Lørdag 13.1.–En irriterende fin lørdag med bare gledelige ting og vill Bond-seks

 

Spectre

TVNorge 21.30

terning 6 liten Bare glede og begeistring. Uventet stilig lørdag med mer enn fem filmer jeg kunne ha tenkt meg å se om igjen sjøl. Men det er ingenting som fører til så dårlig journalistikk som glede og anerkjennelse, så jeg er nødt til å finne noe. Været er jo fantastisk. Lyst klokka åtte i morges, Jack London-kald vintervind tvers gjennom ullgenser og dette særegne, sparsomme akvarell-lyset som gjør januarhimler til noe både sart og vilt. Som sagt: Elendig journalistikk. De melder snø om ei uke, og det blir som en sein bønn om hvit jul, og det er snart februar, den første skinnende måneden. Den spirende måneden. Dette blir bare forferdelig, og det verste er at jeg ga terning 6 til James Bond i 2015.

Men til filmen.

spectre

OK. Jeg gir meg. Daniel Craig er den beste James Bond noensinne, og jeg syns ikke jeg er forplikta til å ta hensyn til hvor forskjellig tida var den gang da de andre spilte 007 eller at teknikkene har utvikla seg eller at vi skylder dem alle stor takk for at de parodierte en mannsrolle. Craig er noe helt annet enn Connery og Moore. Bakfra likner den kortklipte Cheshire-briten befriende på Mikke Mus, som er et ironisk alias i filmen. I sine beste stunder ser han ut som en surikat med whiplash. Men han er også best.

«Spectre» er ikke rosinpølsa i ei langvarig søndagssuppe, den er kjøkkenet. Filmen er som et byggesett for gamle minner, den er et laboratorium der konsentrater av nostalgisk Bond-romantikk tar seg sjøl flere skritt videre, og jeg mener ikke sånne skritt, for det britiske samveldets trofaste trener framstår med delvis lukket gylf som kjærlighetssøkende og biologi-tikkende samboer-emne i førtisjuårs alderen, og det gjør ingenting. Det er vakkert når machoene mjukner på midten.

Jeg skal ikke bruke mye plass på dette, men jeg så nylig om igjen «Casino Royale» og oppdaget at filmen egentlig er en rørende og langvarig kurtise mellom Daniel Craig og Eva Green, som spilte Vesper. Bond-klisjeen har virkelig blitt voksen. Uten å henfalle til menstruasjons-empatier (som er det ypperste av manns-følsomhet) eller farvel til våpnene har den bufaste agentmyten tilegna seg en forvirrende menneskelighet.

Den er ikke så veldig forvirrende lenger. Jeg kan huske at jeg ble ganske sur da Craig ble nedgradert til uføretrygda med elendig pistolsikte. James Bond skulle ikke være svak. Nå ser jeg at det var sånn det skulle bli. En oppsøkende verdensrydder med følelse og forstand, en flerdimensjonal helt som også lider og elsker. Det gir historien skygger og sjel, og filmen får andre bildemuligheter. Jeg forbinder James Bond-estetikk med noe solrikt og flatt som liknet Olsenbanden-filmer eller Geilo-plakater. «Spectre» beveger seg i en til dels poetisk bildeverden med overraskende skjør skjønnhet og robust romantikk.

spectre seydoux-2

Denne kjolen er med for å trekke kvinnelige lesere til nettsida mi. Den er laget av chablis-behandla flaggermushud og kan vaskes på 90 grader. Strykefri.

I en merkelig gravferds-scene forfører Bond enka Monica Bellucci, men under mocca-bildene og den nesten surrealistiske sirups-sensualiteten ligger en kastratsang og forstyrrer virkelighetsfølelsen, så det blir musikalsk forståelig at agenten etter å ha avvist enkens sorg, går like tett på henne som en nærsynt kiropraktor og innleder billig trøst mens 51-åringen stønner og peser som om hun fødte en ny italiener. Det er helt på grensen til Aune Sand. Men det holder.

Scene etter scene er uventa vakre, som når Bond og jenta han skal beskytte, tar toget i gammeldags, melankolsk spisevogn gjennom noe som kanskje er Sahara. Alt ser gammeldags ut. Alt er som en nostalgitripp på økologisk meskalin, og det blir bare enda bedre når de blir satt av på et slags fravær av jernbanestasjon et sted i western-genrens minnealbum for deretter å bli henta i Rolls Royce. Sjøl falt jeg for ei seng i Tanger. Noen dobbeltsenger bare har det. Denne hadde det.

Jeg forsøker å få fram at filmen svever litt. Du får den fine fornemmelsen av fantasi og drøm og tankeflukt. Hva er det for eksempel med Christoph Waltz da han tar imot i krateret sitt? Bærer han en slags blanding av Nehru-jakke og Beatles-dress? Uten slag, knept i halsen. Tidløsheten går gjennom filmen som en rørt gammelmanns-spøk, det er som å bla i en nær slektnings fotoalbum. «Oi. Der er den hvite katten!» Til gjengjeld holder action-scenene følelsene i sjakk. Det blir aldri tid til føleri og fortapelse. Bond ekstrem-flyr to flytyper og krasjer i hvert fall én bevaringsverdig Top Gear-bil. I den ene scenen løper han med automatgevær i hoftehøyde og dreper flere bevegelige BOT-er enn en erfaren Black Ops-spiller. Utfordringene kunne vært henta fra ei ærgjerrig alternativ-messe, for alle naturlover blir tilbakevist eller overvunnet, og vel, spesialeffekter nevner vi ikke om lenger. Det blir som å opplyse om at folk har på seg sko.

Handlingen starter i Mexico, der utkledde meksikanere gjennomfører en paradoksal Dødens Dag-hyllest, og så forlater James Bond sin date og går ut på gesimsene for å ta livet av en fyr som ser ut som Jeremy Clarkson i piratkostyme. Forsøket har en katastrofal Mr. Bean-framdrift sånn at sjaber meksikansk bygningsmasse detter i grus og Bond blir satt i husarrest i London. Men der kan han ikke bli. For han har en hemmelighet, og den røper jeg ikke, sjøl om filmen gjør det ganske kvikt. I stedet reiser han altså til en begravelse i Roma, og så blir det leting etter The Pale King, mens arbeidsplassen hans dessverre blir overtatt av en ekkel korpi-guttunge som mener at erfarne medarbeidere er overflødige og digital overtakelse er uunngåelig. Helt likt de som forandra Aftenposten.

Men godt hjulpet av Moneypenny og unge Q klarer altså den følsomme agenten å holde seg i virksomhet i nesten to og en halv time, og det skjer mye. Og det er flott. Midt i filmen dukker Léa Seydoux («Blå er den varmeste fargen») opp som beskyttelsestrengende lege og morderdatter, og etter hvert til og med østerrikeren Christopher Waltz. Han spiller Franz Oberhauser med en luren tilbakeholdenhet, som om han vet at han ikke må jåle seg til slik Bardem gjorde. Waltz er filmens svakeste punkt, og det er ikke hans skyld. Replikkene er tamme. Når han skal redegjøre for handlingskraft i en kaotisk verdenssituasjon, låter han som Børge Brende med jetlag. Det er ikke fart eller fandenskap i resonnementene.

Det gjør ingenting i denne herlige filmen. Å spille Bond-skurk er vanskeligere enn å spille Hitler i et romantisk julekort, og å skrive replikkene til en Bond-skurk er vanskeligst av alt.

Derfor vil jeg gjerne si at musikken er fantastisk. Noen ganger kommer den stormende, noen ganger legger den seg ned og kan kløs – andre ganger er det bare som om et blågrått stålbånd bølger seg under handlingen og gir fra seg en vakker troverdighet.

Det er utrolig stilig. Bilen er kul, farta er fin, engasjementet holder og du er lykkelig imponert helt til slutt. Jeg må slutte med å se film på kino. Det digre lerretet og takhøyden forhekser meg av og til fra første bilde. Mye bra kynisme har havarert på kino. Jeg unner dere det samme. Men på TV. Ha høy skjerm. 2015.

The boy next door

NRK1 23.15

boy next door, the

Jennifer Lopez lurer på en mann.

terning 4 liten En slags krimthriller om hvor farlig forføreriske menn kan være. Mannen til Jennifer Lopez var utro, så hun er alene. Men så faller hun for en ung mann som flytter inn rett ved, og han viser seg å være ganske farlig og usympatisk. Han og! 2015.

Survivor

Norsk TV2 23.15

survivor

Milla Jovovich snakker i mobiltelefon. Bare proffer gjør det. De andre snapper.

terning 4 liten Men denne vil dere antakelig se, sjøl om den har gått meg så langt hus forbi at den må ha vært bak Jørpelandsalpene. Milla Jovovich spiller en slags agent som skal hjelpe amerikanerne med å stanse et terrorist-angrep, men så blir hun utsatt for slemme menn som gir henne skylda for ting hun ikke har gjort, går jeg ut fra. Dylan McDermott er også med. Britisk-amerikansk film. 2015.

Big daddy

TV3 19.30

big daddy

Adam Sandler lærer fostersønn å tisse på vegg. Oker.

terning 5 liten I ei tid da du kan bli forfulgt av myndighetene hvis barna dine ikke har hockey-skøyter og spiser broccoli, kan det være intenst befriende med en film der Adam Sandler spiller en adoptivpappa som pisser på porten med den lille sønnen og lærer ham triks med spytt. Jenter burde oppdras av sånne pappaer, så ville de blitt mer opptatt av å være rampete og mindre opptatt av utseende. Man kan bli fratatt stemmeretten og Kolumbus-kortet hvis man anbefaler en Adam Sandler-film, men jeg har en forkjærlighet for sløve menn på film, og jeg er egentlig så lei av at Hollywood-damer jakter på badespeil-skjønnaser med heftige karrierer at jeg har lurt på om jeg skulle lese Charles Bukowski. Sandler er ikke sånn.

Adam Sandler er et slags barne-TV for voksne. Han ivaretar alt det som en generasjon bestående av 30-åringer uten vekst, forsøker å definere som kultur i stedet for umodenhet. Antakelig er 30-åringer en sunn ting. Antakelig er Sandler en sunn ting. Etter at jeg for mange år siden så Roy Bjørnstad spille pasifist i «Operasjon Cobra» fra 1978, er jeg omsider sikker på at verden må ha blitt bedre og at det er bra for menneskene at de ikke har idealer eller hensikt.

«Big daddy» handler om et useriøst menneske som overtar omsorgen for kameratens barn. Han trenger ikke jobbe, for han har noen gamle familiepenger, så han bare sitter der og dama hans gidder ikke mer. Han lever med andre ord slik som investorer og aksje-eiere gjør. Men så får han det for seg at han skal adoptere et barn. Det gjør han med minimal utøvelse av autoritet, og er følgelig et forbilde for de fleste. Et stort barn passer et lite barn, poengene i filmen er få og anstrengte, men Sandler er en behagelig fyr å se på. Antakelig har filmskaperne ment at vi skulle bli litt forskrekka over at Sandler ikke spiller en iherdig tannpuss-pappa, og jeg kan ikke huske om han liksom tar seg sammen i slutten. Jeg husker bare at han var en kul pappa. 1999. 1 time, 33 minutter.

Date night

TV3 21.30

Date Night movie image

Tina Fey og Steve Carell roter seg langt uti natten.

terning 4 liten «Date night» er en nesten-komedie fra nesten-land i en dedikert nesten-tid med mye som nesten er så morsomt at du mister lysten til ikke å le. Men når lo du skikkelig sist? Paradise Hotel?

Tina Fey er den herlige Saturday Night Live-komikeren som etterliknet Sarah Palin og ble fortjent berømt. Hun er det vittigste i denne filmen, men spiller en scenetørr, manusvittig rolle som hører mer hjemme i en fjolle-feministisk klitoris-sketsj enn en halvannentimer på kino. Lang tid i tørketrommel fører til krymping, og nede i smurfenes land finner vi allerede den mannlige hovedrollen. Steve Carell var fantastisk som førti år gammel jomfru, men siden den gang har han minsket betraktelig, og for øyeblikket ser han ut som om han forsøker å bli det nye tusenårets Rick Moranis (Honey, I shrunk the kids).

«Date night» er en barnefilm for lego-voksne. Fey og Carell spiller middelaldrende småbarns-ektepar som er for slitne til sex og for rutinerte til opplevelser. På vågal date-night på Manhattan stjeler de noen fremmedes restaurantbord, og så blir ekteparet forvekslings-forvikla inn en overinnvikla krimhistorie som gjør at de må gjøre alle slags ting.

Politiskurker vil ha den stjålne databrikka, de må hente hjelp hos superagenten Mark Wahlberg, de må kjøre bil, skyte våpen og smette småsnakkende rundt i liksom-livsfare inntil de skal forsøke å strippe i klubb.

Problemet er verken humoren eller alvoret utfordres. «Date night» er laget som en barnefilm, og den ville blitt mye bedre hvis den hadde den blodsugne galskapen fra «Smokin’ aces» eller råheten i «Shoot ’em up». Det er som om noen har tegna lygekryss med tavletusj over hele filmen. Du ser det på strippinga. Julebord i kateketlauget. Paven hadde ledd overgitt.

Martin Scorsese laget den virkelige «fortapt på Manhattan»-filmen i 1985. Den het «After hours», og var mørkt vittig. Se heller den. 2010.

This is where I leave you

FEM 21.00

this is where i leave you

Jane Fonda og Jason Bateman i familiens – nei, den alliterasjonen tar jeg ikke – skjød.

terning 4 liten Tina Fey, Jason Bateman og Jane Fonda spiller en komedie om fire søsken som blir tvunget til å leve i samme hus igjen sammen med ektefeller og ekser og ting – alt fordi faren døde. Og mora er levende og ikke helt grei. Laget etter en roman av Jonathan Tropper. Ikke akkurat originalt tema, men hvor er egentlig de? 2014.

G.I. Joe: Retaliation

Max 21.30

gi joe retaliation

Dwayne Johnson er en av actionfolkets favoritter.

terning 5 liten A propos Robbie Williams, som fikk både seks og fem for konserten i Stavanger: I 2009 ga jeg sekserterning til actionfilmen «G.I. Joe: The rise of Cobra», en begeistring som gjorde at jeg datt ut av aftenbønnen til mange hipsterjævler. Men som også førte til at jeg ble fryktet, slik man frykter en rullestolpasient med diaré.

Det forrige avsnittet var et skole-eksempel på hvordan man ikke skal starte en anmeldelse. Det skal ikke stå noe om Henrik Ibsens ungdom i en innledning, det skal ikke stå noe om den forrige filmen til regissøren, det skal ikke stå noe om etiopiske barns menneske-rettigheter eller prisen på agurker. Det skal stå hvordan filmen er. Derfor starter jeg igjen. Uten kolon.

De som har laget «G.I. Joe: Retaliation» er spinngalne folk, og de gjør det man ikke skal. Man skal ikke ta livet av en hovedperson og populær skuespiller etter femten minutter, for det er juks og kan føre til at den ansvarlige aldri kan bli norsk landslagstrener. På tross av det får den unge regissøren John M. Chu fra California skikkelig fart på filmen sin, og det varer ikke lenge før du glemmer han som ble borte, og så nyter du den plysj-patetiske, men deilige fornemmelsen av «Akkurat sånn var gamle James Bond»-filmer.

Det var de ikke, for gamle James Bond-filmer var slåbrok-kåte kjønnsrolle-katastrofer, og det er ikke rart at Sean Connery måtte gå i terapi til en seksolog.

«G.I. Joe: Retaliaton» er egentlig laga for sånne tiåringer som vil spy i 1D-capsen sin hvis folk kysser på munnen, så den vaser ikke rundt med martinifyrte smoking-ereksjoner. Dette er full fart action, der de to damene er tøffere enn Stokkavatnet-joggere og innleide asiater svever rundt og beviser at man blir lett og sprek av kullhydrater. Bruce Willis er en gammel mann, så han forsøker seg med en Brenda-kommentar (man kaller ikke kvinner Brenda, det er synonymt med «lag meg en kolbe kaffe»), og han blir satt på plass med skarpladde BWC 85 kaliber-blikk.

Vi starter i Nord-Korea der den nesten surrealistisk nakkeløse klumpen Dwayne Johnson smelter gammel-kommunistisk hønsenetting med futurum-hanskene sine. De skal hente en avhopper. Det er ikke Snowden.

I neste sekvens skyter G.I. joene på pakistanske opprørere som drepte sin egen president, og allerede da aner man uråd. USA er utrolig presise når det gjelder å velge feil side, så fienden er antakelig en gjeng idealister fra Amnesty, og de kom for å fjerne en pervers undertrykker som også plaget små lam med høytlesning av halal-ritualer. I alle fall blir kjernefysiske våpen beslaglagt, men så er det dette med den amerikanske presidenten. Han spilles av Jonathan Pryce, og ingen henter inn den britiske mimikk-akrobaten for at han skal spille snill.

Forræderi og svindel fører til at G.I.-soldatene blir angrepet med ørkeneksplosjoner som flammer så vakkert i appelsin-rødt og fosfor-hvitt at man ser seg om etter fruktfatet. Så starter den egentlige filmen.

Den forteller jeg ikke noe om. Men vi får være med til The Rock Johnsons lyckliga gata, det blir klatring i Himalaya-fjell, det blir stormaktsmøte med nedrustning øverst i tidsplanleggeren (politikere er tradisjonalister, og noen av dem har sikkert 7. Sans). Satellitter sirkler i den evige kosmo-natten. Alt er påpasselig høytidelig, alt er ironisk ment på samme måte som Korea-krigen egentlig var det – og alt er bra.

En detalj må jeg ha med, for Robbie Williams sin skyld: Den rødhåra soldatskreppa Adrienne Palicki råkjører pick-up der Bruce W. sitter bakpå og sprayer fiendefolk med maskingevær. Da alle er døde, snur hun seg mot veteranen og sier: «Er du OK?» Willis svarer med mild stemme: «Kolesterolet er litt høyt».

Regissøren Chu er 34-åringen som laget Bieber-filmen «Never say never» og to «Step up»-filmer. Han er lett å like. Gjett om han skal regissere den planlagte treeren. 2013.

10 years

NRK3 21.25

10 years

Channing Tatum med Rosario Dawson. Jeg aner virkelig ikke hva de gjør.

terning 4 liten Channing Tatum spiller romantisk komedie om en gruppe folk som feirer jubileum ti år etter at de gikk ut av high school, som egentlig er som om du skulle feire 2 årsdagen for at du bar ut matsøpla. Filmen er laget av Jamie Linden, som også regisserte «Dear John». Filmen er fra 2011, og festdeltakerne finner ut at de ikke er blitt mye modnere.

Tango for tre

TV2 Livsstil 22.45

tango for tre

Neve Campbell og Matthew Perry er oppspilte utenfor Blues-bar. Meningsløst.

terning 5 liten Matthew Perry har Caligula-hår og driver arkitektfirma med Hollywoods faste utleie-kamerat Oliver Platt, som har spilt så mange biroller at det antakelig står «and» foran navnet hans på dørskiltet.

Rikasen og skjønnasen Dylan McDermott kjøper parets ferdigheter dersom Perry vil passe på elskerinnen hans, som er tøysejenta og kunstnerinnen Neve Campbell, ei dame som har så tynn stemme at hun får filmer til å høres ut slik Cartoon Network gjør hvis man ligger til sengs med hodepine søndag morgen og ungene er aleine oppe med TV-en. Fordi McDermot tror at Perry er homofil, må hele resten av verden også tro det, og så oppstår det forviklinger som ville vært vittige i 1957.

Matthew Perry er en bevegelig og fordomsfri komiker som gjør mye ut av alt og forårsaker en snill og hyggelig humor som det er lett å leve med. «Three for tango» ble laget i 1999. 1 time, 35 minutter.

Blade Trinity

TV2 Zebra 21.00

blade trinity

Kris Kristofferson er en av de siste kule.

terning 3 liten Etter å ha koagulert gradvis med 43-åringen Wesley Snipes og 68-åringen Kris Kristofferson i to filmer, trengte Blade-vampyrismen bokstavelig talt nytt blod. Derfor dette mest åpenbare av alle ordspill. Nå kommer en åpenbarelse til: Blodoverføringa inneholder ketchup og redder ikke pasienten.

Den anemiske barneskuespilleren Jessica Biel og kroppskanadieren Ryan Reynolds opptrer som tilstrømmende blodlegemer i en vanskelig verden, og dessuten ejakuleres Djevelen Dracula fra Syria. Han spilles av Dominic Purcell, som likner en burgersunn australsk rugbysurfer. Noen ganger minner han om en ung, misnøgd Cantona, noen ganger likner han en kul uteprest. Satanismen lider ihvertfall.

Biel fungerte som effektiv mordlyskråke i «Motorsagmassakren», men som vampyrjeger og dattera til Kris blir hun bare ei slags darkside-Britney i mannebladbekledning. Ryan Reynolds strever med de påtatt kule replikkene som bulimiker i komlefat eller dyslektiker hos høyesterettsjustitiarius. Samtalene er fæle i «Blade Trinity». Man blir flau av å ha tunge når disse folka snakker sammen. Det må være noe galt med en film når Wesley Snipes er den beste skuespilleren.

Det som trekker «Blade Trinity» opp til treer-himmelen, er Parker Poseys avlange iglefjes og den tidligere elektrikeren og forfatteren David S. Goyers henrykte regi-action. Ved hjelp av piranja-klipping og et lydspor som tynges til knes av hva jeg i beste mening kaller death techno, pumper han adrenalinfat i Statfjord-tempo. Action-scenene er heftige. Ikke direkte pertentlige, men fulle av nok oppsamla anspenthet til å kunne framprovosere epileptiske anfall hos gjerdestolper og gravsteiner.

I åpningsscenen ankommer vampyrsektas friluftsråd til en syrisk firkantpyramide forkledd som amerikanske okkupasjonssoldater, og så finner de ut hva som skjulte seg under døra i golvet. I USA har den slitne vampyrjegeren Blade fått politiet mot seg. Han bærer et kynisk engangsansikt som ikke engang ville ha reagert på eliteserietap mot Bodø-Glimt. Kris Kristofferson gjentar rollen som farfar med foten, og det grå håret hans er blitt så langt at det kvalifiserer til gratis suppe hos Frelsesarmeen, så han varer ikke så lenge. Køntri-Kris blir selvmordsbomber. Hvem skulle trodd det?

Handlingsscenene består av skuddsalvesnop, relativt unaturlig kickboksing mot vampyrer og en del nyenkel pyroteknikk. Blodsugerne desintegrerer tallrikt, og så lenge ingen snakker, er filmen underholdende nok. Noen scener lider under at fotografen ikke trives i dagslys, men stort sett er bildene behagelig ubehagelige. 2004.

The wolverine

Viasat4 22.30

wolverine, the svetlana khodsjenkova

Svetlana khodsjenkova vil ta på Hugh Jackmans overkropp. Ikke bra.

terning 5 liten Denne jerv-filmen så jeg aldri fordi det generelle forfallet hadde kommet og tatt meg, men Kine Hult i Aftenbladet var veldig begeistra både for følelsene i filmen og for action-scenene. Jeg stoler på det. Det er sånn at wolverinen Hugh Jackman har flyttet enda lenger inn i skogen, men etter hvert kommer han like fullt i konflikt med yakuzaen og sånne egentlige Steven Seagal-ting samtidig med at han merker at superkreftene begynner å svikte. 2013.

Kjærlighetens valg

TV6 22.30

MSDDYYO EC002

Julia Roberts er en slags leie-kjæreste for den dødssyke Campbell Scott.

terning 5 liten I den beste delen av «Dying young» tar den langbeinte pygmalionen Hilary O’Neill (Julia Roberts) seg av en kreftsyk ung mann (Campbell Scott) i de vanskelige periodene mellom cellegift-behandlinger. Med oppkast og kramper i dunkle rikmannsrom skaper regissøren Joel Schumacher en slags illusjon om Vogue-skjærsild, og Hilary er den korrekte lindrersken i en verden der bare kvinner over 1,75 teller som fullverdige. Det funksjonerer bra. Folk har det godt hvis de får gjøre noe som er større enn dem, sjøl om det innebærer sykdom. Men omsorg er også en slags kjærlighet, tragisk nok, og når pleieren og den pleide drar på landet for å leve uformelle klibrødsdager, da tar filmen seg litt ned blant oss trøste-snakkende hvisomatte-nevrotikere igjen og mister storhet. Glipper gjør den imidlertid aldri. Regissøren Joel Schumacher er en langhåra, entusiastisk amerikaner som elsker Julia Roberts så voldsomt at han ikke kan si navnet hennes uten å smile. Hun belønner ham ved å aldri gjøre en feil. 15 år. 1991.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *