Fredag 12.1.– Et slags kulturpolitisk nødstopp hos Margot Robbie og Will Smith

 

Focus

TV2 Livsstil 21.00

terning 5 liten OK. Vist i jula eller i advent så vidt jeg husker, men dette er en møkka fredag, og egentlig ble jeg redda Will Smith og Margot Robbie. Smith tilhører den Hollywood-eliten som ikke er blitt truffet av metoo-sprederen, for han er ikke hvit og middelaldrende, men det blir nok hans tur og. Så jeg skynder meg. Det finnes sikkert mange som egentlig tror at Smith har trakassert kvinner, for han truet Robbie med arbeidsledighet hvis hun vant billøpet mot ham på Top Gear. De kan se «World War Z», for der spiller Brad Pitt, og han har hatt det så travelt med barneflokken de siste ti åra at antakelig bare har orka å gå aleine til sengs med Angry Bird og diet coke.

Men til filmen.

focus

Margot Robbie kan komme til å stikke tunga langt ned i halsen på Will Smith. Det smaker antakelig McDonalds.

Egentlig ble jeg oppmerksom på denne beskjedent småkule krimkomedien fordi Will Smith og Margot Robbie kjørte rimelig billigbil på Top Gear, og Robbie kjørte fortere enn Smith. Kvinneseier var stas, så da filmen dukket opp på Netflix, satte jeg meg til i begeistra, feilplassert bil-anglofili, for verken Smith eller Robbie er britiske. Greit det. Men de har en gang snakka med Jeremy Clarkson. Det er engelsk nok for meg.

.

Derfor var det innledningsvis en uventa skuffelse at svindleren Will og svindlerkjen (Schwindlerschen = liten svindler) Margot etter en rutinefiks innledning satt i senga og snakket om ting. Sengekant-samtaler er antakelig i bokstavelig forstand dødelige. Hvis du misbruker et velrenommert møbel til snakking, skal det være fordi den andre personen ligger på dødsleiet, ellers er samtalen et overgrep mot kjedsommelighets-imperativene som sier klart at man ikke har anledning til å misbruke andre menneskers oppmerksomhet hvis man ikke er valgt politiker.

Det kan virke rimelig og uforsonlig, men samtaler i seng er filmgenrens mest unyttige billigtriks. Man ledes til forventninger om at det skjer noe sensuelt i bildet, men egentlig ville bare manusforfatteren plassere en del tungvint informasjon. Eksposisjons-juks.

focus-2

Margot sammen med Rodrigo Santoro.

Men altså: I starten sitter Will Smith på bar og lytter antakelig ikke til den alkoholsløve heismusikken for da ville han ha blitt like hvit som Michael Jackson. Plutselige Margot spør om hun kan få dele bord for å bli kvitt plagsom fyllikk, og Smith sier fint ja uten at jeg kan oppdage at han er skeptisk og årvåken. Men det er han, og etter en del kom og menn handler filmen om en intenst småfolkelig svindler-organisasjon som på ei uke stjeler små, stygge ting verd 1,2 millioner dollar.

Og så kommer den første overraskelsen. Den vil jeg ikke fortelle om, men den er urealistisk, elegant og og involverer en rik kineser.

Så kommer den andre overraskelsen. Will Smith blir alvorlig og trist. Han kler det ikke. Han sier farvel. Det kler ham heller ikke, og hjemme foran Netflix-en satt Monica og jeg og diskuterte sjokkskadd om kynikeren hadde sendt dama fra seg fordi han elsket henne eller fordi han var møkka lei allerede og helst ville være for seg sjøl.

Den tredje overraskelsen: Tre år er plutselig forsvunnet, og i Buenos Aires driver Smith og planlegger en svindel sammen med den tango-pene eieren av et racerbil-lag. Uten at noen kan for det dukker Margot opp i gåbortklær og påfører den besindige fokus-fanatikeren Will («alt handler om konsentrasjon») en uproff seksuell oppvåkning. Slik starter egentlig enkle menneskers kompliserte multi-svik i et miljø av lavt utvikla petrofile. Det er moro å se på, det er nesten umulig å holde helt rede på, men mot slutten kommer en fjerde overraskelse som nok utkonkurrerer de andre fullstendig.

Alt dette er herlig usannsynlig, velgjørende detaljert og pinlig underholdende. Og som en virkelig overflødig ekstra-effekt på det allerede totalt unødvendige spiller Adrian Martinez en 180 kilos tung iraner (perser, blir det sagt) med pubertetshumor, bilkaksen Rodrigo Santos likner en bassengrenser i brasiliansk formiddags-porno og Gerald McRaney er nydelig som umedgjørlig eldre-torpedo.

«Focus» er egentlig en firerfilm fordi den handler om velkledde svindlere (Smith ser blant annet ut som en hjulbåt-gambler fra Mississippi), men siden handlingen faktisk engasjerer, er den generøst oppgradert. 2015.

De andres liv

NRK1 01.15

de andres liv

Overvåkere fanger opp folk som tar på hverandre, kanskje etter press.

terning 4 liten Egentlig syns jeg det er søtt og uselvisk at NRK viser «De andres liv», for filmen handler om et østtysk overvåkingssamfunn av den sorten som NRK jobber for. Filmen er ikke noe særlig, så det er nok derfor.

Når man har kommet seg over sjokket ved det selvfølgelige (hemmelige overvåkere overvåker – det gjør de også i Norge), blir dette et litt tynt, sentimentalt drama om det gode i mennesket.

Stasisten Wiesler er et psykologisk postulat. Han er klønete, ukult ufølsom som byråkrater var i 1960-tallsmyter, men i den enslige, ensomme mannen eksisterer det en trang til sannhet og skjønnhet. Det finner han hos de to han overvåker, kunstnerparet Christa-Maria og Georg.

Som følsom historie er det virkningsfullt, men søkt.

Men filmen forteller også noe generelt om å være avhengig av maktpersoner, og det er gyldig også utenfor det ustanselig, uavlatelig utskjelte DDR. 2006.

Det kvinner vil ha

Norsk TV2 22.15

what women want

Helen Hunt er oppgitt over Mel Gibson.

terning 2 liten «What women want» er en film med revehale i antennen. Gjett hva antennen er.

Mel Gibson spiller en forfører-legende. Det betyr at han er en slags Rune Rudberg. Mannen jobber i reklame-firma, og på tross av at han velter seg i sitt ego slik søvnløse snur seg rundt i kjekssmuler og marengsgraps, er det han som tenker ut alle de store ideene.

Så kommer Helen Hunt inn i filmen.

I «What women want» får Gibson den sjeldne evnen at han kan høre kvinner tenke, og biproduktet av denne magien er at han faller for sitcom-dama til Paul Reiser.

«What women want» er ikke bare en kjedelig film. Den er en film der Mel Gibson spiller et slags chickelacke, chickelakke, og måtte gudene være oss nådige. 2000.

World War Z

Norsk TV2 00.45

world war z

Brad Pitt forsøker å redde familien sin.

terning 5 liten Det låter antakelig ikke bra at en zombie-film ser ut som fortsettelsen av samlivet med Angelina Jolie. Men Brad Pitt jobber for FN som en Ylvis-inspirert superhelt-versjon av Jan Egeland, og han starter dagen med å lage pannekaker til kona og ungene sine, for nå er han blitt hjemmeværende. Seksbarnspappaen Pitt er virkelig overkvalifisert til rollen,

Men en ekte FN-mann kan ikke alltid bli værende ved kjøkkkenbenken, for verden er en risikabel og krevende kunde, og før WHO vet hva, kaster antilopene seg over leopardene og spiser dem.

Den marginale adferden brer seg til mennesker i store byer. De biter hverandre i voldsomme kaoskøer som minner om varehusåpninger, og straks en fysisk utrent forstadsboer får virus i blodet, så blir han til en uslåelig miks av tusenmeter-løper og fotball-supporter. Det virker fortere enn VitaePro. Gatene blir fylte av hylende kjøtt-etere, det er som et Pamplona for litt mer rasjonelle gatehorder. Pitt og den sarte kona hans Mireille Enos (tynt rødlig hår og hud som en sint småsei kunne bitt tvers gjennom) tar med seg jentungene i bilen. Men kjøretøy dresdner seg opp slik de pleier ved amerikanske katastrofer, og snart må familien løpe til takene for kanskje å bli henta av de forente nasjoner.

Neida. Jeg har ikke fortalt hele handlingen. Det er nå det starter.

For hva vil fredskorps-dressene gjøre nå? Vil de satse på The Expendables og sende Pitt hjem igjen til frokost-serveringa? Bare nesten. Jeg skal ikke røpe så mye, men legg merke til den uforstyrra bakgate-fyllikken som sitter midt i zombie-svermen og er like trygg som en hvitløks-veganer ved Myggetjern. Hva sier du, Poirot? Står vi overfor et spor?

Det kunne selvsagt vært så irriterende at zombier er avholdsfolk, og at de skyr alkiser. Men hemmeligheten er nok mer komplisert, og etter å ha hilst på Black Ops-gjengen søker Super-Egeland frelsen i Jerusalem, for israelerne så faktisk faren på forhånd og har som vanlig bygd mur mot inntrengerne. Han teamer med seg mørkøyd soldatjente med Sinead-frisyre (Daniela Kertesz), og mer enn det kan jeg i hvert fall ikke røpe.

Jo. Jeg kan jo røpe at Pitt i det forjettede land også oppdager verdens stiligste politiske filosofi , og den er sånn: Den tiende mannen. Hvis ni mann er enige om noe, plikter den tiende å være uenig. Jeg kjenner mange som burde søke på akkurat den jobben.

Bayern-tyskeren Marc Foster har valgt å dempe ned blodutgytelsene i forhold til tradisjonelle zombie-slaps. På det viset blir «World war Z» til en litt for spennende familiefilm der slekt som ellers pleier krangle om alt fra bearnaise-oppskrifter til internett-konspirasjoner, kommer til å tviholde på hendene til hverandre. Effektene ligger på litt tvilsom 11 års aldersgrense, men du kjenner intensiteten. Regissøren har nemlig droppa virus-genrens lange laboratorie-scener («Professor Heimat, zat iz juzt not pozzibel!»), og hovedpersonene tiltrekker seg forflytnings-hektisk sjukdoms-action hvor enn de kommer. «World war Z» er en kjappfota film, og du glemmer ikke ett øyeblikk at Pitt har lova ungene sine at han ikke skal dø. Brad har selvsagt ikke falt for fristelsen til å spille zombie-trua far slik Nicolas Cage ville ha gjort det, han er ikke sjukelig som Bale ville blitt eller majestetisk som Day-Lewis. Pitt opptrer som en enkel og seriøs fyr. Han er en dedikert pannekake-baker. Skikkelig verdens-pappa.

Og med splatter-vegring unngår Foster det som egentlig dreper flest zombier: De redselsfulle gjentakelsene, alle de håpløse scenene der udøde bare kommer løpende og de dødelige bare skyter på dem. Tyskeren har laget en film med tøff stemning, mange ødeleggelser og sterke følelser. Slutten er litt for enkel, og Pitts familie blir stua bort litt for tidlig. Men det er moro.

Turistforeningsmedlemmer vil muligens bli støtt av at alt ondt som skjer er naturens skyld – og at den kortvarige barneprofessoren sier at «Naturen er en seriemorder». Andre vil mislike at man nevner Israel uten å ta avstand fra landet, en forglemmelse som kan føre til at folk driter i alt og spiser Jaffa. Dessuten antydes det at Jerusalem overvåker det indiske forsvaret. Ikke alle liker overvåking.

Men vi som drikker appelsin fra glass og syns rever skal spise gulrøtter, vi har en fin dag. 2013.

Coyote Ugly

TVNorge 21.30

coyote ugly

Dansing på bardisk. Bildet er ikke fra Arbeiderpartiets sentralstyremøte.

terning 4 liten Kultfilm for festorientert tskjorte-ungdom om jenter som driver kreativ bar med sang og fyll. Det mest interessante ved den er Piper Perabo, som slo igjennom og er en av de nye store. Maria Bello, Izabella Miko, Tyra Banks, Melanie Lynskey, LeAnn Rimes – og Adam Garcia, som egentlig er danser fra Australia. 2000.

Ride along

TV3 23.00

terning 3 liten Ice Cube er en trent politimann, og Kevin Hart er sikkerhetsvakt og sammen med søstera hans, så han får kjøre med liksomsvogeren for å vise at han kunne vært purk. 2014.

Must love dogs

FEM 21.30

must love dogs

Ukas første benkebilde: John Cusack og Diane Lane.

terning 4 liten En førskolelærer vil forandre på livet sitt og setter i gang med voldsom dating, noe førskolelærere sjelden har overskudd til når klokka er blitt halv fem. Amerikansk komedie med Diane Lane, John Cusack, Elizabeth Perkins, Dermot Mulroney og en del andre. 2005.

G.I. Joe: The rise of Cobra

Max 00.30

gi joe the rise of cobra-2

Channing Tatum i vernedress.

terning 5 liten Dette er egentlig den nye eventyrtidas James Bond-film, og på en støtende måte er det kanskje også den nye Star Wars. I hvert fall er Darth Vader med.

Jeg trodde egentlig at G.I. Joe var en imperialistisk plastfigur i uniform. Dette er meget mer. I en tidløs, men ikke utspekulert og estetisert framtid driver den gamle røveren Dennis Quaid sin egen elite-avdeling, og den er så teknologisk at folka egentlig er tobeina data-servere med helsestudio-konsoll.

Channing Tatum spiller Duke, en elitesoldat som innledningsvis skal redde Natos viktigste våpenkoffert fra høgtekka landeveisrøvere i skauen. Han og Marlon Wayans (tror jeg) blir så innlemma i offiser Quaids aluminiumshær. Da fortsetter det å smelle.

Dette er den nyfrelste actionfilmen, og hvis du tilhører de som får nervøse hjernevinninger av kvikke bilder, bør du holde deg til den italienske nyrealismen. Stilen har ørsmå etterslep fra John Woos eleganse, men bæres først og fremst av den nye actionfilmens kompromissløse destruksjonsfart. Vi diskuterte det i kulturavdelingen før jeg så filmen: I USA gadd ikke produsenten pressevise GI Joe fordi spesialeffekt-filmer er bortdømte i utgangspunktet. Anmeldere synes framleis at «Sykkeltyven» er en stor film, mens filmkunsten beveger seg inn i en stuegris-aggressiv soldatperiode som ikke er litterær og ikke dypsindig eller politisk. Fjernere fra hippiene i New York Times kommer du ikke.

«GI Joe: The Cobra rising» er en sånn film som nesten eksploderer innenfra. Bilde-behandlinga er så suverent kaotisk at du får følelsen av å befinne deg inne i en digital tørketrommel, og biler, folk, planeter, professorer og alle tenkelige andre løse deler bare feier rundt deg i en gigantisk, epileptofil øye-orgasme. Dette er virkelig ikke for komlestrikkerne, filmen er ikke for litteraturuka på Sting. Den er pur kjertelstyring.

Det er hva jeg mener med den nye James Bond-filmen. Helten er ikke en seksuelt tvilsom individualist som forteller folk om hvilken alkohol han foretrekker (øøøh, klyse!). Han er et helt team. Han er et lag-menneske som elsker eks-en sin med ukynisk hvalpeblikk. I Gi Joe-filmen står den blankpussa gjengen med forstads-idealene opp mot SPECTRE, som heter MARS og er ute etter verdensherredømme. Men skurkene driver ikke med tuxedo-ting. Nanonittene kommer farende som en grønnere trussel enn Oddekalv og begynner å tygge i seg ting som Eiffeltårnet.

Skuespillerne er en sak for seg. Channing Tatum i hovedrollen, Sienna Miller som Ana, Marlon Wayans som Ripcord. Her kunne Pia Haraldsen ha vært med. Her lusker ingen Oscar-håp. Replikkene er vidunderlig skamløse, ansiktsuttrykkene tilhører Toys R Us-studioet.

Dette er den nye tid. Farvel E.T. Farvel Annie Hall. Farvel til alpeluene i cinematek-uniformer. Det var morsomt å kjenne dere. 2009.

10 years

NRK3 00.15

10 years

Channing Tatum og Rosario Dawson på nachspiel.

terning 4 liten Channing Tatum spiller romantisk komedie om en gruppe folk som feirer jubileum ti år etter at de gikk ut av high school, som egentlig er som om du skulle feire 2 årsdagen for at du bar ut matsøpla. Filmen er laget av Jamie Linden, som også regisserte «Dear John». Filmen er fra 2011, og festdeltakerne finner ut at de ikke er blitt mye modnere.

Interstellar

TV2 Zebra 21.00

interstellar

Anne Hathaway og Matthew McConaughey er kledd for anledningen.

terning 6 liten Dette er dagens beste film, men jeg har nettopp anbefalt den.

Dette er en tidsstanser-film. Når du kommer ut fra visningen, kjenner du ikke igjen verden. Christopher Nolans space-eventyr er så suggererende laget og så velforma at den kunne fått deg til å tro på julaften-snø og nisser i mai. «Interstellar – Atmos» opphever din indre kyniker, den er så besnærende, bekreftende og befriende at den egentlig inneholder en eller annen ufødt fyr sitt livssyn. Filmen åpner rom i deg som du aldri bruker. OK. Nok foreløpig. Dette tror du ikke på, likevel.

Åpningen er perfekt. I et frustrert, men tilforlatelig bondelandskap bor rappkjeften Cooper (Matthew McConaughey) sammen med sine to barn og en svigerfar. Den ti år gamle jentungen Murph ser spøkelse på rommet sitt, og hun uroer med-elever med løgnaktige historier om at USA landet mennesker på månen på 1960-tallet. Ekspertene sier at det aldri skjedde.

Dette er nemlig fra ei framtid da Jorden er blitt så utbrukt at det nesten bare er igjen nitrogen i atmosfæren, og støvskyer og oksygenmangel dreper maten og truer menneskeheten. Fordi alle gode krefter brukes til landbruk, lyver myndighetene om teknologi. Den finnes ikke. Den fantes aldri. Skildringen av håpløsheten er romantisk som et gammelt cinemascope-drama, og man følger måpende med når Coop og jentungen kjører gårdstruck gjennom maisen for å fange en gammal indisk overvåkingsdrone. Det store ved «Interstellar» er blant annet at den ikke sitter ned og er varig lei seg. Voldsomme stormer av brunt støv overfaller de gjenstridige farmerne, men det er bare sånn det er. Det spennende ved Nolans historie er at han har gått kilometerlange omveier rundt Roland Emmerich. Han eksotiserer ikke elendighet, og han har motstått fristelsen til å politisere endetiden. Uunngåelige ting skjer med Jorden, slik sånne ting kommer til å skje en gang, og det er menneskenes historiske lodd at de må bruke vettet til å komme videre i Universet. They were flying Mother Nature’s silver seed to a new home in the sun (Young).

Visuelt er filmen en svever. Den løfter og bærer. Den bruker bildene til å skape voldsomme forventninger, og den gjør det ikke med englefingre og new age-luftighet. Denne filmen er stofflig. Den dundrer seg gjennom kroppen din med bilder og lyd; en poetisk koloskopi av Universet, om du kan forestille deg noe sånt.

Den fantastisk pompøse musikken kommer som en melding fra smertende stjerner og størrelser som vi aldri har ant, den er som å bo inne i et schizofrent orgel. Storheten i tomhetens tusen synth-piper skyver bildene, presser følelsene og gjør deg til et mottakelig begeistrings-vrak.

Så vet jeg ikke hvor mye dere vil vite.

La oss si at ting skjer, og begivenhetene fører til den uunngåelige uutholdeligheten at den tidligere piloten Cooper forlater barna sine og gården for å dra på en ekspedisjon til ormehull ved Saturn. Bare det kan gi menneskene inngang til en ny verden. Sammen med ham drar professor Brand (Anne Hathaway) og et beskjedent antall fysikere. Cooper er ferjemannen. Men han har etterlatt en tiåring som grein hjertet sitt tomt for indignasjon og sorg i forsøket på å holde igjen faren. Det er som å se alle barns sinte uforståenhet ved døden, og ut i rommet reiser en pappa som er sjeleskadd av sitt eget valg og besatt av tanken på at han er nødt til å komme tilbake.

Det er de bildene som egentlig skaper filmen. Forholdene mellom folka er reine og entydige, det finnes ingen spor av den dystopiske sosialrealismens deprimerende følelses-relativisme. Familien elsker hverandre med storhet og selvfølge. De ser rett på hverandre. De snakker rett til hverandre. Vi har sett mennesker ta på seg romdrakter og dra på risikable turer før. Men jenta blir hengende igjen i sjela vår. Hun er mentalt til stede i hver eneste scene i de tre timene «Interstellar» varer, og det eneste du tenker på, er om hun får se faren sin igjen. Det blir mye for et blødende hjerte, for Nolan lager space-romantikk med en lidenskap og en framdrift som ikke bare tar den sedvanlige pusten fra deg, men den stanser kroppsfunksjoner og gir deg fornemmelsen av at filmen er en ubarmhjertig virkelighets-skildring helt i enden av den eksistensielle fantasien vår. Du kan forsøke å bruke kynismen din til å pønske ut hvor historien kommer til å glippe, for dette kan aldri gå bra. Men de tre timene farer som på ryggen av apokalyptiske jernfugler gjennom tiden, og du rekker aldri å tenke, du rekker aldri å huske hva skepsis var.

Dette er bra. Det er virkelig bra. Det er halvdelen ukonfesjonell religiøsitet, nyskapning av The Holy Ghost, det er noen fjerdedeler tekno-mystisisme, det er Universets ufattelige tidløshet og menneskenes guddommelige overlevelsesevne. Det er industri-optimisme, det er tekno-teisme og mye fantastisk som dere skal finne ut sjøl.

Det ville ikke være riktig å fortelle hva som skjer der borte i det uventa himmelrommet. Men jeg kan si at filmen bever og rister hypnotiserende mellom voldsomme dramaer og actionspenning. Det er som å se en genre bli født, det er som å se noen lage den ytterste space-filmen, det er de tinga som «2001, et romeventyr» aldri ble fordi den var uklar og fordi den manglet Nolans usjenerte dyrkelse av den mest barbeinte følsomhet. Jeg innrømmer at jeg måpte mer enn McConaughey i denne filmen. Da jeg etter en stund sto ved bilen min i parkeringshuset på Jorenholmen, oppdaget jeg at jeg hadde betalt billetten og kasta den etterpå. Det føltes helt riktig, og jeg fant den aldri igjen.

Matthew McConaughey spiller Coop helt i ytterkanten av sitt talent. Han presser cowboy-imaget til den kanten der hvor dongeri frynses av belastningen, samtidig som han har en innlevelse i den sorgtynga pappaen som fullstendig overrumpler og imponerer deg. Han funker, og jeg er glad for at de ikke satte noen andre til den rollen. John Lithgow er en konge på lerretet, slik også Michael Caine er. Anne Hathaway spiller rolig og tilbakeholdt, og filmens troverdighet er avhengig av at hun ikke begynner å jente seg. Dette er McC sin film. Den beste han har gjort. Og jentungen Mackenzie Foy har et fjes du aldri vil glemme.

En setning blir hengende igjen. Oppe i Universet forklarer Cooper hvorfor han ikke fortalte hvor gale alt var: «Når du er forelder, forteller du aldri en tiåring at verdens ende er nær». I vår virkelig av begeistra voksen-skremsler burde vi ta med oss den. 2014.

X-men 3: The last stand

Viasat4 22.00

x-men the last stand

Famke Janssen i fyr og flamme. Den tror jeg at jeg har brukt før. Vi sier: Ildfull Famke Janssen. Jeg tror jeg har brukt den og. Vi sier: Famke from Hell.

terning 5 liten Stae tilhengere av episke idealer vil stille seg negativt uforstående til alt som er storslagent med «X-men 3», for den tilhører de filmene som ikke har noe å fortelle, bare mye å vise fram. Når den satanbleike muskeltanta Famke Janssen mot slutten oppløser muter og mennesker i det gamle grafikkfolk kalte pixler mens den djevlerøde kjolen hennes blafrer opprørsk og øynene glitrer mablis-svart som en ny Eksorsist-film, da oppstår en kontrollert, behagelig seer-ro som hører med til Den Nye Filmen.

Den Nye Filmen forteller ikke en historie med voksende innlevelse, den bare viltrer seg visuelt med elementære fysiske overdrivelser og underholder på samme måten som en svimmel joggetur gjennom tivoli. Det er nesten som om penge-fascistene uforvarende har utformet et kunstnerisk manifest: Det finnes egentlig ingenting å bry seg om, så derfor driter vi i alt unntatt det som virker imponerende.

Og «X-men 3: The last stand» er imponerende. Ikke på tross av sine minussider, men på grunn av. Historien fjomser folkerikt avgårde som når senile folk forteller om annen verdenskrig, men det er fordi den vil gjøre det sånn. Ingen misbruker tida til å bygge opp snedige dramafølelser. Hat, sjalusi, maktsjuke, sorg og kjærlighet markeres som om de var gule lapper på kjøleskapet, og den visningsglade fantasien får løpe fritt. Dette er en slags nasjonalpark for frie fantasier.

Filmen består av befridde enkeltscener. For det effekt-orienterte actionfolket er fortellerstyrke ei plage. De vil se asfaltene reise seg, og de avskyr den overvurderte sjela. Effekter er kunst. Det finnes ikke innhold i Salvador Dalis bilder heller.

Det er vittig at Ian McKellen blir gjort streit med farmasi. Det er eksotisk da Rebecca Romijns kamuflerte tightskikkelse, som har fått publikummere til å stirre så intenst på blåmaling at de fikk førtiårsrynker, plutselig blir rosa hud. Det er lovende da den omnipotente telekinetikeren Famke Janssen (Jean/Phoenix) til og med kler av Hugh Jackmans hud – og det er nifst at den litt slitne australieren beholder en hårfasong som får ham til å minne om sisteplassen i en finsk hundeutstilling. Det er fantastisk når Golden Gate-brua bøyes ut over San Francisco-bukta. Det er urovekkende med mutant-sex, et fenomen som folk ellers bare har sett i Big Brother. Vi har før hørt om kvinner som hevet huskjøp, men her skjer det med hele huset. Sjangala bangala! Nå kommer snart julenissen!

Det finnes en historie her. Nok en gang er menneskene ute etter mutantene. Denne gang med en medisin. Så kommer krigen. Dette var den lange oppsummeringen av handlingen.

Om noen skulle ønske innhold, kan de grunne over mutanismens egenart. Den innebærer Guds lek med Darwin. Hvis darwinismens teorier hadde vært sann, ville menneskene hatt både lunger og gjeller. Det har vi ikke. Antakelig velger Gud sjøl sine mutasjoner, og han er tilhenger av Ryfast.Det er utrolig med mutant-sex, et fenomen som folk ellers bare har sett i Big Brother. 2006.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *