Månedlige arkiver: februar 2018

Lørdag 10.2. – En av verdens beste filmer noensinne på en litt redusert dag

 

Muldvarpen

NRK1 23.15

terning 6 liten I morges tok Marit Bjørgen et for meg overraskende sølv, for jeg hadde gjettet bronse, og lørdagen kommer på mange pinlige måter til å bli preget av vinterleker i Sør-Korea, et sjarmerende og kult land der folk ikke sitter løypelangs i elgklaff-lue og drikker unødvendig dyr konjakk av gubbesmidde tre-øser fra Husfliden. Derfor blir dette et litt redusert Film på TV, men de viktigste filmene er med. For folk som overhodet ikke er interessert i noen som helst idrett, og som syns Skavlan er et vulgært og tabloid TV-program med for lite samtale, er spionfilmen til den kresne svensken Tommas Alfredson aldeles perfekt. Det er så bra at jeg blir andpusten mens jeg sitter stille. «Muldvarpen» er noe av det beste jeg vet om. Blir det seint for dere: Ta den opp. Dessuten ligger en del av NRK-filmene på nrk.no.

Men til filmen.

muldvarpen

Gary Oldman spiller Smiley.

Tomas Alfredsons filmatisering av Le Carres «Muldvarpen» er den andre filmen dere skal se i denne DVD-uka. Britisk etterretning er noe av det kuleste som finnes. Agentene likner pappaen til Lillebror og Knerten (slik han er i bøkene), og omgivelsene deres er omtrent like sexy som et uvaska askebeger på gloskadd mahognibord. Alfredson har innlemmet de streite 70-talls-spionene i en tung, farmor-brun gobelin. De er som paradoksalt slipskledde jegere i en stillestående innendørs-pastorale.

John Hurt har vært en særegen, engelsk olding i 40 år. Stemmen hans er sprukken som filosofenes stemmer når de har sagt så mye fåfengt at de begynner å miste troen på lyd. Hurt spiller spionsjefen Kontroll i et intellektuelt rotete rom. Mannen og rommet står til hverandre som den uverdige symbiosen mellom sjela og bukselommen. Du kan føle den urettferdige trøttheten hans. Alle er Hurt en eller annen gang.

Det andre trynet i denne filmen er Gary Oldmans. Hver gang jeg ser ham, tenker jeg: La Gary Oldman spille film, så kan de andre gjøre noe annet. Spille Ludo. Tørke tallerkner. Oldman er den melankolske agenten Smiley, som først får sparken fordi han tilhører Kontrolls gamle kaldkrigsbande, men siden blir hyra inn for å finne en muldvarp i systemet.

Oldman venter med alle uttrykk. Det er som om ansiktet hans øver seg innvendig før det velger å gi slipp på sjenansen. Du kan utmerket godt se denne filmen bare for å glane på Oldman og drite i historien. Den eneste ulempen ved det er at du mister dysterheten og det profesjonelle sorgmotet til troverdige skuespillere som Ciaran Hinds, Mark Strong, Colin Firth, Toby Jones, David Dencik.

Svensken Alfredson har laget det vi kaller en sein film. Men det er den egentlig ikke. Hvis du følger det geniale samspillet mellom mimikk og handling, mellom skiftninger i handling og i folk, vil du se at det eksisterer en ekte, nevrotisk dramatikk i filmen. Dette handler om en tvangspensjonert agent som er ubeskrivelig lei seg og som ved skjebnens inngripen får sjansen til hevn mot de han aldri likte, inklusive han som tok kona fra ham.

Mennene i «Muldvarpen» kler ikke av seg og går ut på slagmarken med de nakne grekere. Men de kjemper en kulere kamp. 2011.

The greatest

TV2 Livsstil 22.50

greatest, the

Lærestykke: Det er utrolig mye mer sexy å se to fullt kledde mennesker som står på i kne i vannet og kysser hverandre, enn å se nakne folk som humper i seng.

terning 4 liten Drama fra 2009. Susan Sarandon og Pierce Brosnan spiller ektepar som forsøker å komme seg etter at sønnen døde. Så kommer ei forstyrra jente og påstår at hun er gravid med barnet hans. Hun spilles av Carey Mulligan.

Mr. Deeds

TV3 19.30

mr deeds

Winona Ryder og Adam Sandler i en søt film.

terning 5 liten Hør bare: En kakse dør på fjelltopp og etterlater hele sin medievirksomhet til en enkel pizzeria-ingenue på bøgda. Han går i tømmerhoggerjakke og lager egne gratulasjonskort. Bøgdulfene er hjertelunere enn kortslutta varmelaken, og de ville ha oppfatta Heidi Hauge som en stuntpoetisk avantgardist.

Bykuldas sjellause ego-investorer bruker mediene til kapitalistisk vinning og har følgelig ingen paralleller i den virkelige verden. Winona Ryder spiller metropolisk tv-reporter, og har like kaldt hår som «du fortjener det»-damene i kroppshåner-kuben.

Da Mr. Deeds kommer til byen, viser den seg fra sin verste side. Tabloidene forfalsker ham. Det ovale restaurantbordet med intellektuelle håner ham. Ryder spaner ham, og skurken Gallagher lurer ham. Men helten sjøl går på byen med John McEnroe og hiver egg på limousinene. Han deiser en dum jock. Han leser kulhets-jønkiene den enkle moralleksa. Det er så bra.

I 35 minutter er «Mr. Deeds» fantastisk harrykomedie. Presisjonen er enestående, parodien funker så flott som festpizza med peanøttsmør og Non Stop. Steve Buscemi skjeler verre enn speilegg på jordskjelvramma teflonpanne. Alt det er flott.

Når harrykomedier kommer til den sentimentale delen, tar de seg ofte ned. Her også. Likevel er filmen bra nok, fordi den har trygg tilhørighet i det romslige For-det-om-landet.

Som alle vet: En slags nyinnspilling av Capra-film. Glem det. Regissør Steven Brill har laget harry-høydepunkt som «The wedding singer», «Big daddy» og «Joe Dirt». 2002.

The bounty hunter

TV3 21.30

bounty hunter

Enkel, folkelig moro med Gerard Butler og Jennifer Aniston.

terning 4 liten Egentlig skal det mye til for at en romantisk komedie med Gerard Butler og Jennifer Anistons ikke blir hyggelig i hvert fall. Men igjen har manusforfatterne jobbet med så steinvaska dongeri-poenger at resultatet ser ut som Fretex-dunk.

Gerard Butler spiller kausjonshai og en skøyer som sjøl skylder alle penger, en sånn fyr som av og til er tiltalende på film, men ettersøkt og avskydd i virkeligheten. Aniston skal forsøke å se ut som grave-journalist, men hun har et lattervekkende Paradise Hotel-hår, er oppfarende og ustabil på en etnogen jentebloggmåte og tenkinga hennes ser ut som øynene til Miss Universe-kandidater når de skal redegjøre for det islandske statsbudsjettet. En blind, døv og dopa redaktør ville ha sparka Aniston før hun rakk å velte vann-dispensoriet.

Bulken får 5000 dollar for å hente inn sin blonde bambi-eks, for hun har jumpa kausjon, sjøl om hun som nevnt er reporter og lettere å finne enn en togkonduktør på Jærbanen.

Før hovedpersonene får skylda for all den globalvarmende elendigheten: En fryktelig komiker som heter Jason Sudeikis spiller Anistons flørtete kollega. Han har kommunikasjonsdirektør-bart, han er som isflaket mot «Titanic», han er som Bush mot Irak, han er som Kristin Halvorsen mot Hardanger.

Jennifer Aniston har mista mye av Friends-karismaen sin for hun ble dumpa over hele People Magazine-coveret, og da blir du kvikt middelaldrende. Butler er bare ukjent. Svigermor di tror han er noe som Poirot frikjente, og Butler sier at golfkøllene er for keivhendte og han som skjøt var høyrehendt og hvor tar han det fra?

Mesteparten av filmen går med til å ydmyke den kvinnelige reporteren på en hemma-aggressiv boys-will-be-boys-måte, for herrer er så mye klokere enn kvinner og utsmarter dem fortere enn Stephen Hawkin tar den lille multiplikasjonstabellen. Det ser teit ut. Aniston og Bukken er fine ut når de blir følsomme og sentimentale sammen. Alle tror at kynisme selger. Det er feil. Fine mennesker, sterke følelser og voldsomme lidenskapshandlinger selger film. 2010.

Surrogates

Max 23.45

surrogates

Dette er faktisk AI-versjonen av Bruce Willis. Bruce med kunstig Willis-smak.

terning 5 liten «Surrogates». Mine damer og herrer: Vi har en vinner!

Jonathan Mostows forbilledlig stramme sci-feeling er laget etter Robert Vendittis og Brett Weldeles tegneserieroman, og den handler om ei fort framtid der nåtidas viktigste dildo, iPhone, er erstattet av den virkelig heftige forlengeren: Hvert enkelt menneske har en kunstig, vakker surrogat-dokke som går rundt og gjør alt det abonnenten bestemmer. Kjøttbolla (dvs. mennesket) ligger i en styringsstol og er trygg. Kriminaliteten forsvinner. Ulykkesantallet går ned. Dokkene ruser seg på elektroniske stavglass-orgasmer og hopper høyere enn hongkongere.

Bruce Willis er ei dokke med den unge Mark Harmons hår og Radha Mitchell som partner. Han har munter broilerhud og sier til den oppstasa online-dama: «Jeg aner ikke hvem du er. For alt jeg vet, er du en gammal gubbe som sitter i Stimi-stolen med tissen hengende ute.» Sånn har menneskene beskyttet seg mot ufullkommenheten.

Den egentlige Willis har slitt plysj-skjegg og et blikk som har sett flere solnedganger enn oppganger. Han er så mye virkelig mann at han likner Torolf Nordbø, men vertskroppen sitter trygg i stolen sin og styrer etterforskning inntil den dagen det dukker opp en fyr med Det Magiske Skrin. Det sender overload inn i liksom-menneskenes liksom-hjerner og fører til at også verts-boller dør, med blødende øyne.

For å ta galningen flyr Willis-surrien helikopter innover Puritanernes område, og det fører både til at lånekroppen blir knoksa og at politimannen Willis må klare seg uten surrogatkropp. Han har ikke vært ute på et halvt liv, sjøl om han åpent og romantisk som en turistforenings-fantast ønsker å treffe den virkelige kroppen til kona si og ikke Rosamund Pikes sjabre sjatteringer av fargen dorisrødt. Han overkommer angsten ved å være virkelig i uvirkeligheten, og så oppdager han de tinga som vi i spoiler-bransjen ikke skal røpe.

Mostow er mannen som laget «Terminator 3» og «U-571». Han er en tøffing. 2009.

Eraser

TV2 Zebra 21.00

eraser

Arnold Schwarzenegger og noen jeg tror er Vanessa Williams.

terning 4 liten Da jeg så Schwarzenegger- strevinga «Eraser» i august, hemmet av forbigående tung pust og oppgitte sommerminner, syntes jeg den så ut som en halvferdig effekt-stunt. Det hadde jeg forsåvidt rett i. På video virker filmen bedre. Kvalitetskravet i egne stuer er ikke så høyt (bare se på hva folk har på seg og hva de spiser). Man tar telefonen, slipper ut katten, setter på kaffen, tar telefonen, tar telefonen, henter kaffen, slipper inn katten og oppfører seg generelt med den koma-koselige venteroms-vanligheten som går under navnet familie.

I den sammenhengen er «Eraser» bra nok. Bare pass på å legge toalettbesøkene til tre scener: 1) Da Arnold har fått handa spikret til kjøkkenbordet. 2) Da Arnold har fått en tresplint tvers gjennom låret. 3) (Hvergang) når James Caan med den sarte Ryfylke-huden står sånn i lyset at det konditorfarga håret hans ser ut som kobberbelagt grytestålull fra museet for samtidskunst.

Arnold spiller Den Store FBI-Forsvinner og skaffer folk nye identiteter med like stor fart som Thorbjørn Jagland. 1995.

Flammehav

Viasat4 22.00

flammehav

William Baldwin, Kurt Russell og Scott Glenn er brannmenn.

terning 5 liten «Backdraft» vises riktignok seint, men til gjengjeld går den til elementene med sin opera-fengende skrekkunderholdning. Grunnen til grilling er ikke den svidde, kreftfremkallende maten. Det er ilden. Ild er uimotståelig, for etter alle stjernemerker er den opphavet til alt. Den og den fornikasjons-framkallende fredagsfylla.

Før fjernsynet var oppdaget og folk hadde tid til å sitte ned ved steinbedet for å finne opp ilden, oppsto et grunnleggende, atavistisk fellesskap mellom mennesket og flammen, som utsprang fra den intuitive fornemmelsen at vi alle stammer fra en svær fyr.

Ron Howards «Backdraft» er en fantastisk deilig feiring av felles-pyromanien, den imponerte higen etter ild som vi av og til kjøler ned ved å dra ut for å se på havet (akkurat som kjærlighetslengsel kureres med varehusbesøk). Ved moderne filmtek- nikk har det endelig lykkes å skape en brann som er større enn livet, og når Kurt Russell bærer et barn ut av et implosivt flammerom, oppstår en religiøs klisjé og ei underholdningssviske som er heitere enn grøt. Operettefjes står i kø i denne lange, men tette filmen. William Baldwin er Russells bror med voldsomt alvor, Rebecca DeMornay elsker og frykter Mr. Kurts farefulle flammeliv, Jennifer Jason Leigh elsker barndomskameraten Baldwin oppå en brannbil under utrykning, Robert DeNiro er ildspåsettelsens Poirot og Donald Sutherland smiler lunt som psykopat og pyroman. Ikke ett tilfeldig tryne i hele filmen i 2 timer og 11 minutter. 15 år. 1991.

Fredag 9.2.– En vakker forelskelse på gruingens første fredag

Winter’s tale

TV2 Livsstil 21.00

terning 5 liten Ulempen ved å ha tilbrakt størsteparten av livet som kritiker, petitskribent eller kommentator er at man ikke kan holde kjeft. Hvis det ikke hadde eksistert en Facebook da jeg forlot den betalte ekshibisjonismen, ville jeg ha dødd i løpet av to uker. Som Living Dead ville jeg ha bygd likkister av fyrstikker og vært motstander av biler, sykler, julegaver, Halloween-snop, fredagspils på byen, skoleferier, snø og alt annet som er moro – og jeg ville ha stemt Venstre, på tross av at partilederen faktisk ble avslørt som innehaver av en sjarmerende menneskelighet som politikere ikke skal ha, og som jeg selvsagt ville ha vært motstander av. Fordi jeg ikke kan holde kjeft og sosiale medier finnes, blir jeg overmannet av narsissistisk formidlingstrang: Jeg gruer meg mer til dette OL-et enn jeg har gjort til noen annen sportsbegivenhet. Så er det sagt.

Til filmen.

winters tale

Jessica Brown Findlay danser med Colin Farrell.

Jeg elsket å se denne kjærlighetsfabelen. Den har nok det vi i den begeistringshemma evalueringsbransjen kaller dramaturgiske svakheter, men reindyrka romantikk har lett for å fortape seg i sin egen verden. Det syns jeg er helt greit.

Forelskelsen representerer den mest gjenstridige dyrkinga av metafysikk. De som er merkelig og forvirra berørt av den guddommelige osmose mellom mennesker, de tror på den sekundlange evigheten, de tror på at det finnes én vingefør svever som er den rette, de tror på at skjebner skapes i et blendende motlys i himmelen og at man kan eksplodere inne i et menneske man elsker uten å gjøre annet enn godt. Også de forelska har hørt om hormoner, men de tror ikke at hormonene er årsaken, de er bare verktøyet. Den kompromissløse kjærlighetsmystikken lever et forsømt liv i TV-serienes tid. Psykopatene har overtatt den vaglen der englene satt. Derfor er det helt uunngåelig at en film om kjærlighetens overnaturlighet vil føre til at mange stusser. Dette er en allmenn stussefilm. Men hvis du overgir din indre fjortis til opplevelsen, er den mirakuløs.

«Winter’s tale» er rein romantisk mystikk. Den har absolutt ikke en eneste fornuftig ting å formidle, den er muligens hva man i forbigående kynisme kan kalle skjemma av new age-forvirra verdensroms-anskuelser, men den er så vakker. Om det finnes noen ørsmå smuler av svermer inne i deg, så vil de vokse til brød (uheldig bilde) etter hvert som Colin Farrell elsker seg tvers igjennom isflata og blir en udødelig engel.

På ett tidspunkt hviska jeg til Kristin i nabostolen: Der blei fader meg ei jomfru redda av en helt på hvit hest, det har jeg ikke sett på smertelig lenge.

Da skjønner dere at dette ikke er en film, men en djup hjertemassasje, en slags østrogen-injeksjon som i beste fall også vekker svermerisk overdrivelses-glede i noen menn. De er ikke mange. Det finnes flere folk som føler at de blir ignorert på grunn av OL, enn det finnes romantikere. Men de som virkelig er der, de svikter ikke. Og de kommer til å nyte i hvert fall annet hvert sekund.

Det som gjør «Winter’s tale» til noe mer enn en Tingeling-film, er den snedige thriller-settinga. Her finnes det en demon. Han spilles av Russell Crowe med et hode som ble laga for at noen skal skli det inn i boet. Demonens fjes sprekker av sinne, han har magisk ødeleggelsesevne og en dyster, mørk Crowe-stemme som låter som et mørkeskadd orgelstykke fra helvete. Han stirrer som en nåsån. Når demonrussellen går på visitas til Djevelen i smuget, er det faktisk Will Smith som sitter der som en arvtager etter Morgan Freeman. Lyset er vakkert og ondt. For oss som elsker djevlefilmer gir det en følelse av å komme hjem.

Guddommen i historien er lyset. Lys er magisk, alt i Universet er forbundet med lys, lyset er et mirakel som utsletter Opplysningstidens litt kjedelige vitenskap og byr på bevinga hester og skjebner som strekker seg over mer enn 100 år.

1895. Colin Farrell er en enkel tjuv. Crowe er ute etter ham. Men han har en skjebne, og ved en tilfeldighet treffer han den tuberkuløse ungjenta Beverly som må sove i et telt på taket for å holde feberen nede og straks kan dø. Hun er datter av William Hurt, som er redaktør (et yrke som ikke finnes lenger) og hun har en vakker og overraskende åpenhet som gjør at jenta og den unge tyven fanger hverandre i en sånn romantikk som folk pleier å lese på do. Samtalen mellom Crowe og Hurt er en fabelaktig påminnelse om at filmen ble laga etter en roman. Og demonen fra Australia følger etter den sjuke jenta for å hindre at skjebner blir oppfylt, og for å ramme gutten som ble funnet i en modellskute som bebi.

Filmen beveger seg over lange tidsavstander slik new age-filmer ofte gjør, og den snakker tildels i villelse om stjernene og miraklene og feber-fantasiene og alt det der. Mest krevende er overgangen til 2014. Jeg skal ikke røpe hva som skjer verken før eller nå, men sjøl når skrivinga begynner å miste grepet, overlever forelskelsen i filmen på rein og skjær treghet. Jeg driter i om fortellinga glipper noen minutter. Menneskene har vært så vakre, uforstandigheten har vært så hypnotisk at du egentlig ønsker å fullføre hele greia enten det skurrer eller ei.

Colin Farrell er en vakker mann med et blikk som kan fylles av en kvinnes feber og få den til å bli lidenskap. Når Farrell elsker noen på film, da tror du på det. Han har den oppskaka, forvirra galskapen i øynene, han ser ut som om han har tenkt å dumme seg lidenskapelig ut når som helst. Sanne elskere gjør det. Jessica Brown Findlay (Beverly) vil noen huske fra TV-serien «Downtown Abbey» (vask munnen din, Arild), og hun spiller ungjente med en uimotståelig, intuitiv mottakelighet som ganske sikkert er både risikofylt og politisk tvilsom, så ikke prøv den hjemme.

Regissøren Akiva Goldsman er best kjent for at han skrev manus til «I am legend» og «Da Vinci koden». Han er en sann og svermerisk mann. Den skal han ha. Filmen er for de som svermer som ham. 2014.

Rogue assassin

Norsk TV2 23.20

rogue assassin war

Slem Jason Statham. Virkelig slem.

terning 3 liten Den klassiske actionfilmen har et edelt bruksområde: Når triadene skyter yakuzaene og korøvelsene av «øh»-lyder uttalt på anglo-japansk liver opp en ellers rutinestøvet kveldsstue, da slapper du av. Da yakuza-prinsessen kommer til San Francisco, har hjerteforma manga-fjes og låter som når sushi snakker sammen. Da Jason Statham mister etterforsknings-kameraten sin (tilsynelatende) til mytemorderen Rogue (tilsynelatende) og blir en så dedikert hevner at ekteskapet ryker. Av alt dette blir du velgjørende oppspilt og glad.

«Rogue assassin» består av cirka 100 minutter sammenfatta krigskonsentrat. Stathams fjes er som vanlig mandigere enn Monsen, og Jet Li har et minespill som vil være en utfordring for elektroniske mikroskoper. Det gjør ikke så mye. Det skjer stort sett bare vanvittige ting, og FN griper ikke inn en eneste gang, og ingen sier at Bush står bak eller at det i ettertid viste seg at CIA hadde plantet opplysninger som førte til at Bastillen ble stormet. 2007.

Just married

TV3 19.30

just married

Ashton Kutcher og Brittany Murphy er skøyeraktige som hvalper.

terning 2 liten Noe er bare fælt. «Just married» er dårligere enn alt. Historien om hvordan Lano-gutten Ashton Kutcher og vaskebjørn-blikkets Cyndie Lauper-etterlikning Brittany Murphy drar på bryllupsreise, mangler så mye energi at den kunne blitt Venstre-mann.

Dette er egentlig en slags Disney-film – men unge engangs-fjesinger har ikke med seg dildoer på tur i Disney-filmer, og to universer støter sammen i et selvdestruerende krumningsforsøk. Ikke én scene passerer uten at man ser seg om etter en tung murstein og nynner Trond Viggos «Tramp tramp tramp på en murph». Ikke én. 2003.

The bank job

TV3 21.30

bank job, the

Jason Statham er ikke fullt så slem sammen med Saffron Burrows.

terning 4 liten Jason Statham har gangster-kred, men resten av denne filmen er så autentisk at den mister troverdighet.

«The bank job» handler om alt det som i klassehatersamfunnet England er mer populært enn åndsfrendene Brumm og Beckham: Stivleppa gamle lordmenn med harde konsonanter, kurrende vokaler og dresser som ble håndsydd i Buckingham Palace, får oppleve at ballene deres blir sparka hardere enn på Wembley, fordi de gikk til hemmelige horer og fikk kjetting og pisk. Ifølge filmens hemmelige fortelling ranet en uvøren gjeng av uvettige bakgårdsforbrytere bankboksene til alle de uskikkelige kaksene i London. Det skjedde i 1971, og James Bond var den hemmelige oppdragsgiveren fordi en av boksene angivelig inneholdt bilder av kjønnslivet til prinsesse Margaret i Karibien.

Filmskaperne har lagt to og to sammen og fått sex. De lager en gammeldags britisk ranerfilm med humorvri, og alt blir følgelig like klassisk britisk som solbrenthet og stygge tenner. Kvinnene kler av seg på overkroppen og likner ei uke med The Sun. Enkle menn med syngende cockney-dialekter studerer arkitekt-tegninger og forbereder bankran, og så graver de mens politiet står ved bankdøra, og så tar de byttet.

Neste avdeling: Alle er oppbrakte. Gråhåra samfunnsstøtter ser skremt på hverandre og sier «my dear», mens slimålene i Soho må ha tilbake regnskapsboka med navnet på alle de skitne politimennene i London. Skygge-operasjoner og taushetsaksjoner og hemmelige avtaler knyttes sammen i et slags nettverk av tilfeldigheter og nødvendigheter, og så skjer det som må skje.

Det er egentlig ganske underholdende hvis du tåler den tiltakende lukta av gammel pølse. Det er antakelig også troverdig hvis 1971 virkelig var så dødsdopa at idioter kunne grave med pressluftbor under bank og snakke om ran på åpen walkie. Vel. Det skjedde. Men filmen har ikke fått det til å se sannsynlig ut. Man må jobbe med virkeligheten for at den skal fungere. 2008.

Twilight

TV3 23.50

twilight

Robert Pattinson og Kristen Stewart oppe i et tre. Når de blir modne detter de ned. Og det gjorde de.

terning 5 liten Dersom du er mellom 15 år og 25 og drømmer om en heftigere romantikk enn småpils og fredags-karaoke, da er dette filmen din.

Filmatiseringen av Stephenie Meyers vampyr-roman har en rollesammensetning av den sorten som regissører må selge sjela si til Satan for å få til. Kristen Stewart med den saklig-sensuelle cowboy-kroppen sin og det avventende og melankolsk-kule ungdomsfjeset er som laga for å spille Bella Swan. Robert Pattinson ser ut som bror til Edward Saksehånd, men det er han ikke: Gutten er den snilleste og mest sexy vampyren i Cullen-slekta, som heldigvis bare suger blodet av rådyr og ellers holder seg for seg sjøl. Han har en profil som antakelig ble tegna av Guds fjortenårige niese. Han har øyne som minner deg om utdødde dyrearter. Han er så bra.

Stewart flytter fra ørkenbyen Phoenix til sheriff-pappa i den lille tømmerbygda Forks i regnstaten Washington, og der begynner hun på videregående og treffer den normale gjengen med hyggelige elever som ikke er spesielt til å dåne av. Det er Edward Cullen, for han betrakter urolige Bella slik trailersjåfører ser på pommes frites og prester ser på hedninger. Ad uvesentlige omveier blir de to et par, på tross av at han er medlem av en vampyrfamilie med så bleike, edle mennesker at de ser ut som Eiganes etter influensa-sesongen.

Dramatikk oppstår også, og vampyrkamp-action som flår parketten av ballettrommet. Men det viktigste i «Twilight» er den djupe, kuriøse og kompromissløse romantikken. Dette er ikke for sånne som forelsker seg i rumper; i Stephenie Meyers umilenniske historie handler det om en kjærlighet som man både vil dø for og dø i, sjøl om begge deler kanskje kommer kvikt.

Ei 35 år gammel dame som ble født på julaften, skrev boka. Ei dame skrev manuset. Ei dame regisserte. Det er som om de gjenoppfinner kvinners antatte behov for overnaturlig voldsomme kroppsfornemmelser og en kjærlighet som man ikke avslutter bare fordi toalettsetet ikke er lagt ned. Nyt dem. 2008.

Into the storm

FEM 21.30

terning 3 liten Ukjente folk i en slags thriller om forskjellige folk som opplever en unaturlig opphoping av tornadoer i en liten amerikansk by som heter Silverton. 2014.

Total recall

TV2 Zebra 21.00

total recall 2012

Colin Farrell på tur med Jessica Simpson.

terning 4 liten Dette er den nye «Total recall» uten Arnold Schwarzenegger og uten Sharon Stone. Til gjengjeld kan man se Colin Farrell, Kate Beckinsale og Jessica Biel streve med virtualiteten, som er det stedet som oppstår når menneskene lar maskiner simulere vår virkelighet. Forleden leste jeg at det finnes en fysiker som mener at Universet er en stor hjerne. Det finnes en annen fysiker som mener at døden ikke finnes, for vi returnerer bare til den opprinnelige tilstanden vår, som er mikropartikler. Gud ga menneskene evnen til undring, og den har de brukt flittig. I «Total recall» handler det om en arbeider som lar seg lokke til høyteknologisk fantasiferie, men han havner altså i en virkelighet der det er opprør og greier. Og hva er virkelighet? Og hva er bare journalistikk? 2012.

D-Tox

Viasat4 22.00

d-tox

Puddersnø, Sirdalen og Sylvester Stallone.

terning 4 liten «D-Tox» spiller Sylvester Stallone FBI-mann på jakt etter nok et medlem av det tallrike seriemorder-lauget. Etterforskningen fører til tap av forlovede, og politimannen går til grunne i billig brennevin og ufullstendige setninger. Derfor havner han i avrusningsklinikken til Kris Kristofferson. Den har like varm og koselig arkitektur som Oljemuseet og ligger i et øde snøhelvete som rogalendinger kaller Sirdalen. Der oppstår en desimering av bestanden som på sett og vis hermer Agatha Christie-boka «Ti små afro-amerikanere».

«D-Tox» (som betyr avrusning – detoksikering) er en dyster og hensynsløs utmarksthriller som vil forebygge alkoholmisbruk og påskeferie. Skittsnakk, grå skjorter og fargeløse aggresjoner hører med når amerikanske politifolk uten illusjoner snakker fagprat. Filmen er ikke dårlig. Bare litt deprimerende i et allerede slitsomt år. 2000.

Head over heels

TV6 22.30

terning 4 liten Denne komedien er merkelig ukjent i Norge. Monica Potter spiller ei jente som egentlig er ute etter en ærlig fyr, men blir tiltrukket av Freddie Prinze jr. selv om hun tror han er kvinnemorder. Filmen minner litt om Hitchcocks «Vindu mot bakgården» ved at Potter sammen med venninnene spionerer på mannen over gata inntil hun tror hun ser at han dreper en kvinne. Akkurat morder er det egentlig lite sannsynlig at Freddie er. Han ser mer ut som en puddel-lufter uten svart pose. 2001.

Torsdag 8.2.–HBO-filmer for de som vil flykte fra hverdagens uvinneligheter i vinter-OL

Fear and loathing in Las Vegas

HBO

terning 5 liten Så til HBO, for å ta en kikk på det som man i den bransjen kaller “Nylig lagt til”. Det er slett ikke så galt. Nå er det sånn at vi snart går inn i en lang karenstid da folk skal se vinter-OL, og de øvrige 82 prosent av befolkningen ikke kan klage over at NRK bare sender sport, for det gjør de ikke. Mens TVNorge eller Eurosport visstnok viser langrenn på formiddagen, kan man på NRK se danske matprogrammer der “Mouens bour ude i skoven, og under den jydske himmel henter den sy’e mænnen sin mæd” og så vinner en sveitser eller en svinne 5-mila, og Northug legger ut enda en Instagram-oppdatering. Jeg tror det kan bli behov for eskapisme. Filmene under er for de som vil flykte fra seg selv og sin jærske identitet.

Men til filmen.

fear_and_loathing in las vegas

Benicio Del Toro og Johnny Depp farer nedover highwayen mens lydsporet synger «These are a few of my favorite things».

«Frykt og avsky i Las Vegas» kunne ikke bli en normalt utstyrt film for mennesker med lineære persepsjons-preferanser og et definerbart liv. Såpass mye respekt måtte være igjen for sekstitallets eksperimenter med den intellektuelle tyngdeloven (bare skitt flyter) at en film etter Hunter S. Thompsons selvbiografiske psykomedikaroman (ordet kan deles minst tre steder) forlater alminnelighetens verdslige univers og begir seg over i det konstant latterlige og forvirrende. Det har Terry Gilliam fått til. Ikke særlig overraskende.

Dette er ikke en film, det er et slags angrep.

Folk som vanligvis blir rørt hvis Will Smith henter hjem en trebeint hund fra verdensrommet og blir president, vil ikke kunne skille opplevelsen av det som foregår på lerretet fra minnene om fosterlivet, og Gilliams fragmentariske fantasi er ikke underholdende i vanlig forstand. Den er plagsom eller morsom eller begge deler. Den er et slags strengt oppbygd struktur-sammenbrudd.

De som har kulde eller modenhet til å se humor i helvete, ler seg skakke. De andre vil forvente at tabloidpressen neste dag intervjuer Støre om lovligheten ved illegitim latter.

«Fear and loathing in Las Vegas» har nok en slags handling. Men den har først og fremst et bagasjerom med forskjellige piller.

Johnny Depp og Benicio Del Toro jakter rusa på roadmovie-vis etter den amerikanske drømmen i et samfunn der alt er feil, og de takler den intuitive skrekken for alt de oppdager med en nedsløva eller oppstaka galskap som aldri har sett sin make på kino.

Depp er Hollywoods eneste skuespiller i den betydning at han aldri gjentar seg. Han kan være den maniske Ed Wood, den trøstesløse vandreren i «Dead man» og den romantiske virkelighets-fornekteren i «Don Juan DeMarco» med samme suverene selvfølgelighet, han er som leire, han er et slags grunnstoff som forvandler seg dramatisk i kjemiske forbindelser. «Frykt og avsky i Las Vegas» er hans film. Han ned- og oppfører seg som en farsefigur på Rosa Panteren-koffein, han sjokker rundt som en blanding av Donald Duck og legemiddel-katalogen. Depp spiller så forskjellig fra alt man på forhånd kunne forestille seg, at man antakelig må hente ordforrådet fra Bibelen eller medisinstudiet for å kunne beskrive hva han egentlig gjør. Resultatet inngir ihvertfall både frykt og avsky.

Filmen har fått den surrealistiske kitsch-karakteren 10 som en slags advarsel. Dette er ikke underholdende i vanlig forstand. Det er bare bra hinsides all rimelighet. 1998.

Kopps

HBO

kopps

Kul Fares Fares helt foran i avsides svensk politistasjon.

terning 5 liten «Kopps» er film nummer to av importsvensken Josef Fares og hans familie fareseerne. I den glemmer den 27 år gamle libaneseren at han er innvandrer og følgelig er pålagt å tenke innvandrer-tanker 24 timer i døgnet og lage konfliktfylte innvandrer-ting. «Kopps» er blitt en normal komedie fra den svenske thorleifbøgda, og den slekter romslig og flironisk på Olsenbanden-filmer og Lasse Åberg-minimalismer.

Fares Fares spiller politimann ved en så idyllisk politistasjon at den ikke trengs, ettersom politi og revolusjon har som hensikt å oppheve seg selv. Derfor kommer lyshårete Jessica fra Stockholm og vil legge alle ned. Som mottiltak finner de truede politimennene opp utenbys-kriminaliteten.

Alt dette skjer i en handling som man kan kalle godslig. Det skjer med en menneskevennlig stil som man kan kalle lun. Godslighet veksler med lunhet, og lunheten soler seg i godsligheten, og godlynt nordisme småsmiler så mektig at snegler vil tørke ut og Knerten vil gifte seg med Lillebror. 2003.

Along came Polly

HBO

så kom polly

Jennifer Aniston, en usedvanlig eksentrisk kvinne.

terning 4 liten  Dette er en typisk Ben Stiller-film. Den er for dedikerte tilhengere av kafkastrofale Ben Stiller-filmer. Men den har Jennifer Aniston i tillegg, og det er en faktaopplysning på linje med serveringstipset «farrisen blir servert med gammel skotsk whisky».

I «Og så kom Polly» spiller han en risikoanalytiker i forsikringsselskap, og han er virkelig en forsiktig mann. I starten gifter han seg med ei sånn dame som aldri er gift når filmer tar slutt, men hun finner en naken hobbydykker på honeymoonen, og dermed går ekteskapet i stykker før filmen begynner. Etter noen korte tilfeller av tørre sorgbehandlinger møter Stiller Polly, som altså spilles av Aniston. Hun er en slags blanding av Pippi Langstrømpe og Annie Hall, og når filmen forsøker å ta slutt, kommer hun og henter ilderen sin slik Audrey Hepburn hentet katten sin til «Moon river». Jenter med ilder kommer inn under betegnelsen «unnværlige» og kan i enkelte land bare gifte seg med foreldrenes samtykke også etter fylte femti år.

Polly er en nydelig skikkelse fordi hun balanserer så fint på den kvasse definisjonslinja mellom gal og sjarmerende, mellom udelikat og spontan. Jennifer Aniston spiller henne med et blikk som hele tida ligger to fot foran hjernen.

Siden mannen heter Ben Stiller, er det pinlig fristende å kalle ham Stilleben, for metoden hans er å være til stede i bildet med en slags ukrydra ensformighet som likevel innebærer desperate humorting som marokkansk diaré på datens papirløse do. Han er flink til det han gjør, som er å holde Stiller-maska uansett hva som skjer.

Som farse funker filmen bra lenge, men mot slutten tar den seg ned i det ulufta søkket der amerikanerne repeterer nasjonalerklæringer om stor kjærlighet. 2004.

The chamber

HBO

MCDCHAM EC031

Gene Hackman før eller etter henrettelsen.

terning 4 liten I «The Chamber», etter en roman av konflikt-sprøyta John Grisham, blir Gene Hackman verdens kuleste Ku Klux Klaner. Det er fordi han spiller mot Chris O’Donnell, en gutt som ville overanstrengt talentene sine om han fikk beskjed om å klappe kaniner samtidig som han telte til åtte. O’Donnell spiller en ung advokat som skal forsvare bestefaren, som er rasist, under mordsak i sørstatene. Filmen er også imot dødsstraff. 1997. 1 time, 53 minutter.

Daylight

HBO

dagslys

Sylvester Stallone leder gjennom mørket.

terning 5 liten Sylvester Stallone vil ikke mer actionfilm etter denne (sa han i 1996), og det er synd, for han er en av de få mennene som kan konkurrere med spesialeffektene uten å virke som organisk misfoster i mengden av perfekt elektronisk genialitet. Stallone har talefeil i hele ansiktet, men den enkle, sårbare oppriktigheten hans, koblet til en kropp som menn over 12 år trygler om hver gang de kjøper Levis 501, gjør Rockys og Rambos far til Menneskets svar på Maskinen.

Når de svære, dundrende katastrofene skal skildres med full datakraft og så dolbisk surround at skruene løsner under kinosetene, da syns ennå Stallone. Og når seismologiske sensasjoner farer gjennom deg til du føler deg som en litt myk vibrator, da er det framleis sola mi Sylvester du ser. Han viser igjen i en katastrofe, gjørmeblaut og skittensexy som Lano-ungens drøm om en foreldreløs dag. Dette er en vesentlig ting ved «Daylight», som er en blanding av syttitalls-katastrofefilm og moderne grafikk-action. Regissøren Rob Cohen og ikke minst produsentene forsøker å slå deg ihjel med en grufull, sanseflerrende effektrikdom som kunne vært funnet opp av Høgsfjordrørets motstandere på en smart dag. Men historien hadde aldri overlevd sin krevende lengde og utslitende intensitet om det ikke fantes ihvertfall ett skikkelig tryne underveis.

Sånn er handlingen: Vi blir hastig kjent med et utvalg mennesker som fortoner seg som et slags minste felles publikum; de tilhører alle aldre, sosialgrupper og minst to raser. Disse folka roter seg inn i veitunnelen under Hudson-elva i New York den dagen en toskete tjuv råkjører inn i fem lastebiler med eksplosivt, giftig avfall i friske farger. Etter at flammebølgene har forstøva og forkulla alle tilgjengelige statister i et fullstereofonisk flammotek, sitter våre venner fanget i djupet. Vann siger på. Fyrtunger flerrer. Grønnjyselig gytje gytes av vegger, og bare èn mann vil hjelpe dem: Den enslige drosjesjåføren som en gang fikk sparken fra redningskorpset. Gjett hvem han spilles av. «Daylight» mister aldri farten, og den blir aldri kjedelig. Sånne som er vant til omgås mennesker ved utveksling av fremmedord og farris, vil syns at samtalene er tåpelige, men hva så? Slepp dem ned i Rennfast-tunnelen når Byfjordgolvet revner, og la oss se hvor mye smart de sier. Når de svære katastrofene skal skildres med full datakraft, da synes ennå Stallone. 1996.

Contraband

HBO

contraband

Mark Wahlbergs kontainer-parkour.

terning 5 liten Dopfilmer og smuglerfilmer og filmer med dårlig bakgatemoral pleier være kjedelige for det er ingen å holde med. Denne er spennende.

Mark Wahlberg spiller en ansvarlig Wahlberg-rolle. Han har gitt opp smuglinga sjøl om han og Ben Foster var kontrabandenes Lennon/McCartney. Men da bror til kona (Kate Beckinsale) roter det til for seg og skylder fingerknekkerne penger, må han ta sjømannsjobb på en sleip båt til Panama for å betale.

Foster har et velsigna ansikt som varsler dårlige tider og elendige valg. Wahlberg er sjølsikker og tøff, men snill og Beckinsale blir banka opp i byen mens ektemannen forsøker å skaffe pengene. Giovanni Ribisi er blitt en stygg, gammel mann med reptilblikk og Gollum-stemme.

Islendingen Baltasar Kormakur har regissert etter sin egen film «Reykjavik – Rotterdam» som kom i 2008. Han har det rette draget. Tette personbilder, stor fart og grove arbeiderklassefjes, den romantiske stemningen av Hillevåg i regn, storbynetter som likner juletrær og skip som er så tunge som ubetalelig gjeld. 2012.

The game

HBO

game, the

Michael Douglas opplever alle slags nifse ting.

terning 5 liten Michael Douglas får en opplegelse (opplevelse-oppdagelse) av broren Sean Penn. Gaven er et slags abonnement i en litt lyssky organisasjon, som straks iverksetter dramatiske begivenheter og kaster den bortskjemte innemannen ut i handlingskrevende dilemmaer. Det er som et dataspill laget for virkeligheten og samtidig kompromissløs trening i å se verden, føle kroppen, kjenne sin egen skrekk. Stilig og skremmende og mystisk thriller med mye mørke. 1997. 2 timer, 8 minutter.

Don’t tell mom the babysitter’s dead

HBO

dont tell mom the babysitter is dead

Christina Applegate var ung og rundkinna og blid.

terning 4 liten «Don’t tell mom the babysitter’s dead» av ungdomsfilm-spesialisten Stephen Herek er en ganske artig liten komedie som starter bare vittig og utvikler seg beklagelig alvorlig mot slutten. Christina Applegate (datter i Bundy-familien) spiller ei ung jente som får ansvaret i heimen da mor reiser bort og barnevakta dør. Det blir en slags blanding av «Home alone», «Working girl» og «Big). 1992.

Onsdag 7.2.– Noen OK filmer fra den andre sida av framtida

Atonement

Amazon Prime

terning 5 liten I dag skal jeg for annen gang bevege meg til det som jeg tror er framtida, eventuelt sammen med Netflix og HBO. Amazon Prime streamer filmer med god kvalitet hvis du har bra bredbånd, men filmene er underteksta på språk som engelsk, tyrkisk og nederlandsk, men ikke på norsk. Bli vant med det. Google undertekster heller ikke på norsk, og jeg har tilogmed en boks med “The West Wing” der to sesonger midt i hadde norske undertekster, mens resten har engelske. Og den er ifølge ryktene kjøpt på Platekompaniet. Amazon er et abonnementssted. Gratis prøvetid og rundt 100 kroner måneden. Hvis du fikser engelske undertekster.

Men til filmen.

om forlatelse

James McAvoy er ute i krigen blant valmuene.

«Sex and the city»-genren forteller oss mottakelige én ting: Det må finnes skikkelige kjærlighetsfilmer. De er sjeldne nå. «Om forlatelse» er et voksent forsøk, både pessimistisk og optimistisk.

Jeg røper slutten. Der sitter Vanessa Redgrave og forteller at kjærligheten fortjener lykkelige slutter, og det er derfor folk leser bøker (og ser filmer). Uten fiksjonene ville vi alle være overlatt eksistensialismens logiske kulde: Ingenting kan noensinne repareres.

Britiske «Atonement» ble en kritikersuksess på kino, og en av grunnene er nok den drømmerske estetismen. Her er til og med krigen så skjønn at man kunne tenke seg en StarTour til strendene i Dunkirk. James McAvoy vandrer som i et dataspill, som i en Kusturica-fantasi, som i en Lars von Trier-romanse.

Vakker er også den engelske provins-naturen. I disse delene av England finnes det bare motlys (medlys hører hjemme i fotballkamper), og filmen ser ofte og lenge ut som en forbedra natural-svenskhet fra sekstitallet; her vimser Elvira Madigan i de alveaktige pastoralene.

Men ikke i handlingen. «Atonement» presenterer folka sine som om de snart skal dø eller forråde Jesus. Det ligger en nydelig, skjebnesvanger atmosfære av naiv syndighet over herregården, og handlingen fortoner seg som en blanding av James Ivory, Agatha Christie og D.H. Lawrence. Det skal snart bli verdenskrig. Den sensuelle siv-performancen Keira Knightley går i motvillige ringdanser rundt arbeiderklasse-studenten James McAvery før hun endelig og voldsomt faller for tiltrekningens magi. Da har det vært rasfare lenge, og skildringen er magnetisk. Du kan merke at kroppene dras mot hverandre med en geofysisk voldsomhet.

Så skjer det ting. På grunn av en sjalu liten jente-nevrotiker blir kjærlighetshistorien til Knightley og McAvery sterkt forstyrret, og i resten av filmen forsøker de det umulige: Å oppheve eksistensialismens absolutte regel om at ingenting kan gjøres om, og alt som har skjedd vil prege deg for resten av livet. Det finnes ingen rettferdighet. Det finnes ingen om forlatelse. Det finnes ingen anke-instans. Sartre er en unådig gud.

Kjærligheten vinner bare i bøker. Menneskene må dikte sine liv, dikte sin lykke, fantasere om rettferdighet, tilgivelse og de blanke arka til Prøysen.

Jeg må innrømme at «Atonement» er suverent laget. Likevel sliter jeg litt med innlevelsen. Keira Knightley er antakelig det mest sensuelle som England har skapt siden Mini-Morris-en og Michael Caine, og tiltrekningen mellom henne og McAvery er som hvis puslespillbrikker fikk hukommelse. Men filmen beveger seg i en estetisk fjernhet som imponerer på armlengdes avstand. Armer kan bli veldig lange. 2007.

The adjustment bureau

Amazon Prime

adjustment bureau, the

Løper igjen. Denne gang har Matt Damon med seg Emily Blunt.

terning 5 liten Nå løper Matt Damon igjen med øvrigheta i hælene mens han leier ei dame med pipende maraton-bronkier. Men han blir ikke forfulgt av CIA denne gang, bare noen som likner fælt.

Ingen blir skutt i «The adjustment bureau», ingen blir stukket med giftige paraplyer. Det er verre enn det. Historien er henta fra bladerunneren Philip K. Dicks novelle «Adjustment team», så du må regne med unaturligheter. I det øyeblikket fire menn med stygg-bil-hatter og kommunefrakker stiller seg på linje som en organisert blottergruppe, skjønner du at noe er forferdelig galt.

Du burde ha ant det allerede da Emily Blunt kommer snikende ut av herretoalettet der politikeren Matt Damon øver på skuffelses-talen sin. De er nemlig for gode til å være sanne sammen. I en uvanlig velskrevet do-samtale merker du at noen mennesker er ment for hverandre på den digre måten med brun saus og glitrende svaner.

Men øvrigheta mener ikke det. Øvrigheta peker med sine magiske Märtha-fingre og forvandler folks skjebne. Hvem er de? Har de #dld på mobilen? Jeg tenkte ikke jeg skulle røpe det.

Mange romantiske mennesker lever livet med uforklarlige fornemmelser om at de ble dratt i skjebnesvangre retninger av krefter som ikke virker helt frie. Noen ekstremt romantiske mennesker føler til og med at den elskeden de egentlig traff midt i amordistriktet, ble hekta fra dem, sveipt vekk av usaklige tilfeldigheter eller underlige sammentreff, som om noen hadde sittet på den mørke skya i horisonten og sagt: Sorry, kids, det skal ikke bli dere to. De kan prøve å komme sammen igjen, men stemmen i villmarka gjentar sitt sorry, og så går bussen. Kjærlighet som ikke kan tape, ikke kan vinne.

De folka har mye på denne filmen å gjøre. 2011.

Hannibal

Amazon Prime

hannibal

Julianne Moore spiller agent Starling, men Anthony Hopkins er ennå Lecter.

terning 4 liten Egentlig er «Hannibal» ikke så ille som jeg ville ha det til. Grunnen er først og fremst at filmen ved gjensyn ikke er «Nattsvermeren 2», men mer et Velkommen tilbake til 1980-tallet. Hannbial Lecter er ikke lenger en sekterisk seriemorder, men en slags villfaren gourmet, en Tore Bruland på adrenalin, en vinkjenner og jålekopp fra det uhelbredelige utelivs-tiåret, da folk kalte hundene sine Cabernet. «Hannibal» parodierer matjåleri og kunst-snobberi, og det er jo alltid morsomt. Dessuten virker den som en nostalgisk kannibalfilm fra videoens lallende barndom.

Julianne Moore derimot er mer ei realisme-romantisk syttitallsgeit. Hun spiller Starling med et nydelig fravær av eleganse. Dama har spurvefarge i ansiktet og tynt rødt hår med samme soliditet som Sissy Spacek og vegetarianertanker. Huden er bleikere enn minnene om Duran Duran-videoer, øynene er sørgeligere enn Guilanos. Moore spiller en perfekt klisjé. Den triste FBI-agent. I vår tid passer hun godt.

Det blir forsåvidt også noe grotesk poetisk ved at hun skyter på kjeltring-negresse med spebarn i armene og får kjeft av hele verden, men det skal jeg ikke gå inn på.

Poenget med «Hannibal» må jo være at den slitne, ensomme yrkeskvinnen ikke har noe annet menneske i livet sitt enn Hannibal Lecter, for han var ihvertfall en kjendis. Hun står for den sørgeligste mannstilhørigheten i feminismens historie.

Hopkins spiller som nevnt en snodig figur. Han dukker opp i Firenze og heter Dr. Fell (fra Latio?); en litt Poirot-aktig, skredder-pyntelig mann med jålete hatter og fingerbevegelser som hermer sydama Sørensens broderiske kveldsjobber. Hannibal Lecter står sammen med bin Laden (jo, bin er med i filmen) på FBI-lista, men ser mer enn noe annet ut som en stortingsmann med nattklubb-erfaring.

Midt inne i filmen fins en gjørmesekvens for underernærte feses-erotikere. Så grapsne svin og så mye møkk får være med i disse bildene at man skulle tro at Russell Mulcahy hadde reist tilbake til Australia for å lage «Razorback 2: Pork chops in the gutter». Men dette rånete voldsvaset står altså de svartkledde guttenes yndlingsmann Ridley Scott bak. Næringsliv er en deprimerende ting.

Filmen blir mest husket for scenen der Ray Liotta spiser sin egen hjerne. Ingen vil imidlertid bli overrasket over at den sympatiske skuespilleren tenker like godt også etter smakebiten. 2000.

Good Will Hunting

Amazon Prime

good will hunting, the

Også Matt Damon og Ben Affleck har vært unge.

terning 5 liten Psykiatrien er på mange måter en forsømt vitenskap, kanskje av samme grunn som magien ble det etter at Norsk Tipping var etablert. Evnen til å helbrede de som blir virkelig svimle i livets tredemølle er kanskje en begavelse mer enn en profesjon. De som virkelig kunne hjelpe, motiverer antakelig Vålerenga.

«Good Will Hunting» er en trøste-oppvarming for de nakne nattekalde og en velsigna enkel film om å finne det legendariske skåret i gleden og kanskje lime det på plass. Robin Williams spiller terapeut slik han spilte lærer i «Dagen er din». Han er en slags psykolog-alv i utkanten av Hundremeterskogen, et varmende lite stykke pelsdyr med ufarlige, snille Brio-øyne. Matt Damon og Ben Affleck ble verdensberømte på det stilige lille manuskriptet om matematikk-geniet Will Hunting som oppdages av universitetsprofessor Stellan Skarsgård og settes inn i alv av ligninger uten at noen tar hensyn til guttens foruroliga sinn. Manusforfatterne spiller kamerater i en foreldreløs aggresjonsverden der gjengjeldelsen kommer før fornærmelsen, og Damon bruker sin overlegne kombinasjonsevne til å forlegne alle som forsøker å hjelpe ham. Han skulle være en uløselig knute, fordi han kombinerer den intellektuelles arroganse og sosialtaperens sårbarhet. Men ta-ta-ta-ta! Så kommer skadeskutte Robin.

Gus van Sant har laget en ukomplisert følefilm uten for mange fakter. Damon og Williams får utprøve hverandres svakheter som om resten av verden ikke fins, som om de har venta på hverandre et sted på smertegrensen. Det er fint og rørende å se på. Det er oppmuntrende og nedroende og fantefikst i utformingen, samtidig som vi både lar oss imponere av Damons evner og uroe av hans forvirra kjærlighetsliv. Det kommer minst én god tårefilm i året, og denne fylte opp behovet i 1998. Folk vil føle at de skulle hatt tilgang til viljemannen Williams mens de venter i to måneders kø på psykolog-behandling. 1998.

American beauty

Amazon Prime

american beauty

Kevin Spacey var blitt 40 og gift med Annette Bening.

terning 5 liten «American beauty» er en perfekt ting, en varig ting, et livstegn fra ei urban ødemark.

Kevin Spacey spiller Lester Burnham. Han er 42 år og usynlig. Fordi Lester får en slags krisevisjon av den innbilte plakat-seksualiteten til tenåringsdatteras skolevenninne, finner han opp livet på nytt. Først er forvandlingen patetisk og ekkel. Så blir Lester en forløsende skikkelse, en slags rutinelivets eventyr-ridder. Det var ikke sex han trengte, men seg sjøl. Han trengte strøm til livsnerva, han trengte det tilstedeværende zen, hvis en vil være virkelig gammaldags.

Lester sier opp reklamejobben og steker hamburgere. Han trener med vekter. Han kjøper harrybilen Firebird. Han drikker øl av flaska og hever stemmen ved middagsbordet. Filmen er problematisk fordi den smisker med kikkerting i samtida og fordi førtiårskriser og småjenter er en billig klisjé. Men den er bra laga. Thora Birch, Annette Bening, Mena Suvari, Wes Bentley, Chris Cooper, osv. 1999. 2 timer.

Girl, interrupted

Amazon Prime

girl interrupted

Angelina Jolie hygger seg med Winona Ryder.

terning 4 liten Vel, denne filmen har jeg slaktet ser jeg, men jeg har gitt den terning 4, noe som antakelig betyr at jeg var euforisk og utfordra i 1999. Men jeg tar den med fordi mange vil være interesserte å se den om igjen og sende klage til arild.abrahamsen@aftenbladet.no, for det var mailadressen min i 1999.

«Girl, interrupted» er en patetisk og spekulativ film om å være ung og ha mistet troen på livet. Den funker som en blanding av TV-sitcom og «Gjøkeredet», og den romantiserer og karikerer psykiske lidelser sånn at de ser ut som interessante livserfaringer og et fullgodt alternativ til akvarellkurs. Winona Ryder spiller ei jente som etter ett glass aspirin og ett glass vodka havner på mentalsjukehus for de luksuriøse. Claymoore inneholder alt det en underholdningsmaskin trenger. Galninger som ruller med auene og er sprø, men hyggelige. Angelina Jolie spiller opprørs-stereotypen. Hun må en gang ha lest i ei uansvarlig avis at hun var sexy, for Jolie spiller som om hun er rusa på sitt eget image. En pinlig dame-oppfinnelse som trutmunner og hoftevrikker seg gjennom så mange scener at filmen føles dobbelt så lang. 1999. 2 timer, 10 minutter.

Tirsdag 6.2.– En sommerfilm-tirsdag og svensk Synnøve Solbakken

National Security

Viasat4 22.00

terning 4 liten I dag skal jeg starte med en film som en gang i tida tilhørte de såkalte sommerfilmene; det vil si litt harry filmer som er tilpasset de som medvirket i sommeren. Ikke alle gjør det. Noen sitter brydd innendørs og ser gamle vampyrfilmer i svart hvitt fordi de fikk se naboens shorts i farger. Noen leser om igjen Friedrich Nietzsches «Unzeitgemässe Betrachtungen» fordi kona en dag i 1987 ba dem ta av sokkene på badestranda. Noen syns bikini er et oppdelende overgrep («som utøvd av en psykopatisk slakter») mot kvinnekroppen, og noen liker rett og slett ikke varme og friluftsliv. Av uforståelige grunner er sommerfilmer laget for de som liker sommeren, i stedet for å satse på de som sitter inne fra mai til september.

Men til filmen.

national security1

Martin Lawrence og Steve Zahn er sikkerhetsfolk.

Den første skikkelige sommerfilmen er her. Steve Zahn i rutete skjorte, marinekutta børstehår og en bart som ikke en gang trente silikonsprøytere hadde tort gå ut med.

Martin Lawrence på sitt mest støyende. Den fislete apoplektikeren holder ut en hel film uten fise- eller diarévitser, noe som antakelig burde føre til innføringen av en ny amerikansk helligdag. Men han syter like ille som før.

Sneiende politibiler, knatrende maskinpistoler, kassetrailere som kveltrer på innfartsårer. Eric Roberts i kvitbleika parykk som får ham til å likne en James Bond-russer. Surmaga surroundsirener, krakilske partnerkrangler. Utelukkende kvinner som likner verksted-kalendere.

Det er sommer på kino! (Utbrudd fra 2002, som var den kortvarige optimisme-perioden i livet mitt)

Dennis Dugan har regissert flere tusen hektoliter harryfilm, og han vet hva som skal til. Først overrasker «National security» positivt ved at bildene er tette som i gamle politithrillere fra 90-tallet. Fargene litt California-feite, som om sola svermer ettermiddagsseint i smogen. Straks settes giret fast i fjerde, og så kjører vi.

Før de første baguettesmulene har nådd kinogolvet, skyter politimannen Steve Zahn og gjengen til Eric Roberts i stykker et lager med cirka femti tusen brusflasker. Sommer på kino. Så kommer den rå Rodney King-spøken. Zahn mister jobben fordi han irriteres av den psykopatisk-paranoiske afro-amerikaneren Lawrence, og hele samfunnet tror at de svarte brødrene har rett hver gang, mens politifolk alltid skrøner. Den hederlige kvitlingen mister jobben. Virkelig sommer på kino.

Via begivenheter som er tynnere enn støvletrampa hamburgerbrød kommer de to uvennene sammen som vektere, og så må de tåle hverandres nærvær i letinga etter den skitne politisjefen. Korrupsjon! Van-flyging fra bru! Heisekran-vold! Hoi! Sommer på kino.

Man skal ha sett «Smokey and the bandits», samt «Cannonball run», «Bad boys» og tusen beslekta forenklinger mer enn fem ganger og likt også lukta av bådekassettene og DVD-platene for å få fullt utbytte av denne filmen. På den annen side: Onsdag morgen var de åtte varmegradene kjøligere enn stavangerfolks følelser for Ringnes. Kanskje kan en sommerfilm fra filmens fantasimølle få fart på årstida? 2002.

The internship

TV3 22.30

internship1

Owen Wilson og Vince Vaughn er på Googles Rumpledunk-team.

terning 3 liten Owen Wilson og Vince Vaughn er både sammen og hver for seg de siste årenes Eddie Murphy; de gir den samme håpløse frykten som ubehagelig nei-ikke-nå-igjen-skeining med slitte helårsdekk på julivarm asfalt, de er som Helan og Halvan-imitatorer på et tredjerangs tivoli. En treer-terning til en Wilson-Vaughn-komedie er egentlig et vennligsinna kjærtegn. Den reddende attraksjonen i denne filmen er Google.

De fleste vet at Google er en søkemotor og som folk bruker hvis de må svare på hva som er forskjellen på 2 ganger 2 eller hva de heter. Google er også et sjølopptatt Askepott-selskap der geek- og nerd-idealer er blitt virkeliggjort i en utopisk nåtid som kan tillate seg å være rar fordi Google aldri kan falle.

Den amerikanske mannen er det motsatte av Google. Den amerikanske mannen er en dementert gigant. I 2013 finnes ikke den stramme sjekkhefte-cowboyen Gordon Gekko. Den amerikanske mannen er en haleløs dinosaur som selger illusjoner i mørke utveier. Wilson og Vaughn spiller klokkeselgere som mister jobben og må finne noe nytt, de er på en måte urbefolkning i en tid da folk ser på mobilen for å sjekke klokkeslettet. Filmens tragiske fiksjon er at de får praktikant-stillinger hos Google sammen med en amerikansk intelligensia på under 21 år. I løpet av nesten to timer skal de bruke sin bikkje-kjute ubehjelpelighets-sjarm som kompensasjon for både ungdom, intelligens og kunnskap.

Filmfolka har fått bruke Google-bygningen til en handling som først holder hekkan med det eksentgriske (skal være eksentgrisk) cyber-tempelet og siden seifer seg ut av satiren og blir en trygg hyllest. Praktikantene ser ut som et frammøte til The Gathering, og alle har fargerike vindmølle-luer. Våre to venner svarer feil på alle spørsmål og tror at en bug i data-programmet er et skjult insekt.

Hvordan skal dette gå? Dere får se sjøl. Manuset komposterer seg. Møkk oppstår. Outsiderne bruker Flashdance-metaforen til selverkjennelse og prestasjonisme, og så klisser filmen av gårde med mye småsøt hygge og jabbete urimelighet.

Men jeg likte fire ting. Google er en kul og trivelig turist-attraksjon. Vince Vaughn får ikke kjæreste. De to førti-åringene blir stigmatiserte som åttitalls-oldiser uten X-men-kompetanse, og hvis du ser nøye etter, ser de faktisk både gamle og redde ut. Dessuten sier den unge sjefnerden i Google «nice» når datating stemmer, akkurat som Youtube-spilleren Addexio når noe stemmer i Minecraft Tekkit. Gud heter forresten ikke Google, han heter Youtube. Du-røret.

Every picture tells a story, don’t it. Til og med denne. Samtidig som det er et paradoks at nettopp Google faktisk er i ferd med å gjenoppfinne armbåndsuret.

Jeg er veldig uenig i at filmer med lap-dance på strippeklubb og samtaler om anal-sex skal ha sju års aldersgrense. Men jeg er også motstander av å undervise femåringer om voksenvold og overgrep i barnehagen. Det er alminneliggjøring. 2013.

Synnøve Solbakken

Svensk TV1 14.55

synnøve solbakken

Plakat for Synnøve Solbakken fra 1957. Hun med det gulfarga håret er Synnøve Strigen.

terning 4 liten Oi! Faktisk. I 1957 laget svenskene en film etter Bjørnstjerne Bjørnsons «Synnøve Solbakken», som mennesker under 70 år aldri har hørt om. Filmen handler om den snille bondegutten Thorbjørn som blir lokket av en slem dreng som heter Aslak. Foreldrene jager Aslak fra gården, men mange år etterpå, da Thorbjørn er blitt forelska i vakre Synnøve og Knut er sjalu, da kommer Aslak tilbake og er ufin. Norske Synnøve Strigen («Operasjon Løvsprett») spiller Synnøve.

Mandag 5.2.– Romantikernes dag, men fullt av actionfilmer fra Netflix

 

London has fallen

Netflix

terning 5 liten Velkommen til en ny uke. På tross av betydelige geografiske motsetninger er det faktisk mandag i hele landet. Fra 1973 har mandag vært den første dagen i uka, for egentlig var det ikke bra om Gud starter uka med å hvile, og dessuten er dette Månens Dag i mange land. Månen er romantikernes viktigste natur-ikon, og derfor skal jeg ta dere med til Netflix for å finne actionfilmer. Man skal ikke underkaste seg. Jeg håper likevel romantikerne benytter dagen sin og sender sms-er med sensuelle forslag til noen de skulle ønske at de ble elsket av neste fredag, for så kommer politiet hjem til dem med de bryske “Javelja”-stemmene sine, og så blir det en slags actiondag likevel. Det finnes en sammenheng mellom alt og alle. Noen ganger er båndet at du ikke liker noen. Det er også en sterk avhengighet.

Men til filmen.

london has fallen

President Aaron Eckhart hjelpes ut av bilen av agenten Gerard Butler som har fått seg en London-tur.

Skulle man ha sett. Secret Service-agent Mike Banning (Gerard Butler) er tilbake sammen med president Aaron Eckhart, gudserstatningen Morgan Freeman har rykka opp fra speaker til visepresident, men Angela Bassett er fremdeles en sensuell sikkerhetssjef med så profesjonelt murrende katte-kvinnelighet at du kan høre lyden av strømpebukser som imiterer gresshoppene en tidlig sommermorgen samtidig som du syns det lukter nyspist mus. Når du går hjem igjen. Og de utøver alle sine verv som en slags fortsettelse av USAs evige western, Filmen som aldri tok slutt.

Eckhart ser fremdeles ut som et uforstyrrelig kjeve-eksperiment, og Butler er etter hvert blitt så tøff at han antakelig spiser Hitlers navlestreng til frokost og pusser tennene i enstavelses-adverb. Butler er faktisk så tøff at han fint kunne ha slått Paven i truserøsk-poker, han er så tøff at han kunne ha kjørt dieselbil i Oslo sentrum, han er så tøff at han kunne ha kvalt Bin Laden med hans egen endetarm om han bare hadde fått bli med til Pakistan. Mike Banning er en skikkelig film-skikkelse. Filmskaperne holder virkelig ikke tilbake noe.

Presidenten er litt sartere, og når SS-Banning piner en terrorist i hjel mens familien lytter på mobiltelefon, spør han i det minste om det egentlig var nødvendig. «Nei,» sier Banning. Ferdig snakka, som Twitter-folk elsker å si. Dette er en rå actionfilm, men utskeielsene preges ikke av en realisme som skulle tilsi at det var nødvendig å konferere med Geneve-konvensjonen eller pressens faglige utvalg. Her går det så fjæra fyker og London ryker, for «London has fallen» er en blanding av mirakel-action og katastrofefilm.

Jeg advarer igjen: Det er ikke kult å påpeke at ting er urealistiske. Realisme-dimensjonen i actionfilm forsvant allerede den gang Bruce Willis krasja en lastebil inn i et helikopter. 50 meter over bakken. Og det er ikke bare Butler som har urimelig flaks. Filmens logiske forutsetning er også at en arabisk våpenhandler har klart å infiltrere og underminere halve London sånn at leiesoldater kamuflert som engelske politimenn sprenger Westminster Abbey og andre turistmål før de tar kontroll over gatene og alt som er. Det er rimelig å anta at de har lånt illusjonen om forbryteres overlegne intelligens og mobiliseringsevne fra tidlige James Bond-filmer og TV2 sine forestillinger om hva Putin kan utrette. Butlers rolle er i rettferdighetens navn bare en gjenfortelling om Lucky Luke.

Alt er fryktelig moro og upåklagelig fort. Butler skal slutte i jobben, for Radha Mitchell straks føder barn med ham. Men en siste jobb: President Asher må reise til London for å delta i begravelsen til død statsminister. Banning må være med, og det er ganske lurt, for amerikanerne har ikke vært lenge i landet før bombene smeller og skytinga starter. Fra da kaster filmen seg ut i en berg- og galbane foss av eventyrlige overdrivelser, og hvis man til vanlig liker å lytte til podcaster fra bystyret, kan innlevelsen komme til å svikte. Mer er det i grunnen ikke å si om handlingen. Den er sånn som handlinger skal være når en tøff agent skal passe på en tøff president.

Og helt til slutt. Den døde engelske statsministeren Jim Smith blir erstattet av et nytt statsoverhode som heter Clarkson. Hommage a Top Gear. Jeremy Clarkson ble straffa av BBC for mandig framferd og skal yrkesmessig emigrere til Spania etter at en statslønna produsent saksøkte ham for rasisme fordi han kalte mannen «ire». Clarkson, som blant annet er motstander av veiarbeidere, blir en god statsminister i en vanskelig tid. 2016.

Expendables 2

Netflix

expendables 2

Arnold, Sylvester og Bruce løser en eller annen konflikt.

terning 5 liten På kino mislikte jeg at replikkene i «Expendables 2» var stive som herr Bekhterev. På TV-skjermen forsterker de fornemmelsen av uformell samling i Frodig Fantagutt-foreningen. Solide actionveteraner som Sylvester Stallone, Dolph Lundgren, Arnold Schwarzenegger og Jean-Claude Van Damme samler sine røde kjøttmasser under trange t-skjorter og sendes ut for å slåss slik man gjorde på film den gang regissørene ikke var skolelys med medlemskap i Amnesty. Veganere er ålreit. Men du vil ikke at de skal lage voldsfilmene dine.

Det starter med at de kommer kjørende for å hente et torturoffer i en slags hjemmebygd panservogn med penetreringsevne. Det er stort. Du må på en måte være der allerede for å føle den hypnotiske skjønnheten i kanonorgien. Sly sender en tom mc på utskytingsrampe og rammer et helikopter. Det er meningen at du skal reise deg og rope.

«Expendables 2» er som en hyllest til dataspillene i «Call of duty»-segmentet. Hodene forsvinner i sniper-headshots (som i f. Eks «Medal of honor»), og det kunstige datablodet skvetter surrealistisk som i spill.

Stallone er lederen for en fri gruppe mersenærer som får i oppdrag å hente tvilsomme plutuniom-forekomster i ett eller annet fly i ett eller tredje Folkets etterlatte Albania. Skuespilleren har cartoonsminka middelhavsskjegg og ser ut som en italiensk regissør med Venezia-ambisjoner. Han snakker som bass i røykfylt lokale og er en slags vandrende jazzklubb uten musikk. Lundgren kommer fra dr. Frankensteins Fabrikk, men er dessuten fysikk-geni på Fulbright-stipend og kan løse en Rubiks kube. Van Damme er den smaløyde, slangesleipe Aqua Velva-gubben og går to ganger utpå Bardem. Han driver ei gruve med slavearbeidere og egen bybane. Dit kommer overflødighets-gjengen i et gaffa-teipa veteranfly og svitsjer til en lastebil.

Dere skjønner alle at det blir mye skyting. Jeg skal ikke fortelle om det. Men Chuck Norris kommer plutselig ut av røyken som En Mann Uten Navn. Myten forteller at han en gang ble bitt av cobra. «Hvordan gikk det?» «Etter sju døgn med uutholdelige smerter døde slangen».

Filmen er stilig og ironisk, så vi kan kalle den «Action of ages» og siden slappe av. 2012.

Sjakalen

Netflix

sjakalen 1997 willis

Bruce Willis med oppsiktsvekkende voksevillig hår.

terning 5 liten Enda en biografi, og den er slett ikke ille i all sin detaljglade omstendelighet. De politiske utskeielsene på 1970-tallet var såpass filtrete og fantastiske at pinsetten antakelig er det korrekte arbeidsredskapet.
Til å begynne med innrømmer filmen at skaperne ikke vet hva som skjedde, men at de har forsøkt å tenke seg det. Jeg liker det. Det skal være lov å fantasere og dikte, bare man gjør klart for alle at virkelighet er en utilgjengelig verdi for filmskapere.
Det skal handle om den legendariske, sjølhøytidelige terroristen Ilich Ramirez Sanchez fra Venezuela som kom til Europa med mye oppsamla aggresjon for å slåss for palestinernes sak i et syttitalls-villnis av bråsint idealisme. Her finnes alle idiotene som mente at Palestina ville bli fritt hvis unge progressive plaga fabrikkeiere og politikere. De sinte tyske revolusjonære, Monty Python-latterlige forkortelses-frontister som sitter på steder i Midtøsten med sine teglass og styrer en selvsentrert sisyfoskamp mot kapitalismen og Israel og USA og mange andre med forbrytelser på samvittigheten. Her finner du den merkverdig voldelige baksida av idyll-tiåret som egentlig skulle ha bestått av kanindyrker-rock og blomsterbinding.
Filmen konsentrerer seg om da Carlos og folka kidnappet et helt OPEC-møte i Wien og fløy oljegubbene til Tripolis der Gaddafi ikke ville ha noe med terroristen Carlos å gjøre fordi han skjøt en libyer. Hensikten med kidnappinga var at ministrene skulle si: «Ja til et fritt Palestina» under press, og så ville Palestina bli fritt. Innimellom vandrer sjølguden Carlos naken rundt mellom damene, han trener i ørkenen, han skyter fransk politi og erklærer at våpen er en forlengelse av kroppen hans. Man skal være varsom med å etter-analysere personligheter, men helt frisk virker mannen ikke.
«Carlos – Sjakalen» er laget som miniserie, og den varer lenge. 1010.

Van Helsing

Netflix

van helsing

Kate Beckinsale tar en Florence på Hugh Jackman.

terning 5 liten Antakelig er «Van Helsing» den visuelt mest støyende effektdynga noensinne. Filmen har halvannen time hysterisk innledning da du forsøker småsjenert å skille mellom tannførende voksengler, varulver, frankensteinmonstre, vraltende, starwarsaktige kaizermonstre, Dr. Jekyll, iltre Igor og Draculas forskjellige skikkelser mens de angriper og ramler hvesende, snerrende rundt hverandre som bakgårdskatter i månelyset. Naturlovene er det første slaktofferet. Etter ti minutter imponerer ingenting. Man venter spent på den egentlige handlingen, men handlingen starter aldri. Ingen har tid til den.

Filmen handler om hvordan Vatikanet sender monster-morderen Gabriel Van Helsing til Transylvania for å redde en vampyrtrua fyrsteslekt. Greven på sin side trenger Frankensteins arvemonster til utstrakt familieforøkelse. Den litt jålete teater-australieren Richard Roxburgh spiller Dracula som om han skulle være et morgengrettent medlem av Procol Harum, og de plastilinakledde satanenglene snakker engelsk som russiske prostituerte. Hugh Jackman bærer førtiårskrise-hatt og Marloboro-klær. Ved hans side går utstyrs-munken David Wenham (Faramir i «Ringenes herre») og snakker slik C-3PO gjør. De er alle greie påfunn, men de kommer ingen vei. 2004.

Looper

Netflix

looper

Bruce Willis har tatt med seg Joseph Gordon-Levitt.

terning 5 liten Skjerp deg nå. Dette er vanskeligere enn iphone-oppdateringer: I en utilgjengelig framtid lenge etter Gjørv (2074) er politiet så dyktige at forbrytelser ble umulige. Derfor må potensielle mord-ofre tvangs-sendes til en tilgjengelig fortid (2044), der en samvittighetsløs looper tar livet av dem, men uten at det dukker opp noe lik i den tida de egentlig levde. Den sørgmodige ungdommen Joseph Gordon-Levitt ser bekymra ut som et feietrua høstblad, han rynker brynene slik DiCaprio gjør, og det må han så gjerne: Hver eneste dag møter den triste ungdommen opp ved sukkerrørene, og der ankommer en forvirra turist med sekk over hodet og blir skutt. Dermed eksisterer han ikke nå eller før.

Blemme: Kameraten opplever at offeret er hans gamle sjøl og stikker av. Da driver arbeidsgiveren dobbelt-tortur. Blemme: Fra framtida kommer en oppkava eldre-Willis og er faktisk Gordon-Levitt sjøl. Han er sjølstendig kalender-turist og kommer for å myrde framtidas despot mens den gale psykopaten ennå er barn. «Hva heter du, lille venn? Adolf?»

Blemme: Gordon-Levitt må rømme og gjemmer seg tilfeldigvis med enslig mor og en liten gutt som kan være framtidas Kina-Hitler. Han er selvfølgelig både søt og tillitsfull.

Rian Johnson har laget en spennende og stilig og dyster film med bedre slutt enn den jeg gjettet. 2012.

Faster

Netflix

faster

Det er Billy Bob Thorntons skjorte som er poenget med dette bildet.

terning 5 liten Dwayne «The Rock» Johnson er nok tidenes action-mann. Han har virkelig ingen kvalifikasjoner som skuespiller, han ser ut som årsforbruket av rødt kjøtt i fattig u-land og han går med den lange nakken som folk ellers kaller skuldrene. Johnson beveger dem opp og ned, og så følger beina etter, for overkroppen er er så diger at den starter litt over ørene og ikke tar slutt før et stykke utpå låret. The Rock er en personlig favoritt, og i denne filmen har en talentfull regissør fått til et klassisk skyggekast-lys som gjør at den urørlige Stillehavs-statuen også ser følsom ut.

Jeg vet at jeg ikke burde gitt filmen terning 5, men det ble for fristende. Handlingen er eksemplarisk enkel, og bildene til George Tillman jr. er virkelig så stilige at du føler deg satt tilbake til det uproblematiske åttitallet.

Det gjør ikke filmen dårligere at Billy Bob Thornton spiller smalskuldra politimann med grotesk sekstitalls-skjorte. Han har et slags tuberkuløst liksomskjegg og utstråler så mye velspilt svakhet at han blir en vakker person.

Hovedpersonen slipper ut av fengsel av Tom Berenger, som spjåker til sine intellektuelle begrensninger ved å referere til Gibrans «Profeten». Ingen møter Johnson utenfor det landlige fengselet, og han løper hjem. Det er en av de stiligste scenene jeg har sett på lenge, og den burde virke oppkvikkende på de nye universitetsjoggerne. I byen finner eksfangen skinnjakken og bilen sin, og så kjører han av gårde som en Bryne-gris. Han oppsøker sin sannsiger, og da den samoanske gorilla får se tatoveringen hans, rømmer han lokalene, for The Rock er en legende og et spøkelse.

Hevnen starter, og jeg skal ikke gå i detalj, men la dere nyte den kompromissløse mannens pompøse brutalitet. I historiens innerste ytterkant finnes også en it-gründer som er blitt så rik han at han også er sprek – og han jobber som leiemorder. Carla Gugino er Thorntons kollega, og gjør en lakonisk og fin kvinnerolle.

Denne regissøren kan nærbilder uten å norske seg til med bankbok-portretter. Han bruker lyset og de følsomme skyggene, han bruker detaljene og den finstemte sentimentalitet. Dessuten ga han skuespillerne egne mapper med rollebeskrivelse før filminga – pluss at de fikk beskjed om hvilke filmer de skulle se. The Rocks første actionrolle etter «Doom». 2010.

Braveheart

Netflix

braveheart

Mel Gibson som sint australier som spiller sint skotte.

terning 5 liten Innledningsvis ser «Braveheart» mest ut som resultatet av et infamt utdrikningslag: Mel Gibson har skjørtekant en drøy halvmeter over Moder Skottlands sterkt skattlagte jord, og han virker riktignok resolutt, men på den litt desorienterte måten til en mann som plutselig gikk av Oslo-toget i Marnardal på jakt etter ei koksgrå LaMote-strømpebukse.

Stagg latteren. Det går ikke lenge før alle fordomsfulle lårkortvitser faller til særdeles blodig jord på sin egen urimelighet. Dette er natural born kilters i samla flokk. Gibson har sjøl regissert historien om den skotske nasjonalhelten William Wallace, og han har gjort det med knasende kraniebrudd, ejakulerende hjernesprut og arealrik arteriegjødsling i antakelig den mest voldelige filmen som noensinne er satt opp på en norsk kino. «Braveheart» skildrer slagscener fra 1300-tallet slik den tidas lettbåt-kultister fra Hels Englar-gjengen ville ha fortalt dem rundt bolvarmen på Vaulen.

Mel Gibson legger ikke fingrene i mellom, for hvis han det hadde gjort, ville de ikke ha vært der lenger.

Historien om skotten William og den falske adelen i Skottland er en deilig historie, for den iverksetter alle de gode underklasse-følelsene i kinopublikummet. Ikke bare ble den blikkharde, blåaude superskotten lurt av englandskongen, han ble også forrådt av sine egne. Det gjør så inderlig deilig politisk vondt i mellomgolvet at hele kvelden og SVs kommunevalg er redda. Bryt de diplomatiske forbindelsene med England!

Filmen har en vanvittig vitalitet og et primitivt, enkelt og romantisk engasjement. Mange kommer med god grunn til å spørre seg om den nesten surrealistiske råskapen er nødvendig, men om den ikke er politisk korrekt, kan det nok hende at den er historisk korrekt, og i beste fall funker «Braveheart» som avskrekkende eksempel på at krig gjør forferdelig vondt.

Lille franske Sophie Marceau spiller fransk kronprins-hustru i England. Hun faller for den vakre, steile barnålsbarbaren med rødmende nakne skuldre under enkle forhold, men har ellers lite i filmen å gjøre. Dette er ei brum brum guttegreie, og som alternativ til britisk fotballvold er den imponerende vellykket. 1995.

The sentinel

Netflix

sentinel, the

Førstedame Kim Basinger på benkebilde med sistemannen Michael Douglas.

terning 4 liten Denne filmen ble på en måte laga i den behagelige forstaden For Enkelt. Michael Douglas spiller en Senior Servicemann som elsker Førstedama mens han beskytter Presidenten, og Kiefer Sutherland har hevntanker om den eldre kollegaen. Feil folk vil ta livet av Presidenten av feil grunner. Douglas må dodge fortvilet rundt som ekstremt urimelig mistenkt.

«The sentinel» kunne vært en snedig thriller, som overrasket sjøl de nettbaserte konspirasjons-paranoistene til slutt ved at førstedama viste seg å være den kjønnsopererte sønn til Ceausescu. Sånn ble det aldri. Handlingen er streit som en episode av «Presidenten». Likevel vil du nok se den. De fleste blir tiltrukket av skuespillerne, og de vil hygge seg med et fotkjapt yrkesdriv som strutter av kunstig adrenalin og imiterer imitert virkelighet.

Det foregår mye hurtig dressgåing i «The sentinel». Folk samtaler med den muskelknytte delen av stemmebåndet, og kameraet haster av gårde slik kameraer skal når kodekjeftende Secret Service-folk ledsager presidenter i hotelltrapper. Replikkene skifter mellom det tv-banale og noen rå småkjappiser. Det vanlige har inngått en uproblematisk allianse med det eksklusive, og filmen vil underholde alle som ikke insisterer på å være han i salen som på død og liv skal tenke seg om.

Michael Douglas har det nasjonale ørneblikket på plass over et offensivt underbitt, men man skjønner aldri hvordan det skjedde da denne lojale presidentens mann for første gang lurte pastellene av Kim Basinger som presidentfrue. Stemmen hennes murrer riktignok som en spesielt vellykka eggløsning, men romansen føles feil. Kiefer Sutherland ser etter hvert så resolutt ut at han burde leie seg ut som statsminister til trengende land som Norge, og Eva Longoria medvirker mest for at ingen skal tro at de ser en god film og følgelig forlate salen.

Jeg ville helst ha sett Douglas i jungelflekkete khaki, og jeg ville ha foretrukket Sutherland iført skitne armhuler, men OK, hvis de på død og liv vil se ut som ONS-deltakere, så gjerne for meg. Jeg ville også vært lykkeligere om det viste seg at Tony Blairs hustru sto bak attentatplanene. Men kan vi velge? 2006.

Max Payne

Netflix

max payne

Mark Wahlberg med Mila Knus, begge i fint lys.

terning 5 liten Sats på gutte-vorspiel med «GTA» på PS3-ern, ketchupsøtna chilichips og nett-handla t-skjorter. «Max Payne» er pulp noir-action, og for skygge-estetikerne er den en fryd.

Jeg kunne nevne en hel skatteliste med kjente navn på hvem som ikke kommer til å like den, sjøl om filmen har aner som det lukter antikvitetssjappe av. Her spøker Chandler-gjengen og dens bylivs-dystre lidelses-pulp. Filmen kommer fra musikkvideo-folkets beste stunder, da den moderne stemningsfilmen ble unnfanga med så djupe skygger og så mye blått at det bare fantes halve folk og kubistiske bygninger. Melankoli-orienterte okkultister som Gabriel Knight og Harry Angel står for en del av farenskapet, og mister Dolby som tilførte skyte-estetikken sin omfangsrike hammertorden. Dessuten er altså Max Payne-skikkelsen handlet fra et dataspill, og dataspill er liksom fullkommengjørelsen av alle de nevnte elementene.

Jo. Egentlig burde konservatorene stikke innom. «Max Payne» er storarta trivialkunsthistorie.

Mark Wahlberg spiller politimannen Max Payne med hele sin volds-troverdighet.

Han sitter bak en desk i New York mens det snør dommedags-fnugg utenfor. Noen drepte kona og babyen hans, og mannen med smerten har aldri noen ro.

Det er ikke god tone å fortelle for mye om handlingen i filmer som dette, men den tar lysløypa gjennom bymørket. Her finnes nattas vrak, som ser flygende djevler før de blir revet i stykker. Her finnes de falne kvinnene i så røde kjoler at blod virker som uvesentlig ekstra-utstyr. Her finnes makro-morderen, de dystre russerne, de tvilsomme kapitalistene og triste politifolkene.

Den bildevakre action-krimmen er laget av noe så koselig som en ire, og John Moore sitter antakelig ute på landet og tygger saueull med senile lottovinnere resten av året. Men han lager film som en bydjevel. 2008.

Apocalypto

Netflix

apocalypto Rudy Youngblood

Rudy Youngblood flykter fra barbarene.

terning 6 liten Med «Apocalypto» markerer Mel Gibson seg som en av de betydeligste filmskaperne i vår tid. Det er en intensitet og tyngde over det heftige voldsdramaet som banker deg flat. Filmen er det vi i oppstemte øyeblikk kaller mektig, men det går ikke an å se den. For de aller fleste vil den føles uutholdelig.

«Apocalypto» er bortimot den perfekte drama-thriller. Den beveger seg i samme tid som Malicks «The new world», men er fullstendig overlegen både politisk, moralsk og filmatisk. Det er vanskelig å puste. Det er vanskelig å tenke. Kroppen overtas av en intuisjonsbasert total-innlevelse som det ikke går an å beskytte seg mot. I Gibsons film er volden og smerten så utførlig og så kompromissløst skildret at den ikke lar seg fortrenge. I lange perioder følte jeg at jeg for første gang opplevde den absolutte frykt, som kanskje kan være en nyttig ting. «Apocalypto» demonstrerer med en nesten uforståelig sammenhengende voldsbruk hva det er menneskene gjør mot hverandre.

SOM SKAPNINGER, som fenomener i Universet, er vi grusomme på et nivå som nesten ikke kan forklares. Når maya-presten skjærer hjertet ut av en levende mann, er det ikke fordi han hadde en vond barndom. Det primitive er primitivt.

«Apocalypto» følger en liten flokk skog-maya-er som blir tatt til fange av by-maya-ene og ført av gårde til de groteske byggverkene ute i jungelen. De vet ikke hva som skal skje med dem, og den unge mannen har ei gravid kone og et lite barn gjemt i en tørrlagt brønn. Det viser seg at fangene skal ofres, fordi den store gud har sendt tørke og pest over landet.

DET ER IKKE fristende å røpe mye, men filmen inneholder også en heftig, stakkåndet skogsflukt som nesten er mytisk i form og tema – det er som et folke-eventyr og en frihetsmetafor omgjort til durabelig voldsaction.

I «The passion of the Christ» virket den groteske brutaliteten mot sin hensikt. I «Apocalypto» har detaljene en historie å fortelle. Slik som dette har imperier blitt til. Tortur og drap har skapt rike etter rike, og i vold og blod og smerte og frykt har de gått til grunne. Bestialiteten har vært hva den neste sivilisasjonen arvet fra den forrige, og for oss mennesker som egentlig bare ønsker oss en fredelig skogsflekk for familien, har ledere og regimer vært fiender. Det ligger politisk forstand i dette. Det finnes ikke storhet uten vold. Her finnes moralsk forstand: Råskapen er uunngåelig, og den kan ikke fortsette. Og det er en religiøs forstand i det fordi katolikken (uten å nevne det med ett ord) demonstrerer hvorfor verden er avhengig av tilgivelsens budskap, av moral, av idealer. «Apocalypto» tvinger seeren til å tenke gjennom den grusomme virkeligheten bak det han ser.

Likevel. Gibson må være en gal mann. Det går ikke an å lage sånt som dette og sove om natta.Utdrag:

Med «Apocalypto» markerer Mel Gibson seg som en av de betydeligste film-skaperne i vår tid. 2006.

9

Netflix

9

Den lille sekkemannen har erstattet menneskene på jorden.

terning 5 liten På samme måte som «Surrogates» handler om at teknikken er i ferd med å ødelegge oss, handler «9» om at teknikken er i ferd med å ødelegge oss. Men på en mer sjarmerende måte. Shane Ackers særegne animasjonsfilm forteller om et helt nytt robotfolk. De ser ut som om de er satt sammen av Husflidens sekkestrie og elektronikk-dunken til resirkulasjonsanlegget på Forus. De har hyggelige, naive og vennlige fjes, og de undrer seg åpenbart over verden slik de første menneskene gjorde da de landet på Gardermoen. De har en sår, post-apokalyptisk oppfinnsomhet, og vi elsker opprinneligheten og uskylden deres.

Menneskene er borte. Menneskene fant opp maskinene, og maskinene klarte deretter å finne menneskene og utslette dem. Nå jakter skramlende metallbeist på alt som beveger seg, for de livnærer seg av sjel og livskraft. Den siste professor klarte å gi sjela si til sekkefolket. Det bærer videre våre forvirra tanker og følelser, og sånn ser sekkisene ut.

Filmen er dyster som en garasje-rydding og fascinerende å se på. Nummer 9 er en strie-robot med glidelås foran, og han våkner plutselig i en leilighet og vet ikke hvem han er. Verden er i illevarslende grønsjebrunt og forsømte rustfarger. Snart treffer han en annen liten forskremt skapning. Før de har rukket å ta stilling til tilværelsens gåter ledes guttene av en slags kardinal med sjefs-forestillinger om ting og egen torpedo.

Alle disse skapningene er skjønne hinsides beskrivelse, og den estetiske flørten bærer filmen gjennom en litt sidrumpa historie. Dette er den helt forskjellige tingen du skal unne deg dette halvåret. 2009.

Søndag 4.2.– En halvsløv søndag og litt om Thor Bjarne Bore

 

En vampyrs bekjennelser

FEM 22.55

terning 5 liten Dette er en storarta søndag. I går fikk sjefen min Siddisprisen, som jeg må innrømme at jeg aldri har skjønt. Da Thor Bjarne Bore kom til Aftenbladet i 1983, var jeg fantasiløst skeptisk til at det kom en fyr fra Vårt Land. Da han sluttet som redaktør i 2000, sank hjertet mitt ned i en uhelbredelig depresjon, for intuitivt visste jeg at jeg aldri mer i hele livet skulle oppleve noe så fantastisk som å jobbe for Bore. Jeg var så stolt av ham som man ellers er av nær familie, jeg var forvirra og illuminert og inspirert, det var som å delta som håndlanger i skapelsen. Nå er han 80 år og den mest relevante sprederen av nyheter og meninger på sosiale medier, og 18 år etter at han sluttet som redaktør, er det ennå sånn at jeg tenker på ham hver gang jeg skriver en setning. Vi er ikke akkurat enige om ting, men enighet er en plagsom omgangsform i lengden, så det betyr ikke noe. Han sitter et sted i bakhodet eller kanskje framhodet og er en del av det overjeg’et som venner har påstått at jeg mangler. Det kan tenkes at de har rett. Men jeg har Bore. Han passer på meg.

Men til filmen.

en vampyrs bekjennelser

Kirsten Dunst klamrer seg til Brad Pitt.

Når Tom Cruise slipper ned et flommende brudehår som får ham til å likne den unge Farah Fawcett, setter tennene i Brad Pitts studiotrena skjønnas-nakke og innleder et sanseløst sado-machokistisk oralsamvær, er det ikke mer enn rimelig at «Interview with the vampire» blir oppfattet som en forsinka julepresang til mannlige homofile. Men på tross av de sterke homoerotiske signalene i historien, handler den ikke om det, den bare flørter uproblematisk med guttesex, sånn som trygge kjekkaser gjør i klubbhus-dusjen etter fotball-trening.

«En vampyrs bekjennelser» er ei tidsriktig bildebok som egentlig handler om å bevare menneskeligheten sin på tross av. Filmens Louis (Brad Pitt) er innledningsvis et enkelt offer for den samlivssultne vampyren Lestat (Tom Cruise). Louis har mistet familien sin og vil egentlig dø, men blir i stedet tilbudt en destruktiv udødelighet som passer gemyttet hans noen spesielt ekle minusdager på 1700-tallet en gang. Men han er ikke forberedt på at det eksentriske lille klubb-fellesskapet krever at han også blir ond. Louis har sorg, men ikke ondskap, og gjennom hele filmen kjemper han for å holde fast på sin menneskelighet og kjærlighetsevne. En vampyr med valg. Trist sekstiåtter treffer dårlige kamerater og havner på horehus.

I et desperat forsøk på å fastholde en slags verdighet og omsorg i den håpløse vampyr-tilværelsen (ærlig talt: det blir ikke mange ettertenksomme familiekvelder ved peisen for folk som er avhengig av blod-drikke) knytter han seg til den lille jenta Claudia (Kirsten Dunst), som også gjøres til en bitter og hensynsløs liten zombie for å kunne opptas i det blodige broderskapet.

Dette kunne vært Oskar Schindler eller den snille tosken i B-gjengen. Behovet for å ta vare på menneskeligheten sin er en fascinerende personlighets-gave, og det den visuelt voldsomme filmen gjør, er egentlig bare å understreke hvordan de stakkars anstendige stadig utsettes for nattens estetiske fristelser. Volden er vakker, villskapen er skjønn. Galskap og grensesprenging er stilige greier for eksistenskåte mørke-menner. Men det får ikke hjelpe. De snille vampyrene i verden ser seg om etter ei høne i stedet og foretrekker at de fristende sosietets-nakkene med alle sine pulserende fristelser får passere upunktert.

Rollene i «En vampyrs bekjennelser» er perfekte. Brad Pitt i hovedrollen er på samme tid jublende plakatvakker og så uendelig, evighetstyngende trist at du kan føle hans hensiktsløse selvforakt som hundre års HB-bakrus. Tom Cruise spiller den evige forføreren og fortæres føyelig av egen ondskap, sjalu på menneskeligheten og ivrig etter å smitte andre med sitt ureine blod. En mann som har innsett at han aldri kommer til å konkurrere med Albert Schweitzer og følgelig utøver sitt darwinistiske sirkusnummer med brutal begeistring. Cruise har aldri sett bedre ut enn da han vender tilbake fra døden med innhole kinn og kirkegårdsgjørme i håret. Seksuell spenning og dyrisk styrke med høyt vampére-tall.

Bildene til Philippe Rousselot er perfekte, moderne tegneserie-ruter. Musikken til Elliot Goldenthal kommer sigende og klistrer seg til mørket som konsentrert tungsinn. Alle har kost seg skamløst, for diktning om de dystre kreftene blir alltid flottere enn oppbyggelige skildringer av familie-turer til Folkvang på femtitallet. For de eventuelt uforberedte som tutler seg inn i kinosalen og forferdes over hva det er folk underholdes av nå for tida, la det ihvertfall være en trøst at denne filmen faktisk handler om en moralsk vampyr. 1994.

Elisabet

NRK2 21.25 og NRK1 24.00

elisabet

Joseph Fiennes sjekker opp Cate Blanchett.

terning 5 liten Shekhar Kapur («The bandit queen») dikter 1500-tallet med en estetisk drømmers sans for at det totalt uvesentlige kan vinkle det viktige. Da den vidle franske baronessen er blitt drept av protestanter, ser vi for eksempel den hurtig-modnende dronninga gjennom røde slør, som om hun sitter i ei blodåre. Bildet er egentlig så befriende enkelt og så metaforisk banalt at hjertet jubler.

Cate Blanchett kan være engelsk med en så gjennomsiktig rødhårethet og en så avfarga ansiktstynnhet at du får følelsen av å se en utdødd reverase blir jaga av adelsmenn. Hun kommer inn i filmen som ei sorgløs ungjente med behagelig mørkøyd dansekjæreste. Etter at den katolske dronninga har dødd i surt sideleie, blir hun hovedpersonen i kampen om Englands fremtidige religion. Såpe-intriger som er tøffere enn befruktning med kakesprøyter i Sunset Bekk, agent-myrderier som ville fått James Bond til å føle seg som trafikk-konstabel og tung, uformulert slottserotikk som er syrligere enn sennep gjør filmen til to timer vedvarende spenning. 1998.

Locke

NRK2 00.10

locke

Tom Hardy kjører.

terning 4 liten Denne vil noen av dere se. Sånne som likte filmene der en mann lå innestengt nede i jorda gjennom hele filmen, og man ikke fikk se noe annet. Dere vil like at hele filmen består i at Tom Hardy sitter i bilen og snakker i telefonen hele filmen, enda man ikke bør snakke i telefon i bil. Det er nemlig sånn at hele livet hans er blitt forandra, og han ringer til familien og sier «I’m not coming home». 2013.

Grown ups 2

TV3 21.00

grown ups 2

En bråte med blide voksne og noen barn.

terning 3 liten Dette er en oppfølger til komedien «Grown ups» der Adam Sandler ot en gjeng passelig kjente skuespillere var familievennlige og vulgære sammen. Denne handler om at Lenny bestemmer seg for å flytte familien til hjembyen for at ungene skal få vokse opp sammen med ungene til hans gamle venner, men hjembyen er et burlesk kaos av konstruerte tullinger, og det kan godt henne at det blir vittig. 2013.

Bad hair day

FEM 19.00

bad hair day

Leigh Allyn-Baker og Laura Marano.

terning 3 liten Denne komedien er ikke fransk, men den er laga av en fransk-kanadier som forsøker å se ut som Luc Besson. Handler om Monica som våkner morgenen etter skoleballet og oppdager at håret er en katastrofe. Hun havner i lag med en etterforsker som jakter på smykke. TV-film laget for Disney Channel. På imdb leser jeg at den ene hovedrollen Leigh-Allyn Baker farga håret sitt brunt bare for denne filmen. Get me outta here, my eyes are burning! 2015.

Operasjon Barnevakt

FEM 21.00

operasjon barnevakt

Vin Diesel passer barn.

terning 1 Nei. Nei Nei. Jeg vil heller se Vin Diesel i «Riddick møter Elvis», jeg ville heller at han skulle spille «xXx-X» enn å rote seg borti en Disney-inspirert barnefilm om familie med and. Rollelista i «The pacifier» ser ut som en velment handlingsplan fra Aetat, og midt blant de tynneste parentesene finnes actionfolkets millennium-trøst Vin, mannen som ble laget for de som ikke orker å le mer.

Hvorfor skulle akkurat han? Diesel har en uttrykksevne som kan sammenliknes med en normal Scania Vabis-front, og han sier replikker som om doktoren ba ham hoste. Vitsen med Vin Diesel er at han aldri skal spille godt og at han ikke skal være vittig, men veltrent. Alle andre idioter er selvironiske. Kunne ikke harrysegmentet fått beholde ihvertfall én skikkelig mann?

Diesel spiller Navy SEAL-fyren Shane Wolfe som får i oppdrag å passe på nydød vitenskapsmanns muntre familie («vel, han var ikke så mye hjemme..»), og dette er faktisk ikke en svart komedie, men en rørende. Det eneste som kunne ha reddet et manus som antakelig ble skrevet med piasavakost langs garasjegolvet, var at Diesel spilte rollen sin som om han var med i en actionfilm. Ikke sjarmerende. Jeg gjentar: Vin Diesel må aldri, aldri være sjarmerende.

Men «The pacifier» går den teiteste av alle finurlige frokostløyper. De uvillige barna og den dystre militærgubben blir gode venner, og Diesel overtar til og med rollen som instruktør for en amatøroppsetning av «Sound of music». Hvis filmen hadde vært regissert med råten intelligens, ødeleggelseshumor og kontemporær kaos-klipping, kunne mye vært reddet. Men de greiene her har sletnere tempo enn gammel Herbie-film, replikkene sitter omtrent like godt som tyggegummi på våt dusjvegg og påfunnene er pysete og fantasiløse – men så er da også regissøren Shankman koreograf og laget buksedressfilmen «The wedding planner». 2006.

John Wick

Max 22.00

john wick

Keanu Reeves har i hvert fall hvalpen.

terning 3 liten Keanu Reeves spiller en leiemorder som på sett og vis uføretrygder seg på grunn av kjærlighet og får en hvalp i arv da kona dør. Dermed går han tilbake til yrkeslivet for å hevne seg på noen som ifølge filmen ødela livet hans. Det var med andre ord de andres skyld at han var leiemorder. Han kunne ikke for det. 2014.

Tusen ganger god natt

NRK3 22.20

terning 3 liten Drama om en krigsfotograf som reiser rundt i verden og tar bilder, men det har sin pris osv. Regissert av Erik Poppe, med Juiette Binoche. 2013.

Det kvinner vil ha

TV2 Livsstil 21.00

what women want

Helen Hunt ser oppgitt på Mel Gibson.

terning 2 liten «What women want» er en film med revehale i antennen. Gjett hva antennen er.

Mel Gibson spiller en forfører-legende. Det betyr at han er en slags Rune Rudberg. Mannen jobber i reklame-firma, og på tross av at han velter seg i sitt ego slik søvnløse snur seg rundt i kjekssmuler og marengsgraps, er det han som tenker ut alle de store ideene.

Så kommer Helen Hunt inn i filmen.

I «What women want» får Gibson den sjeldne evnen at han kan høre kvinner tenke, og biproduktet av denne magien er at han faller for sitcom-dama til Paul Reiser.

«What women want» er ikke bare en kjedelig film. Den er en film der Mel Gibson spiller et slags chickelacke, chickelakke, og måtte gudene være oss nådige. 2000.

The glimmer man

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten For meg ukjent action med Steven Seagal, laget i 1996. Om politimann som skal hjelpe annen politimann med mordserie der ofre blir korsfesta. Den første politimannen er en slags New Age-fyr, som han i Millennium. Seagal spille New Age-fyren. 1 time, 40 minutter.

Lørdag 3.2.– OK, en kjedelig filmdag, men jeg gjør egentlig dette for meg selv

 

Leiemordere

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Dette er ikke en bra filmlørdag. Det finnes en del filmer, men Bin Laden-jakten ble også vist i går, og de andre er mer eller mindre sånne som ville ha stått igjen i hyllene hvis en tenkt videobutikk hadde opphørssalg. Da jeg så over tilbudet på VG sin programtjeneste, fikk jeg lyst til å rydde oppvaskmaskinen i stedet for å skrive. Ikke tjener jeg penger på det heller, og jeg har ingen plikt til å skrive om halvgode filmer. Jeg gjør det bare som et uttrykk for utilsløret og til dels overmoden egenbegeistring. Men OK. Selvoppholdelsesdriften (må ikke forveksles med selvoppofrelsesdriften, som er et slags impotens-fenomen) er viktig for alle mennesker, og «j’ecris (ecri? ecrit?) donc je suis», og det betyr ikke «jeg skriker, følgelig er jeg». Så derfor sliter jeg meg gjennom denne dagen, og det er ikke mye moro å lese, så gå ut i sola.

Men til filmen.

assassins

Julianne Moore og Sylvester Stallone står fint til hverandre. De burde hatt hund sammen.

Antonio Banderas spilte ikke bare i jentefilmer. «Assassins» vil alltid bli stående som et unntak, for dette er guttenes film.

Her skyter Banderas med så overdrevent matadorisk bevegelighet at Sylvester Stallone blir seende ut som et litt overrasket lik. «Assassins» er en litt tungrumpa film. Den baserer seg på en halvfortalt leiemorder-historie uten egentlig framdrift, men spanjolens ledige kaffebar-sjarm og Stallones Armani-bebrilla Aku-Aku-alvor står så overraskende bra til hverandre at filmen blir interessant på samme måte som utstillingsvinduene til Marlboro Classics.

Det gjør heller ikke noe at den tynnhuda stasdama Julianne Moore spiller computerkyndig skurkedame og leiemorder-mål, det gjør ingenting at hun snakker ensomt med katten, for dette er en sånn storbyfilm der menneskene tror at nærhet betyr det samme som kloss hold. 1995.

Vacation

Norsk TV2 23.55

vacation

Sånn gikk det med de. Chevy Chase og Beverly D’Angelo i 2015.

terning 3 liten I 2015, dette ulykkelige året da forstanden forlot altfor mange mennesker, laget amerikanerne en slags oppfølger til «Hjelp, vi må på ferie»-filmene. Den handler om at Clark Griswolds sønn Rusty er blitt voksen og skal dra på ferie med familien. Chevy Chase er også innom. Det oppsiktsvekkende med filmen er at den er delvis regissert av John Francis Daley, som spilte Sweets i krimserien «Bones». Dermed er jeg i et dilemma. Vi som likte Sweets, føler en slags lojalitet. På den annen side: Åttitalls-komedie med Ed Helms og Christina Applegate – i 2015?

John Wick

TVNorge 21.30

john wick

Keanu Reeves sitter der med hunden etter kona.

terning 3 liten Keanu Reeves spiller en leiemorder som på sett og vis uføretrygder seg på grunn av kjærlighet og får en hvalp i arv da kona dør. Dermed går han tilbake til yrkeslivet for å hevne seg på noen som ifølge filmen ødela livet hans. Det var med andre ord de andres skyld at han var leiemorder. Han kunne ikke for det. 2014.

Det kunne hende deg

TV3 19.25

det kunne hende deg

Egentlig perfekte for hverandre: Nicolas Cage og Bridget Fonda. Hvor ble det av Fonda?

terning 4 liten Sørgmodig, men realistisk komedieromanse om penger. Og pengene tilfaller ganske riktig de griske, et prinsipp som kan se ganske innlysende rettferdig ut, ettersom de griske ikke har noe annet og må ta til takke med luksus, helse og økonomisk trygghet. Nicolas Cage vinner penger og har lovet Bridget Fonda halvparten, men kona Rosie Perez piper. Tam film, og når Fonda og Cage setter i gang og samtaler om verden og vanskene, er det som å høre Florence Nightingale og Frans av Assissi snakke ut med hverandre. 1994. 1 time, 40 minutter.

Fifty shades of Grey

TV3 21.30

50 shades of grey

Nei, jeg vet ikke hva de heter, og jeg vil ikke vite det.

terning 2 liten

Idiot wind, blowing every time you move your teeth,

you’re an idiot, babe,

it’s a wonder that you still know how to breathe.

(Bob Dylan)

Den tungt varsla sexkomedien «50 shades of Grey» viser seg å være en forsiktig, nøytral slakkis. Den beveger seg fra «American Pie» i retning den klassiske romantiske komedien der forførings-spesialisten viser seg å ha en myk, såra side, og derfor er han blitt helt betatt av den opprinnelig undertrykte dama. Det er en dårlig film, men den banalitetsgjødslende forfatterinnen har faktisk klart å lage en ufrivillig karikatur av en vestlig guddom. Her er han, en tynn pengeflytter som har gitt opp sin menneskelighet så overstadig at til og med kjærlighetslivet er blitt en teknisk innretning. Den spurvete, ubehagelig dumme dama hans karikerer infamt det post-feministiske fenomenet: Kvinner som beundrer menn.

Filmen er for kjedelig til å funke som satire, men latterligheten er til stede for de som liker å le på vorspiel.

Filmen starter parodisk med «I put a spell on you», en musikalsk overtydelighets-kobling på samme måte som når «Born to be wild» alltid ligger under scener med Harley-sykler. Det viser seg fort at de to skuespillerne er utilpass og uhensiktsmessige. Det nytter ikke at studentdama med åpenbar identitetsvegring glor på den lille kaksen som om han var en tidligere ukjent sushi, mannen ser ut som en guttunge fra Strømsgodset, og han er tøff på samme måten som de patetiske vitaminpille-jønkiene i Vitae Pro-reklamer. Han ser ut som en slags eiendomsmekler-klisjé i anførselstegn, han ser mindre mandig ut enn de små 14-åringene med for stor snipp som analyserer Børsen i TV2 Nyhetenes økonomi-magasin. Han minner om Tom Hanks i «Big».

Skuespilleren skulle ideelt ikke vært der. Ikke hvis det skulle bli en seksuell film. Vår tid har menn som Benedict Cumberbatch og Michael Fassbender, i fortida så vi skeiv sensualisme fra Gary Oldman og Mickey Rourke. Denne firkanta Onkel Grå kunne i det minste vært enten androgyn som Johnny Depp eller bassengstreit som Justin Timberlake.

Jamie Dorman spiller ikke godt heller, og det er ydmykende. Det er ydmykende for meg, som må holde ut med en beundringsfiksjon som er så usannsynlig at jeg får lyst til å tilkalle psykiatrisk legevakt. Det må være ydmykende for kvinner, som etter at de har lært seg bortimot 28 bokstaver, kan kjøre bil, behersker minst ett fremmedspråk og har lest den store krydderboka, fremdeles vil dåne av en after shave-skjønnas i dyr kontorstol.

Beundringen er viktig for handlingen, og dermed oppstår det egentlig ingen handling. Grå snakker til studenten som om hun var forrige torsdag, og hun ser imponert tilbake. Dakota Johnson snakker med en imitasjon av moras (Melanie Griffith) barnestemme, og er ubestemmelig og slakk i slufsa. Da José den gale latinamerikaner vil kysse henne, spyr hun på fortauet, og så har hun helt uventa drukket så mye at hun dåner på Jane Austen-maner i Greys armer og våkner neste morgen (slik jenter gjør i Ashton Kutcher-filmer) i hans seng, og så kommer replikken fra det store folke-eventyret i Hollywood: «Kledde du av meg også?»

Han tar en bit av rundtstykket hennes (galningen!) og sier: «Jeg må dusje». Dessuten sier han ting som «I don’t make love, I fuck». For oss som ser en del film, er det som å være på mc-bar langs the backroads of Texas, og en stivpynta korpis ville ikke ha sagt sånt med mindre han egentlig var en newb og en nerd.

Men han er det. Og det er barnligheten som fullfører karikaturen. Mannen er en nerd i paradoksale Wall Street-kostymer. Det er noe uvirkelig ved ham, som det var med «American psycho», og når han utøver sitt seksuelle program på studentjenta, ser han ikke opphissa ut en gang. Han ser ut som ti minutter på ergometersykkel.

Og det er kanskje det rareste ved filmen. Det finnes faktisk ikke sex her. Guttungen kysser nakken, og jenta med Siri-stemmen stønner så voldsomt av spytt på halsen at vi minnes en sak i VG om at kvinner gir fra seg sex-lyder for at menn skal bli lykkelige. Men Grey blir ikke lykkelig. Han ser bare tom ut. Han drar i trusa! Åååååh! Stønn. Marge? Marge Simpson?

De såkalt sado-masochistiske scenene kunne stort sett vært vist for sjetteklassinger som eksempel på uhensiktsmessig bruk av gymsalen, og de scenene som faktisk antyder smerte, som når han pisker Anastasia, skaper smertefulle assosiasjoner som går til IS og sadistenes behandling av kidnappa småjenter. Dette er Saudi Arabia. Mindre sexy kan ingenting bli.

Mot slutten sier dama «Hvorfor får jeg ikke komme innpå deg?», så da vet vi hvor vi befinner oss i den amerikanske eventyr-verdenen. Owen Wilson og Vince Vaughn har nettopp gitt opp å være forførere fordi de forelska seg, men de har ennå problemer med å kommunisere med ekte kvinner på ekte vis. Romantisk komedie. Takk for i dag, og husk å ta ritalin til Viagra-en, for denne filmopplevelsen kommer til å hemme sex-lysten lenge.

Det er fortjent, og det er logisk. Den utstyrs-avhengige psykopaten er et barn. I følge den dumme forfatterens fortelling er han det fordi en voksen kvinne voldtok ham for lenge siden og lærte ham at menn er til for at kvinner skal få orgasmer. Det ble liksom greia hans, og fordi kvinners orgasmer forlengst er blitt et teknologisk utfordringsområde, lager han seg et slags treningsstudio der han sjøl slipper å prestere mens damene henger fra taket, som i et nevrotisk tivoli.

Dere får sjøl finne ut om satiren er så bra at det går an å holde ut banalitetene. Noen vil i hvert fall like scenen der Ana lytter til når hennes frodige mor Jennifer Ehle ler lykkelig med sin fjerde ektemann. Kvinne og mann som ler sammen. I soverommet. Samvær. Nærhet. Lykke. Kjærlighet. Frihet fra prestasjoner og VGs kurs i enda bedre orgasmer. Det var nesten så jeg fikk lyst å gi filmen en firer-terning, men det får være grenser. Jeg likte også at de drakk musserende vin av kopp, for jeg hater champagne-glass like mye som jeg hater danske møbler. Det var nå det. 2015.

House at the end of the street

FEM 23.55

house at the end of the street

Jennifer Lawrence har trent eller bakt.

terning 3 liten Jennifer Lawrence («Winter’s bone») er blitt den nye følsomme ungdommen til eget gitar-akkompagnement, så når man skal lage en psykologisk thriller, virker valget en nærliggende. Jennifer har bollekinn som en liten Petshop-kanin, og det intelligente budeiefjeset gir henne troverdighet. Aldri stol på folk med smale fjes og flate mager. Mammaen er Elisabeth Shue, som var følsom og nedslått i «Leaving Las Vegas», og sammen utgjør de et skikkelig damedeppe-team i leid hus langt uti skogen den svarte.

Filmen starter med at ei stirrende gal jente i hvit nattkjole dreper sine foreldre med hammer. Det skjedde i nabohuset der hvor Lawrence og mora flytter inn. Småsleske high school-ting ankommer trofastere enn Jærbanen, men etter hvert blir Jenny kjent med den søte broren til jentegalningen. Nifse ting skjer. 2012.

The dukes of Hazzard

Max 23.50

dukes of hazzard, the

Johnny Knoxville, Jessica Simpson og Seann William Scott i utkantidyllen.

terning 3 liten Harryfilmer er ikke som andre filmer. De er laga som øyeblikkelig sivilisasjonstrøst for folk som bor på så stygge utkantsteder at rottene tar lykkepiller. I en harryfilm har man sugt ut kvinners hjerner og sprøyta dem inn i melkekjertlene der de utfører synlig tankvirksomhet. I harryfilmer er bilen mannens beste venn også i løpetida. Johnny Knoxville, Jessica Simpson og Seann William Scott i «The dukes of hazzard» innebærer egentlig et nostalgisk juniorforsøk på å gjøre om igjen klassikeren «Smokie & the bandit». Jentene ser ut som de ble funnet i støvet under en 14-årings seng. Knoxville blir haglejaga fra garden da han kommer for å selge hjemmebrent, men i stedet branner brunstig med farmerens datter. Karene spinner i høstløvet så gummien gviner mot asfaltbladene. De banker hverandre med telefonkatalog. Dette er denim-doenes land.

Av og til er nedsnobbing nødvendig. Harryfilmer er noe du får lyst til å se hvis du for eksempel har sittet ved siden av Holger Kofoed på toget mellom Sandvika og Asker stasjon. Harryfilmer er pinlige, men enkle og vitale. De er avskylige, men opprinnelige på samme måten som kafeteriamat sør for Klubbgata. I denne filmen medvirker Burt Reynolds under rømmehvit meieristhatt. Willie Nelson spiller hjemmebrentingeniør. Det usensurerte består i at regissøren sprer noen uferdige overkropper rundt omkring som feriebyller på allergisk engelskmann. 2005.

Zero Dark Thirty

NRK3 21.25

zero dark thirty1

..and then the firemen rushes in.

terning 5 liten Bin Laden-jakten «Zero dark thirty» handler ikke om terrorisme, men den handler litt om besluttsomhet og gjengjeldelse. Akkurat i de tidene her, da du og jeg og alle villstyrige liberalere samler oss i CIA-paranoia fordi det ikke finnes noe annet å engasjere seg i, akkurat i de tidene her er filmen det vi kaller en utfordring.

Mest handler den om to ikoniske kvinner.

Den ene dama er Kathryn Bigelow. 62-åringen var en gang gift med James Cameron, og det betyr at hun rangerer oppe i det vinternatt-barske Nansen-segmentet for kvinner med stor overlevelsesevne i krevende terreng. Dessuten lager hun usjenert og uten femi-forklaringer og hood ornaments (jeg aner virkelig ikke hva det heter på norsk) mandige filmer der det egentlig ikke er synd på folk. Ingen andre kvinner lager filmer der det ikke er synd på folk. Det trenger ikke være noe galt i medlidenhets-kunst. Jeg kan ikke helt forestille meg hvordan verden skulle være uten, men man kan bli utslitt og møkka lei av den. It will hit you, it will hurt you, make you sore and what is more, this it not what you came here for. Ingen ting tærer på den generelle livsviljen som medlidenhetskunst. Det er verre enn å lese om at livet ditt går til helvete fordi CIA kan lese Facebook. Da var det ikke rare livet.

«Zero dark thirty» handler om CIA, og den forteller en uanstendig og sjukt god historie. Før de liberale (du og jeg og Obama) fikk stanset den umenneskelige behandlingen av Guantanamo-fanger, klarte faktisk CIA å utrette et mirakel. Å ha tillit til CIA har egentlig vært mer naivt enn å tro på julenissen. Dette er organisasjonen som aldri fikk til noe. Sammen med FBI slapp de historiens mest åpenbare terrorister inn i USA og ga dem flytrening. CIA mente i fullt alvor at det fantes produksjon av masseødeleggelsesvåpen i Bagdad, og en lettlurt president Bush ble gående med rumpa dinglende bar som en bukseløs bajas for resten av president-tida si.

I mai 2011 dro to helikoptre med amerikanske SEAL-soldater inn i Pakistan og drepte Osama Bin Laden. Bigelow har sagt at «Zero dark thirty» setter spørsmålstegn ved bruken av rå makt. Det gjør den ikke. Bigelow er seg sjøl. Hun lager film om handlingsmennesker og paradoksene som driver dem.

Så her kommer vi til fjorårets kvinne-ikon Jessica Chastain, som spiller den CIA-ansatte Maya. For å vende tilbake til George Harrison ett øyeblikk: «Beware of Maya.»

Jessica Chastains rollefigur blir hyra inn i den brutale utspørringa av antatte Al-Qaida-tilhengere i årene etter 2001. Dette er den mest nervepirrende delen av filmen. Ikke fordi det er spesielt spennende å se på at Joel Edgerton bedriver vanntortur på fanger, men fordi du vet at Chastains valg av ansiktsuttrykk kommer til å avgjøre hva slags film du ser. Hvis hun tar en Vibeke Løkkeberg og er åpenbart indignert, blir «Zero dark thirty» en banalitet om den menneskelige CIA-er som selvsagt var kvinne og reagerte mot de meningsløse mennenes råskap. For filmen ville det bety: Rett i dass. Jeg satt på nåler og studerte Chastains mimikk. I noen korte øyeblikk var hun helt i nærheten av Liv Ullmann, og hjertet sank – men det var bare for å lure folk. Maya er ei annerledes dame. Hun er tøffere enn Christian Bale som Batman, hun er råere enn Daniel Craig som Bond. Maya gjør det som må til. Hun stanser aldri og klapper små barn på hodet, hun tæres ikke av nattlig tvil og blir ikke alkis av å medvirke til tortur. Hun gjør jobben. Dama er slik menn pleide å være i handlingsfilmer, før folk som Christopher Nolan kom slepende med de trøtte beina og kafé-følsomheten sin.

Maya er den mest imponerende kvinnerollen jeg har sett på lenge. Jessica Chastain ser tradisjonelt flott ut med det flommende, røde Hayworth-håret, men ikke ett eneste øyeblikk stanser hun i motlyset og bruker sensualiteten sin. Sjefen for Virke flørter mer med kameraene enn Maya gjør. Chastain skaper et kvinne-ikon for framtida: Også kvinner er i stand til å ta pragmatiske valg uten at det må forklares med at de var incestofre som barn. Ufølsomhet er et virkemiddel i noen yrker. Ufølsomhet er av og til en profesjon. Maya blir profesjonelt besatt av jakten på Osama Bin Laden, og hun ville egentlig ha bomba hele villaen hans med unger og koner og alle som var der. Men da ville CIA aldri fått vite om det virkelig var den nasjonale 2001-djevelen de drepte.

Nå, midt i indignasjonens tid, er dette en stilig film og et forfriskende kvinnebilde. Noen folk må gjøre jobben sin, og jobben er ikke at de skal være snille. Den mannlige torturisten blir så utbrent av jobben sin at han søker tilflukt i Langley. Men Maya har ikke én eneste motforestilling, og det er ikke fordi hun er et sjeleskadd offer som Uma Thurman i «Kill Bill».

Filmen er blitt kritisert av fine folk for at den aksepterer tortur. Det er selvsagt tull, for det er ikke mulig å skildre grusomheter mot en utvalgt fange i tjue minutter på en sånn måte at det virker helt greit. Men man lar ikke lidelsene til en Al Qaida-kurer stanse filmen før den har begynt. Han er en historisk brikke, han er en del av et pragma som er så fullt av paradokser at man bør ta med seg hele pakken ut i ørkenen på en hest uten navn og sette seg med farris i ettermiddagssola og tenke skikkelig gjennom dem. For det er hva «Zero dark thirty» innbyr til. Den forteller deg ikke hva du skal mene om ting. Hos oss heter det kynisme når noen avstår fra misjonering. Men du blir lei av misjonærer, for de finnes overalt. Du blir lei av medlidenhetskunst fordi den alltid starter med å være slutt før den begynte. «Zero dark thirty» holder deg fast i undring i to timer og trettisju minutter fordi den aldri røper hva den syns. 2012.

Then she found me

TV2 Livsstil 21.00

then she found me

Dette er antakelig Bette Midler og Helen Hunt.

terning 4 liten «Then she found me» kommer jeg alltid til å huske som den kvelden da jeg bare trøbla med TV-en min. Jeg hadde en Panasonic widescreen som ødela livet mitt, for alle folk svar breidere enn de var lange. Bare ikke Helen Hunt i «Then she found me».

Fra første øyeblikk så dama så tynn ut at det føltes som en projeksjonsfeil. Jeg stilte inn på 16:9, 14:9, Panasonic Auto, Just, 4:3 og tre forskjellige zoom-varianter, men uansett hva jeg gjorde, så Helen Hunt halv ut.

Til slutt resignerte jeg, og lot filmen være et varsel om hvordan vi alle blir når NRK-programmet Puls har fått fjerna alle grønnsakene uten fettsyre-merking.

Innlevelsen i handlingen led en sørgelig vanskjebne. Matthew Broderick så fremdeles unaturlig tjukk ut, og jeg fikk det heller ikke til å stemme at den avmagra dama ville orke å ha sex med ham, ettersom han bare liknet en uforståelig kåt sky. Det var ingen egentlige poenger ved Bette Midler som biologisk mor eller at elskeren Colin Firth var så tåtrippende nevrotisk at han burde ført til at meitemark spratt fra plenen. Interessen kom tilbake da jeg oppdaget at Salman Rushdie spiller gynekolog. Som forkledning var det vellykket. 2007.

Fight Club

Viasat4 23.30

fight club

Brad Pitt har så stygge blåveiser at han må bruke solbriller innendørs.

terning 4 liten I «Fight club» er Brad Pitt og Edward Norton et Spencer/Hill-team. Men når de slår hverandre helseløse i en historie som utkonkurrerer Den Rosa Panteren i tevlingsgrenen «hvor mye juling et menneske kan motta uten å dø», er forklaringen at 21. Century Man er inne i ei uttrykks-krise og ikke lenger blir fornøyd med sine Ikea-møbler.

«Fight club» er en glimrende laget film, og ideen med å la Norton vandre fra den ene terapigruppa til den neste for å parasittere på andres nærhet, er antakelig en glimrende metafor for ett eller annet usagt. Men å framstille vår vestlige mjukhets-verden som et sted der menn søker vold som kur mot indre meningsløshet, det er mildest talt søkt, så lenge 18-åringene inflaterer og må avbryte verneplikten hvis de ikke får vaniljekrem på sjokoladepuddingen. Dette er bare en slags hjerne-masturbasjon, en avansert seksuell fantasi. 1999. 2 timer, 20 minutter.

Tvillinger

TV6 20.30

twins

Disse to kommer fra samme schwarzenegget: Arnold og Danny.

terning 5 liten Stilig liten og aldeles urimelig komedie om at Arnold Schwarzenegger og Danny De Vito oppdager at de har vært tvillinger i 35 år. Vasete handling, men karismatiske folk. 1988. 1 time, 52 minutter.

Fredag 2.2.– Under en himmel som nyslipt ljå – den amerikanske hevnen

 

Zero dark thirty

NRK3 00.35

terning 5 liten Det er blitt vinter, og himmelen over Jørpelandsalpene er som anemikerblod på nyslipt ljå. Det er når vi ser på himmelen at vi skjønner hvor bra vi har det her på Det Egentlige Vestlandet. Til og med november-himlene var en åpenbaring av luftstrøm-dramaer, det var som å se materialisert intuisjon fare over himmelen med styrken og farten til ennå oppdaga menneskeguder. Nå er det så vidt 2. februar, som er en slags autistdato fordi den heter aen i aen, og så kommer flanelldagene, de med pastellerte stillhetshimler som både (som nevnt) kan minne om utenlandske bondevåpen og utvaska tskjorter fra Kina. På denne vakre dag, og antakelig blir ikke dager vakrere enn denne, skal jeg anbefale en film om den amerikanske hevnen. Du tror du ikke liker hevn? Du gjør.

Men til filmen.

zero dark thirty

Den hevnende engel, Jessica Chastain med hårfarge som overmoden havre.

Bin Laden-jakten «Zero dark thirty» handler ikke om terrorisme, men den handler litt om besluttsomhet og gjengjeldelse. Akkurat i de tidene her, da du og jeg og alle villstyrige liberalere samler oss i CIA-paranoia fordi det ikke finnes noe annet å engasjere seg i, akkurat i de tidene her er filmen det vi kaller en utfordring.

Mest handler den om to ikoniske kvinner.

Den ene dama er Kathryn Bigelow. 62-åringen var en gang gift med James Cameron, og det betyr at hun rangerer oppe i det vinternatt-barske Nansen-segmentet for kvinner med stor overlevelsesevne i krevende terreng. Dessuten lager hun usjenert og uten femi-forklaringer og hood ornaments (jeg aner virkelig ikke hva det heter på norsk) mandige filmer der det egentlig ikke er synd på folk. Ingen andre kvinner lager filmer der det ikke er synd på folk. Det trenger ikke være noe galt i medlidenhets-kunst. Jeg kan ikke helt forestille meg hvordan verden skulle være uten, men man kan bli utslitt og møkka lei av den. It will hit you, it will hurt you, make you sore and what is more, this it not what you came here for. Ingen ting tærer på den generelle livsviljen som medlidenhetskunst. Det er verre enn å lese om at livet ditt går til helvete fordi CIA kan lese Facebook. Da var det ikke rare livet.

«Zero dark thirty» handler om CIA, og den forteller en uanstendig og sjukt god historie. Før de liberale (du og jeg og Obama) fikk stanset den umenneskelige behandlingen av Guantanamo-fanger, klarte faktisk CIA å utrette et mirakel. Å ha tillit til CIA har egentlig vært mer naivt enn å tro på julenissen. Dette er organisasjonen som aldri fikk til noe. Sammen med FBI slapp de historiens mest åpenbare terrorister inn i USA og ga dem flytrening. CIA mente i fullt alvor at det fantes produksjon av masseødeleggelsesvåpen i Bagdad, og en lettlurt president Bush ble gående med rumpa dinglende bar som en bukseløs bajas for resten av president-tida si.

I mai 2011 dro to helikoptre med amerikanske SEAL-soldater inn i Pakistan og drepte Osama Bin Laden. Bigelow har sagt at «Zero dark thirty» setter spørsmålstegn ved bruken av rå makt. Det gjør den ikke. Bigelow er seg sjøl. Hun lager film om handlingsmennesker og paradoksene som driver dem.

Så her kommer vi til fjorårets kvinne-ikon Jessica Chastain, som spiller den CIA-ansatte Maya. For å vende tilbake til George Harrison ett øyeblikk: «Beware of Maya.»

Jessica Chastains rollefigur blir hyra inn i den brutale utspørringa av antatte Al-Qaida-tilhengere i årene etter 2001. Dette er den mest nervepirrende delen av filmen. Ikke fordi det er spesielt spennende å se på at Joel Edgerton bedriver vanntortur på fanger, men fordi du vet at Chastains valg av ansiktsuttrykk kommer til å avgjøre hva slags film du ser. Hvis hun tar en Vibeke Løkkeberg og er åpenbart indignert, blir «Zero dark thirty» en banalitet om den menneskelige CIA-er som selvsagt var kvinne og reagerte mot de meningsløse mennenes råskap. For filmen ville det bety: Rett i dass. Jeg satt på nåler og studerte Chastains mimikk. I noen korte øyeblikk var hun helt i nærheten av Liv Ullmann, og hjertet sank – men det var bare for å lure folk. Maya er ei annerledes dame. Hun er tøffere enn Christian Bale som Batman, hun er råere enn Daniel Craig som Bond. Maya gjør det som må til. Hun stanser aldri og klapper små barn på hodet, hun tæres ikke av nattlig tvil og blir ikke alkis av å medvirke til tortur. Hun gjør jobben. Dama er slik menn pleide å være i handlingsfilmer, før folk som Christopher Nolan kom slepende med de trøtte beina og kafé-følsomheten sin.

Maya er den mest imponerende kvinnerollen jeg har sett på lenge. Jessica Chastain ser tradisjonelt flott ut med det flommende, røde Hayworth-håret, men ikke ett eneste øyeblikk stanser hun i motlyset og bruker sensualiteten sin. Sjefen for Virke flørter mer med kameraene enn Maya gjør. Chastain skaper et kvinne-ikon for framtida: Også kvinner er i stand til å ta pragmatiske valg uten at det må forklares med at de var incestofre som barn. Ufølsomhet er et virkemiddel i noen yrker. Ufølsomhet er av og til en profesjon. Maya blir profesjonelt besatt av jakten på Osama Bin Laden, og hun ville egentlig ha bomba hele villaen hans med unger og koner og alle som var der. Men da ville CIA aldri fått vite om det virkelig var den nasjonale 2001-djevelen de drepte.

Nå, midt i indignasjonens tid, er dette en stilig film og et forfriskende kvinnebilde. Noen folk må gjøre jobben sin, og jobben er ikke at de skal være snille. Den mannlige torturisten blir så utbrent av jobben sin at han søker tilflukt i Langley. Men Maya har ikke én eneste motforestilling, og det er ikke fordi hun er et sjeleskadd offer som Uma Thurman i «Kill Bill».

Filmen er blitt kritisert av fine folk for at den aksepterer tortur. Det er selvsagt tull, for det er ikke mulig å skildre grusomheter mot en utvalgt fange i tjue minutter på en sånn måte at det virker helt greit. Men man lar ikke lidelsene til en Al Qaida-kurer stanse filmen før den har begynt. Han er en historisk brikke, han er en del av et pragma som er så fullt av paradokser at man bør ta med seg hele pakken ut i ørkenen på en hest uten navn og sette seg med farris i ettermiddagssola og tenke skikkelig gjennom dem. For det er hva «Zero dark thirty» innbyr til. Den forteller deg ikke hva du skal mene om ting. Hos oss heter det kynisme når noen avstår fra misjonering. Men du blir lei av misjonærer, for de finnes overalt. Du blir lei av medlidenhetskunst fordi den alltid starter med å være slutt før den begynte. «Zero dark thirty» holder deg fast i undring i to timer og trettisju minutter fordi den aldri røper hva den syns. 2012.

Locke

NRK1 01.00

locke

Og her sitter Tom Hardy og kjører bil.

terning 4 liten Denne vil noen av dere se. Sånne som likte filmene der en mann lå innestengt nede i jorda gjennom hele filmen, og man ikke fikk se noe annet. Dere vil like at hele filmen består i at Tom Hardy sitter i bilen og snakker i telefonen hele filmen, enda man ikke bør snakke i telefon i bil. Det er nemlig sånn at hele livet hans er blitt forandra, og han ringer til familien og sier «I’m not coming home». 2013.

Revolver

Norsk TV2 23.20

revolver

Jason Statham har hår og skjegg og ser ut som en søndagsskolelærer.

terning 5 liten Her står et par overraskelser tett som taxi-kø: Jason Statham har hår og skjegg, og han spiller et svett, psykologisk actiondrama som gjør at han antakelig blir invitert i selskaper hos pologenserne framover. Ray Liotta er hypa-paranoisk gangstersjef med en sjelelig og kroppslig nakenhet som nok en gang gjør den ugripelige skuespilleren til et ikon, en kult-ting for folk som samler på pyntegjenstander av isopor og ukrainske boksåpnere.

Overraskelse tre: Briten og Madonna-mannen Guy Ritchie har våget lage en actionfilm etter millenniumskiftet der det så vidt er med ei eneste snakkende dame, og det er den middelaldrende Lilly Walker som ser ut som om hun sover med Johnny hver kveld og antakelig skal forestille aggressiv verktøy-homofil. De eneste andre kvinnene som deltar, skrever tause som strupte ender i sofaer.

Med andre ord: En sjokkerende vital representant for den demonstrative gangsterfilmen, den som kjørte løpet sitt, dreit i alt som var nødvendig og ofte endte i et sinnssykt jålete fravær av sannsynligheter.

Samtidig er «Revolver» et ærgjerrig forsøk på psykologisk liksom-drama om egoet og dets blanda blendverk. Er selvet noe som finnes eller noe som skapes, og kan man lures til å tro at man er seg selv?

Da Madonna leste mannens, vurderte hun antakelig å re-konvertere fra jødedommen til muskuløse NY-dansere, men vi som liker film, kan komme til å elske det aldeles forvrengte ved «Revolver».

Statham kommer ut av fengsel etter sju år, utfordrer kasino-kaksen Liotta og treffer to tilsynelatende visjonære forbrytere. Det handler om den perfekte svindel, det handler om hva tyveriet av Mr. Golds hvite pulver gjør med julebaksten det året. Statham er fantastisk med hår og skjegg. 2005.

Forhekset

TV3 19.20

bewitched

Will Ferrell treffer Nicole Kidman, og hun er heks. Les om hekser i Aftenbladet i dag.

terning 2 liten «Bewitched» er egentlig en Sandra Bullock-film som burde ha kommet direkte på video midt under fotball-VM. Å la Nicole Kidman forelske seg i Will Ferrell i fullt komediealvor, blir som om Chevy Chase og Elizabeth Taylor spilte «Søvnløs i Seattle 2» sammen.

Nicole Kidman er nesten som boblene i en spritzer. Will Ferrell repesenterer fisinga i boblebadet, han er karrieremessig det hullet tarmgass slippes fra. Det kan godt være at mannen er søt privat, men som skuespiller er han en hvit Eddie Murphy. Å se ham omgås kvinner er uromantisk.

Kanskje kunne det vært morsomt hvis Ferrell spilte en nasalt overfølsom ishockey-trener og Kidman var den nye manageren for laget, bare at hun ble spilt av Lisa Kudrow. Det ville vært vittig. Denne filmen nostalgerer den amerikanske TV-serien «Bewitched», som jeg ikke tror vi så i Norge. Nicole Kidman spiller en heks som vil gå streit. Det er noe man bør vite om heksefilmer. Når kvinner begynner å bruke strømpebukser i juni og drikker e-vitaminisert lettvann fra franske småflasker til reker, da interesserer de seg for hekser (den samme perioden som menn begynner å lure på om det går an å få kjøpt sportsøl med potetgullsmuler oppi). Alle andre får det oppgitte Neimen, tante da-blikket. Hekser er grasat middelaldrende.

I «Bewitched» dukker Michael Caine opp i Ole K. Ihles blå blazer. Shirley MacLaine reinkarnerer i så mye tøy at Norem Baade ville hatt råd til julebord etterpå. Will Ferrell spiller fetert skuespiller på vei ned med et repertoar av ikke overraskende fakter som vil kunne gå inn i faglitteraturen som begrunnelse for uføretrygd. Denne filmen er så forferdelig dårlig at det høres ut som ul fra en magesjuk søndagsmorgenbikkje når Michael Stipe synger «everybody hu-u-u-urts some time», og resten av nostalgimusikken låter som om den kom fra spolebånd bak disken i en rivningsklar hotellbar.

Nicole Kidman starter filmen med et søtt Tom Sawyer-fjes og lette Dorothy-trinn, men hun brukes ubønnhørlig opp og ender som en uoppdaga preposisjon mellom semikolon og komma. 2005.

Mom’s night out

TV3 21.30

moms night out

Pappaer hjemme med barn.

terning 3 liten Denne komedien har jeg ikke sett, men jeg tar den med fordi «Rough night» vises på kino, og mammakvelden ute tilhører samme genre. De fiksjonerer i tillegg en gammel misforståelse som går ut på at menn ikke kan ta seg av barn. Jeg kjenner ingen familier, ingen familier der ikke pappaen har like mye med barna å gjøre som mammaen. Sånn er det. Men her oppfører pappaene seg som om de ble bedt om å løpe til London med egg i ei skje når de skal passe barn fordi mammaer skal på byen. Skuespillerne er ukjente, unntatt Sean Astin, og de spiller med en passiv sjøltillit som begrenser seg til ansiktsskjæring. 2014.

Huset ved vannet

FEM 21.30

huset ved vannet

Sandra Bullock får brev fra fortida.

terning 5 liten Sånne filmer som dette lages ikke lenger. De nesten uberørlige romantiske stemningene. De gjennomsiktige fargene som får deg til å føle at Høsten er en helårssesong med klær fra H & M. Brydde Bullock forelska. Dette er 1994. Sandra og Keanu er sammen igjen.

Kjærligheten lever en elendig tilværelse på film, stort sett overlatt noen hastige lunsjforestillinger om svette, latter og kynisme. «The lake house» (ikke huset ved sjøen, men på sjøen) er så romantisk at den oppløser kronologien som lineært fenomen og erstatter tid med rom. Vi er i samme rom. Følgelig er vi sammen. Keanu Reeves er noe så skjønt som en fåmælt arkitekt med farskompleks. Da han flytter inn i fars hus på sjøen får han brev fra det man skulle tro var den forrige beboersken. Det viser seg fornøyelig kvikt at arkitekten på arkitekters vis har vandra inn i et infløkt tidsparadoks. Brevene kommer fra framtida. Æh, fremtiden.

De to paranormale flørterne påvirker hverandre på forskjellige vis i et snedig lite skjebnespill der følelsene er sarte og vare som på morgenen etter Gladmat med styrtpils og ecoli. Keanu Reeves er tilbake i behagelig utendørsversjon med boblevest og velstandsjeans. Sandra har fremdeles kroppspråket til en 12-åring og gjemmer armene mellom beina.

Litt glatte abnormitetsleker som denne er ikke akkurat al dente. De lever sin egen motstandsløse lek med «Nærast er du»-sentimentaliteten. Men likevel. «Huset ved vannet» er en skjønn liten film fordi den er så tynn. De lager ikke sånt som dette lenger. Ikke i 2006. Ikke nå heller.

Seven

Max 00.30

seven

Brad Pitt har ikke møtt Angelina Jolie ennå, så han er en søt og optimistisk og idealistisk gutt.

terning 6 liten Hvis den eksistensielle turisten, religiøse Indiana Jones-forgjengeren og eventyrlig oppsøkende journalisten Dante Alighieri hadde levd i våre dager (fylte 731 år seint i mai), ville han antakelig ha skrevet mørke grøssermanus (grøssermani?) for Hollywood, og medlemmer av Bokklubben Nye Bøker ville ha skiftet fortau hvis de traff ham utenfor det intellektuelle Polet i Musègata.

De som har lest for mye Dagbladet går glipp av at «Seven» er årets varmeste film fordi den skildrer hvordan selv de desillusjonerte og kyniske tviholder på menneskeligheten, forsøker å gjøre det rette, kjemper for sin verdighet og for en mening med livet inntil de har brukt opp all motstandskraft og blir ondskapens ofre ved selv å utøve det onde.

Brad Pitt spiller en politimann som frivillig søker seg ned i helvete. Der jobber allerede den erfarne etterforskeren Morgan Freeman og ønsker seg vekk. Gwyneth Paltrow spiller Pitts hustru og er kanskje filmens viktigste person, for hun dyrker intuitivt håp og ålreite ting mens tunge tog får veggene i den sjabre lille leiligheten til å skjelve. Politimennene jager seriemorderen Kevin Spacey, en mann som myrder av religiøs renhet og representerer det vi vestlige humanister frykter mest; den hellig overbeviste morderen. Det skal få gale menn til for at et helt system blir ødelagt, for når store mennesker blir stilt overfor stor nok litenhet, blir også de små.

Som en vignett for filmen siteres Hemingway: «Verden er et fint sted og verd å kjempe for». Jeg er enig i det siste, sier Freeman.

«Seven» beskriver ubeskrivelige mord og et perverst sinn. Den er en vakker film fordi om den ikke er sommerlig oppmuntrende. Hvis du skulle komme i reise-shortsen din på busstur til Europa en gang, så ta ti minutter til å undre deg midlertidig over hvorfor det tyter groteske djevlehoder ut av de gamle kirkemurene. 1996.

Insurgent

TV2 Livsstil 21.00

insurgent winslet

Se hva de gjorde med Kate Winslet. Hærverk mot et nasjonalmonument.

terning 4 liten Spørsmål, spørsmål, spørsmål.

Hvorfor misliker jeg ikke det uforløste ved disse to ungdomsfilmene? Hvorfor orker jeg ikke herje med banalitetene?

Dessuten: Hva er det med unge jenter? På den ene sida har de romantiske og pompøse idealer om rettferdighet og individualitet. De leser seg oppstemte på skildringer av folk med enorm integritet og personlig mot. På den annen side er det sånn at du ikke kan gi Insta-kontoer til tre15-årige jenter uten at de iverksetter en ondskap som kan måle seg med heksejakter og Twitter-debatter mellom lærde oslofolk.

Finnes det to sorter jenter, og de er så forskjellige at de kunne ha tilhørt forskjellige kjønn? Eller er det ingen sammenheng mellom det mennesker blir rørt av og det de faktisk får seg til å gjøre? Nå har jeg klart å starte denne filmanmeldelsen med å slå meg på kjeften, for jeg irriterer meg alltid over de som begynner resonnementer med de gamle egypterne. Men sjøl om de to filmene «Divergent» og «Insurgent» sikkert også fenger stormtrengende gutter i den tidlige puberteten, reflekterer den jente-underholdning, slik «Hunger games» gjør det. Og på samme måte som i «Hunger games» er historien tjukk av tilkjempet styrke, skrekkslagent mot og smertefull, kvinnelig idealisme. Dette er storarta. Men gjør den egentlig noe som helst med de som ser? Og hvorfor er filmene umulige å mislike?

Den mjukfeministiske superjenta i Veronica Roths historie er nesten usynlige Tris i et over-regulert framtidssamfunn. De onde makthaverne, som tilsynelatende er en blanding av frimurere og Høyre-kommunister, har delt opp menneskene i grupper: Noen er bare snille, noen er bare fryktløse, noen er bare flinke, noen er bare åndelige osv. Omtrent som Torbjørn Røe Isaksens prestasjons-segregerte idealsamfunn. Det er lov å himle med øynene, for budskapet er ikke akkurat egna til å revolusjonere dagliglivet på Stovner. Så hvorfor engasjerer den så sterkt?

Shailee Woodley har et så følsomt fjes at jeg ble nervøs av henne, og den emosjonstunge kanin-mimikken gjorde at jeg lyttet voldsomt til ordene hennes, slik du hører etter kvisteknekk i indianerskogen, eller slik en terapeut merker seg nyansene eller burde gjøre det når den stumme autisten endelig snakker. Derfor skulle jeg ønske at setningene hadde vært bedre. For dialogen til Roth er virkelig som en avskrift av siste ukas Insta-tekster. Banaliteten er så gjennomført at jeg begynte å lure på om replikkene representerer en ungdommelig minimalisme, en uttrykksform som går direkte på budskapet slik digitale meldinger gjør, og ikke forsøker å være kvikk eller ordflink, slik åtti- og nittitallet måtte. Til og med de åndelige og nerdene snakker som Toys R Us-leker. Det kan skyldes en begavelsesbrist hos forfatteren, enkelheten kan ha oppstått ved overføringa til film, men det virker bevisst. Her skal ingen skremmes med vanskelige ord eller krevende humor.

Så hvorfor funker det fæle språket så bra?

Opptaksprøvene til gruppa for fryktløse, der Woodley er kandidat, foregår i en slags futuristisk parodi. Framstillingen av framtida er i beste fall uinteressant; det er som om vi inviteres inn i fantasien til en som har lest pinlige bøker og sett feil filmer. De fattigslige omgivelsene blir ikke bedre av at det finnes for mange TV-scener der folk står og snakker. Det er for mye skuling uten tilløp, for mye undertrykt seminar-aggresjon og høytidelig blærethet. Stemningen minner ganske mye om «Hunger games». Konkurransen mellom de unge kandidatene erstatter skogskrigen i HG, men det finnes misunnelse og svik og alt det der, og fraværet av vilterhet er massivt. Speiderbevegelsen var en munter gjeng.

Det pittoreske i filmen ivaretas av hallusinasjonene. De er ganske kule.

Kate Winslet spiller den fanatiske sjefen i begge filmene. Det er ikke så lett å få med seg helt hva som egentlig er drivkraften i den oppstasa NHO-dama, men hun insisterer monomant på at alle må kjenne sin plass i samfunnet. Derfor liker hun ikke divergenter som Woodley, ei jente med mange talenter og mange mulige livsveier. Rollefiguren Tris gjennomgår en fascinerende tvilrådighet, noen vil si at hun er som en kvinnelig liten Hamlet, men hun er snillere og enklere: Dette er ei jente som bare vil godt, men ikke kan bli god på bare én måte. Godhet og godhet kjemper mot hverandre i sjela hennes. Så hvorfor ler jeg ikke?

Dette blir en omstendelig anmeldelse, en av de verste. Grunnen er enkel. Det er noe bra her. Jeg får meg ikke til å drite ut filmen, så jeg småprater i stedet.

Sjølve Livsnerva i de to filmene «Divergent» og «Insurgent» har ekte vibber, som det heter i eldre musikerkretser. Grunnen er først og fremst forholdet mellom Woodley og Theo James. Det er avlangt og påståelig, og samtidig intenst og gripende. Her har vi sjela. Filmene er som et langt stevnemøte mellom to utkårne, og ikke bare det: De er de to flinkeste, de ærligste, de vakreste og de kuleste. Dette er hva vi har film for. Jeg vet at jeg egentlig helst ville ha sett noe av Terence Malick, men det er dette som er film. Voldsomme følelser, enkle replikker, fine mennesker i pinefulle konflikter.

Så hvis du enten er for ung til virkeligheten eller plutselig føler deg ung en dag med selleri og østers. Her er de. 2015.

The next three days

TV2 Zebra 21.00

next three days, the

Elizabeth Banks blir redda av ektefellen Russell Crowe.

terning 5 liten Denne franskætta thrilleren gir raskt adrenalinoverskudd og heftig innpust, men den er egentlig ikke trivelig. Det kan være slitsomt å se på folk som ødelegger livet sitt.

Det finnes en del filmer som får deg til å forveksle følelses-områdene engasjement og uvelhet. I denne filmen blir Elizabeth Banks dømt for mord, og læreren Russell Crowe sitter tilbake med en fire år gammel sønn og en desperat mangel på virkelighetsfornemmelse. Etter at alle mektige myndigheter har stengt lukene og gått hjem for å overvåke FNs generalsekretær, begynner han å sysle med fluktplaner for å få kona ut av fengsel. I senga sitter den morløse, ulykkelige lille guttungen og leker med tinga sine mens pappa farer rundt blant narkovrak og bakgate-mordere for å skaffe hjelpemidler til flukt. Da han begynner å ta livet av folk, vil selv det siste gjenlevende medlemmet av Don Quijotes fanklubb anta at dette ikke kan gå bra. Det lille barnet kommer til å vokse opp hos Brian Dennehy, noe som til og med ville ha vært en tvilsom skjebne på åttitallet.

Da blir du forklarlig uvel. Den fanatiske læreren virker som en ekkel fyr, et destruktivt menneske som ikke er i stand til å gi opp når man burde. Han kunne like gjerne vært mora til John Lennon. Handlingen blir gradvis uutholdelig spennende, det oppstår branner, biljakter og heseblesende korridorløping. Filmen er tett, følelsestung og vellaget, men den er også splitter pine gal, for den herjer rundt med hendelser som ikke kan føre til Kyss Meg I Solnedgangen uten at jomfru Maria viser seg på himmelen eller butterfly-Kutcher snur tida.

Det finnes en del thrillere som man bare blir lei seg av. Jeg tror de er laga for sånne som liker å lese om andres sykdom i ukeblader.

Russell Crowe gjør selvsagt et formidabelt, imponerende enmanns-show som den forunderlige læreren, og Elizabeth Banks har det springsteenske underbittet som gjør at du aldri i verden ville ha stolt på henne. Ikke om hun spilte Mor til Teresa eller Hillary Clinton ville du ha stolt på henne. Det gir rollen en betydningsfull dobbelthet. Rundt omkring finnes flinke folk som Liam Neeson og Daniel Stern. De bidrar til en troverdighet som handlingen mangler og er OK å se på. 2010.

Friday night lights

Viasat4 22.00

terning 4 liten Billy Bob Thornton spiller trener i denne fotballfilmen fra 2004. Presset er stort på 17 år gamle spillere før distriktsfinalen. Drama.

Født 4. juli

TV6 22.30

født 4. juli

Tom Cruise overlevde krigen, men ikke vennene hans.

terning 5 liten For få uker siden (og dette var altså rundt 1990) var Oliver Stones «Født 4. juli» en kjedelig, perspektivløs ballade om krigsveteranens skjebne, spilt med to fingre i streit C-dur av Tom Cruise. Så snudde verden. Muligheten for at titusener av amerikanske gutter skal gjenta det vietnamesiske vanviddet er plutselig ufattelig til stede. Filmen om Ron Kovic handler ikke lenger om krigssjokket til de som kjempet i Vietnam, den forteller noe om hvorfor krigen mot Saddam Hussein er et amerikansk mareritt og hvorfor den er nødt til å bli så kort at Aftenbladet får med utbruddet og avslutningen i samme utgave.

Når 70 prosent av norske menn mener at USA enda en gang bør være slaktoffer for verdens engstelse, så vil «Født 4. juli» fortelle dem at amerikanerne brukte 70-åra og 80-åra til å fordøye hva de var med på forrige gang. Den største tragedien i landets historie siden indianerkrigene var et halvhjertet, politisk eventyr i en del av verden hvor ingen amerikanere ville ha giddet stanse for å tisse og tanke. Kovic var et troskyldig offer for doktrine-nasjonalismen, som sa i en blanding av idealisme og politisk kynisme at dersom også den andre halvparten at Vietnam blir kommunistisk, vil USAs frihet være truet. Alt for mange amerikanere føler at nå skjer det igjen. En rasende demokratisk kongressmann spurte i debatten lørdag om hva i himmelens navn det var ved den irakske invasjonen i Kuwait som truet «the American way of life». «De fleste amerikanere vet ikke en gang hvor landet er!»

«Født 4. juli» forteller om den naive optimismen hos unggutter som drar avgårde for å forsvare landet sitt, og om den pinefulle oppvåkningen når de oppdager at hensikten med krig er å skade og drepe. Oliver Stone behandler dette emnet som om krig egentlig skulle ha vært noe annet og mer renslig, men amerikanerne ble lurt. Det får så være. Poenget er at filmen er laget for generasjonen som sendes til Midt-Østen for å dø for Kuwait. Antakelig mener den allerede i sitt stille sinn at USA ikke burde gjøre tabben om igjen, men drite i verden og være selvforsynt med olje, reiseradioer, korn og biler.

Historien om Ron Kovic er interessant akkurat nå fordi den egentlig forteller at USA ikke har råd til å gjenta den, fordi CNNs direktesendinger viser gråtende mødre hver eneste dag, fordi presidenten er hvit og mutt og sier «man må gjøre det man må gjøre». Alt ved filmen og de siste åras pinefulle Vietnam-ærlighet sier oss at nye flylaster med invalider og blykister vil gjøre Bush til en verre skurk enn Nixon. Dersom det er slik, har han bare to muligheter. Enten må han lage et nytt Hiroshima eller snakke seg ut av det. Kanskje har han rukket en av delene før dette kommer på trykk. 1989.

Torsdag 1.2. – Mye CMore+ for nysgjerrige, og våren er en mann

 

Walk the line

CMore+

terning 5 liten I dag skal jeg ta fokus på (som de sier i blogger-dominerte nyhetsmedier) CMore+, som er Canal + sin tjeneste for streaming. Abonnementet er ikke spesielt dyrt, og hvis du har en Smart-TV med egen CMore-app går det fint, dersom du må bruke pc-en, kan det bli trøbbel. Men også lojalitetsorienterte mennesker blir lei av å se Harry Potter hver torsdag, og slentrer man innom CMores filmtilbud vil det antakelig dukke opp uventede fristelser. I dag er det for øvrig 1. februar, og det betyr ingenting for noen som helst, men siden 1. februar er den dagen hele verden lurer hverandre februar-narr, kan jeg ta med at det er våren som kommer. Den bringer minus åtte grader også her på Det Egentlige Vestlandet, men sånn er jo våren. Småkåt, frekk, uforutsigbar og pågående. Våren er en mann!

Men til filmen.

walk the line

Joaquin Phoenix er en vanvittig Johnny Cash, her med Reese Witherspoon.

Fordi det eufemiserte høgskolemiljøet på Ullandhaug lønner folk som ikke ser forskjell på fiksjon og virkelighet, vil jeg gjerne starte med en bekjentgjørelse: Jeg skriver ikke om virkelighetens Johnny Cash. Jeg skriver om filmens Johnny Cash. Jeg skriver om en mann som Joaquin Phoenix spiller og James Mangold regisserer, en forvirrende fiktiv person som oppstår i kompromissene mellom kunstneriske ambisjoner og økonomiske forventninger. For oss som aldri ble sangerens fortrolige, er dette den Johnny Cash vi kommer til å bære med oss videre. Når vi hører stemmen hans på bilradio ved passeringa av Kvinesdal, vil vi tenke på Joaquin Phoenix’ nesten slangeaktige egosentrisitet og se for oss en usympatisk fyr med merkelige, forvridde bevegelser, som om han led av så stramme nakkemuskler at kona kunne spilt zither på dem. Mens hun smilte koneklokt.

«Walk the line» er utrolig vellaget. Uroende velspilt. Og ganske kvalmende.

Dette er filmen om Johnnys (jeg bruker fornavnet, for Cashs låter så vått) psykotiske forelskelse i ei jente han hørte på radioen som barn. Johnny og broren lytter betatt til den ti år gamle barnestjerna sammen. Broren dør. Johnny får skyldfølelse. June Carter blir en slags link til lykke i sinnet hans, og han forfølger henne med intensiteten til en mann som ikke har råd til tanker, bare til følelser. Da de til slutt gifter seg, får du uunngåelige følelser av å se ei mus bli slukt av et reptil – eller en kvinne bli innelåst i den syke egosentrisiteten til en såra samler.

Filmen er basert på boka til Johnny Cash, og det var naturlig at han fortsatte sin usunne dyrking av kona, fordi besettelsen (obs: som han framstår i filmen) var den eneste ledesnoren han hadde i livet. Ekteskapet med Viv og farskapet til to barn var tilsynelatende en uhåndterlig overraskelse for ham, et minefelt han hadde lært seg å smile i. De eksploderer for det.

Filmen forteller om den trøblete Cash gjennom småhistorier som minner om hjemmehøvla familie-anekdoter av den typen som blir bedre og bedre for hver gjentakelse. Phoenix synger som om han frykter sin egen stemme, og hvis skuespillerens ambisjon har vært å gi flest mulig av seerne angst, har han gjort en formidabel jobb. Han får til å oppføre seg som Johnny Cash uten egentlig å se ut som Johnny Cash, og jeg får ihvertfall en klar fornemmelse av at den 6 tommer høyere sangeren må ha hatt en varme eller en utstråling som er annerledes enn Joaquin Phoenix nevrotiske innadvendthet. Musikken låter som om den er tatt til fange, som om den er et gissel i Johnnys beleiring.

«Walk the line» er virkelig en slitsom film, og den forsøker aldri å finne fram til et forløsende tema i all forelskelsen og all farsbitterheten. «Walk the line» virker som en uredigert oppveksthistorie.

Noen filmer kan være sånn. De er aldeles nydelig laga, men de forteller merkelige, sjuke ting som man helst ville hatt en kunstnerisk behandling av før natta faller på. Det mangler. 2005.

Et rom med utsikt

CMore+

et rom med utsikt

Helena Bonham Carter faller for Julian Sands.

terning 5 liten «A room with a view» ble populær blant mange stillferdige mennesker fordi den er veldig engelsk, den har gamle, avbalanserte miljøer og konflikter som de fleste kan forholde seg til uten å få problemer. Dessuten foregår den i gamle briters yndlingsland Italia – i Firenze. James Ivory har regissert etter en roman av E. M. Forster, og poenget er engelskmenns forskrekkelse over den kjødelige kjærligheten. Helena Bonham Carter spiller ei ung jente som blir tiltrukket av den sanselige Julian Sands, men i stedet gifter seg med en kjedelig tosk, Daniel Day-Lewis, hjemme i England. Maggie Smith er en slags guvernante. 1985. 1 time, 55 minutter.

Platoon

CMore+

platoon

Tom Berengerog Wille Dafoe i krigen i ungdommen sånn cirka.

terning 5 liten Dette var Oliver Stones første Vietnam-film, et poetisk, velregissert drama. Charlie Sheen har hovedrollen, og får god hjelp av Willem Dafoe, Tom Berenger, Forest Whitaker, Kevin Dillon og Johnny Depp. Filmen fikk en rekke Oscars, blant annet for beste film og beste regi, og den gjør et voldsomt inntrykk.

Filmen handler mye om tap av uskyld, akkurat som Kubricks «Full Metal Jacket», men med andre virkemidler. Når Charlie Sheen kommer til Vietnam, opplever han først tøffingene som tøffe og det harde miljøet som noe betydningsfullt – endelig noe for en rotløs gutt-unge å være en del av . Så kommer råskapen, redslene, brutaliteten og dermed den sjokkerte erkjennelsen av at krig er en geskjeft for mordere. Den unge soldaten klamrer seg sjokkskadd til den menneskelige sersjanten, Willem Dafoe, og betrakter med avsky drapsmaskinen, sersjant Tom Berenger. I siste delen gjennomgår så nykomlingen det man kalte «krigens rensende stålbad» i Morgenbladet i gamle dager, han opplever morderen inne i seg selv og innser at han for alltid vil være en krysning av de to sersjantene.

«Platoon» er en ubehagelig film, og utrolig nok virker de rystende krigsopplevelsene like harde i TV-format som på kino. Kameraet går så tett inn på de kaotiske og tilfeldige lidelsene, lyden hamrer nådeløst mot trommehinnene – til sammen gjør de filmen til en påkjenning å komme gjennom, selv når man ser den for tredje gang.

«Platoon» fikk fire Oscars. Oliver Stone, som tidligere hadde regissert «Salvador» og skrevet manus til blant andre thrillerne «Midnight Express» og «Scarface», ble en stor mann i Hollywood på et manus som filmbyen hadde ledd av i ti år. 1986. 2 timer.

Høst i New York

CMore+

høst i new york

Richard Gere med ikke-buddhistisk smil og Winona Ryder i Kathy Bates sin kjole.

terning 4 liten Twin Peaks-dama Joan Chens debutfilm er fra landet Ephronia (oppkalt etter matspaltisten og sladrekjerringa Nora Ephron, som laget «Søvnløs i Seattle»). Filmen starter med gammeldags musikk med opprevne trøffelrøtter. Gere spiller restauranteier og sier «parmesan» i telefonen da Ryder kommer på besøk. Genseren hans ser ut som ei Rolfsen-altertavle. Alle snakker uttenkt vittig til hverandre mens de egentlig planlegger mat, for dette er folk som tenker på artiskokker når de elsker i stedet for å planlegge sex når de spiser. Når filmen kaller Gere en rundbrenner, ser vi for oss en litt svidd trekullpinne på vandring fra grill til grill.

Den grå eksil-tibetaneren smiler lurt, som han pleier, og snakker så lavt og sjarmerende at bladene visner.

Winona Ryder spiller alltid så barnlig at menn antakelig vil bli arrestert for pedofili hvis de sjekker henne opp den dagen hun fyller 60. I denne filmen feminiser hun med kroppen og lager hatter som vil kunne ta inn TVNorge også i overskya vær.

Film er ikke kunst, film er virtuell realisme på det viset at man skal forsvinne inn i den og bli borte. Mange vil kunne reise med «Autumn in New York». Se opp for følelser. Dørene lukkes. 2000.

Rachel getting married

CMore+

rachel getting married

Anne Hathaway røyker mens hun spiser kneippbrødskive med kjøttkake som egentlig er Hell’s Angels-mat.

terning 5 liten Amerikanerne lager jevnlig dirigert kaotiske familie-gjenforeninger, der en eller annen villfaren unge i voksen alder kommer til barndomsheimen for å utlevere og utleve noen traumer, og så har mor kreft. Dette er den beste jeg har sett, og mor har ikke kreft. Men hun er en svulst.

Det mest iøynefallende med den frodige filmen er et usjenert og avfeldig halvhippie-miljø der lillakledde intellektuelle og kunstnere feirer bryllup slik Bacchus og brudepikene hans antakelig gjorde det hvis været var godt. Det finnes en samværsvarme i denne filmen oppveier flere tusen skandinaviske «fattar du inte»-filmer; til og med når folka krangler skjer det med åpne armer og en slags vinvarm generøsitet. Festen veksler mellom famlende lykke og voldsomme oppgjør, men du kommer til å huske den for en måte å være sammen på som burde være skolefag.

Den andre synlige tingen er Anne Hathaway som spiller en skjør og sint jenterolle som imponerer alle og antakelig vil virke terapeutisk på noen. Hun burde fått Oscar. Hathaway er familiens svarte kylling, og grunnen er så forferdelig trist at det ikke finnes noen kur mot den annet enn å forsøke å ruse seg i stykker. Avrusnings-klienten kommer til den helhjerta familiesamlingen med en følelse av å være mildt, men ubønnhørlig uglesett langt inn i evigheten. Omsider spør hun mor si (Winger) om hvordan hun kunne la en rusa sekstenåring passe lite barn. Det er ett av de beste spørsmålene mellom familie-aksept og rehab, men hun får ikke svar. For det er lett å få trøst i en familie. Det er vanskelig å oppnå ærlighet og innsikt.

Den uventa gode filmen er skrevet av Jenny Lumet, som er dattera til Sidney Lumet. Lumet giftet seg med Lena Hornes datter Gail tilbake i 1963 da det fantes noe som het raser i verden. Jennys film har en uanstrengt, men synlig etnisk økumeni, og den bølger av gårde med kulturblandingens variasjonsglade varme.

Jenny Lumet har en søster, og Roger Ebert har undret seg på om ikke filmen er delvis selvbiografisk. Én scene er i hvert fall. Oppvaskmaskin-konkurransen mellom pappaen og svigersønnen skjedde faktisk mellom Sidney Lumet og Bob Fosse en gang i tida. Se filmen på Bluray. Det er hypnotisk. 2008.

Persona

CMore+

terning 5 liten Da jeg så «Persona» var jeg en ung mann med duffelcoat og svart hvitt-seriøst framoversinn. Det virket som om folk som Ingmar Bergman var i ferd med å skape verden. Sånn var det ikke. Hvordan «Persona» virker i dag, er vanskelig å vurdere, for jeg ville nok aldri gidde å se den. Men handlingen er fascinerende. En skuespillerinne har sluttet å snakke, og det finnes en slags logikk i det. Hun blir tatt hånd om av en sykepleier – dette var før Bent Høies tid – som opplever at personlighetene deres gradvis blandes til én. Liv Ullmann og Bibi Andersson. Jo. Jeg tror faktisk jeg ville gidde se den igjen. Svart hvitt. 1966.

Punch drunk love

CMore+

punch-drunk love

Emily Watson, Adam Sandler og den ugripelige kjærligheten.

terning 5 liten Dette er en virkelig nevrotisk romanse. Glem «Annie Hall». Woody Allen var aldri en nevrotiker, men en belest dverg som apte bokpsykologi på jazzkafemanér. I «Punch-drunk love» forteller en av de unge geniene på tretti historien om to nesten uvirkelige særinger som etter verdens rareste lille følsomhetsorgie blir et ubalansert elskovspar.

Sandler spiller forretningsmann i et surrealistisk samtidslager. Han bærer en futuristisk blå blazer og gjør ikke én eneste normal ting. Han ringer for eksempel ei telefonsex-dame for å unngå sexprat, og derfor oppfatter næringa ham som pervers og presser ham for penger. Et piano blir etterlatt på fortauet. Sandler raserer interiører. Han føler seg sint, for han har ikke kjærlighet.

Paul Thomas Anderson ble kjent for «Magnolia» og «Boogie nights». Dette er hans dristige film. Unge regissører pleier å starte med ukommersielle absurditeter for deretter å lage tåresalte farinkomedier med Jennifer Lopez. Anderson går den andre veien. Men «Punch-drunk love» er egentlig så utilgjengelig at mange vil føle seg lurt. Det trenger de egentlig ikke. Følsomheten i romansen mellom den uvittige Sandler og Emily Watson har ikke bare stilistiske kvaliteter, men forteller også overbevisende hvorfor kjærlighet alltid må være en ytterst privat ting. 2003.