og «Da Vinci koden». Han er en sann og svermerisk mann. Den skal han ha. Filmen er for de som svermer som ham. 2014.

 

 

 

 

 

Fredag 17.11.– Det er fredag, gutter, så her kommer hun!

 

Spesialisten

Max 00.30

terning 5 liten Foreløpig har ikke Sharon Stone meldt fra om uønska seksuell oppmerksomhet, Det betyr antakelig at dattera til den strenge fabrikk-arbeideren Joseph William Stone II har begynt å trøble med hukommelsen, eller enda bedre: Hun finner stadig færre grunner til å ha hukommelse. Sharon blir 60 år i mars neste år, hun spiller film og ser ut som om hun har solgt sjela til Djevelen, men egentlig var det Paul til Verhoeven. Forskjellen er minimal. Når man ser tilbake på Stone, som er et alternativ til ned på eller opp til, vil de som opplevde 1992, skjønne at hun var en slags utforskning av mannlig seksualitet og hvordan man kan bruke den til å undertrykke menn. Det finnes ikke noe mer ubehjelpelig på jorda enn en full dressfyr som tror han har ereksjon fordi han har stukket handa ned i en utringning. Den guden som gjorde menn avhengig av et kjønnsliv som enten er ulykkelig eller uakseptabelt, kan ikke ha lest Bibelen.

De som føler seg pirret av den utgamle filmen, kan zappe til Meryl Streep i “Mitt Afrika” og slappe av.

Men til filmen.

spesialisten

Sharon Stone i skamløs combination som antakelig har klaff bak.

Takk til Sharon Stones skredder, Julianne Karkovsky, som har sydd henne tettsittende se-meg-klær av tøyer som er så tynne som samvittigheter og utformer en vakker, moden kvinnes (36 år) selvfølgelige evne til å være virkelighets-utslettende til stede i hangarsvære rom med en kropp på 50 kilo. Takk til Sylvester Stallones navnløse lotionist, som med varmesøkende salver har fått ham til å se ut som sløydarbeid med sløv kniv, mekano-musklene kanter seg likt telehiv eller jordskjelv, og det finnes ikke en eneste smergelslipt flate på hele mannen. Takk til Eric Roberts’ frisør, som har forvandlet ham fra vindusmannekeng med Ken-hår til et nesten litt intellektuelt svin med nedoverlugg som minner om «A hard day’s night» og til og med tar oppmerksomheten bort fra den toreador-røde skjorta. Takk til Sharon Stones sminkør, som i utvalgte øyeblikk lar det få være igjen linjer i ansiktet hennes, sånn at hun ikke lenger likner de smårunde loff-skjønnhetene på Venice Beach, men får et interessant drag av aleinemor som har vært på Bryggeriet halve natta og oppdager neste morgen at den minste ungen har fått meslinger.

Stort mer er det ikke å takke for.

Luis Llosas litt tungsindige drama-action (drama heter det når ingen i hele filmen er venner med hverandre noensinne) er basert på en underholdende historie som er konsekvent feildosert og behandlet respektløst og billig som om den skulle være en innstikk-roman i Allers. Stallone er sprengningsspesialist og blir uvenner med CIA-vennen sin James Woods. Mange år seinere er guttene tuppenoglillemor for hverandre igjen, og imellom dem står Sharon Stone som oppdragsgiver til hevnmord.

Det er moro å se på hele tida i all sin åpenbare, uproblematiske udugelighet. På lydsporet svulmer høytidsmusikk som en slags fjern, udefinert verdensromstristhet eller den uforklarlige sorte moll som kan ramme nevrotikere om morgenen den 24. desember. Bildene veksler mellom skyggesex og påskeferieklar polaroid. Hvis en ser bort fra at James Woods haler hele greia som en nydopa traverhest i nesten to timer, er dette en tåpelig laget film som alle bør se hvis de er over 18 år og trives med klisjeer. 1994.

Mitt Afrika

NRK2 23.50

Mitt Afrika

Det kunne vært en norsk bistandsminister fra KrF, men det er altså Meryl Streep som Karen Blixen.

terning 4 liten «Out of Africa» er filmen der Meryl Streep snakker halvdansk og sitter under Kenyas tre med Robert Redford. Det er også den eneste filmen jeg har sovna på både da jeg så den på kino og da jeg så den på video. Meryl Streep er en storartet Karen Blixen i en beretning om den eksildanske forfatterinnens liv i Afrika. Landskapene er utrolig vakre, og alt er imponerende så imponerende at apene gjesper. 1985. 2 timer, 30 minutter.

Body of lies

Norsk TV2 00.20

body of lies

Leo er sint på alle.

terning 3 liten Når USA kommer i krig, blir nasjonen straks sin verste fiende. Ikke bare fremstiller amerikanere seg som kyniske idioter uten evner til å finne høyrøsta sauegjetere – men Leonardo DiCaprio skal forestille den tøffeste agenten der ute på kjortelfeltet.

Hvordan skal det gå med et sånt land? Er det rart at det blir utsletta av sine egne bankfolk? DiC er tilbake der hvor han aldri burde vært: Aleine i ødemarka med en mobiltelefon. I «Blodige diamanter» eller hva den nå het ringte han til Demi Moore Connelly eller hvem det nå var, og virkningen var som en Great Garlic Girls-imitasjon av Lars Monsen. Her gjentar han det. Ridley Scott er også tilbake der han ikke burde være: Varehus-autentisk sentrifuge-action i en uforståelig verdensdel. «Black Hawk down» var rotete nok for et helt liv.

I denne filmen spiller Leo den smaløydeste CIA-agenten i hele det spionbefolka Midtøsten, og for å vise sjelemuskler, starter han filmen med å henrette en stakkars islamistisk avhopper. Ikke bare det. Han kjefter på folk og trekker sammen munnen til en slags underbitt enmannskrig som helt sikkert ville skremt fire dachshvalper og en folkesky seksåring.

Russell Crowe sitter seter-fet i Langley og overvåker sin venn og kollega via spionsatellitter som skaper større nærhet mellom mennesker enn juleselskaper.

De to snubler seg inn i et komplisert intrige-apparat som i hovedsak består av romantisk mannfolksnakk. Hvis Osama bin Laden eller Al Sallan og di hadde vært mobiltelefon-avlyttere, ville de blitt skremtere enn katolikker av den stygge språkbruken. Men de må ha hørt dårlig etter, for til slutt kidnapper de kjeftesmella Di Caprio for å diskutere politikk og knuse fingre sammen.

Filmen er laget etter en roman av David Ignatius, og filmen er litterær på det viset at den likner en femkupla kamel.

Det går opp og ned i forstyrrende forsøk på å skape tempo og spenning, før den slutter med et så gigantisk antiklimaks at til og med SV-ere vil ønske at DiCaprio heller plukka opp en maskinpistol uten lydpotte og gikk av gårde og skjøt for eksempel Hitler eller noen andre som vi fremdeles tør mislike.

I sine verste stunder er «Body of lies» en flyktende reiseskildring med for få hotellbassenger, men i sine aller verste stunder håper du at Viggo Johansen skal bryte inn og si at diskusjonen var interessant, men sendetida er slutt. 2008.

The karate kid

TV3 18.30

karate kid, the

Jaden Smith er en fin skuespiller.

terning 5 liten Harald Zwarts nyversjon av «Karate kid» er et engasjementsmirakel av en film. Zwart har laget et kompromissløst, sadistisk drama som etter hvert ble så intenst at de minste i familien ikke orket mer og gikk sin vei.

Zwart utfører ikke fingerflinke heksekunster, og han kommer aldri til å bli en referanse på filmskolene. Han bare lager film så fordømt enkelt at det sitter i magen din lenge etterpå. Ondskap funker.

Jaden Smith er sønnen til Will Smith og Jada Pinkett, og han er et karisma-funn. Tynn som ei animasjonsrotte, alvorlig, tilbakeholden og sår, liten og sint og sart. Den viktigste motspilleren hans er vår gamle hopsasa-venn Jackie Chan. Han er også enkelhetens mester. Chan spiller kung fu-doldis med en salmetung sorgfullhet som svir fra øyekroken til langt ut i øreflippene. Paret er slik det skal være: En mobba guttunge uten pappa som kom fra USA til Beijing, og en svidd kampsport-eksellense som drikker seg dritings på den datoen da kona og barnet hans omkom.

Denne historien skiller seg egentlig fra den opprinnelige, og den er bedre. Jaden Smith er bedre enn Ralph Macchio. På en måte er den nye filmen sintere og vondere på den beinharde vigilante-måten, og den funker. 2010.

The interview

TV3 21.00

interview, the

James Franco og Seth Rogen i komedielandet Nord-Korea.

terning 4 liten Antakelig vil dere se denne. James Franco og Seth Rogen driver et TV-show i USA, og det blir likt av den nord-koreanske statslederen Kim Jong-un. Derfor får de et intervju med ham. Men da vil CIA pålegge dem et nasjonalt politisk mord. Komedie. 2014.

Breaking the bank

TV3 23.50

terning 3 liten Ukjent komedie fra 2014. Kelsey Grammer spiller en nobel engelskmann som skal hindre at den gode, gamle banken blir overtatt av japanske og amerikanske investorer. I Brexits ånd.

The greatest

TV2 Livsstil 21.00

greatest, the

Og så er antakelig ikke Pierce Brosnan og Susan Sarandon så lei seg lenger.

terning 4 liten Drama fra 2009. Susan Sarandon og Pierce Brosnan spiller ektepar som forsøker å komme seg etter at sønnen døde. Så kommer ei forstyrra jente og påstår at hun er gravid med barnet hans. Hun spilles av Carey Mulligan.

Rocky

TV2 Zebra 22.00

rocky

Talia Shire og Sylvester Stallone er et ideal-ektepar.

terning 5 liten Sylvester Stallone er en av de grummeste macho-mennene i amerikansk film. Han er muskelmannen. Han er den overlegne snikdreper. Han har spilt hovedrollen i to av de mest innflytelsesrike action-filmene i moderne historie («Rambo» og «Rocky»). Og han er kanskje den mest rørende romantikeren i treningsstudioet.

Stallone er en fullverdig, helaftens askeladd. Han så kampen mellom Wepner og Muhammad Ali den 24. mars i 1975 og ble inspirert til å skrive historien om Rocky Balboa, arbeiderklasse-mannen som ville så mye og trente så hardt at han fikk sjanse til å bli verdensmester – og tapte. Han fikk tilbud om mye penger for manuset, men nektet å selge hvis han ikke fikk spille hovedrollen. Dermed skalerte United Artist prosjektet ned til en én million dollar-film.

Stallone var en J.K. Rowling. Da han sa nei til 350.000 dollar hadde han 169 dollar i banken og prøvde å selge hunden sin fordi han ikke hadde råd til hundemat.

«Rocky» består av uskyld og romantikk. Balboa er en hederlig mann som elsker kona si over alt. Dette er arbeiderklasse-romantikk. Du elsker jenta di og er trofast mot henne. Du ærer familien og vennene dine. Du er en fin fyr, ikke en sleip og egosentrisk pappagutt. Replikken der Rocky roper «Adrian!» (konas navn) fra ringen ble nummer ni på lista over de 100 største filmreplikkene i 2007. Den gikk rett i hjertet på amerikanere av alle nasjonaliteter.

Stallone og Carl Weathers trente 35 timer på boksekampen. I kjøttlageret slo Sly så mye og så hardt at knokene hans ble flate. Det er de fremdeles når han knytter neven.

Det er rart med Stallone. Alle de halvveis kule misliker sånne fyrer, siden de forholder seg til kultur-aperi og overfladiske lettlivsanskuelser. Sylvester Stallone er en av de store personlighetene i amerikansk film. OK. Han har muskler av samme grunn som at Hemingway lot seg avfotografere i maskulint friluftstøy. Det styrker illusjonen.

Aldri undervurder skjønnheten i en fin illusjon. 1976.

Let me in

TNT 00.45

let me in

Kodi Smith-McPhee og Chloë Grace Moretz har verdens tungvintste navn, men de er flinke.

terning 5 liten Vampyrer finnes, og grunnen er et enkelt mirakel: Svenskene, av alle folk, gjenfant vampyren. «La den rette komme inn» fra 2008 forteller den sterkeste vampyrhistorien noensinne; en intuitiv og rar kromosom-film som gikk inn i din sjels byggesteiner og ryddet dem til.

Mange var veldig spente på den amerikanske nyinnspillingen «Let me in». Det gikk bra.

Også versjonen til Matt Reeves balanserer vakkert på den paradoksale oppgrensinga mellom eskapistisk mobbeoffer-psykologi og kroppsnær, hjertebankende vampyrpoesi. Nøkkelbegrepet i filmen er den doble bønnen «Slipp meg inn». En liten gutt som føler seg forsvarsløst utenfor blant skolegård-mobberne. Ei egentlig ukjønnlig 12-årig jente som må ha blod for å leve og følgelig er på en uendelig udødelighetsreise utenfor alt. Både kjærlighet, lovlighet og forstand.

Den lille vampyren Abby spilles av Chloë Grace Moretz som var Hit-Girl i «Kick-Ass». Owen spilles av Kodi Smit-McPhee fra «The road». Wow. For et par. 2010.

Jurassic World

Viasat4 22.00

jurassic world pratt howard

Chris Pratt og Bryce Dallas Howard med boble mot saurer.

clip_image001 Den nye Jurassic Park forsøker å være litt Haisommer og litt Trollmannens Læregutt, men et ukonsentrert manus og skuespillere med dårlig kropps-kommunikasjon sammen med altfor uinteressant Snerr-og-bit-action får filmen til å se ut som en «Sharknado»-kopi.

Dere har nok ikke sett «Sharknado». Den var så dårlig at den ble kultfilm, og ett av de største Netflix moments i fjor var da det regna haier fra himmelen over bygatene, og fisk på litt våt asfalt kastet seg etter menneskene. Jeg fikk Sharknado-følelser flere ganger i «JuWo». Når en gun-mann umotivert detter fra helikopteret fordi det angripes av flygosauruser, og når nebbet av en merkelig grunn stikker tvers gjennom frontruta og inn i piloten. Løsrevne kjekkas-scener i en handling som trygler om forstand, logikk og kontinuitet, men aldri får det. Dette er en typisk vimsefilm. Den farter oppskremt fra hit til dit, North by northwest, og da de to forskremte barna plutselig blir bilbyggere fordi de en gang fiksa på bestefars gamle Malibu, kunne filmen like gjerne vært fra en bakgård i Bronx som på eventuell Karibien-øy.

Handlingen bygger seg aldri opp, den bygger seg rundtomkring. Hver gang klipperne svitsjer til en samtidig snakke-scene, dør spenningen rundt de som forsøkte å løpe fra tre meter høye raptorer i skauen. Det er forvirrende kjedelig, og kjedsomhet på dette nivået er vanvittig irriterende.

La denne anmeldelsen være en forsinka hilsen til kollega Jon Selås, som ga den første «Jurassic»-filmen terningkast 1 i VG for mange år siden. Han gjorde det ikke for å være kvikk eller klikkig, men fordi han stilte krav. Det gjør vi ikke lenger. Vi har ikke forventninger. «Jurassic World» holder nivået til en litt påkosta Steven Seagal-film, og det betyr bare at den er som venta.

Jeg har nevnt handlingen. Den starter med at to skilsmisse-gutter skal reise til en dinosaur-verden der Tante Marsipan er Senior Manager eller noe. Guttene mangler innlevelses-potensiale. Skildringen av dem er TV-kvikk og uanstrengt, men også uten egentlig personliggjøring. De kunne ha dødd av flåttbitt eller dino-flåing, og jeg ville ikke ha kjent det noe sted sjøl om jeg pleier stønne meg vått gjennom angstspisinga av sveitsiske urtedrops når gutter mellom 8 og 12 blir utsatt for fare på kino. De to kunne ha sjarmert dersom jeg hadde sett dem i 28 episoder av «Jessie». Men i «JuWo» er de stua bort på lemfeldighetenes sisterad.

Chris Pratt er en svakt konseptuert lumberjack-statue med norsk mor. Hvis det er riktig at mannsidealer med tung kropp og rutete skjorter ruler gynekologien for øyeblikket, er han altså en dagsaktuell alfahann med fotograf-vest. Pratt er ubevegelig uten å bli kul. Han har ikke de særegenhetene som laga Stallone eller Schwarzenegger. Han minner om en litt kjøttete Dressmann-modell uten smilekurs. Mannen ser aldri redd ut, han ser aldri sint ut, han ser aldri engasjert ut eller noe annet. Du får følelsen av at Pratt står stille også når han løper. Dessuten blir det sagt at han dukka opp på date i brett-shorts, altså sånn som surfere bruker. Tøffe menn bruker ikke shorts.

Rollen hans er også håpløst skrevet. Owen er en dyregodmjuk dinosaur-hvisker, og han mumler oppdragende til de kontaktsøkende raptosaurene i parodiske dyrevern-sekvenser. Når han plutselig blir en handlingens mann, får du følelsen av å se Per Fugelli som Rambo.

Pratt skal være andregangs-kjæreste med tante. Men noen gikk fra henne på tegnebordet før hun var ferdig.. Først ser det ut som om hun spiller næringslivs-satire uten å vite det. «Ikke fortell dama noe, la henne tro at det er alvorlig ment.» Så tar hun en Pippi-forvandling og blir tvangssendt inn i handlingen som et mote-feministisk action-gissel. Det er fælt.

Hvis Bryce Dallas Howard hadde revet av seg klærne ned til Texas-truse med sørstatsflagg, drukket ukrainsk vodka rett fra flaska for å flammespytte på giftbringende møllosauruser i motvind og solnedgang og hvis hun til slutt hadde bitt øret av genetikk-mekka Frankenstein-dinoen, da kan det tenkes at rollen hennes kunne reddes. Men med svett barm og skitten korpi-skjorte ser hun bare ut som en fattig Grand Prix-deltaker. Dinoen har forresten ikke ører. Men likevel.

Poenget med dette var: Ingen av hovedpersonene eksploderer i angst, sinne, lidenskap eller besluttsomhet. De er daue som seminardeltakere også etter at actionscenene har starta.

Sidehandlingen er av militær art. En av Hollywoods gjeveste klisjeer er med, antakelig som et jubileums-arrangement: Når armyfolk får se noe fint, vil de lage soldater av det. Send Bambi i krigen, så griner fienden seg i hjel. Karlson på taket kan brukes som drone. I dette tilfellet vil Vincent D’Onofrio bruke raptorer som soldater på bakken. Det er den dummeste ideen siden Tom Cruise foreslo soldater på alle fjelltoppene i Afghanistan («Løver for lam»), og D’Onofrio-figuren kunne vært en gjentakende Saturday Night Live-spøk. Men offiseren holder på sitt, og snart kommer filmens pussige gravalvor dithen at du begynner å fnise litt. Fnisinga holder handlingen ut. Soldat-vrien fører heller ikke til forløsning. Hele filmen føles som action interruptus, og da den hvite Indominus Rex viser seg sammen med ettertekstene, ble jeg usikker på om han hadde vært med i hele tatt.

For monsteret er det verste. Han blir skrytt opp i skyene på forhånd, og når det arme burdyret viser seg, får du (i hvert fall fikk jeg) en deprimerende fornemmelse av at Jim Carrey som revisor ville vært mye skumlere. 2015.

Venner med penger

TV6 22.30

venner med penger

Stasdamer: Jennifer Aniston, Catherine Keener og Joan Cusack.

terning 4 liten I denne filmen spiller Jennifer Aniston den sosial-eksotiske fuglen, for hun er hushjelp for de rike samtidig som hun omgås dem. Egentlig dridler bare historien fram de kjedelige rikfolka som snakker om møbler og stil og design og trendy minimalisme – men gjennom det uttværa tøvet stikker et par løvetanner rufsete hoder fram. Frances McDormands forfalls-aggresjon er livlig. Alle snakker om hverandre, men ingen har noe å si – før Jennifer A. faktisk treffer noe så sjeldent som sjelefrenden sin, en mann som i grunnen aldri har ønska å si noe interessant eller realisere sine drømmer.

Så slapper den kavete dama av. 2006.

Torsdag 16.11. – Ta en kikk på Brosnan, den kule novembermannen

 

The November man

Max 21.30

terning 5 liten Middelaldrende menn i alle aldre har en krevende høst, og det går antakelig ti år før vi kan tulle med at VG-redaktøren ber offentlig om unnskyldning for ting som han antar har skjedd med ansatte. Det er ikke uvanlig at redaktører påtar seg skyld. Da jeg ble dømt for injurier i tingretten i Skien, og redaktøren ble frikjent, anket avisa dommen fordi redaktøren følte at han ble tilsidesatt og at ansvarsområdet var underkjent. Det spilte ingen rolle om han aldri hadde lest den uheldige saken. Han ville bli dømt. Anken førte ikke fram. Man kan ikke ta skyld for andres tabber, sjøl om man er redaktør. Bakgrunnen er at jeg har funnet en normalkanal-film med Pierce Brosnan – og enda en på Netflix.

Men til filmen, som jeg ber om unnskyldning for at den storarta Roger Donaldson laga.

november man, the

Pierce Brosnan, gammal, tøff og uten frykt.

Det var nå Pierce Brosnan skulle ha spilt James Bond. Aldring gjør noe fint med pene menn (stygge menn blir seende forferdelige ut, men sånn er DNA-ets terror). Huden finner seg endelig til rette og utsletter en del overfladiskhet. Pene unge menn ser merkelige ut, som uferdige prototyper som står til tørk i en tålmodig kunstners entré. Når en mann som Brosnan blir så gammal at han vurderer å samtale med andre mennesker om vannlating og mørke netter, da blir ansiktet omsider til, da formes et uttrykk og et budskap i fjesets fantastiske flertydelighet. Med litt mascara. Men det starter kvinner med når de er åtte.

Der starta omtalen slik den ikke skal, med en esoterisk digresjon. Jeg ber om forlatelse og skynder meg videre.

«The november man» ser egentlig betryggende ut som en low energy-film uten egentlige ambisjoner om å bli lagt merke til mellom to gamle skinkesmørbrød og en ukokt asparges, den ser ut som en VHS-nostalgi eller noe som katten slepte inn den dagen alle kråkene døde. Men boka av Bill Granger ble belønna med Edgar Allan Poe-prisen tilbake i 1981, som nesten var før VHS-en, og filmen er regissert av en skikkelig veteran. Roger Donaldson har laga så mange filmer at bare Rainman ville giddet å ramse dem opp.

Brosnan spiller mot Luke Bracey, en australsk 27-åring som ser ut som en kristen fotballspiller, men gjør seg godt på film. Han er den talentfulle, men altfor ivrige agenten som blir oppdratt av Brosnan, men dessverre havner der elever ikke skal gå. Han blir mannen som skal innhente og avlive og stoppe ut og glemme den aldrende agenten, som riktignok har overnaturlige pensjonist-evner når det gjelder å vinne seg ut av håpløse kamp-situasjoner. Dessuten dukker hu Olga opp. Kurylenko har en stilig rolle i dramaet «A perfect day», men før det levde hun av imaget russisk actionfilm-beib uten egentlig innhold eller forstand. I «The november man» er hun ålreit. Etter at Mediha Musliovic blir beklagelig drept ut av filmen, blir det Kurylenko som skal følge Brosnan i hans humørsjuke kamp mot venner og fiender.

november man, the kurylenko

Olga Kurylenko, hennes er lengre enn Brosnans.

La oss nå se.

Det starter egentlig med at Brosnan gir den unge agenten et kurs i samliv. Ikke ha det. Mordere skal ikke ha kjærester. Det gjør dem sårbare. Vil du ha et forhold, skaff en hund. Han glemmer at folk ofte elsker hunden sin mer enn de elsker kjæresten, og at den må luftes tre ganger hver dag.

Deretter dreper agentene uheldigvis ei lita jente som ikke er spion, bare i veien. Så går det fem år.

Da kommer en av disse uunngåelige messenger-psykopatene og henter Brosnan fordi den avhoppende russer-Natalie med alle informasjonene bare vil snakke med den gamle agenten. Etter at Natalie har vært redhead med hele overkroppen oppstår en haug med infløkte situasjoner. Men de skremte ikke meg, for TV2 Nyhetene har en fast Russland-paranoiker, og det skjer ikke noe fælt i denne filmen som TV2 ikke kunne ha overgått i tomrommet mellom Sporten og en skøyeraktig Telenor-reklame. Alt dreier seg om Federov. Han er en slags Putin, og han vil bli sjef for Russland for å utslette verden og omegn mens han antakelig sitter med kvit katt som testikkelvarmer eller noe. Federovs baller har vært med på utprega ukule manneting. Fæle lurerier mot Tsjetsjenia er ikke bra, og overgrep mot kvinner er enda verre. Kurylenko er sørgmodig spesialist på begge deler, for hun har jobba med russiske kvinner på flukt i Beograd, og rømte kvinner snakker fort. Filmen foregår for det meste i Beograd, for Berlin ble for dyr.

Mye voldsomt skjer i utenrikspolitisk warp-fart og gledelig avstand til sannsynligheten.

Ei russisk halvmåne-morderske har Zlatans profil og dystrer seg ubønnhørlig rundt i terrenget. Det oppstår russisk rulett. Det blir kidnapping av et barn som jeg ikke skal røpe noe om. Det blir lojalitets-dilemma og valg-frustrasjon for den unge agenten Mason (Bracey), som dessuten får kutta arterien i låret sitt uten bedøvelse sjøl om han ledes av en visjonær overvåkingsdrone. I det hele tatt. De som syns at nyhetene er ille, vil sukke tungt over depresjonsnivået i filmen om november-mannen Brosnan, som blir kalt det fordi alle dør der han har vært.

«The november man» er en fargerik og frodig film. Fordi jeg ikke hadde orket å skru den av sjøl om vegetarburgerne brant seg i ovnen, må den ha terning 5. Alle som egentlig savner kassetthyllene i Videoverden vil ha forståelse for det. 2014.

Jurassic Park III

Viasat4 22.00

jurassic park III

Sam Neill møter nok en gang oppstandne skapninger i skogen.

terning 5 liten «Jurassic Park III» er en stimulerende og underholdende løpefilm i intense idrettstider. Fluktscenene gir filmen en illusjon av handling, og illusjoner trenger den, for ingenting skjer egentlig. Folk dumper ned på den forbudte øy Isla Sorna ved Costa Rica. Der lever et assortert utvalg saurer. Saurene flekker tenner og spiser mennene nederst på rollelista i rett oppadstigende orden. Sam Neill likner Freddy med stålklørne i den shabby Fretex-hatten og mumler effektivt, slik nesten bare Neill kan. Koffein-karismatikeren Jeff Goldblum er borte. Laura Dern ble temma og gift med en hjemmeamerikaner som har meteorologstemme, så hun kan ikke reise fra matlaginga. Til gjengjeld er Tea Leoni jamrende skilt fra William H. Macy, og de to leter etter sønnen sin, sjøl om han er så overlegent dyktig at han burde eksaminert foreldrene i den lille gangetabellen.

Raptiser megabeiter på sapiensene i grønska, og det eneste originale påfunnet er at en av dem spiser en satellitt-telefon og følgelig får filmhistoriens første avføring med Nokia-lyd.

Originalitet er ikke det eneste kriteriet for underholdning, og «Jurassic Park III» er en gjenkjennelighets-trip for korttidsnostalgikere og leketøyprodusenter. 2001.

Mrs. Doubtfire

Netflix

mrs doubtfire-2

Pierce Brosnan ble hjertelig herja med av Robin Williams.

terning 4 liten Kamuflert Våland-sekstiåtter snakker med Eiganes-stemme og leker Mary Poppins for å få lov til å møte ungene sine av ei egosentrert jappemor som aldri er hjemme. Robin Williams er god som utkledd skilt far i en komedie som minner for mye om en TV-sitcom til å være annet enn alminnelig. Sally Field er mor. Men den er en klassiker, og Pierce Brosnan spiller Stu, en pen og usympatisk fyr. Doubtfire-filmen førte til at Brosnan fikk rollen som James Bond. Chris Columbus, som regisserte «Mrs. Doubtfire», sa til Brosnan på settet at han ville blitt en strålende James Bond. Da MGM i 1995 kontaktet Columbus for å høre om han hadde en kandidat til rollen som 007, anbefalte han Brosnan. Hollywood-sladder forteller også at Robin Williams køddet med Brosnan i en scene med reke i vranga ved at han fortalte grove vitser under innspillingen. I det hele tatt: Williams improviserte store deler av rollen, og han sa så mye rart og så mye slemt at filmen måtte klippes til tre forskjellige aldersgrenser. 1993. 2 timer.

Onsdag 15.11. – Onsdag er en perfekt komedie-dag

 

A knight’s tale

CMore+ streaming

terning 5 liten Vi er midt i den uvillige julemåneden november, og julegavene gjenstår fremdeles. Snøen har ikke kommet. Påske-marsipanen har ennå ikke dukket opp i de mest framtidsretta butikkene og ingen har startet vårsalget av umoderne badetøy. Det er med andre ord en svak november. Siden det er onsdag, skal vi ha det festlig, siden onsdag var “blad-dag” den gang norske kvinner levde som uintegrerte innvandrere og satt hjemme hele dagen og ventet på at potetene skulle koke istykker og de ventet på at skolebarna skulle ta av seg skitne støvler utfor naboens hus og ektemannen skulle komme hjem fra formannsjobben på Trådstiften klokka halv seks. Onsdag var en festlig dag.

Men til filmen.

knights tale

Heath Ledger må late som ridder. Det er moro.

«We will, we will rock you, » synger Queen mens turneringsfansen dunker takten i treverket som om de var blide hooligans. Guttene er tilbake i byen. Ridder-råner på parade. Brian Helgelands elleville lanse-moro «A knight’s tale» er i gang.

Dette er moro. Dette er bare moro. Så enkelt er det

Heath Ledger spiller rufsete taktekkersønn og jobber som væpner for død ridder. Arbeidsgiveren lukter som osten med samme navn og kan etterfølges. Den lyshåra londoneren med hår som rørleggerhamp feiker adelsætt og begir seg ut på landeveien i Frankrike sammen med en tjukk kamerat og en rødhåra kamerat. Der treffer de tre forfatteren Chaucer. Han overspilles genialt av Paul Bettany slik Donald Sutherland i sin tid gjorde tankkommandant Oddball i «Kellys helter» til en legende, samt Hawkeye i «M.A.S.H.».

Mens Bowie synger og Clapton synger usynkront med Europas historie, begir firkløveret seg ut i en romantisk omskrivning av «The Canterbury Tales» (som Chaucer ganske riktig skrev noen år seinere). Det blir et støvete og storkjefta anakronistisk hekkan, en pønkete og postmoderne pop-film. 2001.

Den nakne sannheten – Prête à porter

CMore+ streaming

den nakne sannheten

Sophia Loren deltok også i Altmans motefilm.

terning 5 liten I Robert Altmans «Prete-a-porter» kommer en bråte kjente skuespillere sammen i Paris for å være aktører og observatører ved en motemesse. Noen er dumme journalister, noen er intrigante moteskapere, noen sjalu modeller, men alle sammen er de medvirkende i en litt uttværet dans rundt gullamé-kalven, og den er grei nok. Julia Roberts og Tim Robbins, Sophia Loren, Marcello Mastroianni, Kim Basinger, Sally Kellerman, Stephen Rea osv. 2 timer, 13 minutter. 1994.

Kate and Leopold

CMore+ streaming

kate & leopold

Hugh Jackman før han fikk lange negler – med Meg Ryan.

terning 5 liten Og så til Meg Ryan og Hugh Jackman i sgt pepperjakke.

Meg Ryan (Margaret Mary Emily Anne Hyra)har hatt så mange underlige friere. Når Jackman spiller bestemt, men hjertesunn på den førfreudianske måten som menn brukte før Sigmund fortalte hva de tenker om mor si, får man litt fornemmelsen av å se en yndig konfirmantfilm. Han er ridderlig. Han er snill. Han er ærlig og verdig og fra et annet århundre, for han har tidsreist sammen med den miskjente kronologi-houdinien Liev Schreiber.

«Kate og Leopold» er en søt film. Den puster så vidt. Den jåler sivilisert. Den er koselig og hyggelig og nusselig som kattunger i kakaoen. 2001.

Legally blonde

CMore+ streaming

lovlig blond

Ja, de ser ut som smågodthylla i en tysk billigbutikk på en dag da man har LSD i marihuanaen.

terning 4 liten Tettheten av doriser i overklassen er undervurdert. Rike kvinner er flinke til å skjule seg bak karismatiske gruppe-ritualer. Her er et forsøk på å få dem til å kjenne seg igjen. Et snilt forsøk.

Reese Witherspoon tror hun skal bli fridd til av en mann som likner Ari Behn, bare at han har etternavnet i kjaka i stedet for i nesa. Men frieren forkaster henne av intellektuelle årsaker, for Reese er klassisk rik i den forstand at hun har råd til å avstå fra tanker. Hun tenker ikke, altså kjøper hun. Sjarme er også en luksus man kan skaffe seg, og etter å ha konfektert sorgen ved tapt kjærlighet, pludrer hun seg inn ved jusstudiet i Harvard, der ingen har sett en levende Barbie før.

Witherspoon vil bli seriøs for å få en mann. Hvordan hun da kan studere til advokat, er en gåte, men OK, dette er eventyr for snille jenter uten sjel.

Filmen repeterer humor som oppsto samtidig med «Lucy Show», en TV-underholdning fra det prinsippløse femtitallet – og antakelig det mest kvinnediskriminerende enkeltfenomenet i vestens historie.

Ingen skal føle at jeg røper hemmeligheter hvis jeg antyder at det kvitrende kjønnsplastkortet viser seg å være i besittelse av sterke overlevelsesevner og forheksende luksusklokhet. Om «Legally blonde» blir en vellykka film av det, er en annen sak. Ironien er Fretex-slitt og tabloidtynn, og den overrasker verken med humor eller egentlig ironi. 2001.

Management

CMore+ streaming

management-2

Se bort. Woody Harrelson tar på Jennifer Aniston.

terning 3 liten Noen uker er sløve på det viset at det bare dukker opp filmer som Darwin og Gud egentlig var enige om å skrape, men så ble gomorriseringen stanset av en eller annen pengesterk hedning. Jennifer Aniston-filmer er interessante på samme måte som fredag ettermiddag – i beste fall kan de føre til avslapning. Når hun spiller mot Harry-filmenes veistøv-kerub Steve Zahn oppstår en likegyldighet som nesten har litterære kvaliteter: Minimalismen har fått to ansikter.

I «Management» spiller Aniston en handelsreisende i kunst. Hun har korpie-skjørt og knitrestrømper, og hun sitter med pc på fanget på motellromsenga og ser ut som hår under armene. Manageren på motellet spilles av Zahn, og han er praktiserende rumpe-fetisjist, altså halvt utvokst annenklassing. Begeistring for livets baksider forårsaker at han forelsker seg i den triste reisedama, og det får etter hvert katastrofale resultater. «Du kan ta på rumpa mi, men da må du gå etterpå», er ikke av de store replikkene det året.

Zahn pleide å se ut som rabisplaga prærieulv, men han har roet seg. Mannen ser ennå ut som en misbruker av varehus-shampoo som er dømt til livsvarig campingvogn, men han klarer å sutre på seg bordkant-sex, som egentlig kommer inn under kategorien uskjønne møbel-misbruk, og han følger etter korpistinnen til Baltimore. Der deler hun ut Burger King-rabatter til hjemløse og matfrie og går på yoga og gifter seg med en fullstendig rabiat psykopat, spilt Woody Harrelson uten gyldige vokaler eller konsonanter.

Jo. Jeg innrømmer at dette kan virke vittig når jeg forteller om det. Men filmen er laget med en uvesentliggjørende energi-svakhet som man antakelig har tenkt skulle være stemning. Den latterliggjør kjærligheten som livsmotivasjon og får livet til å se ut som en glemt skittentøykurv.

Kolleger sier at Jennifer Aniston muligens deiter Brad Pitt igjen for at Angelina Jolies seks barn skal bli faderløse. Er Pitt også rumpe-fetisjist. Og hvorfor blir han da ikke heller i heimen? 2008.

Annie Hall

CMore+ streaming

annie hall

Ja, sånn ble vi til. Diane Keaton var en avslappa nevrotisk syttitallskvinne og Woody Allen var. Ja, si det.

terning 5 liten Woody Allens legendariske romanse fra 1977, en film som til og med satte sitt preg på kvinnemotene ved at unge jenter apte etter Diane Keatons slengete bukser, mannete jakker og robuste hatter. Allen spiller sjøl den håpløse New York-romantikeren som leter etter en slags mening i et jålete lite intellektuelt samfunn, Keaton er den eksentriske jenta han finner. Carol Kane og Paul Simon er også med, og mange andre. 1 time, 30 minutter.

The last action hero

CMore+ streaming

last action hero2, the

Lukk øynene, Arnie og skyt.

terning 5 liten Den siste actionhelten er en lurv i barneklær. Arnold Schwarzenegger svikter alt det som har gjort ham til stjerne og gjennomgår en selvvalgt kunstnerisk kastrasjon for å kunne gjenoppstå som den tynnstemma korgutten han aldri var. I et forsøk på å lage superkommersiell barneunderholdning for alle, fornekter han sitt publikum mer enn tre ganger før revolverhanen galer for siste gang og tar halvfeigt avstand fra kunstens særrett, som er å skildre vold uten å være vold.

Opplegget gir egentlig løfter om en infam Arnold-parodi, og det ville vært herlig. «Den siste actionhelten» ble tross alt laget av John McTiernan, som er en flink mann når han får bruke masse penger, og sammen med drevne manuskarer som Shane Black og David Arnott dikter han i hop neoklassisk actionstunteri som fungerer godt på lerretet.

Store deler av filmen er gøyal som ei steinete rumensk utforløype. Schwarzenegger kommer løpende i The Marlboro Man’s slangeskinnstøvler over politibiltakene og er en tøff djevel. Charles Dance deltar hovent som britisk superskurk med utskiftbare glassøyne, Sharon Stone forlater med et ironisk flir en politistasjon som bare består av perfekte individer, F. Murray Abraham blir bare omtalt som han som kverket Mozart («Hvilken Mo Zart?»), Sylvester Stallone er på «Terminator»-plakaten og selv en kul liten tegneserie-katt tilhører etterforskningsteamet.

Vi er i actionfolkas eget Lykkeland. Dette er en lek med fiksjoner som gjør metafilm til folke-eie.

Som kjent handler «Den siste actionhelten» om at en 11-årig guttunge (O’Brien) forviller seg inn i filmens verden og treffer sin helt Slater (Schwarzenegger). Sammen heroiserer de bort skurkene og står på. Men det er noe kvalmende uinteressant ved folk som treffer idolene sine. Det funker aldri. Og når drittungen drar med seg Slater tilbake til den triste, fæle virkeligheten, sånn at helten bestemmer seg for aldri å lage actionfilm mer, men heller vil sitte på kjøkkenet og sludre med mor til klassisk musikk, da er Lykkeland invadert av koftekledte blekkulf-smurfer fra Sesam Stasjon og takk for oss, Arnold!

Sylvester Stallone sa nettopp på fjernsyn at han omsider har innsett at han er en action-helt og ikke komiker. Tenk om Schwarzenegger kunne se seg i speilet og oppdage at han er for svær til å leke barn. 1993.

Tirsdag 14.11. Og så en tur til våre venner i Google

 

Pirates of The Caribbean: Dead men tell no tales

Google Play Filmer, streaming

terning 5 liten I dag viser de normale bare én eneste film, og det er lite sjøl om den er laga av Steven Spielberg. Derfor har jeg tatt meg en tur til en av de andre streamerne, som faktisk er firmaet som eier oss, Google. De har en grei streaming-tjeneste med ganske mange filmer, og da jeg søkte på drama, kom det opp så mange filmer jeg aldri hadde hørt om, at jeg lengtet tilbake til Videoverden på Mariero, der jeg hadde sett alt. Men OK. Sjekk at det er norske tekster og sjekk at du ikke ved et uhell kjøper filmen, for ikke alle kan leies. Leia er stort sett 39 kroner – og de med lavere utstråling får du til 29. 48 timers leietid. Dermed ble det en piratfilm. Det er jeg egentlig ikke stolt over.

Men til filmen.

Pirates of the Caribbean Salazars hevn

Når man blir over 50 betyr størrelse ingenting.

Før jeg ror meg ut på det åttende hav, og før jeg roter meg bort i melankolien over alt det som piratene mistet, skal jeg forsikre alle de som faktisk både leser terning og den første setningen etter terningen: Ja, det er en vellaga film. Ja, det er en herlig film. De to norske regissørene har gjort det bra. Det var pliktløpet.

Så til det interessante. Det må skje med alle. Før eller siden havner folk nesten umerkelig i utkanten av sin egen fortelling, mens yngre yndlinger yngler seg inn i handlingen som om de har en slags odelsrett til den. Kaptein Sparrow for eksempel. For fjorten år siden var han en klassisk førtiåring som førte piratskute med samme desperate resignasjon som når livsfriseramma (ja, det skal være livsfriseramma) ungdomsskolelærere og tannleger i sin tid kjørte motorsykler uten støttehjul. Nå er Jack blitt 54 år, han er rund av rom i kjakene, og den alkoholiske rampetheten får ham til å virke som en pleiehjems-rømling. Opp skvetter en ung mann som kunne vært Ullern-skuespiller fra «Skam», og så er filmhistoriens mest fantastiske pirat egentlig forvandla til en slags Arbeiderparti-veteran. Opp skvetter også en velutdanna ung kvinne. Før du vet ordet av det kan hun bli innblandings-minister.

Det beroligende for oss alle er at kapteinen fortsatt må være der. Uten Jack Sparrow ville filmen vært begrensa til sportskvikk og fiffig alminnelighet. Johnny Depp er fremdeles sjela i historien, han er det eneste elementet som får folk til å ville se noe så anakronistisk som en sjørøverfilm. Piraten skeiner rundt med en diksjon som er mer en diagnose enn kommunikasjon. Han kunne fremdeles vært en Chaplin i transeklær. Depp spiller den siste frie mannen. Konstant forstyrra av undring, varig uegnet til bærekraftige forhold og befriende egosentrisk. Uten han ville det ikke vært noen film. Akkurat som det ikke finnes noe Arbeiderparti uten Thorbjørn Berntsen.

Jeg skal prøve meg på en spådom: I neste film har kaptein Sparrow sluttet å drikke, og han sitter i en karibisk småby og bygger skuter av fyrstikker mens han styres og får kjeft av en dominerende hustru som er matematikk-geni og borgermester, spilt av Meryl Streep. Pilates of The Caribbean. Jeg har et alvorlig livsmotto. Det er sånn: «Jeg håper for Guds skyld at jeg aldri får rett.» Mottoet gjelder også Sparrow.

Filmen starter så vakkert. En gutt kjærtegnes av virtuelt månelys i en båt på havet. Gutten er sønnen til Will Turner (Orlando Bloom), han kaldstarter Den Flyvende Hollender og pappaen viser seg i et syn med skjell på kjakene og anbefaler sønnen at han skal finne Poseidons tretanna gaffel, The Trident. Den skal ordne alt. Spøkelsesmagre sjørøvere uten kroppsmasse jamrer seg inn i filmen, fyren som kaller seg Døden likner hvalfordøyd plastavfall fra Filippinene. Hollenderne vil ha Sparrows kompass. Kompost søker kompass. Filmen er i gang, og den er storarta.

Det varer ikke lenge før Jack Sparrow skal rane Karibiens sikreste bank, som faktisk blir konkret stjålet på en måte du aldri har sett før. Så kommer de nye folka. Brenton Thwaites spiller Will Turners sønn Henry, og han utsettes for atskillige prøvelser de neste to timene. Kaya Scodelario spiller en helt annen manns datter. Hun er astronom (som ifølge en av piratene betyr at hun avler esler), og hun fyller filmen med den uangripelige, ufeilbarlige moderne kvinneligheten. Kosmos-Carina gjør med andre ord bare kule og fornuftige ting, mens mennene rolser rundt som hjernerystelser. Javier Bardem er ny som spøkelsessjefen Salazar. Han ser ut som ei spansk Tim Burton-dokke og styrer sine paella-styrker med nydelige, bleike profiler. Det er også med ei skalla heks og onde fugler som ser ut som obduksjonsofre fra «Bones», men de var der kanskje før og. Blide Paul McCartney spiller gamle onkel Jack i ei celle og synger søtt. Han har ikke samme swag som Keith Richards, men er OK. Mye stas. Dessuten inntar Geoffrey Rush handlingen sammen med en kammermusikk-trio, og filmen unner seg også flyvende haier som antakelig er referanser til kult-fenomenet «Sharknado».

Pirates of the Caribbean Salazars hevn Scodelario Thwaites

Kaya Scodelario og Brenton Thwaites er ungdomsagn.

Nok om det. «Pirates of the Caribbean: Salazars hevn» er stappfull av fantastiske påfunn, som jeg ikke skal røpe. Det finnes ikke dødtid her (uninteded pun). Handlingen går ikke. Den er som turbulens. Ingen sitter ned på en benk og snakker ut om det. PoC4 er dessuten som en brutal øyeskylling med saltvann. Det blir sagt at de to nordmennene Joachim Rønning og Espen Sandberg fikk jobben som regissører fordi de hadde vist fornemmelse for sjø (i «Kon-Tiki»). Det ryktet har de tatt vel vare på.

Ved et uhell så jeg filmen i 3D. Det var litt dumt. Når filmer er like overfylte av visuelle detaljer og voldsomme handlinger som en tornado i et loppemarked, virker det bare forstyrrende at undertekstene henger og dingler langt ute i salen. Dessuten formørker brillene farge-intensiteten på en måte som jeg hater. Jeg vil se lyset. Jeg vil se fargene skinne. Men det er meg.

Lenge lurte jeg på om dette faktisk er den mest underholdende Caribbean-filmen på tross av den kjedelige guttungen og på tross av at Jack Sparrow ser ut som om han vurderer AFP. Det er nok ikke sånn. Men det føltes sånn. Jeg tar imot kjeft mellom kl. 05 og kl. 21.00.

The silence of the lambs

Google Play filmer streaming

nattsvemeren

Jodie Foster har funnet et bevis.

terning 5 liten «Nattsvermeren» kunne ha vært kalt «Offerlammet», for den handler akkurat nesten nok om at FBI ofrer uskylden til agent-aspiranten (Jodie Foster) for å oppnå kontakt med en sinnssyk psykopat (Anthony Hopkins). I «Forrådt» gjorde byrået det samme med Debra Wingers unge idealisme for å få hekta en nazi, men denne filmen er uhyggeligere, selv om rovdyr og lam bare berører hverandre såvidt en eneste gang.

En psykopat er et menneske som henter overlegen styrke fra hensynsløshet og bruker den til å bryte ned andres sinn. Hopkins’ dr. Lecter er psykiater i tillegg, og han pleier å spise ofrene sine, derfor er han sperret inne i et rømningssikkert kjeller-helvete der vokterne straffer ham med TV-andakter når han overtaler medfanger til selvmord. Lecter er en visjonær galning som skjønner mer enn oss andre og kan gjøre mer enn oss andre, for han har ingen sjel. Hit sender FBIs iskalde stålbrille-patriark sin mjukeste agent for at hun skal bytte den fortumla ungjente-usikkerheten sin mot opplysninger om en massemorder som flår unge kvinner.

Det er ikke vakkert, men bekymringsfullt fascinerende. I «Nattsvermeren» ligger den egentlige historien under hele tida som ei tikkende tidsbombe, akkurat synlig nok til å skape uro, mens spenningen foregår mellom Hopkins’ telepatiske sjele-kannibal og hans kjempende offer. Denne delen av filmen utvikler sitt eget upretensiøse mysterium om mennesker, en antydende, skjelvende historie om sårbarhet selv hos en som vet hun blir manipulert (som når alle hypnose-pasienter sier «jeg kan ikke hypnoti- seres»), en grøsser om inntrengerevne og fullkommen ufølsomhet.

Jonathan Demmes skildring lager ikke diagnoser, men myter, og den kretser rundt psykopaten med en slags vill beundring. Demme små-stiliserer scenene og bildene og får dem til å fortelle halvdelen av det som skal komme og bygger opp forventninger om et barokt, forferdelig klimaks som kanskje er sterkere i denne filmen enn noen jeg kan huske å ha sett.

Om man syns at forventningene tilfredsstilles eller bare flyter bort i thriller-trivialiteter, vil avhenge av hvor stort engasjementet blir. Det er ikke så farlig. Jodie Fosters rolle er en film for seg sjøl. Hun får deg til å følge hver rykning i ansiktet med uro og nysgjerrighet. Denne dama kommer til å ha hedersplass i hjernens huskestue i lang tid framover, mens Anthony Hopkins psykopat blir stående som et eksempel på at geniene til og med kan karikere og oppnå troverdighet.

«Nattsvermeren» er kanskje en spesielt hardkokt og kynisk thriller. Den er også kanskje et utrolig mykt og sentimentalt voksen-eventyr. Den slipper deg ihvertfall ikke ett øyeblikk. 1991.

Allied

Google Play Filmer streaming

ALLIED

Brad Pitt undercover og Marion Cotillard i helt normale førtitallsklær.

terning 3 liten Denne tar jeg med fordi noen vil kose seg med Cotillard og Pitt sjøl om jeg kjeda meg.

Tom Lehrer sa det som skulle sies: «I feel that if a person can’t communicate, the very least he can do, is to shut up!» Denne filmen burde holdt kjeften, for den er omtrent like underholdende som TV-intervjuer med støttepartiene under budsjettforhandlinger. Og like troverdig. Sjøl om kjærlighets-involverte mennesker er introverte, følelsesskjulte og ekstremt hemma, bør ett eller annet bli synlig en eller annen gang i løpet av en film.

Spesialeffekt-klovnen Robert Zemeckis (65 år) forsøker å lage en slags «Casablanca»-romantikk for ei tid som driter i annen verdenskrig og som er utålmodigere enn pissetrengt femåring midt i julemiddagen. «Allied» er ikke genialt sein og vaktsom. «Tinker tailor soldier spy» var det. Zemeckis har bare laget en film som ikke samler seg til en handling før filmen nesten er slutt og Brad Pitt forsøker å få et fly til å starte i britisk regn. Dette er den dramatiske scenen i filmen, og låten av flymotoren som bare hoster og ikke vil, er som en ond Monty Python-parodi på et krigsfilm-klimaks. Man fniser. Brrr brrr brrr, sier det søkkblaute flyet. Brrr. Brrr. Brrrrrrr-brrr. Brr. Hihi.

Det går ikke an å fortelle handlingen i det konstruerte dramaet uten å røpe poenget, så jeg får starte med folka. Brad Pitt er blitt en 53 år gammel mann med dobbelthake og ufølsomt fettfjes. Det forsøker sminke-avdelingen å rette på ved litt mascara og pudder, men helter skal ikke se forbedra ut. Ikke sånne helter som dette. De skal heller ikke virke likegyldige. Pitt ser ut som om han har nådd fram til et nevrotisk netthandel-zen, en billigversjon av sjel som bare kommer til analfabetene.

Pitt detter lovende i fallskjerm over ørkenen i Marokko, og straks kommer det en gammeldags bil kjørt av en gammeldags araber, og så får han gammeldags falske identitetspapirer, våpen og en giftering. Året er 1942. Som vi vet fra Bogarts bar styrer franske nazister og tyskere Casablanca, og Pitt får vite at kona hans har lilla kjole.

Det finnes en rekke kule måter å skape anspenthet på når spionen Pitt skal presenteres for den fremmede dama som skal late som om hun er kona hans. Her er ingen av dem. Skjebnemøtet mellom den identitets-forvandla amerikaneren og monotoniens Marion Cotillard er underformulert, for å si det mildt. Hvis en av personene plutselig matet sin gullfisk, ville du følt pulsen løpe opp adrenalinstigen. Til og med denne: Amerikaneren Max Vatan skal snakke fransk som om han var fra Paris, og det er en pariser i forsamlingen. Ooops. «Vær forsiktig med ham». Nervepirrende møte? Non, merci. De treffes ikke.

Ute i ørkenen kommer de hverandre nesten i møte, men så kommer sandstormen og de må inn i bilen, og det er utrolig hva biler gjør med kjønnsdriften.

Men sånn er det. Zemeckis liker tidskoloritten, og han tror at en film om 1942 må se like kjedelig ut som 1942. Når Pitt og Cotillard skal sitte på taket og late som om de elsker og begjærer hverandre fordi naboen ser på, er det som en Snipp og Snapp-episode fra «From all of us». Brad Pitt kan egentlig spille elsker så du kan føle hormoner blitze som ildfluer ved høylys dag. I «Lidenskapens pris» var han en langhåra bror fra villmarka med øyne som hovne testikler, og han var så kåt at det gikk ut over diksjonen. Her er han sivilisert middelaldrende. Når dama omsider hopper på ham i sittesex mens ørkenen hyler stormende utenfor den eksotiske veteranbilen, da ser det fremdeles ut som om han tenker på innlevering av Tippekupongen eller stryking av boxershorts.

Mellom Pitt og Cotillard er det dødt. Det kan tenkes at folk var sånn i 1942. Det kan ha med oppdragelse å gjøre. Det kan også tenkes at den trente underholderen Zemeckis har fått det for seg at han skal vise fram hvor vanskelig det er for spioner å være åpne med hverandre. Men i så fall må en film i 2016 utstyres med en lærd psykiater og historiker som forklarer fortløpende hvorfor hovedpersonene ser så merkelig bedøvde ut.

Jeg kan røpe at handlingen i Casablanca gjelder et attentat. Det kjedeligste jeg har sett. Og her kommer den tradisjonelle digresjonen. Jeg har tilbrakt noen uker av høsten med å se de tre første sesongene av den gamle TV-serien «24», og den har opplyst meg om ting jeg ikke visste. TV-serien er intenst spennende og irriterende hvert eneste minutt, og det får man til ved å innføre så mange urimeligheter i handlingen at det ser ut som forberedelsen til en ny religion. Dette er spenningsporno. Du blir så nervøs. Du blir så forbanna. Du blir så jæklig lei deg. Manusforfatteren bare stikker hånda ned i ei vanvittig smågodt-krukke og kommer opp med alt det mest usmakelige og sjukeste og mest spennende du kan tenke deg. Bad taste party, Baby! Jeg innbiller meg at «24» var starten på de nye forventningene til underholdning, og når det lille jeg har sett av moderne TV-serier virka mer overdrevne enn Disney-animasjoner, skyldes det at folk vil ha følelser som hyler. De vil se hylekor.

Blant annet derfor gjør Zemeckis alt feil. En vanlig novemberdag i 2016 kan en film ikke være underholdende hvis den spesialiserer seg på å holde igjen og holde igjen, og dere vet hva som da skjer. En klok og velskapt film kan gjøre det. Men dette er ikke silke, det er skai. Her skulle vi ha følt skriket. Det uteblir. Så «wake me up when it’s all over, when I’m wiser and I’m older.» 2016.

Jurassic Park

Viasat4 22.00

jurassic park

Laura Dern. Og ingen har hørt om henne siden.

terning 5 liten Det er på tide å si noe om dinosaurene. Ifølge de som var til stede da de upraktiske øgledyrene levde på jorden, kom det en dag en komet dettende, og siden den landa i tørt lende ble det liggende støv i lufta over hele jordkloden. Om denne teorien er det mange ting å si. Den mest nærliggende er at den ikke tar hensyn til begrepet Gud i det hele tatt. Det står ingenting i Bibelen om at Gud sendte en komet for å bli kvitt dinosaurene. Dessuten heter det i teorien at alle de andre dyra overlevde. Det må ha vært andre dyr, for mange dinosaurer var kjøttetere. Støvskyene som gjorde jorden mørk kan ikke ha drept biene. Vi sier at uten biene vil alt liv på jorden dø ut. Men på dinosaurenes tid døde verken biene eller plantene som biene levde på. Så hva var galt med dinosaurene? De hadde åpenbart alvorlige støv-allergier.

Men til filmen.

«Jurassic Park» er storartet, mørk og teknisk perfekt familiespenning som ikke er for små barn. Steven Spielbergs stilige fantasi forteller om en slags juratidens Kongeparken på en svær holme utenfor Puerto Rico. Der har eksentrikeren Hammond fra Skottland drevet oppdrettsanlegg for genetisk klona fortidsdyr for at folk skal komme og se dem. Paleontologen Sam Neill, kjæresten Laura Dern, kaos-matematikeren Jeff Goldblum og eierens to barnebarn drar på forhåndsvisning. Da går alt galt.

«Jurassic Park» kom i 1993 da menneskene egentlig skulle ha vært åttitalls-lunkne og lykkelige. Dette var før det sentimentale 2000-tallet kom og omgjorde en hel vestlig kultur til en blanding av filosofisk uferdige freestyle-buddhister og premenstruelle gråte-hypokondere. Slik jeg husker det tidlige nittitallet var det en bekymringsfri periode da Gro Harlem Brundtland var statsminister sånn at journalister aldri klaget på Regjeringen, og «I will always love you» med det tilsynelatende sunne og magre mennesket Whitney Houston var årets mest populære sang. Det skulle ikke ha vært teknologi-angst i 1993. Men «Jurassic Park» har egentlig en litt pysete historie om at en forsker faktisk klarer å klone utrydda dyr, men av ubegripelige grunner klarer han ikke å holde de sarte skapningene som ikke tålte støv en gang, bak gjerdene sine. Dermed skulle filmen funke (vi sa funke i 1993) som en slags metafor, en slags Zauberlehrling-greie (1827) om menneskets storhetsvanvidd og manglende respekt for naturen, som faktisk hadde utsletta disse dyra. Den litt rare paranoiaen passer egentlig mye bedre i dagens Oslo, der frykten for svevestøv er blitt en slags filosofi. Men i 1993?

Kanskje ikke. Menneskene er det eneste dyret som relativiserer sin egen suksess. Hvis ei løve dreper en sebra, sitter den aldri i savannens solnedgangsmelankoli og lurer på hva denne vakre skapningen kunne ha blitt til hvis den bare hadde fått leve. Bare mennesker er sin egen fiende. Vi kaller det sjel. Steven Spielberg hadde alltid mye sjel.

På grunn av det med den nevrotiske menneske-sjela ble «Jurassic Park» mottatt med begeistring, bortsett fra at VGs kritiker Jon Selås, som jo er en bibelkyndig mann, ga den terningkast 1. Selås har aldri angra på det. 1993.

Mandag 13.11.– Mandag den trettende, den norske dagen

 

Jul i Flåklypa

Netflix

terning 5 liten På denne mandagen viser NRK en norsk film som jeg ikke liker så godt, men ansporet av begeistringen for Statistisk Sentralbyrås etter hvert dementerte moral-regler for forskning (ironi) og gleden ved å delta i en nasjon der en steinklump i Lysefjorden blir behandla som en slags ny-norrøn helligdom (ironi) har jeg funnet noen filmer på Netflix. Valget av Jul i Flåklypa er sesongbetont, samtidig som den formidler et ønske om å få si den velsigna setningen “Nå snør det fader meg igjen!”

Men til filmen.

jul i flåklypa

Verdens skjønneste to nordmenn. Langt fra folk.

For oss store er den risikable Flåklypa-toeren en stor oppmuntring. Den er nesten for god til å være sann.

For barn kan det bli en traumatisk greie, for de er ikke vant med norske filmer uten mobbing, miljø-angst, skilsmisse-hat og jålete vestkant-unger uten sjel og empati. Noen må snakke med barna og fortelle dem at Norge var ikke alltid sånn som landet er nå. Det fantes et sunt og ubekymra Norge en gang i tida, og Kjell Aukrust var kanskje det sunneste av alle.

Jeg vet sannelig ikke hva som imponerer mest.

Manuset tar vare på den kronglete alvdølens fantastiske overdrivelses-prosa, for han skreiv med samme infløkte formingsglede som han tegnet.

I denne filmen undrer den hedonistiske kråka seg over nevrose-pinnsvinets bestrebelser i høyden, ettersom han pleier bli svimmel av å ha på tjukke sokker. Flåklypa-stilen har en frodighet som utrydder minimalismen, som når det heter lakonisk om Solan Gundersens passiv-aggressive personlighet at han trives med det meste bortsett fra bok-ettersyn og polstreik. Filmen har arva nok av Aukrusts formuleringsglede, men den overdriver ikke, så man kan trygt ta med barn som et tilvendt nettmedienes snusk-tørre reklame-prosa.

Persongalleriet er fremdeles så perfekt at man antakelig må til NAV-registrene for å finne et tilsvarende mangfold. Den storkjefta kråkejævelen Solan drikker konjakk ved høylys dag, og det er egentlig verre enn kors i Dagsrevyen. Ludvig-skikkelsen er gjenskapt med kjærlighet og forstand, og det sarte lille piggvesenet vekker både ømhet og sympati. Reodor Felgen pleide å ha skyggelue og Northug-nese. Uten hodeplagg ser han forstyrrende ut som Tarjei Vesaas med sin blanke skalle og tunge underkjeve, men det virker egentlig logisk.

Redaktør Frimand Pløsen viser fram avisas digitale hode.

Sentralt i handlingen står medie-teamet Frimand Pløsen og Melvin Snerken. Pløsen utvikler seg til en dr. Frankenstein-gal tabloid-redaktør, for opplaget i Flåklypa Tidende synker faretruende siden abonnementsavisa gjentatte ganger har lova en julesnø som aldri kommer. Uten å røpe for mye, skal jeg også ta med at den mentalt ubalanserte opplags-hysterikeren kopierer trollmannens læregutt fra Goethe og sannsynliggjør at kampanje-journalistikk egentlig er å skape katastrofer i stedet for å skildre dem.

Snerken er avisas late journalist, og til min gigantiske begeistring skriver han innimellom på en skjerm som tilsynelatende har grønn Hercules-grafikk og ND tekstbehandling

Moderniteten besøker den veggskeive lille innlandsbygda da redaktøren i fortvilelse henter fram fra skapet en slags moderne Aftenposten-journalist, et digitalt hode med få motforestillinger og skremmende automatiserings-journalistikk. Det sitter en nasefin hvit hare på den snølause stien og er altfor synlig når vinteren kommer seint til Flåklypa. Det går en tannlaus gubbe rundt i tettbygd strøk og er irritert fordi han investerte i ny snøskuffe under påvirkning av sensasjonspressen.

De er perfekte. Slik interørene hos Felgen er det, og hele den eufemiserte norskhetens godlynte bygdesjarm.

Jeg skal ikke røpe dramatikken. Men det finnes en ny racer her, for Aukrust var en tilhenger av raske biler. Ubekrefta anekdote fra gamle dager forteller at han skulle kjøre ti minutter til kiosken for å kjøpe Dagbladet, men ble forbikjørt på Mosseveien av en svenske i Volvo. Da han omsider ringte hjem, hadde den bilgale tegneren kappkjørt med svensken nesten til Göteborg. Jetkjelken Sklimaks eller hva den het, er i opphavsmannens ånd, og det er visst hele filmen, på et virkelig mirakuløst vis.

Den nye Flåklypa-filmen ble virkelig sjokkerende vellykka. 2013.

Rottenetter

Netflix

rottenetter

Silje Salomonsen i velstående belysning.

terning 5 liten I Arild Østin Ommundsens finansfantasi «Rottenetter» skjer det ikke én eneste troverdig ting, og det er filmens styrke. Bok-krim bruker språket som Verfremdung, for at de med normalt antenne-utstyr skal oppdage at de ikke leser en fortelling om virkeligheten. Ommundsen har valgt en så utfrika og gjennomført filmstilisme at sjøl en blind mann med potetsekk over hodet skal skjønne poenget: Vi befinner oss i en fantasi, eller rettere sagt, vi befinner oss i en fri forestillingsverden der grådigheten og samvittigheten kjemper sine frodige dostojevskijkamper i sårt sinn.

Helt fra de første bildene tenkte jeg: Men dette skjer jo ikke. Den pertentlige rodericken i fin bil på Høgjæren har en visjon om noe som kan skje, har skjedd eller skal skje. Finansverdenen er en forvokst svulst på velstandsamfunnet, og vi er alle påvirket av de tynne pengeflytternes ufølsomhet. Hvordan ble de sånn? Ble de ikke født av kvinne og vokste de aldri opp i ei omsorgsfull folkestue med pledd og potetmiddager? Jo. Mennesker blir vulgære drittsekker fordi vi lar dem få lov, og fordi samvittigheten gikk ut på dato som fossilert fortidsfenomen. Hos hovedpersonen i filmen tørner primitiv overlevelses-filosofi, kjærlighet og omsorgsevne sammen i et surrealistisk bildedikt om ambisjonenes vulgaritet. «Rottenetter» blir en helvetesvisjon med egoet som den selvfølgelige satan.

Stilsjongleringen er deilig. Noen scener befinner seg i utkanten av Twin Peaks, med davidlynchske rødheter og bortskremt realisme. Andre scener er glorete som om de parodierte en politisk forferdet Wam og Vennerød-film. Framstillingen av kvinner er enestående i norsk film: Damene sitter eller beveger seg i bikinitopper og strømpebukser gjennom hele filmen, som et konstant pubertets-tablå og en nesten revy-vittig markering av kvinnerolle som trofé og belønning i rike menns verden. Videre: Arbeiderklasse-heimen til Kristoffer Joners fagrørsle-helt ser ut som ei dokkestue fra 1950-tallet. Dette er stilige, ironiske sinnbilder, og figurene beveger seg i dem som Caprino-marionetter.

Rolle-figurene er også henrykt stiliserte som om de var farsefolk. Christian Rubeck har den sjeldne evnen at han kan lyse opp et rom med smilet sitt, og han er logisk nok den virkelige personen i handlingen, som en Dante på lavakanten. Fridtjov Såheim er fantastisk som finanspåfunnet Sagen, Espen Hana er appetittvekkende stilig som rik eksentriker i arkitekt-mareritt, Kristoffer Joner er som en skadd og desperat ulv i rollen som broren – og Silje Salomonsen balanserer fint i en rolle som er halvparten fiksjon og halvparten menneske. «Rottenetter» handler om en liten gutt som ble bedt om å bli flink av sin sosial-darwinistiske far. «Du kan og må bare stole på deg sjøl» er en destruktiv livsanskuelse som til slutt ender i at mennesker blir som de tynne pengeflytterne. De som drepte USA mer enn Bin Laden noen gang klarer. I et sivilisert samfunn skal rovdyr egentlig sitte i bur. Men den egentlige kampen mot råskapen skjer i hodene til folk. Det skildrer «Rottenetter» uten overtydeligheter i et land der overtydelighet er filmkunstens gud.

Når NHO-folka i nyhetsmedier klager over vanlige folks arbeidsmoral – tenk på «Rottenetter». 2009.

Fritt vilt III

Netflix

fritt vilt III-1

På vei til Prekestolen? Virkelig?

terning 5 liten Egentlig skulle en norsk grøsser handlet om en forsagt gutt med store ører som blir mobbet av den sportsflinke overklassegutten i femte, men klasseforstanderen bryr seg ikke før det kommer en kul korpsdirigent med skjegg og moped som lærer alle å spille klarinett og så blir de gode venner. Grøsset? Vel. Det er jo med en overklassegutt.

Gudskjelov lages ikke norske grøssere av NRK-pedagoger med beklagelig eksponeringstrang. Det svinger av «Fritt vilt III», som er en såkalt prequel; det vil si at du får se hva som skjedde før de andre handlingene. Hvordan ble psykopaten til en psykopat? Ble han tvunget til å spise stekt torsk uten hollandaisesaus? Måtte han be «Fader Vår» i stedet for det moderne «Hei, Pappa dude»?

Morderen ble en tilbakestående sadist fordi nordnorsk stefar bar ham ned i kjelleren og stengte døra, men den oppvakte gutten tok slirekniven fram og stakk i hjel både mamma og pappa. Siden ble det byungdom som fikk unngjelde når de plutselig ankom Jotunheimen med svak naturfølelse, men feberheite truser. Frisk luft er ikke bra for byfolk.

Året er 1990. Da visste alle om Fredag den trettende og andre slitsomme friluftsopplevelser, og unge mennesker burde hatt bedre vett enn å dra på telttur. De kommer forbi det gamle hotellet fra de andre to filmene, men da kvinnfolk med flerra blikk aner uråd, drar de i stedet rett ut i nåleskogen. Det blir natt. Knut går måneskinnstur uten måne med den villige jenta, og så detter de i dyrefelle. Knut spiddes, jenta skriker i skauen, Picnic-med-døden-Jon og atombombe-skjegget hans dukker fram, Jon kjefter på morderen, jenta etter, fæle ting.

Jeg skal ikke nevne flere groteske detaljer, bortsett fra at den rundkinna lille kosegutten hører The Smiths på kassettspilleren sin. Dette er en adrenalinhissende systemgrøsser som følger konvensjonene med sikker regifot. Den har en naturtro mangel på lys som gjør at du halvveis må gjette hva som skjer med hvem, mens du aner det verste.

Grøsserne har gjort mye for å utvikle den urbane befolkningens forståelse for utkantkretser: Hvis du går utenfor asfalten og mobilen ikke virker, er du dau. Du skal aldri banke på dører så langt fra folk at du ikke kan se minst én butikk for dame-t-skjorter, for de som åpner har spist hverandres DNA. Gå aldri inn i stuer som ikke er møblert av IKEA.

Jeg skal ikke fornærme det vitale filmmiljøet i Rogaland ved å gjøre et gammeldags lokalavis-poeng av at det er med stavangerfolk på film. 2010.

Flukt

NRK3 21.25 og Netflix

flukt

Ingrid Bolsø Berdal i elendig humør.

terning 3 liten Når norske filmskapere ikke aner hva de skal finne på, leter de fram den gamle portrettlinsa på digiflexen og tar psykotiske nærbilder i motlys. Hva skal de ellers gjøre? Ikke har de penger, ikke har de helikopter eller skikkelig kamera-kran, ikke har de budsjett til CGI-stunts, og manus ble skrevet av en Nansenskolen-fyr som syns Falkberget var en rå forfatter.

Men fjes har vi. Skitne fjes. Tårevåte fjes. Blodige fjes som er blitt slått av norsk films voldsomme urbanbølle Henning. Vi har tynt, avkalorisert lys, vi har eng og lyng og fjellknauser, så hvis historien mangler, så er de der: Triste fjes, nærgående lidelse. Morgenlyset på tolv bjørker og et fjell som Statnett kommer til å kle.

«Flukt» kunne blitt en kul fantasy-film. Regissøren Uthaug har laget «Fritt vilt», som var en film der trynene snakket til deg og ikke bare så ut som om de prøvde å mørne en bakke-seig NAV-konsulent. Men «Flukt» er norsk i tempoet, en handikappa likfølge-fart som antyder at den heller ville ha vært et historisk indignasjons-drama om at det var feil å påføre kvinnene Svartedauden, for de ble lei seg av den.

Dette kommer dere ikke til å oppdage, siden de fleste nordmenn enten ser porno eller har vennet seg til ulykkelighets-orienterte TV-dramaer fra det masochistiske Skandinavia der det er synd på menneskene hvis de ler. Dere er overfora med seinhet.

Det velsigna lerrets-geniet Ingrid Bolsø Berdal spiller utstøtt albino-gjengleder som feila på heksetesten og fikk varige sjelesår som aldri ville ha imponert Harald Stanghelle. Hun og robustenskjolder med psykopat-gener tar søskenpar til fange, dreper den lille gutten og vil sette jentungen Signe i avl. Jeg skal innrømme at det ikke kan være lett for fangen, så i hvert fall tre nærbilder ville ha vært på sin plass: Ett for de drepte foreldre, ett for den bueskutte broren og ett for henne sjøl, som antakelig skal ha sex med menn som er så skitne at flatlusa dør. Isabel Christine Andreasen har ikke bare estetisk utforma fornavn, men er dessuten en nærværende skuespiller som hekter seg på innlevelsen din og blir der. Når Uthaug først skal stanse filminga si for å se på fjes, har han vært heldig med de to jentene.

Mennene driver med sitt. De ser ikke ut som om de ble født av kvinne eller lånte «Mio, min Mio» på skolebiblioteket. Unntaket er en stillferdig landsbyhjelper som er vakker som en folkehøgskule-rektor og gir 1300-tallet en fornemmelse av Amphora pipetobakk og temperert chilensk rødvin.

Noen av flukt-scenene er stilige. Kampscenene er for få. Handlingen har for dårlig geografi og ingen egentlige overraskelser, men bortsett fra det ser Norge ut slik Norge gjør. 2012.