Torsdag 8.2.–HBO-filmer for de som vil flykte fra hverdagens uvinneligheter i vinter-OL

Fear and loathing in Las Vegas

HBO

terning 5 liten Så til HBO, for å ta en kikk på det som man i den bransjen kaller “Nylig lagt til”. Det er slett ikke så galt. Nå er det sånn at vi snart går inn i en lang karenstid da folk skal se vinter-OL, og de øvrige 82 prosent av befolkningen ikke kan klage over at NRK bare sender sport, for det gjør de ikke. Mens TVNorge eller Eurosport visstnok viser langrenn på formiddagen, kan man på NRK se danske matprogrammer der “Mouens bour ude i skoven, og under den jydske himmel henter den sy’e mænnen sin mæd” og så vinner en sveitser eller en svinne 5-mila, og Northug legger ut enda en Instagram-oppdatering. Jeg tror det kan bli behov for eskapisme. Filmene under er for de som vil flykte fra seg selv og sin jærske identitet.

Men til filmen.

fear_and_loathing in las vegas

Benicio Del Toro og Johnny Depp farer nedover highwayen mens lydsporet synger «These are a few of my favorite things».

«Frykt og avsky i Las Vegas» kunne ikke bli en normalt utstyrt film for mennesker med lineære persepsjons-preferanser og et definerbart liv. Såpass mye respekt måtte være igjen for sekstitallets eksperimenter med den intellektuelle tyngdeloven (bare skitt flyter) at en film etter Hunter S. Thompsons selvbiografiske psykomedikaroman (ordet kan deles minst tre steder) forlater alminnelighetens verdslige univers og begir seg over i det konstant latterlige og forvirrende. Det har Terry Gilliam fått til. Ikke særlig overraskende.

Dette er ikke en film, det er et slags angrep.

Folk som vanligvis blir rørt hvis Will Smith henter hjem en trebeint hund fra verdensrommet og blir president, vil ikke kunne skille opplevelsen av det som foregår på lerretet fra minnene om fosterlivet, og Gilliams fragmentariske fantasi er ikke underholdende i vanlig forstand. Den er plagsom eller morsom eller begge deler. Den er et slags strengt oppbygd struktur-sammenbrudd.

De som har kulde eller modenhet til å se humor i helvete, ler seg skakke. De andre vil forvente at tabloidpressen neste dag intervjuer Støre om lovligheten ved illegitim latter.

«Fear and loathing in Las Vegas» har nok en slags handling. Men den har først og fremst et bagasjerom med forskjellige piller.

Johnny Depp og Benicio Del Toro jakter rusa på roadmovie-vis etter den amerikanske drømmen i et samfunn der alt er feil, og de takler den intuitive skrekken for alt de oppdager med en nedsløva eller oppstaka galskap som aldri har sett sin make på kino.

Depp er Hollywoods eneste skuespiller i den betydning at han aldri gjentar seg. Han kan være den maniske Ed Wood, den trøstesløse vandreren i «Dead man» og den romantiske virkelighets-fornekteren i «Don Juan DeMarco» med samme suverene selvfølgelighet, han er som leire, han er et slags grunnstoff som forvandler seg dramatisk i kjemiske forbindelser. «Frykt og avsky i Las Vegas» er hans film. Han ned- og oppfører seg som en farsefigur på Rosa Panteren-koffein, han sjokker rundt som en blanding av Donald Duck og legemiddel-katalogen. Depp spiller så forskjellig fra alt man på forhånd kunne forestille seg, at man antakelig må hente ordforrådet fra Bibelen eller medisinstudiet for å kunne beskrive hva han egentlig gjør. Resultatet inngir ihvertfall både frykt og avsky.

Filmen har fått den surrealistiske kitsch-karakteren 10 som en slags advarsel. Dette er ikke underholdende i vanlig forstand. Det er bare bra hinsides all rimelighet. 1998.

Kopps

HBO

kopps

Kul Fares Fares helt foran i avsides svensk politistasjon.

terning 5 liten «Kopps» er film nummer to av importsvensken Josef Fares og hans familie fareseerne. I den glemmer den 27 år gamle libaneseren at han er innvandrer og følgelig er pålagt å tenke innvandrer-tanker 24 timer i døgnet og lage konfliktfylte innvandrer-ting. «Kopps» er blitt en normal komedie fra den svenske thorleifbøgda, og den slekter romslig og flironisk på Olsenbanden-filmer og Lasse Åberg-minimalismer.

Fares Fares spiller politimann ved en så idyllisk politistasjon at den ikke trengs, ettersom politi og revolusjon har som hensikt å oppheve seg selv. Derfor kommer lyshårete Jessica fra Stockholm og vil legge alle ned. Som mottiltak finner de truede politimennene opp utenbys-kriminaliteten.

Alt dette skjer i en handling som man kan kalle godslig. Det skjer med en menneskevennlig stil som man kan kalle lun. Godslighet veksler med lunhet, og lunheten soler seg i godsligheten, og godlynt nordisme småsmiler så mektig at snegler vil tørke ut og Knerten vil gifte seg med Lillebror. 2003.

Along came Polly

HBO

så kom polly

Jennifer Aniston, en usedvanlig eksentrisk kvinne.

terning 4 liten  Dette er en typisk Ben Stiller-film. Den er for dedikerte tilhengere av kafkastrofale Ben Stiller-filmer. Men den har Jennifer Aniston i tillegg, og det er en faktaopplysning på linje med serveringstipset «farrisen blir servert med gammel skotsk whisky».

I «Og så kom Polly» spiller han en risikoanalytiker i forsikringsselskap, og han er virkelig en forsiktig mann. I starten gifter han seg med ei sånn dame som aldri er gift når filmer tar slutt, men hun finner en naken hobbydykker på honeymoonen, og dermed går ekteskapet i stykker før filmen begynner. Etter noen korte tilfeller av tørre sorgbehandlinger møter Stiller Polly, som altså spilles av Aniston. Hun er en slags blanding av Pippi Langstrømpe og Annie Hall, og når filmen forsøker å ta slutt, kommer hun og henter ilderen sin slik Audrey Hepburn hentet katten sin til «Moon river». Jenter med ilder kommer inn under betegnelsen «unnværlige» og kan i enkelte land bare gifte seg med foreldrenes samtykke også etter fylte femti år.

Polly er en nydelig skikkelse fordi hun balanserer så fint på den kvasse definisjonslinja mellom gal og sjarmerende, mellom udelikat og spontan. Jennifer Aniston spiller henne med et blikk som hele tida ligger to fot foran hjernen.

Siden mannen heter Ben Stiller, er det pinlig fristende å kalle ham Stilleben, for metoden hans er å være til stede i bildet med en slags ukrydra ensformighet som likevel innebærer desperate humorting som marokkansk diaré på datens papirløse do. Han er flink til det han gjør, som er å holde Stiller-maska uansett hva som skjer.

Som farse funker filmen bra lenge, men mot slutten tar den seg ned i det ulufta søkket der amerikanerne repeterer nasjonalerklæringer om stor kjærlighet. 2004.

The chamber

HBO

MCDCHAM EC031

Gene Hackman før eller etter henrettelsen.

terning 4 liten I «The Chamber», etter en roman av konflikt-sprøyta John Grisham, blir Gene Hackman verdens kuleste Ku Klux Klaner. Det er fordi han spiller mot Chris O’Donnell, en gutt som ville overanstrengt talentene sine om han fikk beskjed om å klappe kaniner samtidig som han telte til åtte. O’Donnell spiller en ung advokat som skal forsvare bestefaren, som er rasist, under mordsak i sørstatene. Filmen er også imot dødsstraff. 1997. 1 time, 53 minutter.

Daylight

HBO

dagslys

Sylvester Stallone leder gjennom mørket.

terning 5 liten Sylvester Stallone vil ikke mer actionfilm etter denne (sa han i 1996), og det er synd, for han er en av de få mennene som kan konkurrere med spesialeffektene uten å virke som organisk misfoster i mengden av perfekt elektronisk genialitet. Stallone har talefeil i hele ansiktet, men den enkle, sårbare oppriktigheten hans, koblet til en kropp som menn over 12 år trygler om hver gang de kjøper Levis 501, gjør Rockys og Rambos far til Menneskets svar på Maskinen.

Når de svære, dundrende katastrofene skal skildres med full datakraft og så dolbisk surround at skruene løsner under kinosetene, da syns ennå Stallone. Og når seismologiske sensasjoner farer gjennom deg til du føler deg som en litt myk vibrator, da er det framleis sola mi Sylvester du ser. Han viser igjen i en katastrofe, gjørmeblaut og skittensexy som Lano-ungens drøm om en foreldreløs dag. Dette er en vesentlig ting ved «Daylight», som er en blanding av syttitalls-katastrofefilm og moderne grafikk-action. Regissøren Rob Cohen og ikke minst produsentene forsøker å slå deg ihjel med en grufull, sanseflerrende effektrikdom som kunne vært funnet opp av Høgsfjordrørets motstandere på en smart dag. Men historien hadde aldri overlevd sin krevende lengde og utslitende intensitet om det ikke fantes ihvertfall ett skikkelig tryne underveis.

Sånn er handlingen: Vi blir hastig kjent med et utvalg mennesker som fortoner seg som et slags minste felles publikum; de tilhører alle aldre, sosialgrupper og minst to raser. Disse folka roter seg inn i veitunnelen under Hudson-elva i New York den dagen en toskete tjuv råkjører inn i fem lastebiler med eksplosivt, giftig avfall i friske farger. Etter at flammebølgene har forstøva og forkulla alle tilgjengelige statister i et fullstereofonisk flammotek, sitter våre venner fanget i djupet. Vann siger på. Fyrtunger flerrer. Grønnjyselig gytje gytes av vegger, og bare èn mann vil hjelpe dem: Den enslige drosjesjåføren som en gang fikk sparken fra redningskorpset. Gjett hvem han spilles av. «Daylight» mister aldri farten, og den blir aldri kjedelig. Sånne som er vant til omgås mennesker ved utveksling av fremmedord og farris, vil syns at samtalene er tåpelige, men hva så? Slepp dem ned i Rennfast-tunnelen når Byfjordgolvet revner, og la oss se hvor mye smart de sier. Når de svære katastrofene skal skildres med full datakraft, da synes ennå Stallone. 1996.

Contraband

HBO

contraband

Mark Wahlbergs kontainer-parkour.

terning 5 liten Dopfilmer og smuglerfilmer og filmer med dårlig bakgatemoral pleier være kjedelige for det er ingen å holde med. Denne er spennende.

Mark Wahlberg spiller en ansvarlig Wahlberg-rolle. Han har gitt opp smuglinga sjøl om han og Ben Foster var kontrabandenes Lennon/McCartney. Men da bror til kona (Kate Beckinsale) roter det til for seg og skylder fingerknekkerne penger, må han ta sjømannsjobb på en sleip båt til Panama for å betale.

Foster har et velsigna ansikt som varsler dårlige tider og elendige valg. Wahlberg er sjølsikker og tøff, men snill og Beckinsale blir banka opp i byen mens ektemannen forsøker å skaffe pengene. Giovanni Ribisi er blitt en stygg, gammel mann med reptilblikk og Gollum-stemme.

Islendingen Baltasar Kormakur har regissert etter sin egen film «Reykjavik – Rotterdam» som kom i 2008. Han har det rette draget. Tette personbilder, stor fart og grove arbeiderklassefjes, den romantiske stemningen av Hillevåg i regn, storbynetter som likner juletrær og skip som er så tunge som ubetalelig gjeld. 2012.

The game

HBO

game, the

Michael Douglas opplever alle slags nifse ting.

terning 5 liten Michael Douglas får en opplegelse (opplevelse-oppdagelse) av broren Sean Penn. Gaven er et slags abonnement i en litt lyssky organisasjon, som straks iverksetter dramatiske begivenheter og kaster den bortskjemte innemannen ut i handlingskrevende dilemmaer. Det er som et dataspill laget for virkeligheten og samtidig kompromissløs trening i å se verden, føle kroppen, kjenne sin egen skrekk. Stilig og skremmende og mystisk thriller med mye mørke. 1997. 2 timer, 8 minutter.

Don’t tell mom the babysitter’s dead

HBO

dont tell mom the babysitter is dead

Christina Applegate var ung og rundkinna og blid.

terning 4 liten «Don’t tell mom the babysitter’s dead» av ungdomsfilm-spesialisten Stephen Herek er en ganske artig liten komedie som starter bare vittig og utvikler seg beklagelig alvorlig mot slutten. Christina Applegate (datter i Bundy-familien) spiller ei ung jente som får ansvaret i heimen da mor reiser bort og barnevakta dør. Det blir en slags blanding av «Home alone», «Working girl» og «Big). 1992.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *