Tirsdag 6.2.– En sommerfilm-tirsdag og svensk Synnøve Solbakken

National Security

Viasat4 22.00

terning 4 liten I dag skal jeg starte med en film som en gang i tida tilhørte de såkalte sommerfilmene; det vil si litt harry filmer som er tilpasset de som medvirket i sommeren. Ikke alle gjør det. Noen sitter brydd innendørs og ser gamle vampyrfilmer i svart hvitt fordi de fikk se naboens shorts i farger. Noen leser om igjen Friedrich Nietzsches «Unzeitgemässe Betrachtungen» fordi kona en dag i 1987 ba dem ta av sokkene på badestranda. Noen syns bikini er et oppdelende overgrep («som utøvd av en psykopatisk slakter») mot kvinnekroppen, og noen liker rett og slett ikke varme og friluftsliv. Av uforståelige grunner er sommerfilmer laget for de som liker sommeren, i stedet for å satse på de som sitter inne fra mai til september.

Men til filmen.

national security1

Martin Lawrence og Steve Zahn er sikkerhetsfolk.

Den første skikkelige sommerfilmen er her. Steve Zahn i rutete skjorte, marinekutta børstehår og en bart som ikke en gang trente silikonsprøytere hadde tort gå ut med.

Martin Lawrence på sitt mest støyende. Den fislete apoplektikeren holder ut en hel film uten fise- eller diarévitser, noe som antakelig burde føre til innføringen av en ny amerikansk helligdag. Men han syter like ille som før.

Sneiende politibiler, knatrende maskinpistoler, kassetrailere som kveltrer på innfartsårer. Eric Roberts i kvitbleika parykk som får ham til å likne en James Bond-russer. Surmaga surroundsirener, krakilske partnerkrangler. Utelukkende kvinner som likner verksted-kalendere.

Det er sommer på kino! (Utbrudd fra 2002, som var den kortvarige optimisme-perioden i livet mitt)

Dennis Dugan har regissert flere tusen hektoliter harryfilm, og han vet hva som skal til. Først overrasker «National security» positivt ved at bildene er tette som i gamle politithrillere fra 90-tallet. Fargene litt California-feite, som om sola svermer ettermiddagsseint i smogen. Straks settes giret fast i fjerde, og så kjører vi.

Før de første baguettesmulene har nådd kinogolvet, skyter politimannen Steve Zahn og gjengen til Eric Roberts i stykker et lager med cirka femti tusen brusflasker. Sommer på kino. Så kommer den rå Rodney King-spøken. Zahn mister jobben fordi han irriteres av den psykopatisk-paranoiske afro-amerikaneren Lawrence, og hele samfunnet tror at de svarte brødrene har rett hver gang, mens politifolk alltid skrøner. Den hederlige kvitlingen mister jobben. Virkelig sommer på kino.

Via begivenheter som er tynnere enn støvletrampa hamburgerbrød kommer de to uvennene sammen som vektere, og så må de tåle hverandres nærvær i letinga etter den skitne politisjefen. Korrupsjon! Van-flyging fra bru! Heisekran-vold! Hoi! Sommer på kino.

Man skal ha sett «Smokey and the bandits», samt «Cannonball run», «Bad boys» og tusen beslekta forenklinger mer enn fem ganger og likt også lukta av bådekassettene og DVD-platene for å få fullt utbytte av denne filmen. På den annen side: Onsdag morgen var de åtte varmegradene kjøligere enn stavangerfolks følelser for Ringnes. Kanskje kan en sommerfilm fra filmens fantasimølle få fart på årstida? 2002.

The internship

TV3 22.30

internship1

Owen Wilson og Vince Vaughn er på Googles Rumpledunk-team.

terning 3 liten Owen Wilson og Vince Vaughn er både sammen og hver for seg de siste årenes Eddie Murphy; de gir den samme håpløse frykten som ubehagelig nei-ikke-nå-igjen-skeining med slitte helårsdekk på julivarm asfalt, de er som Helan og Halvan-imitatorer på et tredjerangs tivoli. En treer-terning til en Wilson-Vaughn-komedie er egentlig et vennligsinna kjærtegn. Den reddende attraksjonen i denne filmen er Google.

De fleste vet at Google er en søkemotor og som folk bruker hvis de må svare på hva som er forskjellen på 2 ganger 2 eller hva de heter. Google er også et sjølopptatt Askepott-selskap der geek- og nerd-idealer er blitt virkeliggjort i en utopisk nåtid som kan tillate seg å være rar fordi Google aldri kan falle.

Den amerikanske mannen er det motsatte av Google. Den amerikanske mannen er en dementert gigant. I 2013 finnes ikke den stramme sjekkhefte-cowboyen Gordon Gekko. Den amerikanske mannen er en haleløs dinosaur som selger illusjoner i mørke utveier. Wilson og Vaughn spiller klokkeselgere som mister jobben og må finne noe nytt, de er på en måte urbefolkning i en tid da folk ser på mobilen for å sjekke klokkeslettet. Filmens tragiske fiksjon er at de får praktikant-stillinger hos Google sammen med en amerikansk intelligensia på under 21 år. I løpet av nesten to timer skal de bruke sin bikkje-kjute ubehjelpelighets-sjarm som kompensasjon for både ungdom, intelligens og kunnskap.

Filmfolka har fått bruke Google-bygningen til en handling som først holder hekkan med det eksentgriske (skal være eksentgrisk) cyber-tempelet og siden seifer seg ut av satiren og blir en trygg hyllest. Praktikantene ser ut som et frammøte til The Gathering, og alle har fargerike vindmølle-luer. Våre to venner svarer feil på alle spørsmål og tror at en bug i data-programmet er et skjult insekt.

Hvordan skal dette gå? Dere får se sjøl. Manuset komposterer seg. Møkk oppstår. Outsiderne bruker Flashdance-metaforen til selverkjennelse og prestasjonisme, og så klisser filmen av gårde med mye småsøt hygge og jabbete urimelighet.

Men jeg likte fire ting. Google er en kul og trivelig turist-attraksjon. Vince Vaughn får ikke kjæreste. De to førti-åringene blir stigmatiserte som åttitalls-oldiser uten X-men-kompetanse, og hvis du ser nøye etter, ser de faktisk både gamle og redde ut. Dessuten sier den unge sjefnerden i Google «nice» når datating stemmer, akkurat som Youtube-spilleren Addexio når noe stemmer i Minecraft Tekkit. Gud heter forresten ikke Google, han heter Youtube. Du-røret.

Every picture tells a story, don’t it. Til og med denne. Samtidig som det er et paradoks at nettopp Google faktisk er i ferd med å gjenoppfinne armbåndsuret.

Jeg er veldig uenig i at filmer med lap-dance på strippeklubb og samtaler om anal-sex skal ha sju års aldersgrense. Men jeg er også motstander av å undervise femåringer om voksenvold og overgrep i barnehagen. Det er alminneliggjøring. 2013.

Synnøve Solbakken

Svensk TV1 14.55

synnøve solbakken

Plakat for Synnøve Solbakken fra 1957. Hun med det gulfarga håret er Synnøve Strigen.

terning 4 liten Oi! Faktisk. I 1957 laget svenskene en film etter Bjørnstjerne Bjørnsons «Synnøve Solbakken», som mennesker under 70 år aldri har hørt om. Filmen handler om den snille bondegutten Thorbjørn som blir lokket av en slem dreng som heter Aslak. Foreldrene jager Aslak fra gården, men mange år etterpå, da Thorbjørn er blitt forelska i vakre Synnøve og Knut er sjalu, da kommer Aslak tilbake og er ufin. Norske Synnøve Strigen («Operasjon Løvsprett») spiller Synnøve.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *