Onsdag 7.2.– Noen OK filmer fra den andre sida av framtida

Atonement

Amazon Prime

terning 5 liten I dag skal jeg for annen gang bevege meg til det som jeg tror er framtida, eventuelt sammen med Netflix og HBO. Amazon Prime streamer filmer med god kvalitet hvis du har bra bredbånd, men filmene er underteksta på språk som engelsk, tyrkisk og nederlandsk, men ikke på norsk. Bli vant med det. Google undertekster heller ikke på norsk, og jeg har tilogmed en boks med “The West Wing” der to sesonger midt i hadde norske undertekster, mens resten har engelske. Og den er ifølge ryktene kjøpt på Platekompaniet. Amazon er et abonnementssted. Gratis prøvetid og rundt 100 kroner måneden. Hvis du fikser engelske undertekster.

Men til filmen.

om forlatelse

James McAvoy er ute i krigen blant valmuene.

«Sex and the city»-genren forteller oss mottakelige én ting: Det må finnes skikkelige kjærlighetsfilmer. De er sjeldne nå. «Om forlatelse» er et voksent forsøk, både pessimistisk og optimistisk.

Jeg røper slutten. Der sitter Vanessa Redgrave og forteller at kjærligheten fortjener lykkelige slutter, og det er derfor folk leser bøker (og ser filmer). Uten fiksjonene ville vi alle være overlatt eksistensialismens logiske kulde: Ingenting kan noensinne repareres.

Britiske «Atonement» ble en kritikersuksess på kino, og en av grunnene er nok den drømmerske estetismen. Her er til og med krigen så skjønn at man kunne tenke seg en StarTour til strendene i Dunkirk. James McAvoy vandrer som i et dataspill, som i en Kusturica-fantasi, som i en Lars von Trier-romanse.

Vakker er også den engelske provins-naturen. I disse delene av England finnes det bare motlys (medlys hører hjemme i fotballkamper), og filmen ser ofte og lenge ut som en forbedra natural-svenskhet fra sekstitallet; her vimser Elvira Madigan i de alveaktige pastoralene.

Men ikke i handlingen. «Atonement» presenterer folka sine som om de snart skal dø eller forråde Jesus. Det ligger en nydelig, skjebnesvanger atmosfære av naiv syndighet over herregården, og handlingen fortoner seg som en blanding av James Ivory, Agatha Christie og D.H. Lawrence. Det skal snart bli verdenskrig. Den sensuelle siv-performancen Keira Knightley går i motvillige ringdanser rundt arbeiderklasse-studenten James McAvery før hun endelig og voldsomt faller for tiltrekningens magi. Da har det vært rasfare lenge, og skildringen er magnetisk. Du kan merke at kroppene dras mot hverandre med en geofysisk voldsomhet.

Så skjer det ting. På grunn av en sjalu liten jente-nevrotiker blir kjærlighetshistorien til Knightley og McAvery sterkt forstyrret, og i resten av filmen forsøker de det umulige: Å oppheve eksistensialismens absolutte regel om at ingenting kan gjøres om, og alt som har skjedd vil prege deg for resten av livet. Det finnes ingen rettferdighet. Det finnes ingen om forlatelse. Det finnes ingen anke-instans. Sartre er en unådig gud.

Kjærligheten vinner bare i bøker. Menneskene må dikte sine liv, dikte sin lykke, fantasere om rettferdighet, tilgivelse og de blanke arka til Prøysen.

Jeg må innrømme at «Atonement» er suverent laget. Likevel sliter jeg litt med innlevelsen. Keira Knightley er antakelig det mest sensuelle som England har skapt siden Mini-Morris-en og Michael Caine, og tiltrekningen mellom henne og McAvery er som hvis puslespillbrikker fikk hukommelse. Men filmen beveger seg i en estetisk fjernhet som imponerer på armlengdes avstand. Armer kan bli veldig lange. 2007.

The adjustment bureau

Amazon Prime

adjustment bureau, the

Løper igjen. Denne gang har Matt Damon med seg Emily Blunt.

terning 5 liten Nå løper Matt Damon igjen med øvrigheta i hælene mens han leier ei dame med pipende maraton-bronkier. Men han blir ikke forfulgt av CIA denne gang, bare noen som likner fælt.

Ingen blir skutt i «The adjustment bureau», ingen blir stukket med giftige paraplyer. Det er verre enn det. Historien er henta fra bladerunneren Philip K. Dicks novelle «Adjustment team», så du må regne med unaturligheter. I det øyeblikket fire menn med stygg-bil-hatter og kommunefrakker stiller seg på linje som en organisert blottergruppe, skjønner du at noe er forferdelig galt.

Du burde ha ant det allerede da Emily Blunt kommer snikende ut av herretoalettet der politikeren Matt Damon øver på skuffelses-talen sin. De er nemlig for gode til å være sanne sammen. I en uvanlig velskrevet do-samtale merker du at noen mennesker er ment for hverandre på den digre måten med brun saus og glitrende svaner.

Men øvrigheta mener ikke det. Øvrigheta peker med sine magiske Märtha-fingre og forvandler folks skjebne. Hvem er de? Har de #dld på mobilen? Jeg tenkte ikke jeg skulle røpe det.

Mange romantiske mennesker lever livet med uforklarlige fornemmelser om at de ble dratt i skjebnesvangre retninger av krefter som ikke virker helt frie. Noen ekstremt romantiske mennesker føler til og med at den elskeden de egentlig traff midt i amordistriktet, ble hekta fra dem, sveipt vekk av usaklige tilfeldigheter eller underlige sammentreff, som om noen hadde sittet på den mørke skya i horisonten og sagt: Sorry, kids, det skal ikke bli dere to. De kan prøve å komme sammen igjen, men stemmen i villmarka gjentar sitt sorry, og så går bussen. Kjærlighet som ikke kan tape, ikke kan vinne.

De folka har mye på denne filmen å gjøre. 2011.

Hannibal

Amazon Prime

hannibal

Julianne Moore spiller agent Starling, men Anthony Hopkins er ennå Lecter.

terning 4 liten Egentlig er «Hannibal» ikke så ille som jeg ville ha det til. Grunnen er først og fremst at filmen ved gjensyn ikke er «Nattsvermeren 2», men mer et Velkommen tilbake til 1980-tallet. Hannbial Lecter er ikke lenger en sekterisk seriemorder, men en slags villfaren gourmet, en Tore Bruland på adrenalin, en vinkjenner og jålekopp fra det uhelbredelige utelivs-tiåret, da folk kalte hundene sine Cabernet. «Hannibal» parodierer matjåleri og kunst-snobberi, og det er jo alltid morsomt. Dessuten virker den som en nostalgisk kannibalfilm fra videoens lallende barndom.

Julianne Moore derimot er mer ei realisme-romantisk syttitallsgeit. Hun spiller Starling med et nydelig fravær av eleganse. Dama har spurvefarge i ansiktet og tynt rødt hår med samme soliditet som Sissy Spacek og vegetarianertanker. Huden er bleikere enn minnene om Duran Duran-videoer, øynene er sørgeligere enn Guilanos. Moore spiller en perfekt klisjé. Den triste FBI-agent. I vår tid passer hun godt.

Det blir forsåvidt også noe grotesk poetisk ved at hun skyter på kjeltring-negresse med spebarn i armene og får kjeft av hele verden, men det skal jeg ikke gå inn på.

Poenget med «Hannibal» må jo være at den slitne, ensomme yrkeskvinnen ikke har noe annet menneske i livet sitt enn Hannibal Lecter, for han var ihvertfall en kjendis. Hun står for den sørgeligste mannstilhørigheten i feminismens historie.

Hopkins spiller som nevnt en snodig figur. Han dukker opp i Firenze og heter Dr. Fell (fra Latio?); en litt Poirot-aktig, skredder-pyntelig mann med jålete hatter og fingerbevegelser som hermer sydama Sørensens broderiske kveldsjobber. Hannibal Lecter står sammen med bin Laden (jo, bin er med i filmen) på FBI-lista, men ser mer enn noe annet ut som en stortingsmann med nattklubb-erfaring.

Midt inne i filmen fins en gjørmesekvens for underernærte feses-erotikere. Så grapsne svin og så mye møkk får være med i disse bildene at man skulle tro at Russell Mulcahy hadde reist tilbake til Australia for å lage «Razorback 2: Pork chops in the gutter». Men dette rånete voldsvaset står altså de svartkledde guttenes yndlingsmann Ridley Scott bak. Næringsliv er en deprimerende ting.

Filmen blir mest husket for scenen der Ray Liotta spiser sin egen hjerne. Ingen vil imidlertid bli overrasket over at den sympatiske skuespilleren tenker like godt også etter smakebiten. 2000.

Good Will Hunting

Amazon Prime

good will hunting, the

Også Matt Damon og Ben Affleck har vært unge.

terning 5 liten Psykiatrien er på mange måter en forsømt vitenskap, kanskje av samme grunn som magien ble det etter at Norsk Tipping var etablert. Evnen til å helbrede de som blir virkelig svimle i livets tredemølle er kanskje en begavelse mer enn en profesjon. De som virkelig kunne hjelpe, motiverer antakelig Vålerenga.

«Good Will Hunting» er en trøste-oppvarming for de nakne nattekalde og en velsigna enkel film om å finne det legendariske skåret i gleden og kanskje lime det på plass. Robin Williams spiller terapeut slik han spilte lærer i «Dagen er din». Han er en slags psykolog-alv i utkanten av Hundremeterskogen, et varmende lite stykke pelsdyr med ufarlige, snille Brio-øyne. Matt Damon og Ben Affleck ble verdensberømte på det stilige lille manuskriptet om matematikk-geniet Will Hunting som oppdages av universitetsprofessor Stellan Skarsgård og settes inn i alv av ligninger uten at noen tar hensyn til guttens foruroliga sinn. Manusforfatterne spiller kamerater i en foreldreløs aggresjonsverden der gjengjeldelsen kommer før fornærmelsen, og Damon bruker sin overlegne kombinasjonsevne til å forlegne alle som forsøker å hjelpe ham. Han skulle være en uløselig knute, fordi han kombinerer den intellektuelles arroganse og sosialtaperens sårbarhet. Men ta-ta-ta-ta! Så kommer skadeskutte Robin.

Gus van Sant har laget en ukomplisert følefilm uten for mange fakter. Damon og Williams får utprøve hverandres svakheter som om resten av verden ikke fins, som om de har venta på hverandre et sted på smertegrensen. Det er fint og rørende å se på. Det er oppmuntrende og nedroende og fantefikst i utformingen, samtidig som vi både lar oss imponere av Damons evner og uroe av hans forvirra kjærlighetsliv. Det kommer minst én god tårefilm i året, og denne fylte opp behovet i 1998. Folk vil føle at de skulle hatt tilgang til viljemannen Williams mens de venter i to måneders kø på psykolog-behandling. 1998.

American beauty

Amazon Prime

american beauty

Kevin Spacey var blitt 40 og gift med Annette Bening.

terning 5 liten «American beauty» er en perfekt ting, en varig ting, et livstegn fra ei urban ødemark.

Kevin Spacey spiller Lester Burnham. Han er 42 år og usynlig. Fordi Lester får en slags krisevisjon av den innbilte plakat-seksualiteten til tenåringsdatteras skolevenninne, finner han opp livet på nytt. Først er forvandlingen patetisk og ekkel. Så blir Lester en forløsende skikkelse, en slags rutinelivets eventyr-ridder. Det var ikke sex han trengte, men seg sjøl. Han trengte strøm til livsnerva, han trengte det tilstedeværende zen, hvis en vil være virkelig gammaldags.

Lester sier opp reklamejobben og steker hamburgere. Han trener med vekter. Han kjøper harrybilen Firebird. Han drikker øl av flaska og hever stemmen ved middagsbordet. Filmen er problematisk fordi den smisker med kikkerting i samtida og fordi førtiårskriser og småjenter er en billig klisjé. Men den er bra laga. Thora Birch, Annette Bening, Mena Suvari, Wes Bentley, Chris Cooper, osv. 1999. 2 timer.

Girl, interrupted

Amazon Prime

girl interrupted

Angelina Jolie hygger seg med Winona Ryder.

terning 4 liten Vel, denne filmen har jeg slaktet ser jeg, men jeg har gitt den terning 4, noe som antakelig betyr at jeg var euforisk og utfordra i 1999. Men jeg tar den med fordi mange vil være interesserte å se den om igjen og sende klage til arild.abrahamsen@aftenbladet.no, for det var mailadressen min i 1999.

«Girl, interrupted» er en patetisk og spekulativ film om å være ung og ha mistet troen på livet. Den funker som en blanding av TV-sitcom og «Gjøkeredet», og den romantiserer og karikerer psykiske lidelser sånn at de ser ut som interessante livserfaringer og et fullgodt alternativ til akvarellkurs. Winona Ryder spiller ei jente som etter ett glass aspirin og ett glass vodka havner på mentalsjukehus for de luksuriøse. Claymoore inneholder alt det en underholdningsmaskin trenger. Galninger som ruller med auene og er sprø, men hyggelige. Angelina Jolie spiller opprørs-stereotypen. Hun må en gang ha lest i ei uansvarlig avis at hun var sexy, for Jolie spiller som om hun er rusa på sitt eget image. En pinlig dame-oppfinnelse som trutmunner og hoftevrikker seg gjennom så mange scener at filmen føles dobbelt så lang. 1999. 2 timer, 10 minutter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *