Mandag 5.2.– Romantikernes dag, men fullt av actionfilmer fra Netflix

 

London has fallen

Netflix

terning 5 liten Velkommen til en ny uke. På tross av betydelige geografiske motsetninger er det faktisk mandag i hele landet. Fra 1973 har mandag vært den første dagen i uka, for egentlig var det ikke bra om Gud starter uka med å hvile, og dessuten er dette Månens Dag i mange land. Månen er romantikernes viktigste natur-ikon, og derfor skal jeg ta dere med til Netflix for å finne actionfilmer. Man skal ikke underkaste seg. Jeg håper likevel romantikerne benytter dagen sin og sender sms-er med sensuelle forslag til noen de skulle ønske at de ble elsket av neste fredag, for så kommer politiet hjem til dem med de bryske “Javelja”-stemmene sine, og så blir det en slags actiondag likevel. Det finnes en sammenheng mellom alt og alle. Noen ganger er båndet at du ikke liker noen. Det er også en sterk avhengighet.

Men til filmen.

london has fallen

President Aaron Eckhart hjelpes ut av bilen av agenten Gerard Butler som har fått seg en London-tur.

Skulle man ha sett. Secret Service-agent Mike Banning (Gerard Butler) er tilbake sammen med president Aaron Eckhart, gudserstatningen Morgan Freeman har rykka opp fra speaker til visepresident, men Angela Bassett er fremdeles en sensuell sikkerhetssjef med så profesjonelt murrende katte-kvinnelighet at du kan høre lyden av strømpebukser som imiterer gresshoppene en tidlig sommermorgen samtidig som du syns det lukter nyspist mus. Når du går hjem igjen. Og de utøver alle sine verv som en slags fortsettelse av USAs evige western, Filmen som aldri tok slutt.

Eckhart ser fremdeles ut som et uforstyrrelig kjeve-eksperiment, og Butler er etter hvert blitt så tøff at han antakelig spiser Hitlers navlestreng til frokost og pusser tennene i enstavelses-adverb. Butler er faktisk så tøff at han fint kunne ha slått Paven i truserøsk-poker, han er så tøff at han kunne ha kjørt dieselbil i Oslo sentrum, han er så tøff at han kunne ha kvalt Bin Laden med hans egen endetarm om han bare hadde fått bli med til Pakistan. Mike Banning er en skikkelig film-skikkelse. Filmskaperne holder virkelig ikke tilbake noe.

Presidenten er litt sartere, og når SS-Banning piner en terrorist i hjel mens familien lytter på mobiltelefon, spør han i det minste om det egentlig var nødvendig. «Nei,» sier Banning. Ferdig snakka, som Twitter-folk elsker å si. Dette er en rå actionfilm, men utskeielsene preges ikke av en realisme som skulle tilsi at det var nødvendig å konferere med Geneve-konvensjonen eller pressens faglige utvalg. Her går det så fjæra fyker og London ryker, for «London has fallen» er en blanding av mirakel-action og katastrofefilm.

Jeg advarer igjen: Det er ikke kult å påpeke at ting er urealistiske. Realisme-dimensjonen i actionfilm forsvant allerede den gang Bruce Willis krasja en lastebil inn i et helikopter. 50 meter over bakken. Og det er ikke bare Butler som har urimelig flaks. Filmens logiske forutsetning er også at en arabisk våpenhandler har klart å infiltrere og underminere halve London sånn at leiesoldater kamuflert som engelske politimenn sprenger Westminster Abbey og andre turistmål før de tar kontroll over gatene og alt som er. Det er rimelig å anta at de har lånt illusjonen om forbryteres overlegne intelligens og mobiliseringsevne fra tidlige James Bond-filmer og TV2 sine forestillinger om hva Putin kan utrette. Butlers rolle er i rettferdighetens navn bare en gjenfortelling om Lucky Luke.

Alt er fryktelig moro og upåklagelig fort. Butler skal slutte i jobben, for Radha Mitchell straks føder barn med ham. Men en siste jobb: President Asher må reise til London for å delta i begravelsen til død statsminister. Banning må være med, og det er ganske lurt, for amerikanerne har ikke vært lenge i landet før bombene smeller og skytinga starter. Fra da kaster filmen seg ut i en berg- og galbane foss av eventyrlige overdrivelser, og hvis man til vanlig liker å lytte til podcaster fra bystyret, kan innlevelsen komme til å svikte. Mer er det i grunnen ikke å si om handlingen. Den er sånn som handlinger skal være når en tøff agent skal passe på en tøff president.

Og helt til slutt. Den døde engelske statsministeren Jim Smith blir erstattet av et nytt statsoverhode som heter Clarkson. Hommage a Top Gear. Jeremy Clarkson ble straffa av BBC for mandig framferd og skal yrkesmessig emigrere til Spania etter at en statslønna produsent saksøkte ham for rasisme fordi han kalte mannen «ire». Clarkson, som blant annet er motstander av veiarbeidere, blir en god statsminister i en vanskelig tid. 2016.

Expendables 2

Netflix

expendables 2

Arnold, Sylvester og Bruce løser en eller annen konflikt.

terning 5 liten På kino mislikte jeg at replikkene i «Expendables 2» var stive som herr Bekhterev. På TV-skjermen forsterker de fornemmelsen av uformell samling i Frodig Fantagutt-foreningen. Solide actionveteraner som Sylvester Stallone, Dolph Lundgren, Arnold Schwarzenegger og Jean-Claude Van Damme samler sine røde kjøttmasser under trange t-skjorter og sendes ut for å slåss slik man gjorde på film den gang regissørene ikke var skolelys med medlemskap i Amnesty. Veganere er ålreit. Men du vil ikke at de skal lage voldsfilmene dine.

Det starter med at de kommer kjørende for å hente et torturoffer i en slags hjemmebygd panservogn med penetreringsevne. Det er stort. Du må på en måte være der allerede for å føle den hypnotiske skjønnheten i kanonorgien. Sly sender en tom mc på utskytingsrampe og rammer et helikopter. Det er meningen at du skal reise deg og rope.

«Expendables 2» er som en hyllest til dataspillene i «Call of duty»-segmentet. Hodene forsvinner i sniper-headshots (som i f. Eks «Medal of honor»), og det kunstige datablodet skvetter surrealistisk som i spill.

Stallone er lederen for en fri gruppe mersenærer som får i oppdrag å hente tvilsomme plutuniom-forekomster i ett eller annet fly i ett eller tredje Folkets etterlatte Albania. Skuespilleren har cartoonsminka middelhavsskjegg og ser ut som en italiensk regissør med Venezia-ambisjoner. Han snakker som bass i røykfylt lokale og er en slags vandrende jazzklubb uten musikk. Lundgren kommer fra dr. Frankensteins Fabrikk, men er dessuten fysikk-geni på Fulbright-stipend og kan løse en Rubiks kube. Van Damme er den smaløyde, slangesleipe Aqua Velva-gubben og går to ganger utpå Bardem. Han driver ei gruve med slavearbeidere og egen bybane. Dit kommer overflødighets-gjengen i et gaffa-teipa veteranfly og svitsjer til en lastebil.

Dere skjønner alle at det blir mye skyting. Jeg skal ikke fortelle om det. Men Chuck Norris kommer plutselig ut av røyken som En Mann Uten Navn. Myten forteller at han en gang ble bitt av cobra. «Hvordan gikk det?» «Etter sju døgn med uutholdelige smerter døde slangen».

Filmen er stilig og ironisk, så vi kan kalle den «Action of ages» og siden slappe av. 2012.

Sjakalen

Netflix

sjakalen 1997 willis

Bruce Willis med oppsiktsvekkende voksevillig hår.

terning 5 liten Enda en biografi, og den er slett ikke ille i all sin detaljglade omstendelighet. De politiske utskeielsene på 1970-tallet var såpass filtrete og fantastiske at pinsetten antakelig er det korrekte arbeidsredskapet.
Til å begynne med innrømmer filmen at skaperne ikke vet hva som skjedde, men at de har forsøkt å tenke seg det. Jeg liker det. Det skal være lov å fantasere og dikte, bare man gjør klart for alle at virkelighet er en utilgjengelig verdi for filmskapere.
Det skal handle om den legendariske, sjølhøytidelige terroristen Ilich Ramirez Sanchez fra Venezuela som kom til Europa med mye oppsamla aggresjon for å slåss for palestinernes sak i et syttitalls-villnis av bråsint idealisme. Her finnes alle idiotene som mente at Palestina ville bli fritt hvis unge progressive plaga fabrikkeiere og politikere. De sinte tyske revolusjonære, Monty Python-latterlige forkortelses-frontister som sitter på steder i Midtøsten med sine teglass og styrer en selvsentrert sisyfoskamp mot kapitalismen og Israel og USA og mange andre med forbrytelser på samvittigheten. Her finner du den merkverdig voldelige baksida av idyll-tiåret som egentlig skulle ha bestått av kanindyrker-rock og blomsterbinding.
Filmen konsentrerer seg om da Carlos og folka kidnappet et helt OPEC-møte i Wien og fløy oljegubbene til Tripolis der Gaddafi ikke ville ha noe med terroristen Carlos å gjøre fordi han skjøt en libyer. Hensikten med kidnappinga var at ministrene skulle si: «Ja til et fritt Palestina» under press, og så ville Palestina bli fritt. Innimellom vandrer sjølguden Carlos naken rundt mellom damene, han trener i ørkenen, han skyter fransk politi og erklærer at våpen er en forlengelse av kroppen hans. Man skal være varsom med å etter-analysere personligheter, men helt frisk virker mannen ikke.
«Carlos – Sjakalen» er laget som miniserie, og den varer lenge. 1010.

Van Helsing

Netflix

van helsing

Kate Beckinsale tar en Florence på Hugh Jackman.

terning 5 liten Antakelig er «Van Helsing» den visuelt mest støyende effektdynga noensinne. Filmen har halvannen time hysterisk innledning da du forsøker småsjenert å skille mellom tannførende voksengler, varulver, frankensteinmonstre, vraltende, starwarsaktige kaizermonstre, Dr. Jekyll, iltre Igor og Draculas forskjellige skikkelser mens de angriper og ramler hvesende, snerrende rundt hverandre som bakgårdskatter i månelyset. Naturlovene er det første slaktofferet. Etter ti minutter imponerer ingenting. Man venter spent på den egentlige handlingen, men handlingen starter aldri. Ingen har tid til den.

Filmen handler om hvordan Vatikanet sender monster-morderen Gabriel Van Helsing til Transylvania for å redde en vampyrtrua fyrsteslekt. Greven på sin side trenger Frankensteins arvemonster til utstrakt familieforøkelse. Den litt jålete teater-australieren Richard Roxburgh spiller Dracula som om han skulle være et morgengrettent medlem av Procol Harum, og de plastilinakledde satanenglene snakker engelsk som russiske prostituerte. Hugh Jackman bærer førtiårskrise-hatt og Marloboro-klær. Ved hans side går utstyrs-munken David Wenham (Faramir i «Ringenes herre») og snakker slik C-3PO gjør. De er alle greie påfunn, men de kommer ingen vei. 2004.

Looper

Netflix

looper

Bruce Willis har tatt med seg Joseph Gordon-Levitt.

terning 5 liten Skjerp deg nå. Dette er vanskeligere enn iphone-oppdateringer: I en utilgjengelig framtid lenge etter Gjørv (2074) er politiet så dyktige at forbrytelser ble umulige. Derfor må potensielle mord-ofre tvangs-sendes til en tilgjengelig fortid (2044), der en samvittighetsløs looper tar livet av dem, men uten at det dukker opp noe lik i den tida de egentlig levde. Den sørgmodige ungdommen Joseph Gordon-Levitt ser bekymra ut som et feietrua høstblad, han rynker brynene slik DiCaprio gjør, og det må han så gjerne: Hver eneste dag møter den triste ungdommen opp ved sukkerrørene, og der ankommer en forvirra turist med sekk over hodet og blir skutt. Dermed eksisterer han ikke nå eller før.

Blemme: Kameraten opplever at offeret er hans gamle sjøl og stikker av. Da driver arbeidsgiveren dobbelt-tortur. Blemme: Fra framtida kommer en oppkava eldre-Willis og er faktisk Gordon-Levitt sjøl. Han er sjølstendig kalender-turist og kommer for å myrde framtidas despot mens den gale psykopaten ennå er barn. «Hva heter du, lille venn? Adolf?»

Blemme: Gordon-Levitt må rømme og gjemmer seg tilfeldigvis med enslig mor og en liten gutt som kan være framtidas Kina-Hitler. Han er selvfølgelig både søt og tillitsfull.

Rian Johnson har laget en spennende og stilig og dyster film med bedre slutt enn den jeg gjettet. 2012.

Faster

Netflix

faster

Det er Billy Bob Thorntons skjorte som er poenget med dette bildet.

terning 5 liten Dwayne «The Rock» Johnson er nok tidenes action-mann. Han har virkelig ingen kvalifikasjoner som skuespiller, han ser ut som årsforbruket av rødt kjøtt i fattig u-land og han går med den lange nakken som folk ellers kaller skuldrene. Johnson beveger dem opp og ned, og så følger beina etter, for overkroppen er er så diger at den starter litt over ørene og ikke tar slutt før et stykke utpå låret. The Rock er en personlig favoritt, og i denne filmen har en talentfull regissør fått til et klassisk skyggekast-lys som gjør at den urørlige Stillehavs-statuen også ser følsom ut.

Jeg vet at jeg ikke burde gitt filmen terning 5, men det ble for fristende. Handlingen er eksemplarisk enkel, og bildene til George Tillman jr. er virkelig så stilige at du føler deg satt tilbake til det uproblematiske åttitallet.

Det gjør ikke filmen dårligere at Billy Bob Thornton spiller smalskuldra politimann med grotesk sekstitalls-skjorte. Han har et slags tuberkuløst liksomskjegg og utstråler så mye velspilt svakhet at han blir en vakker person.

Hovedpersonen slipper ut av fengsel av Tom Berenger, som spjåker til sine intellektuelle begrensninger ved å referere til Gibrans «Profeten». Ingen møter Johnson utenfor det landlige fengselet, og han løper hjem. Det er en av de stiligste scenene jeg har sett på lenge, og den burde virke oppkvikkende på de nye universitetsjoggerne. I byen finner eksfangen skinnjakken og bilen sin, og så kjører han av gårde som en Bryne-gris. Han oppsøker sin sannsiger, og da den samoanske gorilla får se tatoveringen hans, rømmer han lokalene, for The Rock er en legende og et spøkelse.

Hevnen starter, og jeg skal ikke gå i detalj, men la dere nyte den kompromissløse mannens pompøse brutalitet. I historiens innerste ytterkant finnes også en it-gründer som er blitt så rik han at han også er sprek – og han jobber som leiemorder. Carla Gugino er Thorntons kollega, og gjør en lakonisk og fin kvinnerolle.

Denne regissøren kan nærbilder uten å norske seg til med bankbok-portretter. Han bruker lyset og de følsomme skyggene, han bruker detaljene og den finstemte sentimentalitet. Dessuten ga han skuespillerne egne mapper med rollebeskrivelse før filminga – pluss at de fikk beskjed om hvilke filmer de skulle se. The Rocks første actionrolle etter «Doom». 2010.

Braveheart

Netflix

braveheart

Mel Gibson som sint australier som spiller sint skotte.

terning 5 liten Innledningsvis ser «Braveheart» mest ut som resultatet av et infamt utdrikningslag: Mel Gibson har skjørtekant en drøy halvmeter over Moder Skottlands sterkt skattlagte jord, og han virker riktignok resolutt, men på den litt desorienterte måten til en mann som plutselig gikk av Oslo-toget i Marnardal på jakt etter ei koksgrå LaMote-strømpebukse.

Stagg latteren. Det går ikke lenge før alle fordomsfulle lårkortvitser faller til særdeles blodig jord på sin egen urimelighet. Dette er natural born kilters i samla flokk. Gibson har sjøl regissert historien om den skotske nasjonalhelten William Wallace, og han har gjort det med knasende kraniebrudd, ejakulerende hjernesprut og arealrik arteriegjødsling i antakelig den mest voldelige filmen som noensinne er satt opp på en norsk kino. «Braveheart» skildrer slagscener fra 1300-tallet slik den tidas lettbåt-kultister fra Hels Englar-gjengen ville ha fortalt dem rundt bolvarmen på Vaulen.

Mel Gibson legger ikke fingrene i mellom, for hvis han det hadde gjort, ville de ikke ha vært der lenger.

Historien om skotten William og den falske adelen i Skottland er en deilig historie, for den iverksetter alle de gode underklasse-følelsene i kinopublikummet. Ikke bare ble den blikkharde, blåaude superskotten lurt av englandskongen, han ble også forrådt av sine egne. Det gjør så inderlig deilig politisk vondt i mellomgolvet at hele kvelden og SVs kommunevalg er redda. Bryt de diplomatiske forbindelsene med England!

Filmen har en vanvittig vitalitet og et primitivt, enkelt og romantisk engasjement. Mange kommer med god grunn til å spørre seg om den nesten surrealistiske råskapen er nødvendig, men om den ikke er politisk korrekt, kan det nok hende at den er historisk korrekt, og i beste fall funker «Braveheart» som avskrekkende eksempel på at krig gjør forferdelig vondt.

Lille franske Sophie Marceau spiller fransk kronprins-hustru i England. Hun faller for den vakre, steile barnålsbarbaren med rødmende nakne skuldre under enkle forhold, men har ellers lite i filmen å gjøre. Dette er ei brum brum guttegreie, og som alternativ til britisk fotballvold er den imponerende vellykket. 1995.

The sentinel

Netflix

sentinel, the

Førstedame Kim Basinger på benkebilde med sistemannen Michael Douglas.

terning 4 liten Denne filmen ble på en måte laga i den behagelige forstaden For Enkelt. Michael Douglas spiller en Senior Servicemann som elsker Førstedama mens han beskytter Presidenten, og Kiefer Sutherland har hevntanker om den eldre kollegaen. Feil folk vil ta livet av Presidenten av feil grunner. Douglas må dodge fortvilet rundt som ekstremt urimelig mistenkt.

«The sentinel» kunne vært en snedig thriller, som overrasket sjøl de nettbaserte konspirasjons-paranoistene til slutt ved at førstedama viste seg å være den kjønnsopererte sønn til Ceausescu. Sånn ble det aldri. Handlingen er streit som en episode av «Presidenten». Likevel vil du nok se den. De fleste blir tiltrukket av skuespillerne, og de vil hygge seg med et fotkjapt yrkesdriv som strutter av kunstig adrenalin og imiterer imitert virkelighet.

Det foregår mye hurtig dressgåing i «The sentinel». Folk samtaler med den muskelknytte delen av stemmebåndet, og kameraet haster av gårde slik kameraer skal når kodekjeftende Secret Service-folk ledsager presidenter i hotelltrapper. Replikkene skifter mellom det tv-banale og noen rå småkjappiser. Det vanlige har inngått en uproblematisk allianse med det eksklusive, og filmen vil underholde alle som ikke insisterer på å være han i salen som på død og liv skal tenke seg om.

Michael Douglas har det nasjonale ørneblikket på plass over et offensivt underbitt, men man skjønner aldri hvordan det skjedde da denne lojale presidentens mann for første gang lurte pastellene av Kim Basinger som presidentfrue. Stemmen hennes murrer riktignok som en spesielt vellykka eggløsning, men romansen føles feil. Kiefer Sutherland ser etter hvert så resolutt ut at han burde leie seg ut som statsminister til trengende land som Norge, og Eva Longoria medvirker mest for at ingen skal tro at de ser en god film og følgelig forlate salen.

Jeg ville helst ha sett Douglas i jungelflekkete khaki, og jeg ville ha foretrukket Sutherland iført skitne armhuler, men OK, hvis de på død og liv vil se ut som ONS-deltakere, så gjerne for meg. Jeg ville også vært lykkeligere om det viste seg at Tony Blairs hustru sto bak attentatplanene. Men kan vi velge? 2006.

Max Payne

Netflix

max payne

Mark Wahlberg med Mila Knus, begge i fint lys.

terning 5 liten Sats på gutte-vorspiel med «GTA» på PS3-ern, ketchupsøtna chilichips og nett-handla t-skjorter. «Max Payne» er pulp noir-action, og for skygge-estetikerne er den en fryd.

Jeg kunne nevne en hel skatteliste med kjente navn på hvem som ikke kommer til å like den, sjøl om filmen har aner som det lukter antikvitetssjappe av. Her spøker Chandler-gjengen og dens bylivs-dystre lidelses-pulp. Filmen kommer fra musikkvideo-folkets beste stunder, da den moderne stemningsfilmen ble unnfanga med så djupe skygger og så mye blått at det bare fantes halve folk og kubistiske bygninger. Melankoli-orienterte okkultister som Gabriel Knight og Harry Angel står for en del av farenskapet, og mister Dolby som tilførte skyte-estetikken sin omfangsrike hammertorden. Dessuten er altså Max Payne-skikkelsen handlet fra et dataspill, og dataspill er liksom fullkommengjørelsen av alle de nevnte elementene.

Jo. Egentlig burde konservatorene stikke innom. «Max Payne» er storarta trivialkunsthistorie.

Mark Wahlberg spiller politimannen Max Payne med hele sin volds-troverdighet.

Han sitter bak en desk i New York mens det snør dommedags-fnugg utenfor. Noen drepte kona og babyen hans, og mannen med smerten har aldri noen ro.

Det er ikke god tone å fortelle for mye om handlingen i filmer som dette, men den tar lysløypa gjennom bymørket. Her finnes nattas vrak, som ser flygende djevler før de blir revet i stykker. Her finnes de falne kvinnene i så røde kjoler at blod virker som uvesentlig ekstra-utstyr. Her finnes makro-morderen, de dystre russerne, de tvilsomme kapitalistene og triste politifolkene.

Den bildevakre action-krimmen er laget av noe så koselig som en ire, og John Moore sitter antakelig ute på landet og tygger saueull med senile lottovinnere resten av året. Men han lager film som en bydjevel. 2008.

Apocalypto

Netflix

apocalypto Rudy Youngblood

Rudy Youngblood flykter fra barbarene.

terning 6 liten Med «Apocalypto» markerer Mel Gibson seg som en av de betydeligste filmskaperne i vår tid. Det er en intensitet og tyngde over det heftige voldsdramaet som banker deg flat. Filmen er det vi i oppstemte øyeblikk kaller mektig, men det går ikke an å se den. For de aller fleste vil den føles uutholdelig.

«Apocalypto» er bortimot den perfekte drama-thriller. Den beveger seg i samme tid som Malicks «The new world», men er fullstendig overlegen både politisk, moralsk og filmatisk. Det er vanskelig å puste. Det er vanskelig å tenke. Kroppen overtas av en intuisjonsbasert total-innlevelse som det ikke går an å beskytte seg mot. I Gibsons film er volden og smerten så utførlig og så kompromissløst skildret at den ikke lar seg fortrenge. I lange perioder følte jeg at jeg for første gang opplevde den absolutte frykt, som kanskje kan være en nyttig ting. «Apocalypto» demonstrerer med en nesten uforståelig sammenhengende voldsbruk hva det er menneskene gjør mot hverandre.

SOM SKAPNINGER, som fenomener i Universet, er vi grusomme på et nivå som nesten ikke kan forklares. Når maya-presten skjærer hjertet ut av en levende mann, er det ikke fordi han hadde en vond barndom. Det primitive er primitivt.

«Apocalypto» følger en liten flokk skog-maya-er som blir tatt til fange av by-maya-ene og ført av gårde til de groteske byggverkene ute i jungelen. De vet ikke hva som skal skje med dem, og den unge mannen har ei gravid kone og et lite barn gjemt i en tørrlagt brønn. Det viser seg at fangene skal ofres, fordi den store gud har sendt tørke og pest over landet.

DET ER IKKE fristende å røpe mye, men filmen inneholder også en heftig, stakkåndet skogsflukt som nesten er mytisk i form og tema – det er som et folke-eventyr og en frihetsmetafor omgjort til durabelig voldsaction.

I «The passion of the Christ» virket den groteske brutaliteten mot sin hensikt. I «Apocalypto» har detaljene en historie å fortelle. Slik som dette har imperier blitt til. Tortur og drap har skapt rike etter rike, og i vold og blod og smerte og frykt har de gått til grunne. Bestialiteten har vært hva den neste sivilisasjonen arvet fra den forrige, og for oss mennesker som egentlig bare ønsker oss en fredelig skogsflekk for familien, har ledere og regimer vært fiender. Det ligger politisk forstand i dette. Det finnes ikke storhet uten vold. Her finnes moralsk forstand: Råskapen er uunngåelig, og den kan ikke fortsette. Og det er en religiøs forstand i det fordi katolikken (uten å nevne det med ett ord) demonstrerer hvorfor verden er avhengig av tilgivelsens budskap, av moral, av idealer. «Apocalypto» tvinger seeren til å tenke gjennom den grusomme virkeligheten bak det han ser.

Likevel. Gibson må være en gal mann. Det går ikke an å lage sånt som dette og sove om natta.Utdrag:

Med «Apocalypto» markerer Mel Gibson seg som en av de betydeligste film-skaperne i vår tid. 2006.

9

Netflix

9

Den lille sekkemannen har erstattet menneskene på jorden.

terning 5 liten På samme måte som «Surrogates» handler om at teknikken er i ferd med å ødelegge oss, handler «9» om at teknikken er i ferd med å ødelegge oss. Men på en mer sjarmerende måte. Shane Ackers særegne animasjonsfilm forteller om et helt nytt robotfolk. De ser ut som om de er satt sammen av Husflidens sekkestrie og elektronikk-dunken til resirkulasjonsanlegget på Forus. De har hyggelige, naive og vennlige fjes, og de undrer seg åpenbart over verden slik de første menneskene gjorde da de landet på Gardermoen. De har en sår, post-apokalyptisk oppfinnsomhet, og vi elsker opprinneligheten og uskylden deres.

Menneskene er borte. Menneskene fant opp maskinene, og maskinene klarte deretter å finne menneskene og utslette dem. Nå jakter skramlende metallbeist på alt som beveger seg, for de livnærer seg av sjel og livskraft. Den siste professor klarte å gi sjela si til sekkefolket. Det bærer videre våre forvirra tanker og følelser, og sånn ser sekkisene ut.

Filmen er dyster som en garasje-rydding og fascinerende å se på. Nummer 9 er en strie-robot med glidelås foran, og han våkner plutselig i en leilighet og vet ikke hvem han er. Verden er i illevarslende grønsjebrunt og forsømte rustfarger. Snart treffer han en annen liten forskremt skapning. Før de har rukket å ta stilling til tilværelsens gåter ledes guttene av en slags kardinal med sjefs-forestillinger om ting og egen torpedo.

Alle disse skapningene er skjønne hinsides beskrivelse, og den estetiske flørten bærer filmen gjennom en litt sidrumpa historie. Dette er den helt forskjellige tingen du skal unne deg dette halvåret. 2009.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *