Forfatterarkiv: Arild Abrahamsen

Mandag 25.9. – En mager, men konseptrik kosemandag med Tatum for folket

 

The eagle

Netflix

terning 5 liten Dette er ikke akkurat den film-mandagen som du gikk og lette etter den dagen du slapp opp for pils og paracet, så derfor har jeg tatt en slags tema-vri. Siden Channing Tatum spiller i en NRK3-film som jeg aldri ville ha giddet å se fordi den handler om ulovlige nevekamper (gjesp), har jeg funnet tre andre filmer som Tatum spiller på folkekanalen Netflix. En historisk, en science action og en veldig romantisk. Dette er hva vi pleide å kalle balanse på kort sikt før balanse ble ansett som politisk ukorrekt og døpt høyre-avvik. Jeg er for balanse ennå. Men jeg er også tilhenger av at samfunnet skal overta bankvesenet og boligformidling og wifi-formidling og mobildata, så jeg finnes ikke i galluper en gang.

Men til filmen.

eagle, the

Hva i himmelens navn skulle rolsete italienere med tilgang til vin i sola reise til Skottland for? Her er Channing Tatum. Han kunne hatt det bedre.

Menn er rare skapninger. De kunne sittet i vinkroken som godlynte italienere og nytt løse kvinners beundring, og i stedet stikker de til Skottlands evige høst for å gjenopprette fars ære.

Hvordan i alle dager kan man bli så dum? Men OK. Det ville jo ikke blitt kriger uten dem, så alt dette motet og alle denne æren har vel en hederlig hensikt.

Skotten Kevin Macdonald har laget en nydelig film om heltemot, vennskap og elendig vær. Channing Tatum fra «G.I. Joe» spiller den romerske offisers-sønnen Marcus, som rundt 150 etter Kristus får det for seg at han skal gjøre noe med familiens ære ved å ta seg nord for den britiske muren. Der skal han hente en gyllen romersk ørn som faren mistet da han ledet den niende legion til vanære og utslettelse, muligens i motsatt rekkefølge.

Sør for de romerske okkupantenes mur sloss Cæsar-snobbene mot druider, som så ut som hjernedøde hooligans fra Liverpools supporterbuss. Noen av dem oppførte seg verre enn trommelslagere i Blind Faith, men det var italienerne vant med. De takla druidene, sjøl om det føltes langt hjemmefra. Nord for muren derimot. Der fantes de skotske villmennene som sprang på magre heier (akkurat som nordmennene på den tida) og feiret sin jernalder med cider ifra spann, vill vold og religiøse fester som til og med katolikker kunne blitt forskrekka av. Noen av dem var tatoverte og gråmalte skinheads. Sel-folket ville aldri fått lov til å ha klubblokaler på Storhaug. Disse steinfjesa har ørnen.

Klippfisk vaier i vinden som syttendemaiflagg, fjorden ser ut som en jamboree i Ryfylke – men de har ørnen. Marcus (som underbevisstheten min insisterte på å kalle Biggus Dickus) kommer dit sammen med slaven Esca (Jamie Bell). Han er også brite, men på den finslige måten til ManU-supportere. Han leder sin herre gjennom helårs-regnet som en dyster quisling, for han skylder sin herre livet og har gitt sitt ord. Det er mye flott, kulsen natur i denne filmen. Det er mye uflidd fighting. Men det er bra laga, og Macdonald har fått til et skikkelig spennende gutte-eventyr om Berlusconis forfedre. Hvis du noensinne skulle lure på hvordan han ble som han er. 2011.

G.I. Joe: The rise of Cobra

Netflix

gi joe the rise of cobra

Dette er også Channing Tatum den dagen Apple-lighteren eksploderte.

terning 5 liten Dette er egentlig den nye eventyrtidas James Bond-film, og på en støtende måte er det kanskje også den nye Star Wars. I hvert fall er Darth Vader med.

Jeg trodde egentlig at G.I. Joe var en imperialistisk plastfigur i uniform. Dette er meget mer. I en tidløs, men ikke utspekulert og estetisert framtid driver den gamle røveren Dennis Quaid sin egen elite-avdeling, og den er så teknologisk at folka egentlig er tobeina data-servere med helsestudio-konsoll.

Channing Tatum spiller Duke, en elitesoldat som innledningsvis skal redde Natos viktigste våpenkoffert fra høgtekka landeveisrøvere i skauen. Han og Marlon Wayans (tror jeg) blir så innlemma i offiser Quaids aluminiumshær. Da fortsetter det å smelle.

Dette er den nyfrelste actionfilmen, og hvis du tilhører de som får nervøse hjernevinninger av kvikke bilder, bør du holde deg til den italienske nyrealismen. Stilen har ørsmå etterslep fra John Woos eleganse, men bæres først og fremst av den nye actionfilmens kompromissløse destruksjonsfart. Vi diskuterte det i kulturavdelingen før jeg så filmen: I USA gadd ikke produsenten pressevise GI Joe fordi spesialeffekt-filmer er bortdømte i utgangspunktet. Anmeldere synes framleis at «Sykkeltyven» er en stor film, mens filmkunsten beveger seg inn i en stuegris-aggressiv soldatperiode som ikke er litterær og ikke dypsindig eller politisk. Fjernere fra hippiene i New York Times kommer du ikke.

«GI Joe: The Cobra rising» er en sånn film som nesten eksploderer innenfra. Bilde-behandlinga er så suverent kaotisk at du får følelsen av å befinne deg inne i en digital tørketrommel, og biler, folk, planeter, professorer og alle tenkelige andre løse deler bare feier rundt deg i en gigantisk, epileptofil øye-orgasme. Dette er virkelig ikke for komlestrikkerne, filmen er ikke for litteraturuka på Sting. Den er pur kjertelstyring.

Det er hva jeg mener med den nye James Bond-filmen. Helten er ikke en seksuelt tvilsom individualist som forteller folk om hvilken alkohol han foretrekker (øøøh, klyse!). Han er et helt team. Han er et lag-menneske som elsker eks-en sin med ukynisk hvalpeblikk. I Gi Joe-filmen står den blankpussa gjengen med forstads-idealene opp mot SPECTRE, som heter MARS og er ute etter verdensherredømme. Men skurkene driver ikke med tuxedo-ting. Nanonittene kommer farende som en grønnere trussel enn Oddekalv og begynner å tygge i seg ting som Eiffeltårnet.

Skuespillerne er en sak for seg. Channing Tatum i hovedrollen, Sienna Miller som Ana, Marlon Wayans som Ripcord. Her kunne Pia Haraldsen ha vært med. Her lusker ingen Oscar-håp. Replikkene er vidunderlig skamløse, ansiktsuttrykkene tilhører Toys R Us-studioet.

Dette er den nye tid. Farvel E.T. Farvel Annie Hall. Farvel til alpeluene i cinematek-uniformer. Det var morsomt å kjenne dere. 2009.

Dear John

Netflix

dear john

Søtt og deilig: Channing Tatum og Amandag (sorry) Seyfried.

terning 5 liten Dette er en film som egentlig ikke finnes lenger. Ung, sørgelig, romantisk og fullstendig uten én eneste fordømt onanist med filmplakater på veggen.

Den edle kjærlighetsfilmen skal egentlig være død, kanskje begravet sammen med de brukte preventivene fra nasjonalskammen Paradise Hotel. Filmen om at ei frisk og skikkelig jente møter en ung soldat på stranda, og de finner hverandre så mye at en skjelmsk fullmåne igjen kan nyte blikkene fra de overstadig forelska. Filmen om enkle og greie familie-mennesker med feil og mangler. Sjenerte folk og snille folk som elsker hverandre med nedslått blikk, men aldri sier et vondt ord. Ingen fising på utedassen. Ingen kjønnshår i salaten. Dette er en dau film. Den finnes ikke lenger.

Noen ganger blir de enkle og romantiske filmene vellykka. «The last song» klarte det. «Dear John» tar det samme rutinerte kirurg-grepet rundt hjertet. Historier som dette skal ikke være finurlige eller overraskende. De skal være romantiske. En soldat som må følge avdelingen sin da 11. september fører til nasjonal beredskap, og så kommer han ikke hjem til sommer-kjærligheten sin etter ett år slik han lovet. Det handler bare om det.

Resten er folka. Channing Tatum fra «G.I. Joe» er en skikkelig hunk. Han har sånn kropp som fører til korridor-sarkasme i New York Times, men han har også smale, vaktsomme rovfugl-øyne som varsler godt og vondt samtidig. Han er en fin skuespiller. Amanda Seyfried var Sophie i «Mamma mia!». Hun har en klokt bondefrisk utstråling, og man vil se fire ganger på ansiktet hennes før blikket flytter seg til for eksempel knærne. Richard Jenkins gjør en skeiv og ven rolle som autistisk far, Henry Thomas er en slags husvenn med celloer i stemmen. De er fine sammen. Det blir sørgelig, og det blir bra.

«Dear John» gikk rett til topps på salgslistene og dyttet ned «Avatar».

Kanskje det finnes håp for kinogjengerne likevel. Men det er sju år siden. 2010.

Fighting

NRK3 21.25

fighting

Tatum sammen med ei jente som foreldrene kalte Zulay Henao for at ingen skulle huske navnet hennes hele livet.

terning 4 liten Det eventuelt oppløftende med denne amerikanske actionfilmen er at hovedrollen spilles av hønken Channing Tatum. Han er sønn av en brytetrener, han selger skrot i New Yorks gater da han blir oppdaga av arrangøren for ulovlige nevekamper. Så da skal den pene Channing drive med det. 2009.

The change-up

TV6 21.30

change-up, the

Dum mann med barn. En råtten konvensjon.

terning 3 liten To veldig forskjellige menn havner på byen sammen og våkner i hverandres kropp. «Brokeback Mountain 2»? Ikke i det hele tatt. En slags tidsreise til 1980-tallet da guttunge plutselig får kroppen til Tom Hanks og Jodie Foster nettopp var blitt mor si. Skuespillefrne her er Ryan Reynolds og Jason Bateman. På norsk het filmen «Hvis jeg var deg». Ikke «Hvis jeg var deig». 2011.

Søndag 24.9.– En utrolig lys og lett og oppkvikkende filmsøndag

 

Knight and day

TV3 21.00

terning 5 liten For en fantastisk søndag! Ved hjelp av skjebnens luner og alle tings uforutsigbarhet er det blitt sånn at det nesten bare vises romantiske komedier på denne dagen, og de fleste av dem er ganske gode. Det blir lyse sinn og snille stemmer i hjemmene i kveld, og alle har glemt at de egentlig burde ha sett en alvorlig film om uhelbredelige sykdommer og urett mot folk langt borte. Det skumle ved denne opphopningen av godt humør er selvsagt at den muligens betyr at ansatte i såkalte mediehus virkelig tror at den selvopptatte fyren som styrer Nord-Korea faktisk kommer til å atombombe nabolandet, som er like sannsynlig som at Jonas Gahr Støre sa at han er for impulsiv og rotete til å styre Arbeiderpartiet, så nå vil han ta seg jobb på Jøtul for å bli fagforeningsleder i Jern og Metall og få kontakt med folk i Norge. En fin dag. Jeg liker den.

Men til filmen.

knight and day

Cameron Diaz er bildame,, mens Tom Cruise elsker motorsykler.

Hvis du kan tenke deg at byrå-rømlingen Bourne utviklet humoristisk sans eller at spasmatikeren Ethan Hunt i «Mission Impossible» fikk både lystgass, selvironi og ble synlig heterofil, så har du denne litt voksensøte actionkomedien.

Jeg likergodt Tom Cruise. De scientolog-hvite tennene hans er stadig vekk overdrevent innsmigrende, de er som en klovns røde nese, men den utvendig vedlikeholdte 48-åringen spiller generøst og ubesværa og ser ut som om han nyter livet uten å bli imponert av det. Jeg liker egentlig ikke Cameron Diaz, for hun pleier å skjære grimaser og presse stemmebånd. Men jeg likte dama i «Knight and Day». Hun kommer skliende elegant inn i filmen som olja fetaost i ei salatbolle og føler seg åpenbart appetittlig fra starten av.

Cruise er på flyplassen. Han ser E-News-tynne Diaz komme styrtende med litt flyssete MILF-man og finner ut at han skal kollidere med henne.

I det øyeblikket vet vi at de skal komme i trøbbel og bli småkrangle-kjærester, og for en gangs skyld gleder vi oss til det. Diaz spiller egentlig Goldie Hawn. Hun har den forskrekka «aaa-maaa-Gaadd!»-rollen etter hvert som det viser seg at den sjarmerende fremmede er et utagentende übermensch som med like stor selvfølgelig turner kolleger i hjel som når han lander passasjerfly i åkeren. Og Cruise spiller bitte litt Mel Gibson: Den mystiske mega-morderen er forvirra kyndig, men høfligere enn nykursa hotellportier. Sjøl om han stadig er utålmodig opptatt med å redde verden, tar han seg god tid til Cameron og forklarer henne alltid hva som skal skje og hva hun skal gjøre. Den glade spionen blir et slags bilde på kvinners forestillinger om himmelen: Noen tar detaljert, verbalt vare på meg hele dagen, men de liker kjolene mine for det, og de respekterer meg, men ikke mer enn at de kikker på rumpa mi.

Sykehuspersonale burde dessuten se denne filmen, for Cruise ville ha stanset og tatt mandlene på Diaz midt i skuddvekslinga hvis det ville fått henne til å miste to hetetokter. Og han ville ha sagt: «Dette er en østerriksk Glock-pistol, og med den skal jeg skyte ned i halsen din. Du kan komme til å føle ubehag.» Blir det for ille, gir han bedøvelse. Den forfulgte CIA-eren er fader meg snillere enn tannlege Holtan!

knight and day-2

Et øyeblikk med stor omsorg.

Handlingen har til og med mer hastverk enn det som er vanlig. Noen av de geografiske skiftene foregår så raskt at den anestiserte ikke rekker å få øynene opp, og siden troverdighet likevel ikke er en populær dyd i spionbransjen, føles det helt fint. Transport-etappene er enkle, og reisemålene deilige: Verdens minste Stillehavs-øy. Salzburg. Sevilla. Boston brannstasjon. Og sikkert flere andre steder som farer så fort forbi at ikke engang ordføreren ville kjent dem igjen. Var det Valbergtårnet jeg så der borte? Antakelig ikke.

Det er OK når du liker folka i filmer så godt at du bestemmer deg for å akseptere handlingen. Etter hvert blir den forskremte hvine-dama også en feministisk foregangskvinne, men da er filmen heldigvis snart slutt, for ingen vil se Cameron Diaz i rollen som Angelina Jolie. Vær oppmerksom på at de andre kommer til å slakte «Knight and day». Det gjør ingen ting. Det har vi tålt før. 2010.

Den helskrudde professoren 2

NRK3 19.30

den helskrudde professoren II

Eddie Murphy ser ut som om han sendte bildet sitt til en teit Snapchat-app.

terning 3 liten Den helsprø professoren II» er laget for alle dere som spiser sjokoladepudding med fingrene og gir ungene Penthouse-abonnementer i konfirmasjonspresang og rensker tennene med dobørster, den er laget for dere som kjøper hjem skulpturer med korketrekker-peniser og nøtteknekker-lår fra Syden-reiser, den er laget for dere som får tilsendt månedlige kulepenner der badedrakten glir av femtitalls-pin ups, den er laget for dere som tar på bie-kostymer og plastpupper til utdrikningslag på drosjeholdeplasser og kjører amerikanske biler med Pump Meg, Baby!-stickers på lettmetall-felgene.

Raping, spying, fising. Timinga på de ekle ekkelhetene funker som bare gid! Eddie Murphy spiller alle rollene med presis eleganse, og særlig er han god som Janet Jackson. Handlingen om professor Klumps eksperimenter med ungdomsdrikken og hvordan den fører til at en hvinende universitetsrektor blir voldtatt bakfra av en fire meter stor hamster, er fortalt med uovertruffen logikk. 2000.

Crazy stupid love

Norsk TV2 21.45

crazy stupid love

Emma Stone og Ryan Gosling sammen. Ikke moro.

terning 2 liten Hva er det med Ryan Gosling som gjør at kvinner tror de ser noe fint? Gutten preserverer et frossent ansiktsuttrykk som om han er redd for at bevegelse er usexy, Han hører hjemme i kategorien Clooney-kløner: Dette forførerfjeset funka i den forrige filmen, ikke fader om jeg forandrer det. Jeg vil se ut som mannen som fant G-punktet og kalte det Amerika.

I «Crazy stupid love» spiller han en dresskledd utelivs-sjekker. Forføreriet består i å ydmyke kvinner, noe som egentlig er Vince Vaughns spesialområde. Overraskende nok treffer han den friske fantajentå som får ham til å bli en inderlig forelska familiemann. Nei, jeg har ikke funnet på denne handlingen for å være ekkel. Den er der helt av seg selv.

Den stadig lile forvirra Steve Carell er gift med Julianne Moore inntil hun har sex med Kevin Bacon, antakelig i en slags lavkarbo-fanatisme. Carell spiller Carell, og han er tilforlatelig som en Finbeck & Fia-tegneserie. Inn i den nedbrutte mannens liv kommer Gosling som penisfuhrernes ironman og han lærer bort latterlige klær sånn at Carell ser ut som kul advokat på bar. Han har en søt gutt på tretten år som sier «asshole» på skolen og forårsaker en kulturkrise som de skjønner i Afghanistan. Emma Stone spiller som ei Bratz-dokke. Greit nok.

Jeg kan skjønne at slitne folk hygger seg med teite ting. Jeg kan ikke skjønne at de faller for den gamle svindelen om trusesniken som blir helbredet. 2011.

This means war

TV3 23.20

this means war

Reese Witherspoon flørter også med Tom Hardy.

terning 4 liten Først en akutt oppklaring: McG er ikke en litt feit afro-amerikaner med action-sinnelag. Han er en rosa 43-åring fra Michigan med rødt hår og fregner.

Det betyr at regissøren kan være akkurat så pysete som han bare vil, og det er en rettighet han ivaretar med konsekvent iver. Chris Pine med øyne så blå som ei Donald-jakke likner en halvt vellykka Justin Bieber-dokke mellom tolv og førti, og han tjener et litt rart CIA der agentene oppfører seg som jomfruelige high school-elever med dagdrømmer om fast følge. Pine jobber sammen med bror sin, Tom Hardy, som spilte Ricki Tarr i «Muldvarpen». Han er britisk.

Innledningsvis banker de to mennene i svart alt som finnes, og du tror du skal få se en agent-action. Men som ventet oppstår Reese Witherspoon med rå venninne og hjertedøvende samlivs-empatier, så plutselig handler filmen om hvem hun burde deite og hvor ofte hun burde ha gulrot i gratengen og måtte disse overflødige damene få kollektiv halsbetennelse og luftrør-parese for de snakker som matsøppel. Det er ikke en agent-action lenger, men en så reesete romantisk komedie at du kan kjenne den medisinske søtlukta fra basiliansk voks.

Witherspoon deiter begge, men det finner de ut. Og fordi CIA egentlig ikke vil at de skal jobbe med annet enn å forberede sin egen pensjon, bruker frierne alle agentyrkets teknologi-triks til å overvåke hva den andre gjør med fellesdama. Noe av det er faktisk ganske vittig, som om McGyver datt på sykkelstyret og fikk kjønnsliv.

Det er nå jeg skal skrive: Dere vet alle hva som skjer. Guttene blir uvenner, og i slutten av filmen blir de enige om at de skal ha en natt hver, og hvis avkommet hennes snakker som Michael Caine, er det den engelske broren som er faren. Det der var ikke sant. De blir uvenner. Og alt løser seg innenfor monogami-budet i den kaliforniske tro.

Hvis vi ser bort fra at Reese Witherspoon er som banan-Twist, kommer dere til å like filmen litt etter midten. 2012.

Just before I go

Viasat4 22.00

terning 3 liten Denne komedien er regissert av Courteney Cox fra «Scream»-filmene, og det er ikke en anbefaling. Hovedrollen spilles av Seann William Scott, og det er ikke en anbefaling. Han er e fyr som drar tilbake til hjembyen for å gjøre godt igjen alt det vonde han gjorde. Det går ikke an. 2014.

Rookie: Rekrutten

TV2 Zebra 21.00

rookie, the

Charlie Sheen og Clint Eastwood i skikkelig gamle dager.

terning 4 liten Arbeidsledighet kan føre til mye vondt. I Clint Eastwoods «The Rookie» (som betyr «grønnskollingen») må Dona Flor, Robert Redfords kjæreste, den magiske realismens muse Sonia Braga livnære seg som kulespruterske som besitter Eastwood på tvers og rynker bryna. Begge deler er under hennes verdighet. Hvis en ser bort fra at C.E. repeterer Dirty Harry-rollen etter Skipper Worse–modellen «kommer seint, men grått», er imidlertid «The Rookie» en frisk og grei actionfilm som ikke vil føre til unødig hodebry for folk som allerede har slitt seg ut på å finne fram i Aftenbladets TV-programmer og derfor leide video i stedet. Charlie Sheen er pysa som blir opplært til hensynsløse mord og irriterer kona si, som er Lara Flynn Boyle fra «Twin Peaks» med migrene– humør og sjabre replikker. Raul Julia spiller superskurk og snakker provinsdialekt. Bilen flyr i lufta. Akkurat det var forferdelig kjekt. 18 år. 1990.

Derailed

TV2 Livsstil 21.00

avsporing derailed

Clive Owen og Jennifer Aniston ser ut som finsk TV-teater, men er søte for det om.

terning 5 liten Jennifer Anistons skjebne er til å bli ufrivillig klok av. Dama ble forlatt av Brad Pitt, og derfor liker ingen henne lenger. Det skulle vært omvendt. I en anerkjent feminist-vestlig medlidenhets-kultur skal det være sånn at jenter som blir fragått av kjendismenn fordi menn heller vil ha Angelina Jolie, har krav på å bli valgt til den første kvinnelige paven. Men ikke Aniston. Hun glapp bare karismaen sin.

Aniston er ikke spesielt god i denne filmen heller. Clive Owen bærer en paranoisk-sadistisk thrillerkrim-handling med et forskrekka ansiktsuttrykk som han egentlig burde ha spart til den dagen Jesus kommer igjen. Men OK. Hvis Jesus velger å gjøre som The Rolling Stones, betyr det bare at enda en mann med spansk navn og null arbeidstillatelse dukker opp i California, og da er veien til grensen kort.

«Avsporing» handler om en så ubegripelig dum ektefelle at han antakelig kunne vært sann. Etter at ei Vanessa-slepen dame har betalt for ham på commuterbanen, gir han seg i kast med et seksuelt sidesprang som ikke bare er forkomment, men dessuten befridd for hormonell sannsynlighet. Aniston som draktkledd børsbestyrerske ser ut som et ereksjonshindrende middel, og det føltes så pinlig da hun og Owen skulle ha sex at jeg gikk ned på kjøkkenet og vasket opp ei lapskausgryte. Heldigvis kom Vincent Cassel hoppende som koital avløser. Deretter ble Owen så ubarmhjertig utpressa at han tok ut sparepengene som skulle gått til syk datters nyre. Det er en slags utroskapsrekord. Han stiller bak Hitler på lista over de som blir tilgitt på den ytterste dag.

Filmen fra Chicagos glitrende krystallrev og dopstinkende bakgater er verken dårlig eller sannsynlig. Men det følger imponerende mye fysisk energi med Clive Owen. 2005.

Jack Ryan: Shadow recruit

Max 22.00

jack ryan shadow recruit knightley

Keira Knightley kan ikke tro at hun ble med i denne filmen.

terning 2 liten Denne filmen hadde jeg virkelig gledet meg til, og det smerter som et ManU-tap, en Liverpool-seier, som en Solskjær-flytting til Wales, som en Northug-sprekk i siste bakke når jeg må skrive at «Shadow recruit» har de tre dårligste actionsekvenene jeg har sett på lenge. Tenk Dolph Lundgren. Tenk Steven Seagal. Kule folk, men svært mange av spennings-scenene deres var banale på det viset at du fikk den fornemmelsen at forbrytere datt og reiste seg etter overraskende randomiserte dødelighets-systemer. Der falt en fyr, og hvem var han?

Her skal Den unge Jack Ryan stikke av fra en Moskva-bygning med Kenneth Branaghs private hær av konsonantsterke torpedoer i helene og Kevin Costner som bevæpna Tobias i Tårnet-coach. Scenene er mørke, de er uspesifikke og de er usannsynlige og rotete.

Seinere i filmen forfølger Ryan en svart kassevogn der dama Keira Knightley sitter forferdelig fanga. Biljakter har faktisk utvikla seg de siste åra. Nå er vi der at de bør oppheve begrensningens kunst og føre til gate-kaos som får FB-tilhengere av Trygg Trafikks kampanje for armhule-refleks til å reise seg og klappe uideologisk. Men i Kenneth Branaghs regi er det bare blitt rot. Når usannsynligheter blir pinlig synlige, skyldes det ofte begeistrings-tørke. Og det gjør det her. Likegyldigheten sniker seg på oss. Branagh tar den norske løsningen når evnen til å filme fysisk dramatikk svikter: Slepp laus noen forskrekka nærbilder og klipp istykker logistikken.

Henimot slutten skal agenten stanse den våkne versjonen av en russisk sove-agent i scener som skulle vært filmens klimaks. Jeg kan jo ikke røpe alt, men scenene der CIA-guttungen kjører bil med et ansiktsuttrykk som om han spilte Alene Hjemme 6 mens russeren sitter i samme bil og fikler med tennsatsene, er noe av det latterligste jeg har sett på lenge. Det forslitte klimakset ble overgått allerede i den første Herbie-filmen, og jeg tror faktisk det finnes Olsenbanden-filmer og ungdomsskole-prosjekter med bedre versjoner av sluttpoenget.

Det er ille.

Mye blir bra hvis du bare liker rolle-figurene (det analfabetene kaller «karakterer»). «Jack Ryan: Shadow recruit» havner på en femti-femti-løsning der de to viktigste hovedrollene aspirerer til brun dunk, mens de gamle mennene redder mange scener.

jack ryan shadow recruit

Kevin Costner lærer bort dressjakke til Chris Pine.

Chris Pine likner ørlite på Ray Liotta og han har etter hvert den litt kjøttfulle nakken til Marlon Brando, men han spiller med et dokketryne som man å til Caprinos glansdager for å finne maken til. Det virker søtt så lenge han er engasjert student. Det funker OK når han blir hyra av alvorshauken Kevin Costner. Men når finans-skitten treffer fjøsvifta blir han til en barnefilm-figur uten troverdighet. Den usannsynlige økonomi-nerden har faktisk tjenestegjort i Afghanistan. Han kan ikke bli lei seg hvis torpedoer dør. Herregud, de er med i filmen for å dø!

Keira Knightley er en katastrofe. Hun skyver på haka som om hun nettopp ble ramma av smittsom DiCaprio. For en gangs skyld virker den spede spurvestemmen som et handikap, for en film som dette skal fungere på en slags kontinuerlig tredjegir der brumminga av lidenskaper og mot skal gjelde begge kjønn.

Regissør Branagh har jobba litt ekstra med Kenneth Branaghs rolle som dyster og destruktiv rikmanns-russer. Fjeset hans er fint, de små skiftene nydelige. Rollen bærer en del scener i filmen og gjør dem til spennende oaser av forventning. Kevin Costner er alltid god. Jeg blir rørt når Costner dukker opp i en film, særlig etter at han ble en slags nasjonalstatue av den middelaldrende mann. Costner er bra. Jeg skulle virkelig ønske at han spilte Jack Ryan.

Filmen handler om at CIA plasserer Ryan i en bank på Wall Street for at han skal overvåke kontoer som kan kobles til terrorisme. Den virksomheten fører ham til Moskva, der mottakelsen er verre enn om han ankom Putin-baren i Liberace-kostyme og ba om å få se Bolsjoi-balletten. Det handler om økonomisk terrorisme.

Oi. Spennende. Og neste gang: Noen vil sabotere søppelhentinga i Beverly Hills? 2014.

Get smart

Max 24.00

get smart

Steve Carell i klassisk hastverk.

terning 5 liten Steve Carell spiller den søte lille fyren som får prøve seg som internasjonal superagent og stikker av med den tynne dama som aldri trenger bli kranførerske. Det vil dere se.

«Get smart» har yndige referanser, som for eksempel en gjenvinning av han med ståltennene, og den beveger seg i et lunt og opprømt actionlandskap mellom «Naked gun»-filmene og «Mission: Impossible». Historien har også en kortvarig «Tre dager for Condor»-vri, og vhs-nerdene kommer til å le flerstemt.

Kvinnene hygger seg med Steve Carell. Han spiller utenrikspolitisk sikkerhetsanalytiker for den oppdikta (ææh?) CIA-konkurrenten Control som holder til 13 etasjer under jorden og avlytter samtlige muslimer mellom Shangri La og Ali Babas tredje reise. Carell er en lite truende mann. Han har vidd, intelligens og den samme sorten kroppslig påståelighet som Woody Allen (vi ser den ikke, men velger å tro at den er der). Kvinner liker det.

Da Control er blitt utsatt for det vi i bransjen kaller «compromise», får han en sjanse som partneren til agent 99. Og der kommer Anne Hathaway inn i filmen, rett fra Meryl Streeps Prada-slott. Hathaway har det psykisk upletta fjeset til for eksempel Audrey Hepburn, og når hun plutselig river bånn av selskapskjolen, oppnår hun en beinspark-rotasjon som må være konstruert av Shrek-animatørene. Eller kanskje det er stuntdama hennes, som er mest med i filmen. Om Hathaway er det ikke mye mer å si, for den forrige kritikeren som gjorde det, ble ikke bare skilt, men mistet besøksretten til sin egen mor.

Alan Arkin spiller den systematisk onkelsøte Control-sjefen, og Dwayne «The Rock» Johnson er en superagent som inneholder mer rødt kjøtt enn fru Beckhams kjøleskap. Jeg skal ikke beskrive han heller. Den siste kritikeren som gjorde det, mistet retten til å tjenestegjøre i Forsvaret.

Handlingen utbroderer hvordan agenten 86 og 99 må reise til det ubeskrivelige Meta-Russland, der kjekjenere, ukrainere, moskenere og andre uten fast fedreland driver og stjeler hverandres atomvåpen. Terence Stamp vil bruke ett av dem på Los Angeles mens presidenten besøker Disney Hall for å lytte til Beethovens Ode to Joy-låt, som i denne filmen får tjene som skjebnesymfoni.

Balansen mellom tull&vas, spenning og sannsynlighetsutfordrende romantikk er gjenkjennelig for de fleste. Det funker. Jeg tipper filmen får en firer av oslogjengen.

Og ja. «Get smart» er laget etter en 1960-talls TV-serie i USA. Raker oss ikke. 2008.

The proposal

FEM 21.00

proposal, the

Sandra Bullock har redda bikkja.

terning 5 liten Vi lever i forvirrende, uforutsigbare tider, og den egentlig dødsdømte Bullock-komedien «The proposal» er en trivelig film. Våt i øyekroken? Ikke føren! Katarr!

Det alle lurte på før «The proposal» kom, var hvor naken Sandra Bullock (45 år den 26. juli) egentlig kom til å være. Noen foreslo at man skulle få se henne uten lue for første gang, andre forutså at hun kanskje var kledd i et seilfly (hvor kom den fra?). Bullock ble født med klær på, i hvert fall genser, og nittitalls-nerdene har drømt om kroppsløsheten hennes i mer enn femten år. Men i «The proposal» er hun faktisk naken. Det vil si: Antakelig ble kroppen hennes programmert av den samme CG-fyren som laget penisen til Tommy Lee i Pamela Andersons hjemmevideo. Det funker utrolig bra. Unødvendig nakenhet virker ofte pinlig og kynisk på filmlerret. Sandra er bare vårfrisk og luren. Bullock er en rar skuespiller.

Hvis jeg forteller handlingen i denne romantiske komedien, tror dere at jeg er feriesløv av mangel på søvn og utfordringer. Derfor nevner jeg så vidt at Bullock innledningsvis er en stram forlagsheks med en svart kjole som gjør henne like tynn som kosteskaftet. Fordi hun er fra Canada, kan hun bli utvist. Hun trenger at en eller annen tar en Andie MacDowell («Green card», 1990), og det blir sekretæren Ryan Reynolds.

Aldri har noen sekretær hatt tydeligere sekspakkemage enn Reynolds, men så stammer han også fra en ølfolk og en bisarr bestemor i Alaska, og dit drar han og Bullock (45 år og elendig i havne-stiger) for å imitere forlovelse. De kommer til en nips-aktig liten fiskerlandsby som minner om Bergen, og der får den iskalde karriere-røya møte virkelighetens innlemmende, påtrengende, hjertegode og udiplomatiske familie. Se meg i øynene nå? Tror DU at hun blir sjarmert av disse liketille folka?

Let it be. Mirakelet er at filmen funker som både rørende og intelligent på en litt gammeldags og uskyldig måte. Jeg kan ikke gi den firer-terning. Ikke etter å ha hatt det så kjekt. 2009.

Valentine

FEM 23.20

valentine

Denise Richards aleine i bassenget i mørket?

terning 4 liten Dette er en «Skrik»-etterlikning for resirkulasjonsungdom med energisparing som hobby. En trist gutt med briller tenker tilbake på de dagene da bare feite Dorothy ville danse med ham. Han er en slags mannlig Carrie, og vi skjønner at han vil hevne seg ubønnhørlig på verden ved å bli seriemorder. 13 år seinere går alt galt: Jentestudent som skjærer i lik, får grøsserkort til Valentine og må betale sin egen datemiddag. Det dør hun av. Hvem av mennene på den pratsomme skolen er Jeremy? Har han foretatt kjønnsskifteoperasjon og blitt Denise Richards?

Filmen beveger seg etter reglene til ungdomsdivisjonen i grøssergjenvinning. Dusjscene er obligatorisk. Morderen har maske som blør når folk dør. Festsminka jenter går med så oppknepte bluseknapper at de antakelig har nådd klimakteriet i 19 års alderen. Guttene har ansikter fra Gundersen og Slettebø. 2001.

Lørdag 23.9.–Sommeren fortsetter med en fæl film

 

The road

TV2 Zebra 21.00

terning 5 litenFortsettelses-historie om jordens undergang og vestlendingers fremmedfølelse. I neste uke er det meldt 20 grader i skyggen, og det blir nesten ikke skygge noe sted. Såkalt fint vær er som kjent noe av det verste som kan skje oss i de politiske dystopikernes tid, men det finnes alltid en sølvkant av iskrystaller: Ett eller annet velsigna sted i den utilgjengelige delen av Sør-Norge legger Aftenbladets tidligere direktør Hans ut bilder av snøflekker. Norge er et stivsinnet og mangfoldig landskap, og det snør alltid ett eller annet sted. Jeg nevner det, for lørdagens hovedfilm er den verste påkjenningen jeg noensinne har hatt på kino.

Men til filmen.

road, the

Viggo Mortensen og Kodi Smit-McFee i en av filmens forferdelige scener.

Den første timen lurte jeg på hvorfor folk egentlig skal se denne filmen, som er den mest gjennomførte dystopi av alle tenkelige nedtryktheter. Så opplevde jeg at historien gradvis går tilbake i den skjulte hukommelsen vår og gjenskaper en glemt fornemmelse av det forferdelige ved å være menneske.

I en post-apokalyptisk verden uten Ikea og Rema har mennesket gått tilbake til det urstadiet der hver dag var en vill, vaktsom og fryktsom kamp for overlevelse. Jeg må si det rett ut. Jeg ble vettaskremt av denne filmen, for den gjenoppvekte den følelsen som vi egentlig fortrenger: Jeg leder barn til en ubarmhjertig verden som ender med døden. Det er så i alle gampeskauer og kampeknauser grusomt at tilværelsen må bestå av selvbedrag for å bli utholdelig. Dette er en film om livet blant arketyper, det er en film om at Gud er nødt til å finnes i Universet fordi det ellers er uten mening og håp. For Viggo Mortensen er sønnen Gud fordi det er han som gir behov for håp, og det er sønnen som gir ham kraft til å fortsette. Vi må bære flammen videre, sier Mortensen etter at kona har gitt opp alt og valgt døden.

La oss si dette sammen, dere: Vi må bære flammen videre. Men tull til side. Flammen er ikke bare den darwinistiske overlevelses-fascisme; den er trangen til å være et menneske i en verden skapt for dyr. Den er behovet for at noe er vakkert, kjærlig og godt. Den er Gud.

Sønnen er virkelig som en engel. I en dramatisk, sisyfosisk kamp for ikke å bli drept og spist, stanser han og vil hjelpe andre på egen bekostning.

«Veien» er en visuell påkjenning. Verden er fortært av den store flammeslukeren; fargene er ikke bare utslettet, de har opphørt å eksistere som fysisk fenomen. En paradoksal kraft har tatt selve lyset fra Jorden og etterlatt den i en koma-kald og ufruktbar gråhet der ingenting kan vokse. Dyr og planter er døde, og de siste menneskene livnærer seg ved å spise hverandre i en hensiktsløs, nytteløs og destruktiv overlevelsesfrenzy.

Far og sønn gjemmer på to patroner. Målet er at de skal slippe å bruke dem på seg sjøl.

Viggo Mortensen har den sorten rolle som sjelden blir belønna med priser for den er ikke versatil i vulgær forstand, den er ikke flørtende eller flott eller voldsom. Her er ingen heftighet eller framvisningsberuselse, men Mortensen kan alle de såre ansiktsuttrykkene til en desperat far. Han kan holde et barn slik man gjør det i en krise. Ansiktet hans har tvilen og forsakelsen og smerten til en far som vet at han ikke kan gi opp samtidig som han ikke orker mer. Han er magrere enn en ljå, kroppen og ansiktet er som mishandla av sult og sykdom, for det finnes ikke C-vitaminer eller særlige andre -aminer lenger. Han gir troverdighet til det universelle foreldre-martyriet, det virkelige martyriet som ikke er å dø for sin Far, men dø for sin sønn.

Samtidig er filmen en skildring av hva det er som skaper mennesker og gjør dem til noe spesielt i Universet. Det vi kaller moral er livsvalg, og for de aller fleste funker det ikke i ekstreme livssituasjoner. Men Gutten er den velsignede som bærer flammen gjennom kulden, og pappaen hans er en slags ledsager på vei mot kanskje frelse eller kanskje et snilt humanetisk manifest. Hva vet jeg. Humanetikere tror på Gud, de vet det bare ikke.

Filmstilen er full av flashbacks. De er vanligvis irriterende, men i «Veien» funker de som bindeleddet mellom den siviliserte verden og den primitive.

En rystende film. En forferdelig film. Men samtidig en film til gjenkjennelse. 2009.

Airport ‘77

NRK2 22.05

airport 77

Jack Lemmon redegjør for hvor gale alt er.

terning 4 liten Katastrofefilm fra 1977 med Jack Lemmon, James Stewart, Christopher Lee og enda flere. Et fly blir kapra og flyr så lavt at det treffer en oljerigg i Bermuda-triangelet og styrter.

Den helskrudde professoren II

NRK3 21.30

den helskrudde professoren II

Eddie Murphy kler seg ut og ser ut som den samme.

terning 3 liten Eddie Murphy spiller igjen professor Klump i en fise-film som kommer til å muntre mennesker med dårlig mage. «The nutty professor 2» var antakelig den mest vulgære komedien som noensinne er laget den gang, inklusive Kubricks «Eyes wide shut», og for å være ærlig likte jeg den så dårlig at Eddie Murphy føltes som et tannbelegg etterpå. Murphy utkledd som Janet Jackson er også med. Spøk! 2000.

Get hard

TVNorge 21.30

terning 4 liten Will Ferrell spiller en rik mann som må i fengsel for svindel, og før han skal flytte til San Quentin hyrer ha Kevin Hart som tøffhetslærer. 2015.

Gullgraverne: Bjørnefjellets hemmelighet

TV3 19.35

terning 5 liten Christina Ricci og Anna Chlumsky i en familiefilm som i følge Robert Ebert tar seg ut som en gammel Frøken Detektiv-historie. De leteretter gullskatt i Bjørnefjellet. 1995. «Gold diggers: The secret of Bear Mountain» er 1 time, 32 minutter.

Jakten på de forsvunne skatten

TV3 21.30

jakten på den forsvunne skatten

Harrison Ford forsøker å unngå fellen. Klarer han det? Hva mener du?

terning 5 liten «Raiders of the lost arc» var umiddelbart en suksess. Jeg kan ennå huske at jeg gikk ut av kinoen med en følelse av hatt og lærjakke, og at jeg måtte gå en lang omvei hjem for å bli kvitt illusjonen av at jeg var en eventyrer.

George Lucas fant ideen om en arkeologhelt fra det gode 1930-tallet samtidig med ideen om «Star wars». Han utviklet den sammen med Philip Kaufman som kom på ideen med den hellige gral. Både Steven Spielberg og George Lucas var heftige tegneserie-fans, og den fantastiske åpningen på «Jakten..» er respektfullt lånt fra en Donald-historie av Carl Barks fra 1959, da de to regissørene var 15 og 12 år. Donald, nevøene og Skrue utforsker et tempel og blir utsatt for omtrent det samme som Jones.

Filmen er tenkt som en B-film fra gamle dager. Arkeologen beholder hatten på uansett, for det gjorde gentleman-helter fra trettiåra. Dette er en helt annen form for romantikk enn den kule, kalde syttitalls-realismen, og jeg innbiller meg at den bistre, uforsonlige helten Indiana Jones ble til fordi de to lekende mennene Spielberg og Lucas lengtet tilbake til en enkel mysterietid da menn var menn og de reiste rundt i en eksotisk verden der de slo lokalbefolkning. Det er en enkel, imperialistisk uskyld i historien. En utdannet hvit amerikaner burde egentlig ha turnert den tredje verden med unnskyldninger og u-hjelp. I stedet driver han gravrøveri på vegne av museer i USA.

Å lage film i 1980 var noe helt annet enn det er i dag. Nå gjøres alle vanskelige scener på computer. Spielberg brukte åtte uker på å filme biljaktscenen der Jones ramler under lastebil og dukker opp på den andre sida. Scenen er en hyllest til Yakima Canutts stunt i John Fords «Stagecoach».

Når filmen i dag står som noe av det mest vellykka som er laget, er det også fordi filmen ble skapt av filmkunstnere som brydde seg om små ting og tok seg tid. Filmen består av detaljert treffsikkerhet. Det finnes ikke tomt publikumsfrieri i den. Takk. 1980.

Death race: Inferno

Viasat4 22.00

terning 3 liten Nok en film om at de privateeide fengslene arrangerer dødsrace for fanger, og den som vinner, blir fri. En fyr som heter Luke Goss spiller hovedrollen, og han er politimorder. 2013.

Flight

TV2 Zebra 23.10

flight

Denzel Washington har heldigvis fløyet i fylla.

terning 3 liten Hvis du er en alkoholiker som lyver for deg sjøl og andre, kan du ha en masochistisk nytte av denne filmen. Kanskje kommer du ut av den og tenker: «Å søren, jeg burde slutte å drikke og lyge! Det hadde jeg ikke tenkt på.»

Ellers er «Flight» i all respekt filmen med den beste flykrasj-scenen noensinne. Kaptein Denzel Washington kommer dritings ut av puppestart og setter seg bak spakene, og da fustasjeopphengsforkoblingen bare brekker midt i uværet, klarer han på mirakuløst vis (står rett over «gå på vannet» i Wikipedia) å nødlande Hjelp, vi flyr-vraket sånn at bare seks dør.

Alt dette må jeg røpe, for ellers kunne jeg ikke fortelle at havarikommisjonen kommer etter Big D. fordi han hadde promille på 2,4 og kokainblod. Hvordan skal fagforeningen få ham ut av den? Bistandsadvokat. Advokaten utretter også mirakler, men han står ikke i Wikipedia. Men egentlig handler altså filmen om at piloten er alkoholiker og faktisk ikke klarer å slutte med det, sjøl om livet hans står på spill. Det fører til mange sære nærbilder der hovedpersonen tygger underleppa (som hos Denzel er heftig mimikk) og den stillferdige støyen av automatiserte ukeblad-replikker.

Det filmen burde handla om: Mannen klarte helt åpenbart å redde flyet med utradisjonelle vendinger fordi han var full av sprit og kokain. Han handla intuitivt, og det var rett. En edru mann ville ha styrta flyet. Dermed oppstår paradokset at han forfølges for det som gjorde ham i stand til å redde mange liv. Men den har ikke manusforfatteren sett. Han har bare vært opptatt av å lage Sandra Bullock-drama. Og det er ganske kjedelig.

Viktigst: Jeg skal aldri, aldri sette meg inn i et fly mer. 2012.

Ocean’s eleven

TV2 Livsstil 21.00

oceans eleven 2001

Brad Pitt og George Clooney i de gode gamle dagene.

terning 5 liten Det særegne ved «Ocean’s eleven» er replikkrytmen. Clooney og Pitt snakker sammen som om de skulle være Seinfeld og George, med høy sjarmefaktor og forsert simplistisk innhold. Den ene hekter seg på halen til den førstes utsagn og gjentar det med slavisk repetetivt tonefall.

Historien gjentar en klassisk kasinosprengningsfilm. Clooney og di skal til og med rane den fæle forretningsfisen Andy Garcia, som i tillegg til å bestyre pengesedlenes skjærsild i Las Vegas, også har tatt useriøst beslag i Danny Oceans ekskone, Julia Roberts. 2001.

Smokingen

Max 21.45

smokingen

Jennifer Love Hewitt og Jackie Chan i bar eller laboratorium.

terning 3 liten Som vanlig starter Jackie Chan som en alminnelig gråværssliter. Som vanlig er han imponert av anakronistiske Elisabeth Arden-damer med passbåtoverflater. Men den kinesiske drosjesjåføren er en rå kjører i bytrafikken, og derfor får han jobb for filmens James Bond og overtar hans smoking. Sammen med det overraskende myggvesenet Jennifer Love Hewitt etterforsker han firmaet som forsøker oppnå verdensherredømme med flaskevann, en ambisjon som antakelig ville ha tiltalt Lauritz Hansen. En gang i tida. 2002.

We’re The Millers

Max 23.45

were the millers

Emma Roberts, Jennifer Aniston, Jason Sudeikis og Will Poulter i front. En feika familie.

terning 5 liten «We’re the Millers» er en fragmentert grovis utført av perfekte skuespillere som vi egentlig ikke burde latt oss lure av. Men problemet er at de er søte som ei julepynta Toys ‘R’ Us-hylle, og filmens vulgære, små Rorbu-kynismer blir til småborger-trivsel i deres nærvær. Det er som når teologer kler av seg på badestranda. Uansett hva du får se så vitner det bare om Guds storhet, også hvis Herren har materialisert seg i en histamin-skadd testikkel.

La oss nå bare se hva slags småtroll vi har med å gjøre. Jennifer Aniston spiller stripper med den samme hyggelige urimeligheten som da fonetiske tilfeldigheter i sin tid fikk det til at LO-sjefen hadde ei hard høne. Hun kler riktignok av seg til undertøyet og vrikker på 7000 timer helsestudio, men det ser ut omtrent som når mor di solte seg i hverdags-bhen mens hun satt i solveggen på Sjernarøy. Uprobematisk. Familiært. Personlig.

Jason Sudeikis var merkelig nok ikke med i «Hangover»-filmer eller «Superbad», men han kunne vært, for han er konstruert av den halvsløve guttaktigheten som for alltid preger skuespillere fra Saturday Night Live. Man kan ikke bli sint på avisgutten. Emma Roberts, som spilte Nancy Drew, er liksom uteligger og snakker åpent om analsex. Men jentungen ser så uskyldig ut som en lommepult skolelagsjomfru, så egentlig låter det bare som om hun refererer til måling av heftig feber. Den unge gutten i familien Miller blir spilt av Will Poulter, som var med i en Narnia-film og har så forskrekka øyenbryn at han ville ha strøket i matte muntlig på grunn av uakademisk oppsyn.

Det finnes ikke noen som heter familien Miller. Den blir dikta opp. Sudeikis spiller en nabolags-langer av illegale små-urter, men så mister han alle pengene til gatemuggere og må gjøre den store kaksen en Mexico-tjeneste. Ungkaren oppdager at bobil er verdens beste kamuflasje, for alle ser ut som snille femtitalls-zombier i den. Så han improviserer en familie av strippersken, uteliggerdama, den enkle gutten i første etasje og seg sjøl. Og så kjører de til Mexico. I et slags taco-fort som minner om Alamo, treffer de en cyklop som ser ut som om han til vanlig pleide trekke Tuborgs ølvogner, og deretter blir de forfulgt av han og av bror til Messi.

Det kan jeg ikke fortelle mye om, men de treffer også bobil-familien Fitzgerald, som styres av en ewok-aktig gubbe med Nicolas Cage-stemme. Denne familien utvikler sin seksuelle åpenhet til et vitse-areal som ligger tett inntil den berømte kanten. De med god smak vil føle seg utfordret.

Egentlig var jeg sikker på at det ville bli masse hasardiøs kjøring og kuer som fløy og pappa som våkna inne i en zebra og forviklinger av Superbad-sorten. Men det gjør det ikke. Sjøl om den inneholder både seksuell surrealisme og tilløp til forfølgelse, beveger historien seg småsøtt og vinglete. Det er ingenting over-flinkt med den. Skuespillerne finpusser på de koselige personlighetene sine, og til og med de som vanligvis ikke ser underholdningsfilmer fordi sånne lettvinte ting ikke sier noe om livet, vil håpe at hovedpersonene a) blir glade i hverandre og b) ikke kommer i fengsel. Humoren oppstår på en måte i de sprekkene som i følge Cohen slipper lyset inn. Det finnes ikke fart her, det finnes ikke oppsiktsvekkende komedie-poenger, antakelig er det bare lateksballene til Poulter som imponerer noen, men mange vil nok føle en sær form for trivsel som ingen trenger være stolte av.

Den småfrekke filmen har dessuten et beroligende budskap: Inne i alle usympatiske mennesker og inne i marihuana-selgere, strippere, uteliggere og skoletapere ligger en latent drøm om småborgerlighet. Alle vil egentlig bo i liten boboks og ha familie som de kan elske når de er på reise og hate i julen. Man blir litt glad av det. 2013.

Burlesque

TV6 20.45

burlesque

Cher og Christina Aguilera er rørende og fine sammen.

terning 5 liten Denne filmen har to stilige kvinneroller, og det gjør en spjåkete lårhøne-affære til noe behagelig. Cher er ei fantastisk dame. Hjemmelaga, usjenert elaborert. Hun har et perfekt mummifisert fjes som bare en kirurg kan elske, men hun har karisma og sjarm og alle de greiene som ikke betyr noe når man leter etter gode lærere til barneskolen. Christina Aguilera er overraskende flink på film. Hun spiller ei frisk og framfusen bondejente fra de ukules Kvinesdal-kafé, men reiser til byen for å bli danserinne og sangerinne. Dama synger så det spraker i trommehinnene, og hun klarer å bære fram en uberørt opprinnelighet som gjør at du syns hun skal klare det. OK. Hun klarer det. I en bransje der damene egentlig skal danse til sungback kommer blonde litlå og souler sværere enn sjaman.

Nilens juvel

TV6 23.10

nilens juvel

De som ikke tror at alt var bedre før, kan studere dette bildet nøye. Nyføna Michael Douglas og selveste Kathleen Turner. Tida stanset.

terning 5 liten «Jewel of the Nile» var oppfølgeren til «Kampen om den grønne diamant», og den var ikke noe særlig. Men tida går, og det er kanskje moro å se Michael Douglas og Kathleen Turner da de var ti år yngre. Danny De Vito er med i denne også, alle jakter på edle greier og Lews Teague regisserte. 1 time, 44 minutter. 1985.

Fredag 22.9.–En helt ålreit fredag, men høsten mangler

 

Edge of tomorow

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten På vegne av alle oss som liker forutsigbare forandringer og sesong-romantikk: Det ville vært fint med høst her. For å være helt ærlig har vi vestlendinger hatt sommer og varme og soldager i ett sett siden 18. mai, eller kanskje 19., og vi begynner å bli lei av klamme t-skjorter og menn som går til fellesgarasjen i svetteflekka shorts fra 1983. Jeg vil ha vind. Det er stille som på Frogner midt i november, det regner riktignok av og til, men temperaturen er bedre egnet til dyrking av avholdsdruer og forvridde tomater enn vedlikehold av den vestlandske mannsfølelsen av kald trekk oppover bukseankler uten tights, en nedkjøling av oksygengfattig fotblod som sprer seg til hjernen og forårsaker intelligens eller elokvent misnøye. Jeg vil ha høst.

Men til filmen.

edge of tomorrow

Tom Cruise blir opplært av spawning-eksperten Emily Blunt.

Om «Edge of tomorrow» skal man ikke røpe annet enn at det er en science action, og hvis du tilhører de tullingene som ser trailere, vet du allerede for mye. For Doug Liman har laget en snedig gåte, der Tom Cruises oppbrakte voksen-ansikt vimser rundt i et elegant paradoks. Du får det morsomt hvis du kommer til kinosalen like uforberedt som ei jomfru på russefest i Kongeparken.

Du som skal se filmen kan slutte å lese her. Det vil si: Jeg skal fortelle starten. Verden er i krig med invaderende aliens, forma som ekstremt viltre plen-klippingsroboter med armer som kunne vasket opp etter en bryllupsmiddag på under ett minutt. Fortekstene ligger under en mengde nedslående nyhetsmeldinger, men vi som husker at Don Quijote-gruppa i tabloidene startet flått-sesongen i mars, tror ikke på nyheter. Vi tror på Davy Wathnes ufeilbarlighet og på Petter Northugs egentlige uskyld. Tom Cruise spiller en finslig uniformert mann som får beskjeden: «The general will see you now». Skjebnesvangert. Jeg skal også røpe to ting til: Nei, dette skjer ikke i byen Punxsutawney. Dessuten den mest gåtefulle sjekke-replikken noensinne: Finn meg når du våkner.

Så starter elendigheten. Med flere.

«Edge of tomorrow» har handling som en dr. Emmet Browns fysikk-tentamen, men den er ikke intellektuelt komplisert og overforklarer aldri det uforklarlige. Selv de som syns at zippo-lighteres funksjonalitet bygger på vanskelige teorier, vil henge med når filmen presenterer oss for (pust inn), et omvendt «Tilbake til fremtiden»-syndrom, en robotdrakt som er forminska Titanfall, litt Robocop, nesten Terminator og bare såvidt Transformers samt boksinga til Bjelland. Uten sordin. Bildene er forheksende enkle, men stilige da (når) en sjabby gruppe frontsoldater lander i en slags Omaha Beach-invasjon av Frankrike. Og så. Innvandrer-Mimics er verre enn nazi-soldater, men de har stiligere konsonanter.

edge of tomorrow-2

De to i felten. Wake me up when it’s all over.

Utviklingen av rollefiguren til Cruise er fiffig og blir skildret med overlegen tillit til publikum. Man tilegner seg fort en alternativ logikk, og den litt nystrøkne majoren som dessverre gikk inn til en general, blir forvandla til en svett og arbeidsskitten krigsmaskin som verken er redd for å dø. En av ulempene ved alien-kriger på film er vanligvis fraværet av militær variasjon. Våpnene stråler grønt eller rosa, og de fremmede eksploderer som vannkrig-ballonger mens grønt slim spruter over data-hjelmene til virtuelt veslevoksne soldater. Kampene er fiksere her. De har en håpløshets-dimensjon som gjør splatter-scenene til noe dypt pessimistisk og eksistensielt deprimerende. Denne skitten kan ikke gå bra.

Dessuten har «Edge of tomorrow» to av de beste rolle-figurene. Tom Cruise tilhører det utvida universet. Vi har alltid visst at det var litt trangt for ham her. Den utskjelte scientologen tilhører dessuten de ytterst få skuespillerne som vi bryr oss om på film hver gang. Om han skadet akilles-scenen i en stygg nedover-trapp, ville vi umerkelig dra oss til ytterkanten av kinostolen. Dessuten spiller Emily Blunt en overbevisende supersoldat fra de patriotiske reklameplakatene. Hun virker slem.

Paret fører til uvanlig velgjørende driv i romantikken. Blunt ser sensuelt motvillig ut midt i trynet, hun har det stilige Stirret, hun er tung i blikket som en fisk i enden av et snøre. Dama antyder skyggen av et ønske, minnet om en uopplevd lidenskap. Joda. Sånt fins. Folk som elsker edru, opplever litt av hvert. Det hjelper selvsagt at motspilleren er selveste Tom Cruise, den kjønnsløse guden som vi tilber med motvilje og svakt mismot. Cruise er som fyren i Woody Allens komedie «Kairos røde rose». Han er fin på film, men vi tror ikke egentlig at han gjør noe i virkeligheten.

Den alternative logikken tar en vri akkurat når vi trenger den, og filmen klarer seg overrumplende bra gjennom en spennende actionslutt i Paris.

Nå skal jeg skrive noe som dere ikke skal lese hvis dere skal se filmen:

«Edge of tomorrow» har dataspill-logikk på en måte som jeg faktisk ikke kan huske jeg har sett på film før. Bortsett fra gamle tegnefilmer. Man (eller han som skrev romanen) har kopiert det som særpreger krig på pc eller xbox og gjort en snedig filmlogikk av den.

«Edge of tomorrow» gir den rare følelsen av noe nytt. Noe Nytt er ellers et fredløst begrep i Gjentakelsenes Tid, så filmen burde nok hatt terning 6. 2014.

Serenity

NRK3 23.40

serenity

Muligens Gina Torres helt sikkert i taket.

terning 4 liten Dette er en science fiction-thriller som du og jeg og den filminteresserte guttungen til fru Karlsen egentlig skulle ha sett, men den unngikk oss. Mannskapet på et romskip beskytter doktoren og hans telepatiske søster mot alle slags ting. Nathan Fillion, Gina Torres og Alan Tudyk i hovedrollene sammen med Adam Baldwin, Chiwetel Eijofor og David Krumholtz. Regissert av Joss Whedon, som skrev «Alien4» i 1997 og fant på vampyrjenta Buffy. 2005.

Blood diamond

Norsk TV2 23.50

blood diamond

Leonardo DiCaprio med Jennifer Connelly.

terning 2 liten Jeg tror egentlig ikke på amerikanske og europeiske filmer fra Afrika. Nedladenheten ligger i den rosa rasens gener, og den må antakelig manipuleres bort. Skildringen av afrikanere skjemmes av imitert ape-estetikk: Det er for eksempel altfor mange filmer der afrikanske frihetskjempere fremstilles som rabiate barbarer som vifter med våpnene og hoier primitivt begeistra for vold. Kanskje er det sånn, men det betyr ingenting. Vi har ikke rett til å framstille Afrika sånn lenger.

Hele «Blood diamond» bygger på den amerikanske forestillingen at alle afrikanere med våpen er ville dyr, og man må først og fremst sørge for at de går tilbake til treplogen. Derfor må de ihvertfall ikke få selge diamantene sine, for da kjøper de geværer, akkurat som de ukontrollerbare indianerne gjorde i Amerika.

«Blood diamond» er i tillegg et ekstremt tåpelig romantisk drama som ville blitt hudfletta og æreskjelt av vestlige filmanmeldere om den ikke hadde simulert samfunnskritikk. De hvite skurkene er kyniske diamanthandlere som kanskje finnes og kanskje er helt annerledes. Uavhengig av dokumentarisk troverdighet har temaet samme magiske virkning på europeere som ordet «våpenhandler» i den like dumme Nicolas Cage-filmen «Lord of war».

Leonardo DiCaprio spiller sørafrikansk leiesoldat som oppdager at en afrikansk fisker i slaveri for frigjøringsrørsla har funnet den store rosa diamanten. Allerede der oppstår to vitser. Å jakte på den store rosa diamanten er bare et brettspill for snille regnværsbarn. DiCaprio er faktisk et snilt diskotek-barn, og hver gang han skal se kynisk ut, skyver han underkjeven opp, sånn at han ser ut som en paralysert snustygger. Jeg har en bønn: Dere må ikke la Disco-Leo spille farlige forbrytere og farligere soldater. Det blir Lille Kylling 2 hver gang.

Enda verre er den casablankiske romansen med Jennifer Connelly. Hennes styrke som skuespiller var at det litt tomme blikket virket som en naturlig fortsettelse av enkel kropps-sensualitet. Når dama skal se ut som om hun tenker, virker ansiktet som et hjelpeløst offer for sykdom eller medisinmisbruk.

En scene der Disco-Leo sitter skadeskutt i fjellsida og snakker sentimentalt med journalistdama si er antakelig en av de verste kalkun-begivenhetene i historien.

Djimon Hounsou står for filmens eneste vanntette fortelling og avspeiling av troverdig lidenskap. Han forsøker å finne sønnen som ble bortført av de ville frigjøringsapene, og den delen av historien engasjerer. Her er ekte fortvilelse, ekte raseri, ekte kjærlighet og tvilrådighet. Og Hounsou trenger ikke forstrekke fjeset sitt for å se voksen ut.

Men han kan ikke redde amropeernes lystent masochistiske fordomsdrama. 2006.

This means war

TV3 21.30

this means war

Reese Witherspoon på tivoli med Tom Hardy.

terning 4 liten Først en akutt oppklaring: McG er ikke en litt feit afro-amerikaner med action-sinnelag. Han er en rosa 43-åring fra Michigan med rødt hår og fregner.

Det betyr at regissøren kan være akkurat så pysete som han bare vil, og det er en rettighet han ivaretar med konsekvent iver. Chris Pine med øyne så blå som ei Donald-jakke likner en halvt vellykka Justin Bieber-dokke mellom tolv og førti, og han tjener et litt rart CIA der agentene oppfører seg som jomfruelige high school-elever med dagdrømmer om fast følge. Pine jobber sammen med bror sin, Tom Hardy, som spilte Ricki Tarr i «Muldvarpen». Han er britisk.

Innledningsvis banker de to mennene i svart alt som finnes, og du tror du skal få se en agent-action. Men som ventet oppstår Reese Witherspoon med rå venninne og hjertedøvende samlivs-empatier, så plutselig handler filmen om hvem hun burde deite og hvor ofte hun burde ha gulrot i gratengen og måtte disse overflødige damene få kollektiv halsbetennelse og luftrør-parese for de snakker som matsøppel. Det er ikke en agent-action lenger, men en så reesete romantisk komedie at du kan kjenne den medisinske søtlukta fra basiliansk voks.

Witherspoon deiter begge, men det finner de ut. Og fordi CIA egentlig ikke vil at de skal jobbe med annet enn å forberede sin egen pensjon, bruker frierne alle agentyrkets teknologi-triks til å overvåke hva den andre gjør med fellesdama. Noe av det er faktisk ganske vittig, som om McGyver datt på sykkelstyret og fikk kjønnsliv.

Det er nå jeg skal skrive: Dere vet alle hva som skjer. Guttene blir uvenner, og i slutten av filmen blir de enige om at de skal ha en natt hver, og hvis avkommet hennes snakker som Michael Caine, er det den engelske broren som er faren. Det der var ikke sant. De blir uvenner. Og alt løser seg innenfor monogami-budet i den kaliforniske tro.

Hvis vi ser bort fra at Reese Witherspoon er som banan-Twist, kommer dere til å like filmen litt etter midten. 2012.

I spy

TV3 23.30

i spy janssen

Famke Janssen fordi dama har en sjukt lang lillefinger på høyre hånd.

terning 5 liten Sikksakkfemmer for utvandra guttefilm. «I spy» er en film om to søte menn. Owen Wilson spiller spion som om han var klassekamerat av Tore Renberg på Kongsgaard, og Eddie Murphy parodierer med historisk støy den afroamerikanske mannens over-kompensering av slaveriet. Resultatet er teit, men underholdende.

Wilson spiller CIA-mann som hele tida relativiserer sin egen rolle og innsats i stedet for å være taust handlekraftig. Murphy omtaler seg selv i opphøyd tredjeperson og vedlikeholder et kamuflasje-ego som under normale værforhold kunne skjule Jåttånuten.

Myndighetene får det for seg at de skal betjene seg av bokseren Murphy ved en CIA-aksjon i Budapest. Alle ungarere likner barbariske landsby-olafer med uvaska undertøy og middelalder-moral. I det ekstatisk juledekorerte Midt-Europa vil kakseskurken Malcolm McDowell selge et stjålet Stealth-fly og en atombombe. Robuste Famke Janssen kler av seg til undertøyet. Som King Kong i pyjamas. 2002.

Dødsmerket

Viasat4 22.00

terning 3 liten Steven Seagal rekker seg tilbake fra en avskylig virksomhet som profesjonell gate-torturist i «Dødsmerket» (Marked for death) (1990), og bosetter seg i Forstadistan sammen med søstera for å trene på menneskelighet. Det rekker han ikke, for komikveld-jamaicere inntreffer på det mest rastafarlige og truer Seagals utrolig heldige familie med Death Wish Light. Fremdeles måtte slagsmåla lages på klippebordet fordi Seagal var for sein eller stuntmennene for late. Fremdeles ble mimikken laget hos Madame Tussaud. Det nye med «Dødsmerket» var at noen har klippet vekk nesten alle dødsfallene, sånn at du må gjette hvem som er ute av historien og hvem som fremdeles finnes. 1990.

Crank: High voltage

Viasat4 23.55

crank high voltage

Strømdrevet Jason Statham med Amy Smart.

terning 4 liten Denne Crank-toeren kom visst ikke på DVD, for den har jeg ikke oppdaga før nå. Jason Statham gjorde en stilig komedierolle i «Crank», og han spiller fremdeles Chev Chelios. Denne gang har kinesiske gangstere gitt ham et hjerte som trenger hyppige elektriske støt for å funke. Amy Smart og Dwight Yoakam er også med, og filmen ble laget i 2009.

Upside down

TV2 Livstil 21.00

upside down

Kirsten Dunst med en fyr.

terning 4 liten Kirsten Dunst og Jim Sturgess i et nokså dårlig likt fantasyromantisk drama om to som forelsker seg sjøl om de finnes i hvert sitt univers med hver sin motstridende tyngdekraft. Låter litt som en historie som folk kan finne på når de våkner bakfulle og forelska i sjefens kone dagen etter julebordet og tror det heter kreativitet. Regissøren Juan Solanas er sønn av Argentinas fantastiske regissør Fernando Solanas, «Sur» (1988). Denne filmen ble laget i 2012.

Austin Powers: Spionen som spermet meg

Max 21.30

austin powers - agenten som spermet meg

Mike Myers er den kokette agent.

terning 4 liten Mike Myers James Bond-parodi var morsom én gang. Resten er Herodes Falsk i retro-klær. Driting og sex-vitser forkledd som parodier. Humor som egentlig fordrer at man har fått smikk på hånden sin hvis man tok på tissen sin. I denne filmen reiser agenten fram og tilbake i tida, men han er egentlig morsommere i rollen som dr. Evil. Heather Graham ser ut som en linsefeil med bryster og ville virket gravid hvis hun hadde fortiet et tostavelsesord. Ellers er skuespillerne en slags tivoli-blanding av meta-mennesker. Rob Lowe opptrer som russe-minne. Michael York representerer drømmen om den engelske sekstitallsfilmen. Elizabeth Hurley ble kjent på Hugh Grants fellatio. «Agenten som spermet meg» er en slitsom opplevelse av fargerikt ingenting. 1999. 1 time, 40 minutter.

Torsdag 21.9.– Nydelig torsdag med Arnold i Trumpland på Netflix

 

The last stand

Netflix

terning 5 liten Nok en mager torsdag, men det var på tide å vende tilbake til Netflix igjen. Harry-komedien er mange menneskers guilty pleasure, i hvert fall noen. Inne i svært mange av oss finnes det er et helt normalt arbeiderklasse-menneske som en eller annen gang i det tidlige livet konverterte til elitistiske hårfasonger og begynte å si abnorme ting som «kudos» når de skulle skryte av noe. Men drømmen om egen opprinnelighet finnes der. Mange ulykkelige elitister tar tilflukt i en patetisk fotball-patriotisme for å få tilgang til primal-interessene igjen, mange spiser horn med ost, skinke og piffi i et forsøk på å kompensere at de kaller eddik for balsamico og spiser riskorn med pinner. Harry-filmene handler ikke om kreft og urett. De er sakramenter for en folkelig enkelhet som egentlig får deg til å unngå busser, outlet-butikker og TV-sendinger fra sykkel-VM i Bergen, men som er deilig på avstand. Nyt det.

Men til filmen.

last stand, the

Arnold Schwarzenegger med assistentdame og buss.

«The last stand» foregår i et amerikansk myteland som nordmenn med grunnfag blir nervøse av, og som politikere så godt de kan forsøker å ignorere. I basis-Amerika, der folk går rundt og vedlikeholder de evige verdier som naboskap og kvasse, men ulærde sarkasmer, der har de en sheriff som til alt overmål er innvandrer fra Østerrike. «Du gir oss immigranter et dårlig rykte», sier Arnold Schwarzenegger til den steinrike og arrogante druglord-rømlingen Cortez fra Mexico. Bruken av en nasjonalitet fra den andre siden av USAs innbilte mur kunne ha ført til mistanker om politisk ukorrekthet, eller upolitisk korrekthet som jeg foretrekker å kalle det, men sheriff-assistenten Luis Guzman er i det minste fra Puerto Rico. Og den vakre trøbbelfyren som sheriffen henter ut av arresten og gir stjerne, spilles av brasilianeren Rodrigo Santoro. Santoro ser ut som en skøyeraktig reklame for trange truser, men han er i hvert fall latin-amerikaner.

Alt dette nevner jeg fordi man ikke kan mobbe Mexico lenger, så jeg har helt slutta å skrive at landet har verdens styggeste musikk. I stedet nevner jeg at det har fin strandlinje.

Østerrikeren er sheriff i en western-by som heter Sommerton Junction og består av harry-filmenes regelbundne mangfold av enkle menn og vakre kvinner. Her spiller for eksempel de jordiske levningene etter Jackass-offeret Johnny Knoxville en slags museumsbestyrer med egen låve, og sheriffkontoret består stort sett av en uerfaren ekstrem-yngling, Guzman og ei dame med aktivt utseende. Filmen starter med at sheriffens folk og museums-originalen skyter med .45 kaliber på dyreskrott, men det de ikke vet er at den meksikanske superskurken (Eduardo Noriega) har rømt i en über-rask Corvette og er på vei mot byen deres fordi den kyniske psykopaten Peter Stormare (enda en som gir immigranter et dårlig navn) skal bygge bru til Mexico. Over et søkk i Arizona.

Og her kommer det som i ettertid kan oppfattes som en slags profetisk Trump-vri. Fra fantasibyen Las Vegas kommer FBI for å ta rømlingen som lurte de føderale noe aldeles forferdelig. De er dresskledde og fulle av pene manerer, de kjører enten steindyre SUV-er på statens bekostning eller beveger seg rundt i helikoptere eller eget privatfly. Dette er kremen av amerikansk storbyartethet, og de ledes av den lett forvirra Forest Whitaker, som mer enn noensinne ser ut som om blikket lever sitt eget, uoppmerksomme liv.

Men hvem klarer å ta ressurs-skurkene? Vent og se.

Imens ute på landet. Harry Dean Stanton kjører traktor og trekker rifle mot den onde svensken. Det fører til en kortvarig harry-rolle for Stanton, som døde 15. september i år som 91-åring. Slik oppfatter sheriff Owens (Schwarzenegger) hva som er i ferd med å skje, og så ringer FBI og sier at rømlingen er på vei mot byen hans, så han bør holde seg helt i ro.

Folk fra Trumpland holder seg ikke i ro. Ikke på film. Rødnakkene i den uanselige ørkenbyen venter ikke på at fancy by-purk med satellitt-overvåking skal forsvare dem. En eldre-sheriff og tre-fire vanlige småbyhelter uten gode ungdomsskole-karakterer sperrer Main Street og venter med en skolebuss og en mitraljøse som skjøt tyskere i 1939. Dette er den edleste drømmen om folket. Det er en fantasi om normale menneskers evne til handling og patriotisme, og det er filma med øm humor og en avsindig sans for overdreven action. Regissøren heter Jee-won Kim og er fra Sør-Korea. Han burde lage flere filmer i USA, men de trenger han vel hjemme akkurat nå.

Schwarzenegger er en storarta karismatiker, og mannen er et mirakel for de som så de første filmene hans. Som sheriff ser han ut som et nylig oppgravd urmenneske som ville fått overbeviste arkeologer til å skrive om historien og hengitt seg til New Age og lukt-yoga. Han er godmodig som en blåbærmett hage-bamse, men de kvasse reptil-øynene ser konstant ut som livlige vardøgre før velgjørende eksapistvold. De andre folka er hva man kan kalle vaksinasjoner mot dialogene i Woody Allen-filmer. Enkle og overmodige. Som den ene kafe-kunden sier (omtrent) da sheriffen ber ham ta tilflukt: «Jeg har høyt kolesterol, og jeg har nettopp bestilt en tallerken bacon. Høres det ut som en mann som er redd for å dø?»

Klimaks kommer i en maisåker som er så overmoden at det er like før aksene forvandles til støv. American corn. 2013.

Crank: High voltage

Viasat4 22.00

crank high voltage

Jason Stathams hjerte er avhengig av elektrisitet og Amy Smart.

terning 4 liten Denne Crank-toeren kom visst ikke på DVD, for den har jeg ikke oppdaga før seint. Jason Statham gjorde en stilig komedierolle i «Crank», og han spiller fremdeles Chev Chelios. Denne gang har kinesiske gangstere gitt ham et hjerte som trenger hyppige elektriske støt for å funke. Amy Smart og Dwight Yoakam er også med, og filmen ble laget i 2009.

Måneraketten

Max 21.30

moonraker

Richard Kiel i fallskjerm.

terning 5 liten «Moonraker» med Roger Moore som James Bond i en film som spesialistene ikke likte, men det gjorde publikum. Bond forfølger en galning ut i verdensrommet, og Richard Kiel som mannen med ståltennene er med på å gi filmen både grotesk spenning og humor. 1979. 2 timer, 6 minutter.

Onsdag 20.09.– En filmtom onsdag med regn og løgner

 

En dag i livet

CMore+ streaming

terning 5 liten OK, så kom enda en av de dagene da lista over filmer på normalkanalene var tom som en bussventers blikk. Det betyr at jeg må improvisere, en øvelse som jeg egentlig ikke er spesielt begeistra for, siden den krever lange bortforklaringer og uverdige eufemismer. Første eufemisme: Det er alltid spennende å se hva man finner når man beveger seg utenfor sitt vanlige revir. Det er ikke sant. Improvisasjon betyr bare at du oppsøker noe som fornuften din egentlig hadde forkasta. Bortforklaring én: Jeg kunne ha droppa hele Film på TV i dag, men det er bedre at jeg gjør oppmerksom på filmer som finnes ute på nettet. Tull. Streaming på nett er for folk som liker å mestre utilgjengelighet, som sånne som piratlaster ned filmer fra tungvinte torrent-steder. Å se film skal være enkelt. Videobutikker var enkle. De har gjort det vanskelig. Derfor blir folk sittende med Netflix eller HBO for å se de samme seriene om igjen. Da var vi ferdige med de mest opplagte løgnene. I dag dropper jeg Netflix og drar innom CMore+.

Men til filmen.

en dag i livet

Robert Redford er en bister blanding av Trump og Navarsete.

Robert Redford har levd et godt liv med sin velpleide ansiktsoverflate. Gjennom hele den endeløse ungdommen øvde han på en ubevegelighet som egnet seg til postordresalg av Bjørn Borg-truser. Nå er han blitt 70 år og røper at han egentlig bare sparte på ansiktsuttrykkene sine til alderdommen, som en slags kunstnerisk pensjon. I «An unfinished life» er han så god at du måper.

Som alle gode amerikanere består Redford av 78 prosent cowboy. Når du plasserer ham på en bondegård, ser han ut som et hederlig brukt treverktøy eller et slitesterkt nyttedyr som ingen hadde hørt om. Redford reflekterer dessuten et behagelig fargeløst sinn og er en slags grålysning. Han tilhører det som kommer og det som går.

Sammen med Morgan Freeman skaper han en fåmælt uttrykksfylde. De to kan snakke sånn at man føler at ordene er en del av stillheten. Redford spiller dessuten grinete bestefar på en måte som får ham til å se 20 år yngre ut enn i forrige film – og det er fordi han slipper til en slags imitert innside. Cowboyer er kule folk. Ingen liker cappuccino-superne. Ingen liker egentlig Seinfelds hysteriske bykulhet.

Historien er velsigna enkel. Jennifer Lopez kommer flyktende fra voldelig kjæreste og presenterer Redford for et barnebarn han ikke ante han hadde. Bestefar er sur, men engasjert. Det skjer noe av det samme som i Jarmuschs «Broken flowers» – en selvvalgt frakobla fortidshater oppdager at sangen om slekters gang er mer inspirerende enn lystbetont misantropi.

I «An unfinished life» må Freeman pleies, og det finnes en befrielsens bjørn, akkurat som hos den unge John Irving. Lopez er ikke akkurat persille på leverposteien, men filmen har i stedet mange fine bilder av kuer, gras, trær og grusveier. 2005.

The magnificent seven

CMore+ streaming

magnificent seven bennett

Haley Bennett burde hatt en større rolle.

terning 4 liten Egentlig er denne filmen et litt tamt historisk tyveri på linje med bombinga av minnesmerker i Midtøsten. «De syv samuraier» gledet mange duffelcoater oppover sekstitallet. Antoine Fuqua har laget en så uvesentlig western-versjon at jeg finner fram firerterning av rein barmhjertighet med de edle filmkikkerne som uansett kommer til å elske mye skyting.

Til å begynne med er «The magnificent seven» en litt lovende leftover-western der filmfargene er så solmodne at du nesten kan høre dem samle fluer. Men den smuldrer. Etter at Peter Sarsgaard har vist seg fram som en av de mest parodiske skurkene siden Austin Powers’ glansdager, dukker Denzel Washington behagelig opp i det uendelige bak en telefotografert bakketopp. Han ser egentlig OK ut. Mager, ublid og ikke akkurat solbrent, men tydelig tørka av Arizonas uhemma sol. Det pleier følge en egen folkelig eleganse med Denzel. Men han virker ikke helt til stede.

Etter hvert får du en tvilsom fornemmelse av at action-guden som regisserte «Olympus has fallen» og «Shooter», har begått en ufrivillig antikrigsfilm. Heltene som kommer til landsbyen for å ordne opp med den nokså ubehjelpelige Sarsgaard, har ikke akkurat nimbuser. De virker mer som bakgate-slaurer som ikke har annet å finne på enn å dra ut på landsbygda og yppe til krig. Skildringen av pionerene som har bosatt seg i gruvebyen, er heller ikke plagsomt filantropisk. En tuslete gjeng med utvandrere som i grunnen ikke hadde tenkt seg muligheten av at det konkurransefrie Amerika faktisk også ville by på konkurrenter. De ser ut som sullikker og pusler rundt. Egentlig sånn jeg alltid har forestilt meg de som emigrerte til Amerika. For late til å bygge Europa.

Den voldsomme krigen mot kaksen etterlater en eventyrlig bråte menneskelik, og når dommedagsdrepinga omsider har avtatt, blir det naturlig å tenke på hva vitsen egentlig kan ha vært. De ble kvitt én plageånd og fikk tilbake gratislandet sitt. Men etter ett tiår eller to ville antakelig Erna Solberg bli statsminister, og hun ville ha gitt alle natur-ressursene til internasjonale konserner. Så hva er vitsen? Er ikke krigen i Syria egentlig bare for å erstatte diktatoren Assad med en annen diktator?

Dere kjenner handlingen. Den dugelige prestesønnen fra Mount Vernon (Washington) skal i løpet av uansvarlige begivenheter plukke opp en flokk med smådrukkent samarbeidsvillige voldsmenn som mot slutten av filmen blir framstilt som helter. De syv magnum-mennene i denne halvgode versjonen av Kurosawas «Syv samuraier» blir aldri noe du ville ha spandert øl på. Heller ikke i Kristiansand. De er dårlig tenkte og irriterende utydelige, og de er ikke en gang noe du ville ha tatt med hjem for å male huset billig. De er bare anstrengt multikulturelle. En svart mann (Denzel), en blid meksikaner (Manuel Garcia-Rulfo), en taus asiat som minner meg om The Stig fra Top Gear (Byung-hun Lee fra Sør-Korea), en slags halvfransk cajun-gubbe (Ethan Hawke), en indianer (Martin Sensmeier), og Vincent D’Onofrio som feit kristen samt Chris Pratt som hvitamerikansk skøyer eller noe der omkring. Denzel og Pratt er antakelig agnene her. Resten er listefyll. Det er som å se ei bystyre-liste med Per Inge Torkelsens navn og ellers noen tafatte slitere fra kompetansegruppa Dress & Slips.

Dette er ikke akkurat The A-Team. Dette er Denzels D-gjeng.

Da filmen var ferdig, tenkte jeg tilbake for å finne ut hvem jeg hadde likt. Dama. Haley Bennett burde hatt en stor rolle. Hun har ikke akkurat humor, men intensiteten og engasjementet flinter til langs kruttønna. Skurken er patetisk. Sarsgaard spiller den rike psykopaten Bogue, og han bruker opp flere tiårs ansiktstrekninger bare på innledningsscenen. Mannen vil underlegge seg byen Rose Creek for å utgrave gull. Han lar folka sine tenne på kirka og drepe mannen til Bennett. Dama gir seg ikke. Hun finner på en eller annen måte fram til Denzel og tilbyr ham alt hun har for å nedkjempe leiecowboy-hæren til mester Gullfinner. Slik blir det. Og så finner han fram til de andre seks, og deretter skal de magnificente trene opp hverdagsfolk som ikke ville ha truffet luftrommet over Madla med sprettert.

Da en halvtime gjenstår kommer den gigantiske massakren, og den blir man litt oppgitt av. Fordi det står et visst antall kors igjen på kirkebakken, skjønte jeg hvem som døde og hvem som ikke gjorde. Resten var kaos. 2016.

Some like it hot

CMore+ streaming

some like it hot

Tony Curtis og Jack Lemmon utkledd som kvinner.

terning 5 liten «Some like it hot» er en av de stiligste komediene i filmhistorien. Tony Curtis og Jack Lemmon er dansemusikere som dessverre blir vitne til St. Valentine Day-massakren og må forkle seg som damer. De treffer Marilyn Monroe og Joe E. Brown, den siste forelsker seg i Lemmon og har den berømte replikken «Vel, ingen er perfekt» da Lemmon forteller at han er mann. Mye fin komedie i Billy Wilders regi. 1 time, 59 minutter. 1959. Svart hvitt.

Tirsdag 19.9.– En litt smart dag med Google Play Film

 

Kingsman: The secret service

Google Play streaming

terning 5 liten Ja, det finnes noe som heter Google Play Film, og tjenesten fungerer omtrent som iTunes, men den er ryddigere. Og det fine med Google Play Film er at den følger Google-kontoen din, så hvis du har en android-mobil og har lagt inn kredittkort, har du allerede en betalingstjeneste. Jeg fant Google Play Film på smart-TV-en fra Samsung, og den krever litt koder og ting, men bare én gang. Netflix blir ensformig i lengden, og flikserne har feil film-filosofi: De vil produsere alt sjøl og lage et slags parallellsamfunn. Parallellsamfunn er alltid noe drid, enten det er amishfolk eller iTunes eller Netflix. Kingman valgte jeg i dag fordi toeren kommer på kino denne uka. Filmen finnes også på iTunes, men der må den kjøpes for 79 kroner. Leiepris på Google er 39.

Men til filmen.

kingsman the secret service

Colin Firth og Taron Egerton er et kult filmpar i en stilig komedie.

«Kingsman: The Secret Service» har noen utropstegn-scener som kanskje kommer til å bli husket helt til neste dag, og det er kriteriet for klassisk varighet i våre dager (hvem kan fortelle noe fra «50 shades» denne uka?) Dessuten er filmen skøyeraktig, og den har en befriende uhip hovedperson. Nordmenn liker briter. Vi føler oss vel med disse dårlig kledde tradisjonsbærerne som framleis feller tårer når de ser Jane Austen-filmer og ikke en gang kan bli politi-etterforskere uten at de utvikler bisarr psykiatri-mimikk og klisjé-nevroser. Det føles som et litt luksuriøst gjensyn med Ashton-familien når Britannia ruler.

Waliseren Taron Egerton spiller lowlife-agenten Eggsy. Skuespilleren ble født samtidig med den økonomiske krisa i 1989, og han er stinn av beroligende kvaliteter. 25-åringen har så tunge arbeider-øyelokk at de ser ut som genetiske minner om gruvestreiker og kullstøv. Det er noe oppriktig engelsk ved ham, noe ufint, men behagelig. Han kunne ha vært et gjenfunnet medlem av Oasis. Han likner litt på Tintin i den rutete dressen. Egerton er forfriskende som nyrepai i en sushi-joint. Det var han.

Gutten i filmen kom opprinnelig fra en hyggelig familie, men pappa ble drept i kongemennenes tjeneste, og så forfalt den enslige mammaen til fyll og voldelig ektemann, et normalt terapeutisk valg i England. Den oppvokste ungdommen Eggsy har gode evner, men svake vaner. Men det er bare inntil Colin Firth tar tak i ham med sine humlesnurrige gentlemans-fakter og sin litt oppgitte, men like fullt overstadige kampsport-magi.

Men nå går jeg for fort fram.

Filmen starter i Midtøsten i 1997. Der skal en antatt terrorist forhøres av maskekledde engelskmenn, og på det viset mister pappaen til Eggsy livet, men han redder Firth. Hennes Majestet, Hans Michael Caine, Perfekte Colin Firth og flere holografiske riddere av et firkanta bord er evig takknemlige, og den farløse lille gutten får en medaljong med et nummer han kan ringe hvis han trenger hjelp. En av disse dagene da stefaren sitter i sofaen og rauter fritert fisk ut av råtne tannmellomrom mens mor drikker og bebien griner fordi den mista smokken sin – en sånn dag kommer Eggsy i konflikt med en verdiløs utelivs-kverulant, og plutselig trenger han Colin.

Scenen som følger tilhører de enkle, velregisserte tilfellene av kinematografisk mirakel-vellyst. De du egentlig går på kino for. Firth ser klisjé-engelsk ut som en snobbete te-reklame, men da pub-pøblene forsøker seg på sosialt betinget vold, våkner trollmannen i ham, og så skvetter skamslåtte briter uten utdannelse over hele lokalet. Vi liker det. Vår lojalitet med den filmfeira underklassen finnes egentlig ikke, vi kunne bare latt være å se Mike Leigh og han andre sosial-sutreren, for vi liker at fattigfolk får juling. «Manner maketh man», sier Colin. Det sa også filmskaperne som laget «Dr. No» da de fikk se den uvørne skotten Sean Connery for første gang. Så tok de ham med på fin restaurant og lærte ham å spise med kniv og gaffel. Det er omtrent det samme som Firth gjør med Eggsy. Kulturhistorisk.

Pub-episoden fører til at vår working class hero blir tatt med på opptaksprøve i den hemmelige etterretnings-organisasjonen Kingsman som akkurat i denne tidsperioden er veldig opptatt med å forhindre at en rik amerikaner utrydder menneskeheten. Vi har nå kommet til Samuel L. Jackson, en ufin parodi på mektige Bond-skurker. Han lesper uimotståelig og forsvares av ei slags karosseripynt-dame med martial art-skills og nyslipte Pistorius-bein. Jackson spiller den gale klima-fanatiker. Han er på Gore-vis fortvila over klimaendringene og jorden som lider, og i likhet med andre miljø-aktivister har han funnet ut at det er menneskene som er i veien.

Dette kan jeg ikke fortelle mer om.

Men kampen mellom de gode og den onde topper seg mot slutten i et festfyrverkeri som du aldri har sett maken til, ledsaget av pompøst lykkelig nasjonalmusikk og brystsvulmende råskap. Da har du allerede før i filmen fått delta i en zombie-inspirert kirke-massakre som kommer til å føre til at publikum reiser seg i salen og klapper.

«Kingsman» er en komedie. Den er også en nokså moderne komedie, for humoren ligger i det frekke liksom-alvoret, den ligger i leken med referansene, den ligger i konvensjoner som blir velta rundt som rullestol-brukere i en jordskjelvramma sjukeheim. Samtidig som den flørter: «Dette er ikke denslahgs film». Forfatterne dyrker ikke fine fornemmelser. De forsøker ikke å lefle med hipsterne, de forsøker ikke å få noen menneskerettighetspriser eller fine skussmål for kultivert omgang med metaforene. Dette er rølp. Det er silkerølp, men også sjeleløftende hyggelig folkerølp som ikke blir sjenerende vulgært og som så vidt jeg kan se ikke fornærmer noen religioner. Dette er en humor som langt på vei opphever behovet for en ny James Bond-film samtidig som den parasitterer gledestrålende på den sjølopptatte smoking-harryen.

Film-glede skaper «Kingsman». Takknemligheten over at spiontøyset er tilbake i England der det hører hjemme og gleden over at noen gidder å underholde oss på den fundamentalistiske måten som ikke bryr seg om sinnets helse. Jeg elsket denne skiten. 2014.

Crank

Viasat4 23.00

crank

Jason Statham løper nedover gata i bare sykehuskittelen sin.

terning 5 liten Hva var sannsynligheten for at bølle-briten Jason Statham skulle dukke opp i en god og ukjent, koffeindrevet banditt-action sånn uten videre? Som vinteren i Stavanger. Nær null.

Men selv om tarantiner og ritchier i hopetall har klisjert gangsterfilmene nesten til døde de siste åra, går det faktisk an å lage noe som føles friskt. Statham spiller en leiemorder som blir forgifta av et stoff som gjør at han dør hvis hjerterytmen går ned.

Derfor har han et improvisert samleie med dama si (Amy Smart) midt på det folkerike China-torget i London. Vittig rølp.

«Crank» er full av halvville detaljer, og den er handlingsrik på en uskyldsrå. 2006.

Mandag 18.9. – Storarta film-mandag etter rikt fravær med underverden

 

Inglourious basterds

NRK3 21.30

terning 5 liten To dager ferie med bryllupsfeiring østpå og to ganger buss for tog, en opplevelse (bussen) som er omtrentlig beskrevet i Dante Alighieris «Den guddommelige komedie» (ca. 1310 eller der omkring) og Olof Lagercrantz’ «Dante» fra 1964. På min bussreise i underverdenen, som gikk fra Kongsberg til Oslo og omvendt, oppdaget jeg at det man kaller turistbusser er det trangeste forsøket på ødeleggelse av rygg og nakke som er konstruert etter Inkvisisjonens dager. Jeg satt trangt ved siden av en slank 14-åring, og sånt som dette kjører de fattige til Italia i! Til gjengjeld er sovekupé på tog noe av det mest fantastiske som finnes. Denne vuggende, småsnakkende (skinnene prater rutinert med sine venner hjulene) sove-opplevelsen er så behagelig at drømmer blir gjort overflødige. Men alt dette, og en helg på fantastiske Støtvig hotell i Østfold (med haien fra Spielbergs «Haisommer» i bassenget og kino som er en kopi av den i Det hvite hus) førte til to dagers ferie fra Film på TV. De som opplevde traumer ved fraværet, kan melde seg i resepsjonen og bli med i trekningen av en brunsnegle i polyester og aluminium.

Men til filmen.

inglourious basterds

Brad Pitt er en kjempende apache.

St. Quentin har gjort det eneste lure: Han har laget en Tarantinotino, en lightversjon av seg sjøl der historien faktisk engasjerer.

Det går ikke helt an å underslå at han har karikert krigsfilm-genren i den forstand at den karismatiske nazien får lov til å overspille seg sjøl som om han var krigsklovnenes Laurence Olivier. Men også det er ålreit. Christoph Waltz sjarmerer seg gjennom handlingen slik ressursrike SS-ere skulle være: Smilende, velutdanna og kompromissløst sadistisk.

Vi møter obersten på den franske landsbygda i en av Tarantinos nydelige innlednings-samtaler av den vedvarende sorten. På andre sida av trebordet sitter den franske melkebonden og svetter ned på sine jødiske flyktninger under golvet, mens Landa torturerer ham langsomt med en mistenkelig, selvdyrkende vennlighet av den sorten som foresatte kan tillate seg.

Deretter til denne filmens dirty dozen: Ute i friluft regjerer løytnant Brad Pitt over en alliert mordergjeng av hensynsløse jøder. De sprer frykt blant nazistene fordi Bjørnejøden slår i hjel fanger med baseball-kølle, og fordi apachen Pitt forlanger at alle døde tyskere skal skalperes.

Pitt spiller som om han var en blanding av John Wayne og Lee Marvin; kjevepartiet hans er forskjøvet så sterkt at han ikke kan si bokstaven f (eller kanskje var det j), og den vanligvis ganske småsmale familiefaren er rektangulert så han ser ut som en norgespakke i fjeset.

Også den rollen ligger på grensen til å være en klovn i tarantivoliet, men det er noe standhaftig ved den ned-karikerte stilen som gjør at filmen er langt mer snodig enn blærete. Den skulle vært blærete. Det er den ikke.

Hendelsene (det finnes en italiensk original fra 1978 med en annen handling) utvikler seg dessuten i til en fri historisk improvisasjon, en henrykt eskapisme for de som ble lei seg da Hitler overlevde «Der Untergang». Uten å vite om hverandre planlegger en bitter jødisk jente og Pitts elitestyrke å blåse til Schwarzwald en nydelig gammeldags kino der hele nazi-eliten kommer for å se Göbbels siste heltefilm.

Alle som har sett Tarantino-filmer, forventet seg egentlig en slags «Hot shots 5» med grensesprengende millenium-vold. Men hvis en tar med at nazier pleide dø i gamle krigsfilmer, holder skildringene seg innenfor det naturlig skadefro, men ikke direkte obduserende.

De fleste Tarantino-scenene er velbalanserte og drøye. Regissøren tar seg tid uten å ty til fakter. Dessuten er Mélanie Laurent og Diane Kruger så gode kvinneroller at filmen til tider ser ut som en sånn nederlandsk (eller dansk) koloritt-serie som pene mennesker går hjem fra korøvelse i petrikirken for å få med seg på tv.

Musikken er mesterlig, og ikke prangende. Morriconiseringen av «Til Elise» på franskbygda er stor. Bruken av sangen med tekstlinja «so good to be young then» under fortekstene antyder at vi befinner oss i den tårefylte nostalgiens paradis (kinoen), og at vi skal hygge oss sentimentalt.

Uten å røpe noe: Den ørlille delen av sluttscenene der den jødiske hevnerskens rasende ansikt projiseres på røykmassene, må være stjålet fra en klassiker, men jeg vet ikke hvilken.

Og så til det viktigste: Er det med en Mexican standoff? Ja. Det er. 2009.

Krigsspillet

NRK1 01.05

terning 6 liten «The War game» skremte vettet av folk i 1965, for den handlet om det marerittet som alle nettopp var blitt overbevist om at kom til å skje: Full atomkrig med utslettelse av den vestlige verden. Filmen ble laget i dokumentarisk svart hvitt, den var suggererende og uhyggelig, og den tok feil, som de fleste sci fi-profetier. Laget av Peter Watkins. Filmen ble laget for BBC som nektet å vise den i tjue år, og derfor kom den direkte på kino. Også i Norge. Bare 45 minutter lang.

R.I.P.D.

Viasat4 00.10

ripd-1

Ryan Reynolds og Jeff Bridges ordner opp i det hinsidige.

terning 4 liten Science fiction-humor og kvernende amerikansk nasjonal-ironi er OK. Men den viktigste grunnen til at jeg ser film i stedet for å lese bøker, er at jeg trenger en skikkelig helt. Som Bonnie Tyler heser det ut i sangen som ble skrevet til “Footloose”:

I need a hero

I’m holding out for a hero ’til the end of the night

He’s gotta be strong

And he’s gotta be fast

And he’s gotta be fresh from the fight.

Men «R.I.P.D.» er bare enda flere ironi-skadde dauinger på kino, denne gang innenfor det religiøse regimet til en innbilt rydde-Gud eller en slags ærends-Gud som må bruke tidligere politifolk for å finne zombier på jorda. Historien, som paradoksalt nok ble skrevet som Dark Horse Comic-tegneserie for gutter som elsker helter, innbyr til risikabel omgang med muntre science fiction-konvensjoner, og man skal være en manusforfatter av djupere makters unåde for å kunne finne på noe vesentlig nytt.

Jeg vil ikke at noen skal bli overrasket, så jeg røper dette med en gang: Samtalene i «R.I.P.D.» er skrevet av forfattere som med fordel kunne bli satt til å dikte bursdagsglasur på billige marsipankaker eller av forfatternes ubestemmelige fetter. Det finnes lange sekvenser der til og med «Gratulerer med 93 års dagen fra mor og far» ville blitt et litterært høydepunkt. Jeff Bridges spiller en brummende evighets-sheriff som likner Buffalo Bill-attraksjonen i et Hedmarks-tivoli i regn, og han har fått sommersesongens foreløpig ubrukeligste replikk-ark. Stemmen til Bridges er en legende blant folk med stemmegaffel i hjernen, og i «R.I.P.D.» har et famlende, snublende overtall manusfolk gitt cowboyen sadel-tomme vitser av den sorten som gjør at du forlater venterommet med brekt bein rett før dama sier «neste».

Det er leit. Bridges ser ålreit ut. Litt for glatt etter min smak, men OK.

Ryan Reynolds har fått en rolle som kler talentet hans. Det følger ingen forventninger med den 37 år gamle kanadieren. Du føler ikke at buddy-krangler og småsalige kjønnsvits-rester blir en trussel mot hans verdighet.

Til å begynne med er Ryan R. i live. Kona hans (Stephanie Szostak) har kul klatremus-snute og klyver trusekledd på ektemannen sin med livsvarig hengivenhet. Det er OK. Allerede da han kommer på jobb starter bange anelser å boble, for forfatterne markerer nivået sitt med håndkle foran tissen-humor i politigarderoben. Det er intellektuell slum.

Puritanerne ute på nettet syns sikkert at det er helt greit hvis jeg røper at Kevin Bacon spiller kollega av Reynolds. Jeg skal ikke fortelle hva han gjør.

Noe må jeg ha med: På jobb blir Reynolds uavvendelig skutt, sånn at verden omgjøres til still leben, og mannen sjøl porteres til en portal i skyene. Vi nervøse i salen kan advare med John Irvings “keep passing the open wind-doors”, men før vi vet ordet av det sitter Reynolds hos kontordama Proctor (Mary-Louise Parker) og blir hyra som evighetens bounty hunter – det vil si at han skal finne og sette håndjern på døde som har rømt tilbake til jorda. Jo, det lukter Men in Black. Odøren gjelder også veteranen Jeff Bridges, som spiller den gretne gamlingen (som Tommy Lee Jones) Roy og skal være Ryans partner.

De reiser til jorda.

En bønn, sjøl om det antakelig er feil ord: Kan ikke noen konstruere udøde som ser litt kule ut? Ofrene for drømme-teamets rydde-aksjon er ikke bare ekle. De ser ut som lateks-installasjoner fra Eddie Murphy Plastic Band, og har ikke vært interessante siden «Professor Klump». Likevel er de for lite med. Filmen består først av altfor lange samtaler, men så samler den seg til en noenlunde OK handling. Skurkene tar en demolition-Risa med Tanke Svilandsgate-hus, det samler seg Ghost Buster-skyer over jorden, Kevin Bacon blir ekstra sprø og de siste femten minuttene er ganske ålreite.

Forestillingene om det evige livet veksler veldig fra film til film. I denne formidler man den typisk vestlige versjonen at Himmelen er et uforsiktig og utrygt sted der politiet strever skikkelig med å holde orden, som om Rigmor Aaserud eller Grete Faremo satt ved den ofte omtalte høyrehånda. Jeg vil tro at den muslimske himmelen er ordentligere, om ikke den endeløse arabiske våren har nådd dit også. 2013.

Did you hear about The Morgans?

TV6 21.30

did you hear about the morgans

Ubeskrivelig teite: Sarah Jessica Parker og Hugh Grant.

terning 2 liten Hugh Grant og Sarah Jessica Parker er så dårlige at jeg ikke bare vil at de skal bli skutt av filmens leiemorder. Som NCIS-fan vil jeg se Ducky obdusere dem, seint og smertefullt.

«Did you hear about the Morgans» er et sjeldent treff. Ikke ofte ser man skuespillere som passer så dårlig sammen. Ikke ofte ser man rutinerte yrkesfolk streve så håpløst med et elendig manus. Den innøvde tsunami-forvirringen i Grants ansikt ser etter hvert ut som desperasjonssmerte: «Uansett hva jeg sier så høres det ut som mø!» Det er helt rett. Han er klumpete, uelegant og bortkommet, som en mann på leting etter innholdet i sine egne setninger. Parkinson-dama har alltid sett ut som en ødelagt innretning med sitt endeløse, triste Skrik-maskefjes og sine demonstrative gulrotlår. Når hun snakker om ting, dør hjerneceller i en omkrets på 12 kilometer også i land med sjølbestemt analfabetisme.

Og de snakker. O alle tungeskjærerers helgener og guder som de snakker. Et separert nyork-ektepar med eventyrlig pysete dilldall-vaner som må vitne-relokeres til Wyoming der seine Sam Elliott går rundt med fluer i barten og ser ut som årsaken til at bilister hiver stein etter traktorførere på motorveien. De småsnakkende byfolka er patetiske, men den godslige gni-børsa-mi-romantikken på det hestedissende bondelandet er virkelig ikke noen grunn til å bekjempe Taliban, det heller.

Etter denne filmen er Grant virkelig så død. Hva skal han finne på i framtida? Skal han planlegge togran sammen med Richard Harris og Peter Sellers? Skal han spille Humlesnurr? Kan han bli transvestitt i en Eddie Murphy-film? Jeg tror han for framtida må spille hukommelsessvake humrefedre i Jane Austen-filmatiseringer for færøysk TV. 2009.

Fredag 15.9. – En ganske tjafsete filmfredag og ryddighetens umulighet

 

Tango for tre

TV2 Livsstil 21.00

 Dette er virkelig ikke den beste fredagen i verden, og egentlig skulle jeg ønske at i hvert fall én av kanalene viste en relativt ny film med spenst og stil. På tirsdag var jeg på kino igjen etter lang tids fravær, siden det voksende østrogen-overskuddet har fått meg til å bruke tida på rydding av ting og kjøring av svarte sekker (som nå må være gjennomsiktige fordi jeg gikk i en billig skinnjakke som fikk personalet på Forus til å mistenke meg for å dumpe lik). Jeg har oppdaget Sisyfos-resignasjonens energisvekkende forskrekkelser: Uansett hvor mye du rydder, er det like rotete. Uansett hvor mye du hiver, har du like mye overflødig dritt. Ryddighet er en sinnstilstand, og noen har den ikke.

tango for tre

Neve Campbell og Matthew Perry snakker intenst om ting.

Men til filmen, som består av litt søtt tull.

Matthew Perry har Caligula-hår og driver arkitektfirma med Hollywoods faste utleie-kamerat Oliver Platt, som har spilt så mange biroller at det antakelig står «and» foran navnet hans på dørskiltet.

Rikasen og skjønnasen Dylan McDermott kjøper parets ferdigheter dersom Perry vil passe på elskerinnen hans, som er tøysejenta og kunstnerinnen Neve Campbell, ei dame som har så tynn stemme at hun får filmer til å høres ut slik Cartoon Network gjør hvis man ligger til sengs med hodepine søndag morgen og ungene er aleine oppe med TV-en. Fordi McDermot tror at Perry er homofil, må hele resten av verden også tro det, og så oppstår det forviklinger som ville vært vittige i 1957.

Matthew Perry er en bevegelig og fordomsfri komiker som gjør mye ut av alt og forårsaker en snill og hyggelig humor som det er lett å leve med. «Three for tango» ble laget i 1999. 1 time, 35 minutter.

The rover

TV2 23.20

rover, the

Guy Pearce på en vanskelig dag.

terning 4 liten Dette er faktisk en dystopisk action-scifi som jeg ikke har sett, selv om Guy Pearce og Robert Pattinson spiller hovedrollene. Man kan si uten å lyve veldig at en av ulempene ved at kristendommen ble borte, var at Dommedag forsvant. Dommedag var der fordi den var en psykologisk nødvendighet. Folk som snart skal dø forventer at hele Jorden en dag skal forsvinne. Det gjør døden lettere. Da religiøs utslettelse ble avlyst, fant menneskene på sin egen, og den holder de på med. Denne australsk-amerikanske filmen foregår etter en global økonomisk kollaps, og en ensom fyr reiser rundt og leter etter de som stjal bilen hans, og da treffer han en annen ensom fyr. 2014.

Ukysset

TV3 19.20

never been kissed

Neve Campbell blir antakelig kysst.

terning 5 liten Unge mennesker i alle aldre trenger nye modeller og friske motforestillinger like desperat som fisker trenger lunger den dagen havene tørker ut. Derfor tåler man mye når en film forsøker å sabotere amerikanske high school-myter om plaprende vellykkethet.

Drew Barrymore spiller en merkelig journalist som skal late som om hun er elev i sin gamle skole, og der gjenopplever hun forsmedelsene ved ikke å tilhøre de heiteste kyllingene i eggmaskinen. Barrymore er Chaplin-god til å framstille kvinnelig klønethet, og selv om historien antakelig ikke er den mest virkelighetsnære, oppstår det en lun atmosfære av uskyld og menneskelighet rundt den lubne skolefangen.

«Never been kissed» er rutinert laget av mannen (Raja Gosnell) som siden regisserte sommerens komedie-suksess «Big momma». Dette er typisk bra nok. 1999.

Jurassic Park 2 – Den tapte verden

TV3 21.30

jurassic park den tapte verden

Nok en gang er de på flukt fra dinosaurene.

terning 5 liten Egentlig døde dinosaur-romantikken da kometene og muslimene kom og overtok katastrofe-dyrkende deler av film-underholdningen. Men spenning er det alltid marked for, og «The lost world» er intensere enn forgjengeren. Den sparker med militærstøvler der «Jurassic Park» vandret i barnesko.

Borte er Bobsey-barn-preget. Jeff Goldblum reiser uredd til ei glemt dinosaur-øy for å redde kjæresten sin Julianne Moore, som er en blanding av Monica Kristensen og Sigourney Weaver. Men akkurat som det alltid viser seg til slutt at kvinner ikke burde utdannes til bakkestart og rundkjøring, blir de paleontologiske pusighetene truende på den farlige måten, fordi fedre er best egnet til fordi de har vært på sesjon og bærer buksene oppe når de tisser.

Storvilt-jegere, Greenpeace-eventyrere, Peter Stormare og Goldblums datter slår seg nødtvunget sammen for å utslette juratidas odontomane sosiopater nok en gang. Etter at mesteparten av de nyklona dinosaurene og andre kvikke WWF-aurer er mirakuløst pasifisert, blir en av dem Godzilla-bysaur og løper løpsk i San Diegos villastrøk. Det er ikke særlig spennende, men ihvertfall spektakulært. Spielberg er en storartet overdriver, og lyden stjeler like mye begeistring og oppmerksomhet som en nybada halvannet-åring i Brumm-pysj. 1997.

Mr. Brooks

TV3 24.00

mr. brooks

Demi Moore spiller detektiven som etterforsker.

terning 4 liten Thriller med Kevin Costner er ikke hyppig vare, og i denne filmen spiller han en slags Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Han er egentlig en vellykka forretningsmann, men han blir avhengig av å drepe. 2007.

Flight of fury

Viasat4 22.00

terning 3 liten Steven Seagal spiller John Sands, en fyr som får i oppdrag å finne igjen en stjålet Stealth-jager. Derfor må han kjempe mot opprørerne i Banansistan, som blir ledet av Ellianna, spilt av Katie Jones som er datter av gamle Jones og spilte Vicki i den ukjente TV-serien «Mistresses». 2007.

Vantage point

Viasat4 24.00

vantage point

Dennis Quaid etter at bomben smalt.

terning 5 liten Vi er nok en gang inne i en heftig president-tid, og «Vantage point» handler til og med om at den uregjerlige delen av den utemma verden skyter på en president mens Dennis Quaid er der ute for å passe på ham.

La meg bare si, i tilfelle også denne filmen er blitt miskjent, at det politiske mordet er forslitt, men fantastisk elegant fortalt. Samme historien fortelles fra forskjellige utsiktspunkter, nesten bokstavelig talt, og etter hvert oppstår en disig klarhet i hva som egentlig skjedde.

Dennis Quaid medvirker i for få filmer. Han er forbilledlig sart og tøff som fortidsskadd Secret Service-mann, og spiller med de stående rygghåra. Forest Whitaker er med ofte nok, men den gråtkvalte følsomheten hans fungerer perfekt i det appelsinrøde Spania. Whitaker spiller den amerikanske turisten som fanger attentatet i videokameraet sitt og siden klynker rundt som hund med halv hale. Og William Hurt er med i altfor få filmer. Her er han president med en mildt liberal tyngde som ville ha senket Obama. 2008.

Pain & gain

TV2 Zebra 21.00

pain and gain

Anthony Mackie og Mark Wahlberg i spesielt landskap.

terning 4 liten Om actionkomedien «Pain & gain» er det ikke så mye å si, annet enn at ingen av dere har sett den. Ikke jeg heller, for den ble lansert i Norge to dager etter at jeg hensatt i en slags eksistensiell koma sluttet i Aftenbladet og bestemte meg for å bli evig blid.

Michael Bay har faktisk laget «Pain & gain», og Michael Bay er den regissøren som vi bruker som lyd-vignett i vår familie. «Michael Bay», sagt med dyster, truende røst fra det sjeledypet hvor Tom Waits holder til. Om «Pain & gain» sier den internasjonale filmdatabasen imdb: Blodig vold, rått seksuelt innhold, nakenhet, stygt språk og bruk av narkotika. I spalten for råd til foreldre står det, og denne setningen er for god til å bli oversatt: «Non stop sexual references, dialogue and actions including references to pornography.»

Det er med andre ord en film som ingen ville anbefale, men jeg hadde aldri hørt om den før, så den er i det minste ny. Dessuten har «Paradise Hotel» brutt ned alle tilløp til anstendighet for lenge siden. Så spørsmålet blir mr: Kan det være moro på tross av alt dette?

Mark Wahlberg spiller hovedrollen som en bodybuilder som vil ha mer av livet, og derfor bestemmer han seg for å stjele andres penger. Høres ut som en fra Nokas-gjengen, bortsett fra at disse skal bruke mangelen på intelligens til å kidnappe noen. Filmen handler i følge seg sjøl om den amerikanske drømmen, som går ut på å karre til seg alt en kan på andre menneskers bekostning og deretter håne dem for å være pysete. Wahlberg jobber sammen med Dwayne Johnson, som har aggressivt bodybuldre-skjegg og heftig humør. Det skjer en bråte ting som smeller og slår, og filmen er laget etter en sann historie. Den sanne historien er kroppsbyggeren Daniel Lugo.

Michael Bay ville forferdelig gjerne lage denne filmen, og det er den billigste han har laget siden debuiten «Bad boys». Alle la på seg. Johnson veide 150 kilo, Wahlberg 106 kilo. Voldsomme greier. Jeg vil på ingen måte anbefale noen å se filmen. Men OK. Her er den. 2013.

En offiser og en gentleman

TV2 Livsstil 23.00

offiser og en gentleman, en

Debra Winger og Richard Gere, ett av de fineste parene i filmhistorien.

terning 5 liten «An officer and a gentleman» er antakelig Taylor Hackfords fineste film. Richard Gere spiller en taper som forssøker å komme seg på fote ved å bli flyoffiser med fin hvit uniform. Han sliter med sersjant Louis Gossett jr. og treffer fabrikkjenta Debra Winger som drømmer om en romantisk mann. John Travolta sa i sin tid neitakk til denne hovedrollen. Faktisk ble John Denver tilbudt den! Produsenten forlangte opprinnelig at sangen «Up where we belong» ble kutta ut fordi den aldri ville slå an. Den havna på listetopp og fikk dessuten Oscar. 1982. 2 timer, 5 minutter.

Spionen som elsket meg

Max 21.30

terning 5 liten The spy who loved me» fra 1977, med Roger Moore som James Bond, fikk blandet mottakelse, og en anmelder skrev at den ikke gjorde annet enn å gjenta utdrag av forgjengerne. Bond sammen med en pen russisk agent forsøker å få has på en shippingmagnat med undersjøisk by. Curt Jurgens er rederen, Barbara Bach er russisk dame. Mannen med ståltennene, Richard Kiel, er også med.

Torsdag 14.9.–En rekordkort filmguide etter uvarsla fravær og graven brast

 

Crank

Viasat4 22.00

terning 5 liten Dette er en rekordkort filmguide, og det er ikke en protest mot regjeringsskiftet selv om jeg har vært borte et par dager av helsegrunner (ikke min helse). Det er bare sånn. Egentlig har jeg falt til ro for å nyte den tre og trekvart år lange forklaringsdiareen som følger et valg. De siste Arbeider-parti-forklarerne kommer ikke til å være ferdige med semikolonene sine før folk går inn i stemmelokalene i 2021, men det gjør så godt. Ingenting i verden er så trygt og behagelig som når de som tok feil, forklarer hvorfor verden ble annerledes. Så menneskelig at det er som å høre Erik Bye synge Slipssteinsvalsen, så koselig som tyri og hjemmebrent. Alle vet at fraværet av Jens Stoltenberg var nødt til å tryne Ap. Han kommer nok igjen. Graven brast.

crank

Jason Statham har unnsluppet, men egentlig ikke.

I mellomtida: Jason Statham.

Hva var sannsynligheten for at bølle-briten Jason Statham skulle dukke opp i en god og ukjent, koffeindrevet banditt-action sånn uten videre? Som vinteren i Stavanger. Nær null.

Men selv om tarantiner og ritchier i hopetall har klisjert gangsterfilmene nesten til døde de siste åra, går det faktisk an å lage noe som føles friskt. Statham spiller en leiemorder som blir forgifta av et stoff som gjør at han dør hvis hjerterytmen går ned.

Derfor har han et improvisert samleie med dama si (Amy Smart) midt på det folkerike China-torget i London. Vittig rølp.

«Crank» er full av halvville detaljer, og den er handlingsrik på en uskyldsrå. 2006.

The magnificent seven

CMore+ First 22.45

magnificent seven

Denzel Washington foran, Windy eller Salasso bak.

terning 4 liten Egentlig er denne filmen et litt tamt historisk tyveri på linje med bombinga av minnesmerker i Midtøsten. «De syv samuraier» gledet mange duffelcoater oppover sekstitallet. Antoine Fuqua har laget en så uvesentlig western-versjon at jeg finner fram firerterning av rein barmhjertighet med de edle filmkikkerne som uansett kommer til å elske mye skyting.

Til å begynne med er «The magnificent seven» en litt lovende leftover-western der filmfargene er så solmodne at du nesten kan høre dem samle fluer. Men den smuldrer. Etter at Peter Sarsgaard har vist seg fram som en av de mest parodiske skurkene siden Austin Powers’ glansdager, dukker Denzel Washington behagelig opp i det uendelige bak en telefotografert bakketopp. Han ser egentlig OK ut. Mager, ublid og ikke akkurat solbrent, men tydelig tørka av Arizonas uhemma sol. Det pleier følge en egen folkelig eleganse med Denzel. Men han virker ikke helt til stede.

Etter hvert får du en tvilsom fornemmelse av at action-guden som regisserte «Olympus has fallen» og «Shooter», har begått en ufrivillig antikrigsfilm. Heltene som kommer til landsbyen for å ordne opp med den nokså ubehjelpelige Sarsgaard, har ikke akkurat nimbuser. De virker mer som bakgate-slaurer som ikke har annet å finne på enn å dra ut på landsbygda og yppe til krig. Skildringen av pionerene som har bosatt seg i gruvebyen, er heller ikke plagsomt filantropisk. En tuslete gjeng med utvandrere som i grunnen ikke hadde tenkt seg muligheten av at det konkurransefrie Amerika faktisk også ville by på konkurrenter. De ser ut som sullikker og pusler rundt. Egentlig sånn jeg alltid har forestilt meg de som emigrerte til Amerika. For late til å bygge Europa.

Den voldsomme krigen mot kaksen etterlater en eventyrlig bråte menneskelik, og når dommedagsdrepinga omsider har avtatt, blir det naturlig å tenke på hva vitsen egentlig kan ha vært. De ble kvitt én plageånd og fikk tilbake gratislandet sitt. Men etter ett tiår eller to ville antakelig Erna Solberg bli statsminister, og hun ville ha gitt alle natur-ressursene til internasjonale konserner. Så hva er vitsen? Er ikke krigen i Syria egentlig bare for å erstatte diktatoren Assad med en annen diktator?

Dere kjenner handlingen. Den dugelige prestesønnen fra Mount Vernon (Washington) skal i løpet av uansvarlige begivenheter plukke opp en flokk med smådrukkent samarbeidsvillige voldsmenn som mot slutten av filmen blir framstilt som helter. De syv magnum-mennene i denne halvgode versjonen av Kurosawas «Syv samuraier» blir aldri noe du ville ha spandert øl på. Heller ikke i Kristiansand. De er dårlig tenkte og irriterende utydelige, og de er ikke en gang noe du ville ha tatt med hjem for å male huset billig. De er bare anstrengt multikulturelle. En svart mann (Denzel), en blid meksikaner (Manuel Garcia-Rulfo), en taus asiat som minner meg om The Stig fra Top Gear (Byung-hun Lee fra Sør-Korea), en slags halvfransk cajun-gubbe (Ethan Hawke), en indianer (Martin Sensmeier), og Vincent D’Onofrio som feit kristen samt Chris Pratt som hvitamerikansk skøyer eller noe der omkring. Denzel og Pratt er antakelig agnene her. Resten er listefyll. Det er som å se ei bystyre-liste med Per Inge Torkelsens navn og ellers noen tafatte slitere fra kompetansegruppa Dress & Slips.

Dette er ikke akkurat The A-Team. Dette er Denzels D-gjeng.

Da filmen var ferdig, tenkte jeg tilbake for å finne ut hvem jeg hadde likt. Dama. Haley Bennett burde hatt en stor rolle. Hun har ikke akkurat humor, men intensiteten og engasjementet flinter til langs kruttønna. Skurken er patetisk. Sarsgaard spiller den rike psykopaten Bogue, og han bruker opp flere tiårs ansiktstrekninger bare på innledningsscenen. Mannen vil underlegge seg byen Rose Creek for å utgrave gull. Han lar folka sine tenne på kirka og drepe mannen til Bennett. Dama gir seg ikke. Hun finner på en eller annen måte fram til Denzel og tilbyr ham alt hun har for å nedkjempe leiecowboy-hæren til mester Gullfinner. Slik blir det. Og så finner han fram til de andre seks, og deretter skal de magnificente trene opp hverdagsfolk som ikke ville ha truffet luftrommet over Madla med sprettert.

Da en halvtime gjenstår kommer den gigantiske massakren, og den blir man litt oppgitt av. Fordi det står et visst antall kors igjen på kirkebakken, skjønte jeg hvem som døde og hvem som ikke gjorde. Resten var kaos. 2016.